Den lukkede hagen by Gyldendal Norsk Forlag

«Mesterlig»

entertainment weekly

amy waldman, født 1960, er journalist og har jobbet i The New York Times i åtte år. Hun har også vært utenrikskorrespondent i Asia. Waldman har skrevet skjønnlitteratur i bl.a. Boston Review, The Atlantic og i antologien The Best American Nonrequired Reading 2010. Hun bor i Brooklyn med sin familie. Den lukkede hagen er hennes første roman. Den ble hyllet av kritikerne og sikret henne nominasjoner til både Guardian First Book Award, pen | Hemingway First Fiction Award og The Orange Prize for Fiction.

Monumentet er tegnet av den gåtefulle og ambisiøse arkitekten Mohammad Khan. Hans viktigste støttespiller i juryen blir den selvstendige og medievante Claire Burwell, som mistet mannen sin under angrepet. Men da nyheten når offentligheten, befinner hun seg snart under sterkt press fra rasende familiemedlemmer, sultne journalister, mistenksomme aktivister, opportunistiske politikere, øvrige jurymedlemmer og Khan selv – like mystisk som talentfull. Alle lar sine egne emosjoner få utløp i kampen for sitt syn på hvordan en nasjon skal minnes og prøve å forstå en stor tragedie.

ISBN 82-05-42283-4

omslag: blæst | aud gloppen

788205 422834

Nominert til The Orange Prize for Fiction Nominert til pen | Hemingway First Fiction Award Nominert til Guardian First Book Award

amy den lukkede waldman hagen

en jury samles på Manhattan for å velge et monument over ofrene for et terrorangrep. De blir enige om å anlegge en grønn og frodig hage, og da konvolutten med navnet til den anonyme vinneren blir åpnet, viser det seg å tilhøre en amerikansk muslim. Øyeblikkelig kastes de ut i en intens debatt om hvem som har rett til å sørge, kunstens tvetydighet og islams betydning.

«Provokativ … Waldman slipper løs en storm.» – the washington post «[En] gripende, dypt intelligent roman ... » – marie claire «Dette er et innsiktsfullt, modig, hjerteskjærende verk som bør leses, diskuteres og deretter leses om igjen.» – library journal (starred review)

amy waldman den lukkede hagen

«En lysende amerikansk tragedie.» – aftonbladet «Amy Waldman fanger tonen i en dypt splittet by som kjemper mot seg selv i møte med et traume historien ikke har sett maken til.» – richard price, forfatter

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 4 av 375) NOT PRINT READY!

Originaltittel: The Submission Copyright © Amy Waldman 2011 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Første gang utgitt av William Heinemann Random House, London 2011 Epigrammet er hentet fra The Afghans av Mohammed Ali, Kabul, 1969 Deler av denne romanen er tidligere publisert i noe omarbeidet versjon i The Atlantic Printed in Trykk/innbinding: Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: Boken er satt med Stempel Garamond 10,5/12 pkt. Omslag: Oversetter Bente Klinge er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-42283-4 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 3 av 375) NOT PRINT READY!

Amy Waldman

Den lukkede hagen Oversatt fra engelsk av Bente Klinge

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 7 av 375) NOT PRINT READY!

Lik sypressen, som holder hodet høyt og er fri innenfor en hages rammer, føler også jeg meg fri i denne verden, og jeg er ikke bundet av dens ting. – Ukjent pashtunsk dikter

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 11 av 375) NOT PRINT READY!

«Navnene,» sa Claire. «Hva med navnene?» «Det er en fortegnelse, ikke en gest,» svarte billedhuggeren. Arianas ord høstet nikk fra de andre kunstnerne, anmelderen og de to forvalterne av offentlig utsmykning som satt fylket langs spisebordet, samlet under hennes septer. Hun var juryens mest berømte figur, dens sterkeste personlighet, Claires største problem. Ariana hadde plassert seg øverst ved bordet, som om hun presiderte. De foregående fire månedene hadde de arbeidet rundt et bord som ikke hadde noen bordende, idet det var rundt. Bordet befant seg på et kontor høyt over den uthulte jorden, og der hadde de andre jurymedlemmene tatt hensyn til enkens ønske om å sitte med ryggen til vinduet, slik at likhuset der nede bare fremsto som en grå uklarhet idet Claire gikk og satte seg. Men i kveld var juryen samlet til sin endelige overlegning rundt langbordet i Gracie Mansion. Uten konsultasjon eller betenkeligheter, lot det til, hadde Ariana tatt hedersplassen og tilkjennegitt at hun hadde til hensikt å seire. «Navnene på de døde er forutsatt; det er faktisk nedfelt i konkurransereglene,» fortsatte hun. Stemmen var forbausende sukkersøt for en så skarp kvinne. «I det rette minnesmerket vil ikke navnene være det som vekker følelser.» «Det vil de for meg,» sa Claire stramt og fant en viss tilfredsstillelse i de nedslåtte blikkene og skyldbetyngede minene rundt bordet. Alle hadde mistet noe, naturligvis – mistet følelsen av at nasjonen var usårlig; mistet byens mest lett gjenkjennelige ikoner; kanskje også mistet venner eller kjente. Men bare hun hadde mistet mannen sin. 11

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 12 av 375) NOT PRINT READY!

