Utespillets kunst by Gyldendal Norsk Forlag

Amerikansk presse om Utespillets kunst: «Det er ren glede, lett å lese, som om den andre Fielding hadde en finger med i spillet …» – John Irving

– The Chicago Tribune

«En stor amerikansk roman av den gamle skole … Den skaper en verden befolket av spennende personer, som du kan være en del av i din egen bevissthet, og som du vil lengte tilbake til når du er ferdig med den.» – The Guardian

«En fabelaktig engasjerende roman ... når du har begynt på denne lange og dvelende romanen, vil du bli belønnet med en besettende, sjarmerende og vidunderlig varmhjertet leseopplevelse.» – Sunday Times

Henrys kamp for å beholde selvtilliten truer snart med å ødelegge for hele hans framtid. Universitetsrektor Guert Affenlight, en ungkar på sin hals, forelsker seg hjelpeløst. Owen Dunne, Henrys rom- og lagkamerat, vikler seg inn i et farlig forhold. Mike Schwartz, lagkaptein og Henrys beste venn, innser at han har prioritert Henrys karriere på bekostning av sin egen. Mens sesongen går mot slutten og den store avslutningskampen nærmer seg, blir alle tvunget til å konfrontere sine dypeste håp, verste redsler og innerste hemmeligheter. Med Utespillets kunst har Chad Harbach skrevet seg inn blant de ypperste i amerikansk litteratur. «Så engasjerende og komplette debutromaner dukker opp veldig, veldig sjelden.» – Jonathan Franzen

«En magisk og melankolsk fortelling om vennskap og oppvekst som markerer debuten til en enormt talentfull forfatter.» – The New York Times

«Når du først har begynt på den, er Utespillets kunst en bok du bare vil lese og lese … Den går ganske enkelt i gang med å skape livaktige karakterer med mange lag og fortelle en god, altoppslukende historie …» – Daily Telegraph

utespillets kunst

«Alt i alt den nydeligste og alvorligste debutromanen jeg har lest på svært lenge.»

Den amerikanske romansensasjonen

På Westish College, et lite universitet på kysten av Lake Michigan, er baseballstjernen Henry Skrimshander på vei mot en lysende karriere. Men da han helt uforklarlig misser på et rutinekast, besegler han samtidig skjebnen til fem personer.

Chad Harbach Sensasjonell romandebutant Chad Harbach vokste opp i Wisconsin og tok eksamen ved Harvard i 1997. Han har vært Henry Hoynes Fellow ved University of Virginia, der han tok en Master of Fine Arts i 2004. Han er for tiden redaktør i tidsskriftet n+1, som han var med å grunnlegge. Han bor i Brooklyn.

«… en fremragende roman …» – The Times

788205 424326

Utespillets kunst er utgitt eller er under oversettelse i 18 land, boken har fått strålende anmeldelser og figurerer på en rekke bestselgerlister.

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 4 av 554) NOT PRINT READY!

Originaltittel: The Art of Fielding Copyright © 2011 by Chad Harbach Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Little, Brown and Company, New York, USA Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Sitatene fra Herman Melvilles Moby-Dick er oversatt av Bjørn Alex Herrman. (Moby-Dick, Aschehoug 2010) Sitatene fra Walt Whitmans Leaves of Grass er oversatt av Kurt Narvesen. (Gresstrå 1 og Gresstrå 2, Bokvennen 2006 og 2007) Sitatet fra Emily Dickinsons There’s a certain Slant of light er oversatt av Kurt Narvesen. (Samlede dikt 1, nr. 320, Bokvennen 2008) Sitatet fra «J. Alfred Prufrocks kjærlighetssang» er oversatt av Paal Brekke. (Det golde landet og andre dikt, Den norske lyrikklubben 2003) Sitatet fra Henry D. Thoreaus Walden; or Life in the Woods er oversatt av Andreas Eriksen. (Walden – Livet i skogen, Pax 2007) Sitatet fra Anton Tsjekhovs Mitt liv er oversatt av Erling Sande. (Pax 1979) Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70 g Norbook Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/15 pkt. Omslagsdesign: Oversetter Stian Omland er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-42432-6 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 3 av 554) NOT PRINT READY!

Chad Harbach

Utespillets kunst Oversatt fra engelsk av Stian Omland

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 9 av 554) NOT PRINT READY!

Så vær lystige, gutter! By farene tross! Mens vår harpuner rammer ballen for oss! – Kampsangen til Westish College

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 11 av 554) NOT PRINT READY!

Schwartz la ikke merke til gutten så lenge kampen pågikk. Eller, han la bare merke til det samme som de andre – at han var den minste spilleren på banen, et tynt unntakstilfelle av en shortstopp, rask til beins, men svak med balltreet. Først etter at kampen var slutt, da gutten kom ut igjen på den solsvidde innerbanen for å ta imot noen ekstra bakkeslag, så Schwartz elegansen som formet hver eneste av Henrys bevegelser. Det var andre søndag i august, like før det andre året til Schwartz på Westish College, den lille høyskolen i bøyen på baseballhansken som Wisconsin utgjør. Han hadde vært i hjembyen sin, Chicago, hele sommeren, og Legion-laget hans hadde nettopp slått en gjeng bondegutter fra South Dakota i semifinalen i en turnering uten navn. De få dusinene med tilskuere klappet dempet etter at siste motspiller var slått ut. Schwartz, som hadde vært svekket av hetekramper hele dagen, kastet fra seg catchermasken og prøvde seg på noen ustøe skritt mot benken. Han ble svimmel, ga opp, sank ned i støvet og lot den digre ryggtavlen slappe av mot nettinggjerdet. Teknisk sett var det kveld, men solen stekte fortsatt nådeløst. Han hadde sittet på huk bak motstandernes slagmenn i fem hele kamper siden fredag kveld, og blitt stekt som en bille i det svarte catcherutstyret. Lagkameratene slengte hanskene inn til benken og satte kursen for kiosken. Finalen begynte om en halvtime. Schwartz hatet å være den svake, den som var på nippet til å svime av, men det var ikke noe å gjøre med det. Han hadde presset seg selv hele sommeren – løftet vekter hver 11

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 12 av 554) NOT PRINT READY!

