Tekster som kunne blitt tannpirkere by Kaja Kvernbakken

Tekster som kunne blitt tannpirkere Antologi for Forfatterstudiet i BĂ¸ 2011/2012

© Forfatterstudiet i Bø 2011/2012 ISBN: 978-82-7206-355-8 2. utgave, 1. opplag 2012 Prosjektleder: Arne Henning Årskaug Tekstredaksjon: Simen Dysvik Hagen, Tuva Baust Hølland, Embret Tangen Rognerød, Petra Schlömer og Ellen Wiborg Design og illustrasjoner: Maren Elise Skolem, Tuva Traavik Østvang, Ann Kristin Grinden og Kaja Marie Lereng Kvernbakken Foto: Ketil Blom Layout og sats: Kaja Marie Lereng Kvernbakken Korrektur: Erik Kjos Fonn, Jo Mikkel Huse og Maren Elise Skolem Trykk og innbinding: Erik Tanche Nilssen AS Satt i Cochin 10.9/13.3. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med hver enkelt opphavsperson og Forfatterstudiet i Bø er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Innhold

Jo Mikkel Huse Tuva Baust Hølland Ellen Wiborg Ole-Petter Arneberg Arne Henning Årskaug Ann Kristin Grinden Embret Tangen Rognerød Petra Schlømer Skjalg Wie Skare Kaja Marie Lereng Kvernbakken Eline Aurlien Erik Kjos Fonn Tuva Traavik Østvang Simen Dysvik Hagen Jakob Skjelbred Maren Elise Skolem

s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s. s.

Takk til

s. 228

Om klassen

s. 229

6 22 36 38 52 68 82 98 114 126 140 154 168 182 198 214

Jo Mikkel Sjaastad Huse 6

mulig forvandling av severin suveren Jeg prøvde å drepe en toprikket marihøne, men jeg angret da den ble borte og jeg var livredd for at den hadde entret kroppen min. Jeg fryktet at hell ble til helvete. At jeg døde, jeg var i ferd med å bli grillet, punktert med høygafler, spiddet på horn. Jeg var sikker på at jeg kom til å våkne som insekt.

hvor mange av meg finnes det? Jeg har ikke helt nøsta sammen den røde tråden som visstnok utgjør et individ. Iblant, når jeg samler tråd, lurer jeg på om det faktisk finnes et menneske på slutten av alt dette, er det et menneske som blir til av disse trådene, eller er de løse og leder ingensteder. Så ender jeg opp ved et lite eller litt større hull i bakken, si noen hundre meter i diameter, kanskje dypere enn jordkloden, et sted utenfor atmosfæren, litt bortenfor en av månene eller stjernene, og tråden bare virvler stillferdig i en vind jeg ikke vet hvor kommer fra. Jeg tenker sånn, å, shit, må jeg virkelig nedi der? Jeg vil bare spise kanelboller, jeg vil bare legge meg på gulvet og trene jesusmusklene, jeg vil bare skrive en twitteroppdatering om det, jeg vil bare høre på musikk og glemme at jeg i det hele tatt lette etter meg og mitt individ. Kalle det en tapt sak, rive ut noen sider i ukeplanleggeren og si panta rei, in medias res, to be or not to be, jeg tenker, altså er jeg, livet er en tragedie på nært hold og en komedie på avstand. Lete febrilsk etter et passende sitat og kanskje bare si «Pføy» til sist, eller uh! Ikke flæsk.

tilbake til nåtiden ellerno Virkeligheten lyder så tørr, så tom, sprø uten dybde og tyngde. Sett et lydspor. Se dem følge takten, alle jævlene, se fra dette tjueførste trappetrinn i trappen. Nei jeg har ikke småpenger å putte i koppen, jeg brukte dem opp, og dessuten forsøker jeg nytteløst liksom å spinke og spare. Jeg skriver alltid om deg, en schizofren tro på en perfekt drittsekk som ser bildene og skriver piss mellom linjene, men fuck det her, hva vil du ha av meg, min integritet er tapt og jeg er billigere vare enn horene som kanskje sier first fuck for free for you especially come here how you doin jeg skygger til helvete unna, hører uansett ikke hva de sier forbi øretelefonene, ser bare lipglossy lepper si no’ og den avventende gangen, jeg ser horer og knarkere og stereotyper overalt, vet hvem som er hva på godt og vondt skygger unna, tør ikke snakke til fremmede, alle jentetospann jeg ser er lesber som hater meg, et mannesvin med knuseklart utseende. Redselen for alt uten forklaring og alle er vakrere enn jeg er. Jeg vedder en tier på at det meste er feil med meg. Hvorfor er jeg så redd for at noen skal stikke meg i nakken med ei sprøyte, at blodet skal renne grønt og grusete ut av alle kroppsåpninger, hvorfor er jeg så redd for folk, blikk og måker som driter på meg, å bli blakk, jeg reiser ikke, tør ikke se noen i øya, si noe. Jeg hater vakre mennesker fordi jeg ikke kan ta kontakt, fordi de hater meg, har kjærester, er lesbiske, forakter meg, skitten, uren, tilsølt, sjofel, tarvelig, simpel, sjeleløs. Jeg har ingen venner uansett hvor mange venner jeg har. Musikken, internett, barndommen, fattern, familien, fucka folk, media: Det er dere som har herpa meg, åssen 9

mener du at jeg kan gi meg sjæl skylda? Jeg sutrer, hutrer: «Kan da ikke noe for at jeg er født?» bitsjer noe jævlig, «Jeg har bare levd!» Det er verden det er noe galt med, en må være en engel eller tilbakestående for å elske, sant? Naiv og kåt. Blind eller altseende, hate seg selv nok til å fylles fullstendig av en annen, jeg er også tom, men spørsmålet er om du spytter eller svelger. Jeg spytter deg ut. Uansett hvor flott du er, smaker du oppkast og ekskrement, du er enhver kveld jeg glemmer alt og ler hult som morkne trær, du er en sopp; uunngåelig og jævlig, men samtidig nødvendig. Uansett hvor du sitter, sitter du i piss. Knarkerne har spytta sitt hepatittspytt her. Sier du noe annet ljuger du, men jeg respekterer Ibsen, troll er seg sjøl nok, ikke faen bry deg om mitt, så skal jeg gi faen sjæl, metaforisk klore ut sanseorganer, være et tomt fjes, brenne opp og fryse og knuse i vakuum. Du tror du elsker de du elsker fordi de er rene, men mennesket, som åtselsbillen, tiltrekkes av avføring, fordervet sæd, spyet under fingerneglene og huden, den forpestede ånden, tendenser til kukost, svette, fett, byller, sprit, hasj, udusjede armhuler. Det jeg sier er ikke helt sant, vi tiltrekkes også av det umulige som er mulig til det er motbevist. Folk er tomme skall vi fyller med avfallet fra drømmene våre, kosedyr stappet med skumfyll. Inntil du åpner munnen og suger meg, lukter sperm og morgen og søvn, er du fullstendig rein; hundre prosent fakkings jævla vakker, fy faen, så vakker. Heldigvis forsvinner skyggene alltid i tide, det er derfor vi overlever. Hva er egentlig levedyktig i en virkelighet uten holdepunkter? Irrasjonell tro, hjerneskade, rus, dumskap, trygghet, religion, bastanthet. Vi har forskjellige løsninger, forskjellige nøkler og jeg låser meg inne, dette er ikke en 10

invitasjon, vi kan heller møtes utenfor overbevisningene, spise, prate, drikke, spy og ikke bry oss om disse tingene. Det er ingen hensikt i å opprettholde prinsipper. Annet enn for selvrespekt, men vi er vel postmodernister, hæ? Hvem skal få definere skitt, dritt, puss, smuss, gjørme, dritt, åssen jeg puster når jeg løper for å rekke t-banen, hvor dårlig kondis jeg har, hvor hardt det tar på når jeg løper skarve to hundre meter og ned en trapp, hvor patetisk at jeg aldri kommer meg til legen, de ødelagte ørene, den ødelagte foten, en psyke uten pågangsmot, hjernen råtner, det formelig surkler der oppe, og neseblod smaker av minner og minneverdigheter som går tapt. Jeg vil sitere Kafka eller Cervantes, snakke om illusjonsdystopier, men Kafka har støvet ned og Cervantes har jeg aldri lest. Jeg ser kadavre av trær, fastfood, forlatte pløsa fotballer. Alle veit at alle ljuger tjukt og tynt gjennom det til dagene skiller oss ad, vi vokser fra hverandre. Forfaller i forskjellige retninger, et kappløp ingen vil vinne mot døden. Alle veier fører til Rom, og Rom er lagt i ruiner. Husk dere skal dø, horer. Vi kan like gjerne dø i dag som i morgen og vi kan ikke leve noe annerledes enn vi gjør, jeg lurer på om noen trykker på knappen i 2012, før den påståtte dommedagen, bare på faen. Det er vel så dystert å se for seg evig liv som å se for seg apokalypsen. Men jeg er redd for døden, for å ikke utrette noe, sette spor, et kloremerke i tiden. Skal jeg bare skaffe meg barn, bidra til befolkningsveksten, så et frø og hjelpe det gro, gi det en bror, en søster? Dø åttifire år gammel med sjampis og cognac på sengen i mitt eget hus, eller på et sykehjem, de obligatorisk oppmøtte ved min side. En hjemmesykepleier; hun elsker meg for alt jeg var, forvitring satt til side, mine sønner, døtre, tusenvis av elskende par skriker samlet lydene som utgjør navnet mitt 11

og jeg dør, de krymper sammen i orgasme når hjertet mitt stanser å slå, idet øynene popper billedlig ut av skallen på meg, gurglelyder i halsen, en filmatisk dråpe blod i munnviken og det spruter sæd over brystene hennes, lårene hennes rister og hun slikker seg frem i underlivet på henne, han suger i seg sin elskers sperm, svaier ryggen og dytter bakenden inn i magen på ham, de krøkes i sirkel menn og kvinner, det er universale orgasmer, ett eneste knull og min sluttsetning runger: ughrhghl! Kroppsåpningene slapner, tiss og bæsj renner ut av meg, det piper i monitoren, den opphører å tikke metronomisk. Lyden av fjærene, hun ligger to etasjer under og onanerer mens hun hører dem i ventilasjonsanlegget, sykepleieren kysser meg på pannen mens den umiddelbare dødsstanken fyller rommet, familien trekker seg støtvis unna. Den dumme sier at han er død nå. Jeg er bestefar, jeg gjorde ikke annet enn å pule noen barn til verden, drikke kaffe, drikke meg full, røyke i skjul under trapper i barnehager med en kompis. Spise så jeg overlevde. Tjue år inn i livet har jeg pult en del folk i drømme jeg absolutt ikke ville pule, tanken på drømmene gjør meg kvalm. Hvor mange har jeg drømt pikken min inn i nå, åttifire år, død? Hvilke kjendiser, hvilke venners mødre, hvilke familiemedlemmer, hvilke pornoskuespillere, kompiser, venninner, dyr? Døden kommer slik, antiklimatisk som en dårlig orgasme. Så rister jordskjelv rommet, kollapser over alle som betydde noe. Jeg er død nå, universet ender med meg, skriv det på gravsteinen min, skriv: «Piss på meg, nå, pønks, se om jeg bryr meg.» Fremtidens unge og jævlige, de tenner lys og ruller jointer på gravstøtten, lener seg mot den, drar av seg de stive og illeluktende sokkene, spriker med tærne, skyller fjeset i vannkrana ved benken, puster sakte, kysser hverandre mildt og legger hatet til side.

1 Går det an å telle mennesker? Går det an å telle dyr? Hvordan teller man? Hvor mange bokstaver finnes det? Hvor mange netter har du funnet utløsning i søvnen? Hvor mange ganger har du sett deg selv i speilet og forventet noen andre? Hvor mange spørsmål har du stilt som forblir ubesvarte, og er det så farlig? 2 Hvem er du, og hvor mange av deg finnes det?

postglasial forenkling Et gresstrå som bryter gjennom isen. En blomstereng der det var et vann. En skog der det var et hav. Et ødeland der det fantes sted. En by midt i jungelen, en by på toppen av et fjell. Et palmetre i en stue på vestkanten. * Kyss smitter av i lampelys. Horisonten klipper fotografiet. Landskap som en snittet keiserbuk. Ansikt er bok og penn. Balanse er åpen dør. Kalde hender, varme. Spytt som smelter. Spytt som fordamper. * Månen er et sminket fjes. Rouge i frosne kinner. Kirkeklokker kimer over et stille sted. Et brennende ord på stavben skaper tåke, dreper de døde og gir liv til de levende.

kafkas amerika besøkt igjen Karl Rossmann kjører skateboard ned San Franciscos gater i 1978, de er flereogtyve, alle kledd til strid, Karl med en kniv mellom tennene, alle med amerikaflaggbandanaer på hodet. En røff gjeng på vei til krig, de suser nedover filmscenene i en utrolig fart, og fotgjengerne flykter. Folk har hørt om dette, det er nærmest en profeti. Byen er ikke evakuert, en gammel mann får strupen kuttet over, det spruter i en ensfarget regnbue. De er en ond sirkel av muterte ninja turtles. Midt i gaten står en naken Killah K. Det finnes ingen vei utenom. Det er nødt til å ende slik. Har du sett den scenen i Ringenes Herrefilmatiseringen, der ved den borgen, Gandalf og en gjeng med dudes dukker opp på åskammen, setter i nedover fjellsiden mot de sprikende spydene til en hær av orker. Killah K. kvesser tennene, gliser tankedøvt. Dette har ingenting med forfatterne å gjøre, Kafka er død, for faen, veit du dét, det er ikke snakk om å komme unna med livet i behold lenger nå. Ingen kan redde en litterær størrelse.

Med en sukkerbit som bokmerke og alle disse spørsmålene, går det an å besvare spørsmål med noe annet enn spørsmål? Nei.

Jeg har stengt hodet og åpnet et drikkested, det sitter fem menn ved bardisken, de drikker alle det samme, men det er tilnærmet umulig å identifisere hva det er. «Hva drikker dere?» spør jeg, «Det samme som ham», svarer de simultant, og det er dét som er tilfellet.

Skatinga ble det verre med, jeg lot det stå til, diskuterte meninga med livet istedenfor, sånn kan det gå, om du ikke finner ut av det kan du skate på det. Søvn er for pyser, eller vakre folk. Uskylden tar bolig i et rullebrett og et sammenkrølla menneske, så får vi la det stå til, det meste har ikke vondt av å putre litt for seg selv.

sfærer Det kan faktisk være at kornsirklene som slås stort opp i avisene er laget av utenomjordiske vesener. At de surrer rundt i atmosfæren, eller kanskje i skogene, kanskje under bakken, og har det godt her hos oss, at det er dét de driver med. At det de liker best er å sette på jazzfunkplater og tenke på kule katter, fristile med kompisene, knekke noen øl, rulle noen feite jointer eller drikke energidrikk. De dropper syre og knasker mdma. Spiser de deodorant? I månedsvis planlegger de sirkler, utfører sirkler. Det er det beste, morran etter, å betrakte alle overskriftene, å stå ved broa på romskipet ute i ionosfæren, kikke ned med teleskop på jordene hvor det kryr av bittesmå journalister og sjokkerte bønder. Å overhøre babbelet på FM-båndet utover kvelden med en whisky for hånden, kanskje ringer en av dem inn, påstår at han er et menneske, at han gikk forbi da det skjedde, at monsterne tok hunden hans, sugde den opp med en stråle av lys.

museum Jeg ser meg selv g책 rundt i en utstilling et sted i utlandet, Italia. Plutselig, det er virkelig plutselig, st책r jeg fremfor en statue som erstatter meg

Tuva Baust HĂ¸lland 22

Ekorn

Ville jeg ha klart å stoppe en trikk? Hvis jeg bare går ut i veien. Lukker øynene, slår ut hendene. Strammer sener, blod, bein. Alt blir hardt og sier stopp. Kanskje er det mulig. Jeg veit ikke om noen har prøvd, men jeg så en gang et ekorn som prøvde å stoppe en bil. Et tappert forsøk, det skal det ha. En stor varebil med hjul som støvet, hamret og skar i bakken. Ekornet stupte fra grøfta, rett inn i et frontlys. Hoppet, smalt, brakk, falt. Lyden gjorde vondt langt ned mellom skulderbladene. Hvordan kan en liten kropp lage, så høyt smell? Bilen kjørte videre i regnet, akkurat like stor, og etterpå var det stille. Veien blåste bort som søppel. Jeg satt med et siste minutt av et ekornliv i hendene. «Ikke ta det så tungt» sa jeg, «du klarte det nesten». Senere er det meg, mitt smell. Sammen med knust glass og spente muskler. Når jeg ligger der skal jeg kjenne på smerten og tenke på ekorn.

Ikke skad meg

De sier at det ikke er noe galt. De lyger hele tiden. I dag er jeg alene. Jeg står ved den høye skranken og spør legen pent om å få komme inn. Hun sier jeg skal sette meg ned og vente til de får tid. Mamma er lei, hun vil ikke følge meg mer. Men nå kan jeg veien, og jeg vet hva jeg skal si. På veggene er det bilder av kropper. Menneskekropper uten klær og noen til og med uten hud. De ser på luften, gjennom meg og videre. Jeg veit ikke hva de ser. Kanskje de ser på folkene utenfor vinduet. Eller på oss her inne, vi som fremdeles har klær og hud. Jeg har en blå ullgenser som klør. I sofaen sitter det en gammel dame. Hun har grå bølger i håret. Og krøller i huden. – Du kan sitte ved siden av meg, sier hun. Det er bare vi som er der. Hun vil at jeg skal si hva jeg heter, men jeg klarer ikke å svare. Hun blir ikke sur. Bare smiler og ser på meg, lenge. Hun lukter appelsinsaft. – Jeg trur du heter Marie, sier hun. Jeg rister på hodet. Den gamle damen strikker. Jeg syns det er rart at hun strikker luer når det er varmt, men jeg sier det ikke. Jeg har aldri sett noen strikke så fort. – Hvis den blir ferdig før du går, skal du få den av meg. Jeg veit ikke om jeg skal svare. Jeg burde svare, hvis ikke blir hun lei seg. Men jeg svarer ikke, og hun bare smiler. Jeg håper at jeg må sitte her lenge. – Takk, sier jeg. Jeg liker når hun smiler. Vi sitter der stille og luen blir større og større. Hun ser ofte på hodet mitt. 24

– Jeg liker at det er varmt ute, sier den gamle damen. Og veien er tørr. Det er trygt å gå. Jeg nikker. – Kroppen min tåler ikke å falle, sier hun. Skjelettet er så tynt at noe vil brekke. Jeg ser det for meg. Den gamle damen som faller ned en trapp og knuser hele kroppen. Den deler seg i flere biter. En vase som faller i bakken. Jeg blir redd for at hun skal reise seg fra sofaen. – Det er ikke farlig, sier hun. Jeg kommer hit for at de skal gjøre meg bedre. Jeg ser på den gamle damen, hun smiler fremdeles. – Jeg har også vondt. Jeg forteller henne at jeg har vondt hver gang jeg går ut av døra. Og jeg får vondt når noen snakker til meg, eller ser på meg. Men de sier at jeg er helt frisk. Moren min sier at det er jeg som bestemmer. De sier at jeg skal si at det ikke skal gjøre vondt. Og jeg gjør det, jeg skriker. IKKE SKAD MEG. – Kroppen gjør som den vil, sier den gamle damen. Hun har sluttet å strikke. – Det er som en tjukk ullgenser, vi veit ikke hva som skjer på innsiden. Det er som et land langt borte, tenker jeg.

Liket i skapet

Karakterer: Beate (25 år) Bjørn (23 år, broren til Beate) Monica (26 år, kjæresten til Bjørn). Scene 1 Beate står i leiligheten sin og maler på et bilde. Hun maler fort og konsentrert. Bjørn kommer inn døren uten å banke på. Hun hører han men snur seg ikke. Bjørn: Det ser ut som en bil. Beate (uten å snu seg): Det er ikke det. (Bjørn tar av seg ytterjakken, Beate går litt bakover og betrakter bildet sitt.) Beate: Det er en sjøstjerne. Den er litt overvektig. (Ingen sier noe, Bjørn ser på Beate. Hun fortsetter å male uten å snu seg. Som om hun ikke bryr seg om at han er der.) Bjørn: … Beate (oppgitt) Beate (snur seg og ser på han): Ja, unnskyld

(Hun setter seg i sofaen.) Bjørn: Du har maling på klærne (Hun svarer ikke.) Du veit det ser jævlig ut her. Beate: Helt greit. (Bjørn setter seg ned.) Bjørn: Beate, si noe. Beate: Hva skal jeg si? Du veit at du ikke hadde trengt å komme. Bjørn: Jeg ville det. Jeg er broren din. Beate: Ville du egentlig? Bjørn: Slutt og tull, jeg orker ikke det i dag. Skal du aldri bli voksen? Beate: Sånn som deg?

Bjørn: Sånn som alle. Alle blir voksne Beate. Beate: Jeg likte deg bedre før. Bjørn: Da var vi små. Beate: Du var ikke sur. Bjørn: Jeg er ikke sur, kanskje mer alvorlig. Og forberedt. Beate: Forberedt på meg? Bjørn: Blant annet. Beate: Du trenger ikke være forberedt på meg. Bjørn: Beate, alle må være forberedt på deg. (Pause, Beate stirrer bort på maleriet sitt.) Av og til skulle jeg ønske at vi kunne ha en samtale som faktisk handler om noe. Ikke bare løst prat. Og mye tanker som ingen forstår. Beate: Det vil alle. 28

Bjørn: Vil ikke du? Beate: Jeg liker tanker. Vil du ha vin? Hvitvin. Bjørn: Litt. (Beate finner frem et glass og fyller det til kanten. Bjørn prøver å løfte det, men gir opp fordi det vil søle. Han lener i stedet hodet fremover og slurper av toppen. Beate ler. Det ringer på døren. Beate blir skremt.) Bjørn: Det er sikkert Monica. Jeg sa at hun kunne komme innom en tur. (Beate ser på han, sier ingenting.) Bjørn: Hun hadde lyst til det, Beate, slapp av. (Bjørn åpner døren.) Monica: Hei, Beate. (Hun setter seg ned i sofaen ved siden av Beate og ser på henne. Bjørn setter seg i en stol og drikker vin. Stillhet.) Monica: Jeg har med en gave til deg. Ikke noe stort. Vet ikke om du liker den.

(Monica trekker en genser opp av vesken sin.) Den er egentlig min, men den passer meg ikke. Og da tenkte jeg på deg. Vi er nesten søstre nå, Beate, tenkte jeg i hvert fall. Som de damene i Stekte grønne tomater, eller noe sånt. Jeg liker den filmen. (Beate svarer ikke.) Jeg trur du og Bjørn ligner på hverandre. Sånn på innsiden. Beate: Nei, det trur ikke jeg. Monica: Men vi kan vel bli venner, allikevel? Beate: Takk for genseren. Monica: Passer den? Beate: Godt mulig. (Monica smiler.) Monica: Så fint du maler, hva skal det bli? Beate: Det er ikke ferdig, van Gogh snakket aldri om bildene sine før han var ferdig. 30

Bjørn: Hvorfor ringte du? Monica: Sa han det? Beate: Nei, jeg bare gjetter, han virker som typen. (Monica ler.) Bjørn: Hvorfor ringte du, Beate? Beate: Jeg ville snakke med deg. Jeg kan godt snakke om noe alvorlig, altså. Hvis det er det du vil. Bjørn: Ja gjør det. Beate: Jeg har drept en mann. Bjørn: Nå får du faen meg gi deg. (Han reiser seg opp.) Monica: Har du drept en mann? Ikke på ordentlig? Beate: Han var helt ekte. Jeg slo han i hodet med en stor pinne. Jeg måtte slå han mange ganger, han sluttet ikke å røre 31

på seg. Kanskje greinen knakk, jeg trur faktisk det. Bjørn: En pinne? Det er imponerende, det skal du ha. Hva gjorde du etterpå? Beate: Jeg fant en ny pinne og slo videre. Bjørn: Herregud, Beate, du trur vel ikke det er enkelt å slå i hjel et menneske? Beate: Jeg veit at det ikke er enkelt å slå i hjel et menneske. (Bjørn begynner å gå rundt i rommet. Monica blir sittende å stirre på Beate.) Monica: Jeg er redd. Bjørn: Slutt, Monica. Beate: Han er borte nå. Han er død, skjønner du? Monica: Nei, jeg forstår ikke. Er du sikker på at han er død? (Beate tenker seg om.)

Beate: Han rørte seg ikke, det var mye blod. Veldig mye. Men blod forvirrer meg. Er det ikke sånn at kroppen blør så lenge den er i live, men når den er død kan den ikke blø mer. Forstår du hva jeg mener, Monica? Det er ikke sikkert han er død, men jeg slo hardt. (Bjørn finner frem jakken han har lagt fra seg på stolen og går mot døren. Beate reiser seg, løper bort og stiller seg mellom han og døren.) Bjørn: Beate, jeg orker ikke. (Beate gir han en klem, han klemmer ikke tilbake men dytter henne ikke bort.) Beate: Ikke gå ennå. Bjørn: Jeg liker ikke klemmer. Beate: Ikke jeg heller. (Bjørn klapper henne et par ganger på ryggen. Monica kommer bort.) Bjørn: Husker du den gangen du fortalte at du hadde satt fyr på skolen. Jeg trudde på deg. Jeg trudde du var gal. 33

Beate: Du var den eneste jeg fortalte det til. Bjørn: Jeg hatet deg etterpå. Beate: Det var sant. Bjørn: Det var ikke sant Beate, hvorfor var det ingen som merket det? Beate: Jeg slukket den etterpå. Monica: Hvor er han nå? Bjørn: Det er ikke sant, Monica, skjønner du ikke? Det er sånn hun er. Monica: Det veit du ikke, Bjørn. Hvor er han? Beate: Det veit vel ikke jeg. Monica: Du må jo vite det! Bjørn: Du er alltid så jævlig naiv. Ta deg sammen.

Monica: Hold kjeft, Bjørn. (Monica slår han og begynner å gråte.) Beate: I skapet. Unnskyld Monica, det var ikke meningen å skremme deg. (De ser bort på skapet som står på den andre siden av rommet.)

Ellen Wiborg Forfatterens tekster er etter hennes eget Ă¸nske kun tilgjengelige i den trykkete utgaven av antologien.

