Hoeyesterett, straffen og tyveriene utdrag by Fagbokforlaget

det endret seg? Gjennom beskrivelser av straffesaker fra 1950-tallet og 2000-tallet forteller denne boka et lite stykke nyere norsk rettshistorie. Tiden som strekker seg fra den umiddelbare etterkrigstid og fram til i dag, er kjennetegnet av store samfunnsendringer. Sammenligner man 50-tallets Norge med dagens Norge, sammenligner man to ulike samfunn. Har Høyesterett og strafferetten endret seg i takt med

Sverre Flaatten

Hvordan begrunner Høyesterett straffen i tyverisaker? Og hvordan har

Sverre Flaatten har en ph.d. i kriminologi og rettssosiologi fra Universitetet i Oslo og

Høyesterett, straffen og tyveriene Straffeutmålingsbegrunnelser i etterkrigstiden

samfunnsendringene? I så fall på hvilken måte? Dette er spørsmålene

For å forstå utviklingen anvendes rettssosiologiens problemstillinger: Hvordan skal vi beskrive forholdet mellom domstol og samfunn? Hvilke verdier dominerer Høyesteretts straffebegrunnelser, og hvilke interesser ivaretas? Hva forteller Høyesteretts møte med tyverier om forholdet mellom Høyesterett og samfunnet for over 50 år siden, og hva forteller det om dette forholdet i dag? Hva begrunnet straffen i en tid da velferdsstaten skulle bygges, og hva begrunner straffen nå som sosialdemokratiet er blitt utfordret? Tyveridommene og problemstillingene boka reiser i møte med dem, presenterer en måte å forstå retten, våre nære fortid og dagens samfunn på.

ISBN 978-82-450-1898-1

,!7II2E5-abijib!

Høyesterett, straffen og tyveriene Straffeutmålingsbegrunnelser i etterkrigstiden

som søkes besvart.

Sverre Flaatten

er førsteamanuensis ved Politihøgskolen i Oslo. Hans primære forskningsinteresser er straff, politi, domstol, makt og ulike former for vinningslovbrudd.

HĂ¸yesterett, straffen og tyveriene

HĂ¸yesterett, straffen og tyveriene StraffeutmĂĽlingsbegrunnelser i etterkrigstiden

Sverre Flaatten

Sitat på s. 5 – Knut Hamsun Den siste Glæde, 1912. Gjengitt med tillatelse fra Gyldendal Norsk Forlag

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 E-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Mens han gjorde sig istand til å gå sin vei og ikke længer brukte sit barleie kunde jeg ikke la være å ligge og ynke hans elendige måte å stjæle på. Et tyveri av nødtørft, en flæskeside og et tøistykke som skulde prøves avhændet inde i en skog. Ak hvor et tyveri er ophørt å være noget videre! Det kommer også av at lovens straf for forseelser av alle slag er ophørt å være noget videre. Det er bare en kjedelig og human straf, man har tat det religiøse element ut av lovene, en sorenskriver er uten nogen mystik mere. Jeg husker den siste dommer som la ut edens betydning slik som de skulde utlægges og være av virkning. Og da isnet vi i hårroten alle i hop. Kom med litt trolldom igjen og med sjette Mosebok og synd mot den Helligeånd og forskrivninger med nydøpt barns blod. Og stjæl en sæk penger og sølvtøi på handelsstedet og gjem sækken indi i fjældene, så det om høstkveldene kan stå et blåt bluss over stedet. Men kom ikke med tre par votter og en side husholdningsflæsk. (Knut Hamsun, 1912)

INNHOLD Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 KAPITTEL 1 Teoretiske tilnærminger til straffens legitimitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1. Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. Det doble blikk: Straffebegrunnelser mellom rett og samfunn . . . . . . 3. Legitimitetsbegrepet som sosiologisk fortolkningstradisjon. . . . . . . . . 4. De etablerte fortolkningstradisjonene i synet på strafferetten og Høyesterett. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . KAPITTEL 2 Metode og vitenskapsteori: Mellom system og hermeneutikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1. Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. Lovdata som empirisk utgangspunkt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. Det utforskende metodiske opplegg: Møtet med materialet og valget av straffeutmåling som tema . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. Fortolkningen og valgene som fulgte: Veien mot utvalget av dommer . 5. Bokas videre oppbygning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15 15 16 19

31 31 32

34 38 42

KAPITTEL 3 Mellom det liberale og det sosiale: Et streiftog gjennom straffens moderne legitimitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 1. Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 2. Strafferetten i en sadlingstid: Allmennprevensjonens politisk-filosofiske røtter og profil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 3. Kriminalloven av 1842: Kravet om instrumentell lydighet . . . . . . . . . 50 4. Straffeloven av 1902: De sosiale problemers periode . . . . . . . . . . . . . . 54 5. Strafferettsreformen av 1929: Straffeutmålingsideologi i mellomkrigstiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60

HØYESTERETT, STRAFFEN OG TYVERIENE

6. Forvaring i venstrestatens Høyesterett: En vandrer på vei mot etterkrigstiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. Høyesteretts herredømme over forvaringen: Straffeutmålingen og 30-tallets politiserte sosialsfære . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. «Bridge over troubled water»: Høyesterett som kontinuitetsbærer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9. Avsluttende sammenfatning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

63 66 69 70

KAPITTEL 4 Den fintfølende Høyesterett: Domstolens skjønnsrom i straffeutmålingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 1. Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 2. Straffeutmåling og straffeteori: Samfunnsstyring og problemog konfliktløsning? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75 3. Den fintfølende Høyesterett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 4. Den fintfølende Høyesterett befester seg: Etableringen av en stiavhengighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 5. Straffeutmåling: En problemog konfliktløsende praksis?. . . . . . . . . . 89 6. Avgjørelsestvangen i domstolen og interessesituasjonene. . . . . . . . . . . 94 7. Motivene til Høyesterett: Politikk i straffeutmålingen? . . . . . . . . . . . . 97 8. En praktisk og passende straff: Følelser og fornuft i straffeutmålingsbegrunnelsene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 9. Velferdsstatens hermeneutikk: Å sette den riktige straffen . . . . . . . . . 107 10. Velferdsstatens hermeneutikk og det konfliktfulle . . . . . . . . . . . . . . . 109 11. Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 KAPITTEL 5 Bedriftstyveri og allmennprevensjon: Visjonen om industriog husmorssamfunnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 1. Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 2. Tyveri og betinget dom: Domstolen inn i en ny tid? . . . . . . . . . . . . . 115 3. Bedriftstyveriene og sosialsfærens interesseforhold . . . . . . . . . . . . . . 119 4. Bedriftstyverier og intimsfærens interesseforhold . . . . . . . . . . . . . . . 123 5. Bedriftstyverienes videre utvikling: Interesseforholdene befester seg . 127 6. Ingen blind kategori: Stiavhengighet, unntakene, og den materielle rasjonaliserings primat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 7. Den samfunnsmessig nødvendige straff: Samfunnets sårbarhet og den myndige arbeiderklasse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 8. Bedriftstyveri: Visjonen om industriog husmorssamfunnet . . . . . . 140 9. Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144

innhold

KAPITTEL 6 Husets herre: Arbeidsskolen, Høyesterett og individualprevensjonen . 147 1. Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147 2. Arbeidsskolen: Den idealtypiske 50-talls reaksjon? . . . . . . . . . . . . . . 148 3. Arbeidsskolen og lovverket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 4. Institusjonen arbeidsskolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 5. «Borstal breakout»: Høyesterett ved arbeidsskolens grense . . . . . . . . 154 6. Hvem er du? Sosialsfærens imperative krav på intimsfæren . . . . . . . . 158 7. Den tillitsfulle Høyesterett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160 8. Høyesterett og tillitens grenser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 9. Høyesterett, arbeidsskolen og sivilsamfunnet: En institusjon dømt til nederlag? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 10. Husholdet: En visjon om samfunnsautoritet . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177 11. Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 KAPITTEL 7 Adjø til velferdsstatens hermeneutikk? Lommetyver og de mobile vinningskriminelle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1. Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. Rendezvous på Anker Hostell: Europas farlige klasser i Storgata . . . . 3. Straffeutmåling i 2013: Lommetyverisaken og rettens rasjonalitetsproblem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. Europavei 39: Mobile vinningskriminelle, et begrep blir til i Høyesterett. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Mobile vinningskriminelle: Begrepet raffineres . . . . . . . . . . . . . . . . . 6. «Å øse dollar opp av bakken i Norge»: Mobilitet og organisering . . . 7. Den fintfølende Høyesterett og de mobile vinningskriminelle . . . . . 8. Sirkelen sluttes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9. Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

