2013 #3 by LAG NORGE

Ă&#x2026;rgang 18 - September 2013 Latin-Amerikagruppene i Norge

Det paradoksale Brasil

Innhold

Fast

Brasils paradoksale utvikling

Leder

Publikum tar scenen

Siden sist

Ny sikkerhetspolitikk i Rios favelaer

Anbefalinger

#3 - September 2013 Årgang 18. Løssalgspris: 30,Utgiver: Latin-Amerikagruppene i Norge Fredensborgveien 6 0177 Oslo

Arven etter Lula

Reisebrev

Vår problematiske soyaavhengighet

Mitt Latin-Amerika

Et ansvar så stort som profitten

latin-amerikagruppene.no

Rettigheter i revers

Den tapende part

10 ting du ikke visste om Brasil

Skjebnedagen

Minnemarkering for kuppet i Chile

Til mine kamerater

Feminisme nedanfrå og til venstre

Brasils mange filmansikter

Redaksjonen: Eirin Høiseth (red.) Katrine Nødtvedt Åse Birkeland Nesdal Elin Osnes Maren Anneth Helliesen Håland Fanny Valen Julie Elkjær Stentsøe Elise Øraker Alexandra Hordnes Anita Elén Smette Hilde G. Røen Ida Maria Dahr Nygaard Ingvild Austad Randi Usken Marikken Wathne Synneva Laastad

På forsiden To unge gutter spiller musikk i en favela i Rio de Janeiro. Fotograf: Padmanaba01, Flickr Commons.

Vil du bidra? Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Kunne du tenke deg å skrive noe? Vi tar gjerne imot reportasjer, bilder, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema. Redaksjonen søker også nye medlemmer, og tar gjerne imot ris og ros. Har du lyst til å bidra? Vi trenger deg!

Grafisk utforming: Eirin Høiseth Kontakt: latinamerika@gmail.com Takk til: Torkjell Leira, Jenny Jordahl, Leonardo Doria, Stine Bøthun og Brita Brekke. Opplag: 1100 eksemplarer Utgis med støtte fra:

Det paradoksale Brasil

Leder

Ja takk, begge deler Utviklingspolitikken har blitt et reelt dilemma for Dilma. Utvikling eller miljø? Det er en diskusjon vi aldri blir ferdig med. En evig debatt om prioriteringer. Skal man utvinne naturressurser for å bygge velferd? Eller må ideen om kortsiktig økonomisk vekst ofres for å forhindre miljøkonsekvenser på lang sikt?

Det nye Brasil

Dette er også Brasils dilemma. Landet har over lengre tid fremstått som et forbilde i regionen. Man snakker om «Det nye Brasil», som på kort tid har blitt en demokratisk bastion med økonomisk vekst og velferdsreformer. Landet har klart å redusere avskogingen i Amazonas og har tatt en lederrolle innenfor regional integrering og handel. Brasil omtales sammen med India, Kina, Sør-Afrika og Russland som en av verdens fem nye stormakter. Det har syntes som om Brasil har klart det umulige. President Dilma Rouseff har sagt som Ole Brumm: «Ja takk, begge deler» – og fått det! Sommerens protester kom derfor som en overraskelse på mange. Som en reaksjon på utbredt korrupsjon, manglende velferd og ufornuftig pengebruk tok hundretusener til gatene i protest.

Paradoksal utvikling

I dette nummeret ser vi nærmere på dagens Brasil, og det som må kunne sies å være en paradoksal utvikling. For den bejublede økonomiske veksten har gått på bekostning av miljø, urfolksrettigheter og langsiktige forbedringer for de fattigste i samfunnet. På de neste sidene forklarer Brasilkjenner Torkjell Leira hvorfor 1 million tok til gatene i sommer. Deretter kan du lese hvorfor Emilson Garcia Ferreira Júnior mener at: «Kjempen har våknet!», og at folket nå vil ta en nøkkelrolle i å definere Brasils fremtidige utviklingspolitikk. En del av misnøyen rundt Brasils selvmotsigende politikk er nært knyttet til neste sommers fotball-VM. Store pengesummer er brukt på infrastruktur og utbygginger som i liten grad kommer vanlige

folk til gode. Det bygges en fasade for TVkameraene og turistene hvor Brasil skal fremstå som moderne, velorganisert og trygt. Celina Sørbøe tar i sin artikkel en nærmere titt på den storstilte politisatsningen knyttet til de kommende sportsarrangementene og konsekvensene det har for lokalbefolkningen i de berørte favelaene.

Norske interesser

Norske selskaper ser villig ut til å la seg blende av glansbildet Brasil og har sammen med regjeringen gjort Brasil til et av sine største satsningsområder utenlands. Norske selskaper tjener stadig mer penger i Brasil i en slags dobbeltmoralsk dans mellom miljøødeleggende oljeutvinning og soyaproduksjon og statlig støttede skogbevaringsprosjekter. Skogen vi bruker millioner på å bevare trues av vår egen soyatørst og av Brasils storstilte vannkraftutbygginger, som går på bekostning av biologisk mangfold og urfolksrettigheter. Journalist Marte Skaara besøkte i vår lokalsamfunnene i nærheten av gigantdemningen Belo Monte, og konsekvensene for urbefolkningen og naturen i området kan du lese om på side 19. I denne utgaven markerer vi 40-årsdagen for militærkuppet i Chile, en grusom og historisk viktig hendelse i hele Latin-Amerika og for det norske solidaritetsarbeidet. Og vi ser på Brasils utmerkede filmhistorie og snakker med mannen bak nettstedet Heia Brasil.

Balansegang

Alt er selvsagt ikke bare grått – det har skjedd, og skjer, mye bra i Brasil, men debatten trenger en nyansering. Brasil vil helst ha i både pose og sekk. Spørsmålet er bare om det er mulig? Vil president Rouseff klare å finne en balanse som er akseptabel for flertallet og samtidig respekterer minoritetene og miljøet? I så fall er det et eventyr som går i oppfyllelse. God lesning! 3

Eirin Høiseth Redaktør

Det paradoksale Brasil

Brasils paradoksale utvikling De største demonstrasjonene på 30 år avdekker et Brasil der framskritt går hånd i hånd med tilbakeskritt. Denne paradoksale utviklingen reflekterer landets polariserte historie og splittede regjering.

AFP Photo / Juan Barreto, Flickr Commons

Tekst: Torkjell Leira, brasilkjenner, samfunnsgeograf, skribent og blogger: www.brasileira.no

Over en million mennesker protesterte i mer enn 100 byer over hele Brasil i juni. Hvorfor? Var ikke Brasil landet der alt gikk så bra? Landet der økonomien vokste og fattigdommen sank, landet som skulle sole seg i glansen av å huse fotball-VM 2014 og som ble styrt av en rekordpopulær kvinnelig president?

Politivold utløste protestene

Bakgrunnen for protestene er mange og sammensatte. Den utløsende årsaken var politiets brutale undertrykking av små demonstrasjoner mot økte billettpriser på offentlig transport i storbyen São Paulo. Bildene av fredelige demonstranter som blir angrepet av spesialpoliti med køller, tåregass og gummikuler spredte seg som ild i tørt gress på sosiale medier. Politiets framferd satte sinnene

i kok over hele landet. Det er bare en generasjon siden Brasil var et militærdiktatur, og de som opplevde det så farlige paralleller. De yngre som har vokst opp under demokratiet ble sjokkert av politiets overgrep. Dagene etter var både nettet og gatene fullstendig dominert av folkelige protester, og mange deltok for å forsvare helt grunnleggende rettigheter som ytrings- og forsamlingsfrihet.

Misnøyen har ulmet under overflaten

Politivolden ble gnisten som satte fyr på all misnøyen brasilianerne har båret på i mange tiår. Det folk var mest opptatt av i gatedemonstrasjonene var elendige offentlige tjenester innen helse, utdanning og transport, samt utbredt korrupsjon i politikk og næringsliv. På gata og på sosiale 4

medier kom også paroler og opprop om høyaktuelle saker. To av sakene som samlet mest støtte dreide seg om motstand mot et grunnlovsforslag som ville begrense ombudsmannens mandat, samt protester mot at en reaksjonær, evangelisk pastor nettopp var blitt utnevnt til leder for Kongressens komité for menneskerettigheter. I tillegg hadde pengesløseriet i forbindelse med fotball-VM provosert en hel nasjon.

Store framskritt på 2000-tallet

Både tradisjonelle medier og politikerstanden ble tatt fullstendig på senga av protestene, ikke minst fordi framgangen i landet har vært stor de siste årene. De tre viktigste endringene er solid økonomisk vekst, kraftig fattigdomsreduksjon og historisk lav avskoging i Amazonas. Det

Protestanter blokerer inngangen til fotballstadion i Salvador i Bahia. Politiet har blitt kritisert for bruk av tåregass og vold mot demonstranter.

Roberto Faccenda, Flickr Commons

Det paradoksale Brasil

siste tiåret har økonomien vokst gjennomsnittlig i overkant av fire prosent i året, antallet fattige er halvert og årlig avskogingstakt i Amazonas er redusert med 80 prosent. Brasil soler seg velfortjent i glansen fra denne utviklingen, men landets myndigheter har nok forsøkt å overselge budskapet om at alt går så bra i Brasil.

Er Brasil i ferd med å møte veggen?

I dag sliter Brasil mer. De siste to årene har økonomien vokst langt under verdensgjennomsnittet. Det er fordi vekstens to fundamenter er i trøbbel. Langsommere vekst i Kina gir lavere inntekter fra Brasils råvareeksport. Og det nye, store hjemmemarkedet, et resultat av at de fattigste har mer penger mellom hendene, viser svakhetstegn.

Fattigdomsreduksjonen er først og fremst bygd på store, offentlige sosialprogrammer og høyere minstelønn. 14 millioner av de fattigste familiene mottar i dag støtte fra staten gjennom familiestipendet Bolsa Família. Det har bedret deres livssituasjon betraktelig, men det har i begrenset grad gitt varig vekst for Brasil. De strukturelle endringene, med flere sikre og velbetalte jobber, lar foreløpig vente på seg. På miljøfronten er Brasil midt inne i et solid tilbakeslag. Avskogingen i Amazonas har sunket jevnt og trutt de siste åtte årene, men i 2013 har trenden snudd. De siste prognosene tyder på 40-90 prosent økning i forhold til i fjor. Og nesten alle andre miljøindikatorer peker i feil retning. Regjeringen presser gjennom miljøødeleggende vannkraftverk og veiutbygginger i 5

Amazonas, giftbruken i landbruket er rekordhøy og landets søppelproblemer er verre enn noensinne. De samlede klimagassutslippene er på vei opp igjen, grunnet høyere forbruk og mer avskoging.

Selvmotsigende politikk

Mye av årsaken til Brasils mange framskritt på 2000-tallet ligger i et politisk regimeskifte. I 2003 kom venstresiden til makten med president Luiz Inácio Lula da Silva fra Arbeidernes parti (PT). Da kom det endelig en regjering på plass som virkelig ønsket å gjøre noe med de store sosiale problemene i landet. Men for å holde på makten måtte PT alliere seg med noen av de mest reaksjonære kreftene i Brasil, personifisert ved militærregimets støttespiller og tidligere president José Sarney fra det maktsøkende

Idyllen Brasil slik vi kjenner den gjennom mediene. Landet har gjort betydelige fremskritt de siste ti årene med sterk økonomisk vekst, kraftig fattigdomsreduksjon og historisk lav avskogning i Amazonas.

AP Photo / Silvia Izquierdo, Flickr Commons

Det paradoksale Brasil

sentrumspartiet PMDB. Brasils polariserte historie gjenspeiler seg slik i en splittet regjering og tidvis selvmotsigende politikk. Miljøvern og fattigdomsreduksjon er gode eksempler. Brasil har siden 2003 ført en suksessrik kamp mot avskogingen i Amazonas, og landets gode miljølovgivning har vært kjernen i dette arbeidet. I dag blir miljølovgivningen undergravd av en Kongress dominert av godseierlobbyen, med god støtte fra statsråder alliert med de samme interessene. Landbrukselitene har følt presset når miljølovgivningen blir håndhevet, og nå bruker de derfor sin makt til å endre lovene. 40 millioner mennesker har ifølge statistikken tatt steget ut av kategorien fattig det siste tiåret. Det er imponerende. Men disse menneskene er fortsatt fattige i

reell forstand, og stadig finnes det titalls millioner lutfattige. Samtidig er landets overklasse blitt enda rikere enn før. Det viser at det er behov for kraftigere grep mot fattigdom og ulikhet. Slike tiltak blir effektivt blokkert av elitenes innflytelse i Kongressen og i regjeringen.

Et nymoralistisk tilbakeslag

I dag styres Brasil av landets aller første kvinnelige president, Dilma Rousseff. Hennes valgseier var en svært viktig seier for kvinner i et tradisjonelt macho-land. Men Rousseff og regjeringen motarbeides i kampen for kvinners rettigheter. Under valgkampen i 2010 ble Rousseff tvunget til å gå tilbake på PTs programfestede støtte til fri abort. Og i april i år ble den evangeliske pastoren Marco Feliciano valgt til leder for 6

Kongressens komité for menneskerettigheter. Feliciano er kjent for sine rasistiske og homofobe uttalelser, og landets menneskerettighetsmiljø er i sjokk. Utnevnelsen skjedde trolig mot presidentens vilje, til tross for at PTs koalisjon sitter med formelt flertall i Kongressen. Slike tilbakeslag er resultater av den økende politiske innflytelsen til de karismatiske, evangeliske kirkene i Brasil. Deres tentakler strekker seg langt inn i Dilma Rouseffs regjering. Brasil har altså sett en paradoksal utvikling det siste tiåret. Gitt landets politiske situasjon var det lite som tydet på at det skulle endre seg. Men protestene i juni har skapt en ny situasjon, og nå prøver alle partier å slå politisk mynt på demonstrasjonene.

«Vi er Brasils fremtid» var et av slagordene under sommerens protester.

