2014 #2

#2

Ă…rgang 19 - Juni 2014

Latin-Amerikagruppene i Norge

Religion i Latin-Amerika

Religion i Latin-Amerika

Innhold Religion og politikk i Latin-Amerika Pinsebevegelsen i Latin-Amerika En Gud for de fattige En jesuittpave fra Latin-Amerika Konvertering, kriminalitet og pastor Cash Mayatro i storbyen Det svarte Latin-Amerika Zapatistlærer brutalt myrdet Evig vår, evig urettferdighet Kampen utenfor stadionene Elsker fotballen, ikke kostnadene Nye perspektiver under forballfesten Brasil – Kjempen våkner Brasil i sol og skygge Latinamerikanske virkeligheter på film

På forsiden

Fast 4 7 10 12 14 16 18 20 22 25 28 29 30 31 34

Den ikoniske Kristusstatuen, Cristo Redentor, har ruvet over Rio de Janeiro fra Corcovadofjellet siden 1931.

Fotograf: Dany13, Flickr Commons.

Leder Meninger Siden sist Anbefalinger Reisebrev Mitt Latin-Amerika

3 21 24 33 36 38

Vil du bidra?

Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Vi tar gjerne imot reportasjer, kulturanbefalinger, kommentarer, bilder, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema.

Redaksjonen søker nye medlemmer, og tar gjerne imot ris og ros.

Vi trenger deg!

Søker designer

LatinAmerika søker ny ansvarlig for tidsskriftets grafiske utforming.

Opplæring vil bli gitt. Ta kontakt på latinamerika@gmail.com!

#2 - Juni 2014 Årgang 19.

Løssalgspris: 30,-

Utgiver:

Latin-Amerikagruppene i Norge Pb. 2883 Tøyen 0608 Oslo, Norge latin-amerikagruppene.no

Redaksjonen:

Eirin Høiseth (red.) Åse Birkeland Nesdal Maria Helena Meyer Dolve Fredrik Henriksen Fanny Valen Alexandra Hordnes Ingvild Fonn Asmervik Randi Usken Synneva Laastad Silje Jahre Frotvedt Kari-Therese Eia

Grafisk utforming: Eirin Høiseth

Redaksjonen avsluttet: 20. juni 2014.

Tema for neste nummer: Colombia

Kontakt:

latinamerika@gmail.com

Takk til:

Ingrid Fadnes, SubVerciones, Maren Kateraas, Tora Knutsen, Eva Fjellheim og Brita Brekke.

Opplag:

1100 eksemplarer

Utgis med støtte fra:

2

Religion i Latin-Amerika

Leder

Godt og blandet Latin-Amerika er tilsynelatende den katolske kirkens bastion, men ser man nærmere på folks tro og tradisjoner er det blanda drops.

Den katolske kirken har hatt et godt grep om Latin-Amerika siden koloniseringen.

Erobrerne kom med sverdet i den ene hånden og bibelen i den andre. Ifølge Wikipedia er i dag 75 prosent av innbyggerne i MellomAmerika katolikker, 78 prosent i Karibia og 80 prosent i Sør-Amerika. Brasil er det landet i verden med flest katolikker med sine 123 280 000 troende (2010).

Undertrykt urfolkstro og synkretisme

Guatemala er også et land som lenge har vært dominert av katolisismen. Her gikk erobrerne taktisk frem da de anla sine kirker. Ofte plasserte de dem på den lokale mayabefolkningens hellige steder. Slik ødela de både urfolkenes religiøse plasser og viste at deres gud var overlegen. Tusenvis av mennesker ble truet på livet og tvunget til å konvertere til katolisismen.

Dette forhindret imidlertid ikke mayaene i å holde fast ved sin religiøse tro. Som tilsynelatende gode katolikker gikk mange til messe vel vitende om at like under kirkegulvet lå det gamle seremonistedet. Den dag i dag finner man mayaaltere inne i flere av landets katolske kirker. Mayafolk som bedrev sin religion i skjul satte opp kristne kors ved sine hellige steder, slik at de kunne fortsette gamle skikker under påskudd av katolsk tilbedelse.

Slik oppstod også en religiøs synkretisme, en blanding av de ulike religiøse tankesettene. I kirkene ble bønner sendt både til Jesus og til Moder jord og flere av kirkens helgener fikk egenskaper fra forfedrene. Forbudet mot urfolksreligion ble først opphevet i 1996. Selv om mye kunnskap har gått tapt og oppslutningen rundt mayareligion har sunket drastisk, har mayene bevart kultur og spiritualitet i samfunnet. På side 16 kan du lese mer om mayareligion i dagens Guatemala.

Evangelisk vind fra nord

Samtidig som tradisjonelle religioner igjen får fotfeste i Guatemala har katolisismen fått en

sterk utfordrer i de stadig økende evangeliske bevegelsene. Godt hjulpet av misjonærer fra Nord-Amerika har evangeliske kirker poppet opp i enhver bygd og gitt landet en ny religiøs oppvåkning. På side 14 kan du lese om de evangeliske kirkenes politiske innflytelse i Guatemala og på side 7 om pinsebevegelsens betydning i regionen.

Mens mange fattige føler at de blir tatt på alvor av den evangeliske kirken, har også katolisismen sin «preferanse for de fattige». I dette nummeret kan du lese om hvordan den har blitt uttrykt gjennom den karakteristiske frigjøringsteologien og synes å være viktig for nye pave Frans. Flere av dette nummerets skribenter spekulerer i om ikke nettopp valget av en latinamerikansk pave kan gi katolisismen en ny giv i regionen – gudene vet.

Fotball og religion

Fotball er også religion hevder noen. Det pågående fotball-VM skaper i alle fall engasjement, selv om ikke alt ved arrangementet er like mye å juble for. I dette nummeret kan du lese De jordløses bevegelses (MST) syn på saken og høre om to nye norske bøker om Brasil – også har vi tatt en prat med Kjersti Kanestrøm Lie i prosjektet Brassespark med Bismak.

Blanda drops

I dette nummeret ser vi på religion med utgangspunkt i kristendommen, men man kunne ha skrevet bøker om det religiøse mangfoldet i regionen: om urfolksreligioner fra Andes til Amazonas, santería på Cuba, mormonenes sterke historikk i regionen, jødiske samfunn i Argentina og det økende antallet ikke-troende i urbane strøk. En riktig

godtepose for oss nerder!

Med det takker jeg for meg som redaktør etter fire givende år i redaksjonen.

God lesning og riktig god sommer!

3

Eirin Høiseth Redaktør

Religion i Latin-Amerika

Religion og politikk i Latin-Amerika Jesus var den første sosialist: han delte ut brød og vin, og Judas var den første kapitalist: han solgte Jesus for 30 sølvpenger – Hugo Chávez Tekst: Einar Berntzen, førsteamanuensis ved Institutt for sammenliknende politikk ved UiB.

Religionens rolle i kolonitiden

Den katolske kirken gjorde seg politisk gjeldende allerede fra første stund gjennom den iberiske erobringen av Latin-Amerika i det 16. århundre. Den spanske misjonæren Bartolomé de Las Casas utmerket seg som forsvarer av de innfødtes rettigheter imot de spanske erobrernes brutale og

barbariske undertrykkelse av urbefolkningen. Kirken og misjonærene utgjorde lenge kolonimaktens eneste representanter i periferien. For eksempel kom jesuittenes system av misjonsstasjoner blant guaraní-indianerne i Paraguay til å utgjøre en stat i staten og dermed en trussel mot det katolske kirkehierarkiet med spanskekongen på toppen.

Religion kom også til å spille en sentral rolle i uavhengighetskrigene i begynnelsen av det 19. århundre. I Venezuela tok en junta i Caracas makten skjærtorsdag 1810 og etablerte den såkalte første republikk, og erklærte som første spansk-amerikanske koloni, venezuelansk uavhengighet i 1811. Da et kraftig jordskjelv, også på skjærtorsdag, i 1812 spesielt rammet de republikanskstøttede områdene, bidro dette til den

Sebastian Trugillo

Uttalelsen i ingressen kom i forbindelse med presidentvalget i Venezuela i 2006 da Chávez tok mål av seg til å skape en ny sosialisme for det 21. århundre basert på de klassiske marxistene og evangeliene. Det har tradisjonelt eksistert et tett forhold mellom religion og politikk i Latin-Amerika. I nyere tid har frigjøringsteologiens rolle og den eksplosive veksten i pinsevenner og evangeliske kirker forsterket dette bildet.

Den katolske kirken spilte en nøkkelrolle i koloniseringen av Latin-Amerika. Misjonæren Bartolomé de Las Casas utmerket seg som forsvarer av de innfødtes rettigheter.

4

første republikkens fall.

Den katolske kirken og de konservative fikk befolkningen med seg i tolkningen av naturkatastrofen som Guds straff mot republikanerne.

Kirke og stat

Forholdet mellom kirke og stat var i kolonitiden regulert gjennom det såkalte patronatsystemet, som ga den spanske og portugisiske krone, og i forlengelsen av disse, de koloniale myndighetene betydelig myndighet i kirkelige anliggender.

Dette tette «statskirkesystemet» ble videreført etter uavhengigheten ved at de nye uavhengige statene i Latin-Amerika inngikk konkordat med Vatikanstaten.

Konkordatene er avtaler mellom Pavekirken og den enkelte stat, som ofte sikrer den katolske kirken privilegier mot at staten får en viss innflytelse på kirken.

Privilegiene inkluderer gjerne rett til statsfinansiering og unntak fra nasjonale lover. Vatikanstaten sikrer seg innflytelse og noen ganger i praksis vetorett når det gjelder politisk brennbare tema som abort, prevensjon og ekteskapslovgivning. Den katolske kirkes politiske privilegier regulert gjennom konkordatene varierte mellom landene og over tid. Et eksempel på ekstrem katolsk politisk innflytelse var konkordatet av 1863 mellom Vatikanet og Ecuador, der staten Ecuador ga avkall på retten til å utnevne biskoper og skolevesenet var overlatt til jesuittene.

«Den katolske kirken gjorde seg politisk gjeldende fra første stund.»

El Nuevo diario

Religion i Latin-Amerika

Frigjøringsteologi

Frigjøringsteologiens «preferanse for de fattige» satte spørsmålstegn ved den katolske kirkes tradisjonelle rolle som støttespiller for makthaverne. Selv om han var teologisk konservativ, utfordret likevel erkebiskop av San Salvador, Oscar Romero, makthaverne ved å bli en forkjemper for de fattige og undertrykte i El Salvador. Han ble myrdet mens han sto foran alteret og forrettet nattverd søndag 24. mars 1980, etter ordre fra Roberto d’Aubuisson, senere grunnlegger av høyrepartiet ARENA. I Nicaragua ble imidlertid alliansen mellom den katolske kirke og sandinistene i kampen mot Somoza kortvarig.

Sandinistenes forsøk på skape en «Folkekirke» i opposisjon til det katolske hierarkiet mislyktes, ikke minst på grunn av at Pave Johannes Paul II ga klar støtte til det katolske hierarkiet i denne konflikten. Erkebiskop Miguel Obando y Bravos rolle som

opposisjonsleder ble kraftig styrket da Paven i 1985 utnevnte ham til kardinal, som den første fra Latin-Amerika noensinne.

Religiøs populisme

I løpet av de par siste tiårene har forholdet mellom religion og politikk kommet til uttrykk gjennom en tendens til religiøs populisme i regionen. Et økende antall latinamerikanske politikere synes å omfavne religionen.

Mange observatører ser en økt forekomst av manipulasjon av religiøse følelser i regionen, parallelt med kirkens økende innflytelse på statlige anliggender.

I få land har kirken lagt sin tyngde i vektskålen på mer tydelig vis enn i Nicaragua. I november 2006 vant Daniel Ortega presidentvalget ved å droppe sin tidligere marxistiske retorikk og fremstå som en troende katolikk. I valgkampen i 2006 ga den romersk-katolske kardinalen Miguel Obando y Bravo helhjertet støtte til sin 5

tidligere erkerival Ortega, som kvitterte med å stemme for en lov som kriminaliserte terapeutisk abort to uker før valget.

I Ecuador vant den konservative bananplantasjemagnaten Alvaro Noboa første runde i presidentvalget i 2006 ved å presentere seg som El mensajero de Dios – «Guds budbringer». Han ble senere slått i andre valgrunde av venstrepopulisten Rafael Correa, som i sin tur fremstilte seg som en glødende katolikk. Sist, men ikke minst, vant den tidligere «de fattiges biskop» Fernando Lugo presidentvalget i april 2008, og ble innsatt som president i august 2008 etter å ha fått Pavens tillatelse.

Evangeliske kirkers vekst

Veksten i evangeliske kirkesamfunn har skutt fart i Latin-Amerika i løpet av de siste tiårene, og i enkelte land utgjør de såkalte evangélicos en betydelig konkurrent til den katolske kirken. Dette gjelder for eksempel

Nicaraguas president Daniel Ortega vant valget i 2006 etter å ha inngått en avtale med den romerskkatolske kardinalen Miguel Obando y Bravo.

Kardinalen gav Ortega sin helhjertede støtte i bytte mot en lov som kriminaliserte terapeutisk abort.

Religion i Latin-Amerika

En pave for de fattige

Valget av argentineren Jorge Bergoglio til ny pave 13. mars 2013 kan tenkes å påvirke tendensen i forholdet mellom religion og politikk i LatinAmerika. Pave Frans er den første pave fra Amerika, og den første jesuitt som er valgt til pave. I tillegg er han den første som har tatt navnet Frans, til ære for Frans av Assisi, som huskes som de fattiges og de svakes venn. I en region der avstanden mellom fattig og rik er størst i verden knyttes det sterke forhåpninger til denne symbolske markeringen av at Pave Frans særlig er opptatt av de fattige. Det kan spores to historiske hovedtendenser i forholdet mellom religion og politikk i Latin-Amerika: religionen som støttespiller for makthaverne, på den ene siden, og religionen som forsvarer av de undertryktes rettigheter, på den annen side. I et slikt overordnet perspektiv kan Hugo Chávez’ uttalelse i ingressen plasseres i forlengelsen av en utviklingslinje som kan trekkes fra Bartolomé de las Casas, via jesuittene i Paraguay, til frigjøringsteologiens «preferanse for de fattige».

«De såkalte

evangélicos

utgjør en betydelig konkurrent til den katolske kirken»

Abortspørsmålet

Libertinus, Flickr Commons

Guatemala der cirka 40 prosent av befolkningen sokner til evangeliske kirker. Siden diktator Ríos Montt (1982-83), har representanter for evangeliske eller ikke-katolske kirkesamfunn gjort seg gjeldende som deltagere i nasjonal politikk: president Jorge Serrano (1991-93), og presidentkandidater som Ríos Montt (FRG) i 2003 og Harold Caballeros (VIVA) i 2011. Ríos Montt ble for øvrig i mai 2013 funnet skyldig i folkemord og forbrytelser mot menneskeheten og dømt til 80 års fengsel, selv om Guatemalas grunnlovsdomstol like etter opphevet dommen og annullerte rettssaken.

Uruguay er et av få land i regionen der abort er lovlig, men veien frem til legaliseringen i 2012 var lang. Her en abortforkjemper i en demonstrasjon i 2004.

Kirkens og religionens makt gjør seg sterkest gjeldende i moralspørsmål og spørsmål om liv og død. Gjennom Ortegas politiske comeback i Nicaragua i oktober 2006, føyde landet seg inn blant de meget få land i Latin-Amerika hvor abort er absolutt forbudt uten unntak: Chile, El Salvador, Den dominikanske republikk og Nicaragua. I spørsmålet om abort har de såkalte venstrebølgeregjeringene enten vært ute av stand til eller uvillige til å støtte en politikk som utfordrer kjønnsroller og religiøse forestillinger.

Det lysende unntaket er Uruguay. I oktober 2012 stemte et klart flertall i senatet for en lov som tillater abort i løpet av de første 12 ukene av svangerskapet.

