Lars Lenth
Andre titler i samme serie:
Den norske pasienten (2011)
Brødrene Vega (2015)
Menn som hater ulver (2017)
Norske tilstander (2020)
LARS LENTH Kongen av Lofoten
© Kagge Forlag 2023
Omslagsdesign: Trine + Kim
Forfatterportrett: Agnete Brun
Papir: Enso Creamy 70g, 2,0b
Boka er satt med: Arno Pro
Sats: Dag Brekke | akzidenz as
Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen
ISBN: 978-82-489-33175
Kagge Forlag
Tordenskiolds g. 2
0160 Oslo
www.kagge.no
«Hevn fortoner seg ofte som å bite en hund fordi den beit deg.»
Austin O’Malley
Denne boka er basert på hendelser som fant sted i Lofoten i løpet av noen junidager i 2022. Av hensyn til de overlevende har forfatteren valgt å endre enkelte hendelsesforløp, datoer og geografiske detaljer i fortellingen – i tillegg til yrke, hobbyer og etternavn til noen av de involverte. Av respekt for de døde – både hvaler og mennesker – har han valgt å fortelle resten nøyaktig slik det skjedde.
Likfunn
«HVEM VAR DET som fant ham?»
Politibetjent Tuva Oterhals sto med hånda foran nesa og stirret på den massive skrotten som lå på rullesteinene foran henne. Det var to timer siden de hadde fått en telefon fra en eksaltert småbruker som kunne meddele at det lå et kadaver og råtnet i fjæresteinene i Fuglvika på Kvalnes, og at det var i ferd med å bli en attraksjon.
«En tilfeldig turist», sa en skallet mann Tuva ikke visste hvem var. Han var kledd i en grønn Adidas-treningsdrakt med gule striper på skuldrene og armene. «En nederlender.»
«Jeg trodde utlendingene holdt seg unna», sa betjent Knut Ruse, Tuvas kollega.
«De er i ferd med å komme tilbake igjen», sa mannen i treningsdrakta. «Ingenting varer evig.»
Det var midt på dagen. Sola skinte stor og sterk fra blå vårhimmel, det lunefulle Norskehavet virket ufarlig, bølgene slo dovent mot stranda, en sval bris fra sør gjorde noen spede forsøk på å rufse til overflaten uten å lykkes.
«Og hvem er du?» sa Tuva og rettet på den lyse hestehalen.
7
Kvalnes, Lofoten, 10. juni 2022
«Jeg jobber for kommunen», sa mannen. «De ringer meg når noe skyller opp på stranda.»
Tuva stirret på kjøttberget, kjente tristheten komme krypende innenfra et sted og hvordan eimen av kadaveret satte seg fast i nesa, munnen, bihulene, håret, huden – hver celle i kroppen. Lukta minnet om råtten tang ved lavvann, koblet med noe søtt og inntrengende, som da hun som sjuåring fant katten i jordkjelleren to uker etter at den forsvant mens pappa Frank var alene hjemme.
Eimen av død, fordervelse og en utydelig barndom.
En gjeng med skuelystne, en blanding av turister og fastboende, sto og betraktet dem og tok bilder fra bak politisperringen.
«Vi må fjerne den før lukta blir et problem», sa kommunens mann.
«Blir et problem?» sa Ruse, som var høy og tjukk og alltid så overrasket ut, som om noen nettopp hadde tråkket ham på foten. «Hvor mye verre kan det bli?»
«Da har du ikke vært i nærheten av en råtten hval før.»
«Har du?» sa Ruse.
«Mange ganger», sa mannen. «Dette er den fjerde vi finner bare i vår.»
Den lange og smale underkjeven hadde kilt seg fast under en stein, og munnen var åpen på vidt gap. Den oppsvulmede, blålige tunga hang skrått ut av kjeften. Overkjeven var som en tannløs, tre meter lang slisse i det massive, firkantede kjøttberget som utgjorde hodet. Det ene øyet var borte. Den lille finnen som minnet om et øre, var flisete og lysebrun. Den femten meter lange, skrukkete kroppen var dekket av hvit fuglebæsj, og hodet og snuta var fullt av riper, sår og gamle arr.
«Hva slags hval er det?» sa Ruse.
«Det er en spermhval», sa Tuva.
Ruse geipet. «Hva er alle de merkene og hvite stripene?»
8
«Fra slåsskamper med kjempeblekkspruter og rivaliserende hanner», sa Tuva og snudde seg mot kollegaen. «Har du ikke lest Moby-Dick?»
«Jeg leser bare Lier Horst», sa Ruse.
Tuva hevet et øyenbryn. «Hvorfor i all verden leser du bare Lier Horst?»
«Han er den eneste av de krimfolka som har peiling på politiarbeid.»
Tuva skar en grimase. «Akkurat.»
Ruse gikk og stilte seg foran hvalens hode, bøyde seg ned. «Den har ikke noe ansikt.»
«Jo da», sa Tuva. «Bare litt høy panne.»
«‘Så fann dei han Ole Johan langt borti Hårsteinhagen», sa Ruse. «Han lå der og råtna og brann med solsteika midt i magen.’»
Tuva rynket på nesa. «Hva var det?»
