Yderst #10, 2017

magasinet fra vesterålen

Nr. 10 / 2017 • årgang 5 • Løssalg: 50,- • yderst.no

Bjørkengen opp Bjørkengen gård er i fare for å bli nedlagt. Yderst har bedt brukere av tilbudet om å fortelle sine historier.

For å gjøre de usynlige synlige.

– Jeg trodde at nei ikke var et alternativ Overgrepene startet da hun bare var fire år.

L e s s a k en fra s i d e 2 6

Les s a k en f r a s i de 1 4

Maten som reddet verden

Spaltist Kim Olsen:

Myreramp i vinterdvale

Lær å lag sur mat fra en blid kokk.

I n g é l a s

v e r d e n

•

Kim nekter å åpne døra når det ringer på.

D e t

s t o r e

b i l d e t

•

U t e n

e n

e n e s t e

r e i n

side 2 | Yderst nr. 10, 2017

De t s tore b ilde t

Bø i andøy En av de små firkantene på dette bildet er Marmelkroken. Lisbeth Seppola jobber med å utvikle reiselivsbedriften.

– Det går ut på å se på hva som er mulig å gå til med mulighetene og fortrinnene på øya, særlig knyttet til fugl, vær, nordlys og natur.

Iløpet av våren vil de nye planene for stedet bli presentert.

Foto: Tormod Amundsen, arkitektfirmaet Biotope A/S i Vardø

Yderst nr. 10, 2017 | side 3

side 4 | Yderst nr. 10, 2017

6 uten en eneste rein 2017 har vært et viktig år for samisk historie.

10 ingélas verden Bak Instagramprofilen Biodokai skjuler det seg ei kreativ jente fra Bø ved navn Ingéla Hjartøy. Etter jul flytter hun til Danmark for å gå på The animation workshop.

14 –Jeg trodde ikke nei var et alternativ Overgrepene startet da hun bare var fire år.

INNHOLD 24 Når nettene blir lange / Wenn die Nächte lang werden Hvem i huleste er det som ringer på døra, og uten forsvarsel?

26 Bjørkengen opp – Jeg var den alle gikk rett forbi. Helt til jeg kom hit. Jeg fikk en klem, og plutselig begynte jeg å finnes.

36 Kunsten å få ting til å surne Til å være så opptatt av å få ting til å surne er hun veldig blid.

Yderst er et månedsmagasin som kommer ut i Vesterålen. Vi tar for oss mennesker, de gode historiene og livet på yttersida.

Utgiver: EventYR AS TRYKK: HTG Trykk, Harstad Opplag: 1.200 Layout: Ingmar Wåhlberg Distribusjon: Kvikkas / VELO Varetaxi / Bring Redaktør: Kristina R. Johnsen Abonnement & annonsering: Et årsabonnement på Yderst inkluderer 12 utgaver. Det koster 499,- for et helt år, og bestilles enklest ved å Vippse 499,- til 89942 (husk å oppgi adresse). Dere kan også ringe en av oss, eller sende ei melding. Hvis dere er interessert å annonsere hos oss, ta kontakt på post@yderst.no. postAdresse: Yderst C/O EventYR AS Bøveien 513 8470 Bø i Vesterålen

Kontakt: Ingmar Wåhlberg 480 734 26 / post@yderst.no Kristina R. Johnsen: 991 67 009 / kristina@yderst.no

Yderst arbeider etter Vær Varsom-plakaten.

Den som mener seg urettmessig behandlet gjennom omtale eller publisering for øvrig, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er oppnevnt av Norsk Presseforbund og behandler klager annet mot aviser og fra allmennheten. Adressen til PFU er: Prinsensgt. 1, PB 46, Sentrum, 0101 Oslo. Telefon: 22 41 56 80. Faks: 22 41 19 80.

Yderst nr. 10 2017 | side 5

velkommen

svarte natta Adventen starter n-u-h, selv om det kanskje ikke ser sånn ut i magasinet du holder i hendene. Denne utgaven er faktisk så kirurgisk rensket for julestoff, at det kan se ut for at vi har glemt hvilken tid det er på året. Men juleutgaven kommer! Vi trenger bare å ta oss en alvorsprat før vi pakker fram girlanderne.

For aller første gang har vi fått ut fingeren og reist til Tromsø for å få med oss Nordnorges største mediekonferanse. Vi hadde ingen planer om det, egentlig, før vi så programmet: »» »» »» »» »» »»

Tysfjord-saken.

Hvordan handtere nett-troll.

The Black Snake og undertrykking av urfolk.

Russiske fake news.

Korrupsjon i kommunen.

Hva gjør du når avsløringen kan felle din venn? - om journalistikk i lokalmiljøet.

Redaktøren i Svalbardposten og redaktøren i Sør-Varanger Blad ble intervjuet for åpen mikrofon. Sør-Varanger Blads OleTommy Pedersen ville skrifte for å tilstå sine synder. Han hadde ei lang liste med saker, materie de ikke hadde tatt tak i på grunn av små kår, tette forhold. De drakk øl med den ene, og sang i kor med den andre. Det ble for tett.

– Det finnes ingen unnskyldning, sa Svalbardpostens Hilde Kristin Røsvik, som opererer i et samfunn med 2000 innbyggere.

– Innbyggerne er vant til linja vår, og vi holder på den. Vi skal være kritisk på en måte som er en riksavis verdig.

Så kom foredraget om Tysfjord-saken. Et overgrepsoffer satt og fortalte hvordan et helt samfunn hadde vrengt seg på innsiden ut, fordi ingen sa ifra. Et hundretalls anmeldelser er gjort etter tidenes avsløring av VG. Hvordan var det igjen? Hadde ikke jeg ei liste, saker på blokka selv, som jeg lot ligge fordi det var lettere på den måten? Linesaken som står på trykk i dette magasinet, holdt på å bli liggende

i ei skuff. Vi har jobbet jevnt og trutt med den i høst, før det liksom fislet litt ut. Det var egentlig bare lettest å la det ligge.

Men da hadde vi sviktet henne på det groveste. Da hadde vi vært en del av de samme mekanismene som har gjort det mulig, det hun har opplevd. Den som synes det er lettest og best å la det ligge. Hun var bare fire år da det startet, og ble ikke trodd da hun sa ifra. Så overgrepene fikk fortsette, med nye ofre.

Visste du at regionens beste historiker mener det er mistenkelig mange overgrep i Vesterålen? Det finner du neppe i front i noe omdømmeprosjekt. Det får du ikke printet på noe postkort, eller på en nordlysvideo som skal trekke folk til regionen. Å la være å ta tak i ting, for å bevare husfreden og idyllen - da er det ikke fred og idyll under overflata. Da oppfører vi oss på samme måte som omgivelsene til en overgriper. Vi snur oss vekk, fordi det ikke passer inn i vår virkelighet. Men det går ikke an å velge vekk noe som er virkelig.

– Det eneste som fungerer er åpenhet.

Det sier politisjef i Vesterålen og Lofoten, Per-Erik Hagen.

Det sier kommunelege i Øksnes, Ellen B. Pedersen.

Det sier historiker Johan Borgos.

Det sier overgrepsofret Ine. Og det erfarer overgrepsofferet Line. At når hun endelig står fram - og blir trodd - er det som å slippe fri fra et skuespill.

Det er mørk materie, men helsikke så lyst det blir når man skrur på lyset. Og den eneste måten å gjøre det på, er gjennom åpenhet. Bare spør Line om dét. Saken leser du på side 14. • Tekst: Kristina R. Johnsen kristina@yderst.no

side 6 | Yderst nr. 10, 2017

Y d e r s t: m e n i n g

Uten en eneste rein 2017 har vært et viktig år for samisk historie. Et år hvor vi har feiret at det er 100 år siden det første Sametinget i Tråante (Trondheim) i 1917. Et år hvor reinflytting ble vist minutt-forminutt på NRK og fikk internasjonal oppmerksomhet. Et år hvor det blir etterlyst et eget samisk kunstmuseum, fra en ikke-same. Og et år hvor Kulturrådet endelig satte samisk kunst og vrede på agendaen – foran et nasjonalt publikum av kulturpersonligheter. Et år hvor den samiske kulturen har vært synlig og kanskje blitt hørt. Spørsmålet jeg allikevel sitter igjen med er: Uten samisk språk, uten kofte og rein, er man fortsatt same da?

Jeg er norsk, samisk, østlending, finnmarking og nå også vesteråling. Min identitet som same har for alvor skutt fart de fem siste årene. Og merkelig nok startet det etter at jeg flyttet til Vesterålen etter endte studier i England.

Jeg er født i Finnmark, men oppvokst sørpå og har flyttet mye rundt på grunn av studier. Som ungdom og student var jeg ikke mest opptatt av å snakke om ’det gamle’, og slekta som bodde nordpå. Selv om jeg alltid har følt en stolthet over å være same, hadde jeg også et ambivalent forhold til det samiske. Mammas styrke og stolthet ble overført til oss barna, tross liten kulturell påvirkning i hverdagen. Men verden rundt oss gjorde narr og lagde tullejoik.

Jeg husker godt den timen i andre klasse på barneskolen hvor vi skulle lære om samer, mine slektninger. Det var til sammen to sider og ett bilde. Typisk nok var det avbildet en reindriftssame fra indre Finnmark, iført tradisjonell kofte. Konklusjonen etter den timen var at du er kun same om du har rein, kofte og prater samisk. Og akkurat i det øyeblikket, husker jeg at jeg tenkte Men da er jeg kanskje ikke same da? For

vi hadde jo ingen rein, og ikke kunne jeg samisk. Heller ikke i dag har jeg noen rein, og kan fortsatt ikke samisk.

Men som åtte-åring ble dette plutselig et stort spørsmål, som jeg heller ikke turte å snakke høyt om. Min nye viten om samer ble satt i en liten boks, som jeg ikke passet inn i. Den lille boksen ble jeg presentert for hver eneste gang jeg nevnte at jeg var same. Reinsdyr, joikaboller og tullejoik. Samme, trange boksen.

Tidligere ble det aldri snakket om den fornorskede samen, som bor i by og snakker norsk, men som samtidig føler en sterk tilknytning til sin samiske historie. Vi som er fornorskede samer begynner kanskje å innse nå at vi selv må ta en aktiv rolle, for å ta tilbake vår samiske identitet. Selv om det norske samfunnet fortsatt til dels bærer preg av en gammel ukultur, er veldig mange nordmenn stolte av det samiske i landet vårt.

Og selv det samiske miljøet er i endring, og ser at ikke alle samer har helt lik kultur, språk eller kofte. Vi har begynt å ta fatt i fornorskelsesprosessen som har vart i 300 år og som dessverre fortsatt pågår. Spesielt hard har denne assimileringen og fornorskingen vært her i Vesterålen og Lofoten. Ifølge lokalhistoriker Johan Borgos er omlag 25 prosent av befolkninga i Vesterålen av samisk ætt, og hele 4000 av dem kvalifiserer til å stå i Samemanntallet i Sametinget.

Funfact: i dag brukes uttrykket #wearestillhere i sosiale medier, som symbol for undertrykkelse av urbefolkning verden over. Tror ikke mange vet hvordan det startet ;) Jeg tror det skal være tittelen på mitt større formidlingsprosjekt. Close the loop.

Det sies at 25 prosent av befolkningen i

Vesterålen i dag, er av samisk ætt. Hvorav rundt 4000 personer kvalifiserer seg til å stå i Samemanntallet i Sametinget.

En konsekvens av fornorsking som er tydelig i dag, da fåtallet her vet om sin samiske bakgrunn.

Jeg identifiserer meg allikevel med samer i Vesterålen, som har tapt sitt språk og kultur. Selv lærte jeg aldri morsmålet mitt flytende, på grunn av regler og et vanskelig system som ingen norske elever må igjennom for å lære norsk.