morgen, ti timers arbeidsdager på støperiet, baseball hver kveld. Og så dette djevelske været. Han burde ha droppet turneringen – førstelagstreningen i amerikansk fotball på Westish, en uendelig mye viktigere aktivitet, begynte ved daggry i morgen, brutale intervallsprinter i shorts og skulderputer. Akkurat nå burde han tatt seg en lur og spart knærne, men lagkameratene hadde tryglet ham om å bli. Og nå satt han her på dette falleferdige baneanlegget mellom en søppelfylling og en sexsjappe ved hovedveien utenfor Peoria. Var han lur, droppet han finalen, kjørte de fem timene nordover til skolen og sjekket inn på helseklinikken for å få seg noe intravenøst og litt søvn. Tanken på Westish virket lindrende på ham. Han lukket øynene og prøvde å mobilisere krefter. Da han åpnet øynene igjen, kom shortstoppen fra South Dakota joggende ut på banen igjen. Idet gutten passerte over kasterhaugen, skrellet han av seg draktoverdelen og kastet den fra seg. Han var kledd i en ermeløs hvit undertrøye, hadde ubegripelig konkav brystkasse og var solbrent som en bonde, til midt på overarmen. Armene var like tykke som tomlene til Schwartz. Han hadde byttet ut den grønne Legion-kapsen med en falmet sak fra St. Louis Cardinals. Raggete, mellomblonde krøller stakk ut under den. Han så ut som han var 14, maks 15, men aldersgrensen i turneringen var 17. I kampen hadde Schwartz antatt at gutten var for liten til å treffe høye susere, så han hadde bedt om den ene fastballen etter den andre, høyt og innenfor. Før den siste hadde han fortalt gutten hva som kom, og hadde lagt til: «Siden du ikke kan treffe den likevel.» Gutten slo og bommet, bet tennene sammen og snudde seg for å ta den lange turen tilbake til benken. Akkurat da sa Schwartz – veldig, veldig lavt, så det skulle høres ut som det kom fra inni guttens egen skalle – «Pingle.» Gutten nølte, og de magre skuldrene stivnet som på en katt, men han snudde seg ikke. Det gjorde de aldri. Nå, da gutten kom ut til den opprevne jordflekken som markerte shortstoppens plass, stanset han, gynget på tærne og dinglet med armene, som om han trengte å mykne seg opp. Han hoppet og vrik12

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 13 av 554) NOT PRINT READY!

ket, slengte med armene som vindmøller, kvittet seg med litt energi han ikke burde hatt. Han hadde spilt like mange kamper som Schwartz i den brutale heten. Like etter kom South Dakota-treneren ruslende ut på banen med et balltre i den ene hånden og et tjueliters malingsspann i den andre. Han satte fra seg spannet ved hjemmebasen og slo noen slag på måfå i luften med balltreet. En annen av South Dakota-spillerne travet ut til første base, bærende på et likt spann mens han gjespet grettent. Treneren stakk hånden i spannet, tok opp en ball og viste den til shortstoppen, som nikket og huket seg sammen med hendene klare like over den tørre jorden. Guttungen gled inn foran det første bakkeslaget, tok imot ballen med hansken med en doven eleganse, virvlet rundt og kastet til første base. Til tross for at bevegelsen var treg, var det som om ballen ble skutt ut av fingertuppene hans og bare økte farten mens den krysset innerbanen. Den smekket inn i førstebasemannens hanske med lyden av et våpen som ble avfyrt. Treneren slo et nytt slag, litt hardere – den samme uanstrengte elegansen, det samme skuddknallet. Schwartz satte seg fascinert litt opp. Førstebasemannen tok imot hvert kast på høyde med brystbeinet, trengte aldri å flytte hansken, og slapp ballene i plastspannet på bakken foran seg. Treneren slo ballene hardere og lenger ut på banen – opp gjennom midten, langt ut i gapet mellom shortstopp og tredje base. Gutten sporet dem opp. Flere ganger var Schwartz sikker på at han måtte skli eller stupe, eller at ballen rett og slett var umulig å ta, men han nådde hver eneste en med tid til overs. Det virket ikke som han beveget seg noe raskere enn en hvilken som helst annen brukbar shortstopp, og likevel var han der øyeblikkelig, feilfritt, som om han hadde en slags forhåndskjennskap til hvor ballen var på vei. Eller som om tiden gikk langsommere, bare for hans skyld. Etter hvert kast huket han seg ned i kattestillingen sin, med fingertuppene i den lille hansken skrapende mot den stekte jorden. Han tok 13

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 14 av 554) NOT PRINT READY!

et langsomt trilleslag med den nakne høyrehånden og kylte ballen i full fart til første base. Han bykset høyt for å nappe ned en knallhard, skjenende ball. Svetten rant nedover kinnene på ham mens han skar gjennom luft som var tykk som suppe. Selv i full fart virket ansiktet hans uttrykksløst, nesten uinteressert, som på en virtuos som gjorde skalaøvinger. Han veide noe midt på femtitallet, maks. Schwartz hadde ingen anelse om hvor guttens tanker var – om han hadde noen tanker i det hele tatt, bak det tomme uttrykket. Han husket en linje fra professor Eglantines poesitimer: Uttrykksløs, uttrykker Gud. Så var trenerens spann tomt og førstebasemannens spann fullt, og alle tre karene forlot banen uten et ord. Schwartz følte seg snytt. Han ville at forestillingen skulle fortsette. Han ville spole den tilbake og se den på nytt i langsom kino. Han kikket seg rundt for å se hvem andre som hadde fulgt med – ville i det minste oppleve gleden ved å veksle et blikk med et annet henrykt vitne – men ingen fulgte med. De få tilskuerne som ikke hadde gått for å lete etter øl eller skygge, stirret passivt på mobilskjermene sine. Guttens tapende lagkamerater var allerede ute på parkeringsplassen, i ferd med å smelle igjen bagasjelokkene. Et kvarter til kampstart. Schwartz, fortsatt svimmel, kom seg på beina. Han kom til å trenge et par liter Gatorade for å kunne kjempe seg gjennom den siste kampen, og deretter en kaffe og en snusboks til den lange midnattsturen. Men først begynte han å gå mot den andre benken, hvor gutten var i ferd med å pakke sammen sakene sine. Han fikk klekke ut hva han skulle si på veien bort. Hele sitt liv hadde Schwartz lengtet etter å ha et eller annet altoverskridende talent, noe så enestående fremragende at hele verden var enige om å kalle det genialt. Nå som han hadde sett et talent av et slikt kaliber på nært hold, kunne han ikke la det gå sin vei.

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 15 av 554) NOT PRINT READY!