Lovforslaget var allerede blitt vedtatt med 50 mot 49 stemmer i deputertkammeret. President José Mujica la ikke ned veto mot loven, i motsetning til sin forgjenger, Tabaré Vázquez, som i 2008 la ned veto mot en lignende lov. Før Uruguay, var det i LatinAmerika kun Cuba som hadde legalisert abort. I Mexico City ble 6

abort legalisert i 2007. I september 2012 vedtok byparlamentet i Buenos Aires legalisering av abort med knapt flertall, men borgermesteren, Mauricio Macri, la ned veto mot loven.

I Chile forsøkte president Michelle Bachelet under sin første presidentperiode (2006-10) å avkriminalisere terapeutisk abort, men uten å lykkes på grunn av sterk politisk motstand. Nå varsler hun et nytt forsøk på oppmykning. Venstrekandidaten Mauricio Funes (FMLN), som ble valgt til president i El Salvador i 2009, tok ikke engang noe initiativ til å avkriminalisere terapeutisk abort i El Salvador.

Valg av venstrekandidater til president i land hvor terapeutisk abort allerede var kriminalisert (Chile og El Salvador), førte ikke til gjeninnføring av begrenset adgang til abort. Blant venstrebølgelandene utmerker Nicaragua seg negativt ved å være det eneste landet hvor venstrekandidaten Ortega selv bidro til å kriminalisere terapeutisk abort.

Religion i Latin-Amerika

Pinsebevegelsens inntog Evanglisk kristendom har vokst kraftig i Latin-Amerika de siste tiårene. Men hvem er de og hvordan merker man deres tilstedeværelse som religiøs og politisk maktfaktor?

Tekst: Hans Geir Aasmundsen, Dr. Religionsvitenskap, UiB-Global. Har skrevet avhandlingen Pentecostalism, Globalisation and Society in Contemporary Argentina (2014).

Pinsebevegelsens to pilarer

De fleste regner pinsebevegelsens begynnelse med den såkalte

Pinsebevegelsen har et universelt mål og dens fotsoldater har hatt en ukuelig overbevisning for å spre Guds budskap til alle Latin-Amerikas kriker og kroker.

7

samtidig også ekskludering av «de andre». I misjonsbefalingen ligger trangen, nødvendighet av å spre budskapet til alt og alle.

Pinsebevegelsen har et universelt mål og dens fotsoldater har hatt en ukuelig overbevisning om nødvendigheten av å reise og misjonere.

«Løsningen var å finne i frelsen.»

Norske misjonærer

De første pinsevennene kom til Latin-Amerika bare få år etter vekkelsen i Azusa Street.

Svensker og nordmenn var «pionerer» og startet opp menigheter i blant annet Brasil og Argentina. Berger Johnsen, norsk pinsemisjonær, kom til Argentina allerede i 1910 og anla fra 1914 en misjonsstasjon i Embarcación i Salta. I boken Blant indianere i 35 år forteller G. Iversen om situasjonen Johnsen møtte: «Etter hans egne opplysninger fra den tid florerte slaveriet. På de store gummiplantasjer arbeidet i tusenvis av indianere og de var ikke betraktet stort annerledes enn slaver. Indianerne var slaver av brennevin og kokain, – deres liv var sørgelig. Kvinnene måtte gjøre nesten alt arbeid. Har mennene for eksempel fisket, må kvinnene hente fisken og lage den til. Kvinnene måtte bygge løvhytter som de bodde i. Hvis noen døde i en slik hytte brente de den opp og flyttet til et annet sted. De trodde da at ånden svevet omkring på det stedet og kanskje gikk inn i en hund. Når de så flyttet byttet de navn og sa: – Nå kan ikke døden finne oss.»

Deltafrut, Flickr Commons

vekkelsen i Azusa Street, Los Angeles i 1906. Nådegaver som tungetale, åndsdåp, mirakler, profetier og healing «åpenbarte» seg. Nådegavenes presente og egalitære karakter, at de er tilgjengelige for alle som er «født på ny», har vært blant pinsebevegelsen viktigste kjennetegn.

Et annet viktig kjennetegn er misjonsbefalingen: nødvendigheten av å spre budskapet til så mange som mulig før Jesus kommer tilbake.

I nådegavene og misjonsbefalingens kall ligger mye av forklaringen på bevegelsens suksess.

I det presente ligger en avvisning av teologi, kontemplasjon og spissfindig samfunnskritikk: Det er hengivenhet til opplevelsen av det guddommelige som teller. Å konvertere innebærer inkludering i et sterkt fellesskap, men

Sammis Reachers, Flickr commons.

I Latin-Amerika i dag går de fleste protestanter under betegnelsen evangélicos. Pinsevenner, pentecostales, utgjør anslagsvis 75 prosent av disse og mange, spesielt i den engelskspråklige verden bruker pentecostals heller enn evangelicals. Innenfor den katolske kirke finner man i tillegg den karismatiske bevegelse, som deler pinsebevegelsens vektlegging av «nådegaver» og opplevelsesdimensjonen. Den har, parallelt med pinsebevegelsens akselererende vekst, økt sin oppslutning kraftig de seneste tiårene. Til sammen utgjør disse to, ofte overlappende, gruppene mer enn 30 prosent av LatinAmerikas befolkning i dag.

Carlos Annacondia

NHD-INFO, Flickr Commons

Religion i Latin-Amerika

Frelsen

Johnsens opplevelse av forholdene i Salta forteller mye om de tradisjonelle pinsevennens forståelse av verden. De ville hjelpe folk ut av slaveri og et «sørgelig liv». Løsningen var å finne i frelsen. Frelsen rettet seg mot det guddommelige. Den hardtarbeidende pastoren, fattig på materielle goder, men rik på religiøs «kapital», var det store forbildet. Man ofret seg for saken.

Så også i Latin-Amerika, i det minste inntil 1970-årene. Nå, samtidig med at pinsebevegelsens vekst tar av, får man et økende fokus på frelse til også å inkludere det materielle. Før var misjoneringen rettet mot individets konvertering og avstandtagen til den materielle, politiske og korrupte verden. Nå blir det materielle og politiske og korrupte også gjenstand for misjonering. Fra nå av snakker man om å forkynne for massene, på stadioner og kinoer, på TV- og

radiokanaler og til slutt blir samfunnet selv gjenstand for misjon. Man er i ferd med å få en misjonering hvor pinsebevegelsen er basen for transformeringen av individet, familien og samfunnet.

Av dette følger en mer eksplisitt politisering av bevegelsen.

Ulike retninger

Det er viktig å poengtere at pinsebevegelsen ikke er homogen. Det finnes fremdeles mange som har en tradisjonell tilnærming til samfunnet rundt seg og som anser politikk, eller politiske institusjoner, for å være syndige og korrupte. Disse har ofte en mer spirituell tilnærming til problemene i verden.

Carlos Annacondia blir av mange regnet for å være «ansvarlig» for mer enn 2 millioner argentineres konvertering. Han ledet an i en kraftig vekkelse, som fulgte i kjølvannet av diktaturets fall i 1983. Annacondias «spirituelle 8

krigføring» handlet om å rense landet, både individer, institusjoner og landskap, for «onde ånder» i en kamp mellom Jesu soldater og Fandens demoner.

Man har mange som fokuserer mer på helse- og velstandslære.

Disse kalles gjerne neopentekostale og anser materielle belønninger og goder som en del av frelseslæren. Igreija Universal do Reino de Deus, grunnlagt i Brasil i 1977 og i dag med over 30 millioner medlemmer globalt, er en av disse kirkene.

En annen stor gruppe utgjør et slags sentrum. Disse vil gjerne at pinsevennene skal ha sosial og politisk innflytelse og fokuserer på at de skal være de fattiges kirke og at sosial nød og korrupsjon må bekjempes. Det globale pinse-evangeliske nettverket Lausanne-bevegelsen hadde nylig en «konsultasjon» i Sao Paulo i Brasil. Der ble velstandslæren stilt opp mot fattigdomsproblemet. Det er

Carlos Annacondia blir av mange regnet for å være «ansvarlig» for mer enn 2 millioner argentineres konvertering. Han ledet an i en kraftig vekkelse, etter diktaturets fall i 1983.

Aleteie Image

Religion i Latin-Amerika

mange som vil det neopentekostale fokuset på materielle goder til livs. De vil ha en mer «holistisk misjon», en misjon som ikke bare transformerer individer men som også transformerer samfunn og hvor fattigdom og sosial nød bekjempes. I konsultasjonen ble nødvendigheten av å donere og at det finnes en materiell side av «læren» likevel også vektlagt.

Felles verdier

Pinsevennene har til felles visse interne og eksterne «verdier». De interne verdiene handler om egenskaper som de (gode) kristne mener å besitte, eksempelvis ærlighet, oppriktighet og fromhet.

De eksterne verdiene handler mer om hvordan samfunnet bør innrettes, ifølge en «guddommelig orden». Her står kjernefamilien, motstand mot abort og samkjønnede ekteskap, skepsis til biovitenskap og «tukling» med naturen, og i de senere årene også naturen generelt, i fokus.

Den politiske dreiningen Det er allerede gått en del år

siden pinsevennene begynte å gjøre seg gjeldende i LatinAmerika, religiøst og kulturelt. De har utfordret den katolske kirkens dominans og mange argentinske pinsevenner anser valget av et latinamerikansk overhode, pave Frans, for å være et strategisk valg som skal demme opp for deres vekst i regionen.

Politisk har de også vært en kraft i flere land og regioner allerede: I Brasil har det siden 2004 vært mer enn 40 pinsevenner i kongressen; i Ecuador har man hatt tett politisk samarbeid med urbefolkningen; i Costa Rica, El Salvador og Nicaragua, spiller de en økende rolle, som velgere generelt men også gjennom politisk lobbyvirksomhet. Men, en mer substansiell politisk endring er på gang. Når pinsevenner selv nå spør, fra Guatemala til Argentina: «Vi har vokst men vi mangler sosial innflytelse. Hva 9

gjør vi feil?» så er deler av svaret gitt: «Nå som det er valg må vi be og tenke». Altså, de mener at veien å gå for sosial innflytelse også inkluderer politikk. De må «tenke» på hvem de stemmer på fordi det er i den politiske sfære man fatter viktige beslutninger, spesielt angjeldende abort- og homofilispørsmål, men også når det gjelder sosiale aspekter. Vi kan derfor forvente et økende politisk fokus framover.

Deres såkalte eksterne verdier skyver pinsevennene unna det liberale venstre, selv om mange er for sosiale programmer og er sterkt kritiske til kapitalismen.

Samtidig skyver neoliberalismens totale mangel på sosial politikk mange bort også fra den fløyen.

Dermed kan det virke som at pinsevennene, når alt kommer til alt, kan komme til å plassere seg i sentrum, som et slags KRF, med fokus på sosialt engasjement, høyreliberal profil og kamp for kjerneverdier.

Mange argentinske pinsevenner anser valget av pave Frans som overhode for Den katolske kirken for å være et strategisk valg som skal demme opp for deres vekst i regionen.

Religion i Latin-Amerika

En Gud for de fattige Gud står på de fattiges side. Det må kirken og de troende også gjøre. Kirken er jo en kirke av fattige.

Derfor må den også tydelig stå opp som en kirke for fattige – for rettferdighet og bedre sosial kår for alle.

Tekst: Sturla Stålsett, teolog med dokotgrad i frigjøringsteologi.

Den 16. november 2014 er det 25 år siden drapene på jesuittene i El Salvador. I den historiske måneden november 1989 var borgerkrigen kommet til et vendepunkt. En kraftig offensiv av den daværende frigjøringsbevegelsen FMLN ble besvart med brutal vold mot regimets sivile kritikere. Fremst blant dem var det frigjøringsteologiske jesuittene på Universidad Centroamericana (UCA). Under dekke av portforbud rykket en elitestyrke fra hæren inn med ordre fra høyeste hold. Før natten var over lå likene av universitetets rektor Ignacio Ellacuria, fem av hans professorkolleger, deres husholderske og hennes datter igjen på det blodige gresset.

Stedet der de ble likvidert var senteret som har navn etter El Salvadors berømte erkebiskop fra 1977 til 1980, Monseñor Oscar Arnulfo Romero. Også han ble brutalt drept for å ha tatt stilling for de fattige, mot den enerådige overklassen som hadde

Tro for frigjøring

Frigjøringsteologien vokste på mange måter nedenfra. Den oppstod ut av generasjoners fattigdom, ny organisering av menighetsarbeid som en følge av prestemangel, folkelig bibellesning, kirkelig mobilisering for jord- og arbeiderrettigheter og et nytt blikk på troens innhold i praksis. Innsiktene var egentlig ikke så nye, men de fikk ny kraft: Gud stiller seg på fattiges, enkers og farløses side. Guds rike er et rike for fattige. Jesus fra Nasaret kritiserte de rike og konfronterte makthaverne på den tiden – både de religiøse og politiske. Derfor ble han også ryddet av veien, arrestert, torturert og drept, på datidens mest bestialske vis – korsfestelsen. Men denne Messias, denne fattige liberador, «frigjører», var Gud og reiste opp fra de døde tredje dag. Det gir håp for fattige i dag.

Frigjøringsteologien ville ikke bare være en teologi som springer ut av og inspirerer en praksis for et mer rettferdig samfunn. Den tok også mål av seg å representere en frigjøring av teologien, fra tendenser til indrekirkelig 10

Cancillería Ecuador, Flickr commons.

En massakre og et biskopmord

applaudert ham inn i bispesetet.

Den 24. mars 1980 ble han skutt foran alteret i et lite sykehuskapell i San Salvador. Idet han løftet opp kalken med vin med ordene «dette er mitt blod, utøst for dere», rev maskingeværkulene hans kropp i stykker, og hans eget blod blandet seg med vinen på steingulvet i det lille kapellet.

konservering og åndelig verdensflukt. Samfunnskritikken gikk hånd i hånd med kirkelig selvkritikk.

Provoserende frigjøring

Det var selvsagt provoserende, og denne teologien ble møtt med motstand. Voldelig motstand, som i El Salvador. Men også kirkelig motstand fra Vatikanet, og politisk motstand fra Washington og andre maktsentra. Grunnen var åpenbar: En kirkelig-folkelig bevegelse som forente den enkle, men dype kristentroen med et politisk engasjement for endring av status quo hadde potensielt EneasDe Troya, Flickr Commons

Dette var hovedinnsikten i teologia de la liberación, «frigjøringsteologien», som vokste fram i Latin-Amerika på 1960 og 70-tallet. I dag finnes ikke mye frigjøringsteologi i navnet.

Men arven er fortsatt virkekraftig i kirkelig engasjement for fattige over hele regionen. Og i pave Frans ser mange kanskje mer av en frigjøringsteolog enn de hadde trodd.

El Salvadors berømte erkebiskop Monseñor Oscar Arnulfo Romero ble brutalt drept for å ha tatt stilling for de fattige.

Religion i Latin-Amerika

stor kraft. Allerede like etter den historiske bispekonferansen i Medellín 1968, der de latinamerikanske biskopene samlet tok et standpunkt for de fattige, kalte visepresident Rockefeller denne kirkelige omvendelsen til de fattige for en trussel mot USAs interesser.

Jesuittpaven

Er frigjøringsteologien over?

Frigjøringsteologi som en egen retning innen teologi og kirkeliv får ikke lenger de store overskriftene. Den er ikke betydningsfull som retning i dag. Den ble kritisert og marginalisert, og mange i kirkene ble redde for å bli forbundet for tett med den.

Men dens liv og lære har preget en hel generasjon kirkelige arbeidere som har viet sitt liv til grasrotarbeid rundt om i fattige strøk i byer og på landsbygda. Og den brede og dype teologiske produksjonen gjennom de snart 50 årene siden det hele startet har

hatt varig innflytelse på kristen teologi over hele verden.

Navnet er uviktig

Frigjøringsteologien har satt tydelige spor også i latinamerikansk politisk historie.

FMLN i El Salvador, Lula i Brasil og den tidligere frigjøringsteologiske presten som ble president i Paraguay, Fernando Lugo, er bare noen eksempler.

Viktigere er understrømmen av et ethos og en praksis som inspirerer og gir retning til mange fattige troende den dag i dag, selv om ikke så mange av dem vil kalle det frigjøringsteologi.

