2. reisebrev fra Chiapas by Elin Rømo Grande

Peiskos på besøk hos Ingrid etter en lang dag i Acteal. Foto: Ingrid Fadnes

Nærmere, mer bevegelse, og flere historier Plutselig var vi halvveis i brigadeoppholdet. Med to landsbyopphold, første politiske program og enda et hjertelig gjensyn med medbrigadister bak oss, kan vi presentere vårt andre reisebrev. Forhåpentligvis sitter dere der hjemme i skrivende stund og koser dere med første reisebrev, og nikker forstående til vårt forsøk på å sette dere inn i hva vi holder på med. Hjemmefra kommer rykter om snø som legger seg, vinterstormer og om den kaldeste november på 30 år. Noe som gir hjemlengsel for noen, mens andre gleder seg over å være i varme Mexico. Når brigaden igjen sitter bøyde

over skriveriene, er det med håp om å få sendt andre reisebrev til Norge før du får sagt "tekstboksplassering". For så snart det er unnagjort, blir også brigadistene sendt ut. Først på ferie, og dernest til Guatemala for å gjennomføre andre politiske program. Imens kan vi tilby innblikk i å leve i motstand, identitet og personlige historier, samt tarantellajakt og skole for 750 pesos. Så det er bare å trekke godstolen bort til vedovnen, glemme den kommende vinterkulden, og nyte andre reisebrev fra Chiapas høsten 201 2. Saludos og varme tanker fra Mexico!

Innhold 2 4 5 6 8 10 12 14 16 19 23 26 28 30 32 34 36 38 39

Introduksjon Kart over Chiapas Begrepsforklaring er Om brigadistenes andre uteopphold Synlige og usynlige konflikter i i La Garrucha Massakren i Acteal I kamp med den gode regjering Hotell i særklasse Å promotere utenkte tanker Fargebilder Litterær forstoppelse Ein Anna kommunikasjon Kunstens betydning i zapatistenes samfunn Den revolusjonære kvinnelova Fra paradise bordell til paradise hotell Du har vunnet en dag til Gullkorn fra brigadistmunn Quiz Kryssord

Redaksjonen:

Takk til

Åsa Paaske Gulbrandsen, Tønsberg (red.)

Kristin Nævdal for for og baksidebilder.

Stian Totland, Bergen (red.)

Resiebrevansvarlige Stian og Åsa, samt

Kristin Nævdal, Bergen

resten av brigaden for tekster, humør og

Jørdi Losnegård, Ytre Sogn

innsats.

Susanne Kulasingam, Oslo Aron Halfen, Oslo

Våre flinke, passe strenge, engasjerte og

Tine Karlson, Risør

snille koordinatorer Ingrid og Susanne.

Herman Lund, Saltstraumen

Brigadestyret og prosjektleder Elin i LAG

Eivor Skjelbostad, Brummundal

Norge, Oslo.

Christina Campo, Lørenskog

LatinAmerikagruppene i Norge (LAG) er en partipolitisk uavhengig

solidaritetsorganisasjon som jobber for å spre informasjon om forholdene i

LatinAmerika, og støtter de som jobber for en bedre framtid på kontinentet.

Begrepsforklaringer Til romlingene i nord, her er en forklaring på vanskelige ord. San Andres-avtalen : En avtale som ble undertegnet av meksikanske

myndigheter og EZLN i 1 996. Avtalen inneholdt 31 konkrete krav fra EZLN. Da den ble ratifisert i Senatet i 2001 var det gjort så omfattende endringer, uten Zapatistenens samtykke, at EZLN besluttet å ikke ha videre kontakt med meksikanske myndigheter før den opprinnelige avtalen blir ratifisert. Legitimiteten bak Zapatistenes motstandskamp ble ytterligere forsterket av dette sviket fra myndighetenes side.

Las Abejas (Biene) : Biene er en organisasjon som sprang frem på begynnelsen av 1 990-tallet etter gjentagende undertrykkelse og diskrimingering fra meksikanske myndigheter. Medlemmene er dypt religiøse (katolikker) og er svorne pasifister. Dette skiller dem klart fra Zapatistene som valgte å gjøre et væpnet opprør i 1 994. Biene har sympatisert med Zapatistenes kamp, og meksikanske myndigheter og paramilitære har derfor satt dem i samme bås. Massakren i Acteal må sees i lys av dette.

PRIist: Brukes om personer som støtter eller mottar støtte av partiet PRI,

Partido Revolucionario Institucional, som hadde makten i Mexico fra 1 929-2000 og som også vant årets presidentvalg. PRI har tradisjonelt stått veldig sterkt i deltstaten Chiapas og regnes blant Zapatistenes erkefiender grunnet krigen på 1 990-tallet og militariseringen den utløste.

Zapatist-områder: Zapatistenes autonome områder styres med utgangspunkt i

fem sneglehus hvor De gode regjeringene styrer lyttende. Til hvert sneglehus er det tilknyttet et ulikt antall autonome kommuner som alle sender sine representanter til sitt sneglehus. De fem sneglehusene utgjør fem separate, autonome soner og kan således betegnes som en slags konføderasjon av selvstyrte soner.

Brigadeparene på uteopphold -Hva har brigadeparene gjort siden forrige reisebrev? Brigaden har tatt innover seg hva autonomitet og selvstyre innebærer, gjort opprør og krevd endring. Endringer har det også blitt. Etter en omrokkering har det blitt tre helt nye brigadepar, og nesten alle har reist ut på ukjente veier til ukjente steder.

Kristin og Herman

Kristin og Herman har igjen vært i caracolen La Garrucha. I beste sesong har de spist egenplukka grapefrukt, sukkerrør, og brent kaffe. De fikk også endelig male sitt eget veggmaleri på helespomotørenes kollektiv-kiosk. Unge folk på kurs har fylt caracolen, og vennskap har blitt knyttet. Paret er fornøyde med a språkkunnskapene har strukket til interessante politiske diskusjoner.

Susanne og Åsa

Siden sist har jentene tatt del i underholdningsbransjen, gjenoppstartet og drevet en autonom skole og fått god opplæring i det å være kvinne på landsbygda. Susanne har sluttet å snuse, og Åsa har nesten blitt prest. Disse livsomveltende opplevelsene har funnet sted i landsbyen Israelita sammen med Las Abejas.

Stian og Aron

Siden sist har Stian og Aron funnet sammen som nye brigadepartnere og kjøpt seg skinnjakker og matchende macheter. Det ble det liten bruk for i La Realidad, hvor de staute Vikingosene ble satt til å male husvegger i 30 grader pluss. Ellers kom de godt overens med sine medspillere og motstandere på fotballbanen, i kamp med Den Gode Regjering.

Eivor og Tine

Siden sist har Eivor og Tine blitt et par. Dette har de feiret på Paradise Hotel i Agua Clara. Ved siden av å være fredsobservatører med Frayba har de kjempet tappert mot de lokale tarantellaene. Ellers har Ludvig og Solan funnet seg selv i langsomme timer ved jungelens elvebredd, gjennom yoga og ved ildstedet.

Jørdi og Christina

Jørdi og Christina har jobba saman med Biene i Acteal. Der har dei snakka i lokalradioen, mala radiohuset, oversett lange rapportar og lært å svare le ‘ek compa til alt dei ikkje forstår. Ellers har dei prøvd iherdig å introdusere norske mattradisjonar for Biene sitt sentralstyre, men pannekaker, pasta og havregraut har vore lite populært.