Hun holdt seg ikke for god til å minne dem på det i kveld, når de endelig skulle bestemme seg for et minnesmerke. De hadde gått gjennom fem tusen forslag og sto igjen med to. Den siste utrenskningen skulle ha vært lett. Men etter tre timer med snakk, to voteringer og altfor mye vin fra borgermesterens private kjeller, var samtalen blitt krapp, bisk, repetitiv. Hagen var for vakker, sa Ariana og de andre kunstnerne stadig om Claires valg. De levde av å se, men hva Hagen angikk, ville de ikke se det hun så. Konseptet var enkelt: en lukket, kvadratisk hage, styrt av streng geometri. I midten skulle det være en opphøyd paviljong ment for kontemplasjon. To brede, perpendikulære kanaler delte inn den 26 mål store plassen i fire rettvinklede firkanter. Stier innenfor hver firkant tvang et rutemønster på trærne, både levende og av stål, som var plantet i frukthagelignende rekker. En hvit mur, ni meter høy, omringet hele hagen. Ofrene skulle stå listet opp på innsiden av muren, med navnene i et mønster som etterlignet den geometriske kledningen på de ødelagte bygningene. Ståltrærne reinkarnerte bygningene enda mer bokstavelig: De skulle lages av bevarte rester. Fire skisser viste Hagen gjennom årets tider. Claires favoritt var vinterens clairobscur. Et liksvøp av snø på bakken; bladløse levende trær forvandlet til bly; trær av smidd stål som blinket i den sene ettermiddagens lyserøde skjær; kanalenes onyxflater skinte som kryssede sverd. Svarte bokstaver hugd inn i den hvite muren. Skjønnhet var ingen forbrytelse, men det var mer enn skjønnhet her. Selv Ariana måtte innrømme at de spartanske ståltrærne var en uventet vri – en påminnelse om at en hage, om den aldri så mye er basert på natur, er menneskeskapt, perfekt for en by hvor plastposer flagrer rundt sammen med fuglene, og kondensen fra klimaanleggene blander seg med regnet. Formene ville virke organiske, men de ville motsette seg årstidenes veksling i en hage. «Tomrommet er for mørkt for oss,» sa Claire nå, som hun hadde sagt før. Oss: de dødes familier. I juryen var det bare 12

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 13 av 375) NOT PRINT READY!

hun som sto for Oss. Hun avskydde Tomrommet, den andre finalisten, Arianas favoritt, og Claire var sikker på at de andre familiene ville føle det samme. Det var ingenting tomromaktig ved det. Et ruvende rektangel av svart granitt, omtrent tolv etasjer høyt, stående midt i en svær, oval dam. På tegningene fortonte det seg som et stort sår mot himmelen. Navnene til de døde skulle inngraveres på overflaten, som ville speile seg i vannet nedenfor. Det henspilte på Vietnam-veteranenes minnesmerke, men Claire mente det var misforstått. Slik abstraksjon fungerte når mennesker kunne legge hendene på det, gå nær nok til å forandre målestokken. Men navnene på Tomrommet kunne ikke berøres eller selv ikke ses ordentlig. Den eneste fordelen ved dette konseptet var høyden. Claire var redd noen av familiene – så sjåvinistiske, så bokstavelige – kunne betrakte valget av Hagen som en avståelse av territorium til Amerikas fiender, selv om dette territoriet var luft. «Hager er en fetisj for det europeiske borgerskapet,» sa Ariana og pekte på veggene i spisestuen, som var tapetsert med et panorama av frodige trær, som ørsmå, formelt kledde menn og kvinner spaserte mellom. Ariana selv var, som vanlig, kledd fra topp til tå i en havresuppefarge hun hadde patentert til ære for og som latterliggjøring av Yves Kleins strålende blåfarge. Forhånelse av det pretensiøse kunne også være pretensiøst, kom Claire til. «Aristokratiske fetisjer,» rettet den eneste historikeren. «Borgerskapets etteraping av aristokratiet.» «Det er fransk, det tapetet,» innskjøt borgermesterens rådgiver, hans kvinne i juryen. «Mitt poeng er,» fortsatte Ariana, «at hager ikke er vårt uttrykk. Vi har landskapsparker. Formelle hager finnes ikke i vår historie.» «Opplevelser betyr mer enn historie,» sa Claire. «Nei, historie er opplevelse. Vi er programmert til å føle bestemte ting på en bestemt type steder.» «Kirkegårder,» sa Claire, og en gammel stahet steg opp i henne. «Hvorfor er de ofte de skjønneste stedene i en by? Det 13