Henry Skrimshander sto i kø i et bølgende marineblått og beige-stripet telt og ventet på å få romplasseringen sin. De var i den siste uken i august, bare tre uker etter at han hadde møtt Mike Schwartz i Peoria. Han hadde sittet på bussen fra Lankton hele natten, og stroppene på reiseveskene laget et svett kryss på brystet hans. En smilende dame i marineblå T-skjorte med bilde av et skjegget mannsansikt ba ham stave navnet sitt. Henry gjorde det, med bankende hjerte. Mike Schwartz hadde forsikret ham om at alt var ordnet, men hvert øyeblikk den smilende damen brukte på å bla i utskriftene, bekreftet det Henry i all hemmelighet hadde visst hele tiden, og som bare ble enda mer åpenbart av den velstelte grønne plenen og de grå steinbygningene som omga den, solen som nettopp hadde stått opp over den dampende innsjøen og bibliotekets speilglassfasade, den smidige jenta i den ermeløse toppen bak ham som prikket på iPhonen sin mens hun sukket med en kjedsomhet som var så sofistikert at Henry ikke kunne forestille seg noen verdens ting om livet hennes: Han hørte ikke til her. Han var født i Lankton i South Dakota 17 og et halvt år tidligere. Lankton var en by med 43 000 innbyggere, omgitt av et hav av mais. Faren var arbeidsleder i et metallverksted. Moren jobbet deltid som røntgentekniker ved All Saints. Lillesøsteren hans, Sophie, var andreårselev ved Lankton High. På Henrys niende fødselsdag hadde faren tatt ham med i sportsbutikken og bedt ham velge seg akkurat hva han ville. Han hadde aldri 15

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 16 av 554) NOT PRINT READY!

vært i tvil – butikken hadde bare én hanske med navnet Aparicio Rodriguez preget i gropen – men Henry tok seg god tid, prøvde hver eneste hanske, forbløffet over at han rett og slett kunne velge. Den gangen hadde hansken virket enorm – nå var den nesten trang, knapt større enn venstrehånden hans. Han likte det slik – det hjalp ham å kjenne ballen. Når han kom hjem fra kamper i Little League, pleide moren hans å spørre hvor mange feil han hadde gjort. «Null!» skrøt han og smekket til gropen i den elskede hansken med en knyttet neve. Moren hans brukte fortsatt det navnet – «Henry, vær så snill å legge fra deg Null!» – og han skar en flau grimase hver eneste gang. Men trygt inni sitt eget hode tenkte han aldri på den som noe annet. Og han lot heller ingen andre ta på Null. Hvis Henry befant seg på en base når en inning var slutt, visste lagkameratene bedre enn å ta med seg kapsen og hansken ut til ham på innerbanen. «Hansken er ikke en gjenstand i normal betydning,» skrev Aparicio i Utespillets kunst. «At en innerspiller skiller den fra seg selv, selv i tankene, er en kilde til feil.» Henry spilte shortstopp – bare, og aldri noe annet enn shortstopp, den mest krevende plassen på innerbanen. Det ble slått flere bakkeballer til shortstoppen enn til noen andre, og så måtte han kaste lengst til første base. Han måtte også kaste ut to motspillere på en gang, dekke andre base ved forsøk på å stjele den, forhindre at løperne på andre lurte seg til for langt forsprang mot tredje base, kaste ballen videre når den kom inn fra ytterbanen. Hver eneste trener Henry noen gang hadde i Little League, kastet et eneste blikk på ham og pekte på ytre høyre eller andre base. Eller så pekte ikke treneren i det hele tatt, bare trakk på skuldrene over skjebnen som hadde gitt ham denne ynkelige reken, denne fødte benkevarmeren. Om han ikke var dristig i noe annet i livet, var Henry dristig i dette – uansett hva treneren sa, eller hva øyebrynene hans uttrykte, jogget han ut til shortstopplassen, smekket knyttneven i gropen på Null, og ventet. Hvis treneren ropte at han skulle ha seg til andre base, eller ytre 16

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 17 av 554) NOT PRINT READY!

høyre, eller hjem til mamma, ble han bare stående, blunkende og stum, og smekket med neven. Til slutt var det noen som slo et bakkeslag til ham, og så viste han hva han kunne. Det han kunne, var å spille ute. Hele livet hadde han studert hvordan ballen forlot balltreet, vinklene og skruen, slik at han på forhånd visste om han skulle skjære til høyre eller venstre, om ballen som kom mot ham, kom til å sprette høyt eller skrense lavt langs bakken. Han tok imot ballen rent, alltid, og kastet, alltid, perfekt. Noen ganger insisterte treneren på å sette ham på andre base likevel, eller bare lot ham bli på benken – så mager og patetisk var han. Men etter et visst antall treninger og kamper – to eller tolv eller tjue, avhengig av hvor sta treneren var – havnet han til slutt der hvor han hørte hjemme, på shortstoppen, og så lysnet det mørke sinnet hans. Da han kom til high school, gikk det stort sett på samme måte. Trener Hinterberg fortalte ham senere at han helt til det siste kvarteret av uttaket hadde tenkt å la være å ta ham med. Da, ut av øyekroken, så han Henry stupe som en pil etter et snorrett slag det luktet svidd av, og så, liggende rett ut på magen, vippe ballen over hodet og rett i hendene på en sjokkert andrebasemann: To løpere var ute. Junior-førstelaget hadde en ekstra spiller det året, og den ekstra spilleren hadde flunkende ny, ekstra liten drakt. Tredjeåret var han shortstopp i startoppstillingen til førstelaget. Etter hver eneste kamp spurte moren hans hvor mange feil han hadde på statistikken, og svaret var alltid Null. Den sommeren spilte han på et lag som var sponset av den lokale veteranorganisasjonen American Legion. Han la opp timene han jobbet i butikkjeden Piggly Wiggly sånn at han kunne reise til turneringer i helgene. For en gangs skyld trengte han ikke å bevise noe. Lagkameratene og trener Hinterburg visste at selv om han ikke slo homerunner – hadde aldri noen gang slått en homerun – kom han likevel til å hjelpe dem å vinne. Men halvveis ut i den siste sesongen kom en bedrøvelse snikende. Han spilte bedre enn noen gang, men for hver inning som gikk, kom 17

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 18 av 554) NOT PRINT READY!

