Judaskysset

Page 1

Det går alltid an å falle dypere politiets frontlinje overfor grov voldskriminalitet, og

tilkalles ved brå død, likfunn og voldtekter. Han rykker ut på et overdosedødsfall på Oslo S, et dødsfall som viser seg å være et mulig drap. Den døde har delt som er forsvunnet. Det samme er det tredje medlemmet av kameratgjengen. Og et stjålet parti heroin. Som noen vil ha tilbake for enhver pris. Mikael frykter at fosterbroren er i alvorlig fare og begynner på egen hånd å utforske rusmiljøet rundt Oslo S. Sporene leder ham ut på en svart odyssé, i katakombene under Sentralstasjonen, i gamle etterlatte tollceller, og inn i sitt eget sinns mørke.

FOTO: JULIE PIKE

leilighet med Mikael Wulfs narkomane fosterbror William,

Eirik Husby Sæther Judaskysset

M

ikael Wulf er politimann ved Kriminalvakta, Oslo-

EIRIK HUSBY SÆTHER (f. 1984) er født og oppvokst på Bjørndal

Judaskysset

på Oslo øst. Han har studert kriminologi, og i 2009 ble han uteksaminert fra Politihøyskolen. Husby Sæther jobber ved Krimvakta i Oslo. I 2012 debuterte han med kriminalromanen Lobotomisten, og i 2013 fulgte Heksedoktoren.


© Gyldendal Norsk Forlag AS 2015 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/15 pkt. Omslagsdesign: Peter Stoltze Design ISBN 978-82-05-47651-6 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo


Eirik Husby SĂŚther

Judaskysset Kriminalroman


Til Christian – min bror


I Frelseren

majorstua kirke minnet henne om døden. Slike steder kjente hun mest fra begravelser, og hun var ganske sikker på at hun snart måtte holde sønnens avskjed i et lignende lokale. Hun ventet en stund utenfor kirken. Fasaden var strippet for utsmykninger, kun tårnet bar en gullfarget urskive. Det enkle stålkorset over klokkerommet lignet mer på et dueslag enn et krusifiks når fuglene slo seg ned på tverrstykket. Langs Kirkeveien var Bymiljøetaten i gang med å sage ned døende, svarte lindetrær fra alleen, og flere steder sto råtne stubber tilbake. Veisaltet fra snøen som snart var smeltet vekk, hadde ødelagt alt liv. Det var et bilde på hvor dødelige gatene i Oslo kunne være. Inngangsdøren i utskåret tre var tung å åpne, men var ikke alle kirkedører det? Hun svelget klumpen i halsen og gikk inn i våpenrommet. Det var dystert og kaldt, og hun hastet inn i det nyoppførte tilbygget bak sideskipet, der ovnene sendte varme strømninger som gjorde henne trøtt. I enden av korridoren fant hun en dør på venstre hånd som sto på gløtt. På dørbladet var det hengt opp et A4-ark; Støttegruppe for pårørende, sto det i maskinskrevne bokstaver. 7


Hengslene knirket da hun snek seg inn i det sterile, hvite samtalerommet. Det virket som møtet hadde startet, for pårørendegruppen hadde plassert stolene i ring. Hun måtte ha surret med tiden, igjen. Bekymringene gjorde henne så utmattet at hun ved et par anledninger hadde gått fra døren ulåst. Kjøleskapet hadde av og til blitt stående åpent gjennom natten, og en gang hadde komfyren vært påslått i mange timer uten at hun var klar over det. Det var bare én annen mor i rommet. Hun hadde gått her i flere år sammen med ektemannen, men han var ikke her i dag. Den tredje moren i deres lille gruppe var heller ikke til stede. Hun hadde snakket om at det ikke hjalp, at hun heller ville prøve å late som om barnet hennes ikke fantes. Ganske ofte hadde hun tenkt det samme. Den andre moren ga henne et slitent smil, og blunket ustanselig for å klarne det utmattede blikket. Huden under det venstre øyet hadde et blålig skjær. Hun kunne ikke ha sovet skikkelig på ukevis. Hun gløttet bort på ordstyreren, den eldre mannen som liksom skulle fortelle dem at det ikke var barna deres som løy, stjal, skjelte dem ut og trakasserte dem, men rusen. Ungene var fullstendig uten skyld, som om de var besatt av en djevel, en Judas, og foreldrene måtte lære seg å skille mellom mennesket og rusmisbrukeren. Men hvor lett er det å holde det ene fra det andre, når de to delene har vært ett i så mange år? Da hun skulle sette seg, fikk hun øye på en ung mann helt nederst ved utgangen. Han må ha gått feil, tenkte hun. Anonyme Narkomane holdt møter i den samme kirken på ons8


dager, kanskje var han for ruset til å vite hvilken dag det var, og ordstyreren var for høflig til å fortelle ham det. Så oppdaget hun det bestemte, klare blikket. Han hadde ikke stoff i blodet, og de kjøttfulle kinnene fortalte at han ikke kunne ha hatt det på lenge. «Da tror jeg vi begynner,» sa ordstyreren og nikket oppmuntrende til henne. Hun satte seg med knærne samlet og la hendene på lårene, akkurat som den andre moren. Den unge mannen holdt armene i kors over brystet, og det så ut som han tygde på en tyggegummi, men hun forsto at det var de bakerste jekslene som gnisset. «Hvordan går det med dere?» Ingen svarte, den andre moren blunket bare enda mer iherdig, og gutten skar tenner. Den skjærende lyden ga henne gåsehud på underarmene. «Forrige gang snakket vi om at det er lov å ha det bra. Og det er lov å si at det går bra, selv om dere har en i familien som strever. Dere må ta et valg. Velge om dere skal lide i fellesskap med familiemedlemmet, eller om dere skal tillate dere å ha gode stunder. Vi kalte det frikvarter forrige gang, en pause fra sorgen. Har noen gått på kino den siste uken? Eller en konsert? Spist middag sammen med noen?» Den andre moren begikk en nybegynnerfeil, hun knep for hardt med øyelokkene, og da virket blunkingen mot sin hensikt og fremkalte tårer istedenfor å holde dem tilbake. «Nei, jeg har ikke gjort noe fint siden sist,» svarte den andre moren med gråten i halsen. «Har det skjedd noe?» Ordstyreren gjorde tonefallet så mykt at det nesten ble syngende. 9


Hun hadde lurt på hvem han var og hva han fikk ut av dette frivillige arbeidet. For et par møter siden hadde de snakket om at en kunne bli avhengig av sorgen og rollen som sørgende. Det var den eneste måten de kunne vise kjærlighet på overfor et barn som ikke ville ha annet enn penger til dop. Kanskje ordstyreren var blitt avhengig av dem. De ga livet hans en mening, en følelse av å være til nytte, et inntrykk av å være betydningsfull. «Han kom på døren min i går og sa han hadde fått behandlingsplass på Origosenteret, men han trengte fire hundre kroner til togbilletten. Det ligger i Svinndal, og hvis han ikke dukket opp i løpet av dagen, kom han til å miste plassen.» «Hva gjorde du?» spurte ordstyreren. «Jeg skjønte jo at det var en løgn, NAV ville selvfølgelig ha gitt ham rekvisisjon til toget. Så jeg sa nei. Da truet han med å gå til Oslo S og sette en overdose, og han skrek at det ville være min skyld om han døde.» All hulkingen hennes gjorde ordene utydelige, men de som satt her var gode til å forstå gråtkvalt tale. «Du gjorde det rette,» sa ordstyreren. «Ikke bidra til å opprettholde misbruket.» «Men selv om jeg vet at det var løgn, klarer jeg ikke å fri meg fra tanken. Hva om det var sant?» «En mor vil alltid tenke det beste om sitt barn. Dette har vi snakket om før.» Ordstyreren gjorde tonefallet enda mykere. «Vi har et nytt medlem i gruppen.» Ordstyreren rettet blikket mot den unge mannen. «Et familiemedlem døde for tretten dager siden,» sa han kort med flakkende blikk. 10