Synlige og usynlige konflikter i La Garrucha «Det der er Miguel, han er min venn. Han er PRIist» - Pedro, sju år

Selv om La Garrucha har et flertall av Garrucha. Når jeg spør om han var zapatister, er den en delt landsby. Her med i opprøret i 94 sier han ja, og han er én skole for barn av PRI-ister - forteller meg at han var med i starten familiene som tar imot penger og av organiseringa på åttitallet - “da jeg prosjekter fra regjeringa - og én enda var ung”, legger han til med et autonom skole inne i caracolen, hvor smil. barn av zapatister får utdanning som er utforma av zapatistene sjøl. “Det er PRI-istene tar kanskje imot penger, ikke vanlig at ungene leker sammen, men de fortsetter å være fattige, for men noen er venner”, sier Irma, mor de har uansett ikke jord eller arbeid å til Pedro. “Men det er jo ikke ungene gå til, og mange drikker opp pengene si skyld, konflikten tilhører som kunne brøfødt «Det hadde ikke foreldrene”, smiler hun familien. Det er også vært noen vemodig. De voksne lever strategisk fra staten sin prosjekter hvis med konflikten hver dag. side, “det hadde ikke vært det ikke hadde noen prosjekter hvis det I landsbyen går det ingen bodd zapatister ikke hadde bodd Zapasynlige skiller mellom tister her”, sier Otoño, her» husene, og PRI-istene og som mener PRI-istene blir zapatistene bor om hverandre. Men kjøpt og lurt for å skape splittelse i alle er bevisste på hvem som bor landsbyer og legge press på Zapatisthvor, og det er en anspent hverdag. bevegelsens tilhengere. Her bor mange PRI-ister, og noen fra andre grupperinger. Og det er mer Zapatistene i La Garrucha har jord, enn deres støtte fra regjeringa som noe mange PRI-ister ikke har. "Før skiller dem fra zapatistene. Jeg var dalen prega av landeierne som snakket med Otoño*, en 53 år kontrollerte oss som slaver, vi kunne gammel mann som er fra La ikke engang gå til bekken etter vann

uten deres tillatelse." Otoño bærer med seg landsbyen sin stolthet over reokkupasjonen som fant sted i 1 994 da de organiserte seg og tok jorda tilbake. “Dette kom som et sjokk, for ingen visste om oss før vi gikk til opprør”.

få det bedre på. Han sier de ikke tar det inn over seg - “no dan se quenta.” Det er tydelig at det kan oppstå konflikter i landsbyen, men Otoño sier de ikke nødvendigvis er fiender i dagliglivet. Den store forskjellen han ser er at PRI-istene ikke er villige til å gjøre noe for å forandre hverdagen sin i det lange løp. Hver dag tar Zapatistfamiliene et valg for framtida, og det er vanskelig å være sterke i kampen selv om de vet hvor viktig den er. De holder fast på den verdige motsanden. Otoño forteller at det også handler om respekt for de som ga sitt liv i 94. “De ga livet sitt for jorda, og lever videre i den, derfor skal vi respektere dem ved for eksempel å avstå fra alkohol.”

Gjennom sine leveregler og de autonome godene de har skapt for seg selv - utdanning, helse for folk og Du befinner deg i zapatistterritorium i motstand. fe, lover og regler - holder de Her styrer folket, og regjeringen adlyder. Skiltet står midt i landsbyen, og viser vei til sammen og styrker hverandre i sneglehuset. Foto: Kristin Nævdal kampen for framtida. Som det lyder i Det har hendt at også grupper av PRI- slagordet til caracolen - motstanden ister har organisert seg for å få jord, skaper en ny daggry. men da ønsker de å ta jord fra Zapatistene. Så jeg undrer, og spør *Personens navn er fiktivt. Otoño om de andre ikke ser at den Herman Thamdrup Lund zapatistiske motstanden er en måte å hermieatuv@gmail.com

Massakren i Acteal Ingen hensyn ble tatt da landsbyen igjen. De nektet nok en gang å bli Acteal ble gjort om til et blodbad. De fordrevet. I stedet fastet de og søkte angrep alle de kom over; kvinner som sammen i kirken. Det var her de var da menn, barn som gamle. Fire av de 45 de ble angrepet av paramilitære; en drepte var gravide. Disse ble gruppe urfolk, tzotzilere, samme folkeknivstukket og skutt i magen in- slag som dem selv. Flere av de tensjonelt for å drepe fostrene. Alle ble paramilitære var i familie med ofrene. brutalt plyndret, ingen nåde ble vist. De slaktet sitt eget kjøtt og blod. Utstyrt med macheter og Hvordan kunne sam«Folk løp, de tunge våpen tok de seg til funnet ha blitt så grorette med frie tøyler. Folk gjemte seg overalt, teskt? løp, de gjemte seg overalt, mens blodet farget mens blodet farget kirken Massakren var ifølge kirken rød» rød. Massakren var et menneskerettighetsfaktum, og den rystet hele landet. Det organisasjonen FrayBa et resultat av internasjonale samfunnet så på Mexico myndighetenes politikk for å knekke med avsmak. At det kunne gå så galt! enhver motstandsbevegelse. Men slike Og viktigst av alt, hvordan kunne handlinger kan de selvsagt ikke utføre myndighetene stå bak en slik aksjon? selv, hæren blir for synlig. Strategien har derfor vært å vende grupper mot 22. desember 1 997 satt medlemmer fra hverandre. Utnytte fattige folk på organisasjonen Las Abejas (norsk: landsbygden, gi dem visse goder og biene) i kapellet i Acteal og ba om fred i betale for at de utfører myndighetenes Chiapas. Acteal var på dette tids- skitne jobb. Men at biene og punktet en flyktningeleir, hvor folk søkte zapatistene ble fordrevet var ikke nok. ly etter å ha blitt fordrevet fra sine hjem. Myndighetene måtte gå sterkere til Årsaken var økte trusler og aktivitet fra verks. Føderale og statlige myndigheter paramilitære grupper i området. I leiren oppfordret derfor paramilitære i oppholdt det seg bier og zapatister, området til aksjonen. men da det kom tegn om at angrepet muligens kunne finne sted, flyktet I etterkant har flere urfolk blitt arrestert, zapatistene. Biene valgte derimot å bli men aldri har bakmennene blitt tatt.

Den meksikanske staten går ustraffet, til tross for at det var deres politikk som ledet samfunnet hit, og massakren skjedde på deres beordring. Bare 200 meter unna Acteal var det stasjonert en politipatrulje. De satt passive på sidelinja, men visste godt hva som foregikk borti gata. Det virker som om antall menneskeliv som går tapt er uvesentlig bare myndighetene klarer å knekke enhver opposisjon.

fremdeles ikke har blitt stilt for retten, men også en seremoni for å hedre de døde, bienes martyrer.

Vi fikk delta på seremonien 22. oktober. Det var en fin, dog trist mar-kering. Ofrene satt samlet, noen holdt taler og andre sang. Seremonien ble avsluttet med en dans der man skulle riste fra seg vonde tanker og bli glade igjen. Deretter beveget vi oss ned i kjelleren hvor alle ofrene er gravlagt og avbildet. Det bodde omlag 300 bier i Acteal i Her knelte alle i en intens bønn. Noen 1 997. 45 drepte setter derfor et stort skalv. Noen gråt. Stemningen var til å preg på samfunnet. De slaktet nesten ta og føle på. hele familier. Manuel Vázquez Luna var bare 1 2 år da han mistet begge foreldrene sine og fem søsken. I alt ble 54 barn foreldreløse. Enhver man møter i Acteal har mistet noen. Samfunnet deres lider av tapet av liv, men massakren har styrket Las Abejas som organisasjon. De vet nå hva de kjemper for, og de vet at kampen deres Gravkammeret i Acteal. Foto: Susanne Kulasingam er viktig. Snart er det 1 5 år siden tragedien fant Massakren omtales ofte som den sted. Det er nå på høy tid å gi biene blodigste hendelsen i Mexicos nyere deres verdighet tilbake. Gi dem den historie. Likevel forsøker myndighetene rettferdigheten de fortjener slik at de en å skyve tragedien under teppet i håp gang for alle kan få ro i sjela. om å fraskrive seg alt ansvar. Biene derimot nekter å glemme. Hver måned, den 22., holdes en minnemarkering for Susanne Kulasingam ofrene. Dette er en bitter påminnelse susannek2802@gmail.com om at mange av de ansvarlige