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 14 av 375) NOT PRINT READY!

er et dikt – George Herbert – med verselinjene: ’Hvem ville ha trodd mitt innskrumpede hjerte / Kunne ha gjenfunnet sin grønne ungdom?’» En venn fra studietiden hadde skrevet diktlinjene i et kondolansekort. «Hagen,» fortsatte hun, «vil bli et sted hvor vi – hvor enkene, barna deres, hvem som helst – kan snuble over en følelse av lykke. Mannen min …» sa hun, og alle bøyde seg frem for å høre. Hun ombestemte seg og holdt inne, men ordene hang i luften som en røykstrime. Som Ariana blåste bort. «Jeg beklager, men et minnesmerke er ikke en kirkegård. Det er et nasjonalt symbol, en historisk signifikant, en måte å forsikre at alle som oppsøker det – uansett hvor spinkel deres forbindelse til angrepet er i tid eller sted – forstår hvordan det føltes, hva det betydde. Tomrommet er fysisk, sint, mørkt, rått, for det fantes ingen glede den dagen. Man kan ikke se om den klossen stiger eller faller, og det er ærlig – det sier noe om dette historiske øyeblikket. Det er skapt destruksjon, og dialektisk uttrykt frarøver det den egentlige destruksjonen dens makt. Hagen taler til en lengsel vi har etter helbredelse. Det er en svært naturlig impuls, men kanskje ikke vår mest sofistikerte.» «Har du noe imot helbredelse?» spurte Claire. «Vi er uenige om hvordan man best fremkaller den,» svarte Ariana. «Jeg tror man må konfrontere smerten, til og med velte seg i den, før man kan komme videre.» «Jeg skal ta det i betraktning,» sa Claire til svar. Hun dekket vinglasset med hånden før servitøren rakk å fylle det opp. Paul kunne knapt holde rede på hvem som sa hva. Jurymedlemmene hans hadde fortært den varmende maten han hadde bestilt – fritert kylling, potetmos, rosenkål med bacon – men det var ingen trøst i varmen. Han var stolt av sin evne til å komme overens med formidable kvinner – han var tross alt gift med en – men Claire Burwell og Ariana Montagu sammen tappet ham, de motstridende overbevisningene deres kolliderte som kraftfelt, og rommet sprakte av uvilje. I kritikken Ariana fremførte mot Hagens skjønnhet, mot skjønnhet i og for seg, oppfattet Paul at hun antydet noe om Claire. 14

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 15 av 375) NOT PRINT READY!

Tankene hans vandret til de kommende dagene, ukene, månedene. De skulle offentliggjøre vinnerbidraget. Så skulle han og Edith besøke ekteparet Zabar i Ménerbes, et avbrekk for Paul mellom månedene med juryarbeid og pengeinnsamlingen for minnesmerket som skulle begynne når han kom tilbake. Det ville bli en betydelig utfordring, for hver av de to finalebidragene var anslått til å koste minst hundre millioner dollar, men Paul likte å avkreve vennene sine store summer. Utallige vanlige amerikanere ville også helt sikkert bla opp. Så ville formannsvervet føre til andre ting, det forsikret i hvert fall Edith ham om. I motsetning til mange av venninnene hennes samlet ikke hans kone på Chanel-drakter eller juggel av Harry Winston, selv om hun eide mengder av begge deler. Hun hadde blikket festet på prestisjetunge verv, så hun forestilte seg Paul som leder for folkebibliotekstyret, hvor han allerede satt i styret. Institusjonen hadde mer penger enn Metropolitan Museum of Art, og Edith hadde erklært Paul som «litterær», trass i at Paul selv ikke var sikker på om han hadde lest en bok siden Forfengelighetens fyrverkeri. «Kanskje vi burde snakke mer om den lokale konteksten,» sa Madeline, en samfunnsengasjert drivkraft fra strøket rundt tomten. Som på bestilling fisket Ariana opp fra vesken en tegning hun hadde laget av Tomrommet, for å vise hvor godt det ville fungere i byrommet. Tomrommets «vertikale egenskaper», sa hun, var ekko av Manhattan. Claire hevet øyenbrynene mot Paul. Arianas «skisse», som hun kalte det, var bedre enn tegningene som fulgte med prosjektbeskrivelsen. Claire hadde beklaget seg til Paul mer enn én gang om at hun mistenkte at Ariana kjente den som sto bak Tomrommet – en student, en protesjé? – for hun virket så ivrig etter å fremme det bidraget. Kanskje, selv om han ikke trodde Ariana hadde gjort mer for sin favoritt enn Claire hadde for sin. Trass i sin verdige fremtoning, lot Claire til å takle det dårlig om hun ikke fikk viljen sin. Det samme gjaldt Ariana, som var vant til å dominere juryer som ikke hadde dennes glatte andel følelser. Gruppen trakk seg tilbake for å spise dessert i salongen 15

