Gabriels siste timer Dette er historien om en liten malawisk gutt som nü er død. Sviktet av et helsevesen som ürlig mottar millioner av norske bistandskroner.
Tekst: Ă˜ystein Mikalsen Foto: Skjalg Ekeland
112
13 år gamle Gabriel veier bare 28 kilo, og er innlagt på sykehus med sterke magesmerter. Han er for avkreftet til å spise selv og blir matet med suppe av onkelen sin. Siden det er lørdag, må han vente to dager før det kommer en lege som kan undersøke ham.
113
Elisa Kapundi (29) var ferdig utdannet sykepleier for to uker siden, og har nettopp begynt å jobbe på Ntchisi District Hospital. I natt skal han ha eneansvaret for en avdeling med 87 syke barn.
G
abriel Yohane (13) bøyer seg ørlite grann fram og gaper hver gang onkelen fører suppeskjeen mot munnen hans. Det tar nesten et kvarter før suppebollen er tom og gutten kan legge seg ned igjen. Thauzeni Chiphazi legger varsomt en hånd på skulderen til nevøen. Konturene av ribbeina tegner seg tydelig mot den mørke huden hver gang gutten trekker pusten. Vi er på barneavdelingen på Ntchisi District Hospital i Malawi. Gabriel kom inn med store magesmerter tidligere på dagen, men siden det er lørdag ettermiddag, er det ingen lege på vakt som kan sjekke ham før mandag. I mellomtiden må Gabriel ta til takke med det grønne skaitrekket på seng 15. Verken han eller onkelen vet ennå at dette er siste stopp for den radmagre tenåringen. Gabriel har knappe fire døgn igjen å leve.
Dårlig nytt Klokka er snart seks, og sykepleier Victoria Silungwe tar en siste sjekk på avdelingen før vaktskiftet. Hun stopper ved seng 15, og plukker opp journalen til gutten som ligger der. Det er ikke rare opplysningene som er å finne på arket, bortsett fra at han heter Gabriel, er 13 år gam114
mel og veier 28,6 kilo. Dessuten viste testene at gutten er hiv-negativ. Victoria rynker brynene og ser ned på ham igjen. Hadde gutten hatt aids, kunne det vært forklaringen på den ekstremt lave kroppsvekten hans. Men kombinasjonen av magesmerter og lav kroppsvekt er uansett aldri godt nytt. Er det kreft, er det ingenting å gjøre. Kreft behandles ikke i Malawi. Hvis det skulle vise seg at organtransplantasjon er nødvendig, er det like trøstesløst. Dette er heller ikke inngrep det brukes tid eller ressurser på. Thauzeni Chiphazi ser opp på den unge sykepleieren og prøver å lese det skeptiske ansiktsuttrykket hennes. – Jeg vet ikke. Vi må vente til det kommer en lege på vakt, sier hun før hun henvender seg til den syke nevøen hans. – Hvordan har du det? – «A bit fine» – Litt fint, svarer Gabriel, og prøver å smile. Victoria gjengjelder smilet før hun ser opp og møter blikket til onkelen. Han nikker stille. Da Gabriels foreldre døde for et par år siden, måtte Thauzeni ta til seg både ham og storebroren på 15. Victoria snur seg og går med raske skritt mot vaktrommet der Elisa Kapundi (29) står klar til å ta over. Hun kan ikke si at hun misunner sin nyutdannede kollega. Elisa tok sin siste eksamen
på sykepleierhøgskolen for to uker siden, og i natt skal han ha ansvar for en barneavdeling med 87 barn. Minst tre av dem er så dårlige at Victoria tviler på at de vil overleve natta.