Ole-Petter Arneberg 38

Utdrag fra et romanprosjekt

«Sitter du på hånda mi?» Flua letter og dunker gjentatte ganger mot vindusruta, setter seg igjen, denne gang på musepekeren. «Vil du se The Fly?» spør jeg, «Fluen?» Flua blir sittende. Jeg finner fram filmen på harddisken og starter den. «Den handler om en fyr som lager en teleporteringsmaskin, men som sakte omvandles til en flue etter å ha blitt overført, fordi en flue har lurt seg inn i kapselen», sier jeg, men da har flua allerede forsvunnet. Jeg lytter etter summingen. Hele tiden. Den har vært hos meg i flere dager nå. Inne på badet. Mens jeg lager mat. Mens jeg runker. Vi har opplevd mye sammen. Jeg tar meg i å savne ham de gangene han forsvinner på den måten. «The Fly er en klassiker», sier jeg ut i tomme lufta, eller rommet: et grått kvadrat, en hybelleilighet jeg skal bo i omtrent et år, en gjentakelse av rommet året etter videregående, på Kringsjå i Oslo. Jeg kan ikke si jeg har savnet det. Jeg befinner meg i Bø. Hvorfor går jeg nok en gang på et forfatterstudium? Jeg har vel savnet et sosialt liv og hatt en tanke om at venner forsvinner og nye må anskaffes. To kamerater kommer inn døra, vi er i ferd med å se Gus van Sants Paranoid Park. Jeg er overbevist om at min egen subjektiveringsprosess så å si befinner seg i denne filmen. Hovedpersonen Alex ser like innesluttet ut som jeg må ha sett ut da jeg vandret rundt med skateboardet mitt i ungdomstida. Jeg ble vel aldri noen god skater, derfor hang jeg mest etter de som var eldre enn meg, studerte dem i stillhet. Alex skater for seg selv i innkjørselen hjemme, han forbereder seg på den dagen han er klar for Paranoid Park, men han er kanskje overmodig da han først drar ut dit. Han blir sittende på brettet sitt og se på de andre, låner det bort til en eldre 39

fyr som vil prøve det. Etter at de har kommet i snakk blir Alex med for å hente noen øl, og de hopper på et godstog sammen. En sikkerhetsvakt ved jernbanelinjene får øye på dem, han kommer løpende mens toget går og slår etter dem med en Maglite, i håp om at de skal hoppe av, men Alex slår tilbake med brettet. Sikkerhetsvakten faller over en jernbaneskinne og blir kjørt over, delt i to, av et tog som kommer i motsatt retning. Det er seg selv Alex møter når dette skjer, subjektet, han har ingen å henvende seg til i møte med uhellet eller drapet. Valgene er hans alene, og han bestemmer seg for ikke å røpe noe til politiet, venner, familie. Han slår opp med kjæresten like etter de har ligget med hverandre, etter jomfrudommen er tatt. Det første hun gjør etter den følelsesløse akten, er å ringe en venninne for å fortelle hvor fantastisk det var. Alex orker ikke å forholde seg til kravene hennes og skjønner at han må bearbeide ulykken for seg selv. Fra en venninne får han ideen om å begynne å skrive, hun skjønner at noe plager ham, og i all hemmelighet henvender han seg til henne i brevform, men med hensikten å brenne alt sammen når han har kommet seg gjennom det. Min egen hendelse inntrådte etter jeg hadde slått opp med kjæresten min på den tiden. Hun tok jomfrudommen min, og jeg trodde ikke på henne da hun sa jeg hadde tatt hennes. Jeg slo opp med henne like etter, uten å ha gitt forholdet en sjanse, noe som gjorde henne så rasende at hun skjelte meg ut i offentlighet, en kveld ute på byen, men jeg husker ikke det som skjedde like etter, det var en av disse «svarte» kveldene. Det er blitt mørkt ute. Vi går hver til vårt i gjensidig anerkjennelse av filmen. Jeg sitter ved skrivebordet på hybelen i Bø og stirrer inn i refleksjonen i vindusflaten. Jeg legger meg. Sover. Våkner opp og forbereder meg 40

til reisen. Søskenbarnet mitt skal kjøre meg til min mors bursdagsfeiring på Rjukan. Jeg legger skateboardet mitt i bagasjerommet. Vi snakker mesteparten av bilturen. Jeg vil snakke om incestuøse barneleker fra da vi var små, men ender opp med å fortelle om galskap, at jeg jobbet på et hjem for psykisk syke i tiden før Bø, i Oslo, og at det har vært bra for meg. Vi stopper bilen ved et tjern i skogen. Hun kaster en kvist i vannet og forklarer at ordet «plask» i grunn er dekkende for lyden vi hørte da den traff vannflaten. Jeg ler. Hun spør hvorfor jeg ler, men jeg kan ikke svare. Hun vil snakke om kosthold og slanking, så jeg forteller henne at jeg jogger og forsøker å opprettholde et kosthold bestående av knekkebrød, grønnsaker og en smoothiemikstur med frosne blåbær, banan, eplejuice og yoghurt. Idet vi nærmer oss Rjukan finner jeg fram et lite kamera og filmer korte sekvenser ut frontvinduet på bilen. Tagninger av mitt eget blikk på disse kjente omgivelsene, jeg filmer den gamle skateplassen i sentrum, og til slutt at jeg beveger meg ut av bilen, henter brettet i bagasjerommet og går mot inngangsdøren til mormor. Jeg omfavner mormor. Hun har besøk av en venninne som stolt viser fram sitt barnebarn på forsiden av en fylkesavis. Jeg erindrer mormors stolthet av meg på forsiden av lokalavisen en gang. Dette andre barnebarnet er visst ungdomspolitiker, hun har holdt en tale ved FNs generalforsamling og jeg får vite at hun er med i partiet Høyre. Mens jeg blar etter saken inni avisa, forteller de meg at den ikke er trykket på innsiden, «er det mulig å glemme hovedsaken?» spør hun. Etter hvert kommer pappa, som forklarer at han bladde gjennom avisa utallige ganger uten å finne saken. Dette gjør meg visst lykkelig, men uten behov for å dele det. Jeg takker ja til kaffe og baileys. Deretter drar jeg og pappa hjem. Jeg gratulerer og omfavner mamma. Vi 41

lager mat. Vi snakker. Røyker. Blir brisne. Jeg tar bilder av mamma som kysser pappa, pappa som kysser mamma. Glade. Lykkelige. Jeg snakker om Anders Behring Breivik med pappa. Vi snakker om Utøya. Dødsstraff i Norge. Pappa sier: «Hvis vi som folk hadde fått mulighet til å stemme over om han skulle dø, hadde jeg nok stemt ja, jeg må innrømme det.» Jeg sier: «Jeg forstår hva du sier, pappa, men …» og ikke noe mer. Den natta våkner jeg fra et mareritt og går med ett ut i stua, plukker opp kameraet og filmer i mørket. Måneskinnet gjennom vinduene. Skrur på et lys på kjøkkenet. Går mot kjøkkenskuffen. Drar den ut. Videoen stopper. Full lagringskapasitet. Så sletter jeg en video og knipser bilder av meg selv med en kjøkkenkniv i hendene, plasserer den foran penis og ler høyt for meg selv. Så går batteriet. Jeg pakker vekk kameraet. Spør meg selv om fortsettelsen og får bilder jeg ikke vil se, gjennomlever en scene i filmen Ken Park, hvor en gutt går inn på besteforeldrenes soverom med en kniv, overbeviser meg selv om at jeg har kontroll, at det finnes en mening bak disse handlingene. At jeg fanger spøkelsesscenarier med filmingen og fotografiene, at alt vil forsvinne, er vel det jeg tenker.

hvorfor er jeg liksom levende? jeg ville ikke ha kontakt med mennesker shut-in ville det eneste mennesket som elsket meg vondt sånn er det å være sånn som jeg var jeg stod opp en morgen og den var som alle andre tv-serier hele dagen, eller febrilsk googling av ulike navn pornhub.com tilfeldigvis kom jeg over en youtube-video hvor jeg om og om igjen så døden i gamle nintendospill

er jeg kjønnsforvirra? jeg vurderer å kjøpe en hdmi micro male to hdmi female adapter/converter

ny-stories #1 jeg fikk meg aldri til å løpe vi kom oss aldri til nike town jeg kjøpte to bukser som ikke passet stirret intenst på kumlokk trappenedgang subway jeg var redd for å besvime og våkne opp som michelangelo i turtles uten et eneste ønske om å rope kowabunga

11111 bryter opp hos forfatterkollega drar hjemover går hele veien selv om jeg har vondt kne føler meg freesh på løkka i ny jakke kommer hjem heller oppi et glass laphroaig til meg selv 100ml eller mer, kanskje 200ml jekker opp en øl setter meg i stolen ser at Min Kamp ligger på bordet begynner å lese leser i fire timer faren hans ass faren min ass gråter innimellom faren min er grei føler meg bra kjæresten min kommer hjem hun tuller litt med puling og sånn vi snakker litt sånn åssen har du hatt det åssen har jeg hatt det gidder egentlig ikke å pule nå, selv om vi puler ganske mye ellers føler oss harmoniske, gir det inntrykket til hverandre så legger vi oss

[ O L E _ P E T T E R _ A R N E B E R G ] _ PA L _ W I I ABSTRAKT Done: 7.3% Down Speed: 1.2 MB/s ETA: 1h 53m [Ole-Petter Arneberg] takes you to the stunning lands of Bionis and Mechonis. The landscapes are vast, offering over 100 hours of immersive gameplay. Whatever you see in the distance can be reached giving you real freedom to explore and plot your way around quests. Combat is in real time and you are free to roam the seamless universe without having to endure random encounters making [Ole-Petter Arneberg] a real departure from traditional RPGs. [Ole-Petter Arneberg] brings to life a universe where two titans â&#x20AC;&#x201C; Bionis and Mechonis â&#x20AC;&#x201C; collide in a war that knows no end. As the aeons pass the lifeless bodies of the titans remain and life soon evolves on each world. The two main races, the Mechon (a race of robots) and the Homs (humans) are locked in battle for control of the world. You join the battle for Bionis to repel the invasion of the terrifying mechanical army and uncover the secrets of a mystical sword called the Monado.

kjærlighet #1 i en alder av tjuetre fant jeg kjærligheten til alt absolutt alt men jeg har ikke lyst til å høres ut som geir gulliksen selv om jeg elsker ham òg

working class hero karikerte en massemorder eller hollywoodmorder med kniven jeg akkurat hadde skapt en ekstra salat med de hadde ikke regna med en ekstra salat på psykiatrisk avdeling men så heller ikke ut til å bry seg helst vil de ha «en skikkelig kjøttbit» som var det han spurte etter han som kom inn kjøkkendøra omtrent som en zombie mens jeg var i rollen som morder

battlefield 3 realismen i dette spillet fikk meg til å føle at jeg hadde drept et menneske lengselen var forbi og jeg kunne gå ut og lukte på lufta

det er interessant å vite at jeg til slutt dreper flua jeg åpner døra i et håp om at den skal forsvinne men det er for sterk vind så jeg gir opp surrer rundt veiver håndflaten ukontrollert og skader langfingeren ikke lenge etter er flua død men intensjonen var ikke å drepe jeg har glemt hva jeg ville når flua først er død men der svirrer den rundt meg igjen jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

Arne Henning Ă&#x2026;rskaug 52

Vi mistar Fluge

Det er ikkje måte på kor nøgde vi er med oss sjølve, kor oppkveikja vi er, kor tilfreds vi er med at dagen endeleg er komen, her vi hikstar i takt med bjørkeslaga, gliser så vi bløytast, høyrer korleis det singlar når flaskene våre trefst, her vi dampar som nykoka poteter, funklande kroppar som omnen kveser etter, her med Fluge i midten, Fluge som vi krokar oss rundt, syng for, klappar og trampar for, som vi etter tur rotar til i håret, som vi byter på å klemme med blaute bryst og flate hender, Fluge, som vi overrekkjer den store pakka vår til, Fluge som no sit og klemmer ho, akkurat slik vi har sett føre oss. Vi klarar knapt å halde oss rake. Det sitrar i føtene, brotnast i knea, vi må setje oss, nakne skinn på nakne briskar, prøver å styre oss i det helsinga saktmodig vert lese opp, Til Fluge, vår eigen Esther Williams, gratulerer så mykje frå oss «symjarane». Vi skjerpar oss, vil ikkje gå glipp av noko, ikkje ei einaste rykking, ikkje ein einaste geip. Vi har sett fram til denne stunda, har venta altfor lenge på ho, kvar for oss har vi kneggja av tanken på ho rett før vi har sovna, humra av ho i dusjen om morgonen, saman har vi vore løynske og avvisande, loge og prata det vekk, og no, no er ho her, stunda då gåva endeleg skal opnast. Vi krummar oss berre nærare, tettare, i det Fluge gjev seg i kast med å flengje opp papiret, ser korleis remsene skrapast av og svevar ned mot dei vassdrukne steinhellene, korleis råma tyt ut og måleriet inni kjem til syne, kikar om kapp frå dei faste plassane våre, tutar som oppheita tekjelar. Fluge lyftar biletet til seg, granskar kva i alle dagar vi har funne på denne gongen, akkurat slik, akkurat slik vi ynskja. Vi finn på så mykje løye, driv på med så mykje fjas, er kjend for det, folk tenkjer ofte det om 53

oss når dei ser oss i symjehallen eller på skjenkestadane. Fluge stivnar. Vi ser korleis hudfalden under auget byrjar å dirre, korleis innsidene av låra strammast. Endeleg, akkurat no, det har vore eit skrøpeleg år, vi er nedtogge og oppbrende, og vi treng det her, treng det så inderleg. Men Fluge, Fluge flirar ikkje, verkar ikkje å ha ord til oss, ingen takk, ingen blest, sit der berre som ei våt fillerye, kruksen og gråbleik, kikar spørjande mot oss, blunkar og freistar å få augekontakt. Det er ikkje alle som får det med seg med ein gong, går litt tid før vi kan tru det, før det sig inn. Vi delar oss. Somme av oss held fram med skjemtet, tek berre ekstra godt i, heller i seg nokre skålar, skvett vatn på kvarandre med tærne, ler og lèt som ingenting. Resten har mista dunsten, set frå seg flaskene, veit ikkje kvar dei skal gjere av seg, kvar dei skal feste blikket, klør seg taust i dei stive tustane under navlen. Stilla deira smittar, siv ut i rommet, og tvinger det gustne i oss andre, snart er det berre røykvisling som fyller rommet. Vi vert verande slik ei stund, nedsøkkte og blasse, til nokon kvelvar ei flaske og dreg oss tilbake til Fluge. Herregud, herregud, er det mogleg, ser du det ikkje, skjerp deg, ikkje skap deg, gauk, trave, at det går an, at det går an, ser du det verkeleg ikkje, tosk. Lågmælte sneiord vert spruta frå alle kantar. Fluge svarar ikkje, held fram med togna si, bit seg i kjaken, er innholen og vengeskoten, byrjar å riste med foten, gulpe, skjønar at det slett ikkje var slik det skulle verte, vil så gjerne forstå kva som skal sjåast på biletet, i portrettet av den smilande, skjeglande framtoningen kledd i den 54

skrukkete frakken, dei møkete støvlane og den tronge undertrøya, nedsigen og medteken med beina i kross på ei prydeleg trone ute i bjørkeskogen, i eine handa eit konjakkglas, i andre ein røyk. Vi ser det, vi har sett det heile tida, kjenner posituren godt, det fælslege i møtet med det staselege, har sett han fleirfaldige gongar. Fluge er unødig tverr og urimeleg som ikkje fattar det. Den mest standhaftige av oss stemmer i ein ofseleg gapskratt i eit forsøk på å bringe tilbake rallinga i rommet, held rundt vommen for å vise at det vert ledd så det gjer ilt, men vert fort tystna ned av nokon som bles så oppgitt med kjeven at panneluggen brusar. Fluge driv ikkje nærare oss i heile teke, har i staden teke til å hakke ut skummande ordlydar. Ingen av oss gidd å høyre etter kva som dryp ut, lét Fluge berre halde på, boble og sleve. Vi hadde venta mykje, er i grunnen ein tolmodig bande, men vi hadde ikkje trudd at Fluge ikkje skulle få det med seg. Omnen snerrar, vatnet rislar, røyken kvervlar og vi murrar. Ei flåkjefta røyst bryt ut og gjer krav på lokalet. Helvetes bursdagssatan, det er jo deg for helvete! Ser du ikkje? Det er deg! Når du reparerer, fyller ei litt spakare stemme på. Fluge klarnar opp i andletet, kastar seg på nytt over portrettet, stoggar med å riste og skumme, saumfarar kvar bit av biletet, får etter kvart ei lita skaking i venstre munnvik. Vi skal til å tolke det som eit ettergjevande smil, ei tilbakevending, skal til å ta eit etterlengta, samla sup etter anden, etter låtten, då Fluge seier: Det liknar ikkje noko særleg, eg har aldri sett slik ut. Og no må vi protestere, her må vi komme med svar på tiltale, her må vi reise bust. Vi orkar ikkje denne toskeskapen, minespelet, ikkje i dag. Det er ei beinveges attgjeving, likskapen er ikkje til å ta feil av, alle er einige, det er regelrett krenkjande av Fluge å påstå noko anna. 55

Fluge bykser brått framover, gjer eit froskeskot i forsøk på å komme seg ut. Vi tillèt det ikkje, er kvikke til å sperre rømmingsvegen, ber Fluge setje seg igjen med raspande auge og trugande røyster, spør om det der verkeleg var naudsynt. Det her er skammeleg. Eig Fluge verkeleg ikkje skam? Vi rådslår, kavar med hendene til vi kjem fram til ein siste bergingsplan, ein siste før vi kapitulerer. Vi lét flaskene liggje, tek Fluge og måleriet med oss ut av badestova, marsjerer gjennom dusjane, stampar ut i garderoben, inn på handikapdoen, viskar vekk dogga i spegelen, stiller Fluge opp framfor, held portrettet opp ved sidan av, peikar og kaklar om kvarandre. Sjå då, sjå då, sjå då, sjå då, sjå då, sjå då, sjå då, sjå då, sjå då, sjå då, sjå då, sjå då, sjå då, men så sjå då!

skakingsnotat

støyter skallen i ruta, høgg meg vaken, hovudet slengast rundt som om det var hekta på krok, i glasruta, i seteryggen, i lufta, er ein dinglande og hengslete kjøtbylt, er siglande slakt på nattbussen, lev på nåden til svingane, lét dei rykkje og drage i meg, skape brummande feitt i svelget, væte som må tvingast opp, reiser meg, stør meg til setet, vaklar ut i midtgangen, bussen dreiar, er ein fallande, jamrande ekvilibrist, skuvar vekk drøsande passasjerar, kjem meg ingen veg, brå visling som trengjer seg gjennom tanngarden, steinsprut i bringa, vin som smakar betre på veg opp, rislar nedover kleda og treff golvet, blir bede om å gå av med kaia, på haldeplassen, sig saman, kjaken på asfalten, kvin i øyra, rullar, gapar, korkmøll kravlar ut av munnen, attklistra vengjer, det er menneske inni konteinarane bak inngjerdinga, høyrer korleis dei krafsar og pip

skakingsnotat

armar stikkande ut av snøfonnene, haler i meg, trekkjer meg opp frå asfalten, vinsjar meg inn, porten, trappene, gangane, inn på soverommet, fell ned, blir kvista av våte fingrar, syg på den mjuke, ruglete borken, den lunkne tunga inni kvisthol, skortar ikkje på fordjupingar i kroppen, har holrom i låret, James Spader og Rosanna Arquette, i korsryggen, Jude Law og Jennifer Jason Leigh, bles, kveikjer, gneistrar, er ihopekvåa, ustø i sveitta, seigt, klamt skinn, ribbebein som gnissar mot ribbebein, blaute, brokete, men fastskrudde, det surklar i rørslene, er ikkje brukande til anna enn brote, til brotesvæve, å vere i ro medan bosset knitrar i væta, fletta saman i klissen røyk, til klapringa av raudbleik sevje, eller sjy, er ikkje brukande til anna

skakingsnotat

sloknar, byrjar å frese i brystet, produserer ei vassen, slafsande uling som set seg i veggen, får trevirket til å rumle og gøy, til å trengje seg inn til naboen, inn til hin som bur bak attlatne gardin, får det til å dirre i brillene hinsar, hin som sit der under knitrande øyreklokker i lysfliken frå skjermen sin, eller framfor ei stotrande symaskin, saum og maskingevær høyrest likt ut gjennom panelet, hin som tenkjer at ei natt, ei natt skal hin trekkje dei tilsulka, nedstøva forhenga sine til sides, late opp vindauget så høgt hin klarar, strekke seg ut, kroke den skrale kroppen sin mot vindauget vårt, hamre på det, med attknyta hand, eller med ein vedkubbe hin har liggjande i tilfelle hin treng slagvåpen, tør aldri å tenkje ut denne tanken skikkeleg, hin har lese at djupsovande menneske kan bli iltre, drapslystne om dei vert bråvekte

skakingsnotat

skulle gjerne hatt dagen, halsen raslar, avlar fram langdryge, vætefattige andedrag, tenkjer på levra som no i sitt eige nøysame, stilleferdige tempo reinskar ut inntaket frå organismen, på seinkinga av acetaldehydet si signingsferd gjennom blodstraumen, korleis rotbløyta frå i går støytvis prøver å fare i frå kroppen, på den overspente, kjensleborne ubalansen som kjem til å kome, på setteveden, setteveden i hovudet som har brunne sidan kroppen slokna, skapa sprekkar i fundamentet, kjem til å få skallen til å brotne seinare, kan gongen, veit å finne fram i stollane, kjem til å hive på meir, kjem til å få det til å drynje i dei møyre, røykfarga hòlene, skulle gjerne hatt dagen til resaca, kome meg ut av gruvene, lege i vasskanten, skylt frå meg, veit ikkje om det ville hjelpe, veit meir om å vere i bakrus enn det å vere full, veggane er oppheta til brestepunktet, kan berre liggje i ro, vente på at steinmassane skal losne og velte inni røyken

skakingsnotat

kjem dragsande med ei svie, kitlar under huda, som elveblest, byrjar å sirle i hugset, var bogen med ein fot i utslagsvasken då mobilen tok til å skjelve mot furua, la frå meg naglesaksa, sjangla ut av kummen, hadde venta på duringa i bordplata heile kvelden, kvelva, var bistert i golvet, reiste meg, labba berrføtt mot stovebordet, skumpa borti klaffen med hofta, blafrande støyt inn til beinet, skvatt borti ei korg med nyste ståande i bokhylla, brorparten av garna nytta høvet til å deise i golvet, til å sigle same vegen som det heller, nokre av dei fekk fart på seg, trilla heilt bort til trappa, heiv seg over kanten lik lemen, stemma i røyret som skjemdest, ligg ved sidan av meg no, lyftar opp dyna, ikkje noka sårgrop, ikkje nokon nye søkk, berre eit blåmerke, som om noko levande har blitt stempla i hel innanfrå, blitt ei blodig såpeboble i skinnet

På veg ut av bilen Ei novelle

Ein seksfota blindpassasjer – Skjult tollekniv – Sjanglande inn i tropenatta – Samtale med kokande hund – Ein tatovert kjenning vaktar utestaden – Angrep og berging – Oppvakning – Khepriforfølgd – Ein skuggete fristad – Etterverknadar – Flugene vert lokka fram – Sjukebilen fer forbi – Brot på § 1–5 i alkoholloven

På veg ut av bilen finn eg ein tordivel i jakkelomma. Varsamt set eg meg ned, stør ryggen mot framhjulet til pickupen, medan eg legg han på handbaken, lét den fiolette, kavande undersida skine mot meg, saumfarar han. Han er ikkje store karen, vanleg skogtordivel, antenner og bein ser ut å vere uskadde, men oversida er sprokken og oppraspa, manglar nærast ei dekkvengje, har sikkert rive ho av med messingen, gjennomhola panserskjorta hans då eg fikla etter nøkkelknippet. Det må lukte regelrett drit av jakka, blir slik av å rote rundt i lyngen ein heil dag, angrar på at eg ikkje skifta klede før eg fór nedover. Eg ser ingen grunn til å drive biologisk kontroll i intimsfæren, bestemmer meg heller for å setje i verk ei flytting av artsmangfaldet ned til asfalten. Eg vert sittande ei lita stund og sjå korleis han stillferdig kreker seg bortover parkeringsplassen, før eg reiser meg og går i same retning, passar på å ikkje stampe han i hel på vegen. Høgre handa plantar eg i lomma, klemmer ho kring skaftet, vil ikkje at det skal synast. Eg svelgjer medan eg trakkar meg over plassen, bustar og grev meg i håret, har aldri hatt så lange tjafsar før, har vakse grueleg denne våren, på kontoret seier dei at eg kler det. Det er seigt og døsig i lufta, som å sjå gjennom ei flaske, kan ikkje hugse at det har vore så heitt på kveldstid her før, altfor varmt til å gå rundt med jakke. I fram62

setet på ein gamal Hiace sit ein semulefarga labrador, glirer og strekk tunga si mot meg, verkar hånleg, geipar meir enn alt anna eg har sett før i livet, gøyr likesælt når eg nærmar meg. Eg mullar noko tull tilbake til han, deretter mot bakken, slevar. Gurglinga går over i lågmælt banning i det eg rundar bilen og ser kven som er i døra borte på Tvinten. Eg nikkar ei kort helsing og prøver å rekne ut kor mange månadar det er sidan sist. Du kjem ikkje inn, er det fyrste Edvin seier til meg på like lang tid. No må du gje deg, eg har no ikkje drukke noko særleg i kveld, svarar eg med stramt andlet. Det er ikkje anna å gjere, stotrar ikkje, vippar ikkje, eg er vand med det her. Du kjem ikkje inn med han. Edvin løftar eine handa si slapt i retning av jakkelomma mi. Du kjem ikkje inn utan han heller, held han fram medan han lét kroppen sige ned frå barkrakken dei har plassert framfor døra. Det er nok lurast å sove det her av seg, Kim. Du skal vel på arbeid i morgon, du som alle andre? Driv ikkje du og instituttet på med eit felt oppe på Fatlaberget? Høyrte det gjekk bra. Ta kvelden, Kim. Edvin legg armane i kross, brungylne, kjøtfulle armar der huda nesten ikkje er synleg under dei frodige rissa han har sveipa seg inn i. Innanfor verkar det å vere roleg, berre dempa summing som trengjer seg ut til oss, altfor tidleg på kvelden til større ristningar i glaset. Eg er blitt heitt i hovudet, har hekta auga inni skinnet til Edvin, stirer beint inni blekket, granskar kvar einaste bit av eksoskjellettet hans, vil sjå vekk, men klarar det ikkje, får det ikkje laust uansett kor mykje eg blunkar. Eg høgg haka mi mot han, litt for brått, overkroppen fyk med, at eg ikkje har kontroll på vekta lenger, må gripe etter eitkvart, grip etter Edvin. Han tek imot, held meg oppe, som ein eikehjort lukkar han kjevane sine rundt meg, klar til å kvelve meg. Men Edvin rører ikkje på seg, rykkjer ikkje 63

til, hiv meg ikkje over ende, han er vand med det her. Eg riv meg laus sjølv, ryggjer, snur meg og går. Ta kvelden, Kim, seier Edvin spaklynt til skallen min. Eg har lyst å gryle eit eller anna tilbake, greier det ikkje, svelgjer og legg på sprang. Neste morgon kvepp eg meg vaken av nokre grinande måsar utafor bilen. Eg dreg inn alt eg kan av luft medan eg fiklar etter rutesveiven. Det sildrar frå håret, svir og dryp i nakken og andletet. Sola har prøvd å støype meg fast til bilsetet, klistra skjorta mi til skinnet, laga ei kvelande sommarrustning, kjem ikkje til å få ho av med det fyrste. Einaste tørre på meg er augelokka, innsokne og ruglete som om dei har prøvd å etse sund augeeplet. Det held ikkje å sitje her med glaset opent, må komme meg ut, må finne litt skugge, få av meg skjorta. Eg grip etter handtaket og lempar meg ut, hostar væskelaust i møtet med bakken, skremmer vekk fuglane. Eg kjenner att rasteplassen, bustadfeltet rundt, den gamle busslomma eg har parkert bilen i. Det er ingen stad å gjere av seg her, må komme litt vekk for å finne ly. Sola vert trilla som ein gjødselball etter meg, ned bakken på andre sida av vegen, langs gangstien med elva, forbi kopisenteret og den utflytta keramikkverkstaden, finn ikkje skugge nokon stad, ikkje utan folk, alle stadar er opptekne i varmen. Eg hugsar på undergangen borte ved ungdomsskulen, peilar meg mot han og finn ein benk inntil muren der. Under benken ligg det ei avis på vranga. Eg tek ho opp, riv av nokre av dei midtre sidene og fører flaka opp mot ansiktet, prøver å smørje sveitta inni papiret, skrubbar ho godt mot skjeggstubbane. Det kjølige papiret mot huda får meg til å stynje, gurpe opp søtvoren luft frå magen. Ei skjerande kauking gjer krav på merksemda mi, får auge på ein seks, sju soldunstande gutar surrande rundt borte på volleyballbana. Dei spelar ikkje; bannar, ler, sparkar sand og kastar pinnar på 64

kvarandre. Gårsdagen sig seg inni hugset, rapsar tak i større deler av medvitet. Eg baksar av meg skjorta, riv og utvidar ho i kragen, tørkar armholene med ho før eg kastar ho frå meg. Svelginga byrjar å ta meg igjen, vart ikkje ferdig med det i går. Eg puttar lange- og peikefinger strakt ned i svelget, stempling i brystet før eg gulpar opp ei spenevarm, gul væske, spyttar ut det som ikkje kjem av seg sjølv, brukar handflata til å tørke det ut av skjeggstubbane svelgjer igjen før eg gjentek rutinen og brest meg tom. Du? Går det bra, eller? Eg lyftar opp hovudet, nokre gutar står framfor meg og koper, same som sto og leika seg borte på bana, pipestilkar alle saman. Eg svarar ikkje, bles nedi fanget, det dryn i kroppen. Du? Skal vi ringje etter nokon? Røysta kjem frå guten som står nærast, ein rak gut med blanksliten brystkasse. Spør han då, seier ein annan, ein av dei bakarste, ein langhalsa, arrete gut som framleis har skjorte på seg. Ja, vent då, for faen, ser du ikkje at han er dårleg, svarar den blankslitne. Det går bra, seier eg. Eg er berre litt varm, er så jamrande heitt her for tida. Har de vatn? Brus? spør eg før dei rekk å seie noko meir. Eg får ei halvtom flaske med oppkrafsa etikett og svart, småskummande innhald i fanget. Eg skrur av korken og drikk opp alt i eit drag. Væska er lunka og sukra, flugevin, men ho hjelp. Spør han då, gjentek den langhalsa, har ei tynn, kvinande røyst som driv seg langt inni øyregangane mine. Gje no faen, skrik den blankslitne. Så mykje mas med deg, du må – Den blankslitne vert avbroten av alarmulinga til ei forbikøyrande sirene på brua over oss, ei som piskar og bit i skallen. 65

Kva var det, støyter eg frå meg utan å vente svar, set frå meg flaska på bakken. Veit ikkje, seier den blankslitne og gyngar med skuldrene så det knakar. Trur det skjedde noko på Tvinten i går, slåsskamp eller knivstikking. Dørvakta, seier ein stuttvaksen gut med klam pannelugg og snus under leppa som så langt ikkje har laga lyd. Spør han då, pistrar det frå den langhalsa igjen. Eg smell ei flat hand nedi benken, nokre av gutane fyk bakover, andre storknar. Eg smiler, legg ei hand inni knehasen til blankslitne. Han rører seg ikkje, byrjar å stryke han langsamt nedover leggen, ser han i auga og gliser, kjenner eg er på veg tilbake no, lågtliggjande radiatordis overalt i byen, men det skal eg tole. Alt eg treng er å få meg ein klypp, skal bli godt å få raka seg etter gammalt. Kva skal de ha? spør eg og slepp taket.