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 16 av 375) NOT PRINT READY!

med de varmt gule veggene. Jorge, kokken i Gracie Mansion, trillet inn en vogn lastet med kaker og søte kjeks. Så avduket han, med små fakter, en meterhøy pepperkakemodell av de forsvunne tårnene. Formen var ikke til å ta feil av. Tausheten var talende. «Det er ikke meningen at det skal spises,» sa Jorge, plutselig sjenert. «Det er en hyllest.» «Naturligvis,» sa Claire, og så la hun til, litt varmere nå: «Det er som et eventyr.» Skinnet fra lysekronene blinket i vinduene av smeltet sukker. Paul hadde fylt asjetten med alt unntatt pepperkakehus da Ariana plantet seg foran ham som et lite spyd. Samstemt gled de mot en stille krok bak pianoet. «Jeg er bekymret, Paul,» sa Ariana. «Jeg vil ikke at beslutningen vår skal baseres for mye på» – det siste ordet nesten rautet hun – «følelser.» «Vi skal velge et minnesmerke, Ariana. Jeg er ikke sikker på om vi kan se helt bort fra følelser.» «Du vet hva jeg mener. Jeg er redd Claires følelser får urettmessig stor innflytelse.» «Ariana, noen kunne hevde at du har urettmessig stor innflytelse. Dine oppfatninger nyter enorm respekt.» «Ikke sammenlignet med et familiemedlem. Sorg kan være tyrannisk.» «Det kan smak også.» «Som seg hør og bør, men vi snakker om noe dypere enn smak her. Dømmekraft. Det å ha et familiemedlem i rommet – det er som om vi lar pasienten og ikke legen bestemme hva som er den beste behandlingen. Litt klinisk distanse er bare sunt.» I sideblikket så Paul Claire i dyp samtale med byens mest fremstående kritiker av offentlige utsmykninger. Hun var tjue centimeter høyere enn ham, på grunn av hælene, men hun gjorde ikke noe forsøk på å bøye seg. For anledningen antrukket i en figursydd, svart kjole – og Paul tenkte nok at fargen ikke var tilfeldig valgt – var hun en kvinne som visste hvordan hun skulle kle seg for maksimalt utbytte. Det 16

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 17 av 375) NOT PRINT READY!

respekterte Paul, selv om respekt kanskje var feil ord for hvordan hun fortonte seg i hans fantasi. Ikke for første gang sørget han over sin alder (tjuefem år eldre enn henne), hårtapet, og sin lojalitet – kanskje mer institusjonelt enn personlig – til ekteskapet. Han betraktet henne idet hun hektet av seg kritikeren for å følge et annet jurymedlem ut av rommet. «Jeg vet hun er frapperende,» hørte han; blikket hans på Claire hadde vært lite diskré. Han snudde seg brått mot Ariana, som fortsatte: «Men Hagen er for bløt. Skapt for å behage den samme typen amerikanere som liker impresjonisme.» «Jeg liker tilfeldigvis impresjonismen,» sa Paul, usikker på om han skulle late som om han spøkte. «Jeg kan ikke stoppe munnen på Claire, og du vet det er mer sannsynlig at familiemedlemmene vil støtte valget om de føler at de er med i prosessen. Vi trenger den emosjonelle informasjonen hun bidrar med.» «Du vet det er en hel kritikerstand der ute, Paul. Hvis vi velger feil minnesmerke, hvis vi legger oss flat for sentimentalismen, vil det bare bekrefte –» «Jeg er kjent med ankepunktene,» sa han avvisende; at det var for tidlig med et minnesmerke, siden grunnen så vidt var ryddet; at landet ennå ikke hadde vunnet eller tapt krigen, og ikke engang kunne bli helt enig med seg selv om hvem eller hva det kjempet mot. Men alt skjedde fortere nå for tiden – oppbyggingen og nedrivningen av idoler; spredning av sykdommer og rykter og trender; nyhetsoppdateringen; utviklingen av nye betalingsmidler, som i sin tur hadde satt fart på Pauls egen fratredelse fra styrevervet i investeringsbanken. Så hvorfor ikke minnesmerket også? Det var kommersielle krefter i sving, det stemte at utbyggeren som hadde kontrakten på tomten, ønsket å få den inn i kretsløpet igjen og trengte et minnesmerke til det, siden folket ikke virket villig til å akseptere at stadig flere kontorbygg var det mest talende gjensvar til terrorismen. Men det var også patriotiske krefter i sving. Jo lenger tomten lå brakk, desto sterkere fremsto den som et symbol på nederlag, på kapitulasjon, noe som «de», hvem de enn var, kunne gjøre narr av. Et minnesmerke 17

