Kystliv

Page 1

kystliv Per roger Lauritzen

turguiDe tiL norskekystens PerLer




Takk til tvillingene Nina og Ryno. Den ene er min kone, og den andre er min svoger. Uten deres innsats p책 forskjellige hold hadde denne boka aldri blitt noe av. PER ROGER

4


kystliv Per Roger Lauritzen

TURGUIDE TIL Norskekystens perler


Kystliv

Turguide til Norskekystens perler Hovedfotograf: Per Roger Lauritzen

Kom forlag as post@komforlag.no www.komforlag.no

Andre fotografer: Anja Basma/Visit Sandefjord: Baksiden og side 112.

Prosjektansvarlig: Svein Gran Grafisk design: Milla;Design

Anne Gundersen: Side 292, 295. Bård Løken: forsats, og side 4, 286, 316, 327, 330, 339, 342, baksats.

Kart: Nordeca AS Trykk: AIT Otta 2012 © Kom forlag as Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). ISBN 978-82-93191-01-8

Kirsti Gran: Side 34, 37 ø., 41 t.v., 142. Kyrre Hurum: Bakside ø. i m. og side 40, 42, 44, 48, 49ø., 51, 54, 55ø., 56, 61t.h., 65, 72, 89, 90, 97, 99ø., 100, 105m., 105n., 113m., 113n., 116. Marcus Thomassen: Side 43. Nina Myhre: Side 267. Per Eide: Side 224, 229, 230, 236, 240 n.

Eivind Lauritsen: Side 27n.

Robert Selfors: Side 262.

Erling Svensen: Side 177n., 182, 305.

Rolf Sørensen: 12, 15, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 24, 29, 31 og 76.

Finn Dale Iversen; Side 74, 81, 82, 85n., 88. Forsvarsbygg Nasjonale Festningsverk: Side 58. Helge Sunde: Forside ø. i m., n. og side 9, 123, 160, 167ø., 169, 172, 174, 175t.v., 179, 180ø., 186t.v., 189, 192, 196, 197, 199, 200, 201, 202, 204, 205, 214, 220ø., 232, 260, 264, 278, 320n., 322, 323, 324, 325, 328, 340, 344.

Stein Olav Sivertsen: Side 248, 254. Terje Rakke: Side 276. Tuva Kleven: Side 266. Øystein Paulsen: Forside ø.t.h. og side 118, 125, 134, 136, 137, 140, 141, 150, 155, 164.

Per Roger Lauritzen skriver hovedsakelig bøker om natur, historie og turopplevelser i Norge og illustrerer dem ofte med egne bilder. Så langt har han, alene eller sammen med andre, utgitt vel 50 bøker. Hovedverket er de ni bindene om FjellNorge (2001), KystNorge (2006) og SkogNorge (2009) som han skrev sammen med Leif Ryvarden. Bøkene Norges beste fjellturer (2008), Norges beste helgeturer (2010) og Norges tøffeste turer (2011) har også vært svært populære. Han har også skrevet flere bøker om norske nasjonalparker og andre storslåtte naturområder. Kystopplevelser og padling er andre viktige emneområder for ham. I 2007 ble han tildelt Den Norske Friluftslivsprisen for sitt mangeårige virke som en markant formidler av natur og friluftsliv. I over 30 år var Lauritzen ansatt i Den Norske Turistforening i forskjellige stillinger, bl.a. som inspektør, redaktør og informasjonssjef. Nå arbeider han som redaktør av NAF Veibok.


INNHOLD

Forord

10

Østfolds kyst

12

Med robåt til de ytterste skjær Mangfoldige Tisler Torbjørnskjær – den ytterste utpost Skjærgårdsopplevelser Vandringer på Hvaler Ytre Hvaler nasjonalpark Akerøya er førstevalget Lauer og Homlungen Natur og kultur på Jeløya Rundtur på Jeløya Gullholmen fyr eller Rambergnebba Kyststi gjennom Østfold Vasse til Danmark Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

14 15 16 18 19 20 21 22 25 26 28 29 31 33

OSLOS kyst

34

Blått blod, båter og badegjester på Bygdøy Grønn vandring langs fjorden Med og uten klær Forbi Norges museumssenter Øyhopping i Indre Oslofjord Hytteøyer med fri ferdsel Sammenvokste øyer Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

36 38 40 41 44 45 47 51

Akershus' kyst

52

Son og Drøbak Verdens nordligste sørlandsby Oscarsborg – en fryktinngytende festning 9. april 1940 Populært turmål Kystledhytter i Indre Oslofjord Langs perlekjedet til Nesodden

54 56 58 59 60 64 66

Langs Nesoddlandet Kyststiene i Indre Oslofjord Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

68 70 73

BUSKERUDS kyst

74

Mølen – et botanisk paradis Trollskog på Mølen Gunstig grunnfjellsnatur Hurum rundt Tur og kultur i Røyken Fra Sætre til Filtvet Fra Oslofjorden til Drammensfjorden Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

76 78 80 82 85 86 88 90

VESTFOLDS kyst

92

Svelvik til Horten langs kysten Gjennom nordre Vestfold Rundt Sandebukta til Holmestrand Gjennom Re og Horten Kystvandring mellom Tønsberg og Sandefjord Langs halvøyene i Sandefjord Over Nøtterøy og Tjøme Besøk Bolærne Til Verdens ende Langs Norges første kyststi Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

94 95 96 97 102 104 106 107 108 112 117

TELEMARKS KYST

118

Kystlangs i Grenland Mange muligheter mellom kystledhyttene Flott på Langøytangen Hvitveis og fyr på Jomfruland Enorm hvitveisblomstring Populært turmål Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

120 121 123 126 128 129 133


8

AUST-AGDERS kyst

134

På tur i Skjærgårdsparken Fra Tvedestrand til Møkkalasset Utaskjærs til Arendal Gjennom Grimstads og Lillesands skjærgård Skitur på Store Torungen Delvis oppgåtte spor Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

136 137 140 141 145 147 149

VEST-AGDERS kyst

150

Øyhopping utenfor Kristiansand Langs Kystled Sør Grønningen fyr Gjennom Randesundsskjærgården Mellom Norges sørligste punkter Fra fyr til fyr Til Lindesnes Langs Listastrendene Fin tur, okser og mink til tross Rundtur på Li og Hidra Kulturtur langs Lista Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

152 153 154 156 158 160 161 164 165 166 167 170

ROGALANDS kyst

172

På tur langs jærstrendene Fra Sirevåg til Kvassheim Fra Kvassheim til Obrestad Fra Obrestad til Sola Fra Sola til Tungenes Norges minste kommuner Færrest innbyggere Verdens største vikingskip bygges i Haugesund Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

174 176 177 180 182 186 188 190 191

HORDALANDS kyst

192

Til Ryvarden langs Nordsjøløypa Langs værhard kyst Ytterst mot Nordsjøen Mangfoldig øyverden Topptur på Sotra Høyt og lavt i Øygarden Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

194 196 199 200 201 204 206

SOGN OG FJORDANES kyst

208

Lengst vest Enorme turmuligheter Norges vestligste Vågsøy rundt

210 211 213 216

Topper og fyr på Vågsøy Varierte strandvandringer Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

218 219 223

MØRE OG ROMSDALS kyst

224

Runde rundt Fyret har blitt selvbetjeningshytte Fra fyr til fyr på Nordøyan Sykkeltur på Harøy Livskraftig øysamfunn Ytterst mot storhavet Fjordruta Familietur over Ertvågsøya Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

226 227 232 234 235 238 243 244 247

SØR-TRØNDELAGS kyst

248

Med kajakk på og rundt Frøya og Hitra Titranulykken Et utrolig øyrike Aller ytterst mot havet Sør-Norges største øy Fra fyr til festning på Ørland Maktsentrum langs Norskekysten Med frohavet som nabo Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

250 252 254 255 256 260 262 266 269

NORD-TRØNDELAGS kyst

270

Sør-Gjæslingan – vernet turistvær i havgapet Tusen år ytterst mot storhavet Fra fiskevær til ferievær Vikna – vakkert og variert Kajakkeldorado Øyhopping til fots og på sykkel Besøk Villa Leka – rik på stein og kulturminner Geologisk nasjonalmonument Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

272 274 275 278 280 281 283 285 289 291

NORDLANDS kyst

292

Øyhopping på Helgelandskysten Vega – på verdensarvlisten Høyt og lavt på Herøy og Dønna De ytterste helgelendingene Fra Saltfjellet til Saltstraumen Høyt og lavt i Lofoten Gode, gamle ferdselsveier Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

294 298 300 301 304 308 310 314


TROMS' kyst

316

FINNMARKS kyst

334

Opplev Norges største øy Turer på og rundt Hinnøya Øyhopping langs Malangsgrunnen Rundtur på Senja I fjæra på Kvaløya I Jan Baalsruds spor over Ringvassøya Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

318 319 322 324 327 330 333

Fastlands-Norges nordligste øy Verdens nordligste turisthytte Gamle spor på Helnes Lengst nord på fastlandet Verdens nordligste fastlandsfyr Et bad ved Grense-Jakobselv Spise- og overnattingssteder / Vil du vite mer

336 338 338 342 344 346 349

9


Lauer var også tidligere et fiskersamfunn. Søndre del er innenfor grensen av Ytre Hvaler nasjonalpark.

Lauer og Homlungen

På den naturskjønne lille øygruppen Lauer, like utenfor Skjærhallen på Kirkøy, er det også en kystledhytte. Prøv å bestille den noen sommerdager, så er du garantert en flott opplevelse i fin kystkultur. Den gangen kort vei til fiskefeltene var viktig, bodde det mange fiskere på Lauer. I dag er det bare feriehytter igjen, men det er ikke så vanskelig å merke det gamle miljøet. Den vesle hytta som Skjærgårdtjenesten og Oslofjordens Friluftsråd har pusset opp, er den første kystledhytta i Østfold. Den ligger på nordspissen av Nordre Lauer og har plass til fire. Får du ikke plass på hytta, kan du ligge i telt mange steder på Lauerøyene, og har du ikke egen farkost, kan du ta ferge fra Skjærhallen og ut. Fra kystledhytta er det bare en kilometer bak årene for å komme seg over til det nedlagte Homlungen fyr, like vest for Skjærhallen. Her var det en bemannet fyrstasjon fra 1867 til 1952. Etter at betjeningen flyttet, har fyret vært i drift som automatisk stasjon. Bygningene ble så tatt godt vare på i mange år av Kystverkets ansatte, som brukte stedet som feriehjem. De flyttet ut i 2008, og nå driver folk fra Oslofjorden Friluftsråd med å pusse opp bygningene. Tanken er at fra sommeren 2012 skal Homlungen fyr også være ei av Friluftsrådets kystledhytter i

22

Hvalerskjærgården byr på ypperlige muligheter for dem som vil padle.

Østfold og inngå i kystled Oslofjorden. Med sin nydelige beliggenhet vil vi tro at Homlungen fyr blir ei meget populær kystledhytte. Og det er heller ingen ulempe at fyret vil være i drift på vanlig måte, og at turistene derfor vil bo på et skikkelig fyr i ferien sin. Da jeg besøkte fyret, var det ingen der, og det var godt mulig å slå opp teltet i den gamle fyrhagen, men det kan du nok ikke regne med om sommeren når dette fyret blir mer kjent. Kommer du i større farkost enn kajakk eller robåt, så vil jeg nevne at båthavna ved naustet er godt skjermet for vær og vind, men vær oppmerksom på at havna stedvis er grunn.


østfold

Kyststi

23


par–tre korte strekninger hvor trasévalget ikke er helt klart pr. 2011. Kyststien går inn i Fredrikstad ved Skjærviken og frem til Gamlebyen. På den andre siden av Glomma fortsetter den fra festningen på Isegran, forbi Gressvik, over Glomma igjen, og så langs vestsiden av elveløpet, forbi friluftsområdet Foten og videre langs kysten. Merkingen går forbi Hankø, rundt Elingårdskilen og over til Engelsviken camping, før den siste biten strekker seg ut til Saltnes i Råde. Underveis langs Kyststien, gjennom Fredrikstad, er det avstikkere,

Ved lavvann kan man gå ut til øya Danmark. 30

blant annet mot Hvaler, men det er ikke en sammenhengende sti ut dit. I Råde kommune går Kyststien langs den vesle Krokstadfjorden, forbi Makrellrød og inn til småbåthavna i bunnen av fjorden. Derfra går merkingen utover igjen på den andre siden og til Røstad. Der fortsetter stien forbi Fuglevik og langs østsiden av Kurefjorden til Viersholm. Oslofjordens høyeste fugletårn ligger langs kyststien ved Kurefjorden og mye gjess, ender og vadefugl raster i området. Etter Viersholm krysses Heiabekken, og


østfold

dermed er kyststivandrerne i Rygge. I Råde er det også en avstikker ut til Ovenhalvøya, hvor Kyststien har en egen sløyfe. I Rygge følger merkingen stort sett kystlinjen gjennom hele kommunen. Underveis passerer den en rekke fine bade- og campingplasser og går gjennom idylliske Larkollen og i nærheten av Værne kloster. I Moss fortsetter Kyststien gjennom byområdene, forbi kanalen og tar en avstikker til Jeløya, før den går videre opp til Kulpe og grensa mot Akershus. Der er det

foreløpig ikke laget en tilsvarende sti gjennom hele fylket, men deler av stien er på plass på vestsiden av fjorden. De som vil fortsette fra Moss, kan imidlertid ta fergen over til Horten og så vandre kyststien langs Vestfoldkysten; den er også for det meste klar. De som ønsker å ha flere opplysninger før de legger i vei og som vil oppdatere seg på utviklingen av kyststien i Østfold, kan gå inn på Oslofjordens Friluftsråds hjemmeside: www.oslofjordens.org Det er også utgitt en egen bok om dette, Kyststien Østfold og Bohuslän, som inneholder fine kart som viser det meste av strekningen.