185 185 187

192 200 206 210 215 218 223

KAPITTEL 8 En liberal vending i norsk Høyesteretts straffeutmåling? Et teoretisk utsyn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225 1. Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225 2. Politikk og byråkrati: adjø til den fintfølende Høyesterett? . . . . . . . . 226 3. En rettferdig straffeutmåling og samfunnets sikkerhet . . . . . . . . . . . 230 4. Høyesteretts nye følelsesregister: den allmenne liberale frihetssfære og sosial- og intimsfærens interessesituasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235 5. Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 242

HØYESTERETT, STRAFFEN OG TYVERIENE

Takkeord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 245 Registre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Domsavgjørelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arkiver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Offentlige dokumenter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

247 247 248 248 249

Stikkordregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 259

INNLEDNING Dette er en bok om straffens begrunnelser, Høyesterett og tyveri i etterkrigstiden. Analysen er rettssosiologisk. I boka beskrives endringer i Høyesteretts straffeutmålingsbegrunnelser i tyverisaker i lys av samfunnsutviklingen de siste 60 år i Norge. Hvorfor denne sammenstillingen av temaer? Et nærmest ubestridelig faktum er at det de siste 60 år har skjedd en økning i bruken av straff i den vestlige verden. Hva som er grunnen til denne økningen, er mer kontroversielt, men den sammenfaller i tid med omfattende samfunnsendringer. I tiden som har gått siden andre verdenskrig, har den kalde krigen tatt slutt, industrialisme som bærende politisk visjon er ikke lenger noen presis beskrivelse, nasjonalstaten har blitt utfordret av mer globale strukturendringer, og 68-generasjonen endret kvinnerollen og store deler av sivilsamfunnets kultur. I dag ser vi også konturene av en ny endring: Den registrerte kriminaliteten går ned. Men på tross av omfattende samfunnsendringer: Ingen samfunnsviter har sett på Høyesterett og straffeutmålingsbegrunnelser i denne sammenhengen. Fraværet av studier er oppsiktsvekkende, gitt den rollen domstolen har i strafferetten. Grunnlaget for denne bokas utgangshypotese om Høyesterett er de omfattende samfunnsendringer som har funnet sted, og den økte bruken av straff i etterkrigstiden: Gitt de omfattende samfunnsendringer og den økte bruken av straff som har funnet sted siden 1950-tallet i Norge, er det rimelig å anta at dette har preget Høyesteretts begrunnelser for straffeutmåling i saker som omhandler tyveri.

I boka utforskes denne hypotesen ved å fortolke 1950- og 2000-tallets begrunnelser for straffeutmåling i Høyesterett i tyverisaker. Hypotesen kan omformuleres til en toleddet problemstilling: Hvordan legitimerer Høyesterett straffeutmåling i de gitte periodene i de utvalgte tyveridommene? Hvordan kan man sosiologisk forstå disse begrunnelsene, og de eventuelle likheter og ulikheter som kommer fram gjennom en sammenligning?

HØYESTERETT, STRAFFEN OG TYVERIENE

Forholdet mellom fagene sosiologi og historie avhenger av problemstilling. Tidsdimensjonen i min problemstilling og det rettslige utgangspunkt for analysen gjør denne boka også til en rettshistorie om norsk Høyesterett som straffedomstol. Om motivene for å velge ut Høyesteretts straffeutmålingsbegrunnelser er enkle å forklare, er valget av tyveri kanskje mer overraskende. Assosiasjonene til straffen går ofte i mer dramatisk retning, eller mot det til enhver tid politisk betente. Tyveri framstår derimot i dag som noe mer trivielt – hverdagskriminalitet uten den store dramatikk. Men denne forståelsen av tyveri er ny. I etableringen av den moderne strafferett mot slutten av 1700-tallet og utover på1800-tallet var det tyveriene som virkelig mobiliserte straffens strateger, men da var fellesbetegnelsen ikke vinningskriminalitet, som det er i dag, det var ulovlige eiendomsinngrep.1 Tyveriets alvor fant også veien inn i Høyesterett i Norge på 1800-tallet, som viet tyveriene stor oppmerksomhet.2 Både det opprinnelige alvoret sett i tyveriet blant strafferettens moderne pionerer i Norden og den gamle betegnelsen eiendomsinngrep peker mot viktig innsikt: Tyverier berører en av vårt samfunns mest fundamentale verdier og institusjoner: den private eiendomsrett. Den private eiendomsrett er ikke mindre viktig for vår samfunnsform i dag, men i motsetning til i tidligere tider oppleves den ikke truet av tyver.3 Men det forandrer ikke det faktum at eiendomsretten fortsatt utgjør en av vårt samfunns mest grunnleggende verdier. Høyesteretts begrunnelser for straffeutmåling i tyverisaker er et konkret og empirisk utgangspunkt for å studere Høyesteretts syn på en kjerneverdi i vår samfunnsformasjon, og hvordan dette synet eventuelt har endret seg. Å gjøre tyveri til et av strafferettens kjernelovbrudd har også empirisk dekning utover lovbruddets verdiorientering. Vinningslovbrudd utgjør kjernen i etterkrigstidens utvikling på straffens område. I 2009 ga Statistisk sentralbyrå ut en analyse av det registrerte kriminalitetsbildet over tid.4 Der kan vi lese at i dag etterforsker politiet i Norge, hvis en kontrollerer for befolkningsvekst, seks ganger så mange forbrytelser som de gjorde på 1960-tallet. Fram til slutten av 1980-tallet var det først og fremst tyverier og andre vinningsforbrytelser som fikk den registrerte kriminaliteten til å øke. På 1990-tallet var 1 2 3 4

Jf. Peder Carl Lasson (1842): Om eiendomsindgrebene og straffene derfor: en sammenstilling af gammelt og nyt. Christiania: Johan Dahl. Nils Rune Langeland (2005): Siste ord: Høgsterett i norsk historie, 1814–1905, Oslo: Cappelen, s. 64–94. Et viktig unntak er tyveri ifm. moderne datakriminalitet. Dette tema faller utenfor min fremstilling. Lotte Rustad, Stian Lid og Reid J. Stene (2009): Kriminalitet og rettsvesen 2009, Oslo: Statistisk sentralbyrå, s. 43. Med mindre annet er angitt, baserer den følgende presentasjon av kriminalitetsbildet seg på denne publikasjon.

innledning

vinningslovbruddene relativt stabile, med tegn til noe nedgang, mens særlig narkotikaforbrytelser sto for økningen. I de siste årene har utviklingen gått mot færre etterforskede lovbrudd. Vinningskriminalitet har vært en sentral komponent i denne tendensen. I 2011 var det 18 prosent færre registrerte vinningslovbrudd enn det var i 2004. Det som beskrives fra offisielt hold, er en nedgang i det totale antall vinningslovbrudd. Reduksjonen er betydelig for de fleste underliggende kategorier, med ett unntak: De siste årene har det vært en økning av grove tyverier på offentlig sted, omtrent 80 prosent av dem fant sted i Oslo.5 Det er rimelig å anta at en stor del av disse grove tyveriene er lommetyverier.6 Går en til straffereaksjoner, er det totale antall straffereaksjoner seks ganger så høyt i dag som i 1960. I 1960 var det registrert i underkant av 60 000 straffereaksjoner. I 2007 var det tilsvarende tallet nærmere 360 000.7 Denne økningen må bl.a. forklares med lovendringer. Det som særlig har bidratt, er ifølge Statistisk sentralbyrå forenklede forelegg for trafikkforseelser. Fra 1980-tallet har pengestraffen gått fra å utgjøre 5 prosent av det samlede antall reaksjoner til i 2007 å utgjøre 56 prosent. For fengselsstraffen har det ikke skjedd en lignende økning.8 Fra 1960 og til slutten av 1980-tallet var antall innsatte i fengsel noenlunde stabilt: i underkant av 2000. Fra slutten av 80-tallet og fram mot 2000 økte tallet til rundt 2500. For å forstå denne mer stabile utviklingen i antall innsettelser må en huske at tallet på innsatte til enhver tid er avhengig av fengselskapasitet. I 2007 var vinningskriminalitet den lovbruddsgruppen som medførte flest innsettelser (24 prosent), men ser en på antallet som til enhver tid sitter i fengsel, er bildet noe annerledes. Da er det narkotikalovbrudd som dominerer (29 prosent). 25 prosent hadde vinningslovbrudd som hovedlovbrudd, mens 21 prosent hadde vold. Grovt sett kan en si at det i Norge har skjedd en økning i den registrerte kriminaliteten og i bruken av straffereaksjoner i perioden 1960 og fram til i dag, men i den siste tiden ser en tegn til at tallene for de anmeldte lovbrudd synker. Antall straffereaksjoner, derimot, er mer stabilt. For samtlige av tendensene er utviklingen innen den registrerte vinningskriminaliteten helt sentral.