I kamp med Den gode regjeringen

Caracol 1 . Madre de nuestros Caracoles. Mar de nuestros sueños Sneglehus 1. Mor til våre sneglehus. Hav for våre drømmer. Dette står det

skrevet i store bokstaver på en bygning i landsbyen La Realidad hvor jeg nå sitter og skriver dette reisebrev. Foran meg ligger en kombinert basket- og fotball-bane hvor kvinner fra den autonome kommunen San Pedro har kjempet om heder og ære de siste to dagene. Mellom slagene, for det har gått hardt for seg, har det blitt holdt appeller om kvinners rett til å delta på lik linje med menn, samt utdrag fra den revolusjonære kvinneloven som omtales som Zapatistenes første revolusjon. På den samme banen har Stian og jeg spilt utallige fotballkamper med og mot Den gode regjeringen. Det har vært en av mange høydepunkter for oss og gitt dem et lystig avbrudd fra deres stendige administrative arbeid. For her gjør De gode regjeringene et imponerende og tidkrevende arbeid. De forholder seg ikke til en tidsplan, men jobber til arbeidet er ferdigstilt. Vi har hatt anleding til å følge med på

deres arbeidsrutiner gjennom lyspæren i skuret hvor vi har sovet. Strømmen genereres nemlig fra en generator og de fleste bygningene er koblet på samme krets. Det betyr at lyspæren i vårt rom lyser når regjeringen arbeider. Lyset går som regel på rundt kl 6 om morgenen og slukkes ofte ikke før 2 om natten. Da er det kun lyset fra stjernene over oss og blinkene fra tusenvis av ildfluer som gjør det mulig å navigere gjennom et ellers bekmørkt sneglehus.

Et vindu til Virkeligheten

La Realidad (Virkeligheten) ligger helt sør-øst i delstaten Chiapas, nesten på grensen til Guatemala. Den har fire tilhørende autonome kommuner som sender sine representanter hit. Den gode regjeringen består av omlag 20 personer fordelt på to lag. Hvert lag jobber 1 5 dager før det får avløsning. Når det er nødvendig blir noen medlemmer fra regjeringen som får avløsning igjen for å fullføre et arbeid som ville vært krevende for den påtroppende regjeringen å sette seg inn i. Slik er regjeringene svært operative

enda de jobber i en turnus som er administrativt krevende. Situasjonen rundt sneglehuset og de autonome kommunene er mindre spent her enn i flere av de andre Zapatistområdene. Her bruker hverken Den gode regjeringen eller noen av de ande Zapatistene går med de karakteristiske finlandshettene eller de røde tørklene som man ser i de andre sneglehusene. Samtidig har det vært en markant nedgang i familier som regner seg som Zapatister i dette området. Før var alle familiene i La Realidad Zapatister, men nå virker det som over halvparten har falt for de meksikanske myndighetenes tilbud om ulike goder og utviklingsprosjekter mot å tre ut av Zapatistenes rekker. Utenfor sneglehuset er det fullt av hus som har mottatt slik hjelp. Som Zapatist må du avstå fra denne type bistand (inntil myndighetene godtar Zapatistenes krav i San Andres-avtalen fra 1 996).

Motstrategier og den lange kampen

Aron maler en mural.

Foto: Stian Totland

motstrategi fra myndig-hetenes side. Noen mener at det er en bevissthet om det, men at mange ikke bryr seg. De kan kanskje regnes for å være oportunister som tar det de kan få; støtte fra myndighetene og bruk av Zapatistenes gratis helseklinikk. En nedgang i antall opportunister er da heller ikke noe som anses som et stort problem. Heller færre, men ekte Zapatister, sier mange. Ved min side har jeg boken “20 og 1 0. Ilden og ordet” som tar for seg Zapatistenes kamp fra 1 983-2003. Blant de mange intervjuene er det ett inntrykk som gjentas ofte: “Vi har kommet langt, lengre enn vi hadde håpet på, men 20 år er veldig liten tid.

Regjeringens strategi mot Zapatistene ser altså ut til å lykkes i dette området. Og de døde heltene lever videre i Vi har spurt flere av Zapatistene her kampens ånd: La lucha Sigue, Zapata Vive. om de som mottar bistand fra myndighetene er klar over at dette er en støtte de får kun fordi Zapatistene Aron Halfen gjorde opprør i 1 994. At det er en aron.halfen@gmail.com

Hotell i Særklasse

I landsbyen Agua Clara ligger Zapatistenes økohotell. Etter to uker i dette oppusningsobjektet følger en vurdering av denne oasens fremtidige potensiale for økoturisme. Før Eivor og jeg reiste til hotell Nuevo og sette pris på naturområder (og følge Paraiso, som økoturister og freds- tidligere og samtidige kulturelle observatører, hentet jeg fram gamle karakteristika) som fremmer bevaring, forelesningspresentasjoner om turisme. har en lav besøkende-innvirkning og gir I tillegg sjekka jeg ut FNs WTO fordelmessig aktiv sosioøkonomisk (red.anm. World Tourism Organization). involvering av lokalbefolkning.” Turisme er verdens tredje «Heldigvis har største næring etter Natur ingen prisvekst blitt henholdsvis våpen og Det finnes mange typer observert» narkotika-industrien. Den naturområder: høylandser større enn verdens oljeeksport, og lavlands, tropisk og norsk. I Agua matproduksjon og bil-industrien. I dette Clara er det mye natur. Vi har stort sett selskap kan vel ikke et par netter på satt veldig pris på fuglene, hotell være så ille? sommerfuglene, trærne og lianene. Det finnes imidlertid grenser for hvor mye Det viser seg at turisme er en trussel natur det er mulig å nyte, og vi har mot urbefolknings kultur, natur og utkjempet slag mot de lokale ressurser. Attraksjoner som fossefall, monsterøse tarantellaene. Biologisk jungel, mayaruiner og kolonibyer er mangfold er hakket mer verdifult når også deres levested. Så hvordan kan et hotell drives på urbefolkningens, og Forfatteren kurerer spesifikt Zapatistenes, premisser? edderkoppskrekk På hotell Nuevo Paraiso har vi istedenfor å følge turisttrenden med store fotavtrykk forsøkt å kombinere positive bidrag til verdens store utfordringer med avslapping og nye eventyr. Vi har levd etter definisjonen: “Miljømessig ansvarlig reise for å nyte

mens hun pusser tennene. Foto:

Eivor

Skjelbostad

Vold

det er vakkert mangfold. Vi har også prøvd å følge de lokale skikkene, men de første nettene måtte vi søke Zapatistforsterkninger mot disse edderkoppene som er unaturlig store. På dag tre drepte vi imidlertid edderkopper alene, og siden da har Forfatteren gjør yoga. insektsmangfoldet Foto: Eivor V. blitt betydelig Skjelbostad redusert. Hotellet viser seg å være et ypperlig kursted mot edderkoppforbi.

medmennesker. Det er snarere mye inspirasjon å hente i froskenes meditative evne til å fordype seg i en vegg. Når de plutselig hopper rett inn i denne forstår man at det er ganske hensiktsløst å fly på veggen.

Innvirkningen på lokalmiljøet

Før Zapatistene overtok hotellet var det ølservering, festing og til og med bordellvirksomhet der. Historien står i sterk kontrast til dagens hotell med minimalt med påvirkning fra besøkende, samt minimalt med besøkende. Det ser heller ikke ut til å være dyptgripende sosio-økonomiske endringer som følge av Zapatistenes hotelldrift. Eneste bekymringsmelding er høy etterspørsel etter de rosa kjeksa i hotellkiosken. Heldigvis har ingen Klimavennlig Hotellet legger til rette for prisvekst blitt observert. karbonnøytrale aktiviteter. Det har for eksempel blitt mye matlaging og lite I den bærekraftige turismekonsulentspising. Maten her lages med bål, et ens bibel står det visstnok skrevet at par tjærepapptakplater og plastikk- “mennesker driver konkurransedyktige flasker. Men gasstanken står enda løsninger”. I et bredere samfunnsurørt. Sett bort ifra tjæra og pappen har økonomisk perspektiv, med flere måltall vi vært særdeles økologiske, og enn de finansielle, kan det vel sies at produsert minimalt med avfall. En Zapatistenes hotelløsning er svært annen klimavennlig aktivitet det er konkurransedyktig i kappløpet for tilrettelagt for er yoga. Her kan man bærekraftighet og urfolksrettigheter. Et gjøre både det heteste nye; hotell i særklasse. Bikramyoga (les: yoga i 40 C), og mer tradisjonell skumringsyoga. Begge Tine Karlson deler uten forstyrrelseselementer som cathrinekarlson@gmail.com

Å promotere utenkte tanker

-Vil dere lese bibelen?

