Alt fotball har lært oss om livet by Kagge Forlag

© 2023 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Erlend Askhov Layout: Björk Bjarkadottir Papir: Holmen Book Cream 80 g Boka er satt med Mercury, Gist og Balboa Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-3301-4

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Alt fotball har lært oss om forord 6 Første omgang 1. Om statuer og byster 8 2. Om Pirlo og kunst 16 3. Om middelmådighet 23 4. Om pranks 33 5. Om døden 39 6. Om tunnelsyn og utvidet sidesyn 45 7. Om diktanalyse, reklametekstanalyse og religion 52 88. Om nynazistisk kodespråk 60 9. Om biokjemi 67 10. Om italienske regler 74 11. Om aksenter og språklige nyanser og dialekter og navnetradisjoner og feil bruk av og/å-regelen 79 12. Om handel 84 13. Om Colombia, Escobar og narkotikaens makt i fotballen 90 Pauseunderholdning Konkurranse! (Finn frem tatoveringspenn og papir) 104

Andre omgang 14. Om spisesteder og matkultur 118 15. Om overtro og forbannelser 126 16. Om Porn Darry og hans likemenn 136 17. Om Nepo-babyer 142 1+8. Om foreldre og episke fotballfamilier 149 19. Om Wanderlust og nomadeliv 155 20. Om kjedsomhet 161 21. Om persona non grata 172 22. Om privatlivets fred 179 23. Om handsregelen 188 24. Om etymologi og ordenes skapelseshistorie 190 25. Om det umulige hat-tricket 196 26. Alt vi har lært om Qatar siden 2010 203 Overtid 27. Om å gi seg når tiden er inne 216 Takk 225 Kilder 227 Bilderegister 231

Alt fotball har lært oss om forord

lt jeg har lært om å skrive forord, lærte jeg i Lensvik 30. juni 2023. Da skrev jeg dette forordet til deg som skal lese denne boka. Det finnes milliarder av bøker, men du valgte akkurat denne. Det setter vi pris på. Vi er Sven og Tete. Vi har skrevet denne boka sammen. Tete har skrevet noen kapitler, Sven andre, men alle ideene har vi jobbet ut sammen. Hvis du har hørt på podkasten vår Heia Fotball, så vil du nok kjapt identifisere hvem av oss som har forfattet hvilke tekster. Hvis du aldri har hørt på oss, så kan jeg si at tekstene som handler om reker og Sørlandet, er skrevet av Sven, mens de som handler om vin og tatoveringer, er skrevet av Tete. Du kan jo tippe hvem som har skrevet forordet (mens han spiste reker)? Denne boka er et overskuddsprosjekt skrevet på flyplasser, tog, fly, ferie i Colombia og hyttetur i Trøndelag. Den er skrevet sent på natta når unger er lagt, og den er skrevet med p3morgenkaffe

før solen har stått opp. Den er skrevet etter dypdykk i en arkiv skuff full av historier vi har samlet gjennom uendelige timer med fotballnerding. Dette er en bok skrevet av fotballnerder. Det betyr ikke at du må være nerd for å lese den. Fotball har vært vår lærebok om livet. Fotballen har lært oss de merkverdigste ting. Det finnes historier i denne boka som ikke er 100 prosent sanne. Noen historier slurer ned mot 98–99 prosent sannhet. Det hender at spesielt Tete har dratt på litt, fordi han lever etter et viktig prinsipp: Man må aldri ødelegge en god historie med fakta. En av mine største lærdommer om bøker har jeg for øvrig fått fra NRK-nestor og legende Arne Scheie. Anne B. Ragde sa til en avis en gang at «sportsprofilen til NRK er til å spy av». Forfatterdronningen mente det var for mye fotball på TV. Da våknet Arne Scheie og repliserte: «For mye fotball på fjernsynet? Da må jeg sitere Sølve Grotmol: Er det for mange bøker på biblioteket?»

