Autonomi på Nicaraguas Atlanterhavskyst Etter en blodig kamp mot sandinistene, fikk befolkningen på den Atlanterhavskysten i Nicaragua anerkjent sin annerledeshet og rett til selvstyre gjennom Autonomiloven av 1987.
Silje Dagslott
Tekst: Elin Rømo Grande, Prosjektleder for Latin-Amerikagruppene i Norges solidaritetsbrigader.
Fiskebestanden synker på grunn av klimaendringer og forurensning. Den er livsgrunnlaget for store deler av befolkningen.
Atlanterhavskysten har en helt annen historie og etnisk sammensetning enn resten av Nicaragua. Der bor tre urfolksgrupper, garífunas og kreoler som er etterkommere etter afrikanske slaver, samt mestiser. Samlebetegnelsen de bruker på seg selv er «costeños». Hver av de første fem etniske gruppene har sitt eget språk, mens mestisene snakker spansk. I tillegg snakker de fleste enten engelsk eller spansk eller begge deler. Språk er bare ett av karaktertrekkene som minoritetene på den karibiske kysten arbeider for å bevare gjennom Autonomiloven. Alle språkene er offisielle.
Urfolk og minoriteter mot sandinistene Atlanterhavskysten ble i praksis aldri kolonisert av spanjolene, selv om den ble det på kartet. Denne delen av landet, som dekker 40 prosent av Nicaraguas landareal (men som i dag har kun 15 prosent av befolkningen), var fram til 1860 et britisk protektorat. Engelskmennene brukte området som utgangspunkt for handel, men befolket det aldri nevneverdig. De opprettet et miskitu-kongedømme (miskitufolket er den største urfolksgruppen i regionen) og
trente miskituene i våpenbruk for å holde spanjolene unna. De ble, i motsetning til de fleste urfolk i Latin-Amerika, ikke utsatt for misjon eller tvangsarbeid i denne perioden. Den moraviske kirken sendte misjonærer fra USA til den karibiske kysten først i 1849. Fram til 1960-årene sto kirken for "velferd-tjenester", som helse og skole, og bidro til å bevare miskitu-språ-ket. På slutten av 1800-tallet ankom nordamerikanske selskaper som eksporterte gull, mahogni og bananer. Den nicaraguanske staten var fraværende, men fra 1940-tallet begynte fattige mestis-bønder å flytte østover fra Stillehavsdelen av landet. Migrasjonen har vært sterk også de siste tiårene og mestisene utgjør i dag den største befolkningsgruppen på Nicaraguas østkyst. Først etter sandinistrevolusjonen i 1979 fikk Nicaragua styresmakter som var interesserte i å integrere Atlanterhavskysten og dens befolkning i resten av landet. Men selv om intensjonene bak integrasjonen var gode, glemte sandinistene å lytte til hvordan den karibiske befolkningen selv ønsket å leve. De satte i gang en alfabetiseringskampanje og skolegang på spansk, noe som be-
Silje Dagslott
Det autonome territoriet i Nicaragua er en verden som rommer mange verdener. Autonomien er annerkjent ved lov. Nå må den settes ut i praksis.
folkningen opplevde som et forsøk på assimilering av minoritetsgruppene. Konflikten som oppsto mellom sandinistene og befolkningen på østkysten ble katastrofal med sterk maktbruk fra begge sider. De amerikansk-støttede Contras-styrkene som kjempet mot sandinistene under borgerkrigen i Nicaragua på 80-tallet visste å utnytte situasjonen. En stor del av den karibiske befolkningen endte dermed opp med å kjempe mot sandinisthæren under krigen, som en del av, eller alliert med Contras.