En eldre kvinne har lagt et kjøkkenhåndkle over hodet. Hun står foran alteret og leser fra bibelen på tzotzil. Den lille katolske kirken i Israelita er full av barn, voksne og eldre. Ikke alle følger like godt med. Knelende på gulvet ved siden av meg, har en eldre mann sovnet i det som for kort tid siden var et halvhjertet forsøk på felles bønn. Sikkelet renner. Han sover godt. Plutselig våkner han. Gudstjenesten blir brått avbrutt av en mann som reiser seg. «Vil dere lese fra bibelen? Vi har en på spansk.» Det skjebnesvangre spørsmålet er rettet mot Susanne og meg. Landsbyens nyankomne underholdningsduo, utdanningspromotører og ateister. Skrittene hans er også rettet mot oss. Sekunder senere tar jeg måpende imot en stor, tung og alvorlig antikvar bok. «Her». En finger peker på 3. avsnitt, Lucas kapittel 1 2. Jeg blir varm og jeg kjenner en klump vokse i halsen. En kamel. Jeg ser hardt på Susanne. Vi smiler begge nølende mot bibelpusheren, og piper fram et «jatakk». Herregud! Sitter jeg her og takker ja til å holde preken?!

setter heldigvis å lese på tzotzil. Hun kikker stadig opp på oss med et moderlig blikk, for å se om vi henger med. Forvirringen og etter hvert også lettelsen er stor, når jeg innser at jeg hadde misforstått. Å, som jeg har lært meg å elske misforståelser. For få dager siden ankom Susanne og jeg den fantastisk fine og hyggelige tzotzil-landsbyen, Israelita. Der skulle vi arbeide på Las Abejas (biene) sin autonome skole, som utdanningspromotører. Med oss i sekkene hadde min brigadepartner og jeg, i tillegg til dopapir og ris, pakket skoleutstyr. Vi hadde fått i oppdrag å puste nytt liv i bienes autonome skole, som hadde vært uten promotører, og dermed også ute av drift, i ni måneder.

Vår ankomst blei godt dekka av den lokale jungeltelegrafen i området. Godt over 60 utsendinger møtte fram og møysommelig fulgte våre bevegelser med store øyne og måpende munner. Alle ville se. Ingen ville røre. Vi forsøkte å opprette kontakt med menneskemassen, som hadde fulgt oss med argusøyne, og plutselig tøyt inn av døråpningen til den vesle hytta vår. ”Hei!” Nei. ”Hallo!” Ikke noe svar. Kvinnen med kjøkkenhåndkleet fort- ”Hola?”. Stillhet. Jeg forsøkte et ge-

brokkent ”lío’te” – hei, på tzotzil. Noen kniste, ingen svarte. Jeg tok ei jente i hånda for å presentere meg. Hun – og hele menneskemassen med henne, svarte med å ta to bestemte steg bakover. Det gikk fort opp for oss at vi var de første utlendingene som noen gang har vært i Israelita. Sjokket må ha vært stort, da det plutselig sto to ukjente, en hvit og en mørk, i landsbyen deres. Vi kunne like godt ha vært fra mars - eller en annen landsby.

skulle gjøres ved hjelp av vår gebrokne spansk. Utfordringene meldte seg imidlertid som perler på en snor, da det viste seg at klassen var på vidt ulike nivåer. Ulikeheten hva lese-, skrive- og spanskferdighetene gjaldt, var enorme. Eldstemann på 1 5 kunne ikke skrive sitt eget navn, mens yngstemann på 5 kunne hele gangetabellen utenat. De færreste snakket spansk. Hvordan i alle dager skulle vi drive relevant under-visning for disse elevene, på et språk verken de eller vi behersket Allerede neste dag startet skolen opp særlig godt? for oss og våre 1 5 elever. Vi hadde store ambisjoner om å drive under- Skoledagene blei på ingen måte som visningen i tråd med autonome skolers planlagt. Vi kunne legge ambisjonene Freire-inspirerte frigjøringspedagogikk. om engasjerende diskusjoner om Som promotører skulle vi ikke ha en kultur, natur og samfunn med de eldste tradisjonell lærerrolle, men snarere elevene langt til side. Det viste seg legge til rette for at utdanning fant sted. naturligvis at de for enhver pris ville Det skulle være fokus på dialog, sam- unngå å snakke foran både oss og arbeid, og praktiske aktiviteter med hverandre. Vår stille bønn om at relevans for bienes liv. Vi hadde lagt elevene i det minste kunne diskutere våre planer. Vi skulle tegne, forme, temaene seg imellom på tzotzil, blei snakke og leke med og om politisk gang på gang avfeid. Frustrasjonen organisering, rettigheter, autonomi, blei etter hvert stor for både oss og motstandskamp, moder jord og ikke elevene, da vi til stadighet sto fast og minst mais og bønner. Vi hadde fått ikke kom noen vei. Plutselig hadde vi klar beskjed fra styret i Acteal. ”Tanken en skole med 1 5 tause elever og to er å ikke reprodusere allerede tenkte tause promotører. tanker”. Løsningen blei å ta fram fargeblyanter, Vi hadde fått ansvaret for å produsere alfabetet og plastilina. Temaet var nytt tankegods på landsbygda, og dette enkelt: mais. Jeg tror ikke noen barn,

på noen skole, noen gang har tegna så mye mais som biebarna gjorde i løpet av en uke. Det viste seg imidlertid å være en slager, og en isbryter av dimensjoner. Det blei til og med utvekslet et par ord på både tzotzil og spansk, om hvorfor mais er viktig. En av elevene skrev i sin hjemmelekse at ”uten mais, klarer jeg ikke gå”.

mellomrom bedt med på å kverne ulike ting. Da helgen endelig kom, spurte vi desperat om å få bli med på milpaen (maisåkeren), for å gjøre litt fysisk arbeid og samtidig slå et slag for kvinnekamp på bygda. Spørsmålet blei møtt med medlidende øyne. ”Kjære dere, kvinner skal da ikke jobbe på milpaen. Men naboens kone kan følge dere til milpaen vår slik at dere kan se litt på all maisen?”

I tillegg til andre daglige gjøremål, blei vi stadig med til landsbyens brune elv for å vaske kropp, sjel og klær. En ellers så hverdagslig aktivitet blei dagens høydepunkt for en hærskare av Israelitas innbyggere, når det i tillegg til Biebarna tegnet mange ulike planter. Foto: Åsa Paaske vaskepulver og pupper i ulike fasonger, Skvadronen av Israelitalitter som møtte til stadighet fløt to snodige utlendinger i opp ved vår ankomst, sviktet ikke som elva. publikum resten av vår tid i landsbyen. De store øynene og tause munnene Etter to uker som skolepromotører, var stadig vekk å finne i døråpningen klovner og tause ateister i det katolske vår, eller kikkende inn gjennom vegg- biesamfunnet, har vi blitt godt kjent plankene på huset. De var også gjerne med vår varme vertsfamilie og deres å finne som selvbudne gjester i henge- naboer. Vi har virkelig blitt tatt inn i den køya vår, alltid ventende på å bli noe snodige varmen i Israelita, og underholdt av utlendingenes spen- gleder oss til å komme tilbake. Neste nende bevegelsesmønstre. gang venter intet mindre enn tre uker med tortillas, bønner, publikum, elever Til tross for at gjester ikke var vanlig og daglige show ved elvebredden, i kost i Israelita, skortet det ikke på verdens søteste landsby Israelita. gjestfriheten i landsbyen. Vi fikk bo hos Åsa Paaske Gulbrandsen en stor familie, og blei med jevne

aasapaaske@gmail.com

Øverst: Musikkavdelingen til det autonome urfolksuniversitetet CIDECI. I midten til venstre: Vev fra det autonome urfolksuniversitetet. Til høyre: Verksted på det autonome urfolksuniversitetet. Nederst: Artist i kollektivet for politisk kunst La Otra Grafica. Foto: Kristin Nævdal

Side 20: Øverst til venstre: Acteal. Til høyre: Minnesmerke. I midten: Manuel deler ut blomster til jentene. Foto: Kristin Nævdal. Nederst: Kors over graven til de massakrerte i Acteal. Foto Stian Totland. Side 21 : Øverst: Fra minnesmarkeringen 22. oktober i Acteal. I midten til venstre: Åsa glir rett inn på landsbygda Foto: Susanne Kulasingam. Til høyre: Susanne har fått ein ny venn. Foto: Åsa Paaske. Nederst: Aron spiller basket i La Realidad. Foto: Stian Totland.