Ann Kristin Grinden 68

Kjærlighet

Frid spenner borti juccapalmen. Vi sitter på verandaen hennes. Hun sier hun satte den ut for å dø i januar, nå er det juni og den lever ennå. «Jævla juccapalme», sier hun. Bladene er brune, stammen er slakk, og den er på vei til å visne. Jeg tenker på kjærlighet at planten foran oss er som kjærlighet. Frid fortsetter. «Leo reiser bare fra meg, til Afghanistan», sier hun. «Jeg har i hvert fall leiligheta. Jeg burde gi ham et slags ultimatum. Snart får han velge, enten blir det meg, eller så blir det Afghanistan. Det er vel ikke så vanskelig valg, akkurat.» «Nei, det er jo ikke det», sier jeg. Hun løfter opp planten og kaster den over rekkverket. Jeg måper. Jeg visste ikke at hun var så tøff. «Jeg visste ikke at du var så tøff», sier jeg. Hun smiler. Vi går mot kanten, stirrer ned på en flat plante med masse jord over seg, knuste keramikkskår ligger rundt. «Traff den noen?» spør Frid. «Jeg tviler på det», sier jeg. «Jeg syntes jeg hørte noen skrike», sier hun. «Det var nok bare lyden av potta som knustes», sier jeg. Hun nikker, er enig, så klart hun er.

Studieteknikk

Jeg sitter hjemme og leser. Har eksamen snart. Jeg leser om kriger og sånn, sier jeg gjennom mobilen når Frid ringer meg, hun vil jogge. Jeg kan ikke jogge, det sier seg selv at jeg ikke kan jogge når jeg ser de store bøkene som murer meg inne. Mangler bare sementen mellom permene i stablene, så de står støtt. Herregud, om de bare kunne stå støtt. Jeg blar opp i en bok på måfå, det er for mye tekst. Fester meg ved et sorthvitt bilde av Napoleon, og det miserable uttrykket til en kortvokst, furten mann som sitter der i altfor trange hvite strømpebukser som strammer litt for mye over det området hvor penisen hans er plassert. Det gjør at jeg begynner å tenke på mora hans, hvordan hun var, og at han kunne retta seg opp i ryggen når noen forsøkte å forevige hans eksistens. Nå så det ut som om han hadde vært på en todagers fyllekule og blitt avvist av samtlige damer, som tenkte: Hvilken tulling er det som går rundt på fest i en hvit strømpebukse og bresker seg sånn? Napoleon kunne muligens trøste seg med at de ikke visste bedre, at de to damene der, ja, de var så dumme og fulgte ikke med i verdenshistorien og hadde dermed ikke koll på Europas største herskere.

Sauer

Det var juli. Mariann hadde beveget seg ut på på berget. Sjøen var helt stille, hun kunne se bunnen, kunne se at det lå en død sau nede på den leirete, grå bunnen. Mariann kunne se de livløse øynene, kunne se hvordan ulla hadde klistret seg inntil kroppen, hvordan kroppen beveget seg fram og tilbake, hvordan de samme livløse øyene beveget seg med kroppen, fram og tilbake. Om bare noen kunne gått ned til den og lukket de stirrende, livløse øyene, ville det vært bedre å se på. Hun ropte på sin far, visste han holdt på å sage ved lengre oppe. Sagde ved midt i juli. Hun ropte to ganger, hørte hvordan ropene blandet seg med lyden fra motorsaga, lyden fra de andre sauene innenfor gjerdet ved sjøen, hørte bjellene deres. Klangen. Så ned mot det stumme i bunnen, den døde sauen. Faren hennes kom løpende, Mariann pekte på sauen, se, sa hun, en av sauene dine har gått ned utenfor berget og dødd. Nei, sa han, den ligger der fordi den råtner bedre der nede, den døde lenger oppe ved huset. Jeg tok den med hit, kastet den uti, om noen dager har krabbene spist den opp. * Sauen skiller seg ut fra de andre i flokken. Den er svart, var en gang et kopplam, sugde tørrmelk blandet med vann fra en ingefærølflaske med gummitut. Hennes mor ville ikke ha den, kunne sparket den i hjel, hadde det ikke vært for at bonden så den, tok den inn, satte den til siden, ga den tørrmelk blandet med vann. Så den vokse gjennom våren, til den sprang sammen med de andre sauene ved sjøen, innenfor gjerdet, ned til sjøen, bergene. Brekte. En fin sau. Absolutt en fin sau. 71

Eksil i Bø

Jeg blir i Bø, jeg står igjen på Grivi Studenthjem og vinker farvel til alle mine klassekamerater. De sier: Skal du ikke reise du óg, Ann Kristin? Skal du ikke reise sammen med oss? Du trenger ikke bli her. Jeg ser på dem, ser at de ikke skjønner at det er noe som holder meg igjen, noe uforklarlig som jeg ikke klarer å sette ord på. Jeg skulle på et vis ønske at jeg kunne dra, men jeg gjør det ikke. Jeg står igjen og vinker, og jeg skal være her, fortsette å bo på studenthjemmet i noen år til, inne på den trange, grå og innrøyka hybelen, til jeg møter en bonde som har en gård oppe ved Lifjell, og jeg flytter dit. Ennå vet jeg ikke at jeg har møtt ham, jeg vet bare at jeg skal fortsette å bo på studenthjemmet sammen med de unge studentene som kommer til Bø for å studere markedsføring eller eiendomsmegling. Jeg vet at jeg skal fortsette å jobbe i Bø Blad, der skal jeg fortsette å skrive om Bø, i mange år skal jeg gjøre det. Jeg blir her jeg, og etter noen år på studenthjemmet hvor jeg har levd i ensomhet, skal jeg møte en bonde, med en gård på Lifjell. Det blir nærmest en praktisk ordning mellom oss. Ensomheten på Grivi, vil få meg til å lengte etter noen å dele livet med. Jeg vil innse dette en dag, og møter bonden fra Lifjell. Jeg vil flytte til Lifjell, inn til gården hans. Det var ikke slik jeg tenkte at livet mitt skulle bli, jeg ser ut av vinduet og lengter etter liv, noe å gjøre, noe å skape. Hva skjedde med drømmene mine, planene, det egoistiske ønsket om selvrealisering. Jeg blir gravid, jeg får en sønn, alt det andre virker så fjernt, hvor jeg kommer fra ser ut til å være borte. Jeg har glemt min familie, mine venner. De har glemt meg. Jeg er i Bø, jeg 72

begynner å gjøre det som menneskene i Bø gjør, jeg går på folkemusikktreff, danser til felemusikk, forsøker å bli som dem. Forsøker å gjøre bonden til lags, ordne gården slik han vil ha den etter tradisjonen. Etter at jeg fikk sønnen min, ble jeg værende hjemme. Jeg har kjøpt mange kokebøker, studerer dem, forsøker å lage god mat, ser på bonden som forsvinner ut i fjøset for å jobbe, forsøker å forstå han, forsøker å forstå hvorfor jeg ble, hva det var som fanget meg her. Vi prater ikke sammen, bonden og jeg, han forsvinner fra meg, er ute oftere, sier han har ting å gjøre, jeg er hjemme med sønnen min. Jeg drar ut noen ganger, er med venner jeg har fått gjennom bonden. De er konene til vennene hans, de er oppvokst i Bø, de kjenner miljøet, vet hvordan en skal være i Bø. Av og til ler de av meg fordi jeg noen ganger gjør små feil, små feil som gjør at de kan se at jeg ikke hører til her. At jeg kommer fra et annet sted, hvor er det igjen? Kan jeg dra tilbake, vil folk kjenne meg igjen, kan jeg snakke med de om de samme tingene som før? Telefonsamtalene og brevene hjem har det blitt mindre av, jeg brukte å skrive mye før, med min bror. Han skrev om det som skjedde, om familien sin, om livet, foreldrene våre, stedet hvor vi kommer fra. Nå skriver han ikke lenger, ikke jeg heller. Jeg går rundt på gården og lever en annen sitt liv, jeg har sluttet å skape, orker det ikke. Har ingen energi eller skaperevne. Jeg ser bare bonden og sønnen min og Bø-folk, drar aldri inn til byen, det minner meg om det jeg aldri gjorde. Nå er sønnen min blitt så gammel, han spør hvor jeg kommer fra, hvorfor jeg ikke er som de andre kvinnene i Bø, jeg tror han skammer seg over meg.

Nesten

«Jeg løy ikke da jeg sa at jeg elsket deg.» Jeg så på ham og forsøkte å være så oppriktig som mulig. Og det var jeg også, på et vis. Jeg hadde virkelig ment det da jeg sa det i det intense øyeblikket, da jeg endelig hadde nærmet meg en orgasme med ham. Noen mente jeg burde gjøre det slutt med Petter, noen mente jeg burde bli hos ham, at han var en fantastisk fyr som var glad i meg. Noen mente vi så pene ut sammen, og noen, Petter altså, mente jeg burde bli sekretær den gangen jeg spurte hva han trodde jeg passet som og vi satt og klina i bilen til foreldrene hans. Så, morgenen etter det med nesten-orgasmen, da jeg lå i armkroken hans mens han strøk meg over håret og lurte på om jeg mente det jeg sa, begynte jeg å lure på det samme. Om jeg kunne stole på det jeg hadde sagt, nei, ropt i det intense øyeblikket med fullstendig mangel på kontroll. «Du er ikke god til å lyve, så jeg tror deg», sa han etter det med løgnen. Jeg syntes det var fint at han stolte på min oppriktighet der og da. «Jeg er ikke sikker, men jeg var så fri da jeg sa det i natt», sa jeg. «Ja, altså, du trengte ikke si det i det hele tatt, men jeg likte at du gjorde det. Det var ulikt deg», sa han. «Jeg vet, sa jeg, og jeg løy ikke, men nå er jeg ikke sikker lenger på om jeg kan si det samme.» Han rullet seg nærmere, strakte seg mot meg, og jeg kunne ikke annet enn smile, før jeg begynte å tenke på at jeg burde dra hjem snart. «Du blir vel litt til», sa han og kyssa meg, og jeg nikka. Og så lå vi sammen, og jeg tror begge håpa at jeg skulle si det samme igjen. 74

Biff

– Hva heter du? Øynene hans fulgte hennes. De var verken sinte eller strenge, men faste og nesten litt likegyldige. Hun skulle nesten ønske de var sinte, men bare litt. – Susanne Lunde. Hun mumlet det stille mens hun så ned. – Kan du gjenta det? Stemmen hans var fast, som blikket hun møtte da hun så opp igjen. – Susanne Lunde. Hun sa det tydeligere nå og så ham inn i øynene. Det var ingenting å se der, men egentlig brydde hun seg ikke om det. Du vet at du er tatt for å stjele her nå, Susanne Lunde, og jeg som butikksjef er nødt til å rapportere det. Susanne nikket. Kanskje hun burde gråte, kanskje hun slapp unna da? Hun prøvde å presse ut en tåre på det høyre øyet, men det kom ingenting, så hun ga opp. Hun fomla med snora på jakka og skifta stilling i stolen. Hun la armene i kors mens hun stirret på biffen som lå på bordet mellom henne og butikksjefen. – Jeg kan ikke la deg slippe unna med dette, fortsatte han etter litt stillhet. Nei, du kan ikke la meg slippe unna med dette, tenkte Susanne og så tomt på han. – En biff som det der koster 49,50, hvis samtlige av bygdas innbyggere tar med seg en biff hver uten å betale for det, da har jeg ikke råd til å drive butikk her lenger. Du skjønner det? Jeg skjønner det, din tjukkas, tenkte Susanne mens hun nikket. – Jeg blir nødt til å rapportere dette. Han kremtet. Susanne fomlet med snora og putta den i munnen. – Er det første gang du har stjålet fra meg? Han satte 75

øynene i henne. Hun visst ikke om hun skulle være ærlig eller ikke. Nei, det er ikke første gang jeg har stjålet fra deg, ditt dumme nek. – Ja, det er første gang. Susanne sendte ham et påtatt bedende blikk. Kanskje han ville ombestemme seg. – Ja, jeg blir nødt til å rapportere dette. Det er tross alt en biff. Det ble stille i rommet. Susanne så ut i lufta mens hun sugde på snora. Ingen sa noe på en stund. Susanne ventet på at han skulle fortsette, men da han ikke sa noe, fortsatte hun i stedet. – Ja, det er en biff. – Du er glad i biff, altså? sa butikksjefen kjapt. Susanne nikket. – Hvor gammel er du? – 16 – Hvorfor stjal du biffen, har du ikke penger? – Nei, jeg har ikke det. Dessuten er jeg sulten. – Din mor, jeg kjenner henne. Det gjør du nok, tenkte Susanne og så ned. Alle gjorde det. – Ja, jeg kjenner din mor. Festlig dame, det der. Er hun også så glad i biff, som du? Susanne svarte ikke. – Det tenker jeg at hun er. Jeg blir nødt til å rapportere dette. Jeg gjør det snart. Du kan gå nå. Susanne reiste seg og idet hun snudde ryggen, tok butikksjefen henne på skuldra. – Du kan få biffen for denne gang, men jeg kommer til å rapportere det.

Det med abyssen

Sunniva skriver: When you gaze long into an abyss, the abyss will gaze back into you. Det er greit for meg at hun siterer Nietzsche. Men jeg mener det, hvis du setter deg ned og stirrer inn i en jævla abyss, så klart du blir deprimert. Jeg ringer henne når jeg leser det, og jeg hører at det er noe. Jeg spør om hun vil komme oppom meg, se en film, kanskje. Jeg vil se en film, sier jeg. Jeg har rigget meg opp foran pulten, sier hun. Jeg leser, sier hun. Jeg er naken, sier hun. På bursdagen hennes sykler vi ned til sjøen for å fiske. Hun har fått fiskestang av foreldrene sine. Jeg ser henne forsvinne bortover bergene, og jeg finner et sted hvor jeg kan sitte. Jeg ser på henne fra avstand, rabler i blokka, forsøker å forme noe, henne, det blåser, det går ikke. Jeg gir opp når jeg ser at hun fremdeles står på det samme stedet. Jeg legger fra meg blokka og klatrer ned, skjønner ikke hvordan hun klarte det så lett. Det må være de lange beina. Jeg går bort til henne, stiller meg inntil. Hun snur seg mot meg. Jeg tør ikke, jeg burde ikke, sier hun. Vi ser ut mot sjøen, ser og ser, jeg prøver å ikke se mer enn nødvendig, selv om jeg allerede gjør. Jeg angrer på at jeg ikke tok med kameraet og tok bilder av henne da hun kasta ut i snøret, satte det fast og måtte slite det av. Det blir med det, og vi klatrer opp igjen. Sykler tilbake på den rosa sykkelen hun har lånt, jeg sitter bakpå, holder hendene under setet, hånda streifer av og til borti det trange jeansstoffet, jeg lurer på hun om kjenner noe, spør ikke. Hun 77

sier vi er som søstre, jeg spør om hun ser på meg som en søster. Og så sykler vi bare. Takk, sier hun når vi kommer fram til byen, takk for den fineste bursdagen. Det er når jeg leser det med abyssen at jeg kjøper en ny krok til henne. Den aller billigste.

ursulas armer det er min mor som steker, ikke sola blekkspruten hun kjøpte på import asia jeg skyver middagen over til siden hun har munnen full av blekk med det skriver hun om matroskjolen matroskjolen sløyfer i håret sølyfer håret når hun napper ut et hvitt stakkars den lille havfruen som mista stemmen fordi hun ville ha

NANCY’S STORE det regner ris i manila, ris ifra åkrene, ris mellom fingrene, skyvende i sekken hun svir vekk iglene med sigaren til broren før den lukkede lukker igjen sekken, slår ring med fløyelssløyfen sender den til skuret hvor det selges søte drinker og sorbetis

Tyveri

Jeg tar personligheten din på avstand, går inn i deg, prøver å tenke som deg, si det du sier, bevege meg som deg. Du er nesten i meg, selv om jeg ikke kjenner deg godt nok til å vite om det er noe i det jeg tror. Og jeg vil kjenne deg. Jeg har sett bilder av deg, jeg prøver å gå inn i deg gjennom dem. Prøver å tenke på det du gjorde før du stivnet, hvor du var på vei. Du står der med rødt skjerf, røde lepper. Er fin. Hvor skal du? Hva gjorde du før bildet ble tatt? Hva tenkte du på da du stod foran speilet og smurte farge over leppene dine? Og smurte farge over leppene dine. Om du hadde vært her nå, skulle jeg spurt. Hva tenkte du på da du smurte farge over leppene dine? Du skulle sett overraska på meg, sagt, hva jeg tenkte på? Ja, hva du tenkte på akkurat i det stiften ble strøket over leppene dine og du pressa dem sammen mens du så på deg selv med forundrede øyne i speilet?

Embret Tangen RognerĂ¸d 82

Kohort

(korttekster) Hver formiddag imiterer en av beboerne i en eldrebolig stemmene i radioens diskusjonsprogram for 책 finne ut hvilken som minner mest om sin egen.

En ung mann som er pĂĽ vei hjem fra farens begravelse, fĂ¸ler seg tvunget til stoppe opp ved synet av en engelsk setter uten halsbĂĽnd, klar over at den kan ha opplevd noe opprivende.

Den aldrende læreren til en prisbelønt forfatter leter gjennom forfatterens tekster og finner frem til en passasje han mener å kunne fastslå stammer fra noe han en gang har sagt til forfatteren. Tristheten som følger, skyldes erkjennelsen av at ingen andre kan oppdage opphavet, etter at han selv er død og ikke lenger er i stand til å gjøre sine medmennesker oppmerksomme på det.

De ansatte ved en hamburgerrestaurant oppdager en trend: På et bestemt tidspunkt, hver dag, dukker fire menn opp. De bestiller hver sin meny og setter seg ned for å diskutere eksistensialisme, høylytt, til sjenanse for de andre gjestene. Ettersom de ikke er sikre på om de skal kaste dem ut, eller la være, fristes flere av de ansatte til å delta i samtalene.

I flyet, på vei hjem fra enda en utenlandsreise, med kofferten full av gaver, får hun det for seg at alt hun har tatt med seg i virkeligheten er forsøk på å overbevise seg selv om at hun har overlevd reisen. Hun spør seg hva som virker mest troverdig, å kaste alt når hun kommer hjem, eller å overlevere gavene til menneskene hun bryr seg om.

Før et verdensmesterskap i fotball spør politikerne i en av de minste arrangørbyene en gruppe arkitekter om hva som bør gjøres for å sørge for at byen blir lagt merke til. «Et anlegg uten innganger», lyder forslaget.

Under utformingen av en CV, i en jobbjakt som har pågått i snart et år, oppdager en mann den slående likheten mellom punktene som utgjør erfaringen hans og nekrologene som skrives til ære for nylig avdøde.

Smeltingen av polarisen er temaet for en naturvitenskapelig konferanse i Oslo. Delegasjonen foretar en ekskursjon til en av de aller eldste parkene i byen, et gammelt skogsområde som tidligere var innhegnet av høye gjerder. Når en av forskerne får øye på det han tror er en utrydningstruet klippeblåvinge, og påpeker overfor de andre at den fortsatt eksisterer, til og med i innlandet, der den aldri tidligere er blitt observert, gjør ingen av de andre forskerne ham oppmerksom på at han tar feil.

Det oppstår håndgemeng i en hotellbar, mellom to menn som ikke blir enige om hvilket land som har skyld i den første verdenskrigen. Opptrinnet får en av de eldste gjestene i lokalet, en mann som foreløpig har forholdt seg rolig, til å bryte ut i en fascistisk fyllevise, i et forsøk på å finne ut av om sangtekstens barbari kan overdøve slagene.

En akademiker ønsker å skrive en artikkel om havneområdet som et bilde på byen. Han vet at det ofte kommer båter til havnen, men synes lydene fremstår uvirkelige. Han begynner å gå ned til havnen hver kveld, der han innbiller seg, at han kan se antydninger til hull i skrogene, selv om han er klar over at han er alene om observasjonen.

Etter å ha ankommet flyplassen i København, overraskes den indiske ingeniøren over at snøværet er helt stille, at han lager atskillig mer lyd når han løfter frem brillene for å lese avisen. Han føler seg sikker på at språket her, i motsetning til sitt eget, har enkeltord som kan beskrive fenomenet.

En anerkjent fotograf reiser hjem til Finland i forbindelse med en utstilling i regi av den finlandssvenske foreningen. Hennes mest berĂ¸mte bilde, et portrett av tre mennesker i en arbeiderbydel i Liverpool, stilles ut. Nabolaget er senere blitt jevnet med jorden, og synet av gallerigjestene foran bildet forvirrer henne. Er det utelukkende omstendighetene som har gjort det til hennes mest kjente, og hva forteller i sĂĽ fall dette henne?

Etter å ha fastslått at regnet avtar i styrke utenfor stuevinduet sitt, undrer en kvinne seg over om ikke uttrykket oppholdsvær både er urovekkende og galt. Hun mistenker at det istedenfor et før og et etter, bare finnes et bestandig regnvær.

Strekninger (dikt)

Etter hvert som dagene fremstilte steder langs kystlinja, en skipskirkegård, der saltet sprang ut av båsene. Skammen minnet om lykksalighet, frostlagte gjerdemønstre, helligdager som ikke var ubetydelige, men utydelige. * Forhåpninger om en fredelig geografi, min mormors fatiske samtaler, et slag mot naglecymbaler som surrer og motsetter seg vispestrøkene. Før jeg møtte deg levde du i boligfeltet, der froskene tråkkes i hjel, selv på de lyseste sommerdagene. * Mens det ennå gikk an å huske de mangfoldige ukene midt på sommeren, da trærne vi hugget ned vokste opp foran øynene våre. Vi plukket opp eikenøtter regnværet fikk stemmene til

blant greinene, forandre seg.

* Utenfor kirken: et kart over stasjonene på undergrunnsbanen, et skilt påskrevet alt det kuriøse.

Petra SchlĂ¸mer 98

Omriss

Det er et rom jeg aldri glemmer: Belysningen velter inn fra de store vinduene og blender meg. Jeg blir blind av alt lyset, jeg vil se bort fra lyset, men det er nytteløst. Som om rommet er skrevet med lys, brent inn på netthinnen, umulig å rømme fra. Rommet er som en umulighet, umulig å uttale høyt, sa jeg til Sandra. Beskriv rommet, hadde Sandra sagt, mens hun rørte i kaffen med en teskje slik jeg hadde sett henne gjøre så mange ganger tidligere. Det var en god stund siden jeg hadde sett henne. For noen år siden flyttet vi fra hverandre, til andre kollektiver, med en skjult enighet om at vi kom til å se hverandre oftere. Man tar hverandre for gitt når man bodde sammen, sa vi til hverandre mellom linjene, det er noe med det å sette av tid til hverandre, nikket vi samstemmig, mens vi befant oss i hvert vårt rom. De første ukene etterpå avtalte vi riktignok også kaffe, eller en øl. Jeg kom godt ut av det med hennes venner, og hun kom godt ut av det med mine. Men, uten at det var noe spesielt å sette fingeren på, gled vi fra hverandre. Det var derfor en blanding av hyggelig overraskelse og beklemthet, å møte henne i kafédøren på vei ut, mens jeg var på vei inn. Siden Sandra ikke måtte på forelesning før om to timer, ble vi enige om å catche up, som hun sa. Det var noe nytt hun hadde lagt til seg, denne vanen med å flette inn engelske uttrykk på det som for henne måtte forekomme som passende steder. Jeg unnlot å kommentere det. Selv om Sandras fasade hintet om det motsatte, visste jeg at hun var en nærtagende person.

