Bøker som lukter av fremmede hender, har sin sjarm.
Dennis har lært mye om seg selv ved å sette seg inn i en rekke innfløkte karakterer i litteraturhistorien.
Dennis ler himmelhøyt. – Hva skal du gjøre da? If you can´t beat them join them, altså. Da har du vært sjølopptatt lenge, når du ikke klarer den en gang. Jeg føler det er litt et bilde på mitt liv. – Men hvis du ikke alltid har likt deg selv, hvordan er det å være i et yrke der poenget er å få applaus? – Det er jo å være skuespiller, ikke sant? Spørsmålet man alltid må stille seg er: På hvor mange plan er jeg skuespiller? Jeg begynner å vite det nå, men den har jeg hatt problemer med noen ganger.
En dame med bart – Hvor henter du selvtilliten til å stå på scenen da? – Det er en kraft jeg har. Som selvfølgelig bygges om med tiden. Den kraften er jeg veldig takknemlig for. Den kommer mer og mer med erfaring og grunnlaget man lager, og samspillet med de andre. Hvordan du selv tør å åpne opp for den kraften. Du kan ikke bare pushe den gjennom, for da vil du for mye. Og heller ikke ville for lite. Du må på en måte følge den gjennom prosessen. Men jeg tror faktisk at jeg, innerst inne, er en reinkarnert dame med bart.
«Det er gøy å være en dame med bart! Alle burde prøve det.»
Latteren kommer som et snøskred. – Men det er gøy å være en dame med bart! Alle burde prøve det. Jeg elsker de maskene du kjøper på standard, sånt løsskjegg som du bare hekter bak ørene. Jeg virkelig elsker dem. Ikke det at jeg liker å kle meg ut og være på karneval og sånn, men akkurat de skjeggene der er det festligste jeg vet om. Om det nå bare også var så enkelt som å hekte på seg et skjegg. Alkoholiker, lurendreier, forræder. Viking, konge og kujon. Listen over mer eller mindre innfløkte karakterer han har kommet under huden på i årenes løp er lang. Kvinne har han for så vidt også vært, når vi nå først er inne på det, en blendende sådan i «Le Cage aux Folles». Han har beveget seg på scener over det ganske land. På TV. Film. Ikke rart det til tider kan bli tøft, når man konstant skal slåss med seg selv – og en måne. – Jeg har fortsatt problemer med fullmånen. Da kan jeg bli veldig merkelig, rar. Men de verste periodene er nede i tre ganger i året. Det var ikke moro på Gålå nå sist, for da kom det en sterk en. Jeg kjente den med en gang. – Hva skjer da? – Jeg blir veldig usikker. Veldig ustabil i følelseslivet. Det føles akkurat som om jeg har en ulmende usikkerhet hele tiden. Det er vel kanskje der jeg kan kalle meg «krepsete» – at jeg trekker meg vekk, skjuler meg bak skallet. Jeg klarer liksom ikke å møte noen, jeg har ikke lyst til å snakke med noen, jeg har egentlig bare lyst til at noen skal holde rundt meg. Det er veldig deilig når det slipper, så kan man være med på flowen igjen. – Hvilken karakter har vært den tøffeste å være i? – Peer Gynt. Det handler ikke bare om å kunne teksten. Eller rimene. Det ligger så mange lag mellom teksten hele tiden, som bare er ufattelig fint. Men det må jeg bare si, jeg har fått utrolig mye hjelp av Svein Sturla (Hungnes, regissør, red. anm.), han har jo spilt Peer selv i så mange år. Det er mange ganger på veien han har sagt: «Er du klar over hva du sier for noe der?» Og jeg kunne ane det, men ikke helt. Som helt på slutten, det er en undring der, når Peer sier: «Så usigelig fattig kan en sjel da gå tilbake til intet ved tåkete grå.» Eller: «Hils fra Peer Gynt, bror stjernerap. Lyse, slukne og forgå i et gap.» Da undres han på mennesket, hvor små vi egentlig er. For å finne den strengen inni seg, for å komme til den setningen, da må man ha spilt dimensjonen av sjarlatanen, gi f…-typen, for å komme inn til kjernen. Og det gir meg stor glede å spille det hvert år. Det blir bare mer og mer spennende. Dennis banker i bordet og smiler skrått: – Jeg har bare ettårskontrakt.
Til det innerste indre er alt sammen lag – bare mindre og mindre.
Vi gir folk grunn til å tro på framtiden!
PeEr G y nt
v
FRETEX JULEMAGASIN
13