5 6 7 8

Etterforskede lovbrudd, 2013 (http://www.ssb.no/lovbrudde). I kapitlene 7 og 8 drøfter jeg utviklingen i lommetyverier med utgangspunkt i Høyesterett. I 2007 var riktignok tallet sannsynligvis noe høyt på grunn av endringer i registreringspraksis, se «Feilkilder», Statistisk sentralbyrå: http://ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/statistikker/straff/aar/2013-01-24?fane=om#om-statisikken-5 For en interessant drøftelse av straffeutviklingen og pengestraffen, se Nicolay B. Johansen (2013): «Straff som fortjent», Samtiden, og Nicolay B. Johansen (2015): Det nyliberale janusansiktet: straff i frihetens tid, Oslo: Novus forlag.

HØYESTERETT, STRAFFEN OG TYVERIENE

Det denne statistiske gjennomgangen viser, er at vinningslovbrudd er den type lovbrudd som i størst grad forteller om endringer i bruken av straff i etterkrigstiden. Paradoksalt nok er den antageligvis også den minst studerte. I vinningslovbruddene finner jeg m.a.o. en lovbruddsform som er understudert og av stort omfang, som berører en sentral verdi i vårt samfunn. Vinningslovbrudd i Høyesterett gir en mulighet til å analysere store samfunnsendringer med et helt konkret utgangspunkt. Gangen videre i boka er som følger: For å svare på bokas problemstilling gis først en empirisk forankret beskrivelse av den moderne strafferetts gjennombrudd i Norge og dommerskjønnets plass i straffeutmålingsspørsmålet. Dette kapittelet er det eneste empiriske kapittelet som ikke har høyesterettsdommer som utgangspunkt. Deretter følger bokas mest omfattende del: Gjennom tre kapitler fortolker jeg 1950-tallets begrunnelser for straffeutmåling i domstolen. Så følger et kapittel med utgangspunkt i dagens Høyesterett, og domstolens straffebegrunnelser i vår egen tid. Boka avsluttes med et samlende og drøftende kapittel om endringer i straffens legitimitet. Men aller først: Hva innebærer det når jeg skriver at dette er en rettssosiologisk analyse av straffeutmålingsbegrunnelser? Mitt svar på det vil gis i de to neste kapitlene, viet teori og metode. Her vil min kunnskapsinteresse begrunnes, begreps- og analyseapparat presenteres, og framgangsmåten min beskrives.

KAPITTEL 1

TEORETISKE TILNÆRMINGER TIL STRAFFENS LEGITIMITET 1. Innledning Høyesterettsdommer kan leses med mange siktemål, og muligheten for ulike tolkninger er stor. Min teoretiske interesse ligger i hvordan Høyesterett forvalter og håndterere ulike samfunnsinteresser i sine straffeutmålingsbegrunnelser, og hvordan interesseavveiningene har endret seg over tid. I dette kapittelet vil jeg utdype og begrunne denne underliggende teoretiske fortolkningsrammen. Kapittelet drøfter teoritradisjonen jeg skriver meg inn i, og kobler den til min problemstilling. Det er bokas rettssosiologiske teorigrunnlag det her redegjøres for, en rettssosiologi som både gir retning og brytes mot mine konkrete fortolkninger av høyesterettsdommer senere. Gangen i kapittelet er som følger: Først kommer en begrunnelse for hvorfor jeg skriver meg inn i en tysk sosiologisk idétradisjon. Her utdypes min grunnleggende kunnskapsinteresse, og sentrale begreper for min analyse presenteres. Denne presentasjonen etterfølges av en fordypning i legitimitetsbegrepet brukt i denne boka. Når jeg går noe mer i dybden her, skyldes det at legitimitetsbegrepet utgjør et nøkkelbegrep i min problemstilling. Til slutt i kapittelet ser jeg den i teoritradisjonen jeg skriver meg inn, og mitt legitimitetsbegrep, opp mot andre etablerte fortolkningstradisjoner innen samfunns- og rettsvitenskap. Gjennom hele kapittelet vil jeg knytte teoridrøftelsene til norsk strafferett og Høyesterett.

HØYESTERETT, STRAFFEN OG TYVERIENE

2. Det doble blikk: Straffebegrunnelser mellom rett og samfunn Den umiddelbare foranledning til denne boka var utgivelsen av tobindsverket Siste Ord, om norsk Høyesteretts historie.9 Arbeidet mitt med Heroinister og kontorister, der tema var rettsbehandlingen av narkotikasaker, hadde gjort meg svært interessert i tysk sosiologi og de mer rettssosiologiske problemstillinger denne sosiologien reiste. Særlig var det Max Webers kritikk av domstolen i den framvoksende tyske sosialstaten som interesserte.10 Max Webers kritikk av sosialstaten henger tett sammen med Webers egen rettssosiologi, og hans to begreper formell og materiell rasjonalisering.11 Formell rett hos Weber er den skrevne rett. Men den skrevne retten er ikke statisk, den endrer seg hele tiden. Spørsmålet er hva som driver endringene. Weber så for seg to drivkrefter: en formell og en materiell. Den formelle rasjonalisering er endringer drevet fram av de juridiske aktører selv for å skape et system med minst mulig interne motsetninger. Materiell rasjonalisering er de rettslige endringer som oppstår som følge av trykk fra aktører utenfor rettssystemet, det være seg karismatiske enkeltmennesker eller grupperinger i samfunnet som presset på med sine opplevde behov. Et eksempel på materiell rasjonalisering hentet fra denne boka er mobil vinningskriminalitet. Begrepet mobil vinningskriminalitet ble Høyesteretts svar på et økt antall tilreisende utenlandske tyver til Norge. Hvis lovbryterne lever opp til de kriterier Høyesterett etablerer for å være en mobil vinningskriminell, innebærer det en vesentlig straffeskjerpelse.12 Et eksempel på formell rasjonalisering er hvordan Høyesterett søker å standardisere straffeutmålingen for mobil vinningskriminalitet med klare føringer på den faktiske straffeutmålingen. Dermed sikrer retten seg en form for intern konsistens.13 Filosofen Jürgen Habermas har begrepsfestet forholdet mellom formell og materiell rasjonalisering, som rettens rasjonalitetsproblem.14 Rettens rasjonalitetsproblem er bokas teoretiske røde tråd, og ligger under mine analyser av mitt utvalg av høyesterettsdommer. Weber selv anså den formelle rasjonalisering som den foretrukne formen for rasjonalisering av retten. En preferanse som er tydelig i hans kritikk av 9 10 11 12 13 14

Nils Rune Langeland og Erling Sandmo (2005): Siste Ord: Høyesterett i norsk historie 1814–1965, 2 bind, Oslo: Cappelen Damm. Sverre Flaatten (2006): Heroinister og kontorister, Bergen: Fagbokforlaget. For Webers kritikk av velferdsstaten, se s. 15 f. Se Max Weber (1968): Economy and Society, Volume 2. Berkley: Californa University Press, s. 654f. Se kapittel 7 og 8. Ibid. Jürgen Habermas (1998): Faktizität und Geltung, Frankfurt: Suhrkamp, s. 244.

