Kapittel 1
Finansialisering, kriser og stagnasjon 1.1 Innledning I 2007–2009 opplevde verden den største finanskrisen siden 1930-tallet. Krisen hadde sin opprinnelse i USA og Europa, der den også rammet hardest. Vi hadde også finanskriser på 80- og 90-tallet, men disse rammet primært Asia, Latin-Amerika og Russland. Land som Island, Irland og Spania stod sammen med USA på randen av en alvorlig bankkrise i 2008. Kostbare redningsaksjoner på fellesskapets regning ble iverksatt. Tross de statlige redningspakkene for finanssektoren førte kjølvannet av krisen likevel med seg høy arbeidsledighet og økte forskjeller, og flere land opplevde stor sosial nød. Dette gjaldt særlig land som iverksatte kutt- og sparepolitikk (på engelsk «austerity») i møte med krisen. Hellas var et av de landene som ble rammet hardest, og landets BNP krympet med mer enn 25 % i løpet av eurokrisens første par år. Arbeidsledigheten i landet var over 26 % på sitt verste, altså høyere enn det USA opplevde under depresjonen på 30-tallet. I det første tiåret etter krisen var verdensøkonomien fortsatt preget av svak vekst og høy arbeidsledighet, selv om flere land hadde kommet tilbake til det samlede velstandsnivået de var på i 2008 (se figur 1.1 og 1.2 for BNP-vekst siden krisen, og avvik fra potensielt BNP). Krisen, som kom overraskende på de fleste i markedene, på tilsynsmyndighetene og på akademia, avslørte svakhetene ved det finansielle systemet som hadde blitt etablert siden slutten på 70-tallet. Oppmerksomheten ble plutselig rettet mot den enorme risikooppbyggingen som hadde foregått i flere tiår, og omfattende tilfeller av uansvarlig spekulasjon, sviktende risikostyring og dårlig kreditthåndverk ble avdekket på begge sider av Atlanteren. Den 17
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 17
22.06.17 15.21
kapittel 1
140 130 120 110 100 90 80 70 60 2007
2008
2009
2010
Estland Irland
Italia
2011
2012
Frankrike Hellas
2013
2014
Tyskland Spania
2015
2016
Island Portugal
Figur 1.1 BNP for et utvalg land 2007–2016, indeksert
dominerende troen på finansmarkeder som effektive og selvstabiliserende ble for første gang på flere tiår stilt spørsmål ved, selv i ledende sentralbanker og publikasjoner som Financial Times og The Economist. Denne boka handler om hvordan vi havnet i en situasjon der finanskriser og bekymring for finansiell ustabilitet er blitt en del av hverdagen. Den setter også et navn på dagens kapitalisme, den er finansialisert. Finansialisering innebærer at finanssektoren er større og mektigere enn før, at økonomiene er langt mer forgjeldet og at kortsiktig avkastning er blitt mer dominerende som norm. Dette er en ny form for kapitalisme preget av maktforhold, institusjoner, fordelingsmønstre og forretningsmodeller som avviker sterkt fra den mer produksjonsorienterte og langsiktige kapitalismen som dominerte i perioden etter 2. verdenskrig og frem til 1980-tallet. Hvilke lærdommer har vi ervervet etter krisen, og hvor langt har vi kommet i å bygge et bedre og mer stabilt økonomisk system? Svaret vil fort avhenge av om man er av typen som tenderer til å se halvfulle eller halvtomme glass. Men det handler ikke bare om temperament eller hva slags briller vi ser på verden med. I denne boka argumenterer vi for at det globale 18
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 18
22.06.17 15.21
finansialisering, kriser og stagnasjon
5
Prosentavvik
0
–5
–10
–15 2009
2010
2011
2012
Estland Irland
2013
Frankrike Italia
Hellas
2014 Tyskland Spania
2015
2016
2017
Island Portugal
Figur 1.2 Avvik fra potensielt BNP, 2009–2017
finanssystemet fortsatt er svært ustabilt og at de nødvendige lærdommer ikke er trukket, i hvert fall ikke av de som har makt til å utforme regelverket sektoren opererer under. Den strukturelle posisjonen til finanssektoren vis-á-vis resten av økonomien er nesten uendret. Verdens største og mest systemviktige banker er ikke mindre enn de var i 2008, og i flere land var bankmarkedet enda mer konsentrert i 2016 enn det var i 2008 (se tabell 7.1 i kapittel 7). Sektoren er i de fleste land fremdeles «too big to fail», det vil si at mange av bankene ikke kan tillates å gå konkurs fordi dette kan true stabiliteten til hele finanssystemet. I praksis har det også vist seg at bankenes ledere og de delansvarlige for krisen i 2007–2009 også er «too big to jail» – det har knapt vært reist straffesaker mot ledere i finanssektoren etter krisen. Slike saker er ofte store og kompliserte, og finanseliten har gode politiske forbindelser og råd til flere og dyrere advokater enn det påtalemyndighetene kan stille opp med. Etter krisen har det blitt en trend at myndighetene satser på forlik og bøter i stedet for rettssaker. Beløpene finanssektoren tjener på å gå ut i juridiske gråsoner, eller helt over lovens grenser, er så store at bøtene eller forlikssummene nå regnes som en regulær utgift til 19
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 19
22.06.17 15.21
kapittel 1
inntektservervelse. Amerikanske banker alene har betalt mer enn 110 milliarder dollar i erstatning etter krisen, men dette ble bare sett på som «the cost of business» (Rexrode og Glazer 2016). Bare én – 1 – ledende skikkelse fra Wall Street er domfelt, selv etter avsløringen av en serie skandaler knyttet til alt fra råsalg av lån og dokumentfalsk til manipulasjon av ulike markeder. Til sammenligning ble flere tusen saker ført mot de involverte i den såkalte «savings- and loans-krisen» i USA på 80-tallet, og resultatet ble hele 839 domfellelser (Eisinger 2014; Johnston 2014). Ethvert fungerende politisk system må reagere på en finanskrise på minst to nivåer. Ett nivå gjelder reguleringer av sektoren selv, formulert med et håp og en ambisjon om at dette ikke skal skje igjen, i hvert fall ikke på samme måte som forrige gang. Tiltak på dette nivået handler om å begrense og styre risikotaging i sektoren og bygge opp et bedre vern mot finansielle tap når de oppstår. Samtidig må akutte problemer møtes. Bankene får krisepakker for ikke å trekke andre med seg utfor stupet, og realøkonomien – som vi kaller det nivået der folk arbeider med å produsere varer og ikke finansielle tjenester – må holdes i live og stimuleres. Begge disse reaksjonene blir sterkt preget av hvordan en krise tolkes – og det kommer an på hvilke økonomiske ideer som til enhver tid er dominerende, og på hvilke interesser som er representert i politiske korridorer. Det er vedtatt mange nye reguleringer av finanssektoren siden 2009, og flere av disse ser foreløpig også ut til å ha tvunget finanssektoren over i litt mindre risikabel atferd. Det har derimot ikke kommet noen mer omfattende revurdering av hvilken tilnærming man bør ha til sektoren, slik som mange eksperter har bedt om. Det er også gjort lite for å begrense finanssektorens politiske makt, nasjonalt og på det internasjonale nivå. Det å ta risiko innebærer ofte store gevinstmuligheter for finanssektoren på kort sikt, og i oppgangstider lobber bankene gjerne for retten til å spekulere med mye gjeld og lite egenkapital. Universalbanker – banker som er både investeringsbanker og sparebanker – får i mange land drive som før, til tross for forsøk på å separere disse ulike virksomhetene. Markedet for derivater – papirer som blant annet kan gjøre det mulig å tape langt mer penger enn man har investert – er fortsatt i stor grad uregulert, men markedet har krympet noe siden krisen. I Norge hadde vi et eget finanskriseutvalg (NOU 2011:1) som fremmet en rekke forslag til sterkere regulering og ikke minst 20
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 20
22.06.17 15.21
finansialisering, kriser og stagnasjon
skattlegging av finanssektoren (banker betaler per i dag ikke moms). I skrivende stund er ingen av de viktige ideene fra dette utvalget blitt omgjort til faktisk og praktisk politikk.