Torkjell Leira

Det paradoksale Brasil

Kommende presidentvalg

I oktober 2014 er det presidentvalg. Det som så ut til å bli en parademarsj for sittende president Dilma Rouseff er nå høyst usikkert. Oppslutningen om Rouseff har falt som en stein. I mars mente 65 prosent av brasilianerne at hun gjorde en god eller meget god jobb som president, men etter protestbølgen var oppslutningen mer enn halvert til 30 prosent. Dilma Rousseffs og PTs strategi har vært å tolke demonstrasjonene som folkets krav om bedre offentlige tjenester. Presidenten var raskt på banen med å anerkjenne demonstrantenes legitimitet, og lanserte en reformpakke som omhandlet både valgfinansiering, helsevesen, transport og korrupsjon. Målinger fra august gir henne 36 prosent, men ingen

garanti på hvordan det vil gå i den lange valgkampen som allerede har startet. Den politiske høyresiden har så langt ikke klart å samle mer støtte. Det skyldes blant annet at de står lenger unna protestantenes krav rent politisk. Det er imidlertid en tredje politisk kraft som kan komme til å tjene på demonstrasjonene. Det er det nye miljøpartiet Rede som frontes av tidligere miljøvernminister Marina Silva. Hun fikk overraskende 20 prosent oppslutning ved presidentvalget i 2010, og i de første meningsmålingene etter demonstrasjonene i juni var det hun som fikk største økning i oppslutning.

VM i fotball

Om ett år starter fotball-VM. Det blir fest og fantastisk fotball. Men flertallet av de tolv stadionene er 7

forsinket, og til sammen kommer de til å koste vanvittige 25 milliarder kroner. Titusenvis av mennesker tvangsflyttes for å få plass til anleggene, og en lang rekke korrupsjonsforsøk er avdekket. Slik er fotball-VM Brasils paradoksale utvikling i et nøtteskall. Brasilianske myndigheter er svært opptatt av landets renommé i utlandet. De som protesterte i gatene i juni vet at verdens oppmerksomhet vil være rettet mot Brasil under VM, og at det styresmaktene aller minst ønsker seg er nye masseprotester. Det gir Brasil ti måneder til neste store test. La oss håpe at VM og verdens oppmerksomhet kan bidra til et bedre Brasil. Mer respekt for budsjetter og menneskerettigheter. Mindre korrupsjon og mindre nymoralisme.

Også i Norge har Brasilianere uttrykt ønske om endring. Et av slagordene var «Vi vil ha skoler av Fifa-standard».

Det paradoksale Brasil

Publikum tar scenen Ropet fra gatene er bedre enn stillheten fra et diktatur. Tekst: Emilson Garcia Ferreira Júnior, brasiliansk statsviter og journalist. Oversatt og tilpasset av Fanny Valen

Den brasilianske forfatteren Lima Barreto uttrykte sin bekymring for befolkningens passivitet ved historiske hendelser, som ved republikkens fødsel, ved å skrive: «Brasil har ikke et folk, det har et publikum». Uttalelsen beskriver brasilianernes vedvarende avstand til hendelsene som påvirker deres hverdag.

Kjempen har våknet

Sommerens mange demonstrasjoner viser imidlertid at folkets likegyldighet til landets problemer endelig har snudd. Mange korrupsjonsskandaler, kombinert med ønsket om forbedret utdanning, helse og sikkerhet førte til at det ble holdt store demonstrasjoner i storbyene over hele landet. Disse samlet hundretusener av mennesker med et felles budskap: Kjempen har våknet. Brasil har ikke opplevd så mange demonstrasjoner siden demokratiseringen. Et interessant faktum er at det var en fellesfølelse mellom demonstrantene, på tross av parti. Folket ønsket å kjempe for bedre levekår både for seg selv og framtidige generasjoner, uten å tenke på de ideologiske tilknyttingene.

Små steg

De siste 20 årene, har brasilianere følt at deres levestandard har forbedret seg. Økonomisk stabilitet, økt forbruk og økt sysselsetting gav samfunnet en følelse av bedre velferd. Og når økonomien er god, da er allting vel.

Stegene har imidlertid alltid vært små sammenlignet med «kjempens» kapasitet. Man ser fremdeles problemer i utbyggingen av infrastruktur, grunnutdanningen er ikke tilfredsstillende, helsesektoren er kaotisk i flere stater og dette fører til bekymringer blant familiene. Ropet fra gatene viser at det ikke hjelper å være et av de ti rikeste landene i verden, en del av den internasjonale debatten eller et av de fremadstormende BRICSlandene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika), hvis millioner av mennesker lider under dårlige levekår. Klientelisme, nepotisme og maktspillet hemmer diskusjonen om hva som bør være en prioritet. Utbredt korrupsjon og straffefrihet fører til en dysfunksjonell stat som ikke oppfyller folkets forventninger. Dette gjør Brasil til et av verdens mest ineffektive demokratier.

Sterkt demokrati

Det brasilianske demokratiet er nytt, men konsolidert. Institusjonene er selvstendige og respekterte, valgsystemet er det mest moderne i verden, kontrollsystemene er uavhengige. Alt dette bidrar til å gjøre folkets krav lovlig og legitimt. Ropet fra gatene er bedre enn stillheten fra et diktatur.

Folkets krav forplikter

Ledelsen i delstatene og landet ble mer pålitelige da folket gikk ut i gaten med bannere. Ved neste års valg må folkets ønsker for 8

betydelige og varige endringer følges opp. Protestene i juni var historiske og flere vil komme, nå som brasilianerne har innsett at deres makt til å påvirke ikke tar slutt klokken 17.00 på valgdagen. Den amerikanske borgerrettighetsforkjemper Martin Luther King sa engang: «Den største tragedien er ikke onde menneskers brutalitet, men gode menneskers taushet.» Brasilianerne tar nå ordene i sin munn.

Brasils befolkning har tatt til gatene. Om enn på en forsiktig måte om man skal tro plakaten: «Beklager bryet - vi prøver å endre Brasil!»

Padmanaba01, Flickr Commons

Det paradoksale Brasil

Ny sikkerhetspolitikk i Rios favelaer Et nytt politiprogram (UPP) har blitt innført i favelaer i Rio for å bedre sikkerheten i den notorisk voldelige byen. Hva slags sikkerhet bringer det med seg, og for hvem? Tekst: Celina Sørbøe, har skrevet masteroppgave i Latin-Amerikastudier om pasifiseringen av Rocinha.

Søndag 14. juli ble 42 år gamle Amarildo de Souza tatt inn til avhør i favelaen Rocinha i Rio de Janeiro. Mureren og seksbarnsfaren så på en fotballkamp mellom de populære lagene Vasco og Flamengo med en gruppe venner da politiet tok ham med seg. Familien til Amarildo fikk beskjed om at han ville bli løslatt samme kveld. Siden har ingen sett ham. Amarido de Souzas forsvinning kunne lett ha føyd seg inn i rekken av uoppklarte forsvinninger som har preget Rio de Janeiro de siste årene. Over 35 000 forsvinninger har blitt registrert i Rio de Janeiro siden

2007, de fleste favelabeboere. Amarildos sak har imidlertid ikke blitt forbigått i stillhet. Den har blitt et symbol på avstanden mellom myndighetenes diskurs om hvordan de har bedret sikkerhetspolitikken i byen gjennom implementeringen av et nytt politiprogram kalt UPP i favelaene, og favelabeboernes oppfatning av tiltakene. Der myndighetene framhever Rocinha som et glansbilde på hvordan de investerer historiske beløp på sikkerhet, infrastruktur og sosiale og økonomiske tiltak i favelaene, forteller beboerne en annen historie om et korrupt og voldelig politi og økende usikkerhet. 9

Den delte byen

Rio de Janeiro er av verdens mest ulike byer. Til tross for at favelaene ligger geografisk nær byens rikere områder der de klatrer oppover de bratte åssidene, er det store økonomiske og sosiale forskjeller mellom nabolagene. Disse urbane slumområdene har vært preget av svak statlig tilstedeværelse siden de først begynte å vokse fram, noe som gjorde at narkotrafikken fikk holdepunkt i favelaene fra 1980-tallet. I fraværet av offentlige tjenester er det narkotrafikanter som har regjert og hatt rollen som alt fra arbeidsgiver, dommer og

Favelaen Rocinha i Rio de Janeiro fremheves av myndigheten som et eksempel på hvordan sikkerhetstiltakene deres har vært vellykkede.

Det paradoksale Brasil

Politiets krig mot favelaene

Volden knyttet til narkotikahandelen vokste i hyppighet og intensitet gjennom 1980 og 90tallet, og overfall, ran, kidnappinger og skuddvekslinger ble dagligdagse sikkerhetsspørsmål. Byen ble sett som å være i krig, hvor favelaen og dens beboere representerte motpolen til den «siviliserte» byen. Politiets aksjoner i favelaene har vært preget av mentaliteten og taktikken til en okkupasjonsmakt, og de entret favelaene med helikopter og krigstanker i direkte konfrontasjon med narkotrafikantene. Såkalte «forsvunne kuler» som rammer tilfeldige ofre under skuddvekslinger mellom politiet og narkotrafikantene har tatt mange uskyldige liv, men dette har blitt rettferdiggjort av en krigsretorikk.

Fra krigsmentalitet til fredsdiskurs?

Denne «hard hånd»-politikken viste seg å være ute av stand til å redusere kriminaliteten og volden i Rio de Janeiro. De mange menneskerettighetsbruddene i favelaene under politiets aksjoner bidro også til at sikkerhetspolitikken har mistet politisk legitimitet. Fotball-VM i 2014 og sommerOL i 2016 gir Brasil store muligheter for økt handel, investeringer og økonomisk

vekst, samt muligheten til å markere seg som en sentral politisk og økonomisk aktør. Det krever imidlertid også et oppgjør med statistikk hvor de stiller dårlig, som rangeringer over kriminalitet, vold og ulikhet. Det å gjenvinne kontrollen i favelaene har derfor sterk symbolsk betydning. I 2007 ble et nytt politiprogram kalt UPP (Politiets Pasifiseringsenheter) opprettet. Fram mot 2020 skal mange av Rios favelaer «pasifiseres»: en prosess hvor narkotikatrafikantene fordrives og spesialtrente politistyrker utplasseres. Målet er å få kontroll over det urbane territoriet og innlemme favelaene i bybildet på lik linje med offisielle bydeler. I etterkant settes sosiale og økonomiske tiltak inn som del av det politiske fokuset på velferd og sosial utjevning som har preget Brasil det siste tiåret.

Sikkerhet for hvem?

Pasifiseringen har blitt fremmet som et motstykke til det fragmenterte sosiopolitiske rommet i Rio. UPP er svært populært blant middelklassen, som føler at byen har blitt tryggere. Det er derimot kun 200 av byens cirka 1000 favelaer som skal pasifiseres fram mot 2020, og alle ligger sentralt til i byen. Kritikere spør derfor om pasifiseringen er et genuint ønske fra myndighetenes side om å bygge bro mellom adskilte bydeler. Eller om det kun er et midlertidig tiltak fram mot sportsarrangementene i 2014 og 2016 for at internasjonale turister, presse og investorer skal få et inntrykk av et moderne, velorganisert Brasil. Pasifiseringen har også blitt kritisert for kun å flytte problemene «ut av syne, ut av sinn». Narkotrafikantene som har 10

blitt fordrevet fra de største favelaene i sentrum har slått seg ned i andre favelaer i utkanten som ikke er pasifisert. Dette skaper et dobbelt press på befolkningene der. For eksempel har Niteroi i utkanten av Rio sett en drastisk økning av voldsepisoder fordi fordrevne narkotrafikanter fra rivaliserende fraksjoner kjemper om å ta kontroll over området.

Endrede lover og regler

Innad i pasifiserte favelaer bringer UPP med seg både positive og negative konsekvenser. La oss ta Rocinha som et eksempel, lokalsamfunnet til forsvunne Amarildo da Souza. I november 2011 ble narkobaronen Nem arrestert og UPP-politiet opprettet permanent tilstedeværelse i lokalsamfunnet. Beboerne utrykker en stor lettelse ettersom frykten for å bli offer for «forsvunne kuler» i skuddvekslinger mellom politiet og narkotrafikanter har blitt redusert med UPP. Samtidig er det fremdeles en stor avstand mellom politiet og beboerne. Spesielt unge, svarte menn føler seg utsatt for ubegrunnede ransakelser – en forlengelse av diskursen om

Amarildos familie venter fortsatt på å få svar på hva som har hendt med ham.

Geracão Invencível

leverandør av varer og tjenester i mange favelaer. Elektrisitet, TVog internettilgang, barnehager og søppeltømming har vært organisert på uoffisielt vis av narkotrafikantene og beboerne selv. Favelaenes beboere har derfor blitt ansett som narkotrafikantenes medskyldige på grunn av nabolagsrelasjoner, slektskap eller økonomiske og politiske bånd til de kriminelle gruppene.

Agencia Brasil, Wikimedia Commons.

Det paradoksale Brasil

favelaens beboere som kriminelle. Folk føler seg fremdeles stigmatisert, og dette blir mer påtrengende når politiet er der hver dag. Det er også større usikkerhet om hvilke lover og regler som gjelder, noe som har ført til at profilen på kriminalitet har endret seg innad i Rocinha med UPP. Mordraten har gått ned, men antall innbrudd, overfall, voldtekter og annen vold mot kvinner har steget dramatisk. Der narkobaronen Nem tidligere opprettholdt en nulltoleranse for denne type overgrep med brutale og umiddelbare konsekvenser, har politiet hatt problemer med å hindre denne type lovbrudd. Mange melder derfor at de føler seg mindre trygge etter pasifiseringen. Det trege byråkratiet og en innebygd skepsis til politiet etter tiår med krigslignende tilstander

gjør at folk vegrer seg for å gå til politiet. Som Amarildo-saken viser, har beboerne grunn til å være skeptiske. Flere andre saker har også kommet fram i lyset hvor politimenn har blitt anklaget for voldtekter, utpressing og korrupsjon. Narkohandelen fortsetter i det skjulte i smugene, og skuddvekslinger kan fremdeles bli hørt. I slutten av juni dukket det opp et lik i den åpne kloakken som renner gjennom den nederste delen av favelaen. Dette er sannsynligvis bare toppen av isfjellet. Det er langt igjen før UPP bringer med seg fred og favelaens beboere er garantert den samme beskyttelsen som gjelder for de som bor i byens «offisielle» nabolag.

