1. reisebrev fra Nicaragua by Elin Rømo Grande

Første reisebrev nicaraguabrigaden våren 2013

D Ø R Å P N E R E N

Døråpneren våre ulike bakgrunner og erfaringer inn i dette, og slik blir landskapet vi ser forskjellig fra person til person, og menneskene vi møter skaper ulike bevegelser i oss.

Vårt liv i Nicaragua har akkurat fylt tre uker når jeg skriver dette, og vi er på vei inn i en ny tilværelse. I morgen får vi vite hvor vi skal tilbringe den neste måneden, og dermed hvilken del av Nicaragua hver og en av oss skal få et spesielt nært innblikk i. Disse tre ukene har åpnet døra for oss inn til Nicaraguas samfunn. Inn til folket, maten, lydene, varmen, og ett av språkene. Vi har møtt mennesker, hørt deres historier og sett både flotte og mindre flotte sider av kulturen med egne øyne. Vi er nok litt mer klare for å ta steget ut i verden, ut fra gruppa og inn dørene til folket i bygdene.

Den felles opplevelsen vi har, er hvordan organisasjonene vi har møtt gjør en forskjell for menneskene de kommer i kontakt med. Hvor reelle kampene de kjemper er, og hvilken effekt det har at de kjemper dem. Mange i Nicaragua lever under utålelige forhold, men har ikke selv ressursene som må til for å endre situasjonen. Vi har møtt grupper som bruker sin kunnskap og erfaring for folkets rettferdighet. Disse menneskene er døråpnere til et bedre liv, og kanskje med tiden til et bedre Nicaragua.

Med dette reisebrevet vil vi la dere få del i noen av opplevelsene vi har hatt og tankene vi har tenkt. Vi har alle med oss

Innhold Døråpneren...........................................................................2 Har du møtt oss? ..................................................................4 Kart.......................................................................................6 Bastards ................................................................................7 Ny kultur og sterke kvinnerøster........................................10 Ortega, folkets president?...................................................12 Frie svaler...........................................................................14 Med kvinneblod på hendene..............................................16 Bilder..................................................................................17 Rettigheter i praksis............................................................21 Kvinner klær og fordommer...............................................24 Den tapte sosialismen.........................................................26 Ni vertsfamilier og en landsby............................................27 Men graset er grønt for æille..............................................28 Om telenovelas...................................................................31 Nicaragua vol. 1.................................................................33 Redaksjonen:

Takk til:

Mathilde Gabrielsen Vikene (red.) Gro Malene Vestøl (red.) Elise Øksendal Sunniva Johansen Nadia Andvig Aboelenein Julie Kalveland Johanne Veiteberg Line Bellingmo Johnsrud Ingrid Aass

Julie Kalveland for forsidebilde. Johanne Veiteberg for baksidebilde. Elise Øksendal for tegninger. Hele redaksjonen for gode tekster, bilder og godt samarbeid. Ingrid og Susanne for et spennende introkurs. Brigadestyret og prosjektleder Elin i LAG Norge.

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) er en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon som jobber for å spre informasjon om forholdene i Latin.-Amerika, og støtter de som jobber for en bedre fremtid på kontinentet.

Har du møtt oss? Line er 20 år og er fra Tårnåsen. Selv om hun rager høyt over de fleste nicaraguanerene, glir hun likevel rett inn på grunn av sine medfødte afrolatinske rytmer. Dette er ingen husmor, hun er i aller høyeste grad opptatt av arbeidernes rettigher.

Johanne er brigadens yngste, snart runder hun sine 20 år. Hun er fra flere steder, kanskje mest fra Oslo. Denne dama vet å tenke kritisk, i tillegg vet hun å lage verdens morsomste grimase. Hun kommer til å sørge for at vi alle kommer hjem som blodfeminister.

Sunniva er 23 år og fra det kalde nord, Tromsø. Ingen same, men den av oss som har mest innsikt i Norges urbefolkning. Hun er alltid på slaget og gruppas beste realist. Utdannelsen hennes er fotografi, og hun holder god styr på fotoapparatene våre!

Mathilde er 22 år og kommer fra Oslo, eller fra Sinsenkrysset som hun liker å si det. Dama har dreads og går dermed enda mer i ett med skogen. Hun liker å være med i slåtten (det betyr å slå og tørke gress), og er en iherdig forkjemper for småskalalandbruk. Også kan hun noe om alt! Ingrid er 23 år. Hjemstedet er Toten, men med en voldsom guatemalsk aksent skulle man tro at hun var utenlandsk. Hun er gruppas energibombe og ansiktet kan vris i alle retninger. På et magisk vis får hun gjort alt det vi andre bare drømmer om å få tid til. Ikke minst er hun ekspert på å skaffe seg lokale bestevenner.

Elise er 22 år og fra Sandnes. Denne dama er ekstrem og synes det er kjempeløye å sette utfor de bratteste stier på sykkelen sin. Hun er typen alle føler seg morsomme rundt, selv når man ikke er det. Det må være deilig å finne verden så underholdende. Når spansken overvelder oss, søker vi til Elise som en reddende engel, hun og Ingrid er nemlig tolkene våre. Julie er 23 år og kommer fra Skjold, altså ikke Haugesund. Latteren sitter løst, men kan stoppes når det må det jobbes. Hun er en trofast sosiologinerd, vet hva en ingress skal være, og elsker å drømme seg bort i Nasjonalbibliotekes støvete (ehm, nei!), gamle arkiver.

Gro Malene er gruppas “gamlis” på 24 år og kommer fra Kristiansand. Ingen har så hjertelig latter som henne. Til tross for stor frykt for kakerlakker ler hun også av dem. Hun har vært i flere latin-amerikanske land enn oss alle og kan det å backpacke. Likevel har hun gruppas (nest) tyngste sekk. Sosiolgifaget er godt representert i gruppa med nok en sosiologistudent.

Nadia er 23 år og kommer delvis fra Oslo og Kairo. Hun er det klassiske eksemplet på nestekjærlighet. Ingen er så ydmyk og god som henne! Hun syns det meste her ligner på Egypt, selv om hun liker å påpeke at hun dro hit for å bli kjent med en helt ny kultur. Nadia har en uheldig kamerafobi, og vi har enda ikke klart å lure henne til å ta portrettbilde.

Vil du også reise på solidaritetsbrigade til Nicaragua? Søknadsfrist for høstbrigaden er 1. mai 2013. Ta kontakt på: brigade@latin-amerikagruppene.no tlf: 22 98 93 21 www.latin-amerikagruppene.no

Bastards SOLIDARIA (kristen, sosialist og solidarisk)! Julie Kalveland

De høye ropene Fra toppen av et foruroligende bratt fjell ser du ned over en by. Den store isende hvite katedralen skinner mot deg fra midten og husene sprer seg rundt, fra det du aner som markeder og butikker til de mer og mer skrantende og fattige bosetningene oppover fjellsidene i dalen. Nede i byen ser du mange, mange små mennesker. De er unge og de roper høyt. De omkranser husene, men så løser massen seg plutselig opp, sprer seg og forsvinner. Husene blir små festninger og de uniformerte står ensomme igjen.

julie.kalveland@ gmail.com

Herre med hatt og herre med bart. Nicaraguas menn slipper aldri taket. La meg fortelle deg en historie, en virkelig historie, som ennå gir gjenskinn i øynene til de som opplevde den. Vi skal tilbake til tida da oljeeventyret i Norge nettopp hadde starta, kinoen viste apokalypsen i Vietnam, og den kalde krigen sendte grøsninger fra skyggene. Vi skal til knausende, tette fjell og kratt, og irrende grønne mørke skoger. Du er i Nicaragua, Mellom-Amerikas største land, og dette er starten på en rekke hendelser som skal skape bølger langt ut i verden og Norge.

