Alexia Bohwim
Golddigger Roman
Š 2012 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Harvey Macaulay | Imperiet Layout: Dag Brekke | akzidenzDTP Omslagsfoto: Per Heimly Papir: Norbook Cream 80 g Boka er satt med Sabon 11/14,5 Trykk og innbinding: ScandBook ISBN: 978-82-489-1140-1
Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Til Jimbo, fra Alexia Jeg venter p책 deg p책 broen. Frognerbekken 2012
«Expose yourself to your deepest fear; after that, fear has no power, and the fear of freedom shrinks and vanishes. You are free.» Jim Morrison
Parasitten «– Det er uttrykk for en fullstendig mangel på sinnelag om et menneske heller vil leve i avhengighet, på andres regning, for bare å slippe å arbeide, og vanligvis medfører det en hemmelig forbitrelse mot dem som han avhenger av. – Et slikt sinnelag er mye hyppigere blant kvinner enn blant menn, også mer tilgivelig (av historiske grunner).» Friedrich Nietzsche
Prolog
Det er to regler for å bli rik: skill deg eller gift deg med en rik mann. – Sees på tenniskampen! Damenes aften blir årets event! Fru Salvesen reiste seg og kastet et silkeskjerf elegant rundt halsen. Hun vinket til meg mens hun dyttet opp den loslitte utgangsdøren. Jeg ventet til hun forsvant inn i en Land Rover før jeg gikk ut og tente meg en røyk. Tiffani lå fremdeles på det samme hjørnet. «Skovveien, inngang Behrens gate», som jeg hadde snøvlet til alle de drosjesjåførene som ikke hadde kastet meg av ved Frogner kino. Etter et realt magadrag av Princen gikk jeg nesten i bakken. En liten reminder på at jeg ikke var så kul lenger. Ikke som i gamle dager, da jeg regjerte stedet fordi jeg var pen. Og smart. I ettertid har sannheten innhentet meg. Jeg har aldri regjert noe sted. Pen viser bilder at jeg var, men mange var penere enn meg. Jeg takker likevel årene på Tiffani og Frogner for at jeg ble smart. Smartere enn jenter som fikk karrierer, smartere enn jenter som fikk alle barn med samme mann. Jeg er dama som aldri ble golddigger, og som betalte pusheren min mer for grammet etter å ha ligget med ham. Helt fra jeg var liten pike har jeg slukt historier fra 9
folk i alle aldre. I stedet for å reise og utdanne meg, gikk jeg livets harde skole, og ville ikke gjort noe annerledes. Bullshit. Det var bare å innse at hele livet hadde vært en eneste stor, kjip omvei til døden. Jeg var hypp på karriere, hypp på mann, og i stedet for å omtale Frogner som mitt Manhattan, skulle jeg gjerne sett Manhattan i virkeligheten og ikke bare i Woody Allen-filmer. Negledama mi var oftere på cruise enn meg. Hvis jeg var så jævlig mye smartere enn alle de andre, ville jeg ikke stått her nå. Tjue år etter, og like full som den gangen. Jeg så speilbildet av meg selv i vinduet. Jeg var tynnere og puppene større. Det skulle jeg ha. Kulen i pannen var snart borte, men den ujevne munnen min var fyldigere enn vanlig. Jeg snublet inn over dørterskelen og bestilte en øl til. Det runde bordet stod ledig. Eiendomsmagnaten Romulus Nyquist hadde kjøpt plassen der. «Reservert» stod det. Jeg satte meg. Sånn hadde jeg alltid vært. Selv om jeg egentlig var sjenert og ikke ville bli sett. På hjørnebordet på Tiffani en tirsdag klokken tolv blir man sett. Panoramavinduet funket som et utstillingsvindu. Jeg håpet fruene jeg hadde blitt kjent med på Madserud så meg og tenkte sitt. En dame som hadde havnet på skråplanet grunnet s-ordet. Skilsmisse. De tok feil. Jeg ville bare være normal. Ikke leve på løgn og bedrag. Var jeg ikke, oppi all elendigheten, tro mot mine idealer: sex, drugs and rock ’n’ roll? Og hadde jeg ikke sluppet unna? Vel. Da jeg hentet min fjerde øl krasjet jeg i kineseren som driver stedet. Bortsett fra henne var jeg den eneste kvinnen på kafeen på Frogner. Mitt elskede Frogner. Stedet jeg forguder mer 10
