UTDRAG FRA:
BLODMÅNE
Tor Arve Røssland
Vigmostad og Bjørke 2023
GRØSSER
Vanja, Sarah og Benni reiser på et høyfjellshotell for å slappe av. Det er kaldt og snør tett. Allerede første natta merker Vanja at noe ikke stemmer. Anne bor sammen med den kontrollerende moren sin, som er vaktmester på høyfjellshotellet.
Lørdag 9. januar Vanja
Vanja hadde akkurat sovnet da hun våknet av en lyd. De hadde spilt kort til langt over midnatt. Hun gned seg i øynene og prøvde å høre etter.
Var det noen som hadde banket på døren? Eller var det noe som dunket i veggen? Greinene på et tre kunne det ikke være, de var jo over tregrensen.
Hva vil dere? spurte hun ut i rommet. Stemmen var svak og grøtete. Hun kremtet og sjekket mobilen. Klokken var 03.14. Fremdeles ingen dekning.
Ingen svarte. Hadde hun bare drømt lyden?
Hun kunne se en lysstripe under døren, den var brutt av to skygger. Var det noen der ute i peisestuen? Hun stakk
føttene ut av dynen, men før tærne nådde gulvet, dunket det i ytterveggen. Hun hoppet til og krøket seg sammen igjen.
Føttene hadde blitt til istapper av den korte turen
utenfor dynen. Huden nuppet seg over hele kroppen. Hun så opp mot vinduet. Gardinene var trukket fra. Hadde hun glemt å trekke dem for da hun la seg?
Vinden ulte rundt hushjørnene, og langt inni lyden av den kraftige vinden var det noe som lignet en skjærende damestemme. Det hørtes ut som hylet fra tidligere på kvelden. Eller var det bare en ugle?
Veggene ikke tette, tenkte Vanja. Hotellet var urgammelt, selvfølgelig blåste det rett gjennom. Da vinden løyet et øyeblikk, hørtes det ut som noen hvisket der ute, selv om ordene var umulige å tyde. Det kunne ikke stemme, det måtte bare være vinden.
Vanja dro dynen helt opp under haken og krøllet seg sammen.
Blikket var festet på de to små skyggene under døren.
Flyttet de litt på seg? Vanja turte ikke å blunke. Tenk om de beveget seg når hun hadde øynene igjen. Var det noen som sto der?
Brått hørte hun nok et dunk i veggen. Hun hoppet til i sengen og kjente hvordan kroppen frøs til is. Hun snudde seg mot vinduet. Det var åpent nå, og slo i vinden. Hengslene skranglet, og ruten hørtes ut som den kunne knuse når som helst.
Hvordan i all verden hadde vinduet åpnet seg? Hun satte seg på kne i sengen og strakte seg mot haspene. Snøen flakset inn på dynen, og kulden bet i kinnene. Hun tok tak i den ene haspen og dro vinduet mot seg. Det var som om noen holdt igjen på utsiden, og nå hørte hun hviskingen igjen. Den ble høyere, og så skarp at den skar gjennom luften, men ordene var fremdeles uforståelige.
Gjennom snødrevet skimtet hun noe ute på parkeringsplassen. Like utenfor garasjen sto det tre skikkelser i lyset fra garasjelampen, men det var vanskelig å se dem skikkelig. De så mest ut som silhuetter av mennesker. Var det de som hvisket? Vinden var så kraftig at den pisket frem tårer som frøs på kinnet. Av alle krefter dro Vanja vinduet inntil og festet de gamle haspene så hardt hun klarte. Det ble stille. Snøen traff vinduet sidelengs, gled nedover glasset og la seg som et dekke for utsikten. Det dugget på innsiden. De tre skikkelsene må ha vært noe som kastet skygge, tenkte hun.
Eller var det bare øynene som lurte henne? Det kunne ikke ha stått tre mennesker der ute i dette været. Det var umulig.
Hun dobbeltsjekket haspene. Nå skulle ikke vinduet åpne seg. Haspene kunne ikke ha vært festet.
Eller hadde noen løsnet dem i går?
Var det Benni som køddet med henne? Sarah ville aldri ha funnet på noe sånt.
Vanja tørket kinnene og snudde seg mot døren igjen. De to små skyggene var borte. Personen måtte ha gått mens
Vanja strevde med å få lukket vinduet. Da hadde det faktisk stått noen i peisestuen i flere minutter. Uten å røre seg! Noen hadde stått der og bare ventet på et eller annet. Eller var det bare skyggene fra møblene i peisestuen?
Var det vaktmesteren som hadde sneket seg inn? Nei, det ville vært ekstremt sært. Kanskje Benni eller Sarah hadde begynt å gå i søvne? Hun måtte spørre dem i morgen uten å skremme dem. Men hvordan skulle de kunne vite om de gikk i søvne?
