Firbladet 2012-2 by NBF ØLA

r Me

ik r d a

Firbladet 2012-2 ISSN 0804-2403 Utgitt av: Norsk Botanisk Forening, Østlandsavdelingen www.nbf-ostland.no Redaktør: Dag Hovind I redaksjonen: Line Ø. Hørlyk Per Madsen I redaksjonsrådet: Anders Often Jan Wesenberg Stoff til Firbladet sendes til:

Neste nummer av Firbladet skal etter planen komme i begynnelsen av november. Stoff til dette nummeret må være levert innen 18. mars. Alle fotografier er tatt av artikkelforfatteren der ikke noe annet er angitt. Forsidebilde: Kjempesoleie ved Langvannet i Lørenskog (foto: Per Madsen)

INNHOLD program 4 Vinterens så langt det er bestemt notiser om smått 6 Korte og stort siden sist mulige kommuneblomsten 10 Den som var i veien i Lørenskog

12 En gammel alm i Oslo Østmarkas 14 Hotspot: «trollelement» om 17 Historisk-botanisk legepestrot på Grorud detaljer 20 Små om store starr par av sommerens 23 Etfeltopplevelser slått 24 Sommerens på Mikkelsrud

26 Korallkaktus på Oslo S 27 Firbladets botaniske nøtt – hvitveis 28 Fotosyntese i Kjaglidalen

Redaksjonelt

hjørne

Det er 50 år siden vi fikk vår første nasjonalpark i Rondane, og vi har etter hvert fått 35 på det norske fastlandet, fra Ytre Hvaler til Øvre Pasvik, pluss 7 på Svalbard. Det er imidlertid et stort hull i denne rekken av flotte naturperler. Vi har ingen nasjonalpark i de laverliggende skogsområdene på Østlandet. Østmarkas Venner har nå tatt et initiativ til å etablere en slik nasjonalpark i Østmarka. Som de skriver i Nytt fra Østmarka nr 2/2012: “Østmarkas indre deler er det eneste skogsområdet på Østlandet som er så uberørt og har så store verneinteresser at det egner seg som nasjonalpark. Derfor er det viktig å ta vare på dette området for kommende generasjoner.” Firbladet har i de siste numrene presentert noen små glimt av mangfoldet i dette området. I forrige nummer var vi også innom behovet for å registrere artsrike veikanter. Veikantene har blitt et slags tilfluktssted for mange arter som blir utkonkurrert på sine tidligere voksesteder. I et interessant foredrag på Asylet snakket Astrid Skrindo i Statens vegvesen blant annet om nyere metoder for reetablering av vegetasjon langs nye veier. Omtrent samtidig dukker det opp rapporter i media om “geriljagartnere” som ønsker å pynte opp og sette sitt preg på veikantene. I denne kampen om veikantene, en kamp mellom stedegne og invaderende arter på ett plan og hjelpere som trekker i forskjellig retning på et annet, finner vi et vektig argument hos “Lady Bird” Johnson, som den amerikanske presidenten Lyndon B. Johnson var gift med. Stedegne planter gir oss en følelse av hvor vi er. Dette var kanskje en spire til forskningssenteret hun var med å etablere for å beskytte og ta vare på Nord-Amerikas planter og naturlandskap. Nå er det ikke så store forhold her hos oss, men det vi har, er da virkelig bra nok? Vi planter ideen om å hjelpe stedegne arter opp og fram i håp om at den sprer seg vilt og uhemmet. red.

Vinterens

program

Des Nov

Vi avsluttet årets ekskursjonssesong med en langtur i «Maridalsalpene», der vi snublet over huldregras på det som viste seg å være Finn Wischmanns lokalitet fra 1983, men som han den gangen bare koordinatfestet til kvadratkilometer. Selv om toppene for anledningen var kledd i hvitt og utsikten nokså begrenset, ble ikke utbyttet så verst med blant annet skogbjørnebær, myske, kranskonvall, alm, tannrot, tysbast, trollbær, myskemaure og turt på veien opp, en rikmyr nord for Mellomkollen hvor vi klarte å avdekke gulstarr, klubbestarr, breimyrull, Foto: Dag Hovind særbustarr og jåblom, før vi avsluttet med taggbregne og huldregraset (bildet). Forfatningen til mange av plantene og været fortalte oss likevel at det er en annen sesong som står for tur. Vi antydet i Firbladet 1/2012 at det ville bli tre møter før jul, men det første måtte vi dessverre avlyse. Programmet fram til våren ser dermed slik ut: jw/dh

Onsdag 14: Sommerens planteopplevelser Kafé Asylet, Grønland 28 («Herberget» innerst i gården) kl. 19.00. Ta med bilder på minnepinne! Onsdag 5: Julemøte med foredrag Kafé Asylet, Grønland 28 (festlokalene i 2. etasje) kl. 19.00. Vestenfor vest på Irlands vestkyst - en botanisk og landskapsmessig pilegrimsferd langs Europas ytterkant. Jørn Erik Bjørndalen snakker om kalkkrevende vegetasjons- og naturtyper på The Burren, eksempler på viktige plantegeografiske elementer, det biologiske mangfoldet generelt, sammenheng med kulturpåvirkning og om forvaltning/vern. Han vil også trekke de store linjene og sammenlikne med nordiske kalkområder som bl.a. Gotland, Öland og Oslofeltet. Og irsk musikk hører med både under og etter foredraget! Firbladet 2012-1

Mars Februar Januar April

Onsdag 23: Sigmund Hågvar: Forslag om nasjonalpark i Østmarka Sigmund Hågvar er professor emeritus i naturvern ved Institutt for naturforvaltning, UMB (tidligere Landbrukshøgskolen på Ås), og er sentral drivkraft bak et nylig lansert forslag om å opprette en nasjonalpark i hjertet av Østmarka, som foreningen Østmarkas Venner fronter. Spennende planer for et viktig skogområde, som også ØLA har sterk tilknytning til! Kafé Asylet, Grønland 28 («Herberget» innerst i gården) kl. 19.00.

Onsdag 13: Sonia De Zilwa: Reise til tropeøya Sri Lanka. Sonia De Zilwa er aktivt medlem i vår forening. Hun er født og levde i barndommen på Sri Lanka, tidligere Ceylon, og har hatt et tett forhold til tropeøya hele livet. Vi gleder oss til å bli tatt med på en virtuell tur! Kafé Asylet, Grønland 28 («Herberget» innerst i gården) kl. 19.00.

Onsdag 20: Årsmøte. Anders Often og Anders Endrestøl: Om hitchhikere med planteskolevarer – rare vortemelker, frosker og insekter i trailere med importplanter. Botaniker-Anders og entomolog-Anders er med på et NINAprosjekt for å kartlegge omfanget av fremmede organismer som kommer til landet med importerte planter. Kafé Asylet, Grønland 28 («Herberget» innerst i gården) kl. 19.00. Onsdag 1O: Kurs i plantesystematikk, del I Ved Anders Often og Jan Wesenberg i samarbeid med Lørenskog Pensjonistuniversitet på Lørenskog videregående skole. Tidspunktet annonseres senere på NBF-ØLAs nettsider. Onsdag 17: Kurs i plantesystematikk, del II (se onsdag 10.4) Søndag 21: Lær lettkjennelige moser! Vårmoseekskursjon til Hovedøya. Leder: Arne Pedersen. Vi ser på vanlige arter og kalkkrevende arter. Siden det alltid er problemer med ruteendringer på båtene om våren, sier vi det slik: oppmøte på Vippetangen kl. 10.30, og så tar vi første båt til Hovedøya (eller sjekk nøyaktig rutetid selv rett før). Søndag 28: Den tradisjonelle kvist- og knoppturen, denne gangen til Leangenhalvøya/Konglungen i Asker. Ledere: Øystein Ruden og Jan Wesenberg. Oppmøte kl. 10.30 på P-plassen ved Spiradammen.