Fokus på politireform

Amarildo-saken og andre politiovergrep de siste månedene bidratt til å sette fokus på politi11

reform i Brasil. Protestene som spredte seg over hele landet i juni fikk det omfanget de fikk etter at indignerte demonstranter spredte videoer av politiets brutale framferd på sosiale medier. Dette brakte millioner av demonstranter til gatene. Gjennom å la folk få kjenne på kroppen den politiundertrykkelsen favelaenes beboere har levd med i tiår, kan juniprotestene ha skapt solidaritet på tvers av sosiale skiller. Familien til Amarildo de Souza vil kanskje aldri finne ut hva som skjedde med ham. I det minste har denne saken fått massiv oppmerksomhet, noe som gir håp om endringer. Debatten om politireform har blitt reist, og forhåpentligvis blir Amarildosaken stående som et veiskille for politiets straffefrihet i favelaene.

Staten har bestemt seg for å ta kontroll i favelaene i forkant av fotball-vm. Politireformen har en rekke negative konsekvenser for beboerne i områdene.

Det paradoksale Brasil

Arven etter Lula Brasils president Dilma Rousseff vil føre arven etter tidligere president Lula videre og utslette ekstrem fattigdom i landet. Skal det skje, må Brasils økonomi vokse betydelig raskere mener André Singer.

Omtrent to måneder før millioner av brasilianere tok til gatene i protestdemonstrasjoner landet ikke har opplevd siden tidlig på 90-tallet, møter LatinAmerika Singer i hotellresepsjonen på Scandic i Bergen. Han var president Lulas pressetalsmann, og er nå professor i Statsvitenskap og forfatter av boken Os Sentidos do Lulismo – «Meningen med Lulismen». Om en times tid skal han holde et foredrag om lulismen – politikken til tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva. – Lulismen var en politisk tilnærming som kombinerte elementer fra både venstre- og høyresiden i brasiliansk politikk. Fokuset var å bekjempe fattigdommen i landet, men uten revolusjonerende endringer. Det hele skulle gjennomføres innenfor det eksisterende systemet.

Fattigdommen må bekjempes

Singer mener de sosiale reformene innført under Lulas presidentperiode har vært avgjørende for at flere millioner mennesker nå er løftet ut av fattigdom og opp i det han kaller en lavere middelklasse. Særlig legger han vekt på det omdiskuterte sosialprogrammet Bolsa Familia. – Bolsa Familia har løftet store deler av de fattigste gruppene opp og ut av fattigdom. Programmet er først og fremst ment som et tiltak som skal sikre at familier får dekket det aller mest nødvendige, og på lang sikt sørge for at folk kommer seg ut i jobb.

Eirin Høiseth

Tekst: Katrine Hamre Gundersen

Rundt 65 millioner mennesker mottar i dag støtten – nesten en tredjedel av Brasils befolkning, forteller Singer. Bolsa Familia-programmet har av enkelte blitt kritisert som en ren utdeling av penger. Samtidig er det ingen tvil om at systemet har vært til stor hjelp i mange husstander. Singer mener programmet blant annet har ført til mer likestilling blant kjønnene og har hatt en indirekte effekt på stabiliteten i landet. –Den økonomiske støtten blir gitt til kvinnene i familien – og det er de som henter pengene i banken og sørger for at familiens behov er dekket. Vi har sett at flere kvinner har organisert seg innad i sine egne samfunn – slik bidrar Bolsa Familia til å gi kvinnene større følelse av egenverd.

Økonomien bør vokse raskere

Men Bolsa Familia er kun et ledd i prosessen med å bekjempe 12

fattigdommen i Brasil, presiserer Singer. Han viser til at om det ikke var for den økonomiske veksten som alt var i gang i Brasil da Lula kom til makten, ville aldri slike sosiale reformer vært mulig. Og han bekymrer seg for stagnasjonen som ser ut til å ha rammet den brasilianske økonomien. I motsetning til flere andre land rammet av finanskrisen, er Brasil fremdeles på pluss-siden, men fra 2010 og til i dag har den økonomiske veksten falt fra 7,5 prosent av BNP til 0,9 prosent. Singer mener veksten bør ligge på minst fire prosent skal Brasil klare å bekjempe fattigdommen. – Om Brasil skal klare å nå de målene som er satt, må den økonomiske veksten gå raskere enn det gjør i dag. Vi står foran enorme utfordringer – vi er et land med 200 millioner innbyggere, hvorav store deler lever i fattigdom. Skal lulismen

Andre Singer var pressetallsmann for tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva.

Roberto Stuckert Filho, Blog do Planalto, Flickr Commons

Det paradoksale Brasil

videreføres må økonomien skape rom for store investeringer – vi må bygge skoler, sykehus og transportmidler. Det er mye som må gjøres.

Videreføringen av lulismen

Sittende president Dilma Rousseff, som var Lulas høyre hånd da han var president, vant valget med god margin i 2010. Mange mener hun seilte vinnende gjennom på bølgen av Lulas popularitet, likevel har hun opprettholdt en relativt stødig oppslutning fra brasilianerne. – Dilma og Lula er to veldig forskjellige ledertyper. Lula hadde lang tids erfaring som fagforeningsleder og partileder, han var en karismatisk politiker. Dilma er mer teknokratisk. Men jeg mener hun gjør en god jobb i videreførelsen av lulismen. Hun vil kanskje gjennomføre enkelte økonomiske endringer, men den

sosiale politikken vil nok fortsette. Jeg er ganske sikker på at hun blir gjenvalgt i 2014.

Korrupsjonsanklager

At Dilma Rousseff er en annen politikertype enn Lula kan vise seg å være i hennes favør. Det har siden 2005 vært omfattende korrupsjonsanklager rettet mot deres arbeiderparti og flere statsråder og høytstående medlemmer har blitt dømt for korrupsjon og stemmekjøp. Lenge har det også florert korrupsjonsanklager mot Lula selv, men Singer tror ikke dette vil skade verken Lula eller Dilmas omdømme. – Beskyldningene mot Lula er gamle beskyldninger som aldri er blitt bevist. Disse dukker opp nå og da, uten at det virker som om det finnes noe mer solid bak det. Jeg tror ikke dette skader omdømme til noen av dem. 13

Brasils neste utfordring Korrupsjonsskandalen blir liggende som et vanskelig moment i en tid hvor Dilmas posisjon er under stort press. Lovnadene om å slette ekstrem fattigdom i Brasil og å fortsette lulisme-politikken blir presset av de to økonomisk krevende oppgavene landet har tatt på seg. Forberedelsene til fotball-VM og de Olympiske leker har så langt krevd store investeringer i anlegg og infrastruktur – infrastruktur det fryktes ikke vil komme befolkningen til gode. I et slikt politisk klima blir spørsmålet om Dilmaadministrasjonen vil kunne opprettholde den økonomiske veksten samtidig som de sosiale reformene videreføres, og dermed om arven fra Lula fremdeles er levedyktig.

Nåværende president Dilma Rousseffviderefører lulismen med ulike velferdstiltak. Her presenteres programmet: Plan Brasil sem Miséria.

Det paradoksale Brasil

Vår problematiske soyaavhengighet For mange er soya først og fremst forbundet med den salte, sorte sausen vi dypper sushien i. Indirekte er soya en langt større del av dietten vår enn vi tror. Det er ikke uproblematisk.

Framtiden i våre hender

Tekst: Anne Kari Garberg, journalist og researcher i Framtiden i våre hender

Selvforsyning har i flere tiår vært et uttalt mål i norsk landbrukspolitikk. I landbruksmeldingen fra 2012 slo myndighetene nok en gang fast at norsk matproduksjon skal baseres på bærekraftig bruk av «våre nasjonale ressurser». Ifølge tall fra Norsk Institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF ) er den norske selvforsyningsgraden i dag på rundt 50 prosent. Men statistikken er misvisende. Kyllingfileten du plukker fra butikkhylla, også den som er merket Nyt Norge, er sannsynligvis fra en broilerkylling født og oppvokst i Norge. Men i de om lag fire ukene den får leve før den er slakteklar spiser den utelukkende kraftfôr. Kraftfôret består i stadig økende grad av importerte råvarer, i all hovedsak soya fra Brasil.

80-tallet, skyldtes at dyrene ble fôret med kjøttbeinmel som ikke var tilstrekkelig varmebehandlet. Som en konsekvens ble det nedlagt forbud mot bruk av kjøttbeinmel i kraftfôr i Europa. I Norge inntrådte forbudet i 2001. Siden har Norge importert en stadig økende andel av proteinkildene til norsk kraftfôr fra utlandet. Soya fra Brasil har vært særlig viktig og forbruket av soyamel i fôret har økt med over 30 prosent i løpet av det siste tiåret. I 2012 var importen på over 400 000 tonn. Broilerkyllingen er en viktig årsak til økningen – nordmenn spiser i dag fire ganger mer kylling enn for tyve år siden og kyllingproduksjonen har økt kraftig, men også kyr, sau og svin fôres med stadig mer kraftfôr.

Fra kjøttbeinmel til soyamel

Dessverre har soyaproduksjonen i Brasil en rekke alvorlige følger. Produksjonen krever enorme landarealer og fører til omfattende avskoging. Soyaen som den norske

På 90-tallet ble det oppdaget at kugalskap, en dødelig hjernesykdom som blant annet rammet storfe i Storbritannia mot slutten av

Konsekvenser i Brasil

storimportøren Denofa AS importerer dyrkes i den vestlige delen av delstaten Mato Grosso i Brasil. I dette området møtes to økosystemer; den brasilianske savannen, kalt cerradoen, og regnskogen. Cerradoen har et større biologisk mangfold enn den afrikanske savannen og regnskogen i Amazonas er som kjent verdens mest artsrike økosystem. 40 prosent av cerradoen har blitt omdannet til beitemarker og soyaplantasjer i løpet av de siste 35 årene. Avskogingen har vært enorm. Etableringen av de enorme soyaplantasjene fører ikke kun til at naturmangfoldet forringes. Forskere fra Institutt for klimaforskning (Cicero) slo i en fersk studie fast at avskogingen som følger av Brasils eksport av soya og kjøtt står for en betydelig andel av landets CO2-utslipp. I tillegg blir lokalbefolkningen som lever i tilknytning til plantasjene utsatt for enorme mengder med giftige og helseskadelige sprøytemidler, og

I 2012 importerte Norge mer enn 400 000 tonn soya. Kyllingproduksjonen har økt kraftig, men også kyr, sau og svin fôres med stadig mer kraftfôr laget av soya.

Det paradoksale Brasil

Brasil er i utgangspunktet et land hvor den dyrkbare jorden er ekstremt skjevfordelt. Under to prosent av godseierne eier nær 50 prosent av den dyrkbare marken. Soyaproduksjonen er kapitalintensiv og krever store maskinparker og dyre innsatsfaktorer i form av såfrø, gjødsel og sprøytemidler. Tusenvis av småbønder har endt opp med å selge eller leie ut jorda si til landeiere og agrokonsern som kan finansiere de dyre innsatsfaktorene som industrien krever. For knappe ti år siden hadde de 20 største soyaprodusentene i Mato Grosso kontroll over ni prosent av den dyrkede jorda i delstaten. I 2010 kontrollerte de 20 prosent. Antallet eiendommer eid av store agrokonsern økte i samme tidsperiode fra 67 000 til 131 000. I løpet av de siste fem årene har tusenvis av bønder i Mato Grosso vært nødt til å leie ut jorda si eller legge ned produksjonen på grunn av de stadig økende produksjons- og logistikkkostnadene i soyasektoren. Den sosiale bevegelsen MST (De jordløses bevegelse) kjemper for å skaffe jordløse et livsgrunnlag, blant annet ved å okkupere landområder. Ifølge MST forekommer det også ulovlig utleie av okkuperte landområder til soyaprodusenter.

Press på urfolk

Soyaboomen i Brasil har også store konsekvenser for Brasils urfolk. I

De unge soyaplantene ser uskyldige ut, men det utstrakte monojordbruket har store konsekvenser for miljøet i Brasil.

Global matsikkerhet?

Norske myndigheter slår fast global matsikkerhet som et overordnet mål for norsk landbruk. Matsikkerhet, påpekes det, skapes ved at land utnytter sine naturgitte forutsetninger for matproduksjon og gjennom at produksjonen skjer på en bærekraftig måte. Men det er ikke naturgitte forutsetninger som muliggjør den eksplosive økningen i produksjonen av norsk slaktekylling. Tilvirkningen av de brasilianske soyabønnene har en lang rekke negative konsekvenser og kan neppe kalles bærekraftig. Enten må selvforsynings- og bærekraftsmålene for norsk landbrukspolitikk nedjusteres, eller så må landbrukspolitikken legges om slik at dagens målsettinger faktisk oppfylles. Det siste er helt klart det beste for folk og natur i både Brasil og i Norge. Og ikke minst for klimaet. 15

Framtiden i våre hender

Skjev fordeling av areal

områdene hvor den norske soyaen dyrkes, lever det flere urfolksgrupper som på ulike vis påvirkes av soyaproduksjonen. Enkelte grupper har valgt å «følge strømmen». Tross i at det er ulovlig gir de opp sitt tradisjonelle levesett og leier ut jord fra sine territorier til soyaproduksjon. Andre grupper forsøker å opprettholde sin tradisjonelle kultur og levemåte, men møter store utfordringer. Viktige vannkilder blir forurenset av de enorme mengende med ugress- og plantevernmidler som sprøytes på soyaplantasjene. Det påvirker dyrebestanden. Jakt og fiske har ifølge flere urfolksgrupper blitt dårligere ettersom plantasjene har blitt stadig flere, og kommet stadig nærmere territoriet deres.

Flyfoto av en soyaplantasje rundt Xingu, et av Brasils største vernede områder for urfolk.

Framtiden i våre hender

urfolksterritorier presses. Samtidig blir stadig større områder av dyrkbar jord konsentrert i hendene på store godseiere og mektige nasjonale og internasjonale agrokonsern.

Framtiden i våre hender

Norske myndigheter slår fast global matsikkerhet som et overordnet mål.