Øverst: Veggmaleriet til Herman og Kristin i La Garrucha Foto: Kristin Nævdal. I midten til venstre: Kristin maler. Foto: Herman Lund. Radio Biene. Foto: Susanne Kulasingam. Til høyre: Christina og Jørdi fikk blomster av Manuel hver morgen. Foto: Christina Campo. Nederst: Christina og Jørdi har malt radiohuset i Acteal. Foto: Susanne Kulasingam.

Litterær forstoppelse

eg skriver og skriver, men ordene gir ikke mening. Istedenfor fulle setninger føles det som om jeg har mistet en boks med bokstavkjeks utover et ark. Tilfeldige krusseduller med pennen gir sjelden gode resultater. I frustrasjon blir arket krøllet, og kastet mot søppelbøtten. Treffer selvsagt ikke. Reisebrevet skal være ferdig om timer, og jeg aner ikke hva jeg skal skrive om. Velkommen skrivesperre, farvel produktivitet.

sørget for at det forrige reisebrevet ble ferdigstilt. Flere dager på overtid selvsagt. Hindringene var alt fra sykdom, via dysfunksjonell pc og program som ikke er helt medgjørlig, til det faktum at redigering av reisebrev er helt nytt for oss. Uansett ville jeg avluttet en slik tekst med å beskrive gleden og stoltheten over å ferdstille vårt første reisebrev. Et reisebrev som har kostet blod, tårer og noen kopper kaffe. Men nei. Mitt emosjonelle vokabular er for begrenset til å kunne Uten skrivesperre ville jeg skrevet noen utrykke hvilken - og dalbanetur det har ord om det å være reisebrevansvarlig hvert. Så jeg droppet den ideen. for første gang. Om prossessen rundt og arbeidet det innebærer. Om hvordan Istedet begynte jeg å kladde noen ord frister knapt ble holdt, og alt ble om fritiden vår. Eller mangel på sådan. forsinket. Måtte selvsagt inkludert Rett og slett en liten tekst om hva vi natten da Åsa, meg og en flaske vin gjør når vi ikke skriver tekster. Som

morgenturene opp til den lokale kirken fra naive brigadister og homofile for å trene utendørs. Og de ulike zapatister til indiske trollmenn og kafeene brigaden bruker flittig både til mayainspirerte raggaeartister. Faren arbeid og fritid. Alt fra kultur kafeen med en slik tekst er at leserne kunne TierraDentro til turistfellen Al Grano. Og fått et bilde av en brigade som kun nattelivet, ikke minst. I den kulturelt rike driver med fest og moro. I frykt for at fritid skal fremstilles som byen San Cristobal florerer det av ulike «...fritiden vår. Eller regelen heller enn barer, puber og klubber. mangel på sådan» unntaket, droppet jeg den ideen og. Alle med sin særegne stil. Men til tross for stort utvalg, har brigaden funnet sine favoritter. Nytt ark forsvinner i søppelbøtten, og Klassikeren er Revolucion, med sin pennen blir lagt ned på bordet. Jeg klør gode stemning, artige salsa toner og meg i hodet mens jeg skuer utover billige øl. Et sted hvor både hjertet og Lacandon-jungelen. La Realidad er et eiendeler kan bli frastjålet. Det er et nydelig sted som burde gitt meg mer sted hvor brigaden hører hjemme, inspirasjon til andre tekster enn "bruken samtidig skiller seg ut da vi er en av Microdyn", et middel for å gjøre fargeskala lysere, halvmeter høyere og vanne drikkbart. Et middel som også ikke fullt så flink til å danse. Etter virker vannlatende. Noe som kan føre Revolucion har det hendt at turen har til en ond sirkel hvor hverdagen i båret videre til Pura Vida, åsted for jungelheten fort består av drikking og ellevill dansing og favorittklubben for alt tissing. Til tider samtidig. Men det er bedre enn å droppe Microdyn, få parasitter og dermed la alt renne ut bak. Men nei, det for mye pisspreik. Istedet prøver jeg å fokusere på noe kontstruktivt. Som for eksempel uken med politisk program vi har mellom uteoppholdene. En

Fra A til Å med vinden i håret Foto: Stian Totland

med et lite skråblikk på transport i Mexico. Noe som er relevant da vi bruker mye tid på å reise rundt, avstandene i Chiapas er ganske store Som et eksempel på mangfoldet i transport midler og komfort tenkte jeg å skrive og reisen ut til La Realiadad. En reise som tok oss ørten timer, fire ulike transportmidler og noen liter med Cola. En reise som medførte gnagsår i ræven, kul i hodet og ben som sovnet. En reise gjennom noe av det vakreste landskapet på jorden, hvor veien kan plutselig forsvinne. Taxi, buss, minibuss og lasteplan til pickup ble flittig brukt, og representerer det gjennomsnittlige utvalget i Mexico.

uke med tettpakket program som består av møter, foredrag og workshops. Hvor vi møter personer med vidt forskjellige historier, bakgrunner og arbeidsmetoder men som allikevel deler visjonen om en bedre hverdag. Dette har vært givende møter med personer som har opplevd plyndring av ressurser, seksuell tortur, urettmessig fengsling og massedrap. Men heldigvis hadde ikke varmen Dypt tragiske historier om mennesker eliminert all kreativitet. Til slutt ender jeg opp med som tross all motgang nekter å «...deler visjonen om en tekst som gi opp håpet om en bedre en bedre hverdag» handler om det fremtid. Historier om mennesker som har mistet alt, men som allikevel å ikke kunne skrive en tekst. Bortsett fortsetter å gi. Men grunnet sykdom fikk fra at den egentlig handler om litt av jeg ikke deltatt på alle møtene. Mer det vi har opplevd til nå. Like vanskelig kunnskap må til for å yte rettferdighet til som å skrive en tekst, er det å finne en passende overskrift. Det er fristende å slike historier. bygge tekst og overskrift på et ordspill Som en følge av tidspress grunnet en rundt navnet La Realidad. Men det er en avtale om å ferdigstille et blitt gjort før. Realiteten har truffet meg. veggmaleri i La Realidad, prøver jeg i I virkligheten er det vanskelig å skrive. et siste desperat og krampaktig forsøk å klemme ut en tekst. Siden dette tross av Stian Totland alt er et reisebrev kunne det vært artig stian.totland@gmail.com

Ein anna kommunikasjon

Regjeringa skyv sine lyssky aktivitetar under teppet - det det meksikanske samfunnet treng no er nokon som løftar opp dette teppet og kikkar under. Kritiske stemmer har lenge bekymra seg over Mexico sin mangel på mediademokrati. I dag, slik det har vore gjennom store delar av Mexico si historie, er storparten av kommunikasjonssektoren konsentrert i store nasjonale, regionale og lokale mediemonopol.

