Mitt Jaktblad nr. 01/2015 by Mitt Jaktblad

Mitt

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

Jaktblad 1. utgåve • januar 2015 • 2. årgang

Tøffe jenter på rypejakt Eventyrlig jakt i Peru Test av riflekrykker

Storviltjakt i skotsk høyland Padling i Canadas villmark Reinsdyr i norsk fjellheim 1

Mitt

Jaktblad Utgjeve av Sofaliv AS, i samarbeid med Hetland Media

Mitt Jaktblad er heilt gratis for lesarane, og blir finansiert av annonser og samarbeid. I magasinet er det difor lenkja til ulike produsentar, leverandørar, butikkar og arrangørar.

REDAKTØR/GRAFISK DESIGN Morten Hetland er ansvarleg for å fylla magasinet med redaksjonelt innhald. Ta kontakt med han viss du vil levera tekst og/eller bilete til magasinet. Tips gjerne om kva du syns Mitt Jaktblad bør skriva om i komande utgåver. 45 43 69 05 redaksjon@mittjaktblad.no

DAGLEG LEIAR/ANNONSESAL Når Håkon Kyllesø ikkje jaktar, testar utstyr eller driv Sofaliv AS, sel han annonser og samarbeidsavtalar for Mitt Jaktblad. Ta kontakt med han for ein hyggeleg samtale og ein god avtale! 909 76 058 annonser@mittjaktblad.no

mittjaktblad.no Hjelp oss å gjera Mitt Jaktblad kjent! Lik og del oss på Facebook: facebook.com/MittJaktblad

Mitt Jaktblad tek ikkje ansvar for innsendt materiale som me ikkje har bestilt på førehand. Tekst og bilete blir lagra digitalt, og kan bli brukt til marknadsføring eller i våre søstermagasin.

Hjortejakt p skotske høyl

046-0

på det landet

063

INNHALD

Nummer 01/2015

Lederen: Friluftslivets år.............. 004-005 Hunder, våpen og yoga......................... 008-017 Test: Riflekrykker.....................................020-033 Bokmelding: «Jagtrejsefeber 2»......034-035 Eventyrjakt i Peru................................... 036-045 Jakt på det skotske høylandet.... 046-063 Test: Swarovski STR 80............................ 065-067 Høyfjell og reinsdyr.............................. 068-079 Test: Tikka T3 Tactical.........................082-086 Gemsejakt i Romania............................... 088-100 Padling i Canadas villmark........ 102-120 Nordisk Villmarksklubb.....................122-127 Mat: En perfekt meny............................... 128-135 Drikke: Blended scotch whisky......136-137

Mitt

Jaktblad 3

Mitt

Jaktblad TOPPTEKST LEDEREN

Friluftslivets år 2015 Frilufts- og villmarksliv har dype røtter i den norske befolkningen, og kan utarte seg på forskjellige måter. Vi snakker om et tradisjonsrikt friluftsliv, som har overlevd i over hundre år og et mer moderne som har dukket opp etter hvert som nye greiner har utviklet seg i takt med tiden og nye interesser. Aldri har så mange benyttet seg av friluftsliv som i dag, i følge nasjonale undersøkelser. Men hva er friluftsliv og hva ligger innenfor begrepet friluftsliv? Hvordan er de nasjonale undersøkelsene utformet og hva kan de fortelle om folks bruk av friluftsliv? Utfordringene her er mange. Altfor mange faller utenfor av både grupper og enkeltpersoner. For mye stillesittende arbeid, fritidsbruk som ikke bidrar til å bedre folks generelle helse og et livslangt friluftsliv som kanskje ikke varer livet ut. Som en del av en nasjonal strategi for et aktivt friluftsliv, har myndighetene bestemt seg for at vi i år skal markere «Friluftslivets år 2015». Det vil bli holdt et stort fokus på å gjøre friluftslivet tilgjengelig for alle og spesielt «helårsfriluftslivet» vil bli promotert. Men også barn, unge og barnefamilier, samt fritidsfiske vil være områder som får tildelt større oppmerksomhet. Det praktiske ansvaret for gjennomføring blir tillagt Friluftslivet fellesorganisasjon (FRIFO) med sine 15 underorganisasjoner. I tillegg vil offentlige instanser og det private næringslivet være med på å bidra.

Morten Brekke redaktør Mitt Villmarksblad

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

E nj oy ing t n u H

Bjørnejakt Br Høst/vårjakt

7 dag Tags på 1 b All transport, m KR 21

www.enjo

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

ritish Columbia t 2014/2015

ger jakt bjĂ¸rn og 1 ulv at og overnatting 1 500,yhunting.no

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

Hunder, v책p

ry pej

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

pen & yoga Hva er vel bedre enn å reise på jakt sammen, hvis man både liker våpen og vil være sosial? Når man i tillegg får servert god mat, og får slappe av med badstue og yoga, kan man oppsummere turen som en suksess.

jakt

TEKST OG FOTO: ULRIKA KARLSSON-ARNE

Regntunge skyer gjorde jakten en smule mer komplisert. 9

Mitt

Jaktblad

TØFFE JENTER PÅ RYPEJAKT

tterlengtet rypejakt med en gjeng herlige jenter stod på agendaen da vi med varme i kropp og sjel styrte bilen mot Härjedalen i Midt-Sverige. Turen gikk mot Funäsdalen, og derfra videre opp på fjellet Flatruet. Vi speidet etter reinsdyr, men såg ikke et eneste i starten på det første stykket. Etter hvert stanset vi for en kort kaffepause, og når vi tok fatt på veien igjen hørte vi lyder lenger borte i landskapet. Plutselig var de der: reinsdyr i hopetall. Synet gav en vakker start på turen. GUIDEN VÅR het Evelina Åslund, og kom fra jaktarrangøren Joy Event. Hun møtte oss oppe i Ljungdalen. Den blide forsamlingen

bestod av kvinner fra ulike deler av landet, i tillegg til flere hunder. Det hele lovet meget godt foran todagersturen. Vi forlot bilene og vandret oppover i fjellheimen med sekkene på ryggen. Første stopp var campen på Solviken. Underveis gikk praten lett om alt fra innholdet i sekkene til forventninger for turen, samtidig som vi kikket opp mot skyene og forsikret hverandre om at litt duskregn ikke betyr noe. Frisk fjelluft gjør at en ellers stresset kropp overraskende fort klarer å slappe av. Allerede ved første møtet med jentene kjentes det som om vi hadde kjent hverandre i årevis. En indre ro og en herlig harmonisk følelse tok plass i meg. Å få gå på rypejakt

ry peja

TØFFE JENTER PÅ RYPEJAKT

med stående fuglehund på privat jord i mektige fjellandskap er noe mange bare kan drømme om. At vi dessuten skulle bo midt i jaktområdet, gjorde det hele ekstra trivelig. FØRSTE MORGEN våknet vi til regn, hagl og stormbyger. Det gjorde naturlig nok jakten en smule mer komplisert. Umulig var det likevel ikke. De to hundeførerne og hundene deres jobbet godt, og jakten bød på mange gode situasjoner. Dessverre var ikke skytingen vår like god... De stivfrosne fingrene vår holdt ikke helt følge når rypene lettet. Noen havnet for langt unna, mens andre kom seg vekk før vi i det hele tatt var kommet i nærheten. Som guide ville Evelina gi oss en

Mitt

Jaktblad

helhetsopplevelse der ute i naturen, men rypene er ville, og ville dyr gjør dessverre akkurat som de vil. – Det er jo fryktelig typisk når rypesesongen sålangt har bydd på fantastisk vær, særlig de siste ukene. Men desto større utfordring blir det jo for oss som liker eventyr, slo Evelina Åslund fast med glimt i øyet. Hun hadde truffet noen av oss før, og visste at vi var en gjeng med ganske tøffe jenter. Men eventyr med 15 m/s på fjellet og vannrette haglbyger var kanskje ikke helt det vi hadde sett for oss. Likevel krummet vi nakken og gikk på, i håp om at lykken skulle snu.

akt

Jentene på rypejakt. 11

Mitt

Jaktblad

TØFFE JENTER PÅ RYPEJAKT

ry p GLADE TIL SINNS og med humøret på topp, jaktet vi i flere dager og ble etter hvert veldig godt kjent. Neste dag bød på betydelig bedre vær, med sol og blå himmel. Det var helt vindstille og lufta var kald og klar. Høsten hadde lagt seg over fjellet, og bakken var dekket av nyfalne blader, noe som gjorde det vanskelig å se rypene. Av den grunn valgte noen å ro båten ut til et par 12

små øyer, og prøve lykken der. Vi andre lette oss gjennom hordene av fjellbjørk, oppover i fjellet, ned i kratt og over knauser – alt for å få rett vindretning og komme nærmere de forgjette rypene. Vi så andre dyr og spor i terrenget, og dessverre også en del rovfugler, noe som kan forklare den beskjedne rypepopulasjonen i området.

TØFFE JENTER PÅ RYPEJAKT

Mitt

Jaktblad

pejakt Ida Hog med hunden Boss.

Kvelden kom, jakten bar få frukter. Når mørket senket seg over fjellene samlet vi oss rundt bålet og delte gode jakthistorier. Det var øyeblikk som varmet vel så mye som den skrale rypefangsten. Heldigvis er rypejakt så mye mer enn jakt. Det er vandring, fjell og fellesskap. Man kommer tett på naturen og får nyte noen fantastiske syn. Hundene jobber, man møter nye mennesker – det er

rett og slett noe helt spesielt. Fjellene omkranset oss, vi hadde god mat og vedfyrt badstu. Vi badet i den iskalde sjøen og gjorde yoga i lyngen. Luften var stille, miljøet rolig og avslappende. Det gav tid til ettertanke. Som jaktarrangør Evelina sa: – Fjellet gir tid og rom for lange tanker. I den stressende hverdagen vår har vi behov for å la tankene sveve i fred noen ganger. 13

Mitt

Jaktblad

TØFFE JENTER PÅ RYPEJAKT

Midt ute på fjellet, uten elektrisitet, blir hytta et veldig koselig stede å være.

Noen av jegerne rodde båten ut til øyene.

Rebecca Miles på rypejakt i tett kratt.

ry p

TØFFE JENTER PÅ RYPEJAKT

Jegerne er klare, fra venstre: Maria, Lisa og Maria.

Mitt

Jaktblad

Skribenten selv, Ulrika Karlsson-Arne.

pejakt 15

Mitt

Jaktblad

TØFFE JENTER PÅ RYPEJAKT

Det blir en annen stemning i gruppa når det bare er jenter på jakt. Vi er ikke så nøye på å telle trofeer. I stedet fokuserer vi på velvære, på å oppdage nye jaktformer og å bli bedre jegere, i tillegg til å vandre, puste frisk fjelluft og nyte øyeblikkene. MARIA MICHELFELDER var storfornøyd når hun fortalte om turen: – Det ble et par herlige dager i Ljungdalsfjellene. Til tross for skiftende vær gikk vi nydelige turer og fikk se slående vakre landskap. I tilegg gikk vi jo i godt selskap, og hadde mye moro oss i mellom! Denne gang hadde vi ikke jaktlykken med oss. Ingen ryper ble skutt. Guiden vår, Evelina, var heldigvis forutseende nok til å ta med seg to ryper som hun tilberedte til oss. For flere var det nytt å se hvordan fuglene tilberedes, så det ble satt veldig pris på. Det smakte dessuten nydelig, og gav oss alle et ekstra minne å ta med hjem. Tiden gikk fort forbi, og etter hvert ble det tid for å pakke sekkene opp sette kursen hjemover igjen. – Det var et fint eventyr, langt utenfor allfarvei, som Lisa Schneider fortalte.

Tilberedelse av rype. 16

AT DET ARRANGERES jaktreiser eksklusivt for jenter er det mange som setter pris på. Da er det kanskje litt lettere å være nybegynner eller litt blyg. Akkurat denne jaktarrangørene har spesialisert seg på jaktturer som også inneholder velvære og yoga, noe som passet jentegjengen vår helt utmerket. Litt godfølelse trengs iblant. Vi er allerede i gang med planleggingen av nye turer. Kanskje blir det elgjakt, småviltjakt eller noe helt annet? – Kanskje vi skal slå ut håret og dra på andejakt på et slott i Halland, avslutter Maria Carlsson.

Børsa skal definitivt til fjells flere ganger.

TØFFE JENTER PÅ RYPEJAKT

Mitt

Jaktblad

Det var i hvert fall ikke hunden Shivas feil at vi ikke fikk has på rypene. 17

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

• TEST • TEST • TEST Jaktblad T O P•P T TEST TEST EKST Mitt

RIFLE-

krykker...

Jeg har skrevet det før, men kan gjenta meg selv til det kjedsommelige: Du kan kjøpe dyre rifler, kikkerter og ammunisjon fra øverste hylle, men ingenting forbedrer riflejegerens presisjon på jakt mer enn en god skytestokk! TEKST OG FOTO: JENS ULRIK HØGH

arkedet for skytestokker har eksplodert de siste årene. Jegere har virkelig fått øynene opp for hvor stor forskjell en god skytestokk gjør, og plutselig er det en rekke glimrende konstruksjoner på markedet. Det finnes et utall ulike skytestokker, og i løpet av de siste årene har jeg prøvd de fleste. Mesteparten av ”patentløsningene” som har dukket opp, har vist seg å være tungvinte og bruke og relativt verdiløse på jakt. I dag har jeg et par store flyttekasser med ubrukelig jaktutstyr – en vakker dag skal jeg åpne et museum… Når det er sagt synes jeg det er nytteløst å dvele ved produkter som ikke holder mål. I stedet vil jeg presentere fem produkter som jeg har hatt gode erfaringer med på jakt. Det finnes helt sikkert flere andre skytestokker som virker like godt, men et sted må man sette 20

grensen i en slik test. I forbindelse med denne testen har jeg og mine venner nedlagt over 100 dyr, fordelt på seks måneder med jakt i Sverige, Danmark, Tyskland, Polen, England, Frankrike, Namibia og Sør-Afrika. De følgende betraktningene er med andre ord bygget på et solid erfaringsbasert fundament. De fem skytestokkene fordeler seg på tre forskjellige funksjonsprinsipper: 3-beint, 2x2 og V-stokk med reim. Det finnes selvsagt flere andre produkter på markedet som har samme funksjon som de over, men i denne testen har jeg valgt ut følgende produkter: • Primos Triggerstix – amerikansk 3-beint skytestokk • PH Jagt – dansk 2x2 skytestokk • 4Stable – fransk 2x2 skytestokk • Viperflex – dansk 2x2 skytestokk • Rutstick – dansk V-stokk med reim

Mitt

Jaktblad Normalt st책r det ikke Zeiss p책 skytestokkene fra PH Jagt. Ellers er stokken p책 bildet samme robuste skytestokk som du finner i butikken.

Mitt

Jaktblad

TEST AV RIFLEKRYKKER

PRIMOS TRIGGERSTIC

Justeringen skjer trinnløst med avtrekkeren på håndtaket. Høyden kan låses manuelt.

en 3-beinte skytestokken er testens eldste konstruksjon og kjent for de fleste. Primos Triggerstick utmerker seg ved at man ved et trykk på en ”avtrekker” øverst på stokken kan stille inn høyden trinnløst på et øyeblikk. Riflen legges an med forskjeftet i en gaffel øverst, som fritt kan rotere 360 grader. Selv om rifla kun understøttes i ett enkelt punkt, er løsningen ganske stabil. Med min egen rifle kan jeg holde skuddene samlet i grupper på 7-8 cm på 100 meters hold fra 22

denne skytestokken. Det er mer enn godt nok til skudd på råvilt opp til 130-150 meter. Jeg bruker denne skytestokken på drivog trykkjakt. Naturligvis ikke til vilt i bevegelse, men derimot til de sjansene som ofte oppstår på litt lengre hold på slike jakter. Kronhjorten som lusker i kanten av granskogen 150 meter borte, ville jeg ikke drømme om å skyte på frihånd, men med rifla på skytestokken er det ingen sak å komme hurtig til skudd. På skandinavisk

TEST AV RIFLEKRYKKER

K GEN II

Mitt

Jaktblad

Primos Triggerstick kan stå av seg selv, og kan justeres til valgfri høyde fortere enn noen andre i testen.

elgjakt er løsningen nærmest genial. Still skytestokken opp en meter foran deg, og bruk den hvis muligheten byr seg. Det unike ved nettopp denne stokken, i sammenheng med drivog trykkjakt, er at den kan stå av seg selv. Konstruksjonen kan fritt dreies hele veien rundt, og den er lynkjapp å sette opp. Den kommer kjappere til skudd enn noen av de andre i testen, så lenge beina kan plantes trygt på jorden. Hvis du er fornøyd med å skyte sikkert

på opptil 100 meter – alt avhengig av dine skyteferdigheter – så er denne skytestokken et godt alternativ for allround-jeger i skandinaviske landskap.