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 18 av 375) NOT PRINT READY!

kun over Amerikas innskrumpede storhet, dets nye sårbarhet overfor angrep fra fanatiske bander, middelmådige i alt annet enn mord. Paul ville aldri ha sagt det så brutalt, men den øde tomten var en belastning. Det var for å fylle det hullet, så vel som Ediths ambisjoner, han hadde ønsket å være juryformann. Det de valgte ville sette et preg på ikke bare hans elskede by, men på selve historien. Ariana ventet på mer fra Paul. «Du kaster bort tiden på meg,» sa han bryskt. Vinneren måtte ha ti av tretten stemmer, og Paul hadde gjort det klart at han ville oppgi sin nøytralitet bare hvis en finalist manglet én stemme. «Hvis jeg var deg, ville jeg gått og reddet Maria fra Claire.» Claire hadde sett at Maria gikk ut med en sigarett i hånden, så hun skyndte seg etter henne. Hun hadde forsøkt å overtale – det er ikke annet ord for det – kritikeren, og sagt: «Det at vi skal minnes de døde, betyr ikke at vi må skape et dødt sted,» og sett ham rulle med hodet som om han fikk kink i nakken av å se opp på henne. Men hun hadde også ransaket hukommelsen etter godbiter fra jusstudiene: jurypsykologi. Aschs forsøk, hva var det Asch påviste? Hvor lett man ble påvirket av andres oppfatninger. Konformitet. Gruppepolarisering. Normativt press. Selvpålagt taushet under gruppepress: Hvordan ønsket om sosial aksept virker inn på hvordan mennesker tenker og handler. Hvilket betydde at Claires beste mulighet lå i å få jurymedlemmene på tomannshånd. Maria var en offentlig ansatt kurator som hadde gjort seg bemerket med å plassere kunstverker i stort format, deriblant ett av Ariana, rundt på Manhattan. Dette gjorde henne til en usannsynlig overløper, men Claire måtte prøve. «Har du en til overs?» spurte hun. Maria rakte henne en sigarett. «Jeg ville ikke ha tatt deg for å tilhøre røykerne.» «Bare en gang iblant,» løy Claire. Det ville si aldri. De sto på verandaen med plenen strakt ut foran seg. De majestetiske trærne var bare utgnidde flekker i mørket, og lysene fra broene og de ytre bydelene fremsto som nære kon18

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 19 av 375) NOT PRINT READY!

stellasjoner. Maria kakket asken nonchalant over gelenderet og ned på plenen, og selv om det slo Claire som en smule respektløst, gjorde hun det samme. «En hage i ruiner innenfor murene – det kunne jeg ha stilt meg bak,» sa Maria. «Hva behager?» «Det ville ha vært et så mektig kunstnerisk uttrykk og svart på alle bekymringer for at man skal utradere de vonde minnene. Vi må tenke på historien her, de lange linjene, en symbolikk som vil tale til mennesker om hundre år. Stor kunst når ut over sin tid.» «En hage i ruiner er uten håp, og det er uakseptabelt,» sa Claire, og greide ikke å dempe skarpheten. «Dere snakker alle om de lange linjene, men de lange linjene inkluderer oss. Mine barn, barnebarn, mennesker som er direkte berørt av dette angrepet, kommer til å finnes de neste hundre årene, og kanskje det er et blaff når man ser tilbake på Venus av Willendorf, men det virker helt klart som lang tid nå. Så jeg skjønner ikke hvorfor våre interesser skal ha mindre vekt. Vet du, her forleden drømte jeg om den svarte dammen rundt Tomrommet, at hånden til mannen min stakk opp fra vannet for å trekke meg under. Det er slik Tomrommet virker. Så dere kan gå dit og gratulere hverandre med det geniale kunstneriske uttrykket dere ga plass til, men jeg tror ikke familiemedlemmer vil stille seg i kø for å oppsøke det.» Sinnet hennes var ikke mindre ekte selv om hun noen måneder før hadde lært å kjenne dets makt. En vinterettermiddag da hun og de andre enkene kom ut fra et møte med direktøren for det offentlige kompensasjonsfondet, hadde en av journalistene i det ventende kobbelet ropt: «Hva svarer du amerikanere som sier de er lei av at dere mener dere har rett til ting, at dere er grådige?» Claire hadde tatt et hardt grep om vesken for ikke å skjelve på hendene, men hun gjorde ikke noe for å dempe skjelvingen i stemmen. «Ha rett til ting? Var det det du sa?» Journalisten rygget. «Hadde jeg rett til å miste mannen min? Hadde jeg rett til å måtte forklare for barna mine hvorfor de aldri vil kjenne faren sin, til å måtte oppdra 19