– Det betyr i tilfelle mindre, sier frigjøringsteologen Jon Sobrino, som overlevde massakren i 1989 fordi han tilfeldigvis var på utenlandsreise da soldatene rykket inn med skarpladde våpen på UCAs campus.

– Navnet er ikke viktig. Det som betyr noe er at Gud tar stilling for fattige i historien og hvordan kirken og de troende forholder seg til den. Preferansen for de fattige forblir, selv om frigjøringsteologien dør.

CIDSE - together for global justice

I dag har den katolske kirke en latinamerikansk pave, som også er jesuitt. Pave Frans har vist seg å ta en tydelig posisjon for sosial rettferdighet, både gjennom reiser, mottakelser, taler og besøk – og i form av personlige prioriteringer og symbolske handlinger.

Pave Frans vil ikke betegne seg som frigjørings-teolog. Tvert imot var han som argentinsk biskop i de tøffe årene kritisk til ordensbrødre som sto for en tydelig frigjøringsteologisk linje.

Likevel er det tydelige tegn på at frigjøringsteologien både direkte og indirekte har fått en rehabilitering gjennom pave Frans. At han valgte å ta navn etter fattigmunken Frans av Assisi er bare et av tegnene.

Mange så dette som et viktig signal at frigjøringsteologiens far, den peruanske dominikaneren Gustavo Gutierrez, fikk audiens hos den nye paven. Mens den folkekjære fransiskaneren Leonardo Boff fra Brasil måtte tåle flere disiplinærforføyninger på 1980- og 1990-tallet, ble Gutierrez tatt godt imot. Nå toner Vatikanet ned kritikken av frigjøringsteologien. Er det fordi den ikke fines lengre, og derfor er ufarlig?

Brasilianske Leonardo Boff(i midten) er blant de mest kjente frigjøringsteologene i dag. Han har flere ganger måtte tåle disiplinærforføyninger på 1980- og 1990-tallet. I dag ser imidlertid Vatikanet ut til å ta frigjøringsteologene bedre imot.

11

««Gud .» stiller seg på fattiges, enkers og farløses side.»

Religion i Latin-Amerika

En jesuittpave fra Latin-Amerika Med valget av den latinamerikanske jesuitt-kardinalen Jorge Mario Bergoglio, har Den katolske kirke fått sin første Pave Frans. Mye tyder på at kirkens forsvar av de fattige nå vil få en ny vår.

Tekst: Hans Egil Offerdal, ekspert på frigjøringsteologi og katolsk sosiallære

Kardinal Jorge Bergoglio er den første paven i kirkens historie som har tatt navnet Frans, etter den berømte tiggermunken Frans av Assisi. Paven sender med dette et tydelig signal om at kirken ubetinget står på de fattiges side i en verden som preges av enorme sosiale forskjeller.

I sitt forsvar av de fattige gjør pave Frans felles sak med den latinamerikanske frigjøringsteologien. Det første tegnet på dette var da paven mottok frigjøringsteologiens far Gustavo Gutiérrez i Vatikanet i september i fjor. Pavedømmets offisielle avis L'Osservatore Romano trykket både en kronikk av, og et intervju med, Gutiérrez. Her var det tydeligvis nye toner fra den nye ledelsen.

Preferanse for de fattige

Da de latinamerikanske biskopene møttes til den femte regionale bispekonferansen i Aparecida i Brasil i 2007 (CELAM V), kom ikke begrepet frigjøringsteologi med i sluttdokumentet. Mange var kritiske til dette, men overså kanskje at de som redigerte den endelige versjonen understreket kirkens preferanse for de fattige, og oppfordret til en menneskelig og autentisk frigjøring. Samtidig bekreftet de at «dette dokumentet gjør bruk av metoden se, bedømme og handle.» Med andre ord, konklusjonene fra Aparecida kan sees på som det 21. århundrets versjon av latinamerikansk frigjøringsteologi.

Den som ble satt til å lede sluttføringen av dokumentet var kardinal Bergoglio. Når vi skal forsøke å fortolke pave Frans dypere, kan vi få mye innsikt ved studere teksten fra CELAM V. I sin analyse av sluttdokumentet fra Aparecida fremhever Gutiérrez dokumentets paragraf 391 hvor det heter seg at «Preferansen for de fattige er et av trekkene som definerer utseendet til kirken i LatinAmerika og Karibia».

De som har fulgt litt med på pave Frans’ budskap om de fattige i denne verden, samt hans konstante kritikk av det rådende politiske og økonomiske system,

«Kirken har fått en pave som har en solid porsjon frigjøringsteologi i bagasjen». finner her noe av bakgrunnen for hans standpunkter. Hans perspektiv kommer klart frem i den apostoliske formaningen Evangelii Gaudium, «Gledens Evangelium», fra 2013 hvor det finnes mange referanser til Aparecida, og også til sluttdokumentet fra de latinamerikanske biskopens møte i Puebla i 1979.

Det vil si, ved nærmere ettersyn er det mulig å hevde at gjennom pave Frans taler ikke bare han, men også hele den latin12

amerikanske kirken og dens dype tradisjon med preferansen for de fattige.

Jesuittene

Blant den første generasjonen av ledene latinamerikanske frigjøringsteologer finnes også mange jesuitter. Jon Sobrino og Ignacio Ellacuría (El Salvador) er nok de mest kjente, men en finner også størrelser som Juan Luis Segundo (Uruguay), Pedro Trigo (Venezuela), João Batista Libanio (Brasil) og Juan Hernández Pico (El Salvador). José Porfirio Miranda (Mexico) var jesuitt til han frivillig forlot ordenen i 1971.

I Latin-Amerika har jesuittene, historisk sett, spilt mange ulike roller. Noen var på koloniherrenes side og forsvarte bruken av slaver. Samtidig bygde jesuittene skoler og er særlig kjent for sine utopiske samfunn, med nærmere 200 000 innbyggere totalt i Paraguay og Bolivia. I 1767 måtte jesuittene forlate regionen og kom ikke tilbake før i 1816 da de startet på nytt, først i Mexico.

Sakte, men sikkert, bygde de seg opp igjen. I dag er det omtrent 2500 jesuitter i regionen.

Handlet for rettferdighet

Jesuittenes ordensgeneral i perioden 1965-1981, Pedro Arrupe, oppfordret jesuittene til å engasjere seg sterkere i sosiale spørsmål og til å handle konkret for rettferdighet i samfunnet. Det skulle ikke ta lang tid før de som fulgte hans oppfordring kom i konflikt med militærdiktaturer,

Roberto Stuckert Filho for Blog Do Planalto, Flickr Commons

Religion i Latin-Amerika

rike jordeiere og USAs interesser i regionen.

Virkelig ille ble det i El Salvador. I mars 1977 ble jesuitten Rutilio Grande drept på vei til en gudstjeneste. I november 1989, ble hele 6 jesuitter ved Universidad Centroamericana (UCA), inkludert institusjonens rektor Ignacio Ellacuría, myrdet av salvadoranske dødsskvadroner.

At et medlem av den mektigste munkeordenen i kirken, jesuittene, skulle bli pave i Den katolske kirke var helt utenkelig for de fleste observatører. Milanos frittalende kardinal Carlo Maria Martini (1927-2012) var i mange år en favorittkandidat blant progressive krefter i kirken, men han ble aldri valgt. Forklaringen var enkel – han var jesuitt.

Kritikk av nyliberalismen

I 1996 signerte alle de 18 latinamerikanske jesuittprovinsialene en offentlig refleksjon, i brevs form, om nyliberalismen i LatinAmerika. Det var sterke og utfordrende ord som kom fra de ellers sindige prestene: «Vi nekter å stilltiende akseptere at de økonomiske tiltak iverksatt de siste

årene er den eneste måten å styre økonomien på.» De mente at nyliberalismens logikk rangerte mennesker etter evnen til å generere inntekt, og at dette ledet til en ekstrem individualisme der samfunn ville gå i oppløsning.

Ifølge jesuittens analyse ville nyliberalismen føre til konsentrasjon av makt og rikdom, ustabilitet i arbeidsmarkedet og dårlige arbeidsvilkår, økning av narkotikatrafikk i rurale strøk, større makt til multinasjonale selskaper, mer kriminalitet og økt korrupsjon. Ser man på mange land i Latin-Amerika anno 2014, er dette en rimelig treffende beskrivelse av situasjonen.

En jesuitt fra Latin-Amerika

Det er nok for tidlig å si om bakgrunnen fra Latin-Amerika og hans utdannelse hos jesuittene er det som skinner igjennom hos pave Frans og i hans budskap, men det er et mulig forklaringsperspektiv. Hans omfavnelse av teologen Gutiérrez, kan peke i retning av at han er påvirket av preferansen for de fattige. På den andre siden har dette vært evangeliets budskap gjennom 2000 år.

13

Frans’ sterke kritikk av en urettferdig økonomisk verdensorden og ideen om at mennesket skal vurderes etter hvor mye profitt det bidrar med, gir grunn til å tro at han står i samme tradisjon som de latinamerikanske jesuittene.

Men, igjen, denne kritikken har vært mye av hovedinnholdet i tradisjonell katolsk sosiallære gjennom mer enn 100 år.

Nylig ble den brasilianske regnskogbiskopen Erwin Kräutler hyret inn for å hjelpe med det kommende pavelige rundskrivet om miljø. Det er høyst usikkert om det hadde skjedd med en pave fra en annen region. Vi skal huske på at Frans av Assisi ikke bare er de fattiges talsmann. I Den katolske kirke er han også skytsengel for økologi.

Det at pave Frans er en jesuitt fra Latin-Amerika betyr at kirken har fått en pave som har en solid porsjon frigjøringsteologi i bagasjen, og som er meget bevisst på tradisjonen til jesuitter som har viet sitt liv for de fattige i regionen. Det er denne arven han bærer med seg i møtet med byråkratiet i Vatikanet og til verdenskirken.

Pave Frans tar med seg preferansen for de fattige inn i sitt embete, en arv fra jesuittene og den latinamerikanske frigjøringsteologien. Her er han sammen med Brasils president Dilma Rousseff.

Religion i Latin-Amerika

Konvertering, kriminalitet og pastor Cash Guatemalas evangeliske kirker får stadig større oppslutning og mer politisk makt. Religionen har blitt en utvei for folk i vanskelige livssituasjoner preget av vold og kriminalitet.

Tekst: Maren Christensen Bjune, skriver doktorgrad ved UiB og forsker på evangeliske kirkers politisk innflytelse i Guatemala.

På en ungdomsanstalt utenfor Guatemala by sitter fire unge jenter med bibler i fanget og bøyde hoder. Seks av syv dager i uken kommer det besøk fra forskjellige evangeliske kirker i nærområdet: de møtes, spiser, ber og deler bekjennelser. For alle jentene representerer disse stundene kjærkomne pauser fra et hardt og monotont liv bak lukkede dører. For noen har det betydd mer, de har sagt fra seg sin tidligere livsstil, latt seg døpe og konvertert til evangelisk kristendom. I Guatemalas overfylte fengsler og anstalter er slike besøk fra de evangeliske frivillige veldig ofte det eneste «velferdstilbudet» de innsatte har.

Dette er således et eksempel på hvordan evangeliske aktører i

Guatemala utfører stadig flere oppgaver som egentlig er statens og det offentliges ansvar. Dermed er såkalte evangelicos med på å utforme hvordan slike oppgaver og tjenester utføres, og definere hvem som er verdige mottagere.

Pastor Cash

Pastor Cash Luna er en av de mest kjente representantene for de mange evangeliske kirkene i Guatemala. Cash’ egentlige navn er Carlos, men han skal visstnok ha blitt gitt kallenavnet Cash som barn, fordi han selv hadde problemer med å uttale r-en.

Ingen kunne ha kommet på et mer treffende kallenavn på den mannen han har etablert seg som i dag. Pastor Cash leder en av Guatemalas største evangeliske

kirker og er kjent langt utover Guatemalas grenser for sine mirakelshow, noches de gloria, der han forretter live-helbredelse av fremmøtte pasienter med plager som sukkersyke, lammelser og talefeil.

Budskapet blir spredt via landsdekkende radio- og TVkanaler, og Cash turnerer jevnlig regionen, inkludert USA. Pastoren med det velklingende navnet rangeres som Guatemalas andre mest innflytelsesrike person etter president Otto Pérez Molina. Da han i mai 2013 inviterte til åpningsseremoni for sin nye arena la Ciudad de Dios, «Guds by», var Guatemalas politiske, økonomiske og kulturelle elite bredt representert. Blant gjestene var hærsjefen, velkjente politikere journalister,og dommere, 10 000 tilhørere, og ikke minst, president Pérez Molina.

Jentene ved ungdomsanstalten utenfor Guatemala by setter pris på besøkene fra de evangeliske kirkene i området. For mange er religionen en vei ut av et vanskelig liv.

14

Maren Christensen Bjune

Megakirker

I løpet av snaue fem år har Guds by vokst frem i utkanten av hovedstaden. I tillegg til selve kirkebygningen som har 10 000 komfortable sitteplasser i hovedauditoriet, består området av en skolebygning, et helsesenter, multimediasenter og visstnok Mellom-Amerikas største parkeringsplass. Begrepet megaiglesia, «megakirke», er veletablert i guatemalansk dagligtale. I Guatemala by finnes det allerede fem andre slike megakirker, men konstruksjonen til pastor Cash er den klart største i både omfang og medlemsmasse.

Bygningsprosessen har vært fulgt av nasjonal presse og hatt stor innvirkning på infrastrukturen i området, som nå må være

Evangeliske kirker i Guatemala: • Kirkene er i all hovedsak pinsemeningheter.

• De troende refererer til seg selv som cristiana/o eller evangelica/o • Rundt 40 prosent av befolkning anser seg som evangelisk kristne.

• Guatemala har som eneste land hatt to evangeliske presidenter.

Religion i Latin-Amerika

Evangelisk landskap

Religion har preget Guatemalas arkitektur og byplanlegging i århundrer. Som i andre latinamerikanske land, vil det i enhver by med en viss størrelse finnes en plaza som omkranses av et par bygg som representerer politiske myndigheter, samt en mer eller mindre påkostet katolsk kirke.

Men i løpet av de siste 40 årene har den katolske kirke mistet den sentrale plassen i mange guatemalaneres liv. Mer enn en tredel av medlemmene har falt fra, og de aller fleste har funnet veien til en evangelisk menighet. I dag identifiserer rundt 40 prosent av Guatemalas befolkning seg som evangelisk kristne.

Denne religiøse endringen har ført med seg en rekke sosiale, kulturelle og politiske endringer, og speiles altså også i landets geografiske landskap. I tillegg til de massive megakirkene som troner i og rundt Guatemala by, er det mer typiske synet de påfallende mange, og veldig små, kirkene. Disse kirkene er ofte enkle betonghus med blikktak og plaststoler, omkranset av bannere og plakater som annonserer Jesu tilbakekomst. Evangeliske kristne i Guatemala i dag er både veldig fattige og veldig rike, rurale som urbane, hvite så vel som urfolk.

Dette har fått mange av forskerne på feltet til å konkludere med at dette er såpass mangfoldig og sprikende, at det gir liten menig å snakke om de evangeliske som én gruppe, ei heller om noen evangelisk effekt på det guatemalanske samfunnet.

Født på ny

For guatemalanere flest er det ikke så viktig om det finnes en evangelisk effekt. De fleste bor i nærheten av en evangelisk kirke, og alle kjenner noen som har fått livet snudd på hodet etter å ha konvertert og latt seg «føde på nytt». Det skal sies at mange også

kjenner noen som har erfart at livet likevel hentet dem inn igjen, men det hører ikke hjemme i fortellingen om den evangeliske konverteringen. Den typiske historien, som fortelles i slike vitnesbyrd, både i kirken og til potensielle konvertitter, er at man levde et vanskelig og hardt liv, man var en dårlig forelder, en dårlig ektemann, slet med avhengighet, og hadde ikke respekt for loven. I det nye livet er alt snudd på hodet, man har funnet roen i familien, blitt en trofast partner og en varm forelder, sluttet med alkohol og ikke minst, fått seg jobb. Vitnesbyrdene kan fremstå overdrevne og karikerte, men de har sterke budskap om muligheter og trygghet, og håp om at livet kan forandres.

