I natt er vi usynlige av Arne Svingen

UTDRAG FRA:

I natt er vi usynlige

Arne Svingen

Gyldendal 2022

Jack, Anker og Bishan møtes klokken 02:00 hver natt for å ta seg inn i folks hus. Ikke for å stjele, men for å flytte rundt på ting og forvirre de som bor der. En natt går det galt. Jack ser noe som skremmer ham, men han sier ikke noe til de to andre. I dette utdraget går Anker og Bishan tilbake til huset for å finne ut hva det var Jack så. Det var kanskje ikke så lurt?

FANTASY GRØSS IDENTITET

Bishan har lomma full av Snickers. Det ble en tur med faren i tolvtida, selv om de ikke hadde planlagt det. Kjøleskapet var tomt. De fleste matbutikkene stenger elleve, og de siste folkene går litt før tolv. De fant brokkoli som var helt ok, wienerpølser det var gått hull

i posen til, og 23 Snickers. Han har lagt fire stykker

DYSTOPI

på innerlomma da han sniker seg ut av kjellervinduet. Det ble ikke tid til søvn mellom containerdykkingen og avtalen med Anker. Å hele tida være trøtt, er litt som å ha på seg en rustning. Ikke at den beskytter mot noe som helst, men den er utrolig tung å gå rundt med. Hvordan klarte folk i gamle dager å kjempe tøffe sverdkamper når de var kledd i jern fra topp til tå?

Da han kommer fram, er Anker allerede en del av buskene. Et kort psst sender ham bort til kameraten på den mørke siden av gata. Bishan legger merke til at Anker har kledd seg i helsvart. Selv skoene er svarte, og når han kikker nærmere, ser det ut som han har fargelagt dem med tusj. Den brune jakka og de blå buksene til Bishan er ikke akkurat lyse, men Anker ser proff ut i forhold.

– Ventet lenge? spør han.

– Fem minutter. Er det ikke deilig at vi kan stille så mange spørsmål vi vil?

Jo, du kan spørre meg om hva som helst.

– Hva er favorittretten din?

– Vet ikke.

– Men jeg kunne i hvert fall spørre om det.

– Hva er din?

– Kyllingvinger. Men jeg liker også taco, pizza og kalkun, sånn helstekt, vet du.

– Jeg har med Snickers, sier Bishan og drar opp en sjokolade. – Det er ikke favorittretten min, men det er godt.

– Etterpå. Jeg vil gjøre dette før vi ombestemmer oss.

– Kan vi ombestemme oss?

– Egentlig ikke. For hadde vi ombestemt oss, burde vi vært hjemme og sovet nå. Jeg tror på en måte reglene er sånn. At har man møtt opp, så kan man ikke la være.

– Ok.

De sniker seg langs hekken og bort til mannens hage. Selv trærne ser ut som noe en frisør har klippet. Gresset er mykt pigghår. Et par utelys er på, men huset ligger der mørkt og sovende. Raskt og stille løper de over plenen og bort til husveggen ved garasjen. Det er en glipe i garasjedøra, og Anker titter inn.

– Det er den, jo, sier han lavt.

– Hva mener du?

– Se. Sportsbilen jeg så før i dag, sier Anker. Bishan titter inn og oppdager konturene av en bil. – Gjør det noe? spør Bishan.

– Jeg tror ikke det. Jeg var bare ikke sikker på at det var hans. Kom, vi må sjekke vinduet.

De sprinter lett over gresset, bort til selve huset,

og sniker seg rundt på baksiden. Ganske riktig står vinduet på gløtt i dag også. Anker peker mot hagestolen, og sammen bærer de den nesten lydløst over hellene og plasserer den rett under vinduet. Anker går opp på setet og fletter hendene. Bishan nøler. Han vet godt at en av dem må gå først, men må det være ham?

– Eeh, sier han.

– Ok, jeg kan gå først, sier Anker og går ned fra setet.

Bishan lager et trinn med hendene, og Anker klatrer opp og lirker vinduet forsiktig fra gløtt til åpent. En fot på karmen. Et godt tak. Han trekker seg inn. Bishan har lyst til å si at noen bør holde vakt. At det fort kan bli bråkete med to inne i huset. At han egentlig er livredd. Men han sier ingenting. Tida for dårlige unnskyldninger er utløpt. Han lar seg bli trukket inn.

Huset ser akkurat ut som det gjorde i går. Anker peker innover i gangen for å slippe å snakke. Bishan følger tett etter ham. De går lydløst og kontrollert helt til de kommer fram til den kombinerte stua og kjøkkenet. Der stanser de. Det var gangen på andre siden av kjøkkenet som Jack fortsatte ned i går natt.

Månelyset skinner inn gjennom de store vindu-

ene. Anker virker fast bestemt på å fortsette gjennom rommet og videre inn i huset. Men før han får tatt neste steg, har Bishan grepet ham hardt i armen.

Det kan være det uvirkelige månelyset. Nattskygger som gir liv til møbler og ting. Han forsøker å blunke synet vekk. Men det går ikke. Kroppen stivner helt inn til skjelettet idet han blir sikker.

I sofaen sitter det en mann.