Autonomilov og autonomiprosess Under borgerkrigen innså sandinistene etter hvert at det ikke var noen vei utenom å anerkjenne kravene til befolkningene i øst om å styre sine egne samfunn slik de selv ønsket. I tett konsultasjon med befolkningen, der aktivister gikk fra hus til hus for å snakke med familie for familie, landsby for landsby, ble en lovtekst utformet. Autonomiloven ble undertegnet i 1987, og var en historisk anerkjennelse av minoritetenes rett til selvstyre. En av ildsjelene som gikk fra hus til hus og var med på å forhandle frem Autonomiloven var historiker, sandinist og kreol, Johnny Hodgson. Undertegnede oppsøkte ham i Bluefields i juni for å høre hvordan det går med implementeringen av loven, eller autonomiprosessen. Han kunne fortelle at svært lite ble gjort fra 1990 – 2006, da liberale partier styrte landet. Liberalistene var imot loven, men kunne ikke fjerne den. I stedet stakk de kjepper i hjulene for implementeringen ved å
utnytte svakheter i den. For eksempel må parlamentet i Managua godkjenne vedtakene i de regionale autonome parlamentene, noe som ikke ble gjort. Kun etter at sandinistene ble valgt inn i regjeringsapparatene igjen i 2007 har det blitt skapt et større spillerom for autonomiprosessen. En hovedpritoritet har i følge Hodgson vært å dele ut skjøter på jord. Det er grunnleggende å vite hvem som har rett til hvilken jord for å utvikle selvstyre. Det handler om befolkningens kontroll over sine områder, blant annet for å unngå at uvedkommende tar for seg av de rike naturressurserne i regionen. Urbefolkningen i området har en lang tradisjon med kommunale landområder som skal ivaretas gjennom programmet. Et annet satsingsområde er helsetjenester og utdanning på flere språk, noe som er avgjørende da regionen mangler alt fra egne lærere og administrasjonspersonell til folk med teknisk utdannelse og utdannelse innen helse og naturforvaltning. Dessuten arbeides det for å utvikle demokratiet. Vestlig demokrati er nytt for de fleste. De første valgene fant sted i 1990. Med Autonomiloven har befolkningen fått rett til å velge sine representanter på alle demokratiske nivåer.
«Autonomiloven var en historisk anerkjennelse av minoritetenes rett til selvstyre.»
Matproduksjon vs oljepalmeplantasjer Videre er det en prioritet å øke matproduksjonen. Det meste av maten importeres fra andre deler av landet eller fra utlandet. Store deler av befolkningen er avhengig av fisk, men fiskebestanden har gått ned. Ved et besøk i garífunalandsbyen Orinoco i Pearl
Elin Rødmo Grande
Panga kalles denne båten som er det desidert viktigste transportmiddelet på Atlanterhavskysten som har veldig få veier.
Lagoon, bekreftet befolkningen reduksjonen i fiskebestanden og fortalte at de ofte så fisk flyte i vannet med buken opp. De mente det kunne skyldes varme havstrømmer, men også de store mengdene med plantevernmidler brukt på palmeoljeplantasjene. Plantasjene, mange av dem eid av selskaper fra Costa Rica, fortrenger stadig større skogområder på Atlanterhavskysten og trenger seg inn på de kommunale landområdene, i tillegg til å forurense vannet.
«Autonomi kan ikke bare bestemmes ved lov. Befolkningen har fortsatt en stor utfordring med virkelig å ta kontroll over sine områder.» Organisasjonen Fundación para la Autonomía y el Desarollo de la Costa Atlántica de Nicaragua (FADCANIC) er en av aktørene som arbeider med å fremme alternativer for å snu denne utviklingen. De har opprettet en skogsjordbruksskole med det mål å utvikle en ny form for forvaltning av skogen som både kan styrke matproduksjonen, gi økonomiske alternativer til befolkningen, samtidig som den rike regnskogen og det biologiske mangfoldet blir ivaretatt. Med skogsjordbruket er plantevernmidler og kunstgjødsel erstattet med økologiske metoder. Dette er et klart alternativ til palmeoljeproduksjonen som er konsentrert på få hender og som ødelegger skog og forurenser vann og jord.
Bistandsland En av de store utfordringene for de autonome styresmaktene i de to autonome regionene Región Autónoma Atlántica Norte (RAAN) og Región Autónoma Atlántica Sur (RAAS) er mangel på kapital. Skatteinntektene er minimale, til tross for at landsdelen er meget rik på naturressurser. Naturressursene blir i stor grad utnyttet av internasjonale selskaper. Ved et besøk på Universidad de las Regiones Autónomas de la Costa Caribe Nicaragüense (URRACAN) beklaget viserektor Zafiret Bolaños Chow at penger fra staten som de har krav på i stor grad ikke kommer dem til gode. Staten argumenterer gjerne med at med autonomi må regionen sørge for å finansiere slike institusjoner selv. Når det gjelder utnyttelse av naturressurser er staten derimot svært delaktig, men uten at det nødvendigvis kommer de autonome regionene til gode. På grunn av dette mangler det finansielle ressurser til å gjennomføre Autonomiloven. Det er også en av årsakene til at regionen er svært avhengig av bistand. Autonomi – med ulike forutsetninger I Nicaragua har en verden som rommer mange verdener blitt anerkjent ved lov. Det er radikalt og oppsiktvekkende, blant annet med tanke på hvordan andre minoriteter i Latin-Amerika fortsatt kjemper en knallhard kamp for å få anerkjent sin annerledeshet og rett til selvstyre, for eksempel slik zapatistene gjør det i Chiapas i Mexico. I Chiapas har zapatistene likevel, tross mye motstand og mangel på anerkjennelse, utviklet en standhaftig modell for selvstyre og lever ut autonomien hver dag i sine områder. Autonomi kan ikke bare bestemmes ved lov. I Nicaragua har de fått loven, men befolkningen har fortsatt en stor utfordring med virkelig å ta kontroll over sine områder og skape den utviklingen de selv ønsker.