Kafeen var overbefolket, men siden været tillot det, satte vi oss på et av bordene ute, helt nede på fortauet. Vi bestilte sjokoladekake og kaffe. Sandra ville gjerne ha en skvett fløte i sin, jeg foretrakk min svart. Svake toner fra Air nådde ut, sammen med klirringen av kopper, glass og småmynt. Det var befriende å sitte slik, som både i offentligheten og i det private på én gang. Som om et rom kunne bli åpnet for enhver innrømmelse. Husker du Jonathan? spurte Sandra. Jeg ristet på hodet. Det begynte å fylle seg opp på nabobordene. En jente med blinkende joggesko spurte om stolen var ledig. Hun pekte på stolen mellom Sandra og meg, der Sandra hadde plassert vesken. Jeg nikket. Sandra satte vesken på fanget isteden. Jenta bar stolen bort til en eldre kvinne som sikkert var moren, for hvert skritt kastet joggeskoene ny farge. Jonathan vet du, han med solbriller, sa Sandra. Han med det lange, lyse håret, som gikk i dress på ungdomsskolen, husker du ikke ham? Et minne begynte å demre av en spinkel gutt som aldri sa noe og som alltid satt bakerst i klasserommet. En natt Sandra skulle ta taxi hjem fra byen, oppdaget hun at det var Reidar, den eneste som noen gang snakket med Jonathan – men da i svært sporadisk forstand – som kjørte taxien. Jeg kunne ikke forestille meg Reidar som taxisjåfør, for der Jonatans fremste kjennetegn var sjenanse og knapp tilstedeværelse, var Reidar klassens midtpunkt. Han som alle trodde kom til å erobre verden, eller noe sånt. Sandra og Reidar hadde kommet i snakk om ungdomsskolen og blitt enige om at vi snart måtte ha reunion. Det var i den sammenheng Reidar fortalte at Jonathan var død. Han hadde hatt angst for lys. Det hele hadde visst begynt noen dager før ungdomsskolen. Jonathan ble mobbet på barneskolen, og trolig manifesterte redselen for ungdomsskolen seg i angst. 100

Stakkars, sa jeg. Derfor solbrillene, ja. Antageligvis, sa Sandra. Etter ungdomsskolen hadde han kun oppholdt seg på barnerommet. Han levde i totalt mørke, som et reptil, han gikk aldri ut og en dag da moren hans åpnet døren fant hun Jonathan død. En selvlysende utmagret reptil som eneste lys i det mørke rommet. Det er forferdelig, sa jeg. Oppveksten er en hard tid. Og den dressen han alltid brukte, må ha vært en slags kompensasjon? Et slags skjold mot virkeligheten? Jeg så på Sandra. Hun hadde tatt på solbriller, og tent en sigarett. Nå satte hun vesken ned på bakken med den ene hånden, mens hun holdt sigaretten i luften med den andre. Jeg visste ikke at du røyket? sa jeg. Hun hadde begynt for noen måneder siden. Det var litt vanskelig å ikke røyke når man hadde en kjæreste som røyket og spilte i band. Hun lo. Jeg visste ikke at du hadde kjæreste, sa jeg. Nei, ting forandrer seg, sa hun. Lot røyken fylle luften mellom oss. Jeg hostet. Unnskyld, sa hun. Jeg glemte at du ikke røyket. Vi ses så sjelden. Er du ofte her? Det er merkelig at vi ikke har truffet hverandre tidligere. Jeg fortalte at jeg var her nå og da, og det var visst hun også. Nå og da. Så har vi sikkert akkurat unngått hverandre, sa jeg. Det minnet meg på noe jeg akkurat hadde lest. Tilfeldighetens spill, sa jeg til Sandra. Den umotiverte handlingen får mening. Er det ikke Michel de Certeau som sier det? Sandra nikket, ja, har du lest ham du også? Jeg har bare lest litt, sa jeg. Men jeg liker godt tankene hans om at man ikke kan skille det å tenke fra det å gjøre. Sandra lente seg fremover. For de Certeau er språket satt sammen av tilfeldige tegn, ikke sant, sa hun, som får betydning ut ifra hvilken kontekst de uttales i. Hun gestikulerte mens hun snakket. At samfunnet alltid er konstruert av noen for noen, så å si. For de Certeau er rommet noe dynamisk, noe som stadig dannes. 101

Vi befant oss snart i en diskusjon angående rom. Hva dannet et rom: det kroppslige, språklige eller geografiske? Jeg er langt på vei enig med de Certeau, sa Sandra. Rommet blir til i kraft av situasjonen. Det dannes av personen som ser det. Hun bøyde seg ned til vesken og fant frem et papir. Det er fra kopimaskinen, smilte hun unnskyldende. I stedet for notatbok. Det var smart, sa jeg. Hun fortsatte: Et rom er et rom, ikke sant. Eller, det kommer selvsagt an på hvordan man ser på rommet. La oss forestille oss et tomt papir, sa hun og viftet papiret i luften. Det ga fra seg en svak risling. Papiret vil aldri være blankt, fortsatte Sandra. Noen ser et papir, ikke sant. Andre et tre. Noen ser kanskje ikke på papiret i det hele tatt, men derimot kun på bordet og lurer på hvorfor papiret ligger der. Hun slo papiret mot bordet med et dunk, slik at koppene klirret og de på de nærmeste bordene så i vår retning. Sandra lot seg ikke merke ved det, men fortsatte å se på meg gjennom solbrillene. Jeg så bare mitt eget ansikt i glasset. Det er det samme med rom, sa hun. I seg selv er rommet tomt, uansett om vi snakker om rom i betydningen hele universet, alt som omgir oss, eller om det først og fremst er et konkret rom med fire vegger. Poenget er at rommet fylles av mening i kraft av hvordan vi forholder oss til det, hvordan vi ser på det og hvordan vi bruker det. Det er vi og vår hverdagslige omgang med rommene som danner dem. Ikke minst forestillingen, sa jeg, mest henvendt til refleksjonen av mitt eget ansikt. Forestillingen av rommet. Ja, som i erindringen, sa Sandra. Ja, på sett og vis, sa jeg. Eller kanskje heller rommet for erindring. Bachelard er blitt ganske viktig for meg den siste tiden, sa jeg. Ifølge Bachelard former rommene vi har vokst opp i, vårt syn på verden. Det er et interessant poeng, sa Sandra. Jeg nikket, og fortsatte. 102

Det er et rom, sa jeg til Sandra. Et rom som har fulgt meg, som jeg ikke klarer å få ut av tankene. I det siste har det blitt mer intenst, jeg har begynt å våkne om natten av drømmer om dette rommet. Det er stadig den samme drømmen om det samme rommet, først: rommet, med meg midt i, jeg forsøker å komme meg ut, men er fanget. Escaperoom, sa Sandra og smilte. Ja, på en måte, sa jeg. Viftet bort en flue som satte seg på kaffekoppen. Kaffen begynte å bli lunken. Vil du ha påfyll? spurte jeg. Da jeg kom ut igjen hadde hun tent en ny røyk. Ingenting er som frisk luft, lo hun og stumpet røyken mot det hvite papiret som fremdeles lå på bordet. Et askebeger hadde vært noe, sa hun i en sarkastisk tone jeg ikke hadde hørt fra henne tidligere. Det var mye ved henne som hadde forandret seg. Håret var blitt brunt og klærne som tidligere var lyse, var nå svarte og ettersittende. Hun hadde fått en tatovering på overarmen. Sandra hadde alltid vært som en kameleon, hun skiftet form etter omgivelsene. Men det var fremdeles like lett å holde en god samtale med henne. Da vi ennå bodde sammen kunne vi sitte i timevis på kjøkkenet om morgenen og prate. Jeg kunne fortelle ting til henne som jeg ikke fortalte til andre. Som en fortsettelse samtalen spurte Sandra hva det var jeg ville si før jeg hentet kaffe. Drømmen, sa jeg. Kjente plutselig hvor kaldt det var her ute i forhold til inne. Det hadde begynt å blåse. Det merkelige er at drømmen snur, fortsatte jeg. Da er det jeg som er rommet, og det er noen eller noe som er fanget inni meg som jeg aldri kan se. Og så, plutselig, er det en dør, men idet den åpnes våkner jeg alltid. Den siste tiden er det ikke bare i drømme, men også i våken tilstand at dette rommet kommer til meg – om jeg kan få bruke et slikt uttrykk. Jeg begynner å bli usikker på om rommet eksisterer eller ikke. Eller, jeg vet at det eksisterer, men 103

det er noe annet ved det, noe som går i oppløsning hver gang jeg nærmer meg det, som forbyr meg å gå lenger inn, forbyr meg å åpne døren. Hvilket rom er det? spurte Sandra. Du kjenner til det, sa jeg. Det er mors atelier. Ja, det var barnerommet ditt, også? Jo, svarte jeg, men far bygde det om til et atelier da jeg var fem år. Jeg husker hun fikk det i bursdagsgave. Beskriv rommet for meg, sa Sandra, kanskje rommet blir av større omfang, kanskje det hjelper deg å komme inn i det? Jeg kan gjøre et forsøk, sa jeg. Men jeg har forsøkt tidligere. Hver gang jeg forsøker å fortelle om rommet brytes det ned foran øynene mine, rommets bestanddeler reduseres med det samme jeg nærmer meg en kjerne, noe konkret som kunne ha talt for rommet som et hele. Omtrent som papiret sa jeg. Jeg ønsker å se strekene på papiret, men ser kun dette omrisset; dette lyset rundt bordet som jeg må vende meg bort fra. Et omvendt reptil. Jeg tenkte på Jonathan. Jeg ser bare hvor lyst rommet er, jeg ønsker å trenge gjennom lyset. Jeg fortalte henne deretter så detaljert jeg kunne det ved rommet som var mulig for meg å uttale: Rommets panelvegger er malt i hvitt, bortsett fra listene som er malt i kornblå. Rommet er opprinnelig en vinterhage, så tre av veggene har disse enorme vinduene. Ett av vinduene er som regel dekket til med røde draperigardiner. I det ene hjørnet står et staffeli, alltid med et halvmalt lerret. En bokhylle i tre henger på veggen, den strekker seg mot taket og rommer alle de abstrakte, spanske poesibøkene, verdens kunsthistorie, og mine gamle glansbildebøker. På rommets ledige flater er det spikret opp treplater, hvor forskjellige fotografier og plakater er limt på. Gulvet har masse flekker, maling og slitasje. Man kunne aldri subbe hjemme, for da var det høy sannsynlighet å få flis i foten, og trolig er det derfor jeg fremdeles løfter knærne 104

en anelse for høyt når jeg går nedover gaten, som om jeg marsjerer eller hopper. Jeg så på Sandra, hun nikket og sa hun kjente det igjen. Men så, da? spurte hun. Jeg husker ikke, sa jeg. Jeg husker ikke mer enn det jeg har fortalt deg nå. Rommet forsvinner mens jeg forsøker å utsi det. Som om rommet blir til i kraft av min erindring, det eksisterer ikke utenfor meg. Kanskje rommet er meg, og kun eksisterer i kraft av at jeg er til. Dette første rommet, atelieret, det er jeg sikker på at eksisterer fordi flere enn meg vet om det, kanskje – ja temmelig sikkert – står hun der og jobber nå, min mor. Dette andre rommet, derimot, som også ligger i dette rommet, det er jeg ikke sikker på om noensinne har eksistert, om det eksisterer utenfor min bevissthet. Spørsmålet tror jeg ligger et annet sted, sa Sandra. Eksistensen av disse rommene tror jeg går ut på det samme. Som de Certeau ville sagt, kan man si at rommet er like virkelig dersom det er rent abstrakt – en slags forlengelse av kroppen, som som rommet virkelig eksisterte utenfor i empirisk forstand. Dersom ingen verken besøker eller ser rommet, eksisterer det vel trolig i mindre grad enn dette rommet som faktisk blir sett på og er til for noen, om enn bare for en persons bevissthet. Altså; rom A og rom B er like virkelige. B eksisterer nok, om enn i en annen forstand enn slik vi er vant til å tenke rom. Sandra så på klokken. Jeg må løpe, sa hun, forelesningen begynner om et kvarter. Men det var hyggelig å se deg igjen. Om du er her ofte er sjansene store for at vi møtes igjen. Hun smilte, tok skinnjakken og vesken under armen og beveget seg hurtig rundt gatehjørnet. Jeg flyttet meg inn, kunne like gjerne bli sittende en stund til for jeg hadde ikke de store planene for dagen. Kanskje møtte jeg noen andre kjente. Det var litt færre folk her 105

nå, jeg hentet påfyll og fant en ledig plass ved vinduet. Utenfor, på gaten, stod en parkeringsvakt og skrev bøter som han plasserte på biler. De spilte det samme albumet av Air; Virgin Suicides, det var lenge siden jeg hadde hørt det. Jeg forsøkte å komme på hvorfor de kalte seg akkurat Air. Helt uten forvarsel med all sin styrke, overveldet minnet meg. Minnet av dette andre rommet, i all sin forførende fylde, jeg kunne ikke se vekk hvor mye jeg enn ville. Jeg ble kastet inn i rommet hvor jeg egentlig lever mitt hele og fulle liv. I dette andre rommet har jeg blitt værende siden. Her er det som om lyset fra et av vinduene er sterkere, noe som forsterker omrisset av bordet en ekstra grad. Midt i rommet står bordet. Det er et stort bord av massiv mahogni, hvor en slags lykkens entropi får herske fritt; papirer, kobberplater, pensler, blyanter, iskremlokk brukt som paletter, malingsflekker i dragende forfall på kanten til det eksplosivt estetiske. Inntil bordet står alle disse forskjellige stolene, hver stol i sin form og farge, en slags bevisst asymmetri. Det er denne ene dagen, jeg husker det, denne ene spesielle dagen. Den som siden har blitt stående som et nav alle andre dager navigerer seg rundt og holdes oppe av, men som likevel ikke lar seg foregripe, nedtegne. På bordet ligger en mann, en naken mann, jeg ser hvem det er, det er ikke faren min. Mannen ligger av bordet som en del av entropien, forfallet, det konstruert naturlige som hersker i dette rommet. Han som ikke er faren min setter seg opp og ser på meg idet jeg kommer inn i rommet, den dagen jeg egentlig skal være andre steder enn i dette rommet. Den nakne mannen og en del av skogen som kommer inn gjennom de store vinduene. Men alt jeg ser er hvordan lyset tegner et omriss av bordet, lyset som har brent seg fast siden.

106

Gjenkjennelse

David og jeg har satt oss midt i det folksomme rommet. Nå flytter han på noe, jeg på noe annet. Det er som et spill der det gjelder å få flest ting på den andres del av bordet. Bakerst i lokalet sitter en mann med langt grått hår og en utvasket band-T-skjorte. Tidligere jobbet han som frisør her i bygda. En gang i tiden var han svært synlig. Nå utvisker mørket i lokalet ham. Ved siden av ham sitter noen i en heftig diskusjon, også de inntyllet i mørke. De vifter med armene. En av dem er en kvinne i rød kjole, som akkurat kom inn etter å ha vært ute og røyket. Hun føles oppslukt av mørket og tiden, som en forgangen flamme. En forgangen flamme, jeg sier det mest til meg selv, men David ler og løfter glasset til munnen, ølbriketten gir fra seg en platt lyd. Han svelger øl istedenfor å si noe. Det eneste han kan gjøre er å fortsette å svelge. Adamseplet rister, jeg får lyst til å knuse det. Som om vi var fanget her til evig tid, sier en kvinne ulykksalig til meg idet hun passerer, en piruett fører henne til baren. En krone for tankene dine, sier David, jeg tenkte ikke på noe, sier jeg, man må tenke på noe, sier han, man må alltid tenke på noe, ikke jeg sier jeg. Etterpå spør jeg om han har den kronen selv om jeg ikke burde, det er bare sånn man sier; en krone for tankene dine, det er bare et uttrykk. Du skylder meg en krone, sier jeg likevel. For hva? spør han. For tankene mine, sier jeg. Men du tenkte jo ikke på noe, sier han. Nei, sier jeg, men det er tanker det også. Vi kjekler over en krone, tenker jeg. Men nå spør han ikke hva jeg tenker, så jeg sier det ikke til ham. Nå spør han ikke fordi han er opptatt 107

med å grave i lommene, og så legger han en tier på bordet og sier at han kun har en tier, jeg sier det går fint fordi jeg kan veksle, jeg har tilfeldigvis ti enkroner i lommen, og så knipser han tieren mot meg i lufta. Det er kanskje her tiden stopper. Tiden stopper midt i kastet – øyeblikket fryses – maskineriet rustes fast, og stanser gradvis bevegelsen. Kronen henger i luften, hånden hans er åpen på vei til å lukke seg. Jeg ser rundt meg, is-statuer frosset fast i øyeblikkets standhaftighet. Bordene er plassert skjødesløst omkring istedenfor i båser. Alle kan se alle uten egentlig å se, som ufrivillige tilskuere til andres liv. Jeg ser på biljardbordet. Det er der blikket mitt ender. Han med bart står fremoverlent, køen skal til å treffe den gule kulen. Han har vunnet over alle i hele kveld, selv om han har bandasje på den ene hånden. Tidligere, da tiden ennå gikk, spurte David hva favorittfargen min var. Jeg sa det var et lite inspirerende spørsmål, du kan da ikke forvente deg mye når du spør om det? Hvorfor ikke heller spørre om favorittfilmen? Ja, favorittartisten, eller boken, var det ikke mer nærliggende å spørre om noe slikt? Favorittfargen, det blir litt sånn barneskoleaktig, sa jeg, akkurat som om vi ikke er voksne, og jeg ser da visselig på meg selv som en voksen person, gjør ikke du? Vi flyttet på ting mens vi snakket. Som om det foregikk en stilltiende konkurranse mellom oss. Han flyttet ølen og ølbrikken over på min side av bordet. Jeg pirket av øletiketten, lagde en haug av papiret, formet det til en ball som jeg trillet under pekefingeren. Jeg tenker på nattbordet mitt langt der ute et sted, bak flere vegger og luftlag. Opprinnelig en lyseblå kommode, den har en dør på forsiden som kan åpnes, men det er ingenting bak døren. Jeg finner ikke ut hva jeg skal legge 108

der inne, det er som om alt kunne passet inn, så jeg vet ikke hvor jeg skal starte. På toppen av kommoden ligger en bok. Vinterfugl fra Hedemark. Den handler om fugler som ikke burde være i området om vinteren, men som likevel er der. Det er naturstridig. Jeg vet ikke, jeg, jeg kunne like gjerne hatt Tunedals siste diktbok liggende på kommoden, eller Historier som ikke er godt fortalt av Sacré, eller Nedstörtat Engel av Enquist. Alle disse er bøker jeg stadig vender tilbake til. Så hvorfor spør han ikke om det? Jeg liker faktisk bøker veldig godt. Tenker mye oftere på bøker enn farger. Men bokhyllen er for liten, så de fleste bøkene står i en eske i boden. Naturstridig, tenker jeg. Er dette noe jeg har et ønske om? Jeg flytter blikket mot kvinnen i rødt, hun skal akkurat til å ta en slurk av ølen, munnen er halvåpen. På låret; frisørens hånd. Bevegelsen i lokalet starter igjen. Maskineriet begynner å gå, jern løses opp, rust og knirking idet ledd beveger seg, en øl, takk, sier noen, og deretter lyden av øl i et glass, det blir femtini kroner sies det så, og hun i baren gir nok seksti, for like etterpå høres lyden av en krone som treffer tipsglasset og lyden av tre mot kuler, lyden av latter, lyden av hese stemmer og noen som skriker, nei ikke rør meg og latter igjen, en dør som lukkes et sted og en som spør om det er noen som vet hvor det ble av dartpilene. Kvinnen i rødt drikker av ølen, han med bart treffer kulen. Bevegelsen fullbyrdes idet jeg strekker armen opp i luften og fanger mynten. En dump klaskelyd idet tieren treffer håndflaten. Usjarmerende. Jeg ser bort på David om han merket det, om han hørte lyden, men øynene hans er vendt mot gaten utenfor. Vil han gå? Du må få med de ni kronene dine først, jeg graver i lommen, men han sier: Det ikke er så viktig, bare behold de, du, sier han. Er du 109

sikker? spør jeg. Ja, sier han, nå snakker vi ikke mer om det, sier han. Han som vil spille dart kommer bort til bordet vårt og spør om vi har sett pilene, nei, sier jeg, men hvis du finner dem blir jeg gjerne med på en runde etter hvert. David flytter brikkene slik at de ligger på rekke, jeg flytter på brikken i midten slik at det blir skjevt. Var ikke dette vår kveld? sier han, flytter på glasset, det må være lov å more seg litt, likevel, sier jeg. Men dette med favorittfarge? Er det slik at jeg vier emnet for lite tanke? Jeg spør ham hvor han har det fra, det med favorittfarge, han sier jeg henger meg opp i detaljene, at dette skulle være en morsom kveld, dette skulle vi gjøre for å hygge oss, se om vi kunne finne tonen igjen. Han griper etter hånden min, lukker hånden sin om den, han er rundt hånden min, inni hånden, når jeg trekker den tilbake er hånden hans overalt. Jeg går inn på do og lukter på hånden i smug, om den lukter ham, og det gjør den. Jeg ser meg i speilet. Maskaraen har drysset ned på kinnbeinet, det ser fordratt ut som en negativ maskering av meg selv. Som et bilde som hører til her i lokalet, som om jeg har vanket her i altfor mange år, og når jeg ser ned, ser jeg at jeg kjolen har blitt rød, så jeg går og setter meg ved frisøren og sier at jeg akkurat har vært ute og røyket. Jeg sitter bakerst i lokalet ved siden av frisøren og stirrer bort på oss som sitter midt i rommet. Det foregår et spill. Om hva? Jeg hvisker noe til frisøren jeg ikke engang hører selv, men han ler og legger hånden på låret mitt. Jeg stirrer på de to ved det andre bordet. De som flytter ølglassene på linje. Etter en stund sitter de helt stille og ser ut av vinduet.

110

Det biologiske mennesket Om å møte seg selv i døren Etter hvert som årene går øker gradvis innsikten om at menneskene hun omgir seg med blir mer og mer identiske, til hun oppdager at hennes to nærmeste venner egentlig er den samme personen, som en dag viser seg å ikke være annet enn hennes eget speilbilde. Hun er en av kikkerne i et av de utallige vinduene i en bygård, stadig mer iakttagende fremfor deltagende.

111

Om refleksjon Alternativ 1: Som en evig refleksjon der man ikke ser forbi skinnet. Alternativ 2: Et nypusset vindu en solskinnsdag. Alternativ 3: At det skulle finnes noe på detaljplan vi hadde oversett, er det en mulighet/umulighet? Det må tas med til vurdering at en uopprettelig feil kan ha oppstått i et eller flere ledd av prosessen. Alternativ 4: Mens han plukker glass, står alle og ser på i stillhet, som om ulykken ikke alt har inntruffet, men kan inntreffe hvilket sekund som helst.

112

Om historie Noen ba ham telle så langt han kunne komme uten å tenke seg om. Et år senere fant de ham liggende over bordflaten på baren der de forlot ham. På leppene hans kunne de lese tallet 70000. De undret seg over om det var så langt han kom før han tenkte seg om og dermed møtte universets uutholdelige kaotiske irrasjonalitet, eller om det ikke gikk å telle lenger. Kanskje var det umulig sa de til hverandre, hadde egentlig noen forsøkt det før ham? De satte seg ned for å telle, ingen har hørt fra dem siden. Man fortsatte å fortelle denne historien år etter år til man bare kunne si «de som telte for langt», og tilskuerne nikket samtykkende. Uvitende om historiens egentlige triste opphav, som med så mye annet.

113

Skjalg Wie Skare 114

Setninger i fundamentet

Jeg var et uhell, ifølge min far, utilsiktet, ikke uønsket. Jeg ble født en torsdag i oktober 1984. På gammelnorsk ble oktober kalt «sædemåned», for såing av vinterrug. Oktober er kalt «slaktemåned». Foreldrene mine møttes første gang på et utested i Bergen kalt «Nedenom og hjem», neste gang på «Slakteriet». I George Orwells roman 1984 heter hovedkarakteren Winston Smith. WS er initialene i mine to etternavn og initialene til den amerikanske skuespilleren Will Smith, som jeg lenge identifiserte meg med fordi jeg mente vi hadde så lik munn. Etter folketradisjonen var torsdag en dag da «skjulte makter» var særlig nær menneskene. Jeg lider av beslutningsvegring og liker torsdager, ladet med forventninger til helgen og erfaringer fra uken, uten å være i direkte kontakt med verken det ene eller andre. Da en venn av meg døde, barberte jeg hodet på impuls før begravelsen, lenge før jeg visste at det i ulike kulturer markerer sorg.

115

Jeg har bestandig vært livredd for å miste philtrum – den vertikale innoverbulen mellom nese og overleppe, fra greske philtron som betyr kjærlighetseliksir – og derfor har jeg bedrevet en livslang vane med å presse philtrum sammen mellom peke – og tommelfinger, liksom for å opprettholde philtrum heller enn å utvikle en glatt, fyldig overleppe, som er noe av det styggeste jeg ser hos menn. Navnet mitt har jeg fått av min far, som hentet det fra vikinghøvdingen Erling Skjalgsson. Allerede før jeg var født hadde min far planlagt at jeg skulle kalle min sønn Erling, slik at han skal kunne si han er bestefar til Erling Skjalgsson. Får jeg en sønn skal han hete Erling, som betyr jarlesønn. Skjalg betyr skjeløyd. Vikingene trodde at skjeløyde hadde ett øye i denne verdenen og ett i «den andre». Helt frem til jeg begynte på universitetet skrev jeg skjeløyd som «sjeløyd». Min mor ville egentlig at jeg skulle hete Kristian, som betyr tilhenger av Kristus. Kristian har navnedag fjortende mai, samme dato som Dante Alighieri ble født og August Strindberg døde. Skjalg har ikke navnedag. Når jeg reiser i utlandet har folk jeg møter ofte vanskelig for å tro at jeg er norsk, men få klarer å komme med 116

teorier om hvor jeg ellers skulle komme fra. Når jeg ser refleksjonen av mitt eget ansikt i speil eller vinduer, tenker jeg: Der er han igjen. Jeg har vært hos healer én gang, hun var dansk og fortalte at jeg i mitt forrige liv var svært ensom. Jeg tror på reinkarnasjon, men håper jeg tar feil. To låter kan få meg til å gråte: «Måneskinnsonaten» – eller «Quasi una fantasia» – av Ludwig van Beethoven, og Don’t you (forget about me) av Simple Minds. Jeg husker at min far brukte å spille Måneskinnsonaten på piano, men han benekter det, og vi har heller aldri hatt piano i huset. Sløydlæreren beskrev hendene mine som pianofingre og omtalte en av mine venners hender som arbeidsnever, noe som fikk meg til å miste interessen for å spille piano, samt frykte for mine henders jomfruelighet når jeg arbeidet. I tre år kappet jeg hoder av laks. Jeg har tre venninner – ukjente for hverandre – som jeg sjelden hører fra, men som kan finne på å ringe meg midt på natten hvis de er ute og føler seg truet av fremmede menn. Laksehjerter sitter langt fremme i kroppen, og gulvsluket i produksjonslokalet brukte å være fylt med disse ved endt arbeidsdag: små hjerter som jeg tråkket ned i avløpet.

