SKOGEN

Floraen til min tippoldefar, Fredrik August Dahl, med dedikasjon fra hans bror.

Glissen bjørkeskog, knapt innenfor FNs skogdefinisjon. Fra skogvernregistrering i Ballangen kommune.

Den ultimate teltplassen. Fra Muddus nasjonalpark i Nord-Sverige, sommeren 2022.

Stor granbarkbille lager vakre ganger i barken og er en nøkkelart i skogen.

I unntakstilfeller kan arten ta livet av levende, svekkede grantrær.

Pinnespillet etter herjingene til stormen Gudrun, fra forskerskolebefaring i Halland, Sverige, 2005.

Skogbrann er et naturlig fenomen og skaper unike levesteder, av stor betydning for mange arter. I våre skoger er lavintense branner vanligst. Fra feltarbeid etter en skogbrann i Våler kommune, 2006.

Tre stadier av treets liv etter døden. Trær brytes langsomt ned, og underveis vil forskjellige arter komme og gå. Derfor gir døde trær liv til et mylder av organismer, ikke minst sopp og insekter.

I urskogen fantes store trær, av dimensjoner vi i dag kun kan se i vernede skoger. Her fra Muddus i Nord-Sverige.

Død ved lever!

Nesten en tredjedel av skogens arter lever i eller på døde trær. I tillegg fungerer døde stammer som «barnehage» for nye treplanter, det vi kaller kadaverforyngelse. Fra Østmarka naturreservat.

Furudominert naturskog, fra Vemannsås naturreservat i Larvik kommune. Her er det stor variasjon i trærnes alder og størrelse, og det er mye og variert død ved.

Produksjonsskog av furu, fra Hole kommune. Her er trærne jevnstore og jevngamle, og døde trær mangler.

Grandominert naturskog, fra Trillemarka naturreservat. Her finnes gamle trær og døde trær i ulike stadier av nedbrytning til jord.

Plantasjepreget produksjonsskog av gran. Fra Ås kommune, kun minutter fra der jeg bor. Trær plantet på geledd, og lite eller ingen død ved.

Min favorittfuru i livet. Den har klamret seg fast på kanten av skrenten siden lenge før min tippoldefar ble født, med tretoppen lik en mast mot himmelen.

En klassisk høyrevridd furugadd av det storvokste slaget. Fra Pellokielas naturreservat i Nord-Sverige, 2022.

Den rødlistede, vakre og dønn flate sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus), som lever mellom bark og ved på nydøde ospetrær. Fra Larvik kommune.

Gnagespor etter larvene til billen runerisser (Elateroides dermestoides). Den lever i bjørk og er skipsverftsbillens langt vanligere slektning. Fra Østmarka, Lørenskog kommune.

Steinsopp, kantarell og andre matsopp lever i tett samspill med trær. Sopptrådene vever «tåsokker» rundt og inn i trærnes røtter. De hjelper treet med næring og får sukker i bytte.

Begerfingersopp (Artomyces pyxidatus) lever på råtne, liggende stammer av osp. Fra Østmarka, Lørenskog kommune.

En fersk hogstflate langs veien rett utenfor Trillemarka naturreservat, Sigdal kommune.»

Hogstflaten tilplantes med små granplanter. Fra Gjøvik kommune.

En av flere typer insektsfeller vi bruker i forskningen for å kartlegge insektfaunaen i skog. Fra Årkjølen naturreservat, Stange kommune.

Typisk skog i indre deler av Vestfold, med stor variasjon: Gamle furuer og eiker på kollene, ymse edelløvskog i skråningene og granplantefelt på de lett tilgjengelige arealene i bunnen. Fra Larvik kommune.

En mosaikk av skog og myr er typisk for vår boreale skog.

Fra Per-Johansabodarna naturreservat, Midt-Sverige.

Skogen er et sted for trening, friluftsliv og naturopplevelser, året rundt. Her fra Trillemarka i Sigdal kommune.

Om jeg krysser over NMBUs campus, fra kontoret mitt og forbi det gamle meieriet, kommer jeg til en fabelaktig vakker eik. Stolt og alene står den der. Slik den også gjorde da min tippoldefar levde.

Omnia mirari etiam tritissima. –

Undre deg over alt, også det hverdagslige.

carl von linné

INNHOLD

Spiren 6

Bjørk – hva en skog er 15

Det startet med bjørka 17

En blomstereng på stylter 20

Kan trær løfte sykler? 24

Frondem in silvis – om å se både blader og

biodiversitet i skogen 28

Furu – om naturkreftene som former skogen 33

Grønn øyhopping 36

Skogens evige ommøblering 39

Skogbrann – bli ny på en dag 41

Storm – mastodontenes mikado 46

Insektangrep – oops, Ips 49

Knuskkjuke – om trærnes liv etter døden 55

Rot med mening 58

Slippe fri og holde fast 61

Verdens raskeste flygere 64

Mumietrær i skogen 66

Litt på en snurr 69

Av ved har du kommet, til tre skal du bli 72 Osp – om kamp og samspill i skogen 75

