Jerngrepet, 3.reisebrev høsten 2014 by Elin Rømo Grande

Jerngrepet

3. Reisebrev Brasilbrigaden HĂ¸st 2014 1

På sporet av jern Daniel Vernegg, Astrid Fadnes og Tori Elisabeth Eide, redaktører

Siden sist har vi beveget oss fra det tørre fjellandskapet i Ceará til grønne og frodige Maranhão; fra uran- og fosfatgruve til jerngruve; fra tradisjonell forró-musikk til reggaerytmer, og fra ris og bønner til mer ris og bønner. Samtidig som vi har reist gjennom delstaten, har vi også foretatt en baklengs reise i produksjonskjeden til gruveselskapet Vale. Fra utskipningshavnen i São Luis har vi fulgt mineralenes ferd med jernbane fra det gigantiske gruveanlegget Carajás i Pará. Vi har med egne øyne bevitnet hvordan jernbanen på sin ferd gjennom Maranhão affekterer lokalsamfunn på mange ulike måter: lokal luftforurensing, sperring av lokalsamfunnenes veier og massiv støy er bare noen av problemene disse sliter med. Selv med verdens lengste tog som passerer 24 ganger i døgnet, vil Vale nå øke utvinningen og doble jernbanesporet. En dobling som vil forverre situasjonen ytterligere og forsterke Vales jerngrep om lokalbefolkningen i Maranhão. I tillegg til å følge i sporene til Vale har vi også vært vitne til hvordan konflikter mellom MST og store jordeiere utspiller seg også i Maranhão: vi har sett hvordan bosetninger påvirkes av monokulturer av eukalyptus, og vi har sett hvordan paramilitære hyres inn for å true jordløse til taushet. Selv om kampen er hard, fortsetter MSTs kamp også i Maranhão. På samtlige steder vi har besøkt i løpet av reisen, jobber MSTs aktivister kontinuerlig for en mer rettferdig verden gjennom overføring av makta som i dag ligger hos stat og kapital til grasrota. Med dette siste reisebrevet avslutter vi brigadeoppholdet i Brasil. Brigadearbeidet er likevel ikke slutt; med nye erfaringer, kunnskap, havaianas-gnagsår, solbrent hud og oppfriskede sangstemmer tar vi på nyåret fatt på neste etappe – informasjonsarbeidet om Brasil og MST, og fortsettelse av den politiske kampen i Norge.

Vales stolthet: jerngruven Carajás etterlater et enormt hull der det før var fjell og regnskog.

Innhold:

Redaksjonen:

Leder 2 Innhold 3 Brigadistene siden sist 4 Intro til Maranhão 5 Jerngrepet 6 Kamp og motstandskamp 8 Brigadist i Norge 10 Verdens rikeste barn 14 Når profitt blir viktigere en folk 16 The Hall of Shame 16 Tre minutters motstandskamp 17 Jerneventyr med Vale 18 Akkumulasjon gjennom ekspropriasjon 20 “Benjamin Hermansen” 22 Genom historier och tårar 23

Tori Elisabeth Eide (red.) Daniel Vernegg (red.) Astrid Fadnes (red.) Maria Refsland Tora Kristiane Madsen Finne Ingeborg Aasness Fjeldstad Ingrid Andrea Holland Brage Lie Jor Vilde Haugsnes Karl Ruben Gaasø Anton Sundström

Utvannet utviklingsbegrep 24 Vildes hobbyhjørne 26 Aktivistfashion 26 Kjeksttesten

Juleparánøtter Den grøne ørkenen De tre små bønder Brasilbrigaden i bilder Globaliserer vi kampen, globaliserer vi håper

27 28 30 32

Kontaktinformasjon brigaden: ingridandreaholland@gmail.com Følg solidaritetsbrigaden på: facebook og instagram www.latin-amerikagruppene.no www.lagbloggen.no Dette reisebrevet er delt under lisensen Copyleft. Det betyr at enhver fritt kan kopiere, distribuere og redigere reisebrevets innholde, så lenge man oppgir hvor man fant originalen og man ikke tjener penger på det. Alle foto er tatt av brigaden dersom ikke annet er oppgitt. grafisk design: Astrid Fadnes

Siden sist... Foruten å busse og toge rundt med MST, har brigaden levd landsbylivet på uteopphold i to MST-bosetninger i Maranhão.

Cipó Cortado

Etter en lang tur innover på støvete grusveier, forbi frodig landskap og svære latifundos, kommer det røde MST-flagget til syne i bosetningen Cipó Cortado. Etter åtte års okkupasjon, fikk de rundt 140 familiene i fjor endelig de rettslige papirene på jorda. Fortsatt minner mye om okkupasjonsleir, husene er av jord og palmeblader og vannet hentes i brønnen. Men prosjektene er mange. Rør til vann og gatelys har de nylig fått, kamp for bedre hus og helsestasjon gjenstår. Det tar ikke lang tid før vi seks besøkende oppdager den gode organiseringen; sikkerhetsvakter som ser til at ingen berusede eller fremmede kommer innenfor bosetningens porter, ukentlige allmøter, ansvarsgrupper, daglige fotballkamper, godt fordelte jordstykker, egen skole og aerobic-gruppe for bosetningens kvinner hver dag kl.17. Mange års okkupasjon har tydelig gitt innbyggerne god erfaring i organisering! Med måltider i ulike familier, bading i elva, motorsykkelutflukter til nabookkupasjoner og turer på åkrene, har vi blitt kjent med mange mennesker med sterke historier om kampen for et verdig liv.

Califórnia

Midt mellom de to industribyene Imperiatriz og Açaiandia ligger MST-bosetninga Califórnia, hvor vi har tilbragt de siste ukene. Den urbane bosetninga har vært i kamp fra dag én. Først kjempet de mot en brutal og kriminell storgodseier (den tidligere eieren av jorda), deretter mot den ulovlig anlagte kullfabrikken til gruveselskapet Vale, og i dag kjemper de den harde kampen mot de enorme monokultivene av eukalyptus som omringer bosetninga. Vi har vært omgitt av MST-aktivister med lang fartstid, og fått delta i hverdagslivet og kampen til folk her i bosetninga. Tiden har gått med til å intervjue aktivister, besøke en okkupasjonsleir, drikke kaffe og spille sjakk (som er enda mer populært her enn i Norge), vandre i eukalyptusplantasjene, produsere honning og besøke noen av områdene i Maranhão som er hardest rammet av gruveindustrien. Vårt Califórnia er noe helt annet enn dets nord-amerikanske navnebror. Vårt Califórnia står i kamp mot kapitalen, de kjemper ikke for den.

FOTO?

Fattig, men rik Fra tørre Céara har brigaden beveget seg vestover mot en ny epoke i oppholdet - delstaten Maranhão. Ingrid Andrea Holland

Som en del av Brasils amazonasregion, er delstaten kjent for å være svært rik på naturressurser og biologisk mangfold. Dessverre har området lidd under en kraftig avskoging til fordel for tømmereksport, kvegdrift og monokultiver. De siste tiårene har den tradisjonelt sett rurale delstaten forvandlet seg til et av landets hovedseter for eksportindustri. Verdens største jerngruve ligger rett over delstatsgrensen i sørvest. Selskapet Vale transporterer jernmalmen ut til kysten langs en 892 kilometer lang toglinje som splitter Maranhão i to. Med den storstilte gruvedriften har smelteverk, kullproduksjon, eukalyptusmonokultiver og sterk tilstedeværelse av utenlandsk kapital satt tydelige preg i det maranhenske landskapet. Lokalbefolkningen, som hovedsaklig består av etterkommere av slaver og urfolk, har hatt lite å si når det gjelder den eksportorienterte politikken som har blitt ført fram. Helt siden maranhenseren José Sarney udemokratisk ble innsatt som Brasils president etter militærdiktaturet, har familien Sarney hatt makten i Maranhão. Resultatet har vært et 50 år langt oligarki som har tilrettelagt for utnytting av både befolkning og naturressurser. Som et resultat av

Brasils skjeveste jordfordeling, en sterk maktkonsentrasjon og den eksportorienterte politikken, er befolkningen i Maranhão blant Brasils fattigste. Utdanningsnivået i delstaten er landets laveste, og delstaten skårer lavest på helsemålinger og høyest på statistikk over barnedødelighet. Hvert år migrerer flere titusen maranhensere ut av delstaten på jakt etter arbeid. For de som jobber innad i delstaten er arbeiderrettigheter så godt som fraværende i samtlige sektorer. Det er ikke tilfeldig at nesten 40% av de 8000 tilfellene av moderne slavedrift som avdekkes i Brasil hvert år, omhandler maranhensere. Selv om utfordringene er mange, er Maranhãos befolkning varm, imøtekommende og rik på kulturtradisjoner. Og kanskje nettopp på grunn av utfordringene står kampviljen sterkt. Selv om det virker umulig å kjempe mot storkapitalens krefter, har folket gang på gang vunnet seiere for rettigheter og rettferdighet gjennom motstand og aksjoner. I høst ble PCdoB (Det brasilianske kommunistparti) valgt inn i delstatsregjering, og for første gang på 50 år er familien Sarney ute av bildet. Dette har løftet håpet om at framtiden vil vise et mer rettferdig Maranhão.