Forbannelsen Mellom Nord- og Sør-Amerika ligger ei tynn stripe land. Som et triangel strekkes Nicaragua mellom Costa Rica i sør og Honduras i nord. Landets fruktbare na-

De to mennene Men før vi drar, må du møte to menn: Om den første mannen kan jeg ikke fortelle mye, men noen ganger er den sanne historien heller ikke det viktigste. Han har et strengt uttrykk og er sterk i viljen. På hodet bærer han en stor sombrero. Den andre mannen er ikke så høy, øynene er i grunnen godmodige, men pinnebarten er som en etterlevning fra tida vi snart skal tilbake til. Du ser ham foran de mange menneskene, eller akkompagnert av rosa, lysgrønt og blått. Slagordet på plakaten med det store skinnende ansiktet roper: CRISTIANO, SOCIALISTA,

fra 1970-tall til 1980-tall er det på tide med endring. Med våpen i hånd står menneskene for det røde og svarte flagget til partiet som vil vinne tilbake fedrelandet. Vinne jorda. Og det er én mann som eier henne. Før ham styrte broren hans, og før det igjen faren. I USA sa president Franklin D. Roosevelt: «He may be a bastard. But he’s our bastard» om den første Somozaen og det gjelder ennå. Men mennene og kvinnene i fjellet bruker historien som fane. De kjemper i navnet til en viktig mann. Mannen som den første diktatoren drepte. Mannen med sombreroen.

tur har vært dets forbannelse siden spanjolene ankom på 1500-tallet. Etter 300 år under kolonistyre med utbytting av Nicaraguas rike naturressurser gjennom jordbruk og gruvedrift, starta kampen for uavhengighet i de mellom-amerikanske landene på begynnelsen av 1800-tallet. Nicaragua fikk sin uavhengighet i 1823. Sivileringsdansen Men friheten var skjør. Den overhengende trusselen om at europeerne ville bruke militærmakt for å gjenoppnå kontroll i Mellom-Amerika ble en begrunnelse for at USA innførte Monroe-doktrinen i 1823. Doktrinen var en beskjed om at sivilisering av Den nye verden var et nordamerikansk ansvar og et skarpt signal til europeerne om å holde fingrene av fruktfatet, bananrepublikkene i sør. I de neste to århundrene kom nicaraguanerne til å se mye til US Marines. Og Washingtons venners dans i presidentpalasset.

Den lille og den store mannen General Sandino og hans hatt tok plass. Hans gjeng var 30-tallets bandidos i fjellene. Mot soldatene fra USA og for friheten tok de fjellene og menneskene ga dem ly. Til slutt vant og hans menn vei, helt inn til maktens sentrum i Managua. Men veien til Nicaraguas hjerte er utrygg. Sandino falt for en annen general, mannen som styrte nasjonalgarden, sendt av USA, Somoza.

Vår diktator Rundt deg står en brokete hær av mennesker. I det kalenderen snart skal bikke

Palasset trengs ikke Du sitter ved et trebord, på gassovnen varmes kaffevann. Kvinna på krakken husker revolusjonen i 1979. Også hun bar Sandinos navn med ære. Da comandante Daniel Ortega kjempa sammen med sin bror, for folket og Sandinos frihetstanker. Hun husker da Somoza bombet sine egne byer. At hele verdens øyne så på at sandinistene overtok gatene, og at Daniel med barten flytta inn i presidentens hus. Men hun husker også den blodige borgerkrigen som fulgte. Og øyeblikket da Nicaragua forkasta sin mann. Øynene til kvinna gnistrer ikke i det hun snakker. Den lille mannen fikk en ny sjanse. Han har bredt omfavnelsen sin utover landet og strammet til. Nå trengs ikke presidentpalasset mer. Daniel har bestemt seg for å bruke huset sitt i steden.

Nicaraguas nye ektemann blir rikere og rikere. Nå eier han også over halvparten av Nicaraguas kropper. Alle tegninger tegnet av Elise Øksendal.

Ny kultur og sterke kvinnerøster og praksiser, og ikke minst ulike syn på kjønnsroller og maktfordeling. Gro Malene Vestøl

I løpet av de to ukene vi har vært i Matagalpa har vi kommet i gang med det politiske programmet. Mye av fokuset disse ukene har vært på kvinners situasjon i Nicaragua. Vi har møtt flere ulike organisasjoner og sterke kvinner som arbeider for deres rettigheter, organisering, bevisstgjøring og informasjonsspredning. Som ung sosiologistudent oppvokst i Norge, er kvinners rolle og situasjon i samfunnet på mange måter ikke noe nytt tema. Temaet blir likevel tatt til en helt ny rekkevidde her i Nicaragua. Fortellinger om det nicaraguanske machismesamfunnet og kvinners undertrykte posisjon kan være vanskelig å forstå og en uvirkelig situasjon å sette seg inn i for en ung kvinne fra Norge. Diskriminering, undertrykking, vold og mishandling er likevel en realitet som mange kvinner i Nicaragua lever med daglig. Det har derfor vært utrolig sterkt og inspirerende å møte kvinner som står opp for sine rettigheter, organiserer seg og kjemper for en endring i samfunnet.

gro.m.vestol@ gmail.com

Kampen for kvinners rettigheter står sterkt i Nicaragua. Første februar ankom ni spente brigadister Nicaragua og Matagalpa. Etter to uker i dette relativt ukjente landet har vi fått et lite innblikk i hva den Nicaraguanske kulturen har å tilby. Vi har fått en smakebit på det nicaraguanske kjøkkenet som i stor grad består av gallo pinto (ris og bønner), kylling og platano (bananer) i alle slags former. Vi har fått en innføring i språk gjennom spanskskolen vi har gått på de to ukene vi har vært i Matagalpa. I tillegg har vi fått ett innblikk i det nicaraguanske familielivet, kjønnsrollefordeling og kvinners situasjon, gjennom oppholdet vårt hos vertsfamilier og gjennom ulike organisasjoner vi har møtt her i Matagalpa. Elementer av denne nye kulturen begynner sakte, men sikkert å sige inn etterhvert som erfaringene blir flere. Det er en spennende kultur med mye diversitet, spennende mennesker og utfordrende problemstillinger. Det er en kultur jeg gleder meg masse til å bli bedre kjent med. Samtidig er det et kulturmøte som er og kommer til å bli utfordrende. Utfordrende i forhold til for eksempel språkbarrierer, ulike kulturelle skikker

Ei av kvinnene vi har møtt er Nancy som arbeider i organisasjonen Grupo Venancia. Siden organisasjonen ble startet i 1993 har de arbeidet med en feministisk filosofi der ungdommer, kjønn og det å være en god samfunnsborger står i fokus. Deres ønske er at kvinner skal være uavhengige og likeverdige samfunnsborgere, både på et personlig og et kollektivt plan. Nancy forteller at de

der politisk forfølgelse av kritiske røster ikke er uvanlig. Vi har blitt fortalt fra flere hold at dagens regjering er spesielt kritiske til feministiske organisasjoner som arbeider for kvinners rettigheter. Grupo Venancia har selv opplevd denne typen forfølgelse, der det i deres tilfelle gjaldt administrative beskyldninger i form av feil og mangler i regnskap. Dette er et middel regjeringa bruker for å gjøre driften av slike organisasjoner vanskelig og der målet er at den kritiske røsten skal forsvinne. Det illustrerer og speiler makten og ønsket styresmaktene har i forhold til å kontrollere folket og spesielt slike sammenslutninger. I dette tilfellet lyktes ikke styresmaktene i sine beskyldninger, og organisasjonen lever videre og kan fortsette å kjempe for kvinners rettigheter.

legger vekt på viktigheten av å skape et større handlingsrom for kvinner og øke deres deltakelse i samfunnet. Hun forklarer at ønsket for fremtiden er likhet mellom kjønnene der det er en balanse mellom menns og kvinners rettigheter både på samfunnsnivå og i privatlivet.

“Bryt stillheten. Jeg tror på deg. Stopp seksuelt misbruk.” Foto: Mathilde G. Vikene

Verktøyene Grupo Venancia bruker i sitt arbeid er blant annet aksjoner og demonstrasjoner. Dette bidrar til å spre informasjon og kommunisere deres budskap til en større del av befolkningen. Noe av det viktigste opplysningsarbeidet organisasjonen driver med er å informere kvinner om deres rettigheter. Retten til å leve i et voldsfritt hjem og retten til å bestemme over egen kropp står spesielt sterkt i forhold til dette. Organisasjonen tilbyr utdanning for kvinner med fokus på personlig utvikling og har en egen avdeling som forsker på kvinnerettigheter. Utover dette tilbyr de også psykologisk hjelp og terapi til kvinner som har opplevd mishandling og overgrep og de følger opp og støtter kvinner som gjennomgår rettssaker i forhold til denne problematikken.