Med en veiledende utsalgspris på 1.399 kr er Primos Triggerstick et særdeles godt kjøp. Jeg ville ikke vært foruten den på en drivjakt! 23

Mitt

Jaktblad

TEST AV RIFLEKRYKKER

PH SKYTESTOKKEN D

et er nok ingen som egentlig vet hvor, når eller av hvem 2x2 skytestokkene ble oppfunnet. Men det hersker likevel ingen tvil om at de robuste danske aluminiumsstokkene fra danske PH Jagt var noen av de første i serieproduksjon. PH skytestokken er ganske enkelt konstruert. Beina er fremstilt av elokserende aluminiumsrør med skrueløsninger til trinnløs høydejustering. En snor holder de to settene med bein sammen, og avgjør avstanden mellom fremste og bakerste anlegg for riflen. Simpelt og funksjonelt! Vær bare oppmerksom på at skruene må strammes godt til. Som alle 2x2 stokker kan disse brukes på flere forskjellige måter. Fullt utfoldet med to anleggspunkter oppnår man en ekstremt stabil støtte. Til gjengjeld tar det litt tid å få rifla på plass – ikke minst fordi rifla er låst vannrett. Av den grunn er det nødvendig å sette stokken presist opp, og ofte vil man jo justere retningen. Det høres mer tungvint ut enn det er, og som regel har man mer enn god nok tid til å gjøre slike justeringer under jakten. Hvis man derimot har det travelt, og kan leve med dårligere presisjon, kan stokken i en kjapp håndvending brukes som en vanlig tobeint stokk. Den kang også brukes som en enbeint stokk, men det er sjelden effektivt. 24

PÅ SKYTEBANEN kan jeg uten store problemer holde skuddene mine samlet i grupper på ca. 4-5 cm, når stokken brukes fullt utfoldet. Det er faktisk like presist som å ligge, og godt nok til kontrollskyting av rifla. Skytestokken til PH Jagt er god å ha stående bak kjøkkendøra, så den kjapt kan pakkes i bilen når man drar på jagt. Det har jeg brukt den til med stor fornøyelse, og den har hjulpet meg med å fylle fryseren med viltkjøtt. Den kan være litt vrien å reise med, siden den er litt vanskelig å demontere (og sette sammen igjen), og dessuten er litt for stor for de fleste kofferter. Ellers er denne 2x2 skytestokken en fin allround-stokk til smygjakt i hjemlige trakter.

Med en veiledende utsalgspris på 949 kr er PH Jagts robuste 2x2 skytestokk billigst av alle stokkene.

TEST AV RIFLEKRYKKER

Mitt

Jaktblad

En enkel og robust skytestokk som virker etter hensikten. Et godt dansk produkt!

Mitt

Jaktblad

TEST AV RIFLEKRYKKER

Med en vekt på kun 550 gram og en sammenpakket lengde på bare 65 cm er dette den ultimate reiseløsningen.

TEST AV RIFLEKRYKKER

Mitt

Jaktblad

4 S TA B L E D

en franske 2x2 skytestokken 4Stable Mountainstick fungerer etter nøyaktig samme prinsipp som alle andre stokker av denne typen, med de fordeler og begrensninger det medfører. Det som virkelig skiller denne stokken fra resten, er vekten. Den veier bare 550 gram, og kan enkelt deles til en totallengde på bare 65 cm. Dermed passer den i de fleste kofferter. 4Stable er laget av tynne aluminiumsrør. De samles med et enkelt og robust klikksystem, som også gjør det mulig å justere høyden med ca 5 cm. Det pleier som regel å være nok. I selve hengslene i bunnen av stokken, ligger funksjonene som forhindrer skytestokken i å åpne seg for mye. Jeg bruker denne på jaktreisene mine, og har gjort det til en fast rutine å sette den sammen når jeg kommer frem til reisemålet. Selv om konstruksjonen er litt mer tungvint, er denne skytestokken i praksis nøyaktig like stabil som de andre 2x2 skytestokkene. Det vil si at jeg noenlunde konstant kan holde skuddene samlet i grupper på under 5 cm på 100 meters hold.

Som med stokken fra PH Jagt er det nødvendig å sette den presist opp før skuddet, og om nødvendig finjustere retningen ved å flytte et bein. Hvis man griper under den fremste gaffelen og løfter der, flyttes stokken og rifla sammen – noe som er veldig enkelt og greit når man har øvd inn den rette teknikken.

Den veiledende utsalgsprisen for 4Stable Mountainstick er 1.795. Samme firma har nå begynt å produsere en enklere stokk etter samme prinsipp. Den er litt tyngre, med færre justeringsmuligheter og uten mulighet for å dele den til kortere koffertlengde, altså en «hjemmestokk». Prisen for denne er 1.120 kr. 27

Mitt

Jaktblad

TEST AV RIFLEKRYKKER

VIPER FLEX

Frontbeslaget muliggør en del bevegelse fra side til side, hvilket er unikt for denne stokken.

en danskproduserte Viper Flex 2x2 skytestokken skiller seg vesentlig fra de to andre 2x2 stokkene som er nevnt. Viperen har nemlig et smart beslag på det fremste beinparet, noe som tillater at rifla kan beveges en del fra side til uten at stabiliteten ofres. Det gir større fleksibilitet – man kommer hurtigere til skudd uten nødvendigvis å måtte flytte hele stokken. Dette er først og fremst en fordel hvis man skal følge opp et dårlig førsteskudd, eller hvis man ønsker muligheten for å nedlegge flere dyr i en gruppe – for eksempel i forbindelse med hunndyrsjakt/culling. Høyden på stokken justeres med et enkelt klikksystem som gir ca. 5 cm, som på den franske stokken, og Viper Flex-stokken har også sperringen for for stor åpning innebygget i hengslene i bunnen. Viper Flex er bygget av kraftigere aluminiumsrør enn noen av de andre, og er derfor også noe tyngre (1,1 kg). I praksis oppleves det aldri som et virkelig problem. Men dessverre kan stokken ikke demonteres til å passe i en standard koffert. 28

På stokken jeg testet var der i tillegg et femte bein, som dels fungerer som et støttebein når man setter stokken fra seg (den kan stå av seg selv), og dels kan brukes som støtte ved for eksempel innskytning. Med støttebeinet ute skyter man i praksis fra en skytebenk – så stabilt er det. Men siden det er litt upraktisk å sette riktig opp i forhold til målet, kan jeg ikke selv forestille meg å bruke støttebeinet i forbindelse med skyting på jakt. Jeg har brukt denne stokken på hunndyrjakt i Polen, hvor den i kraft av det smarte beslaget fremme var svært effektiv når det skulle nedlegges flere dyr om gangen. Når man fyrer av det første skuddet er alle 2x2 stokkene gode nok, men når dyrene springer rundt er det avgjørende å kunne stille seg kjapt inn – noe denne skytestokken muliggjør.

Utsalgsprisen for grunnmodellen uten støttebein er 1.499 kr.

TEST AV RIFLEKRYKKER

Mitt

Jaktblad

En særdeles robust danskprodusert stokk. Her med det valgfrie femte støttebeinet. 29

Mitt

Jaktblad

TEST AV RIFLEKRYKKER

Et helt annet prinsipp, men svært effektivt og hurtig å bruke. En super allround-løsning til smygjakt i skogen. 30

TEST AV RIFLEKRYKKER

Mitt

Jaktblad

RUT STICK D

enne skytestokken skiller seg markant ut fra alle de andre. Det er snakk om en helt ny dansk konstruksjon med to forskjellige funksjoner. Stokken består av to trestokker – en kraftig og en mindre kraftig, som er hengslet i den ene enden og med en reim i mellom stokkene i den andre. Der er to måter å bruke stokken på. Dels kan den brukes som en stående V. Man legger an på reima, som om det var på kanten av en hochsitz. Da stokken bare er i jorden i ett enkelt punkt, kan den fritt dreies hele veien rundt med rifla i anslag. Man kan også snu stokken på hodet og bruke den tobeint med anlegg på et smart beslag som kan skytes trinnløst opp og ned fra det kraftige beinet, og dermed brukes i både stående, knestående og sittende positur. Brukt med reima er stokken veldig rask å komme til skudd med. Hvis man rekker å få den opp er den en fremragende støtte ved litt lengre skudd på vilt i bevegelse – for eksempel på en klassisk elgjakt. Jeg har

testet stokken på elgbanen med overbevisende resultater. Til allround-bruk er den også strålende så lenge avstanden ikke blir ekstrem. Legg merke til at denne stokken er så markant annerledes fra alle andre, at det kreves litt tørrtrening hjemme på plenen før man har vent seg til den. På jakt i tett bevokste områder er Rut Stick både hurtigere og mer fleksibel i bruk enn alle de andre. Etter min mening er dette en glimrende allround skytestokk for bukkejegere. På skytebanen kan jeg holde skuddene innenfor 8-10 cm på 100 meters hold. Det gir meg en effektiv rekkevidde på godt og vel 100 meter i felten. Sist, men ikke minst: Det appellerer sterkt til min indre morfar at stokken er laget i tre!

Veiledende utsalgspris er rett i overkant av 1.000 kr. 31

Mitt

Jaktblad

Riflekry TOPPTEKST

ykker

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

Vi har nedlagt mer enn 100 dyr med de forskjellige stokkene. Jaktutstyr skal testes på jakt – ikke på skytebanen.

DANSK EBOK S I E R T K

Jaktblad NY Mitt

Jagtrejsefeber 2 FORTELLINGER FRA HELE VERDEN

homas Lindy Nissen har med bidrag fra seks andre danske jaktreiseprofiler nylig utgitt bok nummer to i serien «Jaktreisefeber». Boken er en interessant kombinasjon av jaktreisefortellinger fra hele verden, og praktiske råd og tips til hvordan man selv kan få oppleve lignende eventyr. Den nye utgivelsen tar leseren med til seks kontinenter, på jakt etter alt fra ryper og bukker til roan-antiloper og dall sheep. Utover Lindy Nissens egne bidrag rommer boken fortellinger av David Carsten Pedersen, Dan Saugstrup, Claus Ballisager, Rune Fich Weischer, Jens Kjær Knudsen og Troels Romby Larsen. Bak alle navnene finnes meget erfarne jegere som byr på rikelig med jaktreiseinspirasjon. De totalt 256 sidene fylles med åtte spennende jakteventyr, samt én historie om en fisketur etter STORE fisker. Det hele er pent illustrert med over 130 bilder. Boka er dessuten spekket med fakta om de enkelte viltartene, jaktland og lokale arrangører. Den inneholder i tillegg mange detaljerte veiledninger til hvordan man selv kan arrangere en lignende tur. Dette er ekstremt variert og spennende lesning fra start til slutt – en soleklar hit under juletreet! «Jaktreisefeber 2» koster 299 kr, og kan kjøpes i en del jaktbutikker, hos bokhandlere, direkte fra forlaget og i en rekke forskjellige internettbutikker. 34

Se mer på www.jagtrejsefeber.dk

BOKMELDING

T E K S T: J E N S U L R I K H Ø G H

Claus Ballisager

Rune Fich Weischer

Thomas Lindy Nissen

Dan Saugstrup

David Carsten Pedersen

Troels Romby Larsen

Jens Kjær Knudsen 35

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

Eventyrjakt

I PERU En jaktreise til Peru kan karakteriseres som et ekte eventyr. Denne historien er et utdrag fra boka «Jagtrejsefeber 2», som ble gitt ut i oktober 2014. T E K S T: J E N S K J Æ R K N U D S E N , OVERSAT T TIL NORSK AV VEGARD TERØY

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

Mitt

Jaktblad

HJORTEJAKT I ANDESFJELLENE

går kjørte vi i ni timer, fra Lima og oppover i Andesfjellene. Vi befinner oss midt i en landsby i fjellene, men er på vei til området vi skal jakte i. Det er bare noen minutter siden vi spiste frokost hos eieren av området, i en liten leilighet i en guffen sidegate. Bagasje, våpen og utstyr ligger stablet på bilen, en sliten Toyota Hilux, dekket av presenning, et nett og rikelig med tau. Jeg, Benny og guiden Angelo sitter tause i baksetet, forventningsfulle ettersom målet nærmer seg. En lokal bonde styrer bilen, mens Holger sitter i passasjersetet. Lenger oppe i fjellene venter fem dager intensiv jakting. VI TRILLER VIDERE. Etter planen er det omtrent to timer igjen. Dessverre har slike planer for vane å gå skeis. Vi har bare kjørt hundre meter, da jeg legger merke til at vi passerer den lokale politistasjonen. I det samme merker Angelo et plutselig rykk i bilen. Han kikker seg over skulderen, og ser at en knivarmert tyv er i full sving med å lesse av bagasjen vår, mens vi fortsetter å rulle sakte videre i den tette bytrafikken. Angelo sitter i midten, men kaster seg over Benny. Det er ikke tid til å åpne døren, i stedet velter han ut gjennom det åpne bilvinduet. Han kommer seg på beina igjen, og legger på sprang etter tyvene, nå med sin egen kniv i hånden. Han beinflyr langs veien, mens jeg kaster meg ut bildøra og begynner å løpe etter på andre siden av veien. Etter 50 meter tar Angelo igjen en av tyvene. Han har Holgers koffert i hånda. Angelo kaster seg frem og sparker tyven i ryggen. Det gjør tydelig vondt, og tyven faller om på fortauet. I et øyeblikk frykter jeg at han skal dra fram en pistol, men i stedet

slipper han kofferten, som jeg straks får tak i. Vi lar tyven løpe, noe jeg senere har angret på. Samtidig peker forbipasserende på fortauet i alle retninger, for å vise hvor de medskyldige forsvant. Angelo løper rundt i sidegatene, mens jeg blir stående for å vokte kofferten. Han finner verken tyvene eller den savnede bagasjen. Tyvene er over alle hauger, og det samme er nok Holgers ryggsekk, som også inneholdt passet hans, 5.000 dollar, et kamera, Holgers kikkert og øvrige reisedokumenter. DET SAMLER SEG kjapt en flokk lokale innbyggere rundt oss. Hele seansen er ubehagelig, men samtidig er de tydelig opptatt av å hjelpe. Mange forteller at de så tyveriet, og dermed vet hvem som stjal fra oss. De forteller politiet at mor til de tre tyvene har en fruktbod akkurat der hvor vi lesset bagasjen på bilen, og at det er hennes tre voksne sønner som er synderne. Politiet forlater oss for å ta en alvorsprat med moren, og deretter med de tre sønnene. Vi fikk ikke med oss samtalen, men politiet her er ikke akkurat kjent for å legge noe imellom… Etter noen timer kommer politibetjentene tilbake, og til vår store overraskelse har de med seg Holgers ryggsekk. Politimennene forteller at de fikk et tips om en skummel mann som gjemte en ryggsekk under en fruktkasse to kvartaler unna, og at de fant ryggsekken der. Sekken inneholder alle Holgers eiendeler, men de 5.000 dollarene er borte. Betjentenes forklaring er relativt tvilsom, men vi lar det være, vel vitende om at vi i det minste slipper å bruke en dag på ambassaden, for å få tak i nytt pass til Holger.