enn jeg kan forgude noen mann. Mitt univers. Telefonen ringte. – Går det bra med deg? sa Lefsa. – Ja. For faen. – Er du full eller? Stemmen hans ble mildere. – Ja. – Dra hjem og bli edru. Du er ikke tjue lenger. – Det er ikke du heller, sa jeg. – Du må ta det som er ditt! I dag! – Gå og selg noen BH-er‘a! Dama hans på nitten hadde fått jobb i undertøysbutikk og trodde hun var blitt voksen. Jeg la på og bestilte en øl til. Hva hadde jeg å tape? Ikke en dritt. Og alt. I fire måneder hadde jeg sjekket, flørtet og pult. I løpet av fire måneder hadde jeg tatt igjen for ti streite år uten dop og fyll. Det føltes i hvert fall sånn. Jeg klappet meg selv på den fremdeles flate magen. Kineseren smilte til meg, og jeg droppet å gi henne fingeren tilbake. Jeg bladde gjennom VG. Produsenten Vinnie Giovanni hadde ankommet hovedstaden. Han sa at han elsket Bergman og syntes nordmenn var eksotiske. Det var mer overraskende at filmjournalisten i avisen kjente igjen den Oscar-vinnende produsenten enn at han faktisk var i landet. Jeg helte i meg de siste dråpene, vaklet ut gjennom døren, satte meg på sykkelen, og syklet i skinnene foran trikken som tutet på meg opp hele Frognerveien. Ved Frogner plass kapitulerte jeg og dro sykkelen opp på fortauet. Det var på tide å sykle i riktig retning. Jeg ville hjem. Jeg våknet av at noen gutter stod og lo av meg. De pekte til og med. Med tanke på at jeg hadde sovnet i en barnepark fikk jeg tåle såpass. Jeg lot som ingenting da jeg reiste meg og satte meg på husken. Drittungene sluttet å le da 11
jeg heiste meg opp i stående. Følelsen av triumf bredte seg i kroppen da de løp av gårde mens jeg svingte høyere og høyere. Ettermiddagssolen var på vei ned, og dette hjørnet var det mørkeste og kaldeste jeg visste om. Til venstre lå murveggen til Vigelandsmuseet og til høyre lå den amerikanske ambassadeboligen. Bortsett fra husken og et skur stod det to trebåter mellom to sølepytter. Vigelandsparken barnepark hadde ikke forandret seg på førti år. Jeg hoppet av husken i fart og havnet like ved gjerdet. Etter å ha hoppet over det også, syklet jeg mot Frognerparken. Herregårdskroa var halvfull. Alle de som nektet å gi slipp på sommeren, satt der og hakket tenner i den kalde, klare augustluften. Jeg syklet videre til favorittstedet mitt i hele parken: Broen. Broen over elven hvor Gustav Vigeland lot ariske barn ro rundt i små båter, var det fineste stedet i hele Frognerparken. Jeg ble alltid så jævlig stolt av Norge når jeg slentret av gårde med turister og hørte suset fra fontenen nedenfor Monolitten. Bortsett fra de rumenske tiggerne med trekkspill var broen som før, og det var fremdeles like gøy å sykle slalom mellom gamle mennesker og barnevogner i fylla. Jeg stoppet foran Sinnataggen. I lommespeilet så jeg at jeg hadde blod på kinnet. Bortsett fra det så jeg nysminket ut. Faen heller. Tenniskampen var ikke bare årets begivenhet, men min siste mulighet for å få det jeg ville ha. Min siste sjanse til å vinne prinsen tilbake.