Jerngrepet Verdens verste selskap, Vale, har etablert verdens største open-pit jerngruve, Carajás-gruva, i Nord-Brasil. Med sitt jerngrep om delstaten Maranhão setter selskapet en stopper for utvikling og velstand for lokalbefolkningen. Ingeborg Fjeldstad

Med lovnad om bærekraftig utvikling i Nord-Brasil, opererer det multinasjonale selskapet Vale slik de selv ønsker. Siden 1986 har de hentet ut jern fra gruva Carajás, og i dag preger gruvedriften, og de negative konsekvensene den fører med seg, store deler av Maranhão. Selv om det er dokumentert at selskapet bedriver grove menneskerettigetsbrudd, får utarmingen av mineralene fortsette.

Utviklingsparadokset Maranhão er preget av kontraster; den er blant delstatene i Brasil som er rikest på naturressurser, men samtidig har den landets fattigste befolkning. I dag er delstaten invadert av selskaper som utvinner ressursene og som lover utvikling og velstand. Realiteten er imidlertid at de samme selskapene drar milliarder av kroner ut av regionen hvert år, mens lokalbefolkningen selv sitter utarmet tilbake. Vale fremstår som et av de verste selskapene i denne sammenhengen - av de 270 milliarder kroner som selskapet tjener årlig, betaler de kun én prosent i skatt til delstaten de utarmer. Vales gruvedrift dominerer hele Maranhão - både områdene rundt gruva, langs jernmineralenes

togreise mot havna i São Luis, og ved de mange smelteverkene og enorme eukalyptusplantasjene som er nødvendige i jernutvinningsprosessen. Til tross for at selskapet er så tydelig tilstede, gir de lite tilbake til lokalbefolkningen. De negative konsekvensene produksjonen av jern har er imidlertid svært omfattende - det dreier seg om store miljøødeleggelser, helseskadelig forurensning, få arbeidsplasser og ødeleggelse av de lokales tradisjonelle levemåter. Verdens lengste tog Toget til Vale, som er verdens lengste, frakter jernet fra gruva i Pará, gjennom hele Maranhão, og til havna i São Luis, der mineralene sendes til andre deler av verden. På sin vei skjærer toget gjennom, forurenser og splitter, 100 urfolksamfunn, 28 naturreservater og flere MST-bosetninger. Mangel på sikkerhetsanordninger langs togskinnene, for eksempel overganger og lyssignaler, fører til at toget i gjennomsnitt overkjører og dreper en person i måneden. Hellen Jaquelin Pires Belfort, som bor i quilomboen Santa Rosa dos Pretos, forteller om livet med Vale-toget som nærmeste nabo: “Da togskinnene ble

bygget, lovet Vale arbeidsplasser og utvikling i landsbyen. Men det eneste vi har fått er forurensende støv fra togvognene, støy, oppsprekte hus og ingen erstatning. Fortsatt bor vi i hus laget av jord, og vi har ikke asfaltveier.” At Vale sier de tar med arbeidsplasser og velstand fremstår for Belfort som en vits: “Selv om togskinnene passerer noen hundre meter fra huset mitt, vet jeg ikke hva som produseres i gruva. Det de trekker ut, blir det til gull når det kommer til utlandet?», spør hun seg. En svart himmel Forurensende smelteverk, som er nødvendige i jernindustrien, finnes over hele Maranhão. Disse skaper skyggeleggende støvskyer over landsbyene i nærheten, og fører med seg omfattende miljø- og helseproblemer. Piquiá de Baixo er en av flere landsbyer som er rammet. Siden Vale la togskinnene forbi Piquiá ble det etablert fem smelteverk her - alle et steinkast unna landsbyen. William Perreira de Melo, som har bodd i Piquiá i 30 år, forteller om de alvorlige konsekvensene Vales gruvedrift har for landsbyen hans: “Smelteverkene har forurenset alt - lufta, vannet, jorda. Vi var et jordbrukssamfunn før, men kan ikke lenger fiske eller dyrke - alt er ødelagt; også vår identitet som bønder.” I dag bor den fattige befolkningen i små trehus, og majoriteten har enten midlertidige ansettelser hos Vale eller er arbeidsledige.

“Vale sier de tar med utvikling, men de tar med ignoranse. For dem er vi et folk uten verdi”. - William Perreira de Melo

Helseproblemene som fabrikkene fører med seg setter dessuten et dødelig preg på landsbyen. Med en konstant, svart sky over husene, er 90 % av innbyggernes helse svekket. Flere har pusteproblemer og tuberkulose, og mange flere enn normalt har hud- og lungekreft. “Barn på fem år fra landsbyen vår dør av lungekreft, og mødre har tungmetaller i morsmelka som overføres til barna. Det er ulevelig her!”, forteller en fortvilet de Melo. På tross av de omfattende og veldokumenterte konsekvensene av Vales gruvedrift, innrømmer ikke selskapet skyld eller ansvar. “Vale sier de tar med utvikling, men de tar med ignoranse. For dem er vi et folk uten verdi,” konstaterer de Melo. En politikk mot folket At Vale har mulighet til å tilegne seg så mye makt er en følge av politikken som har vært ført i Brasil de siste tiårene. Økonomien i landet baseres på eksport av naturressurser, og multinasjonale selskaper som vil utvinne ønskes derfor velkommen. Dessuten finansierer Vale valgkampen til de politiske partiene, og har også flere representanter i kongressen. Dermed handler politikerne i delstaten på Vales premisser, og tilrettelegger for at selskapet kan snike seg unna ansvar. Når det heller ikke finnes gode nok ordninger internasjonalt, med standarder som selskaper er nødt til å følge, eller der brudd blir sanksjonert, er det fritt fram for selskaper som Vale. Verken vertslandet eller det internasjonale samfunnet reagerer på de massive menneskerettighetsbruddene som blir begått. At Norge investerer i selskaper som bryter med menneskerettigheter, gjør at også vi bidrar til å opprettholde et slikt undertrykkende system. 7

Kamp og motstandskamp Kamp. Det er det vi har møtt i Brasil, dette enorme landet, med det vanvittige folketallet og de utallige kampene. Enten det er kamp eller motstandskamp. Maria Refsland

Kamp, når man kjemper for noe Man vil ha noe. Noe mer enn det man har. Det er det man kjemper for. Dette er det vi har sett hos MST. De jordløse okkuperer, de kjemper for jord. Etter at jorden er vunnet begynner kampen for bedre levekår. De kjemper for elektrisitet, vann, infrastruktur og bedre hus. MST som bevegelse kjemper for jordreform og for et rettferdig samfunn. Man vil noe. Man kjemper for en drøm, man har en visjon, et krav. Det handler om noe man ønsker seg, men som man ikke har. Motstandskamp, når man kjemper mot noe Motstandskamp er annerledes. Da er man mot noe. Det er noe som truer deg, noe du må kjempe mot. Dette er ikke en kamp man velger, man blir tvunget til å kjempe den. Dette har vi sett mye av, spesielt i Maranhão og Pará. Den planlagte utvidelsen av Vales togskinner er et godt eksempel på noe som skaper motstand, som katalyserer en motstandskamp. Langs togskinnene til Vale ligger det mange landsbyer som allerede har problemer med den eksisterende togskinnen, nå trues de av at toglinjene skal dobles. Hvis det er ingen som kjemper mot, vil prosjektet realiseres. Lokalbefolkningen får lempet en tung kamp i fanget uten å ha bedt om det. Det samme

gjelder i alle områder der store, multinasjonale selskaper vil anlegge megaprosjekter. Man har uheldigvis bosatt seg i et område der kapitalen har interesser. I denne kampen kjemper man ikke for noe. Man kjemper ikke for forbedringer, men mot forverringer. Motstandskamp paralyserer kamp Motstandskamp er ofte en mer akutt kamp. Det er noe som truer her og nå. I tillegg blir det en veldig altoppslukende kamp, og i stedet for å kjempe for de forbedringene man ønsker, ender man opp med å forsvare det man allerede har. Veldig ofte har vi sett at de som allerede har lite, og som har mye å kjempe for, er de som blir skadelidende under kapitalens megaprosjekter. Det ender opp med at disse menneskene i stedet for å kjempe for mer jord, må kjempe for å ikke miste det de har. I stedet for å kjempe for bedre hus, må de kjempe mot å få det revet. I stedet for å kjempe for rent vann, må de kjempe mot å få forurenset vannkilden sin. Undervurdering Fortsatt eksisterer det en sterk diskriminering i Brasil av fattige og svarte. Trolig ville ikke selskapene operert slik de gjør om det var i nærheten av hvite, rike menn. Det er alltid lettest å ta de man anser som svake, og de diskrimineres ofte i

rettssystemet. Dette gjelder spesielt urfolkssamfunn, bondesamfunn og quilombolas (etterkommere fra rømte slaver). Det selskapene glemmer, er at dette er folk som har kjempet for det de har. Helt siden kolonitiden har disse samfunnene levd i en evig motstandskamp. Det har vært urfolksmassakre, slavedrift og mektige jordeiere som beslagla deres enorme jordområder. På tross av dette har disse samfunnene bestått. Det er samfunn som har oppstått som følge av kamp, og som fortsatt eksisterer i dag på grunn av en sterk motstandskamp. Det sitter en kampkultur i disse samfunnene, og de står klare til å kjempe for å beholde det som er deres. Et godt eksempel er fra Santa Rosa dos Pretos, en quilombo vi besøkte. Quilomboen er en av de skadelidende under Vales togskinner. Der møtte vi Hellen Jacqueline Pires Belfort, som oste av livsgnist og kampvilje. Hun fortalte om en aksjon de hadde hatt der de blokkerte togskinnene ved å bygge et hus på dem. De hang opp hengekøyene sine i huset og lagde fest med tilhørende kulturelle innslag. Dette er symptomatisk for kampene vi har møtt i Brasil. De kjempes med en styrke, og nesten en glede, og et utrolig samhold. Her går MST Pará i protesttog mot Katia Abreu, den nye landbruksministeren i landet, som er leder for agrobusinessblokken i Kongressen. Innsettelsen betyr krise for MST. ▶

