a‑ha: The Swing of Things 1985–2010 © Forlaget Press 2010 design: Bengt Olsson, Concorde Design AS omslagsfoto: © Just Loomis Boken er satt med FF Scala Sans / FF Scala papir: 150 g G-print matt trykk og innbinding: WS Bookwell AB, Finland foto: Stian Andersen: s. 74, 153, 180, 182, 242–43, 256–65, 268–69 | Knut Bry/Warner Brothers: s. 94–99, 102–103 | Guri Dahl: s. 83, 88–89, 194, 199–200, 210, 212–13, 228–34, 237–38, 248, 252 | Magne Furuholmens arkiv: s. 2–3, 146–47, 176–79, 224 | Morten Harkets arkiv: s. 25–26, 110–111, 113, 176–79 | Just Loomis: s. 4, 14–19, 53–55, 123–25, 134–41, 159–61, 185–87 © Just Loomis, all rights reserved. The photos must not be reproduced in any way without the written permission of the copyright owner. | Janne Møller-Hansen (private bilder): s. 62–68, 72, 112, 150, 116–121 | Janne Møller-Hansen (VG, Scanpix): s. 6–8, 214, 279, 280, 287 | Bjørn Opsahl: s. 204–5 | Jan Valaker: s. 218–19 | Igor Vereschagin: 142 | Paul Waaktaar-Savoys arkiv: s. 176–79 | Rolf Aagaard: s. 28 billedredaksjon: Guri Dahl/Forlaget Press design tilerettelegging: Henrik Haugan takk til: Magne Furuholmen, Morten Harket, Paal Waaktaar-Savoy, Harald Wiik, Tor Einar Krogtoft-Jensen og Martin Kvamme for all hjelp i forbindelse med innsamling av materiale til denne utgaven. | Takk til Just Loomis, Janne Møller-Hansen, Guri Dahl og Stian Andersen for samarbeid om utvalg av bilder til deres bildeserier. Takk til Nasjonalbiblioteket for utlån fra deres samlinger. | Takk til P.A. Stenersen for å ha stilt sin samling med a‑ha-objekter til rådighet for denne utgivelsen. Takk også til P.A. og hans nettverk for hjelp i forbindelse med utarbeidelse av diskografi og turnélister. | P.A. Stenersen ønsker å takke følgende: Larissa Bendel, Yngve Bergli, Patricia de Cezar, Suzie Dent, Selina Fiander, Eirik B. Fonn, Richard Gjems, Chris Hopkins, Karen Johnson, Benn Kaasa, Stephen Paxton, Trond Magne Pedersen, Rachel Redman, Brigitte og Bernd Schwarz, Catherine Sexton, Geraldine Thacker, Trond Valberg, Heidi Waugh, Harald Wiik, Odd Rune Wolden og Snorre Woll. Forfatteren har mottatt prosjektstipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). isbn: 978-82-7547-403-0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlaget Press er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Forlaget Press, Kongens gate 2, 0153 Oslo www.forlagetpress.no
Innhold
forord 9 just loomis: the london series 1985 13 take on me 21 take on me: memorabilia 31
hunting high and low 54 janne møller-hansen: japan, world tour 1986 61 musikalsk signatur 79 knut bry: the hawaii series 1986 93
scoundrel days 101 janne møller-hansen: vence 1987 115
stay on these roads 123 just loomis: the brazil series 1991 133 spenningene 143
east of the sun, west of the moon 159
memorial beach 185 etter comebacket 193
minor earth major sky 203 paul waaktaar-savoy 211
lifelines 217 guri dahl: russian tour 2003 227 magne furuholmen 235
analogue 241 morten harket 249 stian andersen: live & in the studio 2008/2009 255 foot of the mountain 267
foot of the mountain 275 turneer 288 diskografi 298
FORORD
We were songbirds / We were greek gods / We were singled out by fate / We were quoted out of context / It was great (Prefab Sprout, «Electric Guitars») new york, mai 2010: Popmusikk er bevegelse, begeistring, begjær og beruselse. Det er, per definisjon, et ungt uttrykk. Derfor er det noe nesten naturstridig ved et popband som holder det gående i tre tiår. Den beste popmusikken lever evig, men relevans i popkulturen kommer med datostempling. Overskrides den, begynner det å lukte. Det er som Morten Harket (50) sier et annet sted i denne boka: Som 