Skogens salatbar 79

En dødelig duft av mandel 81

Trø meg inkje for nære 83

Kampen om nitrogenet – sopp med skrekkfilmpotensial 85

Når maten blir morder 89

Snylterne i skogen 91

Winter is coming, med ishår og snølopper 94

En bitteliten, nyttig bjørn 98

Om språk, sopp og sex 101

Bittergrønn – om skogens truete arter 109

Den røde lista 111

Det er vanlig å være sjelden 113

Sjeldne arter kommer aldri med eggerøre 116

En himmel full av fjær – som forsvant 119

Linnés «elendige ormer» 121

Et tre er en by 123

Artsforflatning – en kjedebutikk bak hver busk 126

En bitter sannhet 129

Eik – treet, veden og oss 133

Det trengs en skog for å bygge en båt 135

Tjære deg 138

Beksvarte påfunn 140

Samfunnets støtter 142

Det går opp og ned 145

Den beste tiden å plante en eik var for 200 år siden 148

Visdom fra vepsen 151

Den grønne løgnen og konverteringen

til produksjonsskog 154

Kantarell – skog er mer enn tømmer 161

Den gang barkebrødbaking truet tilveksten

– om sanking og sopp 162

«Beverballer» og annet jaktutbytte fra skogen 165

Billeis og annen biokjemi 168

Bjørnetenner og antibiotika 170

Skog og skredgaver som vern mot naturfare 173

Friluftsliv – helse i hver hengekøye 177

Ask – om kulturens underskog 183

Edens … skog? 184

Det er den draumen, om å være nær natur 188

Hvert artsnavn skaper en ny tanke 190

Ærefrykt og økosorg 192

Liker elgen solnedgangen? 194

Fra Ekdal til Ekman 197

Gjenfortrylling – å leve med skogen 200

Gran – om hvite skogsløgner og grønn debatt 205

Behovet for en bredere fortelling om skog 208

Stammespråket 211

Plukk og miks i faktahylla 214

Fleip eller fakta – tre påstander om norsk skog 216

Bærekraftig skogbruk eller Bare Kraftig Skogbruk? 220

En gullgruve på do 222

Mullmørke karbonlager 226

Lind – om tiden og de lange linjene 231

Rav og drømmen om en dinosaur 234

En strøm, en sirkel, en stjerne 237

Mennesketid og endringsblindhet 241

Sluttord 247

Takk 250

Ordliste 252

Vil du lese mer om skog? 256

Kilder 257

SPIREN

Detta örtslägte … som med så mycket skäl intager första rummet i detta verk, tillhör i synnerhet Skandinaviens Flora.

jeg sitter på kontoret mitt med sju bøker foran meg på skrivebordet. Alle har identisk, gammeldags innbinding. Skinnryggene prydes av border og bokstaver i gull, mens permene av papp har et ubestemmelig dekormønster i brunt og blått. Litt mørkere langs kantene, merket av mange hender som har holdt i dem, bladd i dem. Kanskje ser de litt kjedelige ut, disse bøkene, om jeg sammenligner med de friske, fargesterke fagbøkene som ellers fyller hyllene.

Men skinnet bedrar. De slitte omslagene rommer en tidskapsel. Et gløtt inn i naturens verden slik vi så den for mer enn 200 år siden, et natursyn så ulikt dagens. Foran meg ligger et av Skandinavias aller fremste botaniske verk – «Svensk botanik», trykket i 1803. Floraen inneholder mange hundre fargelagte kobberstikk, med tilhørende beskrivelser. Ambisjonen var å illustrere og omtale alle vekster som var hjemmehørende i Sverige. Etter unionen i 1814 ble også spesifikt norske vekster inkludert, «för att gifva detta verk ett visst värde, äfven för våre nya medborgare», som det så vennlig står i forordet til en senere utgave.

Illustrasjonene er umåtelig vakre, men beskrivelsene er minst like fascinerende. Vekten legges nemlig ikke på utseendet, men like mye på bruken. Som et gløtt inn i datidens utfordringer, å lindre sykdommer og plager, samt å skaffe mat nok til seg selv og bu­

skapen i harde år. Tysbast er bra å gni i ansiktet om man er mager og blek, hestehov røykes som tobakk mot hoste, pors får veggedyr og lopper til å flykte, og nødbrød kan bakes av det meste. I stikk­

ordslista finner du «Gonoré» mellom «Golftiljor» (gulvplanker) og «Gran», og «Rasende hund, bitt av» mellom «Ranunculus» (smørblomst og dens slektninger) og «Reinlav».

Og det er mer ved denne floraen. Den er et arvestykke, et slektsklenodium, og nå har den på en måte kommet hjem. For om lag 160 år siden, i et annet bygg på universitetsområdet, bladde andre hender i dem. Hendene til min tippoldefar, Fredrik August Dahl. Eller «Gubben Dahl» som han ble kalt blant venner, for bak den barske barten skal min tippoldefar ha vært en bestemt, men vennlig mann, med et lunt humør.

Min svenske forfar ble hentet til Ås da det norske Stortinget i 1854 vedtok å opprette en høyere utdanning i landbruk. Fire år senere ble han ansatt som den aller første direktør for «Den høiere Landbrugsskole paa Aas», som i dag er Norges miljø ­ og biovitenskapelige universitet, NMBU, min arbeidsplass.

Noen år senere fikk tippoldefar floraen i gave fra storebroren, som med sirlig håndskrift og eikegalleblekk skrev på forsatsbladet i første bind: «Detta verk, som bland syskornan ansågs för mitt, tilägnes såsom et tacksamhetsminne min yngste broder Fredrik August Dahl, direktör för Ås högre landbruksskola».

Blar jeg om, finner jeg flere dedikasjoner. Verket har blitt sendt fra hånd til hånd gjennom slekten, i fem ledd – fra direktøren til hans sønn, videre til barnebarnet, oldebarnet og tippoldebarnet. Eikegalleblekk og fyllepenn er erstattet med en moderne blå kulepenn i den siste linjen, der tippoldebarnet Marianne har sendt boka sidelengs i slektstreet, til sin tremenning. Meg.