HJORTEJAKT I ANDESFJELLENE

Mitt

Jaktblad

Mitt

Jaktblad

T OJ OP RP T E JKASKT T I A N D E S F J E L L E N E H

HJORTEJAKT I ANDESFJELLENE

VEIEN MOT JAKTOMRÅDET fører oss gjennom vidunderlige fjellandskap. Vi krysser verdens høyest beliggende jernbane, og vi krysser et fjellpass i nesten 5000 meters høyde. Til tross for at opplevelsene er vidunderlige, gjør den hasardiøse kjøreturen det vanskelig å nyte øyeblikket. Veien snor seg gjennom Andesfjellene langs loddrette fjellsider på flere hundre meter, uten at det ser ut til å plage sjåføren eller veiens øvrige bilister. De kjører som gale, i rasende fart og med flat pedal i de krappe svingene. Jeg har vært med på mange elleville kjørerturer rundt om i verden, men denne tar kaka. ETTER 12 TIMERS KJØRING, fordelt på to dager, kjører vi endelig inn i jaktområdet. Der åpenbarer det seg en liten fjellandsby, som skal være vårt hjem de neste fem dagene. Den består av 15 meget slitte hus, som egenhendig beviser hvor primitivt de fattige menneskene i dette området bor. Midt i byen ligger det likevel et hus som skiller seg ut i positiv forstand. Det er enkelt, men nymalt og pent og pyntelig. Både Holger, Benny og jeg er sikre på at vi skal få bo i byens beste hus. Da vi omsider stanser bilen utenfor det staselige huset, går Angelo og bonden motsatt vei – bort fra huset og inn i en hønsegård. Litt merkelig, men vi tenkte ikke mer over det. I stedet satte vi oss i gresset for å slappe av etter den lange kjøreturen. – Dinner is ready, roper Angelo. – Hvor, spurte jeg. – Her, svarte han. Jeg reagerer med forbauselse. Det kan han da ikke mene. Men joda, Angelo ønsker oss velkommen og ber oss tre

Mitt

Jaktblad

inn gjennom den én meter høye døra, mens han forsøker å holde både høns og hunder ute. Selv ville jeg ikke engang latt hønene mine bo på et så stusselig sted, men dette er åpenbart standarden vi må venne oss til de neste dagene. Det er jord på gulvet, grytene er gamle og dekket av en centimeter med møkk. Det er inntørkede knokler over alt, og over hodene våres henger det diverse uhyggelige skinnfeller. Over alt ligger det vissen halm, gammel dritt og inntørket møkk. – Det blir en fin femdagers slankekur, tenker jeg. Likevel er humøret godt, mest på grunn av forventningene til jakten. Det er faktisk bursdagen min i dag, og i mangel på god vin skåler vi i kokosnøtt-te og Coca-Cola, mens de lokale hvetebollene glir ned med avocado på. ETTER Å HA INNTATT den herlige bursdagsmiddagen, mener Benny og jeg at det er på tide å få se og prøveskyte riflene vi skal bruke på jakt. Da kommer neste overraskelse. Angelo overrekker meg en kaliber 17 HMR. – Hva skal jeg med denne, Angelo, spør jeg. – Den skyter perfekt helt opp til 200 meter, svarer han. Igjen er jeg rystet. Jeg ble lovet en kaliber 270 da vi bestilte turen, men siden det er vår første jaktdag prøver jeg å svelge misnøyen og bevare munterheten. Benny får utlevert en kaliber 308 W., med et elendig kikkertsikte på. Vi prøveskyter riflene, og konstaterer da at riflene kan treffe innenfor en ti centimeters sirkel på 100 meters avstand. Bedre blir det dessverre ikke med disse våpnene. 41

Mitt

Jaktblad

HJORTEJAKT I ANDESFJELLENE

Ingen av oss er spesielt religiøse, men vi korser oss likevel og mumler en stille bønn for den kommende jakten. DET ER SENT PÅ ETTERMIDDAGEN, og tre timer til solnedgang, så vi rekker en liten tur til fjells. Vi pakker jaktutstyret og kjører ut av landsbyen på en smal grusvei. Etter en halvtime møter vi en lokal bonde som har tygget for mange coca-blader. Han har ikke en eneste tann i munnen lenger. Angelo spør ham på spansk om han vet hvor det kan være noen white-tail hjort. Og selv om verken Holger, Benny eller jeg forstår spansk, så er vi ganske sikre på at svaret fra den lokale fjellbonden er negativt. Vi kjører videre og får uansett en fantastisk fin tur. Fjellene er frodige og grønne, noe som egentlig er helt utrolig 42

i denne høyden. Angelos plan er at vi skal til et utkikkspunkt for å spotte. Her har visst andre lokale bønder sett tre hjorter for bare en uke siden. Jeg trenger ikke å ta mange skritt bort fra bilen før jeg merker at lufta her oppe er svært tynn. Jeg må anstrenge meg for å puste, og det samme må Holger og Benny. Vi sprer oss litt, og jeg blir gående lengst ute, med utsikt over en nydelig dal. I bunnen slynger en elv seg gjennom landskapet. Langs elvebredden er det ekstra frodig, men på tross av fuktigheten vokser det kaktuser mellom buskene. På dagtid oppholder viltet seg i den tette bushen i bunnen av dalen, men de vandrer oppover i fjellene når det lir mot kved. På fjellsiden over oss kan vi med kikkert se de små dyrkede jordene som

H J O R T E J A K T I A N D ETSOFPJ EP LT LE EK NS ET

Mitt

Jaktblad

Mitt

Jaktblad

HJORTEJAKT I ANDESFJELLENE

strekker seg helt opp til fjelltoppene. Noen av dem er ikke større enn tjue ganger tjue meter, og der dyrker de jorden slik vi gjorde hjemme for 200 år siden. Angelo forteller at fjellbøndene høster for hånd, siden det er umulig å komme til med maskiner i det ulendte terrenget. ETTER EN TIME hvor det eneste livstegnet vi har sett er noen frittgående kuer, forslår Angelo at vi skal pakke sammen og vende tilbake til leiren. Mens vi triller hjemover på den smale veien, og snakker om planene for morgendagens jakt, skjer det utrolige. Angelo får øye på en white-tail omtrent 120 meter over oss. Vi løper ut av bilen, og jeg spør Benny om han vil skyte, hvis sjansen byr seg. 44

– Nei, det er din bursdag, du skyter først, svarer han kontant. Jeg griper både sjansen og rifla til Benny. I kikkertsiktet finner jeg først et hunndyr. Avstanden er bare 120 meter, vinden er kraftig og dyret har ikke sett oss. Så får jeg øye på et dyr til i buskene bak hunndyret. Dyret bak er dobbelt så stort. Det er en hjort! DYRET SKRIDER FREM og blir tydeligere i kikkerten. Jeg synes ikke den ser så stor ut, og jeg har bare vært på jakt i tre timer, men Holger er klokkeklar: – Skyt, den er stor! Jeg adlyder ordre. Det må skje nå, for dyrene er i ferd med å forsvinne i det tette buskaset. Det er tydelig at det er brunsttid, for hjorten går like bak hunndyret med snuten på høygir.

HJORTEJAKT I ANDESFJELLENE

Jeg er klar, men bukken er i konstant bevegelse. Jeg finner skulderbladet og følger dyrets bevegelse i noen sekunder, til jeg slipper kula. En støvsky feies opp bak dyret, og jeg får følelsen av at skuddet var dårlig, kanskje til og med en kjempebom. Vinden gjør at dyrene ikke skjønner hva som skjer, så de springer 20 meter oppover fjellsiden, mens de kikker ned mot oss. Hurtig plasserer jeg en ny kule i kammeret, og da neste skudd løsner blir hjorten borte. Jeg hører tydelig kuleslaget. Bukkens utkårede stormer ensomt av sted, så jeg føler meg sikker på at dette skuddet var bedre. VI VENTER LITT. Det er ikke helt utenkelig at bukken har klart å stikke av i det høye buskaset. Alle mann er spente,

Mitt

Jaktblad

og Angelo er mildt sagt begeistret. Han er overbevist om at hjorten ligger strekk ut, og vil opp dit med det samme. Jeg er utmattet etter den siste stigningen i tynn luft, så jeg blir igjen mens Angelo går for å lete i bushen. Så roper han plutselig, vilt og begeistret: – Du har skutt en nydelig åtte-tagger! Jubelen bryter løs, mens Angelo tar den fullvoksne hjorten på ryggen og bærer den ned til oss. Jeg er litt overrasket. Det hele gikk så fort. Det var ingen spennende smygjakt, og likevel har jeg nettopp skutt et fantastisk eksemplar av South American white-tailed deer, og det skal vise seg at jeg er enda heldigere enn først antatt, for det viser seg å være den eneste hjorten vi ser på de neste fem dagene med jakt i Andesfjellene. 45

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

Høy på hø Charles Rudds jakthytte – Glenborrodale Castle – fra 1902, dannet rammene om min debut på skotsk jord. 46

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

Ă¸ylandet 47

Mitt

Jaktblad

HØY PÅ HØYLANDET

Vi kravlet det siste stykket på alle fire gjennom bregnekrattet på det skotske høylandet. Rifla hadde jeg hengende rundt halsen. Snart ville siste rest av dagslys være borte. Det var nå eller aldri. T E K S T: J E N S U L R I K H Ø G H – F O T O : S I M O N K . B A R R

v en eller annen merkelig grunn hadde jeg aldri vært på jakt i det skotske høylandet før. Det har ikke stått på lysten, men sjansen har liksom aldri bydd seg. Ikke før nå. I sommer landet plutselig en overraskende e-post i innboksen min. Det var en usedvanlig hyggelig invitasjon til hjortejakt. Det tok meg ikke mange sekundene å svare ja. Et par måneder senere satt jeg i en leiebil på den lille ferja som krysser Loch Linnhe i Corran, sør for Fort William i det nordvestlige Skottland. Jeg hadde krysset landet diagonalt fra Edinburgh i sørøst, og sett landskapet skifte fra myke jorder med gårder og løvskog, til fantastiske høylandslandskap som foldet seg ut foran øynene mine som enorme malerier. Lyng, klipper og regntunge skyer – hvorfor i alle dager hadde jeg ikke somlet meg over havet tidligere?! Jeg svinget opp på grusveien mot Glenborrodale Castle en time senere. Kjøreturen langs sørkysten av halvøya Ardnamurchan kan ikke ytes rettferdighet med ord. Lanskapet må oppleves med egne sanser. MAN KAN KNAPT forestille seg en mer stemningsfull innkvartering enn dette relativt vesle slottet (på noen få tusen kvadratmeter), som ligger med en helt enestående utsikt mot sør, 48

over et smalt sund til øya Mull. Bygningen ble reist i 1902 av rikmannen Charles Rudd, som hadde tjent en svimlende formue på diamantgruver i Sør-Afrika. Han bygget slottet utelukkende for å huse sine jaktgjester. Veggene er kledd med mørk eikepanel, det er store åpne peiser i hvert eneste rom, og skuldermonterte høylandshjorter i rikt monn på veggene, side om side med bilder av værbitte menn i kilt. Naturligvis var et par store skotske hjortehunder også en fast del av inventaret. PLANEN FOR DE neste tre dagene var at den amerikanske ammunisjonsprodusenten Hornady skulle introdusere oss for gjenladning av rifleammunisjon samme kveld. Neste morgen skulle vi få en splitter ny Sauerrifle til låns, og så skulle vi bruke formiddagen på å utvikle en god ladning til den spesifikke rifla. Om ettermiddagen og hele neste dag skulle vi på jakt. Vi var totalt ni jegere og tre stalkere. SELV UTEN NOEN dyptpløyende forhåndskunnskap om jakta, fortalte magefølelsen meg at det var snakk om en meget optimistisk plan. Ni hjorter på ni jegere?! Strengt tatt var det ikke veldig viktig, for omgivelsene og atmo-

HØY PÅ HØYLANDET

sfæren var enestående. Vi ville alle få muligheten til å komme ut i høylandet med de andre jegerne, så selv om det til slutt ville være noen iblant oss som ikke hadde hell nok til å nedlegge en hjort, så ville samtlige få den unike høylandsopplevelsen med seg hjem. Gjenladning har blitt lettere siden jeg selv gjennomførte kurset for 25 år siden. Jeg har ikke selv praktisert det på mange år, men kveldens gjennomgang virket unektelig som lukta av sagmugg på en gammel sirkushest. NESTE FORMIDDAG ble en funklende ny Sauer 101 Alaska i kaliber .308 Win lagt i armene mine. Det var en ny all-weather modell med sølvfarvet Ilaflon overflatebehandling, sortgrått laminatskjefte med justerbar skjefterygg og gjenger til lyddemper. Som skapt for fuktige jaktmarker i det kalde nord! Planen var at vi med et enkelt verktøy målte den optimale patronlengden med et utvalgt projektil i

Mitt

Jaktblad

den utleverte rifla og ladet fem skudd til en test på skytebanen. Med elektroniske kruttautomater og en god ladebok tar det ikke mange minutter å få en håndfull patroner klare. Jeg var første mann på skytebanen, som var en klar kandidat til verdens vakrest plasserte skytebane. Den ligger direkte på klippekysten ut til Sound of Mull. Fem skudd med Hornadys egen fabrikksammunisjon resulterte i en akseptabel gruppe på 35-40 mm. De nesten fem var med de nyladede patronene med 165 gr. SST prosjektiler. Spredningen var ikke over 20 mm – og så var vi ikke engang gått igang med å finpusse ladningen! Jeg laget fem skudd til etter samme oppskrift til jakten – vi hadde ikke så mye tid til finpuss, og Hornady hadde fått sagt sitt: Det er kjekt å lage egne patroner, man sparer mye penger på det, og man får rifla til å prestere optimalt.

Sauer 101 er en helt ny modell som apellerer til det skandinaviske markedet. Våpenet var, som forventet, helt upåklagelig.

Mitt

Jaktblad

HØY PÅ HØYLANDET

SAMTLIGE NI RIFLER viste faktisk markant bedre skuddgrupper i første gjenladningsforsøk, og dermed gjorde vi oss klare til første forsøk på hjortejakt samme ettermiddag. Jeg havnet i den gruppen som skulle jakte med eieren av West Highland Hunting, Niall Rowantree. Jeg var nummer to i køen etter en italiensk våpenjournalist, Mateo, men ble likevel bedt om å ta rifla med på ettermiddagens jakt, i tilfelle det var tid til å fortsette jakten når vår italienske venn forhåpentligvis hadde nedlagt en hjort. Værmeldingen for neste dag så ganske dyster ut, med regn og tåke, noe som kunne legge hele jakten død. Det var derfor klinkende klart at i dag måtte alle mulige sjanser ivaretas på best mulige måte. VI STARTET SENT på ettermiddagen. Smygjakten begynte i en liten skog i dalen mellom to høydedrag. På veien inn hadde vi sett femseks hinder. Det var store mengder kronvilt her! Vi var usedvanlig mange i bakkene den ettermiddagen. Vår lille karavane besto i tillegg til meg selv, Mateo og Niall av enda en jeger, samt den engelske skribenten Simon K. Barr, og Neil Davies, som er markedssjef hos Hornady. Det var en særdeles trivelig gjeng, og vi som ikke jaktet holdt oss naturligvis på passelig avstand fra jegerne. Jeg har allerede erklært min kjærlighet til det skotske høylandet. Like vakkert er det også når man befinner seg midt i det! Man ser grønne åser, glitrende vann og klippeøyer som i nyanser av blått smeltet sammen med horisonten og tok pusten fullstendig fra de av oss som ikke hadde opplevd det spektakulære landskapet før. Mest av alt hadde jeg lyst til bare å sette meg ned på en bakketopp i en time eller to, og la bildet brenne seg fast på netthinnen. Dessverre var det ingen tid til å være sentimental, så vi nøyde oss med å dilte smilende etter rundt i eventyrlandskapet. 50

HER OG DER hadde hjortene begynt å brøle, selv om brunsten ikke var kommet igang for alvor. Vi så rikelig med dyr. Grupper av hinder i selskap med noen få sterke hjorter, mindre ungdyr og generelt hjorter i alle aldre. Målet var naturligvis å finne noen gode hjorter som kunne skytes. På dette reviret tas viltforvaltningen meget alvorlig.

HØY PÅ HØYLANDET

Det gikk vel litt mer enn en time før Mateo fikk sjansen til å nedlegge en gammel kronhjort fra toppen av en bakkekam. Vi ventet lenge et stykke nedenfor ham og Niall, og vi kunne ikke se hva som foregikk der oppe. Mateo fikk hjorten sin med et enkelt velrettet skudd, og vi gratulerte ham alle mann. Sammen med den andre jegeren gikk han ned

Mitt

Jaktblad

for å ta hjorten sin nærmere i åsyn, og for å hjelpe til med å få den ut av bakkene og tilbake til slottet. Det var Niall fast bestemt på, at vi andre ikke hadde tid til. Han vendte seg mot meg og sa: «Din tur!» Jeg ladet rifla og sjekket at lyset i Leicakikkerten på toppen var tent. Jeg kunne ikke vært mer klar!

Vi ladet ved siden av skytebanen. Å lage sin egen rifleammunisjon tar ikke lang tid, det er billigere enn å kjøpe, og når ladningen er tilpasset rifla er det dessuten bedre.