Den andre moren betraktet ham lenge. «Hva følte du?» spurte hun ham. Det rykket til i huden under hennes venstre øye, og den blå fargen begynte å skinne. Det oppsto en kort pause før hun la til: «Lettelse?» *** Han sto ytterst på perrongen, langt unna menneskene ved stasjonsbygningen som var opplyst av lampene på overbyggene. Lengst ute på rampene fantes det ingen belysning, Jernbaneverket ville ikke legge til rette for at rusmisbrukere brukte plassen til å sette sprøyter. Refleksstripene nederst på feltbuksen hadde han smurt inn med skokrem, så de ikke skulle gi gjenskinn når togene passerte. Han åpnet den store lommen på låret og trakk opp nattoptikken. Reimen ble strammet rundt hodet rett over ørene. De mørke omgivelsene fikk ulike fasetter av grønt, og der det faktisk var lys, oppsto hvite flekker. Variasjonene gjorde at han kunne se den flate sletten av jernbanespor, også ytterkanten av plassen der det var dreneringsgrøfter. Du kunne aldri stole på junkiene. De kunne være hvor som helst, til alle døgnets tider, og ingen måtte se ham. Det var derfor han ikke brukte lommelykt under rekognoseringen. Han kunne ikke tiltrekke seg noens oppmerksomhet. Toget kom farende forbi Gamlebyens falmede kalkfasader, ut av mørket og inn på Oslo S, de skarpe, gule frontlyktene ble til lysende eksplosjoner i okularene. Han trakk av seg optikken og la utstyret tilbake i lommen. 11


Det slo i skinnene da togsettet ble geleidet inn på spor nummer 18, Göteborg-togets siste stopp. Lufttrykket tvang ham til å ta et skritt bakover. Etter få sekunder hadde halepartiet passert ham, og toget seilte kontrollert inn på stasjonen. Maskineriet pustet tungt ut, og dørene spratt opp. En strøm av skygger veltet ut av vognene og ble til en sammenhengende bølge som skylte over perrongen. Kort tid senere lå plattformen øde tilbake. Om ti minutter ville toget gå videre til Halden, og føreren måtte flytte seg fra den forreste vognen til den bakerste, som da ville fungere som førervogn og styre settene ut fra Oslo S. Han speidet nedover perrongen en siste gang. Så smalt de harde skosålene mot en tverrliggende sville da han hoppet ned i sporet, og det knaste i den våte singelen mens han skrittet bortover skinnegangen mot den bakerste vognen. Snøen hadde begynt å smelte for en uke siden, men fuktigheten satt fremdeles igjen i bakken. Han falt ned på kne ved plogen som skulle hindre at gjenstander havnet under toget og gjorde skade på understellet, eller at mennesker eller dyr ble overkjørt. Plogen skrådde ned mot skinnene, men glipen var stor nok til at han kunne stikke armen innunder. Han krafset mot baksiden av platen. Hver gang han gjorde dette, var han redd for ikke å finne pakkene. Han ville aldri bli trodd hvis forsendelsen hadde løsnet underveis fra Göteborg til Oslo. Neglene skrapte mot det kalde metallet. Der var de. Han røsket av gaffateipen. De to pakkene veide 150 gram hver og hadde en samlet gateverdi på over tre hundre tusen kroner. 12


Pakkene kunne ikke være tyngre, da ble risikoen for at de løsnet under transporten, for stor. Han åpnet bukselommen på det andre låret og slapp dem nedi. Så karet han seg opp på beina, tok seg bort til perrongen og skulte nedover plattformen. En sigarett glødet drøyt hundre meter unna, og en ubrutt røykspiral steg mot taklampen i overbygget. Lyset kastet rutete skygger, for det var spent opp netting under taket så duene ikke skulle gjemme seg oppunder mønet. I et byks var han oppe på perrongen og gikk mot stasjonsbygningen. Pakkene gjorde små hopp i lommen for hvert skritt. Lokføreren kastet sigaretten på bakken, trampet på den og kom ham i møte. Det dunkle lysskjæret ga skallen hans en gyllen farge. «Sitter det noen rusmisbrukere der ute?» spurte lokføreren og stanset opp. Han myste mot enden av perrongen. «Det er ingen der.» «Godt. Det er vel bare et spørsmål om tid før en rusa stakkar faller ned i sporet og blir påkjørt.» «Ville uansett ikke vært den største tragedien,» svarte vekteren. Lokføreren nikket. «Ha en god vakt.» «Takk. God tur til Halden.» Det var nå han måtte tilbakelegge den mest risikable strekningen. Det å hoppe ned på sporet i tussmørket og rive løs pakkene fra plogen, bekymret ham lite, men nå måtte han bevege seg blant folk, gjennom flytogterminalen og ned til Østbanehallen. Han var ikke trygg før han kom til kulvertene 13


under Oslo S; en labyrint av trange, lave murganger som ble brukt til å trekke kabler og strømledninger. Han gikk med stive skritt gjennom flytogterminalen. Hjertet hamret mot den harde platen i den skuddsikre vesten. Det var politiets hundepatruljer han fryktet. For å trene bikkjene i å søke etter narkotika, gikk de ofte streifturer ved oppbevaringsboksene inne på Oslo S. Om en av schæferne markerte på ham, hadde de skjellig grunn til mistanke. Gnissingen fra pakkene ble plagsomt støyende. Han fulgte passasjen som gikk forbi de stengte skrankene til Forex. Rommet med oppbevaringsboksene dukket opp til høyre, det farligste hinderet. Han begynte å gå raskere og var bare noen meter fra rullebåndet ned til Østbanehallen, snart ville han se den rødmalte jerndøren. Atriet til Østbanehallen åpenbarte seg foran ham, med rekker av butikkboder og smale gater mellom utsalgsstedene. Det buede glasstaket ble til et speil på grunn av den mørke kveldshimmelen. Lamper som hang fra takbjelkene, lyste på hvelvingen og lignet stjerner. Plutselig runget en aggressiv gjøing like bak ham, idet han la hånden på gelenderet. Når som helst kunne noen gripe tak i skulderen hans eller rope på ham, kanskje ville betjenten slippe narkohunden. Båndet gled ulidelig sakte ned i atriet, og sansene ble skjerpet. Han merket hvordan hårene på underarmen strittet, svetteperlene som sildret nedover ryggsøylen, tærne som krummet seg og blodet som strømmet gjennom de svulmende venene i tinningene. Men ingen hånd tok tak i ham. Det var ikke en narkobikkje, 14


men utysket til en narkis i grå lue og oransje boblejakke som hadde kommet ut fra internettkafeen. Dyret gjødde på alle i nærheten og slepte den hengslete eieren etter seg. Endelig kunne han låse opp ståldøren og legge hånden på dørklinken. Den fuktige, kjølige luften fra kulvertene slo mot ham, og en rotte pilte unna lyset som sivet inn bak ham.