Han reiste seg opp. «‘Likfunn’. Jakob Sande.»
«Du leser ikke bøker, men deklamerer dikt?»
«Fatteren elsket Sande», sa Ruse. «Han leste alltid ‘Likfunn’ for meg på senga da jeg var liten.»
«Det forklarer mye», sa Tuva. «Døde spermhvaler kan være farlige. Visste du det?»
«Er de ikke farligere når de er levende?»
Tuva ristet på hodet, la en flat hånd på pannen. «De kan eksplodere. Flere tonn med innvoller, kjøtt og spekk slynges ut og fyker gjennom lufta i hundre kilometer i timen.»
«Er det vanlig?»
«En venn av Frank døde av det. Han klatret opp på en strandet spermhval på Røst og stakk i den med en staur. Plutselig eksploderte den.»
«Hvor fikk han den ideen fra?»
«Som sagt …» Hun skar en grimase. «Han var en venn av faren min.»
9
Knut Ruse sa ingenting. De sto og stirret på den døde leviatanen. Sola forsvant bak en sky. Tuva hutret og trakk glidelåsen i den svarte politijakka helt opp.
«Hvorfor eksploderer de?» sa Ruse.
«Kroppen klarer ikke å kvitte seg med avfallsstoffene. Cellene mister sin strukturelle integritet, membranene sprekker, og alt kollapser. Bakteriefloraen i magesekken blomstrer opp og spiser kroppens karbohydrater, lipider og proteiner. Akkumulering av karbonmonoksid, metan og nitrogen gjør at hvalen eser opp. Når trykket blir for stort, må gassen ut gjennom blåsehull, munn og anus. En spermhval har veldig trange kroppsåpninger.» Hun så på Ruse, som strevde med å la være å smile. Hun kremtet. «De skal holde vannet ute på to tusen meters dyp.»
«Du skulle ikke vært politi», sa Ruse. «Du skulle vært marinbiolog.»
«Jeg vet det», sa Tuva, svelget og tørka vekk en tåre med baksiden av hånda.
«Det er bare en fisk», sa Ruse. «Slapp av.»
«Det er et pattedyr», sa Tuva og satte de grønne øynene i kollegaen. «Som deg og meg.»
Ruse stakk begge hendene i været. «Hva døde den av, naturlige årsaker?»
«Oljedirektoratet har gjennomført seismikkskytinger i flere år i hvalens matfat utafor her.» Kommunens mann meldte seg på. «Mange blir drept med det samme fordi de blir skremt og stiger for kjapt til overflaten så de får dykkersyke, andre sulter i hjel fordi blekksprutene har forsvunnet. Jeg holder en knapp på seismikken.»
«Der kom den», sa Ruse. «Legg skylda på oljenæringa.»
«Hva blir det?» sa kommunens ekspert på strandet hval og dro baksiden av hånda over en solbrent isse. «Tauing? Sprenging? Graving?»
10
«Erfaringen min på området er begrenset», sa Tuva. «Du bestemmer.»
«Skal vi ikke tilkalle en forsker først?» Ruse hadde hvite tresko med nagler på føttene og strevde med å holde balansen på de runde steinene. «Kaste bort litt offentlige midler på å prøve å finne ut hva den døde av?»
«Hun er på vei», sa Tuva og sjekket telefonen.
«Hva pleier dere å gjøre?» sa Ruse henvendt til mannen i treningsdrakta.
«Vi tar den ved høyvann, tauer den ut på havet og skyter hull i den med rifle, punkterer jævelen, da synker den. Klarer vi ikke å dra den ut, må vi tilkalle Kystvakta. Hvis de heller ikke klarer det, må vi enten bare la den ligge og råtne og la åtseldyra gjøre jobben, eller grave den ned her, på stranda.»
«Er ikke det en helvetes jobb?»
«Jeg har gravemaskin. Jeg låner den av idiotene som bygger golfbane der borte på Sandøya.» Han pekte vestover.
«Når blir det?» sa Tuva.
Han så på telefonen sin, trykket på noen taster. «Det blir ikke i morra, ikke i helga, så da snakker vi mandag, eller iallfall en gang i løpet av neste uke.»
En kvinne med langt, mørkt hår under ei brun ullue, shetlandsgenser og solbriller med blått speilglass trosset politisperringen og kom bort til dem. Hun holdt et kamera med en diger telelinse i hendene. Hun var andpusten, snakket norsk med sterk, fransk aksent, var omtrent på Tuvas alder og sa at hun var hvalforsker på Norwegian Orcá Survey og at hun hadde kontaktet Havforskningsinstituttet, men at de ikke hadde vist noen interesse for hvalkadaveret.
«Har de ikke lyst til å finne ut hva den døde av?» sa Tuva.
«Skal vi obduseré og finne dødsårsak, tar minst 48 timér», sa forskeren på klingende, skarrende fransk-norsk.
«Da trenger vi masse folk, utstyr og maskinér. Ingen har plikt
11
til å samlé informasjon når noen finnér en død hval i Norge, vi har ikke fast prosédyr.»
Tuva pekte på tre firkantede, små hull bak på hvalkroppen. «Hva er det for noe?»
