Markus MidrĂŠ Et ĂŚrlig ansikt
rom a n | for laget oktober 2015
For politikeren med samme navn, se Edward J. Sutkin (politiker) Edward Sutkin (født 29. april 1942 i Sussex, UK), engelsk gitarist, sanger og komponist. Sutkin ble først kjent som visesanger i London i 1966. Gift med Cecilia White i 1967. Flyttet i 1971 til USA, hvor han fikk kontrakt med Columbia Records. Hans andre plate, Down Here on the Ground, ble nominert til Grammy i 1972. Singelen «Vacant Lots for Sale» er Sutkins siste utgivelse. DISKOGR AFI:
«Through the Bird’s Eye»/ «Down Here on the Ground», singel, 1966 Down Here on the Ground, LP, 1971 «Vacant Lots for Sale», singel, 1974
I heard it in the wind last night It sounded like applause
Han var bakfull, og på slike dager kjente han seg spesielt årvåken. Kroppen var først svimmel, omtåket, den ville ikke ut av sengen, den ville ikke spise, ville ikke drikke, ville ikke snakke, hodet orket ikke tenke på hva det hadde tenkt, hva han hadde sagt, hva han hadde gjort, men han visste det, han hadde opptrådt, fem sanger alene med gitaren, på det stedet han pleide å opptre, det var tidlig om kvelden, deretter hadde han stått i baren og kikket ut i lokalet, hørt på de andre artistene. Da de var ferdig, 14
hadde de satt seg ved et av bordene, og da stedet stengte, var han blitt med videre til en leilighet ved Kings Cross, en jente hadde sovnet på gulvet i entreen, de hadde funnet fram gitarene, noen hadde satt fram vin, han hadde reist seg og sunget, og på et eller annet tidspunkt – det kunne være mørk natt, det kunne være grålysning – gikk alt i svart, festen pågikk uten at han klarte å fange den opp, en radiofrekvens med tomme, susende signaler, en bok med bare feilstavede ord. Han hadde opplevd det flere ganger tidligere, en prikkende fornemmelse, en kløe i tannkjøttet, noe som skulle slå ut i ham, men som lot vente på seg, og han ventet, ventet på at det skulle gå over. Et skybrudd som skulle blåse over, en feber som skulle renne ut i senge tøyet og fordampe. Han reiste seg, så etter klærne sine, de lå slengt på gulvet. Han tok på seg buksen, oppdaget gitarkassen ved fotenden av sengen, åpnet lokket, gitaren lå der, like hel, kilt under halsen lå notatblokka hans, han pustet litt lettere, han hadde det han trengte. Gradvis, så langsomt at han knapt merket det, gikk smerten over og ble erstattet av noe annet, en følelse av at noe manglet, noe var skjevt, og denne følelsen likte han, han visste at noe kunne skje, noe han ikke ante hva var. Han hadde vært tørst siden han våknet, nå var han sulten også. Han hoppet ned fra vinduet, gikk bort til kjøkkenbenken, kikket gjennom skapene: en pose nudler, en boks sardiner, aprikoser i honninglake, et glass sylteagurker (han hadde ikke kjøleskap, alt måtte tåle romtemperatur). Timene gikk mens han satt der, snart begynte det å mørkne: Byens trekk, alt som hadde vært blekt i dagslyset, trådte klarere fram. Og da han hadde spilt lenge nok, da 15
han var sikker på at ideen var fullstendig uttømt, gikk han bort til båndspilleren, festet båndet forsiktig, spolte til riktig sted, trykket record. Og når det ble mørkt nok, skulle han ta med seg gitaren ut i gatene igjen. Det var i disse stundene han kunne kjenne at han savnet en fortrolig, som kunne høre på sangene hans og si hva som burde forbedres. En som kunne hjelpe ham å fullføre en tekstlinje han slet med, eller riste på hodet når han skrev noe søkt eller usant. Som kunne be ham flytte om på versene og refrengene, eller skrive et midtparti som tilførte sangen en ny dimensjon, en annenstemme, en motsatt bevegelse som løftet melodien, som fikk stemmen hans til å vibrere med en annen glød. En som kunne sette ham på sporet av nye plater, nye sanger, som ventet mens han presenterte en sang på et krøllete ark, som avbrøt ham når han spilte, og ba ham stemme gitaren, og som ga ham et stille nikk hvis han hadde fått til det han prøvde på. En som fikk ham til å strekke seg i nye retninger. Alt dette kunne han drømme om, men først og fremst trengte han bare noen som kunne sitte overfor ham, på en stol, med hodet lent bakover, og høre på sangene hans, ikke en utenforstående, men en som skjønte hva det gjaldt, en som tenkte som ham, og som nettopp derfor visste hva han trengte. Han hadde vært alene så lenge han kunne huske. Samtidig likte han tanken på at dette var hans eget, sangene hadde han kjempet fram på egen hånd, og hver sang fortalte noe om hvem han var, hvor han hadde vært, hvor han var på vei. Han hadde sluttet på universitetet, flyttet ut av kollektivet, i noen uker hadde han sovet på en sofa hos et vennepar. 16