teoretiske tilnærminger til straffens legitimitet

domstolens løsning på rasjonalitetsproblemet som hadde oppstått i møte med Tysklands tiltagende industrialisering på slutten av 1800-tallet. Domstolene hadde ifølge Weber begynt å ta hensyn til sosial bakgrunn i sine domsavsigelser. De hadde begynt å dømme ulikt etter standstilhørigheten til den som sto for retten, ut fra rettferdighetsbetraktninger. For Weber var dette et tilbakeskritt til en trosbasert rett, fordi disse begrunnelsene skapte interne motsetninger innen retten, motsetninger som ikke begrunnes rasjonelt. De var religiøse og følelsesbaserte i sin rot: De hadde en kadi-karakter.15 De var m.a.o. ikke formelt rasjonelle. Den rettsutviklingen og de veivalg som ble gjort i Tyskland på slutten av 1800-tallet, var ikke særtyske, men felleseuropeiske. Gjennom juridiske offentligheter på tvers av landegrenser ble det utviklet en felles problemhorisont. I Norge på samme tid som Weber skrev sin kritikk av sosialstaten, var straffeloven av 1902 under oppseiling. Dette er straffeloven som Høyesterett anvender i denne boka. En av hensiktene bak den nye straffeloven var at domstolen skulle gjøre sosiale hensyn gjeldende i straffeutmålingen. Straffeutmålingen skulle begrunnes ut fra hvem den tiltalte var.16 Hadde Weber rett? Var formell rett og materiell rasjonalisering grunnleggende motstridende størrelser? Bygger vår straffeutmåling på en standslogikk, en kadijustis? Gjennom denne bokas analyser vil begrepene formell og materiell rasjonalisering, så vel som rettens rasjonalitetsproblem, brukes aktivt i fortolkningen av dommene. Er det kravet om intern konsistens som er ledende når Høyesterett begrunner straffen, eller er det samfunnets ulike behov? Og er det andre tilnærminger til rasjonalitetsproblemet i dag enn det var for 60 år siden? I så fall hvorfor? Webers framstilling utgjør bokas teoretiske orientering: Hvordan løser Høyesterett, som straffedomstol, i praksis spennet mellom formell rett og materiell rasjonalisering når samfunnet endrer seg radikalt? Det var også med bakgrunn i denne teoretiske orienteringen utgivelsen av tobindsverket om Høyesteretts historie, Siste ord, gjorde inntrykk. Nils Rune Langelands første bind, som tar for seg perioden 1814 til 1905, gjorde at jeg forsto at med Høyesterettsdommer som kilde var det mulig å gi min teoretiske interesse et solid empirisk fundament. Jo mer jeg tenkte på det, jo mer forunderlig framsto

15 16

Max Weber (1971): Makt og byråkrati, Oslo: Gyldendal, s. 133. Om Kadi-justis, se Max Weber (2005): Wirtschaft und Gesellschaft, teilband 4: Herrschaft, Tübingen: J.C.B. Mohr, s. 468 f. I kapittel 3 utdypes bakgrunnen for straffeloven av 1902. Se også Sverre Flaatten (2014a): «Skaane de angrende og bekæmpe de trodsige: Straffeloven av 1902 og den positivistiske straffeutmåling», i: Straff, lov, historie: historiske perspektiver på straffeloven av 1902, Oslo: Akademisk publisering.

HØYESTERETT, STRAFFEN OG TYVERIENE

det også for meg at den ellers så maktkritiske sosiologien i praksis hadde fredet landets mektigste domstol fra empiriske studier. I Erling Sandmos bind 2 om høyesterettshistorien dekkes tiden fra 1905 fram til 1965. Sandmos bind dekker i mindre grad etterkrigstidens strafferett. Grunnen til det er ifølge Sandmo selv: (1) at det i den senere perioden skjedde få endringer i strafferetten, (2) at det fantes et eget fag, kriminologien, som dekket denne utviklingen, og (3) å trekke historien lenger enn 1965 innebar å arbeide inn helt nye former for store samfunnsomveltninger.17 Fra mitt ståsted var det nærmest umulig å ikke lese dette som en oppfordring. Bokas ambisjon er å skrive et bidrag til en rettssosiologisk analyse av Høyesteretts nyere norske strafferettshistorie. Men opplevelsen av å ha oppdaget en sosiologisk gullgruve ble fort utfordret da jeg begynte å lese dommene: Å forstå dommene innebar også et krav om å forstå jussen tilstrekkelig godt til å svare på min egen problemstilling. Det ligger i Webers eget begrep om formell rasjonalisering; jussen har sin egen interne historie. Problemstillingen min var av rettshistorisk karakter. Vekkeren lesingen av høyesterettsdommene ga meg, har paralleller til kritikken av høyesterettshistorien til Sandmo og Langeland.18 Kjernen i kritikken er at de to historikerne ikke tok tilstrekkelig høyde for jussens egenart. Det Sandmo og Langeland ble kritisert for, og som jeg erfarte i mitt møte med eget materiale, er et helt sentralt aspekt ved domstolens sosiologi: rettens differensiering. Den sosiolog som har gått lengst i å vektlegge differensieringen av retten, er systemteoretikeren Niklas Luhmann.19 Retten, som alle systemer, konstitueres ved at den skiller seg ut fra samfunnet. Denne utskillelsen er ikke det samme som at institusjonen isolerer seg, men det innebærer at det etableres bestemte og selektive framgangsmåter som sorterer informasjon fra omverdenen på en ikke-tilfeldig måte inn i retten. Det er denne selektive sorteringen av informasjon som er begrepskjennetegnet til et system. Overført til denne boka: Hva Høyesterett vektlegger i sine straffeutmålingsbegrunnelser, avhenger av de etablerte tradisjoner for tolkning av ulike rettskilder. I den grad Høyesterett avviker fra det etablerte, er de med på å bidra til endring av rettens rasjonalisering av virkeligheten. Det jussen gjør for domstolen, er at den gjør det mulig å sortere i en virkelighet, og en omverden, med et uendelig tolkningsmangfold på en ikke-tilfeldig 17 18 19

Erling Sandmo (2005): Siste ord: Høyesterett i norsk historie 1814–1965. Bind 2, Oslo: Cappelen, s. 18. Se Dag Michalsen (2006): «Høyesteretts historie som samfunnshistorie», Nytt Norsk Tidsskrift, og Anine Kierulf og Rune Slagstad (2012): «Historikernes fortellinger om jussen», Tidsskrift for Rettsvitenskap. Niklas Luhmann (1975): Legitimiation durch Verfahren, Frankfurt: Suhrkamp.

teoretiske tilnærminger til straffens legitimitet

måte. I rettssalen møter dommerne en rekke enkeltskjebner. Ikke alt ved dem er interessant, kun det rettslig relevante. Hva som er relevant, avgjøres av domstolen gjennom juridisk trening. Det er denne evnen til å sortere som er kjernen i differensieringen. Retten har en selvstendighet. Luhmanns forståelse av retten som et selvstendig system er grunnleggende for mine fortolkninger av høyesterettsdommer. For hvis retten er differensiert, og dermed selektiv i sitt informasjonstilfang, innebærer det at en problemstilling som søker å beskrive endringer i straffeutmålingsbegrunnelsene til Høyesterett, i praksis er en studie av hvordan Høyesterett gjennom sine begrunnelser sorterer i den virkeligheten de møter gjennom straffesakene: Hvilke utsnitt av virkeligheten er det straffen begrunnes med, og hvordan kan dette sies å ha endret seg? Analysen krever med andre ord et dobbelt blikk: et blikk på hvordan endringer i rettens begreper endrer tilfanget av informasjon, og et blikk for hvordan den virkeligheten som møter Høyesterett i straffesakene, har endret seg. Det er sorteringen av en virkelighet som har endret seg, som utgjør essensen i min problemstillings sosiologiske nøkkelbegrep: legitimitet.

3. Legitimitetsbegrepet som sosiologisk fortolkningstradisjon Sosiologien som fag lever ikke opp til definisjonen av et system, men det finnes en rekke etablerte fortolkningstradisjoner, og skal mine tolkninger unngå vilkårlighet, er det nødvendig å skrive seg inn mot disse etablerte tradisjoner, for det er bare ved å forholde seg aktivt til tradisjoner at analysen blir sosiologisk meningsfull.20 I problemstillingen min spør jeg etter hvordan Høyesterett legitimerer straffeutmålingen, og hvordan det endrer seg over tid. Spørsmålsformuleringen setter legitimitet i sentrum. Jeg vil her beskrive framveksten av en bestemt måte å forstå legitimitet på, og mot den bakgrunn til slutt systematisere mitt legitimitetsbegreps viktigste komponenter.

Denne måten å forstå tradisjoner på er inspirert av Hans-Georg Gadamers kritikk av Kant, se Hans-Georg Gadamer (2010): Sannhet og metode: Grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk. Oslo: Pax.