Men som voksen bestemte jeg meg for å ta tilbake min kunnskap om samisk historie og fornorsking for å forstå.

For å forstå hvorfor assimilering og fornorsking ikke er noe vi skal klandre enkeltmennesker for.

Så etter et fantastisk år med feiring av samisk kultur i Norge, har det inspirert meg til å tørre å være modigere, sterkere og tryggere om min egen identitet som fornorsket same. Med økt kunnskap om min egen kultur og historie, kan jeg kanskje hjelpe andre som enda ikke har kommet dit. For det er mulig å ta tilbake det vi har tapt den på veien. Det er ikke for sent å bestemme seg om man vil ta det steget eller ei. For man kan lære seg språket og skaffe seg kunnskap, eller sy ei kofte. Uten å eie en eneste rein.

Tina Aslaksen Norsk, samisk, østlending, finnmarking - og nå vesteråling Foto: Hege Abrahamsen / Bris Studio

Yderst nr. 10 2017 | side 7

si de 8 | Y der st n r . 10, 2017 (a n nonsør i n n hol d)

JOBB MED DEN NYESTE TEKN I DEN HEFTIGSTE NATUREN

Cecilie Ness (25) var klar for å oppleve noe nytt - nå er fisketurer til India en del av livet i Vesterålen. Nå lyser Framsikt ut hele seks Konsentrasjonen dirrer i hovedkontoret til Framsikt i den nordnorske kystkommunen Bø i Vesterålen. Her sitter Roman, Yngve, Simon, Cecilie, Frode, Jannie og Krister i blåtimen og knekker tall. Noen ganger drar de på fjelltur sammen eller drar kveita over ripa. Andre ganger stikker de på team building på Sri Lanka. Her er pannekakeonsdag er et innarbeidet begrep, og det er ikke å forakte om du har noe å bidra med til husbandet. Men mest av alt jobber de konsentrert og målrettet med å bygge opp et av landets mest fremadstormende IT-selskaper.

Cecilie Ness ble en del av det fremoverlente teamet da hun for noen få måneder siden flyttet fra den trange studenthybelen i Bergen til et hus i fjæra som ga henne hakeslepp.

– Hvor mange må jeg dele huset med, spurte jeg. Jeg fikk jo hakeslipp da jeg skjønte at jeg fikk hele det fantastiske huset for meg selv, til den prisen, sier Cecilie fra Sogndal.

En råspennende og fremoverlent IT- og økonomijobb på et av landets heftigste steder? Hun måtte jo bare søke.

– Det er kult å utfordre seg selv og prøve

noe nytt. Jeg får jo oppleve andre ting her på fritida. Fisketur og fjellturer. Jeg elsker jo det, sier Cecilie.

Oppstarterne av programvarehuset, Halvor Walla og Jo Inge Bræin, har over 20 års erfaring fra større IT-selskaper i Oslo. De så et tomrom i markedet, og nå har de utviklet ei skreddersydd løsning for for moderne styring av norske kommuner.

Først tok de Steinkjer. Så tok de Drammen. Nå har de tatt Bergen og kommunene står i kø. Det som var en gnist, en idé, flammet opp og Framsikt har har på lynrask tid opplevd enorm etterspørsel. Nå har selskapet 30 kommuner som kunder på hovedproduktet for budsjettering og virksomhetsstyring – en modul for analyse av økonomi og kommunale tjenester har de solgt til mer enn 100 kommuner.

Lave driftskostnader, innovative og hardt arbeidende medarbeidere og mye medvind fra lokalmiljøet har vist seg å være en av suksessfaktorene for Framsikt. De har bygget opp

programvareselskapet stein for stein, med programmerere i India, hovedkontor i Vesterålen, og ansatte også på Østlandet. Nå er de 26 ansatte hvorav 14 i Norge og trenger hele seks nye ansatte for å møte etterspørselen.

Det har, med andre ord, tatt helt av.

– Det er digg at vi begynner å gå over i neste fase og får inn mange gode kolleger. Vi får inn nye kunder og trenger å være fler for å møte etterspørselen, sier Simon Pedersen (33), som arbeider som prosjektleder innen produktutvikling. Men han har også bidratt i oppbyggingen av Framsikt som økonomiansvarlig og som kundekonsulent.

Simon bodde i Oslo og ante fred og ingen fare da selve drømmejobben dukket opp i hjembygda hans, Bø i Vesterålen.

– Jeg trodde aldri det skulle dukke opp en jobb i Vesterålen som var bra nok til å få meg til å flytte hjem, til mi eia heimbygd. Men her er jeg!

Simon har vært med på gründerprosessen siden 2015, og har

(a n nonsør i n n hol d) Y der st n r . 10, 2017 | si de 9

VI SER ETTER: Vi ser etter deg som har høy faglig kompetanse, gode samarbeidsog kommunikasjonsferdigheter.

Du har positiv innstilling og skaper trivsel sammen med dine kollegaer i en hektisk hverdag.

Både kandidater med erfaring og nyutdannede vil bli vurdert for stillingen.

VI TILBYR: Et spennende miljø som preges av innovasjon, utvikling og kundefokus.

Konkurransedyktige betingelser og karrieremuligheter i en voksende kunnskapsbedrift, hvor du får jobbe med innovasjon og moderne teknologi.

NOLOGIEN

ARBEIDSSTED: Arbeidssted er vårt kontor i Bø i Vesterålen. Bø i Vesterålen omtales ofte som “Eventyrkommunen”, og det er ikke uten grunn! Kommunen har 2800 innbyggere, et rikt kulturliv, og endeløse muligheter innen friluftsliv.

på fritida og jobbreiser s nye stillinger. fått stadig flere kolleger. Han har fremdeles leiligheita i Oslo, men nå kaller han den for “hytta”.

– Jeg har ikke angret på valget, jeg trives veldig. Det er en litt annen tilværelse her enn i Oslo. Jeg er med på dugnad og bygger fjøs på kveldstid for tia. Det er sånt man ikke gjør i Oslo, for å si det sånn.

– Hva er den største forskjellen?

– Man lever et restaurant- og kaféliv i byen, og stikker på konserter og sånt.

Det er en del her óg, men ikke helt i min sjanger. Da tar jeg meg heller en helgetur, jeg har allerede bestilt billetter til to konserter i Oslo til neste år. Men det er veldig sosialt her, man er mer deltaker enn konsument, sier han Han vil anbefale folk til å benytte sjansen til å få en råspennende IT-jobb uten å bo i Oslo-gryta.

– Vi jobber med den nyeste teknologien, og det er utrolig spennende å være med på veksten og utviklinga i selskapet. Du får mye tillit og får brukt evnene dine.

Han forteller om Framsikt og planene om utvidelse i løpet av året. Staben vil med andre ord vokse etterhvert.

– Jeg håper at vesterålinger føler seg kallet når stillingen utlyses. Det

hadde jo vært gøy med flere hjemflyttere, men alle andre er jo hjertelig velkommen. Ta med ungene og hele pakka!

Cecilie gleder seg til første jobbreise i januar når kollegene skal samles: – Vi skal være ei uke i India før vi reiser til Sri Lanka for team building. Det blir artig! Men det blir ikke plagsomt mye reising.

Det er akkurat passe, spør du meg, sier hun.

Hun er trainee, og synes jobben er veldig givende og variert: – Det er min første jobb etter studiet, og alt har vært nytt, utfordrende og lærerikt. Jeg jobber med support og dealer med kunder fra hele landet, og tester også ut oppdateringer i programvaren.

– Er det noe du savner her?

– Det eneste jeg savner, tror jeg er fotball-lag, sier Cecilie.

– Kanskje vi bli nok mange nå til å stille bedriftsfotballag, hehe.

KONTAKT: Jo Inge Bræin, tlf. 480 17 767 Søknad sendes til: jobb@framsikt.no Søknadsfrist: løpende estimert ansettelse fra 1. august 2018 LEDIGE STILLINGER: • Teknisk konsulent/ Utvikler • Salgsrådgiver • Trainee (økonom) • Senior rådgiver kommuneøkonomi • Test og kvalitetsansvarlig Mer info om stillingene finner du på framsikt.no/om-oss/ledige-stillinger KICKSTART DIN KARRIERE I LOOK NORTH! Vi samarbeider med traineeprogrammet Look North! Opplev spennende karriereog utviklingsmuligheter i Norges vakreste region, Lofoten og Vesterålen!

Som Trainee hos oss vil du være fast ansatt fra dag én, og være en del av et dynamisk og nyskapende team.

Les mer om ordninga her: https://look-north.net/

side 10 | Yderst nr. 10, 2017

Yderst nr. 10, 2017 | side 11

Ingélas verden BØ / TRONDHEIM: Bak Instagramprofilen Biodokai skjuler det seg ei kreativ jente fra Bø ved navn Ingéla Hjartøy. 20-åringen, som har bodd 25 steder jobber nå i Trondheim. Etter jul flytter hun til Danmark for å gå på The animation workshop.

Tekst: Marianne Lovise Strand Foto: Marianne Lovise Strand kaffelatter@gmail.com

Ei ung jente med brunt skjørt og langt, mørkt hår, kommer spankulerende mot meg langs bryggene på Solsiden i Trondheim. Hun har runde, sølvfargede briller og vinker lystig.

Vi er klare for både kaffe og latter, men mørket kommer tidlig sigende på denne tida av året, så det blir en fotosession først.

– Eg lik alle de fargerike lysan på restaurantene som ligger bortover her, bemerker hun og peker bortover.

– Okey, kanskje du gå oppå den firkanten der?

Ingéla er ikke tungbedt. På et øyeblikk spretter hun en meter opp, ser og smiler mot kamera. Ingen flakkende blikk. Hun ler litt før hun finner stillingen.

– Sånn?

Vi flakker litt rundt, finner gamle kraner og rustikke steder i det gamle verftsområdet.

Hun har det i seg, som det heter. Fri kunstnersjel, ja det er fristende å omtale henne som det.

Allsidig og talentfull. 20-åringen har mange talenter, som befinner seg innenfor den kreative sjangeren.

Tegning, maleri, sang og bassgitar.

Og for få dager siden kom beskjeden hun hadde håpet på av hele sitt hjerte: En studieplass på The Animation Workshop. Hun er jublende glad.

For det er mange om beinet, hun er en av 20 heldige. Rundt 200 søkte om plass, minst.

– Jeg skulle gjerne være med i et team, som tegner til animasjonsfilm sammen og få fast lønn. Det hadde vært litt av en

drømmetilværelse, sier Ingéla.

Vel vitende om at det ikke er så lett å realisere.

Studiet hun starter på i Danmark etter jul er et klassisk tegnekurs med mye croquis-tegning og fokus på realisme, bevegelse, volum og komposisjon i bilder.

– Det er et slags forstudie til BA de har, men det er ingen garanti at man kommer inn på BA før etter flere år likevel, sier Ingéla.

Hun har aldri har vært i Viborg, men synes det ser ut som en koselig by ut fra

bilder hun har sett.

Hun har bestemt seg for å sette av fem år, for å komme inn på BA i character animation etter halvårskurset. De fleste studentene på BA er 16-25 år, hun ser det derfor som realistisk at det kommer til å bli en ventetid på flere år på å få plass der.

– Jeg er villig til å vente, det er et nåløye å komme gjennom, legger hun til.

Drømmejobben. Inspirasjonen finner hun mange steder, mennesker hun møter tilfeldig på gata, opplevelser,

side 12 | Yderst nr. 10, 2017

Du kan følge Ingéla på: https://www.instagram.com/biodokai http://biodokai-draws.tumblr.com

musikk. Nettbaserte kunstnere, som har vært til spesielt stor inspirasjon, er Atey Ghalian,og grafikeren Notmusa. Stilene til de to er veldig forskjellige.

– Andre jeg ser opp til er serietegneren Aminder Dhaliwal, animatøren Rebecca Sugar, hun er viktig, og er den som har jobben jeg drømmer om, ler Ingéla.