Det fantes kvelder da han var så blakk og sliten at han så seg om etter steder å bo hvis han skulle bli hjemløs. Når han var ute og gikk, la han seg stedene på minnet, slik at han kunne komme tilbake dit: et portrom med plass til en sovepose, en mørk, forlatt oppgang, en dør med ødelagt lås. Varmen fra et ventilasjonsanlegg. Lukten av søtt bakverk. Et stillas med presenning mot regnet. Selv etter at alt snudde og han ble en annen mann i et annet liv, skulle han fortsette å kikke, blikket skulle vandre ut i smugene, i skyggene. Nå var han kommet hit. Han hadde sitt eget lille sted. Han hadde leid et lite studio i loftsetasjen i en mursteinsbygning øverst i Portobello Road. Taket i innspillings rommet var så lavt at han knapt kunne stå oppreist. Han ville ikke hatt råd til å leie det til vanlig pris, men innehaveren – en vennlig waliser med arrete ansikt, han solgte vignetter og jingler til reklamebyråer – hadde gitt ham lov til å disponere det om kvelden og natta når det ellers sto tomt. Hver kveld i en uke hadde han kommet dit med g itaren, spilt gjennom sangene sine. Teknikeren, som skulle på jobb neste morgen, drakk kaffe og gjespet, han la seg til å sove på den nedsunkne sofaen i kontrollrommet mens Edward sjanglet hjem i de lyse morgentimene. Han gikk opp de smale trappene. Han hadde jobbet med en sang i F-dur. Ennå visste han ikke hvordan den skulle bli, men hver gang han hadde spilt den for seg selv, var det med svakt fingerspill, og han så for seg at det var en ballade. Kanskje skulle den stige og utfolde seg etter hvert, men begynnelsen var rolig, såpass visste han. Han hadde det meste av teksten klar også. En formiddag han hadde 17
ligget på sofaen og bladd i en avis, var han kommet over en notis om et eldre ektepar i Manchester Square som var blitt anholdt av politiet på grunn av husbråk. Uten å tenke seg om fant han fram notatboka og begynte å skrive, og linjene formet en samtale mellom mannen og kvinnen på hver sin celle – han lot dem snakke forbi hverandre, lyve, skjelle hverandre ut. Han vurderte å gjøre det til en duett, men hvorfor kunne han ikke synge alle delene selv? Han gjorde et forsøk, det ble forvirrende, og han endte med å stryke kvinnestemmen helt. Jo mer han tenkte på sangen, dess klarere ble det for ham at han ville ha flere instrumenter på refrenget. Han hadde ringt Joan, som spilte valthorn og studerte på Guildhall. Joan var like gammel som ham, men virket eldre, måten hun beveget seg på, den selvklipte panneluggen som gled ned foran øynene. Hun sto foran ham, vred av seg jakka. «Dette er Graham, fagottisten,» sa hun. Han var mager, med lyst, fett hår og brun høyhalser. «Hyggelig å hilse på deg.» Edward rakte fram hånden. «Og dette er Keith.» De hilste på teknikeren. «Hva skal vi spille?» «En ny låt,» sa han og åpnet døren til innspillings rommet. «Har du noter?» Han ristet på hodet. Han kunne ikke noter, hadde ikke lært seg det. Det vil si, han hadde lært det, for lenge siden, men husket ingenting av det. Men han hadde skrevet besifringen på et ark. Han tok gitaren ut av kassen. Så satte han seg på en stol, la notatboka med teksten på det lille bordet foran 18