Dagens situasjon Dagens motstandskamp er kanskje enda vanskeligere enn før. Mens man før sloss mot storgodseiere, sloss man i dag først og fremst mot store selskaper, som ofte har utenlandske interesser. Storgodseierne var grusomme, men da forholdt man seg tross alt bare til en person. Når det er snakk om store selskaper er det mer abstrakt. Hvem skal man gå til? Ansvarliggjøring er vanskelig. Selskapene har ikke geografiske grenser, de har ofte ikke nasjonalitet, og de har vanvittige mengder med penger. Dette er det man skal sloss mot. I et korrupt land som Brasil, blir det enda vanskeligere. Det er de store selskapene som finansierer valgkampene, og det sitter store blokker i Kongressen som forsvarer kapitalens interesser og blokkerer alt av forslag som går mot det de ønsker. Også rettssystemet er preget av korrupsjon. Det finnes utallige dommere som er kjøpt og betalt. Folk vi har snakket med sier at de vet hvordan utfallet blir før rettsaken er startet bare ved å sjekke hvilken dommer de har. Utfordringene er utallige. Man er nødt til å kjempe mot. Men man må også kjempe for noe. Det som trengs er et nytt Brasil. En ny verden. Det må vi kjempe for.

Brigadist i Norge I tillegg til nord-sør-utvekslingen som vi er på, har LAG både en sør-sør -og en sør-nord-utveksling. Vi har snakket med maranhenseren André, som nylig kom hjem fra brigade i Norge. Tori Elisabeth Eide

Sør-sør-brigaden er en utveksling mellom to av samarbeidslandene til LAG i Latin-Amerika, mens Sørnord-brigaden er en utveksling mellom årets samarbeidsland og Norge. I år er samarbeidslandet Brasil, og i august dro det derfor fire MSTaktivister til Norge, alle fra hver sin brasilianske delstat; Mato Grosso, Santa Catarina, Ceará og Maranhão. Vi har gjennom vårt brigadeopphold her i Brasil besøkt to av delstatene deres og har også fått muligheten til å møte to av brigadistene som dro til Norge, nemlig Marcelo Kaiowá Matos i Ceará og Andreison da Silva de Araújo (populært kalt André) i Maranhão. De siste fire ukene har brigadist André vært en viktig del av vår brigade, da han ble med oss gjennom hele vår reise i Maranhão. Det ga oss en fin mulighet til å høre litt om hva de brasilianske brigadistene har holdt på med i Norge.

Andreison da Silva de Araújo fra Norgesbrigaden ble med på store deler av Brasilbrigaden sitt opphold i Maranhão.

brigade, som var i Brasil i vår. Og jeg kan stolt si at jeg fikk lov til å delta på en okkupasjon i Oslo, sammen med LAG. Hva har vært fokuset deres i Norge? - Hovedfokuset vårt har vært å få Hva gjorde dere i Norge? oppmerksomhet rundt spørsmålet - Vi brukte den første tiden på å om soya. Soyaproduksjonen i Brasil bli kjent med LAG og Norge, og vi representerer nemlig en alvorlig trushadde mange møter om den politiske sel for småbøndene i landet mitt. Den og økonomiske historien til Norge. produksjonsmodellen som benyttes Så reiste vi rundt og besøkte LAG beslaglegger enorme landområder, i ulike byer i landet - Oslo, Bergen, og monokultivene av soya utarmer Trondheim og Tromsø. Vi jobbet og jordsmonnet, gir lite arbeidsplasser og samarbeidet også mye med forrige krever store mengder sprøytemidler. 10

Andreison (t.v) dro på Norgesbrigade med tre andre MST-aktivister fra Brasil; Odivan Francoa Silva, Marcelo Kaiowá Matos og Marieli Senhorati, som en del av LAGs Sør-Nord-program.

Dette skaper problemer for folket og for bøndene som bor i nærheten. Dessuten fører denne formen for soyaproduksjon til at jord konsentreres på få hender, som er det motsatte av hva MST ønsker og jobber for. Soyaen eksporteres dessuten først og fremst til utlandet, deriblant til Norge. Verdiene som skapes kommer altså ikke brasilianere flest til gode. Hva er den beste erfaringen du sitter igjen med fra Norge? - Det mest interessante og den beste erfaringen med reisen til Norge, var å få møte så mange andre organisasjoner og bevegelser og dele erfaringer med dem. Å få møte det norske urfolket, samene, var også en av de beste erfaringene jeg gjorde meg, og en sterk opplevelse. At de før ikke hadde noen rettigheter og ikke ble godkjent som samer, mens de i dag, takket være sin kamp og sin motstand, har fått flere rettigheter og

fått anerkjennelse som urfolk, er for meg en stor inspirasjon. Den vil jeg ta med meg resten av livet. André snakket mye om at samene i Norge var en stor inspirasjon for han, men han har også blitt en inspirasjon for oss. Vi møtte han i Maranhão, rett etter at han kom hjem fra Norge. I stedet for å dra hjem til familien sin, ble han med oss på vår reise i delstaten. Han nølte ikke et sekund da han ble spurt om å være med, siden han mente at dette ville gi han en god mulighet til å bli bedre kjent med, og lære mer om hans egen delstat. Han mente dette var noe som ville styrke han som MST-aktivist og i kampen videre. At han ble med oss har gitt oss en god mulighet til å bli kjent med en ung, sterk og inspirerende aktivist. Det har vært spennende å høre historiene hans fra Norge, men også å høre historier fra hans egen delstat, Maranhão.

Verdens rikeste barn Det har vært en reise fylt av kontraster. Rik og fattig, liten og stor. Den åpenbart heldigste er kanskje ikke så heldig som man tror. Karl Ruben Gaasø

Bildet av fattige på gata under helikoptre med direktører på vei til jobb i Sao Paulo, har svidd seg fast på netthinnen. Turistene på stranden “Praia Futuro” i Fortaleza, og han jeg hilste på i boligokkupasjonen ett steinkast unna, utløste selvforakt. Store monokultiver med eukalyptus som omringer MST-bosetningen Califórnia skremte meg. Mektige storgodseiere og damen jeg pratet med på lasteplanet, som jobbet for én, gjorde meg sinna. Å bo i Cipó Cortado, hvor familiene har jordhus sammenlignet med gjennomsnittsfamilien i Norge, har resultert i refleksjon. Jeg har vokst opp mellom en elskende mor og en oppmuntrende far. Jeg har fått velge mitt yrke og fått den relevante utdanningen gratis. Alle grunnleggende helsetjenester har jeg hatt tilgang på, og skjedde det noe utenom det vanlige, som det ofte gjorde, var hjelpen aldri lengre unna en 30 minutter hos legevakten. Nå er jeg 21 år gammel, ferdig utdannet, har fast jobb og bosted. Jeg er etablert. Fremtiden rommer nå arbeidslivet. Min far har gjentatt noe for meg som jeg lenge har trodd på; “At du ble født i Norge fører deg inn i rekken av verdens heldigste barn”. 12

Brasil er et rikt land, men fylt med elendighet. All lidelsen jeg har opplevd skyldes definitivt skeivfordeling. Det var lett å bli systemkritisk i denne brasilianske virkeligheten. Brasil og Norge er resultater av to forskjellige måter å forvalte det samme systemet, den ene mer brutal en den andre. I Norge er systemkritikken døende, vi er lammet av materialisme og vi har selv stemt inn høyresidekrefter som ønsker å slippe

På tusletur med 5 år gamle Anna Christina i bosetningen Cipó Cortado. Vanskelig å navigere med Barbie i øyet, men vi kom begge levende fra det.

monsteret helt løst. I Brasil råder monsteret fritt og dermed kjemper systemkritiske bevegelser videre. I MST er det landarbeiderne som krever retten over sin egen fremtid tilbake. De er ikke drevet av ideologier, men av et akutt behov for forandring. Noen magiske steder i Brasil har de rike herjet nok. Bosetningen Cipó Cortado er dannet av familier som i generasjoner har investert arbeidet sitt på storgodseierens jorder. For 8 år siden samlet de seg, okkuperte jordene og krevde at de ble rettferdig fordelt. Gjennom hardt arbeid og direkte demokrati har de nå bygd grunnpilarene til samfunnet hvor de ønsker å oppdra ungene sine. Bosetterfamiliene har nå egne jorder å dyrke på og alt arbeidet kommer uavkortet familien til gode. Alle ungene har tilgang på grunnskole og de eldre har fått tilgang på voksenskolering. Strøm har blitt installert i husene og innlagt vann er på vei. Den eneste tydelige bekymringen er avstanden til nærmeste legevakt

som er 90 km unna. Denne risikoen er verdt å ta når alternativet er byen. Der svarer man en sjef og stresser etter klokken. På landet leves livet etter naturens rytme. Jordhusene med palmetak kan anses som primitive, men husene er utviklet gjennon hundrevis av år for nettopp dette klimaet. Inne står alltid kaffeskvetten klar og serveres over en lav sko til alle forbipasserende. I kontrast til oss nordmenn som bunner lykkestatistikkene, kan jeg garantere at bosetterne i Cipó Cortado ville smilt seg inn på toppen. Søskene mine skal nå gå de samme stegene som jeg har gått, i ett utdanningssystem som produserer arbeidstakere. Sammen trer vi inn i rekkene til våre foreldre og de før dem igjen. Arbeidet vårt vil alltid eies av andre og kun lønn vil vi få igjen. Rikdom for meg er ikke kjøpekraft, men å være lykkelig og skape for de jeg har kjær. Muligheten til dette gjør kanskje ungene i Cipó Cortado til verdens rikeste.