Firbladet 2012-1

På kryss og tvers ...

s i s t

S DEN Eventyrskogene har tradisjonelt vært for tusser og troll, men Markaloven kan endre på det. Den åpner for vern av områder med spesielle kvaliteter for friluftslivet. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har på oppdrag fra MD kartlagt hvilke eventyrskoger som bør vernes. 32 kartlagte skogsområder kom gjennom det første nåløyet og ble med videre i prosessen, deriblant Sarabråten, Hauktjern, Puttdalen i Østmarka, som omfatter Jan Wesenbergs botaniske hotspot i Firbladet 2011-2. En endelig beslutning om hvilke områder som blir vernet, er ventet våren eller sommeren 2013. Våren kom oss i forkjøpet i år. Allerede på moseturen i slutten av mars (omtalt i Firbladet 2012-1) var det nødvendig å sprute liv i enkelte moser som hadde tørket helt inn. På knopp- og kvistturen til Breivoll i Ås 29. april hadde mye allerede sprunget ut, men 12 deltakere fikk en fin tur i vårsola og anledning til å studere en rekke planter som allerede var i blomst. dh

Artsrike veikanter var tema for møtet 9. mai da hadde vi besøk av Astrid Skrindo i Statens vegvesen. Skrindo har doktorgrad i naturlig revegetering fra stedegen jord og ga oss et innblikk arbeidet med anvendt botanikk i vegvesenet. Selv om det ikke er mulig å lage veier helt på naturens premisser, har det vært mulig å endre praksis. I Lofast-prosjektet fikk metoden med tilbakeføring av toppjord gjennomslag fordi den beviselig fungerte før såing ble iverksatt. Men det er viktig å innrette innsatsen etter omgivelsene. I naturlandskap søker man å tilpasse veiene, ivareta og forsterke eksisterende vegetasjonsstrukturer og unngå å plante trær og busker, mens parkifisering er ok i et gate- og bybilde. Vegvesenet «forvalter Norges lengste hage», som er kartlagt i flere omganger, først av Olav Gjærevoll i 1990. Den gangen ble det sprøytet mye og slått tidlig, men utsatt kantklipping førte til gjengroing. Det betyr at det er viktig å differensiere. På slutten av 1990-tallet ble floraen langs veiene i Sogn og Fjordane kartlagt, deretter Østfold i 2001, men det ble ikke laget skjøtselsplaner. I 2011 ble studenter og en botaniker på ny sendt ut for å kartlegge veikanter. Dette arbeidet ble videreført i år for å oppfylle naturmangfoldlovens krav om kartlegging og riktig skjøtsel. I tillegg ønskes ytterligere kartlegging, og her var det spørsmål om hva NBF kunne bidra med. En henstilling til medlemmene om å registrere Firbladet 2012-2

NBF avholdt landsmøte på Karmøy i

artsrike veikanter ble trykt i Firbladet 2012-1, noe vi håper ga resultater. dh

helgen 2. til 3. juni. Som delegater fra ØLA stilte Signe Magnus og Kristin Vigander. Nytt styre i NBF ble valgt, men foreløpig er det ikke valgt noen ny leder etter Marit Eriksen (fra Østfold Botaniske Forening), som trakk seg etter endt periode. Det nye styret består av Kristina Bjureke (Oslo), Roger Halvorsen (Hof), Marianne Karlsen (Hønefoss), Torbjørn H. Kornstad (Brumunddal), Kristin Vigander (Jar) og Odd Winge (Stord). Varamedlemmer er Styrk Lote (Bryne) og Ingar Pareliussen (Trondheim). Dette var NBFs 4. ordinære landsmøte. Landsmøtene blir avholdt annethvert år. Etter gjennomgått arbeidsplan og valg var landsmøtedelegasjonen på ekskursjon rundt på Karmøy. – Vi fikk se bl. a. kystblåstjerne Tractema (=Scilla) verna, en sårbar art som ikke finnes på vår kant av landet, og vanlige arter som liljekonvall, men som hadde helt andre voksesteder enn vi er vant til her på Østlandet, forteller avtroppende floravokter-koordinator Gry Støvind Hoell. – De vokste i sanddyner ved sjøen. løh

Kjaglidalen i Bærum 13. mai:

Foto: Dag Hovind

Flott tur, nydelig vårvær, perfekt gulveisblomstring. 12 deltakere. Vi fant nesten med en gang gulveis og ramsløk ved elva, nær demningen. Fortsatte oppover dalen til brua ved hyttefeltet sør for S. Kjaglia, snudde så og gikk tilbake. Mye gulveis, enkelte massebestander, ellers spredt i smågrupper innimellom hvitveis. Ingen hybrider. Flekker med ramsløk, ennå steril (så én begynnende blomsterstandsknopp). Skavgras, noen flekker heldekkende langt nede i dalen. Junkerbregne, flere steder, bl.a. et berg der det hang mange tuer på et sted.

Firbladet 2012-2

Kystblåstjerne

Foto: Gry Støvind Hoell

Lerkespore, spredt særlig i øvre deler, noen fortsatt i blomst. Ellers: Tannrot, myske, skjellrot (mange steder, til dels i mengder), storklokke og tysbast. Vi så vel 4-5 tysbastbusker, deriblant én stor rett ved veien. Litt på hell, men fortsatt med OK blomster noen steder. Strutseving og engsnelle – dominerende i hele dalen. Tyrihjelm overalt. Litt trollbær hist og pist. jw

Foto: Line Hørlyk

Det som er spesielt med vill-

Malmøykalvturen måtte utsettes

rosene på Nebbursvollen i Lillestrøm, er ikke at de er så sjeldne, men at det er så mange av dem. Og treffer man rett på den korte blomstringsperioden slik vi gjorde på roseturen den 20. juni, så må man bare nyte synet til fulle og hele. Kjerr på kjerr med rosa blomstrende kanelroser, Rosa majalis, møtte oss da vi vandret langs Nitelvas bredd denne midtsommerkvelden. Grov nattfiol Platanthera chlorantha og gul frøstjerne Thalictrum ﬂavum fikk vi også se. På det solvarme Nøkleberget tok vi en liten rast og så på hvite skyer som speilte seg i vannet. En fiskeørn like ved stupte plutselig ned etter et bytte. Flaggspetten hamret i vei på noe metall på en lyktestolpe og lagde mye lyd. På tilbaketuren så vi en hegre ute i sivet med en sprellende blank fisk i nebbet og rett ved stod et rådyr og speidet utover. Det var godt at Per Madsen og Gunnar Klevjer så litt på det «faglig» botaniske også for de 10 fremmøtte. Flere siv og starr, elvesneller og løvtrær tittet vi på, en flott krossved fikk vi med, men mest ble dette en tur hvor vi gledet oss over vakker roseblomstring. løh

to uker for at båtrutene skulle klaffe, men tur ble det: 6 deltakere inkl. turleder. Småregn og kjølig gjennom mye av dagen, men også solgløtt. Første plante som hilste oss velkommen på brygga på øya var engryllik Achillea nobilis, som er vanlig på hele øya. Også store mengder filtkrossved Viburnum lantana overalt. Snegleskolm Medicago lupulina påfallende vanlig overalt, ikke minst i kalktørrengene. Mye forskjellige asaler – rognasal S. hybrida, antakelig en ung fagerrogn S. meinichii, mye sølvasaler – mest antakelig S. aria, men også en norsk asal S. norvegica og noe vanskelig plasserbart. Ved ei hytte sørvest på øya en flott kalktørreng med mye marinøkkel Botrychium lunaria. Den store enga på sørsida har en kulturbetinget engvegetasjon med mest rødsvingel Festuca ovina, diverse svever, engryllik og villgullrot Daucus carota. Fant igjen steinstorkenebb Geranium columbinum, mange titalls eksemplarer over et område på minst 10 x 10 m, vanskelig å si sikkert. jw