En utvei

Forskere har lenge knyttet den voldsomme veksten av evangeliske menigheter til hvordan deres budskap om håp og trygghet er attraktivt for mennesker som lever i samfunn som er preget av sosial og

«Den «evangeliske exiten» blir ansett som én av to utveier for gjengmedlemmer – den andre er likhuset.» økonomisk utrygghet. I tillegg til selve budskapet er det vesentlig å knytte dette til at kirkene er «overalt», også der ingen andre aktører våger eller makter å være.

Fengsler og områder kontrollert av de beryktede og svært voldelige kriminelle gjengene som i Guatmala er kjent som pandillas, er eksempler på dette. I boken Homies and Hermanos fra 2012 15

Ministerios Cash Luna, Flickr Commons

tilpasset at la Ciudad de Dios fylles opp med dedikerte troende tre ganger i løpet av én søndag.

finner sosiolog Robert Brenneman at den «evangeliske exiten» blir ansett som én av to utveier for gjengmedlemmer – den andre er likhuset. Konvertering til evangelisme blir dermed ansett som en så grunnleggende forandring at det respekteres at et slikt liv ikke er kompatibelt med gjengmedlemskap.

Det er gjort lite forskning på hvor varige slike livsstilsendringer er. Men det som begynner å bli tydelig er at det i politiske kretser ansees at evangeliske aktører har unik kunnskap og erfaring på områder som bekjempelse av kriminalitet og opplæring i «god moral».

Dette, kombinert med en generell høy tillit i den guatemalanske befolkningen sammenliknet med andre sivile og politiske institusjoner, åpner for økende grad av politisk innflytelse for de som kan hevde og representere evangeliske kirker på det politiske plan. Videre er det i guatemalansk politikk en klar fordel, og på mange måter en forutsetning, å ha såpass finansielle ressurser at man får innpass i sirklene til den økonomiske eliten, og det kan Cash Luna og de andre megapastorene i Guatemala by.

Hver søndag fylles de 10 000 setene i megakirken til pastor Cash med troende tre ganger.

Religion i Latin-Amerika

Mayatro i storbyen – Vi er her sammen med Doña Virginia. Vakten i porten gjesper før han nikker bekreftende.

– Dere kan passere.

Familien Hérnandes Yax

Tekst: Eva Maria Fjellheim, bor i Guatemala og skriver rapport om norske investeringer i urfolksterritorier i Latin-Amerika for SAIH.

Kontrast

Kaminal Juyú er en av Guatemalas mange ruiner etter de store mayasivilisasjonene. I

kontrast med tett bebyggelse, trafikk og grå smog, kan en tre inn i en historisk og mytisk verden som fortsatt er levende for mange mayaer i Guatemala i dag.

Feiring

Med oss bærer vi blomster, røkelse og lys i ulike farger for å komponere og dekorere alteret.

Og frokosten selvfølgelig.

Bestemor, Doña Santa, har stått opp klokka ett på natta for å forberede atoll, en maisdrikk for spesielle anledninger. Vi skal feire Mayulís fireårsdag i tråd med mayaenes tradisjoner.

– Vi er samlet her for å feire livet til Mayuli, sier Doña Virginia og ber venner og familie om å samle seg rundt bålet som nå har vokst 16

seg større. Hun deler ut en bunt med lys og ber om full oppmerksomhet, slik at vi alle tar med oss gode energier inn i fellesskapet.

Rundt bålet glemmer vi raskt at vi befinner oss i midt i MellomAmerikas største hovedstad.

Den spirituelle arven

Doña Virginia er spirituell rådgiver og har fulgt familien Yax Hérnandez over flere år. Flory, Mayulís mor, forteller at i deres tradisjoner finnes det ikke strenge regler for når og hvordan man skal utføre seremonier, slik som det ofte er i andre religioner.

– Det er du og dine nærmeste som står i sentrum, ikke Jesus eller Jomfru Maria. Det handler om å skape et fellesskap. Vi tror

Anafreitas, Flickr commons.

Det er morgengry og fortsatt litt kjølig, men en kjenner at solen, som så vidt har krøpet over horisonten, etter hvert kommer til å brenne den som ikke beskytter seg. Det lukter morgenfriskt, og det er småfuktig i gresset.

Klokken er seks om morgenen, men vi er likevel ikke de første som ankommer Kaminal Juyú i Guatemala by denne dagen. Stien fører oss i retning av en svak røyksky som svaler seg mykt over bakketoppen. Noen har stått opp tidligere enn oss for å forberede dagens seremoni.

Familien Yax Hérnandez markerer viktige dager med seremonier på mayavis. Bildet er fra Mayulís presentasjon for fire år siden. Byron til venstre med Mayulí i sine armer og Flory til høyre.

Religion i Latin-Amerika

Det handler om å skape et fellesskap. Vi tror ikke på en overordnet Gud, men på tilstedeværelsen til ulike energier og våre forfedre.

– Flory Yax

Forbudt spiritualitet

Det har ikke alltid vært enkelt å utrykke mayaspiritualitet i Guatemala. Slike seremonier var forbudt helt fram til 1996 da fredsavtalene ble underskrevet.

Urfolk i Guatemala har lidd 500 år med undertrykkelse av sin mangfoldige mayakultur. Det har satt dype spor. Da spanjolene invaderte regionen, var katolisismen et av de mange vestlige kulturelementene som ble påtvunget urbefolkningen som levde i tråd med sitt eget verdensbilde og en spiritualitet som var nært knyttet til naturen.

Flory har en sterk mayaidentitet, men vokste opp i et katolsk hjem der forfedrenes tradisjoner var blitt omgjort til skyld og skam. I ungdomstiden stilte hun seg spørsmålet om hvem hun var og hva hun trodde på. Det var en tøff avgjørelse å velge å forlate sin katolske identitet som hun ikke følte seg hjemme i.

– Jeg følte et tomrom. Jeg tror alle mennesker har behov for spiritualitet i livet sitt. Litt etter litt begynte jeg å fylle dette tomrommet, personlig og sammen med familien. Den fyller meg med glede og tilfredstillelse.

Urfolksspiritualitet i byen

Byron og Flory legger likevel ikke skjul på at det er utfordrende å leve ut denne delen av identiteten

i et samfunn som er sterkt preget av katolske tradisjoner.

– De fleste i familien vår er fortsatt katolske og vi får ofte spørsmål om vi har døpt døtrene våre, eller om vi har tenkt å gifte oss. Det er vanskelig for mange å akseptere at vi har valgt en annen vei, forteller Flory.

Byron legger til at det rent praktisk kan være vanskelig å finne tid og sted som passer for å utføre seremonier. En må ofte reise langt for å finne et vakkert sted i byen, og at det kan være utfordrende å finne en tid som passer for folk som jobber i ukedagene.

– Folk har det travelt i byen. Det er ikke som på landsbygda, der en kan være mer fleksibel, forklarer han.

Livets sirkel

Solen har nå gjort seg godt til kjenne og dagen har tatt form. En sirkel har blitt avsluttet og en ny har begynt i livet til Mayulí. En stor begivenhet som fortjener å markeres med de nærmeste. Stolt og konsentrert følger hun Doña Virginias instruksjoner. Hun søker trygghet i foreldrenes blikk, og går ti ganger rundt bålet.

Vi legger de siste lysene på ilden som en takk til de energiene som har ledsaget oss i løpet av denne morgenen. I det vi forlater Kaminal Juyú legger vi bak oss en tynn røyksky fra et bål som selv skal brenne seg ut. Mayaene slukker aldri ilden og kan heller ikke forlate den, da den representerer en dialog mellom mennesker, natur og åndeverdenen. Doña Virginia blir værende for å holde den med selskap.

17

Familien Hérnandes Yax

ikke på en overordnet Gud, men på tilstedeværelsen til ulike energier og våre forfedre. Det er likevel viktig for oss at Doña Virginia ledsager oss i denne prosessen. Hun har mye kunnskap, forteller Flory.

Doña Virginias mann, Don Juan assisterer når Mayulí tenner seremonibålet. Ilden er kommunikasjon mellom mennesker, natur og åndeverden.

Urfolk i Guatemala:

Om lag halvparten av Guatemalas befolkning tilhører ulike urfolksgrupper. De fleste er mayaer som tilhører 22 ulike språkgrupper. Flertallet bor i rurale områder i høylandet, men på grunn av mindre tilgang til jord har mange måttet migrere til urbane områder.

Mayareligion:

Før spanjolene og katolisismen kom til MellomAmerika, hadde mayafolket et verdensbilde som var nært knyttet til naturen, dens kraft og kunnskap. Mer enn religion, er filosofi, astronomi og spiritualitet viktige elementer i denne tradisjonen.

Det finnes ikke eksakte tall på hvor mange som føler tilhørighet til eller praktiserer mayareligion i Guatemala i dag. Gjennom flere hundre år med demonisering og forbud av mayaenes trosbilde har mange forlatt denne delen av sin kulturarv. I nyere tid har likevel mayareligion fått en oppblomstring og spilt en viktig rolle for urfolkenes identitetsbygging. Elementer fra tradisjonen eksisterer også i en viss synkretisme med katolisismen som er den dominerende trosretningen i landet.

Religion i Latin-Amerika

Det svarte Latin-Amerika Latin-Amerikas svarte befolkning forteller en todelt historie: Om en historisk og rasistisk undertykkelse, og om hvordan den afrikanske arven har overlevd gjennom religion, musikk og språk.

Tekst og foto: Heriberto Paredes Coronel, fotograf og journalist i det uavhengige mediekollektivet Subversiones. Oversatt av Tora Knutsen.

Fisken vet ikke at vannet eksisterer

Nest etter Nigeria er Brasil det

landet i verden med størst svart befolkning. Et av bildene jeg har av Brasil er som en enorm plantasje full av slaver. En gigantisk ranch med ulike typer avlinger og arbeidere, alle svarte og slaver. Det er umulig å ikke tenke på ulikhetene mellom svart og hvit i Brasil gjennom historien når tallene i dag er så tydelige: kun 40 prosent av de svarte i Brasil har tilgang til utdanning.

De er i mindretall når det gjelder et anstendig arbeid med en verdig lønn og de er overrepresentert i arbeid som fremdeles blir karakterisert som slavearbeid. De som ikke har arbeid eller utdanning er fastlåst i favelaer og må overleve fra dag til dag.

Tallene går mer eller mindre igjen i alle de latinamerikanske landene hvor det er mange etterkommere av afrikanske slaver.

Men, det finnes en annen historie. Sett innenfra har den svarte kulturen blitt rekonstruert i Latin-Amerika og kommer til uttrykk som en fargerik verden fylt med musikk, glede, motstand og styrke. Fra innsiden av utkantstrøkene hvor vi bor, vi etterkommere etter de svarte som frigjorde seg, er verden en annen: Virkeligheten blir mangfoldig i sammenblandingen av språk og de ulike måtene å være på. Det utvikles et språk og en uttrykksmåte kun de innvidde vil forstå.

Arven etter den svarte

befolkningen har etterlatt spor, både de mer synlige og usynlige, i måten vi lever livene våre på og hvordan vi organiserer oss på i en region som fremdeles domineres av en hvit elite. Å være svart eller hvit i huden er ikke nøvendigvis det som skiller svart fra hvit. Psykiateren, filosofen og den kritiske skribenten Franz Fanon fra den tidligere franske kolonien Martinique skrev boka Svart hud, hvite masker. Fanon forklarer hudfarge, ikke som noe fysisk, men som en holdning og en tilnærming til livet. Kapitalismen er et økonomisk og politisk system integrert og internalisert i mennesker med ulik hudfarge, selv om det historisk sett er det de «hvite» som gjør utnyttelsen av mennesket mulig.

Hvem kastet krittet?

Den negeren der

revolusjonen. Langs den mexicanske kysten er det lyden av instumentet jarana og steppingen på tre-tarimba som gir et ekko av en afrikansk arv, fremdeles levende og sterk i musikken. Om vi hører etter er det lyden av en verden som ikke er klar over at den kollapser, den verden som undertykker, samtidig som man kan høre lyden av en annen som gjenoppstår.

Det handler ikke om voldelig konfrontasjon som i åpne kriger – tvert imot. Historien forteller om en hard kamp slavene, urfolkene og de fattige mestisene måtte kjempe. På den andre siden er det også en stille kamp. En kamp som krever kjennskap til språk og kultur for å kunne tyde koder gjemt i dans og uttrykk. Kampen for å overleve og beholde identitet er en motstand som aldri har opphørt. Den er synlig på fargerike vegger over hele Latin-

De to fortellingene, den om undertrykkelse og den andre om utviklingen av en egen kultur og et språk, i Latin-Amerikas svarte samfunn, viser en kamp som har gått over flere århundrer. Zumbi, den svarte lederen av Quilombo dos Palmares på 1600-tallet lovte å komme tilbake. I dag bor han i minnet til millioner av mennesker og er et symbol for kampen for frihet blant den svarte befolkningen. Toussaint Louvertur, kalt «den svarte Napoleon» samlet tusener i kampen for frigjøring på Haiti. På Cuba er det de svarte som gir farge til den daglige

I Brasil, og andre land med mange etterkommere etter afrikanske slaver, er den svarte befolkningen overrepresentert i fattigdomsstatistikken.

18

«Å være svart eller hvit i huden er ikke nøvendigvis det som skiller svart fra hvit.»

Religion i Latin-Amerika

Amerika. I storbyens perifierier, hvor den svarte befolkningen utgjør det store flertall, blir grå vegger malt i farger. Det er i de perifere områdene populærmusikken har oppstått, alt fra mambo til hip hop, fra rumba og guaguancó til forró og samba, jarochos og musikk fra kysten.

Alt er gjennomsyret av svarthet og en kulturarv som har fått overleve i skjulte koder.

Religion og tro har også røtter i afrikansk spiritualitet. For å skjule de svartes egne guder blir de forkledd i en annen drakt gjennom navn og fremstilling for at de skal overleve katolisismens dominans. Det gjelder for eksempel de guddommelige forfedrene fra Afrika, kalt los Orixas som finnes på Cuba og nord-øst i Brasil. For at de skal kunne handle i full frihet blir havets dronning, Orixaen Yemanyá, forvandlet til den katolske Jomfruen fra Candelaria, og Orixaen Xangó blir til helgenen Sant Jorge. Når helsa er skral ber de svarte til Babalú Ayé forkledd som Helgenen Lasarus.

Spiritualitet og motsand, kamp og tro blir blandet sammen i det daglige liv til forskjell fra den katolske tradisjonen, som dominerer på bekostning av andre trosrettninger og som framfor å akspetere, fordømmer.

Der hvor katolisismen preker om livsmoral for det som skal skje etter døden, er tilbedelsen av Orixa-gudene en del av livet som leves her og nå. Valg og avgjørelser som er en del av det daglige liv blandes sammen med det spirituelle hvor gudene og menneskene er del av en og samme verden.

Den som ikke spiser vil bli spist

Relasjonen mellom mennesker og guder er en viktig del av

menneskers liv og skaper behovet for en dialog. Den puertoricanske artisten Héctor Lavoe bruker musikk og tekst for å vise denne dialogen. I sangtekster forteller Lavoe om samtaler han har med guden Yoruba. Reggaens melodiøse rytmer blander historier fra den jamaicanske ghettoen med fortellinger fra Afrika. På bussene i Havanna eller i Santiago på Cuba skjer kommunikasjon gjennom blikket eller indirekte gjennom kommentarer. Ifølge de eldre, som bruker sine dager på å drikke kaffe og røyke tobakk, kommer denne måten å kommunisere på fra sukkerplantasjene som under innhøstingen ble til kirkegårder på grunn av rovdriften på arbeiderne. Det var ikke mulig å sette seg ned for å snakke eller diskutere opprør.

Dermed oppsto et språk gjennom blikk som i dag er levende i den cubanske kulturen.

