Et telt i skogen – En smakebit!

Page 1

ET TELT I SKOGEN Bjørn Bottolvs

© Liv Forlag/Forlagshuset i Vestfold 2024

Trykk: LivoniaPrint, Latvia

Papir: 80 g Holmen Book Cream 1.8

Sats: Garamond Pro 11 / 15 pkt.

Grafisk utforming: Terje Nielsen

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

ISBN: 978 82 8330 423 7

4

I dag hadde jeg tenkt å synge en sang om verdiløse menn. Som deres sikkert har skjønt allerede så er jeg en av dem.

Jokke & Valentinerne

5
6

MOR SOM SITTER med hodet mellom knærne og venter på nattoget. Det er henne jeg tenker på nå. I dag er det ett år siden. Ja, det er sånn jeg ser henne for meg, mor sittende i skinnegangen med et hardt grep om vodkaflaska. Flaska var like hel da den ble funnet i skråningen like bortenfor. Men sånn kunne det ikke ha vært med mor. Hun kunne ikke ha vært like hel.

Hvor langt jeg har gått, vet jeg ikke. Oppmerkede stier har aldri vært noe for meg. Snart en time siden jeg satte fra meg sykkelen ved kirka. Jeg er blitt varm. Lette regndråper gjør godt mot ansiktet. Iblant dråper fra løvblader, dråper som har samlet seg og faller når de er blitt tunge nok.

Lukten av nyutsprunget løv – som et slags krydder, tenker jeg. Denne tiden av året er så altfor kort. Kanskje bare tre–fire dager, så er dette berusende man kan fylle lungene med borte, som dugg for sola.

I dag kan jeg være her inne så lenge jeg ønsker. Det er ikke ofte jeg har det sånn, tenker at det å gå her blir som en slags meditasjon. Bare gå og la det komme det som komme vil. Minner, gamle minner og ikke fullt så gamle minner. Ivar, en tidligere kollega, sa en gang at han mediterte, satt rolig og gjentok et ord. Et mantra. Kunne sitte sånn et par timer og gjenta dette mantraet. Akkurat

7 1

det er ikke noe for meg, så bare det å gå i skogen blir min meditasjon, la tankene flyte.

Da jeg gikk her rett etter at snøen hadde gått, dukket det opp et minne fra da jeg var på sjøen. Arrestasjonen i New Orleans. Den to meter høye svarte politimannen. Trolig hadde det noe å gjøre med at jeg kvelden før hadde sett en reportasje fra det franske kvarteret i byen.

Her inne bruker jeg ikke høreapparatene.

Jeg er i tett, fredet skog. Ingen har lov til å felle trær her. Bare vinden. Bare den brå, voldsomme vinden kan slå trær til jorden med et øredøvende brak. Vinden følger ingen lover. Jeg har skrittet over flere vindfall. Røtter som spriker mot den grå himmelen. Noen ennå med rester av mørk, myk jord.

Jeg skyver grener til siden, slipper forsiktig, som om det skal komme noen bak meg. Det var sånn mor og jeg kunne gå i timer sammen når jeg var og besøkte henne. Vi gikk i den skogen hvor jeg lekte som barn.

Så ville hun ikke mer, mor fortalte ikke hvorfor, skrev ikke avskjedsbrev, men ei natt ville hun ikke mer, satte seg ned i skinnegangen like nedenfor huset hvor hun bodde.

Hvordan merket hun at nattoget nærmet seg? Jeg har spurt meg selv om det flere ganger. Var det skinnene, et svakt dirr i skinnene? Et dirr som bare vokste og vokste. Så lyden, den vage lyden fra et fjernt tog i mainatta, en lyd som etter hvert ble voldsom. Øredøvende. Hvor var tankene hennes da?

Aldri skal jeg få svar på noe av dette.

Jeg gikk alltid først på turene våre, banet vei, snudde meg, slapp ikke grenene før hun var kommet gjennom.