II Forræderen

magesmertene var så kraftige at han lå og vrei seg i fosterstilling på betonggulvet. Den skjelvende høyrehånden var dekket av blod, seig svette hadde rent inn i øynene. Venstre hånd, blodig den også, var klistret til genseren like under navlen. Luften var tung og rå, den kalde fukten gjorde at han hostet. Hvor var han? Størrelsen på rommet var to ganger tre meter, og en brisk til å sove på var plassert langs den ene veggen. En glattcelle? Hvorfor lå det i så fall ikke en gul plastmadrass på brisken? William hadde vært ofte nok i Sentralarresten til å vite at han hadde krav på sengeplass. Å tvinge noen til å sove rett på betongen ble regnet som tortur. Kanskje hadde han oppført seg dårlig overfor politiet, spyttet eller bitt en snut i fingeren, slik at de hadde tatt madrassen for å hevne seg. Men det spilte ingen rolle for William, han hadde ligget på asfalt mange ganger tidligere, kroppen var herdet av gata. Han strevde med å sette seg opp. Hver minste rykning fikk musklene til å skrike av smerte, og en brennende kvalme veltet 16


opp fra magen og la en sur smak på tungen. Skyldtes ubehaget at han hadde fått juling? Eller var det abstinenser? Skriket etter heroin kunne stikke dypt i nervene, dypere enn en kniv, og så ille var det ikke ennå. Det kunne ikke være mange timene siden han satte en sprøyte i armen. Munnhulen produserte ikke spytt, og leppene hadde sprukket i ømme sår. Faen, ikke engang en håndvask. Politiet hadde innlosjert ham på tørrcelle. Han ble bekymret for hva han hadde gjort. Bare drapsmenn og voldtektsmenn fikk tørrcelle, så de ikke skulle vaske av seg offerets DNA. Men man ble kun holdt i forvaring til politiet hadde tatt beslag i klærne og strøket en vattpinne over hendene. Det kunne ikke være mange timene han hadde vært bevisstløs. Blodet på hendene og smertene i kroppen tydet på at han hadde slåss. Han måtte ha skadet noen siden han var her, men det måtte ha skjedd i nødverge, han angrep aldri noen uprovosert. Men hvorfor var det ikke noe vindu her? Alle cellene skulle ha vinduer. Den dunkle belysningen kunne ha noe med cellas formål å gjøre. At fangen ikke skulle se blodspor på kroppen og fjerne det før politiet tok prøver. Han hadde hørt om folk som slikket blodet av hendene etter å ha blitt pågrepet for vold. William rev løs hånden fra genseren. Han strøk en finger over underarmen. Nålestikket under høyre albue var ferskt, en bloddråpe presset seg frem. Han husket at han hadde vært i byen og solgt dop. Han hadde forsøkt å lande kunder i Tollbugata, Skippergata og Dronningens gate, men det hadde tatt tid å få unna alle 17


brukerdosene. En del folk var tatt av sivilt politi utenfor Møteplassen, og junkiene begynte å bli forsiktige. Han måtte ha fått abstinenser og mekket et skudd i sentrum. Han visste at han burde tatt 31-bussen til Alexander Kiellands plass for å skyte hjemme, det var farlig for en selger å være rusa i byen. Folk kunne bli fristet til å rane ham for penger eller stoff. Han hadde nok bare forsvart seg. Han prøvde å slikke blodet av hendene, men tungen var for tørr. Så slo det ham at det var noe annet som ikke stemte. Veggene. Hvitmalt teglstein. Malingen hadde falmet, den opprinnelige rødfargen på den brente leiren trådte frem flere steder, mørtelen lå i tykke, ujevne striper og hadde blågrønne flekker i seg. Veggene så gamle ut. Arresten skulle jo være ganske ny. William kikket ned på magen og ble oppmerksom på den dype, blodige flengen i genseren. *** Tunnelsynet, tenkte Mikael. Pupillene som snevres inn like før man dør, slik at selv det minste blaff av lys oppfattes som en eksplosjon. Den lange korridoren, med de hvite veggene som lysstoffrørene svøpte i et blendende skinn, så akkurat ut som det; den døendes siste synsinntrykk. Det pep to ganger fra mobilen, og han dro opp Nokiaen fra innerlommen på skinnjakken. En stund studerte han det kornete bildet på skjermen, som var en avbildning av et gammelt 18


fotografi. Selve fotoet hadde han funnet i et familiealbum fra 1998. En femten år gammel gutt som sitter ved roret i snekka, i bakgrunnen skimtes Hovedøya som så vidt stikker opp av Oslofjorden i mørk silhuett. Det solblekede, lysebrune håret er dratt til siden av vinden, og kinnene er skjult av kragen på den oransje redningsvesten. Han måtte bruke den svære, barnslige vesten som ungdom, siden faren hadde en manisk frykt for at han skulle drukne. Mikael hadde håpet dette fotoet skulle minne faren om at han hadde en sønn som var i live. Han åpnet SMS-en, som var fra et nummer han ikke dro kjensel på. Hei. Takk for sist. Blålys for to uker siden hvis du har glemt det. Veit at du fikk nr. mitt. Kanskje du mista mobilen eller glemte igjen jakka. Fikk nr. ditt av en venn på Grønland. Syns du virka hyggelig og vil gjerne møte deg igjen. J Han husket henne; Johanne. Blålys-festene annenhver tirsdag på Lawo i Universitetsgata var åpne bare for politi, ambulansepersonell og sykepleiere. Johanne jobbet som sykepleier på Akutten. Hun hadde et søtt, beskjedent smil, rosa leppestift og svart hår med midtskill som hang rett ned uten en eneste krusning, selv ikke når hun svettet i pannen på dansegulvet. Hånden hennes hadde vært så varm da hun holdt hånden hans i garderobekøen, like før Mikael sa han måtte på do og forsvant. 19


Mikael slettet meldingen. «Er det du som er sønnen?» Han la vekk mobilen og så på overlegen i grønne, beroligende sykehusklær. Han hadde runde hornbriller, og det brune, korte håret var grått rundt ørene. «Ja.» Overlegen satte seg ved siden av ham på benken. Begge to stirret inn i den kritthvite veggen fremfor dem. «Hvor mye vet du?» «Pappa sendte en tekstmelding for en time siden. Jeg var egentlig på vei til jobb. Det sto bare hvilken avdeling han var på. Vi har ikke hatt kontakt på en stund. Må han ikke ha visst om dette i lang tid?» «Den ble oppdaget i midten av januar. Han fikk time for fem uker siden. En annen pasient ville utsette operasjonen for å feire påske med familien. Tumoren er fem og en halv centimeter i diameter. Luktesansen forsvinner som regel når svulsten er på rundt tre.» Mikael kjente en krampe i underarmen og oppdaget at han hadde knyttet venstre hånd. «Det var slik han oppdaget den?» «Ja. Han gikk til fastlegen sin og klaget på tap av luktesans. CT-en avslørte ingenting, men det ble også gjennomført en MR som har høyere sensitivitet for svulster i bakre skallegrop. Da så vi den. Det er en svulsttype som vokser sakte, men denne er forholdsvis stor. Han må ha hatt den i mange år. Den ligger ganske kinkig til. Tett opp mot hjernestammen på venstre side. Hjernestammen er følsom. Alt vi gjør og alt vi er, går gjennom den. Og sinus sagittalis superior ligger i veien. Det er 20