grov unDerbemanning – Det er vanvittig at en nyutdannet sykepleier har ansvaret for 87 unger alene, sier Evelyn Chilemba. Dekanen på sykepleierhøgskolen i hovedstaden Lilongwe vet at det er flere studenter enn Elisa som går fra skolebenken og rett ut i en umenneskelig arbeidssituasjon. Det offentlige helsevesenet i Malawi er rett og slett grovt underbemannet. – Vi utdanner for harde livet, men hva hjelper det når de store hjelpeorganisasjonene står klare med fete lønnstilbud og snapper studentene straks de er uteksaminert, sier hun. I dag jobber det knapt 4000 sykepleiere i det offentlige og halvoffentlige helsevesenet i Malawi. Det burde vært 9500. Til sammenligning er over 3000 sykepleiere ansatt i forskjellige hjelpeorganisasjoner. – University of North Carolina driver et stort aidsforskningsprogram, som alene engasjerer 300 sykepleiere. Alle tjener langt mer enn de som jobber på sykehusene her til lands, sier Evelyn Chilemba med dårlig skjult irritasjon.
Sykepleier Sarah Kalongonda (26) tilbringer nattevakten i lyset fra en oljelampe – både fødsel og død må finne sted i skinnet fra den. Generatoren på helseklinikken på Likoma-øya har ikke fungert på flere år.
Høgskolen klarer bare å utdanne 60 sykepleiere i året. Dette er på ingen måte nok til å dekke de enorme hullene alle de offentlige sykehusene i Malawi har på vaktplanene sine. Særlig ikke når mange av sykepleierne går rett inn i hjelpeorganisasjonene. Dekanen mener at forskningsprogram, aidsprosjekter og andre såkalt vertikale hjelpetiltak, der penger går direkte fra giverlandet til det aktuelle prosjektet, ville blitt hilst velkommen – hvis resten av helsevesenet hadde fungert som det skulle. Men slik situasjonen er i dag, er dette et engasjement som Malawi godt kunne klart seg uten, ifølge Evelyn Chilemba. Hun klarer ikke fri seg fra tanken på hva de 300 på lønningslista til University of North Carolina kunne ha utrettet i det offentlige. – Jeg har inntrykk av at organisasjonene som engasjerer seg i helseprosjekter her til lands, er mer opptatt av å få folk i hjemlandet til å tro godt om prosjektene enn de er av å bedre Malawis sørgelige helsesituasjon, sier hun.
goDe råD er Dyre – Kjøtt, sier sykepleier Isabel Banda. – Kjøtt er viktig, og fisk og grønnsaker. Rosie Chikoti (39) nikker. Hun vet alt dette. Er fullstendig klar over at hun og sønnen Joseph (4), som begge er hivsmittet, bør ha et variert kosthold. Men hva hjelper det når de ikke har
penger til annen mat enn maismel og bønner? Isabel driver rådgivning hjemme hos hivsmittede i Malawis hovedstad Lilongwe. Den erfarne sykepleieren er ansatt på Likuni-sykehuset, en privat klinikk med fokus på hiv- og aidsrelaterte lidelser. Likuni mottar pengestøtte blant annet fra norske Kirkens Nødhjelp. Og noen av disse pengene brukes altså på rådgivning.
mer blant annet fra Global Fund to Fight Aids, Tuberculosis and Malaria – et fond der Norge er en stor bidragsyter, sammen med blant andre Melinda og Bill Gates. – Jeg var døden nær før jeg fikk medisinene. Jeg veide bare 32 kilo, og ville ikke hatt lenge igjen. Nå klarer jeg å skjøtte jobben min og forsørge meg selv, Joseph og den eldste sønnen
Vi utdanner for harde livet, men hva hjelper det når de store hjelpeorganisasjonene står klare med fete lønnstilbud og snapper studentene straks de er uteksaminert?EvElyn ChilEmba, dEkan på sykEplEiErhøgskolEn i malawi
Rosie sitter på det nakne betonggulvet i huset sitt med sønnen på fanget og lytter. Ingen av dem har smakt kjøtt eller fisk på over to år. Hivpandemien har tatt et solid kvelertak på det lille landet sør-øst i Afrika. Ifølge offisielle tall er over 15 prosent av befolkningen smittet. Rosie og sønnen er blant de heldige som får ARV-medisin, som bremser svekkelsen av immunforsvaret. Pengene til medisinen kom-
min, Steve. Jeg er glad for hver dag jeg er frisk, men det er bittert å tenke på at jeg kunne vært frisk mye lenger hvis jeg hadde hatt råd til nok og riktig mat, sier Rosie. Isabel skjønner at temaet ernæring er utdebattert, og går over til å snakke om viktigheten av å bruke kondom hvis Rosie skulle få seg kjæreste. – Josephs far er død av aids, og jeg er ferdig med menn, sier Rosie, og legger til at hvis hun 115
Med et helsevesen som er så utarmet at de ikke makter å hjelpe en brøkdel av de syke, er det mange som henvender seg til heksedoktoren i stedet. Heksedoktor på Likoma-øya, John William Kumpulota, er midt i en seanse for menigheten sin.