18-åring er du allerede for gammel. Men noen har visst glemt å fortelle dette til de 2200 sjelene som synger Wave goodbye, wave goodbye sammen med a‑ha-vokalisten i et fullsatt Nokia Theatre på Times Square i New York en maidag i 2010. Morten synger gjennom en megafon, og den metalliske stemmen skaper en følelse av avstand, av at han er på vei vekk fra oss. Kanskje er det derfor mannen ved siden av meg står og gråter som en unge? Tårer er ikke noe uvanlig syn på a‑ha-konserter, men denne kvelden blir symbolikken i den allsangvennlige strofen fra «Manhattan Skyline» nesten uutholdelig for den harde kjernen av fans som fyller salen. a‑ha skal oppløses, og det er siste kveld i New York på den kompakte USA-delen av bandets omfattende avskjedsturné. Det er farvel, ikke på gjensyn. Som nordmenn har vi lett for å betrakte våre nasjonale suksesshistorier med en blanding av velvilje, stolthet og en porsjon ironisk distanse. Men denne kvelden er det vanskelig å finne rom for smålige reservasjoner. Et band som ikke engang har gitt ut sine seineste plater i USA, trekker tre fulle hus i New York, foran et publikum som kan låtene på rams. Det er ikke bare gamle a‑ha-fans i 30–40–50-åra, heller. Unge hipstere og musikkjennere av begge kjønn har møtt opp for å se de norske 80-tallsikonene. Konserten er en omvendt kronologisk triumfferd gjennom a‑ha-katalogen, fra «Foot Of The Mountain» (2009) til «Take On Me» (1985). a‑ha leverer med trøkk, presisjon, volum og den akkurat passe råtne synthpoplyden som plasserer dem perfekt både i fortid og nåtid. Jeg slås, ikke for første gang, av hvor tydelig og original dette bandets musikalske signatur er, og av hvilken eksepsjonell rekke poplåter de har gitt oss. Etter konserten er det fest i den gedigne loftsleiligheten til Paul Waaktaar-Savoy og kona og samarbeidspartneren Lauren. Blant de mange gjestene er Magne Furuholmen og Morten Harket. a‑ha-medlemmene er sentrum for alles oppmerksomhet, bare ikke hverandres. I løpet av kvelden ser jeg aldri noen av de tre snakke sammen. Under New York-oppholdet bor Magne på hipsterhotellet The Bowery, Morten på Trump SoHo, og Paul hjemme i leiligheten. Mye av kommunikasjonen de tre imellom skjer via managere, assistenter og andre mellommenn. Det er slik
Motsatt side og foregående oppslag: a‑ha på
det er, og kanskje slik det må være, i et kreativt arbeidsfellesskap som for lengst har sprengt seg
Nokia Theatre, New York , 7. mai 2010.
a-ha | The Swing Of Things 1985–2010 9
forord
Oppskriften på suksess: Huskeliste for Paul før avreise til London sammen med Magne i 1981. –Vi hadde lagd slike lister i flere år allerede, kommenterer Paul i dag. - Det var bare snakk om å vente på at Magne ble ferdig på videregående, så skulle vi komme oss av gårde. Fra Paul Waaktaar-Savoys arkiv. 1. Bilen & tilhenger? Eller grind på taket. Vi må arrangere en 100 % mobil rask, enkel, unit. 2. Opplysninger må skaffes på forhånd: adresser til plateselskap, managere, impressarioer og lignende. 3. Ta med resten av Plata vår over. + mange kassett-demo med det nye opptaket. (Ta også med 1” spolebåndet) 4. Bilder av alle slag (plakater trykker vi der borte). Skriv et proft presseskriv. 5. Sjekk innkvarteringsmuligheter. 6. Fix en oppvarmingsturné på forhånd. 7. Sjekk alt om arbeidstillatelse. Oppsøk den engelske ambassade (si at vi har nok penger til å greie oss). 8. Arranger 16 spors innspilling og ta 4/5 strøkne låter. 9. Skaff adresser til alle lokale radiostasjoner o.l. Lokalaviser. 10. Sett inn annonse i M.M. og tilby opphold osv. for gitarist/vokalist og anti-trommeslager. 11. Vi må finne ut om P.A er nok. Og hvor man kan leie billig & bra.