en stor vene som nå er vokst sammen med svulsten. Kommer skalpellen borti, vil han blø i hjel i løpet av et halvt minutt. Og alt ser så likt ut,» sa overlegen i et oppgitt tonefall. «Tumoren ligner på hjernemassen. Det er vanskelig å vite hva som er hva. Tar jeg bort noe av hjernen, ødelegger jeg mennesket. Han kan bli lam, miste evnen til å snakke, se, smake. Han kan få hukommelsestap.» «Men dere skal operere?» «Vi går inn for å ta en vevsprøve i første omgang. Rett og slett for å stadfeste om den er ondartet eller godartet. Er den god, lar vi den være. Er den ond, blir det en ny vurdering. Da kommer svulsten til å ta livet av ham, men det er umulig å si etter hvor lang tid. Kanskje har han flere år igjen. Om vi skjærer i den i dag, vil det høyst sannsynlig gå galt. Men faren din hører ikke på råd fra meg. Han er oppsatt på få skåret den vekk. Skal vi gjøre det, er det viktig å komme i gang så raskt som mulig. Før den vokser ytterligere og blir enda mer komplisert.» Det spraket i benkesetet da overlegen skiftet sittestilling. «Har faren din vært voldelig før?» «Nei.» «Han tror svulsten har forandret personligheten hans og gjort ham aggressiv. Voldelig. Faren din forteller at han ikke lenger er seg selv. Det er derfor han vil vi skal fjerne den. Han sier han ikke har mer å miste.» Faren hadde mistet seg selv for seksten år siden, tenkte Mikael, og det skyldtes ikke en saktevoksende svulst. «Hva tror du om det?» «Vi ser ofte personlighetsforandringer når en svulst oppstår i fremre del av hjernen. Pannelappen. Ofte blir pasientens 21


adferd mer aggressiv og irritabel. Hos din far er den lokalisert i bakhodelappen og bør egentlig ikke ha ført til personlighetsforandringer. Typisk for svulster i bakhodet er synsforstyrrelser, men han har ikke hatt slike plager. Han klager på en kraftig hodepine, men det er en vanlig konsekvens av alle typer hjernesvulster og skyldes trykkøkning. Er du kjent med at faren din har et alkoholproblem?» «Ja da,» svarte Mikael i et likegyldig tonefall. «Enkelte av disse symptomene kan skyldes alkoholforgiftning,» fortsatte overlegen. «Faren din husker ganske lite fra de siste ukene og har problemer med å gjøre rede for hvor han har vært. Hukommelsestap oppstår når en svulst vokser i tinninglappen, så det er også litt atypisk for hans situasjon. Jeg tror mer på at det er alkoholen som har forårsaket både raserianfall og dårlig hukommelse. Men hjernen vår er like kompleks som universet. Svulsten er forholdsvis stor og presser på hele massen. Kanskje forskyver den på all materien, slik at både pannelappen og tinninglappen skvises mot innsiden av kraniet. Da vil han få et utall symptomer.» «Men han bestemmer selv? Vil han at dere skal operere, kan ikke jeg nekte?» «Han ønsker operasjon, og da blir det faktisk opp til meg som behandlende kirurg om jeg vil utføre den. Men i slike situasjoner spør jeg alltid pårørende. Det er du og jeg som må leve med valget hans. Om han dør. Jeg ba faren din informere dere. Han skulle hatt med seg et familiemedlem i dag. Ikke det at noen må signere på papirer, men jeg ville være trygg på at dere kjente til risikoen. Han kom alene og håpet jeg hadde glemt det. Så valgte han deg i siste instans.» 22


«Fortell meg detaljert hvordan dere gjør det. Jeg vil vite hva jeg eventuelt sier ja til.» «Han blir lagt på magen, hodet blir låst til en ramme og håret på bakhodet blir barbert vekk. Jeg dissekerer meg gjennom bakre skallegrop til beinet, sårhaker holder huden og muskulaturen til side. Så borer jeg to hull og sager gjennom skallen, like ved Det store hull, åpningen der ryggmargen springer inn. Det tar rundt tre kvarter å komme gjennom beinet.» Mikael hadde vært til stede ved flere obduksjoner. Hjernen hans manet frem lukten når sagen skar gjennom kraniet, den skjærende lyden runget inni hodet hans, og han kunne fornemme den ekle varmen mot ansiktet som friksjonen skapte. «Hjernehinnen er det neste jeg må forsere. Den er forholdsvis hard, men skalpellen skjærer et lite y-snitt. Da vil jeg se svulsten og tar en prøve.» Det finnes ikke godartede svulster, tenkte Mikael. Hele formålet til en svulst er å ødelegge. De er bare mer eller mindre effektive. «Bestemmer vi oss for å prøve, bruker jeg skalpellen og et sug og fjerner det jeg ser. Vi har et 3D-kamera som blir ført inn gjennom nesen. På bildeskjermen er skillet mellom hjernemasse og svulst ganske tydelig, men hjernen ligger i flytende væske og forflytter seg. Vi kan ikke stole på bildene. Og når man stirrer gjennom åpningen, ser det meste grått ut.» «Jeg vil snakke med han før jeg bestemmer meg.» Legen nikket og strøk hendene over lårene, som for å tørke svetten av håndflatene. 23


*** William hadde blitt rispet i magen med noe skarpt. Det levrede blodet hadde forseglet kuttet. Han var ikke hos politiet. Han krabbet bort til gitterporten, som var låst med hengelås og festet med kjetting til en endestolpe. En smal, dunkel gang gikk forbi cella. Kun et svakt skinn strømmet inn mellom stengene, lyset stammet fra et enslig lysstoffrør tjue meter lenger ned i korridoren. Lampene som hang i taket utenfor buret, var like fargeløse og kalde som murveggene. Cella måtte være plassert under bakken. Og de stadige metalliske dunkene og skingrende bremselyder … var det togskinner og godstrafikk over ham? Det kunne forklare hvorfor murveggene ristet så den morkne mørtelen drysset ut av sprekkene. William satte seg opp mot veggen og trakk knærne opp mot brystet. Var det blitt kaldere? Han syntes han skalv mer og mer. Panikken over ikke å vite hvor han var og hvorfor han var her, ødela effekten av det lille heroinet som fortsatt var igjen i kroppen. Han strøk seg over hodet. Den lilla hanekammen hadde falt helt sammen; den seige voksen rant ned langs tinningene. Hvem hadde tilgang til en celle som dette? Det kunne ikke være en sliten junkie som hadde sett ham fikse et skudd og som så bestemte seg for å rane ham. Det måtte være bakmenn. De som eide dopet. På et døgn hadde Are, Ketil og han pumpet tre gram heroin i egne årer og solgt rundt femti brukerdoser på gata, men det de 24