Nancy forteller oss til slutt om en oppløftende situasjon, der det kommer frem at av alle de sosiale bevegelsene som finnes i Nicaragua er det kvinnebevegelsen som er den største. Det er en bevegelse med et stort nettverk og som kan mobilisere raskt dersom det er nødvendig. Kvinnebevegelsen har fått status som samfunnsovervåker. De har opparbeidet seg stor kunnskap og anerkjennelse, noe som gir dem mulighet til å operere som rådgivere, anmelde saker og som gjør at de kan argumentere godt for sine saker. Dette har ført til at offentlige funksjonærer har begynt å lytte til dem. Det er likevel langt igjen til deres håp om et likestilt og rettferdig samfunn er oppnådd. Som Nancy understreker og presiserer så inspirerende er det viktigste de kan gjøre å stå sammen og fortsette å kjempe, kjempe og kjempe.

Nancy forteller om en vanskelig kamp

Ortega, folkets president? perioder. Ortega fikk ikke nok stemmer i nasjonalforsamlingen og anmodet derfor, sammen med flere FSLN-ordførere, høyesterett om å overstyre loven. Ortega selv uttalte at det mest demokratiske ville være om folk selv bestemmer hvem de vil ha som president og at de skal ha muligheten til å rise eller rose med sin stemme.

Ingrid Aass

ingrida2@hotmail.com

I 2011 ble Daniel Ortega gjenvalgt som president i Nicaragua. Dette tross grunnloven som sier at den sittende presidenten ikke kan gjenvelges, og at en president ikke kan sitte mer enn to perioder. Mellom-Amerikas største land er i økonomisk vekst, men det ser ut som det kun er staten som blir rikere. Den styrende regjeringen blir mektigere og Ortega har en finger med i spillet på de fleste arenaer.

Den latinamerikanske alliansen Nicaragua er ett av ni land som er medlem av den latinamerikanske alliansen ALBA, en handels- og samarbeidsavtale mellom venstreorienterte land i Latin-Amerika. I samarbeidets begynnelse skulle dette styrke småprodusenter og kooperativers økonomi gjennom eksport av landbruksprodukter som bønner. Inntektene av dette ble blant annet brukt til å importere olje fra Venezuela. Gjennom ALBA har man startet en rekke programmer for å bedre folks livssituasjon, men man kan stille spørsmål om hvem som mottar støtte av denne ordningen. Ortega forvalter gjennom opprettelsen av flere privateide selskaper store summer fra dette samarbeidet. Pengeoverføringene blir gjort fra stat til stat og de er lite transparente, noe som har ført til at ALBA er sterkt kritisert.

Valgfusk Under kommunevalgene i 2008 tok Daniel Ortega og Den sandinistiske frigjøringsfronten, Frente Sandinista de Liberación Nacional (FSLN) seieren i 105 av 146 kommuner. Denne regjeringen er beskyldt for korrupsjon og valgfusk, menneskerettighets- og grunnlovsbrudd. Det ble etter valget påvist valgfusk i 37 til 46 kommuner, noe som har ført til at internasjonale organisasjoner og donorer som USA, EU og Norge i stor grad har trukket ut sin bistandstøtte og sine investeringer fra landet.

Økonomi i vekst? Nicaragua har et politisert samfunn hvor statlige institusjoner er farget av partipolitikk og hvor byråkratiet er tilhengere av det regjerende partiet. Det finnes ikke et reelt politisk alternativ til den sittende regjeringen og makten til Orte-

Da det igjen skulle velges ny regjering i 2011 overkjørte FSLN og Ortega grunnloven som sier at den sittende presidenten ikke kan gjenvelges, og at en president ikke kan sitte mer enn to

ga og FSLN er økende. Nicaraguas BNP har de siste årene økt kraftig, og man kan se en økonomisk vekst. Dette skyldes blant annet pengeoverføringer fra arbeidsutvandring, og gjelder i stor grad nicaraguanere i Costa Rica og USA. Gjennom eksport har prisene økt, noe som gir staten inntekter og muligheter til å investere. Men inntektene er konsentrert i en eksklusiv liten gruppe med private og statlige selskaper og kommer stort sett bare staten selv til gode. Selv om BNP har økt ligger lønningene på det samme nivået i dag som da Ortega tok over makten i 2007. Ortegas personlige formue derimot, øker stadig.

President Daniel Ortega har en hånd med i det meste. Foto: fra nett

mistenkt og straffet for å ha tatt abort. Denne lovendringen ble gjennomført av staten for å knytte sterkere bånd med den katolske kirken og dermed sikre seg flere stemmer under valget. I 2008 ble forbudet oppfulgt med en straffelov som medfører fengsel for både kvinnen som får aborten og helsepersonellet som utfører den.

Begrenset frihet Etter at Ortega og sandinistregjeringen ble gjenvalgt i 2007 kan man se en sterk tendens til innskrenking av ytringsfriheten i Nicaragua. I 2008 ble en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner og medieinstitusjoner gransket for hvitvasking av penger og truet med nedleggelse og inndragelse av sin organisasjonsstatus. Sensuren er stor i det nicaraguanske mediebildet og det er ikke rom for diversitet og pluralisme.

Nicaragua på vei fremover? El Pueblo Presidente (folket som president) er Ortegas slagord. Sandinistregjeringen mener selv den bidrar til en bedre og mer rettferdig økonomisk fordeling og at den er på de fattiges side. Ortega fremmer at hans regjering er den eneste som har satset på helse, utdanning og rural utvikling. Ved første øyekast kan Nicaragua virke som et land på vei til en bedre framtid. Økonomien er stigende og venstresiden har makten. Men kommer virkelig dette befolkningen til gode?

Stemmesanking I 2006 innførte Nicaragua et totalforbud mot abort. Det medfører at det ikke lengre er lov å ta abort etter voldtekt og incest, eller når graviditeten truer kvinners liv eller helse. Helsepersonell kan heller ikke behandle gravide med livstruende sykdommer som kreft, malaria og HIV/AIDS dersom behandlingen kan skade fosteret. Den strenge lovgivningen bidrar til at jenter og kvinner som har spontanabortert kan risikere å bli

Frie svaler best sammen i flokk. Svaler kan fly langt bort, men kommer alltid tilbake til flokken sin til slutt. Svaler er frie. Det er vi og.“

Johanne Veiteberg

I Nicaragua er det 400 organiserte svaler. Deres mål er å bli en nasjonal organisasjon med alle landets sexarbeidere. Som organiserte kan de kjempe for sine arbeiderrettigheter, samtidig som de informerer om prevensjon, vold og seksuelt overførbare sykdommer.

jvnj@hotmail.com

I år er det hundre år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Et land der feminisme er et oppbrukt ord. Hata av mange. Er du en sånn mannshater, eller? Her i Nicaragua er feministene de sterkeste organiseringskreftene. For å endre samfunnet, må man først endre holdninger. Tiden er snart inne for kvinnedagen, og som i mange andre land går en del av Norges innbyggere i tog. Men toget inkluderer ikke alle. Pro-senteret er en av dem. Her i Nicaragua har sexarbeiderne organisert seg. De kaller seg Las Golondrinas, svalene. Jeg fikk et spennende møte med disse fuglene.

“Hovedgrunnen til at vi organiserte oss i 2004 var den enorme voldsbølgen som går gjennom Mellom-Amerika. Vi følger opp kvinner som er blitt utsatt for vold, og hjelper de som velger å anmelde overgrepet.” Kvinnene holder foredrag på landsbygdene, der kunnskapen er ekstra liten, og volden ekstra stor. Svalene understreker at organisasjonen er for de som frivillig selger sex, noe jeg stusser på. Det er vel det politiske systemet som svikter, når kvinner må selge kroppen for å fø barna sine? Mange av innbyggerne her er ekstremt fattige, og med stor arbeidsløshet kan slue arbeidsgivere betale lave lønninger.