Vasse til Danmark

Noen egen sti til Danmark fra Larkollen er det ikke, men nesten! Fra campingplassen et par kilometer sør for det idylliske tettstedet er det bare noen hundre meter over til øya som heter Danmark. Ut dit er det grunt, meget grunt; ved fjære sjø er det faktisk en tørr stripe med land ut til øya, så du trenger ikke engang vasse. Danmark er for øvrig et fint turmål også av andre grunner, som øyas fine natur med villroser og kystskog samt gode rasteplasser og en nydelig strand som innbyr til bading. Derfor kan det godt hende at oppholdet der blir så langvarig at høyvannet er på vei inn og du må vasse tilbake til fastlandet. I hvert fall en varm sommerdag er det en flott opplevelse.

En bukett strandnellik lyser opp i skjærgården. 31


På vestsiden av Hovedøya er det gode forhold for strandliv og badeaktiviteter.

til 1939, da hovedflyplassen ble flyttet til Fornebu på Snarøya i Bærum. Under annen verdenskrig ble sjøflyplassen brukt av tyskerne, men i 1952 ble også denne nedlagt og flyttet til Snarøya. Anlegget på Gressholmen finnes fortsatt, men skinnegangen brukes nå til å frakte båter, og hangaren er i bruk som båtlager og båtverksted. Gressholmen har også tidligere hatt en skytebane, men den er nå vekk. Det går fremdeles an å se rester etter standplassene. Blinkene for de lengste skyteavstandene stod forøvrig på Rambergøya. Gressholmen er i dag også kjent for sin tallrike stamme med kaniner. Som navnet sier, hadde øya mye gress, men det var nok ikke det som tiltrakk kaninen. Det er nok heller snakk om forvillede tamkaniner som er etterlatt her ute. Mengden gress på Gressholmen var for øvrig mye større tidligere da den ble brukt mye som beiteområde. I dag er store deler av øya dekket av skog. Det er også Rambergøya. Der er det mye kalkfuruskog. Deler av den er for øvrig vernet, sammen med grunnvannsområdet mellom Rambergøya og Gressholmen, for å beskytte et temmelig imponerende fugleliv. Fugleliv er også opphavet til navnet Rambergøya. Det navnet skal være avledet av det gammelnorske ordet for ravn, hrafn, men det var altså i tidligere tider at ravnen holdt til her. Nå er det sjøfugler som dominerer området.

48

Oslofergene frakter hvert år rundt 600.000 badegjester, turgåere og turister til Osloøyene. Fergene er en del av kollektivsystemet til Ruter.


OSLO

Vanntemperaturen i Indre Oslofjord ligger ofte over temperaturen ellers langs kysten.

For turfolket finnes det flere fine stier rundt på Gresshomen og Rambergøya. Blir sulten og tørsten påtrengende, kan de også glede seg over at det er ei kro med enkel servering om sommeren på Gressholmen. Fra Gressholmen kan du sette deg på en av Oslofergene videre til Bleikøya. Der er det også mange pri-

Fyr i sveitserstil Heggholmen fyr ble tent så tidlig som i 1826 og hadde fast bemanning helt til 1972, da det som det siste fyret i Oslo havnedistrikt ble avbemannet. Riksantikvaren så potensialet i den vakre fyrbygningen i sveitserstil på Heggholmen, og fredet fyrstasjonen i 1997 etter Lov om kulturminner. Samtidig startet Oslo havnevesen en omfattende restaurering av fyrbygningen, både innvendig og utvendig. Boligen ble smakfullt innredet med interiør fra 1920-årene, kort sagt et smykke! Arbeidene var ferdig i 1999, og Heggholmen fyr har siden vært et møte- og representasjonslokale for Oslo Havnevesen. Heggholmen fyr er svært lett tilgjengelig for publikum, både med båt og kajakk, og har en god, skjermet brygge. Ønsker man å besøke fyret landveien, tar man rutebåten til Gressholmen. Deretter krysser man denne og kommer over det

vate hytter, særlig på sørøstsiden ligger de tett. De er imidlertid ikke til hinder for at det også her er muligheter for sol- og badelystne turfolk.

gjenfylte sundet til Heggholmen. Herfra kan veien være litt kronglete, og man kan gå enten over toppen på holmen eller langs stranden på østsiden. Alternativ to er trolig det beste! Selve fyrbygningen er stengt for allmennheten, kun folkene i Oslo Havnevesen har adgang. Det er derfor heller ikke mulig å overnatte på Heggholmen fyr.

49


Son og Drøbak Oslofjorden er ca. 110 km lang fra Torbjørnskjær fyr til Rådhuskaia i hovedstaden. Et skip som tar turen innover, har tilbakelagt over halvparten av distansen når Østfoldkysten forsvinner bakover og Akershus dukker opp på styrbord side. Ganske snart kommer skipet inn i den trangeste delen av fjorden med Buske-

rud på den andre siden. På Akershussiden passerer skipet først langs kystlinjen til Vestby kommune. Den har en rekke godbiter å by dem som er interessert i kystkultur, med tettstedet Son som et godt sted å starte. Allerede på 1500-tallet ble Son etablert som et sentrum for tømmereksport. Særlig ble havna mye brukt

Son er et populært sted å besøke, enten man kommer sjøveien eller landeveien. 54


akershus

av hollenderne som kom for å hente trelast. De syntes havna i Son var så viktig at de like godt kalte Oslofjorden for Zoon Water på sine sjøkart – det eldste helt tilbake til 1582. Senere ble Son ladested og fikk tollstasjon, og på begynnelsen av 1900-tallet var plassen mest kjent som kunstnerby, med innbyggere som Nils Kjær, Ludvig Karsten, Henrik Sørensen og Herman Wildenvey. Også i dag bor det mange kjente keramikere, malere og forfattere i Son. Nevnes kan for eksempel keramikerne Karin Eie og Finn Hald, billedkunstnerne Erik Thorne og Arne Samuelsen og forfatterne Dag Larsen og Arne Ruste Det er ikke noe rart at både fastboende og tilreisende trives i de inspirerende omgivelsene i Son. Tettstedet har hvitmalte hus, trange gater og er en skikkelig «Sørlandsidyll». I dag er Son fremdeles kjent for sin gode havn, og forbindelsene til gamle dagers båttrafikk er også tydelige. Det lokale kystlaget heter betegnende nok Soon Water kystlag, og her finnes både kystkultursenter og museumshavn. De burde friste natur- og kulturinteresserte besøkende som vil lære om livsvilkår og kultur langs kysten i tidligere tider og om gamle dagers båtbygging. For de som er interessert i mer moderne seiling, er Soon seilforening meget aktiv og arrangerer blant annet flere kurs. Noen av klassene i Færderseilasen starter også i Son. Har du behov for overnatting, tilbyr Quality Spa og Resort alt du trenger for et hyggelig opphold.

Med båt til Hølen På 1600-tallet lå

landet nesten 1,5 m lavere enn nå, og flatbunnede hollandske kogger skal visstnok ha seilt opp elven fra Son til Hølen for å laste trelast. Også Hølen var på den tiden et viktig sted med mange håndverkere, flere fabrikker, sagbruk og handelsmenn. I dag er den lille elven Såna bare egnet for svært små farkoster, og Hølen har mistet status både som ladested og egen kommune. Det lille, idylliske tettstedet har kanskje heller ikke så mange innbyggere, men de som bor der, holder ut og trives.

Son byr på flere gode spisesteder, gallerier, kystkultursenter, samling av gallionsfigurer og fiskebutikk. 55


Kyststiene i Indre Oslofjord

70


akershus

Du trenger ikke ferdes på sjøen for å nå alle kyst-

ledhyttene. Vil du heller vandre fra hytte til hytte langs kysten, er det også muligheter for det. Flere av kommunene langs kysten av Akershus har de siste årene lagt ned mye arbeid i å merke kyststier. De er primært tilrettelagt for folk som vandrer, men lange strekninger kan også sykles. Der du kan komme frem på to hjul, kan du også stort sett ta med barnevogn. Dermed er det mulig for mange slags turfolk å bruke kyststiene, og det gjør de da også. På de mest populære strekningene på vårparten og høsten kan det være rene folkevandringen. Alle kommuner som har kyststier, forteller om disse på sine nettsider, og mange av dem har også utarbeidet flotte kart over rutene. De fleste som bruker kyststiene, er ute på dagstur, men det går godt an å kombinere en vandring eller sykkeltur langs en av kyststiene med en overnatting i en kystledhytte.

Begynner vi langs kysten av Bærum denne gang, er det merket kyststi ca. 8,5 km fra Sarbuvollen, ytterst i Holtekilen, forbi Henie-Onstad Kunstsenter på Høvik, videre forbi Sandvika og Kadettangen til Bjørnsvika, vest for Kjørbo. På den strekningen er det ingen kystledhytter. Langs Askers kyst er det et meget velutviklet nett av kyststier, og du kan gå langs hele Askers kystlinje på merket sti. Du kan faktisk fortsette videre rundt hele Hurumlandet på slike stier, og underveis er det flere overnattingsmuligheter, også i kystledhytter. Asker kommunes kyststi starter på Holmen, og etter knapt en kilometer byr Holmen fjordhotell på standsmessig overnatting for de som ønsker det. Kyststien fortsetter forbi Hvalstrand bad (se ramme s 67) ved Leangbukta. Det er kjent som en god fiskeplass, både sommer og vinterstid. Isen legger seg gjerne før jul og holder til mars, og mange prøver fiskelykken etter

Ute på idylliske Konglungen ligger det en rad flotte boliger langs sjøen. Begge disse to på bildet bebos av en tidligere fisker fra Molde. < Kyststien forbi Blakstad er en populær strekning for vandrere med og uten barnevogn. 71


Hurum rundt

Ertsvika, helt syd på Hurumlandet, byr på stor og flott sandstrand. Parkering ved bom, derfra er det ca. to km å gå. Adkomst også via Kyststien i Hurum. 82


BUSKERUD

Det er en stor opplevelse å padle gjennom Drøbaksundet, forbi Filtvet, en dag hvor isflakene duver sammen med kajakken.

Den store Hurumhalvøya mellom Drammensfjorden og Oslofjorden danner mesteparten av fjellfylket Buskeruds kystlinje. Langs denne ligger flere idylliske småsteder, som Sætre, Filtvet, Tofte og Holmsbu. Langs kysten finnes det også flere fine strender, som Ramton, Knatvoldstranda, Rødtangen og Solbergstua. Innom alle disse stedene og langs nesten hele kystlinjen har kommunene klart å merke det som trolig er Norges lengste sammenhengende kyststi. Ikke verst for et fjellfylke! Kyststien går vekselvis helt nede i fjæresteinene og litt lenger inne i landet, der terreng og private eiendommer gjør det mest hensiktsmessig. Å følge denne kyststien er en stor opplevelse og dermed den andre kystperlen vi har valgt ut i Buskerud. Ikke unaturlig starter vi vår tur langs kyststien ved grensen mot Asker, der kyststien gjennom kommunen (se side 70) passerer fylkesgrensen til Buskerud. Planen er å vandre helt til Verket på den andre siden av halvøya og så ta ferge over til Svelvik i Vestfold. Med litt fantasi og et par forhåndsbestillinger er det mulig å gjøre dette på samme måte som vi tradisjonelt gjør i fjellet, altså fra hytte til hytte. Riktig nok finnes

det ikke turisthytter, men det finnes et par kystledhytter, og det er et godt utvalg av campinghytter, hoteller og pensjonater som det er mulig å ta inn på. Alle disse krever vanligvis forhåndsbestilling, men med litt planlegging bør det la seg ordne. Hvis du bare vil vandre en dagstur, er det også lett å arrangere. Det finnes bussruter langs hele strekningen som kan bringe deg tilbake til utgangspunktet. Om du vil vandre eller sykle, er også opp til deg. Kyststien er primært tilrettelagt for folk som går, men mesteparten av traseen er det mulig å sykle. De få stedene det ikke er mulig, finnes det alternative veier. Det betyr også at det er mulig å ta med seg barnevogn langs store deler av kyststien. Det er til og med dem som har gått på ski langs kyststien. Det siste blir nok aldri noen breddeidrett, siden ett av særpregene med kyststien er at snø vanligvis er en mangelvare. Til gjengjeld betyr det at fottursesongen her kan være lang. Ofte er det fine forhold for vandring langs kyststien når snøen ligger dyp inne i marka. Kyststien gir mange muligheter.