Krisetiltak Det andre nivået som stater må reagere på i en krise, gjelder de umiddelbare tiltakene som skal roe markedene. Da krisen ble akutt høsten 2008, fikk banker og forsikringsselskaper i de rammede landene enorme krisepakker i form av kontanthjelp og ved at stater mer eller mindre midlertidig overtok lån og andre risikable verdipapirer, og med disse også overtok risiko og ansvar. Vilkårene for denne statlige hjelpen varierte mellom land. Sam tidig ble realøkonomien stimulert gjennom offentlige tiltak og midlertidige skatteletter. Teoriene til John Maynard Keynes – den britiske økonomen som formulerte sine viktigste bidrag på bakgrunn av mellomkrigsdepresjonen – ble funnet frem igjen, og store offentlige investeringspakker ble vedtatt for å bidra til å stimulere etterspørselen i panikkslagne økonomier. I Europa ble det keynesianske vinduet derimot raskt lukket. Alt i 2010 begynte både eurosoneland og Storbritannia å praktisere omfattende kutt- og sparepolitikk, på engelsk «austerity». Noen innførte denne politikken frivillig, som Storbritannia, men for kriselandene i eurosonen var dette oftest et vilkår for kriselånene de fikk fra EU og IMF. Det offentlige hadde tømt sine kasser på å hjelpe bankene, og nå havnet plutselig velferdsstatens utgiftsside i sentrum for oppmerksomheten. Problemet var ikke lenger en uansvarlig banksektor som hadde gamblet med en garanti fra skattebetalerne, men i stedet altfor generøse statlige budsjetter, og disse måtte kuttes. Selv om mange land fulgte keynesiansk motkonjunkturpolitikk i møte med krisen, var det primært pengepolitiske virkemiddel som ble brukt. Man brukte renten og ulike likviditetstiltak i stedet for å stimulere økonomien direkte over statsbudsjettet. Man håpet å stimulere realøkonomien indirekte ved å stimulere aksje- og verdipapirmarkeder med billige lån og direkte oppkjøp av verdipapirer, en gruppe tiltak som fikk det klingende navnet Quantitative Easing (kjent som QE). QE bidro raskt til å stabilisere verdipapirmarkedene og slik bevare formuene til rike institusjoner og enkeltpersoner. Vanlige folk i mange av kriselandene var derimot avhengig 21
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 21
22.06.17 15.21
kapittel 1
av lønnsinntekt, og led derfor fremdeles i økonomier preget av høy arbeidsledighet, lønnskutt, dårligere arbeidsvilkår og lav økonomisk vekst i mange år etter krisen. At finansmarkedene tilsynelatende fungerte som de skulle, ble derfor en mager trøst for mange. Kritikken mot denne politikken ble artikulert i slagordet «banks before people». Gjeldsvekst og høyt gjeldsnivå er finansialiseringens viktigste kjennetegn. Et enkelt, men potent uttrykk for tingenes tilstand og politikkens effekter etter krisen i 2007–2009 er at verdens samlede gjeld relativt til verdi skapingen har fortsatt å vokse. Verdens samlede gjeld var 57 tusen milliarder dollar høyere i 2015 enn i 2007 (Dobbs et al. 2015). Kina har stått for halvparten av all ny kreditt i perioden 2005–2017, og representerer en stor risiko for fremtidig finansiell ustabilitet (Dawson, Etra og Rosenblum 2017). Gjeld er finanssektorens viktigste «råvare», og et av målene vi bruker for å fange finanssektorens størrelse er nettopp hvor mye gjeld en økonomi har relativt til verdiskapingen. Videre kan gjeldsvekst knyttes til sentrale mekanismer i den finansialiserte kapitalismens virkemåte, som vi kommer tilbake til i 1.4. Finansialisering bidrar til ulikhet via de enorme belønningene finanseliten henter ut, og ved at disse belønningsnormene sprer seg til næringslivs eliten for øvrig, gjerne via opsjonsordninger (Piketty 2014). Aksjemarkedets fokus på kortsiktig lønnsomhet stimulerer også til mer kostnadskutt nederst på stigen i arbeidslivet, og særlig i USA har medianlønnen stagnert selv i tiår med sterk produktivitetsvekst. Ved stigende ulikhet i de rike landene har vi kunnet observere en tendens til at middelklassen (helt eller delvis) erstatter inntektsvekst med lån. De belåner sine formuesobjekter, først og fremst boligene sine, for å kunne opprett holde forbruket sitt. Økonomien er langt på vei avhengig av dette forbruket for å vokse (Rajan 2010). I fravær av omfordeling og mer lønnsbasert kjøpekraft blir den økonomiske veksten dermed gjeldsavhengig, noe som bidrar til ustabilitet. Et beslektet trekk er at stadig mer av pengene i finanssektoren går til kjøp og videresalg av eksisterende verdipapirer (som aksjer og obligasjoner), heller enn som en tilførsel av ny kapital til realøkonomien. Sistnevnte utgjør bare om lag 15 % av aktiviteten i finanssektoren (Foroohar 2016). Når prisene på slike aktiva stiger raskt, inviterer det til spekulasjon. Flommen av penger inn i eksisterende formuesobjekter forklarer samtidig den paradoksale trenden de siste tiårene at mens verdens samlede gjeld går opp, viser investerin22
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 22
22.06.17 15.21
finansialisering, kriser og stagnasjon
ger i realkapital (det som skal gi oss vekst «i morgen») en fallende trend som prosent av kapitalmarkedene (Bezemer og Hudson 2016). Endelig bidrar billige lån og bruken av gjeld til utviklingen av verdiekstraherende/ verditappende forretningsmodeller: I en langvarig lavrenteperiode, som den de rike landene har vært inne i siden årtusenskiftet, kan investorer kjøpe et eksisterende formuesobjekt, belåne det til pipa, la være å betale avdrag og deretter betjene egenkapitalen med høy avkastning. Det man på engelsk kaller «rent-seeking» er blitt en langt mer fremtredende del av finanssektorens virksomhet i en finansialisert kapitalisme.