Om statuer og byster

i mennesker elsker drama. Vår fascinasjon for andres uoverensstemmelser, oppturer og helst nedturer synes å være instinktiv. Selv kan jeg se i timevis på reality-TV, selv om jeg egentlig synes det er litt flaut. Jeg innrømmer lett at Dagsrevyen er på sitt mest underholdende de gangene en offentlig person har driti seg loddrett ut, og jeg kan godte meg stort av å scrolle i et opphetet kommentarfelt som ikke angår meg selv. Vi klarer simpelthen ikke å la være, og ja, jeg mener jeg kan snakke for oss alle. Andre menneskers følelsesmessige berg-ogdal-baner er god underholdning. Menneskets dragning mot bunnløs dramatikk er kanskje en av årsakene til at fotball er verdens største idrett. Den er jo en evig kilde til drama, ofte på vegne av andre, men samtidig er det først når dramatikken skjer utenfor gressmatta, at den engasjerer flest. Som for eksempel den dagen da en liten flyplass på en portugisisk øy, helt utilsiktet, fikk meg interessert i statuer og byster.

Flyplassen skulle 29. mars 2017 skifte navn og i den forbindelse avdekke en byste av en fotballspiller. Den livløse bysten av bronse ble umiddelbart en snakkis på størrelse med en VM-finale, om ikke større. Det er den noe uheldige tolkningen av Cristiano Ronaldo jeg sikter til, som ble presentert for verden i forbindelse med at flyplassen på Madeira, Ronaldos fødested, skiftet navn til Madeira Internasjonale flyplass Cristiano Ronaldo. Ansiktet til den ikoniske portugiseren så både forvrengt og feilproporsjonert ut, og internett eksploderte. Bysten ble umiddelbart utsatt for nådeløs kritikk, og utallige svært fornøyelige memes gikk sin seiersgang verden rundt. Jeg tør ikke tenke på hvordan skulptøren Emanuel Santos hadde det da det sto på som verst. Ett år senere skulle heldigvis Santos få muligheten til å revansjere seg, da en ny utgave av bysten skulle avdekkes. Folk var fortsatt ikke imponerte. The Guardians kunstkritiker Eddy Frankel mente den nye bysten var verre enn den første utgaven. Dramatikken rundt Ronaldo-bysten vekket hukommelsen min. Jeg brøt meg inn i min egen minnebank og dykket dypt ned i verdens dypeste hav, internettet, og det viste seg at bronse tapningen av Ronaldo absolutt ikke var den eneste fotball skulpturen som hadde utløst reaksjoner og dramatikk. Også i vårt lille, stille land har fotballstatuer vært i sentrum for alt fra såre følelser til brutal halshugging. Da skulpturen av fotballegenden Tom Lund ble avduket utenfor Lillestrøms hjemmebane Åråsen en augustdag i 1990, gikk det etter alt å dømme rolig for seg. Statuen fikk navnet «Steget», som en hyllest til Lunds evne til å passere så å si alle sine motstandere på 60-, 70- og 80-tallet. Som statuer flest, fikk den stå relativt i fred de neste 22 årene. Helt til natt til en søndag i juni 2013.

I skumringstimene før Lillestrøm skulle møte sin erkerival Vålerenga i en seriekamp, hadde noen ubudne gjester kappet av hodet til Tom Lund. Politiet undersøkte både statuen og området rundt uten hell. Tom Lunds hode var sporløst forsvunnet. Reaksjonene var i varierende grad følelsesladde. Hovedpersonen selv uttalte til Aftenposten at han mente det var «en forferdelig ting å gjøre» og «tåpelig». Tidligere Lillestrøm-trener Ivar Hoff uttalte seg med skarpere tunge til Dagbladet: «Det irriterer meg at det ikke er dødsstraff i Norge.» Saken står den dag i dag fortsatt uløst, men man trenger ikke akkurat å være Sherlock Holmes for å rette mistanke mot noen av Vålerengas mest tøylesløse fans. Den hoderystende saken fikk likevel sin lykkelige slutt under en måned etter, da kunstneren Bjørn Sørvang Hansen og Lillestrøm kunne vise frem Tom Lund i sin helhet igjen, etter å ha brukt 15 000 kroner på å støpe klubbheltens hode på nytt. Det var heller ingen mangel på dramatikk da statuen av Brynes store sønn, Erling Braut Haaland, forsvant en sensommerdag i 2022. Den tre meter høye statuen var skåret ut fra stammen til et hundre år gammelt tre og ble plassert i en rundkjøring på Bryne. Som bysten av Ronaldo fikk den raskt sine motstandere, som mente at den ikke lignet nok på den høyreiste superspissen. En dag var den nesten ett tonn tunge statuen plutselig borte. Det ble ramaskrik i nærmiljøet. Etter flere dager med medieoppstyr, der selv gravejournalister i P3Morgen var koblet på, dukket statuen opp i et lagerbygg sammen med kunstneren selv. «Jeg er ikke så bekymret, for her på Jæren er det bare en stor gjeng med spilloppmakere. Noen tuller med noen, er jeg sikker på», hadde kunstneren Kjetil Barane sagt da statuen forsvant. Nå viste det seg at spilloppmakeren var ham selv.

