Velferdsteknologi i praksis av Sigrid Nakrem, Marikken Høiseth og Jóhannes B. Sigurdjónsson (red.)

Innhold

Kapittel 5

Hvorfor er det motstand mot innføring av velferdsteknologi? ....................

det en motsetning mellom teknologi og omsorg?......................................

Forord

Med denne 2. utgaven av boken Velferdsteknologi i praksis ønsker vi å vise bredden og mangfoldet på velferdsteknologifeltet, samt utfordringer som kan oppstå i et felt som krever samarbeid på tvers av fag og organisasjoner. De temaene og fagområdene som presenteres, er ikke uttømmende, men viser noen sentrale emner som det er viktig å få belyst når det gjelder velferdsteknologi i helse-, omsorgs- og velferdstjenestene i kommunene.

Mottakerne av slike kommunale tjenester kalles i mange sammenhenger brukere. Likevel har vi i denne boken også kalt tjenestemottakeren en pasient eller helt enkelt en person som tilbys velferdsteknologi som en del av tjenesten. Brukere i denne sammenhengen kan også være alle som bruker teknologien, det være seg pasienter, pårørende eller helsepersonell. Dette brukerbegrepet er ikke problematisert ytterligere i boken, og i hvert kapittel har forfatteren valgt sin egen tolkning av begrepene bruker og pasient.

Boken har seks kapitler som er skrevet av en eller flere forfattere som har bakgrunn fra design, sosiologi, statsvitenskap, sykepleie, filosofi og ingeniørvitenskap. Boken gir først en oversikt over feltet, hva velferdsteknologi er, begrunnelse for satsingen, samt at vi kort kommer inn på de viktigste problemstillingene knyttet til implementering. Deretter kommer ett kapittel som omhandler design og innovasjon. Videre er det inkludert tre kapitler om teknologi i omsorgstjenestene og etiske utfordringer, før boken avsluttes med et kort kapittel hvor vi reflekterer over veien videre i lys av de temaene som er tatt opp tidligere. Selv om vi har organisert temaene i en bestemt rekkefølge, kan hvert enkelt kapittel leses separat med like stort utbytte.

Vårt ønske er at man etter å ha lest boken har en oversikt over hva velferdsteknologi og e-helse er, hvilke muligheter ny teknologi i helse- og omsorgstjenestene gir, og hvilke utfordringer kommunene og samfunnet kan møte i denne forbindelse. Videre håper vi at leseren vil ha tilegnet seg kunnskap som gjør det mulig å bidra til produktutvikling og prosjektgjennomføring innenfor velferdsteknologi på sin arbeidsplass.

Trondheim, mars 2024

Sigrid Nakrem, Marikken Høiseth og Jóhannes B. Sigurjónsson

Velferdsteknologi – hva, hvorfor og hvordan?

Toril J. Knutshaug Solheim og Sigrid Nakrem

Silje er sykepleier i hjemmetjenesten og kommer på jobb på kveldsvakt denne dagen. På arbeidslista står det at hun skal besøke en bruker som hun vet har installert velferdsteknologi, men hun er usikker på bruken av utstyret og har ennå ikke fått opplæring. Hun håper at alt skal være i orden, men i løpet av vakta kommer det inn en feilmelding på en av sensorene hjemme hos brukeren. Silje drar ut for å sjekke feilmeldingen, men forstår fort at hun ikke har kompetanse til å foreta feilretting. Hun forsøker å ringe en av sine kollegaer på jobb, men heller ikke denne personen har fått opplæring. Ettersom akkurat denne teknologien var sensorbasert og skulle registrere fall, setter Silje inn flere tilsyn hos brukeren frem til hun vet at reparasjon kan foretas. I matpausen senere på kvelden uttrykker Silje stor frustrasjon over teknologien, og de andre sier at det medfører mye merarbeid, det går veldig mange falske alarmer, og at de ofte føler at de mangler skikkelig opplæring. En av omsorgsarbeiderne forteller at også kona til brukeren har fortalt at hun er lei av at teknologien ikke fungerer som den skal.