«Jeg var her i dag morges, tok noen prøvér. Jeg sendér til Universitet i Oslo, men jeg får aldri noe svar.»
«Hva tror du har skjedd?»
«Vet ikké.» Hun slo ut med armene. «Den kan ha blitt påkjørt av skip, spermhval er sårbar for båtér når det var mørkt. Den kan ha svelget plastique, eller den kan ha blitt forvirret av bråk under vann, militærøvelsé, som gjør at de mister retningssans. Men det mest sannsynlig, er naturlig årsak. Hvalen som bor her, er gammel hann.»
«Den har et stort sår på ryggen», sa Tuva og pekte på et krater i huden to meter bak blåsehullet.
«Det kan jo tydé på at det var et skip», sa forskeren. Hun snufset. «Eller at den ble slått mot stein. Eller at en spekkhoggér tok en jafs.»
«Kan du si det en gang til?» sa Ruse. «Hva da?»
«Spekkhogger.»
«Ikke bry deg om ham», sa Tuva. «Spekkhoggér», sa den franske jenta. «Vakkert», sa Ruse og blunket til forskeren. «Jeg elsker Frankrike.»
Tuva så på ham, det selvtilfredse svinet. Han flørtet, sto der og tøffet seg på sin selvnytende måte, stinn av småbyselvtillit. «Dette er den femté vi finnér i år», sa forskeren. «I fjor fant vi ti. Norsk myndighet er helt uinteressert i strandet hval.»
«Kan den ha blitt drept av mennesker?» spurte Tuva.
Forskeren fikk et forvirret uttrykk i ansiktet. «Hvorfor skulle noen drepé en spermhval?»
12
«Jeg vet ikke», sa Tuva. «For penger?»
En flokk med ravner landet på kadaveret. De svarte fuglene hakket løs på området rundt blåsehullet og såret litt lenger bak mens de skrålte om kapp og jagde bort et par sildemåker og noen kråker som gjorde halvhjertede forsøk på å tilrane seg føde fra den eneste tilgjengelige kilden på skrotten. Tuva så på det stolte dyret, redusert til en haug med råtnende kjøtt og spekk, kjente en kribling i føttene som steg oppover i kroppen. Hun gikk bort til en stor stein, sank ned på knærne bak den, ute av syne fra de skuelystne, stakk fingeren i halsen og lot frokosten sprute over de svarte, brune og grå rullesteinene som ville ligge en meter under vann ved flo sjø.
Selvpåført koma
SAMME DAG, KLOKKA fire på ettermiddagen, satt advokat Leonard Vangen i selvpåført koma foran i Widerøe-propellflyet på vei til Svolvær fra Gardermoen via Bodø. Han var iført grønn sovemaske på hodet, kortermet skjorte, slitte jeans med hull på knærne og lave Doc Martens-sko med kraftige såler. Til høyre for seg hadde han en skallet nordlending i dress og slips og medisinsk munnbind, til venstre en spedbygd, asiatisk kvinne med kritthvit dunjakke, ravnsvart hår og gul ansiktsmaske i fløyel.
Tretti milligram diazepam i blodet. Ikke så mye at han sovnet eller mistet taleevnen, men akkurat nok til å få virkeligheten på avstand og fjerne den verste kløa. Han var ikke stolt av det.
Pilleforbruket hadde skutt i været i det siste. Han visste at det var en høy pris å betale i den andre enden, men i disse forvirrende tider valgte han å leve i nuet.
Fire år hadde gått siden den lumre høstdagen på plattingen da Anita Fostervold fortalte ham at hun var gravid, at hun ville beholde barnet og at han kunne gjøre «akkurat som han ville».
Hun hadde presisert at dette var hennes avgjørelse, og at hun ikke forventet «noe som helst» av ham.
14
Femtito år gammel og ufrivillig, nybakt far. Hva gjør man?
Han droppet sykehus og fødsel, men ellers hadde han vært der. Han hadde besøkt den lille jenta minst en gang i måneden siden hun ble født, sittet barnevakt i leiligheten på Sagene når Anita var på byen med venninner eller andre menn. Da følte han seg atten år gammel igjen, som et fjols som hadde tråkket i salaten og måtte lære seg å leve med konsekvensene. Han famlet etter farsfølelsen, følte ingen direkte forbindelse til den lille skapningen i barnesenga, ingenting som minnet om den ufiltrerte kjærligheten han hadde følt for sine nå voksne barn, Willy og Siri, den gang for over tjue år siden.
Men det kunne han ikke si til noen.
Han fortsatte å fortelle seg selv at den rene kjærligheten og farsfølelsen ville komme.
Alt blir lettere når Sara blir større.
Da flyvertinnen sneiet forbi, stakk han en pekefinger i været og ba om en flaske rødvin. Den asiatiske kvinnen lente seg bakover og stirret på ham med forakt over designermaska.