Blar jeg forbi dedikasjonene, kommer jeg til floraens aller første oppslag, linnea (Linnaea borealis). Den får åpne flerbindsverket, som en hyllest til Sveriges store botaniker og systematiker, Carl von Linné – som denne halvbusken er kalt opp etter – for vi­

tenskapsmannen elsket den sarte, vintergrønne planten, med de parvise, mandelduftende, rosahvite klokkene.

Linnea brer seg utover skogbunnen ved hjelp av en nedliggende, krypende stengel. Med jevne mellomrom strekker et skudd seg opp i været og setter blomst. Når dets tid er over, visner blomsterskuddet ned, men krypstengelen strekker seg videre, innover i tiden. Lik generasjonenes gang.

Floraens illustrasjon av linnea har fem slike årsskudd. Slik det er fem ledd fra min tippoldefar til meg.

Dette er en bok om linneaens omgivelser, skogen. Om endring og undring. Om tiden.

Jeg har jobbet i tretti år med skog og det fascinerende livet der. Det er lenge målt i mennesketid, kort mot levetiden til en eik. Tippoldefars flora satte tankene mine i spinn, for hva er endret og hva er likt, mellom hans tid og min? Både der ute under trekronene, og i vårt natursyn?

Hver tid har sine tanker om hvordan menneskene best skal bruke skogen. Leve med skogen. Og hver tid tenker at de har rett. At akkurat deres perspektiv er det eneste riktige.

Så kommer ny kunnskap til. Nye tanker bryter fram, engasjement oppstår, og holdninger endres. Ofte med betydelig motvilje blant dem som tjener på at alt fortsetter som før.

Jeg vil så gjerne at flere skal bli kjent med skogen. I all dens bladog barnålgrønne bredde, med alle dens små, slimete, skalldekte, spirende, mangebeinte, makeløse organismer. Som et landskap rundt mye av vår norske kultur og økonomi, våre myter og forestillinger. For skog er magisk, myldrende og nyttig, og løper som en dypgrønn renningstråd gjennom hele vår historievev.

Derfor er dette en bok om skogens rike artsmangfold, om trær og mennesker. En bok om overraskende samspill og underlige arter, om hvordan naturkunnskap og natursyn har endret seg med slekters gang. Om hvor vi kommer fra, og hvor vi står i dag.

Floraen til tippoldefar får danne rammen rundt boka. Hvert kapittel har fått navn etter en art i floraen, med illustrasjonen derfra, selv om temaene for kapitlene spenner langt videre enn selve arten.

Du får lese om seilskutetømmer og barkebrød og bever som biter av seg ballene (i alle fall trodde folk det), om August Cappelens urskog og Yggdrasil og sopp som (kanskje) kan prate, om hogst og selvbalsamering og sjeldne arter og økosorg, om skogbrann og rav og tjærebrenning og Asterix og ishår og en underjordisk skog under Nationaltheatret. Om hvorfor jeg elsker gamle, døde furutrær. Og mye, mye mer.

Fortellingen strekker seg gjennom tid og rom. Fra et insekts lille liv under en barkebit, unnagjort på noen uker eller måneder, til de milevide skoglandskapene, der trærne lever langsomt. For fra frøet spirer til stammen ligger langflat under mosen, går det hundrevis av år, kanskje titalls menneskeliv.

Skogen er det småvokste mangfoldets hjem. Slike arter får sjelden skinne. Her, i min fortelling, får de plass. Sopptråder som strekker seg stille gjennom molden, fletter seg inn i røttenes fraktaler. Insekters raske vinger mellom bladverket, skjulte vesener i veden, liv som er over på en sommer.

Skogen gjør noe med deg. Det store suset i trekronen snakker til deg, det har sunget gjennom skogene i millioner av år, siden karbontiden. For skog har tidsfylde. Trær er arvesølv fra en tid som ikke finnes lenger, en tid du aldri har erfart.

Skog er også sansninger. Veksling mellom lys og skygge, sjatteringer av brunt og grønt. Myk mose under skoa, furuas ru bark.

Frø som danser i spiraler fra trekronene. Skog er sterke stammer og mørkegrønn bartrebunden standhaftighet, er duft av bjørkeløv, livsvilje, bladsprett nok en vår.

I Norge har vi hentet ressurser fra skogen i tusenvis av år, og fortsatt er skogbruk en viktig næring. En næring med en omfattende påvirkning på økosystemet og artene som lever der, og på skogens andre naturgoder. Den økologiske tilstanden i norske skoger er betydelig dårligere enn tilstanden i intakt naturskog. Vi er i ferd med å omforme mye av skogen vår, fra et velfungerende økosystem, til et produksjonslandskap for tømmer.

Samtidig er skog så mye mer enn tømmer. Mitt ønske med denne boka er å bidra til en bredere fortelling om skog. En fortelling der skogbruk bare er ett perspektiv blant mange. For skogen skal også bevares som hjem for artsmangfold og truete arter, som karbonlager og som et sted for fascinasjon, inspirasjon og rike naturopplevelser.

Jo større press vi legger på skogarealene, desto viktigere blir det at mange, helst alle, har kunnskap om hvordan det står til i skogen og om de valgene vi gjør der. Bare slik kan vi få en bred og demokratisk debatt om hvordan vi skal leve med skogen, i vår tid.