117

Jeg sitter lent mot stolryggen, og kroppen vugger i takt med hjerteslagene, jeg tenker meg hjertet som en forstyrrelse. Jeg opplever stadig vekk at folk slutter å høre etter når jeg snakker. Betegnelsen «bærbart minne» beroliger meg. Hun jeg er forelsket i glemmer ofte hva vi tidligere har snakket om, og det er en lettelse, da kan jeg snakke om det på ny, legge det frem på en litt annen måte, ordlegge meg så hun får inntrykk av at vi står hverandre nærmere enn hva vi egentlig gjør. Jeg vil ikke bli elsket for den jeg er, men for den du vil jeg skal være. Min farfar ble dement, og det var min far som påpekte teorien om at demens gjerne hopper over en generasjon. Første gang jeg snakket med min far om døden sa jeg: Kanskje vi overlever. Da jeg jobbet som postbud i Bergen, ble jeg en gang stoppet av et belgisk ektepar som ønsket at konen skulle fotografere meg og ektemannen, fordi han jobbet som postbud i hjemlandet. Da jeg var full fortalte jeg en venninne at jeg var en engel med fire budskap, uten at jeg klargjorde hva de fire budskapene var. Jeg har forelsket meg to ganger.

118

Evnen til å elske ingenting er hva jeg liker aller best ved meg selv. Jeg hadde ikke sovet på tre dager, satt på bussen og oppdaget at noen hadde risset inn jeg var her på seteryggen foran meg, hvorpå jeg konkluderte med at det kunne være jeg selv som hadde gjort det, at det var jeg som hadde vært der og at jeg nå var der på ny. Kvinner pleier å se på meg to ganger før de ser bort. I rommet hvor jeg lå med en jente for første gang, var vinduet knust. I et hjem i Belgia finnes det et fotografi av meg, enda jeg er fullstendig fremmed for dem som bor der. Jeg beundrer folk som gir faen, men liker dem ikke. På en Neil Young-konsert røykte jeg av det jeg trodde var en joint, som viste seg å være crack. Ordet «kunst» gjør meg urolig. Jeg vil ikke dø. Jeg liker lyden av dørlåser. De fleste av mine kjærester har hatt varierende grad av dysleksi. Jeg liker tunneler. Når jeg kikker ut et vindu, ser jeg mer på refleksjonen av meg selv enn på hva som befinner seg utenfor. 119

Jeg synes ikke noe særlig om broer. Jeg lyver, stjeler og jukser hvis det tjener min sak. Det eneste jeg noensinne har vunnet i en konkurranse er en hjelm. Jeg har barbert hodet i fem år og husker ikke lenger hvordan det var å ha hår. Å være snauskalle brukte å kjennetegne for eksempel slaver, munker, fanger og forrædere. Jeg kunne gjerne hatt en blind kjæreste. Jeg har heisskrekk, men jobbet likevel én uke som heismontør. Sist jeg bodde på hotell trodde jeg en hund ble mishandlet i naborommet om nettene, det viste seg at det unge, nyforelskede paret som bodde der ikke hadde noe kjæledyr, men at kvinnen var døv. Jeg har aldri mistet nøkler. Jeg har hatt virkelig lyst til å drepe én person, han er nå død.

120

Om et-eller-annet

Et-eller-annet kan umulig være ingenting. Det må nødvendigvis være noe. I utgangspunktet er et-eller-annet en betegnelse på noe ukjent for den som forteller. Det kan tenkes å være en språklig flukt. I en samtale er et-ellerannet et skjørt tilholdssted, et ufornøyelig begrep. Jeg er fristet til å beskrive et-eller-annet som et fravær, da det tross alt innbefatter fraværet av en nøyaktig beskrivelse. Men et-eller-annet fyller også tomrommet av den nøyaktige beskrivelsen og utelukker på den måten fraværet. Dermed blir et-eller-annet så absolutt en tilstedeværelse av noe. Et-eller-annet er gjerne en detalj i en samtale eller skildring, essensiell eller triviell, det spiller ingen rolle. Bruken av et-eller-annet vil uansett etablere noe gåtefullt. I en samtale en mer eller mindre naturlig strøm av ord og begreper – dukker plutselig et-eller-annet opp, oftest som noe kunstig og konstruert, et stykke plast som er ment å dekke over et gapende hull i fasaden. Gjerne som noe i utgangspunktet ubetydelig, men det kan også tenkes at et-eller-annet nå har forplantet seg som to ulike størrelser, blitt noe som spirer i både fortellers og tilhørers hukommelse i etterkant av samtalen. «Det var noe jeg sa som irriterte henne. Et-eller-annet som gjorde at hun endret seg fullstendig og helt plutselig tok avstand fra meg.» I denne sammenhengen er det tre sentrale elementer: jeg, hun og et-eller-annet. Det viktigste elementet er et-eller-annet, grunnen til at et menneske (hun) tok avstand fra et annet (meg). For å kunne forstå hva jeg hadde sagt – for å kunne anslå hvor den sosiale 121

svikten forelå – måtte jeg forsøke å finne ut av hva eteller-annet var. I dette tilfellet var det ganske oppe i dagen, og det dreide seg nesten om litteratur. Hun drakk vin og jeg noen drinker, og vi hadde nettopp sett et mildt sagt kjedelig intervju av en forfatter, hvor intervjuets eneste agenda hadde vært å fastslå forfatterens historiske posisjon i litteraturen – enda en gang. Et av disse intervjuene hvor publikum er ment å se intervjueren langsomt masturbere forfatterens Kanon til utløsning. Ikke et eneste kritisk spørsmål, ikke et eneste øyeblikk hvor forfatteren måtte forholde seg til et-eller-annet problematisk ved forfatterskapet. Applausen som fulgte – etter at forfatteren hadde lest høyt fra en begredelig tekst som må ha blitt utgitt utelukkende på grunn av forfatterens navn og posisjon – kjentes på meg som et-eller-annet tilnærmet likt forfatterens lunkne ejakulasjon over ansiktet. Hun spurte meg hva jeg syntes om intervjuet, og jeg kom vel i skade for å beskrive det omtrent som ovenfor. Om det var min fiendtlighet overfor intervjuet, min seksualisering av det, aggressiviteten min, eller om det var et-eller-annet annet, vites ikke, men hun lo tvungent før hun sa «straks tilbake», forsvant og ble borte for meg. Dette et-eller-annet som hadde brutt forbindelsen mellom meg og henne, tok jeg likevel raskt innover meg som resultat av noe i meg selv. Det litterære arrangementet var ment å være en trivelig tilstelning, forfatteren var gammel, hadde mange gode utgivelser bak seg, og jeg kunne ikke i fullt alvor forvente at han skulle grilles på åpen scene. Reaksjonen min skyldtes nok heller dette noe i meg selv. Jeg kan anta det var en slags misunnelse over forfatterens suksess, kombinert med det faktum at jeg ville komme nærmere henne, heller enn å snakke om alt utenfor oss, hva vi omgav oss med. Med andre ord hadde noe i meg selv manifestert seg som et-eller-annet utenfor, og så udiskutabelt gjort seg gjeldende der. Hun lot 122

meg bli stående alene i baren den kvelden, og relasjonen vår hadde endret seg for godt. Noen ganger skal det ikke mer til, og det vil være umulig å ane alle de faktorer som spiller inn og foretar endringer i menneskers sosialliv. Mennesket er fordømt til antakelser, selv i sosiale relasjoner og ovenfor seg selv. Vi vil aldri kunne vite hvorfor noen gjør sånn eller slik, hva andre tenker eller hvordan, vi må bare gjette oss frem. Og det aner oss jo, både som individ og kollektiv, at dette noe er et-eller-annet i oss selv. Som mennesker er vi en og annen, men på et eller annet tidspunkt var også vi et-eller-annet. Så spørs det om vi er på vei tilbake, fra å være en og annen til å bli et-eller-annet, igjen, eller om vi rett og slett skal bli det utenkelige ingenting. Skjønt, det å være «ingenting» eksisterer allerede, det er også noe. De sier om mennesker som har blitt kjente, at de har «fått et ansikt», eller: «Han var et navn, nå er han et ansikt» – som om disse elementene manglet i utgangspunktet. Som om vedkommende, før han ble kjent i offentligheten, drev rundt i en anonym intethet. Kan hende er det snakk om å heve seg fra å være en og annen, til å bli noen, men er det mulig å drive det for langt, å ende opp som et-eller-annet? Forfengeligheten gjorde at Galileo vendte den nyoppfunnede kikkerten fra havet og opp mot himmelen. Dermed ble han den første av oss til å beskjeftige seg med det tvilsomme fjernsynet. Å rette blikket fra det nære til det fjerne. Nysgjerrighet er forfengelighet i forkledning. Når vi kikker mot stjernene, kikker vi mot et-eller-annet i oss selv. I dag er fjernsynet blitt noe helt annet enn Galileos edle bestrebelser. Heller enn å rette et nært blikk mot det fjerne, har vi rettet fjernsynets blikk mot det nære.

123

Nysgjerrigheten ovenfor andre handler like mye om deres tydelige likheter med oss selv som fascinasjonen for ulikhetene. Det er fellestrekk vi leter etter og gleder oss over å finne. Kjærligheten dyrkes så fordi den oppstår i punktet hvor vi selv møter noen andre, hvor et-ellerannet vokser frem. Kjærligheten er en ypperlig anledning til å bedrive den herligste formen for selvdestruksjon: å hengi seg til en annen, til noen andre, å fortape seg i dem. Det handler om innbilningen av å ha flyttet fokus fra noe i seg selv til et-eller-annet utenfor. I underbevisstheten kan det derimot tenkes at denne bevegelsen aldri egentlig finner sted. Ensomhet er toppen av forfengelighet. Når man innbiller seg å kunne opphøre i selvet. Kjærligheten eller Ensomheten er individets to muligheter. Derfor har kjendiseriet fått en så voldsom status. Massene dyrker sin Kjærlighet overfor Idolet, mens Idolet forvitrer i rusbefengt Ensomhet på hotellrommet. Det er den totale Kjærlighet og absolutte Ensomhet, smidd i lenker. De menneskene som oppnår dette, viser seg normalt å utånde i en alder av syvogtjue, for eksempel Janis Lyn Joplin, Jim Douglas Morrison, Kurt Donald Cobain, James Marshall «Jimi» Hendrix og nå Amy Jade Winehouse. Disse menneskene har blitt opphøyet til noe annet, de klarte å gjøre den ubegripelig avanserte reversen, fra å være en av oss, fra å være en og annen, har de maktet å gå tilbake til å være et-eller-annet. De tillates ikke å dø, på samme måte som oss andre. Noe i dem gjorde at de «lever videre». Her er man ved forståelsen av at et-ellerannet – som følge av sin ubestemmelighet – nødvendigvis må strekke seg så langt som den såkalte evigheten strekker seg. Jeg er kanskje ingen, men det er et-eller-annet jeg vil. 124

125

Kaja Marie Lereng Kvernbakken 126

Oda

Oda ser p책 kr책kene. De krafser 127

Mamma har mange regler. Alltid lue og votter på. Ikke gå over veien alene. Ikke klatre i stigen. Sitt i ro. Pappa har én regel. Oda spiser sjokopålegg og drikker saft. Oda smiler til pappa. Ikke si noe til mamma, sier pappa og smiler tilbake. Den regelen har Jonas også. Jonas er fetteren til mamma. Han er voksen. Det er alltid han som henter i barnehagen når mamma ikke kan. Alltid han og ikke pappa. Oda trenger ikke å ha på seg vottene. Hun holder Jonas i den varme hånda. I svingen før huset stopper de. Da må Oda ta på seg vottene likevel. Ikke si noe til mamma, sier Jonas og putter et ferskensnop i munnen hennes. Mmm, sier Oda. Mmmmm.

i løvet. Kraer. En av kråkene er større enn de andre. Den 128

Oda får ikke sove med lyset av. Oda får ikke sove med lyset på heller. Mamma løfter dyna og puta ned fra køyesenga. Du kan sove her, sier mamma og rer opp i underkøya. Natta, kråka mi, sier mamma og dytter dyna rundt Oda. Oda får ikke sove. Du faller ikke ut, sier mamma. Oda er ikke redd for å falle. Jeg er tøff, sier Oda.

har hendene på ryggen og vagger frem og tilbake når 129

Fly da, kråka mi, sier pappa og løfter Oda. Fly da, sier han og kaster Oda opp i lufta. Oda ler. Pappa holder Oda med den tynne, sterke armen. Oda holder pappa i håret. Pappa ler så det bobler i Oda. Pappa setter Oda i stigen. Skal vi male, sier pappa og lærer Oda å klatre. Er du redd nå, sier pappa, er du redd? Men Oda er ikke redd. Ikke se ned, sier pappa, men Oda gjør det for det. Jeg trodde kråker kunne fly, jeg, sier pappa, og etterpå, på sykehuset sier mamma: Herregud at du lot ungen klatre i stigen.

den går. Oda tar av seg vottene og holder dem i den ene 130

Oda holder mamma i hånda. Jeg er tøff, sier Oda. Jada, sier mamma med stemmen inni telefonen. Mamma fekter med hånda. Ja og nei og kommer ikke på tale, sier mamma. Mamma fekter med Oda. Du liker fiskepinner, sier mamma og putter en boks i kurven. Mamma ser på lappen. Oda ser på mamma. Oda nikker.

hånda. Fingrene er varme og røde. Nesten like røde som 131

Pappa sover. Vasken er full av tykt, oransj spy. Oda får ikke vaska hendene. Oda setter på vannet i en tynn stråle. Det blir et lite hull. Oda fyller hendene med vann og slipper det over spyet. Oda gjør det igjen og igjen til alt er borte. Oda vasker hendene. Etterpå krabber Oda under dyna til pappa. Pappa er varm og våt. Oda vekker pappa. Spy i do, sier Oda. Til frokost får Oda skive med sjokopålegg. Pappa får egg. Pappa smiler. Oda smiler.

vottene. Oda klemmer fingrene sammen så de blir hvite. 132

Oda ser på film. Pappa ser på Oda. Pappa tvinner håret til Oda mellom fingrene. Ikke, sier Oda og dytter pappa bort. Unnskyld, sier pappa og ser ut av vinduet. Så tvinner han håret til Oda igjen.

Oda åpner dem igjen. Oda lukker og åpner hånda mange 133

Mamma setter en vannmugge på bordet. Jeg vil ha saft, sier Oda. Saft er bare for lørdager, sier mamma. Oda vet at det ikke er sant. Fiskepinneprinsesse, sier Oda og spiser med fingrene. Gaffelen i venstre hånd, sier mamma, kniven i høyre.

ganger. 134

Jonas bor i kjelleren, han flyttet inn i sommer. Mamma sier at Jonas ikke har det enkelt og at de må hjelpe ham. Jonas sier de må hjelpe mamma. Oda hjelper Jonas. Han steker fiskepinner. Oda spiser dem. Fiskepinneprinsesse, sier Jonas. Mmm, sier Oda. Noen ganger er ikke mamma der når Oda skal legge seg. Jonas løfter Oda opp i køyesenga. Kråke, sier Jonas, natta.

Oda er ikke kråke. 135

Oda finner et bilde av en kråke. Kråker spiser alt, sier pappa. Spiser kråker fiskepinner, sier Oda. Ja, sier pappa. Ferskensnop også, sier Oda. Ferskensnop også, sier pappa. Pappa lærer Oda å tegne med kullstift. Det er lov å legge arket oppå, sier pappa. Oda tegner kråka. Sånn, sier pappa og gnir strekene utover, så fin. Du ødelegger, sier Oda. Unnskyld, sier pappa og hjelper Oda å tegne en til.

Oda er Oda. 136

Mamma vekker Oda midt på natta. Det snør, kråka mi, sier mamma og løfter Oda ut av senga. Det snør, sier hun og bærer Oda ut på gårdsplassen i bare pysjen. Mamma snurrer rundt og rundt med Oda. Oda får et snøfnugg på tåa. Etterpå får Oda ligge ved siden av mamma i den store senga, inntil den varme kroppen hennes. Om morgenen er all gåsehuden borte.

Oda løper mot kråkene og skriker. De flakser avgårde. 137

Oda sitter i badekaret. Mamma sier at om det er for varmt, kan Oda ta en fot eller hånd opp av vannet. Hvis det fortsatt er for varmt, tar Oda opp en til. Oda tygger på fingeren. Kommer ikke på tale, roper mamma utenfor døra. Oda lukker øynene og dukker ørene ned i vannet. Oda kan ikke høre hva pappa svarer. Pappa barer brummer. Oda ligger helt i ro. Oda later som om hun sover i det varme vannet. Etterpå blir det stille. Da setter Oda seg opp. Mamma og pappa står i døråpningen. Du må ikke sove i vannet, sier mamma, det kan være farlig. Oda lukker hånda rundt vannet så en liten stråle spruter over kanten.

Oda står alene igjen i løvet. Oda knuser bladene med 138

stĂ¸vlene. Det knaser. Kra, sier Oda. 139

Eline Aurlien 140

Eva Johansen (romanåpning)

Med tog som forlater stasjonen i min vesle hjemkommune kl. 07.21 hver dag, tas jeg med til Oslo – til denne by hvor mitt foretakende trer i kraft i all sin alminnelighet. Det er en fin reise, synes jeg, og alltid har jeg verdsatt den snaue halvtimen jeg får for meg selv, før jeg gir meg i kast med mine daglige oppgaver. Som professor ved landets største universitet kreves det nemlig at jeg ankommer arbeidet med friskt mot, og er i stand til å takle de utfordringene en slik stilling medbringer. Derfor er det kanskje heller ikke så vanskelig å forstå hvorfor togreisen har blitt så viktig for meg. Et vidstrakt landskap, skinner som angir retningen, og en bestemt mengde med tid (28 minutter) hvor ingenting forventes av meg, er tilstrekkelig for at jeg skal kunne klare å slappe av. Jeg føler, der jeg sitter i mitt togsete, at tingene går sin gang – at trærne, bebyggelsen og åkrene passerer utenfor vinduet nettopp slik de skal, og at jeg har fått lov til å plassere hendene i fanget mitt. Det er ikke stort annet som foregår på denne strekningen. Jeg pleier å kalle det en mellomtilstand, og ønsker noen ganger at livet kunne ha fortont seg mer slik. Men alltid må jeg videre, ut av toget – og sjelden tar jeg med meg reisens harmoni inn i hverdagen. Den har ikke noe der å gjøre, pleier jeg å tenke. Slike ting kan aldri forenes. I løpet av den siste tiden har jeg latt meg selv irritere av hvordan NSB har måttet tåle så mye kritikk. Om morgenene, under frokosten, leser jeg som regel i avisen, og da har det hendt at jeg har kommet over krasse debattinnlegg som setter det statlige jernbaneverket i et hel141

ler dårlig lys. Debattantene, disse middelmålige skribentene, skriver – hva jeg vil mene usympatisk – om hvordan togene, og da aller helst lokaltogene, ofte er forsinket. Selv har jeg fått et helt annet inntrykk av NSB. I løpet av femten år har jeg pendlet mellom Lier kommune og Nationaltheatret, og sjeldent har jeg hatt noe å utsi på deres punktlighet. Rutinen er der helt klart: En forbilledlig evne til gjentakelse, viser de. Hver dag, fra mandag til fredag, glir toget langsomt, med en fasthet, inn mot stasjonen i kommunen min for å slippe på reisende. Og alltid er jeg en av dem. Alltid trer jeg inn, finner min plass og plasserer sekken på gulvet. Det har falt meg inn at kanskje noen, ja, til og med de fleste, vil påstå at jeg er altfor overbærende med NSB og hva de klarer å prestere. Men slike beskyldinger vil jeg ikke ha vanskeligheter med å unndra meg. For, som jeg tror, er nok ikke folk flest klar over hvor bortskjemte vi i sannhet er, når vi hver dag kan hoppe på toget og lene oss tilbake i setet. Men dette forstår de altså ikke. I stedet lar de alt handle om hvor vidt toget er i rute. Og gjerne skulle jeg fortalt dem at toget må forstås utifra sine egne betingelser. Rytmen, hastigheten, og togets fintfølenhet overfor landskapet, kan ikke kompromitteres – være gjenstand for halvgode spissformuleringer i dagspressen. Til syvende og sist handler det om hva toget, i sin helhet, har å tilby – og det kan ikke vurderes i lys av rutetabeller og eventuelle forsinkelser. Det ville være altfor reduserende, tenker jeg. Jeg har derfor ikke hatt problemer med å være takknemlig overfor NSB. Jeg føler at de på et fundamentalt vis oppfyller sin helt enkle funksjon overfor meg som passasjer. De gjør meg i stand til, for nesten hele tretti minutter, å sitte med hendene foldet i fanget. Og det er litt merkverdig med tanke på hvor hektisk hverdagen min ellers er. 142

Det kan nok hende at det med tiden har blitt slik at togturens ro – dens bakoverlenthet og fortrolighet med tingene – hviler på et nytteprinsipp. Jeg tenker at det handler om hva jeg kan tillate meg og ikke tillate meg, gitt mine egne prestasjoner. Jeg tror nemlig jeg har klart meg ganske godt i livet. At jeg har gjort de tingene som fremstår forbilledlige. Og at jeg i kraft av dette burde, nærsagt som en premiering, få lov til å nyte togreisen. Jeg vil dvele, flyte, sige igjennom alt jeg har oppnådd, og tildra meg fordelene av et ellers virksomt liv. Jeg synes for eksempel at min høye stilling på Universitet ikke er unnselig. Snarere tvert imot: Mitt professorat, hvilket jeg maktet å kave meg frem til via en rekke anstrengelser, er som en påminner om min produktive væren. I tillegg ser jeg meg fornøyd med min ektemann og mine barn. Ingar er et godt og fornuftig menneske – han respekterer meg, og samtlige av ungene har klart seg ganske fint. Min førtiåtteårige tilværelse ser altså ikke så mørk ut, og jeg tror den gjør meg i stand til å innhente friskt mot, ny giv, slik at det daglige arbeidet lar seg gjennomføre. Kanskje er jeg som en summende bie som suger til seg alt av blomsterekstrakt og støv som lar seg oppdrive i mine omgivelser, for så å omgjøre det til sødmefylt honning jeg brer om meg. Dette er riktignok en liten metafor jeg kaller min egen, og som jeg nødig vil at andre skal få innsyn i. Ikke vil jeg måtte kalles den summende bien i fjerde etasje i Niels Treshows hus på Blindern. Det fratar meg noe av min akademiske tyngde, frykter jeg. Og den vil jeg helst ikke miste. Jeg vet ikke riktig når det startet. Når jeg våknet en dag, og ikke kjente meg i stand til å verdsette togturen og den stille kontemplasjonen jeg foretok meg der.

143

Det eneste jeg vet, med sikkerhet, er at den 23. oktober (det var en mandag), sluttet tankene, jordene, åskammene og togskinnenes forutsigbarhet å virke beroligende på meg. Tingene, alle fragmentene og bitene – omgivelsene som omhyllet min væren – ble med ett så vanskelige å trenge igjennom, at det hele kjentes som om det var forkludret, vasstrukket og bortgjemt bak et dulgt, loet vattteppe. Landskapet, togsetets tekstur – fibrene slik de pleier å kjennes mot den nakne huden, hendene mine – var ikke i stand til å prege meg. Alt føltes så langt unna, så uangripelig og uhåndterlig, at det gjorde meg litt skremt. Jeg kunne ikke få fatt på hva det var, hva som murret og var i veien, hvilke ting som gjorde mitt blikk forvridd, slørete og utekkelig i flakkingen. Alt jeg vet er at jeg var plassert på toget den 23. oktober – skulle inn til mitt arbeid, som dager flest, og kjente et ubehag forplante seg i mellomgulvet – og som ség lik våt sement gjennom alle årer, kanaler, inn i lemmer og ledd, og gjorde kroppen min usigelig tung å bære. Stadig forsøkte jeg å se ut av vinduet, få fatt på togets hastighet og kjenne på den glidende, smidige og grasiøse føringen lokomotivet tok gjennom landskapet, de gule åkrene og den sporadiske tettbebyggelsen, men ikke var jeg i stand ta opp i meg og føle annet enn min egen innkapslethet. Det eneste jeg så klart, blant jorder og kyr, inngjerdinger og lange veistrekninger, var mitt ansikt kastet mot vindusruten i refleksjon. De vidåpne øynene, lik sorte olivener, fengslet mitt blikk – og det var som å se like inn i menneskets blasfemi. Hvorfor ser jeg ikke lenger? Hvorfor ser jeg ikke forbi det? tenkte jeg. Jeg visste hva som passerte der ute, gled forbi – inntrykk som var tilbudt meg, men ikke lot jeg det komme inn.

144

Da konduktøren kom forbi og ba om å få se billetten, eventuelt månedskortet mitt, trodde jeg for en liten stund at jeg ikke var så ute av meg, likevel. «Billetten», hadde han sagt med en god stemme – «Billetten, takk.» Jeg bøyde meg framover, hentet sekken opp på fanget og rotet gjennom tingene – blant bøker og en bærbar datamaskin, for å finne lommeboken. Jeg visste at den lå plassert på bunnen av sekken, og fikk omsider halet den opp, tatt ut månedskortet og vist det til ham. «Takk», hadde han svart og gått videre. Der jeg satt igjen i setet, for meg selv, tenkte jeg at ubehaget kanskje var borte. Ikke hadde jeg kjent det besværlig, tungt og vanskelig å skulle lete frem lommeboken. I stedet hadde jeg gjort det ganske enkelt, uten å tenke meg om, og samhandlingen mellom konduktøren og meg hadde foregått helt naturlig. Jeg trodde, med andre ord, at dagen ville fortone seg nokså alminnelig, likevel. At det ikke var noe spesielt, uten om det vanlige, ved hele min forfatning – og at underlige fornemmelser var lik små forkjølelser: De gikk fort over og satt ikke i kroppen lenge. Med sekken fremdeles på fanget tenkte jeg derfor at jeg kunne gjøre slik jeg alltid gjorde. Det virket klinkende klart at jeg burde ta frem termosen fra sekken, ta meg en kopp med nypresset kaffe – og nyte den. Jeg gjorde dermed så: lot meg selv merke av den klukkende lyden, lik bølger som skyller mot båtrekka, idet jeg fylte koppen. Og uten stor forundring antok jeg, nærsagt som en selvfølge, at kaffen kom til å smake mildt og fruktig – slik det stod på pakningen at den skulle gjøre. Men i stedet ble jeg skuffet. Nervøs og skuffet, da jeg innså at smaken var en helt annen. Den var fremmed og dunkel, og beit seg på tungen uten å tilkjennegi sin identitet.