eigne interesser, bryt lova og truar politikarane som kjenner til media si enorme makt. Tv kan lage ei stjerne over natta, og øydelegge ein politisk karriere i løpet av i Acteal. Eit demokratisk problem timar» (Radio Ne- Radiostasjonen Foto: Susanne Kulasingam 95 prosent av tv-sendingane er derland). dominert av to kanalar, TV Azteca og Televisa.1 3 familiar kontrollerer 90 På mange måtar har ein i Mexico enda prosent av radiofrekvensane i landet opp med enorme mediamonopol som (Solis). OEM (Organización Editorial er meir interessert i å sikre sine eigne Mexicana) har sidan 2003 kontrollert 60 interesser, enn å lage god prosent av importen og produksjonen kommunikasjon. Dette er eit media som av avispapir (Hernandez). Desse er meir opptekne av å tene pengar enn megaselskapa er dominert av ein å fortelje sanninga. marknadslogikk der den som har Konsentrasjonen av mediemakt på få pengar til å la si stemme bli høyrt blir hender, og eigarane sin marknadshøyrt, og dei som ikkje har det ikkje logikk, fører til eit alvorleg demokratisk slepp til. TV Azteca, Televisa og andre problem. Dette gjeld spesielt i eit land mediemonopol har ei enorm makt, som Mexico, der storparten av innbåde økonomisk og politisk. byggjarane ikkje har dei økonomiske eller politiske privilegia som skal til for å «...dei [TV Azteca og Televisa] har bli høyrde. Endå djupare og meir utvikla seg til den mest skremmande urovekkande vert dette demokratiske makta i landet. Dei følgjer kun sine problemet når ein flyttar seg sørover i

landet. I Chiapas der ulike urfolksgrupper utgjer ein stor del av befolkninga, får mediesensuren ei rasistisk framtoning. Dei store mediehusa er lite interesserte i kva desse fattige urfolka ønskjer å formidle.

Alternative media

Som ei motvekt til dei store mediehusa sin sjølvsensur, har det gjennom åra vakse fram alternative media som ønskjer å gi ei alternativ framstilling av nyhende. Desse reflekterer stemma til dei som ikkje kjem gjennom filteret til mediagigantane. Mange meiner at alternative media i dag representerer den beste måten å gi ei stemme til sosiale rørsler. Dette ser ein sjølvsagt reflektert i dagens rørsler på grasrota. Eksempla er mange, men ein av organisasjonane i Chiapas som er svært bevisst på makta til media er «Las Abejas» (Biene), med hovudsete blandt høgfjella i Acteal. «Kun i eit opplyst samfunn kan ein sikre rettferd» hevdar Biene, og for å få eit opplyst samfunn lyt ein ha kommunikasjon. Organisasjonen si kommunikasjonsavdeling er delt i radio- og filmgruppe. -Det er viktig for oss å sjølv kunne dokumentere det som skjer med organisasjonen og medlemane våre, seier Juan Gutiérrez Perez frå videogruppa. Før var Biene avhengige

av representantar frå staten for å dokumentere viktige hendingar, men no har dei eit eige dokumentarfilm-team. Biene vil sjølv bestemme korleis dei skal framstillast, når det skjer noko viktig. -Den jobben me gjer er utruleg viktig, fortset Gutiérrez Perez. Dersom det skjer overgrep eller liknande er det viktig at me er tilstades og kan dokumentere det. Dersom det skjer noko ubehageleg teier regjeringa, det som ikkje ser bra ut skyv dei berre under teppet. Det skjer mykje ubehageleg på den chiapanesiske landsbygda. For dei mange uheldige som kvar dag blir utsette for truslar, provokasjonar og overgrep, vil alternative og autonome media heilt klart bli eit utruleg viktig våpen i kvardagen. Hernandez, Tito.

Contra los monipolios

mediaticos, la comunicación alternativa como medio para devolver el habla al pueblo.

UNAM. 2007 Radio Nederland. Guerra entre monopolios en México. 201 2. Solis, Brisa. Libertad de expresión y el monopolio de los medios de comunicación:

el caso mexicano.

2009

Jørdi Maria Losnegård jlosnegrd@uc.cl

Kunstens betydning i zapatistenes samfunn

Man oppdager raskt at man er i et zapatistisk område om man går seg bort i Chiapas – zapatistene kan å pryde veggene sine med politisk kunst. At de lever i motstand er ingen hemmelighet.

Veggmalerier og skilt er gjerne det man først ser om man kommer til et zapatistområde. Vanlige motiver er snegler, mais, naturlandsskap, zapatister og politiske helter. Ofte står det skrevet et slagord eller en tekst som illustrasjonen er laget til. Noen malerier er laget av zapatister selv, noen i fellesskap med andre, men de fleste er laget av brigadister eller kunstere utenfra. Disse har fått forespørsel fra de forskjellige gode regjeringsrådene. Den verdenskjente gatekunstneren Banksy har for ikke lenge siden bidratt med et kunstverk. Dette er et typisk

Veggmaleri fra Oventic. Foto: Kristin Nævdal

bidrag fra solidaritetsbrigadister, og hovedoppgaven til Herman og meg var nettopp å restaurere gamle veggmalerier i sneglehuset La Garrucha.

Kvinnekollektiver

I flere av zapatistenes samfunn er kvinner aktive i kunstkollektiver der det jobbes med håndtverk. Varene blir solgt innad blandt zapatistene, men er også en måte å gjøre sitt navn kjent utad. Kollektivene er ikke bare viktig for varenes skyld, men for kvinnenes posisjon i samfunnet. Dette er et sted kvinner møtes og organiserer seg selv,

holder møter, og fronter deres tilstede- selv har brukt fra begynnelsen av. værelse i det offentlige. Kunsten blir på den måten en tolkning av zapatistenes tankegang.

Identitet

Kunsten i zapatistenes samfunn er Zapatist i hjertet med på å synliggjøre deres politiske Det er flere enn de som kaller seg ståsted. Zapatistene profilerer stolthet zapatister og fysisk bor i zapatist– de er klare på hvem de er og hva de områdene som ønsker å kjempe for mener. Kunsten gjenspeiler deres zapatistenes sak. Bidrag til veggfargerike og kreative samfunn. I tilfeller malerier er en form for internasjonal der zapatister skulle blitt fordrevet bort oppmerksomhet viet zapatistene, og er fra deres bosted, noe som har skjedd en måte andre enn dem som direkte opp til flere ganger, og som tilhører bevegelsen kan vise «Zapatistene flere lokal-samfunn frykter solidaritet. Zapatistene ser kan skje igjen, får også profilerer dessuten på deres sosiale kunsten en viktig funksjon. I stolthet - de bevegelse som interer klare på slike situa-sjoner blir kunsten galaktisk. De har hverken hvem de er en slags dokumentasjon på patent på sin samfunnshvem som bodde der før, og hva de ordning eller kunst, og har mener» heller ikke noe fasitsvar på hva de sto for, og deres identitet. hvordan ting bør gjøres. Deres samfunn er et levende eksempel for Inspirert av zapatister verden at det er mulig å leve i Under mitt første uteopphold reagerte autonomi – kunsten vitner også om jeg på at vi brigadister, som kommer dette. Man kan være zapatist i hjertet, utenfra, skulle male zapatistenes og kjempe en felles kamp i vegger. Hvorfor skulle utenforstående zapatistsamfunnene eller hvor man bestemme hvilke politiske budskap de ellers skulle være. skulle ha på veggene sine? Senere har jeg lært at brigadister eller kunstnere ofte blir spurt av den gode regjering om å male spesifike motiv som innbyggerne selv ønsker. Jeg har også forstått at malerne ofte har funnet inspirasjon i Kristin Nævdal zapatistenes egen kunstform, som de kristinnevdal@hotmail.com

Den revolusjonære kvinnelova

-Feminisme av og for zapatiskvinner

Refleksjonar etter eit møte med aktivisten Connie, som jobbar med kvinnespørsmål og politiske fangar.

Zapatistane sin kamp symboliserar og er ei endring på same tid. For å skape endring er rørsle naudsynt. Zapatistane er ei rørsle -ei rørsle som vandrar spørrande. Deira krav og kamp skapar reaksjonar på dei områda dei utfordrar og frå dei som vert utfordra. I dette reisebrevet representerar alle artiklane ei rørsle. Den sterkaste rørsla finn ein imidlertid på kvinnefronten - og i endringa av kvinnesynet til zapatistane. Under det politiske programet har brigaden møtt fleire organisasjonar som krev at både fortida, notida og framtida skal skrivast om.

zapatistane klart på 40» (Connie). Revolusjonen i 1 994 var EZLN sin andre, den første byrja allereie i 1 993. Comandanta Ramona og comandanta Susanna var pådrivarar då den revolusjonære kvinnelova skulle skrivast. Dei hadde skjønt noko veldig viktig, zapatistkvinnene måtte først frigjere seg sjølv, før dei kunne være med i kampen for å frigjere heile urfolksamfunna.