I høst har hun vært litt usikker på hvor hun skulle bo framover, men nå som hun har fått vite at hun er tatt inn, drar Ingéla drar rett til Danmark etter jul.

Hun har bodd i Trondheim siden hun var ferdig på folkehøgskolen i mai.

– Jeg gikk på kunstlinja ved Skiringssal folkehøgskole i Sandefjord. Jeg vil ikke være en klisjé, men det har vært det beste året i mitt liv, sier hun og ansiktet lyser opp.

Men hun stortrivdes også ved musikklinja ved Sortland videregående skole, spesielt sisteåret.

– Jeg flytta fra Bø allerede som 16-åring for å bo på hybel på Sortland, sier Ingéla.

Med en gang hun nevner musikklinja, der hun var avgangselev i fjor, er det som om minneboka slås på og øynene blir drømmende og glade.

– Å være elev der og en del av det fine miljøet og de mange fine folkene, har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag, sier hun.

Stemmen var hovedinstrumentet da hun begynte. Men det var før hun var vokalist på en konsert og opplevde en knekk i stemmen. Skikkelig ubehagelig opplevelse.

– Det føltes så ille, jeg mistet trua på at jeg kunne synge rent og det førte til at jeg ikke ville være vokalist lenger, men jeg synger fortsatt altså.

Hun byttet og fikk bassgitar som hovedinstrument.

– Det tøffeste instrumentet, uten tvil, understreker hun.

Melankolsk perfeksjonist. Det er november, vi finner både tonen og varmen under glødelampene utenfor Egon. Det heter da ikke Solsiden for ingenting.

En ung trønder med tynn bart, tar imot bestilling på en kaffe mokka og en normalkaffe.

Hun leter med ene handa i sekken, fisker opp tegneblokka i Moleskin og de gode blyantene. Med stødig og sikker hand trylles et nytt motiv fram.

Det var tegningene som viste veien for Ingéla, via Instagram. Tegningene hennes er ofte melankolske, og de berører deg på en ordløs måte. Hun er dritdyktig, rett og slett. Og det virker som hun kan tegne det meste.

Yderst nr. 10 2017 | side 13

– Jeg merker på kommentarene at tegningene mine får fram følelser i andre mennesker og det liker jeg, sier hun.

Det er ikke sånn at Ingéla slapper helt og fullt av når hun tegner. Hun er perfeksjonist, bruker massevis av tid på å få detaljene akkurat slik hun vil.

– Noen ganger blir jeg superirritert på meg selv, når jeg ikke greier det, sier Ingéla.

Men hun er fornøyd med mange av tegningene, og legger ikke skjul på at hun digger når hun får mange likes på nettet.

– Ja, hvem er ikke avhengige av likes, gliser hun og legger til at hun skulle ønske hun slappa helt av når hun tegner.

Dog skjer det noen ganger.

– Tegner du hver dag?

– I wish, ler Ingéla.

– Jeg tegner ofte, i alle fall.

Hun tegner mest figurativt, mennesker, folk og blomster, men legger gjerne litt magi inn i motivet. Hun får også bestillinger, og synes det er inspirerende å få et tema fra andre.

Hun liker å sitte på kafé og tegne. Høre på lydene, høre og se ulike mennesker rundt seg.

– Men det er koster jo å drikke kaffe, så det begrenser seg litt hvor ofte jeg kan gjøre det.

For øyeblikket har hun to deltidsjobber, den ene på HiFi-klubben, og den andre på et celebert spisested.

– Jeg serverer der, det har jeg aldri gjort før, men det går fint, sier hun.

Hun er ikke redd for å prøve nye ting og håper å få mer jobb, det er dyrt å bo i by.

– Hehe, ja jeg lever liksom opp til myten om den stereotype, fattige kunstneren nå, sier hun.

Ingéla liker frihetsfølelsen en by kan romme. Det å få være anonym og vandre rundt blant fremmede.

– Men det kan også føles ensomt noen ganger, medgir hun. Det å ikke ha så mye å rutte med, gjør at man nesten blir tvunget til å gå inn i kunsten sin, det kommer kanskje til nytte på en måte, forklarer hun.

Fargerik ungdomstid. Hun er opptatt av å klare seg, være selvstendig og voksen. Tjene egne penger. Nyte sitt liv her og nå, men tankene om framtida er ofte i hodet selvsagt.

– Kanskje er det sånn at man forandrer på mange ting i livet først, for så å finne seg selv igjen?

Tenårene, som sant og si ikke er så innmari lenge siden, ser hun tilbake på og er glad for at de er over.

Ungdomsskolen var ei tid hvor hun både følte seg og så annerledes ut enn de fleste i klassen. Hun var så på leit etter hvem hun var, i likhet med mange andre.

Derfor forandret hun utseende rimelig ofte. Tegnet japanske tegneserier.

– Jeg var helt obsessed på det ei stund, men er helt ferdig med den stilen altså, sier hun og rister på hodet på en måte som sier at dette er et tilbakelagt stadium.

– Men jeg fant min gjeng på den tida, vi fant hverandre og hadde nærmest en ”pride” i det å være annerledes, sier hun og ler litt av det hele.

Nå har hun naturlig hårfarge, og håret

har fått vokse seg langt. Det kler henne.

Hun har fått mange nye venner de seneste årene, men hun trives også med å være i sitt eget selskap og gjøre ingenting.

– Jeg liker å være med folk og jeg liker å være uten, sier Ingéla.

Hun medgir at hun ikke savner Vesterålen så ofte, men synes det er koselig å komme hjem til moren og stefaren og sine småsøsken i Bø. Hun skal hjem til jul og gleder seg.

– Det var fint å bo i Bø og vi ungdommene hadde mange muligheter der, fritidssaktiviteter som var artige, sier hun.

15 år gammel vant hun en konkurranse om å tegne plakaten til Ringelihorn, det var en kul opplevelse og gjorde henne stolt.

Det neste halvåret vet hun hva hun skal gjøre. Retningen er lagt. Kunst er dødsviktig. Ingéla er kunst. På armen har hun en tatovering hun selv har tegnet.

– Jeg vil den veien, men dersom alt skulle skjære seg i forhold til å skape et levebrød av kunsten, tar jeg opp fagene fra videregående og utdanner meg til patolog.

– Patolog. Du vil bli patolog?

– Ja, det ser jeg på som en veldig viktig og meningsfull jobb, og det morbide kan også være veldig vakkert, sier hun tankefullt.

Ansiktet bak brilleglass med små regndråper på, sender ut et lurt smil og hun slenger sekken over ryggen før hun fortsetter å gå. Mot framtida, mot drømmene. •

side 14 | Yderst nr. 10, 2017

Yderst nr. 10, 2017 | side 15

– Jeg forsto ikke den plutselige forandringa i stemninga. Lydene, handlinga, kroppen hans som presset seg mot meg. Jeg frøs til is og lurte på hva i alle dager dette var Line ble misbrukt fra hun var fire år. Tidlig i tjue-årene gikk hun til politiet for å varsle om overgrepene. Politiet gjorde ingenting. 12 år senere blir samme overgrepsmann dømt til seks måneders fengsel for overgrep på ei jente. Ei jente som ikke var født på det tidspunktet første gang politiet ble varslet.

Tekst: Kristina R. Johnsen Foto: Kristina R. Johnsen kristina@yderst.no - 991 67 009

side 16 | Yderst nr. 10, 2017

Han brukte leken som innfallsvinkel, forteller hun. Og oppmerksomhet, godteri og fotografering. Han var sjarmerende og hjelpsom. Flink med barn, og den første til å melde seg til å passe dem.

“Overgrepene har vært svært mange.

Tiltalte har utnyttet tillitsforholdet som ble etablert… Tiltalte hadde kynisk utnyttet situasjonen… Skapt intime situasjoner mellom seg og fornærmede…

Det var etablert en omsorggsituasjon for fornærmede.”

Disse linjene er ikke hentet fra Lines rettssak. Hennes sak kom aldri for retten.

Disse linjene er hentet fra dommen Yderst har bedt om å få oversendt fra Vesterålen Tingrett. En dom som falt mange år senere, for neste generasjons overgrepsoffer. Vi velger å ikke navngi mannen, men vi ønsker å presisere at det ikke er noen av Lines slektninger, for å unngå mistanke.

– Jeg er bitter for det i dag. Veldig mye smerte og lidelse kunne vært unngått hvis vi ble tatt på alvor den dagen i 2002, sier Line Thorsen til Yderst.

Hvor mange runder hun har gått med seg selv, er det ingen som vet. Kanskje har til og med selve livet hennes kretset rundt det ene spørsmålet: Å fortelle eller ikke fortelle?

Det tok henne over 20 år å i det hele tatt begynne å åpne lokket. Det skjedde en kveld, på ei trapp, i munter sjabbing med et søskenbarn.

Vi skriver starten av 2000-tallet, og to unge kvinner står ute på trappa sammen og prater. To søskenbarn, den ene av dem er fastboende, den andre er på ferie. Praten går. Sakte, men sikkert beveger snur oppmerksomheten deres over til en mørk krok. De innser at denne mørke kroken er kjent for dem begge. De har opplevd det samme. De samme overgrepene, fra samme mann.

De bestemte seg der og da for å ta saken videre.

Mars 2002 tropper Line Thorsen og Ine Danielsen opp hos politiet i Bø.

– Det satt så utrolig langt inne å gå inn den døra, sier Line.

De setter seg ned og forteller.

Politibetjenten gjør ingen notater eller referater underveis imens de forteller.

– Han virket temmelig uinteressert, og satt og puslet med sitt, forteller Line.

– Men vi tenkte ikke noe over det. Ingen av oss hadde noen erfaring med å snakke

Jeg har levd i et skuespill lenge n Det gjør noe med meg å kunne s snakke om det. Det er godt å få - Line Thorsen

nok. sitte å det ut.

Yderst nr. 10 2017 | side 17

med politiet, og hadde ingen grunn til å reagere.

Dagene, månedene gikk, uten at de hørte noe. Månedene ble til år, og til slutt kom dagen da overgrepssaken gikk ut på dato. Den ble regnet for foreldet, for politiet hadde tatt tak i den.

12 år senere blir altså vedkommende dømt for overgrep mot et barn som ikke var født på dette tidspunktet.

Line og Ine vitnet i rettssaken for vedkommende, noe som ifølge dommen styrket troverdigheten til fornærmede i straffesaken i 2014. I rettssaken kommer det fram at mannens atferd hadde blitt meldt til politiet tidligere. Først da viser det seg at det ikke ble gjort et eneste notat eller referat av henvendelsen, og at det eneste overgriperen har på rullebladet, er ulovlig fisking i et vann.

8. mars 2013 anmelder Line Bø lensmannskontor ved politibetjenten til Politiets spesialenhet for etterforskning.

Politiet som etterforsker politiet, om du vil. Anmeldelsen gjelder grov uforstand i tjenesten.

– Det kunne ikke falle oss inn å “purre” på politiet. Vi var glade for at vi hadde fått sagt ifra, for det var tøft å fortelle, sier Line.

Etter hvert henlegges også denne saken på grunn av foreldelse.

Betjenten redegjør underveis i etterforskninga hva som har skjedd.

Dette er hentet fra en epost Line har fått fra er politibetjentens advokat: “Husker at han ble orientert om en person som skulle ha kjent på/tatt på/tatt bilder av/vist seg frem eller gjort handlinger med seg selv mens andre så på.”

Videre skriver han at det ikke ble opprettet noen sak på dette, etter Lines eget ønske. Han legger til: “Her er jeg ikke helt sikker, dette vet sikkert Line noe mere konkret om. Dette er jo tross alt 15 år siden.”

Betjenten avslutter e-posten på følgende måte: “Av respekt for de involverte personene kan jeg sikkert skrive en rapport på to linjer om at han ikke husker noe konkret av den informasjonen jeg dengang fikk”.