Mitt

Jaktblad

HØY PÅ HØYLANDET

NIALL SATTE IGANG i et heftig tempo. Jeg fulgte like etter, mens Simon og Neil ble hengende et stykke bak. Solen nærmet seg havet – vi hadde ikke mye dagslys å gå på. Vi hadde sett en liten gruppe med staselige ungkarer ca. 1,5 kilometer mot vest, men vinden tillot ikke at vi gikk rett på dem. Planen var derfor først å gå rundt et høydedrag mot sør, og så komme på linje med hjortene mot vest, og til slutt sette inn det avgjørende støtet mot nord. Vi rundet en liten bakke og et par hinder reiste seg 30-40 meter unna. Niall stivnet. Ytterligere et par hinder og en kalv kom på beina og stirret intenst i vår retning. I forhold til disse dyrene sto vi som sorte silhuetter med solen i ryggen, og de kunne ikke helt bestemme seg for om vi var farlige eller ikke. Litt lengre nede mot dalbunnen spratt flere dyr på beina – deriblant områdets virkelige prakteksemplar. Bildet var som tatt ut av 52

det klassiske victorianske stykket «Monarch of the Glen». Den praktfulle hjorten var en usedvanlig kraftig 16-tagger av et kaliber jeg ikke hadde forventet å møte i det skotske høylandet. DET VAR SLETT ikke snakk om å skyte et slikt prakteksemplar av en avlshjort, i stedet nøt vi synet da han trakk seg tilbake på majestetisk vis. I et lite øyeblikk ble han stående på åskammen. Kronhjort i solnedgang. Så var vi i gang igjen. Niall hastet videre. Vi var bare omkring halvveis fremme. Vi klatret over et gammelt piggtrådgjerde og småløp et langt strekk ned i et bredt dalføre, før vi i ly av en bakke kunne innlede det avsluttende støtet på gruppen av hjorter. Nå hadde de vært utenfor synsfeltet vårt i minst en halvtime. Var de der fortsatt?

HØY PÅ HØYLANDET

Vi krøp forsiktig opp på en liten bakketopp for å orientere oss. Hjortene hadde ikke beveget seg langt. Det var fem dyr i forskjellig alder, som gikk og gresset noen få hundre meter fra den store gruppen med hinder. Vi var godt 500 meter fra hjortene. NIALL LOT SIMON og Neil bli igjen på bakketoppen. Derfra hadde de panoramautsikt til hele situasjonen. Vinden hadde snudd litt, og var nå alt annet enn optimal, men det var ikke rom for endringer i den opprinnelige planen. Tiden tillot kun ett enkelt forsøk før mørket senket seg. Vi krøp ned i en steinete bekk i bunnen av en liten dal. Derfra rykket vi hurtig et par hundre meter frem i det sildrende vannet, som kamuflerte lyden av stormløpet vårt. De siste 150 meterne frem til den siste bakketoppen før hjortene foregikk på alle fire, med

Mitt

Jaktblad

reima over nakken og rifla hengende på tvers foran armene. Vi kravlet gjennom en skokk bregner, solen var for lengst forsvunnet og tussmørket ebbet ut med faretruende tempo. VI LA OSS side om side på den lille bakketoppen. Hjortene hadde ikke oppdaget oss. Fire av dem lå nede og tygget drøv, mens en femte gikk litt for seg selv. Jeg slo støttebeina ut og satte rifla opp. Niall betraktet dem granskende gjennom kikkerten sin. «Vi går etter nummer tre fra venstre», sa han stille og tok på hørselsvernet sitt. Det var en typisk høylandshjort, som helt klart ikke var ønskelig i det videre avlet – et fornuftig bytte. Jeg avsikret rifla og gjorde meg klar til å skyte, akkurat idet hjorten reiste seg. Niall trykket litt rundt på Leica Geovid-en han hadde lånt for anledningen. «Avstanden er 231 meter», hvisket han. 53

Mitt

Jaktblad

HØY PÅ HØYLANDET

Høy på hø 54

HØY PÅ HØYLANDET

Mitt

Jaktblad

Mateo felte hjorten sin etter kun én time i høylandet. Så var det min tur!

øylandet

Høy på høy Mitt

Jaktblad

HØY PÅ HØYLANDET

Har man opplevd høylandet én gang, vil man for all ettertid få abstinenser av bilder som dette. 56

ylandet

HØY PÅ HØYLANDET

Mitt

Jaktblad

Mitt

Jaktblad

HØY PÅ HØYLANDET

Mitt

Jaktblad

Den lille hjorten ville ikke reise seg. Den store betalte prisen. Et godt minne fanget i det siste dagslyset. 59

Mitt

Jaktblad

HØY PÅ HØYLANDET

DEN SVAKE VINDEN, som knapt nok kan kalles vind, bar nesten rett mot hjortene. Det var ingenting å bekymre seg for. Jeg skulle bare holde cirka 15 cm for høyt, siden rifla (mot mine prinsipper) var innskutt på 100 meter. «Nummer tre fra venstre» gjorde dog ingen miner til å reise seg. Det gjorde derimot hjorten bak den. «Ikke den!», hvisket Niall med det samme. Hjorten som hadde reist seg var den klart største av de fire i gruppa, med kraftige stenger og fine symmetriske kroner. VI VENTET tålmodig mens lyset langsomt skiftet fra varme rød-gule nyanser til kjøligere blå-grå. «Nummer tre fra venstre» hadde helt klart mye å tygge på… Da vi hadde ligget i et lite kvarter begynte Niall å forbanne situasjonen. Han var svært oppsatt på at vi skulle ha felt en hjort til før morgendagens dårlige vær satte kjepper i hjulene for de ambisiøse planene om hjorter til alle. «Kom deg på beina!», hveste han lettere irritert. «Lyset forsvinner», sa han flere ganger i løpet av de neste minuttene, og til slutt ble situasjonen for mye å håndtere for djevelen på min venstre skulder. Jeg klarte ikke å holde meg, og hvisket: «Jeg kan fikse et svært godt skudd på den som allerede står oppreist!» NIALL RETTET kikkerten mot den sorte hjortesilhuetten bakerst i gruppa. Han innledet en hviskende forhandling med seg selv. Jeg flyttet stille siktets lille røde prikk et stykke opp fra skulderen på den kraftige hjorten. «Det er jo ikke noen katastrofe om vi tar den», mumlet Niall for seg selv. «Så stor er den tross alt ikke – det er jo ikke akkurat et monster». Fingeren min strøk langsomt og forsiktig mot avtrekkeren, bare for å orientere seg. Jeg trakk pusten dypt og rolig. 60

Niall vendte seg halvt mot meg og sa skeptisk: «Det er et langt skudd». Fingeren min gled forsiktig ned mot avtrekkeren, mens jeg konsentrert betraktet hjorten gjennom kikkertsiktet. «Tror du at du kan treffe den herfra?» Det gikk ikke et halvt sekund før Saueren svarte! Skuddet flenget kveldsroen og hjorten føk i været. To små sekunder senere nådde den dumpe lyden av kuleslaget oss, og hjorten braste noen meter frem før den falt om. De andre hjortene kom seg forvirret på beina og ble stående et øyeblikk for å orientere seg. «Ja, det kunne du jo», konstaterte Niall og lo av den effektive dialogen. Hjortene og flokken av hinder til venstre for den trakk vekk i trav. En av hjortene tok sin egen rute direkte mot oss, og passerte oss på bare 30-40 meters avstand. Vi reiste oss for å gå ned til hjorten – Simon og Neil var allerede godt på vei. VI BETRAKTET den døde hjorten i stillhet en stund. Det var et utrolig vakkert dyr, og jaktopplevelsen hadde vært intens for oss begge. En spennende smygjakt i et fantastisk landskap, avsluttet med et enkelt velrettet skudd med en patron som jeg selv havde laget samme formiddag. STORT! Smilene var brede da Simon presset kameraet til det ytterste for å ta et par hurtige bilder av hjorten og oss i tussmørkets siste lys. Senere på kvelden, da en av stalkerne gav en liten, men fantastisk stemningsfylt konsert på sekkepipe foran den store åpne peisen, holdt jeg glasset med whisky opp foran meg og betraktet den åpne ilden gjennom de gyldne dråpene. Stille forbannet jeg meg selv for å la meg forføre så hjelpeløst av dette fantastiske jaktlandet. I bunn og grunn var jeg jo ikke annet enn en simpel jaktjunkie, som enda en gang hadde latt meg lokke til en dose som hjernen min aldri ville la meg glemme.

HØY PÅ HØYLANDET

Mitt

Jaktblad

Det er alt for lett å bli hektet på jakten og hele stemningen rundt jakten i Skottland. Jeg er fortapt. 61

Mitt

Jaktblad

HØY PÅ HØYLANDET

Høy på hø 62

HØY PÅ HØYLANDET

Mitt

Jaktblad

øylandet 63

Mitt

Jaktblad

Foto: Åsgeir Størdal

Soundscope pro-tect iHunt Det originale aktive hørselsvernet for jegere og skyttere.

NB! Vær klar til jakta begynner. Beregn 2 til 3 ukers leveringstid. •

Typegodkjent

•

Automatisk demping av vindsus

•

Lang batterilevetid

•

4 programmer

•

Medlemspris NJFF: Kun kr. 3990,-

Starkey Norway AS Tlf: 51 826400 80 E-post: info@starkey.no • web: www.starkey.no

SWAROVSKI STR 80

Mitt

Jaktblad

SWAROVSKITEST TEKST OG FOTO: RICKARD FAIVRE

SWAROVSKI STR 80

Speiding i særklassse

Swarovski STR 80 er en ny og innovativ tubekikkert, spesielt tilpasset for sportskyttere og langdistansejegere. Swarovski er den andre produsenten som har klart å produsere en strekplate inni en tubekikkert. 65

Mitt

Jaktblad

SWAROVSKI STR 80

n tubekikkert er et absolutt must for jegere og andre skyttere som vil se detaljer på lang avstand, og samtidig være sikre på at synet er korrekt og pålitelig. Med kraftfull, kystallklar HD-optikk, linseelement av fluor og en frontlinsediameter på 80 mm, garanterer STR 80 optimal visningskvalitet og imponerende detaljerikdom på langt hold. DOKUMENTERING AV RESULTATER er en viktig faktor, særlig ved langdistanseskyting. For å gjøre denne dokumentasjonen lettere har Swarovski utviklet en teknikk hvor en unik og egendesignet strekplate kan projiseres på linsen. Strekplaten kan aktiveres eller inaktiveres ved å trykke på en knapp, og den kan brukes over hele zoom-intervallet. Den kan dessuten brukes under lyse forhold, ved ti dagslysmoduser og fem nattmoduser. Det gjør at du enkelt kan bytte mellom å estimere avstanden til et objekt, uansett om du kjenner størrelsen på det eller om det befinner seg mellom to punkter, og å observere målet helt uforstyrret. Strekplaten hjelper deg å bedømme sannsynligheten for at du kommer til å bomme på målet, basert på ulike sjekkpunkter. Det innebærer at du kan gjøre de nødvendige justeringene direkte på kikkertsiktet. STR 80 er til og med idealisk for disse formålene i kombinasjon med digiscoping-adaptrene, TLS APO, for SLR- og systemkameraer og PA-i5 for iPhone 5/5s. STR 80 leveres som standard med en linsebeskytter, BT-verktøy og støtter for SSR II teleskopskinne. Den integrerte solbeskyttelsen forhindrer refleksjon av lys fra siden. MRS monteringsskinne og WE øyemuslinger 66

med vinger er også tilgjengelig. Kikkerten er vanntett ned til fire meter. TIL STR 80 kan man bruke to ulike okular: 20-60x og 25-50x W (vidvinkel). Okularen kan til og med monteres med 0° vinkel, som er den vanligste monteringsvinkelen for taktiske operasjoner. Les mer på www.swarovskioptik.com

SWAROVSKI STR 80 Batteri: CR123 med en driftstid på ca 1.300 t. Linsebehandling: Swarotop, Swarodur, Swaroclean Temperaturomfang: -40°C til + 55°C Vanntett: 4 meter Objektiv filterdiameter: M 82x0.75 Diopterjustering: ± 5, nærgrense 5 meter Forstørrelse: avhengig av okular. Synsfelt (m/1.000 m): ukjent Lengde: 335 mm Vekt: 1.730 g Pris: I underkant av 30.000 NOK

SWAROVSKI STR 80

Mitt

Jaktblad

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

Høyfjell og re Noen ganger er det ting man bare må gjøre, uansett hva arbeidsgiver eller banken sier. Det er noen muligheter man bare ikke kan avslå. Det var i alle fall det jeg gjentok for meg selv, etter å ha lest brevet fra min venn Thomas i Norge. For hvilken danske kan vel si nei til å delta på reinsydyrjakt i den norske fjellheimen? T E K S T: A N D R E A S J E N S E N

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

einsdyr

Reinsdyr 69

Mitt

Jaktblad

HØYFJELL OG REINSDYR

ona sa ja, og som selvstendig næringsdrivende var det lettvint å få fri til en så viktig begivenhet. Banken glemte jeg visst å spørre, men det er vel det samme om man sparer opp til en nødvendig utgift i forkant eller i etterpåklokskapens navn? Denne holdningen hadde nå brakt meg opp i over tusen høydemeter, i selskap med Thomas, Einar og Baard. Gutta er et trekløver med gjestfrihet, jaktiver og merkverdig norsk humor, så det var uproblematisk å komme inn i flokken utenfra, selv for en danske. Jeg ankom basecamp dagen før dagen. Campen var et merkverdig syn. Gutta hadde montert et lite sneglehuslignende skjul på lasteplanet til en pick-up. Det var altså leiren vår, og der skulle alle fire sove. Thomas tok den eneste skikkelige køya, Baard og Einar lå som et nygift ektepar i midten, og dansken ble selvsagt henvist til gulvet, på bunnen av rangstigen… DET VAR KALDT og den friske fjellufta stakk i kinnene da døra ble slått opp og nattens oppsamlede gasser krøp ut i det fri. Morgenlyset skar i øynene, men til tross for søvnmangel var kroppen lett og klar når jeg halte meg ut av soveposen. Jaktfeberen bruste i blodet! Jeg hadde fortsatt gruff fra kokekaffen mellom tennene da vi på rekke og rad tok fatt på oppstigningen fra leiren mot fjelltoppene. Langsomt beveget vi oss oppover den bratte stigningen. Snart hamret pulsen, og melkesyren begynte å koke i lårene. Baard og Einar utgjorde fronten, jeg lå i midten, og Thomas lå i sikker stil som baktropp. Bratte stigninger må overmannes i eget tempo. Nordmennene hadde fortalt meg hvordan man ofte sitter på fjelltoppene og venter på de vandrende reinsdyrene, og at ventetiden ofte kan være lang. Innholdet i ryggsekkene bar da også preg av at vi kunne risikere å være lenge i fjellet, enten på grunn av lang 70

ventetid på reinsdyr, eller andre faktorer. En hard og langsommelig nedstigning, muligens med kjøttfylte ryggsekker - eller hvis uhellet var ute og været skulle slå seg vrangt eller by på tåke - kunne gjøre oppholdet langvarig. NETTOPP TÅKE HADDE et par år tidligere forlenget Baard og Thomas sin reinsdyrjakt med en hel natt. Med 50 kilo kjøtt i ryggsekkene hadde de vært nødt til å ri av stormen til

HØYFJELL OG REINSDYR

morgenen kom. I dag så værgudene derimot ut til å være svært medgjørlige, og mange nordmenn hadde satt kurs for fjelltoppene med reinsdyr i sikte. Sol, lite vind og vakre omgivelser la rammene for en strålende dag. Små lemen stormet frem og tilbake mellom steinene i den lavtvoksende vegetasjonen, og vi kunne stadig se fjellryper som lettet i terrenget. De ellers så golde fjellene var fulle av liv i hver krik og krok.