145

Hva var det for noe? tenkte jeg, og ville så gjerne få fatt på hvilken fornemmelse kaffen hadde brakt opp i meg. Jeg smattet litt for meg selv, forsøkte å føle meg frem på ettersmaken, men merket at det eneste jeg satt igjen med var tanken om at det smakte jord. Mineralaktig, bitter og morken jord. Jeg syntes at det var rart. Jeg kunne ikke forstå det. Det var jo ikke noen tvil om at jeg hadde brukt den samme typen presskannemalt kaffe (EVERGOOD) som jeg alltid brukte. Jeg bestemte meg derfor for å drikke litt mer, kjenne på aromaen – ettersøke det fruktige og milde, som etter sigende og erfaring skulle være der. Og kanskje, tenkte jeg – kanskje lå problemet i tannpussen jeg hadde tatt like etter frokosten. Jeg hadde sikkert fluor i munnen, kjemiske forbindelser, senket pH-verdi – det var i det hele tatt så mye som kunne være utslagsgivende for hvor godt min smakssans fungerte. Jeg tok en ny slurk av kaffekoppen, smattet gjentatte ganger, kjente spyttet flomme i ganen, over tungen, innerst i munngropene, men fornemmelsen – smaksopplevelsen – var fremdeles den samme. Uten spor av det kjente, vante – de forherligede aromatiske fremtredelsene som brant i mitt indre, satt jeg igjen med et hint av frarøvelse. Hvor var min evne til å verdsette de helt enkle gleder i tilværelsen blitt av? Jeg merket at det gjorde meg urolig, og jeg vridde meg litt i setet. Hva er det som foregår? tenkte jeg. Er jeg syk? Jeg kunne i alle fall ikke drikke mer. Jeg måtte helle kaffen oppi termosen igjen, vri på lokket og få den unna. Ikke ville jeg ha den stående i synsfeltet mitt: Der var den plagsom og så iøynefallende. Hva som bekymret meg litt, var hvordan jeg skulle få gjennomført det – og uten å tildra meg så veldig mye oppmerksomhet. For, som jeg tenkte: Ville det ikke fremstå rart å skulle sitte åpenlyst i en togvogn, blant mennesker, 146

og helle kaffe tilbake i en termos? Ville ikke folk stirre, se på meg og undre seg? Likevel var jeg tvunget til å gjøre det. Jeg hadde ikke noe annet valg. Nei, tenkte jeg. Nei! og forsøkte, på det mest stillferdige vis – uten at noen verken så eller hørte det – å få gjemt unna hver dråpe, hvert bidige anslag til en kaffedråpe, i termosen min. Ikke ville jeg søle, få noe på klærne eller utover bordet, og la derfor vekt på å holde hendene stødig. Men det var jeg ikke så flink til. Det kom noen flekker på den kremhvite blusen min, og det syntes jeg var trist. Den var i chiffon, hadde knapper av perlemor, og hadde tilhørt farmoren til Ingar på 1920-tallet. Men selvsagt var den ikke ødelagt. Kaffeflekker gikk av i vask. Verre var det med termosen, som fremdeles stod fremfor meg, åpen – åpenlyst – og spilte frem sin tirrende melodi. Jeg skyndte meg derfor med å skru på lokket – forsikret meg om at den ikke ville lekke, og la termosen i sekken. Jeg følte jeg hadde sittet på toget altfor lenge. Men det var enda et stykke igjen til Nationaltheatret. Vi var bare i Sandvika, og jeg måtte belage meg på ti–tolv minutter med venting før jeg var fremme. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg så meg rundt i vognen. Alle virket søvnige og avslappede der de satt i setene sine. De leste aviser, bøker, papirer og lyttet til musikk gjennom små øreklokker. Mange drakk også kaffe. Kaffe fra FRIELE, slik det stod på pappbegrene deres. Det var ikke den lange stunden jeg orket å holde blikket mitt festet på dem. Etter hvert ble det kjedelig. Som om jeg klarte å forutse enhver bevegelse de kom til å foreta seg. Kanskje vridde de seg litt i setet, rettet seg opp eller bladde om til en ny side – men det var alt. Et sigent, fastlåst og ukuelig mønster utspant seg foran øynene mine, og jeg var ikke sikker på om jeg ønsket å ta del i det eller ei. 147

Utenfor, derimot, bølget bildene seg. Jeg så alt, hver bestanddel, ting som flakket – lyktestolper og skilt, gjennom min egen gjenspeiling i vindusruten. Det fikk meg til å innse – med et slags vemod – at ubehaget ikke var forsvunnet. Det hang igjen, satt i kroppen og lot meg kjenne hvordan bevegelsene, hurtigheten – strømningene som presset seg inn fra mine omgivelser – var filtrert gjennom et sløret blikk. Både linjer og omriss – gjenstandenes geometri – hang igjen som vage avstøpninger fra foregående inntrykk. Og slik syntes et kaos og en formløshet å råde i min bevissthet. Hvorfor holder jeg på slik? tenkte jeg. Burde jeg ikke begrave hodet i hendene, ta meg ut av tilstanden og få tankene over på noe annet? Jeg maktet ikke svare, rasjonalisere eller se klart for meg hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg var hengitt til angsten, skrekken – men også til fascinasjonen. Det sitret inni meg som uforklarlige spenninger. Ikke visste jeg om det alltid hadde vært så tåket og overstrømmende å skulle iaktta en bevegelse, eller om jeg var blitt sløvet i mine sanser. Men, som jeg tenkte – hypnotisert av alle vaklende konturer fra omgivelsene utenfra: Nå, i dette øyeblikk, er jeg ikke i stand til å fatte beslutninger om noe som helst. Jeg må ta meg vekk, ut, og inn i nye situasjoner, før jeg kan vite hvordan det egentlig står til med meg. Jeg følte for å stå, reise meg opp, få blodsirkulasjonen i gang, drikke vann – og litt kaffe, kjenne koffeinen krible som varme strømninger i magen. Jeg ville utforske kroppens bevegelse, teste balanseevnen og forsikre meg om at jeg var i stand til å røre meg, uten å – nøvdendigvis – være så sigen. Jeg ble derfor utålmodig. Kjente meg bundet og begrenset der jeg satt i mitt sete. Og alt jeg visste om min egen tilstand var så innsnevret i sitt omfang. Min eneste løsning – det jeg trodde kunne redde meg – var altså å ta 148

meg ut. Like ut av vognen, bort fra vonde tanker og inn i viktige oppgaver. Og dette hensatte meg – igjen – til spørsmål om ikke jeg var fremme snart. Utenfor vinduet ble det mørkt. Vi gled inn i en tunnel, og endelig begynte det å oppstå aktivitet blant menneskene rundt meg. De pakket aviser og bøker, papirer og annet lesestoff ned i sine sekker og surret skjerf om halsen. Frakker og kåper ble hektet ned fra seteryggene, og snart var flesteparten i togvognen påkledd. Om få minutter var vi fremme på Nationaltheatret, og det fikk meg til å innse at også jeg burde kle på meg mitt yttertøy. Jeg stod midt inne i den hastende folkemengden, omgitt av betongens massivitet, og kunne ikke få fatt på hva jeg følte. Men omsider, etter å ha stått stille en liten stund, kjente jeg meg oppildet – nesten stresset, fordi menneskene forsvant ut av min egen rekkevidde før jeg visste ordet av det. De var så raske og besluttsomme der de peilet seg i retning utgangen, og tok seg vekk fra den langstrakte hallen hvor et flytende og ugjennomtrengelig støynivå rådde. Jeg ville ikke bli stående igjen. Som et enkelt bruddstykke, en bit av noe større – og som ikke passet inn. Flommen av mennesker tiltalte meg, påkalte min deltakelse – og omsider kastet jeg meg ut, næret meg på deres glid og oppnådde en taktfasthet og rytme som kunne samstemme med deres. Kaoset var avverget, forvirringen var ikke å oppspore: Smidig og føyelig, som et aktpågivende vesen, hadde jeg gitt meg hen til de andre. I rulletrappen stod vi, på rekke og rad, og ble langsomt ført opp til utgangspartiet. Jeg tok til venstre, krysset forbi en Narvesen-kiosk og gikk det lille stykket bort til t-banestasjonen. Jeg stoppet opp på plattformen. Der ble jeg informert om at Sognsvannsbanen ville komme om to minutter. Jeg 149

var glad det ikke var lengre tid å vente. Aller helst ville jeg komme frem til kontoret mitt så fort som mulig. Banen gled inn mot stasjonen, bremset ned farten og stanset like foran meg. Jeg gikk inn, så at vognen var ganske full, og satte meg ned på et ledig klappsete. Ved siden av meg satt det to kvinner som pratet sammen. Det var ikke på norsk, men på et fremmed språk. Jeg fikk det for meg at det kanskje var tsjekkisk, for jeg mente å gjenkjenne et par ord fra da jeg hadde vært i Praha for over ti år siden. «Skladujte», hørte jeg dem si. Og «mléko». Hvis jeg ikke husket helt feil så betydde det «butikk» og «melk». Egentlig hadde jeg ikke hatt så lyst til å lytte til samtalen deres. Men de snakket så fort og intenst, at noe annet var uunngåelig. Jeg kjente meg grepet av konsonantlydene, det nasale, og trykket som alltid havnet på første stavelse. Det var som om ordene, sammenstillingen – den usedvanlig hurtige språkføringen – tvang seg like inn i min bevissthet og opptok hele min mentale kapasitet. Jeg ville drive dem ut, tømme vognen for lyd og kjenne vakuumet – stillheten – blafre i øregangene som en påminnelse om det forhenværende: støyen som brått forsvant. Bare etterdønningene ville sitte igjen, et minne, et mildt sus – og ikke mer. Men i stedet satt jeg midt blant mennesker og tok opp i meg all deres forurensning. Uten hemninger lot de det flomme ut i strie strømmer. Og alt jeg egentlig ønsket var å være i fred. Komme meg til hektene igjen og erkjenne at arbeidsdagen ikke ville bli så vond å bære. Jeg kjente meg lettet da jeg endelig var kommet ut, stod på plattformen, og så bakenden – halen – til t-banen som snirklet seg av gårde. Det var godt å trekke inn frisk luft, kjente jeg. Få litt armslag rundt seg, og ikke hele tiden 150

sitte sammenpresset blant passasjerer i de kollektive transportmidlene. Jeg så meg rundt en liten stund, sanset været, situasjonen – all trafikken, regndråpene som så vidt dryppet ned fra himmelen – og gikk omsider bort til universitetsområdet. På Øvre Blindern holder jeg til. I bygningen oppkalt etter Niels Treschow. Her, i fjerde etasje, sysler vi med fundamentene, og ikke stort mer. Det er i alle fall det jeg kjenner at min oppgave er. Jeg får lyst til å kalle det humaniora i sin renhet. For det opprinnelige – filosofiens forankring i det primære – gir meg følelsen av å oppholde meg i sømmene, ytterst i innrammingen, like ved der veggene bryter sammen og hvor vi ikke kan gå videre. Vekslingen mellom å ta et par skritt tilbake – evnen til å si «herlighet!» et par ganger før man står opp, og å nærme seg et vippepunkt, har altså blitt min oppgave. Hva som i utgangspunktet hensatte meg til denne interessen, var en drøm om at man kanskje – en dag – kunne nå fram til erkjennelsen av at alt, hver minste bestanddel, alle ens tanker og bekymringer, kunne fanges inn under dette system – hvilket vi kaller språk. Denne illusjonen har jeg riktignok tatt meg ut av. Den er ikke lenger min motivasjon for hva jeg holder på med. Jeg tror jeg forlot den ganske fort ettersom fler og fler ble klar over hvilke tanker som foregikk bak mitt vage smil, mitt besindige blikk og bølgete hår. Det var nok alle de sørgmodige, noe medlidende, øynene jeg ble møtt av, som lot meg innse hvor naiv jeg hadde vært. Det var som om mine kolleger, menneskene jeg omgikk, sa: «Eva, om du bare kunne forstå hvor mange skuffelser du vil måtte tåle.» Men jeg forstod det etter hvert. Jeg ville bare ikke innrømme det med det første. Og det var vanskelig for meg å vite hvor mye jeg burde oppgi ved meg selv idet jeg ga slipp på drømmen. For fremdeles, i en god stund etterpå, 151

gikk jeg rundt i korridorene pĂĽ Blindern, innhyllet i mitt sjĂ¸grĂ¸nne sjal, og sendte ut mine vage smil.

152

153

Erik Kjos Fonn 154

fra det anatomiske atlas 1. kroppen ifĂ¸lge presise opplysninger ser mer ut som fotografier enn kroppen 2. disseksjonens inntrengning slik man leser en skjĂ¸nnlitterĂŚr klassiker 700 ĂĽr senere

155

dekonstruksjon jeg rĂ¸yker eller drikker eller sover til jeg dĂ¸r perfekt

156

samfunnsfysikk det finnes: kropper, Ă¸yne, kinetisk energi ifĂ¸lge durkheim er jeg allerede dĂ¸d

157

anomi denne sommeren går jeg hjemmefra og hjemover denne sommeren dør vi på en måte

158

anatomi det er sant det de sier det finnes hjerner pĂĽ glass de tenker og lever og har aldri noen kropp

159

frykt meg jeg er et grusomt subjekt eller et offer for lyriske konvensjoner

160

fem ĂĽr automatskrift eller umedgjĂ¸rlige fragmenter lar seg oppsummere slik

161

a beautiful mind (1998) 1. jeg forsvinner stadig, opptrer kun i etterforskninger av schizofrene: nĂĽr sĂĽ du ham sist? var din kone der? kjenner noen andre denne mannen som du hevder er din beste venn? 2. i filmen om sitt liv kan den schizofrene matematikeren umulig gjennomskues fĂ¸r vendepunktet.

162

jeg er et dårlig essay. jeg vil dø før deg.

163

mythos jeg sovner glemmer og drukner du er seng og sirene jeg hĂ¸rer ingen ambulanse

164

bilateral deformasjon stadig fins atomer molekyler individ individ

165

spøkelser 1. de fleste spøkelser manifesterer seg som lyder. i barndomshjemmet mitt kom lydene fra loftet, fra melankolske sjøulker som slepte treben langs gulvet over meg, eller fra kjøkkenet, der avdøde husmødre klirret i bestikk og tallerkener og dekket på til fest. da jeg en dag våknet, alene, til en fremmed hvisking, var jeg sikker på at den var ond, og at den tilhørte en slange.

166

2. hos bestemor fantes ingen lyder. spøkelsene var bilder: fotografier og malerier som ble til demoner da jeg var alene med dem. stillheten som oppstod, da bestemor var borte og ingen spilte piano, minnet like mye om spøkelser som en hvilken som helst lyd. * på gjesteværelset hang en plakat: et fotografi av en jazzmusiker som jeg ikke kjente til og som alltid forandret karakter i halvmørket. bestemor var også musiker. hun spilte klaver og mente at leif ove andsnes’ tolkninger av edvard grieg var mindre fullkomne enn sine egne.

167

Tuva Traavik Ă&#x2DC;stvang 168

(Utdrag)

Øya Jeg kan huske rekkverket. Og at mamma la sine hender rundt mine, for å lage en slags hule, før hun blåste varm luft inn i dem. Kinnene hennes var røde og øynene blanke. Hun sa det kom av vinden. Hun hadde på seg den sorte kåpen som rakk til anklene, og pappas lue, den himmelblå. Huden i det smale ansiktet var myk og glatt, spesielt midt på kinnet, der jeg kysset henne når jeg fikk sjansen. – Fryser du? spurte hun etter en stund – Nei, ikke så veldig, svarte jeg, selv om det kjentes ut som om vinden skulle blåse oss overende. Jeg hadde spart på tingene jeg skulle fortelle henne inni meg. I dagevis hadde jeg gått og pugget, på vei fra skolen og om kveldene da jeg lå i sengen. Luket bort det som kunne kjede henne. Jeg måtte ikke glemme noe. Min vakre mamma, med den tynne kroppen som alltid var pakket inn i store gensere. Klær som skjulte min egen, fine mamma, slik at det bare ble vanskeligere og vanskeligere å nå inn til henne. Kjenne huden hennes mot hendene mine, pannen min mot halsen hennes, som når jeg krøllet meg oppi fanget hennes inne i stuen. – Se, Anna, kunne hun si og peke på et bilde i avisen. Da hørte jeg hjertet hennes inn i øret, og brystet blåste seg opp og mot nesetippen min, som jeg alltid trykket hardt inntil henne. Jeg ville bli liggende tett inntil henne for alltid, smelte inn i henne, men snart kom hun til å forsvinne opp trappen; kanskje i kveld, kanskje i morgen, ville hun gå opp trappen og forvandles til en skygge bak døren. 169

Jeg visste det allerede på vei hjem fra skolen, og før jeg lukket meg inn i huset, for de tørre, gamle trærne langs veien blåste mindre, løvet raslet bare så vidt, og trappene foran inngangsdøren knirket ikke lenger, ingen måtte forstyrre mamma, hun trengte hvile. Da nyttet det ikke å mase om tegninger jeg ville vise, eller ting jeg ville fortelle henne. – Kan du ikke vise dem til meg imens? sa pappa.

I timevis kunne jeg ligge og vente på lyden fra døren i andre etasje og den stille tuslingen fra føttene hennes over tregulvet, listende ned trappen med den lette kroppen sin. – Hei, Anna-mor, sa hun da, og jeg svelget og svelget, for jeg kunne ikke gråte, kunne ikke gjøre mamma lei seg.

I bokhyllen stod en perm som jeg likte å hente frem og bla i. Det var bilder fra tiden før jeg ble født, av mamma og pappa på ferier, sammen med mennesker jeg hadde glemt navnene på. Ansiktet hennes var det samme, men samtidig så mye smalere, blekere, som om huden var gjennomsiktig. Og øynene skinte på fotografiene; øynene var glade. Nå var det som om hun alltid tenkte på andre ting, aldri var her hos meg. Jeg la meg på magen på tregulvet i stuen og forsøkte å tegne ansiktene. En gang lot jeg permen ligge åpen, slik at hun skulle se det da hun kom ned trappen. Men hun plukket den bare opp, sukket, og satte den tilbake på plass i bokhyllen. Hun minnet meg mer og mer om en kvist.

170

En av de siste dagene før mamma flyttet fra pappa og meg, var det påske. Mørket skjulte saltflekkene fra sjøen som pisket mot rutene. Mamma satt og så ut av vinduet, inntullet i pledd og sjal, mens jeg lå ved siden av henne og tegnet. Det luktet så godt av nystekte rundstykker. Pappa kom inn og sa at kveldsmaten var klar. – Senere, Anders, svarte mamma. – Men for helvete, Agnete, du må jo spise. Det er påske, kan du ikke spise litt for én gangs skyld? Mamma svarte ikke, sa bare: – Hysj, Anna tegner. Pappa ble stående noen sekunder. Jeg hadde ikke hørt pappa heve stemmen før, ikke på den måten. Han gikk tilbake ut på kjøkkenet. Jeg ble liggende på gulvet, fortsatte å tegne, men visste ikke lenger hva jeg tegnet. Magen brant mot gulvet. Pappa ropte på meg, og endelig kunne jeg reise meg, slippe unna stillheten som suste i hodet. Det var bare dekket på til to rundt bordet. Han spurte om jeg ville tenne lyset. Han hjalp meg med å skrelle egget mitt, smilte og sa at mamma sikkert ville ha mat senere. Kjæreste, snilleste pappa, som virket så trist, og som lignet mer og mer på farfar. Stemmene våre, lydene fra bestikket mot asjettene, skjeen jeg rørte med i den varme sjokoladen, laget høye lyder i huset, enda vi nesten bare hvisket til hverandre.

Et par dager senere ropte mamma fra vinterhagen. Hun og pappa satt i hver sin stol. Jeg visste ikke hvem sitt fang jeg skulle velge, for uansett hvilket fang jeg valgte, så måtte jeg velge bort en av dem, og det ville bli feil, uansett. Heldigvis strakk mamma armene mot meg og gjorde plass til meg på fanget sitt. Pappa sa ingenting, så på meg, så på mamma. Øyene hans var mørkeblå. 171

Jeg senket blikket, så på hendene til mamma, som hun foldet rundt magen min. Mamma fortalte at hun skulle bo et annet sted en liten stund. På en slags ferie, sa hun. Jeg klarte ikke å se på pappa, visste at snart måtte jeg reise meg fra det varme fanget, snart ville hun forsvinne vekk fra oss. Jeg gråt da hun dro, klynget meg inntil henne, mens hun hvisket vesle, lille ape-ungen min. Det bølget og blåste så voldsomt og ekkelt inni meg, sendte høye hikst gjennom munnen og nesen. Jeg nektet å slippe taket, låste armene rundt halsen hennes. – Jeg blir ikke så lenge borte, Anna-mor. Det er bare en liten ferie. Du og pappa klarer dere fint så lenge, det lover jeg deg. Vi stod på bryggen og så den lille båten frakte henne fra øya vår, til byen langt der borte, med bråket og bilene. Pappa stod helt stille, sa ingenting, stod og så på båten runde fjellet og bli borte.

Men hun flyttet ikke tilbake til øya vår, og jeg besøkte henne aldri i byen. Det hendte at hun kom med båten og ble et par dager, men aldri lenger, og besøkene ble sjeldnere ettersom tiden gikk. En søndag hun var på besøk, stekte pappa pannekaker til frokost. Vi satt på de faste plassene våre, som da hun fremdeles bodde hjemme; mamma på plassen med utsikten ut mot sjøen. Pappa forsynte seg med en pannekake, og smurte på et tykt lag med blåbærsyltetøy. – De er gode, sant, Anna? sa han til meg, men så på henne, og la en pannekake til på tallerkenen min. Jeg 172

nikket og smilte, så svakt at mamma ikke skulle se det. Hun satt uansett bare og så ut av vinduet.

Den tredje vinteren etter at hun hadde flyttet, ringte hun og fortalte at hun skulle flytte til Frankrike, til Paris, byen hun hadde bodd i som barn, frem til morfar hadde bestemt seg for å flytte til Norge. Vinteren etter besøkte jeg henne. Noe dro i meg, og mot henne, da jeg så mamma i hallen på flyplassen i Paris. Jeg fikk lyst til å klemme henne hardt, slik at kroppen knakk, så hardt at hun fikk vondt. – Anna, sa hun. Et forsiktig smil i ansiktet hennes, før hun klemte meg. Hun luktet mamma, men også av noe nytt, en ny duft i den gamle. Hun tok kofferten min, og roste meg for å være så tøff, for at jeg hadde tatt flyet alene. Det grå som hadde samlet seg opp i meg i det siste, forsvant ikke da jeg så henne, det lå der hele tiden og bølget, mens vi gikk gjennom hallen og ut i kvelden. Jeg så på henne mens hun lette etter en taxi. Hun så så annerledes ut, kinnene var rundere, hele henne lyste på en annen måte. – Kom, Anna, sa hun, åpnet døren, og satte seg inn i baksetet ved siden av meg. Vi kjørte gjennom gater med supermarkeder og kafeer. Jeg passet på å stille spørsmål og snakke, mens jeg så ut av vinduet, på trafikklysene og store bløtkakehus. – Her bor jeg, sa hun, som både til meg og taxisjåføren, og pekte mot en stor bygning omringet med trær. Vis a vis leiegården lå en stor park. Den store eikedøren knirket litt da vi lukket oss inn. Vi gikk opp en smijernstrapp og stanset i tredje etasje. Lukten inne i leiligheten gjorde meg svimmel, det var den samme lukten som hadde forsvunnet med henne da hun flyttet. Hun hjalp meg av med 173

kåpen; sa jeg bare måtte gå inn i stuen. På veggene hang det bilder, av fremmede, men også et par av henne og meg sammen. Det var også et nytt av meg fra i fjor sommer. Pappa måtte ha sendt det til henne. Jeg svelget, stoppet opp ved et bilde av henne og en mann. – Liker du den? Leiligheten? spurte hun bak meg. Jeg så meg rundt og nikket. Leiligheten var liten, men passet mamma godt. Hun ville ha druknet i en større. – Du må være sulten. Skal vi gå ut og spise litt? Jeg spiser nesten aldri hjemme, mest ute. Jeg har aldri vært så flink til å lage mat, slik som Anders. Vi småløp gjennom snøfokken og bort til en liten restaurant i nabobygningen. En bjelle klang over oss da døren slo igjen. – Dette er Anna, sa mamma, og strøk meg over ryggen. Mannen i forkle smilte, tørket hendene med en klut og rakte den ene hånden mot meg. Jeg oppfattet ikke navnet hans, var for opptatt med å smile, med å tyde mamma sitt ansikt. Hun sa noe på fransk og lo. Jeg lente skulderen min mot henne. – Se, yndlingsplassen min er ledig, kom, så setter vi oss der. – Hva har du lyst på? Du kan bestille akkurat det du vil ha. Jeg nøt å leke meg inn i rollen som datteren som var ute og spiste middag en sen vinterkveld med sin mor; dette var restauranten vi pleide å spise på, og over gaten lå leiligheten hvor vi bodde. Dette var livet mitt. Mamma spiste sakte. Drakk små slurker av vinen, mens hun så på meg spise. Da hun lot sin halve porsjon bli liggende, gjorde jeg det samme. – Liker du det ikke? Spurte hun. – Jo, svarte jeg. At det var kjempegodt, men at jeg var 174

mett. Hun smilte og strøk meg over kinnet. Da vi la oss den kvelden, sovnet jeg med foten inntil hennes.

Jeg elsket Paris. Og jeg elsket å gå hånd i hånd med mamma langs Seinen, mens hun pekte på plasser, bygningen hun jobbet i som sekretær, og på gater der yndlingsbutikkene hennes lå. Vi satt inne på små, varme kafeer med krimskrams på veggene. – Cafe au lait, sa jeg til kelneren. Jeg drakk bare skummet på toppen, som jeg fanget med skjeen. Sakte bleknet det gråe i meg, og jeg ville ikke lenger klemme mamma hardt sammen, men sitte mykt inntil henne.

En formiddag tok hun meg med opp i Eiffeltårnet. Vi stod ved siden av hverandre og så utover, mens hun snakket og fortalte om Paris. Jeg ønsket at hun skulle legge hendene sine over mine, men jeg var stor nå, og det ville bare virke dumt hvis jeg la hendene rundt rekkverket slik som da jeg var liten. Igjen fikk jeg lyst til å dytte henne, klemme henne hardt. Jeg løftet blikket, så på mamma som stod og så utover byen.

Mot slutten av uken, vendte blikket til mamma seg stadig vekk, ut av vinduet hjemme, bort fra meg, og jeg måtte gjenta meg selv når jeg sa noe til henne. Hun nevnte ikke mannen på bildet, og jeg spurte henne heller ikke. I drosjen på vei til flyplassen holdt hun hånden min i fanget sitt, klappet den, mens hun gjentok hvor deilig det hadde vært 175

å ha meg der på besøk, og at jeg måtte hilse pappa så mye. Da vi tok farvel, klemte hun meg lenge, sa at jeg måtte gi lyd om at jeg hadde kommet meg vel hjem. Jeg snudde meg en siste gang innenfor innsjekkingen, så på henne der hun stod og vinket. Jeg lurte på om hun bare var i stand til å elske meg i små doser av gangen.

176

OSLO Jeg løper bortover veien, under betongbroen. Luften er tett av tåke, øynene er fulle av vann. Forbi meg passerer biler i ett sett, lydene skriker i ørene, får meg til å løpe fortere. Musklene fra halsen og ned i brystet sprenger gjennom huden. Jeg forsøker å fokusere på verkingen i brystet, pulsen som slår bom – bom – bom. Tankene slipper et lite øyeblikk; gresset og duggen skinner bortover bakken, og det lille tjernet som så vidt er synlig mellom grantrærne, er ennå mørkegrått, for solen har ikke rukket å treffe vannoverflaten med strålene. Snart vil et gyllent lag legge seg over det mørkegrå og vannet vil funkle og glitre. Men jeg fortsetter, for jeg kan ikke stoppe før jeg er fremme.

