• Portrett: Gunnhild Sundli •
Kjærringa mot
straumen
Gunnhild Sundli jobber i disse dager med sitt første soloalbum som slippes til høsten. Etter mange år som vokalist i bandet Gåte, og en hektisk jobb på Trøndelag Teater er hun nå klar for å stå på egne ben. Tekst & foto: Stine Marie Larsen
Jeg møter Gunnhild på et bakrom på Trøndelag Teater. – Det er her skuespillerne puster ut mellom slagene, forklarer Gunnhild. Hun setter fra seg kaffekoppen på bordet, og slår seg ned i en av de overdådige, burgunderrøde sofaene på pauserommet.
Gi mæ fred Den nye singelen har fått tittelen «Gi mæ fred», og har etter den kom ut fått mye positiv respons. – Den stikker seg litt ut. Tanken er at den skal representere det utrykket jeg vil formidle. «Gi mæ fred» fanger mye, og er litt mor til alle låtene på plata, sier Gunnhild. Låten handler om at man noen ganger har behov for å få fred fra sine egne tanker. Den selvsikre artisten blir selv tankefull når jeg spør hvor bakgrunnen til teksten kommer fra. – Det er litt vanskelig å gå inn på. Når man går igjennom en sorg, kan det sette veldig dype spor. Det er lett å havne i et evig tankespinn som er negativt, og som gjør at man av og til bare får lyst å slå seg selv i hodet med noe, for å få det ut. Det er det denne låten handler om. Den er som et rop om komme seg ut av det. Jeg tror at mange kan kjenne seg igjen i teksten. Den er ikke bare personlig, men er inspirert av andre menneskers historier også, forteller hun.
12
Nº2 2012
Oppvokst på bygda Gunnhild vokste opp i den lille bygda Fannrem på Orkanger, og forteller om en fin oppvekst. – Det var ganske idyllisk egentlig. Det var natur i nærheten og masse unger i nabolaget, forteller Gunnhild. Likevel var det ikke bare enkelt å vokse opp på bygda den gangen. De fleste ungene drev med sport eller hest. Var du ikke interessert i disse tingene, havnet du fort på sidelinjen. Men jenta fra bygda var opptatt av å skille seg ut. Hun gikk i en annen type klær enn de andre barna å drev med kveding istedenfor fotball. – Jeg var litt sær som unge, jeg holdt jo på med kveding og folkemusikk. Det var bare vi i familien min som var interessert i det i bygda, sier Gunnhild. - Følte du deg utenfor? – Jeg var en ganske sterk personlighet, da som nå, men jeg tror jeg kan si at jeg ble litt mobbet. Det er ikke noe jeg bærer så veldig preg av idag, heller motsatt. Jeg vil egentlig si at det har gitt meg noe. Jeg ble mer trigget til å virkelig vise dem. Så jeg var vel litt kjærringa mot straumen, sier Gunnhild. Storebror Sveinung, som spilte fele i bandet Gåte passet godt på lillesøster og var den som brøytet vei for Gunnhild. – Han fortalte meg hele tiden at jeg var
bra og at det kom til å bli noe av meg. Han passet på meg, men var ikke overbeskyttende. Han kastet meg litt ut til ulvene, men sto alltid i bakgrunnen å passet på at det gikk bra. Det dannet et bra grunnlag for selvtilliten, sier den tydelige stolte lillesøsteren til Sveinung Sundli.
Ung kjendis Gunnhild er oppvokst i en musikalsk familie og har fått folkemusikken inn med morsmelka. Hun var bare 13 år da storebror dro henne med i folkerockbandet Gåte. Den særegne stemmen hennes og den spesielle musikksjangeren ga bandet stor suksess. I 2002 vant de spellemannspris i kategorien årets nykommer, for debutalbumet «Jyrgi». De var også nominert i 2004, men dette året vant de ikke. – Hvordan var det å bli kjent da du var så ung? – Jeg liker ikke det ordet, kjent. Men det er vel vanlig å tro at når man blir «kjendis» når man er såpass ung, så er det fare for at man får et kjempestort ego og blir bortskjemt. At man får altfor høye tanker om seg selv. At man mister bakkekontakten. Men slik ble det ikke med meg. Jeg tror jeg var mer utagerende før jeg ble «kjent». Jeg var mer opptatt av å bli sett da, men da jeg ble kjent for folk, så ble jeg mer tilbaketrukken og litt sjenert. Jeg syntes det var