83


Nasjonal sykkelrute nr. 1 tar deg gjennom naturskjønne områder i Vestfold. Her fra Åsgårdstrand. 100


VESTfold

Kyststi

Åsgårdstrand 101


Langs Norges

FĂ˜RSte kyststi

112


VESTfold

Etter diverse kommunesammenslåinger dekker nå Larvik kommune det meste av Vestfoldkysten i sør. Den kanskje fineste delen er partiet øst for Larvikfjorden, med det nydelige Viksfjordområdet og de pittoreske småstedene Ula og Kjerringvik. Det er mulig å vandre på stier og små veier mellom disse stedene, men noen egentlig kyststi er det ikke snakk om. Er du i Ula, er det forresten obligatorisk å ta en tur opp på fjellet ovenfor det lille tettstedet og se på monumentet over Ulabrand. Det ble han nemlig kalt, losen Anders Jacob Johansen (1815– 1881), som levde og virket i Ula og var kjent for å gjøre sin losjobb uansett hvor stygt været var. Så endte det da også med forlis og død for ham som for mange andre loser på denne værharde kyststrekningen. En sommerdag i Viksfjord er slike forhold vanligvis temmelig ukjente, og denne idylliske fjordarmen er da også kjent for å være et meget flott område for padlere. Derfra er det også godt mulig å fortsette inn Larviksfjorden til byen i bunnen av fjorden. Underveis vil man da passere den store Malmøya. Der ligger kystledhytta Jakthytta, og det er merket en fin rundtur på den frodige øya. På den andre siden av Larviksfjorden ligger Stavern, og her starter det som var den første merkede kyststien i Vestfold da den ble åpnet på begynnelsen av 1990-tallet. Kyststien ytterst i Brunlanes er ca. 35 kilometer lang, følger kysten forbi de to tettstedene

Havnen i Stavern byr blant annet på denne rekken med tresnekker.

Den nasjonale sykkelruta gjennom Vestfold passerer Stavern og bringer deg også her i nærkontakt med kysten mange plasser.

Det gamle festningsområdet på Fredriksvern byr blant annet på en flott badeplass. < Kyststien i Vestfold går gjennom naturskjønne områder og er aldri langt fra havet. 113


Hvitveis og fyr p책

Jomfruland

126


telemark

Utsiden av Jomfruland bærer preg av bølgenes arbeid i tusenvis av år og har lange rullesteinstrender.

Eventyrene i livet er ofte nærmere enn du tror.

Kombinasjonen Jomfruland og hvitveisblomstring er et slikt eventyr. Hvis du i tillegg velger kajakken som fremkomstmiddel ut til den langstrakte rullesteinsøya utenfor Kragerø for å oppleve den fantastiske fargeopplevelsen i skjærgården, er du sikret minst to eventyr. Selv fikk jeg oppleve dette en vårlig helg for et par år siden sammen med en kamerat. Istedenfor 1. mai-helg i byen hadde vi valgt kajakktur i skjærgården. Det angret vi ikke på – forholdene var nesten sommeraktige da vi la i vei fra en strand nesten i sentrum av Kragerø. Det var behagelig temperatur, litt lett vind og små bølger. Sikten var uendelig, og padleforholdene var optimale. Istedenfor å padle ut den trange og skjermede Eidkilkanalen kunne vi derfor kose oss ut gjennom Kragerøfjorden mot Stavseng fyrstasjon på nordsiden. Der tok vi en rask tur i land for å kikke nærmere på stasjonen. Vi brukte også litt tid på å svinge innom noen idylliske bukter sørøst for fyret. Vi lurte litt på å padle over Kragerøfjorden for å se på Strømtangen fyr også, men lot det bli med planene. Isteden fortsatte vi nordøstover langs sørkysten av den store Skåtøy og padlet

< Den langstrakte øya Jomfruland ligger ytterst mot havet, men er overraskende frodig, særlig på innsiden.

Det går flere interessante turveier på kryss og tvers på Jomfruland.

over et litt mer åpent fjordstykke. Der var bølgene litt større, men ikke plagsomme, og vi bestemte oss for å svinge innom Østre Rauane før vi satte kursen rett østover mot dagens hovedmål – Jomfruland. Etter som den store trevarden på sørspissen av den langstrakte øya dukket opp i horisonten, la vi kursen mer østover, padlet over den åpne fjorden på innsiden av Jomfruland og fulgte kysten nordover. Etter å ha passert Løkstadbukta og rundet en liten halvøy dukket Tårnbrygga frem foran oss; det er det viktigste anløpsstedet for båttrafikken til Jomfruland, men ikke særlig egnet for oss kajakkfolk. Istedenfor å padle inn til

127


På tur i

Skjærgårdsparken Med Aust-Agder er vi på Sørlandet, og kyst-

perlene står nesten tettere i kø her enn mange andre plasser. For friluftsfolket er det imidlertid ett navn som klinger sterkere enn noe annet i dette området, og det er Skjærgårdsparken. Opprettelsen av Skjærgårdsparken ble proklamert av Norges første miljøvernminister, Olav Gjærevoll, i 1960-årene. Navnet leder uvegerlig tankene hen på en nasjonalpark og store sammenhengende områder, men så vel er det nok ikke, i hvert fall ikke ennå. I dag brukes navnet Skjærgårdsparken som en fellesbetegnelse for alle frilufts-

Askerøya. 136

livsområder som er eid av det offentlige langs Telemarkkysten og Aust- og Vest-Agders kystlinje. Her har staten og kommunene kjøpt opp en rekke øyer og deler av øyer. Hensikten er å ta vare på flott kystnatur for at disse ikke skal bygges ut. Dermed er også områdene sikret for allmennheten. På flere av øyene finnes det riktignok bebyggelse fra før, for eksempel gamle uthavner og enkelte hytter, men mye av dette har også historisk interesse og er verdt å ta vare på. Noen av øyene som hører til Skjærgårdsparken, er Møkkalassene, Tromlingene, Valøyene, Homborgøya, Gjesøya og


AUST-AGDER

Askerøya. I tillegg har særlig Grimstad Bys Vel vært flinke til å sikre friluftsområder for allmennheten. Skjærgårdsparken har dermed sikret flere områder som egner seg meget godt for friluftsliv. Her er utallige steder å velge blant for dem som vil fiske eller bade. Her er det gode muligheter for å ta seg frem uten motor også, enten man vil ro, padle eller seile. Har man ikke overnattingsmuligheter i båten, kan man bruke telt mange steder på øyene. Det er tillatt å ligge i telt i inntil to dager på samme sted. I tillegg finnes det en lang rekke sjøfuglreservater og landskapsvernområder langs kysten av Aust-Agder, blant annet Skogerøya og Hove på Tromøya utenfor Arendal og Auesøya vest for Grimstad. Sjøfuglreservater skal man naturlig nok holde avstand til, i hvert fall når fuglene er på land med unger, men landskapsvernområder er ofte også flotte turområder. Totalt sett byr derfor Skjærgårdsparken på en strå-

Gradvis utvidelse av Skjærgårdsparken

Å etablere en skjærgårdspark har tatt noen år. Den første delen ble opprettet mellom 1972 og 1978. Den omfattet vesentlige deler av skjærgården i kommunene Tvedestrand, Arendal (daværende Moland, Tromøy, Hisøy og Øyestad), Grimstad og Lillesand i Aust-Agder. Det samlede landarealet i denne delen var på ca. 10 000 dekar. I 1987 kom det ca. 2000 dekar til på Bamblekysten i Telemark. I 1993 skjedde

lende samling sørlandsperler det er vel verdt å kikke nærmere på, bare man ferdes med omtanke.

Fra Tvedestrand til Møkkalasset

Det å padle eller ro gjennom og langs Skjærgårdsparken er altså en flott opplevelse som flere bør prøve seg på, men å rekke over hele blir nok i lengste laget. Vi konsentrerer oss derfor om den delen som ligger i Aust-Agder, men du vil raskt oppdage at også her har du turmål så det rekker. Er det godt vær, er det for eksempel en kjempeflott tur å starte i Risør og ta seg ut fjorden til Høybåtangen. Derfra møter man storhavet for alvor noen kilometer, men etter å ha passert Sildodden kan en padler eller roer raskt ta seg inn i mer beskyttet farvann på innsiden av Lyngør. Derfra kan man holde seg innaskjærs til Tvedestrand. Fra sommeren 2011 er det også flotte overnattingsmuligheter i kystledhytta på Lyngør fyr.

neste utvidelse med 2500 dekar i Lillesand og Kristiansand kommuner. Året etter fikk Skjærgårdsparken ytterligere 6000 dekar, det skjedde i Kragerø kommune. I 1998 var det Søgne og Mandal kommuner som sikret områder for parken, og i 2001 Lindesnes (ca. 2000 dekar). Foreløpig siste utvidelse skjedde i 2010, da ble Skjærgårdsparken utvidet vest for Lindesnes med statlig oppkjøp av eiendommer i kommunene Lyngdal, Farsund, Kvinesdal og Flekkefjord.

< Et stykke ut i havet, mellom Arendal og Fevik, ligger den lille øygruppen Ryvingen, som gir god le mot havet og har flere fine teltplasser. 137


Idylliske Merdø er i dag et sommerparadis. Tidligere var det blant annet en viktig losstasjon her.

Utaskjærs til Arendal

Det skal være rimelig godt vær for at Ytre Møkkalasset skal være et egnet turmål for en kajakkpadler. Atskillig mer vanlig for oss i små farkoster er det å velge Sørlandsleia på denne strekningen. Det er navnet på en indre og beskyttet lei mellom Lyngør og Arendal. Den går på innsiden av blant annet Askerøya, Borøya, Flostaøya og Tromøya. Leia byr på en rekke idyller og en behagelig ferd i smult farvann. Har du seilbåt, kan du dessverre bare gå deler av strekningen, da ruta går under flere ganske lave broer. For oss i kajakk, derimot, er ikke høyden noe problem. Vi kan enten svinge inn Kilsundet når vi kommer østfra, eller ta oss ut Eikelandsfjorden om vi kommer inne fra Tvedestrand og ikke vil ut på åpent hav. Hvis været er skapelig og vi vil padle eller ro mellom øyene i selve Skjærgårdsparken, må vi holde oss utenfor både Flostaøya og Tromøya. Gjør vi det, har vi til gjengjeld muligheter til å komme i land på rullesteinsøya Målen. Den rager bare et par meter over havflaten og er fryktet av skipstrafikken, og med god grunn. Mange skip har strandet her opp gjennom tidene. På en dag med havblikk er den imidlertid et populært turmål. Målen ligger rett ut for Kalvøysund på Flostaøya. Utenfor den store Tromøya ligger blant annet den

140

kjente Tromlingene. På tross av hva navnet antyder er det éi øy, om enn ei lang og smal øy. Sannsynligvis har det vært flere øyer før landhevingen etter siste istid sørget for at det ble en øy. Tromlingene byr på våtmarksområder, som er viktige for fuglelivet. Totalt er det registrert 130 fuglearter, hvorav 30 vadere. Øya har også et særpreget kulturlandskapet med stort innslag av einerbusker som følge av lang tids sauebeite. De lange rullesteinsstrendene og over 20 gravrøyser gir også en spesiell karakter til denne plassen ytterst mot storhavet. Flere av gravrøysene er plassert høyt og fritt langs kysten, muligens for å minne de sjøfarende på hvor forgjengelig livet er og at det lønner seg å passe på? Et nesten obligatorisk stoppested for friluftsfolk som drar langs Aust-Agders kystlinje, er også den vakre Merdø ved innseilingen til Arendal. Det var lenge en travel havn, hadde mange innbyggere og var særlig kjent for sine loser. Lenge før losvesenet ble organisert på landsplan i 1720, var losene fra Merdø meget aktive. Allerede fra 1500-tallet var nemlig dette en sentral uthavn på Skagerrakkysten, og dermed var losing en vanlig beskjeftigelse. I dag er det helst sommerturistene som bebor øya. De setter ikke minst pris på at stedet er usedvanlig vakkert. På innsiden av øya


AUST-AGDER

ligger de velholdte husene tett, med smale gater mellom seg. I havene er det et blomsterflor, og den fine sandstranda innbyr til badeliv. På utsiden av øya er det atskillig mer værhardt, og på øyas høyeste punkt står det et utkikkspunkt hvor losene tidligere holdt til. Skipperhuset Merdøgaard er også et interessant stopp. Det stammer fra 1700-tallet, men er omgjort til museum og kan i dag fortelle mye interessant om Merdøs historie. Ved innseilingen til Merdøfjorden står det også et par store og meget spesielle sjømerker. Det er overrettmerker, som skal hjelpe de sjøfarende å finne riktig kurs inn fjorden. Merkene er slik utformet at de på lang avstand viser riktig lei om de sjøfarende kan se dem over hverandre. Merkene ble satt opp i 1874, og ett av dem bærer det betegnende navnet Tavla. Like utenfor Merdø ligger tvillingfyrtårnene på Lille og Store Torungen. De hører også med til Skjærgårdsparkens flotteste stoppesteder, men turen dit ut har vi tatt ved en annen anledning (se side 145).

Gjennom GrimstadS og Lillesands skjærgård På turen videre vestover er det et ganske åpent stykke av kysten de første kilometerne fra Hasseltangen til Fevik. Etter å ha passert Fevikkilen kommer vi mer i le bak øyer og har sjansen til å velge ei mer beskyttet lei nesten hele veien frem til Lillesand og Vest-Agder. Først må vi imidlertid bruke litt tid på Hesnesøya, hvor det fremdeles er fastboende som klorer seg fast. En tur til Valøyene kan også være et fint alternativ. Mylderet av små og store øyer er flott å utforske for en padler, og det finnes flere gode teltplasser. På innsiden av Hesnesøya går det også en snarvei gjennom en utgravd kanal inn til Grimstad. Hesneskanalen er kort, grunn og smal og ble gravd ut på slutten av 1800-tallet. For padlere og folk i små båter gjør den meget god nytte og sikrer smult farvann inn til byen.