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 20 av 375) NOT PRINT READY!

dem på egen hånd? Har jeg rett til å leve i visshet om smertene mannen min led? Dette handler ikke om grådighet. Gjør leksene dine: Jeg trenger ikke en penny av kompensasjonen, og jeg har ikke tenkt å beholde den. Dette handler ikke om penger. Det handler om rettferdighet, ansvarlighet. Og ja, det har jeg rett til.» Senere påsto hun at hun ikke var klar over at TV-kameraene rullet, men de fanget inn hvert ord. Klippet med den likbleke blondinen i den svarte kåpen gikk i reprise så mange ganger at hun i flere dager ikke kunne skru på fjernsynet uten å se seg selv. Brev med støtteerklæringer strømmet inn, og Claire hadde havnet i rollen som stjerneenke. Hun hadde ikke ment å komme med en politisk erklæring, faktisk var hun blitt fornærmet over at noen skulle tro hun fisket etter penger og prøvde å skape et skille mellom seg selv og dem som gjorde det. I stedet trådte hun frem som deres forkjemper, Sjef for Sørgeservice. Hennes grep om situasjonen var grunnen til at guvernørens hadde valgt henne til juryen, det visste hun. Der på verandaen kikket Maria spørrende på henne. Claire møtte blikket hennes og tok et så svimlende trekk at hun måtte gripe etter gelenderet for å støtte seg. Hun hadde bare litt dårlig samvittighet. Alt hun hadde sagt var sant, unntatt det at hun var sikker på at hånden som stakk opp, tilhørte Cal. Maria var den første som ombestemte seg. «Hagen,» sa hun modig. Claire skulle til å forme et «takk» med munnen, men så kom hun på bedre tanker. Så sto kritikeren for tur. «Hagen.» Dette var ikke riktig like gledelig. Claire betraktet bassethoundansiktet og puddelhåret hans med en skuffet følelse av at han hadde skiftet mening fordi han var trett. Men nå hadde Hagen åtte stemmer, og det betydde at seieren var innen rekkevidde. Men i stedet for å juble, følte Claire seg litt tom. I morgen, når minnesmerkekonkurransen var tilbakelagt, ville livet hennes ha mistet den siste rest av struktur. På grunn av arven etter Cal trengte hun ingen inntekt, og hun hadde ingen ny sak som krevde henne. Fremtiden var et gullkantet tomrom. 20

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 21 av 375) NOT PRINT READY!

Etterdønningene hadde fylt de to årene som var gått siden Cal døde, først en brottsjø av sørgesjokk, så sorgens stillere strøm, den kjedsommelige gjenoppbyggingen, banale nye rutiner som kjentes gamle helt fra starten av. Skjemaer og enda flere skjemaer. Rapporter fra rettsmedisinerne: Nok en levning av mannen hennes var blitt funnet. Kansellering av kredittkort, førerkort, medlemskap i klubber, abonnementer, kontrakter på kunstkjøp; salget av biler og en seilbåt; strykingen av navnet hans fra stiftelser og bankkonti og styrer i bedrifter og veldedige organisasjoner – alt gjort med en nådeløs effektivitet som gjorde henne delaktig i hans utslettelse. Hun bød barna på minner om faren, for så å fylle fortiden med så mye betydning at den segnet under vekten. Men etterdønningene måtte ta slutt. Hun fornemmet at hun holdt på å lukke et avsnitt som hadde begynt fjorten år tidligere, da en blåøyd mann som ble lagt merke til mer for ren livskraft og humor og selvsikkerhet enn for et pent utseende, hadde stanset henne da hun gikk av tennisbanen han skulle overta, og sa: «Jeg skal gifte meg med deg.» Den kommentaren, skulle hun lære med tiden, var typisk for Calder Burwell, en mann med et så lyst sinn at Claire ga ham oppnavnet California, selv om hun hadde vokst opp der og kjente til delstatens egentlige, lunefulle klima: frosten og tørken som hadde holdt hennes bestefar, en sitrusdyrker, på ruinens rand i årevis før faren stupte rett ut i den. Av alt det som naget henne i forbindelse med Cals død, og som det ikke fantes svar på – hvor, hvordan, hvor mye smerter – var underlig nok frykten for at hans siste stunder hadde knekt hans evige optimisme, det verste. Hun håpet at han hadde dødd i troen på at han kom til å leve. Hagen var en allegori. I likhet med Cal insisterte den på at forandring ikke bare var mulig, men uavvendelig. «Klokken er elleve,» sa Paul. «Jeg tror noen er nødt til å revurdere sin stemme. Hvordan kan vi be dette landets befolkning finne helbredelse i samholdet om ikke denne juryen greier det?» 21

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 22 av 375) NOT PRINT READY!