10 a-ha | The Swing Of Things 1985–2010
forord
ut av alle rammer for forventet levetid, og som gjennom nesten tre tiår har skapt popmusikk med kraft til å bevege mennesker over hele verden. Det må være lov å gi seg nå. 4. desember 2010 spiller a‑ha sin aller siste konsert, i Oslo Spektrum. Da har turneen med det flertydige navnet Ending on a High Note besøkt 15 land, på fire kontinenter. I motsetning til da bandmedlemmene drev fra hverandre noen år midt på 1990-tallet, er dette det formelle og definitive bruddet. Paul Waaktaar-Savoy, Magne Furuholmen og Morten Harket skiller lag, mer enn 28 år etter at de fant hverandre. Ingen flere plater, ingen flere konserter. Beslutningen er tatt, og den er endelig – eller i det minste så endelig som slike ting kan være. Det er på tide å skrive siste kapittel i historien om a‑ha. da må du først bli med på et tankesprang. Forsøk å forestille deg et mer uskyldig og provinsielt Norge, et Norge som fortsatt bærer sterkere preg av etterkrigstidas nøysomme gjenreisningsprosjekt enn av ekspansiv oljerikdom, gryende informasjonsøkonomi og globalisert kjendiskultur. Et Norge som så vidt har sett begynnelsen på den flerkulturelle innvandringsbølgen, og som knapt har eksportert en eneste berømthet siden eventyreren Thor Heyerdahl. Et Norge vendt innover. Et Norge med én tv-kanal og null poeng i Melodi Grand Prix. Et Norge i utkanten av Europa, og så til de grader i utkanten av popkulturen. I dette landet er det at tre unge menn i tjueårene fra Manglerud og Asker går rundt på begynnelsen av 1980-tallet og vet at det bare er et spørsmål om tid før de er internasjonale popstjerner. De drømmer ikke om det. De vet det – selv om alt de har sett og lært og fått pisket inn i ryggskinnet av snusfornuft og husmannsånd burde fortelle dem at det er en umulighet. Av en eller annen grunn er disse tre ungguttene skrudd sammen slik at de er ett hundre prosent overbevist om at det bare er et spørsmål om tid, et spørsmål om at den riktige døren skal åpne seg, før de kan gå ut i verden og inn i flomlyset. Historien om a‑ha er historien om kunsten å oppheve tyngdeloven. Det er historien om tre nordmenn som gjør noe ekstremt unorsk, men som samtidig er hjelpeløst fanget i sin norskhet. Det er en norskhet som på den ene siden utstyrer dem med et nesten naivt pågangsmot, og på den andre siden gjør den dem til lett keitete og motvillige popikoner, som aldri lykkes fullt ut med å iscenesette seg selv slik de drømmer om. Historien om a‑ha er også historien om motsetninger som tiltrekker hverandre, om tre gutter fanget i kompliserte sosiale og psykologiske mønstre som dannet seg mellom dem i de første årene de var sammen. a‑ha er en saus av kreative og personlige spenningsforhold som hele tiden truer med å eksplodere, men som samtidig er selve drivkraften i det kreative partnerskapet. For framfor alt er jo dette en historie om nesten tre tiår med eksepsjonell popmusikk, og om den kreative dynamikken mellom tre norske gutter som skapte den. det ble skrevet bøker om a‑ha på 1980-tallet, i euforien etter gjennombruddet med «Take On Me». Det var rags-to-riches-historier om oppvekst, musikerdrømmer, de magre årene i London og ekstasen i dagene og månedene etter at bandet klatret helt til topps på Billboardlista i oktober 1985.