Mitt

Jaktblad

Nettopp da vi nærmet oss toppen, sank Baard ned i knestående, og straks reagerte vi andre på samme måte. De første reinsdyrene var observert. Det var en mindre flokk, som bestod av en stor bukk, et par yngre bukker og ca 35 simler og kalver som fulgte sjøbredden langt under oss. Ryggsekkene ble etterlatt og vi forsøkte å kravle skrått nedover i terrenget for å komme i posisjon. Lenge så taktikken ut til å lykkes, og den pulserende jaktiveren var 71

Mitt

Jaktblad

T OØ PY PF TJ E LKLS TO G R E I N S D Y R H

einsdyr H Ø Y F J E L L O GT O R EP IPNTSEDK YS RT

Mitt

Jaktblad

Mitt

Jaktblad

HØYFJELL OG REINSDYR

tydelig og merkbar hos alle. Men som vanlig når man nesten har skutt og nedlagt viltet på forhånd - og man tenker at dette kan jaggu ikke slå feil - så går det på trynet likevel. Dette var intet unntak. På et blunk vendte førersimlen flokken og gikk rett oppover i fjellet. Vi befant oss plutselig helt på mellomdistanse, og suksess så ut til å bli forvandet til fiasko. DET VAR IKKE TID til å fordøye den forspilte muligheten. Vi hentet ryggsekkene og tok umiddelbart opp jakten. Reinsdyrene hadde forsvunnet over toppen og ut av syne. Vi kom oss til topps og over klippene, men reinsdyrene var som sunket i jorden. Det var på tide å legge en ny plan. Jeg lot nordmennene ta seg av taktikkeriet. Mens de tre studerte kartet, vurderte vinden og analyserte situasjonen i lys av tidligere års erfaringer og nåværende magefølelser, sjekket jeg ut terrenget under oss. Bortsett fra nordmennenes konversering og den lette vinden, var det stille. Stillheten ble bare brutt av en ravn i ny og ne. Det føltes som en

kjempekontrast til hverdagen i Danmark, hvor menneskeskapte lyder er konstant til stede. Stillhet i Danmark er en sjeldenhet. «Vi går», utbrøt Thomas og drog meg ut av mine småfilosofiske tanker om lyd og stillhet. Taktikken var lagt. Vi beveget oss langs fjelltoppen og speidet intenst etter reinsdyr mens vi gikk. Vi hadde ikke gått langt før jeg så et dyr der oppe på fjelltoppene, i silhuett mot himmelen. Så dukket det opp ett til, og så enda flere. Jeg stanset de andre og pekte, og hele tiden dukket nye medlemmer av flokken opp i synsfeltet. Avstandsmåleren viste godt og vel 450 meter, så skudd var utelukket Dyrene var urolige og snart småløp de nedover fjellsiden og passerte oss i fullt firsprang på ca 250 meters avstand. Passive ble vi stående og se dem passere, uten muligheter for å løse skudd. Flokken, som så ut til å være på ca 40 dyr, nådde bunnen av dalen og passerte en bekk, for deretter å dra oppove på den andre siden. Vi fulgte dem i kikkerten, og snart forsvant de i det steinete og rå landskapet.

HØYFJELL OG REINSDYR

LETTERE PARALYSERTE ble vi sittende. Tause kunne vi konstatere at nok en mulighet var forspilt, ikke på grunn av at vi hadde feilet, men simpelthen fordi reinsdyrene ville det annerledes. «De kommer tilbake», utbrøt Thomas og pekte mot fjellsiden på motsatt side av dalen. Flokken hadde snudd og kom nå tuslende nedover fjellsiden. Flere ganger stoppet de opp og kalvene begynte å legge seg ned, men hver gang trakk førersimlen flokken med seg videre. Selv om avstanden var litt over 600 meter, kunne man tydelig skilne flokkens eneste storbukk. Den var rett og slett imponerende; majestisk vandrende med sitt mektive gevir. FLOKKEN NÆRMET SEG stille og rolig et lite område med snø, og snart trakk hele flokken ut på den kjølige og nesten fluefrie snøen. Flokken falt til ro og snart hang nesten alle dyrene med hodene, som om de sov. Planen ble at Thomas og jeg skulle forsøke å nå inn på skuddhold, med reinbukk til Thomas som førsteprioritet, og deretter et dyr

Mitt

Jaktblad

til meg. Baard og Einar ble værende og fulgte forsøket vårt i kikkerten. Av hensyn til terrenget ble fremrykningen lang. Vi måtte gå i en stor bue for ikke å komme i vinden, og så fikk vi en god stigning etter å ha krysset dalen. Dyrene kunne vi ikke se, siden vi først hadde krysset dalen, men vi hadde god kontroll på hvor høyt opp vi måtte før vi kunne svinge direkte mot dyrene. Ryggsekkene ble etterlatt, og uendelig langsomt kravlet vi fram mot den snøfylte flekken hvor byttet lå. For hver meter vi nærmet oss økte hjertefrekvensen, og jeg kjente pulsen hamre i tinningene samtidig som pusten gikk mer og mer uregelmessig. Jaktfeberen hadde grepet solid tak i meg. Den første snøen kunne anes over steinene, og snart de første dyrene. Avstanden var bare 50 meter, så det var ikke rom for å gjøre feil. Reinbukken sto midt i flokken og straks slo vi over på plan B: Et reinsdyr til dansken. En simle sto litt for seg selv øverst over flokken. Siktet snek seg opp fra det venstre forbeinet hennes. Jeg trakk pusten dypt og pustet halvveis ut.

Mitt

Jaktblad

T OØ PY PF TJ E LKLS TO G R E I N S D Y R H

H Ø Y F J E L L O GT O R EP IPNTSEDK YS RT

Mitt

Jaktblad

Reinsdyr

Mitt

Jaktblad

HØYFJELL OG REINSDYR

KULA TRAFF OG SLO dyret i bakken umiddelbart. Den døde simlen rant nedover fjellsiden og etterlot seg et langt rødt spor på den hvite snøen. Etter hvert traff den en stein og stanset. Flokken tok av sted i en samlet flukt, men sjansen for å få inn et skudd på bukken bydde seg aldri. En vill jakt var overstått, og en drøm oppfylt. DA BAARD OG EINAR nådde frem var dyret klart til partering. Snart lå det fordelt i de fire ryggsekkene. Etter litt varm frokost og kruttsterk kaffe, var det tid for å trekke mot campen. Nedstigningen var lumsk, med løse steiner og glatte flater, og jeg priste meg lykkelig for støvlenes evne til å bite seg fast i underlaget. Plutselig la Baard på sprang. En reinkalv kom travende langs elva, på leting etter et sted å krysse. Så stoppet den og skuddet falt. Kalven gjorde et byks fremover, men var hardt truffet og havnet i vannet. Der ble den liggende, og det var vanskelig å avgjøre hvilken tilstand den var i. Baard ga den et siste skudd, og dermed var dagens andre dyr felt. HUMØRET VAR GODT da vi nådde tilbake til campen. Kjøttet ble begravet i snøen, og snart knitret ilden fra bålpanna. Fire velfortjente øl kronet en strålende dag. Det var dagen hvor reinsdyrjakten startet, som den hadde gjort så ofte før, men også dagen hvor jeg kunne skrive reinsdyrjeger på CV-en. Jeg visste allerede da at jeg var smittet med viruset som kombinasjonen av reinsdyr og norske fjell kan produsere. Denne smitten sies å være uhelbredelig, og takk Gud for det!

H Ø Y F J E L L O GT O R EP IPNTSEDK YS RT

Mitt

Jaktblad

Vi leter etter jegerprø Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

Sofaliv AS ønsker å bygge et av jegerprøveinstruktører. Er du

jaktopplevelser • jaktkurs • event 80

www.sof

øveinstruktører…

GARMIN MED MYE MORO

landsdekkende nettverk u interessert? Ta kontakt!

Mitt

Jaktblad

Håkon Kyllesø, daglig leder tlf. 909 76 058 hakon@sofaliv.no

ts • slaktekurs • opplæringsjakt

faliv.no

Mitt

Jaktblad

TIKKA T3 TACTICAL

Er dyrere v책pen

TIKKA T3 TACTICAL

Mitt

Jaktblad

VÅPENTEST TEKST OG FOTO: JENS ULRIK HØGH

n virkelig bedre?

Mitt

Jaktblad

TIKKA T3 TACTICAL

ikka er et velkjent merke for mange jegere. For over ti år siden lanserte de modellen T3, som etterpå har vært blant de mest solgte våpnene i Skandinavia. Det er det flere grunner til. Både T3 og andre Tikka-modeller har et rykte på seg for å være pålitelige, holdbare og ikke minst presise. Men skal lete lenge for å finne en jeger som har noe negativt å fortelle om Tikka T3. Mange vil nok kanskje ha et dyrere gevær i våpenskapet, med flere finesser og tekniske spissfindigheter, men stort sett er det ingen som klager om de blir tildelt en Tikka, selv på de dyreste jaktreiser. Alle vet at de fungerer som de skal, litt på samme måte som folk flest har stor tiltro til Toyota i bilverden. GJENNOM ÅRENE har Tikka sluppet en rekke varianter av T3 ut på markedet. Vi har valgt å kikke nærmere på en av dem: T3 Tactical, som er Tikkas svar på den voksende interessen for presisjonsskyting på langt hold, for eksempel i konkurranser i feltskyting.

JEG ER IMPONERT OVER HVA ET VÅPEN I DENNE PRISKLASSEN FÅR TIL. TIKKA LEVERER!

Hvis du har besøkt en amerikansk våpenmesse de siste årene, har du garantert sett at det heteste på markedet i denne delen av verden, er sorte våpen med ekstra store magasin, militære kikkertsikter, bi-pods, lamper på løpet og matchende klær som kan gi deg innpass i et hvilket som helst SWATteam. Alt skal være «taktisk», og denne sorte bølgen er nå på vei mot Europa. Snikskytterutstyr til sivilt bruk selger som aldri før, uten at det er noe galt eller farlig med det. Våpnene som er beskrevet over, er stort sett sorte varianter av normale jaktvåpen. Når det gjelder rifler, har de ofte bedre presisjon enn mange standardvåpen, takket være at de fleste er utrustet med tyngre løp. Det er egenskaper som tiltaler et voksende antall skyttere som dyrker presisjon på langt hold. Tikka T3 Tactical finnes i kalibrene .223 Rem, .308 Win og .300 Win Mag. Når det gjelder de to minste kalibrene, kan man velge mellom 51 centimeter eller 60 centimenter. For .300

TIKKA T3 TACTICAL

Win Mag er det det lengste alternativet som finnes. Rifleløpet er med sin diameter på 19 millimeter halvtungt, og i kaliber .223 kan du velge mellom 8” og 12” tverrmål, avhengig om du vil bruke lette prosjektiler (12”) eller tunge (8”). De to andre kalibrenes løp leveres med 11” tverrmål (tverrmål oppgis ofte i tommer (=25,4 mm) og viser hvor lang kula går i løpet for å snurre en gang rundt sin egen akse. De fleste kalibre ligger mellom 8 og 16 tommer). Alle løpene er tilpasset til lyddemper eller munningsbremse. Åpen retikkel er ikke standard, men det går an å få som ekstrautstyr. Vekta er 3,6 kilo, i hvert fall når rifla er tom og uten kikkertsikte. DET SORTE KOMPOSITTSTEMPELET er laget av fiberforsterket polypropylen. Den er utstyrt med anatomisk grep, med gode gripeflater på begge sider. Stempelet kan justeres trinnvis fra 5 millimeter og opp til 25 millimeter, og stempelet er til og med forberedt til bi-pods.

Mitt

Jaktblad

Mekanismen i seg selv behøver knapt noen nærmere presentasjon. Våpenet har den samme velkjente låsen som på alle andre T3-er. På denne modellen er enkelte rustfrie deler teflonbelagt for å forhindre blending og for å sikre en smidig håndtering. Alle andre metalloverflater er i matt sort. Som standard kommer geværet med en Picatinny-skinne for smidig montering av kikkertsiktet. Sikringen er en klassisk totrinns-sikring som låser sluttstykket på solid vis. Trykket er selvsagt justerbart, helt uten ”slipp”. Magasinkapasiteten er seks skudd i .223, fem .308W og fire i .300 Win Mag. På skytebanen hadde vi med oss en T3 Tactical i kaliber .308 Win. Testvåpenet var utstyrt med en A-Tec lyddemper og et sikte, Burris Four X Long Range, med kulebanekompensator. Det sier seg selv at et våpen som dette ikke kan behandles som et jaktvåpen med lett pipe uten lyddemper, men det er heller

TIKKA T3 Tactical, .308 Win, fem skudd på hundre meter: Sju millimeters spredning. 85

Mitt

Jaktblad

TIKKA T3 TACTICAL

TACTICAL er ikke like stor og tung som den ser ut på bildet, det går helt fint an å jakte med den.

ikke meningen. Sammenlignet med et vanlig jaktvåpen er dette tyngre, lengre og med tyngdepunktet betydelig lengre fremme. Jeg opplevde likevel ikke våpenet som spesielt framtungt, det gikk helt fint å bruke det på elgbanen. Det er ikke perfekt for den gjennomsnittlige jeger, men definitvt mulig å bruke på jakt for konkurranseskyttere eller presisjonsfanatikere. På det område oppførte våpenet seg med andre ord helt som forventet. Å TESTE PRESISJONEN på et våpen er ikke så lett som det høres ut. Det krever kvalitetsammunisjon som fungerer bra i det aktuelle geværet, et godt og stabilt kikkertstikte, og ikke minst et stabilt underlag.Hvis ikke alt dette er på plass, er testen strengt tatt ikke verdt å gjennomføre. Eller for å si det på en annen måte: det er trygt å konkludere om geværet, siktet, tilleggsutstyret, ammunisjonen og skyteegenskapene, når man kan presentere gode treffbilder. Kan du ikke det, er det ganske vanskelig å identifisere grunnen, noe som gjør det vanskelig å konkludere om hva som ikke virket. Det krever i hvert fall omfattende testing for å komme frem til en gyldig konklusjon. I dette tilfellet testet vi våpenet med Sakos egen øvingsammunisjon. Våpenet var ikke innskutt, så de tre første skuddene ble skutt på en annen blink. Vi justerte siktet basert på treffene, og det fjerde skuddet skjøt jeg helt 86

inntil det røde området på ”rett” blink. Etter ytterligere finjusteringer traff det femte skuddet nær midten påblinken, og jeg bestemte meg for å skyten en femskuddsserie på en ny blink med den nå innskutte rifla. Posisjonen på benken, med støtte fra formsydde sandsekker fra Caldwell, var særdeles stabil, og jeg hadde siktet på 12x for å kunne se hvor treffene havnet. Ett etter ett havnet skuddene i samme hull. Til og med det femte skuddet traff blinken på akkurat samme sted som de foregående, kunne skytebanesjefen konstatetere gjennom kikkerten. – Godkjent resultat, mumlet han til skytteren. Femskuddsserien ble senere målt til syv millimeters spredning, noe som bekrefter at dagens kombinasjon var svært presis. (Skytteren ønsker å forbli anonym, siden han er forferdelig dårlig til å håndtere horder med skrikende fans og elleville beundrere.) Jeg er veldig imponert over at et våpen i denne prisklassen kan prestere slik Tikka’en gjorde i løpet av en dag på skytebanen. Tikkas standardvåpen har alltid - og helt fortjent hadde mange tilhengere, og med et kvalitetsvåpen som dette burde de ha gode sjanser til å rekruttere enda flere taktiske skyttere. Cirkaprisen på våpenet vi brukte i testen er i underkant av 17 000 kroner, og jeg vil gjerne se et dyrere våpen som kan skyte bedre!

Mitt

Jaktblad

Har du bestilt vinterens største JAKTopplevelse? SØR-AFRIKA - Limpopo Safaris: Vårt r fantastiske jaktområde på over 43.000 hektar i det no dlige Sør-Afrika. Ring for mer informasjon. NAMIBIA - Omujeve Safaris - masser av jakt til en god pris: Spesialtilbud oktober-november 2014 og februarapril/oktober-november 2015. Sterkt nedsatt dagspris for jegeren, virkelig billige troféavgifter, GRATIS opphold for én ledsager per jeger. Få detaljert tilbud. SØR-AFRIKA - Balule River Camp: Ta familien med på uforglemmelige fotosafari-oplevelser med opphold i vidunderlig luksuscamp i Big 5området ved Kruger nasjonalpark, og kombiner det med et par dagers jakt til meget rimelige priser.

DRIVJAKT: Vil du også oppleve suset, når svinene kommer brasende imot din post gjennom skogsbunnens tørre løv, og se den store villsvinhannen trille som en hare etter et velrettet skudd? Vi har fortsatt ledige drivjakter i Polen, Ungarn, Kroatia, Spania og Tyrkia. Hvis du ikke kan stille med ditt eget lag, har vi noen ledige plasser for individuelle jegere. Ring for mer informasjon.

HUNNDYRJAKT: På en lang rekke av våre reisemål kan vi tilby spennende jakt på årvåkne hunndyr på visse steder i kombinasjon med villsvinjakt. Her får du virkelig valuta for pengene – masser av jakt til en ytterst rimelig pris, og ideelt for mindre grupper på 3-5 jegere. Kontakt oss for uforpliktende tilbud.

IBEX- OG GEMSEJAGT: Opplev utfordrende fjelljakt i vintermånedene. Vi tilbyr jakt på ibex i Russland Kasakhstan, Kirgistan, Tadsjikistan, Tyrkia og Spania, samt gemsejakt i Østerrike, Frankrike, Kroatia, Spania og Tyrkia. Ring oss for mer informasjon, eller se mer på www.diana.dk

Se mer informasjon på www.jagtrejser.dk Ring +45 62 20 25 40 for detaljerte tilbud.