Jeg er selv fra Mexico og har reist mye rundt i regionen. For tiden oppholder jeg meg i Brasil.

Etter å ha vært her en stund slår det meg hvor sterk den afrikanske arven i Latin-Amerika er. Jeg tenker på syn jeg selv har hatt med guddommer. Jeg husker klart voodoo-seremoniene på Haiti for ti år siden da jeg møtte meg selv og hvem jeg er gjennom de afrikanske gudene haitianerne tilber. De lot meg se og kjenne det som ikke er, det som ikke kan sees med det blotte øye. Den afrikanske arven er i dag stadig mer synlig, men fremdeles er det mye som gjenstår for at vi skal slutte å leve som Cimarrones, «frigjorte slaver», i flukt for å forsvare oss selv. Kampen fortsetter for at livet skal endre seg i sin helhet, til et verdig liv i frihet – og rettferdighet.

Det er tre ting man aldri får tilbake: det som er sagt, en skutt pil og tapte muligheter.

19

Den svarte kulturen blitt rekonstruert i Latin-Amerika og kommer til uttrykk som en fargerik verden fylt med musikk, glede, motstand og styrke.

På slaveplantasjene oppstod kommunikasjonsformer uten ord. Et blikk eller en antydning kan fortelle mye for de invidde.

Den afrikanske arven er i dag stadig mer synlig mener forfatteren.

Religion i Latin-Amerika

Zapatistlærer brutalt myrdet Den 2. mai ble lærer og zapatist Galeano fra grenda la Realidad i Chiapas drept av paramilitære fra CIOAC-H. En organisasjon brukt av staten for å skape frykt og terror blant zapatistgrendene.

Tekst: Ingrid Fadnes, koordinator for Latin-Amerikagruppenes solidaritetsbrigader.

Zapatistene ble kjent for hele verden 1. januar 1994 da de erklærte krig mot den mexicanske staten. Opprøret, organisert av urfolk fra forskjellige grupper i den sørligste delstaten Chiapas var, ifølge dem selv, helt nødvendig for å kunne overleve. Diskriminering og marginalisering, fortielse og uvitenhet er fremdeles virkeligheten for urbefolkningen i Chiapas. Et konstant press på zapatistenes autonome samfunn har vært regjeringens strategi for å bryte ned deres kamp for å leve.

Planlagt angrep

José Luis Solís López, eller Galeano som han ble kalt, var lærer på zapatistenes frihetsskole. Han var en votán, en som passet på og som delte av sin kunnskap med mexicanske og utenlandske elever.

Skolen er åpen for alle som vil delta, og i tre omganger i løpet av 2012/2013 strømmet det tusenvis av aktivister, studenter, eldre og unge

til Chiapas for å delta.

Angrepet på Galeano var nøye planlagt. Samtidig som zapatistene forhandlet med CIOAC-H i nærværet av menneskerettighetsorganisasjonen FRAYBA, gikk de paramilitære til aksjon. 15 zapatister ble skadet i bakholdsangrepet. Galeano fikk flere slag og kutt med machete og ble til slutt skutt tre ganger. Det siste, et nådeskudd, for å forsikre seg om at han var død. Zapatistene bærer ikke våpen i sine sivile samfunn og angrepet i Realidad var på ubevæpnede zapatister.

Støtteerklæringer

Drapet på Galeano har vakt avsky og raseri blant kamerater og elever på zapatistskolen siden hendelsen ble kjent. Zapatistene fordømmer angrepet og beskriver det som bevisst strategi fra regjeringens side for å ødelegge zapatistsamfunnene.

Den mexicanske regjeringen, både nasjonalt og lokalt, beskyldes for å 20

støtte CIOAC-H militært og økonomisk. Støtteerklæringer og brev har strømmet inn de siste ukene, og aksjoner i solidaritet med zapatistene har blitt arrangert både i Mexico og internasjonalt.

Figuren Marcos borte

Den 24. mai inviterte zapatistene til minnesmarkering for Galeano i Realidad, og på kort varsel ble over 1000 kamerater mobilisert. De reiste den lange ferden inn til grenda sammen med aktivister fra uavhengige media, de eneste journalistene som fikk adgang til markeringen. Minnesmarkeringen var også zapatistenes avskjed med Subcomandante Insurgente Marcos.

Figuren Marcos’ «død» representerer et skifte i zapatistenes 30 år lange historie når han ikke lenger anses som nødvendig. For mange har Marcos vært zapatistenes symbol, noe de selv nå tar et oppgjør med ved å fjerne ham, navnet og hans rolle.

Til venstre: På zapatistenes minnesmarkering for Galeano trakk Subcomandate Marcos seg tilbake for godt. Til høyre: Læreren Galeano på et skjeldent bilde frigitt av zapatistene.

Religion i Latin-Amerika

Meninger

Solidaritet er handling Å lese lederartikkelen i siste nummer av LatinAmerika var virkelig et sjokk.

Den var en lett tildekket oppfordring til handlingslammelse.

Tekst og foto: Dave Watson

«Solidaritet har ingenting med etterpåklokskap å gjøre!»

Solidaritet er å streve etter å forstå hvilke aktører, krefter og interesser som ligger bak konfliktene, hvilke målsetninger de har og hvilke strategier de bruker. De klasse- og geopolitiske interessene som er representerte i dagens konflikter er de samme som var til stede på 70- og 80tallet. Å forstå dette er nøkkelen til å kunne skrelle vekk «regnbuens fargespekter» og ta en handlekraftig beslutning om en solidarisk handling.

Kontraoffensiven

Et aktuelt eksempel er solidaritetsbevegelsens arbeid mot høyresidens kontraoffensiv mot venstrebølgen i Latin-Amerika. Å gå inn i dette arbeidet er en konkret handling, basert på en grundig analyse av faktiske forhold i regionen. En solidarisk handling tatt for å støtte de som faktisk fører denne kampen for systemendring. Ikke fordi det ikke finnes kompliserte problemer og konflikter internt i de landene som fører disse endringsprosessene, men fordi kontraoffensiven kommer til å gi et dødsstøt til disse eksperimentene om den skulle lykkes. Derfor er det ikke vanskelig å «navigere i infojungelen», det er helt opplagt hvor det destabiliserende angrepet kommer fra, og hvilket formål det har.

«Det er helt opplagt hvor det destabiliserende angrepet kommer fra, og hvilket formål det har.»

En anti-imperialistisk strategi Å si at «sannheten mest sannsynlig [ligger] et sted midt 21

imellom, og ingen har hundre prosent rett» er et forsvar for status quo. En oppfordring til ikke å rokke ved systemet som stadfester og bevarer privilegier for et mindretall.

Vi burde heller lytte til Eduardo Galeanos fortolkning av hvor sannheten ligger: «Vi bør alltid huske på at løgn er strukturert fordi det finnes en imperialistisk strategi, mens sannheten er spredt fordi det mangler en felles antiimperialistisk strategi.»

Det er denne «felles antiimperialistisk strategien» den norske solidaritetsbevegelsen med Latin-Amerika bør følge!

Solidaritetsaktivister skal ikke ha reservasjonsrett, de er pålagt å handle!

Rainforest Action Network, Creative Commons

Allerede i åpningsavsnittet tegnes det et klisjéaktig bilde av hvordan solidaritet har blitt praktisert historisk. De som våger å ta et standpunkt betegnes som enkle, ensidig overbeviste, som «bare kjenner en sannhet», mens de som ikke tar standpunkt er mer reflekterte og søkende.

Solidaritet har ingenting med etterpåklokskap å gjøre! Det har å gjøre med handling. Solidaritet har heller ingenting å gjøre med å finne de enkleste og snilleste sakene å jobbe med, bare fordi det er for vanskelig å sette seg grundig inn i problemstillinger.

Mangeårige LatinAmerikaaktivist Dave Watson kritiserer LatinAmerika for å ha publisert en leder som han mener oppfordrer folk til å ikke ta standpunkt i viktige saker.

Religion i Latin-Amerika

Evig vår, evig urettferdighet Guatemala som stat er fremdeles ikke i stand til å ta et reelt oppgjør med straffefrihet i landet, garantere for befolkningens sikkerhet eller oppfylle grunnleggende rettigheter.

James Rodríguez, Mi Mundo

Tekst: Mariel Aguilar-Støen, Seniorforsker ved Senter for utvikling og miljø ved UiO.

I det siste når jeg har tenkt på Guatemala dukker det opp barneansikter i hodet mitt. Topacio Reynoso Pacheco ble skutt i april i år, hun døde bare 16 år gammel.

Jenta var en ung aktivist i motstandsbevegelsen mot San Rafael-gruven sørøst i Guatemala.

Prekær situasjon for menneskerettighetsaktivister

I 2013 ble det registrert 690 angrep mot menneskerettighetsaktivister i landet, en økning på hele 126 prosent sammenlignet med året før. 18 av disse angrepene var drap. Situasjonen for folk som forsvarer jorden sin mot

utvinningsselskaper, aktivister som jobber for rettferdighet, journalister, fagforeningsledere og urfolksledere er like ille nå som under borgerkrigen.

Et skritt frem

I mai 2013 ble general Efraín Ríos Montt, Guatemalas tidligere diktator, dømt for folkemord.

Jazmín Barrios var hoveddommer under den historiske rettsaken.

Saken markerte et veiskille for Guatemalas rettssikkerhet. For første gang i landets mørke historie ble en mektig, hvit mann dømt i retten, og det for folkemord og grove forbrytelser mot 22

menneskeheten. At de som begikk forbrytelser under borgerkrigen, de som finansierte og tjente penger på krigen kunne bli stilt for retten, var ikke lenger bare en utopi. Etter at et vitne i retten forklarte at den nåværende presidenten Otto Perez Molina var delaktig i folkemord, følte landets mektige økonomiske elite og de militære seg truet. Dommen skapte håp, mye håp. Imidlertid ble håpet raskt overskygget.

…og tre tilbake

To uker etter opphevet Grunnlovsdomstolen dommen, grunnet «saksbehandlingsfeil».

Da tidligere diktator Ríos Montt ble dømt for folkemord i mai i fjor, var det en historisk dom.

Religion i Latin-Amerika

En ny rettsak skal finne sted i 2015. Parallelt søkte Ríos Montt amnesti. Eliten og de militære var igjen allierte, noe som ble signalisert offentlig gjennom en rekke uttalelser og flere manøvrer bak kulissene. Guatemalas advokatforening trakk tilbake advokatlisensen til dommer Jazmín Barrios. Etter mye politisk press bestemte Grunnlovsdomstolen at en ny statsadvokat skulle velges i mai, selv om mandatet til daværende statsadvokat Claudia Paz y Paz skulle vare frem til desember. I hennes periode som statsadvokat ble militære og narkotikakriminelle stilt for retten og dømt, og noen deler av rettsapparatet begynte iallfall å fungere bedre. Selv om Paz y Paz var vurdert av innstillingskomiteen som den nest beste kandidaten, ble hun fjernet fra kandidatlisten. Lederen for komiteen innrømte at utfallet muligens kunne skyldes høypolitisk spill. En ny statsadvokat ble utnevnt 10. mai, nøyaktig ett år etter at dommen mot Ríos Montt falt. Den nye statsadvokaten, Thelma Aldana, beskyldes for å ha tette bånd til Ríos Montts politiske parti.

polarisering av samfunnet og var en hindring for forsoning. En nasjonalforsamlingsrepresentant utalte at – For å komme videre må man glemme fortiden. Den økonomiske elitens organisasjon CACIF utalte nøyaktig det samme for ett år siden. Vedtaket ble møtt med vantro og sinne i store deler av befolkningen, som raskt organiserte demonstrasjoner.

Valget av den nye statsadvokaten og nasjonalforsamlingens resolusjon er to trekk i spillet for å gjenopprette en samfunnsorden som hindrer at rettferdighet blir tilgjengelig for alle, særlig urfolk, i Guatemala.

Benekter folkemord

Den 23. mai kastet politiet brutalt ut en gruppe demonstranter som holdt en fredelig protest mot et gruveselskap i et lokalsamfunn i La Puya i San José del Golfo. I to år har de krevd sin rett til å bli hørt. Nye barneansikter dukker opp i mine tanker nå, barneansikter med tårer i øyene, tårer som renner på grunn av frustrasjon og tåregass.

Dommer Jazmín Barrios har mistet advokatlisensen etter å ha lagt seg ut med mektige interesser gjennom sin rolle i folkemordrettsaken.

I tillegg til kravet om rettferdighet, dreier kampen seg om å la overlevende fra borgerkrigen fortelle sin historie, om å hindre at fortiden glemmes og om rett til å få oppfylt rettigheter. De mange pågående konfliktene med utvinningsindustrien, samt oppheving av folkemorddommen, beviser at den guatemalanske staten fortsatt ikke er i stand til å garantere landets innbyggere deres rettigheter.

23

James Rodríguez, Mi Mundo

Kampen fortsetter

Rigoberta Menchu klemmer en Ixil-kvinne etter at dommen mot Ríos Montt ble opplest. Gleden over dommen ble imidlertid kortvarig.

James Rodríguez, Mi Mundo

Den 15. mai i år godkjente Guatemalas nasjonalforsamling en resolusjon som benekter at det har funnet sted noe folkemord i Guatemala. Vedtaket ble presentert av en nasjonalforsamlingsrepresentant som står Ríos Montts parti nær. Hele 87 av 111 representanter stemte for vedtaket. Argumentet var at folkemordsdommen bidro til

James Rodríguez, Mi Mundo

«Den 15. mai i år godkjente Guatemalas nasjonalforsamling en resolusjon som benekter at det har funnet sted noe folkemord i Guatemala.»

Nylig slo politiet brutalt ned på fredlige gruvemotstandere i La Puya – et av mange menneskerettighetsbrudd den siste tiden.

Religion i Latin-Amerika

Siden sist Brasil har siden 2004 redusert avskogingen i Amazonas med over 70 prosent og en ny rapport publisert i forskningsmagasinet Science viser at bistand fra blant annet Norge er viktig for å bevare regnskogen.

Forskerne advarer imidlertid om at avskogingen kan øke igjen som følge av økt etterspørsel etter soya og biff.

Voldelig behandling av gruvemotstand

Tidligere politisjef i Guatemala, Erwin Sperisen, er dømt til livstid i fengsel for syv drap begått i forbindelse med en politiaksjon i El Pavon-fengselet utenfor Guatemala By i 2006. Sperisen har både sveitsisk og guatemalansk statsborgerskap og kunne derfor ikke utleveres til Guatemala, men ble stilt for retten og dømt i Sveits.

Santos gjenvalgt President Juan Manuel Santos vant andre runde av presidentvalget i Colombia med 50,9 prosent av stemmene. Han har uttalt at han vil videreføre fredssamtalene med FARC som han initierte i sin første presidentperiode.

Kort fortalt • FARC-geriljaen i Colombia erklærte våpenhvile fra 9. til 30. juni.

• Stortinget har vedtatt å ratifisere frihandelsavtalen med Colombia, til tross for protester fra sivilsamfunnet i Norge. Bare representantene fra SV og MDG stemte imot.

• Haiti har den siste tiden vært preget av protester. Demonstrantene krever at president Martelly går av etter påstander om omfattende korrupsjon.

James Rodríguez

Dømt til livstid

Flere ble såret og arrestert i sammenstøtet mellom politi og gruvemotstandere i La Puya i Guatemala 23. mai. Gruvemotstanderne har opprettholdt en protestleir ved gruven El Tambor i over to år, men gruveselskapet, som i 2011 fikk myndighetenes tillatelse til å starte gull- og sølvutvinning, tilkalte 23. mai politistyrker for å komme forbi demonstrantene.

Motstandsgruppen er kjent for sin ikke-voldelige strategi, men har likevel flere ganger blitt møtt med vold og undertrykkelse både fra statlig hold, og fra gruveansatte.

Dialog om abortlov

Ny lov for ofrene

Chiles president Michelle Bachelet åpner for å tillate abort i tilfeller hvor fosteret ikke er levedyktig, kvinnens liv står i fare eller i tilfeller av graviditet som følge av voldtekt. Chile er et av få land som fortsatt har totalforbud mot abort, og det chilenske senatet avviste i 2012 forslag om å debattere abortspørsmålet. Bachelet ønsker derimot en åpen dialog om dette og andre omstridte saker.