Under en dagsøkt med kvisting og brenning for å rydde det nye jordet til Arkangel, skal nye bønner og kassava skal plantes.

Når profitt blir viktigere enn folk Vi satt igjen med sterke inntrykk etter besøket i Tauá-Mirim, der vi med egne øyne så brutaliteten selskapene bruker mot lokalbefolkningen for å vinne gjennom egen vilje. Vilde Haugsnes

Et av de første besøkene vi gjorde i São Luis var til området TauáMirim. Dette området består av 16 ulike tradisjonelle samfunn som har eksistert i over 200 år. De siste 30 årene har situasjonen for disse samfunnene blitt vanskeligere etterhvert som mektige selskaper har inntatt de nærliggende områdene med sine store prosjekter. I dag er hele Tauá-Mirim omringet av fabrikker og havner, som også ønsker å ekspandere inn på deres territorium. Situasjonen har allerede ført til store konsekvenser for innbyggerne her. Havn trumfer fisk Da ulike selskaper begynte utbyggingen av et havneanlegg i nærheten av Tauá-Mirim, ble også den nærliggende bukta deres gravd ut for å gjøre det mulig for store lasteskip å komme inn til havna. Dette medførte imidlertid at strandområder ble ødelagt, sanden har blitt skylt vekk, og

det som ligger igjen er leirestrender der det er umulig å gå. Stranden har vært et viktig fangstområde for lokale krabbefiskere, og med leirestrendene ble forholdene ubrukelige. Mengden fisk og reker har også sunket betraktelig etter havnens ankomst, på grunn av forurensning, men også som et resultat av fremmede organismer som kommer med ballasten til utenlandske skip. I tillegg har fabrikkene i området store utslipp som forurenser luften. Som følge av dette har folket i TauáMirim samlet seg for å kjempe for rettighetene til sitt område. Deres største håp er å skape et reservat! Reservat for rettferdighet I 1996 begynte ideen om å skape et reserva extrativista (RESEX) - et utvinningreservat i Tauá-Mirim-området. I et slikt naturreservat kan tradisjonelle samfunn leve og bruke området på en bærekraftig måte, mens industriutbygging er ulovlig. Flere Ved første øyekast ser stranda i Cajueiro ut som et paradis, helt til man får øye på det store havneområdet i horisonten. ◀

steder har det vist seg at dette er en god måte å bevare skogsområder, i tillegg til at det sikrer områdene for lokalbefolkningen. Tauá-Mirim har alle forutsetningene som er nødvendige for å bli et slikt reservat. Det bor tradisjonelle samfunn der, som lever av bærekraftig utvinning av fornybare naturressurser, slik som fruktsanking, fiske og husdyrhold. I tillegg er store deler av området mangroveskoger, som i følge brasiliansk lov er fredet, og som inneholder et svært viktig og stort biologisk mangfold. Det sies at ca 70% av alt dyreliv i nærliggende havområder benytter seg av disse mangrovene på et eller annet stadie i sin livssyklus. Prosessen for å bli et RESEX ble startet i 2003, og i 2007 var den så godt som gjennomført. De endelige dokumentene har likevel enda ikke kommet, noe som tyder på at politiske og økonomiske interesser blir satt foran interessene til lokalbefolkningen. I Cajueiro, et av de tradisjonelle samfunnene, kan man tydelig se hvordan de økonomiske interessene overkjører lokalbefolkningen. Det multinasjonale selskapet Suzano (se teksten «Den grøne ørkenen») ønsker å bygge et nytt, stort havnekompleks inne på territoriet deres. Selv om området er verneverdig, viser selskapet ingen nåde. Prosessen rundt utbyggingen har foregått med stor fart, og det blir presset på for at prosjektet skal bli godkjent før nyttår, for da blir det regjeringsbytte, noe som kan få konsekvenser. Det har alt vært folk fra selskapet på besøk i Cajueiro, som løgnaktig hevder at de har krav på området.

Selskapet bruker også andre utspekulerte taktikker, som å kontakte enkelte husstander for å forsøke og kjøpe dem ut av området. Om selskapet får kjøpt huset, rives det ned samme dag. Dette er for å gjøre det umulig for mennesker å flytte inn, og for å gjøre det umulig for utflytterne å flytte tilbake. Suzano prøver rett og slett og tømme hele landsbyen for folk, slik at de kan bygge en ny havn. De som ikke ønsker å selge, blir truet og fortalt at det ikke finnes andre alternativer. Da vi besøkte Cajueiro fikk vi se dette med egne øyne. Langs veien var det flere hus som lå i ruiner. Da vi kjørte inn på området holdt et flyttebyrå på å tømme et hus, og da vi dro derfra et par timer senere lå huset i ruiner. Prosessen var så rask at familien ikke en gang hadde kommet seg ut av landsbyen før huset var revet.

Restene av et hus etter at representanter fra Suzano har vært på besøk.

Denne situasjonen er ikke enestående for Tauá-Mirim. Store selskaper bruker til stadighet den makten de får gjennom kapital og politikk, til å unngå lover og regler. Selskapenes jakt etter profitt overkjører de etiske hensynene som burde tas ovenfor befolkningen.

The Hall of Shame På reise i Brasil har vi samlet på selskaper som gjennom sine investeringer og prosjekter har gjort seg fortjent til en plass i Hall of Shame! Brage Lie Jor

Norsk eierskap: 3,45 mrd. kr. gjennom Oljefondet

Gjennom oppholdet vårt i Maranhão har vi sett på nært hold hvordan Vales aktivitet ødelegger livene til folk som bor i nærheten. Vi har sett hvordan selskapet graver ut enorme kratre for å sende jern til Kina og Europa. Vi har også sett tydelig hvordan Vale setter kortsiktig profitt foran folk og naturs ve og vel. En velfortjent plass i Hall of Shame!

KAT IA

Miljøødeleggelser, tvangsfordrivelser av folk fra jorda de har levd på i generasjoner og stadige angrep på Amazonasjungelen, gjør Hydro verdig Hall of Shame. Hvert år hugger Hydro ned regnskog tilsvarende 600 fotballbaner. Dette har enorme konsekvenser; ikke bare i et miljøperspektiv, men også i et sosialt perspektiv, fordi det gjerne er urfolk som lever i områdene som Hydro avskoger. Norsk eierskap:

EU AB R

39% statseid

Den nye landbruksministeren i Brasil: småbrukenes og familiejordbrukets største fiende. Hun tilhører den store «bancada ruralista», som er de som stopper stort sett alle progressive forslag som kommer til den brasilianske kongressen. Dette mener brigaden berettiger en plass i Hall of Shame.

I fosfat- og urangruveprosjektet Itataia i Ceará, deltar Yara gjennom sitt eierskap i Galvani i samarbeid med den brasilianske staten. Feilaktig informasjon til lokalbefolkningen, forurensning av luft og drikkevann, radioaktivitet, risikofylt transport og sosial transformasjon av samfunnet gjennom inntoget av 2000 fremmedarbeidere setter prosjektet i et Norsk eierskap: dunkelt lys. Yara er også hovedleverandør av gjødsel til de 36% statseid enorme monokultivene i Brasil.

Norsk eierskap: 181 mill. kr. (Oljefondet)

Papirgiganten eier den såkalte grønne ørkenen som etterlater jorda brakk og tvinger småbønder mot storbyene. Selskapet man ikke kan unngå å legge merke til om du reiser i Maranhão. 800 kvadratkilometer med euklayptus tilsvarer et område som er nesten dobbelt så stort som hele Oslo kommune. Suzano var et selvfølgelig valg for oss som har tilbragt tre uker midt inne i denne ørkenen av trær.