Det knirket skarpt i gulvet i peisestuen. Vanja holdt pusten og dro dynen over hodet. Men under dynen hørte
hun ingenting, så hun stakk fjeset frem igjen. Var det kommet nye skygger under døren? Nei, men lyset så svakere ut. Hun måtte gå ut og sjekke om det var Sarah eller Benni. Hun fikk ikke sove før hun visste hva som skjedde der ute.
Hun kastet av seg dynen og gikk over gulvet med bestemte steg. De knirkete gulvplankene var så kalde at det stakk under fotsålene. Hun åpnet døren ut mot stuen. Flammene hadde sluknet i peisen, og kun en vegglampe lyste. Midt på bordet lå nøkkelknippet som Benni hadde latt stå i ytterdøren. Det måtte være enten Sarah eller Benni som hadde lagt det der. Men hvorfor skulle en av dem stå og luske utenfor døren hennes? Skulle hun gå ned og sjekke at ytterdøren var låst? Et kraftig vindkast ulte ned skorsteinen, og Vanja løp inn i sengen igjen.
Resten av natten lå hun og lyttet etter lyder, uten å få varmen i seg.
Anne
– Opp med deg, Anne! sa mor og slo på lyset i taket. – Du må hugge mer ved. Ser ut som gjestene har fyrt i peisen hele natten.
Anne dro inn pusten og kjente på de begynnende vannblemmene i håndflatene. Hun ville ikke krangle med mor.
– Skulle ønske det var noen gutter med dem, sa mor. – Noen kjekke unge menn som du kunne ha pratet med, Anne. Det er viktig for meg at du blir godt gift, vet du. Med en god, kristen mann.
Mor smilte og gikk inn på kjøkkenet for å åpne springen.
Hun tok opp guttetemaet med jevne mellomrom, men Anne klarte ikke å se for seg at hun noen gang kom til å møte en mann hun likte. Gutter hadde aldri interessert henne, derfor hatet hun når mor snakket om ekteskap. Aller helst burde hun møte en hotellmann, sa mor, en som kunne kjøpe hotellet, og så kunne de drive det sammen. Få gjestene tilbake, slik det var før. Dette hadde visst mor og far planlagt for mange år siden.
Anne var bare fire år gammel da far gikk gjennom isen på nordsiden av hotellet. Ved elvemunningen til den frosne innsjøen, Torjeshølen. Selv om det var lenge siden, husket hun følelsen av far. Lukten av ham, og skjeggstubbene når han klemte henne. Mor hadde aldri giftet seg på nytt. Anne hadde alltid følt at det var hennes skyld.
Hun så på mor som vasket øksen under rennende vann. Mor brukte all sin tid på å undervise Anne, og på å jobbe. Aldri tok hun seg tid til å være sammen med mennene i bygden. Eller noen av gjestene på hotellet, eller noen som helst. Iblant syntes Anne mer synd på mor enn på seg selv. Hun tenkte at en dag skulle hun vekk herfra og møte nye folk, mens mor ville være isolert her for alltid.
Mor kom mot henne mens hun tørket av øksen og rakte den til Anne. – Sånn, sa hun, – nå er den ren og pen og klar til bruk.
Øksen stinket av gammelt blod, uansett hvor mye mor vasket og tørket.
I kveld er det blodmåne, sa mor og tittet ut kjøkkenvinduet.
– Hva vil det si? spurte Anne. – At månen blir helt rød, smilte mor med store øyne.
Og at onde ånder slippes løs, noe vi må passe oss ekstra godt for.
Anne ble nervøs, og hendene strammet seg rundt økseskaftet. Hun så levende for seg smådjevler som fløy rundt og lette etter offer de kunne stikke klørne sine i.
Mor smilte fortsatt og la hånden på skulderen hennes.
Slapp av, sa hun. – Blodmåne er bare en fullmåne der jorden sperrer for sollyset, slik at den ser helt rød ut. Men folk har i uminnelige tider trodd at den var farlig. I dag vet vi jo bedre. Den er bare en vakker del av Guds naturlige mirakel.
Anne gikk ut på den mørke parkeringsplassen og mot garasjen på den andre siden, fremdeles med en urolig følelse i kroppen. Hvordan kunne mor vite at det ikke kom onde ånder under blodmånen? Hvorfor sa hun det ellers på den måten? Onde ånder kunne vel dukke opp selv om blodmånen var en del av Guds herlighet? Var de allerede her? Kanskje de lusket ute i morgenmørket på vidden. Og når den korte dagen var over noen timer senere, ville de komme frem for alvor.
Hotellet var mørklagt, bortsett fra den enslige lampen over inngangsdøren. Ingen av gjestene var våkne. De hadde i hvert fall ikke tent lys på rommene sine.