Saken endte med et politibetjenten fikk tilsnakk.

At saken aldri ble notert eller referert,

fikk altså tre utfall: Når saken ikke refereres, kan det heller ikke tas stilling til hvorvidt saken burde forfølges videre.

Saken til Line ble foreldet, og hun mistet alle rettigheter til oppreisning. Og den ytterste konsekvens: Gjerningsmannen fikk fortsette.

Dette ryster Lines bistandsadvokat, Trude Marie Wold: – Line sin sak er helt tragisk. Hun er sviktet av det offentlige. Og dette sviket fikk det tragiske utfallet at det skjedde nye overgrep, mot nye barn. Jeg har mine tanker om at de overgrepene aldri ville skjedd hvis Line ble tatt på alvor da hun var i kontakt med politiet.

Hun er glad for at Line står fram: – Det er viktig at noen tør å stå fram.

Line er ei tøffa, ei flott dame med masse positive ressurser som har opplevd ting hun ikke skal oppleve. Hun snur dette til noe positivt når hun går ut med det for å hjelpe andre. Jeg skulle ønske at flere sto fram, og at flere anmeldte overgrep og misbruk.

– Ser dere ofte at det skjer, at politiet ikke tar overgrepsofre på alvor?

– Stadig sjeldnere. Det er selvfølgelig personavhenging, men vi opplever at politiet er veldig dyktige på dette nå.

Hun understreker at i Lines sak burde politiet ha tatt saken videre, uansett om det var ønsket en anmeldelse eller ikke: – Etterforskning burde funnet sted, uavhengig av hvorvidt Line og Ine ønsket det, for å unngå fremtidige overgrep.

Dette er også lovpålagt, politiet er pliktig å følge saken opp ved mistanke. Dette må politiet rett og slett bare ta på sine skuldre. Både sviket overfor Line, og de nye overgrepene som skjedde.

Advokat Trude Wold forteller at advokatkontoret Wold har sett svært mange lignende overgrepssaker. Hun ønsker at alle som har opplevd slike ting, tar tak i det.

– Mørketallene er kjempestore. Men det jobbes mer bevisst og det er mye mer fokus på det. Som Kripos sier det: Overgrep må ikke ties ihjel, de må prates ihjel. Åpenhet er det eneste som fungerer.

– Vi hører gjerne at sakene forties fordi ofrene eller omgivelsene rundt kvier seg. At anmeldelse, rettssak og oppvask kan virke opprivende. Kanskje bekymrer de seg også for det økonomiske, at de ikke skulle ha råd til å ta saken videre. Hva tenker dere om det?

– Jeg anbefaler alle å ta det videre.

Om noen sitter hjemme og har det forferdelig, kvier seg - ikke gjør det.

Ta det videre. Du har rett til tre timer fri rettshjelp for å drøfte anmeldelse.

side 18 | Yderst nr. 10, 2017

Vi ville advare andre jenter. Derfor tok vi det steget og gikk til politiet. Jeg vet ikke hvorfor det aldri ble satt i system, og hvorfor det ikke ble tatt på alvor.

- Ine Danielsen

Advokaten kan rådgi deg om hva du burde gjøre videre.

– Er det sånn at hvis man varsler overgrep, så beskytter man framtidige ofre?

– Ja, uten tvil.

– Gir dere noen gang råd til folk om å ikke følge opp?

– Det er noen yderst få tilfeller. Da må det dreie seg om at man ikke vet nok om hvem gjerningsmannen er eller ser ut, for eksempel.

– Hva er egentlig poenget med foreldelsesfristene når det kan slå så ille ut som de har gjort i Lines sak?

– Foreldelsesfristen er nok forferdelig urettferdig for mange. Man kan se på det som en bom som faller ned. Da er saken rett og slett ferdig. Samtidig er det i endring. De alvorligste straffesakene blir ikke foreldet. Husker du Therese, hun jenta på ni år som ble savnet og aldri ble funnet for mange, mange år siden?

Da det ble fokus i media på at saken ville bli foreldet, ble loven endret. Slike saker foreldes dermed ikke i dag.

Politiinspektør Per Erik Hagen er leder for Lofoten og Vesterålen politidistrikt beklager det som har skjedd. Han sier han ikke kjente til saken fra før.

– Dette er for det første en veldig sterk historie. Dette beklager vi på det

sterkeste. Det må ha vært forferdelig å komme til politiet og ikke bli trodd, sier han til Yderst.

– Dette må politiet rett og slett bare ta på sine skuldre, mener bistandsadvokaten til Line. Hva tenker du om det?

– Jeg tenker ja, at dette var politiet sitt ansvar. Og nei, det hadde ikke blitt stilt hvis de kom til oss i dag. Det er ikke noen trøst for de det gjelder. Vi beklager på det aller sterkeste, på vegne av politiet som organisasjon. Det er helt på sin plass.

– Politibetjenten innrømmer selv at han ikke fulgte det opp. Hvordan kan Spesialenheten for etterforskning av politiet bare henlegge saken?

– Foreldelse av saker gjør at de henlegges.

– Man må bare respektere rettsstaten?

– Man må jo det. Hvis man skulle satt rettsstaten til side og gå for folkeopinionen, tror jeg vi hadde fått et samfunn vi ikke vil ha.

Politilederen forteller at det har skjedd mye i etaten når det gjelder hvor alvorlig de tar overgrep.

– Verden har gått framover. Det har vært ei veldig god utvikling i forhold til politiet. For det første fordi vi er bygget på en helt annen måte, og har et helt annet kompetansekrav hos de som jobber med dette. Vi blir kurset i dette feltet, med utdanning på høyskolenivå.

Vi har flere med etterutdanning fra politihøyskolen. Heldigvis har flere ansatte i Vesterålen med utdanning innenfor dét.

På dette tidspunktet besto politiet i Vesterålen av seks selsvstendige kontorer med lite bemanning.

– I dag får man hjelp og bistand fra nabokontorene på en helt annen måte, men det er ikke dermed sagt at vi ikke gjør feil. Men noe sånt som dette hadde ikke skjedd nå.

– Jeg har levd i et skuespill lenge nok.

Det gjør noe med meg å kunne sitte å snakke om det. Det er godt å få det ut.

Line husker bruddstykker fra den første episoden. Det var en sommerdag, og hun var fire år gammel.

– Jeg forsto ikke den plutselige forandringa i stemninga. Lydene, handlinga, kroppen hans som presset seg mot meg. Jeg frøs til is og lurte på hva i alle dager dette var. Men når du er fire år, så gjør du som de voksne sier.

Det fortsatte jevnlig til hun var 16 år.

Truslene om hva han skulle gjøre hvis hun fortalte det til noen, gjorde henne panisk, årvåken og på vakt. Så hun lot det være stilt. Hun snakket ikke om det som hadde skjedd. Helt til den

Yderst nr. 10 2017 | side 19

årvåkenhet. Ørene på stilk og alltid på vakt. Å reise noe sted alene, eller gjøre noe på egen hånd, gir henne en helt spesiell form for uro i kroppen. Hun har tegn på posttraumatisk stressyndrom, men de psykiske følgene er begrenset.

Det har hun svart på hvitt i en attesten fra psykologen, som Ikke lang tid etter at dette bildet av Line ble tatt, startet overgrepene. beskriver at ja, hun har ettervirkninger etter misbruk - men hun er sterk. Den ble kvelden hun sto på trappa sammen med sendt som vedlegg i søknaden til staten søskenbarnet sitt. om voldsoffererstatning i 2014. Hun får Hun hadde problemer med avslag. konsentrasjonen på skolen. Kroppen hennes reagerte og tok styringa i forhold – Jeg føler at systemet beskytter ham til kontakt med andre mennesker. Og som overgriper, men ikke meg som kjærester. fornærmede. Han har alle rettigheter, – Da tenårene kom, og dette med gutter kan bo hvor han vil, og om så - fortsette i ble et tema, skjønte jeg at det ble gjort samme mønsteret. ei slags oppfatning av at jeg var “kjip på Prosessen i etterkant har forsterket det”. Det slo meg som en knyttneve. Der Lines følelser av å være alene. Om å ikke andre kjenner glede over noe naturlig, kunne ha tillit til omgivelsene. har jeg et stort, svart ingenting. Og jeg – Selvbildet mitt er nokså dårlig, og har ikke kunnet svare for meg når folk jeg har problemer med å stole på folk. har spurt hvorfor.

Jeg føler at jeg har null rettigheter.

– Så dette er forklaringa, sier hun.

Det eneste jeg sitter igjen med er egne tanker. Jeg skulle ønske man kunne få Det har et medisinsk navn. Hyper-

mer hjelp, men hvem skal man gå til?

– Hva tenker du om omgivelsene dine? Om de du hadde rundt deg?

– Jeg er bitter for å ha blitt avfeid av politiet. Det er jeg. Men det finnes ingen andre som må “tas”. Det var er tabuet og tausheita og mangelen på opplysning som er problemet, og det må vi få en slutt på.

Denne saken er en milepæl for henne, og hun håper at hennes nye åpenhet kan gjøre at hun føler seg mindre alene.

– Nå, som jeg kan fortelle, kan det jo hende at det er fler som føler det samme som meg. Da vil det kanskje føles mindre ensomt?

Den egentlige grunnen til at hun har klart seg så bra, er hun veldig klar over selv.

– Det er humoren. Jeg ler av det meste, har en ille galgenhumor, og når ting blir som verst, kan jeg finne på å le av det. Uten humoren, hadde jeg sittet i et hjørne og gynget, det er jeg helt sikker på, sier Line. Og ler.

Vi har en klar og tydelig kvinnestemme i andre enden av røret. Ine Danielsen snakker gladelig med Yderst om saken.

Hun var eldre enn Line da hun ble

side 20 | Yderst nr. 10, 2017

Overgrep og incest er ei svart stripe i kystkulturen. Det er mistenkelig mange overgrep i VesterĂĽlen gjennom tidene.

- Historiker Johan Borgos

Yderst nr. 10 2017 | side 21

utsatt for overgrepene, og husker mer. Hun fant også måter å handtere overgrepsmannen på. Hun hang kleshengere av metall på dørhandtaket, for å hindre vedkommende å snike seg inn uten at det ble rabalder.

– Jeg sier ikke at det ikke er like vanskelig å leve med. Men jeg var ikke fanget i situasjonen på samme måte som Line.

Naiviteten min sa at hun ikke hadde blitt utsatt for det samme som meg. Men dessverre. Hun var så lita og forsvarsløs.

Jeg var ti år. Men hun var ei lita jente, helt uskyldig.

I etterkant har hun og Line fått snakket mye sammen om det de har opplevd, om om det som har skjedd i etterkant.

– Jeg synes det er helt latterlig hele greiene. Vi ville advare andre jenter.

Derfor tok vi det steget. Jeg vet ikke hvorfor det aldri ble satt i system, og hvorfor det ikke ble tatt på alvor, sier Ine Danielsen.

Hun ville anmelde saken på nytt, som voksen, søraforr der hun bor. Det ble som et ekko av måten de ble mottatt på starten av 2000-tallet: – Jeg, en voksen dame, ringer og skal anmelde en overgriper. Da fikk jeg spørsmål om jeg egentlig var sikker på det jeg sa. Jeg ble så forbanna at jeg slang på røret, sier hun.

Senere mottok hun en beklagelse fra politiet for dette. Og en beskjed om at saken var foreldet.

– Det er noe med holdninga som må endres. Det har vært så stille, og det har skjermet overgriperne og ofrene har betalt prisen. Det må bare skjæres rett gjennom. Det kan ikke skrives nok.