a-ha | The Swing Of Things 1985–2010 11
forord
«The Swing of Things» fra 2004 var mitt forsøk på å fortelle historien om det som skjedde etterpå. Ikke først og fremst en kronologisk gjennomgang av a‑has karriere, men en feiring av norsk pops største suksesshistorie gjennom tidene, og et psykologisk portrett av tre etter hvert middelaldrende popstjerner og den merkelige energien som oppstår når de kommer sammen. Det var muligens en mørkere og mer komplisert historie enn mange hadde forventet, men det var en sannere historie. Når dette skrives, våren 2010, er a‑ha inne i sitt aller siste år. Det skal feires. Denne boka er en oppdatert, bearbeidet og videreutviklet utgave av «The Swing of Things». En del av sitatene fra det omfattende intervjumaterialet fra 2004 er i samarbeid med bandet justert og endret i tid for å fungere bedre i dagens kontekst. En del av den opprinnelige teksten har måttet vike plass for nytt, unikt bildemateriale og et sterkere fokus på a‑has musikalske meritter. Noe er lagt til, for å fortelle siste del av historien om et umulig stunt. Bokas siste kapittel, som tar utgangspunkt i innspillingen av Foot Of The Mountain og beslutningen om å oppløse bandet, gir også rom for å se bandets 25 år i et nytt lys. I arbeidet med boka har jeg hatt nye samtaler med Paul, Morten og Magne. De skal ha takk, igjen. Takk også til deres bedre halvdeler, og til musikere, lydfolk, produsenter, managere, rådgivere, familie, venner, bransjefolk og journalistkolleger. Noen siterer jeg, andre har bidratt med verdifull bakgrunnsinformasjon og konstruktive korrigeringer til bildet jeg forsøker å tegne av a‑ha. De er for mange til å nevnes enkeltvis, så en stor takk til alle – dere vet hvem dere er. Til «The Swing of Things» fikk jeg research-hjelp fra Leif Åge Reme og Bjørn Andre Refsdahl. Denne gang har P.A. Stenersen bidratt med sin kompetanse som samler og a‑ha-ekspert med unikt materiale til boka, samt med å oppdatere og kvalitetssikre lister, statistikk og annet faktainnhold. Ansvaret for eventuelle feil ligger som alltid ene og alene hos forfatteren. Stor takk også til min venn og forlegger Håkon Harket, og til min redaktør Trygve Riiser Gundersen, som har vært en vennlig og konstruktiv støttespiller i en hektisk skriveprosess. Hans løfter om Brunello di Montalcino Riserva dersom boka kom i havn, er ikke glemt. Til slutt må jeg takke Elin og Mira, jentene mine.
12 a-ha | The Swing Of Things 1985–2010
kolumnetittel
JANNE MØLLER-HANSEN:
JAPAN, WORLD TOUR 1986
a-ha | The Swing Of Things 1985–2010 61
kolumnetittel
64 a-ha | The Swing Of Things 1985–2010
kolumnetittel
a-ha | The Swing Of Things 1985–2010 65
SCOUNDREL DAYS-PERIODEN 1986 3. juni: Turneen starter i Perth,
ke delen av turneen i Wien i Østerrike.
vinning. a‑ha ber publikum kun kle seg i fargene rødt, blått eller hvitt.
Australia, hvor de spiller sin første live-
Stadthalle arena (kapasitet på 10 000)
konsert. Dette markerer startskuddet
er omkring tre ganger større enn det
for en turné som omfatter nærmere 150
de er vant med. Konserten har vært
på audiens. Denne begivenheten etter-
konserter. Bandet består av Leif Karsten
utsolgt i mange uker. Deretter følger
følges av en te-invitasjon fra daværende
Johansen (bass), Michael Sturgis (trom-
konserter i Sveits, Frankrike, Tyskland,
mer) og Dag Kolsrud (tangenter). Det
Belgia, Nederland, Danmark, Sverige og
kommende albumet Scoundrel Days
Storbritannia.
mangler ennå noen spor. I Sydney sup-
1987 10. februar: Kong Olav inviterer a‑ha
stortingspresident Jo Benkow. 1987 26. februar: Nyheten om at a‑ha skal lage tittellåta til den neste James Bond-
1986 november: a‑ha spiller inn videoen
filmen, brer seg i Norge. 1987 24. april: Etter en lang og velfor-
plerer de med «I’ve Been Losing You»
til «Cry Wolf» i og omkring det gamle
og «Maybe Maybe».
slottet i Couches, Frankrike, regissert av
tjent ferie, avbutt av sporadiske tv-
Steve Barron og David Yardley. Videoen
opptredener for å promotere singelen
ferdigstilles i Hollywood.