Det colombianske senatet har vedtatt

et lovforslag som skal gi bedre beskyttelse og hjelp til ofre for seksualforbrytelser. Den nye loven skal garantere at offeret mottar psykologisk og medisinsk hjelp, og hindre videre diskriminering på grunn av offerets bakgrunn, oppførsel eller legning. Loven tar også spesielt opp seksualforbrytelser begått under den væpnede konflikten i landet.

Opposisjonsleder stilles for retten Leopoldo López, en av lederne for opposisjonen under de voldsomme demonstrasjonene i Venezuela tidligere i år, skal stilles for retten. López overgav seg til myndighetene, og står nå anklaget for hærverk, brannstiftelse og oppfordring til vold i forbindelse med en protest 12. februar hvor tre personer mistet livet. Dersom han finnes skyldig kan han idømmes 10 års fengsel.

Tilhengere av López hevder at anklagene er politisk motiverte på grunn av hans sentrale rolle i demonstrasjonene mot myndighetene.

24

A. Davey

Bistand gir resultater

Religion i Latin-Amerika

Kampen utenfor stadionene Brasilianere flest elsker fotball. Men når verdens øyne nå er rettet mot landet er det også en sjanse til å vise sin misnøye med uløste samfunnsproblemer. Det er ikke FIFA interessert i å vise VM-publikumet.

Gabriel Cabral, Flickr Commons

Gabriel Cabral, Flickr Commons

Tekst: Fabio Tomaz, Comité de relaciones Internacionales i MST i Brasil – ansvarlig for Mellom-Amerika. Oversatt av: Maren Kateraas

I Brasil sier vi at fotball er den største religionen i landet. Dette er ikke Vatikanet særlig begeistret for da de liker å fremme Brasil som verdens største katolske land.

Katolikkene selv har derimot ikke noe imot det, de forguder fotballen som alle andre. Vi får fotball inn med morsmelken: våre første klær er fotballdrakter og som barn lager vi fotballer av sokker, brusbokser, plastposer og alt annet vi kan få tak i. Onsdager og søndager, når landets fremste lag spiller sine kamper, er omtrent som helligdager å regne, og kampene er det store samtaleemnet for enhver familie og vennegjeng. Vi har fotballordtak

og metaforer som brukes for å beskrive det meste og mange kan ikke forstå hvordan kjærestepar som heier på ulike lag kan få forholdet til å fungere.

Med et slikt lidenskapelig forhold til sporten er vel ingenting bedre enn at Brasil har fått æren av å være vertskap for det prestisjefylte verdensmesterskapet i fotball? Vel, det er viktig å skille sporten fotball fra VM. Når TV-kanaler over hele verden viser arrangementene og kampene presentert av Det internasjonale fotballforbundet (FIFA), er det mye vi aldri får se.

For selv VM-medaljen har sin bakside.

25

En global pengemaskin

FIFA er det største fotballforbundet og forvalter de seks kontinentale forbundene. Det er et meget mektig idrettsforbund med omfattende økonomiske interesser. Brasilianeren João Havelange var FIFA-president i 20 år, og har fått æren for å ha kommersialisert sporten fotball og gjort den til en global pengemaskin. Da Sør-Afrika arrangerte VM i 2010 ble det hevdet at arrangementet ville bli en velsignelse for den sørafrikanske økonomien, men da VM var over var det imidlertid kun den private sektoren, FIFA og deres partnere som satt igjen med den enorme

Brasilianere elsker fotball, men det er viktig å skille sporten fotball fra VM og FIFAs pengemaskin.

økonomiske vinningen.

Det er denne kommersialiseringen av sporten som gjør at VM i Brasil ikke bør feires med samme ukritiske lidenskap som vi hyller sporten fotball med. Ikke bare bør vi legge en demper på feiringen, men vi bør også protestere. Fotball i Brasil er og har alltid vært mer enn bare en sport, og spillerne er ofte offentlige figurer som har vært aktive samfunnsborgere som delaktige i folkebevegelser og protester. Sócrates er en av fotballpersonlighetene vi er stolte over: hans kamp for rettferdighet under militærdiktaturet på 80tallet har satt spor i samfunnet.

Kommersialiseringen betyr at vi må se fotballspillere som Pelé ytre at protester i forbindelse med VM vil gi verden et negativt bilde av Brasil og FIFA.

Massive protester

Under fjorårets prøve-VM, Confederations Cup, var stadionene fylt til randen av feirende og opprømte fotballsupportere. Utenfor samlet mengder av brasilianere seg i gatene for å protestere, og media viet betydelig oppmerksomhet til protestene som pågikk parallelt med fotballarrangementer over hele landet. Dekningen gjenspeilet dessverre ikke de underliggende årsakene til at brasilianerne tok til gatene.

Protestene ble fremstilt som direkte reaksjoner på de enorme sports-arrangementene Brasil har tatt på seg ansvaret for å arrangere de kommende årene: prøve-VM i 2013, VM i 2014 og OL i 2016.

De massive protestene under og etter prøve-VM, bedre kjent som juni-dagene, hadde verken sitt opphav i VM eller andre kostbare sportsarrangementer. Protestene var en reaksjon på den økonomiske og politiske

Gabriel Cabral, Flickr Commons

Religion i Latin-Amerika

modellen som har blitt implementert i Brasil de siste 12 årene. På tross av tøff motstand og aggressiv oppførsel fra militærpolitiets side tok millioner av brasilianere til gatene over hele landet: de fleste langt unna fotballstadionene.

sprekker og synliggjorde hvordan den ikke maktet å røre ved samfunnets strukturelle problemer. Det var befolkningens økende misnøye over manglende resultater som var årsaken til protestene disse juni-dagene.

Urettferdig struktur

På landsbygden har Brasil satset på monokultivering for eksport, dominert av store multinasjonale selskaper. Jordreformen som skulle genere millioner av arbeidsplasser og sikre matforsyningen til befolkningen så aldri dagens lys under Lula. Til tross for et ønske om å røre ved klassestrukturene i landet, var det alltid rettighetene til store landeiere og transnasjonale selskaper som stod i fokus. Derfor ble tusenvis av småbønder fratatt sine landområder og tvangsflyttet, og enorme nasjonale landområder ble privatisert. På toppen av dette kommer miljøødeleggelser, forurensing og sykdommer grunnet hensynsløs bruk av sprøytemidler. Undersøkelser viser at brasilianerne er det folket i verden som får i seg mest giftstoffer fra matproduksjon, noe man finner spor etter selv i morsmelk.

Siden Lula Da Silva kom til makten i 2003 har Brasil blitt sett på som et globalt prakteksempel på økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon, vellykkede sosiale programmer og stabilt demokrati. Lulas evne til å tale på vegne av hele nasjonen og forene ulike interesser og synspunkter var, og er fortsatt, et eksempel for både venstre- og høyrepolitikere i mange land. Modellen ble innført med mål om en fredelig sameksistens mellom de kapitalistiske interessene og alle deler av den brasilianske befolkningen.

Selv om den tidligere presidenten oppnådde viktige sosiale fremskritt med denne strategien, forble de grunnleggende strukturene som klasseforskjellene og urettferdigheten har sitt opphav i. Med den globale økonomiske krisen i 2008 slo også den brasilianske modellen 26

Ødeleggende eksportjordbruk

Militærpolitiet har fått sterk kritikk for sin aggressive oppførsel mot demonstranter før og under fotball-VM.

Religion i Latin-Amerika

Det viktige er å forstå at bak VM-protestene ligger en historisk kamp for å endre de økonomiske og sosiale strukturene i det brasilianske samfunnet.

I byene økte brasilianernes forbruk betraktelig med sosiale stønader og lettere tilgang på forbrukslån. Mange i den urbane befolkningen sliter i dag med gjeld. Spekulasjoner i eiendomsmarkedet, krise i det privateide, kollektive transportsystemet, kriminalitet, stigende inflasjon, lav økonomisk vekst de siste årene, arbeidsløshet og krise i helsevesenet, er alle medvirkende faktorer til et urbant kaos. Dette gjorde at folk begynte å organisere seg, og en økning på 8 cent i kollektivprisen i São Paulo fikk begeret til å renne over for mange. En rekke protester formet seg over hele landet og på det meste med støtte fra hele 85 prosent av befolkningen.

Prioritert undertrykkelse

I sammenheng med disse protestene begynte mange å stille spørsmålstegn ved andre aspekter ved myndighetenes prioriteringer, for eksempel de enorme kostnadene ved årets fotball-VM. Folk reagerte på at flere ble kastet ut fra hjemmene sine for å bygge nye stadioner, hoteller og veier.

Millioner av dollar ble overført til FIFA og deres sponsorer mens mangelen på ressurser til helse, utdanning, igangsetting av jordreformen og håndtering av problemene knyttet til kriminalitet og arbeidsløshet ble mer synlig for hver dag som gikk.

FIFA forholder seg tause til militærpolitiets undertrykkelse av demonstrantene og støtter regjeringens innføring av den nye anti-terrorparagrafen for å

Fernando Frazão/Agência Brasil

Urbant kaos

De massive protestene under og etter prøve-VM var en reaksjon på den økonomiske og politiske modellen som har blitt implementert i Brasil de siste 12 årene. Demonstrantene stiller spørsmålstegn ved landets prioriteringer og spør: VM for hvem?

27

kriminalisere kritikk mot forbundets interesser og sponsorer.

Brudd på paragrafen kan medføre at demonstranter tiltales i egne terrordomstoler. Militærpolitiet bistås av det nordamerikanske sikkerhetsselskapet Black Water, som beskyldes for ulovlig bruk av leiesoldater både i Afghanistan og Irak. Militærpolitiet har sammen med spesialpolitistyrken UPP rensket og okkupert flere av Rio de Janeiros favelaer. Offisielt skal dette sikre sikkerheten for tilreisende, mens det også fungerer som forberedelse til OL i 2016.

Omvendte strategier

Mediestrategien rundt VM er lagt, og målet er at landet skal fremstå som et fredfullt og vellykket samfunn uten at dekningen viser det virkelige Brasil. Det viktige er å forstå at bak VM-protestene ligger en historisk kamp for å endre de økonomiske og sosiale strukturene i det brasilianske samfunnet. Strukturer som har gjort at vårt samfunn med 200 millioner innbyggere fremdeles er et av de mest ulike og urettferdige i verden. Man må derfor ikke nøye seg med å foreta en overfladisk kritikk av dagens regjering slik mange aktører til høyre på det politiske spekter forsøker å gjøre.

Under årets VM har og er mediedekningen av kampene, massiv og sporadiske rapporter rundt protestaksjoner har også funnet veien til de internasjonale nyhetskanalene. For oss brasilianere er det kampene utenfor stadionene som gjelder, men dette gjør FIFA alt i sin makt for å holde unna medienes søkelys.

Religion i Latin-Amerika

Elsker fotballen, ikke kostnadene

Paulisson Miura

I Mato Grosso misliker innbyggerne at jordbruksindustrien og myndigheter prioriterer ny stadion til VM, fremfor å ferdigstille trikkelinjen. Likevel anbefaler de turistene å komme til Ciuaba.

Tekst: Lars Aalborg Vangli og Kaur Jurgen Grønlien, solidaritetsbrigadister med Latin-Amerikagruppene i Norge i Brasil våren 2014.

I den brasilianske delstaten Mato Grosso, jordbruksindustriens lomme, er hovedstaden Ciuaba vertskapsby for fire av kampene i årets verdensmesterskap i fotball.

Det splitter nye og praktfulle stadionet Arena Pantanal med plass til 43 000 mennesker, står i stor kontrast til de 2000 innbyggerne som vanligvis møter opp for å se sitt lokale fotballag spille i brasiliansk serie C.

Fansen sier nei

På en pub i sentrum sitter lokale fotballtilhengere og følger med på en Champions League-kamp.

Reinaldo Oliveria utnevner seg selv til talsmann og forteller: – VM er den største begivenheten i verden, likevel støtter jeg ikke at det skal være her i Brasil. Han begrunner dette med at landet ikke er klart for å ha VM, verken økonomisk eller politisk.

– Folket er heller ikke klart. Det er mye korrupsjon og det blir brukt for mye penger, mener han.

Den brasilianske regjeringen

har spyttet inn om lag 4,5 milliarder kroner i det lokale VMbudsjettet i Mato Grosso. I motsetning til stadionet er verken opprustningen av flyplassen eller den moderne trikkelinjen ventet å stå ferdig før om et par år. Bruken av offentlige midler på VM i et land med store sosiale utfordringer og dårlig utbygd offentlig tjenestetilbud var utgangspunktet for de voldsomme demonstrasjonene under FIFAs såkalte prøve-VM i fotball, i juni 2013.

Vil hindre demonstrasjoner

I år har derfor myndighetene forberedt seg på å slå hardt ned på demonstrasjoner. Kongressen har nylig ferdigbehandlet en rekke lovforslag som gjør det vanskeligere å demonstrere, deriblant en ny anti-terrorlov som også dekker vold mot eiendom.

For det er ingen tvil om at brasilianske myndigheter har vært og er villige til å ofre innbyggeres rettsikkerhet for å overholde garantien til FIFA om et 28

storslått mesterskap. I Cuiaba alene er omkring 5000 mennesker tvangsflyttet fra sine hjem under VM-forberedelsene, og på landsbasis antar man at dette gjelder 170 000 mennesker.

Historisk stort VM

Reinaldo mener det er på grunn av Pantanal at VM er lagt til Cuiaba. Pantanal er et unikt biomangfoldsområde og en turistmagnet som ligger sør for Cuiaba.

– For første gang i historien skal VM arrangeres i 12 byer, i SørAfrika var det bare 8, utdyper Reinaldo. Andre tror VM-kamper i Cuiaba er resultatet av den industrielle jordbrukssektorens mektige interesser. For hvem har interesse av dette enorme stadionet etter sommerens fire fotballkamper?

Motstand mot VM til tross, Reinaldo og kameratene er klare på at hvis man først skal oppleve VM bør man gjøre det i Cuiaba.

– Her er det langt bedre og tryggere enn i de andre storbyene.

Fotball-VM:

• Arrangeres hvert fjerde år av FIFA. • Avvikles i Brasil for andre gang, fra 12. juni til 13. juli.

• Regjerende verdensmester er Spania.

• Brasil har rekorden som mestvinnende med fem VM-titler.

• Kampene spilles i 12 ulike byer • Syv stadioner er nybygg, mens resten er renovert.

• Det anslås at VM i 2014 koster over 77 milliarder kroner.

Religion i Latin-Amerika

Nye perspektiver under fotballfesten Når fotballinteresserte over hele verden har blikket rettet mot Brasil, bidrar Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) til å sette fotball-VM og protestene i kontekst.

Tekst og foto: Peder Østebø

Viktig for Norge

Norge og Brasil har i løpet av de siste årene utviklet et svært tett samarbeid, både politisk og næringslivsmessig. Lie mener derfor at vi må forstå mer av konteksten og hva som foregår i Brasil.

– Det er påfallende hvor kort avstanden egentlig er mellom oss og brasilianerne, mener hun og peker på soyaproduksjon, olje- og aluminiumsindustri og klimasamarbeid som viktige

Kjersti Kanestrøm Lie ønsker gjennom Brassespark med bismak å opplyse det norske folk om konteksten rundt fotballfesten i Brasil.

kontaktpunkter.

Lie ser også klare paralleller mellom debatten rundt VM og vår diskusjon rundt en eventuell søknad om OL i Oslo i 2022.

– Frykten mange brasilianere har, baseres på akkurat de samme argumentene som brukes av motstandere av OL i Oslo. Man vil heller oppgradere skoler og sykehus enn å investere i fest og anlegg som man ikke ser den langsiktige nytten av. Det er det lett å kjenne seg igjen i.

Folkeopplysning til alle Prosjektet Brassespark med

bismak når befolkningen både direkte og indirekte. For å gjøre mediedekningen av fotball-VM bredere og mer nyansert, har LAG tilbudt kurs til journalister og redaksjoner som dekker mesterskapet.