Jack ligger i senga og ser opp i taket. Det er som om kroppen har laget sin egen vekkerklokke. En som forteller ham at nå er det på tide å komme seg ut i verden. Selv om det er midt i normale menneskers dypeste søvntid. Men det kan også være en annen grunn. For det har surret bilder av mannens rom i hodet en stund nå. En intens og skremmende film som ikke vil forsvinne. Selv om han ikke var der lenge, rakk han å ta inn altfor mange inntrykk. Det er ikke noe poeng i å stirre i taket lenger. Han kommer seg opp av senga. Forsiktig åpner han døra ut mot gangen og lytter. Moren er ofte oppe om natten, men selv om hun ser at han er på vei ut, sier hun aldri noe, bare fortsetter med det evigvarende prosjektet sitt. Dessuten er det lett å se om hun har vært oppe. Noe som sto i stua, vil være plassert i gangen, stoler har byttet plass med kommoder, eller bord kan være slått sammen og lent opp mot

veggen. En gang slo Jack ankelen så hardt mot en omplassert skammel at han ble liggende på gulvet og gispe etter luft.

I natt har hun ikke vært våken. Alle møblene er der de var da han la seg. Han går gjennom leiligheten og begynner å ta på seg skoene.

Like etter driver han gatelangs. Det eneste han er sikker på, er at han ikke skal inn noen steder. Nattens skygger er en trio. Heretter gjør de alt sammen. Egentlig gleder han seg til å se dem igjen i morgen natt.

Det er bare én ting han må sjekke først.

Anker ser silhuetten i sofaen helt tydelig nå. Det er som om hjertet vil ut av brystkassa. Hvorfor rører ikke mannen seg?

Bishan har fortsatt hånda rundt overarmen til Anker. De holder begge pusten. Det er for mørkt til å se om mannen stirrer på dem. Er det ikke et balltre som ligger i fanget hans? På en eller annen måte har mannen funnet ut at ubudne gjester var i huset i går natt, og nå sitter han klar i tilfelle de skal komme tilbake.

Mannen sitter virkelig helt urørlig.

Bishan lener seg mot Ankers øre og sier så lavt at det knapt er mulig å oppfatte det: – Kanskje han er død?

Anker har flere spørsmål som han ikke tør stille: Kan en død person sitte så rett i ryggen? Og hvis han har oppdaget dem, hvorfor kommer han ikke stormende mot dem med balltreet hevet?

Anker lener seg mot Bishans øre og hvisker så han ikke engang kan høre sin egen stemme: – Vi må ut. Nå.

Men ingen av dem rører seg. Hvert sekund ligner en evighet mens de forsøker å puste stille og jevnt og ikke gjøre en eneste dum bevegelse. Ubehagelige kriblinger får det til å rykke i armen til Anker. En følelse av å miste kontrollen over musklene begynner å spre seg.

I samme øyeblikk hører de mannen i sofaen trekke pusten. Et slags sukkende innpust. Det er ikke lenger noen tvil. Mannen lever. Og han sover. Selv om han sitter rett opp og ned, som om han har en planke i ryggen.

Den minste lyd nå, og mannen vil våkne. Anker vet godt at han må være stillere enn noen gang i hussnikingens historie da han snur seg forsiktig rundt og tar det første skrittet mot gangen de kom fra. Nå beveger de seg mye saktere, som om de må vurdere hvert eneste steg. Bishan er skrittet bak Anker, langt nok til at de ikke risikerer å gå inn i hverandre. Men ikke før har Anker tenkt det, så blir Bishan utålmodig og setter opp farten. Anker skal til å stanse ham med hånda, men rykningene gjør at han bommer. Bishan har allerede passert ham. På gulvet står en plante som

ikke passer inn i det striglete hjemmet. Anker rekker akkurat å tenke at den kanskje er satt der med vilje, da Bishan så vidt støter inn i den med ytterkanten av foten. Den velter ikke, men tipper mot siden og slår tilbake mot gulvet med et hult klunk.

De stanser. Holder pusten.

I samme øyeblikk hører de bevegelser bak seg. Anker og Bishan reagerer samtidig, og styrter mot det åpne vinduet. Anker ligger et skritt foran. Han løper raskt i den mørke gangen. Hiver etter pusten.

Bak seg hører han lyder. Han har ikke tid til å tyde dem. Må komme seg ut. Vekk herfra. Aldri komme

tilbake. Alt han fokuserer på, er å nå det åpne vinduet.

Anker tar sats. Med raske og smidige bevegelser hopper han ut av vinduet og lander delvis på gresset og delvis på en helle med knærne først. Det skyter en smerte opp i låret. Blir han liggende, er han død. Han kommer seg på beina, halter over plenen og bort til den friserte hekken.

Først nå snur han seg. Bishan burde vært i hælene hans. I hvert fall ramlet ut av vinduet nå. Men det er ikke tegn til kameraten.

En stemme inne i ham roper at han må fortsette flukten. Komme seg lengst mulig vekk. Likevel blir

han stående stille i hekkeskyggen og stirre mot det åpne vinduet. Hvorfor skrur ikke mannen på lyset? I det minste burde han vel ha sett en skygge bak vinduet? Nå virker jo hele huset dødt igjen.

Han vil hviskerope Bishans navn. Løpe tilbake. Men han vet godt at han ikke kan gjøre noen av delene.

Ikke kan han bli værende i hekken, heller. Bishan trenger hjelp. Og han trenger det nå.

Anker blir stående og kjenne pulsen dunke som en slegge rundt i kroppen.

Brått hører han skritt på andre siden av hekken.