Introduksjon

De fleste som jobber i helsevesenet, har både hørt og benyttet begrepet velferdsteknologi i ulike sammenhenger. Men hva innebærer dette begrepet egentlig? Velferdsteknologi anses som viktig for å løse de utfordringene helsevesenet står overfor, og samtidig som et virkemiddel for å nå målsettingen om god kvalitet i helsetjenestene. Som helsepersonell kan vi ikke distansere oss fra teknologien, og vi må derfor jobbe med teknologi på nye måter og ha mer bevissthet om teknologi. Det er viktig å henge med i utviklingen, fordi dersom ikke helsepersonell og tjenestemottakere deltar i utviklingsarbeidet, er det teknologiutviklerne og industrien som definerer hva løsningene skal være. Det er uheldig dersom løsningene ikke avspeiler helsepersonellets og brukernes faktiske behov.

I dette kapittelet vil vi først ta for oss ulike definisjoner av begrepet velferdsteknologi. Deretter vil vi gi en oversikt over hvorfor velferdsteknologi har kommet på agendaen i den senere tid, hvilke behov og samfunnsutfordringer man ser for seg kan møtes med slik teknologi, og begrunnelsene for hvorfor man er blitt mer opptatt av disse behovene og utfordringene. Til slutt vil vi gi en oversikt over hvilke forutsetninger og barrierer som kan oppstå når helsetjenesten beslutter å ta i bruk velferdsteknologi som en del av tjenestene.

Hva er velferdsteknologi?

I vid forstand er velferdsteknologi noe alle innbyggere i et land kan ta i bruk for å få det bedre. Teknologi er noe vi alle bruker i hverdagen, det har vi gjort også i tidligere tider, på alle slags nivåer og i mange sammenhenger (Nakrem og Spilker, 2014). Det er bare når vi legger til ordet velferd, at vi lurer på om dette er noe helt nytt. Vi setter sammen begrepene teknologi og velferd og ser dem i sammenheng med en av de største utfordringene vi har i helse- og velferdssektoren i kommunene i årene som kommer. Vi forventer en knapphet på ressurser samtidig som befolkningsendringer gir nye og økte behov for helse- og velferdstjenester. Teknologiutviklingen går fort. Teknologiprofessor Steven Shapin beskriver hvordan han sitter og skriver på en artikkel omgitt av teknologi som en gang har vært innovasjoner, for eksempel trådløs telefon, PC og kjøleskap, men som i dag bare er elektriske apparater som oppfattes som helt dagligdags teknologi (Søndergaard og Hasse, 2012). Shapin minner oss om at teknologi er noe vi bruker for å greie

oss bedre i hverdags- og arbeidslivet, og at vi derfor må ha en bredere forståelse av begrepet velferdsteknologi enn bare som elektroniske teknologiske innovasjoner som datamaskiner og smarttelefoner. Det at utviklingen går så fort, gjør at vi må ha helsepersonell som har kunnskap om både brukere og teknologi. Vi må vite hva teknologien både kan og ikke kan gjøre, og vi er nødt til å ha en god analytisk vurderingsevne, slik at teknologien utvikles og anvendes på brukernes premisser.

Dersom vi tenker at teknologi er et middel og velferd er å ha det bra, kan vi se for oss at alle kan bruke teknologi for å få hverdagslivet til å fungere på en enklere og bedre måte. Det kan være så enkelt som at vi setter en spiker i veggen for å henge opp et bilde, eller at vi benytter en tannpirker til å rense tennene. Oppfinnelsen av hjulet er blant de tidlige større oppfinnelsene av teknologiske hjelpemidler. I dag finnes det avanserte løsninger, for eksempel robotgressklippere og robotstøvsugere. Andre hverdagsteknologier er aktivitetsarmbånd, badevekt, tøydamper, elektrisk tannbørste, brødbakemaskin og robotvindusvasker. For personer med nedsatt syn kan teknologien kommunisere med tale slik at talen geleider deg og forteller hva du skal gjøre, og hvordan. Et godt eksempel er en liten håndholdt elektronisk enhet, ikke større enn en penn, som svaksynte og blinde kan holde opp mot skrevet tekst, og som så leser teksten høyt (Hjelpemiddeldatabasen, u.å.).