BJØRK – HVA EN SKOG ER

När trädet om våren vid källossningen såras eller deri borras, utrinner Björklaka, ofta 6–8 kannor om dygnet af ett stort träd. (…) Kokad och väl skummad med tillsats af socker och något kryddor, samt lämnad att gasa, ger den ett förträffligt vin, som mycket liknar champagnevin.

min skogkarriere startet med bjørk. På hovedfag i biologi trasket jeg to somre på jakt etter døde bjørketrær, fordi jeg – for å teste en økologisk teori – skulle sjekke om billene jeg studerte, fant fram til bjørkene som lå for seg selv. Det gjorde de, men i mindre grad enn om bjørkene var samlet – slik teorien tilsa. Jeg fikk min første jobb som skogøkolog i en skogeierorganisasjon. Der var det logisk nok mest snakk om gran og furu, de to treslagene av størst økonomisk interesse. I de ti årene jeg jobbet der, i krysningspunktet mellom næringsinteresser og miljøhensyn, lærte jeg mye – ikke bare om skog og skogbruk, men også om mennesker og hvordan folk ser på skogen. Underveis tok jeg en doktorgrad som handlet mye om ospetrær og deres artsmangfold, før jeg byttet jobb til et forskningsinstitutt. Der hadde jeg i mange år ansvar for et stort, nasjonalt prosjekt om hule eiketrær.

Hele veien har jeg forsket på insekter og alt som skjer i gamle og råtne trær, og på skogbrukets miljøhensyn. Med virkemidler som ville fått min tippoldefar til å tro hans etterkommer hadde gått fullstendig fra forstanden – fra å lokke insekter med spesialtilpassede dufter i eikeskogen til å sprenge ospetrær i lufta med dynamitt – har jeg, sammen med gode kolleger, forsøkt å forstå insekter, sopp og trær, og samspillet dem imellom i skogen.

I floraen fra tippoldefar leser jeg om hvordan man kan lage «champagnevin» av bjørkesaft. Hadde jeg kunnet reise i tiden, skulle jeg brygget en flaske bjørkechampagne, korket den godt og tatt den med til min tippoldefar. Vi kunne sittet i direktørlei­

ligheten hans, et par hundre meter unna mitt nåværende kontor på NMBU, og hatt en liten lun passiar om alt som er forandret og alt som er likt. Mens vi utbrakte en skål for bjørka, floraen og forskningen.

Hundreogfemti år, tiden mellom ham og meg, er lang tid i et menneskeperspektiv. Hundreogfemti år er likevel som en vintermyggs vingeslag om vi setter det opp mot tiden skog har eksistert.

For trærne spredte sine røtter og strakte seg grønne mot himmelen flere hundre millioner år før vi mennesker overhodet fantes. Under underlige kroner av trebregner og ginkgotrær har riker og slekter foldet seg ut, arter oppstått og blitt borte. Mikroorganismer, sopp, små dyr og store dyr, etter hvert blomsterplanter, har kommet og gått. Skogen har bevitnet dinosaurenes tilblivelse og undergang, og tilbudt skygge og skjul for de forskremte små nattaktive skapningene, de første pattedyra, hvis etterfølgere – vi – skulle overta jorda.

Hundreogfemti år er også ganske kort målt opp mot de ti tusen årene Norge har vært isfritt. For det er i dette tidsrommet landet Norge har fått sitt jordsmonn, sine trær, sitt artsmangfold. Det er i dette tidsrommet at skogen vår vokste fram. Hvor kom skogen fra, og hvordan ble den til? Og hva er nå egentlig et tre, eller en skog?

DET STARTET MED BJØRKA

Norsk skog startet også med bjørka. Den utgjorde fortroppen. Bak iskanten kom hun tassende, bjørka, tok den tøffe jobben med å kle det bare landet etter hvert som breen trakk seg tilbake for ti tusen år siden. For en istid er ingen spøk. Det ser kanskje gøy ut i 20th Century Fox­versjon, men kilometertykke lag av is er ikke et spesielt livsfremmende miljø.

Hver gang kloden atter dro sin hette av is fra Nordpolen nedover kontinentene, ble trær og andre arter tvunget på flyttefot mot sør. I Nord­Amerika hadde de fritt leide, der går fjellene i hovedsak på langs av kontinentet, i nord­sør retning. I Europa var det verre. Der møtte skogstrærne bokstavelig talt veggen, i form av Alpene og Pyreneene. Og som om ikke det var ille nok, rett bak fjellene lå Middelhavet som nok en hindring.

Resultatet var at treslag forsvant. Ikke bare enkeltarter, men hele slekter, ja hele familier av trær – også slike som klarte seg gjennom istidene i Nord­Amerika eller Asia – ble utryddet i Europa. De ble klemt opp i et hjørne, i et miljø som var for kaldt for dem, uten muligheter til å flytte mot varmere strøk. Borte ble Europas sypresser, tempeltrær, tulipantrær.

Da istidene i Europa omsider var over, var det ikke tilfeldig hvilke treslag som stod igjen på slagmarken. Det var arter som tålte litt kulde, som eik, ask og alm. Slike hardhausegenskaper deles gjerne av arter som er nært beslektet. Artsutryddelsene rammet med andre ord ikke tilfeldig, men dro med seg hele grupper av beslektede arter.

De treslagene som hadde klart seg gjennom istidene, fikk jobben med å danne Europas skoger på ny. Skogstrærne fulgte på mot nord, inn i Norge, etter som breene trakk seg tilbake. Bjørka kom tidlig til festen, på bleke bein og med bevingede frø, stridig og med villskap i sitt gule høsthår. Sammen med vier, einer og tindved dekket hun bordet for de andre treslagene, de som kom senere.

Kanskje fantes det også isfrie områder langs kysten av Norge, lik små livbåter gjennom tiden, der bjørk, gran og furu overlevde istiden.