177

Uten Tittel (utdrag)

Ballerinaen glir over scenen; jeg har aldri sett noe vakrere; kostymene med steiner, fanger lyset. Drakten ser levende ut, våt, som fra havet. Det skraper innvendig, et hvelv åpner seg i meg, og ut strømmer energi, myk og varm, gjennom kroppen; jeg får tilfredsstilt en tørst jeg ikke selv var klar over, lik sprukken, tørr mark som suger til seg regn, og jeg vet at så fort følelsen slipper, vil jeg lengte etter den. Jeg lener meg fremover. Den bakre veggen skifter farge fra grønt til grått. Musikken når et klimaks og ballerinaen fryser posituren, løfter blikket ut mot salen, mot meg, før det blir mørkt og hun forsvinner. – Forestillingen er over, hvisker Line. Hun står ved siden av meg og retter på sjalet som henger over skuldrene. Jeg trekker blikket bort fra det røde sceneteppet, smiler unnskyldende til kvinnen ved siden av og følger etter Line i retning foajeen. Det vrimler av lyse og mørke stemmer, lyder fra glass mot bordflater, latter. Jeg står og ser rundt meg, uten at noe egentlig fester seg, alt er bare flytende farger og bevegelser som glir inn og ut av bevisstheten. Line kommer gående mot meg med to glass, blåser luft opp i panneluggen, stikker tungen ut i en grimase. Jeg forsøker å smile tilbake. Jeg tar imot et av glassene, vi ser på hverandre og skåler. Det er min tur til å si noe, men ordene lar seg ikke hente frem, blir borte før jeg rekker å samle dem. Jeg lager i stedet sirkelbevegelser med glasset og tar en slurk til av vinen. – Hva tenker du på? spør hun. Hun ser varm ut, 178

pannen og nesen er blank. – Ingenting, svarer jeg, men hun fortsetter å se på meg. – Jeg ble vel litt satt ut av den siste scenen, eller av hele forestillingen, egentlig. Det var veldig sterkt. – Mm, svarer hun og stryker meg over kinnet. – Jeg visste du ville like det. Tenk, du og meg sammen i operaen i Madrid. Kom, så går vi hjem, sier Line og legger hånden rundt albuen min.

Vi setter oss i hver vår ende av sofaen. Line legger bena oppå fanget mitt, neglene hennes er malt røde. Hun spiser peanøtter og snakker om jobben og kollegaer; Oliver, Ben og Emile, mennesker jeg ikke kjenner. Hvit stearin drypper nedover lysestaken på bordet. Forrige gang jeg var her, brente hun gule lys. Jeg lener hodet mot sofaryggen, tømmer glasset, hun stikker foten sin inn under armen min og begynner å le. Jeg sier at jeg er trøtt. Jeg legger meg uten å pusse tenner eller vaske ansiktet, tar bare av meg klærne, slenger dem over stolen og kryper inn under lakenet. Ligger og hører på lydene fra badet; fra vasken som renner, skapdører som lukkes, toalettet som trekkes opp. Registrerer at nattbordslampen slukkes og Line kryper inntil meg, før alt forsvinner.

Veggene ser rødlige ut der sollyset treffer de hvite flatene gjennom gardinene. Det er som om natten ikke er over, og når jeg puster, så puster jeg inn det rosa skjæret. Men natten er over, og en uro spiser seg innover i meg, fjerner natten og trøttheten. Tankene floker seg inn i hverandre, umulige å skille fra hverandre og analysere. Lårene, armene, hodet, overalt dunker det under huden. Jeg trekker pusten, forsøker å fylle lungene med luft. 179

Line ligger med ansiktet gjemt under lakenet. Hun har snudd seg i løpet av natten. Pusten hennes er jevn og rolig. Snart vil hun våkne, og jeg vil måtte kysse henne god morgen, og så vil vi sette oss nede på kjøkkenet og spise toast med ost, drikke kaffe med melk. Hun vil smile og si at dette er fint, og jeg vil bli nødt til å svare. Jeg reiser meg forsiktig opp av sengen, finner frem klær fra kofferten som jeg ennå ikke har ryddet ut av og lister meg ut på badet. Vasker ansiktet med kaldt vann. Pusser tennene. Ser meg så vidt i speilet. Tar på meg skoene. Det dunker i brystet mens jeg knytter lissene og lytter etter lyder fra soverommet, men det kommer ingen. Kjenner etter en siste gang; etter noe som skal få meg til å snu, men i stedet er det som om noe dytter meg i ryggen, hvisker: gå.

180

181

Simen Dysvik Hagen 182

Håvard

En liten historie om Håvard, fra den gang han fortsatt leste bøker. Vi står utafor Skuret og en gjøk med sixpence og slengbukser maser om språkets forrang over virkeligheten. Jeg vil ligge med venninna hans, så jeg sier: Det er et spennende tema, det der, finnes det noe utenfor språket, går det egentlig an å oppleve noe man ikke kan feste i ord, vil det ikke alltid være ordene som står sterkest i minnet. Vi går inn og setter oss ved et bord. Jeg legger hånda på låret hennes, hun lar den ligge. Håvard blir sittende med fyren i sixpence, og ser surere ut for hvert minutt. Ut av det blå lener han seg mot meg, spør om han kan låne hånda mi. Jeg sier hvorfor det. Han sier bare gi meg hånda di, jeg skal vise deg noe. Jenta ser på meg og smiler, sier jeg har hånda hans her, du kan få låne den, men jeg vil ha den tilbake. Jeg holder hånda over bordet. Håvard tar tak i den og legger den flatt ned, sprer fingrene utover og ber meg lukke øya. Jeg sier nei, du kommer til å gjøre et eller annet dritt. Håvard ser på jenta, sier: Han hører på deg, kan du ikke be ham lukke øya, jeg lover jeg skal ikke gjøre noe gærent. Jeg ser på jenta, hun smiler, sier bare gjør det, så slutter han kanskje å mase. Jeg lukker øya, og etter et halvt sekund smeller det som blinde helvete i høyre ringfinger. Jenta skriker og jeg vrir meg på gulvet. Når sjokksmerten gir seg ser jeg på hånda, fingeren henger løst og slenger i en blodig fille med hud. Jeg ser opp på Håvard, sier hva faen gjorde du det for. Håvard står helt kald med et askebeger i hånda. Nå, sier han rolig, finnes det noe utafor språket.

183

Storosenteret, husker ikke når. Jeg går inn på Narvesen og henter to kopper kaffe. Når jeg kommer tilbake til bilen er Håvard borte. Jeg tenker han har gått for å pisse, setter meg inn i bilen for å holde varmen. Før jeg veit ordet av det, dupper jeg av. Jeg våkner av at en parkeringsvakt banker på ruten. Han sier du kan ikke sove her. Jeg sier ålreit, jeg bare venter på en kompis. Vakta sier senteret stenger snart, du kan ikke bli over natta. Jeg sier å faen, det er jo mørkt. Vakta sier ja, det er mørkt, blir fort mørkt i november. Jeg sier takk skal du ha, tar fram telefonen, prøver å ringe Håvard. Vakta blir stående og glane. Håvard tar ikke telefonen. Jeg går ut av bilen, vakta sier nå får du se og få tak i han kompisen din. Jeg sier det var da som faen da. Vakta sier du kan ikke bli her i natt. Jeg sier nei, jeg kan ikke bli her i natt, bare fortsett på runden din, du. Vakta sier senteret stenger snart. Jeg går inn på senteret. Vakta blir stående og klø seg i ræva. Håvard er ikke på apoteket, han er ikke på dass, han er ikke i tippesjappa. Senteret har en pøbb. Han er ikke der heller. Jeg går innom matbutikken og telekiosken, finner ingen spor etter Håvard. På vei ut igjen til bilen og vakta, kikker jeg inn i boksjappa. Der sitter Håvard i en stol, betjeningen glaner på ham fra disken. Jeg går inn, sier hva står på. Håvard sier hysj, jeg er snart ferdig. Den ene dama bak kassa sier nei, nå må du gå. Jeg sier kan ikke Håvard få lese ferdig. Dama sier nei vet du hva, dette er ikke et bibliotek. Håvard sier hysj for faen, jeg prøver å lese ferdig. Dama sier kom dere ut, ellers ringer jeg vakta. Jeg sier ikke ring vakta, han er jævlig irriterende, hvor mye skal du ha for boka. Dama sier den koster tre-hundre-og-førti-ni-kroner. Jeg sier holder det med en 184

femtilapp. Hun bak kassa som ikke har sagt noe blander seg, sier bare gi dem boka. Jeg tar opp en femtilapp fra lomma, gir den til dama, sier se, det ordna seg greit. Så tar jeg boka fra Håvard og går mot døra. Håvard banner litt mot betjeningen, men følger etter.

185

Januar 2007: Håvard våkner på gulvet, leiligheten han bor i med dama er fullstendig smadra. Han er aleine, med hånda vikla inn i en blodig gardin, og han husker ingenting. Han går ut på kjøkkenet, finner en halvflaske vodka og tre pinex forte. Neste gang han våkner, ligger han i en seng på sykehuset med sonder festa til kroppen. Legen kommer inn, sier Håvard har hatt flaks, sier Håvard ikke kommer til å være like heldig neste gang. Han sier kroppen vil ikke tåle mer alko på minst et halvt år. Han spør om det er et problem. Håvard sier ja, det tror jeg blir jævla vanskelig. Legen sier Håvard skal bli på sykehuset noen dager, de kan ta noen prøver, så kommer han over den verste kneika. Håvard sier takk, spør hvem som fikk ham på sykehuset. Legen veit ikke, men en sykepleier kommer inn seinere med to kofferter hun sier er Håvard sine. Håvard skjønner tegninga, og drar aldri tilbake til leiligheten. Noen dager etter kommer Håvards foreldre på besøk. De stiller en haug med spørsmål Håvard ikke kan svare på. Han sier jeg har ikke noe sted å bo, mora begynner å gråte. Faren sier selvsagt kan du flytte hjem for en stund, men mora di har det vanskelig om dagen, du husker hvordan det gikk sist, kan du ikke prøve å finne noe annet. Håvard sier ja, han skal prøve, det går sikkert greit, kan han låne noen tusen til depositum. Faren sier det skal vi klare, men husk at du ikke kan drikke. Håvard prøver å se faren rett i øya, sier jeg er ferdig med det der.

186

Fra sykehuset drar Håvard rett til flyplassen. Han ringer Kompis, forteller hva som har skjedd, sier nå stikker jeg langt vekk. De to neste åra er det ingen av oss gutta som hører noe fra ham. Jeg møter broren hans et par ganger, en gang på konsert og en gang på gata. Han sier han ikke veit hvor Håvard er og ikke bryr seg så voldsomt heller. Alt han veit er at Håvard er i utlandet, kanskje et sted i Asia, at faren sender ham penger en gang iblant, og at mora hans ikke vil snakke om det.

187

Linn sier: Det var først da jeg kom hjem fra legevakta at jeg skjønte hvor ille det egentlig var. Håvard har gjort mye dumt før, men han har aldri skremt meg på den måten. For det første lå CD-ene mine spredd utover gulvet. Håvard mente alltid jeg burde kaste samlinga, du veit han ikke bryr seg om musikk, og han mente det var pinlig å spare på ting man uansett ikke brukte. Det var ikke viktig for meg, men faen heller. Jeg likte å ha dem der, og hvorfor skulle jeg la han bestemme. En gang jeg hadde noen venner fra studiet på vorspiel, insisterte han på å spille Dire Straits. Han gjorde det bare for å gjøre meg flau. Hvorfor skulle jeg bli flau? Selvfølgelig hører jeg ikke på Dire Straits, men jeg fikk den skiva i gave fra pappa og jeg har lyst til å ha den i hylla. Nå kan jeg ikke det lenger, for Håvard knuste coveret med en hammer. Jeg brukte hele dagen på å rydde opp, og sånn kan jeg ikke holde på i lengden.

188

Linn fortsetter: Jeg orka ikke mer, Simen, det var ikke snakk om. Jeg visste aldri når jeg låste meg inn hva slags syn som ville møte meg. Det var greit nok når dere satt en gjeng og drakk, det plaga meg ikke når du eller Kompis lå og sov på sofaen. Helt greit, det der savner jeg nesten. Men jeg orka ikke finne ham på gulvet en gang til, og hva om jeg ikke kom dit kjapt nok. Veit du forresten hvor han er?

189

Håvard ringer, sier skal ikke vi ta en kaffe. Jeg sier hva faen, er du i Norge. Håvard sier selvfølgelig er jeg i Norge, jeg har vært i Norge et halvt år. Jeg sier veit Linn dette. Håvard sier det går jeg ut fra, hvordan skal jeg vite det. Jeg sier har du ikke snakka med henne. Han sier jeg har ikke snakka med så mange, så henne på Blindern en dag, neste gang skal jeg gå bort og si hei. Jeg sier Blindern. Håvard sier ja, Blindern, det er der jeg sitter om dagen, hvis du vil kan vi ta en kaffe der imorra.

190

Mora til Håvard kommer inn i stua, hun har med seg et brett med kaker og te. Hun sier det er hyggelig å få besøk. Jeg sier det er vel hyggelig å ha Håvard hjemme igjen. Hun sier å ja, og smiler oppriktig. Håvard sier det er hyggelig å være hjemme igjen, takk for teen og kakene. Mora til Håvard sier hun skal gå. Håvard sier sett deg ned. Jeg tar bort en pute fra sofaen. Mora til Håvard setter seg ned, smiler, sier ta en kake, de er igjen fra jula, de er sikkert skrekkelig tørre. Jeg tar en kake, sier det var godt. Håvard sier ja, det er gode kaker. Mora sier du har sikkert spist noen nydelige kaker der borte i India, sikkert mye bedre enn disse. Håvard sier faktisk, de har veldig gode kaker i India. Mora til Håvard sier det kan jeg tenke meg, de kan nok sine kaker, de inderne. Håvard blir alvorlig, sier de kan mye i India, mye vi ikke er så gode på her hjemme. Mora til Håvard sier ja, det tror jeg nok, hun skjelver litt på henda. Håvard ser på meg, spør har jeg fortalt om legene der borte, de som driver med ayurveda. Jeg sier nei, det har du ikke, er det de som ba deg slutte med melk. Håvard sier melk er ikke noe for meg. Han sier en periode drakk jeg ikke kaldt vann heller. Jeg sier jøss. Han sier faktisk var det noen uker jeg ikke spiste annet enn ris, og det var da jeg begynte å bli frisk. Mora til Håvard sier du var nå ikke så syk før heller, da. Håvard sier det veit vi begge to er løgn. Jeg sier du var en fin fyr før òg, men det er klart det er fint du har slutta å drikke. Håvard sier drikkinga var bare en liten flik av problemet. Mora sier jojo, du sier så. Håvard sier det viktigste jeg gjorde var å slutte å lese bøker. Jeg sier har du slutta helt, han sier det kan du banne på, det var romanlesinga som starta jævelskapen. Jeg sier var det også noe de ayurveda191

folka sa. Håvard sier ja, det var dr. Mahmoudi som fikk meg til å forstå det. Han mente jeg måtte konse på egen virkelighet, før jeg tok innover meg andres. Kanskje jeg kan lese igjen en gang, men det blir lenge til. Mora til Håvard sier er du sikker på at denne Muhammed faktisk var lege. Håvard sier ja, ayurveda-lege, utdanna både vestlig og indisk. Jeg sier hva har en lege å gjøre med hvilke bøker du leser. Håvard sier indiske leger ser hele mennesket, de tar ikke bare blodprøve og skriver ut piller. Mora til Håvard sier jaja, dr. Muhammed vet sikkert hva han driver med, det er ikke det.

192

Jeg kommer til Cacadou kvart over sju. Linn sitter allerede med en øl. Hun spør om jeg ser noe til Håvard, jeg sier vi tar en kaffe sammen en gang iblant. Hun sier hva faen er det som har skjedd med ham. Jeg sier han har visst fått orden på ting, jobb og studier og alt går visst bra. Hun sier jeg veit han har slutta å drikke, men hva faen er det som har skjedd med fyren. Jeg sier han er da fortsatt den samme gamle, hun avbryter meg, sier det veit du han ikke er, spør har du hørt de historiene han forteller. Jeg sier ja, jeg har hørt dem. De er kanskje litt på kanten. Hun sier på kanten! Håvard har blitt fullstendig sprø, han er ikke tilregnelig lenger, jeg tror ikke et ord han sier. Jeg sier sant, men er de ikke ganske morsomme. Hun sier det er skremmende, han var ikke sånn før. Jeg sier kanskje det er sånn Håvard er når han er edru. Hun sier kanskje du har rett, men jeg likte ham bedre da han drakk. Så blir hun stille, tar tre trekk av røyken, sier sorry, jeg mener det ikke. Det er fint han studerer og alt det der, men hva faen er det han holder på med.

193

Wayne´s Coffee, Egertorget. Håvard drikker chai latte med soyamelk. Kompis himler med øynene. Jeg drikker en dobbel americano. Når Håvard går til disken etter mer sukker, mimer Kompis at han har lyst på øl. Jeg hvisker etterpå, Kompis sier det kan du banne på. Håvard kommer tilbake, Kompis begynner å snakke om fotball. Håvard glaner ut vinduet. Plutselig avbryter han Kompis midt i et utfall mot Claus Lundekvam. Vet dere, sier Håvard, jeg kjenner han fyren som knuste pepperkakelandsbyen i Bergen, fin fyr, ren uflaks, han hadde en dårlig dag og jævlig mye utur. Kompis ser forvirra ut, jeg sier når du nevner det, det der husker jeg, hva var det som skjedde igjen. Kompis sier de hadde bygget en pepperkakelandsby i Bergen, folk var jævlig happy med den, så kom det en dritings fyr og smadra den uten grunn. Håvard sier nettopp, det var det de skreiv i avisa, men jeg kjenner han fyren, og det var ikke det som skjedde. Fyren de skreiv gjorde det heter Ørjan. Han er halvt jøde og jævlig koselig, det er ikke alt han gjør som er helt kosher, men det der med pepperkakene var bare trist. Jeg sier trist og trist, var det ikke mest morsomt, masse sinte bergensere og en pepperkakelandsby. Håvard sier hadde du kjent Ørjan sånn som meg, så hadde du ikke ledd så høyt. Kompis sier jajaja, bare fortsett med historien. Håvard sier Ørjan var på vei hjem fra byen, han var full, det var ingen taxier som ville ta ham med, eller kanskje det var kø, de har taxikøer i Bergen, har de ikke? Kompis nikker, sier de har taxikøer, hva var det som skjedde med pepperkakemannen. Håvard sier jævla VG. Kompis sier det kan du si, men hva var det som skjedde. Håvard sier jo, nå skal du høre. Ørjan var på vei hjem fra nachspiel, han hadde ikke fått seg noe, og han var full. Så traff han ei jente, bare noen hundre meter fra fisketorget. Hun sa hun hadde kokain, så Ørjan ble med henne hjem. Jeg sier trengte fyren kokain for å bli med, jeg syns du sa 194

han var kåt og ikke hadde fått seg noe. Håvard sier gi nå faen i detaljene, han ble med henne hjem, kanskje det var Ørjan som hadde kokainen. Kompis spør kjenner du denne fyren godt. Håvard sier ganske godt, vil du jeg skal fortsette, for jeg kan godt holde kjeft. Kompis sier jeg tror jeg skjønner tegninga, pepperkakemannen knuste landsbyen i kokainrus. Håvard sier a han er ikke en pepperkakemann og b det var akkurat det som ikke skjedde. Kompis sier jasså. Håvard sier hold nå kjeft for helvete, skal jeg fortelle denne historien eller skal jeg la det være. Kompis flirer, nabobordet begynner å hviske. Jeg sier vær så snill, fortsett. Kompis ser på meg, rister på hodet, men Håvard smiler og setter i gang. Dama Ørjan møtte, sier Håvard, var ikke hvem som helst. Det var Mariann Thommesen fra Surferosa. Jeg sier bor ikke hun i Oslo. Håvard sier nettopp, hun bodde på hotell. Kompis stønner, sier nei, nå får du gi deg, dette blir for drøyt. Håvard ser på oss som om han ikke skjønner hva kompis mener. Jeg sier det kan ha skjedd, ærlig talt, hun var vel på turne. Kompis sier all right, hun var vel på turné. Håvard sier akkurat, hun var på turné, og akkurat den kvelden hadde hun spilt på Garage, nå hadde hun lyst på et knull og noen striper, det er ikke noe merkelig med det. Kompis sier nettopp, ikke noe merkelig med det. Håvard sier akkurat, men først ville hun se på pingviner. Hun ville aller helst klappe en pingvin, og er man i Bergen og vil klappe en pingvin, så er jo det noe som lar seg gjøre. Kompis sitter med åpen munn. Jeg sier men faen a, Håvard, dro de ikke hjem til hotellet. Håvard sier jo, de dro til hotellet, der knulla de så vidt og fikk seg en stripe, men da ville Mariann ut og klappe pingviner. De tok en taxi til Nordnes eller hva det nå heter, stoppa noen hundre meter fra akvariet for at ikke sjåføren skulle bli mistenksom. De snek seg fram som kommandosoldater, Ørjan hadde litt noia, trodde purken fulgte etter og alt det der, men 195

Mariann tok det helt kult, det var hun som bøffa stigen fra nabohuset. Kompis sier seriøst Håvard, de brøyt seg ikke inn i akvariet, det går jeg ikke med på, ikke pokker om jeg tror deg på det. Håvard sier slapp helt av, de brøyt seg ikke inn i akvariet, de kom seg aldri så langt. For mens de sto ved gjerdet og la opp en slagplan, kom det en fyr forbi med en kebab i handa. Han skjønte hva de holdt på med, prikka Ørjan på skulderen og sa noe hverken Mariann eller Ørjan hadde tenkt på. Det er vinter, sa han. Pingvinene er ikke ute. Mariann ble visst jævla forstyrra, men Ørjan ble aller mest letta. Jeg ser meg omkring i kafeen. Selv fyren ved kaffemaskinen ser ut til å være pinlig berørt. Hva faen, prøver Kompis, men han gir opp å ta kampen. Hva faen, Håvard, prøver jeg, men jeg klarer ikke å fortsette. Håvard sier jeg veit det høres merkelig ut, det sa jeg også, men det blir ikke mindre sant for det. Jeg sier ålreit, litt av en historie det der. Kompis sier hva faen skjedde med pepperkakebyen. Håvard mister fokus et øyeblikk, men så sier han: Det var det jeg skulle fram til, det var ikke Ørjan som knuste den landsbyen. Som jeg sa, han var egentlig ganske letta. Mariann derimot, var jævlig forbanna. Hun ville klappe pingviner, ikke sant, også var ikke pingvinene ute. Så det var Mariann Thommesen fra Surferosa som knuste pepperkakelandsbyen. Hun knuste pepperkakelandsbyen i drittsinne, fordi hun ikke fikk klappe pingviner. Ørjan er en hyggelig fyr. Han tok bare på seg skylda.

196

Kompis sitter ved et hjørnebord. Jeg går bort, sier hva faen er dette for noe, har du visst hele tida at Håvard har stukket av igjen. Kompis sier stukket av, han har ikke stukket av, han har dratt, det er to forskjellige ting. Jeg sier og du forteller meg dette først nå, jeg og Linn har lett etter ham overalt, har du i hvert fall snakket med mora hans. Kompis sier Håvard ba meg si det til deg, men ville jeg skulle vente. Håvard var jævlig klar på at Linn ikke skulle vite noe, og vi veit begge at du ikke er god til å lyve. Jeg sier du trengte ikke si noe i det hele tatt, hva faen skal det være godt for hvis du ikke stoler på meg. Kompis svarer jeg skjønte fra meldinga di at du mente alvor, eneste grunn til at jeg sier noe nå er for å be deg roe deg ned. Håvard har dratt, jeg vet ikke hvor, han lovet å komme tilbake. Hvor er Linn, forresten? Jeg trodde hun dro deg rundt i byen som en jævla bikkje. Før jeg får svart kommer Linn inn døra. Hun får øye på meg og Kompis, kommer bort til bordet. Jeg rødmer, Linn ser det ikke, Kompis gliser. Linn ser på meg, sier hva gjør du her, sa ikke du du skulle jobbe. Jeg løy ikke, sier jeg, jeg fikk en melding av Kompis og tok en pause, hva faen gjør du her. Linn sier jeg fikk en melding fra Kompis jeg óg, kom så fort jeg kunne. Hun snur seg mot Kompis, sier jeg håper du har noe viktig å si. Kompis er helt rolig, sier det er ingen vits i å lete, Håvard kommer ikke tilbake på lenge. Linn sier veit du hvor han er, Kompis sier hvor han stakk kan dere to bare drite i å finne ut. Glem Håvard, han klarer seg selv, og hvis du snakker med hun jævla mora hans kan du hilse og si det samme. Linn sier faen ta, dette gidder jeg ikke. Når hun har gått ser Kompis på meg, sier Håvard kommer tilbake om maks en måned, innen den tid bør du og Linn ha funnet ut hva faen dere egentlig driver med. 197

Jakob Skjelbred 198

forviklinger (aquatic) du vasser ut i sjøen, barføtt, og vikles inn i menneskelige brennmaneter, vikles inn i hjerner som kveiler seg rundt deg med alle sine tentakler, vikles inn i vannliljer fylt til randen med størknende fiskeblod vi ligger på havbunnen, klare til å fylle lungene dine med blåleire hundene flyter døde i vannkanten i år

199

paralyse ting jeg veit: blåmerkene dine er lilla i mørket og bare du puster lavt nok våkner jeg jeg har laget hemmelige kart av blodårene i huden din men likevel går jeg meg fremdeles vill i deg veit du det

200

the scene of the crime naken kvinne (39) funnet livlĂ¸s i sitt eget badekar, viklet inn i gnistrende hĂĽrfĂ¸nere og med et uvisst antall pirajaer gytende rundt seg gjerningsmannen skriver fremdeles dikt om hendelsen

201

alien (prepare for takeoff) de fant meg svevende pĂĽ himmelen, sendte ut sine krigsfly, fanget meg og gjorde meg til en av sine det fĂ¸rste mennesket jeg tilga sa at hun en dag ville vĂĽkne med tentakler akkurat som mine

202

svermeri den kvelden sengene fyltes med kokonger, fulgte vi etter hver vår nattsommerfugl ut i kornåkeren. én etter én blottet hun sårskorpene mine i månelyset og fylte dem med sine sterkeste insektmidler. noen mennesker har følehorn, hvisket hun og slikket seg om leppene, før hun fanget sommerfuglen sin med munnen.