Det kan ikke fortelles nok. Det kan ikke prates nok. Hadde det ikke vært så komplett tabu på den tiden, tror jeg det ville sett annerledes ut. Om media blir fortalt, tror jeg flere vil komme fram og si fra. For hver person som tier om overgrep, er det overgriperen som beskyttes, ikke ofrene, sier Ine. Mannen ble i 2014 dømt til 120 dagers fengsel og til å betale 60.000 kroner oppreisning til fornærmede. De påtalte forholdene var pågått under “særdeles skjerpede omstendigheter”. I et tillitsforhold, der mannen på kynisk måte skapte anledninger til intimitet, ifølge dommen.

Straffen ble utmålt etter sammenligning med lignende saker. Dommen var enstemmig vedtatt.

– Jeg er lei. Lei av at det ikke skjer noe mer, at det ikke blir hardere straffer og mer opplysning. Mer åpenhet, lettere å

stoppe dem. Unger blir merket for resten av livet, og får så store konsekvenser av det at det er helt trasig. Den latterlige strafferamma må endres, sier hun.

Historiker Johan Borgos fra Skogsøya i Øksnes beskriver overgrep og incest som ei “svart stripe i kystkulturen”.

– Problemet er gammelt og utbredt i alle samfunn. Men særlig i kystkulturen - fiskebondekulturen og utløperne fra den. Og nettopp i den kulturen er det du finner overgrepene. Det er mistenkelig mange overgrep i Vesterålen.

Borgos har sett overgrep, incest og misbruk i et historisk lys. Gjennom talløse kirkebøker og historisk materiale.

– Jeg har sett historisk på dette. Det oppsto nemlig en spesiell mekanisme i kystkulturen som muliggjorde langvarige og utstrakte overgrep som kunne gå i generasjoner. Den som sa ifra, kunne fryses ut. Det handler om overlevelse, om å holde familien samla og berge økonomien. Men det som før var nødvendig for å berge liv og økonomi på 1700-tallet, er ikke ei nødvendighet i dag.

Og akkurat denne iboende skrekken om å snakke om temaet, mener Borgos er nedarvet i oss.

– Denne holdninga om taushet har vart ved. Den sitter i fremdeles. Det gjelder bare å bli kvitt dette. Det må snakkes om, det er det eneste som nytter, sier han.

Men for de som faktisk ble dømt, var strafferammene annerledes enn i dag. Selv om strafferammen for grove seksuelle overgrep mot barn under 14 år er på 21 år, er det ingen som får en straff i nærheten av dette. Før i verden, var det derimot kort prosess.

– Det ser du i protokoller fra 1700-tallet.

Da var lovene mye strengere - da var det dødsstraff. Men man kan jo spørre seg hvor mye det hjalp. Når lysta var der, og det var noen innenfor skuddhold, så kunne det oppstå.

Han har studert lokale kirkebøker og materiale fra så langt tid tilbake som det er registrert. Mannfolkene gjorde det.

Kvinnfolkene holdt kjeft.

– Fødsler utenfor ekteskap er en indikator, sier han.

– Hvis det ikke dreide seg om overgrep eller incest, ble man som oftest nødt til å gifte seg med den man hadde satt barn på, sier han.

Det har forundret ham at ukulturen

side 22 | Yderst nr. 10, 2017

kunne oppstå i et samfunn med mye likeverd, der kvinnene hadde mye ansvar og var høyt ansett. Han har kommet fram til en teori om hvordan denne ukulturen har oppstått; – Det har sammenheng med at kjønnene var på hver sin plass store deler av året. Du hadde reine mannssamfunn, og det må ha oppstått en del… lave terskler. De samme tersklene finner du i kommentarfeltene på internett i dag.

– Hos nett-trollene?

– Ja. Ta denne Miljøpartiet De Grønnesaken, for eksempel. Svært mange av argumentene mot en ung, kvinnelig politiker går på kjønnslige forhold. At hun skal gjengvoldtas, og skal straffes ved det seksuelle. Det går igjen. Det er sånn Donald Trump opererer også. Et fullstendig forkvakla syn på kvinnfolk.

For ham eksisterer ikke begrepet likeverd. Det blir endimensjonalt.

– Og det samme oppsto i kystkulturen?

– Ja. En liten forloren macho-kultur.

En rekke uavhengige kilder fra Tysfjord sier til VG at det over tid har utviklet seg en stor grad av taushet rundt seksuelle overgrep i området. Johan Borgos har fulgt Tysfjord-saken med interesse.

– Du ser det samme i læstadianske samfunn også. Det er ingenting galt med læstadianismen, men den er mannsdominert. Menn har makta, sier Borgos.

– Det er noe veldig sunt med å stå fram med det. Ofrene tar tilbake makta, sier

Ellen B. Pedersen, kommunelege i Øksnes, og nikker til Herbjørg Wassmo.

– Når noen som har kommet seg videre i livet, står fram, så letner det for andre.

Det åpner for at flere kan gjøre det samme, sier hun til Yderst.

Hun mener en av grunnene for å kvie seg til å si ifra, er frykten for ikke å bli trodd.

– Dessverre er det mange som har fortalt, og ikke blitt trodd.

– Hvorfor blir de ikke det?

– Det skaper uro og kan skape familiekonflikter. Noen voksne velger å ikke tro på det, fordi det ikke passer for familier eller lokamiljø å få høre sånne ting. Det skaper uro, for overgriperne er ofte ansatte, voksne, velfungerende mennesker.

Hun tror at overgriperne kanskje tenker at det de gjør er helt normalt.

– Ofrene får gjerne høre fra overgriperen at dette er vanlig. At det er en del av utviklingen av livet, og at det er helt normalt at fedre, besteforeldre og onkler gjør dette.

– Tror de virkelig på det selv?

– Ofte gjør de det. Det kan være fordi de har opplevd det selv.

– Så årsaken er ofte at overgriperne har opplevd det selv? Finnes det flere grunner?

– Det er sammensatt. Men behov er ofte en stor årsak. Det ligger et behov, og behovet får man ikke dekket i mere aksepterte eller lovlige former.

– Er det bare menn som foretar overgrep?

– Vi tror det er flere mannfolk enn kvinnfolk som er overgripere, og flere

jenter enn gutter som er ofre.

Hun anbefaler voksne om å snakke åpent om temaet, og om å lytte til barna - og å tro dem.

– På forebyggingssiden er det viktig å snakke med voksne om å tro på unger og ungdommer. Tro på den som forteller.

Om noen forteller eventyr, vil langt de fleste fortelle sannheten.

Line har med glede fulgt serien “Jeg bestemmer selv” på NRK Super som skal informere barn om overgrep, og lære barn å sette grenser.

– Jeg forsto ingenting, visste ingenting, selv om hver celle i kroppen min sa at det var galt. Nå er det nye tider, og barna skal vite at det ikke er greit å ta på tissen til voksne, og motsatt. Jeg vaks opp med at nei ikke var et alternativ. Når noen har sagt “Hopp, Line!”, så har jeg hoppet.

Har jeg fått beskjed om å gjøre noe, har jeg gjort det uten å mukke. Det er først nå at jeg ser mønsteret, og det skal ikke få fortsette. •

Yderst nr. 10 2017 | side 23

B guiden Bøguiden er en lokal oversikt over næringsdrivende, lag og foreninger i Bø.

Besøk boguiden.no for å lese mer om bedriftene.

Varene våre finner du hos Spar på Vinje og hos Prix på Straume.

side 24 | Yderst nr. 10, 2017

Yderst nr. 10 2017 | side 25

Y d e r s t: S ø r a f ø r r K i m i v i n t e r d va l e :

Når nettene blir lange / Wenn die Nächte lang werden Hvem i huleste er det som ringer på døra, og uten forsvarsel?

Jeg sitter musestille. Hånden snikes mot fjernkontrollen for å senke lyden på tven. Trykker ned volumknappen litt av gangen til den er helt mutet. Holder pusten nærmest og rører nærmest ikke en muskel. Det ringer på igjen, så en kort pause før det ringer på nok en gang. Klokka er ikke fem enda og det har allerede blitt mørkt. Det lyser fra adventstjerner i nabolaget, selv om det er over en uke til advent.

Hvem i huleste kommer smygende forbi, ringende på døren? Og uten forvarsel?

Det er sånt som hører fordums tider til. Listen av mulige ringere dukker opp i tankene; Jehovas vitner, NRK lisens eller lokale idrettslag med loddbøker?

Leksikon- eller støvsugerselgere? Siste rest av halloweenunger ute etter knask eller knep? Kanskje er det bjørnen som banker på, med noen go’e råd?

Jeg sniker meg bort til vinduet, åpner en fire milimeter gløtt i gardinen og myser gjennom et halvstengt høyre øye.

Sannelig er det ingen ringere enn naboen i etasjen over. Han der tyske som bryter på morsomt vis på det lille norske han kan. Vi har blitt dus og hilser med nikk, smil og hei-er, men vi er ikke ringe-påhos-hverandre-bekjente. Hva ville han meg? En viktig beskjed? Kanskje han har vannlekasje som vil komme dryppende ned gjennom taket? Eller kanskje han bare har fått noe av posten min?

Jeg blir noe av en hermit når mørketida setter inn. Kjemien i kroppen min endrer seg, og celle etter celle går inn i ett stadie av vinterdvale. Som man ikke forstyrrer en bjørn i hi på vinteren, så ringer man ikke på dører på måfå.

Skoletysken min er ikke noe å skryte av, den går som følger «Ich heisse Kim, ich komme aus Norwegen, ich bin fünfzehn Jahre alt». Hver gang jeg har gått forbi min tyske nabo i trappen kommer denne setningen som en mantra, ett oppheng.

Er kanskje på tide å lære hva trettien er på tysk. Utover skoletysken besitter jeg ymse utsagn jeg har snappet opp fra tv.

«Er hat kein Alibi» (han har ikke noe alibi). «Sie wurde vergiftet» (hun har blitt forgiftet). Kanskje naboen trenger bistand til å løse en mordgåte. Eller hjelp til å få en kniv ut av ryggen? (Ich habe ein Messer in meinem Rücken.)

Nå har det uansett gått for lang tid til å åpne opp, så jeg sitter bare der og lager ikke en lyd. Sekundene tikker sirupsakte.

Endelig gir ringeren opp og går sin vei, lyder fra gangen som viker bort.

Ytterdøra som går opp.

Litt tid etter ringeklokke-styret kler jeg meg for å gå til butikken. Jeg skal handle inn til julebakst. Jeg titter ut gjennom kikkehullet, kysten er klar. Jeg låser døra bak meg og tripper ned trappa. Hvem møter jeg ikke i ytterdøra enn ringeren

selv, min nabo, mein Nachbar. Typisk!

Typisch! Vi nikker og smiler, og til svar på min hei sier han at han ringte på hos meg litt siden. Jeg prøver se uforstående ut og sier at oida, da må jeg nok ha vært i dusjen kanskje. Han sier det ikke var noe viktig. Wichtig. Han skulle bare låne zucker (sukker) sier han og viser meg handleposen han bærer. Vi ler lett og sier ha det. (Auf wiedersehen.)

Nå har jeg kommet hjem og startet bakingen. Smøret er smeltet, fire egg er knekt og melet er målt opp. Så ser jeg at shit, jeg glemte pinadø å kjøpe sukker.

At det går an! Typisch! Snøfallet ute har gått over i sludd, og veien til butikken virker uhorverlig lang. Heldigvis har jeg jo en nabo med sukker. Jeg åpner Google og lærer hvordan man spør om å få låne en kopp med sukker på tysk. Samtidig sjekker jeg hva trettien er.

Ich heisse Kim, ich komme aus Norwegen, ich bin einunddreißig Jahre alt. Kann ich mir eine Tasse Zucker leihen? • Tekst & foto: Kim Olsen kimothy.aolsen@gmail.com

side 26 | Yderst nr. 10, 2017

Slår ring om Bjørkengen: Medlemmer fra hundeklubben (som bruker ridehallen), heste-eiere, ride-elever, brukere, besøkende og hestevenner viser sin støtte til gården på Øyjorda, Bø i Vesterålen.