En stolt og potent Marcelo Gallardo (nr. 3 fra venstre) foran en gigantisk statue av Marcelo Gallardo.

I 2005 ble statuen «Fotballspilleren» presentert under åpningen av Aalesund FKs hjemmebane, Color Line stadion. Statuen «var ment som en hyllest til idretten generelt og fotballen spesielt», ifølge Olav Nils Sunde, giveren av statuen og styrelederen i Ålesund Stadion KS. Den hadde ett stort problem: John Arne Riise. Det var han som ble brukt som modell for statuen, og da det viste seg at statuen ikke bar hans navn, ble det bråk. Flere Aalesund-fans, samt Riises bror Bjørn Helge, mor Berit og ikke minst John Arne Riise selv, krevde i flere år at statuen skulle skifte navn. Men Nils Olav Sunde sto på sitt. Tidligere Aalesund-trener Ivar Morten Normark var også sterkt imot at statuen skulle bære Riises navn, og uttalte seg i 2012 i klartekst til VG: «Jeg har sagt at jeg er prinsipielt imot statuer, spesielt av mennesker som er i live. Jeg er fan av kollektivet og ikke individet. Det er et spørsmål om verdier. Det var det da og det er det nå. At en fotballspillende millionær ønsker en statue av seg selv i Ålesund ikke får det og blir snurt, er til å leve med – selv om det er uvanlig.» Den frittalende nordlendingen var allerede den gang lei av å bli dratt inn i saken, men hadde likevel valgt å snakke med VG, fordi han hadde blitt hengt ut i en twittermelding. John Arne Riise sto bak meldingen, etter en landskamp hvor han satte norsk landslagsrekord med 105 kamper. Riise skrev: «Kan jo hende Ålesund tar tilbake stjerna Ivar Morten Nordmark. La oss kalle statuen ‘fotballspilleren’. Stakkars mann.» Senere samme dag twitret han også: «Kanskje Ålesund setter pris på noen neste gang en spiller setter rekord. #arrogantefolk.» Dagen etter twittermeldingene annonserte en snurt John Arne at han var ferdig med Twitter og begrunnet det slik til Nettavisen:

«Jeg gikk på Twitter for å gi noe tilbake til fansen. Men når det bare blir skriverier og drit ut av ingenting så gidder jeg ikke mer.» Tenk det, så mye baluba på grunn av en statue! Det hører med til «Fotballspilleren»-historien at også den fikk en lykkelig slutt, i hvert fall for John Arne Riise. Tirsdag 3. april 2018 ble statuen avduket på nytt med Champions Leaguevinnerens navn på sokkelen. Olav Nils Sunde sa da at det hele veien hadde ligget i kortene å skifte navn på statuen den dagen John Arne Riise ikke lenger var aktiv. Og om det skulle være noe tvil hvorvidt hovedpersonen selv ble fornøyd, er det bare å nyte hovedpersonens pressemelding i forbindelse med navnebyttet: Jeg er utrolig rørt, stolt, ydmyk og evig takknemlig. Det å få denne støtten fra byen som betyr alt for meg er like stort som å få barn og å vinne Champions League. Det at dette kommer nå hvor jeg begynner å bli voksen gjør nok dette enda større. Jeg setter nok dette mye høyere i dag enn hva jeg hadde gjort i 2005. Jeg gleder meg allerede til å ta med barna og en vaskeklut for å vaske bort due- og måkeskitt.