Nå som mor er borte, er jeg glad for å få gå alene, så mye lettere å stoppe ved ei gammel furu, stoppe og holde rundt den uten å måtte forklare. Det er noe eget ved furuer. Og furukongler.

8

Grankongler blir for glatte, liksom uten personlighet, om man kan tillegge kongler noe sånt, personlighet, men i alle fall feilfrie, tenker jeg, som om de er fabrikkert, laget på samlebånd.

Det er visst skrevet bøker om det å omfavne trær. Jeg har aldri brydd meg om å lese sånne bøker, vet bare at for meg gjør det godt iblant å kunne stoppe opp og strekke armene rundt en furustamme. Kjenne den rue barken mot kinnet, leppene, kjenne en uforklarlig ro strømme inn i sansene mine fra noe som er så mye større enn meg, noe som har stått og stått på samme sted i utallige år. Og bare vært. Og sånn skal det fortsette.

Bare stå og være til.

Jeg har ingen problemer med å høre fuglene. Akkurat hvilke fugler jeg hører nå, vet jeg ikke, bortsett fra svarttrostens lystige triller. Jeg hører ikke så dårlig – hadde det ikke vært for Eva, så ville jeg neppe ha skaffet meg høreapparat, for det var hun som maste. Hun sa at hun ble lei av stadig å gjenta ting jeg ikke oppfattet – lei av å måtte skrike inn i øret på en gammel gubbe, som hun kunne uttrykke det når hun ble irritert. Hun fnyste da jeg prøvde meg med at det var en yrkesskade, at det kanskje ikke hadde noe med alder å gjøre likevel. Noe med et skudd som gikk av rett ved øret mitt i forbindelse med et oppdrag, og at jeg etter det gikk i flere dager med en ekkel skurring i øret. Jeg pensjonerte meg fra politiet for tre år siden, femtisju år gammel. Det med skuddet mot øret er faktisk sant.

Eva er ti år yngre enn meg.

9

JEG SAVNER IKKE jobben i politiet – det å sitte på et kontor og bla i Norges Lover var ikke noe for meg, men på grunn av et problem med det ene kneet hadde jeg ikke noe valg. Det å jobbe ute passet best, kjøre patrulje, spesielt på natta når alle andre «vesener» var stengt. Føle at jeg kunne gjøre noe for andre mennesker, for eksempel å kunne bistå ei fortvilet kone som hadde ringt etter hjelp da ektemannen hadde falt ut av senga.

Etter hvert avviste Operasjonssentralen sånne serviceoppdrag, det ble derfor ikke formidlet videre til patruljene, skyldte på kapasitetsproblemer. Det å møte de såkalte «nattdyrene» var også noe som fascinerte meg – mennesker som gikk i en litt annen kanal enn folk flest.

Jeg kommer på ei låt av Jokke, har en CD av ham liggende i bilen, det er ei strofe der som har brent seg fast i meg. Jokke skulle bare ha visst hvor rett han hadde:

Byen ække den samma lenger, nå har allting blitt så jævla hardt. Jeg savner de gode gamle dager da alle snuter hadde bart.

Enkelte ganger kan jeg føle savn av kollegene, mest savner jeg Ivar. Vi hadde ikke jobbet sammen siden vi kjørte patrulje, men sommeren før jeg pensjonerte meg ble han etterforsker på samme avsnitt som meg.

Da jeg takket for meg under en noe formell tilstelning i

10 2

kantina, fikk jeg, som seg hør og bør en som er på vei ut av etaten, mange gode ord. Sånn ble det jo alltid. Som avtalt stakk jeg innom Ivars kontor for en personlig avskjed etter seansen.