Hvordan kunne mor vite at de hadde brent ved hele natten? Hadde hun vært inne hos dem? Så vidt Anne visste, hadde mor holdt på i uthuset til lenge etter leggetid, men hun kunne ha listet seg bort til hotellet mens Anne sov. Selv om det var lite sannsynlig, for mor pleide å sove tungt gjennom hele natten. Kanskje hun hadde vært innom fryserommet med alt kjøttet før hun la seg?
Anne gikk inn i garasjen og stilte seg foran huggestabben.
Det verket i musklene da hun løftet øksen over hodet.
Én kubbe av gangen, sa hun til seg selv og begynte å hugge.
Vanja
Vanja våknet av en lyd fra utsiden. Hun hoppet til under dynen og snudde seg raskt mot døren. Ingen skygger, bare lysstripen fra peisestuen. Hun hadde visst duppet av en stund likevel.
Raskt satte hun seg opp på kne i sengen og sjekket haspene på vinduet. De satt godt fast. Hun nikket for seg selv og pustet lettet ut. Og der kom lyden igjen. Først hadde det lignet på en hund som bjeffet, men lyder hørtes rare ut akkurat når man våknet. Et fly kunne bli til en irriterende flue, bjeffing til øksehugg. Var det vaktmesteren som hugget mer ved?
Vedovnen var det ikke noe liv i, og selv om det virket som vinden hadde gitt seg, var den iskalde trekken fra i natt tilbake. Det kjentes som det blåste tvers gjennom hele rommet. Hun så klærne sine på stolen på den andre siden av rommet og tenkte hun fikk bare hoppe i det. Hun tok noen raske skritt med nakne føtter over det iskalde gulvet og dro ullsokkene langt oppover leggene før hun skyndte seg med å få på genser og bukse. Klærne var like kalde som gulvet.
Det er bare å sove med klær på den siste natten, tenkte hun og gikk tilbake til vinduet. Snøen hadde blåst bort fra utsiden av ruten, og Vanja tørket vekk fukten på innsiden. Solen var ikke kommet opp ennå, men den klare januarhimmelen hadde begynt å lysne. Stjernene var
fremdeles godt synlige. Det var mye mørkere her på fjellet enn nede i byen, akkurat som Sarah hadde sagt. Ingen lysforurensing. Månen lå lavt over en fjellrygg og lyste svakt opp det øde, snødekte landskapet. Det var ingen skikkelser å se der ute. Bare garasjen og parkeringsplassen.
Lyden kom utenfra og var dempet, men det var helt sikkert noen som hugget ved i garasjen.
Nøklene lå fortsatt på bordet i spisestuen. Vanja grabbet dem med seg og småsprang ned i resepsjonen og fant vinterjakken. Hun tenkte på Henrik som hadde brukt tretti tusen på en dunjakke, og lo for seg selv. Hun tok på seg lue og skjerf og vintersko. Det var like kaldt i resepsjonen som oppe på rommet, selv om det sto en elektrisk ovn på full guffe i hjørnet. Hadde den vært der i går? Ja, det måtte den ha vært.
Den svære garasjen ser mer ut som en låve, tenkte Vanja da hun vasset gjennom nysnøen. Vaktmesteren hadde ikke måkt i dag. Det kom kanskje en brøytebil når det lysnet?
– Vanja! ropte noen bak henne. Hun snudde seg og så Benni i vinduet i andre etasje. – Peisen har slått seg av. Har du peiling på hvordan vi får den på igjen?
Vanja lo høyt. – Du må fyre opp!
Er det ikke en fjernkontroll eller noe? ropte Benni og så inn i rommet. – Urk!
På enkelte områder er hun helt hjelpeløs, tenkte Vanja. Hun ble overrasket over hvor stort hotellet faktisk var nå da hun så det i morgenlyset og i klarvær. Fasaden var enorm, og Vanja følte at hun nesten krympet av synet. Snøen lå tung på taket og i vinduskarmene. Den brune malingen flasset av, men hotellet virket likevel usårlig. Livløst, men det utstrålte en slags ond kraft som lå som et teppe over hele
området her. Vanja prøvde å riste følelsen av seg, men hun kjente seg skjør etter ikke å ha sovet noe særlig. Og etter det som hendte i natt, var hun ganske skjelven.
Hele denne ekle følelsen er bare i mitt eget hode, tenkte hun. Det er bare et gammelt hotell. Ingenting annet. Det må jo ha flere hundre rom. Er det virkelig marked for et så stort hotell her oppe? Tydeligvis ikke, siden det ikke er en kjeft her.
Vanja gikk nærmere garasjen. Var det fremdeles en svak dunkelyd hun hørte?
Benni og Sarah kom ut på parkeringsplassen.