mot formodning skulle finne en ny mann, ville det uansett neppe vært plass til kondomer på det pinetrange husholdningsbudsjettet hennes.
Føler seg ikke truFFet Per i dag er Kirkens Nødhjelp den eneste norske hjelpeorganisasjonen som har stedlig kontor i Malawi. De har et årlig budsjett på 38,5 millioner kroner. Tidligere sjef for kontoret, Elsa Døhlie, ser dilemmaet med at organisasjonen bruker ressurser på hivrådgivning, som befolkningen i landet ikke har økonomi til å følge. – Men jeg føler meg ikke truffet i forhold til Likuni-sykehuset. Selv om vi har gitt sykehuset penger, er det ikke Kirkens Nødhjelp som betaler sykepleierne lønn. Vi kan følgelig ikke legge oss opp i hvordan de velger å bruke ressursene sine, sier hun. Programkoordinator Haldis Kårstad sier at de har et tett samarbeid med den malawiske helseorganisasjonen Christian Health Association of Malawi, som med sin lokalkunnskap har fått ansvaret for å treffe riktige tiltak. Hun understreker at hivrådgivningen skal gå hånd i hånd med sikring av tilgangen til mat. – Vi oppfordrer folk til å ha grønnsakhager, og gir tilskudd til dette. Vi gir også støtte til innkjøp av kyr og griser, som befolkningen kan gå sammen om å kjøpe. Disse tiltakene er fore116
løpig ikke på plass overalt, men det er et prioritert prosjekt, sier hun. Kirkens Nødhjelps kontor i Lilongwe har selv ansatt fire sykepleiere, som alle jobber administrativt. Elsa Døhlie skjønner at noen mener det er galt av hjelpeorganisasjonene å ansette folk det er så skrikende behov for ute i felten. Særlig med tanke på hvor mange hjelpeorganisasjoner som virker parallelt i landet. – På den annen side vil jeg hevde at de fire meget flinke sykepleierne vi har ansatt, gjør en veldig viktig jobb med å skaffe bistandsmidler til gode prosjekter i Malawi, sier hun. Et av hovedprosjektene til Kirkens Nødhjelp er nettopp å gjøre noe med mangelen på sykepleiere i landet. Målsettingen med det såkalte sykepleierprosjektet er å doble antallet utdannede sykepleiere i Malawi i løpet av fem år. – For å kunne gjøre dette på en god måte er vi avhengige av medarbeidere som har førstehånds kjennskap til situasjonen – som kjenner hvor skoen trykker, sier Haldis Kårstad.
sårt tiltrengt Leder for det malawiske sykepleierforbundet, Dorothy Ngoma, rister på hodet. – Det er ingen tvil om at sykepleiersituasjonen vår er katastrofal. Helsevesenet lider fordi vi har altfor få folk, sier hun.