Da all isen var borte fra Norge, fulgte lange perioder med et varmere klima enn i dag. Dels var det varmt og fuktig, dels varmt

og tørt. Bjørka hadde for lengst fått selskap av furu og hassel, etter hvert kom også edelløvtrær som lind og eik, ask og alm inn i sør og øst. Varme somre gjorde at tregrensa mot fjellet var høyere enn i dag. Det betyr at for rundt 7000 år siden var Hardangervidda slett ingen vidde, men en skog.

Dersom du, rent hypotetisk, ser for deg en tidsreise der du tok med deg Bergensbanen tilbake til denne tidsperioden, ville du startet togturen med en ferd gjennom frodig edelløvskog på Østlandet. Etter hvert som du kom høyere, ville innslaget av furu og bjørk øke. Mellom Ustaoset og Myrdal, over banens høyeste punkt, 1222 moh. på Finse, ville du kunne se ut av kupévinduet og inn i en grovstammet furuskog, med innslag av bjørk. Videre vestover ville edelløvskogene igjen overta. På endestasjonen i Bergen ville du stige av og gå ut i rike eikeblandingsskoger, med et belte av svartor langs kysten.

For 5000 år siden begynte vi med jordbruk i Norge, etter at vi lenge hadde drevet jakt og fangst og fiske. I begynnelsen var omfanget beskjedent, men vi ryddet lysninger i skogen, små skogsområder ble svidd av for å rydde land. Først med jernalderens inntog, rundt 500 før vår tidsregning, kom metallet som ga mulighet for redskaper som plogskjær og ljå og øks, et første hint om teknologien som skulle gjøre oss i stand til påvirkning i stor skala.

Etter hvert som klimaet ble kjøligere, mer som i dag, ble granskoger stadig vanligere. Rundt år 1000 etter vår tidsregning dukket bøketreet opp i Norge, på to steder langt fra hverandre, i Vestfold og i Nordhordland. Studier av arvestoffet til disse bøketrærne har vist at de ligner mer på bøketrær i Danmark enn på hverandre, og bøken har nok fått hjelp til innvandringen. Bøkenøttene er tunge og spres ikke med vinden. Derimot kan de fint få plass i nøtteskrikens nebb. Eller de kan ha fått haik med en viking som brakte med seg bøkenøtter til Norge, kanskje som grisefôr.

Dermed er alle de hjemmehørende treslagene som finnes i Norge i dag, på plass i landet. Men før vi vandrer videre inn i skogen, må vi avklare noe grunnleggende, nemlig hva et tre egentlig er.

EN BLOMSTERENG PÅ STYLTER

I dag er nesten en tredjedel av planeten dekket av trær. Men hva skiller et tre fra andre grønne greier? Jo, et tre har ved – det er den aller enkleste måten å si det på. Et tre er rett og slett en plante som gjennom evolusjonens gang har satset på å strekke seg langt, opp mot sola og det livgivende lyset. For å klare det, trengs en stengel som er høy og kraftig, med forsterkede cellevegger. Slik at stengelen blir til en stamme, og celleveggene til det vi kaller ved – de blir forvedet.

Og skal du sikte mot stjernene, nytter det ikke å visne ned og

dø straks vinteren kommer. Nei, da trengs flerårig vekst; en stødig stamme som ikke bare strekker seg oppover og oppover for hvert

år som går, men som også legger på seg i omkrets, årring utenpå årring.

Det er ikke slik at alle treslag er evolusjonære søsken, mens andre planter er fjernere slektninger. Å være tre er snarere en idé fra naturens side, en vekstform, en løsning på kampen om lyset. Du finner trær i flere hundre ulike plantefamilier. For å ta noen norske eksempler: I rosefamilien finner du rogna, sammen med jordbær og marikåpe. Einer hører til i sypressfamilien, mens gran og furu begge befinner seg i furufamilien.

Mange planter har, gjennom evolusjonens gang, tatt i bruk treets vekstform. Konkurransen om lyset er beinhard. Den høyeste vinner – så det gjelder å overgå dine naboer, vokse bare litt høyere, i kampen om solstrålene. En mutasjon, altså en genforand­

ring, som gir ekstra høydevekst og arves av dine «trebarn» vil gi dem en konkurransefordel, slik at disse enda litt høyere trærne vil dominere. Helt til en ny mutasjon dukker opp, som gir enda mer høydevekst … Slik har trærnes kroner endt som en slags blomstereng på stylter.

Evolusjonsbiologen Richard Dawkins bruker trærs høydevekst for å illustrere at evolusjonen ikke er «smart». Trestammer er ekstravagant sløsing, resultatet av en meningsløs konkurranse, sier han. Alle trærne må vie en masse energi til disse styltene, uten at de vinner noe på det i seg selv. Sett at du har en skog der alle trærne er 20 meter høye. Dersom disse trærne, helt hypotetisk, kunne blitt enige om å droppe tøyset med trestammer og holde seg på bakkenivå, ville de alle fått nøyaktig like mye lys, men spart masse energi. At trær kommer med trestammer, mener Dawkins, viser at verden ikke styres av en guddommelig designer. Snarere er det slik at evolusjonen følger visse prinsipper, som konkurranse og naturlig utvalg, også når det ikke er særlig lurt.

Ikke alle trær er høye. I høyfjellet i Norge møter du musøre, «ei ørliti selje / på berre ein tume / men endå eit tre, / det minste av alle, / segjer Linné», for å sitere fra Olav H. Hauges dikt om arten. Som med sine mellom én og fem centimeter på strømpelesten konkurrerer med sin nære slektning polarvier om å være verdens minste treslag.