Yderst nr. 10 2017 | side 27

Bjørkengen opp – Jeg var den alle gikk rett forbi. Helt til jeg kom hit.

Jeg fikk en klem, og plutselig begynte jeg å finnes, sier Maria Nerdahl. Bjørkengen gård står i fare for å bli nedlagt. Yderst har bedt brukere av tilbudet om å fortelle sine historier. For å gjøre de usynlige synlige.

Tekst: Kristina R. Johnsen Foto: Kristina R. Johnsen kristina@yderst.no - 991 67 009

Den svarte novembervinden kommer verden i møte med en voldsom iver. Hestemanene blafrer som om virkeligheten spilles av i fort film. De er forbløffende varme, disse dyrene.

Kanskje på mer enn én måte.

Et dusin mennesker sitter rundt bordet på pauserommet i “gammelfjøsen” på Bjørkengen. I samme bygg står firbeinte skapninger som disse menneskene betrakter mer som familie og kompiser enn noe annet.

Bjørkengen gård har siden 2007 vært en trygg havn for psykisk syke og folk som av andre grunner har havnet utenfor arbeidslivet. Et sted som beskrives som et slags ekte “Mumidalen”. Med ridetilbud og et hestemiljø, og et sted der folk kan komme seg ut i arbeidsmarkedet igjen. Og hvis de ikke kommer seg ut i arbeidsmarkedet, har de hatt et sted å gå til.

Det finnes grunner til å være ute av arbeidslivet. Er det fordi de nekter å jobb? Fordi det ikke er tak i dem?

Trenger de bare et spark i ræva?

– Noen ganger handler det jo om at vi trenger et spark i ræva. Men det finnes grunner til å være ute av arbeidslivet.

Sykdom, manglende skole og utdanning,

psykiske problemer som har vart i mange år, eller bare følelsen av å ikke være verdt noe. Mye er emosjonelt. Følelsen av at man ikke er verd noe, kan føre til at man slutter å prøve, sier Mildrid Nygård (27).

Nå står Bjørkengen gård i fare for å bli nedlagt. Yderst har bedt brukere av tilbudet om å fortelle sine historier. For å gjøre de usynlige synlige.

– Vi trenger dette tilbudet. Tro meg.

Sitter man inne uten å ha noe å gjøre, går man på veggene, sier Karl Johan Karlsen.

Han kommer fra Skånland kommune, og er beboer hos Aleris Omsorg. De koblet ham opp til Bjørkengen gård, der han hjelper til tre dager i uka.

– Det var viktig for meg å kunne komme til Bjørkengen, også for å sosialisere. Det har hjulpet meg masse, og jeg har blitt glad i gården. Jeg føler at vi som sliter med helsa og det psykiske blir tråkket på ellers, og misforstått av NAV, sier han.

Katten Tindra hopper opp på bordet og maler. Hun har et rundt, nesten menneskeaktig fjes. Det ser ut som hun sitter og elle meller hvilket fang hun skal hoppe ned i. Hun blir sittende ei stund med smale øyne ved siden av kaffekanna.

– Jeg har gått fra å være “den sinte” til å komme i kontakt med følelsene. Etter

mobbingen på barneskolen hadde jeg bare negative tanker og var ekstremt streng med meg selv. Nå reflekterer jeg, og ser ting i sammenheng. Hvor mye Tiu, hestene og miljøet har betydd for meg, kan ikke beskrives. Jeg er et nytt menneske, sier Mildrid.

Hennes mor, Oddny Nygård, nikker.

Hun er nylig erklært ufør.

– Særlig kaféen, som jeg hadde ansvar for. Det var et tilbud til alle i bygda. Det har vært et samlingspunkt for folk som ellers ikke ser folk. “Kan man ikke bare gå på vanlig kafé?” er det noen som sier.

Men det koster penger, sier hun.

Mildrid sier hun var “hun var redd alle”.

Hun kviet seg for å komme tilbake til hjembygda igjen.

– Når folk ser deg, ser de fortida di. Men det er ikke den jeg er nå. Men nå har jeg mine folk, mine venner, som tar meg for den jeg er. Da må alle andre bare tenke hva de vil, sier hun.

– Å gjøre andre redd, det var bra, for det var en måte å beskytte meg på, fra mobberne. Sannheten er at ja, jeg er kanskje tøff, men jeg er enda mer følsom, forteller hun.

Hun var redd ham først, men øyeblikket hun og gampen Berjesvarten klikket, skjedde det noe med henne.

side 28 | Yderst nr. 10, 2017

I stallen: Karl Johan, Maria, Frida, Maiken, Lill-Therese og Oddny

– Det kan ikke beskrives, det må oppleves.

og hestene som har holdt meg i balanse.

Jeg hadde ikke klart meg, hadde det ikke vært for gjengen her, sier Karoline Paulsen. Hun mistet sin mor i kreft for noen år siden, har hatt andre tunge dødsfall i familien og helseproblemer.

– Det kan bare ikke beskrives hvor mye samholdet og dyrene gir deg. Hvor mye det holder deg oppe og gjør deg sterk.

Oddny og Mildrid Nygård på pauserommet i “gammelstallen”.

– Jeg oppdaget meg selv på nytt da jeg møtte Bjerre. Det kan ikke beskrives, sier hun.

Gården viste henne andre mønstre. Det var ikke henne mot verden lenger. Hun hadde en plass å høre til.

– Det høres kanskje teit ut, men kontakten mellom mennesker og dyr må oppleves for å forstås. Vi har blitt en familie her. Et sted hvor man virkelig koser seg, kan være seg selv, og bli akseptert for den man er. Jeg har utviklet meg ekstremt mye på disse årene på gården, sier Mildrid.

Med ett forsvinner det alvorlige draget over munnen og erstattes av et smil som kunne fått vinter til å konvertere rett over til sommer.

Hun lever med en cyste i hodet, flere prolapser i ryggen og en alvorlig form for fibromyalgi. Hun er nå på arbeidsavklaring.

– Men arbeidet her, og miljøet, dyrene, fikk meg ut av det negative sporet. Nå har jeg opplevd så mye positivt, at det føles som å ha fått mange nøkkelkort jeg kan bruke for å takle det meste når man havner tilbake til det negative.

Da Bjørkengens “mor”, Tiu Similä, la ut beskjeden på Facebook, om at nå maktet hun ikke dette motbakkeløpet lengre, tente Karoline Paulsen Danielsen på alle plugger. Stedet har gjort henne til den hun er i dag.

– Etter alt som har skjedd, er det gården

Linda Haug er også her i dag.

Hun jobber som familieveileder i barneverntjenesten. Hun forteller at bruk av hest er balsam for familier som sliter. Linda hadde ingen erfaring med hest før hun som ansatt på helsestasjonen i Bø tok hesteassistert terapiutdanning. Hun var med på å starte opp det kommunale prosjektet "Familiearbeid med hest". Det dreiv de i to år, som et tilbud til familier som har barn med utfordringer.

– Bjørkengen er et unikt tilbud, og det fungerer. Det er veldig mange positive tilbakemeldinger.

Hun mener arbeid med hest, og tilbudet på gården forøvrig, burde settes i system og brukes av flere instanser.

– Jeg ønsker at flere oppdager hva det faktisk kan bety. Gjennom helsestasjonen hadde vi mange familier iløpet av de årene. De kom hit, løste oppgaver ilag og øvde på samarbeid. For de familiene, betyr dette tilbudet masse, sier Linda.

Hestearbeidet tok hun med seg videre i sin nye jobb i barnevernet.

– Hva er det som utløser den gode effekten?

– Det bare skjer noe mellom folk og hester. Det skjer også noe i samspillet mellom mennesker når de arbeider ilag i den situasjonen. Det går ikke an

Yderst nr. 10 2017 | side 29

y.

å forklare det, det er helt fantastisk.

Magi, nesten (nesten alle bruker dette uttrykket om hestene, journ.anm.) Man må oppleve det for å forstå det, sier Linda, som også bruker ridetilbudet på gården.

– Ungene lærer mestring, og å tørre.

Dattera mi vil miste mulighetene til å ri, noe som har betydd mye for henne.

Tindra har bestemt seg. Hun spankulerer nedover bordet i retning Maria Nerdahl.

Maria fikk aldri følelsen av at hun eksisterte, før hun kom til gården.

– Jeg var den alle gikk rett forbi. Helt til jeg kom hit. Jeg fikk en klem, og plutselig begynte jeg å finnes, sier hun.

Det var som å skru på en bryter, sier hun. Hun fortsatte å komme hit, selv om hennes tilmålte tid som NAV-bruker på gården er over.

– Nå må man ha en diagnose, som å være lettere psykisk utviklingshemmet, for å kunne ha noen rettigheter. Jeg er mellom barken og veden. Men jeg kommer hit på besøk, altså.

Tiu selv kommer inn og slutter seg til oss. Hun har hatt ridetimer i hallen, og er rød i kinnene.

Til et foredrag om Grønn Omsorg på et seminar i Finland, ba primus motor Tiu Similä brukere av gården om å formulere i ei eneste setning hvorfor dette tilbudet er viktig for dem.

– En vanskelig oppgave for mange, men en god øvelse i å sette ord på ting, sier hun til Yderst.

Yderst har fått oversendt materialet, og her er noen av sitatene:

"Jeg vet ikke hva det var med den hesten.

Han så på meg og det endret på alt."

“Jeg hadde levd i et mørke i årevis. Det var så godt å komme til gården, få selvtillit, venner og en plass å gå til."

“Bjørkengen Gård har gitt mitt liv en mening."

“Jeg fant en plass der jeg kunne være meg selv og skjønne at det var OK." “For første gang i mitt liv har jeg mestret noe."

“Jeg tenker på dyrene på gården hver dag og gleder meg sånn å treffe dem. De har gitt meg selvtillit og mot til å ta fatt på mitt liv."

“Jeg har fått meg så mange gode venner og skjønt at det finnes folk som bryr seg. Det demper på angsten."

“Endelig en plass i verden der jeg ble hørt og forstått."

“De som ikke skjønner hva Bjørkengen Gård er for noe, må dra dit å se selv. Det er den beste plassen på jorda."

“En plass jeg kunne gå til, og på de dagene jeg var dårlig.

Det var på de vanskelige dagene at hestene ga meg støtte."

“Du trenger bare å møte Hilmar, så skjønner du poenget. (Eselet på gården. Brukerne sier han har “bart i panna”, journ.anm.)

“Jeg vet ikke hva det skulle blitt av meg uten gården."

“Hva gården har betydd? Jeg klarer ikke å si noe, begynner bare å grine, hvorfor kan jeg ikke være der lenger?"

“Jeg har fått en helt nytt start på livet etter at jeg kom til gården."

“Gården? Mitt hjerte ligger der."

side 30 | Yderst nr. 10, 2017

Bjørkengen opp: Tiu Simila beskriver drifta av gården som et motbakkeløp.

Mot myndighetene og stadige endringer i rammevilkårene.

– Man trenger ikke å være bestevenner med alle, men man kan akseptere og respektere hverandre, og samarbeide med alle. Hestene er utrolig gode på det, sier Tiu Similä til Yderst.

Hun har snakket mye i media i det siste, etter at hun postet innlegget på Facebook. Det har vært små varsko og hint tidligere, men da hun postet denne beskjeden om at det ikke gikk lenger, har lokalmiljøet flammet opp.

I ei støttegruppe på Facebook med over 600 medlemmer, idémyldres det om hvordan man kan hjelpe, hvilken vei Tiu kan ta. Det VIPPSES, kronerulles, og budskapet deles. Dét - og en hel masse “<3”, hjerter, kjærlighetserklæringer og god-ord. Svein Spjelkavik fra Andøy gikk ut med ei oppfordring om å støtte Bjørkengen om man hadde lyst til å være med på å skape ekte magi.