Forbundslederen sitter i forsetet på sykepleierforbundets bil og snakker mens vi kjører mot en liten klinikk i landsbyen Mzandu. Hun vil vise oss et grelt eksempel på hvor dårlig det står til på landsbygda. Hun kunne ha vist oss mange. Det er stor ståhei utenfor idet vi svinger inn foran klinikken. Ambulansen som sykepleier Patricia Mambiya (35) kalte opp over radioen for tre timer siden, er endelig kommet, og nå prøver hun å få plass til to pasienter med kolera, en med hjerne-malaria, og en fødende kvinne som trenger keisersnitt. Patricia trekker et lettelsens sukk der hun står og ser etter sykebilen, som endelig har begynt sin humpete ferd ned til distriktssykehuset i Ntchisi. Nå er pasientene i alle fall ikke hennes ansvar lenger. Patricia begynte å jobbe på klinikken som nyutdannet sykepleier for tolv år siden. Selv om hun bare er sykepleier, er hun for tiden den eneste personen med medisinsk utdannelse i et område med 16 000 mennesker. – Vi er egentlig to sykepleiere, men nå er kollegaen min syk, og jeg har i realiteten døgnvakt som doktor, sykepleier og jordmor, sier hun. Nøkkeltallene for det nasjonale helsevesenet understreker det hun sier. De offentlige sykehusene i Malawi har til sammen knappe 4000 sykepleiere som skal betjene en befolkning på 13,6 millioner. Til sammenligning har Norge
I «Coffin Street» («Likkiste-gaten») ligger kisteverkstedene på rekke og rad, og det er travel aktivitet dagen lang.
’’
cirka 69 000 sykepleiere til sine 4,5 millioner innbyggere. Og ute på den malawiske landsbygda er situasjonen enda verre enn i byene. – I natt tok jeg imot en baby i skinnet fra en fjøslykt, forteller Patricia. – Strøm har vi ikke, og generatoren ble ødelagt for mange år siden. Jeg hadde ikke før fått lagt meg, før det banket på døren min igjen. Da var det et barn som hadde malaria og var alvorlig sykt. Heldigvis hadde jeg medisiner denne gangen. Jeg føler at alt er fra hånd til munn, og det er bare tilfeldig om jeg har det som skal til for å redde liv. Det verste er at det ikke ser ut til å bedre seg heller. Snarere tvert om. Når regntiden kommer, mangedobles malariatilfellene, legger hun til. – Det er ingen nyutdannede som vil jobbe under slike forhold. Jeg skjønner godt dem som lar seg friste til å jobbe for organisasjonene, som gir folk høyere lønn og uendelig mye bedre arbeidsforhold. Tenk deg å ha ansvaret for et så stort område alene, på en klinikk som ikke har elektrisitet engang, sier sykepleierforbundets leder Dorothy Ngoma.
vil bruke miljøgiFt
– Landsbygda er selve hjertet i Malawi. Alle elsker landsbygda, svarer helseminister Marjorie Ngaunje da HENNE spør hva hun
akter å gjøre for å skaffe bedre dekning av leger og sykepleiere i utkantstrøkene. Hun vil nå gjøre landsbygda enda mer attraktiv for helsearbeiderne ved å bygge tjenesteboliger til dem. – Men er ikke hovedproblemet at det ikke er nok helsearbeidere i Malawi, og at mange av
spart hvis vi var blitt kvitt styggedommen en gang for alle. – Utvilsomt, men hvordan skal malariaen utryddes? – Med DDT, sier helseministeren fast. – Jeg har snakket med eksperter, som mener det går an å sprøyte elvebanker og
Det er en stor fordel for meg at det offentlige helsevesenet er i en så sørgelig forfatning. John william kumpulota, hEksEdoktor
dem som kunne gjort en viktig jobb i det offentlige helsevesenet, er bundet opp til prosjekter i hjelpeorganisasjonene? – Det er riktig at landet trenger flere helsearbeidere, men jeg har tenkt et stykke lenger, sier Marjorie Ngaunje med et lite smil. – Jeg skal utrydde malaria! – Utrydde malaria? – Ja, tenk hvor mye ressurser helsevesenet vårt bruker på malaria. Og hvor mye vi kunne
andre områder der myggen formerer seg med DDT. Myggen dør, og uten mygg, ingen malaria, legger hun til. DDT ble kjent etter annen verdenskrig som et svært effektivt insektmiddel. Det er rimelig å framstille, og tester som ble utført på den tiden, viste at det ikke er giftig for mennesker. Middelet ble derfor raskt populært over hele verden. Ulempene viste seg imidlertid raskt i form 117
En bestemor tilbringer natten med barnebarnet sitt på gulvet på pediatrisk avdeling. Som så mye annet er også sengeplasser mangelvare på helseklinikken på Likoma-øya.