For åtte måneder siden hadde Anita ringt for å informere ham om at hun hadde tatt med seg Sara og flyttet til Lofoten. Ingen spørsmål, ingen unnskyldninger, ingen forklaringer, bare en opplysning. Hun hadde fått låne et lite hus i hagen til broren Bills nyåpnede surf camp på Unstad, på yttersida av Vestvågøy, og det var der hun skulle bo. Hvor lenge visste hun ikke. Han var velkommen når som helst. Det var bra at Sara kjente faren sin, sa Anita, men hun hørtes ikke helt overbevist ut, mer som om hun leste fra en manual for nybakte alenemødre. Da Leo spurte hvorfor hun skulle flytte til Lofoten, hadde hun svart med et spørsmål: «Hvorfor ikke?»
Han lente seg halvt over den maskebefengte kvinnen for å se ned på øyene, havet, sandstrendene og de taggete, svarte fjellene. På avstand virket alt sammen så vakkert, harmonisk og ukomplisert, og av grunner han ikke fikk tak i, gjorde det
15
ham trist. Han tømte vinglasset, lente seg bakover i setet, tok på seg sikkerhetsbeltet og trakk sovemaska ned over øynene.
Sara ville ikke engang huske disse besøkene når hun ble større. Så hva var egentlig poenget? Hvem gjorde han det for?
Han hadde stilt seg selv spørsmålet hundre ganger.
Det enkle svaret var at Sara ville få vite at han hadde vært der. Kanskje var det verdt noe? Hun ville i hvert fall vite at hun hadde en far som ikke ga faen. Eller var det bare det at han visste at han ikke kunne leve med seg selv hvis han lot det fare?
Alt blir lettere når Sara blir større.
Han plukket opp kofferten fra bagasjebåndet og spradet ut av den ynkelige terminalen og inn i et vårlig Lofoten badet i solskinn. Hvite skyer drev over det turkise lerretet, en mild bris inn fra havet duftet tang, salt og tørrfisk og kjælte med det grå ansiktshåret hans, som hadde vokst seg stort og vilt i løpet av pandemien som aldri tok slutt. Han tok på seg de polariserte solbrillene og lot blikket skli over de snødekte fjelltoppene i det fjerne, ut på det blåsvarte havet og fuglene som fløt på det og kretset over det. Han trakk sjølufta dypt ned i lungene.
Noe med dette stedet, noe med øyer, de var egne universer, ga ham en vag følelse av å få en ny sjanse.
Han leide seg en gul Toyota, og satte kursen mot hotellet i Henningsvær med Eagles på spilleren og noe som minnet om et smil om munnen, passerte skiltet som ønsket velkommen til Svolvær. Noen hadde malt en tynn strek over «Lofotens hovedstad» og skrevet «Lysets by» i stedet. Han så for seg møtet i bystyret, den opphetede diskusjonen og vedtaket, smilte i skjegget og kikket opp på Svolværgeita, som raget 350 meter over byen.
Svolvær var en levende turist-, fiske- og industriby. Gamle båtbyggerhaller i bølgeblikk med rustne tak, nyere bygg av glassfiber og plast i ymse farger. Langs brygga lå små trehus
16
blandet med nybygde funkiskasser og leilighetsgårder i tre, glass og stein. Havna var full av båter i alle størrelser: små fritidsbåter av plast, middelstore sjarker og rektangulære fabrikktrålere av stål. Ute på Svinholmen, på den andre siden av havnebassenget, sto rødmalte rorbuer tett i tett sammen med stativer fulle av torsk og torskehoder som hang til tørk i sola og vinden. Han hadde lest en sak på Lofotposten.no om at fulle turister på vei hjem fra pub plukket tørrfisk ned fra hjellene for å ta selfier med dem, at det visstnok var et problem.
Slik var det neppe nå.
Selv om reiserestriksjonene var opphevet, glimret turistene fra Europa, Asia og USA med sitt fravær. Turistnæringen i Lofoten måtte satse på nordmenn nå, hengekøyebrigaden, og de kom ikke før skoleferien begynte i slutten av juni.
Ved Rørvikstranda tok han av fra hovedveien og kjørte utover mot Henningsvær. Han rullet ned vinduet, og kupeen ble fylt med lukta av salt hav og råtten tang.
Ikke en båt å se på vannet.
På vei over den siste broa før byen, passerte han fire fjellklatrere i jordfargede klær, to jenter og to gutter, med taukveiler over skuldrene og langt, krøllete hår stikkende ut av klatrehjelmene. Så unge og levende og fulle av håp, sikkert nettopp besteget en fjelltopp, gikk der og smilte med hele kvelden og livet foran seg, lykkelig uvitende om all dritten som lå og ventet på dem rundt neste sving.
Han kjørte ut på brygga og parkerte bilen på den tomme parkeringsplassen utenfor Galleri Lofoten, steg ut og skannet omgivelsene.
En isende vind fra sjøen blåste tvers gjennom dunjakka, rett gjennom huden, inn i kroppen. En tjeld virret rundt på grusen og peip. En hund bjeffet. Han kjente at han skalv.
17
Henningsvær var fredet nå. Kaviarfabrikken var blitt kunstgalleri. Instagram- og friluftselskende hippier fra Oslo og Mellom-Europa drev kafeer i de gamle båthusene langs den naturlige kanalen som delte byen i to. Det var fortsatt noen autentiske fiskere igjen i havna, store og små båter som slikket sårene etter det årvisse lofotfisket etter skrei som var slutt for en måned siden, en mislykket sesong der torsken aldri kom inn i Vestfjorden. Det hadde skjedd flere ganger de siste åra. Noen la skylda på varmere havtemperaturer som følge av klimaendringer, andre skyldte på naturlige variasjoner.