solgte, var blandet ut med Fisherman’s Friend. William anslo at de hadde brukt opp en fjerdedel av stoffet. Da skulle det være igjen over 200 gram av det stjålne heroinet, og de hadde ikke brukt opp pengene etter salget. Hvis han leverte tilbake spenna og dopet, var det en sjanse for at bakmennene lot være å drepe ham. Han ville kanskje miste et par fingre. Og de ville gi ham en straffebot for tyveriet og stoffet han og de to andre hadde rusa seg på. Men de ville la ham gå. Etter det han gjorde mot Ketil, fortjente han uansett å lide. Plutselig forsvant skjæret fra det fjerne lysstoffrøret. Han trodde først det hadde sluknet, men så skimtet han omrisset av et menneske som kom nedover korridoren og skygget for lyset. Skrittene kastet ekko fra de harde overflatene, og det raslet i noe som hørtes ut som småpenger. «Hei! Jeg blir holdt fanga! Ring pol’ti!» Vedkommende gikk i en bestemt takt, nesten som han marsjerte, og han svarte ikke på tilropene. William så ansiktet da skikkelsen kom bort til gitteret. Et barbert hode som var firkantet på grunn av det markerte kjevepartiet. Mannen var kledd i en hvit uniformsskjorte og svart feltbukse med refleksstriper over anklene, striper som skimret som sølv i det svake lyset. Raslingen kom fra utstyret i beltet hans. Det var en av vekterne på Oslo S. Freddy. Han hadde kastet ut William fra stasjonen flere ganger. «Hvor er jeg?» «I ei gammal tollcelle. Når tollerne pågrep noen på toget for smugling, pleide rem å sette rem her nede mens dem venta på snuten.» «Har jeg vært rusa på Oslo S? Skal jeg liksom få en lærepenge 25


så jeg ikke kommer tilbake?» William begynte å le. Han hadde trodd det var bakmenn, at kriminelle hadde funnet ut at han hadde stjålet heroinpartiet deres. Så var det bare en vekter som ville skremme ham bort fra området. «Du var tjukk i huet da du rusa deg i gangtunnelen. Jeg så deg på kameraet.» «Greit, greit. Du kan slippe meg nå. Jeg ska’kke komme tilbake. Så du ikke at jeg er skada? Får jeg infeksjon, kan jeg daue, og da får’u skikkelig trøbbel med pol’ti.» «Jeg kan’ke slippe deg før du gir meg det du har tatt,» sa Freddy. «Hæ?» William akte bort fra gitteret. «Du og kompisa dine har dopet vårt. Vi har lett hele uka og spurt på gata om det er nye selgere. Rett ut av fengsel og plutselig er du storkar … Jeg trodde det ville ligge trygt under bakken, men dere junkier er som rotter. Kommer til overalt.» «Er’e dere som selger?» Freddy flirte. «Trudde ru skulle prøve å nekte. Jeg bare tar’e inn på Oslo S. Hvor har’u gjort av det?» «Ligger i leiligheta vår. I sisterna på dassen. Det er mye igjen. Og vi har penga for det vi solgte. Skal gjøre opp for det vi har skutt.» «Du bør snakke sant. Husker’u afrikaner’n som du sloss med i natt?» «Jeg husker ikke en dritt.» «Det er han som eier dopet. Og han lar deg ikke slippe billig. Jeg blei straffa da stoffet forsvant, så du kan tenke deg hva’n kommer til å gjøre med deg.» William presset seg tett opp mot veggen og pustet raskere. 26


Freddy kneppet opp skjorten, foldet den sammen og la plagget på gulvet. Så dro han opp remsene som strammet den skuddsikre vesten rundt midjen, men nå begynte han å okke seg. Under vesten hadde han en hvit trøye i stretch som satt tett mot den svette huden. Han dro armene ut av trøyeermene, vrengte trøyen opp til halsen og snudde ryggen mot William. «Jeg måtte stå med henda mot veggen. Så slo’n med det jævla plastrøret sitt.» Ryggen var full av røde, hovne striper som gikk på tvers av ryggraden. Merkene var et par centimeter brede og strakte seg fra skulderblad til skulderblad. William telte syv avtrykk etter røret. «Han kalte det a lesson. Du vil nok få en verre lesson enn meg.» William gjenvant kontrollen over åndedrettet. Det var greit, han fortjente en straff etter det han gjorde med Ketil. Plutselig kom en statisk skurring fra hoften til Freddy. «Det er Kalle.» Freddy dro opp en sambandsenhet fra utstyrsbeltet og holdt inne taleknappen. «Ja?» «En slask har gått inn på toalettet på mesaninen. Sikkert for å sette ei sprøyte.» «Mottatt. Jeg kom over en junkie som sitter i gangtunnelen. Tar det når jeg er ferdig.» «Ikke no’ hast. Bare narkiser som bruker dassene der oppe uansett.» Freddy trakk ned stretchtrøyen og kledde på seg vesten og skjorten. Så dro han opp en mobil fra lommen og tastet et telefonnummer. «Hvor er’e rottereiret deres ligger?» 27


*** Neseborene rynket seg av den stramme svettelukten. Svettingen var vel et symptom på kreften, kanskje svulsten forstyrret senteret som registrerte varme og kulde. Eller det kunne være en reaksjon på alkoholabstinens. Faren satt delvis oppreist i sengen. Kinnene hans hadde et fiolett skjær som minnet om dødsflekker på et lik, antagelig på grunn av alle de brustne blodkarene i ansiktet. En blek, flasset hodebunn skinte gjennom det tynne, bustete håret, og pannen hadde dype rynker selv om han satt med øynene lukket. Så gammel han er blitt, tenkte Mikael. I den ene hånden knuget faren en grå, tykk Nokia, et symbol på forfallet de siste årene. Mobilen som Mikael hadde tatt fra skrivebordsskuffen hans, var flere år eldre, men fremsto som langt mer moderne; den hadde skyveskjerm, og det var den første modellen med innebygd kamera. Faren hadde byttet den ut med en billigere type som passet ham bedre, en sak som tålte å bli mistet i gulvet, og batteritiden var så lang at han ikke gikk tom for strøm om han var borte i dagevis, heller ikke kortsluttet den i regnvær. En telefon som passet til en alkis. Mikael stirret i flere sekunder på den dype bekymringsrynken mellom farens øyenbryn og husket den første gangen han la merke til den. Kai hadde vært åtte år og Mikael var syv. Ved Sognsvann. Faren hadde sett på mens guttene svømte omkring. Han ba dem holde seg unna nøkkerosene ved bredden. De grønne bladene som fløt i vannskorpen hadde røtter som vokste opp fra 28


mudderbunnen, og det var farlig å vikle føttene sine inn i plantene. Mikael svømte rett inn i klyngen og lot som han ble dratt under vann av nøkkerosene. Da han omsider bruste opp fra dypet, oppdaget han faren som kom svømmende mot ham og skrek så høyt at fuglene lettet fra trekronene. I dagene som fulgte, hadde faren sett på både Kai og Mikael med et merkelig blikk, som om han var redd for at noe forferdelig skulle skje. «Hei, pappa,» sa Mikael. Faren kikket bort på ham og blunket flere ganger. Skjæret fra lysstoffrørene blinket i de fuktige øynene. «Hei, Mikael.» Han smilte kort, som om ansiktet var for slitent til å holde munnvikene oppe lenge av gangen. Mikael gikk bort til sengen og trakk med seg en stol. «Jeg lukter som et av likene dine, eller hva?» «Så ille er det ikke,» løy han. Mikael satte seg i en anstrengt, rett stilling. «Har du vondt?» «Jeg kan føle at den er der,» svarte faren. «Et konstant trykk. Men verre er det at jeg kan merke hva den gjør med meg. Overlegen mener jeg kan ha hatt kreftklumpen i årevis. Tenk om den har skylden for alt som gikk galt?» Mikael syntes han registrerte en iver i stemmen hans. «De må skjære den vekk. Kanskje jeg kan forandre meg.» «Vi vet ikke om den er god eller ond,» sa Mikael. «De rører den ikke om den er godartet.» «Den er ond,» svarte faren. «Det kan jeg føle.» «Hvorfor har du ikke sagt noe før?» Faren vrei seg i sengen og kikket ut gjennom vinduet, på en himmel som var i ferd med å skifte farge fra koboltblått til 29