– Jeg var helt knust, og kunne ikke se noen som helst løsninger videre for meg, for folk som trenger denne plassen eller for dyrene. Men hva skjer? Det begynner å hagle inn støttemeldinger, gode forslag angående drift og til og med penger, som det virkelig er behov for nå. Jeg er målløs.

Hun har følt det som et motbakkeløp, slik det har vært de siste årene.

Bjørkengen opp.

– Det handler om penger og tidspress.

Myndighetene vil ikke spandere så mye på den gruppa. Det er ikke vits i å satse på dem, spesielt folk med psykiske lidelser. Det er ikke prioritert i det hele tatt.

For Bjørkengen gård samler på stemmer, historier og dyr som kanskje er usynlige for deg og meg i hverdagen. Det kan være dem som har levd som usynlige skapninger i skyggene. Det kan være dem som har mistet så mye, at de til slutt mistet seg selv. Eller dem som ble misforstått, misbrukt eller aldri har fått en klem. Det kan være dem som bare har sett ei maurtue i norskboka, der de andre har sett klar tekst. De som i voksenlivet kanskje bare har seg selv, fjernkontrollen, en TV og fire vegger, og ser livet flimre forbi dem i blått lys fra en skjerm.

Tiu og hennes daværende ektemann Anders Svensson, kjøpte et nedlagt småbruk og plana å få noen dyr, og kanskje starte gårdsturisme. Men biolog og forsker Tiu Similä ble huket under etablererkurset hun gikk på, og headhuntet til å bygge opp et tilbud for psykisk syke i samarbeid med NAV og prosjektet “Vilje viser vei”.

– Som flere andre gårdsbruk på det

tidspunktet, ble vi presentert for rammer og scenarier som om de var et fjellstøtt grunnlag. Folk ble lovet at de skulle få være der så lenge de ønsket og hadde behov for, sier hun.

Det var da de brettet opp ermene, og begynte å bygge opp. De investerte i å bygge gården til hestesenter med ridehall og mulighet for terapi. Så begynte det å forvitre.

– Å, du aner ikke. Det vi hadde i 2007...

Da folk ble tatt vare på. Gradvis er man gått bort fra å satse langsiktlig og helhetlig på dem som sliter. Det er vondt å se at mange mennesker som har fått en dårlig start i livet, for mindre og mindre fra samfunnet og settes sist i køen. Dem som er uføre, settes regelrett i glemmeboka. De har ingen rettigheter lengre, og er nedprioritert, sier Tiu. – Kunne du gjort noe annerledes selv?

– Jeg kunne latt være å tro på at rammebetingelsene var for evig. De ble endret med et pennestrek fra politisk hold. Jeg var kanskje for naiv.

– Folk tror kanskje det er rideskole.

Problemet er kanskje at vi har vært for usynlige. For å være helt ærlig: Første gang jeg hørte om hesteassistert terapi, og hesteassistert psykoterapi, skjønte jeg ikke hva som var greia. Så ble jeg invitert

Yderst nr. 10 2017 | side 31

til å oppleve det selv. Det tok meg ett minutt, så skjønte jeg det. Du blir satt i en helt annen setting.

Tilbake på pauserommet i gammelfjøsen: Mildrid kaller NAV for “de tre, store, røde bokstavene”.

– Er det fristende å legge all skyld på “dem”?

NAV, Staten Norge og systemet?

Mildrid sier at “de” ikke har forstått, sett eller hørt hva tilbudet gjør med psyken til enkeltmenneskene som bruker tilbudet.

– Arbeidet med hest er emosjonelt.

Arbeidet som gjøres inni menneskene som trenger stedet er emosjonelt. Dem som ser ikke helheita i mennesker, sitter og flytter på oss, som om vi bare var tall i en statistikk. Det er så forferdelig provoserende.

– Handler det om å ikke bli sett og hørt?

– Sånn som det er i dag, går alt på statistikk, sier Oddny.

– NAV har jo en oppgave med å hjelpe folk.

Er det ikke det de gjør? Hjelper de ikke dere på rett måte?

– Det blir så feil som det kan bli. Du får beskjed etter 14 dager “okei nå er du klar”. Det er ingen som spør hvordan du har det.

– Hvor ofte får dere beskjeder fra myndighetene som gjør at dere føler dere mindre verd?

– Hvor mange hender vil du ha i været, egentlig?

– Pusher du noen som har ligget nede og er på vei opp, så går de rett ned igjen, sier Tiu. – Følelsen av å bli målt er destruktiv for disse menneskene. Å ha det bra, god velferd, det er det som skaper arbeidsførhet. Å bygge opp mennesker, fremfor å presse dem. Det er det som fungerer for at folk skal bli arbeidsføre.

Ikke å gi dem en kunstig deadline, sier Tiu. – Og fremfor alt handler det om at dette er mennesker som ikke hever stemmen.

De blir ikke sett - og det er noe av problemet.

– De er lett å overse?

– De er veldig lette å overse.

– Utfordringene handler om den politiske vinden, om NAV, staten og systemet, sier du. Men er det noe du kunne ha gjort annerledes selv?

– Jeg har hatt den mest meningsfylle arbeidet jeg kan tenke meg de siste ti årene. Men investeringene var det overhode ikke noe grunnlag for, ettersom jeg ble lovet noe som ikke var sant. Hadde jeg visst det, hadde jeg valgt annerledes.

Tiu sier det hun ønsker nå er et lite pusterom for seg og sine for å finne ut av veien videre.

– Det må være mulig, tross at staten ikke ønsker å bidra.

Leder for NAV Bø, Gøril Johnsen, vil ikke kommentere saken, men uttaler seg på generelt grunnlag: – Det jeg kan si om utviklingen i NAV er at det er en større dreining mot å bruke tiltaksplasser i ordinært arbeidsliv, fremfor arbeidsmarkedsbedrifter, skiver Gøril til Yderst.

Jeg sitter igjen med et stort spørsmål: Hvordan kan man egentlig måle mennesker? Og hvilken måleenhet bruker man egentlig? Og henger ikke arbeid, helse og det å være i balanse ganske tett sammen?

Hvordan ivaretar denne nye tenkninga den samme gruppa mennesker som fikk et godt tilbud i 2007? Mennesker som er psykisk syke, og til dels uføretrygdede, mennesker som ikke kommer tilbake til arbeid, men som ønsker å være i aktivitet og ha noe å gå til?

– Systemet er sammensatt, det er ikke alltid like lett, sier sier avdelingsdirektøren i Marked og

Jeg kunne latt være å tro på at rammebetingelsene var for evig. De ble endret med et pennestrek fra politisk hold. Jeg var kanskje for naiv.

- Tiu Similä

side 32 | Yderst nr. 10, 2017

Oppe, til venstre: Karl Johan, Maria og katten Tindra. I bakgrunnen: Bilde av eselet Hilmar, gårdens maskot. Nede til venstre: Linda, Runar, Jannie og Regine i stallen. Oppe til høyre: Firbeint selskap. Nede til høyre: Mildrid og Lill-Therese besøker kompisen i stallen.

kompetanse i NAV Nordland, Petter Bugge Richardsen.

– Dreininga i NAV har blitt meir arbeidsretta. Forskning viser at det er bedre å øve seg på arbeidsmarkedet, i arbeidsmarkedet. Dette er ei ønsket utvikling, politisk og faglig, sier avdelingsdirektøren.

NAV Nordland opplyser at de har 588 varig tilrettelagte tiltaksplasser i vekstbedrifter i Nordland.

– Det er spesielle vilkår for å levere denne typen plasser, og Bjørkengen gård har ikke mulighet for å kvalifisere seg for denne godkjenningen, opplyser Nav. – Hvilke spesielle vilkår?

– Det er en kravsspesifikasjon som er omfattende (de hadde ikke mulighet til å oversende i tide før saken gikk i trykken, journ.anm.).

– Er det uaktuelt for etaten å gjenoppta et samarbeid med Bjørkengen?

– Samarbeidet vi har hatt med Bjørkengen har foregått gjennom Hadsel ASVO, der Bjørkengen gård har vært underleverandør av såkalte APS-plasser (arbeidspraksis i skjermet virksomhet).

Nordland har svært mange av denne type plasser og de er fordelt i hele fylket.

Det er ikke planer om å øke andelen av disse plassene ytterligere.

Rundt oppstarten i 2007 hadde NAV Nordland et samarbeid med tre gårder i Nordland. Siden da har rammebetingelsene endret seg.

– Jeg ser en leverandør som leverer en

tjeneste som er et godt omsorgstilbud.

En dreining mot det terapeutiske, som personene opplever som veldig bra. Men NAV jobber med arbeid. Og vi har kun lov til å kjøpe arbeidsretta tiltak. Skal man si “denne gruppa egner seg ikke i arbeidslivet?”

– Så det har gradvis utviklet seg å oppstå en gråsone mellom hva NAV skal bidra med, og hvor helsevesenet skal inn?

– Det er utrolig vanskelig å predikere hvem som har nytte av å delta i arbeidslivet, og hvem som ikke har det.

Det er en debatt jeg ikke kan gå inn på.

De siste årene har det vært ei politisk og faglig dreining i forhold til å prioritere satsing på samarbeid med ordinært arbeidsmarkedet.

– Det er altså ingen som har ansvar for å ivareta denne gruppen?

– Det spørs hva du mener med “denne gruppen”?

– I hovedsak psykisk syke, og uføretrygdede.

De som ikke har umiddelbare utsikter for å komme ut i ordinært arbeid.

– Vi har mange tiltak for personer med blant annet psykiske helseproblemer, og det har vært stort fokus på hva som fungerer. Vi har eksempelvis et tiltak i samarbeid med helsetjenesten med tett oppfølging av bruker og arbeidsgiver for personer som ønsker å komme i jobb, men som har moderate til alvorlige psykiske helseplager.

– Men foregår dette i alle fjordtarmer i Nordland?

– Nei, det gjør det ikke.

– Brukerne av tilbudet på Bjørkengen sier de ikke har noe annet reelt tilbud, og at de ikke føler seg ivaretatt lengre. At de hadde et NAV-tilbud som fungerte, og at de tidligere forholdt seg til en etat som mente deres velferd var relevant i forhold til arbeidsførhet. Hvis tilbudet i utstrakt grad hjelper folk til å komme tilbake i arbeid, er det ikke interessant for NAV å opprettholde tilbudet?

– Jeg tenker dette er en gård vi gikk inn i et samarbeid med i 2007, så har verden forandret seg for både den ene og den andre. Vi ser at vi har redusert antallet av denne type plasser ut i fra politiske føringer og kunnskap om hva som virker.

– Hva tenker dere om at Bjørkengen gård sier de føler seg lurt av NAV? – Det er selvfølgelig veldig beklagelig.

Hvem hører denne gruppa mennesker egentlig til? Er det helse, er det omsorg, er det velferd eller er det arbeid?

Helse- og omsorgsdepartementet har ifølge regjeringen.no det overordnede ansvaret for at befolkningen får gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester.

Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) har ansvar for politikken knyttet til arbeidsmarked, arbeidsmiljø, pensjoner og velferd. Det har ikke lyktes Yderst å få forbindelse med noen fra helseog omsorgsminister Bent Høies eller arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie. Saken følges opp i neste nummer av Yderst. •

Yderst nr. 10 2017 | side 33

Fiskens lange vei Endringer i havtemperaturen kan føre til et hardere liv for mange fiskesorter, viser fersk forskning. Og problemene for fisken og de som lever av den, kan bli langt verre.

De to fiskerne fra Øksnes, Bengt Johansen og Lauri Pietikäinen, har lang erfaring fra havet. De forteller om følgende: – For noen få uker siden, i oktober, ble havtemperaturen i havna på Stø målt til 12,5 varmegrader. Og det er funnet makrell så tynn at den ikke skulle vært i live, samtidig er det fanget makrell like oppunder isen i Barentshavet, og der skal den jo ikke være, forteller de.