av død og skader på dyrelivet. DDT er derfor i dag klassifisert som en miljøgift, og forbudt i mange land – inkludert Norge.
mot Dag Sykepleier Elisa Kapundi hadde gjerne sett at noen kunne utrydde malaria for ham, for mange av de 87 barna på pediatrisk avdeling på Ntchisi District Hospital er her nettopp på grunn av den fryktede infeksjonssykdommen, som smitter gjennom myggstikk, og som årlig tar livet av mellom en og tre millioner mennesker. Klokka er blitt fem om morgenen, og en smal stripe av lys forteller at en ny dag er i anmarsj. Elisa går inn på avdelingen, og roper at de som skal ha medisin, må komme med ungene sine og stille seg i kø. Selv om det bare er elleve arbeidsdager siden han gikk ut av sykepleierhøgskolen, forventes det at han skal jobbe like effektivt og sikkert som sine eldre kolleger. Noe annet alternativ finnes ikke. Er du alene på vakt, har du én ting å gjøre, og det er å ta de utfordringene som måtte komme. Egentlig skal medisineringen av barn skje ved sengene, men det er umulig når én mann har ansvaret for 87 sengeliggende unger. Heldigvis har det ikke vært noen dødsfall i natt. Det så en periode stygt ut for gutten i seng 15, men da 118
Elisa intensiverte dryppet i armen hans, gikk det bedre. Det lysner også utenfor helsesenteret på Likoma, en øy i Malawi-sjøen, øst i landet. Sykepleier Sarah Kalongonda (26) har ikke 87 mennesker å se til, men de 12 pasientene hun har ansvar for, er til gjengjeld fordelt på fire avdelinger. I går hadde hun en fødsel samtidig som det kom inn en liten gutt som var kritisk syk. Parafinlykta kaster et trolsk lys langs veggene da Sarah går vaktas siste runde. Ingen dødsfall i natt, og det ser ut til at de to gravide som kom i går kveld, ikke vil nedkomme før hun har kommet seg hjem. Helsesenteret har verken folk eller utstyr til de store inngrepene, og i tillegg til de 10 000 innbyggerne på øya kommer mange den korte veien fra Mosambik for å få hjelp. – Det hender rett som det er at folk dør her fordi de ikke kommer seg til et større sykehus i tide. Vi har båtforbindelse med fastlandet, men det er sjelden at sykdomstilfellene passer med rutetabellen, kommenterer Sarah.
trollDom – Det er en stor fordel for meg at det offentlige helsevesenet er i en så sørgelig forfatning, sier John William Kumpulota, og smeller flathånda i bibelen.
Mange av Likomas innbyggere har mer tro på ham enn på det statlige helsesenteret, som ligger på den andre siden av øya. – Jeg er John William, sier han, og løfter en afrikansk fluepisk mot taket. – Jeg kan gjøre syke mennesker friske ved å drive ut de onde åndene deres. Bare spør pasientene mine. Det siste sier han henvendt til de 21 pasientene, som har benket seg til heksedoktorens messe. Nå nikker de alle som en, og bedyrer at de var mye sykere før John William tok imot dem. – Det er masse onde hekser på øya som kaster trolldom over skikkelige folk. Derfor har jeg en viktig jobb å gjøre, sier John William. – Han er mye flinkere enn hele helsesenteret, istemmer Veronica Sauli, og reiser seg bakerst i lokalet. – Jeg hadde voldsomme plager med et bein, og sykepleierne nede på klinikken skjønte ingenting, men så kom jeg hit. Doktoren forsto straks hva som var galt. Han trakk en slangetann ut av beinet mitt, og nå er jeg helt frisk, legger den gamle kvinnen til, og halter bort for å sette seg igjen. – Det skal kraftige besvergelser til for å motstå meg. Så dere kan selv tenke dere hvor sure de slemme heksene på øya er på meg, sier John
Det er gått fire dager siden Gabriel (13) ble innlagt på Ntchisi District Hospital med magesmerter, underernæring og blodmangel. Det viser seg at leveren hans svikter, muligens som følge av hepatitt. I en sykeseng av grønn skai trekker den lille gutten sine siste åndedrag.