Sørlandskysten, med alle sine øyer og holmer og korte avstander mellom steder både å spise og sove, er et velegnet område for en robåtferie. 141


Langs

Listastrendene For en god del år siden rodde en kamerat og jeg

langs Listastrendene i en kopi av en Gokstadfæring, en av lettbåtene som lå sammen med Gokstadskipet som ble funnet i Sandefjord. Vi startet på Hidra utenfor Flekkefjord en ettermiddag og planla å tilbakelegge mest mulig av den beryktede og åpne kyststrekningen langs Listalandet til Farsund i løpet av natten. Vi antok at sjøen da ville være roligere, noe vi betraktet som et ubetinget pluss. Det er som kjent lite som skjermer for bølgene mellom England og Lista, og en 19 fots åpen trebåt er nå en gang ikke all verden å

164

møte storhavet med. På tross av sår bakende og lange armer ble det en enestående naturopplevelse. Vi opplevde at Lista fyr forsvant bak oss, sola sank i havet, dønningene ble lengre, flatere og mer og mer oljeblanke og – ikke minst – roingen begynte å fungere. To mann i en båt krever nemlig litt tilvenning for å finne takten og bevegelsene som passer sammen. Etter som dette lykkes og de små virvelstrømmene fra årene la seg stadig mer parvis bak oss i en jevn og fin strøm på hver sin side av det snorrette kjølvannet, ble det stadig morsommere å ro også.


vest-agder

I riktig gamle dager ble avstandene på kysten målt etter hvor lang tid de tok å ro. Det fantes omfattende systemer med skysskarer som rodde reisende fra ett sted til et annet. Det var også et nett av herberger hvor de sjøfarende kunne ta inn for natten mellom hvert åreskifte – ja, avstanden mellom to skysstasjoner ble faktisk kalt så. Ikke vet jeg om Listalandet var ett eller to åreskifter. Sannsynligvis klarte nok våre mer rovante forfedre den drøye distansen langs strendene på Listalandet i løpet av en litt lang økt om været var brukbart. Vi valgte å dele distansen i to, men selv da må jeg nok innrømme at mot slutten av første økt virket tanken på en egen rorskar svært så forlokkende etter som armene ble lengre og lengre. Både været og selve roingen var en stor opplevelse, men jeg husker godt at jeg var godt fornøyd da vi midt på natten rundet det siste neset ved Østhasselstrand og kunne sette kursen inn mot noe som i mørket så ut som en idyllisk liten vik, dra opp båten og rulle ut soveposene.

Fin tur, okser og mink til tross

Neste morgen oppdaget vi at vi nok hadde vært heldigere enn vi ante; i mørket hadde vi truffet de eneste ti meterne med sandstrand som fantes på atskillige kilometerne med steinete kystlinje. Sandstranda var tydeligvis ryddet for stein i gamle dager, nettopp for å ha en plass å dra opp båtene. Flaks var det òg at vi ikke hadde oppdaget flokken med okser som gresset like innenfor stranda vi sov på, da hadde nok søvnen ikke vært like dyp. De bidro for øvrig til at båten ble satt temmelig raskt på vannet igjen. Resten av Listalandet bød på betydelig mer sand, kilometer på kilometer med de flotteste strender, stort sett uten et eneste menneske. Med vinden skrått forfra ble denne dagens roing imidlertid tyngre enn den foregående, og det var godt å ta en pause i gresset på en av småøyene vi rodde forbi utenfor Farsund. Så forferdelig lang ble forresten ikke det oppholdet. Plutselig følte min rokamerat at ett eller annet romsterte like bak hodet hans der han lå, og halvt i søvne slo han etter det han trodde var ei flue, bare for å få fresingen av en illsint mink rett i øret. Uten at vi hadde lagt

De lange Lista-strendene byr på flotte opplevelser, enten man bare vil nyte fargesprakende stemninger eller tar frem surfebrett og prøve seg på bølgene. 165


På tur langs

jærstrendene For mange er Rogalandskysten ensbetyden-

de med Jæren, og vi ser for oss et uendelig antall brytende bølger som ruller innover lange sandstrender.

174

Bak strendene ligger det delvis grasdekte sanddyner, og innenfor der igjen nesten endeløse åkrer og beitende buskap. Rogalandskysten består imidlertid av mye

Parti fra Ogna. Geografisk sett ligger Ogna i det kuperte Dalane, like sør for det flate Jæren, men Ogna kan også by på lange, hvite sandstrender. Turistveien Nordsjøveien går rett gjennom sentrum av Ogna. Like nord for Ogna renner Ognaelva ut. Elven er kjent som en rik lakseelv.


rogaland

mer, fra stupbratte og forrevne klipper sør i Dalane, via Ryfylkes øyverden til den store Karmøy og den vesle kommunen Utsira langt ute i havet. Innimellom alt dette strekker Jærstrendene seg ca. syv mil fra Sirevåg i sør til Tungenes i nord. Vel 25 km av dem er dekket av sand, resten av stein. Kystlandskapet mellom Boknafjorden og Dalane har et flateinnhold på ca. 1070 kvadratkilometer. Jæren deles igjen i Låg-Jæren, som etter sigende er Norges største lavslette, og Høg-Jæren, som er et heilandskap på over 120 moh. På Låg-Jæren består grunnen av et tykt lag med kalkholdig morene over fyllittberget, mens på Høg-Jæren er jordlaget over grunnfjellet heller tynt, og det er atskillig mer stein i jorda. Totalt sett er imidlertid Jæren ett av Norges fremste jordbruksområder, med lang vekstperiode og et variert og høyt utviklet husdyrhold. Jordbruk dominerer synsranden nesten hvor du vender deg, men du skal heller ikke reise langt på Jæren før du ser at her har folk holdt til i lang tid. Området har tusener av kjente fortidsminner. De eldste er omtrent 8000 år gamle og dermed fra steinalderen. Jæren var imidlertid isfritt allerede for vel 14 000 år siden, altså flere tusen år før siste istid var forbi i landet for øvrig. Når man vet at Nordsjøen den gang nesten var tørrlagt, kan det godt hende at det var jegere og sankere som streifet langs Jærstrendene allerede før den tid, men uten å sette spor etter seg. I området er det også funnet en mengde gravhauger som er opp til 3000 år gamle, så det tyder på at det må ha vært ganske rike og høyt utviklede samfunn her allerede på den tiden. Innenfor strendene har jærbuene gjennom generasjoners møysommelige slit hugget ned det meste av den opprinnelige skogen, grøftet myrer og drenert innsjøer. Overalt strekker steingjerdene seg og forteller om utallige årsverk med steinplukking på jordene. Nord i området ligger fylkets befolkningsmessige tyngdepunkt i Stavanger og Sandnes, og østover ligger Høg-Jæren.

Kvassheim fyr ble bygd i 1912, og var det siste leddet i utbyggingen av fyrene på Jæren.

På sykkel langs Rogalandskysten

Tvers gjennom Rogaland går det flere såkalte nasjonale opplevelsesveier som egner seg godt for en biltur. Flere av dem egner seg også godt for syklister, men en enda bedre rute for dem på to hjul er Nordsjøruta. Den henger sammen med Nasjonal sykkelrute nr. 1 på Sørlandet og følger stort sett ytterste vei til Egersund. Herfra går sykkelruta langs den gamle bilfrie vestlandske hovedvei til Ogna, hvor man møter de første av Jærens mange sandstrender. Videre følges den gamle Kongeveien langs kysten gjennom Brusand og Vigrestad til Hå Gamle Prestegård. Nordover ligger flotte badestrender som perler på en snor. Fra Sola kan du velge å sykle inn i landet til Sandnes og langs Gandsfjorden videre til Stavanger, eller du kan følge kysten gjennom Sola til Tungenes Fyr. Fra Mekjarvik kommer du til Karmøy med ferge til Skudeneshavn. Herfra følger ruta kysten til Haugesund. Muligheten for øyhopping med sykkel er også mange. Med ferger tas du ut til Ryfylkeøyene, for eksempel til Sjernarøyene og Ombo. I tillegg til Nordsjøruta finnes det en rekke andre sykkelruter i Rogaland. Planleggingskartet «På grønne hjul i Rogaland« gir deg turforslag og nyttig informasjon om veier og stier, severdigheter og lignende i hele fylket. Kartet er gratis og fås på norsk, tysk og engelsk på turistkontorene. Både Stavanger og Sandnes har også godt utbygde sykkelrutenett rundt byene, slik at du enkelt kan ta deg frem til de fleste steder. Turistkontorene i begge byene deler ut sykkelkart og informasjon om sykkelturer.

Jordbruk nesten ned til fjæresteinene er typisk for Jæren. Disse kyrne beiter ved Tungesnes. 175


Det er drøye fem mil langs den merkede ruta opp til Torsteinsvik og vel to og en halv videre opp til Hellesøyna der veien slutter. I tillegg er det merket en arm av Nordsjøløypa fra Klokkarvik sørøst på Sotra og vestover til Forland og Steinsland. Å vandre Nordsjøløypa fra sør i Sund til nord på Øygarden tar minimum tre dager og er en flott opplevelse. De mange og gode veiene på øyene innbyr også til sykkelbruk. Hovedveiene fra sør til nord kan nok tidvis være temmelig trafikkerte, men mange småveiene er rene perler. Svært mange av punktene du kan oppleve til fots, kan du også nå med sykkel. Vi tar turen nordover øyene, og så kan du velge om du vil vandre eller sykle når du selv skal ta turen.

Mangfoldig øyverden

Vi begynner turen i Sund kommune, som dekker den sørlige delen av Sotra. Kommunevåpnenet er ei fyrlykt, og navnet antyder litt om hvor viktig leia både på utsiden og innsiden av den store øya er for kommunen. På Toftøya, sør i kommunen, ligger det også en viktig losstasjon, som blant annet betjener fartøy som skal til Bergen.

Fra stien mellom Bildøybakken og Liatårnet på Sotra

Nordsjøløypa går fra Glesvær, vest på Sotra. Det er et fiskevær som ble etablert som handelssted av bergenseren Abraham Wessel på slutten av 1600-tallet. Abraham Wessel var bestefar til Tordenskjold og hadde fått privilegium av danskekongen til å drive handel ute ved havet. Han slo seg stort opp i Glesvær, og våningshuset han etterlot seg, er

Turøy er ei øy i Fjell kommune, nord for Sotra. Tradisjonelt har fiske i kombinasjon med jordbruk og husdyrhold vært leveveien. Turøy er et godt sted for fuglekikking, og Universitetet i Bergen har en fuglestasjon på øya. 200


HORDALAND

imponerende saker. Senere utviklet Glesvær seg til et stort fiskevær. De enorme sildemengdene utenfor kysten gjorde at opptil 140 fartøyer kunne være innom havna samtidig. De tidene er det nok slutt på, men Sund kommune består av 466 øyer, holmer og skjær, og fisket er fremdeles viktig for bosetningen. Frem til 1950-årene ble fisket gjerne drevet i kombinasjon med jordbruk. Denne kombinasjonen var vanlig frem til 1950-årene, men siden har økte krav til spesialisering både på land og sjø sterkt redusert antallet fiskerbønder. Småhvalfangst var også en viktig attåtnæring på disse kanter, og den ble drevet frem til begynnelsen av 1960-tallet. Lostjenesten har også sterke tradisjoner i Sund, og i dag ligger losstasjonen på Viksøy, sør i kommunen. Fra Glesvær er Nordsjøløypa merket nordover til Telavåg. Det er et stedsnavn som vekker dystre minner fra den annen verdenskrig. Hele den vesle bygda ble brent og mange av lokalbefolkningen henrettet av tyskerne på grunn av motstandsarbeid. I dag kan man lære mer om denne tragedien i Nordsjøfartmuseet i Telavåg. Der kan man også få kunnskap om trafikken over Nordsjøen under krigen. De såkalte Shetlandsbussene og den legendariske lederen for disse, Shetlands-Larsen, blir også behørig presentert. Fra Telavåg fortsetter Nordsjøløypa rundt nordsiden av den store og padlevennlige innsjøen Kørelen til Trengereid. De som istedenfor Glesvær velger Klokkarvik, sørøst på Sotra, som utgangspunkt for vandre- eller sykkelturen på øyene, kommer hit langs veien nede fra Steinsland.

Tragedien i Telavåg Under den annen verdenskrig var Sotra viktig for mange flyktninger. Det er bare ca. 180 nautiske mil rett vestover til Shetland, og mange flyktet herfra og over Nordsjøen. Bygdefolket hjalp gjerne til, og særlig var de rundt 400 innbyggerne i den lille bygda Telavåg, vest på Sotra, aktive. Dette fikk tyskerne etter hvert rede på, og i april 1942 slo de til for å fange to karer fra Kompani Linge som var innkvartert i et hus i Telavåg. Under aksjonen ble den ene Linge-karen og to tyske offiserer skutt og drept. Tyskerne svarte med voldsomme represalier. De sprengte og brente alle hus i den vesle bygda, førte bort husdyrene og senket båtene. Alle menn mellom 16 og 60 år ble arrestert og sendt til Sachsenhausen konsentrasjonsleir ved Berlin. Av de 72 telavågingene som ble arrestert, døde 31 i tysk fangenskap. Kvinner, barn og eldre, fra 12 uker til 94 år, ble internert på Storetveit skole i Fana og på Framnes i Hardanger frem til mai 1944. I tillegg til disse uhyrlighetene ble 18 unge englandsfarere henrettet på Trandum. Senere ble også Linge-karen som overlevde skyteepisoden i Telavåg, og den eldste sønnen i huset der han hadde oppholdt seg, skutt av tyskerne.