1.2 Finansialisering som samtidsdiagnose Til enhver tid vil ulike, gjerne økonomisk orienterte samtidsdiagnoser fremmes og til dels konkurrere med hverandre. Denne boka argumenterer for finansialisering som samtidsdiagnose, og tar til orde for å studere finanssektorens vekst og posisjon i samfunnet gjennom å bruke maktorientert politisk økonomi som teoretisk rammeverk. En slik tilnærming vil både kunne kompensere for påfallende unnlatelsessynder innenfor tradisjonelle økonomifaglige tilnærminger, og representere en videreutvikling og forbedring av eldre tilnærminger innenfor politisk økonomi, som ikke i samme grad har satt finanssektoren i sentrum av sine analyser. I vår medialiserte samtid der så vel journalister som konsulenter og forskere kjemper om oppmerksomhet og anerkjennelse, vil samtidsdiagnoser trives i spenningsfeltet mellom det populære og kommersielle på den ene siden og det konseptuelt strengere, mer faglig forankrede på den andre. Den populære diskursen kan bidra med en form for trendvarsling, der fenomen begrepsfestes tidlig, før de egentlig har rukket å ha stor økonomisk eller samfunnsmessig betydning, slik tilfellet fortsatt (vinteren 2017) synes å være med den såkalte «delingsøkonomien». Samtidig finnes det sterke incentiver for å overdrive partielle og begynnende trender; konsulenter kan tjene penger på å fortelle virksomheter om nye imperativer og hvordan det haster med å tilpasse seg, mens forskere kan selge inn foredrag og artikler på nyhetens interesse. Derfor er det grunn til å være litt forsiktig: En god samtidsdiagnose er et samlende begrep, en syntese eller en «rammefortelling» som hjelper oss å 23
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 23
22.06.17 15.21
kapittel 1
rette oppmerksomheten mot sentrale, gjerne nye eller mer uttalte trekk ved tiden vi lever i. Den hjelper oss å se sammenhenger og fortolke parallelle utviklingstrekk på en helhetlig måte. Samtidig vil andre aspekter ved økonomi, samfunn og politikk uvegerlig skyves i bakgrunnen. Vi argumenterer for at diagnosen «finansialisering» tilfredsstiller alle disse kravene. Men først, to forbehold: Det er selvsagt andre utviklingstrekk ved den globale økonomien som også er viktige og fortjener oppmerksomhet i studiet av politisk økonomi: avindustrialisering, fremveksten av roboter og annet maskineri som erstatter arbeidere, demografiske endringer, skiftet fra internasjonal handel i ferdige varer til handel i deler («global value chains»), økende patentering av teknologi og design og så videre. Vårt fokus på finansialisering betyr ikke at disse andre utviklingstrekkene ikke er svært viktige. Men finansialisering fortjener sin egen bok, ikke minst fordi finanssektoren tradisjonelt har spilt en mindre rolle i studiet av politisk økonomi, til tross for at sektoren har vokst voldsomt de seneste tiårene og blitt mer ustabil. Det andre forbeholdet vi tar, vedrører vårt geografiske fokus på Europa og Nord-Amerika. Med Kina som verdens nest største økonomi per 2017, og India med andre land også i sterk vekst, kan det være kritikkverdig å fokusere nesten utelukkende på utviklingstrekk i Europa og Nord-Amerika. Vi forsvarer dette med at den globale finanssektoren i perioden vi fokuserer på, hadde sin tyngde i USA og Europa, og at de to store krisene vi tar for oss i denne boka hadde sitt utspring og sine alvorligste konsekvenser der. Som vi kommer tilbake til i slutten av boka, er dette bildet derimot muligens i ferd med å endre seg. I kapittel 4 og 5 er vi innom Asias rolle i de globale finansmarkedene. Om en lignende bok skrives om 15 år, kan trolig ikke de samme geografiske valgene forsvares. Per 2016 var fire av de fem største bankene i verden kinesiske. Gjeldsoppbyggingen i landet siden 2008 kan også tyde på at neste store globale finanskrise kan komme derfra, selv om finanssektoren i Kina foreløpig er primært nasjonal og regulert noe annerledes enn i Europa og Nord-Amerika. Selv om finansialisering foreløpig er en mer treffende beskrivelse for de landene vi tar for oss i denne boka, er det klart at utviklingstrekk vi legger inn under dette begrepet er å finne andre steder i verden også. Den mest vanlige definisjonen av finansialisering er at dette er en prosess eller en tilstand der finanssektoren har fått stor strukturell makt og dominerer produksjonslivet i en økonomi. Pally (2007) definerer begrepet slik: 24
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 24
22.06.17 15.21
finansialisering, kriser og stagnasjon
Financialization is a process whereby financial markets, financial institutions and financial elites gain greater influence over economic policy and economic outcomes. Financialization transforms the functioning of the economic system at both the macro and micro level.