Tre minutters motstandskamp Mens resten av brigaden dro på uteopphold i Maranhão, dro tre fra brigaden tilbake til delstaten Ceará og de offentlige høringene om gruveprosjektet Itataia. Maria Refsland og Astrid Fadnes

De offentlige høringene ble avholdt i tre ulike byer i nærheten av gruva; Santa Quitéria, Lagoa do Mato og Itatira, og er muligheten lokalbefolkningen får til å si sin mening om fosfat- og urangruveprosjektet. Det eneste som mangler før prosjektet kan realiseres, er godkjent miljølisens fra IBAMA (det brasilianske miljøinstituttet), som også var arrangør av høringene. Ellers var utvinningsselskapene INB, Indústrias Nucleares do Brasil, og Yara-eide Galvani til stede, i tillegg til lokalbefolkningen og aktivister fra ulike bevegelser og organisasjoner. Vi følger med i troppen til MST og universitetsgruppen TRAMAS. Til tross for at det i utgangspunktet først og fremst er lokalbefolkningen som skal ha ordet, må alle pent vente flere timer for å høre selskapenes fine ord og presentasjoner om prosjektet. Skamløs propaganda Vi blir møtt med bevæpnede politistyrker, registreringssystem og fem dresskledde, hvite menn på podiet. Klokka bikker sju, de første 2-3 timene av høringene blir brukt til å spre propaganda om prosjektet, med ord som «utvikling», «arbeidsplasser» og «infrastruktur». Ingen ord blir nevnt om luftforurensning, vannforurensing, vanntilgang, radioaktivitet, flytting og farene ved transporten. IBAMA, som skal være

Panelet bestående av IBAMA og gruveselskapene tok seg god tid til fine presentasjoner før de lokale slapp til.

nøytrale, opptrer som selskapenes allierte. Høringene framstår som et spill for galleriet. Tre minutter Etter flere timer med propaganda slipper lokalbefolkningen til slutt til. Tre minutter har de til å si sin mening, forsvare sine lokalsamfunn og framtida til sine barn. Alle uttrykker sin motstand, panelbordet blir konfrontert med spørsmål om vann, transport, arbeidsinnvandring og helsekonsekvenser. Advokater, biologer, leger, sosiologer og MST-ere er oppe og proklamerer sin motstand mot gruven. Vi fra brigaden bruker de tre minuttene til å fortelle om norsk og internasjonal motstand mot atomkraft og Yara-eierskapet av Galvani. Når møtet avsluttes i Itatira har vi holdt på i 7 timer, og klokken er 02.00 på natta. Det er glissent i salen, og de få som er igjen er slitne. Det er tungt å jobbe mot store krefter. 17

Bli med på jerneventyr med Vale sponser en eventyrlig togtur - fra verdens største jerngruve til Kina!

Gratulerer! Du har fått jobb som sivilingeniør i Vale og med det hus, bil og hund i Valebyen - og fem plasser fram!

Papirselskapet Suzano sponser Valetoget med eukalyptuskull. Da går det unna, trill terningen en gang til!

Illustrasjon: Astrid Fadnes

MST-bosetningen feirer 2- årsjubileum for MAM, Bevegelsen for berørte a gruvedrift. Valetoget spe opp for å unngå bråk. Rykk fram til 29!

Du tar turen innom MSTs agroøkologiskole og lærer om jordreform. Dette faller ikke i god smak hos Vale. Rykk tilbake til start.

eirer MAM, ørte av et speeder åk.

Mens Vale laster av jern til smelteverkene får du luftveisproblemer og må på sykehus. Stå over en runde.

Valetoget kjører over ei melkeku i Vila Diamante. Jernet må likevel videre, rykk fem fram for å ta igjen tapt tid!

Quilombolas demonstrerer mot dobling av sporet. Okkupasjonen varer i to dager - stå over to runder.

Toget stopper for slippe av arbeidere som skal rive hus for å bygge havn. De andre spillerne får et forsprang og rykker to fram.

Vale har oppdaget at du er en infiltrert, politisk aktivist. Du blir kastet av og klinket ut av spillet.

Akkumulasjon gjennom ekspropriasjon I tillegg til kapitalakkumulasjonen som finner sted gjennom markedet, tyr kapitalen, i situasjoner der det er profitabelt, også til andre midler for å sikre høy profitt. Daniel Vernegg

For å legitimere den massive skjevfordelingen og sosiale urettferdigheten i den kapitalistiske økonomien, har apologeter for den bestående orden helt siden den industrielle revolusjon hevdet at forskjellene mellom rik og fattig bunner i varierende vilje til å skape verdier gjennom arbeid, sparing, kloke investeringer og innovasjon. For eksempel hevdet den politiske økonomiens far, Adam Smith, at inndelingen av befolkningen i en liten gruppe eiendomsbesittere og en gigantisk gruppe som ikke eide nåla i veggen, hadde rot i slike prosesser. Han hevdet derfor at denne inndelingen essensielt var rettferdig. Karl Marx brukte store deler av livet sitt på å teoretisere rundt hvordan kapitalistisk produksjon mediert av markedet har en iboende tendens til å føre til «akkumulasjon av kapital på den ene polen, og akkumulasjon av lidelse på den andre». Han la i likhet med Smith stor vekt på sparing, investering og innovasjon som forklaring på kapitalkonsentrasjon. Marx mente imidlertid samtidig at disse momentene historisk sett ikke var tilstrekkelige for å forklare skjevfordelingen i samfunnet, og konkluderte med at

en måtte søke forklaringer også i utenommarkedlige prosesser. Primitiv akkumulasjon og akkumulasjon gjennom ekspropriasjon For at kapital skal kunne akkumulere mer kapital, må den opprinnelige kapitalen komme fra et sted. I verket Kapitalen beskriver Marx hvordan den første store ansamlingen av kapital i England historisk sett ble til. Denne prosessen gir han navnet primitiv akkumulasjon, og han hevder at den i England og andre land var spesielt avhengig av utenommarkedlige prosesser som fordrivelse, tyveri, undertrykkelse og vold. I løpet av det 16. og 17. århundre ble titusener av landarbeidere med makt kastet av jorden de hadde bodd på i generasjoner, som følge av at stat og private eiendomsbesittere ønsket å omdisponere jorda til mer profitable formål, slik som sauehold. Samfunnsgeografen David Harvey har utviklet konseptet primitiv akkumulasjon videre: mens Marx beskrev fenomenet som en historisk prosess i kapitalismens barndom, utvider Harvey konseptet og bruker det til å kaste lys over prosesser som utspiller seg i samtidens kapitalisme. Harvey har derfor lansert begrepet akkumulasjon gjennom ekspropriasjon. På et mer

generelt plan beskriver han slik privat kapitals appropriasjon av ressurser som har tilhørt fellesskapet, gjennom bruk av utenommarkedlige virkemidler. Ved siden av å inkludere karakteristikkene beskrevet av Marx, inkluderer begrepet alt fra fenomener som privatisering av offentlige ressurser (inkludert naturressurser) til utbytting av kredittkortkunder gjennom drakoniske – og ofte ulovlige - straffegebyrer ved sen betaling. Tilfellet Maranhão Senere tids økonomiske vekst i delstaten Maranhão har i stor grad vært basert på råvareutvinning av ulikt slag, slik som produksjon av monokultiver i form av soya og eukalyptus, og ekstraksjon av mineraler som jern og bauxitt. Innen disse næringene har ulike former for akkumulasjon gjennom ekspropriasjon funnet sted og bidratt til delstatens økonomiske vekst. Særlig innen gruvedrift har fenomenet vært kraftig utbredt: urfolk som har fått sine levemåter umuliggjort gjennom etablering av gruver på deres territorier, bygging av toglinjer for frakt

av mineraler hindrer befolkningen i å utføre nødvendige gjøremål, og luften er flere steder kraftig forurenset av jernstøv eller røyk fra kullproduksjon (flere av disse eksemplene beskrives i andre artikler i reisebrevet). Tilfeller som dette har, kombinert med det at lite av gruvenes verdier tilfaller lokalsamfunnene som affekteres, bidratt til noe som i realiteten bør karakteriseres som et ran av befolkningen. Kampen mot et liv på kapitalens premisser Ved siden av kampen for folkelig jordreform er kampen mot ekspropriasjon gjennom akkumulasjon en av MSTs mest fremtredende kamper. Gjennom organisering av affekterte lokalsamfunn, kjemper MST for retten til et liv på andre premisser enn det som er diktert av kapitalen. Videre kjemper de for det organisasjonen kaller folkelig suverenitet over naturressursene. Kampen føres gjennom sabotasjeaksjoner, blokader og okkupasjoner. Aktivister i Maranhão har blant annet destruert forurensende kullproduksjonsovner og blokkert tog som frakter forurensende last. Til tross for at mobiliseringene i enkelte tilfeller har nyttet, er fienden sterk, og det er uvisst hva den videre kampen vil bringe. Forhåpentligvis vil lokalbefolkningen klare å oppnå større grad av kontroll over egne ressurser og slippe unna kapitalens herjinger.