Lova er eit resultat av ein dialog av urfolkskvinner, for urfolkskvinner. På mange måtar har desse kvinnene laga Før det andre uteopphaldet sette eit ein eigen feminisme bygd på eigen møte med aktivisten Connie i gang kultur, eigen historie og eigne behov. viktige refleksjonar rundt zapatistane sin kvinnekamp og rørsle; dette ordet Dei krev blant anna rett til deltaking i som skapar endring. «Det er impo- både EZLN og i eigne lokalsamfunn; nerande dersom ein ser på genera- rett til utdanning og medisinsk sjonane før og etter 1 994. Kvinner kan i behandling, og fridom frå psykisk og dag samle seg i sine eigne organisa- fysisk vold. Dette kan for ein nordmann sjonar, ta abort, ha meir enn ein verke enkelt og openbart, men det er kjæraste, bli soldatar [i den likevel ei problemstilling zapatistkvinner revolusjonære hæren] og ha stillingar i blir konfrontert med i kvardagen. administrasjonen. Det ein ikkje har klart Zapatistane forstår at for å få til ei endi Mexico på fleire hundre år, har ring må ein byrje med seg sjølv, dei

viktigaste endringane er dei ein kjenner Grunnen til at zapatistane har ei på kroppen kvar dag. revolusjonær kvinnelov og ein progressiv kvinnepolitikk er ikkje fordi deira Zapatistkvinnene i Chiapas lir under ei menn er meir feministiske enn andre tredobbel undertrykking: dei er fattige, meksikanarar. Det er fordi kvinnene i dei er urfolk og dei er kvinner. I Mexico, denne organisasjonen har vore beog heile Latin-Amerika, har ein eit visste og kjempa seg fram til dei rettigsamfunn, og eit system dominert av heitene dei i dag har. sterk machisme. Rettssystemet i Mexico er systematisk urettferdig, og Sterke kvinner har kjempa ned sterke verre er det om ein er ei fattig urfolk- tradisjonar, og "me ønskjer alle kvinner kvinne. «Dersom du er ei fattig kvinne i heile verda velkommen til å kjempe kan kven som helst finne på ei kampen saman med oss," seier forbryting, torturere fram ei tilståing, og comandanta Ramona. sette deg i fengsel. Dette er ikkje noko Jørdi Maria Losnegård gale feministar har funne på, dette er jlosnegrd@uc.cl den verkelegheita urfolkskvinner lev i Eivor Vold Skjelbostad kvar dag» (Connie). eivor_skj@hotmail.com

Aldri mer et Mexico uten oss. Foto: Eivor Skjelbostad

Les mer om og av brigaden på: Nettside www.latin amerikagruppene.no/Brigadene/Brigadehistorie/Chiapas_2012/H__st_2012/index.html Blogg www.lagbloggen.no eller lik oss på www.facebook.com/LAG.Norge

Fra Paradise bordell til Paradise hotell

Siden sist har Tine og jeg blitt et par, og vi har sjekket inn på Paradise. Jeg vil få understreke at det gjelder hotellet, ikke bordellen.

Paradise-deltagerne observerer hverandre, observerer vi om det kommer uvedkommende med en agenda om å gjøre livet surt for compasene som jobber turnus her. Eller kanskje til og med ta tilbake hotellet, og føre det tilbake til syndens forfall. Men så langt har vi bare observert en håndfull turister som kommer for å bade i elva, samt et dryss sommerfugler i dans For omlag fire år tilbake, før zapa- gjennom biodiversitetens høyborg. tistene overtok hotellet, var nok likhetstrekkene sterkere enn nå. På Her hviler tilsynelatende den totale ro, den tiden var hotellet et sted folk reiste og i ekte Paradise-stil går dagene med til i helgene for fyll, fest og annen kos. uten altfor mye på timeplanen. Men her Det sies at det var bordellvirksomhet er timene med konspirering ved basher. Zapatistene fører nulltoleranse sengkanten byttet ut med refleksjon og ettertanke i ovenfor alkohol på grunn av «...jeg må være den alle sosiale problemer det fødte pensjonist» skyggene under trærne ofte medfører. Da de overtok hotellet, vanket det store for- langs elvens bredde. Og det fins en andringer. Alkoholen ble byttet ut med stor forskjell mellom meg og synderne i kjeks i rosa innpakning, navnet ble sommersol. Jeg har under oppholdet forandret til Nuevo Paradíso (det nye her fått bekreftet noe jeg har hatt paradiset), og gjestene ble byttet ut mistanke om lenge; jeg må være den med internasjonale observatører. Slik fødte pensjonist! Med én aktivitet per har det seg at vi er her nå. Som dag, i tillegg til å lage mat, er dagen Jeg kan ikke si at jeg har sett så mange episoder av tv-programmet Paradise Hotel, men så anser jeg det som unødvendig for å ha en viss forståelse for hva det dreier seg om. Uten skrupler drister jeg meg derfor til å gjøre en sammenligning mellom virkelighetens Paradise Hotel og tvverdenens.

allerede fullbooket. Så skal det sies at det å få i seg nok mat ikke er så lett som man skulle tro... Da vi hadde vært her noen dager oppstod det problemer; gnisten forsvant! Tine og jeg var kjent med at dette var en problemstilling som kunne oppstå, og som par sto vi sammen i kampen for å finne igjen gløden. Og min helt, økoturisten Tine, klarte med store mengder oljebefengt takpapp å få fart i glørne. Underveis skiftet også navnet hennes fra Askepott til Pyropott. Så mat ble det altså.

knærne), har hverdagen vært krydret med visse usikkerhetsmomenter. Også for min del har begeistringen for dyrelivet sine grenser, og jeg mener fortsatt at tarantellaer nytes best på avstand. Ellers har det kommet meg for øret at et kjent Paradise-stunt for å gjøre livet enda mer uforutsigbart er parseremonien. Men ikke engang da våre fem compas halvveis ut i oppholdet ble byttet ut med fem nye (med betydelig lavere gjennomsnittsalder) klarte det å rokke ved Tine og mitt sitt bunnsolide forhold. Og vi står fortsatt sammen i kampen mot den dårlige veden, sulten og tarantellaene. Vi er nok ulike fra hverandre de andre Paradise-deltagerne og jeg, men kose oss tror jeg vi gjør alle sammen, bare på ulike måter; de som evige unge, og jeg som en bedagelig livsnyter (nesten) i fullstendig harmoni med naturen.

I harmoni ved elvens bredd. Foto: Tine Karlson

Innimellom all yogaen (som jeg bare har funnet tid til to ganger), avslappingen og beundringen av den bugnende biodiversiteten (som er nok til å gjøre en skapbiolog som meg mo i

Eivor Vold Skjelbostad eivor_skj@hotmail.com

Du har vunnet en dag til Jeg sitter på kanten av muren i Acteal og ser utover fjellene og landsbyene i det fjerne. Det er så fint å ha klart å stå opp før sola, og kunne nyte den vakre utsikten og den friske luften. Jeg sitter helt i mine egne tanker da en annen stemme plutselig bryter stillheten. Jeg snur meg og der står Manuel, min nye venn, «Kan du si det engang til, jeg forstod ikke» sier jeg. Spansken min er spesielt skranten om morgenen. «Du vant en dag til» sier han igjen og rekker fram en blomst til meg. Manuel kaller meg og Jørdi for dronningene sine og hver dag overøser han oss med forskjellige blomster. Jeg føler meg ganske så kongelig der jeg skuer utover mitt store rike av mektige fjell som strekker seg høyere enn skyene. Det er utrolig idyllisk i Acteal, i stor kontrast med den grusomme massakren som skjedde her for 1 5 år siden. Men det som kanskje er aller mest rystende er at det enda ikke er utøvd rettferdighet ovenfor de overlevende. De aller fleste fra de paramilitære gruppene som var med på massakeren går fortsatt fri.