Selv om slike teknologier, som betegnes som hverdagsteknologi, bidrar til økt velferd for befolkningen, er begrepet velferdsteknologi mer knyttet til helsetjenesten, velferdsytelser og brukerbehov.

Begrepet velferdsteknologi er som nevnt sammensatt av begrepene «velferd» og «teknologi». Dette innebærer at begrepet kan knyttes til utviklingen av velferdsstatsmodellen for helse- og omsorgstjenester (Hatland mfl., 2018) og til utviklingen av teknologi i samfunnet. Velferdsteknologi som begrep ble først etablert i Danmark. Det ble tatt i bruk allerede i 2007 av den daværende helsepolitiske talsmann for Socialdemokraterne, Sophie Hæstorp Andersen, i et debattmøte arrangert av Teknologirådet, hvor teknologier innenfor eldreomsorg var tema (Fredskild, 2013). Begrepet er nå utbredt i Norge, selv om «omsorgsteknologi» eller «helseteknologi» også brukes i enkelte miljøer. I de nordiske landene er bruken av begrepet velferd godt forankret i den nordiske velferdsmodellen, som er en måte å organisere offentlig tjenesteyting på.

Den europeiske satsingen på velferdsteknologi har mange navn, og både «telecare», «telehealth», «telerehabilitation», «telenursing», «telemedicine», «e-health» og «m-health» blir anvendt (se også figur 1.3, side 24). EU har

et eget program for sin satsing på teknologi i eldreomsorgen. Dette kalles

AAL, først benyttet som forkortelse for Ambient Assisted Living, nå Active Assisted Living, som er nær knyttet til begrepet «welfare technology» (AAL programme, u.å.). Programmet har som mål å styrke eldres egenomsorg gjennom bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), samt styrke de industrielle mulighetene som ligger i utvikling av velferdsteknologi. EUs AAL-program er knyttet spesifikt opp mot den eldre delen av befolkningen, mens velferdsteknologi, slik begrepet benyttes i de nordiske landene, retter seg mot personer med nedsatt funksjonsevne, personer med kroniske sykdommer, barn i skoler og utsatte grupper i samfunnet, så vel som den eldre befolkningen. Det norske eller nordiske velferdsteknologibegrepet søker med andre ord å favne alle mulige grupper i samfunnet som kan ha nytte av teknologiske løsninger.

Den norske definisjonen av velferdsteknologi fikk vi i Hagen-utvalgets utredning Innovasjon i omsorg (NOU 2011: 11):

Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltagelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne (s. 99).

Velferdsteknologi brukes i Norge som et samlebegrep og omfatter også begreper som «helse- og omsorgsteknologi», «m-helse», «e-helse» og «telemedisin». Felles for disse begrepene er at de omhandler former for teknologi som skal gi større trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og aktivitet og sikre bedre kommunikasjon. Den teknologiske assistansen skal styrke den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og nedsatt funksjonsevne. I tillegg har satsingen på velferdsteknologi et forebyggende og helsefremmende perspektiv (Nakrem og Spilker, 2014) ved at teknologi skal kunne tas i bruk for å utsette eller forhindre nedsatt funksjonsevne.