Normalt skulle Henningsvær vært full av unge folk fra hele verden på denne tiden av året: fest og moro, vorspiel og nachspiel, kopulering i buskene, tørka tang i pastaen og marihuana til frokost.
Men nå var det stille. Ikke en kjeft noe sted.
Han gikk inn på Bryggehotellet, ingen i lobbyen, ingen i restauranten. En østeuropeisk jente med altfor mye sminke ga ham kortet til et rom han hadde bodd på før. Han gikk opp trappa til andre etasje og låste seg inn, la kofferten på senga, åpnet den og famlet seg fram til flaska med Fernet Branca mellom sokker og underbukser, tok en slurk, satte flaska på nattbordet, la seg på senga og lukket øynene.
En halv time senere våknet han av at mobiltelefonen ringte. Det var Rino Gulliksen som ønsket ham velkommen til Lofoten. De avtalte å møtes klokka tolv dagen etter på brygga i Napp.
Golfbanearkitekten
SAMME KVELD STEG en tysk mann ved navn Jan Sparwasser ut av en bobil i en busslomme noen kilometer øst for Reine. Han og kona hadde kjørt hele veien fra Brønnøysund, en tur på seksti mil på kronglete vei. Nå var det på tide å lette på trykket og få seg noen timer på øyet.
Nesten alle andre steder i verden ville det vært bekmørkt klokka elleve om kvelden, men her i Lofoten, nord for polarsirkelen, var det lyst som midt på dagen.
Jan Sparwasser visste utmerket godt at det var strengt forbudt å stanse i busslommer, at bobiler i Lofoten skulle parkeres på offentlige campingplasser og utvalgte bobilsteder. Men det var ikke derfor de hadde investert i en Hymer 360 med beige lærinteriør, syttitommers flatskjerm og Whirlpoolfryseboks på 970 liter. De ville ikke ligge sammen med andre turister på en simpel campingplass. Det var frihet de var ute etter, friheten til å være spontane, til å fiske og spille golf og sove og skjelle hverandre ut akkurat hvor de ville.
Sparwasser gjespet og strente bort til autovernet, dro ned glidelåsen i den rosa shortsen, vippet fram kjønnsorganet og lot ti timers oppdemmet væske flomme fritt utover norsk natur. Mens han sto og tømte seg, speidet han halvhjertet etter hvalrygger på den speilblanke overflaten.
19
Tankene vandret til den magiske dagen for fem år siden da han satt på huk og gjorde fra seg i vannkanten ved en rasteplass mellom Stamsund og Gimsøy, da en åtte meter lang vågehval kom opp for å puste bare tretti meter unna. Det var en livsendrende opplevelse, og Sparwasser likte å tro at det flyktige møtet med havpattedyret hadde gjort ham til et bedre menneske. Da de kom hjem til Stuttgart, meldte han seg sporenstreks inn i både WWF og Greenpeace, sluttet å spise kjøtt og fjernadopterte en tjuefem år gammel knølhval ved navn Sirius via hjemmesiden til amerikanske Whale and Dolphin Conservation.
Nå viste det seg at mannen som hadde hyra ham til å bygge golfbane på Sandøya på yttersiden av Vestvågøy, var hvalfanger av yrke.
Hva var oddsen for det?
Det moralsk riktige trekket ville vært å gi blaffen i hele oppdraget, fylle opp fryseren med selvfisket torsk og brosme og komme seg tilbake til sivilisasjonen raskere enn svint.
På den annen side: Hva kunne man egentlig forvente av barbarer? Var det ikke nettopp derfor Norge var så fascinerende, fordi lokalbefolkningen var så primitiv, helt annerledes enn de kulturelt kuede og korrekte menneskene de måtte forholde seg til hver bidige dag i Stuttgart?
Jan Sparwasser var så opptatt av havoverflaten, den puslete urinstrålen, sine egne refleksjoner og de duse, blå fjellene på den andre siden av Vestfjorden at han aldri la merke til den elektriske bilen som hadde fulgt etter dem siden de fylte diesel i Svolvær, og som lydløst skled inn i skyggen mellom noen lave bjørketrær femti meter bak bobilen.
Fem minutter senere begynte Gisella Sparwasser å ane uråd. Hun skrudde av musikken på stereoen, gikk ut av bobilen og begynte å rope ektemannens navn, først forsiktig, så høyere og høyere.
20
Det eneste svaret hun fikk, var dype drønn fra dønningene som dundret mot klippene langt der nede.