Ivar kom fra ei lita bygd øverst i Valdres. Han fortalte meg en gang at det kanskje var «gamlelensmannen» der som fikk ham til å begynne i politiet. Lensmannen skulle ha blitt varslet en dag på senhøsten etter at den første snøen hadde lagt seg om at en småbruker i beruset tilstand, på en fjellvei, hadde kjørt bilen i grøfta. Denne småbrukeren hadde vært noen dager på setra for litt arbeid før vinteren. Lensmannen, som visste at karen, som akkurat var blitt enkemann, neppe ville klare å drive småbruket sitt uten førerkort, hadde sukket tungt og sagt: – Ja, ja, når jeg tenker meg om, så er det vel sånn at Veitrafikkloven ikke gjelder på ubrøyta vei over tusen meter.

Ivar hadde kjøpt inn kokosboller, som han visste jeg likte. Kaffen sto klar. Vi ble sittende og mimre om den tiden vi hadde kjørt patrulje sammen. Da jeg skulle gå, så han tungt på meg og spurte om jeg angret på at jeg hadde fortsatt i tjenesten. Selv om det var mange år siden, så forsto jeg straks hva han mente.

Ei januarnatt ble vi sendt til ei trafikkulykke på Store Ringvei ved Gaustad. Synet av en Toyota Corolla som lå på taket, delvis over autovernet, fikk pulsen min til å øke. Veibanen var såpeglatt, og etter sporene i snøen å dømme hadde bilen fått sleng. Jeg måtte dra skikkelig til for å få opp frontdøra. Det lå ei kvinne over rattet. Store, synlige hodeskader. Hadde ikke brukt sikkerhetsseler. Jeg grep om håndleddet hennes, kjente at hun var varm, kjente ingen puls. Syntes å kjenne en svak dunst av alkohol fra den halvåpne munnen hennes.

– Er hun død? Ivars stemme rett bak meg.

Jeg vaklet bakover og kjente at beina sviktet under meg. Gikk ned i knestående. Nikket. Så sa jeg noe om at jeg i alle fall trodde at hun var død.

11

Ivar grep den bærbare radioen, ga en kort situasjonsrapport til Operasjonssentralen og ba om bistand.

Dette er en straff, tenkte jeg, en straff for noe som skjedde for ett år siden, en hendelse fra Trøndelag jeg hadde prøvd å fortrenge. Hvor lenge jeg ble stående sånn på knærne vet jeg ikke, men da Ivar fikk stablet meg opp på beina, hørte jeg lyden av sirener. Det var da jeg sa det, sa at jeg ville slutte i politiet.

Eller kanskje jeg skrek det.

Da vi kom inn på stasjonen og skulle begynne på skrivearbeidet, fortalte jeg om den hendelsen fra før jeg begynte å jobbe i Oslo, og hadde nå endelig innsett at jeg ikke ville fortsette i politiet. Vi ble sittende og snakke om dette, eller det var mest jeg som snakket, sa at jeg fryktet å oppleve flere sånne hendelser som vi akkurat hadde vært på, og det orket jeg ikke. Ivar, som var nesten fem år yngre enn meg, rådet meg likevel til å fortsette, i hvert fall prøve litt til.

12

RETT ETTER AT jeg gikk ut av Politiskolen, tjenestegjorde jeg ved et tettsted i Trøndelag. Jeg var på vei hjem fra kveldsvakt. Det var rett over midnatt. En bil hadde havnet inn i brøytekanten i en sving. En liten, rød bil, en Toyota. Jeg stoppet og så at det satt ei kvinne bak rattet. Kritthvit i ansiktet. Hun åpnet ikke, selv etter at hun måtte ha fått øye på meg åpnet hun ikke bildøra. Jeg banket på sidevinduet uten å få respons.

Hun satt bare og stirret rett fram.

Jeg kjente henne igjen, de viltre, mørke krøllene som omkranset ansiktet hennes. Hun hadde iblant vakter på bensinstasjonen bortenfor Rema 1000. Alltid blid og imøtekommende. «ELI» sto det med store bokstaver på navneskiltet hun hadde på brystet. Reiv i «ei pølse på huset», som hun uttrykte det når vi var innom der på kveldene for å fylle opp tanken på tjenestebilen.