betonggrått, og på de spinkle trekronene på Nordre gravlund. Den gryende morgensolen avdekket hvert minste fingeravtrykk i glasset, og Mikael tenkte på hvor mange familier som måtte ha vært samlet på denne sengeposten. Vinduet måtte ha blitt lukket og åpnet utallige ganger, kanskje mest for å ha noe å gjøre under den ubehagelige ventingen. «Jeg fortjener å ligge her alene,» svarte faren med grøtete stemme. «Men overlegen vil fordele skylden hvis noe går galt. Jeg kunne ikke legge den byrden på moren din. Du har alltid vært så sterk, Mikael. Jeg kan ikke huske å ha sett deg gråte. Ikke før … Kai … Og ikke etter.» Selv om Mikael ikke så ansiktet hans, skjønte han på rykningen ved tinningen at faren blunket vekk tårer. «Husker du da vi var på begravelsesbyrået? Moren din og jeg klarte så vidt å snakke. Hun hadde skrevet en lapp for hånd om hva vi ønsket. Men hånden hennes hadde skjelvet for mye og gjort skriften utydelig.» «Den jævla lappen.» «Jeg glemmer aldri den klare, stødige stemmen din da du leste opp det som sto der,» sa faren. «Du er sterk, men du har den samme kreften som meg, Mikael. Du ødelegger deg selv. Men du behøver ikke å være ulykkelig. Det var ikke din skyld at Kai døde. Eller at vi sluttet å leve etter den dagen. Du må fortsette. Hvor mange ganger har jeg ikke sagt det?» «Like mange ganger som du har lovet å …» «Ja, ja. Det er ikke så farlig å juge for andre, langt farligere å juge for seg selv. Jeg har alltid visst hvor det bærer hen med meg. Jeg tror du også vet hvor du er på vei. Jeg skjønner bare ikke hvorfor du vil dit.» 30


«Mamma burde ha vært her,» sa Mikael og kremtet. Han hadde fått en ekkel kløe nedi halsen. «Jeg flyttet ut for tre uker siden. Vi … kranglet.» Mikael kunne gjette hva de hadde kranglet om. «De første dagene ranglet jeg rundt i byen og sov i mørke hjørner på Oslo S. Satt på Sidesporet Pub sammen med de andre alkisene. Du skjønner vel hvem jeg traff på togstasjonen?» «Har han sluppet ut av fengsel?» Faren nikket. «William er tilbake på Plata, men har skaffet seg en leilighet på Alexander Kiellands plass. Jeg fikk bo hos ham og sjekket inn på sykehushotellet for litt over en uke siden. For å bli edru til dette. En fars gener former ikke hans sønn, Mikael, kun hans handlinger. Kanskje er det godt at du ikke vet noe om slekten din. Farfaren din. Oldefaren din. Kvinnene deres. Det betyr ingenting hva de har gjort. Det som betyr noe, er hva jeg har gjort. Og jeg har sviktet deg og mamma. Jeg ble som far min.» «Kanskje er det svulsten som har skylden,» sa Mikael. «Hva skal jeg si til mamma? Hvis …» «Er ikke det jobben din, da? Å gå med dødsbudskap? Egentlig har du trent lenge på dette øyeblikket. Men det kommer til å gå bra, Mikael. Overlegen er en av landets beste. Han spiller tennis hver fredag på Grefsen og har sterke håndledd. Det er nok viktig for en kirurg.» Kløingen nedi halsen ble enda verre, og Mikael hostet raspende. «Jeg trenger litt luft.» Han reiste seg halvveis opp fra stolen, da faren lente seg frem og festet et stramt grep om overarmen hans. «Jeg må be deg 31


om en tjeneste. Men det er best du ikke vet for mye. Siden du er politi. Det gjelder William.» «Hva har han gjort nå?» «Dra til Oslo S og finn ham. Er han ikke der, må du dra til leiligheten. Si at han må holde seg borte fra Oslo S og leiligheten de kommende dagene. Noen er ute etter ham.» «Det er bare enda en løgn for å få penger. Du må slutte å tro på han. William er en simpel gatejunkie. Ingen stoler på sånne. Bakmenn ville aldri gitt han mye dop. Gateselgerne ville aldri latt han krite mer enn en brukerdose. Han er for stusslig til å rane noen. Fyren er rett og slett ikke verdt å skade.» «Dette er reelt, Mikael. Jeg kan ikke si mer. Vil ikke sette deg i en vanskelig situasjon som politi. Eller som sønn.» «Hvor mye ville han ha, da? Han var vel fornøyd med en tohundrelapp som vanlig? Da var det ikke lenger så farlig å være i byen …» «Bare finn gutten. Han må holde seg unna Oslo S. Og Kiellands plass. Det er viktig.» «Jeg har sluttet å lete etter han, pappa. Den eneste fienden William har, er heroinet. Det kommer til å drepe han en dag.» «Om ikke for noe annet, så gjør det for å gi meg fred.» Faren pustet tungt ut. Nå maktet han ikke å blunke vekk dugget i øynene, og en tåre rant rykkvis etter som den støtte på nye rynker. «Nøkkelen til leiligheten hans ligger sammen med verdisakene mine. Overlegen gir deg den. Om åtte timer er jeg et bedre menneske, Mikael. Da skal vi begynne på nytt. Du, jeg og moren din. Jeg har en Judas inni meg, men endelig skal han skjæres vekk.» Faren smilte lenge og bredt, som om selvbedraget hadde gitt ham fornyet styrke. 32


Mikael hadde sine tvil. Uansett hvor mye svulst den tennisspillende kirurgen skar ut, ville han aldri klare å skjære vekk fortiden. *** Om ikke lenge ville hun høre metalltoget, den metalliske lyden som oppstår i øret når dopet strømmer gjennom mikroskopiske blodårer i hjernen. Det lange, blonde håret hennes hang foran ansiktet. Synnøve satt på toalettet og krøket overkroppen sammen. Magesmertene var grusomme, og den seige svetten lå som en lufttett hinne over huden. Kroppen skalv ukontrollert og smaken av bly fylte munnen, men hun visste at det snart ville være over. Hun behøvde tid, ro og lys for å treffe den eneste brukbare blodåren hun hadde igjen, og båsen på det offentlige toalettet ga henne dette. Synnøve kneppet opp den stramme Miss Sixty-buksen og trakk den ned til anklene. Bukselinningen gnisset mot en hoven, rød abscess helt øverst på låret. Klumpen sprakk, brungrønn verk rant nedover innsiden av låret. I begynnelsen av ruskarrieren hadde hun utallige arterier å velge i når hun skulle stikke, men akkurat som familie og venner forlot henne, hadde årene skrumpet inn og blitt borte fra overflaten. Nå hadde hun bare én igjen som var synlig. Én vene, en siste venn. Synnøve presset knærne sammen og balanserte skjeen på høyre kneskål. Hun rev opp gladpacken som var pakket til en liten ball rundt det brune pulveret, ballen var så vidt større enn 33