«Manhattan Skyline», reiser de til
1986 2. juli: I Tokyo åpner a‑ha den japanske delen av turneen, som teller 15 konserter. 1986 8. august: a‑ha spiller en konsert på
1986 4. desember: a‑ha åpner den engelske og irske delen av turneen i Aberdeen,
Italia, Frankrike, Sveits og Spania for videre promotering. 1987 19. juni: a‑ha drar på en liten turné til
Waikiki Shell på Hawaii. Det er her fo-
Skottland. Denne delen av turneen teller
tograf Knut Bry fotograferer coveret til
40 konserter. Ni konserter er planlagt
Japan, hvor de spiller syv utsolgte kon-
albumet Scoundrel Days.
i London, inkludert en konsert i Royal
serter. Mens de er i Japan, har den nye
1986 15. august: Seks timer før de skal spil-
Albert Hall på nyttårsaften. På Fairfield
James Bond-filmen premiere i London. 1987 2. august: Morten mottar Peer Gynt-
le sin første konsert i Canada, på World
arena i Croydon gjør de en live-innspil-
EXPO Theatre i Vancouver, opereres
ling av «We’re Looking for the Whales»
prisen i Vinstrahallen, på vegne av a‑ha.
Morten for en skade på stemmebåndet
til B-siden av den kommende singelen
Prisen går til personer som har markert
på St. Paul’s Hospital. Så følger over
«Manhattan Skyline».
40 konserter i USA og Canada. a‑ha
Norge internasjonalt. 1987 5. august: a‑ha spiller seks konserter i
1987 24. januar: a‑ha vinner tre Spelle
Sør-Frankrike.
fortsetter med radio- og tv-promotering.
mannspriser i Oslo: beste popgrup-
I Hollywood spiller de inn videoen til
pe, beste video og æresprisen. De
«I’ve Been Losing You». Fotograf Knut
opptrer med «Manhattan Skyline».
Living Daylights» på «Berolina». De
Bry deltar i arbeidet med videoen.
30. januar spiller a‑ha inn videoen
mottar prisen for «Beste internasjonale
til denne låta i et studio i London,
gruppe».
1986 5. september: I Los Angeles nomineres
1987 27. august: a‑ha opptrer med «The
1987 18. oktober: a‑ha deltar i TV-
a‑ha til ti musikkvideopriser av MTV.
regissert av Steve Barron. a‑ha reiser
De tar imot prisen, backstage under en
deretter hjem til Norge for å avslutte
aksjonen: «Hjerter for livet». Det blir
konsert i Housten, for «Best Concept»,
verdensturneen. Første konsert hol-
vist et intervju med bandet, og de opp-
«Best New Artist» og «1986 Viewer’s
des i Gimlehallen i Kristiansand.
trer med «Cold River». a‑ha mottar den
Choice». De vinner også prisen «Best
Inntektene fra den siste konserten, i
australske Count Down-prisen «Most
Video» Golden Europa i Tyskland for
Drammen 10. februar, donerer de til
popular international act» via video
«Take On Me».
Amnesty International og hjelpeorga-
hilsen fra England, hvor de jobber
nisasjoner mot kreft og for ørkengjen-
med sitt neste album.
1986 1. november: a‑ha åpner den europeis-
100 a-ha | The Swing Of Things 1985–2010
kolumnetittel
1986:
SCOUNDREL DAYS
SCOUNDREL DAYS | THE SWING OF THINGS | I’VE BEEN LOSING YOU OCTOBER | MANHATTAN SKYLINE | CRY WOLF | WE’RE LOOKING FOR THE WHALES THE WEIGHT OF THE WIND | MAYBE, MAYBE SOFT RAINS OF APRIL
a-ha | The Swing Of Things 1985–2010 101
scoundrel days
Knut Bry: Fra fotosession for cover, Scoundrel Days.