Skyldbetyngede blikk. En lang taushet. Og endelig, fra historikeren, et nesten grunnende: «Vel …» Alles trøtte blikk søkte mot ham, men han sa ikke noe mer, som om han hadde skjønt at han holdt skjebnen til et 26 mål stort stykke av Manhattan i sine hender. «Ian?» sa Paul oppmuntrende. Selv om han var pussa, hadde ikke Ian tenkt å gi seg uten en forelesning. Han påpekte hvordan det begynte med offentlige hager i forstedenes kirkegårder i Europa på 1700-tallet, gled over til Daniel Schreibers hagebaserte reformer i Tyskland («Vi er interessert i hans samfunnsmessige reformer, ikke «reformene» han utsatte sine stakkars sønner for»), hoppet til det grusomme som uttrykkes i Lutyens’ Minnesmerke over de savnede ved Somme i Thiepval, hvor syttitre tusen navn – «Syttitre tusen!» sa Ian med ettertrykk – var risset inn på de indre veggene, grunnet over forskjellen på «nasjonalmonument» og «veteranmonument» i Verdun, og konkluderte, omtrent et kvarter senere, med: «Ergo, Hagen.» Da ville Paul bli den tiende og avgjørende stemmen, og det var han ikke lei seg for. For sin egen del hadde han insistert ikke bare på offentlig nøytralitet, men også intern nøytralitet, så han hadde ikke latt seg fange inn av noen av forslagene. Men etter som kvelden skred frem, hadde han begynt å heie på Hagen. «Snuble over en følelse av lykke» – formuleringen hadde løsnet noe i ham. Lykke. Hvordan føltes det? Mens han prøvde å huske, tok lengselen overtaket. Han kjente tilfredshet, den opprømte følelsen av suksess, å føle seg fornøyd, og glede i den grad han kunne identifisere den. Men lykke? Han må ha kjent det da sønnene hans ble født – en slik hendelse ville sikkert gi anledning til det – men han husket det ikke. Lykke: Det var som et håndtak uten noe skap, en hemmelighet han ikke kjente. Han lurte på om Claire gjorde det. «Hagen,» sa han, og spenningen løste seg opp, mer av lettelse enn av glede. «Takk, Paul. Takk, alle sammen,» hvisket Claire. Paul sank sammen i stolen og tillot seg en smule sentimen22

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 23 av 375) NOT PRINT READY!

tal sjåvinisme. Outsideren hadde vunnet – han hadde ikke trodd Claire kunne overgå Ariana – og dette virket kjerneamerikansk. Champagnen kom på bordet, korkene spratt, en vellydende klang fylte rommet. Paul klinket på glasset for å tiltrekke seg oppmerksomheten og be om et øyeblikks stillhet til ære for ofrene. Da hodene bøyde seg, falt blikket hans på skillen i håret til Claire, en linje så skarp og hvit som kondensstripen etter et jetfly. Blottleggingen var like uventet som et glimt av et lår. Så husket han å tenke på de døde. Dessuten tenkte han på dagen da det skjedde, noe han ikke hadde gjort på lenge. Han hadde sittet i trafikkork på vei oppover i byen da sekretæren hans ringte for å si at det hadde vært en ulykke eller et angrep og at det kunne få børsen til å reagere. På den tiden dro han fremdeles til kontoret, for han hadde ennå ikke skjønt at i en investeringsbank betydde «emeritus» «ikke lenger en av oss». Da trafikken stanset helt, steg Paul ut av bilen. Andre sto ute på gaten og så mot sør, noen med hånden som en skygge for øynene, og alle utvekslet ubrukelige opplysninger. Edith ringte og hulket: «Det faller ned, det faller ned,» ordene fra barnesangen, og så døde mobilnettverket. «Hallo? Hallo? Vennen min?» alle vegne, og deretter en stillhet av pompeiisk tetthet som var så urovekkende at Paul var takknemlig da Sami, sjåføren hans, brøt den for å si: «Å sir, jeg håper det ikke er araberne,» hvilket det selvsagt skulle vise seg at det var. Å sir, jeg håper det ikke er araberne. Sami var ikke araber, men han var muslim. (Åtti prosent av verdens muslimer er ikke arabere; dette var en av de kjensgjerningene som mange lærte seg og oppriktig meddelte i kjølvannet av angrepet, uten å vite nøyaktig hva de prøvde å si, eller snarere var de klar over at de prøvde å si at ikke alle muslimer var like problematiske som de arabiske, men ikke ønsket å si akkurat det.) Paul hadde visst at sjåføren hans var muslim, men aldri tenkt videre over det. Nå, trass i alle anstrengelser i motsatt retning, følte han seg ille til mote, og tre måneder senere, da en sørgmodig Sami – var han noensinne i annet humør? – ba om permisjon for å reise til Pakistan fordi faren lå for døden, var Paul lettet, 23

