10 HAR DU OPPLEVD AT noen du kjenner godt, brått virker som en fremmed? Noen i familien, kanskje? En venn? Eller deg selv? Har du sett deg selv i speilet og tenkt at du ikke aner hvem den som stirrer tilbake er? Jeg fant pappa ute på verandaen utenfor matsalen. Han satt dypt konsentrert med lesebriller og en kaffekopp og stirret på noen papirer og avisutklipp som lå foran ham på bordet. Jeg ble stående og studere ham. Jeg gikk litt nærmere. Han merket ikke at jeg var der. Han var litt overarbeidet og stressa for tiden, men dette var mer enn vanlig. Han var rar. Annerledes. Jeg snek meg innpå, tok tak i et av papirene og løftet på det, spøkelsesaktig. – Uææææææh, sa jeg med skummel stemme. Han syntes ikke det var noe morsomt. Men han ble glad for å se meg. 52
– Å, der er du. Jeg så ikke at du kom, jeg, Steffen. Pappa virket brydd. Han så seg om, som om han sjekket at ingen hadde sett at jeg kødda med ham. – På tide å få seg noen nye briller, gammer’n? sa jeg. – Kanskje det. Kanskje det. – Hva skjer i dag, da? – Nei, det er vel det vanlige, det. Jeg skal til noen som føler seg plaget av …. besøk. – Dauinger? – Ja. – Tar det lang tid? Han smilte et sånn du–vet–jo–hvordan–det–er–smil. – Jeg vet ikke. Det er flere besøk i dag. Mye uro her på øya. Ingen vet helt hvorfor. Jeg ble nok skuffet. Vet ikke hva jeg hadde ventet. Kanskje at han skulle ta én dag fri? At vi skulle være sammen hele dagen? Selv om jeg visste at han aldri hadde tid. Men det var ikke synd på meg. Jeg var mer sammen med pappaen min enn de fleste jeg visste om. Han så på meg. Alvorlig. – Det er en ting jeg tenkte å si deg, Steffen. Jeg hadde følelsen av at det kom noe ubehagelig. – Hvis det skulle skje … en gang … at du og jeg … at vi kommer bort for hverandre … – Kommer bort for hverandre? spurte jeg. Han var helt rar.
53
– Ja, at jeg blir borte … eller at du forsvinner … hvis noe skjer, noe uventet. Hva var det han bablet om? – Jeg skal vel ikke forsvinne noe sted? sa jeg. – Nei da, men … hvis. Kan du love meg at du ikke blir redd? Vi kan jo ikke være sammen sånn som dette alltid, vet du. Han virket litt lei seg. Kanskje fordi han skremte meg litt? For det var det han gjorde. – Jeg sier ikke at noen skal forsvinne … jeg sier bare at … du aldri trenger å være redd. Du og jeg er alltid sammen … og mamma. Dere er alltid i tankene mine. Alltid. Ikke sant? Ikke vær redd, kan du love meg det? Jeg nikket. Det virket som det eneste fornuftige å gjøre. Han så på meg. Jeg kunne se at han tenkte på noe. – Jeg skal av sted på et oppdrag nå, og etterpå er det folkemøte. – Folkemøte? – Ordføreren vil at jeg skal informere litt om hva jeg driver med her på øya. Du vet, det er mange rykter. – Ja, du er jo god til å informere, du, sa jeg syrlig, men han reagerte ikke på det. – Skal du være oppe på rommet, kanskje? spurte han. – Må jeg? Det er så kjedelig å vente. – Det er nok det beste, Steffen.
54
– Jeg kan vel gå litt rundt, kanskje jeg treffer noen på min egen alder? Jeg så at han ble usikker. Grublet på noe. – Kanskje du heller vil være med? sa han. – På jobb? spurte jeg. Han tenkte litt. – Ja? – Er ikke det farlig, da? – Du kan vente utenfor, vet du. – Kan jeg ikke få se på? – Du sitter i bilen, Steffen. Det er regelen. Vel, jeg kunne jo like gjerne bli med. Det var uansett bedre enn å sitte og kjede seg på pensjonatrommet. Jeg nikket. Vi parkerte utenfor et lite, koselig hus i en velstelt hage. Det var ingen å se, bare litt blafring i blondegardinene som hang i det åpne kjøkkenvinduet. Jeg skimtet en dame som kikket ut gjennom vinduet. Jeg måtte sitte igjen i bilen, selvfølgelig. Pappa skulle til å låse døren utenfra, men da han så blikket mitt, lot han være. – Snart tilbake, Steffen. Jeg svarte ikke. Jeg følte meg litt lurt, faktisk. Hva var vitsen med å bli med på jobb hvis jeg måtte sitte i bilen, akkurat som vanlig?