Topptur på Sotra

Fra Trengereid er Nordsjøløypa merket i en sving over Stortårnet og Høgevarden. Toppene er ikke mer enn drøye hundre meter høye, men byr på god utsikt i et landskap som ikke har så mange høye topper. Landskapet er småkupert i den beste meningen av ordet, og for mer enn 12 000 år siden var dette partiet av kysten blant det første av Norge som dukket frem fra siste istid. Det er da også funnet spor etter mennesker som har levd for 9000–10 000 år siden på Sotra. Da temperaturen økte, ble både Sotra og flere av øyene rundt etter hvert dekket av skog, men for 3000–4000 år siden ble mye av den brent for å få plass til å drive jordbruk. Ett av resultatene av denne brenningen var at grunnvannet steg mange plasser, og dermed ble det dannet torvmyr. Etter hvert ble også dette en viktig ressurs som ble beUtsikt over Sotra 201


Ikke langt fra Måløy ligger rorbuene i Torskangerpollen.

mulig å gå trygt selv når det er vått på fjellet. Den mest brukte stien til Skongenes fyr starter omtrent på veiens høyeste punkt og går langs Storelva (som er ganske liten) og passerer Forkjevatnet. Derfra fortsetter den langs strømlinja utover fjellryggen til fyret. Turen tar en drøy time én vei. Fra fyret har du eventyrlig utsikt blant annet mot Stadtlandet. Hjemveien kan du gjerne vandre langs strandkanten på østsiden av Vågsøy og inn til Langeneset. Underveis passerer du den imponerende Skongeneshelleren, nesten nede i vannkanten. Bølgene har laget den imponerende helleren, hvor folk holdt til allerede i steinalderen. Underveis langs østkysten av Vågsøy ser du også over på det siste av de fire fyrene i Vågsøy kommune, nemlig Ulvesund. Det ligger inne på fastlandet og er også vakkert restaurert. Der drives det kafé og skiftende utstillinger. Her kan du også overnatte. Når du først er i dette området, må du få med deg et besøk på Ulvesund. Det er også det enkleste å besøke av de fire fyrene i Vågsøy kommune.

220

Like ovenfor fjæra, ikke langt fra Skongenes fyr, ligger den imponerende Skongeneshelleren som var i bruk som boplass helt fra 500-tallet.


sogn og fjordane

Ulvesund fyr ligger på Hjertenes ved Osmundsvåg, ytterst i Ulvesundet, og ble bygd i 1870. Fyret ble avbemanna og automatisert i 1985. I 2003 ble fyret satt i stand som kafé og overnattingssted. 221


Den første enkle fyrgryta ble plassert på tuppen av Runde så tidlig som i 1767. Siden sto det i mange år et fyrtårn lengst ute. Det kan du skimte restene av bak bolighusene på den siste fyrstasjonen.

fyrt med kull og torv. Kulltransporten ut til lykta var både dyr og vanskelig, så det var nok fristende å fyre med så mye torv som mulig. Det var atskillig billigere og lettere å få tak i. Torv ga imidlertid ikke så godt lys som kullet, så de sjøfarende klaget flere ganger på at lyset var for dårlig på Runde fyr. Gryta var i bruk helt til 1825, da ble det bygget et steintårn litt nærmere sjøen. Senere er fyret flyttet flere ganger, og i dag er det et firkantet, hvitt steintårn som trygger seilingsleden nordover mot Ålesund. Tårnet byr på lys som starter 49,5 meter over høyvann og når hele 19 nautiske mil ut i sjøen om sikten er i orden. Det er den imidlertid ikke hver dag. Historien om Runde fyr forteller om mye dårlig vær og mangt et tøft tak for dem som skulle drive fyret. Staten overtok ansvaret for driften i 1807 og stasjonerte fast ansatte fyrmestre på plassen. Fyrmesteren ble så assistert av en fyrbetjent og en fyrassistent. Karene hadde gjerne med seg sine familier, og det kunne dermed bli riktig så folksomt ute på Runde fyr. I perioder er det til og med drevet egen skole for barna på fyret. Her var rommelige bolighus, diverse lagerhus og både fjøs og låve. Et naust eller to hørte også med, selv om landingsforholdene for båter på

228

Runde er svært så krevende. Selv om det er svært så værhardt på plassen, hadde fyrets folk til og med en liten hage, den lå trygt plassert i le bak bolighuset. I lengden ble det imidlertid vanskelig å bo på Runde for familier. Etter krigen ble også dette fyret gjort om til såkalt tørnstasjon med mannskaper som avløste hverandre. Etter hvert innhentet også automatiseringen Runde fyr, og 3. september 2002 kunne fyrmester Arne Velsvik låse døra etter seg på fyret for siste gang. Fyr som blir avbemannet, går en usikker fremtid i møte, men Runde fyr har fått nytt bruksområde. Året etter at fyret ble fraflyttet, rykket nemlig ivrige og dyktige dugnadsfolk fra Ålesund-Sunnmøre Turistforening inn i bygningene og innredet selvbetjent hytte. Dermed kan også fotturister få smake litt på hvordan det er å bo på et ekte fyr. Det er merket rute fra der bilveien slutter på Goksøyr og ut til Runde. Turen går forbi Raudtinden og Storhaugen, som begge byr på fantastisk utsikt. Etter en drøy times marsj er man fremme på Runde fyr. Der fyrets betjening tidligere holdt til, kan man nå stelle seg selv på DNT-vis, lytte til vind og vær, lese fyrhistorie og ane i hvert fall litt av de kreftene som omgir en slik plass.


møre og romsdal

Se Runde fra sjøen Om sommeren arran-

geres det båttur rundt øya. Den starter ved Runde Camping og Vandrerhjem og tar et par timer. Om forholdene tillater det, går båten inn i den 150 m dype grotten Brandahola, midt i det høyeste berget

på østsiden av øya. Her har havet skapt en grotte som går langt inn i fuglefjellet, dels over og dels under vann. Det er en flott, men ganske bråkete opplevelse, nesten midt i en krykkjekoloni.

229


Undervannssafari Det er ypperlige dyk-

keforhold rundt øya. Runde Dykkesenter arrangerer turer til den plassen «Ankerendam» ligger. Her kan deltagerne blant annet se skutas 40 kanoner, som ligger spredt mellom kløfter og steiner på dybder

fra 15 meter og opp til fire–fem m. Turen går også til Brandahola, som på det meste er fem meter dyp. Sjøen utenfor Brandahola er fiskerik, og mellom de store rullesteinene er det flott å snorkle.

KARTINFORMASJON Runde og mye av Herøy dekkes av kart 1119-4 i målestokk 1:50 000.

230


møre og romsdal

231


det ikke finnes jord nok på øya til noe slikt. Grips døde ble derfor gravlagt på Averøy eller i Kristiansund. Et par kilometer nord for Grip står et fyr på Bratthårskollen som dekker et spesielt værhardt og vanskelig farvann. Grip fyr har en total høyde på hele 44 m. Det er bygd i jern på en sokkel av stein og ble tatt i bruk i 1888. Siden øya det stod på, er så lav, måtte fyrbetjeningen bo oppe i tårnet. Det var nok en tøff opplevelse når det stormet som verst. Fyret ble automatisert og avfolket i 1977 og fredet i 2000. Får du anledning til en tur dit, så slå til med en gang, maken til beliggenhet og bygning skal du lete lenge etter! Når det gjelder husene på Grip, så blir disse nå stort sett bare brukt som hytter i sommerhalvåret. For andre tilreisende er det imidlertid muligheter til å få både mat og losji i Gripkroa. Vil du dit ut, går det rutebåt fra Kristiansund, og du kan dra til Grip på dagstur. Å satse på kajakken for å komme seg til Grip er for de spesielt interesserte.

I liten skala lages det fortsatt tørrfisk og klippfisk på Grip.

Atlanterhavsveien er et imponerende byggverk og ble i 2005 kåret til Århundrets byggverk av byggeindustrien og NRK. 240


møre og romsdal

Atlanterhavsveien klorer seg fast over en rad holmer og skjær. Fiskemulighetene er mange her ute mot storhavet.

Langs Atlanterhavsveien

Med sin litt utilgjengelige beliggenhet blir det nok aldri noen stor strøm av turister som finner veien til Grip og enda færre ut til fyret. Når det gjelder Atlanterhavsveien, derimot, så er den drøye åtte kilometer lange strekningen som knytter sammen kommunene Averøy og Eide på Nordmøre, en skikkelig turistmagnet. Hvert år kommer turister i tusenvis fra inn- og utland for å oppleve den elegante veien med sine mange broer over en serie øyer ytterst mot Hustadvika. De fleste lar seg imponere av denne spesielle veistrekningen – Norges mest spektakulære biltur og landets flotteste sykkeltur. Det mangler ikke på lovord om Atlanterhavsveien. Særlig det å ta turen en solblank sommerdag er meget populært. Da speiler de elegante broene seg i vannet mellom øyene de binder sammen. Når man kjører langs de lange fyllingene veien er lagt på, kloss i vannkanten, er det som å kjøre bil i fjæra, omgitt av måkeskrik og fiskevak. En stormfull vinterdag er bil-

det det stikk motsatte, sjøsprøyten kan vaske over veikanten og rokket kan nesten dekke broene, Da skal bilister holde godt i rattet og ikke være redd for litt saltlake på doningen sin. Allikevel kommer turister også til Atlanterhavsveien på denne tiden av året, bare for å oppleve været ute mot storhavet. Atlanterhavsveien er et imponerende byggverk, og enda mer imponerende er det at planene for å anlegge skape en farbar forbindelse over disse øyene faktisk dukket opp så tidlig som i 1909. Ja, da var det selvfølgelig ikke snakk om bilvei, siden det var heller smått med den slags kjøretøyer her i landet på den tiden. Det ble faktisk snakket om å anlegge jernbane her helt ute i havet for å binde samfunnene på Vestlandet tettere sammen. I 1909 stod som kjent Bergensbanen klar, og hva var da mer naturlig enn å fortsette jernbanebyggingen langs Vestlandskysten? Etter hvert ble jernbaneplanene skrinlagt og gradvis erstattet av planer om bilvei. 7. juli 1989 stod så veien ferdig, og siden har dette utviklet seg til ett av Vestlandets viktigste turistmål, og med god grunn.

241


Fra Kjeila på Mausund, ei øygruppe utenfor Frøya. Øyene er knyttet sammen med bru og vei og det er til sammen ca. 250 fastboende innbyggere her ute. Mausund har lenge vært det mest aktive fiskeværet på Trøndelagskysten. Øygruppas storhetstid var i 1930-årene, men pågangsmot og dugnadsånd holder lokalsamfunnet i gang.

Et utrolig øyrike

Værvarslene da jeg besøkte Titran, slo imidlertid bare delvis til, og neste dag opprant nesten like flott som den foregående. Det blåste imidlertid litt mer, og det var nok lurt at jeg forlot Sletringen kvelden før. Etter en fin teltovernatting på en øy utenfor Titran padlet jeg derfor videre langs kysten av øykommunen Frøya. Min opprinnelige plan var å padle fra Titran og nordover ut gjennom sundet på innsiden av øya Svalbalen. Derfra ville jeg utforske Kjevågsundet og den smale leia videre på innsiden av øyene og skjærene som danner nordsiden av Frøya. Planen var også å utforske den vesle øya Svartnakken, som forfatteren Fredrik Skagen forteller så mye om i sin roman Viktor! Viktor! fra 1982. Der tilbringer hovedpersonen, Morten Martens, vinteren i ei lita steinhytte ute ved storhavet. Det hadde vært morsomt å prøve å finne den hytta. Det blåste imidlertid friskere i dag, og jeg fryktet at den

254

åpne kyststrekningen jeg måtte over før jeg kom i le ved Svartnakken, ville bli for tøff for en enslig kar i kajakk. Jeg trøstet meg med at hytta sikkert ikke eksisterer i virkeligheten og valgte å holde meg på sørsiden av Frøya isteden. Det var ikke noe dårlig valg. Øykommunen Frøya omfatter visstnok over 5400 holmer og skjær, og de ser ut til å være likelig fordelt rundt hele hovedøya. I løpet av et par dager i kajakk fikk jeg bare besøkt noen promille av dem. Jeg tok meg ut gjennom sundet sørover fra Titran, rundet øya Stabben (se ramme) og fortsatte østover kysten. På denne siden av Frøya var det nesten vindstille, og jeg kunne sikkert padlet helt frem til Hammarvika i løpet av dagen om jeg hadde valgt en strak kurs. Hammarvika er omtrent der tunellen som forbinder Frøya med Hitra, dukker ned i sjøen. Isteden brukte jeg tiden på å padle på oppdagelsesferd gjennom trange sund. Den store fordelen med kajakk


sør-trøndelag

er nemlig at den kommer seg frem alle steder der det er vann – i alle fall nesten. For en kajakkpadler som elsker å ta seg frem gjennom trangest mulige sund og finne frem i ukjent øyvrimmel, byr derfor Frøya på et vell av muligheter. Her er det også usedvanlig langt mellom skiltene med «Privat», siden de aller fleste øyene og mesteparten av kystlinjen for øvrig er ubebodd. Det var heller ikke langt mellom de gode stedene å legge til og egnede teltplasser. Jeg gledet meg også over et ganske rikt fugleliv med både vadere, måker, skarv og ender. Et par havørn så jeg også. Ved et par anledninger så jeg noe som må ha vært oter, som krøp omkring på skjærene. Etter sigende skal det også være gode bestander av havert og steinkobbe på Frøya, men det så ikke jeg noe til. Jeg koste meg glugg i hjel på min vesle oppdagelsestur, og alle smått ambisiøse planer om å padle rundt hele Frøya ble ganske snart forlatt. I løpet av dagene på Frøya oppdaget jeg også at det indre av øya inneholder en lang rekke små vann og elver som frister padlere, så hit kommer jeg garantert tilbake med kajakken!

Aller ytterst mot havet

Selv om du ikke har med deg kajakk, byr Frøya og området rundt på et utall av muligheter for dem som er interessert i natur, historie og friluftsliv. Innlandet på hovedøya i kommunen er småkupert og skogløst med mye myr, berg og vann. Her kan du derfor få deg en «fjelltur», selv om høyeste punkt, Sandvassheia, like nord for den vesle flyplassen på øya, bare rager 74 moh. For dem som har som mål å besøke høyeste punkt i alle kommuner er derfor Frøya en ganske enkel oppgave. Vegetasjonen på hovedøya er for øvrig kystpreget, med mye røsslyng, rome, klokkelyng, pors og kvitlyng i myrene. Det åpenbare er fiskemulighetene. Særlig blant havfiskere har navnet Frøya og naboøya Hitra på innsiden en spesiell klang. Flere firmaer arrangerer havfisketurer og tilbyr overnatting i moderne rorbuer. Et særlig populært sted for havfiskere er øyriket Mausundvær. Det er Frøyas største fiskevær og ligger på flere øyer, en mils vei ut i havet nord for Frøya. Her bor det nesten 300 mennesker, som hovedsakelig lever av fiske. Her finnes det meste av det et lite lokalsamfunn trenger, med butikk, skole, grendehus og svømmehall. Turistene kan overnatte på et lite hotell, og det er i

hvert fall to restauranter på Mausundvær. Det går både ferge og hurtigbåt fra Frøya og ut til Mausundvær. Hurtigbåttransport er det også mulig å få videre nordover forbi øygruppen Froan. Der kan du blant annet gå i land på Sauøy, hvor det inntil sommeren 2010 var noen få fastboende. Øya ligger i det største sammenhengende havområdet som er fredet som naturreservat i Norge: Froan naturreservat og landskapsvernområde. Om du vil, kan du, i hvert fall i sommerhalvåret, fortsette helt ut til Halten fyr, som selvfølgelig dessverre er automatisert og avbemannet for lengst. Mange som besøker Mausundvær, velger å fortsette med ferge eller hurtigbåt vestover forbi Bogøyvær til øygruppen Sula. Også her bor en del mennesker fast hele året, og fiske er fremdeles en viktig næring. Hver sommer øker imidlertid befolkningen mye når mange av de som tidligere bodde der, vender tilbake for noen uker. Sula fyr ble automatisert og fraflyttet i 1974, men oppe ved fyret er det god utsikt, så dit bør du ta deg en tur. Der oppe fra ser du blant annet ut mot havet som rommer Sularevet. Det er noe så eksotisk som et av Norges største korallrev. Sularevet består av omkring 500 mindre enkeltkorallrev, og er totalt hele 13 kilometer langt, 700 meter bredt og opp til 35 meter høyt på det høyeste. Dessverre er det usynlig for oss siden det ligger fra 280 til 300 meter under havoverflaten. Imponerende er det allikevel å tenke på at hele revet er bygget opp av den vesle porselenskorallen (Lophelia pertusa). Koraller er kolonilevende nesledyr, og når enkeltdyr i kolonien dør, står de tomme kalkskjelettene igjen. Kolonien vokser i høyden, slik at de nedre delene består av døde koraller. Revene kan på den måten, hvis de ikke blir ødelagt, bli meget gamle, og det finnes rev som er over 8000 år gamle, selv om revene bare vokser noen få millimeter i året. Sularevet er fredet som naturreservat for å beskytte det mot uforsvarlig tråling. Det er meget skadelig ved at trålposen ved bunntråling river opp korallene. Samtidig går det hardt utover trålposen, så noen steder har derfor fiskerne bevisst trålet ned revene for å få et jevnt trålunderlag. Paradoksalt nok er dette antakelig til stor skade for fisket, ettersom korallområdene er viktig oppvekststeder for yngel av uer, brosme, sei og lange. I dag er det forbudt å skrape korallrev med bunntråling, og alle kjente rev er tegnet inn på sjøkartene.

255


med frohavet som nabo

Sandstranda i Hosnavika pü Stokkøya er ei av de fineste sandstrendene i Midt-Norge. 266


sør-trøndelag

Den flere hundre meter lange og kritthvite sandstranda i Hosnavika på Stokkøya kan konkurrere med langt sydligere strender både når det gjelder sandmengder, kvalitet og farge. Vanntemperaturen ligger riktignok noe under ønsket nivå, men til gjengjeld er omgivelsene av første klasse. Nærmeste nabo på utsiden er den kuperte Linesøya, og vestover strekker Frohavet seg, bare avbrutt av Hosnaøyan noen kilometer lenger ute. Det er en værbitt rad av holmer og skjær. På innsiden av Hosnavika kneiser Husfjellet seg i sør, og i et belte langs stranda strekker det seg et belte av tindved med sine fargerike bær. Den piggete planten med de nesten oransje fruktene er såpass sjelden at deler av forekomsten er vernet i et naturreservat. At ørnen ofte svever på himmelen over stranda og at villsauen beiter i skråningene rundt, gjør også et besøk her til en spesiell opplevelse. Hosnasand, som stranda heter, og omgivelsene er utvilsomt blant kystens flotteste, og på varme sommerdager er det mange som har oppdaget dette. Selv om det er kaldt både i luften og vannet, er også dette en plass som bør lokke. Padling, seiling og snorkling er stikkord for aktiviteter som verken trenger

22 grader i lufta eller i vannet for å være vellykkede. Dessuten er Stokkøya sjøsenter, som tilbyr overnatting og mat i nærområdet, av høy klasse. Kombinasjonen spennende og særegen arkitektur, god utsikt, nærhet til naturen og god mat bør friste den mest blaserte kystturist. Folk som vil gå turer i fjellet, har også noen gode valgmuligheter på Stokkøya. Stien fra Hosnavika, oppom Nyphoggfjellet og ned til nordsiden av øya, er en fin formiddagstur. De som vil ha en lengre variant, kan så fortsette sørover til Tømmervika, følge stien over skaret til Harsvika og veien videre rundt. Underveis kan de så ta en tur opp på Kamman. Med sine 225 meter er det Stokkøyas høyeste punkt. Skal du opp dit samtidig, tar det dagen og vel så det. Stokkøya ligger for øvrig i Åfjord kommune. Alle med litt kjennskap til kystkultur vet da at vi snakker om en av kystens viktigste båtbyggergrender. Særlig mange av båtbyggeriene er det nok ikke igjen i kommunen, men Åfjordsbåter (se ramme) kan du fremdeles se langs hele kysten. Tidligere måtte man i ferge for å komme ut til Stokkøyas herligheter, men storsamfunnet spanderte bro ved årtusenskiftet, så nå er det svært enkelt å svinge av i Stokksund, kjøre over den gamle hurtigruteleia på bro og fortsette helt ut til Hosnavika og vel så det.

Åfjordbåten Åfjordsbåt er en tradisjons-

rik robåttype som tidligere var mye brukt på kysten. Båten har mange likhetstrekk med Nordlandsbåten. Åfjordsbåten ble bygget i en rekke forskjellige størrelser, fra færinger på tolv fot med to årepar, til Lofotbåter på 52 fot med åtte årepar. De siste ble vanligvis seilt og hadde mannskapslugar, såkalt løfting, akterut. Åfjordbåten ble tidligere bygd på gårdene rundt i kommunen, og rundt år 1900 ble det produsert nærmere 1000 båter i året.

KARTINFORMASJON Ørland og Stokkøya dekkes av kart 1523-2 i målestokk 1:50 000.

Stokkøya Sjøsenter tilbyr sine gjester god mat og overnatting. 267


Sør-Gjæslingan – vernet turistvær i havgapet

Det er en stor opplevelse å rusle rundt i det

autentiske fiskeværmiljøet ute på Sør-Gjæslingan, ytterst ute på Namdalskysten i Vikna kommune. Her kan du beundre både den store Fiskarheimen og den staselige væreierboligen. Her kan du også vandre mellom fargerike bolighus med idylliske knøttsmå hageflekker og ikke minst reke langs kaier og rorbuer. På Sør-Gjæslingan kan du også se hvordan fisken tidligere ble foredlet, med fiskemottak, fiskehjeller, trandamperi og salteri. Det kan også være en opplevelse å ta hurtigbåten fra Rørvik og ut til det gamle fiskeværet, nesten uansett

272

hvordan værforholdene er. Myriaden av skjær og holmer gjør turen til en opplevelse, spennende i kuling og innbydende i maksvær. Selv var jeg så heldig å oppleve turen ut en solblank sommerdag hvor vi møtte tåkeveggen omtrent midtveis, dermed fikk jeg oppleve to værtyper på samme tur. Plutselig var sikten vekk, og det var nesten litt skremmende å se det ene skjæret etter det andre dukke ut av tåke, bli passert på kloss hold og så forsvinne like raskt bak oss. Mannskapet på hurtigbåten «Foldafjord» lot seg imidlertid ikke bremse av dårlig sikt. De kjørte bare på, gjorde noen raske kursendringer, og plutselig var vi inne på havna i Sør-Gjeslingan.


Nord-trøndelag

I dag blir robåten stort sett bare brukt til korte turer innenskjærs, men da fisket fra Sør-Gjæslingan var på sitt største og fiskerne «rodde fiske», ja, så gjorde de for det meste nettopp det.

Sammen med oss kom sola tilbake, og vi var midt i et eventyrlig øyrike. Det består av vel 80 øyer, holmer og skjær ytterst ut i Folla, med hav rett inn fra vest. Øyene er lave og uten trær, og i den grad det er vegetasjon i det hele tatt, består denne av lyng, torv og gress. De fleste øyene er små. Heimværet, den største, er bare ca. 600 m lang. Av andre øyer kan nevnes Flatholmen, Velfjordnakken, Kalholmen, Sæternesholmen og Lyngsnesholmen. Mellom sistnevnte og Store Langøy, Lille Langøy og Nakken er det bygget en lang molo som både binder sammen øyene og gir en relativt beskyttet havn. På fem av øyene er det nå bebyggelse, men i tidligere tider var det hus på mange flere. Da var dette et travelt fiskevær, i mange år ett av de største og viktigste sør for Lofoten. Enkelte år, når skreifisket var godt, kunne opp til 5000 fiskere være samlet på øyene. Da må det ha vært trangt i husene. Fiskeværet ble drevet frem til 1978, da det gikk konkurs, og i dag er det ikke lenger fastboende på SørGjæslingan. Heldigvis har etterkommere etter de som tidligere bodde her ute på øyene, og andre ildsjeler vært flinke til å ta vare på de fleste husene i fiskeværet.

Istedenfor å ende med forfall og glemsel, som så mange andre plasser langs kysten, fremstår derfor SørGjæslingan i så god skikk at regjeringen 1. oktober 2010 bestemte seg for å frede hele plassen med sitt unike kulturmiljø. Hovedbegrunnelsen for fredningen ga miljø- og utviklingsminister Erik Solheim i sin tale

Olav Duun og Sør Gjæslingan For-

fatteren Olav Duun (1876–1939), kjent for blant annet bøkene om Juvikfolket, kom fra Jøa. I sin ungdom var han fisker og rodde blant annet fiske rundt Sør-Gjæslingan i flere år. Sannsynligvis hentet han inspirasjonen til flere av sine ypperlige naturskildringer fra disse øyene. I boka Menneske og maktene fra 1938 skriver han blant annet om stedet Øyvære. Det var trolig oppholdet på Sør-Gjæslingan som gav ham bakgrunnen til det.

< Forsamlingshuset Fiskarheimen ligger sentralt på Sør-Gjæslingan. 273


Om ikke Leka er stor, er den innholdsrik, det ser du under en tur rundt øya.

Ørnerovet på Leka I 1932 skjedde alle foreldres skrekk på Leka. Tre og et halvt år gamle Svanhild var plutselig søkk borte fra sitt hjem. Det ble søkt høyt og lavt og gått manngard i området, men Svanhild var borte. Da var det en som nevnte at en ørn i området hadde oppført seg underlig den siste tiden. Ingen trodde helt på at en ørn kunne ha tatt Svanhild, men noen spreke karer tok turen opp i en bratt fjellside og fant vesle Svanhild i ørnereiret. Bortsett fra noen skrammer etter ørneklørne var hun i god behold. Hendelsen har blitt til både bok og film i ettertid. I dag er det satt opp et merke i fjellveggen der reiret lå, på yttersiden av Leka.

288


Nord-trøndelag

Omtrent ved inngangen til Solemshula har du flott utsikt til de sørlige delene av Leka.

Langs vestsiden av Skeisneset er det også et vernet våtmarksområde, hvor det finnes ca. 90 forskjellige fuglearter. Karakterfuglen her og andre steder på Leka er havørnen, som du ofte ser kretse høyt oppe i luften. Den fuglen gjorde også øya godt kjent i forbindelse med det kjente ørnerovet på Leka. Det fant sted på vestsiden av øya (se ramme).

Geologisk nasjonalmonument

Når du kommer til vestsiden av Leka, blir du også slått av den karakteristiske rødgule og rødbrune fargen på de fjellene som danner øya. De rødgule bergartene ble dannet for vel 500 millioner år siden av lava og store forskyvninger i bergartene av kontinentalplater som tørnet sammen. Så store var omveltningene at du på Leka kan se et komplett snitt fra jordskorpen og ned i mantelen. Dette er vissnok det eneste stedet i verden du

kan se dette og en viktig grunn til at Leka ble kåret til geologisk nasjonalmonument av nettstedet ut.no i 2010. På øya finnes også et spennende steinsenter og geologiske turløyper med informasjonsskilt. Du trenger imidlertid ikke å forstå geologien for å kunne glede deg over å se hvordan fjellene forandrer farge etter som lyset skifter. Dette er en god nok grunn til å ta turen til Leka. Vil du opp på fjellene, er det høyeste på øya Vattinden på 418 moh. Det går sti opp mot toppen fra sør, opp Kalvdalen. Høyeste topp i kommunen er det imidlertid ikke, det er Romsskåla på 588 moh., som ligger inne på fastlandet. På sørsiden av øya ligger det også et annet fjell som har gjort Leka kjent som sagaøya. Sett ute fra sjøen ser nemlig fjellet Lekamøyhammaren ut som en kvinneskikkelse med lange gevanter på flukt sørover. Det er kvinneskikkelsen i sagaen om Hestmannen og Leka-

289


Ă˜yhopping pĂĽ

Helgelandskysten

294


nordland

En sommer var jeg så heldig at jeg fikk besøke Åsvær fyr utenfor Sandnessjøen. Fra tårnet i den nedlagte fyrstasjonen hadde jeg yppelig utsikt mot store deler av Helgelandskysten: Like over fjorden, mot nord, så jeg rett på Lovund, og lenger bak lå Trænas øyer. Mot øst og sør lå både Tomma og Dønna innenfor synsvidde, og bak sistnevnte fikk jeg med meg hele raden med De syv søstre. Snudde jeg meg litt til oppe i fyrtårnet, så jeg til og med Vegas topper i det fjerne. Det hele var et fantastisk panorama som imponerte veldig. Særlig gjorde det inntrykk å se variasjonene i landskapet etter som lyset forandret seg. Det var ikke vanskelig å skjønne at denne naturen og dette lyset hadde gitt grunnlaget for flere sagn om hvordan landskapet hadde blitt dannet. Det mest kjente av dem forteller at mange av formasjonene fikk sin form etter en vilter natt hvor jenter flyktet fra en nattefrier (se ramme). Det jeg så fra Åsvær, er bare en del av Helgelandsnaturen, som er den sørligste tredjedelen av Nordland. Det er en del som rommer Oksskolten, Nord-Norges høyeste fjelltopp, og Røssvatnet, Norges nest største innsjø. Helgeland rommer også breer, skoger, daler og fjellvidder i rikt monn. Uten forkleinelse for det øvri-

ge vil jeg allikevel si at først og fremst rommer denne delen av Nordland en fantastisk kyst. Helgelandskysten strekker seg mer enn 200 km fra grensen mot Nord-Trøndelag i sør til Salten i nord. Følger man kystlinjen og tar turen rundt alle øyene, snakker vi om en strekning på rundt regnet 9800 km. Folk som har oversikten, påstår dessuten at Helgeland rommer over 10 000 større og mindre øyer. Muligheter for turer og andre opplevelser der er det derfor mer enn nok av. En form for opplevelse som har blitt særlig populært de senere årene. er øyhopping på Helgelandskysten. Det er et godt utbygd nett av ferger og hurtigbåter mellom mange av øyene, og Fv17, Hurtigruten og diverse småflyplasser gjør det også relativt lett å flytte seg over store avstander ganske raskt. Mange tar også med seg sykkelen på Helgelandskysten og utforsker den ene øya etter den andre i rolig nok tempo til at de virkelig kan fordype seg i landskapet de ferdes i. Det gjør også de som har valgt å satse på kajakken som fremkomstmiddel. Avstandene mellom hovedøyene på Helgelandskysten er riktig nok såpass store at de fleste padlere velger seg ut ett eller to områder som de padler i. Det er likevel nok å velge i også for dem.

Helgeland er som skapt for sykkelturer. Her fra Handnesøya, med øya Aldra og deler av Strandtindan i bakgrunnen. < Fra tårnet på Åsvær fyr utenfor Sandnessjøen har du god oversikt over Helgelandskysten. Fyret var bemannet fra 1876 til 1980.

295


Vega – på verdensarvlisten

En god øy å starte med for de som vil bli mer kjent med Helgelandsnaturen, er uten tvil Vega. Den store øya vest for Brønnøysund er egen kommune, som i tillegg til hovedøya innholder ca. 6500 øyer, holmer og skjær. Av disse er det stort sett bare hovedøya og den mindre øya Ylvingen, øst for den, som er bebodd. Sistnevnte har blitt berømt de siste årene gjennom den populære fjernsynsserien Himmelblå, som har lokket mange besøkende til Ylvingen, og de vel femti innbyggerne på øya tar gjerne imot besøkende og byr på både

restaurant og overnattingsmuligheter. I tillegg til å gå i fjernsynskjendisenes fotspor kan besøkende på Ylvingen både oppleve et stort festningsverksom tyskerne anla der under annen verdenskrig, og et fint kunstgalleri. Uten forkleinelse for Ylvingen er imidlertid den store øya Vega enda mer interessant å besøke. Den byr på et meget variert landskap. På øya er det fjell på over 800 meter, store myrstrekninger, grunne viker med et yrende fugleliv og spennende strandområder. Store områder er tatt i bruk som jordbruksland, og jordbruk er fremdeles en viktig næringsvei ved siden av fiske og oppdrettsvirksomhet. Det enestående kulturlandskapet ute på Vega er preget av menneskers bruk gjennom flere tusen år og var en viktig grunn til at Vega og øyene rundt ble innskrevet på UNESCOs Verdensarvliste i 2004. En meget viktig grunn til å oppnå denne æren var også den lange tradisjonen med å holde ærfugl nærmest som husdyr. Mange øyboere skapte seg tidligere en god inntekt med å bygge små hus for ærfuglene. Dette ga ærfuglene en trygg reirplass for rovfugl, og til gjengjeld kunne øyboerne samle inn dunet når redet ble forlatt. Etter at dunet var renset, hadde det en utrolig isolasjonsevne og kunne

På innsiden av Vega er det et godt beskyttet farvann og ofte fine forhold for en padletur. 298


nordland

blant annet brukes i kostbare ederdunsdyner. Ærfuglnæringen foregikk for det meste ute på de mange små øyene utenfor Vega. Særlig var virksomheten omfattende på «dunværene» Lånan, Flovær og Hysværøyan. Inne på hovedøya, på Nes, er det bygget opp et interessant museum, E-huset, som viser hvordan denne næringen ble drevet. Det arrangeres også båtturer ut i «dunværene» på sommeren, og det er fremdeles noen øyboere som driver aktivt med ærfuglen som husdyr. Like ved E-huset er det også bygget opp et informasjonssentrum om verdensarven på Vega. Vil du oppleve den spennende øynaturen på Vega, er kajakken også her et ypperlig fremkomstmiddel. Det arrangeres turer ut til flere av «dunværene» om sommeren, men det er også flotte muligheter like ved hovedøya. For eksempel er det nydelig å padle fra Rørøy og sørover på innsiden av Vega. Vil du heller vandre i fjellet og langs kysten, kan du også det på Vega. Det er merket ruter blant annet gjennom Vegskardet og Vegdalen. Det er også en flott tur langs sørkysten av øya, fra Ervika og nordover.

Nes ligger på nordsiden av Vega og rommer både det interessante ærfuglmuseet E-huset (over) og et koselig kystmiljø (under). 299


Øya Sanna i Træna har en rekke flotte fjelltopper. Turen opp på en av dem går igjennom en tunell.

komme. Sanna er den ytterste av øyene i Træna kommune med permanent bosetning. Utenfor den ligger stort sett bare Træna fyr, og det er avbemannet for lengst. Naturen på Sanna går stort sett vertikalt eller horisontalt, rett opp eller rett bort. Over den vakre stranda og en flat og frodig brem med noen hus og gårder reiser fjellet seg nesten loddrett. Trænstaven på 336 moh., Breidtinden på 270 moh., Mjåtinden på 295 moh. og Kjølen (eller Gompen, som den blir kalt lokalt) på 243 moh. danner et effektivt vern mot Storhavet på den andre siden av øya. Det er lett å se at det tidligere har vært gode muligheter for å drive jordbruk på øya, men i dag er det dessverre ingen bruk i drift. De aller fleste innbyggerne på øya har for lengst flyttet, og det er kun fem–seks mennesker som bor mer eller mindre fast på Sanda. De som holder ut, er for det meste pensjonister. Butikken ble nedlagt samtidig med skolen i 1963. De fleste av husene virker imidlertid godt vedlikeholdt. Det tyder på at de er i flittig bruk som fritidsboliger, og kanskje vil flere flytte tilbake etter hvert? Forsvaret har siden begynnelsen av 1980-tallet drevet en radarstasjon på toppen av Gompen. Veien dit opp går delvis i en bratt tunell gjennom Mjåtinden.

302

Ganske mange turister besøker øya for å komme seg opp på de flotte fjellene, og det å kunne vandre i tunell opp på en topp er særlig populært. Det er også en del som prøver seg på den ganske krevende turen opp på Trænstaven. Den krever klatreerfaring eller at du er sammen med lokalkjente. En motsatt naturtype av de spisse toppene på Sanna er flere store huler sør på øya. Hulen med det imponerende navnet Kirkehelleren er den største, med en takhøyde på over 20 meter. Her har det bodd folk i over 7000 år, og det er gjort rike arkeologiske funn i hulen, blant annet fra jernalderen. Turister som vil besøke øya, kan få overnatte i grendehuset. Enkelte hus leies også ut for kortere eller lengre perioder. De som vil oppleve fantastisk øynatur og besøke de ytterste helgelendingene, har derfor gode muligheter.

KARTINFORMASJON Vega dekkes av kart 1726 2. Træna av kart 1728 2 og 1727 1, alle er i målestokk 1:50 000.


nordland

303


Fra

Saltfjellet til Saltstraumen Den som besøker Saltfjellet, har mye å glede

seg over. Bortsett fra at E6 og jernbanen går igjennom området, er det stort sett uberørt natur fra havet og langt inn i Sverige. Der finner du dessuten noen av vårt nabolands største nasjonalparker, så her er det mye villmark. Bare området Saltfjellet–Svartisen er på ca. 7500 kvadratkilometer og er et svært mangfoldig stykke av fedrelandet.

304

De fleste hyttene og rutene på Saltfjellet ligger i de østlige delene. Terrenget her er et flatt og stort sett meget lettgått høyfjellsplatå. Frodige daler, som Stormdalen, Blakkådalen, Tollådalen og Beiardalen, strekker seg langt innover Saltfjellet både fra sør og nord. Mangfoldet går igjen i dyre- og planteliv, og her finnes også flokker med tamrein. Under bakken finnes fantastiske grotter og store forekomster av marmor. Her er det der-


nordland

for mye å glede seg over, både over og under bakken. Hvis du vil oppleve et tverrsnitt av denne naturen fra fjell til kyst, kan du starte på Lønsstua, ved E6 og jernbanen, og vandre vestover til Saltfjellstua. Deretter legger du kursen nordover, forbi Bjøllåvasstua, Tverrbrennstua og Lurfjellhytta. Når du nærmer deg sistnevnte, begynner landskapet å skifte karakter. Lurfjelltindan er både høyreiste og spisse. Enda flottere blir neste etappe. Etter som ruta nærmer seg kysten, blir terrenget enda mer alpint og forrevent, og Børvasstindene sør for Saltstraumen inneholder atskillige perler for folk som vil ha luft under seg. Du kan ende turen enten ute ved Børelv eller ved Åseli. Derfra er det ikke lange turen langs veien og bort til Saltstraumen. Her strømmer det gjennom vel 370 millioner tonn vann hver sjette time mellom Skjerstadfjorden og Saltfjorden, og dermed oppstår en av Norges kraftigste tidevannsstrømmer. Det er et fantastisk syn å se vannet strømme opp til 50 kilometer i timen gjennom det trange sundet. Du skal vite hva du gjør og helst ha kraftig motor om du skal komme med båt når det står på som verst. De fleste

Saltstraumen er en svært attraktiv fiskeplass, men bruker du båt her, skal du vite hva du gjør.

Den sterke strømmen fører med seg masse næring, som igjen sørger for en rik marin flora og fauna. < Fire ganger i døgnet danner flo og fjære den enorme Saltstraumen, som ligger like ved Børvasstindan. 305


Høyt og lavt i

Lofoten Mange av kystfjellene nord i Nordland er ville og bratte og stuper rett ned i havet. Innimellom byr de imidlertid på noen skikkelige perler for vandrere. Ukjent for mange gjelder ikke dette minst i Lofoten, som er navnet på den vestligste delen av arkipelet som også inneholder Vesterålen og Hinnøya. Lofoten er et øyog fjellrike som strekker seg fra Austvågøya i øst til Værøy og Røst i vest. Fjellene som har dannet øyene, er gamle, ca. 3,5 milliarder år, og bergartene er blant

308

verdens eldste. Slik de fremstår i dag, er de blitt formet av isen som gjennom flere istider har dekket området. Den siste istiden sluttet her for ca. 20 000 år siden. Lofoten lå da i ytterkanten av det store isskjoldet som dekket Skandinavia. Mindre breer grov ut de dype dalene og lot de spisse tindene bli stående igjen. Dalene ble etter hvert fylt opp av flere vann og løsmasser i form av morener. Isens arbeid har også gjort at innsjøene i Lofoten er blant verdens dypeste i forhold til


nordland

arealet. Stuvdalsvatnet på Moskenesøya er 127 m dypt og når 50 m under havnivået. Mange av innsjøene har tidligere vært fjordarmer, og i enkelte vann finner vi fortsatt fossilt sjøvann, for eksempel i Rørhopvatnet på Austvågøya. Mulighetene for turer i dette terrenget er nær sagt utallige, og selv i Lofotens bratte terreng fins det lette turer. Kommunikasjonene er også overraskende gode

i dette området etter at veisystemet er bygget. Det går flere ferger til Lofoten, og det er kortbaneflyplass i Leknes. Dermed er det godt mulig å legge opp til kombinerte turer av varierende lengde. Hurtigruta svinger også innom Stamsund og Svolvær, så det er fullt mulig å kombinere en hurtigrutetur med en fjelltur. Hvis jeg skal starte nesten ytterst i Lofoten på Moskenesøya, er særlig turene til den ubetjente turisthytta Munkebu på Moskenesøya populære. Det går an å starte både fra Sørvågen og fra Moskenesvågen, og turen opp tar under tre timer i vanlig tempo. Hvis du først er på Munkebu, bør du benytte anledningen til å bestige Hermannsdalstinden. Det er en skikkelig dagstur, for det meste utenfor stier, men belønningen i form

I Å kan du overnatte i rorbuer.

Reine er også ett av de driftige samfunnene på Moskenesøya, ytterst i Lofoten.

Reine kirke ligger i imponerende omgivelser. < Der veien slutter ytterst i Lofoten, ligger tettstedet Å. 309


Øyhopping langs

Malangsgrunnen Av de ti største øyene i Norge utenfor Svalbard

ligger fire i Troms. Naturen og noen av turmulighetene på den største, Hinnøya, er behørig presentert på sidene foran. De tre andre øykjempene i Troms er Senja, Kvaløya og Ringvassøya. De ligger nesten på

322

rekke videre nordover med ryggen mot fastlandet og mot indre deler av Troms. Øyene har alle fronten vendt mot Norskehavet og det rike fiskefeltet Malangsgrunnen. Malangsgrunnen byr på dybder rundt 200 meter og ligger hovedsakelig utenfor Kvaløya.


troms

Å komme fra den ene til andre øya går ganske greit. Fra Hinnøya til Senja kan du bruke ferge, enten via Bjarkøy eller via Andøya, i hvert fall om sommeren. Fra Senja kommer du videre til Kvaløya med en annen ferge, og til naboen Ringvassøya går det en veitunell. Her ligger det med andre ord godt til rette for dem som vil bedrive en smule øyhopping. Skal du gjøre annet enn å ta et par stopp på hver øy, må du imidlertid ha god tid. Øyene er kjempestore og avstandene ditto. I løpet av en drøy ukes tid kan du imidlertid få med deg noen gode smakebiter på hver av øyene, og så kan du heller fortsette utforskningen ved en senere anledning. Begynner du med Senjas 1590 kvadratkilometer, vil du ganske snart erfare at floskelen «et Norge i miniatyr» gjelder mer her enn de fleste andre steder. Enten du bruker bilen eller sykkelen som fremkomstmiddel langs veiene rundt øya, er du sikret varierte landskapsopplevelser som veksler mellom fjorder og fjell, skoger og dyrket mark. Tar du bena eller kajakken fatt, får du føle både de høyeste toppene og de bortgjemte fjordene i tillegg.

Båttur i Troms For mange båtfolk i sør fremstår det som eksotisk å utforske den utrolige øynaturen i Troms på egen kjøl. Å ta båtturen fra Sør-Norge og til Troms tar lang tid. Det går imidlertid utmerket an å leie båt i Tromsø og starte turen derfra. Se for eksempel www.destinasjontromso.no

Okstindene ved Ersfjorden i Ytre Senja, sett fra lufta og fra havet. Man kan ikke unngå å bli bergtatt av stemningen her ute. 323


Verdens nordligste turisthytte Det er selvfølgelig mulig at en hemmelig, russiske turistforening har en turisthytte på Taimyrhalvøya eller på Novaja Semlja. Det kan også tenkes at det finnes en turisthytte nord for Thule på Grønland. Men jeg tviler sterkt. Takket være Golfstrømmen, er det bare her i Norge vi stort sett kan glede oss over isfrie farvann og brefrie landskaper på 70 grader nord. Og når det gjelder Norge, er saken klar, DNTs medlemsforeninger har ikke bygget noen egne turisthytter på Svalbard eller en annen plass nord for fastlandet. Derfor vil jeg våge den påstanden at verdens nordligste turistforeningshytte, den heter Vannfjordhytta og ligger på den 287,5 kvadratkilometer store Magerøya. Da snakker vi om ei turisthytte på 71 grader nord! Vannfjordhytta er også ei av DNTs merkeligste hytter, som de som besøker Magerøya, absolutt bør benytte anledningen til å stikke innom. Selve turen er ingen utfordring. Vannfjordhytta ligger 220 moh. og bare 1895 meter fra veien som går fra Honningsvåg og ut til fiskeværet Gjesvær på nordvestkysten av Magerøya. Når du kommer frem, vil du oppdage at den er et meget enkelt bygg, som i sin helhet er laftet opp av gamle telegrafstolper! På flere av dem har ikke engang byggmesteren brydd seg med å fjerne isolatorene. Det meget utradisjonelle materialvalget skyldes at da hytta ble satt opp i 1950, var det stor knapphet på bygge-

Vannfjordhytta er DNTs nordligste og den eneste som er bygget av telegrafstolper.

varer, og man måtte ta det man hadde for hånden; det var altså nedkappede telefonstolper, som lå igjen etter at tyskerne ødela telefonlinjen mellom Honningsvåg og Gjesvær høsten 1944. Den lite kravstore byggherren var Televerket. De skulle trekke ny telefonlinje og hadde behov for overnattingsplass for sine folk. Helt frem til slutten av 1970-tallet fungerte den da også som losji for linjearbeiderne. Da Nordkapp og omegn turlag ble opprettet i 1991, fikk de overta hytta, og siden har den vært Norges og verdens nordligste turisthytte.

Gamle spor på Helnes

Arkeologiske funn viser at det har bodd folk på Magerøya i over 10 000 år, men så gamle er ikke bebyggelsene rundt på øya i dag. Sant å si er de ganske nye. I likhet med mesteparten av bebyggelsene i Finmark ble de nemlig brent av tyskerne da de trakk seg tilbake fra fronten mot russerne høsten 1944. Alle bygninger på Magerøya er derfor fra etter krigen. De som har sans for gamle historiske tufter, kan imidlertid kombinere det med en fottur ut til Helnes. Stedet ligger ytterst på halvøya som går nordøstover fra Honningsvåg, og det er merket rute ut dit fra Nordvågen, øst for byen. Stien følger den gamle ferdselsveien til Kjelvik. Deretter fortsetter den langs telefonlinjen til Helnes. Denne ble bygd i 1920-årene og er eneste telefonlinje på Magerøya som tyskerne ikke ødela under brenningen i 1944. Helnes er et gammelt fiskevær, som ble grunnlagt allerede tidlig i middelalderen og for det meste var bebodd helt til det ble brent på slutten av den andre verdenskrig. På begynnelsen av 1900-tallet hadde stedet eget poståpneri, dampskipsanløp og handel. I 1909 var det alt 85 fiskere på 30 småbåter som rodde fra Helnes under vårtorskefisket. De fleste bodde riktig nok ikke fast der, men bare i

Fastlandsforbindelse Du trenger ikke ta ferge for å komme ut til Magerøya. Siden 1999 har den hatt fastlandsforbindelse gjennom en nesten sju kilometer lang tunell. Til alt overmål er tunellen også åpen for syklister, men vær klar over at den er ganske bratt!

338

Helnes fyr, på østsiden av Magerøya, var bemannet fra 1908. I dag er det ubemannet, men det tilbys både overnatting og mat for dem som kommer innom.


finnmark

Nasjonal turistveg til Havøysund De

aller fleste tilreisende til Magerøya kommer kjørende E69 over Porsangerhalvøya. Underveis bør de absolutt unne seg en avstikker langs den nasjonale turistvegen ut til Havøysund fra Kokelv. Den 66 kilometer lange strekningen byr på nærkontakt med

den værharde kysten nesten hele veien. Du kjører gjennom et vilt og nakent landskap som samtidig kan være svært vakkert og storslått. Dette er en av de flotteste veistrekningene i Finnmark og fortjener absolutt å ha status som en av Norges 18 nasjonale turistveier.

Parti fra Havøysund med den nasjonale turistveien i bakgrunnen 339


Lengst nord på

fastlandet Det mangler bare ca. 600 meter på at Nordkinnhalvøya er ei øy, så lang er avstanden over Hopseidet. Det er eidet der riksvei 888 passerer og som skiller Hopsfjorden fra Eidsfjorden (derav navnet). Under annen verdenskrig var det faktisk seriøse planer om å lage en kanal gjennom den smale tangen for å slippe turen på utsiden

342

av halvøya, hvor det kan være svært så tøffe forhold. Flere av de som padler eller ror langs Finnmarkskysten, tar da også turen via Hopseidet for å slippe et barskt parti av kysten. Den smale landtunga holder imidlertid mer enn nok til å sikre den mektige halvøya status som Norges nordligste. De som vil oppsøke de nordligste punktene


finnmark

på fastlandet, må derfor ta turen til Nordkinnhalvøya. Hver sommer er det noen som går Norges fastland på langs fra Lindesnes og hit opp. De kommer over Finnmarksvidda og fortsetter mot Nordkinnhalvøya for å gå helt opp til Kinnarodden. Den store halvøya ligger mellom Laksefjorden og Tanafjorden, og med litt fantasi ser den høyt ovenfra ut som en hånd. Kinnarodden er nordspissen på «pekefingeren» og strekker seg helt opp til på 71° 8' 1’’ nord. Det gjør Kinnarodden ikke bare til Norges, men Europas nordligste punkt. Den siste dagsmarsjen på den lange turen fra Lindesnes går langs stien fra Mehamn. Der får langtraverne gjerne følge av flere. Om det ikke akkurat er noen folkevandring til Kinnarodden, er det en del som tar turen dit ut hver sommer. Noen friskuser tar til og med turen om vinteren. Da er det definitivt ikke merket noen rute, men sommermerkingen er ikke særlig god den heller. Det står bare enkelte varder med noen hundre meters mellomrom langs stien, slik at folk skal vite at de er på rett vei. Stien går i åpent og karrig fjellterreng uten for mange holdepunkter å orientere etter, så det er lurt å følge nøye med på kartet i tilfelle tåka skulle komme. Det er ingen sjeldenhet her oppe, med Barentshavet som nærmeste nabo. Heldigvis har Gamvik kommune, som har merket ruta, sørget for å gi vardene GPS-koor-

dinater. Dermed er det mulig å hjelpe seg på den måten også. Stien fra Mehamn til Kinnarodden er ca. 23 km lang. Det betyr at de fleste nok synes at det er for langt å gå frem og tilbake på dagen og tar en overnatting underveis. Hvis ikke værutsiktene er de aller beste, er det nok derfor lurt å ta med telt, siden det ikke finnes overnattingsmuligheter innomhus der ute. På vei til Kinnarodden kommer ruta forbi KinnarSandfjorden. Langs den kan du finne fine teltplasser, og like i nærheten er det også et bra fiskevann. Innerst i fjordbotnen ligger det et stort ørkenaktig område med sanddyner. Det er så spesielt at det er vernet som naturreservat. Ta en tur bortom og se på den sparsomme strandvegetasjon eller gled deg på avstand over de store kontrastene mellom det blå havet og sanddynene. Navnet Norkinn kommer av det norrøne kinn som betyr ’bratt fjellside’. Det betyr at du må noen meter opp før du er ytterst på Kinarodden, men det er det verdt. Ute på det nordligste punktet finnes det ikke verken informasjonssenter eller en trendy restaurant. Det står bare en enkel steinvarde på Europas nordligste fastlandspunkt. Det finnes imidlertid mye av både ro og fred og en fantastisk utsikt mot storhavet. Det er etter min mening en meget god slutt på en tur, uansett om du har vandret helt fra Lindesnes eller bare fra Mehamn.

Det nordligste punktet på Fastlands-Norge slik blant annet passasjerene på Hurtigruta opplever det. < Store deler av Nordkinnhalvøya består av goldt fjelland med mange vann og lite vegetasjon. Ute ved kysten er det likevel noen lommer med frodig bjørkeskog.

343


350


finnmark

351


Norskekysten er et eldorado for friluftsliv og rekreasjon. Med alle fjorder og øyer utgjør kysten en strekning på over 100 000 km. Det tilsvarer 2,5 ganger rundt ekvator. kystliv tar deg med på en reise langs hele Norskekysten, fra Hvaler i Østfold til Grense-

Jakobselv i Finnmark. I boken finner du et vell av reisebeskrivelser, turforslag, bilder og kart samt oversikt over et utvalg spise- og overnattingssteder og nyttige websider. Det gjør boken til et godt planleggingsverktøy neste gang du vil oppdage et nytt stykke Kyst-Norge. God tur!

ISBN 978-82-93191-01-8


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.