han nærmere slutten. Han hadde ingen forhåpninger om å få spille på college. Collegetrenere var som jenter – øynene deres søkte rett til de største, kraftigste gutta, uavhengig av hva gutta egentlig var verdt. Ta for eksempel Andy Tsade, førstebasemann på sommerlaget til Henry, som skulle til St. Paul State University på fullt stipend. Andys kastearm var middels, fotarbeidet slurvete, og han lot alltid Henry fortelle ham hvor han skulle plassere seg. Han hadde aldri lest Utespillets kunst. Men han var stor og keivhendt og en gang i blant dro han en ball over gjerdet. En dag dro han en over gjerdet mens St. Pauls trener så på, og nå fikk han spille baseball i fire år til. Henrys far ville at han skulle begynne å jobbe på metallverkstedet – to av karene skulle pensjonere seg ved slutten av året. Henry sa at han kanskje ville gå på Lanktons lokale college i et par år, ta litt bokføring og regnskap. Noen av klassekameratene hans skulle til college for å realisere drømmene sine, mens andre ikke hadde noen drømmer, og skaffet seg jobber og drakk øl. Han klarte ikke å identifisere seg med noen av dem. Han hadde aldri villet noe annet enn å spille baseball. Turneringen i Peoria hadde vært sommerens siste. Henry og lagkameratene tapte i semifinalen mot et lag fullt av digre sluggere fra Chicago. Etterpå jogget han ut til shortstopplassen for å ta imot femti lave treningsslag, sånn som han alltid gjorde. Han hadde ingenting igjen å trene til, ingen grunn til å prøve å bli bedre, men det betydde ikke at han ikke hadde lyst. Mens trener Hinterberg prøvde å blåse ballen forbi ham, så Henry for seg det samme som alltid: Han spilte shortstopp for St. Louis Cardinals i den sjuende og siste kampen i The World Series, den store finalen, mot New York Yankees på Yankee Stadium. De ledet med ett poeng, siste slagmann, Yankees-spillere på alle basene. Én til ut, så var seieren sikret. Idet han stakk Null i bagen, grep en hånd ham i skulderen og dro ham rundt. Brått sto han ansikt til ansikt – eller ansikt til hals, ettersom den andre karen var høyere enn ham og hadde piggsko – med catcheren på Chicago-laget. Henry kjente ham igjen med det samme – under kam18

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 19 av 554) NOT PRINT READY!

pen hadde han tipset ham om kastet og så kalt ham noe. Han hadde dessuten slått en homerun som passerte ti meter over veggen bak ytre midtbane. Nå satte han de store, ravgule øynene i Henry med en skarp intensitet. «Jeg er glad jeg fant deg.» Stopperen slapp Henrys skulder med den enorme, svette hånden og bød den fram. «Mike Schwartz.» Håret til Mike Schwartz var sammenfiltret og vilt. Svette og støv tegnet striper i ansiktet hans. Svetten fikk den svarte stiften under øynene til å renne nedover kinnbeina og ned i de tette skjeggstubbene. «Jeg så deg ta imot de bakkeslagene,» sa han. «Jeg ble imponert av to ting. For det første at du var der ute og jobbet hardt i denne varmen. Herregud, jeg kan nesten ikke gå. Det krever innsatsvilje.» Henry trakk på skuldrene. «Det andre er at du er en jævlig god shortstopp. Strålende førstesteg, strålende instinkter. Jeg aner ikke hvordan du fikk tak i halvparten av de slagene. Hvor spiller du til høsten?» «Spiller?» «Hvilket college. Hvilket college skal du spille baseball for?» «Åh.» Henry nølte, flau både over at han ikke hadde skjønt spørsmålet og over svaret han skulle til å gi ham. «Jeg skal ikke spille.» Men Mike Schwartz virket fornøyd med det. Han nikket, klødde seg i de mørke skjeggstubbene på haken og smilte: «Tror du, ja.» Schwartz fortalte Henry at Westish Harpooners hadde vært elendige i for mange år til at noen gadd å telle, men at de med Henrys hjelp skulle gjøre noe med det. Han snakket om offervilje, lidenskap, lyst, fokus på detaljer, nødvendigheten av å anstrenge seg som en mester hver eneste dag. Henry syntes det lød vakkert, som å lese Aparicio, men bedre, fordi Schwartz sto rett foran ham. Under kjøreturen tilbake til Lankton, skviset ned på klappsetet i trener Hinterbergs Dodge Ram, kjente han en slags trøstesløshet gripe tak, fordi han regnet med at han aldri kom til å høre fra branden igjen, men da han kom hjem, ventet det allerede en lapp på kjøkkenbordet med Sophies jenteskrift: Ring Mike Shorts! 19

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 20 av 554) NOT PRINT READY!

Tre dager senere og etter tre lange samtaler med Schwartz, i all hemmelighet mens foreldrene var på jobb, begynte Henry å tro. «Det går langsomt,» sa Schwartz. «Hele kontoret har ferie. Men det går. Jeg fikk kopien av karakterutskriften din fra high school i morges. Godt gjort i fysikk.» «En karakterutskrift?» spurte Henry forbløffet. «Hvordan klarte du det?» «Jeg ringte skolen.» Henry trodde ikke sine egne ører. Det var kanskje innlysende – ville man ha en utskrift, ringte man skolen. Men han hadde aldri møtt en som Schwartz, en som med en gang han ville ha noe, satte i gang med å skaffe seg det. Ved middagsbordet den kvelden kremtet han og fortalte foreldrene om Westish College. Moren hans virket glad. «Så denne mister Schwartz,» sa hun, «han er altså baseballtrener på skolen?» «Eh … ikke akkurat. Han er vel mer spiller på laget.» «Åh. Ja vel. Hm.» Moren hans prøvde å fortsette å virke glad. «Og du har aldri truffet ham før sist søndag? Og så kommer alt dette? Jeg må få si at det høres litt rart ut.» «Ikke for meg.» Faren hans pusset nesen i servietten og etterlot seg den vanlige flekken med stålstøv-snørr. «Westish College trenger helt sikkert alt de kan få tak i av penger. De setter gjerne hundre lettlurte tullinger på baseballaget så lenge de betaler skolepengene.» Der var den mørke tanken Henry virkelig hadde anstrengt seg for å undertrykke – at det var for godt til å være sant. Han roet nervene med en slurk melk. «Men hvorfor skulle Schwartz bry seg om det?» Jim Skrimshander fnøs. «Hva er grunnen til at noen bryr seg om noe i det hele tatt?» «Kjærlighet,» sa Sophie. «Han elsker Henry. De snakker i telefonen hele dagen lang, som to turtelduer.» «Nesten, Soph.» Faren deres skjøv stolen bort fra bordet og tok med 20

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 21 av 554) NOT PRINT READY!