Fra disse småvokste trærne, ikke høyere enn busten på en dørmatte, er det et heftig spenn til de største trærne vi kjenner, de nordamerikanske redwoodtrærne. De drøyeste av disse ville skjult utsikten fra toppetasjen på Oslo Plaza, hovedstadens høyeste bygning, 117 meter opp i lufta. Norges høyeste målte tre står ved Os utenfor Bergen og er bare halvparten så høyt, 54 meter. Det er også en amerikaner: en kjempeedelgran, et treslag hentet hit fra det vestlige Nord­Amerika.

Selv om musøre rent botanisk kan defineres som et tre (slik en banan botanisk sett er et bær), vil folk flest mene at for å kalle noe et tre, bør det ha en viss størrelse. Slik er det også i Norges offisielle skogovervåking, Landsskogtakseringen. Her er fem centimeter i diameter i brysthøyde minstemålet for å telle som et tre. Målt på dette viset står det nesten elleve milliarder trær i kongeriket. Altså et par tusen trær på hver av oss.

I Norge er det i hovedsak boreal skog som gjelder. Boreal betyr nordlig, og dette skogbeltet ligger rundt kloden, et stykke nedenfor Nordpolen, som et grønt skjerf. Norges skoger utgjør en flik av dette skjerfet. I tillegg har vi en liten blondekant av mer varmekjær skog i sør, mens fjellbjørka rår grunnen mot nord og mot fjellet.

Vår skog rommer om lag tretti hjemmehørende, norske treslag. Litt grovt kan vi dele dem i tre grupper: Bartrærne, altså trær med nåler og ikke blader, som gran, furu og einer, utgjør størstedelen av skogen. I sør og vest finner vi også innslag av edelløvtrær, som eik, lind, lønn, ask, alm og flere. Vi kaller dem «edle» fordi de er varmekrevende og dermed har begrenset utbredelse hos oss. Den tredje gruppen, de boreale løvtrærne, er de barskere bladbærerne. Bjørka er den absolutt mest utbredte. Men også osp, selje, rogn og flere hører til denne gruppen.

I praksis dominerer gran, furu og bjørk, i den rekkefølgen. Disse utgjør mer enn 90 prosent av norsk skog, regnet av det totale trevolumet. Hvis vi i stedet teller antall enkelttrær, er det bjørka som vinner, foran gran og furu. Bak dem kommer gråor, rogn, selje og osp, hassel og eik. Samt, helt oppe på tiende plass, det fremmede treslaget sitkagran. Sitkagran ble innført til Norge fra Alaska på slutten av 1800 ­tallet og er i dag plantet ut på store arealer, fordi treet produserer trevirke raskt. Men arten står også på fremmedartslista som en art med «svært høy økologisk risiko»,

fordi den sprer seg ut fra plantefeltene og utkonkurrerer arter som hører til i norsk natur.

Man mener at det norrøne skógr stammer fra skag, som betyr å stikke seg fram eller å stå opp – slik trær vitterlig gjør. Ordet brukes fortsatt om et nes eller en odde, med danske Skagen som et åpenbart eksempel.

Det norske ordet for skog kommer altså fra en beskrivelse av hva som vokser der – mens det engelske ordet forest snarere har sitt opphav i eiendomsforhold og bruk: Det latinske verbet forestare betyr «å holde utenfor» eller «å ekskludere», og ble fra tidlig middelalder brukt i Europa om landarealer som var utenfor vanlige folks bruk, fordi de tilhørte kongen.

Det er slett ikke opplagt hvordan man skal definere en skog. En forsker moret seg med å samle skogdefinisjoner verden over, og fant mer enn 1000 ulike. Et hovedskille går nettopp mellom beskrivelser av hva som vokser på arealet og hvordan arealet brukes. På engelsk kan dette beskrives som skillet mellom «land cover» versus «land use».

Kan et areal være dekket av trær og likevel ikke kalles skog? Tenk for eksempel på en kvadratkilometer land dekket av mandeltrær, oljepalmer (palmer er strengt tatt ikke trær, fordi stammene kun vokser i lengden, ikke i tykkelse) eller epletrær på rad og rekke. Disse trærne har vi ikke plantet for å hogge, men for å høste fra på annet vis. Så dersom vi tenker at slike trebevokste områder ikke er skog, men snarere vil kalle det for en mandeltreplantasje eller en frukthage, er det bruken av arealet som er i fokus. Men om vi bruker ordet skog også om rader av epletrær, er det fordi vi vektlegger utseendet eller arealdekke, altså at det rent faktisk står trær der.

Hva med motsatt: Kan et areal uten trær likevel kalles en skog? For eksempel en fersk flatehogst. Dersom vi tenker at den, tross

fravær av trær, likevel inngår i vår definisjon av skog, er det fordi vi igjen vektlegger bruken av arealet framfor hvordan det ser ut. I praksis er det ikke alltid ønskelig å bruke en og samme definisjon på skog. Samtidig er det vrient å sammenstille globale tall uten. Derfor innførte FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) i 2000 en fellesdefinisjon som sier at for at et område skal kunne kalles en skog, må det ha et visst areal. Det må ha trær med potensial til å nå en viss høyde, og disse trærne må ikke stå altfor spredt.

Så, for å si det enkelt, en skog er – ifølge FN – et areal som er større enn en amerikansk fotballbane (>5000 kvadratmeter), har trær som kan vokse seg høyere enn en sjiraff (fem meter), og dersom du legger deg på bakken og kikker opp, må greiner og bladverk dekke minst en tiendedel av himmelen. Dessuten skal hovedpoenget med arealet ikke være jordbruk. Med andre ord: Ifølge FN er en olivenlund ikke en skog, mens en hogstflate er det. Slik vil nok de fleste nordmenn også tenke – selv om det altså ikke stemmer med det norske ordopphavet.

KAN TRÆR LØFTE SYKLER?