Hadde vi god tid, ble vi gjerne stående og snakke litt, eller det var mest hun som snakket, fortalte en gang at hun var blitt alene med datteren etter at eksmannen hadde bosatt seg i Thailand med ei kvinne derfra.

Da jeg åpnet bildøra, snudde hun seg mot meg, ristet på hodet og bannet. Selv om jeg var i sivil, skjønte jeg straks at hun også gjenkjente meg. Vi hilste og kunne utveksle noen ord når vi iblant møttes på Rema 1000. Da hadde hun gjerne med datteren på et par–tre år.

13 3

Eli ymtet noe om føret, at det var så helvetes glatt. Alkoholdunst fra den halvåpne munnen hennes. Da hun skjønte at jeg skjønte, begynte hun å grine, dunket panna mot rattet og hulket fram at hun måtte hjem, barnevakten satt og ventet på henne.

Jeg la ei hand på skulderen hennes, kjente skjelving, spurte om hun hadde drukket mye. Hun svelget, jeg hørte at hun svelget flere ganger, sa at hun hadde drukket et par glass vin sammen med venninner for å feire en bursdag.

Jeg hadde spade i bilen, en liten spade som var beregnet for sånne hendelser. Eli ble sittende bak rattet mens jeg skyflet vekk snø. Det var ikke store jobben. Hun kunne ikke ha hatt høy fart. Jeg ba henne sette bilen i revers, så skulle jeg dytte i front. Snart var bilen på veien igjen. Jeg lot blikket noen sekunder følge baklysene på en trailer som akkurat hadde passert.

Hun kikket ut på meg gjennom det åpne bilvinduet, sugde på en pastill. Jeg visste hva jeg skulle gjøre, selvsagt visste jeg det, jeg måtte sette opp en varseltrekant og kjøre henne til politistasjonen for alkotest, få nattpatruljen til å fjerne bilen. Jeg møtte det sløve blikket hennes, maskara hadde rent ned på kinnet fra det ene øyet.

Visste så altfor godt hva resultatet ville bli.

Hun skakket på hodet, ba om å få kjøre bilen hjem, sa hun bodde rett bortenfor kirka.

Jeg visste hvor hun bodde, men det sa jeg ikke, ble stående og bite meg på innsiden av kinnet. Jeg tenkte – hva godt kan det komme ut av dette, at hun nå skulle bli tatt for fyllekjøring? I verste fall ville det kunne ende med fengselsstraff. Så for meg datteren hennes med de viltre krøllene hun hadde arvet etter mora og det skøyeraktige smilet.

Jeg skulle til å si at hun kunne sette seg inn i bilen min, så skulle jeg kjøre henne hjem. Men hva da med bilen hennes?

14

Selvsagt kunne jeg få de som hadde nattevakt til å kjøre bilen hjem til henne. Men det luktet fyll i bilen, dessuten ville det bli stilt spørsmål om hvorfor hun ikke kunne kjøre bilen hjem selv.

Jeg så snøen glitre rundt billyktene, skjønte at jeg måtte bestemme meg raskt, nikket og sa at det var greit – hun kunne kjøre bilen, men måtte ta det med ro. Jeg skulle kjøre bak henne til der jeg bodde, et par hundre meter etter skolen.

Da jeg blinket med lysene like før jeg svingte av, svarte hun med å gi et par støt med hornet.

Stasjonssjefen var den eneste som var til stede da jeg møtte opp på jobben klokka tolv dagen etter. Da jeg lurte på hvor de andre var, sendte han meg et sorgtungt blikk og spurte om jeg hadde hørt om dødsulykken ved kirka i natt.

Noe stoppet opp inne i meg. Beina begynte å skjelve. Jeg deiset ned på nærmeste stol.

Dødsulykke?