HØYESTERETT, STRAFFEN OG TYVERIENE

I den klassiske sosiologi er begrepet om legitimitet knyttet til Max Webers herredømmesosiologi.21 Weber er en sentral teoretisk forløper og forutsetning for så vel Luhmanns analyse av domstolen som system som Habermas’ sosiologiske forståelse av retten. Hos Weber er legitimitet begrunnelser makthaver gir for sin utøvelse av tvangsmakt, og sannsynligheten for at disse begrunnelsene aksepteres av den eller de som ligger under for tvangsmakten. I sin moderne form er tvangsmakten begrunnet med formelle lover og regler forvaltet av et byråkrati. De maktformer som finner sine begrunnelser i formelle lover og regler, begrepsfester Weber som legalt herredømme. Når Høyesterett gjennom sine begrunnelser ikler relasjonen mellom strafferetten og sivilsamfunnet en juridisk språkdrakt, ligger det i Webers forståelse av herredømme en bestemt maktrelasjon til grunn for dommen, der domstolen begrunner sin makt overfor den tiltalte og borgeren generelt. Webers legitimitetsforståelse, slik herredømmesosiologien formidler den, uttrykker et direkte underordningsforhold der statens representanter besitter makten og borgeren aksepterer underordningen – eller ikke. Innen systemteorien, derimot, er legitimitet mer et tilfelle av kommunikasjon mellom ulike systemer enn direkte underordning. I Luhmanns analyse er rettsvesenets legitimitet knyttet til hvorvidt rettssystemet evner å ta opp i seg informasjon utenfor retten selv på en strukturert måte.22 Struktureringen av informasjonen gjør det mulig for domstolen å komme til en avgjørelse. Men et strukturert informasjonstilfang må også skje på en måte som ivaretar rettssystemets behov for åpenhet i møte med virkelighetens endringer og fordringer. Imøtekommes ikke dette behovet for åpenhet, forvitrer rettens legitimitet. Hvis prosessen blir for stivbent, eller av andre grunner ikke evner å reagere adekvat på de saker som kommer inn for retten, får retten et legitimitetsproblem. Åpnes retten derimot opp for mye mot sivilsamfunnets mangfold, vil systemet overbelastes. Legitimiteten til domstolen hos Luhmann er balansegangen mellom strukturering av tolkningsmangfold og tilstrekkelig åpenhet for de behov og de endringer som formidles inn i domstolen gjennom rettssaken. Analysen i denne boka beskriver framveksten av domstolens handlingsrom 21

Jf. Max Weber (1968): Economy and society: Volume 2, Berkeley: University of California press, Jürgen Habermas (1998): Faktizität und Geltung, Frankfurt: Suhrkamp, og Niklas Luhmann (1999): Ausdifferenzierung des Rechts, Frankfurt: Suhrkamp. Det finnes også en rik amerikansk liberal tradisjon viet de juridiske begrunnelsers legitimitet, men denne tradisjonen er hovedsakelig normativt orientert. I motsetning til den tyske tradisjonen har den en svakere sosiologisk komponent, se f.eks. John Rawls (2005): Political Liberalism, Columbia: Columbia University Press. Om forholdet mellom amerikansk og kontinental rettssosiologisk teori, se Mathieu Deflem (2008): Sociology of law: Visions of a Scolary tradition, Cambridge University Press. Utlegningen av Luhmann bygger på Niklas Luhmann (1975): Legitimation durch verfahren, Frankfurt: Suhrkamp.

teoretiske tilnærminger til straffens legitimitet

i straffeutmålingsspørsmålet, og hvordan det forvaltes på 1950-tallet og i dag med hensyn til straffeutmålingen. Men min analyse er først og fremst av domstolens handlingsrom, ikke sivilsamfunnets toleranse for det. Det er rettens rasjonalitetsproblem som er navet i min fortelling. For å analysere hvordan den materielle og formelle rasjonalisering foregår innenfor domstolens handlingsrom, anvender jeg et begrep om interesse. Et interessebegrep igjen forankret i Webers syn på domstolen, men der jeg også knytter dette interessebegrepet til Habermas’ historiske og sosiologiske beskrivelser av retten. I Webers analyse av domstolen under sosialstatens framvekst er det legale herredømme knyttet til interesseavveininger i møte med industrisamfunnets tiltagende og systematiske ulikheter. Weber selv gjorde dette til en irrasjonell avveining for domstolen. I den grad domstolen åpnet opp for å ta utstrakte hensyn til sosial ulikhet i sine domsavsigelser, innebar det ifølge ham at retten ble mindre internt konsistent, og mer basert på følelser enn fornuft. Men Weber påpekte samtidig at den rene formelle rett aldri ville være i de eiendomsløse massers interesse.23 Denne siste kommentaren gjør det rimelig å knytte domstolens avveininger an til Webers begrep om livssjanser.24 Det ligger til sosiologiens empirisk godt dokumenterte innsikter at goder og byrder i et samfunn er ulikt fordelt, og disse ulikhetene lar seg sortere etter klassemønster.25 De ulike utgangspunktene gir videre ulike muligheter i livet – ulike livssjanser. En interesseavveining for domstolen er i min sammenheng en avveining som søker å ta hensyn til disse ulikhetene i livssjanser som tiltalte har i en straffesak når straffen skal begrunnes. I praksis vil det for eksempel si at to unge menn som er skyldige i tyveri, får forskjellig straff fordi den ene kommer fra et vel møblert og borgerlig hjem og den andre er en gategutt. Borgerskapets sønn får en betinget dom, dvs. han slipper å sone, gategutten blir dømt til ubetinget fengsel. I begge disse dommene kan straffen begrunnes med individets og samfunnets interesser, for dommen er ment å bidra til å unngå mer kriminalitet.26 I sin Borgerlig offentlighet bygger Habermas videre på Webers framstilling av sosialstatens gjennombrudd, og beskriver tiltagende materiell rasjonalisering av retten fra slutten av 1800-tallet.27 Habermas beskriver et syn på loven som 23 24 25 26 27

Max Weber (1971): Makt og byråkrati, Oslo: Gyldendal, s. 133. Max Weber (1978): Economy and society, Berkeley: California University Press, s. 927. Se f.eks. Mike Savage (2015): Social class in the 21th Century, Milton Keyes: Pelican Books. Eksempelet er stilisert. Jürgen Habermas (1971), ibid., s. 146 f. Beskrivelsen Habermas gir, er bl.a. bygd rundt forvaltningsrettsjuristen Ernst Forsthoff. Det faller utenfor denne boka, men det er mulig å vise linjer mellom Webers beskrivelse, Forsthoff, og senere Habermas. Den videre Habermas utlegningen er min tolkning den beskrivelsen Habermas gir. En tolkning jeg knytter til norsk strafferettshistorie.

HØYESTERETT, STRAFFEN OG TYVERIENE

fra sent 1700-tall og utover på 1800-tallet var preget av en tanke om at loven skulle være allmenn. Denne ideen om allmennhet er i Habermas’ utlegning nært knyttet til Kants og Hegels ulike rettsfilosofier. Habermas skriver ikke om strafferetten, men overført til strafferetten innebærer det at de absolutte straffeteorier står i sentrum når straffen skal begrunnes. Kort fortalt er absolutte straffeteorier de teorier som begrunner straffen med rettferdighet: Straffen skal speile den urett som er blitt begått. Moderne, absolutte straffeteorier kjennetegnes også av et krav om allmenngyldighet; straffen skal uttrykke en rettferdighet som ivaretar det enkelte individ – borgeren – som en allmenn størrelse.28 Hvordan dette gjøres, finnes det en rekke ulike versjoner av innenfor de absolutte straffeteorier. Det viktigste i denne sammenhengen er at ideen om den allmenne borger som utgangspunkt for begrunnelse for straffen skilte seg fra de føydale samfunn i Europa, der straffens begrunnelser tok høyde for ulik standstilhørighet når straffen skulle idømmes. De første moderne strafferettskoder i Europa var preget av en kombinasjon av absolutte straffeteorier og allmennprevensjon.29 Allmennprevensjon som straffebegrunnelse betyr at en straffer lovbryteren for at andre skal la være å begå lovbrudd. Framfor rettferdighet er således allmennprevensjonen instrumentell i sin karakter. Allmennprevensjons instrumentalisme uttrykkes ved at en begrunner straffen med den generelle og allmenne lovlydighet i samfunnet. I Habermas’ tolkning er det kravet til allmennhet, som ligger innbakt i de absolutte straffeteoriers begrep om rettferdighet, som er det sentrale i den liberale lovideologi. Problemet med kravet til allmennhet og rettferdighet var, ifølge Habermas generelt, at kravet om allmenngyldighet var et krav som med de tiltagende samfunnsendringer på slutten av 1800-tallet stadig mer kun tok en formell karakter. I virkeligheten rammet lover formulert som allmenne ulikt etter klassetilhørighet. For å bevare sitt allmenne preg måtte derfor lovene, og tolkningen av dem, holde samfunnets systematiske ulikheter utenfor. Retten måtte, med mitt begrepsapparat her, motsette seg materiell rasjonalisering. Konsekvensen var at samfunnets ulikheter ble noe privat; det tilhørte ikke lovens offentlighet. Loven som et allmenngyldig uttrykk ble dermed et formelt skinn. Det allmenngyldige ved lovene ble en ideologi som påberopte seg rettferdighet og evnen til å ivareta alles interesser, men som i realiteten kun speilet bestemte segmenter av befolkningen og deres livssituasjon. Mot slutten av 1800-tallet var ifølge Habermas denne formen for formelt skinn ikke lenger mulig å opprettholde. Samfunnets systematiske ulikheter 28 29