Et tre blir både høyere og tykkere for hvert år som går. Hvordan skjer det egentlig? For å ta høydeveksten først: Alle planter strekker seg oppover, fra den lille spiren titter fram fra frøet. Det vil si, stilken eller stammen strekker seg mot lyset og vekk fra gravitasjonen, mens røttene foretrekker å vokse i motsatt retning.

Veksten skjer ved at cellene ytterst i tuppene deler seg og strekkes, både i røttene, på grenene og i toppen av treet. Hvert år dannes også et sett nye sidegreiner; på smågraner og småfuruer er det lett å anslå treets alder ved å telle antall greinkranser.

Lengdeveksten i et tre er altså som en slags langtrukken stafett: Et årsskudd strekker seg så langt det klarer, stanser og overlater stafettpinnen til neste års skudd, som fortsetter på neste etappe året etter.

Med ujevne mellomrom dukker det opp bilder på sosiale medier av en rusten sykkel som henger et par meter oppe i et tre, gjerne litt innvokst i stammen. Bildet ledsages av en fortelling av typen «En unggutt ble sendt i krigen i 1914 og forlot sykkelen sin låst til et lite tre. Han kom aldri hjem fra slagmarken. Familien lot sykkelen ved treet stå, som et minne. Dette er treet og sykkelen i dag.»

Med det du nå har lært, vet du at slike fortellinger er en bløff. En type moderne myte som gir mange «likes» og delinger, uten å ha rot i biologien. Et tre vil ikke kunne løfte en sykkel oppover ettersom det vokser, simpelthen fordi høydeveksten bare skjer øverst i treet. Den delen av stammen som befant seg én meter over bakken i 1914, befinner seg fortsatt akkurat der, gitt at treet fremdeles lever.

Derimot kan et tre «sluke» litt av en sykkel gjennom stammens tykkelsesvekst. Trær har nemlig også et vekstlag mellom bark og ved. Om du tenker deg at veden er et damebein og barken en tettsittende bukse, er dette vekstlaget en tynn strømpebukse imellom. Når cellene deler seg her i denne «vekststrømpen», øker treets omkrets. Så mens det bare er årsskuddene som strekker seg i lengde, vokser hele trestammen i bredde. Det betyr at fremmedelementer, lik en piggtråd, eller opphenget til en fuglekasse – eller litt av en sykkel – iblant blir innkapslet av treets radialvekst, altså vekst utover. Om du har tålmodighet til å vente lenge nok.

På innsiden av «vekststrømpen» blir de nydannede cellene til ny ved. På utsiden blir de til nye transportkanaler for sukker, og til ny bark. Men når treet vokser i to retninger fra det indre vekstlaget,

hvorfor blir barkdelen da så mye tynnere enn stammen? Det skyldes delvis at det dannes mindre bark enn ved, og delvis at barkcellene er skjøre og klapper sammen etter et par år.

I de delene av verden der det er tydelige årstider, vil variasjoner i veksten avtegnes som årringer, en lys og en mørk ring for hvert år treet har levd. For når vekstsesongen starter om våren, er det god tilgang på vann, og veksten i «strømpen» er rask. Cellene som dannes, er store og har tynne cellevegger. Derfor ser denne delen av årringen, vårveden, lys ut.

Når sommeren kommer, blir det mindre tilgang på vann, og veksten går saktere. Da dannes små celler, som har tykkere og mørkere cellevegger og ligger tett sammen. Sommerveden synes derfor som en smal, mørk ring.

Utover høsten stanser veksten helt opp, og gjennom vinteren legger ikke treet på seg i tykkelse. Ved å telle antall mørke ringer, for eksempel på en stubbe på en hogstflate, får du altså vite hvor mange somre treet som stod der, fikk oppleve.

I tillegg kan du avlese treets vokseforhold i årringene. Passe mengder fuktighet og lys gir bredere årringer, mens tørre sesonger vises som smale ringer. Slik blir klimaet innprentet i treets kropp.

Også helt lokale forhold spiller inn: Dersom et tre har stått skyggefullt i underskogen, men så en dag får mer lys fordi trærne rundt ble hogd, vil du kunne se at årringene brått blir bredere. Slik kan du lese treets liv og tid ut fra disse sirklene.

Ikke alle trær har like tydelige årringer. Gran, furu og eik er lette å avlese, mens årringene hos for eksempel osp og bjørk er mer utydelige. I tropene, der trær vokser jevnt gjennom året, danner

trærne oftest ikke årringer i det hele tatt.

Denne nedtegningen av skiftende klima gjennom tiden kan forskere bruke til å datere både levende trær og biter av trevirke,

med teknikken som kalles dendrokronologi. Fordi bredden på årringene vil være noenlunde tilsvarende for alle eiker eller furuer innenfor en region, kan man sammenligne årringene i en laftestokk i et gammelt hus, eller i en fiolinkropp, med kjente tidsserier av ringer fra et treslag i en bestemt region. Slik kan man fastslå når og hvor det opphavlige treet levde, og dermed også rimelig nøyaktig når huset ble oppført eller fiolinen bygget.

Enten du lar hånden din gli over den glatte trehuden på et bøketre, den hvite neveren på ei ungbjørk eller den knudrete sprekkebarken på ei gammel furu, er det treets døde deler du stryker. Mesteparten av et levende tre er faktisk dødt.

Eller, for å være mer presis, nesten alt i et levende tre, i et stort tre kanskje 99 prosent, utgjøres av døde celler. Mesteparten av stammen er død, bare nærmest barken finnes levende celler.