Han fortalte at bilen som Eli Bråten kjørte kom over i motsatt kjørebane i en sving bare noen hundre meter fra der hun bodde. Dette skjedde rett etter midnatt. Han lukket øynene og ristet på hodet.

– Der frontet hun med en varebil, og … ja, hun døde trolig momentant.

– Men jeg …

Jeg kom ikke på mer å si. Kunne ikke si mer.

– Ja, jeg antar at det var på den tiden du kjørte hjem herfra, sa han, – men du svingte selvfølgelig av rett før der det skjedde.

Jeg nikket. Kjente at jeg var tørr i munnen og ble sittende og nikke, liksom tankefull.

– Det var da helt for jævlig, sa jeg, – jeg visste jo hvem hun var, jobbet iblant på Esso-stasjonen og så hadde hun ei lita datter.

Stasjonssjefen gned seg over den bare issen, fortalte at hun

15

skulle ha kommet fra et lystig lag med fem venninner, hadde akkurat fått opplyst at promillen lå på godt over to. De hadde gått ut i media og bedt alle som kjørte den strekningen på den aktuelle tiden om å melde seg.

Jeg kom på traileren som passerte sakte forbi da jeg spadde ut bilen hennes. Sjåføren som kikket spørrende ned på meg. Jeg vinket ham forbi.

Sov omtrent ikke på de neste to–tre ukene. Ingen melte seg.

Etter hvert var det som om folk i bygda ga meg blikk jeg ikke var komfortabel med, som om de visste, eller at de trodde de visste hva som virkelig hadde skjedd den natta. Kanskje var dette bare innbilning, at samvittigheten spilte meg et puss, men likevel, det var nok til at jeg et par måneder senere søkte meg vekk.

16

JEG FØLER AT jeg etter hvert finner roen her inne – det er sånn det er blitt, at det er kun her inne jeg finner roen. Bare skyve grenene til siden og sanse det som er, slippe å putte disse plastdingsene inn i øregangene. Og iblant denne kvinnestemmen, riktignok vennlig, men likevel … kvinnestemmen som minner meg på at batteriene begynner å bli svake. Første gangen jeg hørte den stemmen skvatt jeg til. Jeg var alene hjemme, Eva hadde akkurat gått på jobb og jeg satt og leste avisen. Så plutselig en ukjent kvinnestemme mot trommehinnen. Det gikk noen sekunder før jeg skjønte hva det var.

Så lenge jeg kan høre fuglekvitter, vil jeg aldri bruke høreapparat her inne.

Jeg hadde akkurat fått disse apparatene da Eva og jeg sist sommer syklet ned til fjorden for å bade. Vi tok lunsjen på et svaberg helt nede ved fjæra – rundstykker med salami og ost.

– Førstemann uti, ropte hun etter å ha svelget den siste biten. Hun var, som vanlig, raskere enn meg, tok sats og stupte uti. Idet jeg skulle stupe etter, kom jeg på høreapparatene, fikk slengt dem bort på badehåndkleet.

Da jeg endelig kom meg uti, ville Eva at vi skulle svømme om kapp til badeflåten som lå og duppet rett utenfor. Sånn var det alltid når vi badet sammen, hun ville svømme om kapp, visste at hun ville vinne. Det var greit for meg, helt greit.

17 4

Jeg hadde ikke tatt mange svømmetakene før hun dukket opp foran meg, det lange, våte håret, som sjøgress, tenkte jeg, mørkeblondt sjøgress buktende bak hodet hennes.

Ennå hadde jeg ti–tolv meter igjen da hun la ei hand på badeflåten, snudde seg mot meg og ristet på hodet.

– Opp med beina, Tom. Jeg har jo sagt det før, at du svømmer med håndbrekket på.

Ja, jeg var klar over det, så inderlig klar over at jeg ikke maktet å få opp beina når jeg svømte, og om jeg skulle prøve, så gikk hodet under, visste at det var noe med ryggen, at jeg var for krum og stiv i ryggen.