De første brigadene var rene arbeidsbrigader sent for å avlaste familier hvis menn deltok i borgerkrigen. Dette bildet viser brigadister på en kaffeplantasje i Nicaragua i 1992.
Solidaritetsbrigader til Nicaragua 2013 Brigadeprosjektet har en lang historie i Nicaragua, men har alltid samarbeidet med organisasjoner i Stillehavsdelen av landet. I 2013 skal LAG for første gang samarbeide med organisasjoner på Atlanterhavskysten. De første LAG-brigadene reiste til Nicaragua i 1982 i kjølvannet av revolusjonen i 1979. I ti år etter revolusjonen raste en blodig borgerkrig og LAG sendte arbeidsbrigader til nordvestlige deler av landet for å hjelpe til på kaffeplantasjene. Mye av arbeidskraften var sendt til fronten med sandinisthæren. LAG sendte brigader hvert år fram til 1996, deretter i år 2000 og i 2006, men da som informasjonsbrigader og de jobbet ikke på kaffeplantasjene lenger. Brigadene i 2006 fikk sjansen til å bli kjent med noe av virkeligheten på den karibiske kysten. Der ble det arrangert språkkurs i samarbeid med organisasjonen Fundación para la Autonomía y el Desarollo de la Costa Atlántica de Nicaragua (FADCANIC). Sammen med lokalbefolkningen jobber de på den karibiske kysten for å fremme autonomiprosessen. I 2013 blir FADCANIC LAGs nye partner i Nicaragua. De skal ta imot to brigader fra Norge, og samtidig sende ungdommer til Chiapas på Sør-Sør-brigade til våren og ta i mot ungdommer fra vår partner Frayba i Chiapas. Både Frayba og FADCANIC skal sende deltakere til Norge på Sør-Nord-brigade neste høst. FADCANIC ble opprettet etter at Autonomiloven ble opprettet og arbeider for å fremme en god implementering av loven på Atlanterhavskysten. Viktige arbeidsområder er å sikre retten til territorier og beskytte dem mot inntrengere. For eksempel
jobber de for å beskytte jorda mot internasjonale palmeoljeselskaper som omdanner regnskog til oljepalmeplantasjer. Målet er å garantere en god forvaltning av naturressursene for lokalbefolkningens beste, samt å sikre demokratisk deltakelse blant befolkningen og reell selvbestemmelse. LAGs solidaritetsbrigader vil i 2013 følge dette arbeidet på grasrota gjennom lengre opphold i ulike lokalsamfunn i den sørlige autonome regionen RAAS (Región Autónoma del Atlántico Sur). Det ca fem måneder lange oppholdet i Nicaragua vil også innebære språkkurs og politisk program der brigadistene blant annet skal møte aktivister fra ulike organisasjoner, politiske og andre aktører på Atlanterhavskysten og andre regioner i Nicaragua. Målene med brigaden er at deltakerne skal få innblikk i aktivisters og folks hverdagsliv og kampsaker på grasrota, men også å lære om den politiske situasjonen i Nicaragua i en nasjonal og regional kontekst. Noe av det viktigste med å dra på solidaritetsbrigade er informasjonsarbeidet som brigaden gjør i løpet av ett semester etter hjemkomst. Tanken er at det er i Norge vi som bor her kan gjøre en forskjell ved å opplyse våre folk og politiske opinion om viktige hendelser og prosesser i Latin-Amerika og utøve politisk press for en ønsket og rettferdig utvikling. Brigadens arbeid er en viktig del av LAGs informasjonsstrategi. Informasjonsarbeidet skjer på deltid, og det er opp til hver brigade å bestemme målgruppe og virkemidler. Vårbrigaden skal reise i januar og har søknadsfrist 4. november (ny) 2012, mens høstbrigaden skal reise i august og har søknadsfrist 1. mai 2013.