seg. De satt i sofaen, overfor ham, så på ham mens han framførte den. De sa det ble fint. Graham åpnet kofferten, hvor det lå fire rørstykker, tok opp det nederste, støvelen, og plasserte det på gulvet. Så satte han på tenorrøret, bassrøret og klokkestykket, og presset delene sammen fra toppen. Edward så på ham, det gikk fort, han festet et tynt, blankt, buet rør til klokke stykket, åpnet en liten eske med bambusfliser, valgte en som han vætet og smattet på før han festet den. Så spilte han noen raske fraser opp og ned. «Jeg tenkte dere kunne komme inn her.» Edward spilte oppgangen til refrenget en gang til mens han nynnet en annenstemme. «Vent litt.» Joan hentet veska si, fant fram en penn og et notehefte, rev ut et ark. Graham lente seg mot henne. «Kan du skrive det i C, jeg er ikke så god til å transponere?» Edward nynnet eller plystret, hun ba ham gjøre det langsommere, han nynnet én tone om gangen, og hun skrev alt ned. Arket ble fylt opp av tynne blyantstreker, grå tegn som kunne bety hva som helst, men som var hans melodi, og som beveget seg oppover og nedover på linjene slik han hadde sunget den. Keith satte fram to mikrofonstativer, plasserte dem midt mellom dem. «Er dere klare?» mumlet han. Edward telte opp. Det kom en unote fra fagotten, og de stanset. «Hva spiller du der?» «En C,» sa han. «Som går over i c-moll.» 19
«Ok. Ja, nettopp.» «Høres det feil ut?» «Hva med Ess-dur?» Joan dreide hornet rundt og rundt, lot det dryppe litt kondens ned på gulvet. «Vent.» Han skiftet fra c-moll til Ess-dur, og det låt annerledes. Gikk det an? Visst gjorde det det. Det låt bedre allerede. De fortsatte der de slapp, og nå skjedde det noe. Noe han ikke hadde tenkt på før. Noe han ikke hadde tenkt på fordi det ikke fantes. Før nå. Idet det tok form i hodet hans. Han stanset og nynnet en ny melodi, Joan rev ut et nytt ark, skrev flere grå tegn. «Skal det gis ut på plate?» spurte Graham mens han pakket sammen sakene sine. «Kanskje. Jeg har snakket med et par plateselskaper, og jeg tror jeg får napp snart,» sa Edward, selv om det ikke var sant. Det var i beste fall en overdrivelse. «Takk,» sa han. «Hva skulle jeg gjort uten dere. Dere skal få betalt.» Joan trakk på skuldrene. «Vi skal nok finne en måte du kan gjøre opp for deg på.» «Kanskje du vil spille på festen vår?» sa Graham. «Bare si ifra.» Han så dem forsvinne ned trappene. «Hva vil du nå?» Keith så på ham. Han kikket på klokka, det var fortsatt noen timer igjen, han følte seg oppglødd. 20
«La oss fortsette. Nå er vi så godt i gang. Jeg har en låt til jeg gjerne vil spille inn.» Han lot den siste akkorden klinge, ventet til tonen svant helt. «Hallo?» «Hallo?» Han reiste seg, og gjennom glassruten så han ham, haken hadde falt ned mot brystet, det rant sikkel ut av munnviken. Han sov. Edward tok av seg øreklokkene, banket hånden hardt mot ruten. Keith rykket til, sperret øynene opp. Edward åpnet døren til kontrollrommet. «Sitter du og sover?» «Unnskyld.» Keith bøyde seg fram for å stanse båndet. «Faen, jeg betaler for dette. Og du sitter og sover?» «Unnskyld,» gjentok han. «Det er sent. Jeg skal opp snart.» «Dette er helt utrolig.» «Jeg er våken nå. Det går bra. La oss ta det en gang til. Vil du ta det en gang til?» «Glem det. Sov. Jeg kan gjøre resten selv.» Keith reiste seg, sank ned på den flekkete sofaen, la et teppe over seg. Og Edward hørte gjennom det, gang på gang, spilte av, spolte tilbake, spilte av, spolte tilbake. Han kjente suget i magen, knitringen i blodårene. Det begynte å lysne, et matt skinn gjennom loftsluken. Han gikk ut i gatene, jakka åpen, gitaren på ryggen, Lenin- capsen på hodet. Foran de nattstengte butikkene fløt søppel. Utenfor et antikvariat sto en gjenglemt kasse med 21
fillete bøker. Raskt, uten å se på omslaget, rev han med seg en og stakk den under armen. Dette skulle bli så bra. Bare vent til han fikk dubbet vokalen. Bare vent til EMI fikk høre det. Bare vent til Decca fikk høre det. Bare vent til Pye eller Philips eller Mickie Most. Bare vent til, bare vent til – Han hadde noe, og nå var det festet til tape, og det skulle være der når han sovnet. Det skulle være der når han våknet. Han hadde billetten. Han hadde funnet sangen, den han hadde lett etter, den de alltid spurte etter, direktørene og A&R-folkene, den som ingen kunne tvile på når de hørte, som lyste og blafret i rommet den ble spilt i, som åpnet de tunge dørene til de hemmelige rommene. Han var på vei inn, han visste det.