“Vi kaller oss Las Golondrinas, fordi svaler er vakre, jobber godt alene, men

Fannys lange, grønne negler sklir over gullet på ringefingeren hennes. Tidligere jobbet hun som hushjelp. Med en lønn på 300 cordobas i måneden hadde hun ikke mulighet til å kjøpe verken klær eller melk til de to barna sine. En venninne introduserte henne til yrket. “Den første helga tjente jeg 6000 cordo-

forebygger vold. “Hele samfunnet ser på oss som horer. Det er ikke arbeidet vårt som er ydmykende, det er forholdene vi jobber under. Vi jobber med kroppen vår, slik som mange andre gjør.” For hundre år siden fikk vi stemmerett i Norge. Jeg er veldig takknemme-

bas. Hvorfor skulle velge bort en jobb som gjorde meg økonomisk uavhengig? Hvordan kunne jeg velge bort å gi barna mine råd til utdanning og ting de ønsket seg?” Hun forteller smilende om at det var gjennom jobben hun fant mannen sin, og at nå har de vært sammen i syv år.

Fanny og tre andre svaler. Foto: Mathilde G. Vikene

lig for alle de sterke kvinnene som har gitt meg mine rettigheter. Jeg er fri, noe alle på jorda burde være. Noen vil si at demokrati og likestilling er vestlige idealer, andre vil si at kapitalismens jernhånd skyter ut fra de vestlige landene. Nicaragua trenger forandring, ikke på vestens premisser, men på sine egne. Verdens befolkning er våre søstre og brødre. Løft fram armene og tankenes kraft. Bli med i kampen!

Kvinnene synes det er nedverdigende å bli kalt prostituerte. Å selge sex er jobben deres, det sier ikke noe om dem som personer. De er arbeidere, og jobber med kroppen, slik som mange andre. Som organiserte arbeider de for gode arbeidsvilkår. Senger, prevensjon og trygge arbeidsplasser. Samtidig jobber de mye med informasjonsarbeid. Seksualmoralen i samfunnet må endres, unge trenger informasjon om prevensjon, seksuelt overførbare sykdommer, grensesetting og hvordan man

Med kvinneblod på hendene snakket med har ment at det var noe å feire. Selv om regjeringen kaller seg sosialistisk er de ikke et parti for folket. Ved å gjøre fattige folk stolte over å være fattige forandres ikke systemet.

Johanne Veiteberg

jvnj@hotmail.com

Jenta vet ikke hva hun skal gjøre. Familien hennes lukker ørene. Tilfeldigvis kommer hun i kontakt med Movimiento Comunal.

I 2006 ble Nicaragua satt hundre år tilbake i tid. I valgkampens hete inngikk president Ortega en avtale med den katolske kirke. Terapeutisk abort ble ulovlig.

Kvinnegruppa Movimiento Comunal jobber med seksualopplysning og forebygging av ungdomsgraviditet gjennom holdningskampanjer, foredrag og brosjyrer. Selv om det er mange som blir utsatt for misbruk, blir også mange gravide grunnet uvitenhet. På ungdomsskolen blir mange jenter stilt ovenfor et kjærlighetsdilemma. For å bevise at du elsker meg må du ligge med meg. Man blir jo aldri gravid første gangen!

Hver kveld kommer han inn på rommet hennes. Snart fyller hun tretten. Inni magen hennes vokser en fremmed fram. Når graviditeten er til fare for kvinnens helse har hun to muligheter: ofre livet eller bli kriminell. Med verdens strengeste abortlov blir ikke bare kvinner som tar abort rettsforfulgt, men også legen som tok aborten, og de som visste om det. Etter 2006 mistet mange gravide kvinner muligheten til legehjelp. En spontanabort kan gjøre legen ettersøkt.

Den strenge abortloven lukker dører. Tar hun abort, kan hun ikke gå til rettssak. Barnet er et viktig bevis i overgrepet. Hvis hun beholder fosteret må hun slutte på skolen. Mange gravide jenter har ingen støttespillere rundt seg. De blir ofte oppmuntret til å bli sammen med overgriper.

Han sier at han elsker henne, men det sier han også til hennes mamma. Overalt hvor man snur seg reklamerer regjeringspartiet FSLN. For noen dager siden var jeg på sykehusbesøk. Det var stort og fint, med flere grøntområder innendørs. Sykehuset rommet fødeavdeling, eldresenter, helsesøstre, akuttavdeling og et eget rom for å feire at det i fjor var det trettitre år siden revolusjonen begynte. Få av de jeg har

Nicaragua er inne i en vanskelig periode. De som har noe å si enten er eller støtter strenge katolikker. Det er syv år siden Ortega ofret kvinnene for å øke stemmetallene. Jeg tror på endring. Før den tid går mange barn og kvinner en mørk tid i vente.

Foto Oppe og nede til hĂ¸yre: Mathilde G. Vikene Ned til venstre: Line B. Johnsrud

Foto Oppe til venstre: Sunniva Johansen Oppe til hĂ¸yre: Mathilde G. Vikene Midten og nede: Johanne Veiteberg

Foto Oppe: Johanne Veiteberg Midten og nede til hĂ¸yre: Sunniva Johansen Nede til venstre: Mathilde G. Vikene

Foto Oppe: Mathilde G. Vikene Midten: Sunniva Johansen Nede: Nadia A. Aboelenein

Rettigheter i praksis Erika Prado er advokat, og det er det eneste jeg har visst hele tiden, det er det som har pirret nysgjerrigheten min. Hva har skapt en kvinnelig advokat i dette samfunnet av menn?

Mathilde G. Vikene mgvikene@ gmail.com

Kvinneorganisasjonene i Nicaragua er sterke, som du kan lese om i dette reisebrevet, og de er mange, som vi har fått oppleve etter å ha farta rundt fra det ene møtet til det neste. Erika har jobbet i Colectivo de Mujeres (Kvinnekollektivet) i mange år, men hun ble først introdusert for organisasjonslivet gjennom Red Mujeres (Kvinnenettverket). Der fikk hun se brokker av den fryktelige virkeligheten som er mange kvinners og barns hverdag i Nicaragua, på grunn av fysisk og psykisk vold og misbruk. Og hun fikk se hvor viktig det er at de har hjelp som kjenner deres rettigheter. Hun startet arbeidet sitt med et kurs hos Red Mujeres, i juss som påvirker forsvar av kvinnerettigheter.

En landsens kvinne som møter opp på politistasjonen i Matagalpa for å anmelde et overgrep kan ikke forvente mye hjelp. Jeg har blitt kjent med ei som kjenner folks rettigheter når de ikke gjør det selv. En søndags formiddag, tre dager inn i livet vårt i Nicaragua, satt hele brigaden i en halvsirkel og ventet. Sammen med oss satt ni ukjente kvinner, og vi tittet på dem og kjente nervene klype til rundt magen. Jeg så et ordentlig godt smil og tenkte at hun, hun vil jeg ha som min matagalpiske mamma. Av og til skjer det slike lykketreff, for navnet til dama med det gode smilet var Erika Prado, et navn jeg hadde fått på en lapp dagen i forveien. De neste dagene ble det vanskeligere å lokke fram smilet jeg hadde sett. Jeg manglet ordene, språket strakk ikke til og det meste Erika kunne fortelle ble aldri forstått. God kost og et åpent hjem manglet det ikke på, men det var først med hjelp utenfra at jeg virkelig kunne forstå hverdagen jeg var kommet inn i. Med Elise som tolk kunne jeg endelig se det jeg hadde skimtet gjennom språkmuren disse dagene.