Kristina Bjureke holdt kurs for grunneiere om hvordan man best bevarer gamle, artsrike og verdifulle slåtteenger på Mikkelsrud i Aurskog den 2. juli. Rundt midtsommer står enga der i full blomst og de fremmøtte fikk se hvilke arter som er viktig å ta vare på, samt lære riktig skjøtsel. løh Firbladet 2012-2

Smalfrøstjerneforekomsten

Lørenskog Pensjonistuniversitet (LPU) ble stiftet 31.01.2001 og har som formål å gi pensjonister og andre over 60 år muligheten til å videreutvikle sine kunnskaper ved å tilby foredrag og kurs om varierte emner. I år har Gunnar Førland tatt på seg jobben som turleder i LPU for blomstervandringer i nærområdet i kommunen, og av og til drar de på litt lengre turer for for å se på spesielle arter også. Han tok kontakt med turlederne Per Madsen og Line Hørlyk på årets Villblomstenes dag, og disse har holdt kontakten og deltatt på hverandres turer gjennom sommerhalvåret. Flere medlemmer fra LPU har meldt seg inn i NBF-ØLA og etterlyser nå kurs i plantesystematikk for å lære mer om identifisering av planter. Dette kan bli et tema på et av vinterens medlemsmøter, for det kan være nyttig for mange. Vi ønsker LPU-gjengen velkommen i foreningen. løh

som Jan Wesenberg nylig gjenoppdaget (se Blyttia 2011-3), var målet for de 8 frammøtte på Bakkehaugen 11. juli. Men her var det mer å se, bl.a. hjorterot, smaltimotei, bakketimian, avblomstret dragehode, krattsoleie, nakkebær og lakrismjelt.

Turen til Langvannet i Løren-

Firbladet 2012-2

Foto: Line Hørlyk

skog den 15. august samlet 17 deltakere for å ta den sjeldne kjempesoleien Ranunculus lingua i nærmere øyesyn. Vi trengte ikke gå langt før vi fant den første lokaliteten rett i nærheten av badeplassen Langgrunna. Ute i sivvegetasjonen struttet kjempesoleien i full blomst og skinte om kapp med sola! Turleder Per Madsen, i ny T-skjorte med floravokterlogo for anledningen, fortalte at han dagen før hadde vært ute i kano og talt 24 lokaliteter. Bestanden har økt fra år til år siden han begynte å telle i 2001. I botanisk tempo ruslet vi ca. 1 km på 2 ½ time, så vi rakk slett ikke rundt hele vannet. Merete Aase noterte 108 forskjellige arter i sørenden av vannet. For å nevne noen: storveronika, ullog småborre, gul frøstjerne, stripetorskemunn, vasspepper, tre arter forglemmegei, skjoldbærer, åkermynte og selsnepe. løh

Etter NBFs styremøte 7. september ble det besluttet at hovedstyret skal fungere uten styreleder. Oppgaver ble fordelt mellom styremedlemmene. Det er synd ikke å ha styreleder, men kanskje vil et flatt styre føre til et bredere engasjement. Ordningen skal evalueres etter ett år.

Soleie i veien Av Line Ø. Hørlyk Det er noen spennende og uvanlige plantearter her i Lørenskog. En av disse er den rødlistede kjempesoleien Ranunculus lingua som vi har fulgt med på og talt siden 2001. Men i 2008 ble kjempesoleien mye omtalt i media fordi den var i veien.

Foto: Per Madsen

I veien for hva da kan man spørre. Den vokser jo blant sivet helt nede i vannkanten der det er veldig ufremkommelig for folk flest. Og en ganske trygg vokseplass for en svært sjelden plante vil man jo tro. Men det har seg slik at Lørenskog er en kommune i sterk vekst. I raskt tempo bygges det flere skoler, kulturhus, parker, veier og gangveier. Og det er en gangvei rundt hele Langvannet i forbindelse med den nye kulturparken som var ønsket. Terrenget rundt vannet var en bratt skråning og Handikapforbundet var tidlig ute med å protestere mot at det skulle bygges en ny gangvei som ble for bratt for rullestolbrukere og andre med redusert bevegelsesevne. Og det er et viktig poeng å ta med seg når man bygger nytt. De ønsket å legge hele gangveien helt nede i strandsonen, delvis som brygger ute i vannet gjennom sivvegetasjonen. Dermed var vår kjære soleie truet. Rådmannen i kommunen sa raskt nei til disse planene og henviste til den rødlistede arten som vokste der. Handikapforbundet tok da kontakt med det lokale FrP som ville prøve denne saken for andre instanser for å få vedtaket til rådmannen opphevet. «Det kunne da umulig være så viktig å ta vare på en plante som ingen hadde hørt om før», var et av utsagnene. Jeg vil påpeke at denne saken gikk for full debatt i lokalavisen i uken rett før julaften 2008 da de aller fleste kanskje var mest opptatt i julestria. Men julen gikk sin gang og det ble nytt år. Da var det en som kom på den lure ideen og ta med alle involverte parter på befaring i det omstridte området. Der viste det seg at terrenget slett ikke var så bratt alle steder som først antatt, og at det var fullt mulig å lage en gangsti som ikke Firbladet 2012-2

Foto: Per Madsen

berørte kjempesoleielokalitetene, og som samtidig ble fremkommelig også for rullestolbrukere, folk med barnevogn etc. Dette ble så vedtatt og ny gangvei ble bygget både i terrenget og som gangbroer som henger ut fra fjellveggen i god høyde over vannet enkelte steder der terrenget var en skrent. Dette har blitt en veldig populær turvei i et rolig og vakkert landskapsområde som blir mye brukt. Det er trist når to sårbare grupper må kjempe mot hverandre, men her ble det altså en happy ending for begge parter! Det er vi i botanisk forening ekstra glade for; for vi har lenge villet foreslå kjempesoleien som kommuneblomst i Lørenskog kommune. Og gjennom denne saken har planten blitt mer kjent på folkemunne og vi applauderer daværende rådmann som tok naturen på alvor. Det gledelige er at vi hvert år har sett at bestanden har økt! Det er flere lokaliteter langs Langvannets bredder enn tidligere og flere nye bestander i sideelvene mot Lørenskog stasjon. Den beste måten å

komme til lokalitetene på, er med kano. I august i år var Per Madsen og Terje Edseth ute på vannet og talte 24 bestander. Det er 16 flere enn i 2008. Kjempesoleie vokser bare noen få andre steder her i landet, men i mindre bestander enn her i Lørenskog. Så vi kan si at den største (og kanskje viktigste) bestanden står her i Langvannet. Tidlig i våres kontaktet Lørenskog kommune NBF med ønske om forslag til kommuneblomst. Da var vi ikke tvil om hva vi skulle svare, og det med faglig tyngde fra det botaniske miljøet i UiO. Vi har selvfølgelig vært alt for sene til å sende denne «søknaden» etter alle disse årene, men nå i disse dager skjer det altså noe. De sjeldne plantene er ofte nærmere enn vi tror, og desto viktigere å ta vare på.