Baluba ble det også da den tidligere argentinske landslags spilleren Marcelo Gallardo, nå en av Sør-Amerikas mest suksessfulle trenere, fikk sin hyllest i skulpturformat. Gallardo er en av få som har vunnet Sør-Amerikas Champions League, Copa Libertadores, som både spiller og trener. Alle de tre triumfene nådde han med klubben han startet sin profesjonelle karriere i, River Plate. Den slags blir man naturligvis legende av, så det var

på sin plass at klubben reiste en åtte meter høy bronsestatue av klubbjuvelen utenfor hjemmebanen Monumental Stadion. Det var hverken størrelsen på statuen eller det gigantiske Copa Libertadores-troféet bronse-Gallardo holdt over hodet som fikk folk verden rundt til å heve øyenbrynene våren 2023. Alle som så statuen, ble kun fiksert på statuens overdimensjonerte og bulende underliv. Til Marcelos forsvar kunne skulptøren Mercedes Savall meddele at Gallardo selv ikke hadde noe med statuens utforming å gjøre. Hun forklarte at den vulgære detaljen var et nikk til River Plate-fansens slang for å kreve maks innsats av spillere og trenere. Direkte oversatt er uttrykket å «legge mye egg i noe». Vi kan således trygt frikjenne Marcelo Gallardo fra å ha et bulende ego basert på det vi nå vet om hans enorme statue. Egoet til portugisiske Nani og italienske Mario Balotelli synes derimot umulig å forsvare. De har begge reist statuer av seg selv i sine egne hjem. Luís Carlos Almeida da Cunha, bedre kjent som Nani, spilte i sin tid over hundre landskamper for Portugal og herjet blant annet i Manchester United, Valencia og Lazio. Da han spilte for de røde djevlene i Manchester i 2010, kom det ut at han hadde en marmorstatue av seg selv i full størrelse. Ryktene skal ha det til at Nani hadde plassert statuen i stua, ikledd den en Manchester United-drakt og brukte den som oppheng til alle medaljene sine. Ydmykt. Mario Balotellis statue ble først kjent i 2013 da den italienske kunstneren Livio Scarpella fortalte en avis at han hadde blitt kontaktet av den daværende AC Milan-spilleren. Balotelli ville «udødeliggjøre» seg selv gjennom en life-size statue. Videre kunne Scarpella fortelle at han presenterte flere tegninger som den eksentriske spissen hadde avslått. Mario ytret et klart ønske om at statuen skulle posere på en spesifikk måte. Fire år senere skulle

vi få svar på hva Balotelli ba om, takket være en videoutfordring startet av verdensmester i boksing og milliardær Floyd Mayweather. Floyd la ut en video der han blant annet viste frem sine egne privatfly, før han utfordret følgerne sine til å vise frem deres egen livsstil. Nice-spiller Mario Balotelli var ikke vond å be. Han svarte Floyd med en video hvor han filmet seg selv foran en fancy heis han hadde hjemme. Så spurte han Floyd: «Har du dette i huset ditt?», før han fortsatte: «Nei, Floyd, seriøst. Har du dette i huset ditt?» og snudde kameraet mot statuen av seg selv som imiterer Balotellis legendariske målfeiring for Italia der han i bar overkropp flekser musklene sine på overdramatisk vis. Om jeg nå er i nærheten av en statue eller byste, kan jeg kjenne nysgjerrigheten i meg våkne: Hvem er det? Hvorfor står den her? Hvor lenge har den stått her, og har den fått stå i fred? Statuer er ikke lenger livløse refleksjoner av mennesker, men små og store portaler inn i historier fylt med liv, dramatikk, komikk og underholdning.

Sven har lært: Jeg er oppvokst i Gustav Vigelands hjemby, Mandal, og har alltid tenkt at det må være stas å være billedhugger. Det endret seg nå. Tete har lært: Jeg burde lage en byste av meg selv som Sven kan ha hjemme hos seg.

Om Pirlo og kunst

va er egentlig fotball? Kan det være at den er noe mer enn bare en ballsport? Kan fotballen for eksempel kalles et kulturuttrykk? På det siste spørsmålet vil nok de fleste fotballinteresserte svare et rungende: «Ja, selvfølgelig er fotball kultur!» Samtidig hører jeg formelig folk som er totalt uinteresserte i, eller til og med misliker verdens mest populære idrett, gi et uengasjert: «Nja ... men ikke fortell meg at fotball er en kunstform!» til svar. Nå spekulerer jeg bare selvfølgelig, og jeg har ingen data å lene disse selvkonstruerte påstandene mine på. Likevel har jeg lyst til å dykke ned i den uendelige undringssjøen som spørsmålet «Hva er kunst?» renner ut i. Samtidig vil jeg prøve å komme til bunns i om noe så folkelig og konkurransedrevet som fotball kan smykke seg blant kulturelitens uttrykksformer. La oss starte med å prøve å forstå hva kunst er. En fryktet utfordring som har sendt frysninger nedover ryggen på de mest