Erika Prado. Foto: Mathilde G. Vikene

hendelser, men derimot en mulighet for dommer og forsvarer av tiltalte, som gjerne begge er menn, til å trakassere fornærmedes advokat, i alle fall i de tilfeller det er en kvinne. Det er ofte en slags sympati kjønn i mellom, hvor mannlige dommere lettere sympatiserer med overgriper og hans advokat

Erika begynte altså ikke rett på universitet med et mål i hodet. Hun giftet seg som 17-åring rett fra “videregående” skole og fikk sin første sønn da hun var 19. Det er gjerne standarden i Nicaragua, og mange jenter er også enda yngre. Tidlige og seriøse kjæresteforhold og forventninger om å gå hjemme og skape en ny

Erica Josefina Prado Mecendez og Mathilde Gabriselsen Vikene. Foto: Sunniva Johansen

familie, stopper skolegangen til mange jenter allerede i 12-13 års alderen. Voldtekt som ender i graviditet er et høyst reelt problem for mange barn og unge jenter, men som landets regjering nekter å se, sammen med kvinnevolden og diskrimineringen som ødelegger mange voksne kvinners liv. Møtet med dette var det som tente min vertsmor til å kjempe.

som menn, enn med et kvinnelig offer og eventuelt en kvinnelig advokat, som raskt blir stemplet som feminist med negativt utropstegn. Det er i år ti år siden Erika var ferdig utdannet advokat, en utdanning hun fikk råd til på grunn av sitt lønnende arbeid over flere år i Colectivo de Mujeres. Hun har spesialisert seg på saker med interfamiliær vold og seksuelt misbruk, og hjelper noen få av de fryktelig mange som står hjelpesløse ovenfor ett rettsys-

Og en kamp er det. I kvinnesaker er rettssalen ofte ikke et saklig rom for å fremme fornærmedes sak og de faktiske

en bi-del av arbeidet til organisasjonen, finansiert når de hadde penger til overs fra de andre prosjektene sine. Disse prosjektenen er stort sett finansiert av internasjonal bistand, og må forholde seg til hva denne bistanden ønsker å støtte. I 2012 ble menneskerettighetsavdelingen nedlagt med oppsigelsen av de fem advokatene. De gjør mye annet flott arbeid, men Colectivo de Mujeres er ikke lenger organisasjonen å gå først til for voldsutsatte. Erika driver fortsatt med det samme arbeidet og har et kjent navn innen slike saker, men jobber i praksis ulønnet og lever på mannens inntekt.

tem som de ikke kan finne fram i og som ikke vil gi dem rettferdighet. Å kjempe for dem som er krenket helt inn i sjela er tøft. Alle historier er unike, men med grufulle fellestrekk. Alt handler om mennesker. Det er én sak som har gått spesielt inn på Erika. I 2011 forsvarte hun en 23 år gammel jente med Downs syndrom i en voldtektssak. Overgrepet ble oppdaget da søsteren hjalp henne med å dusje, men på grunn av jentas funksjonsnivå kunne hun ikke fortelle mer enn navnet på mannen som hadde misbrukt henne. Juan Pata, som han heter, er tidligere soldat for FSLN og mistet den ene foten under et bombeangrep. Slike kjente mennesker i lokalsamfunnet nyter ofte stor respekt og sympati. Under rettsaken var det han som hadde folks støtte, og dommeren konkluderte med at jenta hadde gjort det av egen vilje fordi hun tross alt hadde en 23 årings vagina, selv om hun psykisk og i praksis fungerte som en 4-6 åring. Juan Pata gikk fri, men jentas familie anket saken, og den ble snappet opp av media. Etter at saken hadde florert landsdekkende i tv, radio og aviser, så dommeren i den høyere rettsinnstansen seg nødt til å dømme overgriperen, og han sitter inne. Enn så lenge. Han har også anket.

På et eller annet vis så jeg Erika på en litt annen måte etter å ha hørt hennes historie, og jeg merket på henne at også hun så meg annerledes for å ha lyttet. Det er det verktøyet jeg har med meg på denne reisen, og om jeg bruker det aktivt, kanskje det gjør meg litt mer menneskelig. Nå har vi reist videre, men jeg glemmer ikke Erika og hvordan hun bruker sin utdannelse til å forsvare de som så inderlig trengs å forsvares.

Fram til 2012 var Erika fast ansatt og lønnet gjennom Colectivo de Mujeres sin menneskerettighetsavdeling. De som har behov for slik alvorlig advokathjelp som Erika og de fire i andre i avdelingen kunne gi, er som oftest jenter og familier uten noen ressurser å betale med. Menneskerettighetsavdelingen var bare

Kvinner, klær og fordommer skjorter og joggesko enn i strøkne skjorter med dyp utringning, og høye hæler for å se profesjonell ut? Er det fordi vi er så moderne og feministiske i Norge at man ikke kan gå med knallfarget øyenskygge og fortsatt bli tatt seriøst på arbeidet? Dessuten glemmer vi (jeg) ofte at sosiale indikatorer endrer seg fra land til land. Her kan noe så enkelt som lange, pent manikyrerte negler bety at man har tid til å ta vare på seg selv, penger til å slippe å gjøre mye husarbeid, at man har innlagt vann og strøm (vaske- og oppvask-

Sunniva Johansen sunniva.j@ gmail.com

Jeg sa at jeg skulle skrive noe om kvinner og klær og fordommer, men jeg vet ikke om jeg får det til. Jo. Før vi dro hit fikk vi høre fra flere kilder a) at vi måtte kle oss anstendig og b) at kvinner i Latin-Amerika ikke kledde seg anstendig. At de kler seg i korte skjørt og stramme topper. Nå har ikke jeg vært i hele Latin-Amerika og sett meg om, jeg har bare vært i tre byer i Nicaragua (Managua, Matagalpa og Bluefields), men jeg har i det minste også vært innom noen landsbyer. Og jeg må innrømme at jeg har tenkt: Hva i all verden er det kvinnene går i? Vet de ikke at de ser billige ut? Det er ofte høye hæler og flere lag med sminke, midt på dagen på en onsdag. Stramme, utringede og glitrende topper med åpen rygg, og jeg føler meg som om jeg står i kø til en nattklubb, enda det bare er busstoppet. Men de fleste går jo med bukser. Mange ser veldig anstendige ut. Damer (og jenter) i Latin-Amerika liker å pynte seg. Noen ganger går de bare langt forbi det nordmenn ville kalt for grensa.

Illustrasjonsbilde. Foto: Andrey Rus

maskin) med mindre man har hushjelp, eller begge deler. Det er også en annen kultur for å pynte seg, da småjenter som skal på pizzarestaurant med forel-

Jeg prøver å snu mine egne tanker. Er det mer akseptabelt å gå på jobb i krøllete

Skosamlingen til min vertssøster. Foto: Sunniva Johansen

drene får på seg prinsessekjoler. Jeg tror syvåringen inni meg er litt sjalu på disse, som får lov til å virkelig pynte seg, både når det gjelder og når det ikke gjelder.

ligere sexarbeidere her i Nicaragua, og de kledde seg meget pent og anstendig. Andre kvinner i andre organisasjoner har kledd seg mer utfordrende, uten at vi har dømt dem på noen måte. Det vanskeligste å forholde seg til som fordomsfull nordmann er kanskje jenter man går forbi på gata, og å innse at det du leser fra deres utseende er noe annet enn hva samfunnet rundt dem gjør.

Jeg kjenner noen fra Zimbabwe som kom til Norge og ble sjokkert over hvor korte skjørt jentene går med. Og som de sier, i deres hjemland ville jeg (som liker skjørt – og i denne sammenheng er alt over knelengde kort) blitt stemplet som løssluppen og kanskje tilogmed hore. Men de kjenner jo meg, og har skjønt at kulturen i Norge er annerledes, det som gjelder i deres hjemland kan ikke overføres til mitt.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil si med denne teksten, annet enn at vi kanskje ikke burde være så kjappe til å dømme. Spesielt ikke når det er vi som kommer til et land, og ideen bak er solidaritet. Mannssjåvinisme er en helt annen side av saken, når det gjelder hva man skal gå med hvor, og om problemet løses ved at man dekker seg til mest mulig. Det får bli til en annen gang.

Her i Latin-Amerika er det heftig sminke, høye hæler og stramme klær som gjelder, av og til til en grad vi ville kalt løssluppen og kanskje til og med horete i Norge. Ikke bare er det degraderende ovenfor sexarbeidere, men det er også bruk av en målestokk som ikke kan brukes i et annet land, i en annen verdensdel.

Jeg skriver egentlig dette brevet litt til meg selv, for å riste meg selv litt i nakken og minne meg på at de fleste mennesker har gode intensjoner. Jeg håper inderlig jeg klarer å huske dette.

Vi har også møtt sexarbeidere og tid-

Den tapte sosialismen jeg er sosialist. Er det mulig å være sosialist og antikapitalist i en verden som er styrt av kapitalen? Det som forener ungdommene er at de ønsker forandring. I Nicaragua blir politisk opposisjon slått så kraftig ned på at den i dag nesten er ikke-eksisterende. Sist kommunevalg ble boikottet av 70% av befolkningen. Hvorfor gi din stemme når det ikke finnes alternativer? Nicaragua 2.0 arbeider gjennom filmer og demonstrasjoner. De er en pasifistisk gruppe, men demonstrantene blir fra tid til annen banket opp av politi og sandinister. Ungdommene vil ikke lenger være kneblet av styresmaktene. De vil bestemme over eget liv, bygge et gjennomsiktigs statsapparat og gi rettigheter til folket.