Kommuneblomster I Akershus vet vi om bare tre kommuner som har kommuneblomst: Asker: Ask Aurskog-Høland: Tyttebær Bærum: Gulveis

Fylkesblomster Akershus: Blåveis Oslo: Bakkekløver Kilde: Wikipedia og Norsk Botanisk Forening.

Tips til blomsterbukett Nå på den årstiden da vi ikke bare kan gå ut å plukke blomster, så bruk kvister. Sammen med roser eller tulipaner bruker du grankvister til jul, og i årets tre første måneder bruker du bjørkekvister, gåsunger eller blåbærlyng på samme måte, eller alene. Det gir en følelse av å få litt norsk natur inn i stua. Lysegrønn blåbærlyng som spirer i en blå vase, gir en tidlig vårfølelse og er så vakkert når vårsola skinner inn gjennom vinduet og gjør bladene nesten gjennomsiktige. løh

Firbladet 2012-2

En gammel alm i Oslo Av Anders Often anders.often(a)nina.no

Der vokser en gammel, gråsprengt en i Drammensveien 119 – og mange har nok sett kronen der den stikker opp over mur og kratt. Men det er kanskje ikke så mange som har sett nærmere på – enn si prøvd å favne denne by-enten. Dette almetreet er ikke med i oversikten over naturfredninger i Norge (Erikstad & Hardeng 1988), men det er tatt med i en liste over «Oslos fredede trær» som stod i Aftenposten for 19 år siden (Vance 1993). Ei hyggelig dame gav meg for fem år siden en kopi av denne artikkelen. Hun var en ekte treelsker som hadde klippet ut artikkelen og tatt pent vare på den. Den ærverdige, om enn noe misskjøttede, gamle almen i Drammensveien er omtalt slik: Norsk alm 200 år (skiltet). Drammensveien 119. Fredet ved Bystyrevedtak 1946. Høyde 21 meter, kronediameter 16 meter, stammeomkrets 5,7 m, tilstand mindre bra. Behov for skjøtsel de første fire år: 16 timer.

I 2007 ble treet oppsøkt og undersøkt (NMWG9455,4374; 55 m o.h), og dette notert: Den hule, gamle kjempealmen vokser rett på nordsiden av Drammensveien – på et bittelite, oppmurt, gjen12

værende restareal med trær, mellom bakenforliggende blokkbebyggelse og plen, og den sterkt trafikkerte Drammensveien, like sør for der denne møter Halvdan Svartes gate. Stedet er ca 50 m ØNØ for der gangvei ned Frognerbekkdalen munner ut i Drammensveien. Kjempetreet deler seg i to stammer i 3 m høyde. Disse er delvis sterkt beskåret, men noe av krona når en høyde på omkring 15 m. Treet synes ikke å være angrepet av almesyke – kun elde. Det er en svært knudrete stamme med gedigne rikuler. Treet er hult. Omkrets 0,5 m over bakken er 570 cm. Omkrets i 2 m høyde er mye mer på grunn av rikulene – opp mot 700 cm. Dette er i dag trolig Oslos tykkeste alm.

Voksestedet Den 8. mai 2012 ble det flotte gamle almetreet oppsøkt på nytt. Det står der fortsatt, og har det etter forholdene fortsatt ganske bra. De andre artene i den lille skogtappen ble registrert. Følgende Firbladet 2012-2

5 arter er sannsynligvis plantet: Gullbusk, rosespirea, nikkesyrin, duftskjærsmin, og tatarleddved. Følgende 18 arter er sannsynligvis naturlig innkomne (inkludert forvillede og utkast): Alm, alperips, ask, barlind (småbusk på 30 cm), berberis, gullstjerne, kratthumleblom, løkurt, marsfiol, morell, nyresoleie, parkhagtorn, snøklokke, spisslønn, tulipan, ugrasklokke, ugrasløvetann og vårkål.

Forvaltningshistorie Treet har aldri vært fredet som naturminne med begrunnelse i naturvernloven (jfr. Erikstad & Hardeng 1988). Klaus Høiland (som bor i nabolaget) har sendt meg denne e-posten om treet (27.10.2007): «Dette treet kjenner jeg godt. En gang på 80-tallet, da jeg satt i styret i NOA (den gang Østlandske naturvernforening) drev Trond Svendsen og jeg og registrerte og fotograferte fredete trær i Oslo. Trond hadde fått en oversikt over trærne. Vi tenkte, som du, å lage en rapport av dette, men dessverre kom det aldri så langt. Bildene har jeg mulig et eller annet sted, men de ble aldri påført lokalitet og sted. Det aktuelle treet hørte jo med til vår registrering, men jeg tror ikke det var noe fredningsskilt på det da heller. Men noe særlig mer om dette treet vet jeg ikke.»

Kort diskusjon Våre bytrær lever farlig – på nåde (Olsen 2004, Vance 2007). Dette gjelder ikke minst trær som kan bli store og gamle. Som eik og alm og ask. De bare står der årtier etter årtier – hvis de får lov. Og hvis folk synes det er fint med gamle trær. For det er slett ingen selvfølge. Heller ikke parkvesen behøver å vektlegge alder. Det kan til og med endre seg over tid hvorvidt Firbladet 2012-2

forvaltere prøver å ta være på de gamle trærne. Det kan være litt trendavhengig. For de av oss som mener at trær helt generelt blir finere jo eldre de er, og at trær i parker og urbane strøk nærmest aldri skal hogges. Og at de skal til slutt få dette ned – mett av dag, eventuelt gradvis synke sammen til det bare er en hul stammerest igjen. Ja for slike er kjempealmen i Drammensveien 119 nærmest for et ikon å regne. Og alm kan bli stor. Og alm kan leve lenge. Om enn ikke like lenge som eik – men lenge nok, hvis de får lov til å stå og synke sammen (Nedkvitne & Gjerdåker 1995; Österman 2001). For også alm har svært hard og sterk ved og står selv om store deler av stammen er forvitret (Often 2007). Og den får patina. Derfor kjære parkvesen: Rydd litt mer plass til Drammensveiens vakreste ent. Få den litt mer frem i lyset. Og la den stå – fortsatt! Om så, hjelp den med krykke – eller litt støttebandasje! Det trengs kanskje ikke riktig ennå, men om noen år. Så kan den leve lenge, lenge ennå.

Litteratur Erikstad, L. & Hardeng, G. 1988. Naturvernområder i Norge. Miljøverndepartementet. Avdeling for naturvern og friluftsliv. Rapport T-713: 1-147. Vance, B.P. 1993. Oslos fredede trær. Ingen penger til stell i år. Aftenposten 15. februar. Nedkvitne, K. & Gjerdåker, J. 1995. Alm i norsk natur og tradisjon. Norsk skogbruksmuseum. Særpublikasjon 10: 1-178. Often, A. 2007. «Trollalma» i Trollveien i østre Bærum. Årbok for Asker og Bærum historielag 48-2008: 40-44. Olsen, G.R. 2004. Gamle bytrær utryddes. Aftenposten 9/8-2004. Österman, P. 2001. Svenska Jätteträd och deras mytologiska historia. Artbooks, Kristianstads Boktryckeri AB, 92 s. Vance, B.P. 2007. Farlig å være tre i Oslo. Aftenposten-Aften 18 august.