dotten på en Q-tip, og drysset innholdet ned i skjeen. Enkelte korn hadde en lysere farge, noe som betydde at det var blandet ut. Faen. Det var fem uker siden hjerneslaget, og seks dager siden hun slapp ut fra avrusning på Aker sykehus. Etter noen dager på gata hadde hun allerede rukket å bygge opp en betydelig toleranse overfor heroin. Det så ikke ut som dette skvipet ville holde. I hele natt hadde hun trålet Oslo sentrums verste gater; Skippergata, Dronningens gate og Tollbugata. Der lå både Sprøyterommet, Feltpleien, Bymisjonen og strippeklubbene. Men der det fantes hjelpetilbud og prostitusjon, var narkotikaen aldri langt unna. Det var den eneste omsorgen en rusmisbruker behøvde, og den mest intense orgasmen du noen gang ville få. Hun hadde lett etter noen som skyldte henne penger eller som hadde stoff hun kunne krite. Til nød kunne hun betale for seg med en sugejobb. Synnøve var ganske attraktiv til å ha vært rusmisbruker i ni år. Vannansamlingene i kroppen fikk henne til å se litt feit ut, men ansiktet var det ingenting i veien med. Hun hadde liten nese, like knallblå øyne som den friske marshimmelen, fyldige lepper og markerte, bulende kinnbein som presset øynene en anelse inn i skallen, noe som ga henne et mystisk blikk. Bygningene i sentrumsgatene var kontorlokaler som ble forlatt på kvelden, og portrommene var godt egnet til å sette skudd. En gryende vår i byen betydde en strøm av ferske, naive rusmisbrukere som hadde tatt toget fra hjemstedet til siste stopp; Oslo S. 34


På morgenkvisten hadde hun kommet over en unggutt som sikkert ikke var myndig engang, et barnevernsbarn på rømmen fra en institusjon på landet. Han satt ved innkjørselen til en garasje i Prinsens gate, så rusa at det ikke var mulig å se om han pustet, og han reagerte ikke da hun gikk gjennom lommene hans. Synnøve fant den ettertraktede tohundrelappen, som hadde gitt henne denne utblandede kvartingen. Hun savnet Ketil. Livet hadde vært så mye enklere med ham. Hun trengte ikke å rane ungdommer, behøvde ikke å suge noen og slapp å være den faste knulledukka til en narkoselger. På rehab hørte hun at han hadde begynt å selge dop. Uten henne hadde Ketil rykket opp i hierarkiet. Uten henne … Synnøve hadde blitt forbannet. Plutselig skvatt hun så skjeen med heroinet holdt på å falle av kneet. Noen kom inn på toalettet. Hvis det var en vekter, ville han lage et helvete og kaste henne ut. Synnøve hatet å bli bortvist. Om hun satt i ro på en benk, hendte det ofte at forbipasserende ikke skjønte at hun var rusmisbruker, og det gjorde godt for selvfølelsen. Men det var ikke lenger noen tvil om hva hun var når hun ble slept gjennom hallen av en uniformert vekter. Hun satt helt tyst og løftet opp føttene så de ikke kunne sees under dørsprekken. Vekterne pleide å legge seg ned og studere skoene. Var de utgått og skitne, skjønte de at du var junkie. Eller hvis buksen var dratt ned til anklene og manglet belte, da forsto de at beltet ble brukt som mansjett for å presse frem blodåren under albuen.

35


*** Mikael trakk inn den kjølende luften i dype drag. Innsiden av halsen ble nummen av kulden, og kløingen ga seg. Fasaden til Nevrokirurgisk avdeling var prydet med gul teglstein lagt i et mønster som var symmetrisk bare fra en viss avstand, og på taket satt rekker av fete måker og skrek hest. Han ble blendet av den stigende, varme morgensolen som skar gjennom et tynt, hvitt skydekke. Han kunne ennå se spor etter den kalde vinteren. Gressflekkene som var rammet inn av brostein, var gule og gjørmete. Gammelt, fuktig papir tettet igjen kumlokket ved fortauet. Små bekker fra det smeltende slapset fulgte nedsenkninger i bakken. Mikael tok frem mobilen, skjøv opp dekselet og smilte til den smilende gutten. Han hadde bladd gjennom familiealbumene på leting etter et foto der bare han var, men Kai hadde vært med på alle. Så kom han over dette, fra den sommeren da Kai hadde brukket ankelen i en fotballkamp, og bare han og faren var på sjøen. Med tommelen tastet han et nummer. Det ringte en stund før ringetonen ble brutt og han hørte en tung pust. «Hei, mamma.» «Å? Er det deg, Mikael.» Hun var spak i stemmen og snufset. Mikael så for seg at hun gråt, eller at hun akkurat hadde holdt opp. Sannsynligvis hadde hun blitt stående og se på bildet av Kai som hang på veggen over fasttelefonen. Mikael hatet det bildet. Kai var fjorten og kledd i drakten til Lyn. Han satt med et kne i det våte, 36


mørkegrønne gresset og støttet hånden på en fotball. Rundt halsen hadde han bronsemedaljen fra Norway Cup, og det svette, lyse håret sto opp fra hodebunnen. «Hvordan går det?» «Jo da. Det går.» Moren svarte som hun alltid gjorde. Mikael skulle ønske at hun bare en gang kunne si at det gikk bra. «Du da?» «Det går fint.» «Godt å høre.» Hun snufset og harket. «Jeg må … Det gjelder …» «Kommer du innom snart? Jeg kan lage middag.» «Jeg kan komme etter jobb.» «Nei, det går ikke. Det er møte med pårørendegruppen.» «En annen dag, da.» «Det hadde vært fint. Pappa hilser.» «Hva?» «Pappa sier jeg skal hilse.» «Hils tilbake. Ja, ja. Jeg ringer igjen om noen dager. Så finner vi ut av det.» «Det blir godt å se deg igjen.» Mikael la på. I løpet av samtalen hadde han fått et anrop. Han kjente igjen nummeret til Vaktleder på Krimvakta og ringte opp igjen. «Hei, Haraldsen.» «Hvordan går det med den karen?» «De gjør han klar. Tar vel rundt to timer før de vet noe. Skjedd noe i byen?» «En overdose på Oslo S. Jeg er på vei.» 37


«Kan du plukke meg opp på Ullevål? Jeg trenger å tenke på noe annet mens jeg venter.» «Dødsfallet er ganske standard. Vekterne fant en narkoman på Oslo S med sprøyten i hånden.» «Høres ut som et passende tidsfordriv. Jeg venter utenfor Kirurgen.» *** William satt fremdeles med korsryggen presset inn mot veggen og knærne trukket opp til haken. De kalde teglsteinene gjorde at han frøs enda mer, men han ville være lengst mulig unna gitteret. Han var verdiløs, det hadde han visst store deler av livet, og det var derfor han håpet de ville la ham leve. At han ikke var verdt å drepe. Det var Ketil som hadde kommet over dopet. Are og William ante ikke hvor han hadde funnet det. Men vekteren trodde han visste om depotet. Freddy hadde sagt at heroinet lå under bakken. At han brakte det inn til stasjonen, men at afrikaneren eide det. Og han hadde latt William se ansiktet uten å skjule seg, sagt hvor han ble holdt fanget. William fryktet at Freddy fortalte så mye fordi han uansett ikke ville slippe ut herfra. Kanskje Mikael ville se etter ham. Fetteren hadde ofte lett i sentrum hvis det gikk lang tid uten livstegn. De fleste junkiene i Skippergata kjente Mikael av utseende, fordi han hadde spurt etter ham så mange ganger. Mikael hadde også vist politiskiltet og truet med å pågripe folk om de ikke sa hvor William var. 38