Andre definerer finansialisering som «… den økte betydningen av finansiell aktivitet som en kilde til profitt i samfunnet» (Krippner 2012: 27), eller som en «trend» hvor finanssektoren og dens måte å tenke på dominerer næringslivet for øvrig (Foroohar 2015: 5). Noen samfunnsforskere velger å bruke nyliberalisme og finansialisering som begrep for samme fenomen (f. eks. Dumenil og Levy 2011). Andre slike brede samfunnsdiagnoser, som «globalisering» og «postindustrialisme», er også preget av uenighet omkring hvordan definisjoner presist skal formuleres, om det er en prosess eller en tilstand, og hvor en skal tegne opp grensene for dette fenomenet vis-á-vis nærliggende utviklingstrekk i samfunnet. Kjernen i de mange definisjonene er derimot ofte den samme. Vi bryr oss derfor ikke med å skulle velge en definisjon blant de mange som alle søker å beskrive samme fenomen, men bruker begrepet som et verktøy for å se nærmere på finanssektorens virkemåte i og konsekvenser for resten av samfunnet. En grunn til å vie finansialisering oppmerksomhet er at dette rammeverket – i motsetning til mye konvensjonell økonomi og politisk økonomi – tilbyr plausible forklaringer på skjellsettende begivenheter i vår nyere økonomiske historie. Hverken «dotcom-krisen» i 2001, den store finanskrisen i 2007–2009 eller tiåret med lav vekst og investeringstørke som fulgte – av Larry Summers (2014) omtalt som secular stagnation – fremstår som sjokk eller overraskelser innenfor et finansialiseringsperspektiv. Flere av bidragsyterne innenfor finansialiseringslitteraturen kan telles blant dem som skrev advarende tekster før det smalt for alvor i september 2008, da investeringsbanken Lehman Brothers gikk over ende og trigget en global krise (e.g. Kapstein 2006; Langley 2004; Keen 2006). Styrken og relevansen av et slikt perspektiv har bidratt til at finansialisering har blitt et sentralt begrep for de som arbeider med politisk økonomi innen statsvitenskap, sosiologi, antropologi og samfunnsgeografi, og også blant noen post-keynesianske økonomer (e.g. Epstein 2001, 2005; Krippner 2005, 2011; Langley 2004; Martin 2002; Palley 2007; Pike og Pollard 2010; 25
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 25
22.06.17 15.21
kapittel 1
Van der Zwan 2014). Begrepet har imidlertid ikke blitt «mainstream», og i motsetning til standard økonomisk teori har begrepet og dets tilhengere liten innflytelse over politikkutforming eller regulering av finansmarkedet. Finansialisering knyttes til finanssektorens størrelse og rolle i økonomien og i det øvrige samfunnet, men også til hvordan sektoren forstås faglig av økonomer som har premissgivende makt. Utviklingen i retning av finansialisering har således en stiavhengig, selvforsterkende kvalitet ved seg. Minst to mekanismer forbinder størrelse og makt. For det første gir størrelse større lobbybudsjetter, flere betalte rådgivere og mer elitesirkulasjon mellom sektoren og tilsynsorganer i mange land. Politikere som ønsker seg en lukrativ karriere i bankenes styrer etter at de slutter i politikken, vil være mindre tilbøyelige til å foreslå harde reguleringer. De mange tidligere bankfolk som avslutter sine karrierer med toppjobber i politikken (som f.eks. europeiske sentralbanksjefer eller amerikanske finansministre), er også tilbøyelige til å se på sektoren de kommer fra med stor sympati. Etter at finansialiseringen ble en realitet, har det vært mange eksempler på slike «revolving doors» (svingdører) mellom politiske og byråkratiske toppjobber og finanssektoren. For det andre gir økt størrelse høyere risikoeksponering og dermed mer makt av den typen Hjertaker og Tranøy (2010) har beskrevet som «doomsday-gap» makt: Finanssektoren kan ødelegge samfunnet, men ikke omvendt. Dette maktforholdet skal vi se nærmere på i senere kapittel. Enkelt sagt betyr at det sektoren kan, hvis den imploderer, true med noe nær økonomisk dommedag hvis den ikke blir reddet, mens myndighetene blir tilsvarende redde for å ikke tilføre bransjen midler på diverse direkte og indirekte måter. Under håndteringen av krisen av 2008 kunne en formelig se hvordan «policy-vinduet» for radikal reform gled igjen, mens myndigheter verden over var mer opptatt av å redde enn å reformere banksektoren. Uviljen mot radikal reform kan derfor knyttes til egenskaper ved sektoren selv (inkludert dens politiske innflytelse), mens også til den innflytelsen som samfunnsøkonomi og finansøkonomi har. Finanssektorens rolle i økonomifaget er derfor svært viktig. Vi lever i en verden der økonomisk vitenskap er institusjonalisert og profesjonalisert, med et tilnærmet monopol på enkelte sentrale premissgivende stillinger. Dermed vil det være slik at dominerende forståelser innenfor økonomifaget 26
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 26
22.06.17 15.21
finansialisering, kriser og stagnasjon
blir et avgjørende premiss for hvordan finansmarkedet faktisk reguleres. Konvensjonell økonomisk teori bygget på nyklassiske mikrofundamenter, ledet av Chicago-økonomer, har satt tonen og de faglige premissene for regulering av finansmarkedet siden keynesianismen kom på defensiven fra midten av 1970-tallet. Denne utviklingen har inspirert en egen litteratur (se f.eks Mirowski og Plehwe 2015; Klein 2007; Fox 2009). Vi tar ikke for oss denne faglige utviklingen i sin helhet, men ser på deler av den i neste kapittel, samt på noen av dens konsekvenser i senere kapittel, særlig på økonomenes makt i sammenheng med deregulering av finansmarkedene og utviklingen av risikostyring.