Generelt om radikaliteten til ideen om den allmenne borgeren, se François Furet (1981): «The French Revolution is over», i Interpreting the French Revolutuion, Cambridge Univeristy Press. Utdypende, se kapittel 3.

teoretiske tilnærminger til straffens legitimitet

var blitt for iøynefallende til å være troverdig; noe måtte gjøres. Med den unge Karl Marx’ språk overført til strafferetten, kan vi si at spennet mellom borgeren som et strafferettslig subjekt og mennesket i alle dets ulikheter og fasonger hadde blitt for stort.30 Etableringen av individualprevensjonen som en sentral straffebegrunnelse i straffeloven av 1902 markerer Habermas utviklingshistorie i strafferetten i Norge: Individualprevensjonen var et svar på at noe måtte gjøres med strafferetten i møte med den tiltagende industrialiseringen av det norske samfunnet.31 Individualprevensjon som straffebegrunnelse innebærer at straffen begrunnes med at lovbryteren selv skal bli lovlydig av å bli straffet. Individualprevensjonen er som allmennprevensjonen av instrumentell karakter, men her er det altså ikke befolkningen generelt, men lovbryteren som står i sentrum for straffens begrunnelser. Individualprevensjon bryter med kravet til allmennhet fordi det innebærer at straffeutmålingen må tilpasses den enkelte lovbryters livssituasjon. Individualprevensjon uttrykker dermed nettopp i sin konsekvens en tilpasning til samfunnets sosiale ulikheter. Individualprevensjonens moderne gjennombrudd i 1902 kan tolkes som en materiell rasjonalisering av straffen. Etableringen av den moderne individualprevensjon i 1902-loven forsterket instrumentalismen som verdi for strafferetten generelt. På et teoretisk og politisk plan har styrkingen av instrumentalisme og individualprevensjonen konsekvenser også utover kravet til allmennhet hvis den settes opp mot ideer om en liberal strafferett. Innenfor en liberal ramme skilles det skarpt mellom hva som er et offentlig, og hva som er et privat anliggende, og hva som er den offentlige, og hva som er den private sfære.32 Istedenfor det skarpe skille mellom offentlig og privat ser en, fortsatt ifølge Habermas, på slutten av 1800-tallet i Europa generelt framveksten av en «politisert sosialsfære» som på ulike måter søker å ta opp i seg og påvirke samfunnets reelle ulikheter.33 Med begrepet «politisert sosialsfære» peker Habermas på at staten begynner å gripe inn i samfunnsområder som tidligere har vært ansett som et privat anliggende. Begrepet «sosialsfære» innebærer dermed at den opprinnelige borgerlige ideologi og dens begrep om et beskyttet privat rom utfordres og brytes ned. Istedenfor en privatsfære vokser det fram det Habermas kaller en intimsfære. Innen liberal tenkning var den private sfære tiltenkt en rekke samfunnsfunksjoner. Familien skulle være samfunnets primære sosialiserende arena. Nå, med den politiserte sosialsfære, 30 31 32

Se Karl Marx (1975/1843): «On the Jewish Question», i Karl Marx: Early Writings, London: Penguin Classics. Jf. Flaatten 2014a, ibid. For en klassisk utlegning av den liberale lovideologi, se Carl Schmitt (2008/1928): Constitutional theory, Durham: Duke University Press, s. 167 f. Se kapittel 3 i denne boka for en rettshistorisk beskrivelse av forholdet mellom den liberale ideologi og norsk strafferett, jf. også Flaatten 2014b, ibid. Habermas 1971.

HØYESTERETT, STRAFFEN OG TYVERIENE

ble familien tappet for sine elementære tradisjons- og orienteringsfunksjoner gjennom tiltagende grad av institusjonelle oppdragelses-, verge- og omsorgsfunksjoner.34 Privatsfæren ble redusert til en intimsfære. Denne sistnevnte utvikling ser vi også tydelig i individualprevensjonen.35 Individualprevensjonen som begrunnelse for straff vokste fram parallelt med institusjoner myntet på oppdragende virksomhet, som for eksempel det moderne fengsel, tvangsarbeid for løsgjengere og sinnssykehusene. Gjennom individualprevensjonen ble disse institusjonene knyttet til strafferettens reaksjonsapparat. Framveksten av den politiserte sosialsfære og den tilstøtende og mer begrensede intimsfære kan fortolkes som strafferettens svar på det rasjonalitetsproblemet som vokste fram med tiltagende urbanisering og industrialisering av samfunnet. En konsekvens av denne rasjonaliseringen er at de liberale begrepene om det offentlige og det private ikke lenger beskriver samfunnet på noen god måte. De statsbærende embetsmennene i Norge møtte industrialiseringen og urbaniseringen med å forsøke aktivt å forme og understøtte samfunnets livsformer inn i en ny tid. Embetsmennene gjorde samfunnet til et «pedagogisk rom».36 Den sosialsfæren Habermas beskriver framveksten av, er dominerende innen 1950-tallets strafferett, og framfor begrepene «offentlig» og «privat» vil jeg gjennomgående anvende Habermas’ begreper «sosialsfære» og «intimsfære» i tolkningen av høyesterettsdommene som blir presentert i denne boka. Dette er, som min Habermas-tolkning viser, ikke et vilkårlig valgt begrepsapparat, og jeg vil konkret beskrive hvordan denne sosialsfæren vokser fram på strafferettens område for Høyesterett i Norge.37 I kapitlene viet analyser av høyesterettsdommer vil jeg mot denne bakgrunn vise hvordan straffens begrunnelser, som allmennprevensjon og individualprevensjon, benyttes for å løse strafferettens rasjonalitetsproblem i konkrete straffesaker, og hvordan disse løsningene innebærer ulike interesseavveininger i et samfunn preget av en politisert sosialsfære. Diagnosen Habermas gir av rettens utvikling som en overgang til den politiserte sosialsfære, finner en igjen i det mye senere verket Faktizität und Geltung der Habermas søker å berede grunnen for en liberal rett for vår egen tid.38 Det er to forskjellige typer onder som står mot hverandre: på den ene siden en formell likhet som legger til rette for materiell urettferdighet ved ikke å ta hensyn til samfunnets ulikheter; på den andre siden en materiell rettferdighet som legger til rette for paternalisme. Paternalismen kommer for eksempel

34 35 36 37 38

Habermas, ibid. Utdypende, se kapittel 3. Rune Slagstad (1998): De nasjonale strateger, Oslo: Pax. Se kapittel 3. Jürgen Habermas (1998): Faktizität und Geltung, Frankfurt: Suhrkamp, s. 468 f.

teoretiske tilnærminger til straffens legitimitet

til uttrykk i arbeidsskoledommene på 50-tallet.39 I disse dommene begrunnes oppholdet på arbeidsskole med en nødvendig oppdragelse som også er i guttenes egen interesse; de skal lære å arbeide. Guttene selv opplevde nok neppe det som sin egeninteresse, særlig hvis alternativet var en betinget dom. Paternalismens problem kan beskrives som den liberale strafferettens sosiologiske dilemma: Hvis en skal unngå paternalisme, må strafferetten akseptere at borgere i samfunnet kun følger loven av strategiske grunner, men samfunnet går i oppløsning hvis det ikke finnes et minimum av tilslutning til strafferettens normer blant samfunnets borgere.40 Den liberale strafferettens sosiologiske problem er en underliggende problemstilling gjennom de ulike kapitlene. I beskrivelsene ovenfor har jeg latt Max Weber, Niklas Luhmann og Jürgen Habermas gå i takt. Og det finnes tydelige forbindelser mellom de tre, men også store uenigheter. Min anvendelse er empirisk orientert mer enn den er systematisk og teoretisk drevet. Jeg søker således ikke å ta stilling til uenigheter dem imellom, men bruker og videreutvikler begrepene deres i møte med egen empiri. Mitt bidrag til teorien er med andre ord verken systematisk eller normativ, men empirisk. De sentrale begrepene for min legitimitetsforståelse er – for å oppsummere – formell og materiell rasjonalisering, system og kommunikasjon, rettens rasjonalitetsproblem og den politiserte sosialsfære og intimsfære. Slik det er vist ovenfor, er dette begreper som henger tett sammen med en bestemt rettshistorisk utviklingshistorie som med blikket festet på domstolen og strafferetten vokste ut av en felleseuropeisk forståelseshorisont. Jeg vil i boka beskrive denne utviklingen med Høyesterett som utgangspunkt, og noen konsekvenser den har hatt og har. Mitt forsøk er å bringe de mer overordnede samfunnsteorier nærmer en empirisk virkelighet: norsk Høyesterett som straffedomstol. Det neste – og dette kapittelets siste – spørsmål er hvordan min tilnærming står i forhold til andre tilnærminger og analyser av Høyesterett.