Vi vil i det følgende presentere noen hovedkategorier innenfor velferdsteknologien og gi eksempler på bruken av disse. Det skilles ofte mellom hvor teknologien benyttes, hva teknologien gjør, og hvem de involverte partene er, og man har i de senere årene operert med følgende fire hovedkategorier (KS, 2019):

• Trygghetsskapende teknologier

• Mestringsteknologier

• Velværeteknologier

• Utrednings- og behandlingsteknologier

Trygghetsskapende teknologier

Dette er teknologier som bidrar til økt sikkerhet for brukeren, og de kan bidra til å redusere bekymringer hos de pårørende. Løsningene kan både virke på eget initiativ og kan ha teknologier som krever inngripen fra bruker. Den eldste (og mest kjente og utprøvde) velferdsteknologiske løsningen

i Norge er trygghetsalarmen (figur 1.1), en alarmknapp som brukeren kan trykke på ved behov for bistand i hjemmet. Målet er at brukeren skal føle nettopp trygghet for at man kan få hjelp når man har behov for det, uavhengig av hvor man bor, eller hvem man bor sammen med. Utfordringer med trygghetsalarmen har vært at den bare virker innendørs, at brukeren ikke bærer alarmen på kroppen og dermed er utenfor rekkevidde når behovet oppstår, eller at brukeren av ulike årsaker ikke aktiverer alarmen.

Tradisjonell trygghetsalarm forutsetter kognitiv forståelse hos brukeren, og den har vært avhengig av analoge telefonlinjer. Trygghetsalarmen er en av teknologiene som nå er utviklet videre, blant annet med overgang til digital standard og tilknytning til GPS, mobilteknologi og trådløst nettverk (Wi-Fi).

Nye funksjonsområder utprøves også, og i dag kan man få trygghetsalarm med for eksempel fallsensor.

Velferdsteknologiske løsninger for digitalt tilsyn tilbys for å øke trygghet og sikkerhet i hjemmet, både for personer som bor på institusjon, og for hjemmeboende. Hjemmetjenesten bruker i dag mye tid på tilsyn og alarmer hos tjenestemottakere som har behov for trygghet i hjemmet, og noen av de fysiske tilsynene og oppmøtene hjemme hos brukeren kan erstattes med telefon- eller videokontakt.

Andre former for trygghetsskapende teknologi kan være sensorer som varsler når dører åpnes og lukkes, for eksempel om personer med demens går ut av hoveddøren om natten. Elektroniske dørlåser (digital nøkkelboks) er et annet eksempel på en trygghetsskapende teknologi. Hjemmetjenesten kan da i stedet for å gå rundt med mange nøkler til de forskjellige dørlåsene laste ned en åpnefunksjon på den bærbare enheten hjemmetjenesten bruker. Man benytter Bluetooth-teknologi mellom mobilen og låsenheten på innsiden av døren, og tjenestemottakeren behøver derfor

Figur 1.1 Trygghet ved hjelp av mobil trygghetsalarm. Foto: Sigrid Nakrem

Trygghetsalarm tilbys gjennom såkalte «Trygghetspakker», for eksempel fra Drammen kommune (skann QR-kode). Der tilbyr de «Trygghetspakken», som inneholder trygghetsalarm, røykvarsler og digital nøkkelboks. Denne pakken innvilger kommunen til den som på grunn av sykdom eller funksjonssvikt har risiko for å falle, eller som ikke greier å tilkalle hjelp ved å bruke vanlig telefon. Mange kommuner i Norge tilbyr lignende pakker med noe ulikt innhold.

ikke en synlig nøkkelboks på utsiden av døren. Skulle man miste den håndholdte enheten, kan nøkkelen bli sperret slik at ingen andre kan låse seg inn. Ved hjelp av slike systemer kan man også få tilsendt en midlertidig nøkkel om det er behov for å besøke noen man ikke har nøkkel til. Systemet loggfører også alle besøk, slik at det er mulig å se hvem som har vært hos tjenestemottakeren, og når de har vært der. Den teknologiske løsningen med elektronisk dørlås gir dermed mulighet til utvidede funksjoner som tids- og besøksregistrering.