Hotspot: Østmarka har sitt «trollelement» Dag Hovind dhovind(a)broadpark.no

Bortgjemt mellom Søndre Liseterkollen og Vardåsen nordvest i Ak Enebakk ligger en av de trange dalene som Østmarka er så kjent for. Det er en botanisk hotspot akkurat der dalen er som smalest (det store bildet). Noen blasse malingrester på morkne trestammer har røpet at det en gang gikk ei skiløype her, men nå er det ryddet en smal passasje i krattet av hegg, leddved og korsved. Det kan se ut til at skifolket vil ta dalen i bruk igjen, men Skiforeningens løypebeskrivelse er ganske betryggende: «Her kan vi ta en av de gamle, ensomme løypene … helt i sydenden Milorgløypa, gjennom Skjærmdalen til Steinsjøen, men da må du brøyte deg veg sjøl. Ingen orker gå der nå lenger.» Noe renn av botanikere blir det sikkert ikke heller, og forhåpentligvis kan dalen beholde noe av sitt preg av villmark. I den vestvendte skråningen ved foten av Søndre Liseterkollen blomstrer blåveis, tysbast, krattfiol og vårerteknapp om våren. Moskusurt Adoxa moschatellina blomstrer noe senere, kanskje litt uti juni (midten til høyre). Ifølge Artsdatabanken har ikke arten blitt registrert andre steder i Enebakk siden Johannes Lid gjorde noen funn ved Flateby i 1927. Her finnes også andre representanter for trollskogen, som myske Galium odoratum, trollbær Actaea spicata, trollurt Circaea alpina (øverst til høyre) og myskemaure Galium triflorum (nederst til høyre). Myskemaure er funnet spredt i Østmarka og Finn Wischmann blant andre har belagt flere voksesteder, men akkurat denne dalen ser det ikke ut til at han har besøkt. Det er en fin forekomst av arten nederst i en steinet skrent i skyggen av grove grantrær. u

Trollurt

Moskusurt

Myskemaure

Svarterteknapp

I en lysning som domineres av snerprørkvein i juli, vokser en og annen nattfiol Platanthera bifolia, skogvikke Vicia sylvatica og en fin bestand av svarterteknapp Lathyrus niger (bildet over). Svarterteknapp må kunne betraktes som en sjeldenhet med bare et par andre prikker i Enebakks del av Østmarka, mens nattfiol er ganske vanlig litt høyere opp i åsene i området. I 2011 foreslo Østmarkas Venner vern etter markaloven av fire områder som ble vurdert som særlig viktige for friluftslivet. Det at området utgjorde deler av det største inngrepsfrie området i Oslo, Akershus og Østfold, inkludert hele Oslomarka, var også et viktig argument for vern. Den omtalte dalen inngikk i et av områdene, men nådde ikke opp hos Fylkesmannen til tross «flere lokalt og regionalt svært viktige lokaliteter med urskog/gammelskog» (Nytt fra Østmarka 2011/2). Vår hotspot lå helt i utkanten av Rausjø skog, slik at avstander og uframkommelighet kan ha fungert som et vern i perioder da skogen ble drevet hardt.

Redaksjonen mottar svært gjerne innlegg fra andre deler av ØLAs nedslagsfelt, eller tips om lokaliteter. Ellers kan dette fort bli en føljetong av villnis i Østmarka og sumper i nordre Follo. Firbladet 2012-2

Legepestrot på Grorud Gunnar Klevjer gunnarklevjer(a)gmail.com

Parkeringsplassen ved Badedammen på Grorud har en stor og imponerende forekomst av legepestrot Petasites hybridus – en forvillet kloster- og hagerømling. Plantene dekker en tydelig planert jordvoll på vestsiden av parkeringsplassen med en monokultur av planter uten annen konkurranse enn hundekjeks Anthriscus sylvestris og noe Poa ssp. I høst kom det riktignok opp noen individer av pastinakk Pastinaca sativa var. hortensis, som med sin høyde passerte legepestroten med noen desimeter. I blomst på vårparten (april/mai) er de falloslignende blomsterstandene iøynefallende med sin form og lyserøde farge (bilde ovenfor). Ved nærmere ettersyn er hele jordvollen armert med røtter/jordstengler, tykke som reip. Etter blomstring har plantene svært store blader på meterhøye stilker som mer eller mindre skygger ut andre vekster. Slik sett representerer denne planten en trussel mot botanisk mangfold og fortrenger annen vegetasjon. Svartelista fra 2007 har da Firbladet 2012-2

også med legepestrot, selv om spredningsmessige forhold gjør den mindre farlig enn for eksempel kjempebjørnekjeks Heraclium mantegazzianum. Knut Fægri skriver i sin flora, Norske planter, at «ingen frodighet i norsk flora kan sammenliknes med en pestrotbestand utpå sommeren når bladene er fullt utvokste». Det kan underskrives! Bladene blir imponerende store (bilde på neste side), med diametere på opptil 70-80 cm! Det norske navnet på planta er likeså iøynefallende – legepestrot. En potent plante med bruksområde mot pest? Det vitenskapelige slektsnavnet Petasites har en helt annen betydning, og Lids flora forklarer det slik: «Av gresk petasos, hatt med brei brem. Namn på pestrot hos Dioskorides, ca. 70.» Gammel i kulturhistorisk forstand er den da, det skal den ha, og med ry som medisinplante med virkestoffer mot pest. Fægri skriver også at plantens opprinnelse i Norge må skyldes menneskers verk ved at vi kun har hannplanter og at 17

frøspredning da naturlig nok er utelukket; den formerer seg kun vegetativt. I Danmark har planten (med populærnavnet «skræppe») forøvrig tidligere blitt dyrket som mat for vinbergssnegler, og ble/blir ofte funnet rundt danske slott og herregårder. Vår fennoskandinaviske flora har en stedegen pestrot, fjellpestrot Petasites frigidus. Den er også tidligblomstrende og titter fram rett etter snøsmelting. Hvis vi nå leser Lids flora med blikk for slektskap, finner vi hestehov Tussilago

farfara og Petasites-slekten side om side, noe som indikerer nært evolusjonært slektskap. Florarekkefølgens metabudskap er viktig. Slektskapet viser seg da også i at hestehov og pestrot først utvikler blomsterstander og seinere rosettblad som blir stående lenge. Rosettbladene er også ganske like. Begge planter har også hatt medisinsk anvendelse. Når forkjøelse med hoste setter inn, er Tuxi hostesaft ett av mange midler hvor hestehovens hostedempende egenskaper fra folkemedisinen lever videre i syntetisk form, og med navn etter slekten Tussilago. Her har jeg ved selvsyn sett min bestemor på 1960-tallet samle hestehov, og da spesielt skjell/ stengelblader om våren, for seinere medisinsk bruk. Legepestrot hadde som nevnt ry i middelalderen som en effektiv medisinplante mot pest.