– Under slike arrangementer blir dekningen ofte sensasjonspreget, og basert på snevre kilder. Vi 29

sitter på mye kunnskap og mange kontakter som bidrar til at dekningen ikke bare handler om VM og misnøye, men blir grundig og bred, forklarer Lie. Brassespark med bismak retter seg også direkte til dem som følger VM. Lie mener at mesterskapet gir en mulighet til å nå dem som ikke følger Brasil og Latin-Amerika fra før.

– Vi har og kommer til å ha flere arrangementer i forbindelse med viktige fotballkamper, og vi er også aktive på nett og sosiale medier.

Før og under VM fylles prosjektbloggen brassespark.no med alternativt VM-stoff, og kampanjen bruker emneknaggen #brassesparkmedbismak for å skape debatt på sosiale medier.

– På den måten håper vi at både fotballnerder og folk som ikke er så interesserte i fotball kan bli engasjerte og ønske å lære mer, avslutter Lie.

Rainforest Action Network, Creative Commons

Denne våren har brasilianske myndigheter lagt siste hånd på prestisjeverket som skal sette landet på det politiske verdenskartet: fotball-VM. Den 12. juni ble verdens største idrettsarrangement sparket i gang på en nyoppusset Arena Corinthians i São Paulo.

Opptakten til VM har imidlertid vært alt annet enn ideell for arrangørene. I fjor sommer ble brasilianske bygater fylt med millioner av demonstrerende innbyggere. Blant flere VMkritiske slagord var «Vi vil ha skoler i FIFA-standard» et av dem som ble brukt.

– Det er viktig at folk får en bredere og nyansert forståelse av hva som foregår i Brasil, sier Kjersti Kanestrøm Lie. Hun er journalist, mangeårig aktivist i LAG og koordinator for prosjektet Brassespark med bismak. Før og under sommerens fotballfest sørger LAG for at nordmenn får innsikt i bakgrunnen for misnøyen og kritikken mot VM.

Religion i Latin-Amerika

Brasil – kjempen våkner Torkjell Leira er en av Norges fremste Brasil-eksperter. LatinAmerika har tatt en prat med mannen som er aktuell med boka Brasil – kjempen våkner.

Privat

Tekst: Silje Jahre Frotvedt, sosialantropolog

Hvorfor burde nordmenn lære mer om Brasil?

– Brasil er en av verdens stormakter og blir stadig viktigere for Norge: Over 100 norske bedrifter er etablert i Brasil for å ta del i oljeeventyret som så vidt er kommet i gang. Og 1,5 desiliter av en vanlig melkekartong kommer fra Brasil i form av soyabønner som går inn i kraftfôret til våre kyr.

Har nordmenn et riktig bilde av Brasil?

– De fleste nordmenn, og de fleste mennesker i verden, har et ufullstendig bilde av Brasil. Brasil er kjent for – og sliter med – stereotypiene samba, fotball og karneval. Boka mi er et forsøk på

å komme langt bak disse klisjeene, det er et forsøk på å forstå det komplekse og motsetningsfylte moderne Brasil. Jeg har skrevet boka for alle som har en viss interesse for Brasil, LatinAmerika og verdens framvoksende stormakter.

Hva vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest boka?

– Jeg håper de som leser boka vil få svar på spørsmål som: Hvorfor har avskogingen i Amazonas gått så kraftig ned? Hvordan har Brasil klart å redusere fattigdommen så drastisk? Hvorfor har landets økonomi vokst så kraftig det siste tiåret? Og så håper jeg at 30

jeg klarer å formidle litt innsikt i brasiliansk kultur. Jeg har til og med dristet meg innpå det umulige prosjektet å tolke den brasilianske folkesjela…

Leira på besøk i Hydros bauksittgruve som ligger i Paragominas i delstaten Pará.

Hvis du skulle skrevet boka en gang til, hva ville du gitt bedre plass?

– I innspurten før boklansering

ble en masse stoff brutalt kastet i søpla. Blant annet flere kapitler om venstrebølgen i LatinAmerika, om forholdet BrasilUSA og Brasil-Kina. Alt om utenrikspolitikk, faktisk. Boka har blitt mye bedre av det, men jeg håper jeg finner en annen måte å formidle dette stoffet på. Og så skulle jeg selvfølgelig ønske at

Brasil – kjempen våkner Torkjell Leira Aschehoug 2014

Religion i Latin-Amerika

Acervo Fotográfico Câmara dos Deputados, Flickr Commons

«Brasil er i ferd med å ofre miljøet på den økonomiske vekstens alter.»

jeg kunne reist enda mer i Brasil, snakket med enda flere folk, både i de innerste krokene i Kongressen i Brasilia, og de mest avsidesliggende landsbyene i Amazonas.

Du er positiv, særlig med tanke på Brasils utvikling.

Hvor står det dårligst til?

– Jeg mener bestemt at de lange

linjene i Brasil er positive. De tre viktigste endringene på 2000tallet er solid økonomisk vekst, fantastisk fattigdomsreduksjon og kraftig reduksjon i avskogingen i Amazonas. Landet er mye bedre for folk flest enn for bare ti år siden. Diktaturets fall i 1985, den nye grunnloven fra 1988, økonomiplanen Plano Real i 1994 og Lula og PTs valgseier i 2002 er de fire største enkelthendelsene.

Jeg prøver å forklare alt dette med at den brasilianske etterdiktaturgenerasjonen kommer til makta.

Jeg er mest bekymret for bære-

kraften i det gigantiske eksperimentet Brasil er midt inne i nå.

Den miljømessige bærekraften er mitt viktigste ankepunkt. Brasil er i ferd med å ofre miljøet på den økonomiske vekstens alter. Og sammen med miljøet, ofte rettighetene til indianere og andre marginaliserte grupper.

Hvordan ser Brasil ut om ti år?

– D et er umulig å beskrive Brasil om ti år. Men de tre viktigste faktorene tror jeg er disse: verdensøkonomien, klimaendringer og den nye middelklassen. Verdensøkonomien var vidunderlig for Brasil på begynnelsen av 2000-tallet, med skyhøye råvarepriser. I dag er det vanskeligere, og slik vil det etter alt å dømme bli framover også.

Klimaendringene i Brasil kan bli katastrofale. Hele nedbørsmønsteret i kornkammeret og de store byene i det midtre og sørlige Brasil kan slå om, og det vil ha 31

uforutsigbare konsekvenser. Og så er det den nye middelklassen, eller bedre, de nye «ikke-fattige».

Hvilken politisk rolle vil disse 3040 millionene innta? Historisk har middelklassen og arbeiderklassen vært helt grunnleggende for positive forandringer i samfunnet.

I Brasil så det lenge ut til at de var fornøyd med en viss materiell framgang, men så kom de store protestene i Brasil i fjor, hvor denne gruppen deltok en masse for første gang. Det er usikkert hva som skjer videre, men presidentvalget i oktober 2014 vil gi en pekepinn.

VM og OL gjør at verdens øyne retter seg mot Brasil. Hva tror du landet kommer ut med i andre enden?

– To store folkefester, stadionanlegg i verdensklasse og en lang rekke underslags- og korrupsjonsskandaler.

Leira mener at den brasilianske etterdiktaturgenerasjonen har hatt mye å si for Brasils rivende utvikling de siste årene. Her representert ved tidligere president Lula da Silva og nåværende president Rousseff.

Religion i Latin-Amerika

Brasil i sol og skygge Arne Halvorsen har i vår gitt ut boka Brasil – i sol og skygge. Boka er ei journalistisk og personleg framstilling retta mot eit bredt publikum, med fotball-VM som bakteppe.

Jfjwak, Flickr Commons

Tekst: Vidar Fagerheim Kalsås, historikar og tidligare frivillig for det sosiale prosjektet Karanba i Rio de Janeiro.

Det er ikkje eit lite prosjekt den Rio de Janeiro-busatte journalisten Arne Halvorsen har gitt seg ut på. På knappe 300 sider er han innom Brasil si historie, kultur, politikk, sosiale forhold, fotball, urbane kriminalitet, regnskogsproblematikk, relasjonar til Noreg og i tillegg forsøker han å vera reiseguide.

Mengda av tema og presentasjonen av dei, gjennom mindre reportasjar og korte intervju med aktørar, fører til at boka aldri går i djupna på det den omhandlar. Boka manglar eit samlande prosjekt og minner meir om ei samling avisreportasjar enn eit sameint bokprosjekt.

Ukritisk framstilling

Det første kapittelet handlar om dei utstrakte relasjonane mellom Noreg og Brasil, både på eit

økonomisk, politisk og kulturelt plan, og desse relasjonane blir framstilt som positive og gjensidig givande. Det er synd at Halvorsen ikkje nyttar eit kritisk journalistisk blikk på desse relasjonane, då det er fleire interessante problemstillingar som her kunne vore reist: Gagnar det alle sider av det brasilianske samfunnet at Noreg har utstrakt næringsverksemd i landet?

Korleis bidrar alle dei mellombels busette nordmennene i Brasil til det brasilianske samfunnet?

Manglar svara

Halvorsen nyttar eit par kapittel på den politiske situasjonen i Brasil og gir eit utdjupande bilete av tidligare president Lula da Silva. Her klarar han få fram korleis det har blitt gjort eit stort løft for dei fattigaste, og dei raske endringane og framgangen som 32

har skjedd i Brasil dei siste 20 åra.

Fjorårets demonstrasjonar under Confederations Cup, prøve-VM, blir derimot berre gitt to sider i boka. Spørsmålet som mange utanfor Brasil sat igjen med etter demonstrasjonane, kvifor så mange protesterte når landet tilsynelatande har hatt slik framgang, blir ståande heilt utan svar.

Arne Halvorsen si bok Brasil - i sol og skygge utfordrar ingen av dei dominerande stereotypane av landet. Bilete frå Rio de Janeiro.

Nye inntrykk?

Årets fotball-VM i Brasil vil skape etterspurnad etter lett tilgjengeleg litteratur om landet. Det er derfor synd at Halvorsen ikkje tar den oppgåva meir alvorleg. Mange vil nok lære noko nytt av boka, men den utfordrar ingen av dei dominerande stereotypiane om Brasil som vi finn i norsk offentlegheit.

Ein kan håpe på at VM skaper nokre nye inntrykk av Brasil her i Noreg, men det vil krevje meir enn berre bilete av sol og skygge.

Brasil – i sol og skygge Arne Halvorsen Pax Forlag 2014

Religion i Latin-Amerika

Anbefalinger

Film: Las Cosas Como Son

Anbefalt av Synneva Laastad

Den chilenske filmen Las Cosas Como Son frå 2012 handlar om norske Sanna, som er ferdig utdanna skodespelar og har reist til Santiago for å jobba som frivillig. Ho flyttar inn i huset til einstøingen Jerónimo, som leiger ut rom til utlendingar. Filmen skildrar eit kulturkrasj, mellom Sanna med hennar nordiske naive tillit, og Jerónimo, som ikkje stoler på nokon til det punktet at han spionerer på leigetakarane. Likevel oppstår det ein felles fascinasjon mellom dei to hovudpersonane. Begge sin predisposisjon får negative konsekvensar. Sjølv om konsekvensane i denne filmen blir svært dramatiske, kjennes filmen realistisk.

Historia som blir framstilt er i utgangspunktet ikkje spesielt ekstraordinær, mange kan nok til og med kjenna seg igjen i den. Filmen verken dømmer eller tar sider, og det er i stor grad derfor den er svært sjåverdig. Den anbefalast spesielt til alle dei som har vore i liknande situasjonar som Sanna: Prøv å ikkje bli flau medan ein ser på hennar manglande forståing for omgivnadane og høyrer på hennar stotrande spansk!

Bok: TODA Mafalda

Anbefalt av Matías Aarón Camino

Mafalda, en av Argentinas mest populære tegneseriefigurer, ble skapt av Joaquín «Quino» Salvador Lavado i 1962. TODA Mafalda samler stripene om denne frittalende jenta, som lever på midten av sekstitallet i San Telmo, Buenos Aires. Gjennom hennes omgang med venner og familie, får vi oppleve hennes prinsippfaste og samfunnsrefsende, men likevel uskyldige personlighet. Mafalda har et sterkt engasjement når det gjelder ulikheter i samfunnet, krig, korrupsjon og miljø. Hun fornekter de voksnes «syke» verden, som i hennes øyne er langt fra så bra som den burde være.

Quino uttalte nylig, 50 år etter den første stripa, at mange av de sakene hun har satt spørsmålstegn ved forblir uløste. Hans verk avspeiler Argentina og Latin-Amerikas samfunnssituasjon på en intellektuell og kreativ måte, med humor og universelle nyanser som fortsatt gjør dem aktuelle i vårt moderne samfunn. Kjent over hele verden og oversatt til over 30 språk, klarer han å overskride klassiske fordommer forbundet med tegneseriesjangeren som ren underholdning.

Plate: Sur o no Sur

Anbefalt av Roberto Arriagada B.

Den karismatiske og eklektiske Kevin Johansen og hans band The Nada fikk tre Grammynominasjoner for sitt kritikerroste andrealbum Sur o no Sur. De spiller for fulle hus i LatinAmerika, men er fullstendig ukjente i Skandinavia. Johansen er argentinsk, men født i Alaska.

Han er en flerkulturell, trespråklig og kreativ kunstner som inviterer oss til å tenke, men som også får oss til å smile og danse. Hans bitende tekster handler ofte om å observere livet fra et flerkulturelt synspunkt.

Her er det noe for alle, også for de som ikke kan spansk. Han synger mye på engelsk, noe på fransk og til og med litt på kaudervelsk. Musikken er en blanding av rock, pop og mer tradisjonelle rytmer fra Andesfjellene, inkludert cumbia. Ikke la deg lure, musikken kan av og til virke litt «cheesy», men det er jo med vilje. Hans første og tredje album er også å anbefale.

33

Religion i Latin-Amerika

Latinamerikanske virkeligheter på film LAKINO, en filmfestival med kun latinamerikanske filmer, ble i mars avholdt for første gang i Oslo.

Tekst: Ingvild Fonn Asmervik og Synneva Laastad

Gallon og Capatinta konstaterer at regionrn dessuten er fullt av ukjente talenter, fra skuespillere til regissører og manusforfattere. Å kunne bidra med å vise fram noen av disse gjennom LAKINO er de veldig fornøyde med.

Både i Oslo og i Berlin er prosjektet basert på frivillighet og engasjement. Når vi spør om framtidsplanene for festivalen, er Gallon og Capatinta enige om at de vil satse på at den fortsetter både i Berlin og i Oslo, og at de i tillegg kunne tenke seg å arrangere én utgave til: i Barcelona.

Samarbeid med LAG

Under Drostes utvekslingsopphold i Norge ble hun kjent med Eline Anker, leder av LatinAmerikagruppene i Norges (LAG) lokallag på Blindern. I fjor høst, etter å ha fått ta del i LAKINO Berlin, tok Droste kontakt med sin norske venninne. Hun lurte på om de ikke kunne starte noe lignende i Oslo, og LAG Blindern tok utfordringen. I januar kom

LAKINO viser også den mørke siden, «el lado oscuro», av LatinAmerika. Festivalens plakat er et ordspill på dette: Mørk is er « Helado oscuro» på spansk.

Synneva Laastad

først og fremst menneskelig.

Ukjente talenter

Engasjement

Grunnlegger av LAKINO Martín Capatinta og festivalmedarbeider Elizabeth Droste Gallon på Chateau Neufunder festivalen i Oslo.

Regissør Alberto Antonio Dandolo presenterer dokumentaren Las Esposas Cubanas, «De cubanske konene», før visning.

34

Rainforest Action Network, Creative Commons

Bredt spekter Ifølge grunnleggeren er festivalen

– LAKINO viser kjærlighet og håp. Alt i Latin-Amerika er ikke negativt, men alt er heller ikke samba, fastslår han.

– Vi forsøker å velge filmer til festivalprogrammet som samlet kan fremstille et bredt spekter av latinamerikanske virkeligheter.