Diana Jagtrejser +45 62 23 11 10 www.diana.dk

Limpopo Travel +45 62 20 25 40 www.limpopo.dk

Frank Robert Lund – tlf. +47 91 8736 11 44

Mitt

Jaktblad

Gemsejakt

Mitt

Jaktblad

i Romania Gemsen har ikke lange, skrudde horn som en kudu. Den har ikke skarpe tenner og lange klĂ¸r som en diger brunbjĂ¸rn. Likevel har gemsen fascinert meg i mange ĂĽr. T E K S T: A N D E R S M O S S I N G

Mitt

Jaktblad

GEMSEJAKT I ROMANIA

upicapra rupicapra carpatica, eller gemse på godt norsk, er et vilt som har fascinert meg i en årrekke. Det er egentlig rart hvordan noen viltarter fester seg til hjernen mer enn andre. Gemsen har ikke lange, skrudde horn som en kudu. Den har ikke skarpe tenner og lange klør som en diger brunbjørn. Ei heller har den kafferbøffelens tyngde og mangel på tålmodighet. Den er egentlig ganske liten og anonym. Hornene er enkle, relativt små og ikke formet på en spesielt spektakulær måte. Så hva er det som gjør at norske jegere reiser langt av sted for å forsøke jakten på disse? Svaret ligger, i hvert fall for min egen del, i gemsenes leveområde og tilpasning til dette. Og nå, i slutten av oktober 2014, stod jeg altså her. Høyt oppe i Karpatene i Romania og trakk inn den friske morgenluften, samtidig som jeg skuet utover et mektig, mektig landskap. GEMSE er et typisk fjellvilt. Den er på størrelse med et stort norsk rådyr og liker seg godt i høytliggende og bratte fjell. Den er naturlig utbredt over store deler av Europa, samt deler av Asia. I tillegg finnes det bestander på New Zealand etter tidligere utsettinger. Den har skarpe sanser, og spesielt synet er meget godt utviklet. Når den i tillegg lever mesteparten av sitt liv over tregrensen og i åpent landskap, betyr det at den som regel setter jegeren på store prøvelser. Karpatene, en fjellkjede i Romania er et perfekt habitat for gemse, og bestanden er anslått til å være ca. 9.000 individer. I dette området er det mange fjelltopper over 2.000 m.o.h., deriblant landets høyeste fjell, Moldoveanu, med sine 2.544 m.o.h.

VI VAR EN GRUPPE norske jegere som reiste til Romania for å måle krefter med gemsene. Avreisen var satt til slutten av oktober 2014 og arrangert av norske Korsholm Jaktreiser. Petter, Thomas, Espen og undertegnede var jegere. Konrad var med som kameramann og reiseleder. Det var satt av fire dager til å klatre i fjellene etter gemse, og med en dag på hver side til reising, betydde det en ukes tid borte fra gamlelandet. Etter en kort mellomlanding i München, landet vi i Sibiu, omtrent midt i landet. Turen gikk deretter videre med bil til Faragasfjellene, som er en del av Karpatene. Vi ble innlosjert standsmessig og brukte deretter kvelden til å forberede neste dags jakt, samtidig som praten gikk lett om hva vi hadde i vente. Planen var at hver jeger skulle følge hver sin lokale guide inn i ulike deler av jaktområdet. Det var anbefalt å pakke lett, da morgenen ville starte med en skikkelig oppstigning. Det kan være lettere sagt enn gjort. Spesielt når man jobber med jaktfilmproduksjon. Det blir endel teknisk utstyr man ikke kommer utenom. ETTER NOEN FÅ TIMER søvn ringte vekkerklokka, og selv om jeg egentlig var stuptrøtt, spratt jeg opp og hoppet i jaktklærne. En kjapp frokost og en kopp kaffe gjorde susen, og snart satt vi i guidens bil på vei innover en humpete skogsvei. Kjøreturen var lengre enn vi trodde, og relativt humpete og ubehagelig. Men vi kom da frem tilslutt. I det vi steg ut av bilen lettet morgentåken slik at vi virkelig kunne ta innover oss landskapet. Rundt oss var det tett granskog, men like over granbeltet stakk det opp spisse, snøkledde topper. Dit skulle vi. Nå var jeg virkelig klar, og Konrad som skulle

GEMSEJAKT I ROMANIA

Mitt

Jaktblad

Mitt

Jaktblad

GEMSEJAKT I ROMANIA

Mitt

Jaktblad

Mitt

Jaktblad

TG OE PMPSTEEJ KA SK TT I R O M A N I A

G E M S E J A K T IT ORPOPMT AE KN SI AT

gjøre mesteparten av filmingen var minst like motivert. Sakte, men sikkert jobbet vi oss innover dalføret som etter hvert skulle føre oss til fjells. Landskapets karakter endret seg fortløpende fra tett granskog til mer og mer åpent landskap. Innimellom fikk vi se noen av fjelltoppene og ved to anledninger så vi noen små svarte prikker som beveget seg: Gemser! Terrenget ble samtidig gradvis brattere, og under de siste oppstigningene tror jeg vi alle kjente at melkesyra brant i lårene. Landskapet som nå lå foran oss var verdt hver eneste svettedråpe. På den ene siden stupte det bratt ned i en dyp dal. På den andre siden reiste fjellet seg opp majestetisk, men ufremkommelig. Foran oss var det en fin høyfjellsslette med svakt bølgende landskap. Denne sletten var vårt mål. Her fant man normalt sett mye gemse, kunne vår lokale guide fortelle. Håndkikkert er et spesielt viktig verktøy under slike jakter, og nå ble den brukt til å avsøke hver minste kvadratmeter.

Mitt

Jaktblad

Sakte, men sikkert beveget vi oss gjennom terrenget. Jevnlig satte vi oss ned og speidet etter dyr, men uansett hvor vi kikket og hvor hardt vi prøvde, så var det ikke en eneste klauv å se. Vår lokale guide klødde seg i hodet. Dette var rart. Under slike situasjoner gjelder det imidlertid å holde humøret oppe og ikke miste troen. Begynner man å tro at det er tomt for dyr, ja da finner man i hvert fall ikke noe. Vi beveget oss langs kanten av det stupbratte og dype dalføret. Vi brukte kikkertene både nedover og oppover, men fortsatt ingenting å se. Det var nå såpass utpå formiddagen at gemsene sannsynligvis hadde roet seg ned. «Hvor foretrekker gemsene å legge seg nedpå», spurte jeg den lokale guiden. Jeg forventet vel et svar à la «høyt oppe i sola, der de har god utsikt». «I de bratteste skråningene, gjerne i skyggefulle partier», kom det tørt. Guiden fortsatte å bevege seg forsiktig langs kanten av dalen. Konrad og meg ble stående litt. Vi skulle akkurat til å filme 95

Mitt

Jaktblad

GEMSEJAKT I ROMANIA

litt og prate om jaktas gang så langt, da jeg så guidens ivrige håndbevegelser i øyekroken. «Tre hunndyr», sa han, når vi kom frem etter en kort, men rask spurt. Sammen krabbet vi frem til et klippefremspring og kikket ned. For et syn! 200 meter under oss lå det tre gemser og kikket majestetisk utover dalføret under seg. Perfekt! Når man jakter ville geiter og sauer i fjellområder er det å komme seg over dyra, en gylden regel. De er som regel mer bekymret og påpasselig for farer lavere i terrenget. VI LÅ SLIK GANSKE LENGE og kikket. Det var brunst, og antakelig hadde disse hunnene følge av en bukk. Men hvor var den? Etter en stund bestemte vi oss for å prøve og se over området fra en litt annen vinkel. Dyrene lå på en måte mot kanten av en fjellrygg. Svært sannsynlig at vi kunne se flere hvis vi flyttet oss litt. Forsiktig ålte vi oss bakover til vi var utenfor synsvidde for dyrene. Så klatret vi opp og rundt og kom ned mot kanten av dalføret lenger inn. Igjen krøp vi forsiktig ut mot kanten med kikkertene klistret til øynene. Våre antakelser ble bekreftet. Det var mange flere dyr enn de tre vi først hadde oppdaget. Det var i hvert fall åtte, men fortsatt ingen bukk å se. De fleste dyrene lå, men et par spankulerte rolig rundt og beitet. Avstanden var ca. 200 meter til de nærmeste. Det var en utrolig opplevelse å ligge slik og observere de. Filmkameraet som Konrad bar rundt på gikk nærmest varmt. Men plutselig var alle dyra på beina og kikket urolig rundt seg. Så begynte de å trekke nedover og vekk fra oss. Hva skjedde? Hva var det som skremte de? Vi kikket urolig på hverandre. Det kan da ikke ha vært oss de 96

hadde merket. Heldigvis roet dyrene seg fort ned igjen. Problemet var bare at avstanden var økt til 350-400 meter. Og slik dyrene nå sto, var det uansett ikke å mulig å skyte. Terrenget var så bratt at dyret med stor sannsynlighet ville gå tapt etter skuddet. TIDA GIKK FORT mot ettermiddag og kveld. Gode råd begynte å bli dyre. Skulle det bli fangst i dag måtte noe snart skje. Det ville tross alt ta sin tid med slakting og uttransport. På grunn av terrengets beskaffenhet, var dette en jobb vi gjerne ville gjøre i brukbart lys. Å klatre rundt i disse bratte fjellene med en liten hodelykt fristet ikke. Den lokale guiden kom opp med ideen. Slik han bedømte det hadde dyrene tre rømningsveier fra den plassen de beitet. To av disse ville lede de forbi vår plassering. Hvis man lyktes i å skremme de litt, uten å røpe vår posisjon, kunne vi ha en sjanse. Guiden øyde seg tilbake og fisket opp to relativt store steiner. Deretter svingte han armen i lang bue og slapp den ene utover dalføret under oss. Steinen hadde absolutt ingen virkning. Den landet uten hverken å lage lyd eller bevegelser dyrene merket seg. Stein nummer to forsvant utover på samme vis. Den traff tydeligvis bedre, for lyden var i hvert fall merkbar selv for oss. Og dyrene reagerte mer eller mindre umiddelbart. De kikket urolig rundt seg til alle kanter. Så startet de forflytning fra sin antatt utrygge plassering. Og veien de valgte var bortimot perfekt. Skrått mot og under oss. Men det ville eventuelt bli et ganske langt skudd, i bratt vinkel. De første som dukket opp i skytbart område var hunndyr og kalv, deretter enslig hunndyr og så et nytt hunndyr

GEMSEJAKT I ROMANIA

Mitt

Jaktblad

Klikk for 책 se en filmsnutt fra jaktturen i Romania.

Mitt

Jaktblad

GEMSEJAKT I ROMANIA

med kalv. Flere dyr dukket opp og det var tydelig at flokken var enda større enn vi trodde. Og så plutselig dukket bukken opp. Den kom tuslende ut av noe tett kratt og spratt opp på en liten fjellknaus. Jeg målte avstanden raskt. 254 m. Vinkelen var bratt, og kikkerten oppga en korrigert avstand på 186 m. 4 klikk opp på kulebanekompensatoren. 15x forstørrelse på kikkerten. Sikring av. Ingen vind. Pust dypt, hold rett på og press rolig på avtrekkeren. Skuddet kom som en overraskelse og jeg mistet bukken av syne i rekylen. Ladegrepet gikk automatisk. Følelsen var ganske god, men det var tydelig at bukken ikke hadde falt i smellen. Jeg søkte nærområdet med kikkertsikte, men fant ikke bukken igjen. Dyr dukket opp over-

alt. Andre gemser spratt usikkert rundt, men tok etter hvert av sted i lange klyv. Guiden var usikker. Var bukken truffet og i så fall hvor godt. Det var mange tanker som fløy rundt i hodet akkurat nå. Følelsen var jo egentlig ganske god, men samtidig hadde jeg forventet at et lite dyr som en gemse ville falle i smellen for en kule fra min 7mm Remington Magnum. Jeg snudde meg mot Konrad. Han løftet en knyttet neve frem og opp spratt tommelen. Et glis bredte seg utover ansiktet hans. «Perfekt. Se her.», sa han videre. VI SAMLET OSS rundt kamerasøkeren og kikket på klippet han hadde filmet. Kula satt perfekt og bukken tegnet tydelig for et godt treff. Den kan ikke ha kommet

GEMSEJAKT I ROMANIA

seg langt av gårde. For en herlig følelse! Så startet nedstigningen. Terrenget var bratt og tøft, faktisk helt på grensen til det mulige uten fullt klatreutstyr. Og det tok ca. en time før vi var i området der bukken ble påskutt. Blod fant vi raskt, og etter å ha fulgt sporet noen meter fikk vi bekreftet at alt var i orden. Bukken hadde løpt ca. 10 meter, falt overende og seilt 80-90 meter ned en liten skrent. Der lå den, innimellom noe kratt og kjerr. For et vakkert dyr og for et flott trofé. Vi tok de obligatoriske bildene og flådde dyret for fullmontasje. Sekkene ble fylt med kjøtt og skinn før vi startet på den videre nedstigningen. Beina var møre etter en lang dag, men alle sammen gikk vi med et stort smil om munnen.

Mitt

Jaktblad

Tilbake i innlosjeringen ble det tydelig at vi var langt fra de eneste med jakthell denne dagen. Både Petter, Thomas og Espen hadde skutt hver sin flotte gemse. Og dette på jaktas første dag. Praten gikk lett rundt middagsbordet. Alle delte sine opplevelser fra dagen og var ens om at dette hadde vært helt fantastisk. – Men vi har jo fortsatt tre dager til rådighet, brøt Espen plutselig ut. – Hva med litt villsvinjakt, repliserte Thomas. Petter og meg bare nikket og smilte. –Tja, hvorfor ikke?! Og de har jo både ulv og bjørn også. Og slik ble det. Jakt for alle penga helt frem til hjemreise! Men det får bli en annen historie…

Mitt

Jaktblad

100

GEMSEJAKT I ROMANIA

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

101

Mitt

Jaktblad

MED KAN CANAD

102

Mitt

Jaktblad

NO GJENNOM ADAS VILLMARK En padletur på 650 kilometer gjennom mektig natur. Ned ville stryk med elg, grizzly og ulv som tilskuere. Men også et drama med skogbrann og funn av et lik i Dødens dal. Slik opplevde fire eventyrere kanadisk villmark på godt og vondt. TEKST OG FOTO: MORTEN BREKKE

103

Mitt

Jaktblad

PADLETUR I CANADAS VILLMARK

Lunsj i fjellheimen. Fra venstre: Morten Brekke, Einar Fossheim, Ole Per Schei og Frithjof Frøhaug.

eg stirrer rett inn i øynene på den svarte hanulven. Et digert beist. Det er som å få et blikk inn i urtiden. Det går kaldt ned over ryggen min. Frithjof og jeg sitter i kanoen på fjellvannet i skumringen bare 30 meter unna ulven. Driver sakte nærmere. Halvmånen bak oss kaster et trolsk skjær over stevnemøtet. Padleåren i hendene mine er som forsteinet. Sekundene virker lange, før ulven plutselig bryter fortryllelsen og fortsetter rypejakta i vidjekrattet. Vi er i Canadas villmark, på Hart Lake i Ogilvie-fjellene i det nordøstre Yukonterritoriet. Et Cessna-sjøfly hadde dagen før fraktet Einar Fossheim, Ole Per Schei, Frithjof Frøshaug og meg selv inn hit fra 104

gruvestedet Mayo. I fem uker skal vi padle 650 kilometer ned Hart- og Peel-elven i det store Mackenzie-fjellområdet på grensen mellom Yukon og Nordvest-territoriet. Dette er et meget avsidesliggende område, og Hart-elven skal kun være padlet én gang tidligere i hele sin lengde – av en gruppe amerikanere. ET JAKT- OG FISKEELDORADO Bølgene har knapt slått seg til ro etter sjøflyet, før vi har fiskestengene fremme. Innsektene summer over vannspeilet. Fisken vaker intenst, og ti harr er i lufta samtidig. Etter å ha montert Ally-kanoene på rekordtid, er vi utpå

PADLETUR I CANADAS VILLMARK

Mitt

Jaktblad

Ole Per og Einar drar opp den ene harren etter den andre i innsjøen Hart Lake.