Er det du som har tatt nøklene? spurte Benni.
Vanja holdt opp nøkkelknippet og dinglet med det. – De lå oppe på bordet, sa hun. – Hvem av dere la dem der?
Benny tok nøklene ut av hånden til Vanja. – Jeg satte dem i døren, trodde jeg. Vi snakket jo om dette i går kveld.
Nøklene lå i hvert fall på bordet i dag morges, sa Vanja.
– Og jeg er ganske sikker på at en av dere gikk i søvne i natt.
Hvorfor det? spurte Sarah.
Fordi jeg hørte lyder. Og jeg så noen skygger under døren, som om noen sto utenfor.
– Herregud, gi deg! sa Sarah.
Benni la armen rundt Sarah. – Hva gjør du her ute, Vanja?
Jeg hørte en lyd.
Slutt, sa jeg! sa Sarah. – Jeg orker ikke mer av sånn skremming. Jeg føler meg ikke bra.
– Hva mener du? spurte Vanja.
Jeg er grådig trøtt, sa Sarah. – Jeg sov ikke noe godt.
Kanskje luften på hotellet trigger astmaen min.
Sarah så redd ut.
– Har du ikke med deg astmaspray? spurte Benni og strøk henne på ryggen.
– Jo, sa Sarah og nikket, og Benni snudde seg mot Vanja igjen.
– Hva var det du hørte? spurte hun.
– Det hørtes ut som banking fra garasjen, svarte Vanja. – Kanskje noen som hugget ved? Det er sikkert vaktmesteren vi så i går.
– Skal vi gå og si hei? sa Benni og begynte å gå mot garasjen. Vinden hadde feid snøen langt oppover garasjeveggene om natten. – Vi fikk ikke hilst skikkelig i går, fortsatte Benni. –Vaktmesteren kjenner sikkert området rundt hotellet godt. Kanskje hun vet hva som har skjedd med bassenget? Og kanskje hun vet om noen preparerte skiløyper?
Sarah grep Benni i armen og stoppet henne. – Har du glemt hvor psyko hun var i går kveld?
Benni rev seg løs. – Slapp av! Det var bare fordi det var mørkt. I praksis jobber hun nå for pappa, noe som betyr at jeg er sjefen hennes. Jeg vil bare hilse på. Kanskje hun kan gjøre jobben lettere for oss?
Før noen rakk å svare, hørte de et desperat skrik fra innsiden av garasjen. Alle tre bråstoppet, Sarah krøket seg nesten sammen. Skriket varte helt til det ikke var mer pust igjen, og det ble stille. Vanja kjente gåsehuden som krøp ned langs ryggen og baksiden av lårene.
– Hva i helvete driver hun med der inne? sa Benni.
Brått hørte de hamring i veggene. Som om flere par hender dunket så hardt de klarte. Nå var det flere stemmer som skrek, like skingrende som det første hylet.
Kan vi ikke bare gå opp igjen på rommet? hvisket Sarah og begynte å rygge mot hotellet.
Det må ha skjedd en ulykke eller noe, sa Vanja og tok et skritt nærmere garasjen. – Kanskje vaktmesteren skadet seg mens hun hugget ved?
Vanja grep tak i håndtakene på garasjedørene, men de lot seg ikke rikke i dag heller. Noen banket hardt på den andre siden og skrek hjerteskjærende. Vanja trakk seg unna og så Sarah som klamret seg til Benni. Men noen trengte hjelp, de kunne ikke bare stå der. Vanja kom på at vaktmesteren hadde pekt på en dør ved siden av porten, og løp bort. Døren var ikke låst, men den var tung å åpne. Etter å ha brukt all tyngden sin for å få den opp, ramlet hun inn i garasjen og brukte flere steg på å gjenopprette balansen. Hun ante ikke hva hun forventet å se. Etter skrikene å dømme burde hele garasjen ha vært full av blod og avkuttede fingre, men den var tom for folk.
I en krok lå en haug med vedkubber, klare til hugging. Rett foran var en øks plantet i en huggestabbe. I den andre kroken sto en gammel, rusten beltebil. Sikkert ikke mulig
å få start på. Ti–femten par gamle treski var støttet opp mot den ene veggen. Pusten til Vanja roet seg ned. Hva i all verden var det hun hadde hørt her inne? Hun tok av seg luen og lyttet. Nesten vindstille. Men de hadde hørt skriking. Skrekkfilmskriking! Ja, nettopp: skrekkfilm. Var det bare noen som spøkte med dem? Vaktmesteren? Noen fra hyttefeltet?
Benni og Sarah kom sakte inn døren.
– Er det noen her? spurte Benni.
Sarah sa ingenting, hun bare skalv.
– Nei, svarte Vanja, – her er det tomt.