To arbeidere fra den brasilianske soyagiganten Amaggi. Amaggi er den største leverandør til og nå eier av Denofa AS, den norske soyaimportøren fra Fredrikstad).

Det paradoksale Brasil

Et ansvar så stort som profitten Norge har, med sin oljeboring og investeringer, selv et ansvar for å ta opp de store sosiale- og miljørelaterte utfordringene i Brasil.

Brasil omtales ofte som et land med positiv utvikling og et sterkt og gjennomsiktig demokrati. På Norads nettside står det at Brasil har «menneskerettigheter godt forankret både i grunnlov og i lovverk». På tross av disse beskrivelsene har det så langt i 2013 vært en rekke store protester mot myndighetenes politikk. Demonstrantene ønsker en slutt på korrupsjonen og myndighetenes utstrakte pengesløseri, og de krever bedre helsetjenester og utdanningstilbud. Mosaikken av krav og tema som dukker opp i protestene tyder på en dypere politisk og moralsk krise. Mange frykter at dette kan være en trussel mot demokratiet. Til tross for eks-president Lulas karisma og lovnader om fattigdomsbekjempelse, styrer oligarkiet fortsatt landet ut fra sine egne private interesser. Bildene stemmer ikke overens. Sett fra innsiden opplever Brasil et dypt moralsk dilemma ettersom mangelen på tillit til politikerne blir større for hver korrupsjonsskandale. Denne bedøvende dynamikken vanskeliggjør politisk engasjement og står i veien for diskusjoner knyttet til for eksempel utviklingspolitikk. En eventuell utviklingsdiskusjon kunne ført til en bedre forvaltning av landets ikke-fornybare ressurser med fokus på sosial rettferdighet. I tillegg kunne det åpnet for fordeling og skaping av verdier innad i landet. Med andre ord å unngå at nasjonens formue

Deltafrut, Flickr Commons

Tekst: Fernando Mathias, advokat og rådgiver for Kirkens Nødhjelps Brasilprogram.

forsvinner til utlandet, men heller bidrar til å skape likhet og velferd i samfunnet, sånn som Norge gjorde det. Har ikke Norge ansvar for å bidra her?

Norge tjener fett på olje

Norske selskaper tjener milliarder på utvinning av strategiske naturressurser som mineraler og olje i Brasil. Dette er også penger som kommer den norske stat til gode. Ta for eksempel oljen. Norge omtales som et land som har klart å slippe unna «oljeforbannelsen». Oljeforbannelsen rammer land med store oljeinntekter og innebærer at oljen skaper inntektskonsentrasjon, korrupsjon, sosial ulikhet og mangel på demokrati. Samtidig synes Statoil å være opptatt av å hente ut maksimal 16

grunnrente fra brasiliansk olje, noe Norge kjempet hardt mot hjemme for bare noen tiår siden. Norges fallende oljeproduksjon og behov for å erstatte reserver har ført til en internasjonalisering av industrien mot lovende markeder som Brasil. I 2012, mens regjeringen i Brasil ikke engang hadde en nasjonal beredskapsplan (noe de heller ikke har i dag), pumpet Statoil opp 22,4 millioner fat olje i Peregrinofeltet. Statoil kjøpte også seks nye blokker i Espirito Santo i mai 2013. Leverandørindustrien tjener også godt i Brasil. På grunn av framtidsutsiktene knyttet til nye uutnyttede petroleumsreserver i det såkalte Pre-saltområdet i Atlanterhavet, er det en allmenn oppfatning i den norske oljeindustrien at Brasil snart vil være

Oljeutvinning og raffinering like utenfor kysten er skyld i miljøødeleggelser. Blant annet har Rio de Janeiros berømte strenger blitt forurenset i flere tiår

NHD-INFO, Flickr Commons

Det paradoksale Brasil

det viktigste landet for norsk eksport av oljeteknologi og tjenester. I 2011 hadde den norske leverandørindustrien en omsetning på rundt 19 milliarder norske kroner i Brasil. De leverte tjenester som seismikk, boring, vedlikehold, spesialiserte supplybåttjenester, undervannsoperasjoner og brønntjenester. Siden august 2013 har flere norske selskaper fått store kontrakter med Petrobras for levering og utleie av oljeutstyr. DOF Subsea fikk en av de største kontraktene et norsk selskap har fått i Brasil noensinne, med en verdi på 10 milliarder norske kroner. De er ikke de eneste: Både Subsea 7, FMC Technologies og Solstad Offshore har i løpet av de siste månedene fått kontrakter verdt milliarder av kroner for bygging av skip, skipsutleie og andre tjenester. Det er kort sagt mye norske penger i den brasilianske oljeindustrien.

Er Brasil forberedt på oljeboomen?

Riksrevisjonen i Brasil lanserte i 2012 en rapport som inneholdt

skarp kritikk av den manglende offentlige forvaltningen av oljevirksomheten i landet. Blant annet står det i dokumentet at oljedirektoratet i Brasil (ANP) gir tillatelse til oljeplattformer basert kun på ensidige dokumentasjon utgitt av selskapene selv, uten egen kontroll. Videre peker rapporten på at ANP verken etterforsker ulykker på plattformene eller offentliggjør informasjon om ulykkene. Miljørisiko har ikke vært et kriterium for inspeksjoner. Det står også at Miljødirektoratet ikke har oversikt over driften av utstyr nevnt i beredskapsplaner og heller ikke over støttefartøy. I den store Fradeulykken i 2011, viste det seg at selv om beredskapsplanen regnet med 6 timer til første reaksjon, tok det mer enn 23 timer, og to av tre beredskapsbåter var ute av drift da hendelsen inntraff. Fradeulykken har avslørt mange svakheter i beredskapsevnen og viser at oljevirksomhet er en aktivitet med svært høy risiko. Nasjonens oljebonanza går på bekostning av miljøet og menneskerettighetene. Raffinerier 17

i Duque de Caxias, ikke langt unna Rio de Janeiros berømte strender, har forurenset området i flere tiår.

Norsk bistand i Brasil

Norsk bistand til internasjonale og lokale ikke-statlige organisasjoner i Brasil var i 2012 på 30 millioner kroner. Det er mye mindre penger enn det Norge tjener på oljebransjen i Brasil. Allikevel har norsk bistand til Brasil siden 1980 vært et viktig verktøy for styrking av miljø- og urfolksrettigheter, forankret i Brasils Grunnlov av 1988. Norge har bidratt til urfolksrettigheter i Brasil gjennom Norads Urfolksprogram i mer enn 27 år. Dette har vært viktig for å øke informasjonen og forståelsen av urfolk i Brasil og behovet for å erkjenne deres konstitusjonelle rettigheter. Uten norsk bistand ville det vært mye vanskeligere å oppnå dette. I dag er urfolksrettigheter igjen under angrep i kongressen, og det finnes mange lovforslag for grunnlovsendring rettet mot urfolk. Store godseiere vil eliminere retten til land for urfolk

Brasil er en viktig økonomisk samarbeidspartner for Norge. Her signerer det norske Garanti-instituttet for eksportkreditt en avtale med det brasilianske oljeselskapet Petrobras i 2010.

Det paradoksale Brasil

Norge, både næringsliv og regjering, bør heller våge å samarbeide med Brasil om de vanskelige utfordringene.

Klimaparadoks i Brasil

Norge har spilt en viktig rolle i internasjonale klimaforhandlinger

og kommet med det banebrytende klima- og skogprosjektet (KoS), rettet mot utslippsreduksjon fra avskoging i tropiske regnskoger rundt i verden. Norge har betalt 2,55 milliarder kroner til Amazonasfondet og lovet å betale inntil 1 milliard dollar innen 2015. Brasil har klart å redusere avskoging med 60 prosent sammenliknet med gjennomsnittlig avskoging mellom 20012010 (referansenivået). I 2009 lanserte Brasil frivillige mål om utslippskutt, som senere ble vedtatt lov. Målene inkluderte 72 prosent reduksjon i avskogingen innen 2017, og reduksjon i de totale klimagassutslippene med mellom 36,1 og 38,9 prosent, sammenliknet med forventede

Neil Palmer (CIAT), Flickr Common

samt retten til naturressurser. De hevder at urbefolkningen står i veien for storskala jordbruk og derfor må flyttes for å gi vei til soyabønner eller andre jordbruksvarer til eksport. Jordbrukssektoren utgjør 22 prosent av Brasils BNP og 41,7 prosent av all eksport i 2012. Allikevel vil norske myndigheter rette bistand mot tilrettelegging for norsk næringsliv i andre land. Til tross for norske oljemilliarder tjent på brasiliansk sokkel, er det mange i dag som mener at Brasil som mellominntektsland ikke burde motta bistand fra Norge.

Brasil er den største mottakeren av norsk bistand, og store deler går til skogbevaringsprosjekter i Amazonas.

klimagassutslipp i 2020. Likevel viser siste tall om avskoging i Amazonas en økning i avskogingen. Samtidig ser det paradoksalt ut til at Statoil pumper opp 100.000 fat/dag på Peregrinofeltet, med en karbonutslipp på omtrent 1,3 million tonn CO2 per år. Hva er egentlig Norges rolle og bidrag til klimaregningen i Brasil?

Bør ta ansvar

Hvilket ansvar har norske selskaper og regjeringen med tanke på Brasils miljømessige- og sosiale utfordringer? Mindre fotballprosjekter eller teknisk utdanningstiltak skapt for å forsyne egne selskaper med rett kompetanse er ikke i nærheten av det ansvaret som følger av den økonomiske gevinsten tatt fra brasiliansk sokkel. Ei heller bistanden for å fremme norsk næringsliv i de virksomhetene som fører til mest miljø- og sosiale skader. Norge, både næringsliv og regjering, bør heller våge å samarbeide med Brasil om de vanskelige utfordringene: styrking av kontrollmekanismer fra sivilsamfunn, aktiv bekjempelse av korrupsjon, promotering av gjennomsiktighet, eliminering av forurensing og miljøskader, effektiv reduksjon av karbonutslipp fra oljesektoren, konsultasjonstiltak med lokalbefolkningen og andre tiltak som virkelig fremmer demokrati og menneskerettigheter, og ikke bare på pen statistikk som den brasilianske regjeringen liker å vise frem.

Det paradoksale Brasil

Rettigheter i revers Etter år med økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon, anerkjennelse av urfolksrettigheter og redusert avskogning, er Brasil i ferd med å snu om i gal retning på viktige punkter.

Marcos Wesley / ISA

Tekst: Anne Leifsdatter Grønlund, programkoordinator for brasiliansk Amazonas i Regnskogfondet.

– Brasil har noen avgjørende uker foran seg. Vi er inne i finaleomgangene i det mest aggressive angrepet på Brasils miljø- og urfolkslovgivning vi har sett siden grunnloven ble vedtatt i 1988, sier Beto Ricardo, seniorrådgiver i den brasilianske miljøog rettighetsorganisasjonen Instituto Socioambiental (ISA).

Den store styrkeprøven

I fjor vedtok Brasil en ny skoglov. Den nye loven svekket beskyttelsen av viktige skogområder og ga amnesti for store områder som var ulovlig avskoget. I ettertid framstår skogloven som brekkstanga som åpnet døra

for et skred av negative prosesser - en maktdemonstrasjon fra landbrukslobbyen i Kongressen. Landets landbrukselite er en mektig krets av rike personer og familier som sitter på gårder på størrelse med norske fylker. Men industrilandbruket gir lite sysselsetting og ressursfordeling i et politisk system der det lønner seg å åpne nye ubrukte områder framfor å effektivisere driften. Derimot produseres 70 prosent av maten som går til nasjonalt konsum, av småskala familiejordbruk. Det er også her 75 prosent av arbeidskraften i primernæringen sysselsettes. Samtidig opptar denne produksjonen bare 30 prosent av 19

Brasils dyrkbare land – og den mottar bare 13 prosent av de statlige landbrukssubsidiene.

Offensiv mot urfolksterritorier

Det er ikke tvil om at det rasles med sablene. Miljø- og urfolksbevegelsen går så langt som å omtale dagens politiske klima som det verste siden militærdiktaturet, og de siste månedene har det spisset seg til. Per i dag er det fremmet 83 lovendringsforslag i Kongressen som truer urfolksterritorier og andre verneområder. I tillegg finnes det en rekke andre saker, som befinner seg på andre steder i det politiske systemet.

Urfolksterritorier gir den beste beskyttelsen både av regnskogen og av urfolkene som bor der. I Davis landsby Demini bor alle innbyggerne under samme tak.

Beto Ricardo / ISA

Det paradoksale Brasil

En gjennomgang gjort av ISA viser at rundt 75 prosent av de eksisterende territoriene allerede har en konkret territoriell trussel mot seg, som konsesjonssøknader om å gruvedrift, eller planer om å bygge en vei eller et vannkraftverk.

Vil svekke grunnloven

Spesielt to forslag til grunnlovsendring, som har sitt opphav i landbrukslobbyen, skaper stor bekymring. Det ene søker politisk kontroll over opprettelse av urfolksterritorier ved å flytte beslutningsmyndigheten fra utøvende til lovgivende makt, mens det andre vil åpne eksisterende territorier for ressursutvinning og annen bruk. Begge vil få store konsekvenser

for landets urfolk. Urfolksbevegelsen har ikke blitt tatt med i prosessen når lovforslagene har blitt diskutert, slik de har krav på. Et annet forslag som vekker stor bekymring, vil åpne opp for gruvedrift og mineralutvinning på urfolksterritorier. En gjennomgang viser at det per i dag ligger over 4.500 konsesjonssøknader hos myndighetene om å lete etter gull på steder som overlapper med urfolksterritorier. I noen tilfeller er så mye som 100 prosent av territoriet dekket av konsesjonssøknader. Neste år er det valg, og Kongressen vil ikke ha det samme rommet til å presse gjennom lovendringer. Det er derfor mye 20

som tyder på at landbrukseliten de neste ukene vil jobbe målrettet for å få gjennom de to grunnlovsforslagene.

Verdifulle skogvoktere eller hinder for utvikling?