1.3 Finansialisering og politisk økonomi I denne delen skal vi gjøre rede for to retninger innenfor politisk økonomi som historisk sett etablerte seg før finansialiseringslitteraturen. Den ene retningen sprang særlig ut av internasjonal politisk økonomi og kan kalles globaliseringslitteratur, mens den andre ble dominerende innenfor sammenlignende politisk økonomi og ble kjent under tittelen «Varieties of Capitalism», forkortet til «VoC». Til sammen utviklet disse to retningene viktige innsikter som har blitt med inn i litteraturen om finansialisering. Begge er prosjekter innenfor politisk økonomi. I stedet for å isolere økonomi og markeder gjennom abstrakte betraktninger, studerer de dem på genuint samfunnsvitenskapelig maner, altså innvevd i, formet av og formende for sosiale strukturer. Begge peker, på hvert sitt vis, fremover mot finansialisering, men de har samtidig sine klare begrensninger som samtidsdiagnoser. For 20 år siden var den suverent mest brukte og diskuterte samtidsdiagnosen globalisering. Ifølge denne konseptualiseringen var det sentrale utviklingstrekket på 80- og 90-tallet, særlig etter kommunismens sammenbrudd, at nasjonalstater mistet mer og mer av sin betydning og verden ble likere og mer integrert, økonomisk, politisk og kulturelt. Dette skjedde som følge av fri flyt av kapital, varer og tjenester, teknologi, ideer og (i langt mindre grad) mennesker. Begrepet kapital rommet både rastløs finanskapital (porteføljeinvesteringer) og mer langsiktige investeringer i globale produksjonskjeder, men hovedtyngden lå i den produksjonsorienterte globaliseringen. 27
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 27
22.06.17 15.21
kapittel 1
I sin mest ekstreme form ble tesen om «hyperglobalisering» (Held 2004) tatt til inntekt for at den moderne staten – gitt åpne grenser og radikalt forbedrede kommunikasjonsteknologier – først og fremst måtte konkurrere om kapital. Dette ville lede inn i et «race to the bottom» med svekkede muligheter for markedskorrigerende reguleringer som siktet mot å verne velferdsstaten, arbeidstagerne og/eller miljøet. Ifølge denne teorien mistet nasjonalstaten og demokratiet mye av sin handlefrihet, og politikken ble i stor grad redusert til økonomiske imperativer. I kjølvannet av 1980-tallets høye renter knyttet til en gradvis spredning av et vesttysk ideal om hard valuta, oppstod en ikke veldig langvarig diskusjon omkring det vi kan kalle finansiell globalisering (e.g. Notermans 1993; Andrews 1994; Moses 1994). Det er likevel verdt å si litt om den fordi den faktisk tok kapitalstrømmer og finanskapitalens makt på alvor. Noen av innsiktene derfra er fortsatt høyst relevante, noe så vel Asia-krisen i 1997 som eurokrisen de siste årene har vist. Et viktig utgangspunkt for litteraturen om finansiell globalisering var den såkalte Mundell-Flemming-modellen (Mundell 1963). Denne tar utgangspunkt i tre ulike mål stater kan ha i pengepolitikken: Fast valutakurs, fri rentesetting og frie kapitalbevegelser (mer om dette i kapittel 3). Modellen forteller oss at stater bare kan oppnå to av tre mål på én gang: Hvis et land velger fast valutakurs og frie kapitalbevegelser inn og ut av sitt territorium, må renten brukes for å sikre den valgte valutakursen. Slik er det fordi renten langt på vei fungerer som en pris på kapital, og jo høyere rente relativt sett et land har, jo mer lønnsomt vil det være for investorer å plassere sin kapital i dette landets valuta. For land med valutaer som nyter tillit og er etterspurte, betyr det at renten får et tak den ikke kan gå over uten at valutaen stiger for mye i verdi (fordi det blir stor etterspørsel etter den). Det omvendte er tilfellet for land med mindre tillitvekkende og attraktive valutaer. Slike land må holde renten høy for å holde på kapital. Dette var situasjonen for mange land, inkludert Norge og Sverige, i perioden før man måtte gi opp de faste valutakursene i henholdsvis november og desember 1992. Da stater «gjenoppdaget» den flytende valutakursen som alternativ, nå koblet til uavhengige sentralbanker med inflasjonsmål, gikk noe av luften ut av akkurat denne diskusjonen. Eurokrisen skulle igjen gjøre den aktuell. 28
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 28
22.06.17 15.21
finansialisering, kriser og stagnasjon
Et argument som har dukket opp igjen i kjølvannet av finans- og eurokrisen, er at stater må være forsiktige med å kjøre underskudd i finanspolitikken, fordi dette kan lede til at kapitalmarkeder taper tillit til valutaen og krever høyere renter enn de ellers ville gjort. Det kan også føre til at det store lånebehovet driver rentene oppover og trekker valutakursen med seg, noe som ofte ikke ville være særlig ønskelig. Ønsket om å unngå slike scenarier vil, ifølge denne analysen, uansett legge en demper på statenes mulighet til å finansiere velferdsstaten og til å bruke underskuddsbudsjettering for å stimulere økonomien i perioder med lav etterspørsel. Myndighetene må også være forsiktige med å skattlegge næringslivet og formuende, fordi høyt skattetrykk ikke ville lede til annet enn at kapitalen drar sin vei. Disse resonnementene har vist seg å holde i noen tilfeller, mens de andre ganger ikke virker like treffsikre. Økonomi og økonomisk politikk er ikke underlagt lover, men det er mulig å identifisere mekanismer som noen ganger er virksomme og andre ganger ikke er det. Som vi skal se i neste kapittel om finanskriser, spiller stemningsbølger, tillit og kollektive ideer om hvor risikabelt noe er viktige roller i finanssektoren, også delvis når det gjelder de makroøkonomiske forholdene. Eurosonen byr på en spesiell variant av problemene i skjæringspunktet mellom valutapolitikk, pengepolitikk og finansiell stabilitet, og dette skal vi ta for oss i kapittel 6. Tesen om at globalisering leder til tapt handlefrihet i den økonomiske politikken var en sterk variant av et perspektiv i studiet av internasjonal politikk som gjerne kalles «outside-in», «utenfra og inn» på norsk (Waltz 1979). Her er tanken at vi kan få en tilstrekkelig god forståelse av enkeltstaters økonomiske politikk og/eller utenrikspolitikk hvis vi evner å forstå de begrensningene det internasjonale systemet legger på den nasjonale handlefriheten. Man mente at frie kapitalbevegelser var så begrensende på staters handlefrihet at det ble mindre viktig å studere nasjonale politiske prosesser. Alt det viktige var bestemt av systemtvang uansett. Selv om ikke alle formuleringer av globaliseringstesen var like ekstreme, og deler av litteraturen kan oppfattes som forsøk på å korrigere de mest ekstreme utslagene (se f.eks Hirst og Thompson 1996; Mosley 2000), bygget et flertall av bidragene opp under de samme diskursive tendenser om likedanning og systemtvang. I den grad slike argumenter gikk hjem hos 29
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 29
22.06.17 15.21
kapittel 1
beslutningstagere, kunne de lede til en følelse av resignasjon hos sosial demokrater, mens de som ønsket seg mer markedsrettede, liberaliserte og «fleksible» økonomier kunne supplere eller erstatte argumenter om at en slik utvikling var ønskelig med at vi nå ikke hadde noe valg. Et helt grunnleggende problem med «outside-in»-perspektiver er at de kan lede inn i mer eller mindre dikotome distinksjoner og diskusjoner av typen «er den nasjonale politikkens tidsalder over, eller det slik at internasjonal politikk egentlig kan reduseres til valg gjort av suverene stater som velger nøyaktig hvor mye makt de vil avstå?» Allerede før globaliserings debatten tok av, sa Robert Putnam (1988:427) noe enkelt, men helt nødvendig om den diskusjonen: It is fruitless to debate whether domestic politics really determine international relations or the reverse. The answer to that question is clearly «Both, some times».