* Hva er det som løper gjennom historien? Hva er det som fester seg og blir værende, hva er det som renner ut i mørket?
* Første gang han oppdaget at han kunne lage noe på egen hånd, sto han i et rom kledd med mørkt trepanel, i et rekkehus som lignet alle andre rekkehus, hvor han bodde noen år av barndommen. Han var fjorten eller femten, håret lå kjemmet bakover, det var midten av desember, den lave formiddagssola lyste gjennom de smale vinduene; fra der han sto, kunne han se ut på den gulnede hageflekken. De hadde kommet dit fem år tidligere, nå skulle de flytte igjen, til et sted nærmere byen. Rommene i huset var tømt 22
for møbler, tingene deres stablet i pappkasser, faren hans hadde tatt seg fri fra jobben for å ta imot flyttefolkene. Det luktet svakt og litt ekkelt av kjemikalier, de rødbrune gulvflisene skinte matt. Alt han trengte, hadde han hatt i dette rommet: en radio, som nå var pakket bort, en platespiller, en bunke singeler. Plastgitaren som faren hadde bestilt på postordre, «guaranteed not to split». Svart-hvitt-bildet av moren foran et plankegjerde, med et sjal over håret, noen uker før hun ble syk. En rød plastball som han pleide å sparke mot veggen, time etter time siktet han mot et punkt der de mørke kvistene samlet seg og dannet noe som lignet utsnittet av et kart. I frukthagen, som grenset mot rekkehusene i mur, lå et hvitt, gammelt trehus, det ble fortalt at en ung kvinne hadde tatt livet sitt der. I første etasje hadde et par med et lite barn flyttet inn. Når han var ute og lekte, kunne han se dem gjennom vinduene. Han hørte trinn fra etasjen over, en radio sto på, de snakket om James Madden, som hadde drept gamle mennesker med giftsprøyter på et sykehjem, det surklet i kjøle skapet, som fortsatt sto igjen. Lydene forandret seg når møblene var borte, en annen klang i veggene. Han fant et ark og en tusjpenn og begynte å skrive de første ordene, med en skrift som lignet hans egen, det samme avtrykket mot verden. Han satt i et rom som lignet alle andre rom i nabolaget. Han satt på gulvet, som lignet alle andre gulv han visste om. Hagen, som hadde alle de andre hagenes størrelse og inndeling. Han fikk et plutselig glimt av seg selv, midt mellom alle andre; den han egentlig var, kom til syne for ham, hvis man kan si det sånn. Noen uker senere, etter juleferien, skulle han begynne på en ny skole, midt i et skoleår. Læreren skulle si navnet 23
hans i klasserommet og be alle om å huske det. Han skulle stå stille foran pulten sin og se alle de nye ansiktene sirkle rundt. De skulle tilbringe julen i en lånt leilighet like ved Hyde Park. Og inntil håndverkerne var ferdig i det nye huset, skulle de bo i kjelleren hos en slektning. Og han skulle fortsette å skrive på sangen, som aldri ble ferdig fordi han ikke ville det. Så lenge han fortsatte å skrive på den samme sangen, fantes det en retning der likevel. Arket var et dokument som bekreftet at han fantes.