Og nå har også myndighetene våknet.

Forskere fra Norges arktiske universitet i Tromsø, offentliggjorde i slutten av

oktober en studie som kan gi de fleste noe å tenke på.

De mener torsk og hyse har gode vilkår i Barentshavet. Men de kan fortrenge andre arter og dermed få problemer med å finne mat til seg selv, heter det. Og høyere vanntemperaturer kan gi større konsekvenser. Om havet blir varmere kan situasjonen til lokale arktiske artene snu og de kan rett og slett bli borte.

– Våre studier er et lett varsku her, selv om det akkurat nå ikke er noen stor krise, heter det i rapporten.

Og bekymringene deles av de lokale fiskerne vi møtte i Øksnes.

– Hvis man ser på autolinefisket som er et veldig effektivt fiske. Dette kom for fullt for fire - fem år siden. På et døgn har de 40.000 kroker i vannet og det er like mange som 40 linestamper. Før hadde man helgefredning slik at fisken fikk hvile, nå går det for fullt døgnet

rundt, sier de to.

– Det er rett og slett ikke fisk nok til de som driver ordinært fiske. Ikke det at vi har noe imot fiskere fra andre land, men de utnytter systemet for alt det er verdt, med EØS-avtalens tillatelse.

Norge har en lang kyst som er vanskelig å overvåke. Regelverket er der, man skal registrere seg, melde inn fangstene og de som tar imot fisken skal også rapportere dette. Men det blir ikke alltid gjort etter regelverket, fordi man vet at kontrollen er nærmest fraværende, mener Johansen og Pietikäinen. • Tekst: Hugo Pedersen post@yderst.no

si de 3 4 | Y der st n r . 10, 2017 (a n nonsør i n n hol d)

Godt haill hailL II Bli kjent med vesterålingen. Tilpasningsdyktig siden han kravla opp på land. Full av x-faktor, bannskap og livskunst. Han er bygdeoriginalen.

Hverdagshelten. Ildsjela. Naveren og arbeidsjernet. Han er gammelt og nytt. Han er ramsalt og tilbakelent. Han er det umulige og det mulige.

Godt Haill II er produsert av EventYR AS og magasinet Yderst i den gamle fiskeribygda Bø, på ytrefileten av Vesterålen.

Et sted der den gamle nordlendingen og kystkulturen lever og ånder i beste velgående, med rullingsen på innerlommen og bannskap og livskunst i blodet.

I boka har magasinet Yderst plukket ut noen av de beste historiene og menneskene de mener fortjener større armslag. Forfattere er Kristian Bålsrød, Evelyn Andora Pecori, Kim Olsen, Øystein Lunde Ingvaldsen, Ingmar Wåhlberg og Kristina R. Johnsen.

Den kan forhåndsbestilles nå på godthaill.no. Boka selges fra neste uke i bokhandler over hele Vesterålen, og fra og med 9. desember har vi også bokutsalg, gløgg, pepperkaker og god stemning på Eventyrhuset på Vinje. Vi har lørdagsåpent fram til jul, fra 10 til 14. Velkommen!

(a n nonsør i n n hol d) Y der st n r . 10, 2017 | si de 3 5

side 36 | Yderst nr. 10, 2017

yderst:spiselig

Kunsten å få ting til å surne Tekst: Kristina R. Johnsen Foto: Kristina R. Johnsen kristina@yderst.no - 991 67 009

Yderst nr. 10 2017 | side 37

Til å være så opptatt av å få ting til å surne er hun veldig blid.

Kunsten å få maten til å surne er så gammel som menneskeheita og siviliasjonen selv. Det har til og med reddet verden, påstår nettstedet modernfarmer.com.

Fram til surkålen ble oppdaget, døde to millioner sjømenn mellom år 1500 og 1800 på lange reiser. For hvordan holder du frukt, grønt og andre godsaker ferske og fine på havet i måneder av gangen?

Akkurat. Du gjør ikke det.

Først etter at den britiske kapteinen James Cook lastet skipet sitt med 3,5 tonn surkål, gikk lyset opp for sjøfarerne.

Etter tre år, hadde ingen av mannskapet omkommet av skjørbuk. Men verken surkål, rømme, rakfisk eller sylteagurk kan helt måle seg med den sure sorten vi skal ta for oss i dag. Den har en smak som sprer seg i munnhula som en vilt værfenomen.

Det er surt. Det er søtt. Det er salt. Det er bittert. Det er alt og ingenting. Det er sprøtt, bløtt og drøyt. Det gjør vondt i munnen, men det gir mersmak. Du tar kinakål og grønnsaker. Så utsetter du dem for asiatisk vrede og kulutrarv. Det smaker hæslig. Og godt.

Fra arbeidsbenken på Ramberg i Bø, har Kim Nysæther utsikt rett over til Hadseløya. Her tumler oteren rundt.

Her bor en rypeflokk som tror de eier huset hennes. Her er elg og vær og vind.

Kort sagt: En hel del natur. En del av naturen har hun også flyttet inn i huset.

Men det er ikke de store skapningene.

Det er de mikroskopiske. Hun tar seg av en hel del prøving og feiling, på vegne av leserne av bloggen. Gjennom bloggen og nettbutikken H K Fermenterte tester hun ut oppskrifter og deler det glade budskap. Hun ræker også rundt en del, og holder kurs.

I store glassbeholdere med brun-rosa og cognacfargede væsker, ser det ut som hun har fanget bittesmå maneter. Eller kanskje tilogmed en lokal nedbørs-sky.

Hun har små verdener, eksperimenter på gang, over hele kjøkkenet. Hun lar det surne og putre i alle kriker og kroker.

Fermentering, supermat, gode bakterier og probiotiske tendenser. Det blir ikke hippere og mer moderne enn dét i matveien akkurat nå.

Men Kim har drevet på med det siden før nordmenn engang ble introdusert for hvitløk. En dag satt mannen hennes, Will, og bladde i avisen. “Nå er kimchi blitt moderne”, sa han.

– Tuller du?! Det må være det siste jeg noen gang hadde trodd skulle komme på

moten! svarte Kim. Hun er halvt koreansk, halvt maori.

Adoptert til Bergen, Norway, da hun var ti måneder gammel. Kimchi er ikke bare matlaging for Kim. Det er en del av henne.

– Jeg maste på moren min om å skaffe

side 38 | Yderst nr. 10, 2017

»» Kimchi er Koreas nasjonalrett, bestående av fermenterte grønnsaker og iblant reker eller andre små sjødyr. Grønnsakene varierer, men basisen er ofte kinakål sammen med hvitløk, reddik og frisk, rød chilipepper. Kimchi har en sterk smak og duft og er nærmest obligatorisk tilbehør til et koreansk måltid. »» The Huffington post har kåret kimchi til den tiende hippeste maten i verden. »» Når man tar bilder, sier sørkoreanere ofte ordet «kimchi» på samme måte som når engelskspråklige sier «cheese».

Yderst nr. 10 2017 | side 39

meg oppskrifter på koreansk mat, og det gjorde hun.

Hun oppdaget at i Korea spiser de kimchi til alle måltider. Hun har laget sin egen kimchi siden hun var ti år.

Og vipps ble det en hel del mer fres på hverdagstallerkenen enn med urnorsk brødskive med leverpostei. Eller nugatti.

I dag viser vi så heldige at hun viser oss hvordan man lager sorten.

Kim klasker kinakålen på fjøla, og vi er i gang. Kinakålen deles opp, men vi snubler i startstreken. Emnet mitt er råttent i midten. Jeg er fri for råstoff, og degraderes dermed til publikum.

Kim går over i det hun kaller “duracellmodus”. Hun kutter først kinakål, så gulrøtter med en voldsom iver. Som en matlagingsmaskin.

Kinakålen skylles grundig - ingen småkryp får bli med på festen - og legger bitene i saltlake. Det skal være ramsalt. Hun er kanskje fra Bergen, men det er lite Ingrid Espelid å spore i framgangsmåten. Hun jukser ikke littegranne engang.

– Dette er grunnen til at det koreanske husmoren aldri ble karrierekvinne, for når hun var ferdig med det ene måltidet, så begynte hun på det andre. Derfor har folk hushjelp i dag. Maten lages fra bunnen av.

Kim gjør nesten den store tabben nummer én: Det er like før en finger med chili kommer borti øyet.

– Har man gjort det én gang, gjør man det ikke igjen. Og det er forresten ikke chili, det er koreansk pepper! ”Chili er chili”, kan kanskje noen tro. Da blir Kim provosert. Det skal være ekte,

koreansk. Jeg får smake. Det er vanskelig å tro at noen bakterier skulle kunne overleve i selskap med den der.

Hvitløken rives på rivjern i samme duracell-tempo. Den omgjøres fra fast form til halvflytende glye på få sekunder.

Hun hiver på én hvitløk ekstra. Siden det tross alt er forkjølelses-sesong.

– Hva er det som er så bra med å la bakteriene har fest i maten din?

– Jo mer jeg blir kjent med fermenteringens verden, jo bedre er helsegevinstene mine. Jeg har diabetes, og er nesten sluttet med insulin, og såkalt IBS - irritabel tarm. Det er ikke uten grunn de kaller det “supermat”.

Vi skal ikke gå lengre inn i helse, kropp og sjel akkurat nå - her skal det kokkeleres.

Kimchi er ikke bare kimchi. Alle familier har sin oppskrift, og det er vanlig å variere litt i forhold til hva som finnes i lokalområdet. Blekksprut er vanlig enkelter områder av kysten, for eksempel. Så er da hva mer naturlig enn å teste ut kimchi med tørrfisk når du bor i Vesterålen.

– Jeg har gjort nordlending av meg, og måtte jo eksperimentere med en nordnorsk variant med tørrfisk! Det fungerer veldig bra - men jeg er ikke helt klar til å dele oppskrifta, ler hun.

Men oppskrifta på klassisk Kim-kimchi den har du her: »» »» »»

1 kinakål 1 purre 4 ss gochugaru (koreansk rød pepper). Bruk en ss mindre om du vil ha litt mildere smak.

»» »» »» »» »» »» »» »»

2 gulrøtter 1 dl hvit eddik eller overbrygget kombucha 1 dl rekelake eller fermenterte reker 1/2 dl fiskeolje 2 - 3 kinesiske hvitløk (de som ikke er i båter, men er hele) 1 liten ingefær Evt. vårløk og rettish (en sort reddik) Ca 1 dl salt

Slik går du fram: 1. Kutt kinakålen først i to halvdeler, del så hver halvdel i to.

2. Kutt av “roten” nederst på kinakålen 3. Skjær kålen i biter på 3-4 centimeter - tenk munnfuller - som om du skulle spist det med pinner. Ikke at du trenger det, altså.

4. Bitene legges i vann med salt over.

Legg kinakål og salt lagvis. La det stå i tre timer eller natten over.

5. Skyll minst tre ganger, og vask ut saltet. Smak til slutt, kinakålen skal ikke smake salt, og den skal kunne bøyes lett 6. Gulrøtter og ingefær rives, hvitløk presses eller rives, purren kuttes 7. Eddik, rekelake, ingefær, hvitløk og gochugaru blandes sammen. La det stå litt, før du blander det sammen med grønnsakene og kinakålen Kommer det bobler om du trykker på toppen med ei stor, flat skje, er fermenteringen i gang, og du kan sette krukken inn i kjøleskapet. En kan enten oppbevare det i en lufttett container, eller ta det over i krukker med patentlokk. Du kan begynne å spise etter et par dager, men bedre å vente litt lengre om du klarer det. •

Returadresse: Yderst C/O EventYR AS Bøveien 513 8470 Bø i Vesterålen

7 090039 000013 >

GAMLE VESTER ÅLEN

Da strømmen kom Stolpemontør ordner strømmen til Hovden.

Kilde: Museum Nord