Hun lente seg over autovernet, saumfarte skrenten og det skummende vannet, men så ingenting. Gisella hastet tilbake til bobilen, fant fram telefonen, googlet nummeret til politistasjonen i Leknes, men fikk ikke noe svar. Så prøvde hun stasjonen i Svolvær. En kvinne informerte henne på engelsk om at Reine ikke var deres ansvarsområde, det var en annen kommune, og at hun måtte kontakte stasjonen i Leknes. Hun manøvrerte seg over til førersetet, konstaterte at nøkkelen satt i tenningen, vred den rundt og kjørte så fort hun torde inn til Leknes sentrum, stormet inn på politistasjonen og fortalte betjenten som var på vakt, hva som hadde skjedd: at mannen hennes hadde mistet fotfestet i en busslomme øst for Reine og falt utfor skrenten.
Betjentens navn var Tuva Oterhals.
Torskehodekongen av Svolvær
GRYTIDLIG ONSDAG MORGEN satt en mann ved navn Frank Guttormsen oppe i tønna på hvalfangerskuta «Per-Willy», fjorten meter over dekk, og speidet utover Vestfjorden bak mørke solbriller. Han var i midten av femtiåra, bredt ansikt med lyserosa hud, glatt, ravnsvart hår som rakk ham til skuldrene, kritthvite øyenbryn og ei stor, lyserød nese. Panna var full av arr, groper og merker. Han hadde pakket den massive kroppen inn i ei hvit overlevelsesdrakt. På toppen av hodet satt ei grønn pelslue med klaffene bundet opp. Den femti fot store skuta gikk i dorgefart, pløyde en fure i den glatte overflaten to nautiske mil utenfor Ballstad.
Frank Guttormsen spyttet og kikket opp på Lofotveggen, raden av spisse fjell som på avstand minnet om en svart mur som steg rett opp av havet. Hva hadde ikke disse fjellene vært vitne til av tragedier opp gjennom historien? Ville stormer og desperate fiskere i altfor små båter som forsvant i bølger høye som hus. Hvor heldig var ikke han, som slapp å dra ut på havet hver jævla dag i en robåt og risikere livet for noen skarve torsk?
22
Han dro ei hånd over munnen og haka, pirket bort et snuskorn som hadde satt seg fast mellom de brungule fortennene.
Ikke et vindpust. Havoverflaten var som et bølgende, svart speil. Perfekte forhold for å jakte på vågehval, havets kakerlakk, den minste av bardehvalene i finnhvalgruppen.
Hver gang Frank Guttormsen tenkte på at lille Norge var det landet i verden som drepte flest hvaler, ble han varm innvendig. Helt siden 1980-tallet hadde et samlet norsk folk stått opp mot de hysteriske hvalklemmerne og livsfjerne naturromantikerne fra USA og Europa. Norge var verdens ledende hvalfangernasjon, slik de burde være, slik de hadde vært i storhetstiden på første halvdel av 1900-tallet. Det handlet om fornuftens triumf over følelser og kystfolkets seier over maktfolka i storbyen. Det handlet om å respektere tradisjoner og retten til å forvalte egne naturressurser.
Av en samlet norsk kvote på over tusen dyr, hadde Frank og mannskapet snitta mellom 150 og 200 vågehvaler i sesongen de siste tretti åra.
Det var ingen båt i hele verden som drepte flere hvaler enn dem.
Frank var ikke med ut så ofte lenger, men hyppig nok til at han ikke mistet kontakten med hvalfangeren i seg. Nå var det over en måned siden sist han skjøt ei feit dame. Han kjente suget, behovet for å ta livet av noe som var større enn ham selv. «Vestover!» ropte han og gestikulerte til de to eksotisk kledde mennene som satt i styrhuset under ham. «Mot Nusfjord!»
Oppi den rustne tønna, høyt hevet over alle de andre, var det eneste stedet Frank Guttormsen senket skuldrene i disse sjuke tider. Helt alene, flere nautiske mil unna alt faenskapet inne på land, med Swarowski-kikkerten rundt halsen og vissheten om at han snart, om en time eller tre, skulle sende
23
den sylkvasse harpunen inn i ryggen på en sju tonn tung vågehval, se den kjempe for livet, rase av gårde med bøyer og taljer og tauverk på slep, litt svakere for hvert utras, til hun til slutt ga opp, rullet rundt på siden og farget havet rødt, beseiret av ham, Frank Guttormsen, kongen av Lofoten.
Så var det å sikre henne før hun sank, vinsje henne opp på dekk, den unike følelsen av å skjære i det massive dyret med den sylkvasse hvalflenseren han hadde arvet av far, som en innebandykølle med knivblad skled den gjennom det tjue centimeter tjukke spekket og kjøttet under som det var sjokoladepudding, eimen av ferskt og varmt blod, galleblære og ekskrementer, å sprette opp hele buken, som et keisersnitt, stikke begge henda inn i de varme innvollene, rote rundt og hente ut trofeet: det meterlange fosteret, ungen som var en perfekt miniatyrversjon av moren.
Pattehvalen.
Han var den eneste i hele verden som kunne tilby hvalfoster til rike menn som likte å spise ting som ikke sto på menyen. Når eksklusive herreklubber i London, New York, Shanghai og Tokyo skulle slå på stortromma, var det ham de ringte. De dekadente jævlene betalte hva som helst for å meske seg med sashimi av hvalfoster, opp mot en million kroner for et feilfritt eksemplar på hundre kilo.