En visitt til Bergen Hvis vi nå gjør et sprang i tid og rom til middelalderen i Norge, til slutten av 1500-tallet og Bergen, finner vi der en i botanisk sammenheng interessant person, Henrik Høyer. Han kom fra hanseatisk område i Tyskland, var født i Stralsund u og utdannet som medikus ved

100 år siden Lady Bird ble født Claudia Alta Taylor Johnson, født 22.12.1912, ble kalt «Lady Bird» fra hun var liten fordi hun var «pen som ei marihøne», mente en av barnepasserne hennes. Hun ble gift med president Lyndon B. Johnson og var USAs førstedame fra 1963 til 1969. Lady Bird hadde et stort miljøengasjement og var spesielt interessert i villblomster. Hun hadde sterk tro på at omgivelsene var viktige for folk og mente at «der blomstene blomstrer, er det håp». Hun jobbet for å verne om villblomster og for å få dem plantet langs hovedveiene i USA , som ofte var triste og grå etter utbygging. Som førstedame tok hun også initiativ til å plante millioner av blomster for å forskjønne Washington DC, til glede for mange. På hennes 70-årsdag i 1982 var hun med på å grunnlegge «National Wildflower Reseach Center», senere omdøpt til «Lady Bird Johnson Wildflower Center», tilknyttet University of Texas i Austin. Der driver de med vern, opplysning om viktigheten av ville planter i naturen, bibliotek og nyheter rundt stedegne planter. løh Kilder: Aftenposten Kultur 22.12.2011, Wikipedia, www.wildflower.org

Firbladet 2012-2

universitetet i Rostock. Henrik praktiserte som lege i Bergen og korresponderte med selveste Claudius Clusius ved universitetet i Leiden i Nederland, hvor Clusius var professor i botanikk. Clusius har sitt navn knyttet til den første botaniske hagen i Europa ved universitetet i Leiden, og han får noe av æren for å være den person som innførte tulipanen til Vest-Europa (og til Norge nettopp ved vår mann Høyer i Bergen). Det er derfor trolig at det ble dyrket tulipaner i Bergen kanskje som første sted i Skandinavia. For øvrig hadde Clusius erfaring med tulipandyrking fra Wien, hvor han organiserte og ledet den keiserlige urtehage i en årrekke. Men det er en annen historie. Den store pesten, Svartedauden i 1348, halverte Norges befolkning, men med den var ikke pesttid over hverken i Norge eller Europa. Det var stadig tilbakevendende pestangrep. I 1599 kommer «pesten» igjen til Bergen, hvor Henrik Høyer er lege. Kjente Høyer til legepestrotens ry som effektiv plante mot pest? Det er det vanskelig å vite noe sikkert om, men det er trolig. Allikevel skjer det at Henrik og en annen medikus rømmer byen. Hvorfor, kan en spørre seg? Henry Lyte skriver i sin Herbal fra 1578 at planten er en «ufeilbarlig medisin mot pest». Den ble også brukt til behandling av hoste, astma og sår. Nyere undersøkelser har vist at planten inneholder blant annet petasin og isopetasin, to terpener som har muskelavslappende og betennelsesdempende effekt. Forsøk har vist at ekstrakt av legepestrot har signifikant effekt på migrene, så vel som på bronkitt og astma, men planten er altså ingen effektiv medisin mot pest.

Firbladet 2012-2

I tekoppen

Te er ikke det første vi tenker på når vi snakker om rabarbra Rheum x rhabarbarum. Da tenker vi på gammeldagse desserter som rabarbragrøt med fløte på, pai og kake og ikke minst på disse sure stengene vi duppet i sukker og spiste på! Rabarbra i te smaker friskt og søtsyrlig og gir en positiv smaksopplevelse. Ofte er den blandet med litt vanilje for å runde av smaken litt, eller med andre frukt og bær. Passer godt i kakeselskap og har ellers mye sommer i seg. Er du i Sverige en gang, kan du kjøpe med deg Kobbs «Rabarberkalas», som er svart te med rabarbrabiter, eller Kobbs «Sørgårdste», som er svart te med rabarbra, jordbær og pasjonsfrukt. Sistnevnte er litt kraftigere i smaken og manges favoritt. Hos Kremmerhuset har de «Rabarbrate med vanilje», som også er en svart te, og i velassorterte tebutikker vil du finne noe tilsvarende. Kanskje er dette en ganske uvanlig teplante, men den kan virkelig anbefales! løh Illustrasjon fra Köhler’s Medizinal-Pflanzen av Franz Eugen Köhler, 1887 (Wikipedia Commons)

Hvordan skille stautstarr og kjempestarr – og litt om kvass-starr og nordlandsstarr Jan Wesenberg wesenberg.jan(a)gmail.com

Finn Gulbrandsen i Østensjøvannets venner tok kontakt med meg her i våres og spurte om jeg kunne bli med ut på Bogerudmyra i sommer for å forsøke å detaljavgrense forekomsten av kjempestarr Carex riparia, den eneste i Oslo kommune (den fins også ved Tjernsrudtjern i Bærum). Arten er rødlistet som truet (EN) i rødlista (Kålås et al. 2010). Kjempestarrforekomsten på Bogerudmyra ligger i nordre del av den store øya mellom kanalene, og er bare tilgjengelig med båt. Kjempestarr-forekomsten er på alle sider omgitt av store mengder stautstarr (=rankstarr) Carex acutiformis, også den rødlistet som sårbar (VU), men vanlig og tallrik overalt rundt Østensjøvannet. Jeg husker fra tidligere at bladverket av disse to starrene er ekstremt likt, og at bladbredden hos begge varierer mye. De kan også stå sterile over større områder, uten å blomstre, spesielt der de står litt skyggefullt innimellom gråseljekratt. Derfor var det litt om å gjøre å bevæpne seg med gode sterile karakterer før denne turen. Og her kommer jeg til dagens reklame. Vår britiske søsterforening, Botanical Society of the British Isles, har utgitt en fabelaktig flora over kryptiske karakterer på vanskelige artspar og -grupper, «Plant Crib 1998» (Rich & Jermy 1998; anmeldt av undertegnede i Blyttia i 2000). Denne boka har også en oppsats med sammenlikning av nettopp kjempestarr, stautstarr og kvass-starr. Og karakterene fungerte! Her er de:

Kjempestarr har svært hyalin (gjennomsiktig) epidermis (hudcellelag) på innsida av bladslira, slik at aerenkymvevet (det luftledende vevet av store celler som leder luft til røttene) er tydelig; aerenkymcellene er svært breie og relativt korte; slirekanten danner en lav avrundet bue og fortsetter i en skuddomfattende hinne. Stautstarr har lite gjennomsiktig epidermis på innsida av slira, aerenkymvevet er lite synlig, aerenkymcellene er svært smale og lange, slirekanten danner en høy, spiss bue og fortsetter ikke i noen tydelig skuddomfattende hinne. Med disse karakterene var det lett å se hvilke bladskudd som var kjempestarr og hvilke som var stautstarr (figur 1). Det var bare å bøye seg ned, la fingeren gli nedover mellom bladene i et bladskudd til en traff stedet der slirehinna sitter, bøye et blad til sida og kikke.

1 Figur 1. Bladslirekarakterene – slirehinneform, størrelse på aerenkymcellene og gjennomsiktighet på epidermis – tydelig synlig hos kjempestarr (venstre) og stautstarr (høyre).