* Han bodde i en nedslitt leilighet i en brun, firkantet murbygning i Bayham Street, Camden, like over et reisebyrå. Han eide den ene av tre nøkler, de to andre tilhørte to klassekamerater, og de delte husleien på ni pund. Göran, en svensk gutt som snakket syngende, gebrokkent engelsk, bodde i det innerste rommet, med vinduene vendt mot bakgården. John, fra et lite sted i Nord-England, sov i stua. Han husket navnene deres, men klarte ikke lenger å se for seg ansiktene. Det som sto klarest for ham, var de åpne, fredfulle formiddagene: Når de andre hadde dratt på lesesalen og det ble stille i leiligheten, satt han på rommet og spilte til platene sine, lærte seg nye sanger, eller han gikk ut for å lese på en benk i St. Martin’s Gardens. Om kvelden tok han med seg gitaren rundt på forskjellige puber. De andre, som var eldre, hadde draget på damene. Han lå om natta og lyttet når de hadde med seg en jente hjem, levde seg inn i hva som skjedde på den andre siden av veggen. Og gradvis hadde han merket en forandring i seg selv: Trekkene som tidligere hadde gjort ham ensom og drømmende, var de som gjorde ham tiltrekkende nå. 24
Han ble lyttet til. Når han satt bøyd over gitaren på scenen, satt folk og hørte på, stille, oppmerksomt, som om han henvendte seg direkte til dem. Faren besøkte ham én gang, han hadde tatt toget inn en formiddag. Unnskyldningen var at han skulle kjøpe noe i en møbelforretning, men Edward visste at det var en inspeksjon. Han gikk langsomt gjennom rommene, ble stående og betrakte rotet, uten å si noe. Men etter hvert som universitetsårene gikk, hadde han begynt å kjenne rastløsheten og uroen. Følelsen av mismot tiltok særlig når semesteret var over og studentene reiste hjem til familiene sine. Han hadde ikke lyst til å sette seg på toget hjem til faren for å bo på det gamle gutterommet sitt. Han ville ikke gå rundt i farens ensomhet. Han hadde tilbrakt en sommer sammen med en sykepleierstudent, en høst sammen med en eldre jente fra Antwerpen, og i et lykkelig og høytidelig øyeblikk hadde hun sagt at hun elsket ham, men han hadde ikke klart å si noe tilbake. Han ville ikke møte noen som kunne forandre ham eller komme i veien for det han holdt på med. Han ville ikke forlate noen eller bli forlatt. Han ville ikke ende som faren, som hadde oppdratt sine to sønner alene, taust, alvorstungt, mekanisk. Men en fredag kveld, like før han skulle opptre på The Black Pigeon, fikk han øye på en jente som sto alene i trengselen ved baren. «Hva heter du?» «Cecilia. Cecilia White.» Hun studerte engelsk språkhistorie. Hun hadde noe alvorlig over seg, et mørkt drag rundt de blå øynene, som han ikke klarte å tyde. «Hva driver du med?» spurte hun. 25
«Jeg er musiker.» «Virkelig?» «Jeg skal spille for deg i kveld.» Og han hadde vist henne vannblemmene på høyrehånden, som bekymret ham litt, men hun smilte og sa at det kom til å ordne seg. Den unge konferansieren måtte fekte voldsomt med armene for å få folk til å dempe seg. Til slutt ble skrålingen til en lavmælt mumling, og han sa: «I kveld skal vi høre en ung og begavet låtskriver,» og Edward gikk opp på det smale podiet, satte seg til rette på stolen, krøket seg fram over gitaren og begynte å synge, lavmælt, hviskende. Hvordan var det? Hva skjedde da? Sangene åpnet seg for ham, varm og oppglødd kom han inn i dem, og der, i et øyeblikk som var utenfor ham selv og scenegulvet, men likevel festet til denne salen, disse ansiktene, kom han i kontakt med den han hadde vært da han skrev dem, følelsen de var blitt skrevet i, og det gjorde ham i stand til å spille dem for publikum slik han en gang hadde overbevist seg selv. Da han kom ned fra scenen, sto hun og ventet på ham, smilende og sjenert. «Det var fint. Særlig den siste sangen.» Det ante ham at hun egentlig ikke var så opptatt av musikk. Rødmen i kinnene hennes da han fortalte at den siste sangen var skrevet av en annen. Hun sa noe, eller han sa noe, og etterpå var det ingen av dem som husket nøyaktig hva. To timer senere, da de sto inntil hverandre og danset til The Hollies i den halvtomme baren, og han kjente den smale hånden hennes mot korsryggen, fingertuppene så vidt innenfor bukselinningen, visste han hva som kom. 26
Og morgenen etter, da det første sollyset kom smygende inn gjennom vinduet, lå hun naken ved siden av ham på den spinkle madrassen i Bayham Street, trakk pekefingeren nedover ansiktet hans og hvisket: «Jeg er gift.» Han ristet langsomt på hodet, og det var som om rommet fortsatt var i bevegelse; den hvite taklampen svingte fra side til side, brystene hennes duvet blekt mot ham. «Gjør det noe om jeg blir litt?»
27