kultiverte og beleste av oss i lang tid. Men frykt ikke, min venn. Jeg har funnet en definisjon på kunst i leksikon som er fri for kompliserte ord og uttrykk: Kunst er en visuell gjenstand eller en annen type sansbart fenomen som er laget ved hjelp av kunnskap, ferdighet og fantasi. Der har du min type forklaring på noe så abstrakt og omfattende som kunst! Håper den funket for deg også. Spør du meg etter å ha presentert deg denne definisjonen, så er jeg ikke i tvil om at fotball er kunst. Fotballen er visuell og sansbar. Man kan se, høre og føle den. Fotballen formes gjennom kunnskap, ferdighet og ikke minst fantasi. Ved å dele min egen helt spesielle erfaring av en for meg helt spesiell fotballspiller, håper jeg at du også kan slå deg på brystet og rope ut med et skjerf hevet over hodet: «Klart fotball er kunst, det er hevet over enhver tvil! Ikke fortell meg at Mona Lisa har en dypere mening enn Pep Guardiolas spillestil!»

For meg ble det åpenbart at fotball var en kunstform først lenge etter at jeg hadde sett klippet av Maradonas legendariske mål mot England i 86-VM. Draktsamlingen min var allerede respektabel før jeg gikk ut av videregående, men tanken slo meg aldri den gang at Norges landslagsdrakt fra 1998 burde sees på som et tidløst moteplagg. Ikke engang min favorittspiller Ronaldinhos ubeskrivelige finter, bøyde frisparkmål og grasiøse bevegelser fikk meg til å tenke: «Der! Akkurat der har du et øyeblikk det bare er å screenshotte, printe ut, ramme inn og henge opp på veggen!» I retrospekt har jeg ingen vanskeligheter med å løfte disse eksemplene fra fotballen opp på det hellige dette-er-kunst-podiet

sammen med dans, poesi, musikk, skulpturer, maleri, teater og performance art. Det var ikke før et godt stykke ut i karrieren til en langhåret og – til å være fotballspiller – lite atletisk italiener at det ble viktig for meg å kunne kategorisere fotball som kunst. Jeg satt foran TV-en og så han spille i en rød- og svartstripet drakt, akkurat som jeg hadde gjort mange ganger tidligere. Nå slo det meg plutselig: Han tar ikke bare imot ballen, han guider den med inn- eller utsiden av foten like grasiøst og nonchalant som en ballettdanser løfter seg opp på tå. Når han slår pasninger, blir fotballskoene hans forvandlet til en fin, hårete pensel. Som en inspirert landskapsmaler trenger han ikke se på hverken kost eller kanvas for å plassere strøkene slik at bildet blir fullendt. Holdningen hans, mens han forflytter seg rundt på gressmatta, er spankulerende, ja, jeg vil faktisk påstå at den er direkte arrogant. Som en overlegen kunstkurator på jakt etter nye sanseopplevelser i nedlagte fabrikklokaler i Berlin, London eller New York. Tilbakelent, men likevel et steg foran sine kolleger. For å ikke snakke om skuddene hans, hjelpes! Disse enestående missilene. De spiller ut forskjellige tonearter! Som en velstelt Fendergitar tilkoblet en hissig fuzzboks kan de brøle i nettaket med samme letthet som en death metal-gitarist skaper lyden av helvete på jord ved rolig å dra plekteret over de seks strengene. Og på den samme gitaren pakker han inn frisparkene sine med så store mengder effekter at keeperne blir blåst i bakken. Ja, og idet ballen treffer krysset og målvaktene ligger skrekkslagne på dødlinjen, transformerer målet seg til en nytolkning av albumcoveret til The Smiths «The Queens is Dead». Spektakulært! Uanstrengt! Makeløst! Helt siden denne åpenbaringen kan jeg ta meg selv i å si

navnet til denne spilleren til meg selv som en slags kulturell selv tillitsboost om jeg er i en samtale hvor jeg føler meg overmannet av mennesker som mener de kan mer om kunst enn meg. Da vet jeg at de tar feil. For jeg har hørt om Munch, Van Gogh, Masarati, Da Vinci, Frida Kahlo, Miró, Kitty Kielland og Arne Ekeland, men har de hørt om Andrea Pirlo? Neppe!