4. De etablerte fortolkningstradisjonene i synet på strafferetten og Høyesterett Den rettssosiologiske og kriminologiske forskning på strafferetten har i Norge all hovedsak tatt utgangspunktet i sivilsamfunnets strukturer og forståelsesformer,

39 40

Om arbeidsskoledommene, se kapittel 6. Om den moderne rettsstats liberale dilemma, se Jürgen Habermas (1996): Between facts and norms, Cambridge: Polity Press, s. 27.

HØYESTERETT, STRAFFEN OG TYVERIENE

for så å la sivilsamfunnet fungere som utgangspunkt for kritikk.41 Dette er et trekk ved rettssosiologien som ikke bare gjelder Norge, men som også har preget den internasjonale forskingslitteraturen, ofte under betegnelsen «Critical legal studies».42 Den empiriske kritikken har således båret i seg en skarp dualisme mellom rett og samfunn, en dualisme som har gitt kritikken to hovedspor: 1. Straffen virker ikke slik den hevder at den gjør.43 2. Den juridiske virkelighetsforståelse er for snever og for rigid til å gi meningsfulle beskrivelser av sosialt liv. Dette gjør den uegnet til problemløsning.44 Det å forsøke å gi en sosiologisk fortolkning av straffens juridiske begrunnelser utover denne kritikken har det derimot vært lite av i norsk sammenheng. Her skiller norsk rettssosiologi og kriminologi seg fra internasjonal kriminologi. Sistnevnte har utviklet en etter hvert sterk interesse for domstolens straffeutmålingspraksis.45 Kriminologen Katja Franko er et norsk unntak, men hennes studie av straffeutmåling i domstolen er en studie av amerikanske forhold.46 Nils Christies bok Pinens begrensning bør også nevnes, men også den har et internasjonalt nedslagsfelt med særlig blikk for USA.47 Man har fra norsk sosiologis hold ikke vært særlig interessert i hvordan strafferettens begrunnelser brukes i den norske domstolen og hva de betyr der. Det er rett og slett et generelt fravær av analyser av domstolen, og særlig Høyesterett, men ett sentralt unntak finnes: Vilhelm Aubert.48 I sin siste bok vier Aubert et helt kapittel til den juridiske erkjennelse. Aubert hadde også en eksplisitt historisk interesse der han brukte historiske utviklingsprosesser for å tydeliggjøre og analysere forholdet mellom rett og samfunn. Aubert var derimot mindre interessert i domstolen. Denne forskjellen skyldes

42 43 44 45 46 47 48

Det må nevnes at den mer juridisk forankrede rettssosiologi har vist en helt annen type interesse for det som er blitt kalt den juristskapte virkelighet, jf. Hans Petter Graver (1986): Den juristskapte virkelighet, Oslo: Tano. Se også Torstein Eckhoff og Nils Kristian Sundby (1991): Rettssystemer – systemteoretisk innføring i rettsfilosofien, Oslo: Tano, og Inger-Johanne Sand (2008): «The Interaction of Society, Politics and Law: The Legal and Communicative Theories of Habermas, Luhmann and Teubner», i: Scandinavian Studies in Law. I tillegg bør nevnes Understanding Law in Society: Developments in Socio-legal Studies (2011), Knut Papendorf, Stefan Machura og Kristian Andenæs (red.), Berlin: Lit Verlag. For en innføring i de rettssosiologiske tradisjoner se Mathieu Deflem (2008): Sociology of Law – Visions of a Scholarly Tradition, Cambridge: Cambridge University Press. Thomas Mathiesen (2007): Kan fengselet forsvares, Oslo: Pax. Nils Christie (1977) er en hovedeksponent for dette syn, jf. «Conflict as property», British journal of Criminology. Se f.eks. Michael Tonry (1999): Sentencing matters, Oxford: Oxford University Press. Katja Franko Aas (2005): Sentencing in the Age of Information: From Faust to Macintosh, New York: Glasshouse Publishing. Nils Christie (1982a): Pinens begrensning, Oslo: Universitetsforlaget. Se f.eks. Vilhelm Aubert (1954): Om straffens sosiale funksjon, Oslo: Universitetsforlaget, og Vilhelm Aubert (1989): Continuity and Development in Law and Society, Oslo: Universitetsforlaget.

teoretiske tilnærminger til straffens legitimitet

i all hovedsak historisk utvikling. Aubert var arbeiderpartistatens opposisjonelle rettssosiolog, og i sin samtid så han og analyserte trekk som pekte mot en stadig mer svekket domstol, kontra en voksende forvaltning.49 I dag vet en at hans antagelse om domstolen skulle snu. Det finnes også en sentral teoretisk forskjell mellom Auberts og min tilnærming. Med utgangspunkt i særlig de to tyske juristene og sosiologene Otto Kirchheimer og Georg Rusche skrev Aubert seg inn i etterkrigstidens amerikanske sosiologi og den funksjonalistiske tradisjon. Funksjonalismen er særlig tydelig i tekstene til Aubert fra 1950-tallet. Etterkrigstidens tyske sosialteoretiske og rettssosiologiske tradisjon, slik den kommer til uttrykk for eksempel hos Habermas og Luhmann, er på ingen måte uberørt av amerikansk funksjonalisme og sosiologi, tvert imot, men innarbeidningen av de amerikanske forskningstradisjonene fikk et annet uttrykk enn i norsk rettssosiologi. Der særlig den tidlige Aubert orienterte seg mot funksjonsbegrepet, orienterer jeg meg mot legitimitet og kommunikasjonsbegrepet. Min orientering mot utviklingen over tid gjør at jeg på mange måter ligger nærmere elementer i den historiske tilnærmingen til Høyesterett enn den samfunnsvitenskapelige. Studier av Høyesterett har i etterkrigstida sin rot i den klassiske debatten mellom Jens Arup Seip og Johs. Andenæs, der nettopp synet på rettens selvstendighet er et underliggende premiss.50 Seip så Høyesterett primært som en politisk institusjon der maktens elite forkledde sine interesser i jussens språkdrakt. Dette var en analyse som fikk strafferettens dominerende skikkelse i etterkrigstiden, Andenæs, til å forsvare retten og dermed Høyesteretts selvstendighet. Debatten om den politiske Høyesterett har på ny fått aktualitet i dag gjennom en debatt mellom historikere, statsvitere og jurister.51 Debatten forholder jeg meg aktivt til gjennom mine analyser når jeg diskuterer mine fortolkninger opp mot det som innen amerikansk statsvitenskap går under navnet «attitudinal approaches» og «institutional approaches» i studier av den amerikanske høyesterett.52 Felles for holdningstilnærmingene og de institusjonelle tilnærmingene til Høyesterett er at de på ulike måter forstår høyesterettsdommer med utgangspunkt i dommernes politiske motiver. Når jeg 49 50 51

Vilhelm Aubert (1989), ibid. Johs. Andenæs (1965): «Høyesterett som politisk organ», Lov og rett, Oslo, Universitetsforlaget, nr. 1, s. 22–43, og Jens Arup Seip (1965): «Jus og politikk», Lov og rett, Oslo, Universitetsforlaget, s. 1–21. Se f.eks. Grendstad, Gunnar, William R. Schaffer og Eric N. Waltenburg (2010): «Revealed Preferences of Norwegian Supreme Court Justices» i Tidsskrift for rettsvitenskap 123. Artikkelen var starten på en lang og pågående debatt. Mer om denne debaten følger i kap. 4. Se f.eks. Epstein, Lee og Jack Knight (1998): Choices Justices Make, Washington: C.Q. Press.