seg tallerkenen bort til vasken. «Penger. Mike Schwartz får helt sikkert sin andel. Tusen dollar per tulling.» Senere på kvelden oppsummerte Henry samtalen for Schwartz. «Pøh,» sa Schwartz. «Slapp av. Han kommer til å ombestemme seg.» «Du kjenner ikke faren min.» «Han kommer til å ombestemme seg.» Da Henry ikke hørte fra Schwartz resten av helgen, begynte han å bli dyster og føle seg dum over at han hadde tillatt seg å håpe. Men mandag ettermiddag kom faren hjem og la den urørte matpakken sin tilbake i kjøleskapet. «Er du frisk, vennen min?» spurte Henrys mor. «Jeg gikk ut og spiste lunsj.» «Så hyggelig,» sa hun. Henry hadde besøkt faren i lunsjpausen mange ganger i årenes løp – uansett vær satt karene ute på benker som var vendt mot veien, med ryggen mot verkstedet, og gomlet i seg brødskivene sine. «Med gutta?» «Med Mike Schwartz.» Henry så på Sophie – noen ganger, når han ikke klarte å si noe, sa Sophie det for ham. Hun var like storøyd som ham. «Vel vel!» sa hun. «Få høre mer!» «Han kom innom på verkstedet omtrent i lunsjpausen. Tok meg med bort til Murdock’s.» Himmelfallen var nok ikke et sterkt eller rart nok ord til å beskrive Henrys følelser. Schwartz bodde i Chicago, Chicago var åtti mil unna, og så hadde han stukket innom verkstedet? Og tatt med Henrys far til Murdock’s? Og så kjørt tilbake, uten engang å fortelle Henry at han hadde gjort det, og slett ikke kommet bortom for å si hei? «Det er en meget seriøs ung mann,» sa faren hans. «Og med seriøs mener du at Henry kan gå på Westish? Eller betyr seriøs at Henry ikke kan gå på Westish?» «Henry kan gjøre akkurat hva han vil. Det er ingen som hindrer ham i å gå på Westish eller noe annet sted. Min eneste bekymring –» 21

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 22 av 554) NOT PRINT READY!

«Joho!» Sophie bøyde seg over bordet og ga broren en high five. «College!» «– er om han forstår hva som venter. Westish er ikke noen gjennomsnittlig skole. Det akademiske er vanskelig, og baseballaget er noe man forplikter seg til på heltid. Hvis Henry skal lykkes der …» … og Henrys far, som sjelden kom med fire ord på rad, spesielt ikke en mandag kveld, snakket hele resten av måltidet om offervilje, lidenskap, lyst, fokus på detaljer, nødvendigheten av å anstrenge seg som en mester hver eneste dag. Han snakket akkurat som Mike Schwartz, uten at han helt hørtes ut som han var klar over det, og han hørtes faktisk også en hel del ut som seg selv, bare med mange flere ord, og, syntes Henry, med en litt mer sjenerøs innstilling til sønnens talenter enn vanlig. Da faren reiste seg for å ta med tallerkenen bort til vasken, klappet han Henry på skulderen og smilte bredt: «Jeg er stolt av deg, kamerat. Dette er en stor sjanse. Ta den.» Det er et mirakel, tenkte Henry. Mike Schwartz utretter mirakler. Fra da av fortsatte han å snakke med Schwartz på telefonen hver eneste kveld, la planer, fant ut av detaljer – men nå gjorde han det åpenlyst, i stuen, og faren hans vaket like i nærheten, med lyden av på TV-en, røyken i full gang, tyvlyttende og med en og annen høylytt kommentar. Noen ganger ba Schwartz om å få snakke med Jim. Da rakte Henry telefonen til faren, og faren satte seg ved skrivebordet og gikk gjennom selvangivelsen til familien Skrimshander. «Takk,» sa Henry i telefonen, med sterke følelser i sving den dagen han kjøpte bussbilletten. «Tusen takk.» «Alt i orden, Skrim,» sa Schwartz. «Fotballsesongen begynner snart, og jeg kommer til å være opptatt. Bare finn deg til rette. Jeg tar kontakt, og så sees vi.» «Phumber, fire null fem,» sa den smilende damen. Hun stakk en nøkkel og et papirkart i hånden hans, og pekte til venstre. «Den lille plassen.» Henry smatt gjennom en sval åpning mellom to bygninger og kom 22

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 23 av 554) NOT PRINT READY!

ut i en lys, travel scene. Dette var ikke Lankton Community College – dette var college på film. Bygningene matchet – alle var fire eller fem etasjer høye og av lav og bred, grå og værbitt stein, med dype vinduer og tak med spisse gavler. Sykkelstativene og benkene var nymalt marineblå. To høye fyrer i shorts og slipperser vaklet mot en åpen dør under vekten av en diger flatskjerm-TV. Et ekorn kom rasende ned fra et tre og dunket borti beinet til den av dem som rygget – han skrek til og datt på knærne, og hjørnet av TV-en sank ned i den frodige nye jorden. Den andre fyren lo. Ekornet var borte for lengst. Fra et vindu høyere oppe et sted kom lyden av en fiolin drivende. Henry fant Phumber Hall og gikk opp trappen til øverste etasje. Døren som var merket 405 sto ørlite på gløtt, og plipp-ploppende musikk kom ut gjennom sprekken. Henry ble stående nervøst i trappen. Han visste ikke hvor mange romkamerater han kom til å ha, eller hva slags romkamerater de kunne komme til å bli, eller hva slags musikk det var. Hvis han i det hele tatt hadde vært i stand til å forestille seg studentene ved Westish College, forestilte han seg tolv hundre Mike Schwartzer, digre og mytiske og alvorlige, og tolv hundre kvinner av den typen Mike Schwartz kanskje ville være sammen med: langbeinte, slående vakre, vel bevandret i oldtidens historie. Alt sammen var egentlig for overveldende til at han kunne tenke på det. Han skubbet til døren med foten. Rommet inneholdt to like stålsenger og to like møbelsett i lyst tre: skrivebord, stoler, klesskap og bokhyller. En av sengene var pent oppredd, med tykk havskumgrønn dyne og et vell av luftige puter. Den andre madrassen var naken, bortsett fra en stygg okerfarget flekk som hadde omtrent samme størrelse og form som et menneske. Begge bokhyllene var allerede blitt pent fylt opp, og bøkene plassert etter forfatternavn fra Achebe til Tocqueville, med resten av T-ene til og med Z stablet på peishyllen. Henry dumpet bagasjen sin på den okerfargede flekken og halte det slitte eksemplaret av Aparicio Rodriguez’ Utespillets kunst opp av shortslommen. Kunsten var den eneste boken han hadde 23

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 24 av 554) NOT PRINT READY!