«Drep meg for fargen min og skap en Benjamin til» Her i Brasil har vi vært kjent som «Benjamin Hermansenbrigaden” fra Norge. Maria Refsland

26. januar 2001. 15 år gamle Benjamin Hermansen blir knivstukket av nynazister for sin hudfarge på Holmlia i Oslo. Han dør på stedet. Ole Nicolai Kvisler (21), Joe Erling Jahr (19) og Veronica Andreassen (17) var en del av en nynazistisk gruppe kalt «Bootboys». De ble dømt til fengsel for det rasistisk motiverte drapet på Benjamin. Kvisler og Jahr ble dømt til henholdsvis 17 og 18 år. Den tredje, Veronica Andreassen, som var Kvislers daværende kjæreste, ble dømt til tre års fengsel for medvirkning til drapet. Hos MST, de jordløses bevegelse, er det vanlig å oppkalle arbeidsgrupper, brigader og lignende etter en person som har gjort noe stort, eller som er et symbol. I den forbindelse skulle også vi i høstbrigaden 2014 finne en person å hedre. Benjamin Hermansen seilte tidlig opp som et klart valg for oss. Etter hans død har Benjamin blitt et symbol på kampen mot rasisme og nynazisme i Norge. Utelukkende på grunn av sin hudfarge ble han drept. Vi bestemte oss for at vi ville hedre Benjamin, og med det slå et slag mot 22

rasismen og de høyreekstreme kreftene som ulmer i hele Europa. I fjor slapp Ole Nicolai Kvisler ut fra fengsel etter over 12 års soning. Allerede i juli 2013 var han igjen tilbake i det nynazistiske miljøet, denne gangen i et voldelig, svensk nazinettverk. Denne uka aksjonerte PST mot et høyreekstremt miljø i Rogaland, og beslagla flere kraftige våpen og nynazistisk propagandamateriale. Noen av våpnene bar logoen til høyreekstreme og Hitler-inspirerte Den norske Motstandsbevegelsen. Over hele Europa vokser oppslutningen til høyreekstreme partier, og flere har til og med funnet veien inn i maktposisjoner. Vi har sett det med Sverigedemokratane som gjorde et kanonvalg denne høsten. I Norge er Frp med sine rasistiske holdninger stemt inn i regjeringen. Vi valgte navnet Benjamin Hermansen. Med det sier vi NEI til rasisme, NEI til fascisme og NEI til nazisme. Tendensen i Europa er skremmende, og vi må alle passe på. Kjemp mot rasistene. Ikke la miljøene vokse. Vi må kle av rasistenes usannheter. Vi må vinne over dem med fakta. Knus hatet.

Genom historier och tårar Anton Sundström

Hur berättas egentligen historierna om kamp, sorg och glädje inom den sociala rörelsen? Lika ofta som livliga debatter hålls, hålls också rum för musik, kamprop, poesi och teatralisk uttryck. Från första morgon på MST nationella skola fick vi ta del av “mistican” som är en mystisk politisk teater som MST använder flitigt just för att dela dom olika budskapen kring till exempel kamp, sorg och kärlek. ”Mistican” avslutas alltid med dom olika brigadernas kamprop. Kampropen skriks ut med knutna nävar, något som i början verkade hårt och radikalt, men efter förklaringar har det stått klart att det är deras väg att sprida energi för att föra kampen vidare. Och jag kan intyga att energin smittar av säg när 100 personer står och skriker kamprop om rättvisa.

Om kampropen är uppmaningen till kamp så blir ofta poesin ett uttryck för kärlek. När jag pratar med José Luis, MSTaktivist i 30 år, säger han enkelt: ”Poesin är en del av vårat liv, vi behöver bevara den för att kunna föra våran kamp.” Poeten Gabriel Celaya pratar också om hur det bästa sättet att kämpa är att använda kreativitet, för att kunna utmana dom implementerade modellerna. Inom brigaden har vi skämtat flera gånger hur är det möjligt att alla MST aktivister är poeter. Vart än vi reser i Brasilien blir man aldrig förvånad när någon tar till ord och börjar artikulera sin hemmasnickrade poesi . Således tänkte jag utmana mig själv inför vårat sista resbrev och skriva mitt livs första poesi. Varsågoda!

Genom historier och tårar Min broder min syster, jag har delat, sett och gått igenom din kamp. Som Platon och floden är jag nu omöjligt den samma. Det står en värld mellan våra verkligheter. Att mitt medvetande nu har ökat har gjort denna värld mindre och större. Din kamp är min kamp. Din smärta är min smärta och när du skriker kommer det eka i mitt hjärta. I evigheternas evighet.

Utvannet utviklingsbegrep En historisk forståelse av det utviklede og det mindre utviklede reproduseres i dag av nasjonale og internasjonale selskaper som skal «bringe utvikling» og «modernisere» den brasilianske landsbygda. Astrid Fadnes

Familiejordbruket står i dag for 80% av det nasjonale matkonsumet i Brasil. I regjeringens «utviklingsmodell» for landet, innført av Lula-regjeringen og videreført av Dilma, er det likevel storindustrien og en eksportorientert agrobusiness og gruvedrift som er politikkens satsingsområder. I et massivt frambrudd av nasjonale og internasjonale jordbruks- og utvinningselskaper, føres en retorikk som følger en utviklingsdiskurs der familiejordbruk blir sett på som gammeldags, mens selskapers produksjon representerer en ny og moderne utvikling. Denne modellen inkluderer enorme monokultiver, produserer ikke for egen befolkning og gir få arbeidsplasser samtidig som småbønder mister sitt tradisjonelle produksjonsgrunnlag. På landsbygda og i Amazonas-området i Maranhão synes utviklingsbegrepet å ha spilt fallitt.

Foto: YASUYOSHI CHIBA /Afp

Brasils soyaproduksjon driver rovdrift av både natur og mennesker gjennom avskogning, monokulturer og sprøytemidler og lav akkumulasjon av arbeidsplasser. Produksjonen er likevel en viktig brikke i regeringens “utviklingsmodell” og agrobusiness.

Utviklingens fanebærer i Maranhão?

Med en befolkning der to av seks millioner jobber i jordbruket, er Maranhão en sterk jordbruksstat i Brasil. Stor biodiversitet gir fruktbar jord, men delstaten disponerer også store rikdommer under bakken. En rikdom som truer de som vil leve av jorda. Gjennom mineralutvinning, ønsker gruveselskaper å «bringe byen til bygda», og «bringe lokal utvikling» til samfunnene i Maranhão som «henger etter» i moderniseringen. Verdens andre største gruveselskap, Vale, har siden 80-tallet drevet stortstilt utvinning i Maranhão. De omtaler seg selv som en fanebærer av «bærekraftig utvikling», som bidrar til lokal utvikling fordi de kjøper fra lokale tilbydere og styrker den lokale økonomien i regionen de opererer i. Dette er langt fra realiteten der naturreservater ødelegges og byer blir etterlatt økonomisk sårbare gjennom en ensidig avhengighet til utvinningen. Kampen om den fruktbare jorda i Maranhão begynte allerede på 60-tallet, da Brasil startet letingen etter strategiske områder i Amazonasområdet for landbruk og gruveutvinning. Gjennom storstilte prosjekter skulle den statlige og delstatlige regjeringen befolke, modernisere og utvikle en «uberørt» region. Sør i Maranhão kolliderte disse prosjektene imidlertid med den tradisjonelle befolkningen og

MSTs kamp for jord. Områder som ble vurdert som ubefolket og «nye» områder for matproduksjon, var fra langt tilbake bebodd av urbefolkning, quilombolas, elvefiskere og småbønder. Fortsatt i dag preges Sør-Maranhão av store konflikter mellom mektige latifundos og private selskaper som krever jord til monokultiver, og småbønder og tradisjonell befolkning som vil beholde jorda de historisk har dyrka og bodd på. Honning og babaçu På reisen vår i Maranhão er det ikke vanskelig å finne historiene om småbønder som blir utkonkurrert av storselskaper eller motarbeidet av staten. I bosetningen California forteller Ozias Arujo om hvordan han har forsøkt å gjøre bihonningproduksjonen sin lønnsom; «min store drøm er å gjøre bihonningen til mitt levebrød», uttaler han. Selv med 30 års erfaring, 12 ulike bityper og kollektiv produksjon med andre lokale birøktere, møter han motstand i et seigliva byråkrati, et tungvint lovverk som gjør det tilnærmet umulig å kommersialisere produksjonen. I dag er det ett stort selskap som har monopol på kommersielt salg av honning i delstaten og som kjøper opp honning av småprodusentene til langt under markedspris. Arujos drøm om å gjøre bihonningen til et levebrød, er fortsatt langt unna. I MST-bosetningen Vila Diamante, tar Maria Ecicleude do Nascimento Almeida oss med til bosetningens babaçufabrikk. I Maranhão har utvinning av den næringsrike kokosnøtten babaçu til olje, såpe og

kosmetikk, lange røtter. Tross nøttens tradisjonelle og næringsmessige betydning, er yrket forbundet med fattigdom og skam, arbeidet er hardt og produktene ofte solgt til spottpris. «Å starte minifabrikken for å gjøre produksjonen mer lønnsom, har vært en hard kamp», forteller Maria Almeida. I tillegg til å kjempe mot fordommene knyttet til å jobbe med babaçu, konkurrerer de med produksjon av soyaolje. Denne produksjonen skjer gjennom de enorme monokultivene, driftet av private selskaper og støttet av regjeringens utviklingsmodell i satsningen på agrobusiness. I Califórnia og Vila Diamante er regjeringen og selskapenes utviklingsstategi blitt et hinder for å kunne å leve som småbønder- og produsenter.

Av de ca. 300 000 som lever av babaçu-utvinning i Maranhão i dag, er 90% kvinner. Her knekker Maria Almeida ut nøtten for å lage olje.