Jeg nøyde meg med et nikk, fikk vann i munnen og spyttet, var glad da jeg endelig kunne strekke opp ei hand og ta tak i flåten.

– Pokker, utbrøt hun og pekte mot land, – se måkene, de leter etter noe å sette nebbene sine i på plassen vår. Bra vi puttet alt ned i sekken.

Vi svømte rolig ved siden av hverandre inn mot land. Hun gjentok det med beina. Jeg prøvde, selv om jeg hadde prøvd flere ganger tidligere, så prøvde jeg virkelig så godt jeg kunne, men fikk det ikke til, jeg fikk det bare ikke til om jeg ikke dukket under med hodet, og da ble det jo feil. Selv Eva var enig i at da ble det helt feil.

Måkene, det var fem stykker, flakset i været da vi kom opp fra vannet, sneide hodene våre og landet ute på badeflåten. Det virket som om de hadde flyttet på Evas BH, det var alt. Men idet jeg skulle ta opp håndkleet, så jeg at det manglet et høreapparat.

– Pokker, ei av måkene må ha grafsa i seg høreapparatet mitt, sa jeg.

Eva himlet med øynene og slo ut med hendene.

– Er det mulig? sa hun og begynte å gapskratte. Øyeblikket etter sendte hun meg et skrått blikk og begynte å rote i sekken,

18

plukket opp telefonen sin. – Bra du har koblet apparatene til telefonen, sa hun og blunket lurt. – Jeg ringer deg, så får vi se hvem synderen er.

Hun myste ned på telefonen og scrollet.

– Følg med nå, sa hun og pekte utover mot flåten. Plutselig spratt ei av måkene, den som satt nest ytterst til høyre, i været uten at det virket som om den brukte vingene. Rett etter deiset den ned og begynte å sprinte rundt på flåten mens den ga fra seg merkelige lyder. Eva jublet.

– Det holder nå, sa jeg da måka bare fortsatte rundt og rundt der ute.

– Men nå vet vi i alle fall hvem synderen er.

-Hvorfor avslutte nå? sa hun. – Har du syndet, så skal det jammen svi.

Måka stupte ut i vannet og ble borte, vi ble stående og vente på at den skulle dukke opp, men det skjedde ikke. Jeg gjentok at hun skulle legge på.

– Som du maser, sa hun, satte trutmunn og gjorde som jeg sa. Det gikk noen lange sekunder, så dukket måka opp, tretti–førti meter utenfor flåten.

Snart kom apparatet ut på en naturlig måte, tenkte jeg, og da ville ikke måka bli plaget mer, sa noe om at dette var en filleting som vi ikke behøvde stresse mer med. Apparatene var forsikret, tenkte på hvordan jeg skulle formulere meg overfor forsikringsselskapet. Høreapparat fortært av grådig måke.

Det var først da at konflikten begynte, for Eva syntes det var gøyalt, sa at ei venninne som var journalist i VG sikkert ville bli begeistret når hun fikk høre dette og garantert få det til å bli en festlig historie.

– Nei, nei, sa jeg, – aldri i verden.

Men Eva ga seg ikke, mente det bare var morsomt, at folk ville

19

få seg en god latter om jeg lot meg avbilde på svaberget med det ene høreapparatet i handa mens jeg med den andre pekte ut mot badeflåten. – Og spesielt siden jeg fortsatt var kjent for de fleste, tilføyde hun.

– Ja, morsomt på min bekostning, sa jeg, – men du kan bare glemme hele greia.

Hun fnyste og sa noe om hvor kjedelig jeg var, pokkers kjedelig og selvhøytidelig. Øyeblikket etter plukket hun opp solkrem fra sekken og begynte å smøre seg. Jeg spurte om jeg skulle smøre henne på ryggen, men hun ristet hardt på hodet.