55
Døren til huset åpnet seg, damen fra vinduet hilste på pappa. Han kastet et blikk mot meg, ga meg et skjevt smil og et stramt nikk, før han lukket døren igjen etter seg. Jeg talte sakte til hundre, så tok jeg av meg bilbeltet, åpnet døren og gikk rolig ut av bilen. Det var et ganske koselig hus. Velstelt, blåmalt med smårutete vinduer. Typisk gammel dame-hus. Litt sånn pepperkakeaktig, om du skjønner hva jeg mener. De så ikke at jeg snek meg inn ytterdøren. Presten var der allerede. Han og pappa satt i en rød plysjsofa, overfor dem satt den gamle damen på en kjøkkenstol. På salongbordet stod en kanne kaffe og et fat med småkaker. Jeg gjemte meg bak døren til stuen hvor jeg kunne se dem gjennom dørsprekken. Presten spiste kaker, pappa noterte mens damen snakket og pekte opp mot taket. – Det begynte for noen uker siden. Skramling og rumling, fortalte hun. – Om natten eller om dagen? spurte pappa. – Om natten mest, svarte damen og dyttet på kakefatet. Presten forsynte seg igjen. Han var en sånn mann som er litt for glad i kaker. Så åpnet pappa kofferten han hadde med seg. Han tok frem den gamle boken, bønnekjedet og den lille sølvflasken. Den gamle damen pekte mot trappen, og pappa gikk opp. 56
Presten ble sittende inne i stuen med kaffekoppen. Han holdt den med begge hender, stirret stivt fremfor seg. Den gamle damen skjenket mer kaffe. Jeg snek meg forbi dem og opp trappen. Det var et vanlig loft. Ting stod stablet i pappesker og kofferter, et par ski, bunker med bøker, enkelte malerier med ødelagte rammer og et par skøyter. Det lå støv over alt sammen. Det var ikke særlig høyt under taket som skrånet ned på begge sider. Langs den ene veggen hang det gamle klær. Det var mørkt, det eneste lyset som slapp inn i rommet, kom fra et lite vindu og fra en glipe i loftsdøren. Jeg skimtet pappa der inne, rett innenfor. Jeg kunne høre bønnen han mumlet. Guds engel. Du som passer på meg. Opplys meg. Vern meg. Styr meg. Led meg. Jeg hadde aldri sett ham på denne måten. Han virket så alvorlig. Så redd. Han merket ikke at jeg var der. Han bare myste inn i halvmørket. Han gikk noen skritt inn i rommet. Han sa «hallo» og ventet, men ingen svarte. Han tok noen skritt til mens han kjente på bønnekransen han hadde i hånden. 57
– Er det noen her? spurte han. Jeg kunne verken se eller høre noen. Men av og til bare vet man at det er et eller annet der. Sånn var det nå, jeg kjente det i hele kroppen. Det rørte på seg inne på loftet. – Er det noen her? spurte pappa igjen. Lydene kom fra innerst i rommet. Bak pipen. – Hallo? sa pappa vennlig. Han nærmet seg pipen. Jeg skimtet noe. Det ble tydeligere. Det var en mann. Det satt en mann på gulvet. En gammel mann. Det virket som om han hadde rotet seg vekk fra et gamlehjem, kanskje. Han satt på gulvet og stirret på en lekebil av tre. Dyttet den frem og tilbake med pekefingeren. Han smilte ikke. Det var akkurat som om han ikke skjønte at det var en leke. Eller ikke visste hva en bil var for noe. Han dyttet den frem tilbake. Han var blek. Veldig blek. Jeg skjønte at han var en av dem. Dauingene.