Offensiven mot skogloven og urfolks rettigheter forklares ofte som en kombinasjon av en intensivering av primærnæringen, og en reaksjon på strengere håndheving av miljølovverket: Når storgodseierne opplevde at miljølovgivningen faktisk ble overholdt, besluttet de å endre lovene. Til tross for at Brasil har vært et foregangsland i å etablere urfolksterritorier, er prosessen langt fra avsluttet. Men

Indianere fra hele landet samlet seg i Brasilia i 1986 for å kjempe for at deres rettigheter ble tatt med i grunnloven.

Urfolk:

I siste folketelling (2010) identifiserte omtrent 900 000 brasilianere seg selv som indianere. Disse er fordelt på 230 urfolksgrupper og det snakkes 180 ulike språk. Drøyt 40 prosent av brasiliansk Amazonas er beskyttet i en eller annen kategori og 25 prosent er urfolksterritorier.

Regnskogfondet / ISA

Det paradoksale Brasil

betydningen av disse områdene, og av de som forvalter dem, synes å ha falt ut av den politiske agendaen. Det har nesten ikke blitt opprettet urfolksterritorier eller andre typer verneområder under president Dilma Rousseff, og jordbruksreformen står i stampe. Vi ser en regjering som ikke prioriterer land til samfunnsmessige, sosiale eller miljømessige mål. Det kan dermed virke som om urfolk og verneområder for alvor er redusert til hindre for utvikling, et syn som var vanlig da Brasil bestemte seg for å ”utvikle den uproduktive Amazonasregionen” på 1940-tallet. Beto Ricardo spår økt konfliknivå dersom rettigheter

etablert gjennom demokratiseringsprosessen og grunnloven svekkes. – Det er etterkommerne av den samme eliten som i sin tid fordrev indianerne, som nå jobber for å gjøre det igjen. Den samme eliten som var ansvarlige for å gjøre Brasil til et av verdens mest ulike samfunn, sier Ricardo.

Urfolkene mobiliserer

Parallelt med at sterke økonomiske krefter spiller et politisk spill for å få tilgang på nye, «ubrukte» områder, kjemper urfolkene sin kamp både lokalt og nasjonalt for å få lov til å fortsette å bo i, og ta vare på, sitt land. Den 5. oktober markeres 25årsdagen for Brasils grunnlov. Det blir ingen feiring for Brasils 21

urfolk, som planlegger massive demonstrasjoner i Brasilia, med deltakelse fra urfolk fra hele Brasil. En av de som skal delta, er den anerkjente og respekterte talspersonen for yanomamiindianerne, Davi Kopenawa Yanomami. Han har i år fått mye oppmerksomhet i Norge, etter kong Haralds besøk i yanomamilandsbyen. – Skal vi overleve på jorda, er vi nødt til å vi bevare skogen. Og ingen kjenner skogen bedre enn de som har bodd der i flere hundre generasjoner, sier Davi Kopenawa Yanomami. – Tiden er kommet for å forsvare våre rettigheter som folk. Vår rett til land, helse, språk – en framtid.

Davi Kopenawa Yanomami er en internasjonalt anerkjent urfolksleder og talsmann for yanomami-indianerne i Brasil. Han kjemper en utrettelig kamp for rettighetene til sitt folk.

Det paradoksale Brasil

Den tapende part Kampen mot gigantdemningen Belo Monte har vart i 24 år. Nå holder de berørte urfolkene i Brasil på å gi opp motstanden.

Tekst og foto: Marte Skaara, er journalist og var på reportasjetur til Brasil i vår.

Noen småfugler flyr over vannflata, en langhalset, lilla fugl sitter på elvebredden og gule sommerfugler danser over vannstrømmen. Ellers er det lite dyreliv å se. Den massive regnskogen står som en grønn mur på begge sidene av Xingu, en av Amazonas store sideelver. Men bak den grønne fasaden skjuler trærne et biologisk mangfold som er blant det høyeste i verden. I «The Big Bend» – den store svingen i Xingu-elva finnes 350 forskjellige fiskearter. Denne 100 kilometer lange strekningen vil miste minst 80 prosent av vannføringen når gigantdemningen Belo Monte kutter elva i to i høst.

Elleve urfolk rammes

Belo Monte, som skal stå ferdig i 2015, vil bli verdens tredje største demning. En mindre demning skal stoppe elva og lede vann-

massene inn i to kanaler som fører vannet videre til hoveddemningen Belo Monte. Ingen vet hva som blir konsekvensene for livet i elva. Men arara-folket som bor i Xingus store sving, har allerede fått merke konsekvensene på kroppen. I alt vil elleve urfolksområder bli berørt av prosjektet. Araraene er det urfolket som bor nærmest demningen. Medisinmannen deres, Leoncio, sier Belo Monte er det tristeste han har opplevd i hele sitt liv. Mens Belo Monte vil redusere vannstanden i den delen av elva som renner fordi landsbyen, vil den oversvømme øyene hvor Leoncio høster medisinplantene. Ingeniørene fra energiselskapet kom og fortalte ham at vannstanden vil forbli på det som er elvas naturlige nivå i tørkesesongen. Leoncio svarte at elva ikke har noe nivå. Han forteller at elvas ånd er avhengig av vannets 22

naturlige variasjon mellom lavog høyvann, akkurat som fiskene, delfinene og skilpaddene. Alle vil lide, sier han.

Bestikker de unge

Arara-landsbyen er ikke den samme som den engang var. Leoncio fortviler over at ararafolkets tradisjonelle kultur dør ut. Innbyggerne blir bestukket med gaver som mat, diesel til båtene og noen nye bygninger. I fjor sommer stoppet rettssystemet byggingen av Belo Monte i ei uke, da retten slo fast at urfolkene ikke var blitt konsultert. Men i dag vet ikke Leoncio hva innbyggerne i landsbyen hans ville svart dersom de skulle bli spurt om de er for eller mot demningen. Svaret er avhengig av hvor mye gaver de til en hver tid får av selskapet, mener han. I stedet for å gi urfolkene skoleog helsetjenestene de var blitt

For xikrin-folket er elva selve livsåren. Fra elva får de vann, her bader de, fisker, vasker klær og navigerer. Belo Monte vil kutte vannveien deres til nærmeste by og landsbyen har blitt lovet en bilvei. Veier i regnskogen er forbundet med økende avskoging og flere inntrengere på urfolkenes områder, som ulovlige gullgravere og tømmerhuggere.

Det paradoksale Brasil

I `The Big Bend´ – den store svingen i Xingu-elva finnes 350 forskjellige fiskearter. lovet, har myndighetene i to år gitt kompensasjonen til urfolkene i kontanter. Pengene har skapt splid innad i landsbyene. Før kompensasjonen startet var det 18 landsbyer i regionen, nå er det 37. De unge lederne i de nye lands-byene tilbringer mye tid i byen for å forhandle med energiselskapet. Her blir de tilbudt penger, biler og båter mot at de lar være å kjempe mot demningene. I en av landsbyene som fremdeles ønsker å kjempe mot Belo Monte, bor småbarnsfaren Mukuka. Han tilhører xikrinfolket, det største av de berørte urfolkene. Selv om hans folk er splittet i kampen mot Belo Monte, ønsker Mukuka å fortsette å kjempe. 24-åringen har hatt trusselen om Belo Monte over seg fra han ble født. Selv om han ikke vet hvordan, er Mukuka sikker på at de vil klare å stoppe demningen. – Det vil komme en tid da alle urfolkene vil forene seg. Mange sier at det ikke kommer til å skje, men jeg tror på gud og på at Belo Monte en dag vil stanse. Det er for mye ødeleggelse til at det kan fortsette, sier han.

Arter kan gå tapt

Opptil ti fiskearter som man ikke finner noe annet sted i verden, lever i den delen av elva som vil miste vann på grunn av Belo Monte. En av dem er den lille, stripete sebrafisken. Fordi den er sterkt avhengig av det hurtigrennende vannet i svingens mange fosser og stryk, er forskerne lite optimistiske på dens vegne. Hvor mange arter

som vil dø ut med Belo Monte, er det ingen som vet. I huler langs elva lever innsekter og en flaggermus som bare finnes i dette området, og nedenfor Belo Monte ligger sandstrendene hvor skilpaddene legger eggene sine. Det er forbi disse sårbare områdene at Belo Montes 18 turbiner skal fraktes. Elvebunnen her må sprenges bort for å gjøre plass til de store båtene. Allerede sliter skilpaddene; demningen trekker tusenvis av arbeidere til området. De fanger skilpaddene og spiser dem. En rapport spår at avskogingen i regionen vil bli ti ganger så stor på grunn av Belo Monte og migrasjonen demningen skaper.

Mukuka Xikrin ønsker å kjempe mot Belo Monte, men lederne i landsbyene har blitt enige om å la være. – Hvis Belo Monte blir ferdig, er det slutten for urfolkene, sier han.

Frykter for framtida

Forskerne er svært bekymret. Det er urfolkene også. Og selv om urfolkene som blir direkte påvirket av Belo Monte er passive i kampen mot demningen, er det andre urfolksgrupper som fortsetter å kjempe. Munduruku-folket bor ved en annen av Amazonas sideelver. I vår okkuperte de Belo Monte og reiste så til hovedstaten Brasília for å protestere mot demningen. Etter at regjeringen er ferdig med Belo Monte planlegger de å bygge fem demninger på munduruku-folkets elv. Tilsammen planlegger Brasil å bygge over 60 demninger i Amazonas. For mundurukuene betyr demningene slutten for urfolkene i Brasils regnskog. Denne teksten var først publisert på nettsiden til Foreningen for internasjonale vannstudier (FIVAS). 23

Her blir Mukuka Xikrin malt av sin tante. Xikrin-folket er et av de urfolkene i regionen som har beholdt flest av sine tradisjoner.

Belo Monte er verdens største byggeplass med over 20 000 arbeidere. Forskere frykter for hva som kan skje når disse blir arbeidsledige i 2015.

Det paradoksale Brasil

10 ting du ikke 2.

Bart van Dorp, Flickr Commons

Det skilles ofte mellom det fattige nord og det mer velstående, industrialiserte sør. Dette skillet blir av og til kalt «Belinda»: det rike sør blir sammenliknet med Belgia og det fattige nord med India.

I Brasil finnes en tredjedel av verdens aper (over 80 forskjellige arter!), en tredjedel av verdens fugler og en femtedel av alle reptiler. Over 2000 arter av pattedyr, amfibier, reptiler og fisker hører hjemme i Brasil.

Brasilianeren Alberto Santos-Dumont tegnet, bygde og fløy det første praktiske, styrbare luftskipet. Denne erobring av luften, spesielt en flyvning rundt Eiffeltårnet den 19. oktober 1901, gjorde ham til en av de mest berømte personer tidlig på 1900-tallet.

GEO HUM, Wikimedia Commons

Bruttonasjonalproduktet (BNP) til Brasils største by, São Paulo, er større enn BNP i Argentina, Chile, Uruguay og Paraguay til sammen.

Mauroguanandi, Flickr Commons

Landets navn kommer fra brasiltreet som portugisiske oppdagelsesreisende fant på østkysten av Brasil. Treet var etterspurt som fargestoff og var en viktig eksportartikkel. I dag er arten utrydningstruet.

Det paradoksale Brasil

visste om Brasil 7.

Den største japanske byen utenfor Japan er i Brasil, nærmere bestemt i Liberdade-distriktet i São Paulo.

Det er funnet spor etter 77 urfolksgrupper som lever i frivillig isolasjon i Amazonas, de fleste i regnskogen i grenseområdene mellom Brasil og Peru.

Brasil er verdens største kaffeprodusent. Brasiliansk kaffe er svært variert på grunn av ulikheter i jordsmonn, klima og dyrkingsteknikker i de forskjellige regionene.

Jangadeiro Online

10.

Neil Palmer (CIAT), Flickr Commons

Elton Soares via Getty Images

Brasil har det tredje største veinettverket i verden, og det tiende største jernbanenettverket. Verdens største trafikk-kork fant sted i São Paulo i 2008 og målte over 290 kilometer.

Brasils landslag i fotball er det eneste laget som har deltatt i alle arrangerte fotball-VM. Fram til nå har Brasil vunnet fem av dem, i 1958, 1962, 1970, 1994 og 2002.

Det paradoksale Brasil

Skjebnedagen – Vi skrev på murene og prøvde å spre nyheter om diktaturet og informere om kamerater som forsvant. Så ble jeg arrestert. Jeg forsvant fra jordens overflate i tre måneder. Ingen visste hvor jeg var. Tekst: Eirin Høiseth, bachelor i Sammenliknende politikk og er redaktør for tidsskiftet LatinAmerika.

Den 11. september 1973 var Sergio Blamey 17 år og deltok på en husokkupasjon i Santiago. Han ble vekket tidlig, med beskjed om at militæret hadde begynt å ta over sentrale områder av hovedstaden. – Vi fikk beskjed om at vi skulle prøve å danne barrikader, men vi hadde ingen muligheter til å forsvare oss. Aktivisten og den mangeårige drivkraften i Latin-Amerikagruppene i Bergen, Sergio Blamey, tenker tilbake. 40 år har gått siden den skjebnesvangre dagen som skulle endre flere liv enn hans eget.

Trusselen Chile

Historien er kjent for mange. Allende hadde gått til valg på store reformer og var godt i gang med å gjennomføre dem. Utdannings- og helsereform gikk hånd i hånd med byggingen av en sterk demokratisk deltakelse – nedenfra. Nasjonalisering av industri og en omfattende jordreform ga økt inntektsgrunnlag til staten og store endringer i livene til bønder som tidligere ikke hadde jord. I utenrikspolitikken ble det opprettet nye relasjoner til progressive krefter i LatinAmerika og Afrika, og Allendes regjering valgte å stille seg utenfor de to blokkene i den kalde krigen. Men for USA representerte Chile en fare. Allende ble møtt med blant annet

internasjonale handelsboikotter som skulle stoppe den chilenske økonomien, men det holdt ikke. 11. september 1973 ble Salvador Allendes folkevalgte regjering kuppet av militæret under ledelse av Augusto Pinochet.