Hvis alle aksepterte premisset om systemtvang, ville sammenlignende politisk økonomi miste mye av sin eksistensberettigelse. Om alle de interessante uavhengige variablene og bestemmende prosessene lå på systemnivå, hva var det da igjen for dem å beskjeftige seg med? Et av de mest kraftfulle forsvarene for å bevare et komparativt perspektiv på politisk økonomi og økonomisk politikk ble utviklet av «VoC»-skolen. Fra 1960-tallet og fremover har det pågått en løpende debatt om ulike kapitalismemodellers sterke og svake sider, ofte informert av et ønske om å forklare relativ suksess. Vi har sett en implisitt, og noen ganger eksplisitt, jakt på spesielt egnende institusjonelle konfigurasjoner eller det vi kan kalle «supermodels» (Schwartz og Tranøy, kommer 2017), hvor kandidatene har blitt skiftet ut i takt med at enkeltland har prestert godt langs ulike dimensjoner, avhengig av hva som har blitt oppfattet som samtidens dominerende problem. Det klassiske verket innenfor dette feltet er Andrew Shonfields Modern Capitalism fra 1965. Her ble fransk indikativ planlegging sammenlignet med den svakere koordinerte (og presterende) britiske økonomien, med USAs variant av masseproduksjon og Tysklands organisasjonsbaserte koordineringsmekanismer som bakteppe. Senere bidrag til litteraturen dreide 30
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 30
22.06.17 15.21
finansialisering, kriser og stagnasjon
interessen suksessivt mot vesttyske og japanske eksportprestasjoner, korporatisme og inflasjonsbekjempelse, raskt industrialiserte land i SørøstAsia, finske og irske vekstmodeller og endelig, siden årtusenskiftet, det produktive samspillet mellom arbeidsmarkeds- og velferdsinstitusjoner i den nordiske modellen. Det dominerende og suverent mest siterte arbeidet de siste 15 årene er imidlertid Hall og Soskice sin redigerte samling Varities of Capitalism fra 2001. Det sentrale tema i denne tradisjonen er hvordan bedrifter håndterer koordinasjonsproblemer innenfor selskapsstyring, eierskap og finansiering, relasjoner mellom selskaper, utdanning, forholdet til egne ansatte og markedet for arbeidskraft i stort. Ved å understreke hvordan institusjonell variasjon mellom de to paradigmatiske «casene» Tyskland og USA ga opphav til høyst ulike relative fortrinn og strategier, fungerte denne litteraturen som en motvekt mot den konvergensorienterte globaliseringslitteraturen. For vårt formål er det naturlig å velge variasjon i finanssystemets rolle og funksjon mellom ulike kapitalistiske land som inngang til diskusjonen av «VoC». Et hovedskille her går mellom liberale økonomier som USA og Storbritannia på den ene siden og mer koordinerte markedsøkonomier som Tyskland og flere av landene på kontinentet på den andre. I flere av de anglosaksiske landene er verdipapirmarkedet den sentrale kilde til finansiering for næringslivet. Det vil si at bankenes utlån, og derigjennom vilje til å ta risiko, er mindre viktig enn deres rolle som gebyrinnkrevende tilretteleggere og meglere ved utstedelse og salg av verdipapirer (aksjer, obligasjoner, sertifikater og derivater av disse). Videre er eierskapet i bedriftene gjerne spredt slik at den enkelte aksjonær har marginal innflytelse. Mange eierandeler er organisert gjennom fond – ofte pensjonsfond, som krever resultater på kvartalsbasis. Slike eiere går ikke inn og styrer og tar ansvar hvis de er misfornøyd, da selger de heller aksjen. Dette skaper et press i retning av kortsiktig lønnsomhet som gjør det vanskeligere for ledelsen i selskapene å gjøre langsiktige investeringer. Riktignok finnes det unntak fra denne kvartalskapitalismen, særlig for såkalte «new tech»-selskaper. Amazon gikk mange år uten overskudd selv etter børsnoteringen, uten at dette så ut til å uroe aksjonærene nevneverdig. Stilisert kan vi si at den angloamerikanske kapitalismen er preget av mer fleksible arbeidsmarkeder, samtidig som den er kortsiktig orientert mot 31
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 31
22.06.17 15.21
kapittel 1
finansielle størrelser, større lønnsforskjeller og mer utstrakt bruk av sterke incentiver, og den er autoritær (ledelsen i selskapene må ha vide fullmakter for å kunne snu seg rundt med det tempo finansmarkedet krever). Selskaper som Statoil og Telenor opplevde da også at amerikanske investorer krevde at man innførte opsjonsordninger for ledelsen i forbindelse med at man søkte notering på New York-børsen (Tranøy, Jordfald og Løken 2007). I kontrast til alt dette har den kontinentale kapitalismens institusjoner vært mer rettet inn mot langsiktig industriell tenkning, konsensuspress, sterke nettverk mellom selskap, tarifflønn og mindre lønnsforskjeller, medbestemmelse og sterkere fagforeninger. I flere kontinentale land har bankene en koordinerende rolle, der de sitter på stemmerettigheter for småaksjonærer. Japan og Sør-Korea blir ofte regnet inn i gruppen av koordinerte markedsøkonomier, fordi disse landene også har institusjoner som fremmer langsiktig, industriell tenkning og samarbeid mellom selskaper. Før finanskrisen i 2007–2009 ble de to systemene gjerne fremstilt som likeverdige, i den forstand at systemene karakteriseres som to alternative institusjonelle likevekter som fasiliterer ulike «komparative institusjonelle fortrinn». Peter Hall og David Soskice hevdet at engelskmenn og amerikanere er gode på radikal innovasjon, for eksempel innenfor finans, IKT og farmasøytisk industri. Dette skyldes deres fleksible arbeidsmarkeder og kraftige incentiver i samspill med velutviklede markeder for risikokapital. Tyskere og