102 a-ha | The Swing Of Things 1985–2010
scoundrel days
a-ha | The Swing Of Things 1985–2010 103
PAUL: På Scoundrel Days hadde vi lært litt. Det ble da også et mye tøffere album. Det er en spirit der, en sound. Det er veldig av sin tid, men samtidig ikke. Siden Alan Tarney gjorde en så bra jobb på «Take On Me» og «The Sun Always Shines on TV», ansatte vi ham. Men vi var på turné og hadde det så travelt at vi gjorde ferdig halvparten av albumet i Australia. Vi begynte fra bunnen av med å skrive nye låter. Det er bra, men litt stressende. Det er veldig på hoppkanten, en veldig pur ung stå-på-greie. Den første siden [Paul tenker her i vinylformat] med «Scoundrel Days», «The Swing of Things», «I’ve Been Losing You», «October» og «Manhattan Skyline», det er ganske bra. Så ble det litt mer fram og tilbake på den andre siden. «The Swing of Things» var Mortens absolutte favorittlåt. Morten går for å være veldig kommersiell, men så kan han være helt hekta på de særeste låter. Og «The Swing of Things» var en sånn låt som han bare måtte snakke om hele tida.
MORTEN: Det er ikke nødvendigvis min all time favoritt. Men jo: Måtte jeg velge, er det nok den. Hele pakka. Stemningen og spenningene i låta. Det er en låt som mobiliserer. Det hadde vært mulig å lage en kanon single av den i ny innspilling. Den blir stående igjen som et bevis på hvorfor vi
MAGNE: Versriffet på «Scoundrel Days» skrev jeg på bestefars gitar som jypling, og
har holdt på som vi har. Det er
Paul la melodi til. Vi hadde en annen melodi på den i Bridges – da het den «The Leap»
litt det samme jeg følte da Magne
og hadde et helt annet refreng. Refrenget ble endret av Paul senere – jeg synes det er
skrev «Lifelines».
noe av det mest geniale vi har gjort sammen.
Scoundrel Days er den plata
«The Swing Of Things» synes jeg er den beste teksten på skiva. Kanskje litt mye
som likner desidert mest på de-
manne-attitude på verset sangmessig, og litt kraftig overgang til refrenget. Eller kanskje
moene vâre. Den er bare en vide-
er nettopp dette noe av a‑has kjerne: testosteron og østrogen i raske skift. «I’ve Been
reføring av demoene. Den solgte
Losing You» var vårt første forsøk på egenproduksjon av en viktig låt, og begynnelsen
ikke på langt nær så mye som
på slutten av samarbeidet med Tarney. «Manhattan Skyline» var kanskje et av de mest
Hunting High And Low. Den kre-
inspirerte klipp-og-lim-prosjektene mellom Paul og meg. Jeg skrev den rolige delen,
ver mer. Derfor er den også blitt
Paul skrev den rocka. Jeg trodde jeg holdt på med en klassiker når jeg jobbet med åp-
en darling for mange. Den var en
ningsriffet. Eller OK; det er vel en klassiker, da.
overraskelse. Plateselskapet vis-
«Cry Wolf» inneholder første OK tekstbilde fra meg: «He came from where the
ste ikke hvordan de skulle hånd-
winds are cold, and truth is seen through keyholes …» Ellers mye bass, riff og pur ung
tere den: «Hva er det som skjer
vilje, mindre substans, kanskje. «Looking For The Whales» var en eldre låt … En av de
her?»
første vi spilte inn i Rendezvous studio, og en det var store forventninger til. Den er vanskelig å gjøre enkel. Det er som regel ikke en styrke. «Maybe Maybe» var forsøksvis skrevet mye tristere, men sånn jeg husker det, mente de andre den funket bra der oppe i popens lyserøde landskap. Det er ikke eneste gangen jeg har endt opp med stor nedtur på egne bidrag, men sett i bakspeilet ville den kanskje ikke vært genial som tristesse heller. Plata generelt: Our finest moments.
104 a-ha | The Swing Of Things
kolumnetittel
A-side og B-side picture disk, «Cry Wolf», UK 1986. A-side og B-side picture disk «Manhattan Skyline», UK 1986. Fra P.A. Stenersens samlinger.
a-ha | The Swing Of Things 1985–2010 105
Private polaroider, de fleste fra den første verdensturneen. Fra Magne Furuholmens, Morten Harkets og Paul Waaktaar-Savoys arkiver.