tatt med seg, den eneste boken Henry virkelig kunne inn og ut – plutselig føltes det som det kunne være en grusom svakhet. Han skulle til å kile den inn mellom Rochefoucauld og Roethke, men har du sett, der sto det et eksemplar allerede, en pent innbundet utgave med en rygg som var brukket én gang. Henry tok den ut og vendte på den. På forsatsbladet, med nydelig kalligrafisk håndskrift, sto navnet Owen Dunne. Henry hadde lest Aparicio på nattbussen. Eller, han hadde i hvert fall hatt boken åpen på fanget mens motorveiens kjedelige betongflater rullet forbi. Å lese Aparicio var etter hvert blitt vanskelig å definere som lesing, ettersom han stort sett kunne boken utenat. Han kunne bla til et kapittel, et hvilket som helst kapittel, og bare formen på de korte, nummererte avsnittene var nok til å vekke hukommelsen. Munnen mumlet ordene mens øynene gled over siden uten å fokusere. 26. Shortstoppen er en kilde til ro i midten av forsvaret. Han utstråler denne roen, og lagkameratene svarer. 59. Å ta imot et bakkeslag må betraktes som en sjenerøs handling og en innsiktsfull handling. Man beveger seg ikke mot ballen, men med den. Dårlige utespillere hogger etter ballen som etter en fiende. Det er antagonisme. En sann utespiller lar ballens bane bli sin egen bane, og forstår på den måten ballen og oppløser selvet, som er kilden til all lidelse og dårlig forsvarsspill. 147. Kast med beina. Aparicio spilte shortstopp for St. Louis Cardinals i atten sesonger. Han la opp det året Henry fylte ti. Han ble valgt inn i baseballens Hall of Fame ved første anledning og var den beste defensive shortstoppen noensinne. Som spiller hadde Henry formet seg etter helten på absolutt alle måter, fra den glidende måten han med to hender tok imot bakkeslag på, via hvordan han trakk kapsen ned i pannen for å skygge for solen, til de tre lette dunkene på hjertet før han gikk inn for å slå. 24

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 25 av 554) NOT PRINT READY!

Og draktnummeret, selvfølgelig. Aparicio mente at tallet 3 hadde stor betydning. 3. 33.

Det er tre faser: Tankeløs eksistens. Tanke. Retur til tankeløs eksistens. Ikke bland første og tredje fase. Tankeløs eksistens er noe alle oppnår, retur til tankeløs eksistens oppnås av svært få.

Henry måtte innrømme at han ennå ikke forsto mange av setningene og påstandene i Kunsten. Men de dunklere delene av Kunsten hadde alltid vært de han likte best, enda bedre enn de detaljerte og usedvanlig nyttige beskrivelsene av, for eksempel, hvordan man skulle holde en løper nær andre base (Aparicio kalte det flørting) eller hva slags sko man skulle bruke på vått gress. De dunkle delene, uansett hvor frustrerende de kunne være, ga Henry noe å strekke seg etter. Han drømte om at han en dag skulle bli en god nok spiller til å kunne knekke dem og suge til seg deres skjulte visdom. 213. Døden er stadfestelsen av alt idrettsmannen gjør. Den plipp-ploppende musikken stilnet. Henry ble oppmerksom på en mumlelyd som hørtes ut som den kom fra den andre siden av en lukket dør i hjørnet av rommet. Han hadde trodd det var et kott, men nå la han øret mot den og hørte fossende, rennende vann. Han banket forsiktig på. Ikke noe svar. Han vred på dørhåndtaket, og fra den andre siden kom det et skarpt klynk idet døren traff noe hardt. Henry lukket døren igjen med et rykk. Men det var jo dumt – han kunne ikke akkurat løpe sin vei. Han åpnet døren på nytt, og på nytt smalt den inn i noe hardt. «Au!» lød et rop innefra. «Hold opp, er du snill!» Rommet viste seg å være et bad, og en person som var omtrent på Henrys alder, lå på det svarte og hvite sjakkrutete flisgulvet og holdt 25

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 26 av 554) NOT PRINT READY!

seg på hodet. Det askegrå håret var kortklipt, og mellom fingrene på de kanarigule gummihanskene så Henry et kutt med litt blod langs kanten. Vannet rant i badekaret, og ved siden av ham lå en tannbørste, frådende av et kornet, blågrønt rensemiddel. «Gikk det bra?» spurte Henry. «Denne mørtelen er skitten.» Den unge mannen satte seg opp og gned seg på hodet. «Man skulle tro de ville vaske mørtelen.» Huden hans hadde farge som tynn kaffe. Han tok på seg briller med stålinnfatning og gransket Henry fra topp til tå. «Hvem er du?» «Henry,» sa Henry. «Er du det?» Den unge mannens buede øyebryn skjøt til værs. «Er du sikker?» Henry så ned i den høyre håndflaten sin, som om det kunne være der han fant et ubestridelig tegn på sin henryhet. «Ganske sikker.» Den unge mannen kom seg på beina, og etter å ha vrengt av seg en av de knallgule hanskene, pumpet han Henrys hånd varmt opp og ned. «Jeg hadde regnet med en som var større,» forklarte han. «På grunn av det med baseballen. Jeg heter Owen Dunne. Jeg blir homsemulattromkameraten din.» Henry nikket på en måte han håpet var passende. «Jeg skulle egentlig hatt dette rommet for meg selv.» Owen slo ut med den ene hånden, som for å favne om utsikten til et stort landskap. «Det inngikk i stipendpakken min, som vinner av Maria Westish-prisen. Jeg har alltid drømt om å bo alene. Har ikke du?» Henry hadde faktisk alltid drømt om å bo sammen med en som hadde et eksemplar av Aparicios bok. «Spiller du baseball?» spurte han og snudde og vendte på Owens innbundne Kunsten. «Jeg har prøvd meg litt,» sa Owen, og la noe mystisk til: «Men ikke som deg.» «Hva mener du?» «I forrige uke fikk jeg en telefon fra president Affenlight. Er du kjent med hans Sperm-Squeezers?» Henry var ikke det. Owen nikket medfølende. «Ikke overraskende,» 26

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 27 av 554) NOT PRINT READY!

sa han. «Den har ikke nevneverdig akademisk tyngde nå for tiden, selv om den var et fruktbart – ha! – verk på sitt felt. Jeg fant den meget inspirerende da jeg var fjorten–femten år gammel. I hvert fall, president Affenlight ringte meg hjemme hos moren min i San Jose og sa at en usedvanlig talentfull student var innlemmet blant førsteåringene, og at selv om dette var strålende nytt for skolen som sådan, utgjorde det en utfordring for Boligkontoret. Ettersom jeg var den eneste på kullet med enerom, lurte han på om jeg ville være villig til å si fra meg et av stipendprivilegiene mine og få en romkamerat. Affenlight kan snakke en trill rundt,» fortsatte Owen. «Han snakket så varmt om deg, og om de mer abstrakte dyder ved romkameratskapet, at jeg nesten glemte å forhandle. Skal jeg være helt ærlig, synes jeg profesjonaliseringen av collegeidretten er et ganske så avskyelig fenomen. Men siden administrasjonen var villig til å kjøpe den der til meg» – han pekte med en gulhansket finger på den snertne datamaskinen på skrivebordet– «og dessuten slenge på et romslig lærebokstipend bare for å overtale meg til å bo sammen med deg, må du være litt av en spiller. Det vil være en ære å få kaste litt ball med deg en gang.» «Gir de deg penger for å være romkameraten min?» spurte Henry, så vantro og forvirret at han nesten ikke fikk med seg Owens tilbud. Hva i all verden kunne Mike Schwartz ha sagt eller gjort som hadde ført til at presidenten på Westish ringte folk hjemme og snakket varmt om ham? «Ville det være uforskammet å … ja, altså … kan jeg få spørre …?» Owen trakk på skuldrene. «Sannsynligvis ikke i nærheten av det de betaler deg. Men nok til å betale for det teppet der ute, som er et dyrt teppe, så vær så snill, ikke gå på det med sko. Og nok til marihuana av høy kvalitet resten av skoleåret. Eller, kanskje semesteret. Til halloween, i hvert fall.» Etter det første møtet så Henry svært lite til Owen. De fleste ettermiddagene kom han feiende inn på rommet, tok noen notatbøker ut av sekken og erstattet dem med noen andre notatbøker, eller tok av seg den pene grå genseren og erstattet den med den pene røde genseren, før han 27