japanere, med sine stabile og langsiktige institusjoner, er gode på inkrementell innovasjon av den typen som kjennetegner for eksempel maskin- og bilindustrien. VoC-analysen hvilte tungt på en funksjonalistisk og utviklingsoptimistisk forståelse av finansmarkeder. Snarere enn å snakke om spekulasjon, forgjeldelse, råsalg, risiko og at finanssektoren i stadig større grad handler med seg selv, omtalte man de største finansmarkedene ved hjelp av positivt ladede adjektiver som «dype», «modne» og «velutviklede». Slik ble deres respektive finansmarkeder viktige forutsetninger for det institusjonelle fortrinnet stater som USA og Storbritannia ble sagt å ha. Denne grunnleggende idylliseringen av «avanserte» finanssystemers virkemåte kan romme noen viktige innsikter i hvordan finansmarkedet fungerer på en godværsdag, men gjør at det er lite eller ingenting ved «VoC»-perspektivet som kunne forberede oss på eller hjelpe oss å forstå finanskrisen som brøt ut i 2007. 32
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 32
22.06.17 15.21
finansialisering, kriser og stagnasjon
1.4 Finansialisering og kapitalismens virkemåte Finansialiseringsperspektivet anlegger ikke en optimistisk, funksjonalistisk forståelse av finansmarkedet, ei heller vektlegger det forholdet mellom nasjonale og globale prosesser per se. Utgangspunktet er snarere at en kombinasjon av liberaliseringsprosesser på nasjonalt, regionalt og globalt nivå til sammen har tillatt finanssektoren å vokse seg inn i en ny, større, viktigere, mer autonom og mektigere rolle enn før, og at dette har alvorlige konsekvenser for samfunnet, økonomien og borgerne. Kort sagt har finanssektorens strukturelle makt vokst vesentlig. Det er viktig å ta utgangspunkt i et abstrakt formulert, men enkelt poeng som dette. For som det følgende vil vise, innebærer en utpensling av perspektivet og litteraturen en reell fare for at man havner i en situasjon der grunninnsikten er at «alt henger sammen med alt». For å rydde i litteraturen skiller vi mellom tre analysenivåer, mikro, meso og makro (Van der Zwan 2014). Denne distinksjonen hjelper oss å skille mellom beslektede, men likevel forskjellige forskningsagendaer som samtidig gjør det lettere å identifisere og forstå kausalt forbundne, men ulike prosesser knyttet til finansialisering av økonomi og samfunn. På makronivå kan vi begynne med det mest basale: Finansialisering innebærer en økning i samfunnets og verdensøkonomiens gjeldsgrad. Gjeld er finanssektorens viktigste «råvare», og gjeldsvekst kan knyttes kausalt til en rekke av de andre prosessene som kjennetegner og driver finansialiseringen fremover. Som vi ser av figuren under (figur 1.3), er verdensøkonomien, målt som andel av utestående gjeld relativt til verdens samlede verdiskaping, vesentlig mer forgjeldet i dag enn den var i de første etterkrigstiårene. Gjeldsnivået lå relativt stabilt frem til inflasjonsbølgen på 1970-tallet og skjøt for alvor i været fra det nyliberale gjennombruddet rundt 1980. Det kom en liten knekk i gjeldsveksten de første årene med kredittskvis og finanskrise mot slutten av forrige tiår, før den skjøt ny fart i årene fra 2010 og fremover. Veksten i samlet gjeld – der de rike landene går foran – kan knyttes til flere andre utviklingstrekk, slik vi var inne på i innledningen til dette kapitlet. En makroorientert diskusjon av finansialisering kan starte med forholdet mellom gjeld, finansinvesteringer og realinvesteringer i produksjon. All
*FIG
33
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 33
22.06.17 15.21
kapittel 1
230 225 Prosent av global BNP
220 215 210 205 200 195 2002
2004
2006
2008
2010
2012
2014
2016
Figur 1.3 Utestående gjeld globalt, i prosent av BNP
gjeld har en motpost i form av fordringer: Min gjeld er din finansinvestering. Veksten i finanssektoren i ulike OECD-land i tiåret før finanskrisen er også assosiert med lavere økonomisk vekst og lavere produktivitet, og det er gode grunner til å anta at dette er årsakssammenheng, ikke bare en korrelasjon (se f.eks. Cecchetti og Kharroubi 2012; 2015). Samtidig har real investeringer, eller investeringer i produksjonsutstyr og annen realkapital, falt gjennom den samme perioden som gjelden har vokst. For eurolandene (da de var 15) falt realinvesteringer i snitt fra 26 prosent av BNP i 1970 til 18 prosent i 2012, og USA viser samme trend (Jespersen 2016; Schwartz 2016). Særlig er investeringsfallet i Japan stort, fra godt over 30 prosent i 1982 til rundt 20 i dag. Det er flere grunner til at realinvesteringene faller i de industrialiserte landene, og mange av dem kan knyttes til den nyliberale perioden. Én viktig inngang er forholdet mellom ulikhet og samlet etterspørsel. Stadig skjevere fordeling svekker statens finanser, og dermed evnen til å stimulere etterspørselen, ved at en mindre andel av verdiskapingen tilfaller vanlige lønnstagere og vanlige skatteytere (som ikke har tilgang på de samme skatterådene og omgåelsesmulighetene som de superrike). Utviklingen har vært kanskje mest tydelig i USA, hvor den vanlige lønnsmottager knapt har hatt reallønnsvekst siden slutten av 70-tallet, samtidig som 34
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 34
22.06.17 15.21
finansialisering, kriser og stagnasjon