Andrea Pirlo var en offensiv midtbanespiller som tross sitt åpen bare talent ikke slo ut i full blomst før han spilte under manager Carlo Mazzone i Brescia da han var på lån fra storklubben Inter Milan i 2001. Genistreken Mazzone gjorde, var å flytte Pirlo lenger bak på banen, men med de samme offensive arbeidsoppgavene som en klassisk playmaker. Pirlo var spinkel og liten av vekst, og om han anstrengte seg – som han sjelden gjorde – kunne han muligens løpe om kapp med en ivrig tiåring og likevel tape. Det var som om Mazzone hadde sett Pirlo på treningsfeltet en dag, fått en glødende lyspære over hodet og tenkt: «Andrea er en kunstner, men han trenger arbeidsro for å få fullført kunstverkene sine.» Høyt oppe i banen er de fysiske kravene i toppfotballen used vanlig tøffe. Brautende defensive midtbanespillere og skyhøye midtstoppere gjorde arbeidsvilkårene til Pirlo vanskelige. Men da han ble flytta ned mellom sine egne tunge midtstoppere og hensynsløse vakthunder på Brescia-midtbanen, fikk kunstneren Andrea Pirlo endelig sitt atelier. Der produserte han kunstverk i så store kvanta og med så høy kvalitet at Brescia raskt ble for lite. Han fant ny inspirasjon og nye uttrykksformer i større klubber som AC Milan og Juventus før han selvfølgelig, som en

ekte kunstner, avsluttet karrieren i New York City (FC). Andrea Pirlo var ikke bare en sær kunstner det kunne ta tid å forstå seg på. Når han ikledde seg den italienske landslagsdrakten, var det som om han var bevisst på at hele verden så på. Han tok naturlig steget ut til massene og leverte kommersielle hits med en dypere undertone og mening, akkurat som Bob Marley, Madonna og Bob Dylan hadde gjort før ham. Det var helt naturlig at Italia vant VM i 2006 og kom på andreplass i EM i 2012 med Pirlo i fri utfoldelse i det stadig voksende atelieret sitt. På klubbnivå vant Andrea til sammen seks seriemesterskap med Juventus og AC Milan. Med sistnevnte vant han også Champions League i 2003 og 2007. Det er mer enn de fleste fotballspillere, også de på det høyeste nivået, tør å drømme om. Samtidig tror jeg det var minst like viktig for Pirlo å utforske og utfordre fotballen som kunstform. Hvordan skulle han ellers klare å ha et så avslappet forhold til de største fotballøyeblikkene i sitt liv? I sin selvbiografi I think therefore I play beskrev han dagen da han vant VM med Italia slik: «Jeg føler ikke press. [...] Jeg bryr meg ikke om det. Jeg tilbrakte ettermiddagen søndag 9. juli 2006 i Berlin, sov og spilte PlayStation. På kvelden dro jeg ut og vant VM.» I boka uttrykker han også sin kunstfilosofi på nydelig vis: Alt jeg er ute etter, er noen få kvadratmeter hvor jeg kan være meg selv. Et rom hvor jeg kan fortsette å uttrykke min trosbekjennelse: Ta ballen, gi den til en lagkamerat, lagkamerat scorer. Det kalles en målgivende pasning, og det er min måte å spre lykke på.

Bildet av Pirlo mellom vinrankene må du nesten søke opp selv, men dette bildet viser også fotballkunstnerens intense, men samtidig filosofiske blikk.

Et av de mest kjente bildene av Andrea Pirlo tatt utenfor fotball banens firkantede rammer bygger også opp under hans kunstneriske vesen: På en transparent designstol i høyt gress mellom vinranker på sin egen vingård sitter han henslengt med et stort rødvinsglass som han holder skrått under nesa. I kjent stil er ikke blikket til Pirlo festet til hverken vinglasset eller linsen. Hadde jeg ikke visst hvem han var første gang jeg så dette bildet, ville jeg aldri tippet at han var fotballspiller. Billedhugger eller teaterregissør? Meget mulig! Rockestjerne eller poet? Så absolutt! Blikket hans er intenst og nærmest besatt, men samtidig fredfullt og filosofisk. Som om han har sett en åpning før åpningen har gitt seg til kjenne. En liten flik av en luke med uendelige muligheter til å skape nye kunstverk.

Sven har lært: Jeg er takknemlig for at Pirlo valgte fotballen. Tete har lært: Fotball fortjener å bli omtalt som kunst.