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 28 av 554) NOT PRINT READY!

feide ut igjen med ett ord: «Prøve.» «Demonstrasjon.» «Stevnemøte.» Henry nikket, og det antallet sekunder Owen befant seg i rommet, konsentrerte han seg dypt om den oppgaven han hadde liggende åpen foran seg, så han ikke skulle virke fullstendig ubrukelig og forvirret. Stevnemøtet var med Jason Gomes, en avgangselev som hadde hovedrollen i alle studentskuespillene. Det varte ikke lenge før Owens notatbøker og gensere hadde forflyttet seg til Jasons rom. Om morgenen, på vei til undervisning, så Henry dem lese sammen i collegekafeen, Café Oo, med Jasons hånd liggende oppå Owens mens de tok seg god tid med hver sin espresso og bøkene sine, noen av dem med titler på fransk. Til middag, når Henry satt alene i en halvmørk nisje i spisesalen og prøvde å virke både uanselig og tilfreds, kunne Owen og Jason komme ruslende inn, plukke med seg frukt og kjeks til å holde seg gående gjennom teaterprøvene, og rusle ut igjen. Etter midnatt, når Henry trakk for gardinene for å legge seg, kunne han se dem dele en joint på trappen utenfor bygningen midt imot, Owen med hodet på skakke for å hvile det på kjærestens skulder. Henry syntes det virket som de ikke trengte å bry seg om mat eller søvn – de var for opptatte, for lykkelige, til slike trivielle hensyn. Owen hadde skrevet et stykke i tre akter, «en slags nymarxistisk Macbeth, som utspiller seg i et åpent kontorlandskap», som han en gang beskrev det, og Jason spilte hovedrollen. Et par helger i løpet av høsten kjørte Jason hjem til Chicago eller en eller annen tilliggende forstad. For Henry var de helgene en kilde til lettelse og glede. Han hadde en venn, i det minste til søndag kveld. Owen brukte formiddagen til å lese og drikke te i rutet pyjamas, noen ganger mens han røykte en joint eller stirret uinteressert på skjermen på den tause BlackBerry-en sin, til Henry med omhyggelig nonchalanse spurte om han kanskje ville være med og spise brunsj. Owen kikket over brillene med den runde innfatningen og sukket, som om Henry var et irriterende barn. Men så snart de kom seg ut i høstluften, begynte Owen – vanligvis fortsatt i pysjen, med en genser utenpå – å snakke, å svare på spørsmål Henry aldri ville kommet på å stille. 28

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 29 av 554) NOT PRINT READY!

«Han drar med min hele og fulle tillatelse,» sa han og kastet et nytt blikk på telefonen, som ikke hadde gitt fra seg så mye som et pip. «Min hele og fulle tillatelse og forståelse. Vi har definert rammer for hva som er tillatt, og jeg er ganske sikker på at han holder seg innenfor de rammene. Vi kommuniserer åpent, som voksne. Og jeg vet at hvis jeg hadde blitt med, ville det forandret hele opplevelsens vesen.» Henry, som forsto hvem han var, og ikke så mye annet, nikket ettertenksomt. «Altså, ikke at jeg i det hele tatt vil bli med. Nei, ærlig talt. Jeg har sagt det og jeg mente det. Og jeg setter pris på at han er oppriktig om hva han ønsker seg på dette stadiet i livet. Vi er unge, begge to, sier han, og det kan jeg ikke si noe på. Men det uroer meg likevel. Av to grunner. Jeg er redd begge er klare indikasjoner på min bakstreverske sentimentalitet og at jeg generelt er lite egnet til en moderne tilværelse. Den første er at familien hans er der, foreldrene, broren, søsteren. Han spiste middag med dem i går kveld. Kan du tenke deg noe sånt, fire andre mennesker som både ser ut og oppfører seg sånn? Jeg innrømmer det, jeg vil møte dem. Jeg vil faktisk veldig gjerne møte dem. Og det er kanskje en smule pinlig, ettersom det bare er sju … seks uker siden vi møtte hverandre. Herregud, seks uker. Jeg er så patetisk. Men jeg vet at hvis moren min hadde bodd i kjøreavstand herfra, ville jeg allerede ha tvunget de to inn i det samme rommet, bare for min egen dumme gledes skyld. Ikke sant?» Henry nikket på nytt, og fylte tallerkenen med pannekaker. «Du burde ikke spise så mye mel,» sa Owen og forsynte seg med en eneste pannekake. «Selv når jeg er stein, spiser jeg ikke noe særlig mel. Den andre grunnen er naturligvis at jeg er en overbevist monogamist. I praksis, om ikke teoretisk sett. Jeg kan ikke for det. Erkjenner jeg min egen seksuelle eksklusivitets undertrykkende, regressive vesen? Ja. Ønsker jeg meg den samme eksklusiviteten intenst? Ja igjen. Man kan sikkert finne en eller annen måte å se det på som ikke er paradoksal. Kanskje jeg tror på kjærligheten. Kanskje jeg bare lengter voldsomt etter mors anerkjennelse. Et øyeblikk.» Owen jogget tilbake til varm-mat29

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 30 av 554) NOT PRINT READY!