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 24 av 375) NOT PRINT READY!

selv om han slett ikke likte å innrømme det. Han lovte Sami en fremragende anbefaling om han kom tilbake, avslo høflig å ansette fetteren hans, og ga jobben til en russer. For Paul hadde traumet kommet senere, da han så på reprisen og avla sitt troskapsløfte til ødeleggelsen. Man kunne ikke kalle seg amerikaner om man ikke, i solidaritet, hadde sett sine landsmenn bli pulverisert, men hva slags amerikaner skapte kikkingen? Et traumatisert offer? En glødende hevner? En uvel voyeur? Paul huset alle disse typene, og han hadde en mistanke om at det gjaldt mange amerikanere. Minnesmerket var ment å skulle temme dem. Ikke et hvilket som helst minnesmerke, men Hagen. Paul begynte sine bemerkninger med å oppmuntre jurymedlemmene «til å gå ut og selge det, selge det så det forslår,» men så, etter å ha revurdert ordvalget, oppfordret han dem til å «gjøre seg til talsmenn for» det i stedet. Den svake klapringen fra referentens tastatur fylte pausene i talen hans, og historiens gjenferd ansporet ham til ustø retoriske høyder. Han fikk alle til å se mot et forgylt, rundt speil med en ørn som kvittet seg med sine lenker. «Nå, som ved Amerikas stiftelse, er det krefter som motarbeider de verdier vi står for, som føler seg truet av vår vektlegging av frihet.» Bare guvernørens utsending nikket til Pauls ord. «Men vi har ikke latt oss kue, og det skal vi heller ikke. ’Despoti kan bare eksistere i mørke,’ sa James Madison, og dere, mens dere arbeidet så hardt for å minnes de døde, har latt lysene skinne på firmamentet. Dere har håndtert en hellig tillit med sømmelighet og verdighet, og deres land vil smake frukten av det.» På tide å få et ansikt på konstruksjonen, et navn. Nok en uvant følelse for Paul: ivrig, nesten barnslig nysgjerrighet – nesten fryd – ved dette sjeldne, en ordentlig overraskelse. Aller best om arkitekten enten var helt ubeskrevet eller en kjent kunstner; begge deler ville gi en interessant innfallsvinkel til å selge inn utkastet. Han tastet klønete på en mobiltelefon som lå på bordet foran ham. «Vær så snill og kom med mappen til bidrag 4879,» sa han i telefonen, og 24

Mal: C1, 130x205 mm, StempelGaramond, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 50945) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 7. mars 2012 - 9:19 (side 25 av 375) NOT PRINT READY!

uttalte sifrene langsomt og tydelig for å unngå misforståelser. «Fire åtte sju ni,» gjentok han, og så ventet han på å få sifrene repetert. Juryens hovedassistent kom inn et par minutter senere, oppglødd av sin egen betydning. De lange fingrene holdt om en slank konvolutt, 21,6 x 28 cm, forseglet slik protokollen krevde. «Jeg holder på å dø av forventning,» sa Lanny forpustet idet han rakte konvolutten til Paul, som ikke svarte. Konvoluttens tall og strekkode stemte overens med de på Hagen, og konvoluttens segl var ubrutt. Paul forsikret seg om at både jurymedlemmene og referenten merket seg dette, og ventet på at den motstrebende assistenten skulle bukke seg ut. Straks døren var lukket, tok Paul brevåpneren av sølv som den unge mannen hadde lagt igjen – han hadde sansen for detaljer – og sprettet forseglingen, mens han passet på (igjen: historiens gjenferd) ikke å rive i stykker konvolutten. Påpasseligheten fikk ham til å tenke på Jacob, hans eldste sønn, i et bursdagsselskap, da han besatt forsøkte å la være å rive i stykker innpakningspapiret, allerede da med en misforstått oppfatning om hva som hadde verdi. Den utålmodige Paul hadde bedt ham få opp farten. Få opp farten: Det samme budskapet fra stillheten i rommet, der jurymedlemmene lot til å puste i takt. Han tok ut papiret og merket tretten par øyne på seg. Det å kjenne vinnerens identitet før juryen, for ikke å snakke om borgermesteren eller guvernøren eller presidenten, skulle ha vært et lite, men tilfredsstillende symbol på hans stilling. Hva kunne bedre betegne hvor høyt Paul Joseph Rubin, sønnesønn av en russisk jøde fra bondelandet, hadde steget? Men det var ingen glede forbundet med å lese navnet, bare en vond stramming i kjeven. Outsider, var ordet.