HØYESTERETT, STRAFFEN OG TYVERIENE

har ansett disse statsvitenskapelige tilnærmingene særlig relevant å diskutere, er det nettopp fordi perspektivene nylig er blitt anvendt på norsk Høyesterett.53 Innen den historiske tradisjonen er inspirasjonen til min mer tyske inngang tettest på historiker og sosiolog Rune Slagstads Rett og politikk – et liberalt tema med variasjoner.54 Denne avhandlingen kjennetegnes ved å plassere norsk rettshistorie i lys av prinsipielle dilemmaer hentet fra tysk sosialteori. Hos Slagstad er det statsretten som er i fokus, og strafferetten tematiseres ikke, men Slagstad åpnet for meg en ny måte å nærme seg straffen på. Også høyesterettshistoriker Nils Rune Langeland har eksplisitt trukket fram de tyske teoritradisjoner i synet på rettsstaten.55 Denne boka skriver seg inn i denne tradisjonen, men da som et rettssosiologisk bidrag. Ved siden av samfunnsvitenskapen og historiefaget er selvfølgelig rettsvitenskapen en aktør i behandlingen av Høyesterett. Her finnes også tradisjoner som slekter på min forståelse av legitimitet som et kommunikativt forhold. «Bergensskolen», representert ved Jan Fridthjof Bernt og David R. Doublet, er et eksempel.56 I deres arbeider inkorporeres innsikter fra f.eks. Habermas. Fra Bergen må også nevnes den i dag sentrale strafferettsjuristen Jørn R.T. Jacobsen. Jacobsen trekker tungt på tysk strafferettsteori, og har et forfatterskap med verdimessige og tematiske linjer til Habermas.57 Til forskjell fra disse forfattere er ikke mitt siktemål å utvikle rettskildelæren, eller strafferettsdogmatikken. Jeg pretenderer ikke å utvikle rettssystemets etablering av gyldige slutninger. Forskjellen ligger i det vitenskapsteoretiske skillet mellom system og tradisjon trukket ovenfor. Denne boka representerer en måte å forstå Høyesterett på, forankret i en bestemt sosiologisk tradisjon. Hvordan rettssystemets aktører forholder seg til det, er utenfor min makt. To andre forfattere som bør nevnes eksplisitt til slutt er Anine Kierulf og Jørn Øyrehagen Sunde. Kierulf viser i sin studie av domstolens prøvingsrett hvordan legitimitet kan forstås med utgangspunkt i begrepene input og output. Input viser til på hvilket grunnlag avgjørelsene tas, og output hvilke samfunnskonsekvenser de får.58 Anvender jeg Kierulfs legitimitetsbegrep, kan en si at der de 53 54 55 56 57 58

Grendstad, Schaffe og Waltenburg, ibid. Rune Slagstad (1987): Rett og politikk – et liberalt tema med variasjoner, Oslo: Universitetsforlaget. Nils Rune Langeland (2013): «Forfatningssuverenitet. Den norske forfatningsutviklinga sett i lys av Carl Schmitts teori om unntakstilstand», i: Unntakstilstand og forfatning, Oslo: Pax. Jan Fridthjof Bernt og David R. Doublet (1998): Vitenskapsfilosofi for jurister: en innføring, Bergen: Fagbokforlaget. Jørn R.T. Jacobsen (2009): Fragment til forståing av den rettsstatlege strafferetten, Bergen: Fagbokforlaget. Anine Kierulf (2014): Taking Judicial Review Seriously – the Case of Norway, Universitet i Oslo.

teoretiske tilnærminger til straffens legitimitet

samfunnsvitenskapelige studier tradisjonelt har vektlagt output-dimensjonen ved straffens legitimitet, så vektlegger denne boka input-siden. Jeg spør etter hva slags type hensyn Høyesterett tar når de begrunner dommene sine, og hvordan det har endret seg. Jeg forsøker derimot ikke å si noe om hvordan straffen virker i det sivile samfunn. Kierulfs tilnærming har i et slik perspektiv tydelige paralleller til min, men tema og hensikt er noe annerledes. Hun tar for seg prøvingsretten til Høyesterett og menneskerettighetene og vurderer dem i lys av legitimitetens input- og output-dimensjoner. Jeg skriver om straffeutmålingsbegrunnelser. Hos Kierulf er også den amerikanske liberale tradisjonen utførlig behandlet. Jeg har holdt denne tradisjonen utenfor; dette er særlig begrunnet i mitt ikke-normative formål. Jørn Øyrehagens Sundes Høgsteretts historie er en bredt anlagt studie av Høyesterett, der Høyesteretts historie de siste 50 år beskrives.59 Det er en rekke likhetstrekk mellom Sunde og denne boka – de ble også skrevet parallelt i tid. Først og fremst står jeg i gjeld til skillet mellom den konfliktløsende og den rettsskapende Høyesterett, som Sunde bruker til å beskrive de store endringene som har funnet sted de siste 50 årene. Sundes analyse er viktig for en rekke av mine tolkninger av Høyesteretts utvikling. Både Kierulf og Sundes analyse er, som min, rettshistoriske i sin orientering. Foruten den allerede nevnte statsvitenskapelige litteraturen orientert mot amerikansk Høyesterett finnes også en kriminologisk litteratur om straffeutmåling. Denne litteraturen er særlig orientert mot amerikanske forhold, og da spesielt fenomenet «sentencing tables».60 «Sentencing tables» er en skjematisering av straffeutmålingen, der domstolen ikke lenger er den som utmåler straffen. Den er på forhånd gitt av lovgiver. Innføringen av «sentencing tables» var et brudd med den moderne straffeutmålingen der domstolen hadde et stort handlingsrom i straffeutmålingsspørsmålet.61 En annen stor internasjonal litteratur er viet overgangen til en ny straffebegrunnelse etter 1970. Et karakteristisk trekk ved straffeteoriene etter 1970-tallet i Vesten var en bevegelse mot rettferdig gjengjeldelse («just desert») som

59 60

Jørn Øyrehagen Sunde (2015): Høgsteretts historie, 1965–2015, Bergen: Fagbokforlaget. Se også Sverre Flaatten (2016): «Jørn Øyrehagen Sundes Høgsteretts historie, 1965–2015», Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 1 2016. En god inngang til denne litteraturen finner en i Michael Tonry (1996): Sentencing Matters, i Oxford University Press. Tidlig ute med å problematisere denne tematikken var Nils Christie (1982): Pinens begrensning, Oslo: Universitetsforlaget, se for en nyere og teoretisk tilnærming Katja Franko Aas, ibid. Jf. kapittel 3.

HØYESTERETT, STRAFFEN OG TYVERIENE

straffebegrunnelse.62 Rettferdig gjengjeldelse som eksplisitt begrunnelse har utgjort et markant brudd på tradisjonen i etterkrigstidens strafferettsdomstol i vestlige land, og generert en stor internasjonal litteratur. Sist, men ikke minst er den litteraturen som ofte går under betegnelsen «Punishment and Society». Denne litteraturen fokuserer særlig på sivilsamfunnet og hvordan endringer i samfunnet de siste 60 årene har preget straffen. I motsetning til de mer klassiske effektstudiene der en empirisk har sett på hvordan straffen fungerer, er «Punishment and Society»-litteraturen ofte orientert mot mer generelle samfunnsendringer, men den har i liten grad innarbeidet det doble blikk jeg har argumentert for at er nødvendig for å forstå straffen og domstolen.63 «Punishment and Society» har hatt en teoriutviklende orientering. David Garland, som er den mest toneangivende innen dette forskningsfeltet, vil bli brukt og kommentert i denne boka.64 «Sentencing tables» er ikke blitt innført i Norge, og rettferdig gjengjeldelse står mye svakere i norsk rett i dag enn i andre vestlige land. Historien jeg vil fortelle om Høyesterett som straffeutmålingsdomstol, er også historien om hvorfor Norge ikke har fulgt utviklingen i de angloamerikanske landene i retning «sentencing tables» og rettferdig gjengjeldelse. På denne måten kan boka også leses som en kommentar til «Punishment and Society»-litteraturen, en litteratur som har vist mindre interesse for rettens egenart og domstolens betydning og rolle.

63 64

En moderne klassiker er her Andrew von Hirsch (1976): Doing Justice, New York: Hill & Wang. I nordisk sammenheng er det særlig Nils Jareborg som har gjort seg bemerket i denne sammenheng, se Nils Jareborg (2002): Scraps of penal theory, Philadelphia: Coronet Books Inc. Tidsskriftet Punishment and Society er denne forskningens hovedorgan. Initiativtager og arkitekt var David Garland, og hans bok Punishment and Society: A study in social theory (1990), Oxford: Clarendon press, er en moderne klassiker. Garland (1990), ibid.

Sverre Flaatten

Hvordan begrunner Høyesterett straffen i tyverisaker? Og hvordan har

Sverre Flaatten har en ph.d. i kriminologi og rettssosiologi fra Universitetet i Oslo og

Høyesterett, straffen og tyveriene Straffeutmålingsbegrunnelser i etterkrigstiden

samfunnsendringene? I så fall på hvilken måte? Dette er spørsmålene

ISBN 978-82-450-1898-1

,!7II2E5-abijib!

Høyesterett, straffen og tyveriene Straffeutmålingsbegrunnelser i etterkrigstiden

som søkes besvart.

Sverre Flaatten

er førsteamanuensis ved Politihøgskolen i Oslo. Hans primære forskningsinteresser er straff, politi, domstol, makt og ulike former for vinningslovbrudd.