Her viser vi både spillefilmer, dokumentarer og kortfilmer, forteller Capatinta, som ønsker at publikum med dette grunnlaget gjør opp sine egne meninger.

Elizabeth Droste Gallon

Martín Capatinta, opprinnelig fra Peru, startet LAKINO i Berlin for fire år siden. Han mente at byen, til tross for alle sine filmfestivaler, manglet en festival som viser at Latin-Amerika er «mye mer enn Machu Picchu».

Festivalmedarbeider Elizabeth Gallon Droste fra Colombia har tidligere vært på utveksling i Norge. Det var hun som hadde ideen om å bringe festivalen til Oslo. De mener begge den kan ha en viktig funksjon også her, fordi den viser latinamerikanske filmer som vanligvis ikke kommer på kino. LatinAmerika traff dem da de var i byen i forbindelse med festivalen.

Religion i Latin-Amerika

LAKINO viser kjærlighet og håp. Alt i Latin-Amerika er ikke negativt, men alt er heller ikke samba.

– Martín Capatinta

– Det var herlig å se at det kom så mange forskjellige mennesker. Både de som allerede kjenner den latinamerikanske regionen, og de som er litt

Belysning av aktuelle tema

– På festivalen viste vi spillefilmer fra Mexico, Paraguay, Chile, Cuba og Peru, i tillegg til ti forskjellige kortfilmer. Det har vært viktig for oss å spre informasjon og engasjement rundt Latin-Amerika, og vi hadde derfor invitert gode innledere til å komme og belyse aktuelle temaer, forklarer LAGerne. Vegard Bye holdt en innledning om det «glemte» landet Paraguay før visningen av filmen 7 Cajas, mens både den cubanske ambassadøren Maria Ester Fiffe og regissøren Antonio Alberto Dandolo innledet i forbindelse med sistnevntes film

Det var godt oppmøte på filmvisningene og arrangørene gleder seg til å gjenta festivalsuksessen neste år.

Større og bedre

På spørsmålet om de vil gjenta arrangementet neste år svarer jentene et rungende «Ja!». Nå har dessuten hele gjengen bestemt seg for å ta turen til Berlin for å få oppleve årets festival i oktober.

Der håper de på å tilegne seg kunnskap som kan hjelpe dem til å gjøre neste års Oslo-utgave større og bedre – med enda mer tid satt av til å diskutere og debattere forskjellige temaer.

– Festivalen kan forhåpentligvis være et sted der nye tanker og ideer kan blomstre, konkluderer de.

Invild Fonn Asmervik

Fra LAG Blindern fikk Anker med seg Vilde Skjold Frøshaug, Ragnhild Eidhammer Austrheim, Johanne Østgaard og Stine Jespersen til å arrangere festivalen.

– Festivalen var gratis og åpen for alle, og fram mot festivalen var det fullt kjør med plakatopphenging, brosjyrer og løpende oppdateringer på nettet, forklarer jentene.

Fornøyde rapporterer de om godt oppmøte, og gleder seg til å gjenta suksessen neste år.

Las Esposas Cubanas. På søndagen kom også Benedicte Bull, leder av forskningsnettverket NorLarNet, og fortalte kort om situasjonen i regionen.

Rainforest Action Network, Creative Commons

Godt oppmøte

interesserte og har lyst til å lære mer ble tatt godt imot, slår arrangørene fast.

Elizabeth Droste Gallon

Capatinta og Gallon til Oslo, og sammen planla de festivalen.

Jentene i LAG er fornøyde med festivalen: (ø.v.) Ragnhild Eidhammer Austrheim, Johanne Østgaard, Stine Jespersen, (n.v.) Eline Anker og Vilde Skjold Frøshaug.

35

Religion i Latin-Amerika

Reisebrev

Maktens grøde «For Valter og Jandira handler matproduksjon om å ha makt over sin egen hverdag.»

Jordbruk er mer enn bare matproduksjon.

Livet som småbønder er en del av identiteten til de jordløse i Brasil.

Tekst og foto: Henrik Jarholm, solidaritetbrigadist i Brasil våren 2013

Det er tidlig morgen i MSTbosetningen Antonio Conselheiro, som ligger øst i Mato Grosso-regionen i Brasil.

Hjemme hos Valter og Jandira er det mye som skal gjøres. Grisene og hønene skal mates med mais, kyrne skal melkes, det skal kokes ris til hundene, og etter en kopp kaffe med masse sukker, slik brasilianere liker det, skal vi ut på åkeren.

Selvforsynte småbønder

I motsetning til de omkringliggende fazendaene, store gårdsbruk med en sterk råkapitalistisk eksportmentalitet, er de campesinos, «småbønder», som dyrker for seg selv. På gården er de nesten hundre prosent selvforsynte. Her planter de både maniok, poteter, gresskar, sukkerrør, ris, mais, og masse frukter som bananer, papaya, appelsiner og ananas. Valter driver mest med

melkeproduksjon. En del av melken selges, men resten bruker de selv til ysting og til å lage doce de leite, brasiliansk melkekaramell.

Jordbrukets mange funksjoner Det globale jordbruket oppfyller mange funksjoner og styres av flere forhold. Primært er jordbrukets rolle naturlig nok å produsere mat. Men det har også viktige økologiske funksjoner: bevaring av biologisk mangfold, vanntilgang, jordsmonn og klima, og sosiale funksjoner: bevaring av kultur, tradisjoner og kulturlandskap, fordeling av ressurser og opprettholdelse av god helse.

Livsstil

Jordbruket er også en livsstil.

Motivasjonen som driver Valter og Jandira er ikke økonomisk profitt, livet som småbønder er ganske enkelt en del av deres identitet. De ønsker å produsere 36

Valter har hentet ned søt og smakfull papaya. På gården er familien nesten hundre prosent selvforsynte.

Latin-Amerikagruppene i Norge sender hvert halvår ti ungdommer på Solidaritetsbrigade til et land i Latin-Amerika.

I LatinAmerikas faste reisebrevspalte kan du lese om deres opplevelser. I 2014 er brigadistene i Brasil sammen med De jordløses bevegelse (MST). MST er regionens største sosiale bevegelse og har siden 1984 kjempet for jordreform, bærekraftig jordbruk og et mer rettferdig samfunn.

Religion i Latin-Amerika

sin egen mat i stedet for å kjøpe tomater proppfulle av sprøytemidler, eller kyllinger fôret på genmodifisert soya.

Matproduksjon handler for mange om penger og makt. For Valter og Jandira handler det om å ha makt over sin egen hverdag.

Patent på frø

På åkerlappen går det i hakke og spade. De store fazendaene som dyrker monokulturer, hvor man kun planter en vekst, bruker gjerne genmanipulerte frø. Dette er frø som store selskaper har tatt patent på etter å ha forandret visse egenskaper ved det naturlige frøet, som for eksempel at det skal være mer motstandsdyktig mot insekter. Med større kontroll over frøene, blir bøndene nødt til å kjøpe frø fra storkonsernene for å ikke bryte patentlovgivninger.

Samtidig står det opprinnelige frøet i fare for å bli utryddet. På denne måten tilraner store multinasjonale selskaper seg makten over frøene i tillegg til at de i større grad kontrollerer flere ledd i produksjonen.

Valter kultiverer sine egne frø, og har muligheten til å høste flere avlinger av dem. Mens de store plantasjene utraderer opprinnelige arter ved å dyrke monokulturer, har småbøndene en viktig rolle i å ta vare på det biologiske mangfoldet.

Chili og ku-urin

Valter bruker ingen plantegifter, men tyr heller til naturlige midler.

Han forteller at det er bra å bruke røyk og chili på plantene, eller sprøyte med ku-urin. Et annet problem med monokulturene er at store områder blir liggende brakk etter hvert som nitrogenintensive planter som mais og bananer trekker næringen ut av jorda. Valter og Jandira kan aldri brakklegge jorda når de er så avhengige av avlingen de høster.

Mellom maisen og bananene planter han derfor bønner som virker nitrogenfikserende. Selv på den lille jordlappen han har, er arealutbyttet stort.

Viktig kunnskap

Med deres daglige nærhet til jorda, representerer småbøndene også mye kunnskap om alt som vokser og gror. Mens vi går rundt på åkeren forteller Valter meg om plantenes legende effekter. Den ene planten kan man legge rett på huden mot insektbitt, mens en annen skal drikkes som te for å motvirke hodepine. Det er lett å se på dette som kjerringråd, men det er akkurat her i Amazonasområdet mye av den moderne medisinen kommer fra. Billigere apotek får man ikke. Arbeiderne i skurtreskerne på de gigantiske soyaåkerne er fremmedgjort fra jorda sammenlignet med den kunnskapsrike småbonden.

I regntiden søker også gårdens fjærkre ly for regnet.

Kollektiv identitet

For MST-ere er identiteten som småbønder også en kollektiv identitet som reflekteres i hvordan jorda er fordelt. Alle i bosetningen har fått tildelt like mye jord fra det statlige jordfordelingsinstituttet INCRA. Hele bosetningen er delt inn i 36 Agrovillas, som er en slags salgsog fordelingsenhet bestående av 10-15 familier.

Agrovillaene innbyr også til interaksjon og godt naboskap.

Flere ganger om dagen kommer Ercoles syklende, en syv år gammel gutt som snakker som en foss. Han ivrer etter å få med seg alt Valter gjør. Moren hans Wanda er også ofte over på en kaffe. Like viktig som å dyrke, er det å ha tid til å skravle med naboen. For småbøndene handler det å dyrke om mer enn bare mat og profitt.

Det handler om mennesker, helse og bærekraft.

Valter og Jandira selger noe av maten de produserer på det lokale markedet. Her fra det økologiske markedet i Tangará.

Tekstforfatteren planter maniok hos vertsfamilien i Antonio Conselheiro.

37

Religion i Latin-Amerika

Mitt Latin-Amerika

«Det gjorde så inntrykk at jeg ikke har turt å reise tilbake til Brasil etterpå, og få myten punktert.»

Harald Henmo er en fotballfrelst Latin-Amerika entusiast og har blant annet skrevet bøkene Che Guevara Bar – en latinamerikansk historie, og IKON: Diego Maradona .

Harald Henmo

J ournalist og forfatter

Selvangivelse: Navn og alder: Harald Henmo (47) Jobber som: Journalist i LO Media og forfatter.

Leser: Gabriel Garcia Marquez og Julio Cortazar.

Favorittland: Anbefaler alltid folk å reise til Bolivia. Helt vilt eksotisk, historisk interessant, trygt og trivelig. Og Brasil. For ikke å snakke om Nicaragua. Og Paraguay. Er det lov å svare «Latin-Amerika»?

Yndlingsord på spansk: Gol, «mål», eller

«Gooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooool!», som det uttales.

Blir engasjert av: Folk som gjør bra ting uten at de tjener noe på det, eller tenker over det.

Blir glad av: Sommer. Og hver gang tidsskriftet LatinAmerika kommer i posten, selvfølgelig. Særlig denne gangen.

Hva ville du endret i Latin-Amerika? Inntektsfordelingen.

Og formuefordelingen.

Et «must» for reiselystne i Latin-Amerika? Fotballkamp

i Argentina. Verdens mest høyrøstede og musikalske fans (med sterk konkurranse fra Tyrkia.) Umistelig.

Tekst: Silje Jahre Frotvedt, sosialantropolog

Hvordan begynte din interesse for Latin-Amerika?

evig karneval, sikkert var feil. Og det var den jo, i Mellom-Amerika og Andesfjellene og de andre stedene vi dro. Det var interessant og annerledes og mye å oppleve, men ikke som den romantiske myten. Så dro vi til Brasil – og der var det akkurat sånn! Nøyaktig som i guttebokfantasien om LatinAmerika. Overalt! Det gjorde så inntrykk at jeg ikke har turt å reise tilbake til Brasil etterpå, og få myten punktert. Det er og blir, og skal forbli, et romantisk guttebokland for meg. Ett sånt må man jo få beholde.

Hva har gjort mest inntrykk på deg under ditt opphold i Latin-Amerika?

Fotball-VM i Brasil er rett rundt hjørnet – hvordan har du opplevd forberedelsene til det dyreste VM noensinne?

Jeg har blitt såpass desillusjonert med de store idrettsorganisasjonene, som

Som for mange andre nordmenn, med Evert Taubes Argentinaviser og de brasilianske lagene i fotball-VM, i tillegg til Hundre års ensomhet. Så var det MellomAmerika på 1980-tallet, som ble et slags Vietnam, eller Irak, for min generasjon. Jeg reiste dit og oppdaget andre ting, og studerte latinamerikansk historie. Så ballet det på seg. Har vært der altfor lite de siste årene, men vet jo hvor det er. Og at det ligger der fortsatt.

Det er godt å tenke på.

Da jeg dro dit første gang som ung med en kompis, måtte vi fortelle oss selv før vi dro at det ikke kom til å bli som i «Hundre års ensomhet» - at den romantiske ideen om LatinAmerika som et sydende, sexy, 38

FIFA og IOK, at det glir litt forbi.

Det er jo dessverre blitt sånn at det nærmest selvfølgelig er

overskridelser og overtramp i forbindelse med noe så stort og prestisjetungt som fotball-VM. Og i min jobb blant fagforeningsjournalister har vi vært mest opptatt av forberedelsene til VM i Qatar i 2022, der overgrepene er enorme – og selve tildelingen absurd. Men de store demonstrasjonene i Brasil mot VM sier jo det meste.

Demoer mot fotball-VM! I Brasil!

Hvilket forhold har du til årets fotball-VM?

Jeg er ikke så desillusjonert at jeg ikke fortsatt er kav, ravende fotballidiot, og gleder meg selvfølgelig enormt. Det er jo et mesterskap med dramaer i kø: Skal Brasil endelig bli kvitt landesorgen etter at hjemmegullet røyk i 1950 (den varer ennå)? Skal Lionel Messi vise seg fram uten Barcelona rundt seg og bli den nye Maradona? Vil Tysklands gylne generasjon endelig vinne

noe? Og hva med tidenes aller gylneste fotballgenerasjon fra Spania? Eller Belgia? Bosnia? Og hva med Elfenbenskysten?

Ghana? Skal et afrikansk lag endelig utfordre for alvor? Å, det blir praktfullt.

Hva bør folk vite om LatinAmerika?

Jeg pleier å mase om at man må vite litt om latinamerikansk historie for å skjønne de delene av utviklingen der som er fremmede for oss. Eller skremmende. At man må vite noe om kuppet i Guatemala i 1954 for å skjønne hva som skjedde på Cuba seinere, for eksempel. Og at dette handler om at folk der har hatt andre handlingsbetingelser enn oss, sånn at det ikke alltid er rimelig å sammenligne for eksempel Cuba eller Nicaragua eller Venezuela direkte med Norge eller Sverige.

Og dette kan man utmerket godt gjøre uten å bli moralsk relativist, 39

eller underkjenne problemer og overgrep.

Til slutt, en anekdote

Jeg har alltid vært litt glad for at noe av det første jeg opplevde i Latin-Amerika var å bli ranet på en vulkan i Guatemala, av en veivende revolvermann med bandanna foran ansiktet. Litt fordi det ga meg en dramatisk selskapshistorie, men også fordi jeg hadde blitt såpass nervøs for hva som kunne skje etter å ha lest om drapsraten i Guatemala, og fått et så gigantisk kultursjokk ved ankomst, at det var deilig å få det unnagjort. Verre enn dette kunne det ikke bli, liksom. Og så ille var det jo ikke. Han fikk tre dollar, og vi ruslet ned til fjellets bunn, haiket tilbake til lille, trygge Antigua, og fikk gratis øl på backpackerbaren hele kvelden.

Og siden har det stort sett gått bra.

Privat

Privat

Religion i Latin-Amerika

Til venstre: Henmo på La Bombonera i Buenos Aires i 1992. Hjemmebanen til Boca Juniors er en av de mest fryktede i verden, for bortelagene.

For tilreisende publikummere er det uforglemmelig.

Til høyre: Henmo var valgobservatør i El Salvador i 2004.

Returadresse: LAG Norge, Pb. 2883 Tøyen, 0608 Oslo