for å sikre middagen. Fisken biter på alt. Vi lander mange, men beholder kun noen få over 500 gram. Middagen er sikret. Den største harren var på rett over kiloen. Ved elleve-tiden på kvelden forsvinner sola bak fjellene, og da starter et forferdelig spetakkel med rypekakling. De færreste lirypene flyr opp når vi nærmer oss i vidjekrattet. De løper bare noen få meter til siden. Jakt kan vel nesten ikke kalles jakt i dette området, heller matauke. Bestanden av rype og jerpe i Yukon blir i svært liten grad beskattet av mennesker. Her er rypa mest mat for rovfugler, rev, coyote og ulv. Vi sitter mette rundt det flakkende

leirbålet i den lyse sensommernatten, tørker fettet fra munnviken og lytter til rypekaklingen i buskene. En arktisk lom kaller nede fra vannet. En annen lom kommer med sitt trolske svar lenger bort. Dette er skikkelig villmark. Her ser naturen ut til å være i balanse og artsmangfoldet intakt. Storbyens stress ligger nå flere dager bak oss. RASK ELV Etter et par dager padler vi de tunge kanoene mot utløpet av innsjøen. I begynnelsen er Hart-elven både smal og grunn. Vi må bære en del av utstyret og dra kanoene over steiner og beverdammer. Kilometer etter kilometer. 105

Mitt

Jaktblad

PADLETUR I CANADAS VILLMARK

De første par dagene må vi jobbe oss gjennom tykk vegetasjon i en grunn elv, over beverdammer og slåss mot sulten mygg. 106

PADLETUR I CANADAS VILLMARK

Mitt

Jaktblad

107

Mitt

Jaktblad

PT OA PD PL ET ET U K SR T I C A N A D A S V I L L M A R K

I Taiga Valley kom Einar og Ole Per bort fra oss andre. To dager skulle gĂĽ fĂ¸r vi fant sammen igjen. 108

PADLETUR I CANADAS VILLMARK

Vi vekselvis padler, drar, bærer og hugger oss gjennom jungellignende vegetasjon i dette myggfulle paradiset. Våtdraktene beskytter mot det kalde vannet og den blodtørstige myggen. Landskapet er fantastisk. Til tross for mye slit legger vi merke til høye, spisse fjell med skarpe konturer. Grå massive silhuetter speiler seg i elv og fjellvann. Elven faller hurtig i den trange dalen. I løpet av de ti første kilometerne faller den 160 meter, men etter hvert flater den ut. Vi begynner så smått å padle blant bever, moskusrotter og ender. En enslig hauk betrakter kanoene med et skarpt blikk, der den svever over oss. Vi kommer til slutt ned i fjellskogen, rett under 1.200-1.300 meters høyde. Utsikten til fjellene reduseres, men oppveies av et fantastisk harrfiske, et rikt dyreliv og flotte naturopplevelser. HVOR DE DE ANDRE? I den langstrakte Taiga Valley deler elven seg opp i flere løp i det flatere dalføret. Elveløpene renner mellom øyer, sandbanker, små koller med skog og digre tømmerkvaser. Samlingen med tømmer danner farlige partier i elven, hvor strømmen går stri under stokkene. Einar og Ole Per ligger alltid et par hundre meter foran på elven. Frithjof og jeg bruker lenger tid på å fotografere og filme naturen og dyrelivet. De pleier alltid å vente på oss, til vi tar dem igjen. Plutselig er de borte! Vi venter på dem der elven samler seg til ett løp igjen. Fyrer av et par skudd med hagla til Frithjof. Tenner et stort bål med granbar og fuktig ved. Forsøker å lage indianske røyksignaler. Hvor er de? Mange timer har gått. Vi blir bekymret. Kan de ha kantret eller ødelagt kanoen?

Mitt

Jaktblad

Har de vært uforsiktige med en av tømmerkvasene? Er de foran eller bak oss? Vi håper de er foran og venter på oss et sted langs elven. Vi fortsetter. Det blir kveld. Ingen kano eller kamerater. Vi slår opp teltet godt synlig fra elven. Tenner bålet og lar det brenne litt ekstra i det natten faller på. En hornugle hukrer i et tre. Prøver den å fortelle oss noe? Natten blir lang og søvn blir det lite av. Neste dag må vi fiske for å skaffe oss mat. Mesteparten av tørrmaten er i den andre kanoen. Midt på dagen begynner vi å lete vi etter dem oppover elven, ovenfor stedet der vi brant bål i går med røyksignaler. Vi klatrer opp på bredden og holder oss i høydedragene langs elven. Da får vi anledning til å se ned i sideløpene vi ikke padlet. Terrenget er vanskelig å gå i og klokken tre om natten må vi legge oss til i en gammel og trekkfull pelsjegerkoie. Et muggent telt funger som teppe. Myggspiste og sultne går vi neste morgen tilbake til leiren og kanoen. Einar og Ole Per er ikke å se. Da må de være foran oss på elven. En granjerpe flyr opp i granbuskene og Frithjof sikrer oss middagen med hagla. Tidlig på kvelden er vi tilbake i leiren og synker slitne ned foran teltet. Plutselig hører vi flere hagleskudd på den andre siden av elven. Vi reiser oss og ser Einar og Ole Per vasse over elven med kanoen på slep. Gjensynsgleden er stor og vi tilbereder et herlig måltid av gryterett med kjøtt, fisk og bannoc – pinnebrød stekt i stekepannen. Einar og Ole Per hadde ventet på oss midt i et sideløp av elven. Da vi ikke dukket opp, regnet de med at vi hadde 109

Mitt

Jaktblad

PADLETUR I CANADAS VILLMARK

Frithjof og jeg må overnatte i en gammel, myggfull tømmerkoie før vi snur. passert dem i det andre løpet og padlet etter oss nedover. På kvelden var de plutselig ved fjellene i den andre enden av dalen. Neste dag hadde de vasset motstrøms tilbake for å se etter oss. Dagen etter padler vi inn mellom fjellene. Høye fjellvegger reiser seg rett opp fra elven i et ravinelandskap med et fargespill fra grått til rødt. En liten foss kaster seg utfor klippekanten ned i elven. I dalførene mellom disse eiendommelige fjellformasjonene står granskogen tett ned mot bredden. 110

Vi driver videre med strømmen. To elgokser traver målbevisst langs elvekanten og en flokk med villsauer gresser på de grønne klippene over elven. En majestetisk hvithodeørn – en «Bald Eagle» – sitter i toppen av et bomullstre, og speider døsig etter fisk i ettermiddagssolen. En stor grizzly spiser bær på bredden da vi runder en sving i elven. Bjørnen står lenge og betrakter oss da vi sakte siger nærmere. Med et grynt forsvinner den i buskene.

PADLETUR I CANADAS VILLMARK

Mitt

Jaktblad

På kvelden den andre dagen kommer Einar og Ole Per motstrøms opp elva. De har vært helt nede ved fjellene. Et spennende møte med en vandrefalk, som tar en and i elven blir dagens høydepunkt. Kampen er kort etter at falken stuper ned på anda og tar fuglen i et stålgrep med klørne. Men anda er for tung for den unge vandrefalken og med vårt nærvær må falken la det skadde bytte gå. Men kampen vil nok fortsette når vi er borte. Et par timer senere ligger vi mette og tilfredse rundt et bål med masse glør. Røken fra noen fuktige vedkubber holder mesteparten av myggen unna.

Vi døser i den behagelige varmen fra bålet, klukkingen fra elven og hukringen fra et hornuglepar i trærne på den andre siden. VILLE STRYK Dagene går. Været er tørt og klart. Hver morgen våkner vi til at det er brennhett i teltene, men kjøligere utenfor. Det tar tid å bryte leiren og vi padler derfor til langt ut på kvelden. Da er også sjansene mye større for å se dyr langs elvebredden. 111

Mitt

Jaktblad

PADLETUR I CANADAS VILLMARK

Jordekornet var meget nysgjerrig, og fulgte ivrig med p책 hva vi gjorde.

Rypesteggen ved kildevannet var lite redd for mennesker.

112

PADLETUR I CANADAS VILLMARK

Mitt

Jaktblad

Caribouen, den kanadiske fjellreinen, st책r ofte i vinddraget nede ved elva for 책 slippe unna innsektene. Elg s책 vi nesten hver dag p책 elva.

113

Mitt

Jaktblad

PADLETUR I CANADAS VILLMARK

På bredden ligger en druknet elgokse som grizzlybjørnen har spist på. Til slutt er vi ute av fjellene. Landskapet er flatt, åpent og Taigaaktig. Her møter vi Peel-elven, og vannføringen fordobles. Terrenget blir igjen kupert og ravinepreget. Lenger nede blir strykene enda villere. Vi må vekselvis speide og padle for å komme forbi de vanskelige terskelstrykene som denne elven er kjent for. Plutselig kan strykene gå ville i hele elvens bredde, og fallet kan være på opptil én meter, med store stående bølger nedenfor. 114

Først må vi styre klar av eventuelle steinpartier, som stikker opp av elven, og deretter må vi unngå de verste bølgene nedenfor. Selv med spruttrekk på kanoene kan disse bølgene fort velte en tunglastet kano. I år er vannstanden heldigvis liten etter en tidlig vår og tørr sommer. «Stopp! Padle bakover!» Frithjof roper til meg fra fronten av kanoen, samtidig som Einar peker på noe i elven lenger fremme. Vi er på kanten av et slikt stryk.

PADLETUR I CANADAS VILLMARK

Mitt

Jaktblad

Vi har kommet ned til Peel River og de vanskelige terskelstrykene, som denne elven er kjent for. Denne gangen er det halvannen meter ned og vi er for nære kanten til å kunne skifte kurs. Vi må bare la det stå til. Strømmen griper fatt i kanoen og dytter oss utfor. Frithjof forsvinner foran meg og jeg kastes nesten fremover i kanoen. Deretter griper den stående bølgen tak i kanoen og spruter en kaskade av vann over Frithjof og meg. Den fleksible Allykanoen flyter heldigvis som en dupp og vi spyttes ut av skumsprøyten nedenfor. Strykene fortsetter og blir stadig mer alvorlige, med roligere partier i mellom.

Vi må bruke mer tid på å lese elven og i verste fall bære forbi strykene. Vi padler fra side til side, for å finne det roligste partiet til å komme forbi de komplekse strykene. Mens vi holder på å passere et spesielt vanskelig stryk, blir vi distrahert av en diger elgokse inne på bredden. Det koker i elven og i hodet mitt samtidig. Jeg tenker på stryk, padletak og kamera på en gang. Det er et under at det ikke går fullstendig galt. 115

Mitt

Jaktblad

PADLETUR I CANADAS VILLMARK

P책 vei ut av fjellene begynner strykene 책 tilta i antall og i volum. 116

PADLETUR I CANADAS VILLMARK

SKOGEN BRENNER Strykene blir nå for vanskelige å padle i, og vi er også ved inngangen til den farlige kløften Aberdeen Canyon. Den er umulig å padle gjennom med livet i behold. Flere kanopadlere har druknet i de mektige strykene i bunnen av kløften. Peel-elven er populær blant kanopadlere som liker strykpadling og et spennende ravinelandskap. Vi forlater et elgkadaver, som er tatt av en grizzly, og bærer utstyret ned til stedet hvor vi slår leir for natten. Neste morgen må vi begynne å bære kanoer og utstyr forbi strykene og den fem kilometer lange og trange kløften. Dagen etter våkner jeg av røyklukt i teltet. Jeg stikker hodet ut og kommer meg raskt i klærne, før jeg vekker de andre. «Skogen på den andre siden av elva står i flammer». Frithjof er rask med å få på seg klærne og Einar og Ole Per stikker begge hodene ut av det andre teltet. Som mange av skogbrannene i Canada, er nok denne også antent av lynnedslag. Vi konkluderer med at den ikke representerer noen umiddelbar fare for oss nå. DØD MANN I ELVA Om kvelden tre dager senere padler vi videre mellom steile klippevegger i en 30 grader varm og røykfylt canyon. Sola står lavt og kaster lange skygger. Innunder en klippe står fremdeles et fossefall av is, som minner om en svunnen vinter. Den står i sterk kontrast til truende røykskyer. Et forvarsel om at noe kan komme til å skje? Einar og Ole Per ligger som vanlig først, og roper plutselig tilbake til Frithjof og meg. «Det ligger en mann i elven her.»

Mitt

Jaktblad

Frithjof og jeg tror først det er en dårlig fleip. I vannet ved bredden under steile klippevegger ligger det derimot en druknet mann. Uhyggen brer seg. Vi driver forsiktig nærmere med kanoene og kan nesten ikke tro synet foran oss. Personen må ha druknet i de ville strykene i den smale kløften ovenfor. Han er ille tilredt etter flere uker i vannet. Jeg setter padleåren borti overkroppen på liket og dytter forsiktig. Kroppen beveger seg i en halvsirkel i vannet, men svinger tilbake til utgangspunktet. Det ene beinet må sitte fast nede i noe. Jeg merker av den nøyaktige posisjonen på det topografiske kartet. Vi bestemmer oss for å komme oss tilbake til sivilisasjonene så raskt som mulig og rapportere om funnet til det kanadiske politiet. Vi har verken GPS eller satellittelefon. Etter å ha forsikret oss om at ikke kroppen driver av sted i elven, snur vi oss en siste gang før vi padler videre mellom de truende klippeveggene. Naturen er nådeløs og det forteller oss at en ikke kan være forsiktig nok på ferdsel i naturen. Det blir sent før vi finner en leirplass og endelig får gått til ro for natten. Så mye søvn ble det heller ikke. En uke senere padler vi den siste etappen mot sivilisasjonen. Vi har krysset polarsirkelen og grensen til Nordvestterritoriet. Høstvær med vind og regn gjør livet på elven mer ubehagelig. Landskapet er nå flatt og monotont med tett granskog. Om kvelden stiger vi tankefulle, mette av opplevelser og sanseinntrykk i land på fergekaia utenfor indianerlandsbyen Ft. McPherson. 117

Mitt

Jaktblad

TP OA PD PL ET ET U K SR T I C A N A D A S V I L L M A R K

Einar og Ole Per ser ned pĂĽ de ville fossefallene i den farlige klĂ¸ften nedenfor. 118

P A D L E T U R I C A N A D A S T VO IPLPL TMEAK RS KT

Mitt

Jaktblad

119

Mitt

Jaktblad

PADLETUR I CANADAS VILLMARK

Etter funnet av den døde personen i elva, blir det ikke like naturlig å nyte villmarkslivet og naturen. Transportetappene blir lange og slitsomme. Først må vi ha et møte med politiet, for å fortelle om likfunnet, deretter skal vi spise middag på landsbyens eneste hamburgerrestaurant. Vi har fått oppfylt drømmen. En dag når livet i sivilisasjonen blir for påtrengende, vil vi kanskje legge ut på nye villmarkseventyr. Artikkelen om padleturen i Canadas villmark ble publisert i den første utgaven av Mitt Villmarksblad, søstermagasinet til Mitt Jaktblad. Neste utgave av Mitt Villmarksblad kommer i løpet av våren 2015. Følg med! 120

Klikk her for å lese hele nr. 01/2014 av Mitt Villmarksblad.

- en verden af JAGToplevelser

Vort nye store katalog for 2015 kan bestilles nu. Kataloget er spækket med spændende rejser til et væld af interessante jagtrejsedestinationer til hele verden. Så uanset om du drømmer om en antilope safari i Afrika, en vildsvinejagt i Tyrkiet, en bjergjagt efter ibex i Kirgisistan eller en bjørnejagt i Canada, så har vi givetvis en rejse der kan matche dine ønsker. Kontakt os i dag på +45 62202540 eller info@limpopo.dk og bestil dit eget eksemplar.

GANG FOR 24. fornøjelsen at

med har vi herl vort legendariske5 invitere tishow i januar 201 Jagtrejse

Du kan også se kataloget online på www.limpopo.dk www.diana.dk

INVITATION TIL LIMPOPO TRAVEL’S OG DIANA JAGTREJSER’S

STORE REJSESHOW 2015 Her kan du opleve det størst mulige og bedste udbud af spændende rejser til alle kontinenter.

Du vil os følg kunne bes øg ende stede e r:

Mand ag d. 19. ja Villma nu rk kl. 15.0 senteret i Aa ar 2015 lgaard 0 – 21 .0 0 • Kom og få inspiration til din næste safari i Afrika, hvad enten det T ir s d drejer sig om en jagtrejse, en fotosafari eller en badeferie med ag d. 20 Thon Limpopo Travel. hotel, . januar 20 Fri 15 4836 Arend ergangen • Planlæg din næste jagtrejse til en af Diana Jagtrejsers mange 1, al, kl 19.0 spændende destinationer i hele den øvrige verden. 0-22.0 0. • Mød limpopo Travel´s og Diana Jagtrejsers mange Onsd ag 21 jagtsamarbejdspartnere fra Sydafrika, Namibia, Zimbabwe, . janua Olavsg Mozambique, Zambia, Rusland, Kirgisistan og en r 201 a 5 Lillestr ard Hotel, lang række europæiske lande. øm kl. 15.0 ved Oslo 0 – 21 • Få opmålt jagttrofæer ved Sten Breith, officiel opmåler .00 for CIC, SCI og Rowland Ward. Torsd ag d. 22. ja Restau nuar ra 2015 Lindho nt L’s Resto , lmen Confe Centre rence , Göte bo kl. 18.0 0 – 22 rg .00 • Bestil din næste rejse på vort store rejseshow, benyt nogle af de mange gode tilbud der vil være på selve dagen og spar tusindvis af kroner.