I miljøet var det blitt kjent at han hadde begynt å selge. Mikael ville få rede på det. Og kanskje hadde noen sett ham på Oslo S, før han rusa seg i gangtunnelen og ble tatt til fange. Mikael kunne finne ut av det også. Snerrende hundebjeff i enden av korridoren lokket ham frem til gitteret. William presset hodet mot stengene og myste ut i korridoren. Bjeffingen lød høyere, og han hørte klør som krafset mot gulvet. Kjøteren kom til syne. Den lignet på en bullterrier. Korte bein, kompakt og muskuløs kropp, stort hode og kraftige kjever fulle av sikkel. Den fæle leverfargen som prydet den korthårede pelsen, fortalte at den var en bastard. Og hver gang den gjødde og glefset, disset den løse huden langs det hesteskoformede kjevepartiet. En munnkurv av jern presset mot det frådende bittet, og en stram line holdt den tilbake. William trakk seg unna gitteret igjen og kløyv opp på brisken. En afrikansk mann i trettiårene førte hunden frem til cella. Han hadde millimeterkort hår, var kledd i svart skinnfrakk som gikk ned til knærne og mørkeblå Flava-jeans. Nesten alle afrikanerne gikk i slike hiphopbukser. De ble kalt Flava’s på gata. Flava hadde svarte feltsko. De fleste afrikanere i Oslo brukte hvite joggesko fra Nike eller Adidas som satt løst rundt anklene. Det militære skotøyet tydet på at han hadde en annen bakgrunn enn den typiske dopselgeren. Hundebåndet i lær var tvinnet flere ganger rundt hånden for å holde bikkja inntil beina, og kjøteren dro så hardt i båndet at håndbaken hvitnet. 39


Freddy sto et skritt bak Flava med armene i kors. «Hvor ligger’e?» spurte han. «I dassen,» ropte William. Flava så på Freddy med hvite øyne kantet av røde bloduttredelser. Freddy strammet leppene og ristet på hodet. «Det va’kke der. Fant ikke en dritt.» «Hæ? Det kan’ke stemme. Det ligger i sisterna. Var dere på rett sted?» «Jeg låste meg inn med dine nøkler. Hva med kompisa dine? Tror jeg har kasta dem ut hundre ganger fra Oslo S. Ketil og Are, ikke sant? Du kan’ke stole på narkiser, veit du. Sikker på at ikke dem har svikta deg?» «Ketil kan’ke ha tatt det,» sa William. «Det er umulig.» «Jeg skjønner. Dere har dumpa’n. Ville ikke dele på tre. Hva med Are? Sett no til’n de siste dagene? Kanskje ikke han ville dele på to.» «Are er bestekompisen min.» «Den tomme sisterna sier noe anna.» Freddy la hånden på Flavas anspente skulder. «His friend. Maybe he has it.» Flava lagde en klikkelyd med tungen. «Du får håpe kompisen din er like tjukk i huet som deg. At’n kommer til Oslo S for å ruse seg, så vi får snakka med’n. Afrikaner’n er utålmodig på dopet sitt.» «Open it,» sa Flava. Freddy nølte, det nappet i et senefeste ved kjeven, men så låste han opp hengelåsen og tok et skritt tilbake. Afrikaneren slapp ut en del av linen og dro opp gitteret. Ter40


rieren bykset inn i cella, en strimmel spytt klasket i gulvet foran brisken. Så rykket Flava i båndet, det gravde seg inn i halsen på kjøteren og tvang den tilbake. William sto oppreist på brisken. Gitteret smalt igjen. «Close it,» sa Flava. Han holdt linen mellom to stenger og trakk hunden tilbake. Freddy smekket igjen hengelåsen. «Tell him,» sa Flava. Freddy rensket stemmen. «Jeg sa jo han ville gi deg en lesson. Du veit hundefightene gulingene arrangerer på gårdene? Vietnameserne på cannabisplantasjer har hundretusener i cash og er spillegale. Afrikaner’n får ha med ei bikkje av og til. Han gir’n ei rabiessprøyte ti dager før kamp. Når de første symptomene vises, kan den overleve i tre–fire dager. Kjøteren rekker å vinne mye spenn før den er ferdig. Bikkja skulle vært på kamp i Follo i dag.» «Gi faen ’a,» ba William. «Dette er unødvendig.» «Symptomene er smerter rundt såret,» fortsatte Freddy. «Rask pust og høy spyttproduksjon. Etter hvert blir’n mer og mer urolig og aggressiv. På slutten får’n kramper og blir lamma. Innen den tid vil’n ha bitt deg så mange ganger at du har blødd i hjel. Hunden skal få deg til å samarbeide. Og den skal minne deg på at du ikke har god tid.» «Jeg veit ikke hvor heroinet er,» sa William. «Da håper jeg vi finner Are raskt. Og at han veit det.» Flava halte hunden helt tilbake til gitteret og løsnet reimene bak i nakken på dyret. Den snerret og skrapte potene mot gulvet. Da munnkurven var av, så William de usym41


metriske hoggtennene i deres fulle lengde. Bikkja ble fra seg av angrepslyst. Den muskuløse overkroppen flekset for hvert knurr. Et lyst, metallisk knips, så var linen hektet av båndet, og bikkja bykset mot ham. William stanget bakhodet i veggen. Hælene gled på den glatte benken, og han landet med tinningen mot kanten. Ringingen i ørene ble mer og mer intens, og synsfeltet skrumpet inn.



Det går alltid an å falle dypere politiets frontlinje overfor grov voldskriminalitet, og

tilkalles ved brå død, likfunn og voldtekter. Han rykker ut på et overdosedødsfall på Oslo S, et dødsfall som viser seg å være et mulig drap. Den døde har delt som er forsvunnet. Det samme er det tredje medlemmet av kameratgjengen. Og et stjålet parti heroin. Som noen vil ha tilbake for enhver pris. Mikael frykter at fosterbroren er i alvorlig fare og begynner på egen hånd å utforske rusmiljøet rundt Oslo S. Sporene leder ham ut på en svart odyssé, i katakombene under Sentralstasjonen, i gamle etterlatte tollceller, og inn i sitt eget sinns mørke.

FOTO: JULIE PIKE

leilighet med Mikael Wulfs narkomane fosterbror William,

Eirik Husby Sæther Judaskysset

M

ikael Wulf er politimann ved Kriminalvakta, Oslo-

EIRIK HUSBY SÆTHER (f. 1984) er født og oppvokst på Bjørndal

Judaskysset

på Oslo øst. Han har studert kriminologi, og i 2009 ble han uteksaminert fra Politihøyskolen. Husby Sæther jobber ved Krimvakta i Oslo. I 2012 debuterte han med kriminalromanen Lobotomisten, og i 2013 fulgte Heksedoktoren.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.