Motstand

– Jeg tror alle ble tatt på senga, og mulighetene for å opprettholde motstand mot militærdiktaturet var derfor veldig små, forteller Blamey. Militærdiktaturet kriminaliserte all motstand og selv det å ha vært medlem av et politisk parti kunne få deg drept. Blamey beskriver en situasjon der kommunikasjonen var vanskelig og man aldri kunne vite hvem man kunne stole på. Man kunne bli angitt av en nabo, eller en som mislikte deg. – Hele Chile var en konsentrasjonsleir, alle slumområder og industriområder ble ransaket. Det var mange år med unntakstilstand og frykt, forteller Blamey. Som titalls tusen andre ble han til slutt arrestert for motstandsarbeid. – Vi pleide å lage løpesedler og plassere dem i eksosrørene på biler. Sånn at når bilene startet ville løpesedlene blåse overalt. Vi skrev på murene og prøvde å spre nyheter om diktaturet og informere om kamerater som forsvant. Så ble jeg arrestert. Jeg forsvant fra jordens overflate i tre måneder. Ingen visste hvor jeg var. 26

Konsentrasjonsleir

Sergio Blamey ble sendt til konsentrasjonsleiren Ritoque. En tidligere sommerleir for industriarbeidere som var blitt omringet av piggtråd, metraljøser og militært vakthold, og forvandlet til en konsentrasjonsleir. Blamey forteller at det var en konstant fare for å kunne bli banket opp eller trakassert i konsentrasjonsleiren. Av og til ble han vekket midt på natten kun for å bli torturert. – Det var veldig kaldt, og det lå isflak på bakken. Av og til ble vi vekket klokken to-tre om natten, og så måtte vi løpe nakne med madrassene våre. Vi var helt nakne og hadde militærhunder etter oss som bet. Hensikten er å bryte deg ned så du ikke lenger er noe menneske. Under tortur blir

«Under tortur blir du et dyr, du kjemper for å overleve og ikke noe mer.»

du et dyr, du kjemper for å overleve og ikke noe mer.

Ankomsten

– Jeg ble plassert på et fly i Santiago, alene, uten bagasje og sendt til Norge. Jeg visste ikke hvor jeg skulle. Det var den 23. desember og jeg kom i sandaler fordi det var varmt i Chile på den tiden. Slik husker Sergio Blamey sin ankomst til Norge. Han var del av en gruppe flyktninger som i begynnelsen av 1980-årene ble hentet ut av konsentrasjonsleirene i Chile og sendt til Norge av det som den gang het Det Norske Flyktningeråd.

Ifølge Amnesty International er 3,216 mennesker offentlig anerkjent som savnede eller drepte mellom 1973 og 1990. Det offisielle antallet ofre for tortur eller politisk fengsling er i dag 38 254. Men de reelle tallene er mest sannsynlig mye høyere.

Det paradoksale Brasil

For mange av flyktningene var det vanskelig å akseptere eksilet. – Den første perioden lever du med ferdigpakket koffert, fordi du drømmer hele tiden om at du skal reise tilbake til Chile. I nesten tre år nektet jeg å lære norsk. Jeg skulle jo tilbake, forteller Blamey som mener han levde uvitende om alt det vakre rundt ham. – Du legger ikke merke til naturen. Men etter en stund må du begynne å leve. Som menneske trenger du å snakke og skrike! Og det var da jeg begynte å koble meg mer direkte inn i solidaritetsarbeidet og jeg begynte å fungere med norske folk. Blamey ble inkludert i det praktiske arbeidet i Chileaksjonen i Bergen. Mye av innsatsen ble gjort i organisasjonens fangekomiteer som fulgte opp folk som ble arrestert i Chile og passet på at ikke noe skulle skje med dem. Blamey beskriver solidaritetsbevegelsen som et talerør, der menneskerettighetsorganisasjone ne i Chile fikk komme til orde og stille de vanskelige spørsmålene: «Hvor er folkene våre, hva har skjedd med dem, og hvorfor?». – Det mest interessante var at den chilenske situasjonen ble en del av den norske politikken. Fagforeningene og partiene på venstresiden opprettet direkte solidariske og økonomiske samarbeid med søsterorganisasjoner i Chile, forteller Blamey. Solidaritetsarbeidet med Chile ble organisert i to grupper: Chileaksjonen som samlet Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og fagbevegelsen, og Chilekomiteen bestående av andre grupper på venstresiden. – Det chilenske militærkuppet vekket det norske folket. Det ble skapt et engasjement rundt LatinAmerika.

Dave Watson

Norge og Chile

Aktivistorganisasjonen LatinAmerikagruppene i Norge vokste frem etter den nicaraguanske revolusjonen og det ble skapt et enda bredere solidaritetsnettverk med Latin-Amerika.

Manglende overgangsoppgjør

Blamey mener Chile har langt igjen i bearbeidingen av den mørke perioden i chilensk historie. – Generasjoner ble tapt. Den tradisjonelle venstresiden og deres ledere forsvant og etter militærdiktaturet stod Chile igjen nesten uten sosiale organisasjoner som kunne presse frem reformer. Mange vet fortsatt heller ikke hvor deres kjære ble av. Til tross for at flere institusjoner har gitt offisielle unnskyldninger er få 27

dømt for militærdiktaturets overgrep. – Å hevne hjelper ikke, men det er viktig å dømme slik at sårene ikke blir liggende åpne. Samtidig skal det ikke glemmes. Et folk uten fortid har ingen fremtid. Blamey ser på oppbyggingen av en stor demokratisk bevegelse som grunnleggende for å holde diktaturets strukturer i sjakk. Han mener at samarbeid over grenser og mellom folk er grunnleggende for å hindre at noe lignende skjer igjen. –Man må samle krefter for å kunne reagere om noe skulle skje. Da har du millioner av mennesker som står der og sier: «Nei! Dette kan ikke skje på ny!». Solidaritet er veldig viktig!

Den første tiden Sergio Blamey tilbrakte i Norge nektet han å lære norsk. Han skulle jo snart tilbake til Chile. 40 år senere er han fortsatt aktiv i LatinAmerikagruppene i Bergen.

Det paradoksale Brasil

Minnemarkering for kuppet i Chile 11. september, 40-årsdagen til kuppet mot Salvador Allende i Chile, blei markert i Oslo. Tekst og foto: Synneva Laastad

Markeringa på Sagene Samfunnshus var i stor grad av og for chilenarar som kom til Noreg etter kuppet og som har blitt verande, med ein fot på kvart kontinent. Likevel var den største heidersgjesten ein nordmann: Frode Nilsen, no 90 år, var norsk ambassadør til Chile under diktaturet og mottok ståande og langvarig applaus under minnemarkeringa. Nilsen redda mange med sin utrøytelege innsats for å få dei politiske fangane ut av Chile og i eksil til Noreg.

I tillegg til varierte musikk-, dans- og diktinnslag vart også fleire politiske appellar haldt, som minna oss på dei alvorlege politiske utfordringane Chile framleis står ovanfor, mellom anna ein av dei største inntektsforskjellane i regionen og urfolk sine manglande rettar.

Det må aldri skje igjen

Markeringa innehaldt fleire sterke og rørande vitnesbyrd, både frå fyrste- og andregenerasjon norsk-chilenarar.

Desse synleggjorde både dei politiske og dei personlege implikasjonane av kuppet. Ein fellesnemnar var at arra frå overgrepa under diktaturet aldri vil forsvinna, men at dei må fungera som ei påminning på at slikt aldri skal skje igjen, verken i Chile eller andre stadar i verda. «Folket som ikkje hugsar vil aldri ha ei framtid» vart me minna på. Dette verka spesielt aktuelt for Chile, kor 50 prosent av grunnskulane framleis ikkje opplysar om menneskerettsbrota under diktaturet.

Markeringa innehaldt fleire sterke og rørande vitnesbyrd, både frå fyrste- og andregenerasjon norsk-chilenarar.

Sultestreiket for stemmerett

David Mancilla er en av rundt en million chilenere som bor utenfor landets grenser. Fra 4. til 11. september sultestreiket han for retten til å stemme ved valget i sitt hjemland. Tekst og foto: Brita Brekke, informasjonsmedarbeider i Latin-Amerikagruppene i Norge.

David Mancilla sultestreiket mellom 4. september, datoen Salvador Allende ble valgt til president i 1970, og 11. september, 40 år etter kuppet mot Allende. Målet var å vise solidaritet med chilenere som protesterer for endring i hjemlandet, og eksilchileneres rett til å stemme ved valg. – Sultestreik er en fredelig demonstrasjonsform, og jeg ville

med dette prøve å få oppmerksomhet fra det norske folk som snart skulle gå til stemmeurnene for å velge sine politiske representanter. Det er en rett og en plikt som samfunnsborger, men som chilener har jeg ikke den rettigheten i mitt eget hjemland, uttalte Mancilla da han satte i gang med streiken. Chiles grunnlov, som ble skrevet

under Pinochets tid, stadfester at alle chilenske statsborgere over 18 år har rett til å stemme ved chilenske valg. Loven sier ingenting om begrensninger vedrørende territorial bosetning. Likevel har systemet og valgloven nektet rundt en million chilenere som bor utenfor landets grenser, de fleste av dem politiske flyktninger fra diktaturet, å stemme ved valg.

David Mancilla sultestreiket for eksilchileneres rett til å stemme ved valget i hjemlandet.

Det paradoksale Brasil

A mis compañeros

Til mine kamerater

A mis compañeros caídos, a los que se quedaron. Donde mataron a mi padre se levanta la patria. Donde asesinaron a mis compañeros se levanta el futuro. Del puño rojo de mi compañero saldrá una arboleda Y en esa arboleda cantarán los días Y junto a sus troncos se levantan los hijos de mi patria. Los sueños de mis compañeros caídos, Los sueños de los que se quedaron, De los invencibles, de los que luchan día a día en esta vida nueva. Del coraje de mi hermano surgirá un río Y en su humedad florecerá la tierra Y en su espejo los pájaros y el cielo Se enredarán en un manantial luz. para que la sed de los recuerdos no tenga lluvias de olvido.

Til mine falne kamerater, til de som ble igjen. Fedrelandet hvor de myrdet faren min stiger igjen Fremtiden hvor de myrdet mine venner stiger igjen Fra den røde knyttneven til mine kamerater vil det vokse en lund Og i denne lunden vil dagene synge Sammen med trærne vil barna til mitt fedreland reise seg. Drømmene til mine falne kamerater, Drømmene til de som ble igjen, Fra de uovervinnelige, fra de som kjemper fra dag til dag i dette nye livet. Fra min brors mot vil det dannes en elv Og i dens fuktighet vil jorden blomstre Og fuglene og himmelen i dens speil Vil flokke seg sammen i en lyskilde, for at tørsten fra minnene ikke får glemselens regn.

Escrito de Leandra Guzmán Brunet, hija de Marcelo Guzmán ejecutado el 29 de septiembre 1973 en el campamento de concentración de Pisagua.

Skrevet av Leandra Guzmán Brunet, datter av Marcelo Guzmán som ble henrettet 29 september 1973 i konsentrasjonsleiren Pisagua.

unntakstilstand konsentrasjonsleir tortur forsvunnet frykt

11. september 1973 ...

... aldri mer! 29

Bruce Matsunaga, ASUEnglish Department, Flickr Commons

motstand

savn

Det paradoksale Brasil

Feminisme nedanfrå og til venstre – Det er ikkje så viktig om me kallar oss feministar eller ikkje. Alle kvinner må stå saman. Det er slik eg ser framtida til feminismen i Mexico. Tekst: Jørdi Losnegård og Eivor Vold Skjelbostad, Chiapasbrigadister hausten 2012.

Stian Totland

Concepción Suárez meiner det ikkje så viktig om ein kallar seg feminist eller ikkje. Alle kvinner må stå saman.

Concepción Suárez, som alle kallar Coni, er ei lita, mild dame. Det er første gong ho er i Noreg. Me møter ho på ein liten grasflekk ved Akerselva i Oslo. Ho fortel oss om framtida for kvinnerørsla og urfolksfeminismen i Mexico. For den norske lesaren kan dette høyrast nokså framand ut, så difor byrjar me med det opplagte spørsmålet: – Coni, kva er urfolksfeminisme? – Det er vanskeleg å gi ein klar definisjon på urfolksfeminisme. Ein er nemleg ikkje heilt einige i kva det er enno, men eg ser på det som urfolkskvinner sin kamp for rettar, med utgangspunkt i eigen kultur. Likevel ser mange av desse kvinnene ikkje på seg sjølve

som feministar. Det som skil urfolksfeminisme frå anna feminisme er at det ikkje er ein kamp for kvinner og mot menn; men ein kamp for å saman kunne leve betre og forandre verda. Så mi meining er at urfolkskvinner sin kamp ikkje er noko nytt. Det som er nytt er at ein kallar det feminisme.

Utfordringar

Coni peiker på mange utfordringar knytt til å vere feminist i Mexico. – Det er vanskeleg fordi det er smertefullt for deg som kvinne. Ofte er ein ikkje klar over at ein blir diskriminert. Når ein oppdagar dette er det vanskeleg å 30

innrømme at ein har latt det skje, sjølv om det var ubevisst. […] Eit anna hinder kan vere mennene våre. Sjølv om dei er aldri så demokratiske og revolusjonære ønskjer dei å halde revolusjonen utanfor sin eigen dørstokk. I sitt eige hus vil dei ikkje ha nokon revolusjon! […] Fattigdommen er også ei utfordring. Av og til vil mennene hjelpe, men så har dei ikkje moglegheit til det. Eg kan gi dykk eit døme frå mitt eige liv. Eg har to døtrer. Då eg ikkje lengre amma den minste av dei, tok mannen min henne med rundt i landsbyen. Han hadde med mjølk som han kunne gi henne , og dei andre mennene sa at det var flott at han gjorde dette for kona si,

Concepción Suárez er frå Chiapas i Mexico. Dei siste 20 åra har ho vore aktiv i kampen for kvinner sine rettar. Ho var med å starte kvinnerettssenteret i Chiapas i 2004. I juli besøkte ho Noreg i høve Solidaritetsfestivalen 2013.

Det paradoksale Brasil

Ofte er ein ikkje klar over at ein blir diskriminert. Når ein oppdagar dette er det vanskeleg å innrømme at ein har latt det skje, sjølv om det var ubevisst. – Concepción Suarez slik at ho også kunne arbeide. Men dei sjølve kunne ikkje gjere dette, for dei hadde ikkje pengar til å kjøpe mjølk.