Diana Jagtrejser +45 62 23 11 10 www.diana.dk

Limpopo Travel +45 62 20 25 40 www.limpopo.dk

Frank Robert Lund – tlf. 91 36 11 44

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

Nordisk Sa vokser vid

122

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

afariklubb dere

Norske jegere elsker å sanke trofeer i utlandet. Det gjenspeiler seg også i medlemstallet til Nordisk Safariklubb. Den danske klubben satser stadig mer på Norge. T E K S T: V E G A R D T E R Ø Y

123

Mitt

Jaktblad

NORDISK SAFARIKLUBB

et hele startet vinteren 1972, da Finn Kristoffersen stakk innom J. BitschLarsen i sistnevntes hjem i Ribe i Danmark. Begge var anerkjente og erfarne jegere, og begge hadde forsøkt seg på jakt i utlandet, selv om jakt i andre deler av verden den gang krevde månedslange ekspedisjoner. I dag går slike ting som kjent litt lettere og kjappere. Kanskje var det da ikke helt uforståelig, at når disse to herrene kom sammen, så var det jakt som ble samtaletema. TRE STAUTE GRUNNLEGGERE Bitsch-Larsen kunne fortelle om sine jaktopplevelser i de delene av Belgisk Kongo som på den tiden fortsatt var en ukjent flekk på kartet. Kristoffersen ville ikke være dårligere, og la ut om sine mange opplevelser som fangstmann på Grønland. Det ble snart tydelig at de begge hadde lopper i blodet. Den samme typen lopper driver medlemmene av Nordisk Safariklubb i dag. Det er lopper som tvinger folk ut av huset og avgårde på eventyrlige jaktreiser. I løpet av samtalen utbrøt Kristoffersen plutselig: «Du, Bitsch, hvorfor i alle dager lager vi ikke en safariklubb?» Som sagt, så gjort. Herrene besluttet at Bitsch-Larsen skulle være formann, siden han hadde mest ledig tid i kalenderen. Kristoffersen, som jobbet som forskningsassistent, fikk nøye seg med å være nestformann. Dere felles venn, Claus Rieber, fikk jobben som sekretær. Siden klubben nå engang var Kristoffersens idé, fikk han æren av å være medlem nummer én. Bitsch-Larsen ble nummer to, og Rieber nummer tre. Klubbens formål ble formulert slik: «Klubben skal vekke og øke interessen

124

I 1972 grunnla Finn Kristoffersen (bildet) Nordisk Safariklubb sammen med J. Bitsch-Larsen og Claus Rieber. for Afrikas folk og fauna blant nordiske frilufstentusiaster, deriblant ornitologer og jegere. Også andre land og områder som kan by på gode naturopplevelser, skal være en del av klubbens nedslagsfelt.» Denne formålsparagrafen har riktig nok endret seg en del gjennom tiden, og i dag henvender Nordisk Safariklubb til alle som reiser med jakt som formål, uansett om turen går til Afrika, Nord-Amerika, Grønland eller Sverige, for den saks skyld. Afrika er ikke lenger det primære reisemålet. NORDISK SAFARIKLUBB Medlemstall: ca. 2.800 Grunnlagt: 1972 Leder: Jens Kjær Knudsen Nettsted: www.nordisksafariklub.com Medlemsblad: «Trofæ» (min. 8 utgaver pr. år)

NORDISK SAFARIKLUBB

Mitt

Jaktblad

Bøffelen er for de fleste et uvanlig motiv på nordiske skytebaner, men ikke for jegerne i Nordisk Safariklubb. 125

Mitt

Jaktblad

NORDISK SAFARIKLUBB

Jens Kjær Knudsen er dagens leder i Nordisk Safariklubb. VOKSER I NORGE Tanken om å skape et fellesskap for reisende jegere var god, og den opprinnelige målsetningen om å nå hundre medlemmer er for lengst smadret. I dag har Nordisk Safariklubb over 2800 medlemmer. Antallet har vært konstant stigende gjennom en årrekke, og det stiger fortsatt. Danmark er fortsatt landet med flest medlemmer, mens Finland har færrest, trolig som en følge av språkbarrieren. Sverige ligger noenlunde stabilt på midten, mens det de siste årene har vært en eksplosiv vekst i antallet medlemmer fra Norge. Av den grunn har det også blitt stadig flere arrangementer og tiltak på norsk jord. Det har latt seg gjøre fordi norske med126

lemmer har vist seg å være usedvanlig aktive og deltakende. Særlig har enkelte ildsjeler utmerket seg med iherdig innsats, og Nordisk Safariklubb har store forventninger til fremtiden i Norge. Et av de grunnleggende formålene med klubben var å skape en kunnskapsbank, som medlemmene kunne dra nytte av. Det målet tok Kristoffersen og Bitsch-Larsen på største alvor fra dag én. Dette har blitt fulgt opp, ikke minst gjennom trofételling og jaktrapporter som medlemmene får tilgang til via klubbens nettside. Til sammen har det blitt over 36.000 ulike troféer! Med over 2.800 medlemmer er ikke Nordisk Safariklub en liten forening lenger. Heller ikke i internasjonal forstand.

NORDISK SAFARIKLUBB

Fra å være en interesseforening, har klubben nå fått en størrelse og status som gjør det mulig å involvere seg og bli tatt på alvor i politiske spørsmål. I de siste årene har det på ingen måte blitt lettere å være reisende jeger. Jaktmulighetene innskrenkes, sikkerheten på flyplasser gjør det vanskelig å reise med våpen, og flere grønne organisasjoner har blitt mer profesjonelle og mindre saklige i sitt arbeid med å forhindre jakt. Denne typen utfordringer møtte Bitsch-Larsen, Kristoffersen og Rieber i langt mindre grad da de stiftet klubben. Like fullt må klubben nå ta hensyn til den nye hverdagen, og tilpasse seg tiden og de aktuelle utfordringene. Blant annet derfor har

Mitt

Jaktblad

klubben inngått flere samarbeidsavtaler. Blant de nye allierte er verdens største jaktorganisasjon SCI (Safari Club International, samt Grand Slam Club Ovis. I tillegg har Børge Hinsch Fonden blitt med på laget. Han råder over Nordens største samling av jakttrofeer, med mer enn 125 arter på Valdemar Slott (se bildet over). Slike allianser gir Nordisk Safariklubb større tyngde, både politisk og som medlemsorganisasjon. Nordisk Safariklubb er på vei mot nye tider, og har til tross for sitt klassiske utgangspunkt klart å utvikle seg til en moderne og tilpasningsdyktig forening. Det blir spennende å følge utviklingen videre, særlig med tanke på den stadig voksende medlemsmassen i Norge. 127

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

En perfekt til en p

Carpaccio av elg • Smørstekt Ratatouille • Klassisk gratin d

T E K S T: C O R N E L I S H O L L E S T E I N – F O T O : W W W . M I N J A K T. S E

128

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

meny perfekt fest!

t rådyrsfilet • Stekt rosenkål med bacon dauphinois • Kaffeduftende rødvinssaus

129

Mitt

Jaktblad

EN PERFEKT MENY

jøttrullen har fått et litt ufortjent rykte. Den ender ofte som kjøttdeig. Å røyke den er et alternativ, men rullen passer også utmerket i den italienske klassikeren carpaccio. Og når man har gjort det én gang, så er det enkelt å snekre sammen en kjapp og lekker forrett neste gang du venter middagsgjester. Skjær kjøttet rent, slik at det blir fritt for hinner. Rull det stramt i plastfolie og brett opp endene. Legg rullen i fryseboksen i minst ett døgn, slik at den blir knallhard – da kan den ligge der til anledningen byr seg. Én rull holder

lenge, for én porsjon krever faktisk ikke mer enn én centimeter med frossent kjøtt. Når tiden er inne tar du kjøttet opp fra fryseboksen og skjærer noen helt tynne skriver med en stor og skarp kniv. Legg skivene rett på en tallerken mens de fortsatt er frosne. Dersom de er godt tinte, blir de i overkant myke og kan lett gå i stykker. Legg på litt ruccola, ferskmalt pepper og noen ristede pinjekjerner. Drypp på litt god olivenolje og dryss på parmesan.

GRATIN DAUPHINOIS

Slik gjør du det: Skrell potetene og skjær dem i tynne skiver med en kjøkkenmaskin eller ostehøvel. Bland potetskivene med den revne osten, men spar litt ost til topping. Bland så inn presset hvitløk, salt, pepper og revet muskat. Legg skivene så tett, jevnt og flatt som mulig i en ildfast form. Forma bør ha høy kant, slik at det ikke koker over. Hell over såpass mye krem at det akkurat dekker potetblandingen. Strø deretter over resten av osten. Sett gratengen i nedre del av ovnen på 125°C i minst halvannen time. Det skal såvidt koke, og det skal ta lang tid. Da kokes poteter, krem og ost godt sammen. Servering blir enklest når retten har fått kjølt seg ned litt, og kan skjæres i porsjonsbiter.

Dette trenger du: 1 kg melete potet 3 dl krem 150 g revet ost (helst gouda eller gruyère) Salt Hvit pepper 1 ts. muskat 1 fedd hvitløk

130

EN PERFEKT MENY

Mitt

Jaktblad

Carpaccio av elg

131

Mitt

Jaktblad

132

EN PERFEKT MENY

Mitt

Jaktblad

Ratatouille & rosenkål Dette trenger du: 1 liten squash 1 liten aubergine 1 rød paprika 1 gul paprika 1 oransje paprika 2 sjalottløker 2 soltørkede tomater 3 ss olivenolje 1 ss hvitvinseddik Salt og pepper

Slik gjør du: Skjær grønnsakene i tynne skiver. Stek først løken lett til den får farge. Hell i resten av grønnsakene og fres alt i noen minutter mens du rører jevnlig. Tilsett salt, pepper og hvitvinseddik. Slå av varmen, legg på et lokk og la det surre på ettervarme i ti minutter.

Dette trenger du: 250 rosenkål 100 gr bacon

Slik gjør du: Legg ca. 100 g bacon i en ildfast form og stek det sprøtt på 200 grader i ca. ti minutter. Ta opp baconet og la det renne av seg på tørkepapir. Når fettet har rent av skal du knuse baconet i en kjøkkenmaskin. Så kan du sette det knuste baconet til sides en stund. Rengjør rosenkålet og kok det i lettsaltet vann i 6-8 minutter. Hell av vannet og skyll rosenkålet i kaldt vann. Etterpå deler du rosenkålet i fire biter. Rett før servering steker du kålet i ca. fire minutter i 1 ss rapsolje, så de blir varme og får en tynn stekeskorpe. Mot slutten tilsetter du det knuste baconet, før du lar alt surre i ca. 30 sekunder. Verre var det ikke! 133

Mitt

Jaktblad

EN PERFEKT MENY

Kaffeduftende rødvinssaus & rådyrfilet RØDVINSSAUS

Dette trenger du: 3 sjalottløker 2 soltørkede tomater 5 hvite pepperkorn 2 kvister timian 150 g røkt sideflesk eller bacon 1 ss olivenolje 3 dl rødvin 3 dl kjøttbuljong 2 ss hele kaffebønner Slik gjør du: Skjær det røkte sideflesket i terninger, skrell og hakk opp sjalottløken, skjær de soltørkede tomatene i små biter. Varm litt olivenolje i en kasserolle, fres sideflesket og løken til de får god farge uten å være brent. Legg i tomatene og stek alt i noen minutter. Hell i rødvinen, timian og pepperkorn. La det koke opp, før du senker varmen og lar det putre i ca. ti minutter. Tilsett buljongen og la alt koke inn til det er litt mindre enn 1,5 dl igjen. Tilsett 2 ss kaffebønner og la det småkoke i ca. fem minutter. Sil deretter av sausen og sett alt til side for en liten stund. 134

RÅDYRFILET

Mindre kjøttstykker, som lam eller rådyrfilet, har lett for å bli overstekte og tørre. Samtidig vil en god stekeskorpe øke smaken betraktelig. Derfor er det viktig å steke kjøttet på rett måte. Mens stekepanna blir varm skal du salte og pepre kjøttet. Ha i 2-3 ss rapsolje og en smørklatt. Legg kjøttet i panna når smøret blir brunt. Ikke bruk kjøttet som hockeypuck; la det ligge stille i panna fremfor å dytte det hit og dit. Løft det heller ikke for å sjekke fargen under. Fargen ser du på sidene. Snu kjøttet én gang, og la det så ligge i fred. Bruk heller tid på å øse smøret over kjøttstykket med en skje. Ta kjøttet ut av panna, pakk det inn i aluminiumsfolie og la det hvile i ti minutter før servering.

EN PERFEKT MENY

Mitt

Jaktblad

135

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

Blended scotch – en sann

136

Whisk(e)y Blended Scotch whisky Kanadisk Whisky Amerikansk whiskey Irsk whiskey Scotch malts Andre

Volum Andel 3.491.085 49,0 % 1.461.715 20,5 % 252.762 3,5 % 702.811 9,9 % 1.095.322 15,4 % 122 424 1,7 %

I Sverige er altså halvparten av all whisky som blir konsumert blended. Ganske overraskende? Kanskje ser vi nå en endring i trendene. Kanskje er det på sin plass med en mer nyansert oppfatning av markedet. Mange av blended-produsentene er trolig godt kjente merkevarer for folk flest, som Johnnie Walker Red & Black, Ballantines, Vat 69, Bells, J&B, Grants, Dimple, Doctors Special, Lauders, Haig, Chivas, The Famous Grouse, White Horse, og mange flere. Er det da ikke litt underlig at så mange rynker på nesa når det blir snakk om blended whisky? Blended whisky skal slett ikke undervurderes. De har vært sterkt delaktige i å bygge opp den skotske whiskyindustrien gjennom årene. Mange av oppskriftene har blitt perfeksjonert fra generasjon til generasjon, og destilleri til destilleri. I dag finner vi en rekke spennende smaker, som sjokolade, tørket frukt, vanilje, skogsbær og krydder. For hva er det egenlig vi liker med blended whisky? Som navnet antyder, er blandingen av smaker nøkkelen. Mangfoldet og lettdrikkeligheten er viktige faktorer, og vi tar gjerne et glass blended whisky i sosialt lag. En single malt kommer kanskje på bordet i ekstra kulinariske stunder, mens blended passer utmerket i uformelle settinger. Smak, da vel!

n blended scotch er sannelig en kulinarisk opplevelse som bør nytes ofte! Jeg blir ofte spurt om hva som er så fristende med blended whisky. Svaret er ganske enkelt: Det er en (i de fleste tilfeller) velblandet drikk som gir nytelse og velbehag både i hverdagens små lykkelige øyeblikk, og ved spesielle anledninger. Men hva er så en blended scotch? Blended scotch whisky er en blanding av én eller flere singel malt whiskyer og grain whisky. Forholdet mellom malt og grain whisky starter på rundt 10 prosent maltwhisky og går opp til 80-90 prosent. De fleste har mellom 1020 prosent maltwhisky. «Top-dressing» er et mye brukt ord som beskriver single-maltens rolle i den endelige smakssammensetningen. Prosentsatsen varierer altså, og der ligger også en stor del av hemmeligheten bak blended whisky. Bransjen bruker alt fra ett titalls ulike whiskyer, til over 40. Før i tiden, faktisk så sent som på 1990tallet, brukte de ulike produsentene prosentandelen av single malt som en viktig del av markedsføringen. I dag snakker vi mer om smak og opplevelse enn om hvor mye malt eller grain den inneholder. Det viktigste er jo tross alt smaken! Drøyt 90 prosent av all whiskyen som konsumeres på verdensbasis er blended! Mang en single malt-elsker har fått hakeslepp av den faktaopplysningen. I Skandinavia lever vi i en single maltboble, noe som gjør at vi ikke helt har innsett hvor populært blended whisky er i resten av verden. Sannheten er for eksempel at det svenske Systembolagets salgsstatiskk for 2014 var som følger:

n nytelse

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

AFTER HUNT med Micke Lundén

Mikael Lundén whiskyekspert og jeger

137

Mitt

Jaktblad

TOPPTEKST

Mitt

Jaktblad

FØLG OSS PÅ NETTSTADEN:

mittjaktblad.no 138