Når plantene blomstrer, er det lett å se forskjell på dem. Kjempestarr har store, lubne aks med lange dekkskjell og fruktgjemmer med en gradvis avsmalnende flaskeform som gradvis går over i et dypt kløvd nebb (figur 2, 3), mens stautstarr har slankere aks med korte dekkskjell og ganske flate ovale fruktgjemmer

Firbladet 2012-2

Figur 2. Kjempestarr på Bogerudmyra. Figur 3. Hunnaks av kjempestarr. Figur 4. Hunnaks av stautstarr.

med et kort, sylindrisk, påsatt nebb som er avrundet i kanten og uten merkbar kløft (figur 4). Ellers i vårt område er kjempestarr stort sett uaktuell, og problemet en gjerne har, er å skille stautstarr fra kvass-starr C. acuta og nordlandsstarr C. aquatilis. Disse to artene hører til en annen gruppe, seksjon Phacocystis, «slåttestarrgruppa», mens kjempestarr hører til seksjon Tumidae og stautstarr til seksjon Paludosae. I Lid (Lid & Lid 2005 og eldre utgaver) havner kvass-starr og nordlandsstarr i nøkkelen for arter med egne hannaks og to arr («Distigmaticae»), mens kjempestarr og stautstarr havner i nøkkelen for egne hannaks og tre arr («Tristigmaticae»). Men for at alt ikke skal være enkelt, har nettopp stautstarr ofte to arr. Stautstarr mot kvass-starr er derfor slett ikke alltid helt enkelt. Det en i praksis kjenner igjen kvass-starr på, er de enorme «åkrene» med høye bladskudd den danner. Flommarker på Romerikssletta er gjerne dekket av kvass-starr, eventuelt i blanding med nordlandsstarr. Bladene hos

kvass-starr har markert, skarpt brettet M-profil og er mørkegrønne, mens stautstarr har svakere M-formete blad som har tydelig blågrønn farge, spesielt yngre skudd og litt ned på bladene. Bladene hos kvasstarr er smalere enn hos stautstarr. Bladskuddene hos kvass-starr når ofte over de blomstrende stenglene (figur 5), mens stenglene hos stautstarr stort sett hever seg over bladverket (figur 6). Kvass-starr har fruktgjemmer som likner på stautstarr, men det påsatte nebbet er ekstremt kort, bare som et lite rusk, og dekkskjellene er lengre enn hos stautstarr (figur 7). Jeg sjekket for moro skyld hvordan kvassstarr ser ut i området rundt slirehinna, der de nyttige skilletegnene mellom stautstarr og kjempestarr sitter. Det første en legger merke til, er at bladene hos kvass-starr i dette området ikke er flate, eller enkelt V-bøyde, slik de er hos stautstarr og kjempestarr, men dypt furete. Mens ytre del av bladet hos kvassstarr er M-brettet, så blir midtnervebretten dypere og dypere mot basis av bladet, mens de to sidebrettene blir mindre tydelige, og Figur 5. Kvass-starr, habitus. Figur 6. Stautstarr, habitus.

5 Firbladet 2012-2

6 21

Figur 7. Hunnaks av kvass-starr. Figur 8. To slirehinner av kvass-starr. Bladet er her klemt litt for å gjøre det ﬂatere, furen er i virkeligheten enda dypere.

når man kommer til der slirehinna sitter, har bladet form av to smale, utydelige sidestilte flater med en dyp fure/kløft mellom. Bladet er her svært tykt og stivt (aerenkymlaget fyller opp nesten hele bladet) og føles nesten treaktig når en forsøker å bøye det. Slirehinna er ekstremt høy og spiss, og ofte litt ulikt høy på hver side av midtnerven (figur 8). Jeg har ikke sjekket dette hos nordlandsstarr, men vil tro at det er omtrent som hos kvass-starr. Nordlandsstarr skilles ellers lett fra kvass-starr på den fenomenale papillkarakteren som deler nesten alle vanskelige artspar i slåttestarrgruppa: hos kvass-starr er bladene blanke på oversida og matte/papilløse på undersida (og spalteåpningene sitter stort sett på undersida), mens hos nordlandsstarr er de matte/papilløse på oversida og blanke på undersida (og spalteåpningene sitter stort sett på oversida) (figur 9). Samme karakter skiller enkelt artsparene stivstarr og slåttestarr, og tuestarr og stolpestarr. Nordlandsstarr har også

8B påfallende lysere og breiere støtteblader, og hunnaksene sitter påfallende tett samlet i toppen av strået (figur 10). Rich & Jermy (1998) oppgir også en annen morsom karakter mellom nordlandsstarr og kvass-starr, som jeg ikke har testet ut. De skriver at strået hos kvass-starr lar seg bøye/brette, mens det hos nordlandsstarr er sprøtt og brekker om man forsøker.

Litteratur Kålås, J.A., Viken, Å., Henriksen, S. & Skjelseth, S. (red.). 2010. Norsk rødliste for arter 2010. Artsdatabanken. Lid, J. & Lid, D.T. 2005. Norsk flora. 7. utg. red. Reidar Elven. Det norske Samlaget. Rich, T.C.G. & Jermy, A.C. 1998. Plant Crib 1998. Botanical Society of the British Isles, National Museums & Galleries of Wales, British Pteridological Society. ISBN 0901158283. 392 s. Wesenberg, J. 2000. «Botanikerens fuskelapp». Blyttia 58(3-4): 210-211.

Figur 9. Blader av nordlandsstarr og kvass-starr. Ovenfra: nordlandsstarr overside, nordlandsstarr underside, kvass-starr overside, kvass-starr underside. Figur 10. Akssamlinger av nordlandsstarr (øverst) og kvass-starr (nederst).

Firbladet 2012-2

Feltrapporter Innhentet av: Line Ø. Hørlyk

iker, Fetsund n ta o b l, el o H ! Gry Støvind evelser i sommer

steroppl ange flotte blom jeg fikk se kystblåstjerne Jeg har hatt m or t på Karmøy hv ige her på Østlandet. Det hele starte nl va så nen art jeg som ikke er og andre arter var stor! En an Den sa lin ro ak m e . uk br el å hj er, er tyri m Gleden over else av i somm ev nt vi pl fa op er ny m m en har fått llplante. I so fje sk pi ty en rt kommune da har for meg væ gging i Trøgstad ing der. Og le rt ka r de un gg den flere steder dde florakartle iske Forening ha n var i området rundt Østfold Botan de g se hvor vanlig llområde. I Modum fikk uka etter fikk je fje heller ikke er et som er like Modum, som jo n røde skogfrua de ed m e øt m tt ny ig gledel gjensyn jeg for øvrig et må jeg nevne et g så den første t ut sl il T r! fø vakker som t meg siden je m har fasciner mmer så med blindurt so en i 1998. I so ig st år V på s ur de svenske gang under feltk al sammen med lld Fo i hø jø ås Norge i starten jeg den på Råt jubileumstur i på r va nisk m so na tt en flott bota floraväkter ed andre ord ha m r ha g Je . st av augu sommer!