Johanne Veiteberg

jvnj@hotmail.com

I tre uker har vi vært i Nicaragua. Et land delt opp i to, i øst de autonome områdene RAAS og RAAN med syv urfolksgrupper, i vest en spansktalende befolkning under Sandinistregjeringen. Et korrupt land. Uten reelle alternativ til dagens regjering. Et mannsjovenistisk land. Gutter læres opp til å ikke vise følelser, jenter eier ikke sin egen kropp. Vakre Nicaragua. Et land som dag etter dag utfordrer mine tanker og utvider mitt hjerte.

Med lang fartstid i norske feministgrupper trodde jeg at jeg sto på de undertryktes side. Sjeldent ble det spurt om hvordan man kan være sosialist, samtidig som man suger blod fra kapitalismens disipler. Mennesker som til dels har klart å overbevise verden om at kapitalismen er kilden til det gode liv, til velstand og et liv uten fattigdom Men penger vil aldri spres noe sted om ingen er villig til å gi slipp på dem. Her i sør kjemper man daglig mot undertrykkelsen. For å få uavhengighet fra vesten jobber Latin-Amerikas befolkning med egne økonomiske og sosiale løsninger. Flere av forslagene for uavhengighet fremmes av sterke kvinnestemmer. La stemmen til forandring vinne fram!

Etter nesten to uker i Matagalpa, reiste vi på torsdag til hovedstaden. Der møtte vi blant annet ungdomsgruppa Nicaragua 2.0. De kjemper for et mer demokratisk, åpent styresett, der folket har stor innflytelsesevne. Dere har sikkert hørt at revolusjonens ånd lever i dagens regjering. Det er en løgn. Selv om det var mange gode ideer bak krigen, ble de ikke brakt videre. Folk blir lurt til å tro at de har det bra, at de har det bedre enn før, men det stemmer ikke. Vi er ufrie, har ikke ytringsfrihet og regjeringen har brutt grunnloven hundrevis av ganger. Det er ikke politisk enighet i gruppa. Noen rynker på nesa når jeg forteller at

Ni vertsfamilier og en landsby hele Mellom-Amerika. Det gikk særlig utover Nicaragua. Hjemme hos Maria Teresa blåste husveggene ned. Hun hadde ikke råd til å bygge opp igjen og fikk hjelp av Movimiento Comunal. Siden den gang har Maria Teresa vært med i organisasjonen. Hun er helsepromotør. Oppgaven er å lærer opp en gruppe helsebrigadister. Hennes gruppe er 12 kvinner fra hennes egen bydel, Fransisco Moreno. Helsebrigadistene har i oppgave å spre informasjonen videre i de områdene der de bor. På den måten når de ut til mange og folk blir informert om helse, om rettighetene deres og om hvor de kan gå for å få hjelp.

Elise Øksendal elise.oksendal@ gmail.com

Movimiento Comunal har vært LAGs årelange samarbeidspartner i Nicaragua. Vi har fått møte dem gjennom ni vertsfamilier og et besøk til landsbyen Guadalupe Abajo. Movimiento Comunal er en landsdekkende organisasjon med hovedkontor i Matagalpa. Den jobber for organisering av folk for at de skal opplyses om og ha mulighet til å kjempe for sine rettigheter. Det er en stor organisasjon med tilstedeværelse i blant annet 400 landsbyer i Matagalpa fylke. Arbeidet deres kan deles inn i fire områder, selv om de alle har utslag på hverandre: Helse, utdanning, ungdom og boforhold.

Jordlån til familier i Guadalupe Abajo En liten time utenfor Matagalpa ligger landsbyen Guadalupe Abajo. Vi fikk en luftig tur i pickup ut dit. Lufta blåste gjennom håret vårt og blåste bort svetten. Her ute er de fleste bønder. Tilgangen til jord er ofte vanskelig, ofte må de leie jord. Leia er dyr og lånene er ugunstige. De har alt for høye renter, slik at størstedelen av det de dyrker og tjener går med til å betale tilbake på lånet. Huset brukes som en garanti for å få lån, og blir ikke lånet betalt, blir huset tatt og familien sitter igjen uten noe som helst. Flere i Guadalupe hadde mistet huset gjennom slike lån. Movimiento Comunal tilbyr langt gunstigere lån, lån som går an å leve med. Det er fint å høre at det faktisk finnes organisasjoner som ikke har penger i førsterekke, men mennesker og nytte som høyeste prioritet.

Vertsmora mi er helsepromotør Jeg fikk Maria Teresa som vertsmor. Hun bor cirka en halvtime utenfor sentrum i et hus som tilhører nedre middelklasse. På rommet mitt var maurene flittig i gang med å bygge maurtue. Tua vok- Maria Teresa Arauz. Foto: Elise Øksendal ste for hver dag. I 1999 var det raste Mitch-orkanen over

Men graset er grønt for æille som ikke lar monsteret bli liggende under senga. Hun jobber for organisasjonen Las Hormiguitas (De små maurene, et symbol på hardtarbeidende arbeidere som jobber kollektivt). Dette er et av tiltakene LAGs samarbeidsorganisasjon i Matagalpa, Movimiento Comunal, arrangerer. Las Hormiguitas er en organisasjon spesielt rettet mot barn som holder til i gatene. Den består av en administrasjon, tre lærere, en psykolog, en sosialarbeider og et knippe frivillige. 70 % av barna de hjelper har gata som arbeidsplass, og atter andre gjør asfalten om til sine nye hjem der de organiserer seg for å blant annet skaffe penger til å sniffe lim.

Nadia Andvig Aboelenein

nadius89@hotmail.com

Klokken nærmet seg 23. Jeg sto ute og pusset tennene idet jeg så inn mot den mørklagte delen av huset. Det takløse, åpne området skilte de to soverommene, stua og kjøkkenet på den ene siden, fra soverommet mitt og boden på den andre. Jeg elsket hvordan man var ute og inne på samme tid. Det var ikke første gang jeg kom til å tenke på hvor ekkelt det hadde vært om vertsmoren min eller barnebarnet hadde stått der i mørket for å hente seg et glass vann uten at jeg ville kunne ha sett dem. ”Det er sånn det er”, tenkte jeg: ”Livet. De som står i lyset, ser ikke dem i mørket.” Badet bandt på en måte de to delene av huset sammen, og utenpå hang det et speil jeg sto og betraktet mitt trøtt jeg i. Selv om det også reflekterte døgnets tid, speilte det ikke lydene som fortalte at alle utenom dyrene og brisen sov. Mens jeg sto der og så inn i mine slitne øyne, tenkte jeg videre på dette fenomenet mellom lys og mørke: Det er som dette monsteret under sengen man vegrer seg for å sjekke om er der eller ikke, og så bestemmer seg for at ikke finnes, fordi det er enklere å lukke øynene for frykten.

Som mye annet her i Nicaragua, minnet dette stedet meg om Egypt, nærmere bestemt Qaryat al Amal (Hope Village), et hjem for gatebarn i Kairo hvor en venninne og jeg var frivillige. Hos dem handler det nemlig også om problematikken rundt barn som ruser seg på lim, og ikke minst om å hente tilbake barndommen til dem som er blitt tvunget til å gi slipp på den så altfor tidlig. Grunnen er gjerne foreldre som avhenger av barnas arbeidskraft, og ofte skyldes det enslige foreldre (oftest mødre) som sliter med å få endene til å møtes. Andre ønsker ikke å forsørge ungene sine og har forlatt dem, eller utnytter dem i stedet. Når årsaken til at foreldrene bruker barna sine som arbeidskraft, er at de trenger penger til mat og grunnleggende behov, synes det ekstra viktig at organisasjonene baserer seg på et samarbeid med dem.