De underutviklede Av inntektene fra de private selskapene sin utvinning og produksjon, blir merkbart lite igjen i regionen. Og når mineralene i sin tur tar slutt, når soyaplantasjene har blomstret en siste gang, står det kun tomme fabrikker og brakk jord igjen. Tilbake står familiejordbruket uten dyrkningsgrunnlag. Og et paradoks: Et Brasil med en av verdens største matproduksjon, uten å kunne fø sin egen befolkning.

Vildes hobbyhjørne

Med bakgrunn som gateselger i den brasilianske håndverksbransjen, gir Vilde i denne spalten solide hobbytips.

Drømmefanger: En artig liten pyntegjenstand med rykte på seg for å skape en bedre nattesøvn. Du trenger: Ståltråd til «rammen» (helst litt kraftig), to tråder (ca 5x omkretsen av sirkelen), lighter, tang og perle til å feste i midten. Fjær og flere perler om man ønsker å lage underheng.

Lag en sirkel av ståltråd, lag en liten runding øverst til oppheng. Knyt på en av trådene.

Snurr tråden tett rundt ståltråden til hele er dekket, knyt og smelt de løse endene.

3 Fest på den andre tråden (smelt løs ende). Trekk tråden mot høyre og lag en løkke rundt rammen.

Fest på den andre tråden (smelt løs ende). Trekk tråden mot høyre og lag en løkke rundt rammen.

Fest på underheng med fjær og perler om ønsket.

Fest perlen i midten.

De jordløses fashion! 1

1. MST - kjemper for demokratisering av landbruksproduksjonen i Brasil.

4. MST – tilbyr utdannelse der staten svikter.

5. MST – arbeider for å internasjonalisere kampen for et mer rettferdig samfunn.

2. MST– ønsker å skifte ut landbruket basert på monokultiver og sprøytemidler med et agroøkologisk alternativ.

6 3

3. MST – fronter kampen for feminisme.

6. MST – Frihet uten sosialisme er privilegier og urett. Sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet.

Juleparánøtter

Høstens tre reisebrev kommer til god hjelp i årets romjulsquiz for hele familien!

1. Hvor mange kyr finnes i Brasil? 2. Hvilket norsk selskap eier 60% av fosfatutvinneren Galvani? 3. Hva heter den brasilianske sosiologen og pedagogen som er kjent for «de undertryktes pedagogikk», og som MST bygger noe av sin pedagogikk på? 4. Hva står MST for? 5. Hvilken urfolksgruppe snakkes om i teksten”De ubetydelige”? 6. Hvor langt er «Valetoget»? 7. Hva er «carro pipa»? 8. Hva er «Yellow cake»? 9. Fra hvilket parti kommer den sittende, brasilianske presidenten? 10. Hva er en “latifundo”?

Best i kjeks For å kvalitetssikre quizpremien har vi utført en grundig test av alle kjekstypene i Brasil. Dette har resultert i en klar vinner; Toddy Choco Tarta! DU kan bli den heldige vinner av 1x Toddy Choco Tarta. LYKKE TIL! type

pris

antall

smak

design konklusjon Den kan spises på en gøy måte! Passer bra når man venter på bussen!

Triunfo Chocolate Toddy Choco Tarta

fyldig?

Sykt kul kjeks! Smaker weetos. Beeeste kjeksen. Passer en gang i blant.

Nesfit Coco

Smaker Gjendekjeks. Veldig vanlig. Anbefales ikke fordi det er Nestlé.

Piraque recheado

Nytt og spennende med smak av ananas! Utrolig synd med designet. Passer bra i større forsamlinger.

(IngeB sin favoritt)

Golden Black, type sveitsisk

Bra kjeks ass. Inneholder ifølge pakningen mye næring. Næring=life.

Morango Silvestre Breakup

Ubrukelig utseende, kopiert fra Löfsberg Lilla og Tunet IL. Dette har vi sett før. Trist at de har brukt tid på dette.

Send inn quizsvar innen 1.januar til ingridandreaholland@gmail.com og bli med i trekningen av best-i-test-kjeksen og valgfri hobbygjenstand fra et av Vildes tre hobbyhjørner!

På rad og rekkje står Suzanos eukalypus med nesten akuratt halvannen meter mellom. Berre nokre spinkle, små buskar maktar å leve mellom trelegga.

Den grøne ørkenen Dei kallar han den grøne ørkenen. Havet av eukalyptustrer som står på rekkje og rad så langt auget kan sjå. Områdane der ingenting anna enn dei magre, høge trerne lev. Likevel finnast det ein oase. Denne oasen er MST-bosetninga Califórnia. Her befinn eg meg no. Brage Lie Jor

Dei gamle i bosetninga kan minnes. Dei minnes den tida då desse områdane framleis var deler av den enorme Amazonas-skogen. Før gruveselskapet Vale kom med maskinane sine og hogg ned regnskogen for å plante dei trea som seinare skulle brennast til kol. Dei trenger kolet for å smelta jernet dei utvinner, om til jern som ein kan bruke til noko. Akkurat her produserar dei kol av eukalyptustrer, fordi det er dei som veks raskast, og gir høgst kvalitet, som igjen gjer at ein kan tjene mest pengar. I dag er det ikkje lenger Vale som plantar for å lage kol. Idag er det eit selskap som heiter Suzano som eig plantasjane. Suzano er ein av verdas største levrandørar av papir- og cellulose-produktar. Kvar einaste ein av dei millionane på millionane av trer som veks her, er eid av Suzano. 28

Det er så mange trer, at det kjem ein fullasta lastebil med tømmer inn til fabrikken kvart femte minutt, kvar dag, heile døgnet. Ein kan stille spørsmålet, kvifor er dette eit problem? Alle forstår at ein snakkar om utruleg mykje tømmer, men ikkje alle veit at denne produksjonen øydelegg liva til dei som bor i den grøne ørkenen. Eukalyptus er nemleg ein plante som degraderer jorda den lev i. Kvar einaste eukalyptus skiljer ut eit kjemikalie frå rota når den er ung. Dette kjemikaliet er ein form for naturleg ugrasmiddel. Den drep all anna vegetasjon i ca ein meters radius rundt treet. Etter at ein har planta og felt nokre generasjoner med eukalyptus, er det så mykje av dette stoffet i jorda at den kjem til å ligge brakk mange, mange år framover.

Det er blant anna dette stoffet som gjer at dei lokale har døpt plantasjane for “den grøne ørkenen”. Det finnes ingenting inne blant desse trea. Ikkje blomar, ikkje fuglar, ikkje insektar, ingen ting. De det for berre 20 år sida var eit av verdas rikaste dyreliv. Dette er delvis grunna kjemikaliet trea slepp ut, men det er også grunna sprøytemidlene som Suzano bruker for å ikkje ha andre plantar som konkurrerar med trea. Når plantane forsvinn, forsvinn dyra og insektane med dei. I fleire av oasane rundt om i ørkenen, er det ikkje lenger mogeleg å dyrke mat, fordi jorda er øydelagt. Folka som bor i oasane rapporterar også om flere som vert sjuke av å bo der. Antallet krefttilfeller øker og antallet barn født med misdanningar øker. Helseog natureffektane av plantasjene er enorme.

Dei største konsekvensane av ørkenen er likevel dei sosiale. Etter å ha lagt jorda til småbøndane brakk, så kjem giganten Suzano inn å tilbyr seg å kjøpa den øydelagte jorda. Dei ynskjer å doble mengden eukalyptus i området. Dei gir eit skambud på jorda til ein bonde med økonomiske problemer, som ikkje ser noko anna val enn å ta imot pengane og flytte til byen. Suzano presser stadig fleire folk vekk fra oasane og inn til storbyen. Dei bidreg til ein stadig større bit av kaka samlast på stadig færre hender. Difor er Suzano ein av hovedfiendene til MST her i Maranhão. Der MSTarane kjempar for eit jordstykkje dei kan leve av, kjempar Suzano for å ta fra dei den jorda jorda dei har kjempa fram. Kampen står mellom dei som vil ha meir ørkenen, og dei som lagar oasar i han.

Oasen Califórnia er eit av samfunna som er hardt trua av selskapets ynskje om vekst. Her har eg, Ingeborg, Ingrid, Anton, Tori og André tilbragt dei siste tre vekene. 29

De tre små bøndene Tora Kristiane Madsen Finne

et var en gang tre småbønder som skulle over toglinjen for å utføre sine ærend. På veien var det en toglinje som de måtte over, og rett ved toglinjen bodde en stor, fæl kapitalist, med øyne som dollartegn og hender som dryppet av fattigmannsblod. Først kom den minste småbonden og skulle over toglinjen. Tripp trapp, tripp trapp, sa det da han nærmet seg. “Hvem er det som tripper på min toglinje?” skrek kapitalisten. “Å, det er den minste småbonden som skal til seters for å plante sine frø”, sa småbonden. “Nå kommer jeg og tar deg”, sa kapitalisten. “Å nei, ta ikke meg, for jeg er så mager jeg. Toget har ødelagt alle avlingene mine, så jeg har ikke spist på uker.” “Javel, så gå da”, sa kapitalisten. Men da småbonden skulle krysse toglinjen sto toget der. Han ventet, og ventet litt til, men toget startet ikke, så den minste småbonden kunne ikke krysse toglinjen allikevel.