Veggmaleri av lille, sterke komandante Ramona frå caracolen La Garrucha. Zapatist-rørsla er kjend for sine sterke kvinner.

I Mexico finn ein feministar som jobbar ovanfrå og nedanfrå, frå venstresida og frå høgresida. Dei som jobbar ovanfrå er gjerne knytt til det som vert kalla den institusjonaliserte feminismen, den som vert driven og støtta av regjeringa. Personleg er ikkje Coni så begeistra for denne feminismen, og ønskjer seg ein feminisme på grasrotnivå – ein feminisme nedanfrå og til venstre, som høyrer på kvinnene og er tilpassa deira kultur. Kvinnerørsla er ein kvinnekamp som famnar bredt, og slik skil seg frå den feministiske rørsla som er meir radikal. Eit av hovudproblema til kvinnekampen i Mexico er at ein har så delte meiningar om korleis ein skal gå fram. Alle meiner at deira løysing er den beste. – Me må stille oss til kvarandre på ein ny måte. Eg trur at kvinnerørsla vil eigne seg betre til dette enn den feministiske rørsla. Mange kvinner jobbar med kvinnerettar, men ser ikkje på seg sjølve som feministar. […]Difor er det ikkje så viktig om me kallar oss feministar eller ikkje. Alle kvinner må stå saman. Slik ser eg framtida til feminismen i Mexico.

Zapatist-førebilete

Coni har vore aktiv feminist i over tjue år, og då ho for første gong flytta til byen hadde urfolksorganisasjonen som kallar seg zapatistane nettopp gått til

Eivor Vold Skjelbostad

Splitta rørsle

opprør mot den mexicanske staten. Zapatist-rørsla er kjend for sine sterke kvinner, og kanskje spesielt for kommandanta Ramona som var ein sterk talsperson for urfolkskvinner sine rettar i Mexico. – Kommandante Ramona var ei lita urfolkskvinne – ho såg nesten svak ut, men ho var veldig sterk, både i hovud, hjarte og ord. Ramona snakka til oss kvinner. Ho var eit førebilete for meg. No er ho død, men ho lever vidare i hjartet mitt, og i hjartet til kvinnene som høyrde henne tale og såg håpet som lyste i augo hennar. Eit lys som gav oss håp 31

om å endre liva våre, og å endre verda. Det var dette som hjelpte meg. Eg hadde sett noko som var gale, så sjølv om eg ikkje hadde nokon politiske idear, kunne eg iallfall konstatere at dette ikkje var rett. Denne smerta og dette sinnet, saman med håpet til Ramona, fekk meg til å kjempe. Me ser for oss vesle, sterke kommandant Ramona, og byrjar å forstå at heller ikkje Concepción Suárez er det milde vesenet ho først gav inntrykk av å vere. Ho er ei sterk kvinne med store framtidsvisjonar for ei splitta kvinnerørsle i Mexico.

Det paradoksale Brasil

Siden sist Lærerprotester

Brasils president Dilma Rousseff avlyser et planlagt møte med Barack Obama i oktober etter avsløringene om at USA har overvåket henne, staben hennes og landets største oljeselskap, Petrobras. Også Mexicos president Enrique Peña Nieto har angivelig blitt overvåket.

Kort fortalt • Ifølge Venezuelas utenriksminister Elías Jaua Milan har myndighetene i USA nektet det venezuelanske presidentflyet tilgang til luftrommet over Puerto Rico. • Paraguays nye president og mangemillionær, Horacio Cartes, sier at han forventer at landet igjen vil bli en del av Mercosur i løpet av neste år. Paraguay ble suspendert fra frihandelsblokken etter statskuppet i landet i 2012. • Brasilianske Roberto Azevedo begynte 1. september i jobben som ny sjef for Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Azevedo er den første latinamerikaneren i jobben.

Åpner for oljeboring Yasuni

Ecuadors president, Rafael Correa, åpnet i midten av august for oljeboring i nasjonalparken Yasuni. – Verden har sviktet oss, uttalte han i en tale på ecuadoriansk tv. I 2007 presenterte Correa det revolusjonerende Yasuni-initiativet. Initiativet gikk ut på at man skulle la oljen ligge i regnskogsområdet Yasuni, mot internasjonal kompensasjon. Kompensasjonen skulle være halvparten av de inntektene Ecuador kunne forvente av oljeforekomstene, kalkulert til 3,6 milliarder dollar. Disse pengene skulle blant annet brukes til miljøinitiativ og sosiale programmer. Hittil har det imidlertid bare kommet inn rundt 13 millioner dollar. På grunn av den manglende støtten har presidenten sett seg nødt til å åpne for oljeboring i Yasuni for å finansiere fortsatt fattigdomsbekjempelse. De siste ukene har urfolk og miljøvernere i Ecuador protestert mot oljeboringen. Demonstrantene krever en nasjonal folkeavstemning hvor folket kan avgjøre om de ønsker oljeboring eller ikke. President Correa sier han er åpen for dette. For å arrangere en folkeavstemning i Ecuador kreves det 60 000 underskrifter.

Storstreik i Colombia Opp mot en million mennesker har streiket og protestert mot den økonomiske politikken Colombias konservative regjering fører. 19. august startet småbønder en streik mot frihandelsavtaler og den svært vanskelige økonomiske situasjonen for landets bønder. Etterhvert har offentlige ansatte, studenter og andre også blitt med på protestene og det hele har utviklet seg til en massestreik innen landbruk, transport, helse- og energisektoren. Minst to mennesker er drept og mange har blitt skadet i sammenstøt mellom politiet og demonstranter. Colombias president Juan Manuel Santos har etter sammenstøtene sendt 50 000 soldater til Bogota for å patruljere gatene. 32

Public Citizen, Flickr Commons

Brasil overvåket

Embajada del Ecuador en Estados Unidos, Flickr Commons

På Zacalo-plassen i Mexico City har mange lærere de siste fem månedene bodd i en teltleir for å vise sin motstand mot den mexicanske regjeringens omstridte utdanningsreform. Det har i tillegg blitt arrangert mange store demonstrasjoner hvor lærere fra hele landet har deltatt. 13 september ble teltleiren brutalt «ryddet opp» av 3000 politimenn sendt av president Enrique Peña Nieto. Under aksjonen ble mange lærere arrestert.

Det paradoksale Brasil

Anbefalinger

Film: Lula o filho do Brasil

Anbefalt av Carla Liege

Lula o filho do Brasil eller «Lula, Brasils sønn» på norsk, er en brasiliansk spillefilm fra 2009. Filmen skildrer det tidlige livet til den innflytelsesrike brasilianske presidenten Luiz Inácio Lula da Silva. Lula blir født inn i fattige kår i den nordøstlige regionen i Brasil. Hans far er alkoholisert og voldelig, og hans foreldre har et turbulent forhold. Til slutt forlater moren sin mann og tar barna med seg til São Paulo der Lula får seg jobb i bilindustrien og engasjerer seg i metalarbeidernes fagforening. Fagforeningsarbeid er forbudt på denne tiden, og filmen viser hvordan Lula blir en nasjonalt kjent fagforeningsleder som radikaliseres av arrestasjonen av hans bror Ziza. Filmen gir et innblikk i utviklingen til en leder som i motsetning til tidligere presidenter skulle gjøre mye for å forbedre livene til de fattige. Lula fremstilles som en ydmyk person som måtte kjempe hardt for å komme seg frem i verden – et eksempel på at man kan overvinne livets utfordringer. Absolutt en film å se nærmere på.

Bok: Verdade Tropical

Anbefalt av Anne Siri Wathne

Verdade Tropical (Tropical Truth, 2002) er musikkstjernen Caetano Velosos (f. 1943) personlige fortelling om kulturbevegelsen Tropicália han startet i Brasil på slutten av 1960-tallet. Den kortlevde revolusjonen skulle inspirere musikkverdenen for alltid. Med forbilder som Hollywood-brasilianeren Carmen Miranda (hun med fruktfat-hatt) og Joao Gilberto (som knyttet verden til Brasil med sangen The Girl From Ipanema) gjorde tropicalistene et kulturelt kupp blant en navlebeskuende nasjonalistisk kunstgarde, som i sin protest mot det USAvennlige diktaturet hadde snudd ryggen til det beste av det ungdomskulturen utenfor Brasil hadde å by på. Veloso et.al. blandet internasjonal rock med samba for slik å introdusere unge, ueksponerte brasilianere for Hendrixs gitar, Jaggers attitude og Bealtes’ musikkeksperimentering og tilførte noe eget - à la brasileira. Resultatet definerte en ny brasiliansk identitet i den globaliserte verdenen. Veloso filosoferer også over interessante forhold i Brasil i hans levealder og gjør Verdade Tropical til en underholdende guide i moderne brasiliansk musikk og samtidshistorie. YouTube innen rekkevidde gjør opplevelsen akkurat så musikalsk som den bør være.

Plate: Maria Fumaça

Anbefalt av Gaute Eielsen

– Du kommer aldri til å ville danse til noe annet, sa mannen i platebutikken i Rio da han anbefalte meg denne plata. Og det hadde han helt rett i. Maria Fumaça er debutplata til Banda Black Rio fra 1977 som kombinerer afro-amerikansk funk med brasiliansk samba på en deilig henslengt måte. 70-tallet var også i Brasil en gullalder musikkmessig, så det anbefales å ta en lenger skattejakt. Brasilianerne lagde sine versjoner av jazzen, rocken og altså her soul-funken. I tittelsporet «Maria Fumaça» sparker det i gang med messingblåsere og en basslinje som minst må føre til at du kjenner rytmen i overkroppen. Ut i andre låt vil det nødvendigvis rykke litt i beina, før det er sjakk matt med tredje sang: «Mr Funky Samba» er nettopp så funky at du må bryte ut i spontan dans. Deretter er det bare å gynge med videre.

Det paradoksale Brasil

Brasils mange filmansikter Norske kinogjengere kjenner Brasil fra voldelige favelafilmer, men brasiliansk filmhistorie favner bredt; fra karnevalskomedier via symboltung avantgarde til nedtonet realisme. Tekst: Håkon Tveit, universitetslektor i latinamerikansk kulturkunnskap ved UiB, undervisningsansvarlig ved BIFF og filmanmelder i Dag og Tid.

Brasil var en av de ledende filmnasjonene i Latin-Amerika allerede på stumfilmens tid med populære og enkle krimhistorier. Et ambisiøst unntak var Mario Peixotos stumfilm Limite (1929), en poetisk avantgarde-klassiker om en mann og to kvinner som driver retningsløst rundt i en kano.

kalt chanchadas. Hollywoodetterligninger som Adhemar Gonzagas’ Alô, Alô Brasil (1935) og Alô, Alô Carnaval (1936) skulle underholde, ikke utfordre. Intellektuelle kretser avviste dem som lavpannede, og da europeisk film ble revolusjonert på femtitallet kom nye stemmer til i Brasil.

Samba og bananer

Sultens estetikk

Brasilianske kinoer oversvømtes tidlig av amerikansk film. Hollywood viste også Brasil til verden, med filmer som That Night in Rio (1941), med brasiliansk-portugisiske Carmen Miranda. Hun representerte hele Latin-Amerika som «Chiquita Banana Girl», og danset og sang «lidenskapelig og fyrrig» fra Havanna til Buenos Aires. Sang og dans sto sentralt også i Brasils kommersielle gullalder. Filmene presenterte hovedsakelig et eksotisk, fargesprakende og sambadansende Brasil i karnevalstemning, gjerne med Miranda i hovedrollen. Populære komedier dominerte, helst i musikalform,

Brasiliansk film blomstret i det relativt demokratiske tiåret fram til militærkuppet i 1964. Nyskapende filmskapere som Nelson Pereira dos Santos og Glauber Rocha festet sin brasilianske virkelighet til lerretet, godt informert av italiensk neorealisme og fransk nybølge. Med noen europeiske knep, men med helt egne stiler og fortellinger, skapte de det som skulle bli kalt Cinema Novo – «ny film». Dos Santos’ Rio 40 graus (Rio 40 grader, 1955), var den første filmen som tok for seg sosiale og politiske utfordringer i samtidens Brasil. Med rå realisme fortalte

dos Santos fattbare historier, for eksempel om harde kår i det golde landskapet nordøst i Brasil i Vidas secas (Golde liv, 1963). Rocha var mer metaforisk – til tider kanskje kryptisk – og mer kompromissløs og original. I 1965 knyttet han sammen film og politikk i det skriftlige manifestet Sultens estetikk. Rochas filmer er ofte voldelige, og alltid både poetiske og politiske, noe følgende sitat understreker: «Vold er det edleste utrykket for sult.» Hans komplekse mesterverk Deus e o diabo na terra do sol (Gud og djevelen i solens land, 1964) var i tråd med teorien. Drap på landeiere og religiøse ledere ble bakt inn i tung symbolikk knyttet til fremmedgjøring.

Kannibalisme og kommers

Den kreative bølgen fikk fortsette en periode under diktaturet. Spennende filmer som Rochas Terra em transe (Transeland, 1967) utforsket den intellektuelles posisjon i et utviklingsland. Dos Santos’ Como era gostoso o meo francês (Så smakfull

Det paradoksale Brasil

Sang og dans sto sentralt også i Brasils kommersielle gullalder. Filmene presenterte hovedsakelig et eksotisk, fargesprakende og sambadansende Brasil i karnevalstemning. franskmannen min var, 1970) hadde en komisk vri på den kolonisertes hevn. Denne og Joaquim Pedro de Andrades morsomme monsterhit Macunaíma (1969) representerte en «tropikalsk-kannibalistisk» periode. På nittitallet sto en ny storregissør fram: Walter Salles. Hans nyanserte bilder av Brasil solgte. Den lavmælte Central Do Brasil (Brasils hjerte, 1998) vant Oscar for beste fremmedspråklige film. Spenningen mellom det urbane og det rurale, samt økonomiske og sosiale problemer, fikk et verdig og humant ansikt. Salles fikk en unik posisjon i LatinAmerika gjennom Diarios de Motocicleta (Motorsykkeldagbøkene, 2004), som i sitt portrett av Che Guevara ikke handlet om Brasil, men speilet brasiliansk film som regional maktfaktor.