Etter at vi hadde ligget en stund tause, reiste hun seg brått og sa hun ville hjem, kom på at hun hadde noe å gjøre. Jeg ble liggende, hørte jubel fra badeflåten og kikket utover, så et ungt par som lekesloss der ute, snart plumpet de hylende i vannet.

Rett før jeg pakket sammen, tok jeg en rask dukkert for å kjøle meg ned. Kjente en svart følelse bre seg i brystet da jeg satte meg på sykkelen.

20

JEG SAVNER NATTERGALEN. Den finnes ikke i disse skogene. De første årene Eva og jeg var sammen, kunne vi sitte ute til sent på kvelden og utover natta på svaberget bortenfor hytta til foreldrene hennes på denne tiden av året. Sitte tett sammen og kikke utover sjøen mens vi lyttet til nattergalens vakre trudelutter.

Den første kvelden vi satt sammen sånn, fortalte hun meg det, vi hadde bare kjent hverandre i vel en måned, hun så tungt på meg og fortalte at hun var gravid, var tre måneder på vei. Hun ble sittende taus, en bris som bar med seg lukten av salt sjø lekte i håret hennes. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg sa ingenting. Kjente at pulsen økte. Fingrene fant pakken med Prince som jeg hadde i jakkelomma, jeg åpnet den og dro opp en sigarett med munnen, tente ikke.

Hun sendte et støt av luft ut gjennom neseborene, sa at dette var noe hun kom med nå og at det aldri mer skulle snakkes om, fikk en skarp kant på stemmebåndet da hun sa at mannen som hadde gjort henne gravid var totalt ute av bildet. Hun ville aldri ha noe spørsmål om ham.

– Aldri, sa hun og deiste en neve mot låret. – Om det blir oss, så skal det bli vårt barn.

Voldtekt, tenkte jeg, kanskje var graviditeten hennes et resultat av en voldtekt hun ikke orket å snakke om? Jeg møtte blikket

21 5

hennes, et blikk skarpt som glass. Jeg nikket og tente sigaretten med en lighter, merket at jeg skalv på fingrene.

Hun ville ha et par drag.

Da jeg var på fødeklinikken og tok imot Jonas, visste jeg at han skulle være sønnen min, bare Evas og min sønn. Jeg holdt ham tett inntil meg, og uten at jeg helt visste hvorfor, kom jeg til å tenke på datteren til Eli fra Trøndelag. Hvordan hadde hun det nå? Prøvde å tenke etter hvor gammel hun var blitt. Klarte ikke å konsentrere meg.

En sen kveld, bare noen dager etter Jonas’ konfirmasjon, hadde Eva og jeg en heftig krangel, husker ikke lenger hva det dreide seg om. Hun kom fra et venninnetreff og hadde drukket seg full, vrøvlet noe om at det vel var på tide å fortelle Jonas at jeg ikke var faren. Jeg ba henne om ikke å gjøre det, minnet henne på hva hun hadde sagt den maikvelden da vi satt på svaberget og lyttet til nattergalen. Ba henne pent om at hun ikke måtte gjøre det. Siden den gangen har det aldri vært noe tema, vet ikke engang om hun husket det dagen etter.

En gang skrev jeg et dikt om nattergalen – en elskovssyk nattergal som prøvde lokke til seg en make. Men så ble det taust. Uten at jeg helt skjønte hvorfor, ble det helt taust i løvskogen ei mild mainatt. Men så skjønte jeg det – i diktet skrev jeg i alle fall at noe i meg skjønte det likevel.

Nattergalen hadde giftet seg. Jeg husker det ikke ordrett lenger, men jeg har diktet liggende innerst i nattbordskuffen sammen med andre dikt. Jeg har aldri vist dem til noen. Politifolk skriver ikke dikt. Selv ikke Eva vet at jeg skrev dikt. Det er slenge siden jeg sluttet med å skrive dikt.

22

Vil du lese resten?

«Et telt i skogen» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på

www.forlagshusetivestfold.no

Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.