er så hyggelige og imøtekommende, men så kanskje pratet du akkurat med en paramilitær. Jeg og Jørdi prøvde så godt vi kunne å bli kjent med familiene rundt oss. Derfor gjorde vi det som er best når man skal bli kjent med noen, vi inviterte oss selv. En ettermiddag fikk Johanna og familien hennes et lite havregrøt-besøk av oss. De var en veldig trivelig familie som alle snakket tzotsil, men Johanna ville veldig gjerne lære seg spansk, så vi lånte henne mine spanskbarnebøker. «Hvor lenge kan jeg låne dem?» spurte hun. «Ikke tenk på det, vi kommer tilbake» svarte vi; men vi kom aldri tilbake igjen. Senere den kvelden, da hele mesa directiva (Bienes styre) hadde kommet tilbake på jobb etter helga, hadde vi en hyggelig stund der vi pratet om hva vi hadde gjort. Da vi fortalte at vi hadde vært hos Johanna stoppet den hyggelige stemningen opp. «Johanna?, hun som bor like opp bakken?» spurte de. «Ja» sa vi. «Ikke dra tilbake dit, mannen hennes sitter i fengsel nå, han er en av de paramillitære», sa de strengt.

Det er vanskelig å tenke på når du er i Acteal, når alle menneskene du møter Jeg kan ikke skjønne det. At vi helt

stille og fredelig kunne sitte å spise havregrøt, av alle uskyldige ting, sammen med Manuel og tanta hans. Manuel som mistet fem søsken og foreldrene sine under massakren, kanskje drept av onkelen hans. Og allikevel snakket de sammen som de beste venner. Jeg håper virkelig at de har forsonet seg, at stemningen mellom de paramillitære og Biene (se ordforklaring) har roet seg til de kommer ut av fengselet igjen i desember.

muskel da han ble kjørt i ambulanse til San Cristóbal, men dagen etterpå kunne han så vidt snakke igjen. Han vant en dag til.

En dag kom ikke Manuel ned til oss. Vi fikk ingen blomster. Ikke neste dag heller, eller dagen etter der igjen. Vi ble bekymret, og gikk opp til huset hans. Vi fant ham liggende i senga med familien gråtende rundt seg, noen var i bønn mens andre pratet lavt til hverandre med bekymrede miner. Manuel hadde et utrykk i ansiktet som om han var et helt annet sted, helt fraværende lå han med øyene oppsperret og enset ikke familien sin som prøvde å få kontakt med ham. Han er død, herregud han er død, tenkte jeg. Men Manuel hadde ikke tenkt å gi fra seg livet så lett. Han kunne ikke bevege på en eneste

Og du som leser dette har også vunnet en dag til. Hva vil du gjøre med den? Slutt å tenke at du ikke kan gjøre noe, at det ikke nytter, at du bare er en. Sånn tenker millioner! Tenk om disse millionene i stedet gjorde det de trodde var umulig.

Manuel & meg. Foto: Christina Campo

Dette er din dag, du vant den. Og jeg råder deg til å bruke den på noe som gjør både deg selv og andre glad, det er det viktigste.

Christina Campo

kaanderia@hotmail.com

Gullkorn fra brigadistmunn Brigadesitater - når ord kommer før tanke. "Ting er fint, det går mot slutten". Tine, informativ som vanlig.

"Åsa, kan jeg låne fettet ditt?" Aron, på evig søk etter skofett.

Herman møter opp en halvtime for sent: "En halvtime?? Det var et kvarter sist gang jeg sjekka.."

Tines sterke kvinnelige hormoner danket ut Susannes nøye planlagte menssyklus. Fortvilet oppdaget hun at p-pillas styrke ikke hadde noe å stille opp med mot moder jord. Dagen etter brast Åsa sjokkert inn i hytta etter et ubehagelig dobesøk; "Faen heller, det har utviklet seg en epidemi. Aron, du er neste!"

"Er det en gris med ryggsekk!?" Christina burde kanskje vurdere å få sjekke synet. (Det var en kalkun hun så). "Vi snakket med folket og spiste med regjeringen". Eivor om oppholdet i caracol. Etter tre dager i Huitepec sliter Susanne ikke bare med å se skogen for bare trær, men også med å se noe annet enn trær i det hele tatt. Susanne står rett foran hytta: "Hvor går vi for å komme hjem nå?"

"Hva er forskjellen på et glass med dritt og Calderón? Glasset". Stian forteller en av sine mange tørre Calderón vitser til stor glede for Zapatistene. "Jeg blir helt mo i knea av alle disse symbiosene". Eivor, på vandring i biodiversitetens høyborg.

Jeg føler at 'komplekst' er et hit-ord i LAG. Hva med å skrive: 'komplekst'? Tine skriver artikkel...

Litt problemer med spansk oversettelse har det også vært, og det er fort gjort å si noe feil...

Åsa: "har du sovet godt?" Aron: "ja, jeg drømte at jeg banket opp Ari Behn" .

"Tanta di er en veldig god gris". Christina. Skulle si kokk.

Søk brigade!

"I Norge bruker vi ull fra bier for å lage klær". Eivor. "Vi spiste familien". Christina. "Jeg har 1 9 rompehull". Christina. Skulle si at hun er 1 9 år...

Er du interessert i å lære mer om den politiske situasjonen på Atlanterhavskysten i Nicuragua?

Finn ZapaWilly

Har du lyst til å delta i folks hverdagsliv og lære om politisk kamp i Latin-Amerika?

Uteopphold åpner øynene for nye detaljer, samtidig som man kan dra nytte av tidligere lærdommer. I caracolen Morelia tolket Eivor og Tine veggmalerier, satt værfaste og lekte 'finn ZapaWilly'. Klarer du å finne han?

Vel, da er det bare å pakke snippsekken og bli med på solidaritetsbrigade til Nicaragua! Søknadsfristen er 1 .november 201 3. Les mer på www.latin amerikagruppene.no/brigadene

Finn zapatisten.

Foto: Tine Karlson

¿Quiz? Zapatistene

1 . Hva heter de folkevalgte rådene i Zapatistenes autonome regioner? 2. Hvilket år gjorde Zapatistene opprør? 3. Hvilken avtale framprovoserte opprøret dette året? 4. Hva kalles dokumentet som slår fast kvinnenes rettigheter? 5. Hvilken kunstform benyttes for å markere autonome områder?

Las Abejas - Biene

6. Hvilken religiøs tilhørighet har biene? 7. Hvilket år skjedde massakren i Acteal? 8. Hvor mange ble drept i denne massakren? 9. Hvilke medier benytter biene i sitt informasjonsarbeid? 1 0. I landsbyen Iseralita pågår et av bienes samfunnsendrings-prosjekter. Hva slags prosjekt er dette?

Brigaden

11 . Hvor mange veggmalerier har brigadistene skapt i løpet av siste uteopphold? 1 2. Hva heter brigadens nynorsk-alibi? 1 3. Hvilke brigadepar forble uendret mellom første og andre uteopphold? 1 4. Hva heter organisasjonen økoturistene Eivor og Tine var fredsobservatører med? 1 5. Hvilken brigadist fikk caracolen i “La Realidad” se at griser ikke flyr, men derimot går med ryggsekk? 1 . Den gode regjering - La junta de buen gobierno 2. 1 994, 1 . januar 3. 1 . januar 1 994 trådte frihandelsavtalen NAFTA i kraft 4. Den revolusjonære kvinnelova 5. Veggmaleri 6. De er katolikker 7. 1 997, 22. desember

Fasit

8. 45 personer 9. Radio og film 1 0. Et skoleprosjekt 11 . To veggmalerier: Aron og Stian i La Realidad og Kristin og Herman i La Garrucha 1 2. Jørdi Maria Losnegård 1 3. Parene Kristin og Herman, og Åsa og Susanne 1 4. El Centro del Derechos Humanos Frayba 1 5. Christina Campo

Returadresse: Latin-Amerikagruppene Fredenborgveien 6 01 77 Norge