Foto: Gry Støvind

Hoell

Torborg Galteland, bota ni

r, Oslo Jeg har sett huldreblom!!! Jippi :-) En helt fantastisk opplevelse!!!!! Det var i Sundsvall i Sverige. Jeg var der i forbindelse med det årlige møtet for arrangør ene av Villblomstenes dag i de nordiske landene. Disse møtene har for øvrig ført til tettere samarbeid mellom de nordiske botaniske mi ljøene og det er veldig pos itivt med tanke på kartleggin g, naturvern med mer. Uansett, her vi ble vi tat t med på tur og vi fikk se HULDREBLOM. Kristi n Vigander var også me d og tok mange fine bilder. der

Foto: Kristin Vigan

Firbladet 2012-2

Årets slått på Mikkelsrud Av Line Ø. Hørlyk

Alle foto: Honorata Gajda

De ca. 20 fremmøtte, med eller uten ljå, fikk en fin sensommerdag på Mikkelsrud 19. august med sol og 22 varmegrader. «Egentlig burde slåtten ha begynt klokka fire om morgenen mens gresset ennå var

Silkebygg Silkebygg på byggeplass Silkebygg for skrotemark Silkebygg blant store bygg Silkebygg – hvor hører dine aks vel hjemme Silkebygg til silketanker Silkebygg av supertanker Silkebygg mot hjertets tidløsanker Silkebygg – hvor hører dine aks vel hjemme Silkebygg i skyene Silkebygg fra himmelen Silkebygg som springer ut av ur og stein Silkebygg – her hører dine aks vel hjemme Anders Often

duggvått, for da biter ljåen bedre, spesielt på de kraftigste gress-sortene», forteller eier Tore Ovlien. Som i gamle dager, den gangen slåtten ikke var så eksotisk. Nå handler slåtten om bevaring av gamle kulturarter, ikke så mye om mat til dyra. Men i år skal slåtten her faktisk bli litt ekstra fôr til to hester som rusler rundt i en innhegning litt bortenfor slåtteenga. Det er nemlig satt opp hesjer hvor høyet blir tørket. Det er svært viktig at gresset man slår, blir fjernet fra enga og ikke blir liggende å fungere som gjødsel, slik at andre arter overtar. Enga må forbli næringsfattig for de sjeldne artene som vokser her. En del av skogen rundt har blitt hogd for å gi mer lys til enga, slik det opprinnelig var. Av tømmeret har de laftet og restaurert den gamle låven etter gamle teknikker. Firbladet 2012-2

Her er allerede låvesvalene på plass! Hogsten gjør også at det blir færre frøtrær rundt enga, så det blir mindre smågran å rydde. Det er slitsomt å slå med ljå og å rake sammen gress, nye bevegelser for ryggen. Da der det deilig når Anne-Lise Torvund ringer i stabbursklokka og kaller inn til dugurds med rømmegrøt. Kraftkost for slitne arbeidsfolk! Når ettermiddagen siden seg på og de fleste kjente at en lang slåttedag satt i kroppen, var det to sprekinger som hadde mer å gi. Zsuzsa og Henning fra Naturvernforbundet i Bærum er med på å slå ei slåtteeng i Bærum hvert år og ville dele noen erfaringer med oss. De demonstrerte for oss hvordan man kan dra det nyslåtte gresset på en stor presenning ned til hesjene for å spare krefter fremfor å kjøre trillebår eller bære. Med høye kneløft løp de opp og ned skråningen og fikk med seg en masse gress. Da vi forsiktig spurte hvor de hadde krefter til overs fra, kom det frem at disse var aktive orienteringsløpere og synes en slik ekstra tilleggsøkt var helt ok. Uansett var dette en svært effektiv metode som vi skal ta med oss videre. Nå sto enga der ferdig slått og hesjene hadde økt i fylde, og vi kan bare glede oss til solblomen atter igjen fyller enga. Takk til vertskap (de små bildene) og alle oppmøtte for en fin dag på Mikkelsrud! Merk også at Mikkelsrud er innmark og at all ferdsel må avtales med eierne på forhånd. * Jan Wesenberg samlet inn gress- og blomsterfrø for Kristina Bjureke som skal bruke disse i Botanisk hage i Oslo og anlegge ei «ekte» slåtteeng der.

Firbladet 2012-2

Ny logo for floravokterne Floravokterkoordinator Gry Støvind Hoell har sammen med Svetlana Voronkova (tegning) og Chris Ihle laget en ny logo til floravokterne. Rød skogfrue ble valgt som blomst i logoen fordi den er blitt en «kjent» truet art gjennom media. Logoen ligger på nett på NBFs hjemmesider og kan printes ut på spesialpapir som så kan klippes til og strykes på ønsket plagg. Noen ønsker seg T-skjorte med logo, andre vest, caps eller jakke. Logoen kan også trykkes på papir og brukes til for eksempel visittkort. I år blir også lupe som henger i fin, rød NBF-snor, sendt til alle registrerte floravoktere som har rapportert inn funn til Artsdatabanken. For ordens skyld informerer vi om at Gry Støvind Hoell slutter som floravokterkoordinator i NBF 1. september og alle henvendelser skjer til Torborg Galteland eller Even W. Hansen til ny koordinator er på plass. Det er besluttet at det skal utlyses ny floravokterstilling. Det blir en 30% stilling og varigheten blir 1 ½ år. løh

Korallkaktus Rhipsalis sp. på Oslo S Av Anders Often

Søker man på nettet, så finner man under Wikipedia dette utsagnet om slekta Rhipsalis: «It is the only cactus with a natural occurrence outside the New World». Aha, tenker jeg. Da var det ikke noe rart at jeg fant den på Oslo S. Verden er fortsatt et forståelig sted å ha opphold i. Historien er denne. Den 9. november 2011 går jeg opp gangen fra plattform 8 etter at Moss-Spikkestadtoget har sluppet meg av, og jeg velger denne onsdagsmorgen å gå opp i Sentralbanestasjonshallen og ikke under sporene og tunnelen rett bort til T-banestasjonen for bane videre til Blindern. Dermed passerer jeg forbi den utmerkede blomsterbutikken i sørøstre del av stasjonshallen. To designede stålkrukker på østre del av inngangspartiet får meg til å stoppe opp. De er begge tilplantet med lave, tett greinede sukkulenter – i monokultur (bildet). Plantene ser ikke ut som kaktuser flest, men de har kaktusens karakteristiske pigger og lave nåleputer. Jeg minnes vagt noe fra et kurs i botanikk om avvikende kaktuser i den gamle verden og blir nysgjerrig på om det kan 26

være dette – og henvender meg til ekspeditrisen. Hun er hyggelig og i tillegg svært besluttsom. Hun går rett bort til plantekassa, røsker opp en tredjedel av dekorasjonen, pakker den inn med et erfarent og lynraskt blomsterhandlerskes håndlag – og dytter blomsten i fanget på meg. Dekorasjonen skulle uansett skiftes ut med det første. Hun satte dessuten pris på interesserte kunder. Så stod jeg der med min første Rhipsalis og lurte på om den skulle tørkes og belegges med etikett: «Oslo: Oslo S. Tilfeldig, trolig dyrket. Leg.: Blomsterhandlerske. Det.: AO», eller om den skulle fraktes til Ås og settes i vinduskarmen. Det ble til det siste. Så får vi se om den kanskje vil blomstre en dag, og eventuelt få tyttebærlignende frukter – like røde og fine, men noe piggete, dog ikke mer enn at disse plantene også kalles mistelteinkaktus. Det er et 30-talls ulike arter – den klart største gruppen av epifyttisk kaktus.

Firbladet 2012-2

Returadresse: NBF-ØLA, Botanisk museum, NHM, Postboks 1172 Blindern, 0318 Oslo

FOTOsyntese

Noen arter gjør inntrykk bare ved sin blotte tilstedeværelse, andre tyr til en form for massesuggesjon. Her er det hvitveis som forsøker å fange oppmerkheten til botanikere på tur,

botanikere som nettopp har sett gulveis, ramsløk, skavgras, skjellrot, tannrot, lerkespore, junkerbregne og tysbast i Kjaglidalen i Bærum. dh