Vertsmoren min er derimot blant dem

Personlig har jeg sansen for hvordan disse tiltakene gjør det de kan for å ”holde på” de samme barna, ettersom stabilitet er mangelvare for mange av dem, om ikke alle. Det prioriteres å gi et ordentlig grunnlag til noen, framfor å spre de begrensede ressursene tynt ut til alle. Vi kommer fra et land der barndom er svært viktig. Det at den ikke er like tilgjengelig for mange unger i Nicaragua, betyr ikke at den ikke er like viktig her - snarere tvert i mot. Dette er organisasjoner som Las Hormiguitas bevis på, der man blant annet forsørger familier med skolemateriell, leksehjelp og stipender. Vi ble fortalt at de fleste som får hjelp fra Hormiguitas klarer å fullføre grunnskolen, men at mange derimot faller av etter det. I mine øyne er det likevel et fint skritt mot muligheten til å få være barn litt lenger.

ing, deres egen time på radioen (gjennom radiostasjonen til feministorganisasjonen Colectivo De Mujeres), lesing og ikke minst informasjon. Workshops for barn og foreldre, der blant annet temaer som HIV og seksuelt misbruk blir tatt opp, er med på å ta vare på ungene. De har også en mobil skole der barna

Da jeg besøkte guttungene i Kairo, var det vanskelig å se arrene etter gata på dem, i og med at de elsket lek og moro like mye som alle andre barn jeg kjenner. Dog de kanskje var litt mer hardhendte mot hverandre, kom tårene fram også hos dem da det ble for røft, ettersom dette hjemmet var en arena der det var lov. For meg betyr Qaryat Al Amal og Las Hormiguitas å motarbeide noe av det Khaled Hosseini tar opp i romanen sin Drageløperen, det at: ”Det er mange barn i Afghanistan, men lite barndom”. Lite barndom er et internasjonalt problem, men selv om man dessverre ikke engang kan regne med å bekjempe det på nasjonalt nivå, er det fint å se byer som Matagalpa forsøke å redde noen av barna sine. For eksempel ved å tilby ulike aktiviteter som sport, dans, tegn-

Las Hormiguitas. Foto: Sunniva Johansen

selv deltar i å rekruttere nye barn gjennom å gå dit barna er med ressursene de har, hvilket både aktiviserer dem og lærer dem å bry seg om andre. Vi har hørt mye om at seksuell trakassering og misbruk er kjente problemer i dette landet. Jeg tenker at for å redusere kvinnemishandling og annen mishandling, må man ta tak i roten av problemet som ofte starter hos barn og fortsetter hos menn - da selvsagt i ”samarbeid” med kvinner. Det gir håp å høre om

toriene man vet ligger bak menneskene som trenger disse organisasjonene, og ikke minst dem som ikke rekker frem til dem. I stedet forsøker man heller å la seg bygge opp av trua på at disse tiltakene faktisk hjelper, om så bare for noen. Et steg hjelper mye, spesielt med tanke på at det første ofte er det vanskeligste.

kvinner som opparbeider selvtillit og selvstendighet gjennom feministorganisasjonene vi har møtt, hvor de blir fortalt at deres verdi ikke er basert på deres kjønn. Samtidig føler jeg at det er essensielt å jobbe med det andre kjønnet for å oppnå likestilling. Derfor var det ekstra spennende at det første møtet med en feministorganisasjon (Puntos de Encuaentro) i Managua var ledet av en mann som snakket om et arbeid der inkluderer begge kjønn. Han sa han selv hadde gjennomgått en prosess med å for eksempel slutte å plystre etter jenter på gata. Nå holdt han på med arbeid som handlet om å opplyse ungdommer gjennom ting de finner interessante, slik teater hadde inspirert ham, og fortsatt gjør det. I tillegg fortalte han om effekten av såpeserien de produserer; Sexto Sentido (Den Sjette Sans), som på engasjerende vis tar opp temaer som vold, misbruk og andre tabuer. Den når også ut til mange fordi den sendes i store deler av Latin-Amerika og i de hispanic-bebodde områdene av USA.

Jeg opplever det motiverende at Las Hormiguitas har et krav om at de som mottar stipend fra dem, må hjelpe til som frivillige fra de er gamle nok, for det betyr noe å føre barndom videre. Noen har til og med kommet tilbake fast. En av dem er leieboeren til vertsmoren min. Å iaktta forholdet deres, samt hennes forhold til sitt seks år gamle barnebarn som hun har omsorgen for, minnet meg på at kjærlighet ikke er forbeholdt den typiske familiesammensetningen man gjerne har i Norge. De rent sjeldne gangene vertsmoren min bød på sitt lure smil, var det som oftest det papegøye-bablende brede smilet (som manglet to fortenner) til barnebarnet som hadde lurt det fram. Det finnes mange ulikheter mellom kulturene våre, men glede er glede uansett hvor man er.

Jeg synes det er deilig å ikke være her som en bistandsorganisasjon, men nettopp som en solidaritetsfrivillig, ettersom det er den typen arbeid disse organisasjonene baserer seg på i utgangspunktet: Å skape noe sammen. Feministbaserte organisasjoner har til nå dominert timeplanen. Det som har vært felles for dem, og egentlig alle organisasjonene vi har møtt, er at de setter fokus på kreativitet. Gjennom evnen til å skape oppnår man frihet. Dermed er det lettere å unngå å la seg rive ned av his-

”Brilla el sol en ti, la sombra sobre mi, mas verde es la hierba de todos”, lyder nicaraguanske Katia Cardenals oversettelse av Alf Prøysens strofe: ”Sola skinn’ på deg, så skuggen fell på meg, men graset er grønt for æille”. “Ja, det er sånn det er,” tenkte jeg: ”Livet. De som står i lyset, ser ikke dem i mørket.” Men det betyr ikke at de ikke er der, og at lyset ikke også er deres. Det tror jeg Nicaragua vil fortsette å minne oss på.

Om telenovelas det som blir sett mest på tv. Av og til mister jeg lysten til å ta det med humor, fordi det er provoserende at det er slike idealer, slike stereotypiske kjønnsroller og slike virkelighetsfjerne liv tven spyr ut dag etter dag.

Elise Øksendal elise.oksendal@ gmail.com

Jeg husker da vi var på introduksjonskurs på Hamar og hadde spansk. Vi så på en nicaraguansk telenovela som heter Sexto Sentido (som betyr ”den sjette sans”) og skreiv iherdig ned hva de sa, for så å prøve å oversette det. Det var litt vanskelig av og til å forstå den nicaraguanske aksenten, men vi forstod at det dreide seg om amor – kjærlighet, så klart. Til forskjell fra andre telenovelas jeg har sett, var settingen og skuespillerne i denne serien mye mer lik virkeligheten.

Jeg har sett Hotell Cæsar, og jeg vedder på at du også har det. Kanskje har du ikke vært hekta, jeg ble heller aldri det. Her i Nicaragua derimot er de fleste hekta på slike såpeserier, telenovelas som det heter på spansk. Vertsmora mi i Matagalpa likte aller best en meksikansk serie som heter Amores Verdaderos (Ekte kjærlighet). Damene har langt blondt hår, de er tynne og vakre. De ser ut som toppmodeller. Mennene er høye og mørke med brede skuldrer og muskler. De ser skikkelig maskuline ut. Bare hushjelpa ser ikke ”perfekt” ut. Hun er lavere og tjukkere, også er hun mørkere i huden. Bortsett fra henne har alle de andre i serien gode jobber og de lever så fint som bare det eliten i Mexico og Nicaragua gjør. Den ene kvelden jeg satt og så på en episode med vertsmora mi, hadde en av de mest sexy damene putta dop i drinken til kjæresten sin. Han hadde vært utro. Det var bare når vi så på Amores Verdaderas at vertsmora mi helst ikke ville bli avbrutt av spørsmål fra meg.

Så, her en dag i Nicaragua, i byen Managua på kontoret til Puntos de Encuentro (navnet betyr ”møtepunkt”) fikk vi et møte med en av skuespillerne i Sexto Sentido, Douglas Mendo- Douglas Mendoza. Foto: Julie Kalveland za. Puntos de Encuentro er en feministisk organisasjon og det er de som har produsert Sexto Sentido. Dette er et av verktøyene de bruker for å nå ut til ungdommer. På den måten informerer de om blant annet familievold, homofili og seksualitet. De informerer slik at ungdommer kan

Av og til lurer jeg på hvorfor nicaraguanere liker telenovelas. Det forundrer meg at så dårlig skuespill kan være så underholdende. Telenovelas er uten tvil

Sexto sentido. Foto: fra nett

seg til å gå hjem fra skolen fordi faren er voldelig.

håndtere problemene sine bedre. Jeg må smile stort av hvor bra det treffer, hva kan treffe bedre en nettopp telenovelas? Ikke rart at denne telenovelasen sendes i flere land enn Nicaragua. Den sendes også i Guatemala, Honduras, Mexico og i spansktalende områder i USA, forteller Douglas. Ikke rart at Douglas er så smilende og fornøyd. Ikke rart at han stolt viser oss klipp fra serien. Og jeg syns ikke det er rart en gang at jeg får lyst til å se denne telenovelasen.