Etter en liten stund kom den mellomste småbonden og skulle over toglinjen. Tripp trapp, tripp trapp, sa det da han nærmet seg. “Hvem er det som tripper på min toglinje?” skrek kapitalisten. 30

“Å, det er den mellomste småbonden som skal til sykehuset med min syke, gamle far”, sa småbonden. “Nå kommer jeg og tar deg”, sa kapitalisten. “Å nei, ta ikke meg, for jeg er så skitten jeg. Toget har spredt sitt støv for alle vinder, og har støvet ned hele landsbyen vår.” “Javel, så gå da,” sa kapitalisten. Men da småbonden skulle krysse toglinjen sto toget der. Han ventet, og ventet litt til, men toget startet ikke, så den minste småbonden kunne heller ikke krysse toglinjen. Det gikk en stund, og så kom den største småbonden. Tripp, trapp, tripp trapp, sa det da han nærmet seg. “Hvem er det som tramper på min toglinje?” skrek kapitalisten. “Det er den store småbonden, som skal følge den lille jenta mi på skolen”, sa småbonden. “Nå kommer jeg og tar deg”, skrek kapitalisten. “Ånei, ta ikke meg, for jeg er så syk jeg. Toget har forurenset elvene våre, og har gitt meg kreft i både lever og lunger.” “Javel, så gå da”, sa kapitalisten. Til slutt så kom alle de tre småbøndene. Tramp, tramp, tramp, tramp, sa det da de nærmet seg med tunge skritt. “Hvem er det som tramper på min toglinje?” skrek kapitalisten. “Det er alle de tre småbøndene, som har organisert seg til kamp!” “Nå kommer jeg og tar dere”, skrek kapitalisten. “Ja, kom du! Vi har folket i ryggen, og sammen er vi sterkere enn noen kapitalist! Og med denne styrken skal vi ødelegge toglinjen din, og knuse både deg og kapitalismen med!” Og så sprang de på kapitalisten, stakk ut øynene på ham, slo i stykker både marg og ben, og stanget ham utfor toglinjen, så de endelig kunne krysse den. I all tid etter levde småbøndene lykkelige, så lykkelige at de ville bo på seteren for alltid, og er ikke lykken gått av dem, så er de der ennå. Og snipp snapp snute, så er eventyret ute. 31

Anton har lagret skoen sin i gjørmen til neste sommer.

Peanøtter lokalt produsert i okkupasjonsleiren Boa Vista.

Ingrid og Maria i okkupasjonsleir.

Ingeborg og vertssøstrene Cecilia og Gabriela i Califórnia

I Piquiá de Baixo; jern og eukalyptus.

Grønn regnskog blir trumfet av jerngruver.

Selv om fisken Karl fikk i garnet ikke var stor nok til å spises, var den i hvertfall pen å se på.

I Maranhão brukte vi mange netter på å “henge rundt”.

Fremmad mot sosialismen!

André var i fyr og flamme da han fikk besøke kornåkern’.

Vilde startet valpevaskeri i bosetningen Cipó Cortado.

Brage - alltid et glis på lur!

Bosetningen ble meget imponert over Toras vannmelonbæreegenskaper.

Hos lokalradioen “Radio Diamante” i MSTbosetningen Vila Diamante.

Babaçunøtten er en hard nøtt å knekke.

Slik lages ordentlige cashewnøtter!

Astrid har blitt god på brasiliansk hjernetrim!

Skolebesøkturné i bosetningen Cipó Cortado.

Etter et halvtimes langt opphold i nærheten av jerntoget så Karls hender slik ut.

Maria, Tora og Daniel på en av mange turer til elva ved Cipó Cortado.

Kvegdrift er viktig for folk og fe!

Det var ikke mangel på MST-stæsj i huset til Maria, i Cipó Cortado.

Vi feirer slutten på et flott uteopphold i Maranhão, og siste dag i São Luis!

Ny bosetning - nye dyr. Daniel får seg stadig nye venner.

Som vi snart skulle få lære, trenger esler også en ørehårsklipp en gang i blandt.

Tori nådde et lykkepunkt da hun fikk spise hjemmlaget Acaí i Pará.

Selv om det tar tre timer med motorsykkel, er Sukkerdrikken de kaller kaffe her i landet, tas godt i mot av vante brigadister. ikke det noen hindring for erfarne syklister.

Brigadistene fulgte Vales togspor fra passasjertoget.

Tora er søt som et sukkerrør!

Tori viser vei i storbyen São Luís!

Det ble en flott velkomstseremoni for brigaden i Pará.

Brigadeparet fra Ceará er gjenforent!

Etterhvert ble flere inkludert i den lille valpebedriften.

Anton på tur i ekalyptusplantasjene ved California.

På vei hjem fra et fantastisk opphold i Maranhão. Ikke er det lenge til hjemreise heller.

Globaliserer vi kampen - globaliserer vi håpet Solidaritetsbrigaden har tilbrakt fire måneder i Brasil, og oppholdet står nå ved veis ende. Da er det kanskje på tide å spørre; hva har vi lært? Og hva tar vi med oss i bagasjen når vi vender hjemover? Ingrid Andrea Holland

Den 23. august ankom vi Brasil. Internasjonalt blir Brasil fremstilt som landet som har gjennomgått enorme sosiale endringer de siste tiårene. Fra å være en fattig og relativt ubetydelig koloss på verdenskartet, har landet i dag verdens 8. største økonomi. En økonomi basert på en såkalt «utviklingsmodell» som har løftet millioner ut av fattigdom. Men hva er egentlig fattigdom? I løpet av våre fire måneder i dette landet har vi sett at denne «utviklingsmodellen» egentlig baserer seg på grov utnyttelse av befolkningen og landets naturressurser. Denne modellen gjør folket avhengig av statlige støtteordninger, samtidig som den legger til rette for, og gir makt til, store internasjonale selskaper som prioriterer profitt framfor mennesker. Framstillingen av Brasil som et demokrati er et spill for galleriet. Det politiske systemet er gjennomsyret av korrupsjon og det er privat kapital som i all hovedsak trekker i de politiske trådene. To sider av samme system Vi har også sett at de samme mekanismene undertrykker i hele verden. Den vestlige verdens velstand er bygget på utnytting av fattigere land i sør. Norges relasjon til Brasil er et 34

godt eksempel på dette. Norsk kjøttindustri er nesten fullstendig basert på soyabønner fra Brasil. Uten soyabønner som kraftfôr hadde ikke dagens såkalte «norske» landbruk vært økonomisk bærekraftig. Det industrialiserte, eksportorienterte brasilianske landbruket, som blant annet produserer soya til Norge, er den sektoren som står for størst konsentrasjon av jord på få hender og som dermed forhindrer jordreformen. Det er også den sektoren hvor det avdekkes flest tilfeller av moderne slaveri årlig. Et annet eksempel er Statens Pensjonsfond – Utland sine investeringer. Fondet, som er Norges største økonomiske trygghet og som vi ser på som en forsikring for framtidige generasjoner, har enorme investeringer i selskaper og industrier som bryter med menneskerettigheter, utnytter arbeidere, og opererer som om verdens naturressurser er utømmelige. Måten disse opererer på ville aldri vært tolerert innenfor egne landegrenser. Alternativ organisering Det hele virker overvelmende og tidvis deprimerende. Men i løpet av disse fire månedene har vi også møtt MST. De er Latin-Amerikas største sosiale bevegelse, som gjennom

Med et siste kamprop takker brigaden for oppholdet i Brasil før vi vender nesa hjemover.

direkte aksjon, grasrotorganisering og skolering har funnet veier å kjempe mot dette systemet. De kjemper en kontinuerlig kamp for at mennesker skal ha mulighet til et verdig liv basert på bærekraftighet, samarbeid og selvforsyning. De har vist oss at organisering av grasrota nytter. De har vist oss at å kjempe for sine krav er mer effektivt gjennom organisering av folket enn gjennom det politiske systemet. Så hva skal vi gjøre? Vi er ikke MST og vi er ikke fra landsbygda i Brasil. Vi kan ikke kjempe deres kamp her. Det vi som solidaritetsbrigade kan gjøre er å ta lærdom fra de vi har møtt. Det som nå står foran oss er å ta med kampen hjem; vi må globalisere kampen for rettferdighet, for å kunne globalisere håpet. Dette er også vårt budskap til alle hjemme: Vi må åpne øynene og se de kampene vi står ovenfor i vårt eget samfunn for å

kunne skape en bedre verden. Så vel som å ha ansvar for våre direkte handlinger, har vi alle et ansvar for kapital som investeres på våre vegne, for eksempel gjennom Oljefondet. Vi må stille oss selv spørsmålet om dette er noe vi ønsker å være med på, og forstå at resultatet av våre lokale handlinger kan ha mye å si på et globalt plan. Vi må skape rettferdige og bærekraftige alternativer til det eksisterende systemet. Da hjelper det ikke å henvende seg til politikere, eller vente til neste stortingsvalg. Det mest effektive virkemiddelet vi har er å organisere oss for å kunne sette til verks de tiltakene en samfunnsendring krever. I Norge har vi historisk hatt en sterk fagbevegelse som har kjempet fram arbeiderrettigheter. Nå er det på tide å kjempe for at vårt samfunn skal respektere alle menneskers rett til et verdig liv. Det er det solidaritet handler om. 35

LAG Kolstadgata 1 0652 OSLO 36