Dop og drap

I dag bør en brasiliansk film inneholde en god dose estetisert vold for å få kommersiell suksess på verdensbasis. Fernando Meirelles’ City ofGod (2002) var en verdens-omspennende

braksuksess med sin rystende framstilling av kriminaliteten i Rios favelaer, der barn framstilles som drapsmaskiner. Héctor Babencos fengsels-opprørsfilmen Carandiru (2003), viser i likhet med Meirelles en fascinasjon for en underverden i varme farger. Actionfilmen Tropa de Elite (2007) bygget videre på favelavoldens tiltrekningskraft. Kampen mot narkotika ble presentert fra spesialstyrkers perspektiv – til publikums begeistring og visse kritikeres anklager om fascistiske tendenser. Suksessen var så stor at regissør José Padilha fikk lage en oppfølger med undertittelen Nådeløs fiende i 2010. Populariteten til disse ekstremt voldelige filmene gjør at de fleste som ser brasiliansk film utenfor landets grenser knytter det til fattigdom, dop og vold.

Stillferdig stilfullt

De alternative bildene av Brasil er imidlertid å oppdrive. Et land med høy spenning mellom urfolk og store soyaproduserende landeiere blir nydelig formidlet i La terra degli uomini rossi – Birdwatchers (Fuglekikkerne, 2008), som heldigvis var å se i Norge. De som

graver dypere enn norske distributører kan også komme over Antônia (2006), hvor Tata Amaral gjør favelaen i feminin og realistisk tagning i en film om et ambisiøst, kvinnelig popband. Den er menneskelig, og verken fråtser i eller fornekter vold og dop. Sandra Werneck er en annen kvinne som bryter mennenes monopol med et lignende humant faveladrama om tenåringsjenter i Sonhos roubados (Stjålne drømmer, 2009). For tankevekkende og annerledes filmer om kjønn og seksualitet anbefales Karim Aïnouz, en regissør som sjelden når store forsamlinger i Europa. Hans skjulte perler Madame Satã (2002) og O Céo de Seuly (Kjærlighet til salgs, 2006) er dype, nyanserte og vakre, om enn med innslag av prostitusjon og vold. Det hører allikevel til sjeldenhetene at brasiliansk film når Norge uten å innfri forventningene om voldsorgier og dophelvete. Måtte flere gi plass til de som ikke hoier høyest, men hvisker vakrest. Hovedkilde: Magical Reels av John King.

Det paradoksale Brasil

Reisebrev

Der vi tok livet som det falt seg «Jeg utgjorde ikke noe ekstraordinært for dem, men de utgjorde noe ekstraordinært for meg.» I løpet av våre fire måneder i Nicaragua, Mellom-Amerikas fattigste land, opplevde vi å leve i fattigdom. Det var likevel ikke «stakkars dem» jeg tenkte på flyreisen hjem, men «stakkars oss – som så sjelden kjenner på hvor heldige vi er». Tekst: Nadia Andvig Aboelenein solidaritetsbrigadist i Nicaragua våren 2013.

Glemte mørket

Jeg rakk aldri å deppe mens jeg var i Nicaragua. At jeg hadde vært litt mørk til sinns før jeg forlot Norge og mørketiden, var glemt. Før jeg reiste hadde jeg plaget meg selv med spørsmål mange møter et par ganger i løpet av livet: Hva er vitsen? Hva er vitsen når man aldri får stoppet fattigdom og krig uansett? Jeg stilte spørsmål om hva jeg gjorde i verden, men ønsket aldri å forlate den. Jeg satte spørsmålstegn ved min godhet, om jeg var så god som jeg ønsket å være. For ønsket jeg virkelig å stoppe urett? Da ville vi ikke hatt noe å kjempe for lenger. Ville man virkelig vært lykkelig i en rettferdig verden, eller ville man kjedet seg?

Nadia A. Aboelenein

Da jeg var på solidaritetsbrigade i Nicaragua ble det mye snakk om at man savnet melkesjokolade, brunost og knekkebrød – mest av alt spiselige ting. (Venner og familie var nok uuttalte selvfølger.) Klær man vanligvis gikk i var også savnet. Jeg savnet for eksempel å gå i jeans. Likevel ønsket jeg aldri å gå i jeans der. Jeg savnet ikke å spise knekkebrød med gulost der. Akkurat som jeg ikke savner å spise platano (en banansort) her. Jeg savner å være i matsalen på internatskolen Wawashang der jeg bodde, og spise en smakløs sammensetning av ris og bønner. Jeg vente meg til at maten smakte lite og at den bare var til for å mette. Det var derimot selskapet som var høydepunktet rundt måltidet.

Utsikten underholdt stadig blikket

Latin-Amerika-gruppene i Norge sender hvert halvår ti ungdommer på Solidaritetsbrigade til et land i Latin-Amerika. I LatinAmerikas faste reisebrevspalte kan du lese om deres opplevelser.

Det paradoksale Brasil

Min tid på Atlanterhavskysten var lykkelig fordi den ikke gikk til savn.

Lett

Jeg observerte jenta på 13 som hadde tatt med sukkerrør fra dagen på åkeren. Jeg så hvordan hun med tennene beit av skallet og spyttet ut på en måte som fikk henne til å se like tøff ut som hun i mine øyne var. Jeg la merke til at hun ikke spurte om noen ville ha, men at hun ga fra seg hele greia så fort en av guttene ba om den. Ikke fordi han var gutt, men fordi han spurte. Jeg noterte meg også hvordan jentene og guttene la seg på benkene som om de var like naturlige liggeplasser som sengene deres, mens jeg derimot tenkte på hvor skitne de måtte være. Så deilig, tenkte jeg, å ikke bry seg om sånt. Det lå en letthet bak alt de gjorde.

Man skulle nesten tro at de yngre guttenes hopp mot bladene på de høye greinene var fantasi, slik de spratt opp uten noe annet enn sin egen spenst. De benyttet alt som omringet dem til det fulle. Det var som om de fargela alt rundt seg. De hoppet i elva om de ville avkjøles eller leke seg med saltoer. De gikk til fotballbanen og spilte barbeint om det falt dem inn. De knabbet frukt om de ønsket noe godt på vei hjem fra skolen, og danset om det ble satt på musikk. Det eneste ved dem som ikke imponerte meg, var sangstemmene. (Eller det imponerte at de koste seg med noe så falskt). Jeg manglet friheten de levde etter. De tok livet slik det falt seg.

Ungdommene nyttet fritiden til lek og latter

En stemning som overgikk stjernene

Jeg savner altså ikke ris og bønner. Jeg savner ikke å vaske klær for hånd på steiner. Jeg savner ikke å stoppe i skogen og ta ned en kokosnøtt for å drikke i lykke. Jeg savner ikke å pusse tennene under stjernehimmelen. Jeg savner stemningen menneskene der ga meg da vi gjorde alt dette sammen. Da jeg slapp å tenke «nytte». Min tid på Atlanterhavskysten var lykkelig fordi den ikke gikk til savn, men til å tenke på at jeg hadde det godt med dem jeg var der med, og at vi hadde godt av hverandre. Den gikk til å ta livet som det falt seg. Stemning er dessverre ikke noe man kan pakke med seg hjem, men noen ganger glimter minnet av den til og da smiler jeg en takk til Nicaragua. 37

Nadia A. Aboelenein

Fantasifull virkelighet

Mathilde Gabrielsen Vikene

Så entret Atlanterhavskysten livet mitt, hvilket skulle vise seg å bli et sted jeg aldri kjedet meg. Ikke fordi regionen var preget av fattigdom. Ikke fordi Nicaragua bar en fortid med kriger og revolusjon. Ikke fordi jeg endelig kunne være til nytte. For det var jeg ikke. Jeg gjorde ikke noe ekstraordinært for dem vi besøkte, men de utgjorde noe ekstraordinært for meg. Altså, jeg ville lett ha kjedet meg under de stille stundene om det ikke var for at jeg brukte stillheten til å observere. Observasjonene underholdt blikket mitt, og da samtidig sinnet. (Ok, jeg skal ikke lyve, teoritimene på Wawashangs snekkerlinje tok nesten livet av meg, men selv under dem ble jeg kjent med folk gjennom blikk vi delte).

Brigadistene lærte å ta livet som det faller seg og å nyte øyeblikkene der de befant seg.

Julie Kalveland

Et beriket blikk

Det var som om de fargela alt rundt seg. De gikk til fotballbanen og spilte barbeint om det falt dem inn.

Det paradoksale Brasil

Mitt Latin-Amerika

«Tar man utgangspunkt i at det bare er forskjeller mellom Brasil og Norge, så går man glipp av utrolig mye moro!» Brasilianskfødte Leonardo Doria kom til Norge med en grad i journalistikk og et brennende engasjement for favorittsporten fotball. Dette skulle inspirere til nettsiden Heia Brasil. Leonardo Doria

Mannen bak nettstedet www.heiabrasil.no.

Selvangivelse: Navn: Leonardo Doria (35) Jobber som: Seniorrådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

Favorittland i Latin-Amerika: Brasil Blir glad av: Å møte folk og å reise Blir engasjert av: Fotball og samfunnsendringer – og fenomener

Lytter til: Hører alltid på Legião Urbana, et band fra Brasília med samfunnskritiske tekster

Favorittfotballlag: Vasco da Gama Yndlingsord på portugisisk: Fala! - Betyr egentlig «Snakk eller si det», men blir ofte brukt som en måte å hilse på hverandre mellom gode venner.

Hva ville du endret i Latin-Amerika? Jeg hadde gitt god utdanning til alle i Brasil. Det er den eneste løsning mot korrupsjon og det råtne politiske systemet vi har.

Et «must» for reiselystne i Latin-Amerika:

Bruk god tid i Amazonas. Det er en annen verden.

Tekst: Hilde G. Røen

Hvordan begynte din interesse for Latin-Amerika?

Egentlig så begynte det etter at jeg flyttet fra Brasil. I Brasil var jeg veldig fokusert på Europa og kontinentets kulturelle forskjeller, men da jeg kom til Norge og savnet Brasil begynte jeg å forstå bedre de mange likhetene mellom landene i Latin-Amerika.

Hvorfor startet du Heia Brasil? Heia Brasil begynte egentlig med en gjeng brasilianere som skulle samle seg for å se på fotballkamper. Målet var også å få nordmenn til å oppleve hvordan det er å se på en kamp sammen med brasilianere. En av oss nevnte navnet Heia Brasil, og så bestemte jeg meg for å lage en hjemmeside for å invitere flest mulig folk til kampene.

Hvordan utviklet nettsiden seg til å handle om mer enn bare fotball? 38

Med tiden så jeg at nordmenn var veldig fokusert på de klassiske klisjéene om Brasil (samba og fotball), og gikk glipp av utrolig mye som Brasil har å by på. Så tenkte jeg at jeg skulle gjøre mitt for å informere nordmenn om mitt land, og alt som skjedde mellom de to landene. Samtidig føltes det riktig å bruke mine studier i journalistikk fra Brasil.

Hva har gjort mest inntrykk på deg i ditt arbeid med Brasil? Det er kanskje noe man ikke tenker så mye på, og det er de likhetene mellom de to landene som ved første øyekast virker helt annerledes. Tar man utgangspunkt i at det bare er forskjeller mellom Brasil og Norge, så går man glipp av utrolig mye moro! Jeg synes det er ganske gøy at flere og flere nordmenn blir interessert i Brasil. Det er utrolig mange som har vært i Brasil og har bare gode minner derfra. Vi

Privat

Det paradoksale Brasil

kan prate lenge om felles Brasilreferanser. Måten nordmenn deler sine opplevelser med meg er helt annerledes enn den tradisjonelle og forutinntatte nordiske væremåten.

kan man sitte, nyte god mat og prate med folk. Så dette må nordmenn gjøre når de er på reise i Brasil. Bare ikke dra «VM i 98»kortet, sorry folkens men det er ingen i Brasil som husker dette…

Hva betyr den brasilianske kulturen for deg som bor i Norge?

Har du et favorittøyeblikk fra fotballen?

Jeg tror jeg har lært mye mer om mitt land gjennom å fremme brasiliansk kultur og historie her i Norge. Naturligvis er det også en måte å være nærmere og gjenoppleve Brasil, når man ikke får være der så ofte.

Hva burde nordmenn vite om Brasil og brasilianere?

Brasilianere er hovedsakelig veldig glade i å være ute. Det er utrolig mye som skjer på stranden, men også på en bar eller boteco. En boteco har altså samme betydning for brasilianere som en pub har for britene. Der

Jeg har mange favorittøyeblikk fra mitt lag Vasco da Gama som herjet rundt med Romario og Edmundo og vant alt i SørAmerika på 90-tallet. Men den største, var nok da jeg var 18 år gammel og løp langs Copacabana og Ipanemas gater etter paradebilen til VM-mesterne i 1994. Da fikk jeg autografen fra flere landslagsspillere.

Hva betyr fotball-VM for Brasil?

Det betyr utrolig mye. Folk har en tendens til å undervurdere fotballens betydning i Brasil. Fotballen i Brasil er ikke bare en 39

idrett. Det er religion, ideologi og livsfilosofi, og de aller aller fleste brasilianere har drømt om å arrangere et VM. Trolig vil VM i Brasil bli dratt til alle kanter, og brukt som middel eller mål fra forskjellige politiske hold. Samtidig går Brasil nå igjennom en spesiell periode. Det virker som om folket endelig er blitt lei av korrupsjon, og de dårlige offentlige tjenestene de har tilgang til. Den amatørmessige økonomistyringen knyttet til VM, og de mange lovnader som ikke blir innfridd, vil føre til at demonstrantene tar til gatene under mesterskapet. Det kan jeg love deg.

Til slutt: Hvem vinner fotball-VM?

Brasil, med glans, og vi tar tilbake tronen som fotballkonger!

Leonardo Doria har to store interesser: Fotballen og familien. Til venstre på besøk i NRKs OL-studio i London. Til høyre: Med familien, Nora, Gabriel og Andreas, i Botanisk hage i Rio de Janeiro.

Returadresse: LAG Norge, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo