Cb sesongprogram 2014 15 webversjon low by Camilla Kjeseth

2014/2015

Det handler om engasjement. Og nødvendighet. I Carte Blanche har vi fått et mandat til å uttrykke oss, til å la tanker og meninger oppstå. Vi er blant de privilegerte som har fått lov til å okkupere det offentlige rom. Og hvordan utnytter vi det til det beste for samfunnet vårt? Hvor kommer danseforestillingene våre fra – hva er vår motivasjon? Hva rører oss? Bak ligger en følelse av nødvendighet, et oppriktig engasjement og trangen til bevegelse. Uten bevegelse stagnerer vi. Stagnasjon er døden. Viljen til å uttrykke noe mer enn bare pyntede former, er en forutsetning for å skape engasjement som dansekunstner og koreograf – og som institusjon.

jobber hver dag for å tilføre samfunnet andre stemmer, andre språk og andre tanker og bilder. I vår kunstform er ikke publikum viktig, de er helt NØDVENDIG. De er en aktiv del av hver forestilling, til og med når de sitter stille i mørket og bare iakttar. Publikums tilstedeværelse, deres kropper og små bevegelser i stolene; deres pust og de store og små lydene de lager, deres lydløse tanker og tolkninger, deres forståelse, misforståelse, frustrasjon, fornøyelse og skuffelse. Alt dette er nødvendig for at kunsten skal oppstå. Som teatersjef og daglig leder ved Carte Blanche skal jeg ikke late som om jeg ikke er redd, men jeg skal heller ikke drives av frykt. Jeg håper at du, som jeg ikke bare vil kalle publikum, men vår partner i kunstskapingen, tør å komme til oss, tolke oss og dele din tilstedeværelse, dine tanker og meninger med oss.

Dansen i dag forholder seg til kropp i bevegelse. Kroppens bevegelse, stemme og språk er viktigere enn utseendet. Kroppen er mer opptatt av hva den sier enn av hvordan den ser ut.

Vi gleder oss til å møte deg!

Dans har ingen grenser og intet virkelig hjem, bortsett fra kroppen den beveger seg i, og publikums tolkning.

Hooman Sharifi Teatersjef og daglig leder August 2014

Vår institusjon er bare en ramme, ikke et mål i seg selv. Våre dansekunstnere som aldri sparer seg selv, våre kunnskapsrike teknikere, vår pågående administrasjon og våre visjonære og kritiske koreografer, scenografer, lysdesignere, komponister, musikere, kostymedesignere og mange, mange andre kunstnere og håndverkere,

Takk til Knut Ove Arntzen, professor ved

Universitetet i Bergen, for inspirerende samtaler.

It’s about engagement. And necessity. In Carte Blanche we have been given a mandate to express something, to let ideas and meanings arise. We are among the privileged with a mandate to occupy the public domain. Who and what do we give this space to? How do we exploit this privilege in the best interests of society? Where do our dance performances come from? What is our motivation? What moves us? Our foundation is necessity, genuine engagement and the need to be in motion. Without movement, we stagnate. Stagnation is death. A will to express more than just decorative forms is a prerequisite for creating engagement as a dance artist and choreographer – and as an institution. Contemporary dance relates to the body in motion. The body’s movement, its voice and language are more important than its appearance. The body is more concerned with what it says than how it looks. Dance has no boundaries and no real home apart from the body it moves in, and the audience's interpretation of it. Our institution is just a framework, not an end in itself. Our dancers who work unsparingly, knowledgeable technicians, proactive management and visionary and critical

choreographers, set designers, lighting designers, composers, musicians, costume designers and many, many other artists and craftsmen, work every day to contribute other voices, languages, ideas and images to society. In our art form, the audience is not important, it is ESSENTIAL. The audience plays an active part in each performance, even when they sit quietly in the dark just watching. The audience’s presence, their bodies and small movements in their chairs, their breathing and the tiny sounds they make, their silent thoughts and interpretations, their understanding, misunderstanding, frustration, pleasure and disappointment, are all necessary for art to arise. As the artistic director and CEO of Carte Blanche, I will not pretend that I am not scared, but I will never be driven by fear. I hope you - whom I will not just refer to as the audience, but also as our partner in artistic creation – dare to come to us, to interpret us, and share your thoughts and opinions with us. We look forward to meeting you! Hooman Sharifi Artistic Director and CEO August 2014 Thanks to Knut Ove Arntzen, professor at the University of Bergen, for inspiring conversations.

SHADOWS REMAIN SILENT Hooman Sharifi | foto Erik Berg

A COLLECTION OF SHORT STORIES Ina Christel Johannessen | foto Thor Brødreskift

A COLLECTION OF SHORT STORIES Korte historier – noens demoner, andres kjærlighet, sorg eller drama. A Collection of Short Stories er en livsanskuelse.

Short stories - someone's demons, others’ love, grief or drama - A Collection of Short Stories is a philosophy of life.

I sin fjortende produksjon for Carte Blanche lar koreograf Ina Christel Johannessen publikum komme tett på danserne. Danserne forteller ulike historier, som i en novellesamling eller som bilder på en rekke.

In her fourteenth commission for Carte Blanche, choreographer Ina Christel Johannessen gives the audience an opportunity to get close up to the dancers. They tell different stories in the same way as in a collection of short stories or like a series of images.

Danserne opptrer i et scenerom formet som en lang gate, med publikum nært inntil på benker langs hver side. Fra dette perspektivet inviteres tilskuerne til selv å dikte handlingen i historiene danserne bærer frem, og til å ta del i dansernes historier. «Drama på åpen gate under et bankende virkningsfullt scenelys(…) Koreograf Ina Christel Johannessen har valgt mange friske sceniske løsninger, og alle bruddene, endringene og skiftene i tempo gjør forestillingen svært variert, men l ikevel føles ikke disse sceniske novellene fragmentert. Danserne virker også å trives godt i dette intime formatet der kaos, drama og følelser er utenpå trøyen og tett oppe i våre ansikter.» Bergens Tidende Ina Christel Johannesens kunstneriske signatur er sterke, fysiske bevegelser i kombinasjon med poetiske og ofte teatrale elementer. Johannessen har tidligere vært huskoreograf for Carte Blanche, og har mottatt flere priser for stykkene sine, blant annet Kritikerprisen for Ambra, storverket fra 2008 som hun koreograferte for Carte Blanche sammen med Íslenski dansflokkurinn.

The dancers perform in a set designed as a long narrow street, with the audience sitting on single row of benches along both sides. From this perspective, the audience is invited to share the dancers’ stories and to invent their own plots for the stories the dancers act out in front of them. «Drama in the street under pulsating and striking stage lighting (...) choreographer Ina Christel Johannessen has chosen many fresh scenic solutions, and all the breaks, changes and shifts in tempo makes the show highly varied, but without these theatrical stories seeming fragmented. The dancers also seem to thrive in this intimate format where chaos, drama and emotions are out in the open and right in our faces.» Bergens Tidende Strong physical movements, often combined with poetic and theatrical elements, are Ina Christel Johannesen's artistic signature. Her relationship with Carte Blanche dates back to the 1990s, when she was in-house choreographer. She has won several awards for her shows, including the Critic’s Award for Ambra, a big production from 2008, which she choreographed and which featured Carte Blanche and Iceland Dance Company together on stage.

Samprodusert med Festspillene i Bergen

A COLLECTION OF SHORT STORIES Ina Christel Johannessen | foto Thor Brødreskift

PR-FOTO EDVARD Marcos Morau | foto Thor BrĂ¸dreskift

EDVARD Edvard Munch er inspirasjonen når den spanske koreografen Marcos Morau skaper en helaften for Carte Blanche.

Edvard Munch is the inspiration for Spanish choreographer Marcos Morau's full-length production for Carte Blanche.

Med utgangspunkt i livet til Edvard Munch, hans karakter og kunstverker vil Morau finne nye bilder og meninger. Han vil se på hvordan Munchs egen sykdom og tap av moren og søsteren i ung alder var med på å forme ham som menneske og kunstner og hvorfor Munch malte som han gjorde. Og det er særlig forholdet mellom orden og lidenskap, disiplin og sykdom som interesserer ham.

By exploring the life of Edvard Munch, his character and works of art, Morau wants to find new images and meanings. He wants to explore how Munch's own illness and the loss of his mother and sister at a young age helped to shape him as a man and as an artist.

Å skape en verden på scenen som likner virkeligheten, men vist fra en annen vinkel, er Moraus prosjekt. Ved å endre perspektivet får publikum se livet på en annen måte, gjerne også mer surrealistisk. Dette forsterkes gjennom hans lek med motsetningene mellom det konkrete og det abstrakte. Morau skaper dans i skjæringspunktet mellom ulike sceniske uttrykk, gjerne med en personlig vri på det klassiske. Film, teater og litteratur er viktige inspirasjonskilder. Selve dansen skaper han i nært samarbeid med danserne, og resultatet er ofte kraftfull dans i høyt tempo. Koreografen har sammen med sitt kompani La Veronal utviklet et eget bevegelsesspråk som danserne bruker på sin egen måte for å lage verket. Det var denne blandingen av Moraus kodifiserte og svært oppfinnsomme bevegelsesspråk plassert i et teatralsk miljø som gjorde at tidligere teatersjef Bruno Heynderickx ønsket å bestille et verk for Carte Blanche. Morau ble i 2013 tildelt den spanske National Dance Award, og med sitt kompani La Veronal har han på kort tid gjort seg bemerket på scener som Théâtre National de Chaillot i Paris, Venezia-biennalen, Dansens Hus i Stockholm og Sadler’s Wells i London.

Morau wishes to examine why Munch painted as he did, and he is especially interested in the relationship between order and passion, or discipline and disease. Morau's project is to create worlds on stage that are like reality, but shown from a different angle. By changing the perspective, the audience gets to see life in a different, often more surrealistic, perspective. He reinforces this by playing with the oppositions between the concrete and the abstract. Morau creates dance at the intersection between different scenic expressions, often with a personal twist on classical dance. Film, theatre and literature are important sources of inspiration for him. He creates the choreography in close cooperation with the dancers, and the result is often a powerful dance performed at high tempo. Together with his company, La Veronal, Morau has developed a distinct language of movement that the dancers use in their own way to create the work. It was this mix – of Morau's codified and very inventive language of movement, placed in a theatrical setting – that made former artistic director Bruno Heynderickx want to commission a production for Carte Blanche. Morau won the Spanish National Dance Award in 2013, and, with his company La Veronal, he has in a short space of time made a name for himself on stages such as Théâtre National de Chaillot in Paris, the Venice Biennale, Dansens Hus in Stockholm and Sadler’s Wells in London.

Samprodusert med La Veronal og TANZ Bremen

PR-FOTO BIRTHMARK | foto Thor Brødreskift

BIRTHMARK

Som kunstnerisk leder ønsker Hooman Sharifi å sette fokus på kjønn. Hans første programmering for kompaniet er viet feminisme. Sammen med danserne i Carte Blanche skal fem koreografer, alle kvinner, skape tre forestillinger i et program til Festspillene i Bergen 2015. De fem koreografene Kristin Ryg Helgebostad, Ingeleiv Berstad, Siri Jøntvedt, Snelle Hall og Lina Saneh er valgt fordi de gjennom sitt kunstneriske virke har skapt sterke kvinnebilder, kropper og karakterer. Dette og deres nyanserte og direkte tilnærming til det motsatte kjønn gjør deres arbeider svært viktige, og det er vår glede å få dele dette med vårt publikum. Forbered deg på en trippelforestilling som dyrker det imperfekte, som får deg til å tenke, og gir innblikk i hvem vi er og hvem vi kan være.

As artistic director, Hooman Sharifi wants to focus on gender. His first programme for the company is devoted to feminism. Together with the dancers in Carte Blanche will five choreographers, all of them women, create a programme consisting of three pieces for the Bergen International Festival in 2015. The five choreographers Kristin Ryg Helgebostad, Ingeleiv Berstad, Siri Jøntvedt, Snelle Hall and Lina Saneh are commissioned because of their convincing strong images of women, bodies and characters. In addition to this, their nuanced and direct approach to the opposite sex makes their works important, and it is our pleasure to share this with our audience. Prepare yourself for a triple performance that cultivates the imperfect, gets you thinking and gives you insight into who we are and who we can become.

Samprodusert med Festspillene i Bergen

BIRTHMARK 1. Helgebostad & Berstad vil sammen med danserne i Carte Blanche utforske, blåse opp og tyne ut et møte, et samhold, en låt. Med dette ønsker de å la kompleksiteten som skjuler seg ved første øyekast tre fram og utspille seg for publikum. Med patos og inderlighet vil de gripe etter de delene av det velkjente i oss som ofte ikke gis så stor oppmerksomhet. Helgebostad & Berstad er opptatt av hvordan scenekunsten kan fremstille mennesker på måter som utfordrer det tilsynelatende suverene. Det vaklende, det pompøse, det i nsisterende og det klønete kan gi et nærmere innblikk i hvem vi er og hva vi kan bli. Kristin Ryg Helgebostad (1984) og Ingeleiv Berstad (1983) gikk sammen på koreografilinjen ved Kunsthøgskolen i Oslo og ble uteksaminert i 2012. De har hatt flere prosjekter sammen, blant annet Jordjenta fra 2013, med Ida Wigdel, de lager også egne stykker, samarbeider med andre kunstnere og er selv utøvere. Together with Carte Blanche's dancers, Helgebostad & Berstad will explore, blow up a meeting, a unity, a song. With this, they want to let the complexity that is hidden at first glance emerge and unfold for the audience. With pathos and sincerity, they will attempt to reach those familiar parts of ourselves that are not often given much attention. Helgebostad & Berstad are concerned with how the performing arts can portray people in ways that challenge the apparently superior. Witnessing vacillation, pomposity, insistence and clumsiness can give us deeper insight into who we are and what we can become. Kristin Ryg Helgebostad (1984) and Ingeleiv Berstad (1983) studied choreography together at Oslo National Academy of the Arts and graduated in 2012. They have collaborated on several projects, including Jordjenta (Earth

Girl) from 2013 together with Ida Wigdel. They also produce their own pieces, collaborate with other artists and perform themselves. * 2. Forfengelighet og mot er utgangspunktet når Siri&Snelle skal koreografere for Carte Blanche. Temaet er å feile, en stadig tilbakevendende tematikk for disse koreografene, og alt det vi som mennesker gjør for å lykkes. Siri&Snelle er mest opptatt av stedet der dansen møter det personlige, der dansen definerer personen. Duoen har ofte tatt utgangspunkt i egne personlige og intime sfærer og går til kamp for å bryte kulturelle skillelinjer og ufarliggjøre sosial skam. Siden starten har de tviholdt på å leke seg frem til en personlig stil uten respekt for rene genreuttrykk. Mot et bakteppe av humor og selvironi skal de plukke elementer fra ulike dansegenrer og ulike talkshowkonsepter. Scenespråket er like inspirert av det såkalt lavkulturelle som av det høykulturelle, sikkert også det totalt ukulturelle! Siri Jøntvedt (1968) og Snelle Hall (1969) har jobbet sammen siden 1991. Gjennom flere forestillinger jobbet de med k onseptet ’Siri & Snelle Show’, som best kan beskrives som en krysning mellom danseforestilling og talkshow. Både i showene og senere har de tatt opp fenomener som realitytrenden, skjønnhetsidealer, kjendisfokusering og alternativbølgen. Siste hovedproduksjon var Skapet på Dansens Hus i Oslo, mars 2013. Vanity and courage are the point of departure for Siri&Snelle's choreographic production for Carte Blanche. Thematically, the piece is about failing – a recurring topic for the two – and everything we as people do to succeed. Siri&Snelle are primarily concerned with the place where dance and the personal intersect,

where dance defines the person. The duo have often based their work on their own personal and intimate spheres, and they have taken to the barricades to break down cultural divisions and destigmatise shame in social contexts. Since the start, they have insisted on a playful and personal style that shows no respect for genre conventions. Against a backdrop of humour and self-depreciation, they will pick elements from different dance genres and various talk show concepts. Their scenic language is as much inspired by so-called low culture as by high culture, and perhaps non-culture as well!

Libanesiske Lina Saneh (1966) har bakgrunn fra teateret. I sine arbeider, gransker hun essensen og virkningen av handlinger og omtale av det idealiserte og virtuelle kroppsideal, slik det portretteres i media. Derfor setter hun spørsmålstegn ved d efinisjonen av teater, forholdet mellom politisk representasjon og kunstnerisk representasjon, statsborgerskap og vår posisjon i det offentlige rom. Hun er medlem av Home Workspace Cirricular Committe, Ashkal Alwan, med base i Beirut, og var fra 2008 til 2013 professor ved Haute Ecole d’Art et de Design i Genève.

Siri Jøntvedt (1968) and Snelle Hall (1969) have worked together since 1991. In several productions, they worked on the 'Siri & Snelle Show' concept, which can best be described as a cross between a dance performance and a talk show. Both in these shows and in later work, they have dealt with phenomena such as reality TV, ideals of beauty, the focus on celebrities and the alternative wave. Their most recent major production was Skapet (the Closet) at Dansens Hus in Oslo, in March 2013.

It is not about representation, nor about presenting something to us; even less about expressing sentiments or propose an action to imitate. Just to loose time unproductively. Even as paradoxal this might seem, and is, effectively.

* 3. I was fortunate not to have seen what the others witnessed. Det handler ikke om å representere, heller ikke om å presentere noe for oss; enda mindre handler det om å uttrykke følelser eller å foreslå en handling som skal imiteres. Bare for å miste tiden uproduktivt. Selv så paradoksalt dette kan virke, og så paradoksalt det faktisk er. En historie, som vi vil dekonstruere: snuble i dens motsetninger, spore det usagte, forbli målløs i møtet med dens språk og fortsatt tro på dens tale. Så vil vi gjenoppfinne den, motsi oss selv, vise noe av det usagte, tilføye intelligente sitater, være ute av stand til å tro det, prøve å få deg til å tro det, utnytte vår savoir-faire, prøve å være oppriktige i våre spørsmål, men ikke i våre svar. Og likevel, jeg kan verken bekrefte eller love noe.

Just a story, that we will deconstruct, stumble on its contradictions, get lost in its cracks, track its unspoken, remain speechless facing its language, still believe in its speech. Then, we will reinvent it, contradicting ourselves, hiding our cracks, exhibiting some of our unspoken, inserting some intelligent quotations, being unable to believe it, trying to make you believe it, exploiting our savoir-faire, trying to be sincere in our questions, but not in our answers. And yet, I can not confirm, nor promise anything. Lina Saneh (1966) is a theater maker from Beirut. Her works interrogate the nature and function of acts and speech in the era of the virtual and of the idealized body as portrayed by media. Hence, she re-questions the definition of ‘theatre’ itself, the relation between political representation and artistic representation, our citizenship status and our position in public spaces. She is member of Home Workspace Curricular Committee - Ashkal Alwan. From 2008 to 2013, she was a professor at Haute Ecole d’Art et de Design in Geneva.

PR-FOTO BIRTHMARK | foto Thor Brødreskift

Samtidsdansen sitter i hodet

«Kler en danser av seg, er risikoen at publikum ikke ser dansen og mennesket for bare kropp.» AV INE THERESE BERG

Kroppsarbeid har aldri hatt høy status i samfunnet, verken sosialt eller økonomisk. Når kropp historisk sett dessuten har blitt betraktet som noe adskilt fra det rasjonelle og det logiske, gir det seg nesten selv at dans ikke har vært oppfattet som en kunstform med særlig tyngde. Nettopp derfor kan og bør samtidsdansen ha som mål å åpne for nye måter å uttrykke kjønn og identitet på, samtidig som den forhåpentligvis også kan rugge litt på holdningene våre til kroppen. En kvinnegreie? Vårt kulturelle og historisk sett motsetnings fulle forhold til kroppen gjør det umulig for oss å forholde oss nøytralt til kropp i bevegelse.

Fordommer og forutinntatthet eksisterer helt uavhengig av hva dansek unstnerne faktisk befatter seg med. I Norge kan det virke som om dansen i enda større grad enn i andre land, oppleves som «en kvinneg reie». At dans er en kunstform som bruker kroppen som medium, der man arbeider med abstrakte størrelser og der kvinner har stått for institusjonsbyggingen, har gitt dansen en plass langt nede i det norske kulturhierarkiet. Dansek unst har vært for de spesielt interesserte – det vil si kvinner og h omofile menn. Smak på ordene kvinnespørsmål og k vinnelig kunstner og vær ærlig: Smaker ordene av prestisje, «cutting edge» og innovasjon? Nei, snarere av latterliggjøring, usynliggjøring. Begrepet feminisering brukes som skjellsord og bevisførsel for kulturens forfall. I et kunstfelt med mange kvinner er det paradoksalt hvor få eksplisitt feministiske prosjekter som finnes. Det kan virke som om overvekten av kvinner gjør den feministiske diskursen overflødig; ved å hvile på at det personlige uansett er politisk, tas det feministiske perspektivet for gitt. Det er ikke bare en hvilepute, men også en feilslutning, for kvinner kan være like reaksjonære som menn. Ikke alle k vinner er feminister eller definerer seg inn i et feministisk prosjekt, ei heller alle kvinnelige dansekunstnere. For kvinnelige koreog rafer kan en feministisk lesning av arbeidet oppleves som klam hånd, fordi de ønsker å arbeide med universelle eksistensielle spørsmål og ikke ø nsker å puttes i båsen for kvinnespørsmål. Det har imidlertid vist seg vanskelig å unngå for mange kvinnelig koreografer som jo typisk også samarbeider med en overvekt av kvinnelige dansere. Også for mannlige dansekunstnere får dette konsekvenser, siden disse konsekvent behandles som eksotiske innslag i en verden som er predefinert som feminin. Enkelte mannlige koreografer er så ivrige etter å understreke at dans ikke bare

er feminint, at de gjør karriere på å sementere stereotypier om maskulinitet. Leter etter tegn Som publikum har vi ofte problemer med å forholde oss til kompleksiteten i det danseriske uttrykket. Vi forenkler gjerne, særlig gjennom å lete etter meningsbærende tegn i abstrakt dans. Vi er forhåndsprogrammert slik, dermed er det bare de mest sofistikerte tilskuerne som klarer å kaste av seg den semiotiske fortolkningsrammens åk og i stedet forholde seg til kroppens materialitet: Tyngdekraften, linjene i rommet, rytme og tempo – med andre ord ren bevegelse. Imidlertid er ikke kroppen ren, og kjønn er ikke kun et biologisk faktum men også et eget system av tegn og koder. Både dansekunstnere og publikum må forholde seg til at kroppen og dens bevegelser setter i gang et spill med referanser som man aldri har fullstendig kontroll over. Noen k unstnere ser på dette som et fripass for å fraskrive seg ansvaret for potensiell betydning og som en unnskyldning til å unndra seg selv å gå i dialog om arbeidet. Andre ser det som en viktig begrunnelse for nettopp å gå inn i en diskusjon om fortolkning. Fraværet av et danseteoretisk miljø og dansefeltets manglende synlighet i offentligheten gjør at det har skortet på en estetisk og kritisk diskurs om gestaltningen av kjønn i den norske dansekunsten. Et strukturelt blikk kan ikke påtvinges hverken kunstnere eller publikum. Like fullt bør ny dans tilstrebe å skape nye bilder, i det minste bilder som gjenspeiler kompleksiteten knyttet til kjønn og hvordan det feminine og maskuline utøves i kulturen og generelt i samfunnet. Hvis ikke blir det dansen, like mye som tilskueren, som reduserer dans eren til stereotype bilder av kjønn. I tillegg reduserer dansen sitt eget fysiske og visueltromlige uttrykk ved å reprodusere gjenkjennelige bilder igjen og igjen (… og igjen). Idet en kvinnelig danser i kjole sammen med

en mannlig danser i dress trer inn på en scene, befinner vi oss umiddelbart i kjent landskap. Kler danserne av seg, er risikoen at publikum ikke ser dansen og mennesket for bare kropp. Påkledning og avkledning fungerer symbolsk på ulike måter, men avindividualisering og objektivisering av danseren forekommer dessverre ofte i dansekunsten. Samtidig som danseren i dag ofte er sterkt medskapende i utviklingen av bevegelsesmaterialet i forestillinger, noe som markerer en mindre hierarkisk organisering av dansen, finner man også en motsatt tendens i dyrkingen av stjernekoreografen. Får danseren derimot en sterkere identitet som individ og kunstner, både på scenen og i prøvesalen, vil publikum møte et større menneskelig mangfold på forestilling. Konseptuell nyorientering Konseptuell dans er ikke i seg selv fri fra å reprodusere problematiske ideer om kropp og kjønn, men bringer med seg en sterkere bevissthet om dansens virkemidler. Den er dessuten tydelig orientert i retning av en bredere estetisk og kritisk diskurs. Et utvidet koreografibegrep har etablert seg i estetisk teori og performance-teori så vel som i praksisfeltet, noe som kraftig har utfordret kroppens dominerende posisjon i kunstformen. På den ene siden kan dette kanskje ses på som nok et utslag av at språket og det rasjonelle trumfer kroppen. På den andre siden kan man håpe på at det snarere signaliserer en sterkere integrering av disse tradisjonelle motsetningsparene. Helt sikkert er det at stadig flere k unstnere innenfor samtidsdans utfordrer de konvensjonelle bildene av femininitet og maskulinitet ved å forholde seg til kropp og dans som et kulturelt, sosialt og ikke-statisk fenomen. I stedet for en estetisering og fetisjering av f ysikaliteten til veltrente, men utskiftbare dansek ropper, insisteres det på at dans involverer mer enn kropp: Dansen sitter like mye i hodet.

Contemporary dance sits in the mind

ÂŤShould the dancers undress, there is a risk that the audience will not see the dance and the people for the bodies.Âť BY INE THERESE BERG

Manual work has never enjoyed high status in society, neither socially nor financially. Historically, moreover, since the body has been regarded as separate from the rational and logical, it goes without saying that dance has traditionally been seen as a relatively 'lightweight' art form. That is precisely why contemporary dance can and should aim to encourage new ways of expressing gender and identity, while at the same time hopefully also shaking up our attitudes to the body. A women's thing? Our culturally and historically ambiguous relationship to the body makes it impossible

for us to relate neutrally to the body in motion. Prejudices and preconceptions exist quite independently of what dance artists actually do. In Norway, dance seems to be seen as 'a women's thing' to an even greater extent than in other countries. The fact that dance is an art form in which the body is the medium, which addresses abstract themes and where women have been the institution builders, means that dance has been assigned a place far down the Norwegian cultural hierarchy. The art of dance has been the preserve of those with a special interest in the field, i.e. women and homosexual men. Think about the words women's issue and female artist and, be honest, is it terms like 'prestige', 'cutting edge' and 'innovation' that spring to mind? No, ridicule and disinterest are more likely associations. The term feminisation is used as an insult and as evidence of cultural decline. Considering the number of women in this art field, it is paradoxical how few explicitly feminist projects there are. It is as though the preponderance of women renders the feministic discourse redundant, since if we assume that the personal is in any case political, the feministic perspective is taken as a given. That is not just a cop out, but also untrue, since women can be every bit as reactionary as men. Not all women are feminists or define themselves as part of a feminist project, female dance artists included. Women choreographers can perceive a feminist reading of their work as reductionist, because they want to work on universal existential issues and not be pigeonholed as primarily concerned with women's issues. It has proven difficult, however, to avoid for many women choreographers, who typically also mostly cooperate with women dancers. This also has consequences for male dancers, since they are consistently treated as exotic elements in a world predefined as feminine. Some male choreographers are so keen to distance themselves from the prejudice of dance as effeminate that they build a career on cementing masculine stereotypes.

Looking for symbols As audience members, we often have difficulty relating to the complexity of dance as an art form. We tend to simplify, particularly by looking for meaningful symbols in abstract dance performances. We are pre-programmed to do this, and it is thus only the most sophisticated audience members who manage to cast off the yoke of the semiotic framework of interpretation and relate to the materiality of the body instead: to gravity, to the lines in the room, to rhythm and tempo, i.e. to pure movement. The body is not pure, however, and gender is not just a biological fact, but also a system of symbols and codes. Both the dancers and the audience must relate to the fact that the body and its movements trigger an interplay of references over which they are never in complete control. Some artists see this is as a carte blanche to disclaim responsibility for potential meanings and as an excuse for not taking part in a dialogue about their work, while others see it as an important reason to engage in discussion about its interpretation. Because of the absence of a dance theory milieu and the low public profile of dance, there has been a lack of aesthetical and critical discourse about the portrayal of gender in Norwegian dance. A structural perspective cannot be forced on either the artists or the audience. New dance should nonetheless endeavour to create new images, or at least images that reflect the complexity associated with gender and how notions of the feminine and masculine are manifested in culture and in society at large. If not, it will be dance itself as much as the viewer that reduces the dance to stereotypical gender images. In addition, dance reduces its own physical and visual-spatial expression by reproducing recognisable images over and over (... and over). As a female dancer wearing a dress takes the stage together with a male dancer in a suit, we immediately find ourselves in a familiar landscape. Should the dancers undress, there

is a risk that the audience will not see the dance and the people for the bodies. Dressing and undressing have different symbolic functions, but, unfortunately, the de-individualisation and objectification of the dancer is something that often occurs in the dance field. At the same time as dancers today are often very active creative participants in developing the movements that make up performances, thereby reflecting a less hierarchical organisation of dance, although we also find the opposite tendency in the glorification of star choreographers. If, on the other hand, dancers have a stronger identity as individuals and artists, both on stage and in the rehearsal room, the audience will experience more human diversity in performances. Conceptual re-orientation Conceptual dance is not per se immune against reproducing problematic ideas about body and gender, but it has brought with it a stronger awareness and discourse about dance methods. It is also clearly oriented towards a broader aesthetical and critical discourse. An expanded concept of choreography has become established in aesthetical theory and performance theory, as well as in practice, a development that has strongly challenged the dominant position of the body in the art form. On the one hand, this can be seen as yet another manifestation of language and the rational triumphing over the body. On the other, we can hope that it instead signals a stronger integration of these traditional dichotomies. One thing that is certain is that more and more artists in the field of contemporary dance are challenging the conventional images of femininity and masculinity by relating to the body and dance as a cultural, social and non-static phenomena. Instead of the aestheticisation and fetishisation of the physicality of well-trained, but interchangeable dancers' bodies, there is now an insistence that dance involves more than just the body: that dance sits as much in the mind.

Kalender 2014/2015

SHADOWS REMAIN SILENT Hooman Sharifi | foto Erik Berg

ď&#x2C6;ˇ

Kalender 2014/2015

SEPTEMBER 2014 6. sept 19. sept 24. sept 25. sept

WORKSHOP - THEO CLINKARD NOT HERE / NOT EVER NOT HERE / NOT EVER NOT HERE / NOT EVER (DKS)

Studio Bergen La Gare du Midi Kilden Teater- og konserthus Kilden Teater- og konserthus

Bergen Biarritz, Frankrike Kristiansand

OKTOBER 2014 4. okt 9. okt 10. okt 11. okt 12. okt 16. okt 21. okt 23. okt 28. okt 30. okt 31. okt

WORKSHOP - JAREK CEMEREK A COLLECTION OF SHORT STORIES A COLLECTION OF SHORT STORIES A COLLECTION OF SHORT STORIES A COLLECTION OF SHORT STORIES A COLLECTION OF SHORT STORIES DUETTER I DANS (DKS) DUETTER I DANS (DKS) DUETTER I DANS (DKS) DUETTER I DANS (DKS) DUETTER I DANS (DKS)

Studio Bergen Dansens Hus Dansens Hus Dansens Hus Dansens Hus Oktoberdans, Studio Bergen Oseana Voss Kulturhus Studio Bergen Studio Bergen Studio Bergen

Bergen Oslo

Studio Bergen Studio Bergen Ice Hot, Scene 2, Den Norske Opera & Ballett

Bergen

Studio Bergen Studio Bergen Den Norske Opera & Ballett Den Norske Opera & Ballett Den Norske Opera & Ballett Den Norske Opera & Ballett Parkteateret Parkteateret Parkteateret Parkteateret

Bergen

Bergen Os Voss Bergen

DESEMBER 2014 4. des 5. des 11. des

SHADOWS REMAIN SILENT SHADOWS REMAIN SILENT SHADOWS REMAIN SILENT

Oslo

JANUAR 2015 15. jan 16. jan 21. jan 22. jan 23. jan 24. jan 27. jan 28. jan 29. jan 30. jan

EDVARD EDVARD EDVARD EDVARD EDVARD EDVARD EDVARD (DKS) EDVARD (DKS) EDVARD (DKS) EDVARD (DKS)

Oslo

Moss

FEBRUAR 2015 6. feb 11. feb 12. feb 13. feb 14. feb 21. feb 22. feb

EDVARD EDVARD EDVARD EDVARD EDVARD EDVARD EDVARD

Theater Bremen Studio Bergen Studio Bergen Studio Bergen Studio Bergen Ogród Sztuki Ogród Sztuki

Bremen, Tyskland Bergen

Théâtre de Nimes Théâtre de Nimes Théâtre de Cavaillon Theatre National de Chaillot Theatre National de Chaillot Theatre National de Chaillot Theatre National de Chaillot

Nimes, Frankrike

Krakow, Polen

MARS 2015 17. mars 18. mars 20. mars 25. mars 26. mars 27. mars 28. mars

NOT HERE / NOT EVER NOT HERE / NOT EVER NOT HERE / NOT EVER NOT HERE / NOT EVER NOT HERE / NOT EVER NOT HERE / NOT EVER NOT HERE / NOT EVER

Cavaillon, Frankrike Paris, Frankrike

MAI 2015 29. mai

BIRTHMARK

30. mai

BIRTHMARK

Festspillene i Bergen, Studio Bergen Festspillene i Bergen, Studio Bergen

Bergen

Festspillene i Bergen, Studio Bergen Festspillene i Bergen, Studio Bergen

Bergen

JUNI 2015

2. juni

BIRTHMARK

3. juni

BIRTHMARK

4. juni

BIRTHMARK

5. juni

BIRTHMARK

6. juni

BIRTHMARK

8. juni

BIRTHMARK

9. juni

BIRTHMARK

Festspillene i Bergen, Studio Bergen Festspillene i Bergen, Studio Bergen Festspillene i Bergen, Studio Bergen Festspillene i Bergen, Studio Bergen Festspillene i Bergen, Studio Bergen

Med forbehold om endringer / Subject to change

BILLETTER / TICKETS

KONTAKT / CONTACT

BILLETTER I BERGEN / TICKETS IN BERGEN

Carte Blanche

Carte Blanche E billett@ncb.no | T +47 55 30 86 80 Billettservice W billettservice.no | T 815 33 133 Billetter til Festspillforestillingen gjennom Festspillene i Bergen: W fib.no | T +47 55 21 06 30

Nøstegaten 119, 5011 Bergen T +47 55 30 86 80 | F +47 55 30 86 81 E info@ncb.no | W carteblanche.no FØLG OSS / FOLLOW US

carteblanche.no/nyhetsbrev carteblanche.no/newsletter facebook.com/CarteBlancheNorway youtube.com/carteblanche08 twitter.com/CarteBlancheNO

For billetter til turnéforestillinger, se informasjon i Carte Blanches nettkalender, eller de spesifi kke spillestedenes nettsider. For tickets on tour, see Carte Blanche’s website calendar or the website at the individual venues.

ď&#x2C6;ś

Calendar 2014/2015

Feministiske bevegelser

«Kroppslige uttrykk krever et annet oppmerksomhetsregister. De krever en form for lytting som går hinsides ørene våre.» AV DONNA MCCORMACK OG KARI JEGERSTEDT

Senter for kvinne- og kjønnsforskning, Universitetet i Bergen

I artikkelen «Å kaste som ei jente», påpeker den feministiske filosofen Iris Marion Young det

som er en ganske utbredt oppfatning, nemlig at «jenter og kvinner vanligvis ikke gis mulighet til å bruke sin fulle kroppslige kapasitet i et fritt og åpent engasjement med verden, de blir heller ikke oppmuntret til å utvikle sine spesifikke kroppslige anlegg i like stor grad som guttene» – bortsett fra i dans, der det som oftest befinner seg motsatt. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen disse kjønnede kroppslige begrensningene i dagliglivet: jenter må ikke ta for stor plass, de må holde seg i form for å holde seg slanke, de må legge beina pent i kors og snuble seg fram på høye hæler. Utgjør dansen et sted der kroppen kan utfordre slike kjønnede strukturer? Er dans en feministisk bevegelse? Hva er feministiske bevegelser? Å bevege, bevegelse og bevegelser er alle ord som indikerer en prosess, en handling, en måte å være i og av verden på, eller å strekke ut, utvide seg og, endog, oppta plass. Å besette et sted med kroppen, å gjøre rom for seg selv og skape en plass sammen med andre krever bevegelser som både er individuelle og kollektive på en og samme tid. Feminisme er et forhold til hvordan kropper beveger seg i og gjennom rommet, det er et forhold til hvordan kropper forandrer det rommet der de får lov eller ikke får lov å bevege seg. Kroppen er nøkkelen til den bevegelsen som søker å utfordre eller omarbeide hva det vil si å skille mennesker hierarkisk i kjønn, raser, funksjonsnivå, aldre, nasjonaliteter og klasser. Å gjøre krav på et sted er også begjæret etter å la kroppen tale der ordene ikke strekker til, der det ikke finnes ord, eller der ingen synes å lytte. Å ta kroppen ut i gatene har vært en politisk strategi for mange motstandsbevegelser. Tanken er også en bevegelse. Du kan beveges av tenkning, eller tanken skaper sin egen bevegelse, i tid og rom, fri fra de hindringene vi vanligvis forbinder med kroppen. Men tankene er ikke desto mindre lokalisert i en kropp; de kan skape frihet, men er også avhengig av en viss frihet for å vokse, utvikle seg, flyte generøst og uten hindringer. Når Virginia Woolf forteller om sitt besøk på «Oxbridge», der hun ikke har adgang til biblioteket eller lov til å trå i gresset – privilegier som er kjønnede, rase- og

klassebestemte – sammenligner hun den tilfeldige tanken med en liten fisk, «den typen fisk som en dyktig fisker slipper ut i vannet igjen slik at den kan vokse seg større og bli verdig å kokes og spises». Likevel, enda så liten, når «den settes tilbake i hjernen», fortsetter hun, «blir den plutselig veldig spennende og viktig; og idet den pilte og sank, og glimtet hit og dit, skapte den så mye liv og røre og et sånn hav av ideer at det var umulig å sitte stille». Tanken beveger og er bevegelse, men når det patriarkalske klassesystemets voktere kommer springende (ingen kvinne tillatt her), forsvinner tanken, lik fisken som unnslipper kroken, for aldri å bli funnet igjen. Hvor mange feministiske tanker har forsvunnet på denne måten? Tankens frihet, bevegelsens frihet, er et strukturelt spørsmål. Hvordan kan vi gripe den nødvendige føden som gir næring til våre tanker og kropper, hvordan er vi i stand til å høre, nærme oss og endog berøre disse tapte eller u-talte tankene, og hva skjer når tanker og kropper blokkeres, hindres fra å bevege seg eller blir kastet ut? Å gjøre seg hørt eller å tale i offentligheten ble sentralt for mange feministiske bevegelser på 1960- og 1970-tallet. Eksperimentene med ulike måter å leve sammen med andre på, var en måte å tenke annerledes om hvordan vi kan forme kollektiver eller samfunn. Å gi næring til forestillingsevnen gjennom å leve vanlige, hverdagslige liv på kreative måter er en politisk handling, et begjær etter å løse opp begrensende strukturer og sette i bevegelse det som tidligere ikke var mulig å tenke. Å bruke kroppen til å framsette politiske krav kan være like virkningsfullt som å bruke stemmen. I 1917 marsjerte flere tusen afro-amerikanere til New York i stillhet, i protest mot lynsjing, og de store massene forble stille i solidaritet. I SørAfrika faller kvinnedagen på 9. august for å minnes Kvinnemarsjen til Pretoria i 1956, der tusenvis av kvinner fra alle «raser» samlet seg i protest mot apartheidsregiments passlover. Mahatma Gandhi, som arrangerte den berømte marsjen til havet for å samle salt, organiserte store deler av sin

aktivisme rundt en oppmerksomhet om kroppen, spesielt fordøyelseskanalen. Politiske fanger i Storbritannia under konflikten med Nord-Irland, smurte menstruasjonsblod på fengselsmurene for å synliggjøre sin kroppsliggjorte politiske motstand. Kroppslige uttrykk krever et annet oppmerksomhetsregister. De krever en form for lytting som går hinsides ørene våre. De ber om at kroppene våre er åpne på måter som er uforutsigbare og usikre og kan forstyrre oss. Kropper i bevegelse skaper rytme og linjer, linjene og rytmene til det marsjerende kollektivet som beveger seg i rommet, gjennom tiden, linjene og rytmene til enkeltmennesket som strekker seg ut for å røre ved verden, klar til overgi kroppen sin til livets flyt, værens koreografi. Kan det marsjerende kollektivet og det dansende individet føres sammen? Da Emma Goldman ble irettesatt for å danse natten gjennom i ren glede istedenfor å oppføre seg som en seriøs, ansvarlig anarkistisk revolusjonær, innvendte hun at det ikke kunne være noen forskjell mellom den skjønne ideen om frihet og skjønnheten ved livet: «hvis jeg ikke kan danse, er det ikke min revolusjon». Det finnes en rytme, en kollektiv bevegelse, ikke helt synkron; men denne væren sammen og akkurat ute av takt eller ikke helt i takt med hverandre lar bevegelser stadig forandre seg, lar de vare ved å tenke på nytt hva det betyr å bevege seg i verden som en feminist eller å bebo et feministisk landskap. Å gå ut i gatene er en performance og lik dragshowet, vokser denne performancen fram fra et begjær, en politisk vilje: å stanse den gjentagende volden mot kvinner, mot fargede, innvandrere, skeive, funksjonshemmede. Hvis kjønn er en strukturell performance – en performance som kreves av oss, kroppsliggjør oss, som vi villig deltar i, motsetter oss, trosser og som noen ganger er uleselig – så vandrer og danser kroppen, inkludert de stemmene som vokser fram fra den, for å utgjøre en forskjell og for å forestille seg det som i dag bare kan tenkes som umulig. Kjempende kvinner og feminister over hele verden vil danse og tenke og være det som verden ennå ikke kan forestille seg.

Iranske Elika Hedayat hadde utstilling i Teheran v책ren 2014. Noen av kunstverkene ble sensurert, blant annet dette. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

The Iranian artist Elika Hedayat held an exhibition in Tehran in the spring of 2014. Some of her paintings were censored, including this. Reprinted with permission from the artist.

Feminist Movements

«Expression through the body demands a different register of engagement. It requires a listening that exceeds our ears.» BY DONNA MCCORMACK AND KARI JEGERSTEDT Centre for Women’s and Gender Research, The University of Bergen

In her article “Throwing Like a Girl”, the feminist philosopher Iris Marion Young points out the common perception that “for the most part, girls and women

are not given the opportunity to use their full bodily capacities in free and open engagement with the world, nor are they encouraged as much as boys are to develop specific bodily skills” – except in dance, where in fact the opposite might be true. These gendered bodily constraints are not difficult to detect in everyday life: girls must not take up too much space, they must stay fit to stay slim, keep their legs crossed and stumble on high heels. Is dance a space in and through which the body may challenge such gendered structures? Is dance a feminist movement? What are feminist movements? To move, movement and movements all suggest a process, an action, a way of being in and of the world, or a reaching out, extending into and even occupying space. To occupy a space with one’s body, to make space for oneself and to create space with others require movements that are simultaneously individual and collective. Feminism is an engagement with how bodies move through and in space and how bodies change the space within which they may or may not be allowed to move. The body is key to a movement that seeks to challenge or rework what it means to divide people hierarchically along the lines of gender, race, ability, age, nationality and class. Making claim to space is also the desire to let the body speak when words fail, when there are no words, or more specifically when no one seems to be listening. Taking the body into the streets has been a political strategy of many resistant movements. Thought is also a movement. You can be moved by thought, or thought creates its own movements, in space and in time, free of the constraints that we normally associate with the body. But thoughts are nonetheless embodied; they can create freedom but are also dependent on a certain freedom to thrive, to develop, to flow generously, without restraints. When Virginia Woolf tells about her visit to “Oxbridge”, where she is not allowed into the library, or to walk on the grass – privileges that are gendered, raced and classed – she likens a random thought to a small fish, “the sort of fish that a good fisherman puts back into the water so that it may grow fatter and be one day

worth cooking and eating”. Yet, however small, when “put back into the mind,” she continues, “it became at once very exciting, and important; and as it darted and sank, and flashed hither and thither, set up such a wash and tumult of ideas that it was impossible to sit still.” Thought moves and is movement, but when the guardians of the patriarchal class systems come running and tell her she is at the wrong place (no woman on this turf, please), the thought disappears, like the fish escaping the hook, not to be recovered. How many feminist thoughts have disappeared like that? Freedom of thought, freedom of movement, is a structural question. How can we grasp that necessary food that nourishes our thoughts and bodies, how are we able to hear, get close to and even touch these lost or unspoken thoughts, and what happens when thoughts and bodies are blocked, prevented from moving and even thrown out? Making oneself heard or speaking in public became central to many of the feminist movements of the 1960s and 1970s. Trying out different ways of living with others was a way of thinking otherwise about how we might form collectivities or societies. Feeding the imagination by living ordinary, everyday life in creative ways is a political act, a desire to undo constraining structures and to put into movement what may have previously been unimaginable. Using the body to make political claims can be as powerful as voicing them out. In 1917, thousands of African Americans marched in New York in silence as an act of defiance against lynching and, in solidarity, the huge crowds remained silent. In South Africa, Women’s Day falls on 9th August to commemorate the 1956 Women’s March to Pretoria where thousands of women of all “races” joined to oppose the Apartheid pass laws. Mahatma Gandhi, who arranged the famous walk to the sea to collect salt, organised much of his activism around an attention to the body, specifically to the alimentary canal. Political prisoners in Britain during the Northern Ireland conflicts smeared menstrual blood over the prison walls to make manifest their embodied political defiance. Expression through the

body demands a different register of engagement. It requires a listening that exceeds our ears. It asks that our bodies be open in ways that might be unpredictable, uncertain and even disturbing. Bodies in motion create rhythm and lines, the lines and rhythm of the marching collectivity, moving in space, moving through time, the lines and rhythms of the single individual reaching out to touch the world, ready to entrust her body to the flow of life, the choreography of being. Can the marching collectivity and the dancing individual be joined? When Emma Goldman was chastised for dancing the night away in pure joy instead of acting like the serious, responsible anarchist revolutionary, she objected that there could be no difference between a beautiful idea of freedom and the beauty of life: “if I can’t dance, it is not my revolution”. There is a rhythm, a collective movement, not quite moving in synchronicity; but this being together and just out of time or not quite in time with each other allows movements to keep on changing and to keep on rethinking what it means to move in the world as a feminist or to inhabit a feminist landscape. Taking to the streets is a performance, and, just like drag, such a performance emerges from a desire, a political will, to stop the reiteration of violence against women, people of colour, migrants, queers, disabled peoples. If gender is a structural performance demanded, embodied, willingly taken on, resisted, defied and sometimes unreadable, then the body, including the voices that emerge from our flesh, walks and dances to make a difference and to imagine what today may only be thought of as impossible. Women and feminists who struggle and fight across the world, will dance and think and be the yet to be imagined.

SHADOWS REMAIN SILENT Hooman Sharifi | foto Erik Berg

SHADOWS REMAIN SILENT Hvordan oppstår og kollapser kollektivet? Hva er funksjonen av gruppens manglende felles retning eller de sterke individuelle viljene som trekker i ulike retninger? Hva er gruppens overlevelses- og samlivsmetode?

How do collectives rise and fall? What is the function of the group's lack of a common direction or of enormous individual wills pulling in opposite directions? What is the group's method for surviving and coexisting?

Koreograf Hooman Sharifi tematiserer samfunnsdynamikken og individets plass i kollektivets driv i sitt stykke Shadows remain silent. Han er stadig opptatt av konstruksjoner og politikk i samfunnet og hvordan mennesker relaterer seg til hverandre. Gruppens kontekst er her og nå, sammen med publikum. Gruppemedlemmene prøver å skape et felles språk som skal leses og tolkes av publikum. Det er i denne prosessen et felles rom kan oppstå, ettersom vi alle er til stede i nuet.

Choreographer Hooman Sharifi addresses the social dynamic and the place of the individual in the collective machinery in his piece Shadows remain silent. He is always interested in social constructions and politics and in how people relate to each other. The group's context is the here and now, the audience included. The group's members try to create a common language for the audience to read and interpret. It is in this process that shared spaces can arise, since we are all in the here and now.

Å leve i et samfunn er et konstant forsøk på å skape noe felles. Dansematerialet i Shadows remain silent har i like stor grad blitt til ved mange samtaler med danserne som på dansegulvet. Sharifi har arbeidet mye alene med hver enkelt danser. Danserne har dermed blitt tvunget til observasjon av gruppens individer, tematikken er skapt ut fra gruppens samhandling og forståelse av hverandre.

Living in a society is a constant endeavour to create something together. The dance material in Shadows remain silent is as much the result of Sharifi's many conversations with the dancers as of what has taken place on the dance floor. Sharifi has worked with each dancer individually and thereby forced them to observe the individuals in the group. The theme of the piece has been created on the basis of the group's interaction and understanding of each other.

Forestillingen høstet superlativer med sterke både positive og negative konnotasjoner: fra «myk følsomhet og voldsom energi», «et tidsskille i norsk scenekunst» og «en indre klangfornemmelse» til «et overgrep mot publikum», «en serie ubehagelige stillheter» og «Carte Blanche serverer samtidsdans uten dans». Den norsk-iranske koreografen Hooman Sharifis verk er fysiske og kraftfulle og beveger seg mellom teater, dans og visuell kunst. Sharifi har bakgrunn fra street dance og hip hop, og hans arbeider utforsker følelser og strukturer som skjuler seg bak hierarki, vold, makt og overgrep.

Superlatives have been used to describe the piece, with both strongly positive and strongly negative connotations, ranging from «Gentle sensitivity and huge energy», «A new era in Norwegian performing arts» and «An inner resonance» to «An assault on the audience», «A series of uncomfortable silences» and «Carte Blanche serves up contemporary dance without any dance». The Norwegian-Iranian choreographer Hooman Sharifi's work is physical and powerful. It shifts between theatre, dance and visual art. Sharifi has a background in street dance and hip hop, and his work explores the feelings and structures that lie concealed behind hierarchies, violence, power and abuse.

Samprodusert med Ópera de Dijon

NOT HERE/NOT EVER

NOT HERE / NOT EVER Sang Jijia | foto Yaniv Cohen

Fra sin multikulturelle smeltedigel av inspirasjonskilder har den kinesiske, etnisk tibetanske koreografen Sang Jijia skapt en helaften med Carte Blanche. Sang Jijia har laget et forrykende, komplekst og vakkert stykke for ti dansere. Med intens energi drives en både vakker og følsom koreografi fremover. I de forskjellige scenene øyner vi små historier som både får oss til å undres og til å trekke på smilebåndet.

From his multicultural melting pot of inspiration, the Chinese, ethnic Tibetan choreographer Sang Jijia has created a fast and furious, complex and beautiful full-length piece for ten dancers. The choreography is driven by an intense energy that features both beautiful and tender moments, as well as giving us small glimpses of an unfolding universe of little stories that trigger your sense of wonder or make you want to smile.

«Danserne skaper mange unike øyeblikk, og de store, tidvis desperate og eksplisitte bevegelsene utgjør en svært vakker forestilling.»

«The dancers create many unique moments, and the large, sometimes desperate and explicit movements make for a very beautiful performance.»

Bergens Tidende

Den prisbelønte koreografen Sang Jijia er for tiden huskoreograf for de kinesiske samtids dansekompaniene BeijingDance/LDTX og Guangdong Modern Dance Company. Som danser og koreograf har Sang Jijia hentet inspirasjon fra hele verden. Han bruker visuell kunst, arkitektur og multimedia i sine verk, som formes inn i en østlig estetikk. Gjennom sitt samarbeid med Carte Blanche videreutvikler han dette uttrykket innenfor nordiske rammer.

Sang Jijia is a prize-winning choreographer, who is currently Resident Artist at BeijingDance / LDTX and Guangdong Modern Dance Company. As a dancer and choreographer, Sang Jijia has found inspiration all over the world. His pieces have a characteristic mix of visual art, architecture and multimedia elements that he adapts to an Eastern aesthetic, which he is now also giving a Nordic touch in collaboration with Carte Blanche.

Sang Jijia danset for Hong Kong City Contemporary Dance Company (CCDC) fra 1999 til 2002. Fra 2002 studerte han, med William Forsythe som mentor, gjennom det prestisjefylte programmet Rolex Mentor and Protégé Arts Initiative. Deretter arbeidet han som koreograf og danser for The Forsythe Company fra 2002 til 2006. Not here / Not ever er Sang Jijias første samarbeid med Carte Blanche.

From 1999 to 2002, Sang Jijia was a dancer with the Hong Kong City Contemporary Dance Company (CCDC). In 2002, he was the first dancer to be chosen as a ‘protégé’ in the prestigious programme Rolex Mentor and Protégé Arts Initiative. From 2002 to 2006, Sang Jijia studied under the mentorship of William Forsythe and worked with the Forsythe Company as a choreographer and dancer. Not here / Not ever is the first collaboration between Sang Jijia and Carte Blanche.

Samprodusert med L'Onde. Ferdigstilt i L'Onde - Théâtre et Centre d'Art de Vélizy-Villacoblay, 30. mai 2013.

TEN DUETS ON A THEME OF RESCUE

TEN DUETS ON A THEME OF RESCUE Crystal Pite | foto Yaniv Cohen

I Ten Duets on a Theme of Rescue av kritikerroste Crystal Pite observeres menneskekroppen fra sine mest poetiske vinkler. Dansestykkene til Pite kjennetegnes av vidd og oppfinnsomhet og en følelse for det teatrale. Ten Duets on a Theme of Rescue viser et nærbilde av samspillet mellom to personer. Gjennom en serie subtilt intime duetter må publikum selv bestemme hvem som redder hvem, og fra hva.

Ten Duets on a Theme of Rescue by critically acclaimed choreographer Crystal Pite looks at the human body from its most poetic angles. Her dance pieces are characterised by wit, ingenuity and a sense for the theatrical. Ten Duets on a Theme of Rescue presents a close-up of the interaction between two people. Through a series of subtle, intimate duets, the audience can decide for themselves who rescues who, and from what.

«Jeg elsker ordet redning. Det inneholder en hel historie i ett eneste ord. På samme måte formidler kroppen en fortelling gjennom selv den enkleste handling. Det var nærmest som en arkeologisk utgraving å lage dette stykket for Cedar Lake. Etter å ha koreografert stykket søkte jeg etter bevegelser i koreografien som tydelig uttrykte redning. Og det er mange av dem. Disse bevegelsene eksisterer innenfor dans som fragmenter av en ufortalt h istorie. Nærværet av redning er todelt i dette stykket ettersom jeg prøver å frigjøre og kort eksponere bildene for ettertanke, før jeg forløser dem tilbake i dansen - og bevarer og holder fast på et bilde av redning i hver av de ti duettene.»

«I love the word “rescue”. It captures a whole story in a single word. Similarly, the body can convey a narrative through the simplest of actions. For me, this work for Cedar Lake was like an archaeological excavation. After creating the choreography, I searched within it for images that specifically expressed rescue. There are many of them. They exist inside the dancing like fragments of an untold narrative. The presence of rescue in this work is twofold, since I tried to liberate and briefly expose these images to create contemplation before releasing them back into the dance: saving and holding one picture of rescue in each of the ten duets.»

Crystal Pite

Den kanadiske koreografen Crystal Pite ble omtalt som den «hotteste koreografen på planeten» av Vancouver Sun i 2012. Hun fikk sin koreografiske debut i 1990 med Ballet British Columbia der hun danset i årene 1988 – 1996. Derfra gikk hun til Ballett Frankfurt under ledelse av William Forsythe, før hun i 2001 returnerte til Canada og startet sitt eget dansekompani, Kidd Pivot, som hun nå koreograferer for og turnerer med.

Vancouver Sun described the critically acclaimed choreographer and dancer Crystal Pite as ‘the hottest dancer on the planet’ in 2012. She joined Ballet British Columbia at the age of seventeen in 1988 and stayed until 1996, making her debut as a choreographer there in 1990. She then joined Ballet Frankfurt in Germany under the artistic direction of William Forsythe, before returning to Canada in 2001 and starting her own dance company Kidd Pivot, with whom she choreographs and tours with.

Ten Duets on a Theme of Rescue ble førstegang fremført av New York-baserte Cedar Lake Dance Company i januar 2008.

Ten Duets on a Theme of Rescue was premiered by the New York-based Cedar Lake Dance Company in January 2008.

Samprodusert med Ópera de Dijon

Kompaniet / The Company

OM CARTE BLANCHE Carte Blanche er Norges nasjonale kompani for samtidsdans. Kompaniet ble etablert i Bergen i 1989 og er lokalisert i Studio Bergen. Carte Blanche turnerer årlig i Norge og internasjonalt. Ensemblet består av 12 til 15 dansere fra hele verden, som alle kjennetegnes av å ha et svært høyt teknisk nivå, en sterk sceneutstråling og en egen skaperevne. Carte Blanche har også en teknisk avdeling, og administrasjon og et eget helse team. Det produseres nye programmer hver sesong, og flere tidligere forestillinger blir også gjenopptatt. Kompaniet har arbeidet med norske og internasjonalt anerkjente koreografer og arbeider med kunstnere som har et kritisk blikk

BROTHER Ole Martin Meland | foto Erik Berg

på samfunnet og evner å uttrykke dette gjennom dansekunsten. Carte Blanche gir også kunstnere mulighet til å vokse gjennom å gi dem tilgang til de privilegiene et offentlig eiet kompani har til rådighet. Slik skaper Carte Blanche et spennende og sær egent repertoar av høy kvalitet, som underbygger kompaniets mål om å være en pioner innenfor nyskapning, presentasjon og utvikling av samtidsdans i Norge og utlandet.

EIERSKAP Carte Blanche AS eies av og mottar offentlig driftstilskudd fra Kulturdepartementet, Hordaland fylkeskommune og Bergen kommune.

ABOUT CARTE BLANCHE Carte Blanche is the Norwegian National Company of Contemporary Dance. Established in Bergen in 1989 and with its home base in Studio Bergen, the company tours both in Norway and internationally every year. The ensemble consists of 12- 15 dancers of many different nationalities, who all have a strong stage presence, a high technical level and are individually creative. Carte Blanche has a technical department, and an administration department and a health team. Every season, new programmes are created and older productions are re-staged. The company has worked with Norwegian and internationally renowned choreographers, and works with artists who take a critical view of society

and who can express this through dance. By making the most of the opportunities its privileged position as a publicly owned company gives, Carte Blanche enables its artists to grow. Carte Blanche thus creates an exciting and distinctive high quality repertoire, underpinning the company's goal of being a pioneer in terms of innovation, presentation and the development of contemporary dance in Norway and abroad.

OWNERSHIP Carte Blanche AS is owned and funded by the Ministry of Culture, Hordaland County Authority and the City of Bergen.

Andre aktiviteter / Other activities

med teaterets mange elementer, som lys, lyd, kostymer, scenografi og ikke minst nærheten til utøverne – deres dyktighet og sårbarhet. Umiddelbart etter forestillingen, mens de fortsatt sitter i salen, oppfordrer vi elevene til å dele tanker om og inntrykk fra forestillingen i en åpen diskusjon med danserne både gjennom et medium ungdommene behersker til fulle, nemlig SMS, og ved direkte tale. Svar og diskusjoner foregår muntlig, umiddelbart og i plenum. Vel tilbake i klasserommet kan elevene diskutere det de har sett, skrive kritikker eller anmeldelser eller utforske kompaniet, dets historie og utøvere i egne prosjekter.

DEN KULTURELLE SKOLESEKKEN / EDUCATIONAL PROJECTS

Eksklusivt for Den kulturelle skolesekken (DKS) og ungdoms- og videregående skoler i hele Norge har Carte Blanche utviklet utdanningsprogrammer rundt Sang Jijias Not here / Not ever, Crystal Pites Ten Duets on a Theme of Rescue og Marcos Moraus Edvard. Gjennom DKS introduserer Carte Blanche samtidsdans for unge mennesker og møter elevene både før, under og etter skoleforestillingen. I forkant av forestillingen tilbyr vi en h alvannen times morsom og inspirerende workshop på skolen. Med utgangspunkt i forestillingens tema og visuelle- og auditive elementer, utforsker og erfarer elevene dans som et bevegelsesspråk. Under danse pedagogens kyndige veiledning må de utføre en rekke kreative oppgaver. I tillegg til de praktiske erfaringene av dans som en scenekunstfaglig uttrykksform gir arbeidet med elementer fra forestillingen elevene en nøkkel til dypere forståelse av forestillingen de senere skal se. Forestillingen vises og oppleves i et autentisk teatermiljø og frembyr dermed det magiske ved et levende teater. Elevene observerer og får befatning

Carte Blanche has developed educational projects based on Sang Jijia’s Not here / Not ever, Crystal Pite’s Ten Duets on a Theme of Rescue and Marcos Morau’s Edvard. These projects aim to introduce young people to contemporary dance. School pupils are involved prior to, during and after performances, through physical workshops, observation and feedback via electronic media (SMS).

ÅPNE KLASSER / OPEN CLASSES

Profesjonelle dansere kan delta i kompaniets daglige morgenklasser når vi er i Studio Bergen. I tillegg samarbeider vi med Bergen Dansesenter, der Carte Blanches gjestelærere underviser flere av PRODA-klassene. Les mer på www.bergen-dansesenter.no Professional dancers can attend our daily morning classes when the company is in Bergen. We also collaborate with Bergen Dansesenter, where several of Carte Blanche’s guest teachers teach PRODA (professional dance training) classes. More information at www.bergen-dansesenter.no

WORKSHOPS Nå kan du utvikle og trene opp danseteknikken din sammen med anerkjente dansepedagoger fra hele verden. Workshopene organiseres 4-5 ganger årlig i Studio Bergens prøvesal. Innholdet er variert, og i løpet av en eller to dager får du innføring i et rikt utvalg av dansestiler. På turné arrangerer kompaniet også workshoper for det lokale dansemiljøet, med kompaniets dansere. Se våre nettsider for oppdatert og fullstendig oversikt over workshopprogrammet samt påmeldingsinformasjon. Carte Blanche’s popular workshops continue at Studio Bergen. Take this opportunity to enhance and develop your dance technique together with renowned dance teachers from all over the world. The workshops offer a wide range of dance styles. For an updated and complete overview and information about how to join our workshops, please visit our website. The company holds workshops for local dance c ommunities while on tour. These workshops are led by the company’s dancers.

SAMARBEIDSPROSJEKTER OG SAMPRODUKSJONER / C OLLABORATIVE PROJECTS AND CO-PRODUCTIONS Carte Blanche jobber tett med Den Nationale Scene i Bergen. Du kan velge en Carte Blancheforestilling som en del av Teaterpakken til DNS. Sesongen 2014/2015 gjelder dette Shadows remain silent og Edvard som spilles i Studio Bergen. Vi samarbeider med flere institusjoner lokalt og nasjonalt. BIT Teatergarasjen viser, i ventetiden på

ny arena, en vesentlig del av sitt program i Studio Bergen. Andre det er relevant å nevne i denne sammenheng, er Kultur Vest, Dansens Hus, Den Norske Opera & Ballett, Kilden Teater- og konserthus, Trøndelag Teater, Regional Arena for Samtidsdans (RAS) og RepNet. Sesongen 2014/2015 samproduserer vi et prosjekt med Cie LANABEL. Som nasjonalt kompani for samtidsdans anser vi slike samarbeidsprosjekter som en betydelig del av vårt ansvar. Carte Blanche works closely with Den Nationale Scene (DNS) theatre in Bergen. You can choose a Carte Blanche performance as part of a theatre package at DNS. This season, Shadows remain silent and Edvard are part of the ‘package’. It is performed at Studio Bergen. We collaborate with several institutions, both locally and nationally. In this context, it is relevant to mention BIT Teatergarasjen, Kultur Vest, Dansens Hus, Den Norske Opera & Ballett, Kilden Teater- og konserthus, Trøndelag Teater, Regional Arena for Samtidsdans (RAS) and RepNet. This season, we are co-producing a project by Cie LANABEL. As a national contemporary dance company, we see collaborations of this kind as an important part of our responsibility.

LYSVERKET

Vi er glade for å kunne presentere Lysverket som vår nye bardrifter i Studio Bergen. Baren vil være åpen før og etter forestilling i Studio Bergen. Velkommen! We are happy to introduce our collaboration with Lysverket who will be running our bar in Studio Bergen. The bar will be open before and after the performances in Studio Bergen. Welcome!

Kontakt / Contact CARTE BLANCHE ANSATTE / STAFF HOOMAN SHARIFI

Teatersjef og Daglig leder / Artistic Director & CEO

TONE TJEMSLAND

Direktør / General Manager JEROEN TJEERD DE GROOT

Teknisk Sjef / Technical Manager HEGE HOLTE ØSTBYE

Prøveleder / Rehersal Director KRISTIN LYTSKJOLD RAKNES

Markeds- og informasjonsansvarlig / PR Manager INGA MOEN DANIELSEN

Produksjonskoordinator / Production Coordinator ÅSNE BRUVIK LIE

Salgs- og markedsarbeider / Sales and marketing assistant MONA IGLAND

KONTAKT / CONTACT Carte Blanche

Nøstegaten 119, 5011 Bergen T +47 55 30 86 80 | F +47 55 30 86 81 E info@ncb.no | W carteblanche.no FØLG OSS PÅ / FOLLOW US ON

facebook.com/CarteBlancheNorway youtube.com/carteblanche08 twitter.com/CarteBlancheNO carteblanche.no/nyhetsbrev carteblanche.no/newsletter

BILLETTER / TICKETS BILLETTSERVICE W billettservice.no | T +47 815 33 133 |

Narvesen | 7-Eleven

FOR BILLETTER I BERGEN E billett@ncb.no | T +47 55 30 86 80

Billettsalg i Studio Bergen en time før forestillingsstart. For billetter til turnéforestillinger, se informasjon i Carte Blanches nettkalender, eller de spesifikke spillestedenes nettsider.

Sekretær / Secretary INDRANI BALGOBIN

Kostymeansvarlig / Costume Manager

ROBERT ROESPEL

Lysmester / Chief Electrician JAN TORE SOLBERG

Scenemester / Stage Manager GUNNAR INNVÆR

Lydmester / Sound Manager THOMAS BRUVIK

Tekniker / Technician DENIS BUDIGIRI OG NIZIGIYMANA BENIGNE (Permisjon) DAVIN IRATUNGA (Vikar)

Renhold / Cleaning

AGENTER / AGENCIES Le Trait d'Union, France E tduclos@le-traitdunion.com W le-traitdunion.com

TEATERSJEF/ ARTISTIC DIRECTOR & PRØVELEDER / REHEARSAL DIRECTOR

Hooman Sharifi

Hege Holte Østbye

DANSERE / DANCERS

Caroline Eckly

Guro Rimeslåtten

Jennifer Dubreuil Houthemann

Christine Kjellberg

Núria Navarra Vilasaló

Sara Enrich Bertran

Ole Martin Meland

Christopher Flinder Petersen

Hugo Marmelada

Mathias Stoltenberg

Timothy Bartlett

Simbarashe Norman Fulukia (permisjon)

Ida Haugen (Aspirant)

Jack Lorentzen (Aspirant)

foto

Yaniv Cohen | Helge Hansen

Jubileumsutstilling / Anniversary Exhibition Carte Blanche feirer 25 år i 2014 og markerer jubileet med en jubileumsutstilling og jubileumsbok. Carte Blanche ser tilbake på sine 25 år i Bergen med en utstilling som viser kompaniets rike historie: Fra å være et privat jazzkompani, etablert i Bærum, til å bli Norges nasjonale kompani for samtidsdans. Med fotografier, videoprojeksjoner, rekvisitter og anekdoter har scenograf og designer Rui Horta og videokunstner Anastasia Isachsen bygget opp en multimedial utstilling for å feire kompaniets kunstneriske virke. Utstillingens vises på Dansens Hus i Oslo lørdag 11. og søndag 12. oktober fra kl. 12.00 til 15.00. Fri entré.

Carte Blanche celebrates its 25th anniversary in 2014 with an Anniversary Exhibition and a beautiful coffee-table book in addition to the two anniversary performances PITE | SHARIFI and A Collection Of Short Stories. The company looks back at 25 years in Bergen in an exhibition on the company's rich history – from being a private jazz company founded in Bærum in the mid 1980s, to becoming Norway's National Company of Contemporary Dance. Through photographs, video projections, props and anecdotes, set designer Rui Horta and video artist Anastasia Isachsen have created a multimedia exhibition celebrating the company's artistic work. The exhibition will be shown at Dansens Hus in Oslo on Saturday and Sunday, 11-12. October from 12.00 to 15.00. Free admission.

JUBILEUMSUTSTILLING Anastasia Isachsen & Rui Horta | foto Rui Horta

Jubileumsbok / Anniversary book

Med et bredt utvalg av storslåtte bilder viser boken deler av historien om danse kompaniet Carte Blanche, som gikk fra å være et privat jazzensemble til å bli et offentlig eid n asjonalt kompani for samtidsdans.

Through a wide selection of stunning photos, the book tells parts of the history of the Carte Blanche dance company, which went from being a private jazz ensemble to become a publicly owned national company of contemporary dance.

Danserne har satt sitt preg på kompaniet gjennom sin sterke tilstedeværelse og fysiske kraft. Historien må derfor fortelles med d ansens eget språk, bevegelsesspråket. Gjennom vakre fotografier, krydret med anekdoter fra livet på og omkring scenen, fortelles historien fra kompaniets første år og frem til i dag.

With their strong stage presence and their physicality, the dancers have had a big influence on the company. The story in this book is therefore told in their language – the language of movement. The history of the company from its earliest days up until the present is told through a series of beautiful photos spiced up with some anecdotes from life on and around the stage. The book also lists the repertoire, dancers and choreographers who have made the company what it is today.

Boken lister også repertoaret, danserne og koreografene som har gjort kompaniet til det det er i dag. I Bergen kan boken kjøpes hos Carte Blanche i Nøstegaten 119, og i Oslo i Operabutikken og hos utvalgte bokhandlere. Vi kan også sende boken i posten med faktura. Ta kontakt på info@ncb.no eller tlf. 55 30 86 80. Pris kr 250,-

The book is for sale at Studio Bergen, Nøstegaten 119 in Bergen and at the Opera shop at the Norwegian Opera & Ballet in Oslo. We can also send you the book in the post with an invoice. Please send an email to info@ncb. no or call (+47) 55 30 86 80. Price: NOK 250

Boken er utgitt med støtte fra Fritt Ord, Hordaland Fylkeskommune og Bergen Kommune.

design

Knowit.no |

foto

Erik Berg |

trykk

Bodoni