Pattehval hadde blitt en viktig inntektskilde i disse økonomiske nedgangstidene. Alt han dreiv med, var rettet mot utenlandske turister og kjøpere i andre land. Hele kostebinderiet hadde gått til helvete med viruset. Norske turister strømmet riktignok til Lofoten som aldri før, men de var her bare noen korte sommeruker, og nordmenn ville ikke bruke penger. De lagde sin egen mat og søkte trauste gratisaktiviteter som fottur i fjell, fellatio i telt, kajakkpadling og nakenbading i midnattssol, til nød en RIB-tur med innlagt hval- eller havørnsafari.
24
Det var de internasjonale high end-turistene som var framtiden, kinesere, russere og amerikanere, de som var rike nok til å heve seg over den nye hverdagen. Borealis Golf & Spa var svaret. Et luksuriøst alternativ til Lofoten Links, som kostet en formue å spille selv om de hadde en brakke som klubbhus. Seks hull sto allerede klare, tolv nye var under bygging. Boutique-hotellet var på gang, spadene skulle i jorda til høsten.
Nå risikerte han at den lille dritten ødela alt.
Han tok av seg solbrillene, myste i det skarpe sollyset og satte kikkerten foran øynene, fikk øye på en flokk med spekkhoggere som brøt overflaten med sine karakteristiske ryggfinner bare hundre meter unna.
«Staurhval», hadde faren hans kalt dem. Gamlegutta jakta dem med loven i hånd, solgte kjøttet for sytten øre kiloen til pelsdyrindustrien.
Ingen som klagde den gang.
Etter Keiko og Free Willy og Blackfish var spekkhoggeren opphøyd til et hellig, overnaturlig vesen. De fleste av beistene hadde for lengst forsvunnet nordover sammen med sildestimene, men noen av dem var her fortsatt, og hadde gjort Vestfjorden til helårsbolig.
Frank sukket tungt. Fire dyr var alt de hadde klart å fange de siste to sesongene – en kombinasjon av uflaks, udyktighet og en overivrig Tuva, som hadde tatt dem på fersk gjerning i fjor vinter da mannskapet hans, etter heroisk innsats med dynamitt og signalpistoler i kuling, snøfokk og stummende mørke, omsider hadde klart å sperre åtte eksemplarer inne i pollen på Offerstad, fire av dem ungdyr.
I overkant av 100 millioner kroner forsvant i de mørke vannmassene den kvelden.
Ville spekkhoggere var verd sin vekt i gull. Tretti millioner kroner var rekorden for et perfekt ungdyr.
25
Etterspørselen etter spekkhoggere fra vannparker og akvarier rundt om i verden hadde eksplodert etter at amerikanske myndigheter i 2014 forbød å ale opp spekkhoggere i fangenskap. Sea World og alle de andre fikk lov til å beholde dyra de allerede var i besittelse av, men fikk ikke produsere nye. Nå var de avhengige av å snikerstatte de aldrende dyra i tankene med unge og spreke, villfangede eksemplarer fra Nord-Atlanteren.
Men det var mye styr og skyhøy risiko, en risiko som hadde skutt i været nå som Tuva hadde dem i kikkerten.
Hun var en typisk idealist, politidattera hans, hadde alltid vært sånn, helt fra hun var bitte liten, veldig opptatt av ville dyr, sykelig opptatt av å beskytte de små og svake mot de store og sterke.
Men dette korstoget hennes var drevet av andre ting enn kjærlighet til hval.
Dette var et hevntokt.
Hun ville ta rotta på ham, på faren sin.
Han kikket ned på den brokete forsamlingen på dekket under ham, ikke mange idealister der.
Tre av dem var fra gamle hvalfangernasjoner: Roman fra Murmansk i Russland, Patel fra Mirissa på Sri Lanka og Qualeep fra øya Lembata i Indonesia, der de fortsatt jaktet spermhval fra små, åpne båter. Når folk spurte hva i all verden de to fjellgeitene Tensing og Lopsang fra Nepal gjorde om bord på ei hvalfangerskute i Lofoten, svarte Frank at sherpaene var verdens tøffeste folk, at de skjønte at livet var en kamp for å overleve – en skrikende kontrast til de degenererte norske ungdommene som dro på hyttetur med mor og far når de var tjuetre, og delte dickpics på Snapchat.
Fikk han velge, ville Frank vært hvalfanger på heltid, som hans far og faren hans før det. Slippe alle kompromissene, alle jålebukkene, ikke være avhengig av mennesker med moralske pekefingre og altfor høye tanker om seg selv, som denne Jan
26
Sparwasser, den tyske golfbanearkitekten som hadde stormet ut av huset hans da han fortalte ham at han var hvalfanger av yrke.
Nå var den selvrettferdige tyskeren som sunket i jorda.
Han trengte ikke mer komplikasjoner og dritt nå.
Sabotasjegreiene hadde utsatt hele Borealis-prosjektet med flere måneder.
Den lille plageånden hadde satt fyr på det provisoriske klubbhuset. Han hadde gjort fra seg i koppen på hull 6 gjentatte ganger. Han hadde harva opp greenen på hull 2 med gravemaskinen og kjørt den ut i havet. De islandske investorene murret. De likte ikke bråk og utsettelser, likte ikke aggressive, handlekraftige miljøaktivister.