køen, samlet fire pannekaker til på en stekespade og lempet dem over på tallerkenen. «Beklager at jeg babler i vei på denne måten, Henry. Jeg tror jeg er helt usedvanlig stein.» Etter brunsj gikk de til kulturbygget for å spille bordtennis. Owen viste seg, selv helt usedvanlig stein, å være en forbausende god spiller. Slagene hans var rolige, men han bommet aldri på bordet, og Henry, som hatet å tape i bordtennis, måtte hive seg rundt og grynte og svette for å beholde forspranget. Og hele tiden snakket Owen uten stans om kjærlighet og Jason og monogamiets selvmotsigelser, tilsynelatende helt uten å følge med på kampen, mens han likevel skar til med elegante dropper som sendte Henry langstrakt på tvers av bordet. Av og til skjøt Henry inn en kommentar, for å vise at han hørte etter og var interessert, men for ham var monogami ikke så mye en selvmotsigelse som et glamorøst og muligens uoppnåelig mål, baksiden av hans egen jomfrudom, og han sørget for å holde kommentarene vage. Mangelen på erfaring hadde ikke plaget ham så mye på high school – han var tross alt bare 17 – men her på Westish, hvor alle var mye mer sofistikerte, for ikke å snakke om eldre, hadde den allerede fått preg av å være en sjelden lidelse, en som det, til tross for at den ikke var spesielt vanskelig å leve med, ville være forbundet med skam å avsløre og vanskelig å bøte på. Men det føltes herlig å bevege seg, å spille, og Henry var snart i bare T-skjorten, og svetten rant av ham. Etter hvert game var han smertelig sikker på at Owen kom til å legge fra seg racketen – den godeste Owen virket som han kjedet seg litt – men Owen, tørr i den høye pannen, fortsatt med genseren utenpå pysjen, mumlet bare: «Gratulerer, Henry,» og sendte i vei en ny bomullslett serve. De spilte til det var på tide å spise middag, og etterpå vendte de tilbake til kulturbygget for å se på World Series, hvor Henry bøyde seg mot skjermen for å studere bevegelsene til shortstoppen mens Owen lå tilbakelent på sofaen med en åpen bok. En gang iblant, vekket av en dyster tanke, fant Owen fram mobilen og så på skjermen, før han stakk den i lommen igjen. Henry sov godt den natten, sliten etter fire timer med bordtennis 30

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 31 av 554) NOT PRINT READY!

og på et eller annet vis beroliget av Owens dempede, nasale pusting. Søndag kveld summet Owens telefon omsider, og han forsvant igjen. Selv i Owens fravær vitnet Phumber 405 så håndgripelig om hans eksistens at Henry, der han satt alene og forvirret på sengen, ofte ble slått av den urovekkende tanken at Owen var til stede og at han selv ikke var det. Owens bøker fylte bokhyllene, bonsaitrærne og pottene med urter sto på rad i vinduskarmene, og den glisne, kantete musikken hans lød døgnet rundt fra det trådløse stereoanlegget. Henry kunne ha byttet ut musikken, men han hadde ikke noe musikk selv, så han lot den spille videre. Owens dyre teppe dekket gulvet, de abstrakte maleriene veggene, klærne og håndklærne hyllene i skapene. Henry likte et av bildene spesielt godt, og han var glad for at Owen tilfeldigvis hadde hengt det over hans seng – et stort rektangel, utoversmurt og grønt, med tynne, hvite striper som lett kunne ha vært linjene på en baseballbane. Owens potrøyk hang i luften, blandet med de oppkvikkende sitrus- og ingefærluktene fra de organiske vaskemidlene hans, selv om Henry ikke forsto seg på når han røykte og vasket, i og med at han var så sjelden hjemme. Som kontrast var de eneste tegnene til Henrys eksistens de sammenfiltrede lakenene på den uoppredde sengen, noen få lærebøker, et par skitne jeans som hang over stolen, et bilde han hadde teipet opp av søsteren, og et av Aparicio Rodriguez. Null lå på en hylle i et skap. Finn deg til rette, tenkte han, så tar Mike kontakt. Han skulle gjerne ha vasket badet, som et tegn på velvilje, men han kunne aldri finne et fnugg av skitt eller møkk verdt å vaske bort. Noen ganger vurderte han å vanne plantene, men det virket som de klarte seg helt fint uten ham, og han hadde hørt at for mye vann kunne være dødelig. Selv om studentene på trinnet hans visstnok var fra «alle femti delstatene, Guam, og tjueto fremmede land,» som president Affenlight sa i velkomsttalen sin, virket det på Henry som om alle sammen kom fra den samme sammensveisete skolen, eller i hvert fall hadde fått med seg en avgjørende innføringstime som han måtte ha gått glipp av. De beveget seg i store flokker, tekstet konstant med de andre flokkene, og 31

Mal: D2, 145x225 mm, Minion, 11/15 pkt, 24 cic, 32 linjer (Ordrenr: 25887) Generert av Type-it AS, Trondheim - tirsdag 10. april 2012 - 13:14 (side 32 av 554) NOT PRINT READY!

når to flokker møtte hverandre, førte det alltid til store mengder klemmer og kyss på kinn. Ingen inviterte Henry til fester eller tilbød seg å slå bakkeslag til ham, så han holdt seg hjemme og spilte Tetris på Owens datamaskin. Alt annet i livet så ut til å være hinsides hans kontroll, men Tetris-klossene smekket pent på plass, og poengsummene hans steg stadig. Han skrev ned dagens prestasjon i fysikkskriveboken. De rettvinklede formene vred seg og falt når han lukket øynene om kvelden. Før han kom, hadde livet ved Westish virket heltemodig og storslått, alvorlig og avgjørende, som Mike Schwartz. Det viste seg etter hvert å være komisk og uvirksomt, velkjent og mangelfullt – mer som Henry Skrimshander. De første dagene ved universitetet, mens han drev lydløst fra forelesning til forelesning, så han ikke Schwartz noe sted. Eller, han så ham snarere overalt. Ut av øyekroken fikk han et glimt av en skikkelse som tilsynelatende endelig, definitivt, var Schwartz. Men når han virvlet ivrig mot denne skikkelsen, viste den seg å være en annen, ikke tilstrekkelig Schwartz-lignende person, eller en søppelkasse, eller ingenting i det hele tatt. I det sørøstlige hjørnet av Den lille plassen, mellom Phumber Hall og presidentens kontor, sto en steinskikkelse på en terningformet marmorsokkel. Han var tankefull, hadde busket skjegg og sto ikke vendt mot plassen, slik man kunne ha forventet av en statue, men så heller ut mot innsjøen. Han holdt en åpen bok i venstre hånd, og med den høyre løftet han en liten kikkert mot øyet, som om han nettopp hadde oppdaget noe i horisonten. Fordi han hadde vendt campus ryggen, og dermed viste forbipasserende den mosegrodde sprekken som gikk på tvers av ryggen hans som et piskemerke, slo han Henry helt fra begynnelsen som en skikkelse som var umåtelig alene, nedtynget av sine egne tanker. I sin egen ensomhet den septembermåneden følte Henry et spesielt slektskap til denne Melville-karen, som han, i likhet med alt annet på campus som var menneskelig eller hadde menneskestørrelse, mang en gang feilaktig hadde trodd var Mike Schwartz. 32