Her ligger altså «vekststrømpen» og silvevet, treets transportåre for sukker. Når treets grønne deler omgjør lysenergi til kjemisk energi i det vi kaller fotosyntese, blir karbondioksid og vann omdannet til sukker og oksygen. Oksygenet slippes ut i lufta, til glede for oss, og sukkeret fraktes rundt i treet, dit det er behov for det, gjennom silvevet. Om våren fraktes søt sevje fra røttene, der sukkeret har ligget lagret, og opp til trekronen. Da sier vi at sevjen stiger – og det er denne bjørkesevjen min flora anbefalte til vinlegging. Har du forsøkt å spikke seljefløyte, vet du at du må gjøre det en bestemt tid på våren – bare når silvevet er mettet av sevje er det mulig å få av barken i ett stykke. I tillegg til dette tynne laget mellom bark og ved, består også vekstpunktene i spissen av greiner og røtter, samt treets blomster, blader eller nåler, av levende celler.

Levende celler driver stoffskifte, mens de døde vedcellene er små, nedlagte fabrikker. Likevel er de nyttige. For et tre er døde

celler helt avgjørende både som støtte for treet og som kanalsystem for vann og mineralnæring, fra jorda og opp i trekronen.

Og bare så det er sagt: Også i vår menneskekropp har døde celler en permanent plass, om enn på et helt annet vis: Håret ditt og neglene dine består av døde celler. I tillegg dør omtrent en million andre celler i kroppen din hvert eneste sekund i helt normale prosesser – men disse erstattes stort sett av nye. Det betyr at du mister en vekt av døde celler som omtrent tilsvarer din egen kroppsvekt hvert år.

FRONDEM IN SILVIS – OM Å SE BÅDE

BLADER OG BIODIVERSITET I SKOGEN

Vi forholder oss sjelden til FN­ definisjoner når vi går i naturen. De fleste tenker, enkelt og greit, at en skog er et sted med mange trær. For trær ruver, og når vi snakker om vekt, altså biomasse, er det bare å ta av seg hatten og bøye seg i barnålene for trærne.

Hør bare her: Dersom vi kunne veie alt liv på denne planeten i dag, altså absolutt alt, fra virus, via bakterier og urbakterier, til encellete og flercellete dyr og sopp og planter, inkludert 8 milliarder mennesker og våre mange flere milliarder husdyr, så ville nåla stanse på rundt 550 gigatonn (altså milliarder tonn, målt som vekt av karbonet i organismene, slik man ofte gjør, for å være uavhengig av vanninnhold). Og, hold deg fast: Av denne vekta av alt liv på jorda, ville mer enn halvparten være trær!

Samtidig, slik den romerske poeten Ovid uttalte for to tusen år siden, det gjelder å se både detaljer og helhet i det grønne. Riktignok er det norske uttrykket «å ikke se skogen for bare trær» en justering av originalen. Ovid sørger over at keiser Augustus (ja, han fra Juleevangeliet, Lukas 2,1–20) har forvist ham fra Roma, og

sier at den som ikke forstår hans sorg, ei heller evner å se bladene i skogen (nec frondem in silvis [...] cernit).

Jeg er nå mer opptatt av biomangfoldet enn av bladene. Altså at folk ikke overser soppene og småkrypene og alle de andre som skaper en skog, selv om disse artene er langt mindre iøynefallende, mindre kjent og dessuten ofte dårligere likt enn trærne og deres blader.

Trær er fantastiske, men likevel bare en liten del av det hele – det gjelder å se forbi dem, mellom dem, under dem, inni dem. Det er her det virkelig store artsmangfoldet skjuler seg, for verdens skoger er våre mest artsrike natursystem. Tropeskogene står i en særstilling, men også her i Norge myldrer det av liv under trekronene.

I sum utgjør norsk skog et rikt økosystem som altså dekker snaut førti prosent av landet og rommer nesten to tredjedeler av alle kjente arter her til lands. Det betyr, i harde tall, mer enn 25 000 ulike arter, med sopp og småkryp som sentrale aktører.

Om du spør meg hva en skog er, vil jeg derfor – som biolog – svare at en skog er et komplekst økologisk system der trær gir struktur og livsrom for et rikt og unikt mangfold av planter, dyr, sopp og mikroorganismer. Alle disse livsformene virker sammen: De spiser hverandre, helt eller delvis, fra utsiden eller innenfra, de konkurrerer om lys, vann og næring, men de samarbeider også på de mest intrikate og uventede vis. I sum skaper skogens organismer en lang rekke goder som vi mennesker kan nyte godt av.

Men skog er også mer, noe immaterielt. Skog kan snakke til oss på et språk bortenfor vitenskapen, og hinsides tømmerverdi og næringsinteresser. Å være i skogen kan handle om indre opplevelser, om at erfaringer, identitet, minner og myter veves sammen og gir en følelse av mening og tilhørighet, en nærhet til

noe mer­ enn­menneskelig. Skogen er vesentlig i våre skapelsesmyter, religioner og kulturarv. Vår fortelling om oss selv, mennesket, er innkapslet i skogen, lik sykkelen i treet.

Hele kosmos symboliseres i norrøn mytologi av verdenstreet, Yggdrasil. Ikke så underlig at trær, med røtter i bakken, stamme i verden og krone i himmelen, i ulike mytologier omtales som axis mundi, verdens akse, et bindeledd mellom underverden, jord og himmel.

Skog er alt dette. Skog er mangefasettert og myldrende, den eksisterer både fysisk og i våre forestillinger. Skog skapes og endres over tid, av naturkrefter, av våre inngrep og i vår fantasi. La oss starte med å se på det konkrete og naturgitte, på kreftene som former trærnes liv og skoglandskapets strukturer.