203

kistebærere jeg spurte mamma om hvorfor hun har arr i håndflatene, mørke, smuldrende skorper som strekker seg ut mot fingrene hennes i snirklete forgreininger. hun tente rolig opp i peisen og slukket fyrstikken mot kinnet mitt. «fordi jeg har vokst opp i en kiste», svarte hun. «hver kveld samlet familien seg rundt meg og åpnet kistelokket, tømte en bøtte med jord over meg og lot meg spise alle insektene jeg fant. så stengte de meg inne igjen og slo inn hver sin spiker i kistelokket, hammerslagene ble hardere og hardere, spikerne ble lengre, og til slutt kunne jeg ikke røre meg uten å treffe en spiker. en gang oppdaget jeg en lang, slimete mark som hadde tvunnet seg rundt en av spikerne, men da jeg skulle dra den løs, klarte jeg å skjære meg opp på hendene. noen timer senere våknet jeg opp med disse sårene fulle av kalde, kravlende mark». mamma stirret ned på hendene sine. «og først da du var født –», sa hun og grep tak om håndleddet mitt, «lot de kista brytes opp». hun boret neglene inn i huden min og la de myke leppene sine mot øret mitt. «men», hvisket hun og smilte, «da vi endelig slapp ut, bygget de egne små kister rundt hjertene våre. hver gang du er syk, hoster du opp fliser av råttent treverk. lytt til kroppen din om nettene, og du kan ennå høre kistelokket knirke i takt med pulsen din».

204

rov ravnene maler med blod i nylagt snĂ¸ vi lĂ¸per etter, samler sammen musehodene de etterlater seg i det siste har jeg begynt ĂĽ fĂ¸le vingeslag fra innsiden av brystkassa istedenfor pulsslag

205

fæmily vi samler på navlestrenger, blodsbånd, relasjoner alt for å ha noe å dø fra

206

hunt forkledd som sangsvaner sirkler vi rundt alle dere som vet hvordan et hjerte skal brukes. alt vi vet er hvordan hjertene fortæres, hvordan mennesker avler opp jegere og hvordan jegere avler opp mark i øynene våre for å blende oss. men en dag skal vi bryte ut av våre lenker – vi skal sloss mot menn med slegger, vri om barnenakker og kaste triumferende skygger over slagmarkene; for ingen hevn er søtere enn den som tvinges fram av piskeslag ingen ørn er mer tilintetgjørende enn den som en gang har blitt vingeklippet 207

seek/destroy ikke før du hadde knust skulderbladene mine med steinslynger, skåldet huden min med kokende lampeolje og lenket meg fast til en fødende krokodille forsto du at jeg var den du ville dødd for. skorpionene som bosatte seg i levningene våre omtalte oss aldri som en massakre men som en svart romanse

208

gravsteinspoesi vi sørger oss til blods: på hver vår side av døden

209

alien (prepare for landing) de teller ting som styrter ned fra himmelen: romsonder meteorer selvmordsbrev vi brekker nakkene våre når vi lander i hver vår atmosfære

210

parasittomania jeg våkner av at det rykker til i munnviken, går ut på badet og gaper foran speilet, et grått belegg har lagt seg over tunga og det begynner å klø, jeg drikker fra krana, tar frem tannbørsten og begynner å børste, tannbørsten lager dype flenger i tunga, jeg brekker meg og kaster den på gulvet, går inn i dusjen, kløen blir sterkere, jeg tar inn en munnfull varmtvann, spytter det ut igjen som noe seigt og tyktflytende, skrur av vannet og finner frem barberhøvelen, stryker fingrene over barberbladet, tunga vrenger seg i smerter, jeg tar mot til meg, stikker høvelen inn i munnen og drar den bestemt over tungehuden, innenfra og utover, følger bevegelsen i speilet, tunga blir mørkere, små flak av rødt kjøtt løsner, men jeg klarer ikke spytte det ut, orker ikke tanken på hvordan det ville sett ut i dagslys, så jeg svelger det, smaken er bitter, men kjent, som om jeg har smakt den før, barberbladet er sløvt, jeg legger fra meg høvelen ved vasken, leter febrilsk etter noe som kan lindre kløen, alt jeg finner er en lighter, jeg tenner den, holder den forsiktig opp under tunga og kjenner smertene dempe seg, ser meg i speilet, studerer det glinsende organet som lyses opp nedenfra, legger merke til skyggen av noe lite og krokete som beveger seg rundt på innsiden av tunga, jeg flytter flammen nærmere, skyggen reagerer brått, jeg skvetter til, lukker munnen og later som om ingenting er galt, vil ikke vite hva som foregår innenfor leppene, vil ikke vite hva som klør, jeg kjenner tunga mi klores opp, men jeg biter tennene hardere sammen, kjenner at det stikkes hull på tunga, men jeg kniper øynene igjen, kjenner tunga 211

revne opp langs midten og jeg gaper opp, tårene presser seg fram, tunga har smuldret bort, jeg knuger hardere om lighteren, merker at jeg skjelver på hendene, det river i halsen og jeg begynner å hoste, holder meg for munnen, en klebrig væske legger seg om fingrene mine, når jeg gaper opp foran speilet er tunga borte, restene ligger strødd i munn-hulen, og først da legger jeg merke til en liten firfisle som gjemmer seg bak i ganen, jeg flytter meg nærmere speilet for å se bedre, dyret kryper fremover og begynner å samle sammen tungerestene, svinser fort fra den ene siden av munnen til den andre, danderer kjøttstykkene til et lite reir bak den høyre hjørnetanna mi, og til slutt legger den eggene sine der, behandler dem hengivent og kjærlig, og jeg slenger fra meg lighteren, går ut på kjøkkenet og finner frem et eple, skreller det og mater firfisla med epleskall, setter meg ved spisebordet og sovner, fire timer senere våkner jeg av at det rykker til i øyekroken, et grått belegg har lagt seg over øynene mine og de begynner å klø.

212

213

Maren Elise Skolem 214

Prosjekt Uten tittel (utdrag: åpning)

Det er ingen som vet at jeg har dratt til Liverpool. Ikke Bente engang. Hun ligger vel naken på Egertorget nå og skriver «homoadopsjon» med kroppen sin og kroppen til førti andre like nakne damer. Det er synd å si det, men jeg tror det har rabla for henne. Hun er alltid ute og går i tog med ropert og plakater og det hele. Eller så sitter hun inne på arbeidsrommet og skriver ildsinte leserbrev om pelsbruk og asylpolitikk eller hva det nå enn er som må protesteres mot akkurat i dag. Før pleide jeg å være temmelig oppdatert på den fronten selv – hun snakket om livets urettferdigheter til langt på natt, og jeg nikket og sa jada, kjære, det er fryktelig – men i det siste har hun valgt å ikke holde meg oppdatert, det er en underlig utvikling, jeg må ærlig innrømme at jeg ikke så den komme. Nå snakker hun bare om barn. Jeg sier at jeg ikke vil ha dem. Da ser hun på meg som om hun ikke kjenner meg lenger, «det er som om jeg ikke kjenner deg lenger», sier hun, men det er bare tull. Jeg har da aldri hatt lyst på barn. Så kanskje har hun rett og slett aldri kjent meg. Jeg foreslo denne muligheten for henne en dag vi stod ved siden av hverandre og kuttet opp grønnsaker til tacoen, «du må innrømme at det er en nærliggende tanke», sa jeg, «i og med at du er så på viddene, mener jeg», men det ville hun ikke innrømme, og så slamret hun en unødvendig masse med skuffer og skapdører, og så snakket vi ikke mer om den saken. Nå passer jeg iallefall alltid på å uttrykke meg klart, for å forhindre videre misforståelser. «Jeg liker ikke barn», sier jeg, «den klisjeen om at barn er så slemme mot hverandre er blitt klisjé av en grunn. De er mennesker som ikke er ferdige ennå. De er ikke gode for noe som helst.» 215

Bente mener at det er likegyldig hva jeg måtte mene om dem og deres eventuelle bruksområder. «Det handler om solidaritet», sier hun. «Du må være med å engasjere deg. Ikke bare for oss, men for alle homofile. Det er prinsippet. Vi burde ha de samme mulighetene til å få barn som alle andre. Når heterofile er sterile, for eksempel, ja, da får de adoptere. Selv om de ikke kan få barn fra naturens side.» «Men vi slipper jo å få barn, Bente. Det er nettopp derfor det er så bra å være homo.» Men Bente er ikke enig i det, og det synes jeg er rart, for det er ikke så mange andre ting å rope hurra for. Jeg mener, jo da, fellesskapet er fint, og regnbuer og parader og Lady Gaga. Det er alltid rent på toalettene på utestedene våre og når jeg har glemt å kjøpe tamponger så har Bente husket det. Men dét er stort sett det. Med mindre vi skal regne med det at jeg slipper å ha sex med menn. Og det synes jeg at vi skal, for det setter jeg stor pris på. Særlig her hvor jeg subber formålsløst omkring langs Albert Dock og kikker på middelaldrende, bleke knuter av y-kromosomer og skittent skjegg, like værbitte som bygningene de bor i, med arbeiderkoner og små, bråkete kloner. Tennene deres er gule og fargen på klærne er blitt vasket bort av alt Liverpool-regnet. Også lukter de tvilsomt. Mine single, heterofile venninner klager til stadighet på at det er så få menn, men sannheten er jo at de er overalt, hele verden vrimler av dem, du kan ikke snu deg engang uten å få et adamseple i øyet. Det henger en stor klokke over en av turistkioskene lengst ute på bryggen. Den viser ti på sju. Det er sikkert ikke så lenge til Fish’n’chips-stedet ved hotellet stenger, og med ett tenker jeg at jeg burde ha reist lenger, helt til Amerika, helst, så jeg kunne stirret inn i den mørke mobilskjermen med sine små, digitale lystall og prøvd å regne meg frem til hvor mye klokka var hjemme, «18:50 216

pluss/minus åtte timer … sover Bente nå? Hva kommer hun til å si når hun våkner og jeg fremdeles ikke er kommet hjem?» Her er det bare en times tidsforskjell, og Bente kommer ikke til å vite noe som helst på mange timer ennå. Det sitter en ung fyr i skranken på hotellet, han ser litt ut som en fugl med det tufsete, blonde håret og de store øynene. Jeg spør om det er noen barer i nærheten, selv om jeg allerede vet at det er det – jeg husker det fra da Daniel gikk på LIPA og jeg besøkte ham, men det er lenge siden, og jeg orker ikke lete selv. Aller helst vil jeg at noen skal presse en flaske med bourbon inn i den åpne hånden min og si skål da, Linn. Holde håret mitt når jeg spyr. Neimen Linn, da, sitter du her ennå, kom så legger vi deg. Kom da, Linn. Skål da, Linn. «What kinda bar?» spør fuglen, men han venter ikke på svar, han bare fortsetter, «har du vært på Cavern?» Han plukker ned noen brosjyrer fra veggen. Paul McCartney står i et mørkt, lite lokale og stirrer skrått opp på meg fra bildet, han smiler, innbydende, og ved siden av ham står George og ser ikke inn i kamera engang. «Jeg vil ikke danse», sier jeg, jeg har vært på Cavern før, jeg vet at man danser der, «jeg vil bare …» Han nikker, «I see», sier han.«Rough day, eh?» Jeg nikker. «You have no idea», sier jeg, men jeg sier det ikke med min stemme, jeg sier det med Paris Hilton sin, jeg forbanner de amerikanske tv-seriene til Bente, plutselig føler jeg det som at jeg er plastikk og guttungen er mahogni. «Det er en bar rett rundt hjørnet», sier han, «ikke la deg skremme bort av neonlysene. Det er hyggelig på innsiden.»

217

Når jeg kommer tilbake fire timer senere sitter han der fremdeles. Det prikker i fingrene mine og dunker i tinningene, hele rommet spinner og tungen kjennes tørr. Er det ikke rart at min verden kan føles så annerledes, mens hans tydeligvis har stått stille hele kvelden? «Lang vakt?» spør jeg.

218

På hotellrommet ser jeg at Bente har forsøkt å ringe. Hun har sendt sms også. «Hei, søte! Kommer hjem om tjue minutter, gidder du sette på ovnen og begynne på potetene?» Ubesvart anrop. «Hei! Hvor blir det av deg?» Ubesvart anrop. Ubesvart anrop. Ubesvart anrop. «Hei Linn. Jeg snakket med Julie, hun sier du ikke var på jobb i dag. Nå begynner jeg å bli bekymret. Kan du ringe så snart du ser denne? Kyss.» Ubesvart anrop. Ubesvart anrop. Jeg skrur av telefonen. Det er blitt sånn i det siste, vi kappløper om hvem som blir utladet først, mobilen og jeg. I dag var det jeg som vant.

219

Når jeg våkner er det blitt grått ute. Klokken er over elleve på formiddagen. Hjemme i Norge har sikkert Bente tatt seg inn på kontoret til Stoltenberg og truet ham med deng om han ikke personlig ser til at jeg blir funnet. Jeg ser for meg hvordan landets samlede politistyrker har sluppet alt de har i hendene av trafikkbøter og fartsmålere, og nå tråler kongeriket for spor etter min dramatiske bortføring. Bente er så god til å snakke for seg. Hun kunne overtalt en ku til å spise seg selv om hun ville. Men det vil hun selvfølgelig ikke, hun synes ikke at man skal spise ku, de er hellige i India. Jeg plukker opp telefonen, den har ladet i hele natt, jeg ser at jeg har fått flere anrop og sms-er men jeg sjekker dem ikke, går bare rett til Skriv ny melding. «Hei», skriver jeg, «jeg har det bra.» Trykker meg bakover med slettetasten. «Hei, jeg har det» forferdelig? «hei, jeg har» ja, hva har jeg egentlig? Gått fra forstanden? Gått fra deg? Gått på feil tog, endt opp på Gardermoen, endt opp i Liverpool? … Gått på veggen? Gått i stå? «hei, jeg» vet ikke hvem jeg er. Send hjelp. «Hei.» Hei. «Hei. Jeg lever fremdeles. Ikke uroe deg. Forklarer alt senere. Kyss.» Trykker send. Tenker at akkurat nå flyr det kyss på kryss og tvers over hele verden. Våte, store lepper og barter og spytt og ord som ikke betyr noe som helst og 220

hvordan i alle dager skal jeg forklare alt senere, jeg vet ikke hva alt er engang. Jeg kjenner at jeg blir kvalm. Sover videre.

221

Fuglen står og snakker med en middelaldrende dame når jeg kommer ned i resepsjonen. Hun har på seg hotellets arbeidsuniform og han har det ikke. Jeg ser for meg at de har hatt sex på vaskerommet og kledd på seg igjen så fort at de ikke la merke til at de tok hverandres klær. Men så spør han om ikke pappa kan gjøre det på veien hjem, jeg vet ikke hva, kjøpe med seg mat eller hente fuglens lillesøster på skolen eller tilsvarende, og jeg rødmer, det går opp for meg at dama er moren hans og at hele vaskeromsscenen følgelig er ganske ekkel, som en stivnet sauseflekk på den hvite duken som er tankestrømmen min. «God morgen», sier jeg. De ser på meg, begge to. Fuglen smiler. «God morgen», sier de. Klokken er nærmere fire på ettermiddagen. Jeg legger armene i kors over brystet, Bente ville sagt at det er en forsvarsposisjon. Det står seks kofferter i hjørnet, det gir mening, det er fredag, nå kommer helgegjestene snart. Dama sier: «Liam, kan ikke du bære opp de der før du går», og fuglen – fuglen og Liam er visst samme person – prøver å protestere, sier at han rekker det ikke, men her er det ingen kjære mor. Hun sier «Liam …!» og Liam krysser motvillig gulvet og begynner å stable kofferter på en tralle. Den sjette får ikke plass. «Jeg kan bære den siste», tilbyr jeg. «Nei, er du gal», sier Liam, «selvfølgelig skal du ikke bære kofferter. Men ellers takk.» Jeg har allerede løftet den, den veier ingenting, jeg lurer på hvem som bare pakker med seg bomullsdotter og puter når de skal på ferie, «hvilken etasje skal vi til?» spør jeg. Liam skotter mot skranken der moren stod for mindre enn ett minutt siden, men hun er ikke der mer, hun har gått for å gjøre viktige hotellsaker. «Kom igjen, da», 222

sier jeg, «ellers må du gå to runder, vet du.» Og han sier «all right, hvis du er helt sikker», han takker, begynner å skyve trallen foran seg mot heisen, trykker på Up. Han sier ingenting mens vi venter på at den skal komme til Ground Floor. «Hva er det du skal rekke?» spør jeg. «Jeg skal møte noen, bare», sier han. Dørene glir opp og vi går inn. «Hva skal du gjøre i dag?» spør han. Han har funnet tilbake til den høflige, tjenestevillige hotellstemmen sin. Det er som om han når som helst kan slå ut med armene og deklamere at det er a beautiful day in Liverpool og nå må jeg jammen huske å få med meg alle attraksjonene stedet har å by på og her ta en brosjyre ta to ta fem ta alle. «Jeg skal ingenting», sier jeg. Det er tre etasjer igjen til vi er framme. «Bare nyte været.» Han flirer. «Liker du grått?» spør han. «Ja», sier jeg. Pling, sier heisen. Vi ramler ut med kofferter og tralle og anspent værdialog og det hele. «Bort her», sier han. «Hva var det du het igjen, forresten?» «Linn», sier jeg. «Cheers, Lynn», sier han, og dytter trallen demonstrativt mot veggen. Her kan den stå. Noen andre kan legge koffertene inn på rommene. Han skal rekke å møte noen. Og jeg skal rekke å gjøre ingenting. «Any time», sier jeg. Vi blir stående uten å si noe i heisen på vei ned, han retter på håret i speilet. Idet vi går ut av hotellet, skjener vi ut i hver vår retning, vi skal visst ikke samme vei. «Take care», roper han, men jeg kan ikke love noe.

223

Situasjoner med nervøs venting

– Når du går på ungdomsskolen, og du våkner om morgenen og kommer på at du var overstadig beruset kvelden i forveien og at foreldrene dine så deg i denne tilstanden, og at det bare er et spørsmål om tid før du kommer til å høre vekkerklokken deres i naborommet – De siste minuttene før du skal inn og høre eksamenskarakteren – Når flyet snart skal lette – Når telefonen skal ringe, for det er de som skal ringe deg og ikke du som skal ringe dem – Når du står i vingene, og du kjenner koreografien til nummeret foran deg godt nok til å vite at det er tyve sekunder igjen til du skal på, jeté, jeté, pas de chat, assamblé, du skal på hvert øyeblikk, og det slår deg at du husker trinnene til hun som akkurat nå tar perfekte piruetter mye bedre enn du husker dine egne – Når en du er glad i er inne på operasjonssalen og ingen er sikre på om hun kommer til å vite hvem hun er lenger når hun våkner.

224

Prosjekt Uten tittel (utdrag fra lenger ut i historien) Jeg pleide å stjele fra jenter jeg var forelsket i. Jeg stjal hver gang telefonene deres ringte og de måtte gå ut på gangen for å snakke. Av og til kunne jeg høre dem forklare at de hadde besøk akkurat nå, de spurte om de kunne få ringe opp igjen ved en senere anledning istedenfor, og det håpet jeg som regel at de ikke kunne, for da fikk jeg lenger tid til å være alene på soveværelsene deres. Lenger tid til å spionere, til å se hvordan de hadde det når de var med seg selv og kunne dekorere en flik av verden, slik at den så ut akkurat sånn som de helst ville se den. Jeg løp lydløst fra hylle til hylle, jeg trakk ut skuffer og lot hendene mine gli over tingene deres, klærne, minnene deres, dem. Jeg tok med meg lightere og passbilder, blyanter og hårspenner, jeg pakket skjerf ned i vesken og rappet øredobber fra overfylte nattbord. Den første gangen jeg stjal var da jeg gikk i femte og jeg fikk bli med Celine hjem etter skolen. Hun hadde mørkt, krøllete hår, skuldrene hennes var fregnete og øyenbrynene var tykke. Hun lignet på Ronja Røverdatter. Jeg sa det aldri til henne, men hun inviterte meg hjem til seg allikevel. Det var en dag i mars, vi satt på gulvet på rommet hennes og snakket om å flytte til Hollywood for å bli skuespillere, da det ringte på døren. Et par sekunder senere ropte Celines mor og sa at Celine måtte komme ned, det var noen som ville snakke med henne. Da hun gikk for å sjekke hvem det var, utforsket jeg nipsfigurene i vinduskarmen hennes. En bitteliten ravn i sort, glitrende stein stod ut fra samlingen av feer og duer. Jeg plukket den opp, satte den varsomt ned i venstre håndflate. Så lukket jeg fingrene rundt den, slik at ingenting av det 225

sorte syntes lenger. Med spisse vingekanter gravde den seg inn i huden i min, som om den var en ordentlig fugl som ville slippes fri. Jeg ble stående og vente ved siden av skrivebordet med alle leksene hennes og den lille, blå kontorstolen, jeg fiklet med genserermet mitt og skottet fra ravn til dør, dør til ravn. Når hun kom opp igjen ville jeg vise henne figuren og si at det var akkurat sånn jeg så henne. Som en ravn. Som Hugin og Munin og Ronja Røverdatter. Men hun brukte lang tid, mye lenger tid enn jeg hadde forventet, hun kom ikke opp igjen, og til slutt sank jeg ned på kanten av sengen hennes. På gulvet lå et Girlsblad, åpent og med sidene ned. Jeg hadde lest det før. Da jeg hadde sittet der i noe som føltes som et år, hørte jeg en stemme fra underetasjen: «men Celine, da, står dere der ute fremdeles? Skal du ikke invitere henne med inn?» Jeg gikk ut av soverommet og ned trappen. Der, i gangen, stod Celines mor, sammen med Celine selv og Andrea Nordlie. Andrea var vakker, hun var til og med vakrere enn Celine, og hun hadde en eleganse andre barn bare kunne drømme om. Vanlige dødelige har feilproporsjonerte lemmer og hestetenner til langt ut i tenårene, men ikke Andrea. Andrea var den populære jenta jeg visste at Celine drømte om å få være bestevenninnen til. Hun danset jazzballett og spilte tverrfløyte, og moren hennes eide en klesbutikk. «Andrea lurte på om jeg ville være med ut en tur», sa Celine, og jeg kunne høre at hun slet med å holde stemmen under kontroll, «hun har fått ny hund.» I hånden holdt Andrea den ene enden av et blått lærbånd. Border collien i den andre enden hadde lagt seg ned midt i døråpningen. «Hun heter Audrey», sa Andrea, uten å ofre henne så 226

mye som et blikk. «Oppkalt litt etter meg og litt etter Hepburn.» Moren til Celine lurte på om det ikke ville være best om de spiste middag først – det var mer enn nok mat til at Andrea også kunne få – og at de heller gikk på tur senere. Men da ristet Andrea på hodet. «Jeg har egentlig bare tid til å lufte Audrey, jeg …» sa hun. Hva som hadde fått henne til å invitere Celine med seg ut på tur i utgangspunktet, var ikke godt å vite – kanskje ville hun bare ha lett tilgjengelig underholdning på en ellers kjedelig plikttur med bikkja, og tilfeldigvis var det Celine som bodde nærmest – men å endre på planen var iallefall ikke et alternativ. Celine var akkurat i gang med å forklare for moren hvorfor hun helst så at de utsatte middagen akkurat i dag eller kanskje til og med avlyste den fullstendig, da Andrea fikk øye på meg. «Hei Andrea», sa jeg. Andrea svarte ikke. Hun kunne tydeligvis ikke fatte og begripe hva jeg hadde i Celines hus å gjøre. Celine snudde seg mot meg, men sa ingenting, hun heller. Jeg ville at moren hennes skulle reagere, at hun skulle si noe eller ordne opp på en eller annen måte, men det gjorde hun ikke. «Jeg må nesten gå hjem nå», sa jeg. «Skal du ikke bli til middag?» spurte moren til Celine. «Neitakk, jeg må hjem og øve piano», løy jeg. Da jeg kom ut på gata, merket jeg at jeg fremdeles hadde ravnen i hånden. Jeg kunne ikke gå tilbake igjen, så jeg la den i bukselommen og kjente hvordan den skar seg lenger og lenger inn i hoften min for hvert skritt jeg tok.

227

Takk til

Ingrid Z. Aanestad, Kyrre Andreassen, Anne Oterholm, Håvard Syvertsen, Marius Emanuelsen, Stig Sæterbakken, Kristin Berget, Grenland Friteater m/ venner, Hans Petter Blad, Ole Robert Sunde, Gro Dahle, Mette Moestrup, Jørn H. Sværen, Bjørn Esben Almås, kopisenteret ved HiT Eline Flesjø og Rune Christiansen.

228

Om klassen

Ann Kristin Grinden ak.grinden@gmail.com Født i Trøndelag i 1985. Bachelor i engelsk, med antropologi fra NTNU. Bakgrunn innen media fra Radio Revolt og NRK. Har gjort illustrasjonene på side 97 og 125. Arne Henning Årskaug arne.aarskaug@gmail.com Fødd i Førde i 1985. Bachelor i nordisk frå UiB. Har vore lausarbeidar hos Det Norske Samlaget, Bergen Offentlige Bibliotek og Holsen Skule, og elles veldig arbeidslaus. Blir også å finne i Signaler 2012. Eline Aurlien elineaurlien@hotmail.com Født i Oslo i 1990. Studert ett år med filosofi ved UiO. Ellen Wiborg ewib_@hotmail.com Født i København 1975. Uddannet Cand. Scient. Bibl. i 2006. Embret Tangen Rognerød embret.rognerod@gmail.com Født i Oslo i 1984. Bachelorgrad i litteraturvitenskap ved NTNU. Har arbeidet som frilansjournalist i Nationen og Dagens Næringsliv. 229

Erik Kjos Fonn erik.fonn@gmail.com Født i Oslo i 1992. Jakob Skjelbred jakobskjelbred@hotmail.com Født i Drammen i 1991. Har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland og publisert tekster i Signaler 09 og Gruppe 11. Jo Mikkel Sjaastad Huse jomikkel.s.huse@gmail.com Født i Oslo i 1991. Kaja Marie Lereng Kvernbakken kjaere@kajamarie.no Født i Bergen i 1982. Bachelor i språk- og kulturstudier fra UiB og UiO. Utdannet prosjektdesigner. Har tidligere publisert tekster i blant annet Signaler og Bøygen. Har gjort illustrasjonene på side 37 og 181. Maren Elise Skolem maren.skolem@gmail.com Født i Bærum i 1991. Har gjort illustrasjonene på side 19 og 153. Ole-Petter Arneberg arneberg@gmail.com Født på Rjukan i 1987. Har tidligere utgitt MEPÅNO (2008) og KNIV.2 (2010).

230

Petra Schlømer petra.schlomer@gmail.com Født i Brumunddal i 1986. Master i Kunstkritikk og Kulturformidling fra NTNU, der tittelen på avhandlingen var: «Veiens estetikk: Vandringens vei gjennom Hamish Fulton.» Bachelor i Estetiske studier fra UiO. Simen Dysvik Hagen simendysvikhagen@gmail.com Født i Oslo i 1984. Skjalg Wie Skare skalk@live.no Fra Askøy utenfor Bergen. Født i 1984. Tidligere hodekapper og postbud. Studerte ved Skrivekunstakademiet i Hordaland 10/11. Tuva Baust Hølland tuva91@hotmail.com Født i 1991. Studerte kreativ skriving ved Buskerud folkehøgskole 10/11. Tuva Traavik Østvang tuva_hei@hotmail.com Født i Oslo i 1988. Har gjort illustrasjonene på side 67 og 213.

231