Men hva fanden skulle han gjøre?
Han flyttet blikket over på havoverflaten. En liten bris fra sør lagde små krusninger, gjorde det vanskeligere å få øye på dyra.
En fullvoksen vågehval ga fem tonn kjøtt av prima kvalitet. Men ingen i storbyen ville ha hvalkjøtt lenger, og eksport av fersk hval var forbudt. Inntektene fra eksport og salg av frossent kjøtt var akkurat nok til å finansiere vedlikehold av båten og utstyr og lønn til mannskapet.
Litt mer tjente han på å smugle hvalkjøtt til Japan. Omtrent hvert fjerde dyr gikk rett til japsene. Gutta pakket det ferske kjøttet, sporden, tunga, hjertet og spekket i bunnen av kontainere lasta med tørrfisk og sendte godsakene rett til Tokyo og Hiroshima fra bruket ute på Røst. Det var en fin ekstrainntekt i disse krisetider, men ikke noe mer.
Borealis Golf & Spa ville bli mer. Den eksklusive resorten var billetten hans over i de respektables rekker. Planen var å fase ut de lysskye aktivitetene, bli en respektert samfunnsborger.
27
En rød RIB med fire fasttjora turister i gule overlevelsesdrakter dundret forbi på styrbord side. Nordmenn på hvalsafari. Sesongen nærmet seg. Frank ga dem fingeren, fikk to fingrer tilbake fra den svenske guiden.
Ingenting ga Frank større glede enn å kødde med konkurrentene i hvalsafaribransjen, og særlig de skinnhellige soperne som dro ut fra Andenes, de som hadde kutta ut fangstinga helt og leide ut skutene til safarifolka.
En fredag kveld for tre år siden hadde alt klaffet. Seksti intetanende turister – franskmenn, amerikanere og engelskmenn – sto klare med telefonene sine på den gamle hvalskuta
«Reine» for å ta gullbildet: halen på en dykkende spermhval med Ofotveggen i bakgrunnen. Men da de rundet Eggeneset, var det et helt annet syn som ventet dem. Da den ti tonn tunge vågehvalen – et rekordstort eksemplar – kjente stikket i ryggen, satte den kursen rett mot M/S Reine. Ti meter unna skuta veltet den over på siden og ble liggende i vannskorpa mens blodet pumpet ut og blandet seg med Atlanterhavet.
Han ville aldri glemme uttrykkene i ansiktene deres.
Av en eller annen grunn ble hvalkikkerne liggende en stund og se på mens han og mannskapet vinsjet det fortsatt levende dyret opp i båten og begynte å skjære i skrotten med flenserne.
Det var på høy tid at de livsfjerne naturromantikerne fikk en liten innføring i livets realiteter.
Noen dunket i tårnet med en hammer. Frank tittet over kanten. Førstestyrmann Birger var tynn som en strek, men skuldrene var brede og hendene grove. Håret var langt og glatt og grått, festet i en hestehale med en rød strikk bak i nakken. Nesa var stor og krum, som på en romersk hærfører, huden solsvidd med dype furer, skjegget kraftig og sølvgrått. Birger
28
var en gudbenådet harpuner og lojal som en japansk soldat. «Hva er det nå?» sa Frank.
«Ellingsen-gutta melder om hval utenfor Reine», ropte Birger og smilte så bredt at sølvfyllingene i jekslene glitret i sola.
«Vi blir her», ropte Frank og stakk nesa i været. «Jeg lukter hval!»
Telefonen i jakkelomma ringte. Han likte ikke å snakke i telefonen når han satt i tønna, men da han så hvem det var, trykket han på det grønne ikonet på skjermen. «Ja?»
«Russerne har avlyst», sa Ruth, sekretæren hans, kona.
«Murmanskgjengen?»
«De vil ha tilbake pengene, sier at de ikke slipper inn i Norge på grunn av Ukraina.»
«Feiginger.»
«Kona til golfbanearkitekten ringte. Hun lurte på hva vi gjorde med situasjonen.»
«Hva faen skal vi gjøre?»
Ruth pustet tungt noen ganger i den andre enden. «Russerne bablet noe om ‘force majeure’.»
«De har bare betalt halvparten», ropte han. «Det står klart og tydelig at de ikke har rett til noen kompensasjon.»
«De har jo rett i at de ikke slipper inn.»
«Flyr de ikke privatfly?»
Stille en stund i Ruths ende, så: «Hva skal du i kveld, CrossFit med Gretchen?»
«Hvordan det?»
«Jeg bare lurte.»
Frank trykket på det røde ikonet og stappet telefonen ned i lomma. Akkurat da humøret var på bunn og han hadde mest lyst til å dunke panna i metallet og gjelde hele det fargerike felleskapet om bord med flenseren, så han den: en fullvoksen vågehval som kom opp i overflaten for å puste, to hundre
29
meter fra båten. «There she blows!» ropte Frank Guttormsen
på klingende Lofoten-engelsk før han, smidig som en apekatt, klatret ned fra tønna med et smil om munnen og inntok posisjonen bak det grønnmalte harpungeværet foran i baugen.