Jeg blir imponert. Nå har jeg 79 episoder igjen å se. Douglas sier at de har gjort en undersøkelse blant ungdommer som viser effekten Sexto Sentido har på dem, og den er svært god. De som er hekta på serien er mer åpne i forhold til homofile, de oppsøker oftere organisasjoner som kan hjelpe med familierelaterte problemer og de er flinkere til å bruke kondom. På grunn regjeringens tette samarbeid med den katolske kirka, blir seksualundervisningen på skolen styrt deretter. Den finnes omtrent ikke. Da er det ekstra viktig at Sexto Sentido finnes.

Aller første episode av Sexto Sentido: ”Frieriet”. Vi møter Eddy som har en alkoholisert far. Han sitter hjemme og drikker idet Eddy er på vei til et jobbintervju. Alejandra vil begynne å studere igjen, men moren blir sint. Hun mener heller at Alejandra skal forsette å jobbe i butikken hennes. Sofia er i ren ekstase etter å ha vært på intervju hos menneskerettighetssenteret. Intervjuet gikk bra, mest sannsynlig vil hun få praksis der. Kjæresten hennes overrasker med å fri. Hun lar ringen bli på fingen, selv om hun aldri sier et direkte ja. Ángel gjør det slutt med kjæresten Gonzalo. Han er lei seg. Elena er også lei seg og gruer

Sexto Sentido sendes på kanal 12, som er en privat kanal. Et program som dette ville aldri ha sluppet gjennom på statskanalen som er kontrollert av regjeringen. På grunn av den enorme suksessen, får de sende gratis. De når ut til rundt 700 000 ungdommer. Det er mange. Jeg må smile stort igjen og rette tommel opp for Puntos de Encuentro og Sexto Sentido. Det finnes ikke bare dårlige telenovelas.

Nicaragua vol. 1 her har jeg gått fra å se meg rundt når jeg går på gata (elsker å studere folk), til å se rett ned i bakken. Jeg vil ikke Line B. møte noen blikk. Som regel får man et Johnsrud skittent blikk tilbake og en kommentar line.b.johnsrud@ som bonus. Derfor er jeg glad for at de gmail.com fleste møtene vi har vært på er med kvinHvordan tenker du ditt første møte ner. De kvinnene vi har møtt er folk som med Latin-Amerika ville vært? Annen kjemper for likeverd og respekt. Det er mange sterke feministorganisasjoner i temperatur? Kanskje andre lyder? Nicaragua. De jobber med oppfølging For meg var mitt første møte med Nic- av ofre for overgrep, selvtillitskurs for aragua sånn jeg hadde tenkt meg. Man kvinner, helsekurs og mye mer. En femikommer ut fra flyplassen og varmen slår nistorganisasjon, Red de Mujeres (Kvinmot deg. Det er fullt av folk utenfor. nenettverket), hadde en aksjon under Det er mange lyder, spesielt fra trafik- forrige fotball VM som gikk ut på at det ken. Her sparer man ikke på tutinga! var en gjeng med kvinner som gikk sammen rundt i Matagalpa. De hadde med Den første dagen i Matagalpa, Nicara- seg røde kort og fløyter, som en fotballdommer. Når menn gua, var fantastisk. Du kom med trakasseren“Som regel får man et går nedover gata, det spilles latinorytmer skittent blikk tilbake og en de kommentarer, tok på høyttalere overalt kommentar som bonus.” samtlige fram kortene sine og fløytene, de ga (de er veldig glad i høye lyder her), det er andre farger, sol mannen rødt kort! Jeg synes denne aksog deilig temperatur. For meg er møtet jonen er utrolig kul og inspirerende. med nye steder på et vis hellig. Jeg klarer ikke la være å smile, det er som en Jeg har lært meg et nytt ord mens jeg har forelskelse. Etter noen dager blir hele vært her: feminicidio. Dette uttrykket er situasjonen mer profan, og forholdet er det fullt av på plakater og klistremerkikke like spennende lenger. Forelskelsen er rundt i Matagalpa. Feminicidio er et forsvinner, men jeg finner andre gleder, begrep som handler om mishandling av kvinner, grov mishandling, og som oftjeg får et annet forhold til plassen. est drap. Denne mishandlingen blir gjort Matagalpa er sterkt preget av macho- mot denne personen fordi hun er kvinne. isme, jeg vet ikke hvordan denne byen er Det er en handling gjort i hat mot kvinsammenlignet med resten av Nicaragua, ner. Det at jeg først har lært meg dette ormen det er generelt mye av denne «drit- det her, føler jeg sier noe om situasjonen ten» i hele landet. Under mitt opphold og synet på kvinner og deres posisjon.

En av de vi har vært i møte med fortalte at ofte er det slik at de som blir utsatt for overgrep enten er yngre ugifte, eller enker. Det er fordi de ikke har noen mann, de er fritt bytte uten eier. Dette er forferdelig! Jeg synes det er fælt at noen kan tenke at kvinnen ikke er noe uten en mann. Kvinner har ikke noe rett over seg selv og sin egen kropp, ingen rett til respekt.

kritikk av staten blir slått ned på. Etter alle de andre møtene jeg har vært på har jeg ikke følt at Nicaragua er på langt nær i en så ille situasjon som for eksempel Honduras og Guatemala. Jeg skal lære mens jeg er her, og selv om det kanskje var selvsagt for andre, begynner jeg å se hvor mye makt staten har og at det ikke finnes en virkelig sterk motstand til regjeringen. Ortegas superfinger er nesten på hver en knapp her, har jeg inntrykk av hittil. Derfor skal det bli spennende å bli enda bedre kjent med landet og lære mer.

I alt det fæle er det også mange bra ting. I Matagalpa har vi gått 10 dager på spanskskole. Noen av lærerne på skolen er banebrytende kvinner i kampen for rettighetene til kvinner. De demonstrerer og er aktive på måter som ikke finnes ellers i landet. Red de Mujeres (Kvinnenettverket) i Matagalpa har demonstrert for at kvinner skal ha rett over egen kropp ved å gå rundt nakne i byen, bare tilført kroppsmaling. De har også stått og diskutert i bar overkropp med menn. For oss virker kanskje ikke dette så banebrytende, men situasjonen i Norge er ikke den samme som her. Så det å bli kjent med disse damene er noe jeg virkelig har satt pris på.

Det har vært bra disse to første ukene. Spesielt møtene i Managua. Men nå ser jeg fram til tiden i RAAS. Annen atmosfære, andre folk og mest sannsynlig ikke like mye luksusmateriale. Lengselen etter å komme meg til Bluefields har bare vokst og vokst under oppholdet i Nicaragua. Det at man må ta båten 2 timer nedover elva for å komme seg til byen gjør ting bare enda bedre. Det skal bli interessant å være en uke her med politisk program før vi reiser på vårt første uteopphold. Jeg har aldri før opplevd et lignende sted, så «jaman»!

Her i den vestlige delen av Nicaragua har vi levd godt hos middelklassen og kanskje over. Det har vært fint å bo hos folk som er mestisos, og også det å ha politisk program i Matagalpa og Managua. Det har gitt oss muligheten til å oppleve flere kulturer i samme land, og kanskje forskjellige synspunkt? I Managua møtte vi en ungdomsgruppe som jobber mot det de kaller Nicaraguas totalitære styre. Møtet med de føltes som et friskt pust. De er de første jeg har møtt her som jeg føler legger faktaene på bordet. De viste oss filmbevis på hvor brutalt

Jeg avslutter med noe som har blitt et nasjonalsitat i Nicaragua: «Si la patria es pequeña uno grande la sueña» - Ruben Darió, “Stort er moderlandet i din drøm enda så lite det måtte være”.

Klare for Atlanterhavskysten!

Foto Oppe og i midten: Johanne Veiteberg. Nede: Mathilde G. Vikene

Returadresse: Latin-Amerikagruppene Fredensborgveien 6 0177 Oslo Norge