’’
William, og legger til at det er fryktelig dyrt å drive dette «hospitalet», og at alle pengegaver mottas med den største takk.
På DøDsleiet
Det er gått tre dager siden vi traff Gabriel første gang. 13-åringen har gått i koma, og hiver etter pusten med korte hvesende sukk. Thauzeni ser ned på nevøen. Det er bare et spørsmål om tid nå. – Han har vært syk i flere måneder, men vi søkte først hjelp hos heksedoktorene. Vi var sikre på at det var trolldom som hadde rammet ham. Unge, sterke gutter blir ikke syke uten at noen har forhekset dem. Arrene dere ser, ble laget av en av heksedoktorene da han skar hull i mageskinnet så djevelskapen skulle komme ut, forteller Thauzeni, og løfter bort lakenet så arrene kommer til syne. – Men til slutt forsto vi at sykehuset var vår eneste og siste sjanse, legger han til mens Gabriel kaster voldsomt med overkroppen og rallingen fra pusten hans blir sterkere. Henry Kulinji (28) setter seg ned, og ser på dødskampen som utspiller seg i seng 15. Han er en såkalt clinical officer, en lege som ikke har et fullt legestudium bak seg. Ordningen med bevisst underkvalifisering ble innført for å holde legene i landet etter endt utdannelse. Dette har
bare vært delvis vellykket, etter sigende er det flere malawiske leger i den britiske byen Manchester enn i hele Malawi. Selv kunne Henry Kulinji tenkte seg en post i et land der folk kom til sykehuset for å overleve – ikke for å dø. – Det er skrumplever. Og det er irreversibelt.
han vet, er at det nå er for sent å gjøre noe. Pustingen til Gabriel stiger og synker i intensitet, og et par ganger tror alle som står rundt senga hans, at dette er slutten. Men den lille kroppen klamrer seg fast til livet – og lidelsen. Morfin gis bare i spesialtilfeller, så den døende
Vi er egentlig to sykepleiere, men nå er kollegaen min syk, og jeg har i realiteten døgnvakt som doktor, sykepleier og jordmor.
patriCia mambiya, sykEplEiEr
I et annet land kunne han blitt reddet med organtransplantasjon. Her må vi bare se ham dø, sier den unge nesten-legen. Leversvikt kan komme av hepatitt B eller C. I Norge ville begge deler sannsynligvis blitt oppdaget og behandlet tidlig. I Malawi er det ikke slik. Hadde helsevesenet hatt de ressursene som skal til, ville kanskje folk valgt et sykehus framfor heksedoktorer, og dermed hatt en mulighet til å få hjelp. Henry Kulinji kan ikke si noe om grunnen til leverskaden. Det eneste
gutten må ta til takke med saltoppløsningen som drypper inn i armen hans. – Dere kan like godt gå. Dette kan ta tid, selv om det bare kan ende på én måte, sier legen. Thauzeni nikker. Han vil helst ha den tiden som er igjen, sammen med nevøen uten å måtte forholde seg til notatblokker og kameralinser. Gabriel kom aldri til bevissthet igjen. 21 timer senere ble liket hans båret bort, slik at seng 15 kunne gjøres ren. Klar for en ny pasient. 119