landet har opplevd en stor produktivitetsvekst. Inntektsøkningene tilfalt de i de øverste 10 % av inntektsfordelingen, og blant dem gikk mest til «the 1 %» og aller mest til «the 0.1%». Denne gruppen består primært av folk i finanssektoren, investorer og toppledelsen i store selskaper som i sin tur gjerne har blitt superrike gjennom ulike opsjons- og bonusprogrammer knyttet til vekst i prisingen av aksjer. Opphoping av så stor rikdom at den er vanskelig å forbruke på få hender, svekker også samlet etterspørsel direkte, og dermed motivet og mulighetene for å investere i realkapital, noe som var et viktig poeng for Keynes. Det er stor forskjell på rike, vanlige folk og fattiges forbruksandel og -mønster. Typisk må fattige forbruke alt de tjener, de må gjerne leve fra «paycheck to paycheck», som man sier i USA. Middelklassen bruker det meste, med en viss sparing i bolig så fremt de betaler avdrag, eller de låner til forbruk med sikkerhet i samme bolig. Har man derimot en formue på en 1,5 milliarder eller mer, og en årlig avkastning på 50 til 100 millioner eller mer i år etter år, er det vanskelig å bruke opp alle pengene. Hva slags vekstmodell kan bygges med slike byggeklosser? I et samfunn der noen få tjener hundrevis av millioner av dollar og andre knapt har lønnsutvikling, men der forbruket må holdes i gang for at samlet etterspørsel ikke skal falle for mye, blir gjeld en del av «løsningen». Når en relativt liten gruppe mennesker og selskaper tjener mer enn de klarer å bruke opp eller investere i realkapital, resirkuleres penger gjennom finanssystemet, og siden alle fordringer rent bokføringsteknisk må ha en motpost i form av gjeld, ser vi bildet som tegner seg. De med stagnerende inntekter låner fra de med oppsparte midler for å holde forbruket sitt i gang, og lenge kunne de gjøre det med sikkerhet i stigende boligpriser. Dette var helt sentralt i den amerikanske vekstmodellen før 2008, og vi ser en lignende dynamikk Norge i dag, dog uten at ulikheten har økt på samme dramatiske vis som i USA. Fallet i realinvesteringer og nye forretningsmodeller basert på digitalisering har redusert tilgangen på gode investeringsprosjekter i realøkonomien (Schwartz 2016). Samtidig vokser investorklassen i omfang og rikdom i takt med at ulikheten blir større. Store deler av de store inntektene deres må plasseres på en eller annen måte. Det som ikke forbrukes, flyter lett inn i finansielle instrumenter og eksisterende aktiva med dertil svake 35
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 35
22.06.17 15.21
kapittel 1
ringvirkninger for veksten og produktivitetsutviklingen og utgjør en sentral mekanisme bak «secular stagnation» som fenomen. Mye av det som skjer i finanssektoren har karakter av rene nullsumspill i form av veddemål og shortsalg. Men det gir heller ikke store veksteffekter når pengene går til eksisterende aktiva som «brukte» aksjer og obligasjoner, veteranbiler, klokker, kunst og ikke minst fast eiendom (der tomteverdien ikke bygningsmassen er det sentrale), fra leiligheter på Manhattan til egne karibiske øyer (Turner 2015). Når det stadig tilføres mere penger i markedene for eksisterende aktiva, får vi inflasjon i disse markedene, såkalt «asset price inflation». Når prisene på aktiva som kan brukes som sikkerhet i kredittmarkedet stiger raskt, gir det fort opphav til bobledynamikker. Stigende priser gir mer egenkapital og sikkerhet, som gir bedre lånemuligheter, som gir stigende priser i markedene for aktiva. Når «asset price inflation» gjør seg gjeldende i markedene for vanlige boliger, kan det lede til forbruksvekst gjennom det som i Norge gjerne kalles rammelån (i USA snakker de mer treffende om MEW eller Mortage Equity Withdrawal), en vekstimpuls som fungerer så lenge prisene stiger. Kombinasjonene av urbanisering og globaliserte eiendomsinvesteringer, ofte gjort av rike mennesker i ustabile land som vil sikre sine midler utenlands, har drevet frem raskt stigende boligpriser i mange byer i verden. I noen av dem, som Vancouver og London, råder det til dels absurde tilstander der vanlige folk – hvis arbeidskraft trengs for å fylle vanlige jobber – ofte ikke lenger har råd til bo i byen, samtidig som mange utenlandskeide leiligheter står tomme det meste av året. I Vancouver har myndighetene respondert ved å innføre en ekstra skatt på 15 prosent på eiendomsoverdragelser til utlendinger – noe som i skrivende stund har ført til en kraftig nedbremsing i markedet, mens Londons ordfører foreløpig har nøyd seg med å bestille en utredning om problemet (Collinson 2016). Da tilstanden i finansmarkedet gikk fra tørke til full krise i 2008, sprakk boligbobler over store deler av den rike verden, mens forbruket stupte. Banker ble reddet for store beløp, men hva skulle myndighetene gjøre for å holde forbruket i gang? Det finnes tre hovedkanaler myndigheter kan spille på når den vil tilføre økonomien midler. Det offentlige kan bruke mer penger på investeringer og sosiale tiltak, det kan gis skatteletter (som gjerne treffer sosialt skjevt) eller man kan sette renten ned mot null og kjøpe 36
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 36
22.06.17 15.21
finansialisering, kriser og stagnasjon
opp verdipapirer (såkalt «Quantitative Easing»). I 2009 ble det gitt mye stimulans via statsbudsjettet i mange land. Men i 2010 snudde stemningen i Europa og delvis også i USA, og oppskriften ble sparepolitikk («austerity») kombinert med QE. Et vesentlig trekk ved finansialisering på mesonivå er at også bedriftene får mer gjeld. Dette kan i sin tur knyttes til «shareholder value»-ideologi, understøttet av økonomisk teori (Jensen og Meckling 1976). Vi skal lese mer om shareholder value i kapittel 4, der vi også tar for oss flere eksempler på regnskapsjuks og annet snusk i markedene, som vi behandler teoretisk i neste kapittel. I noen tilfeller tas slike forretningsmodeller ut i det helt ekstreme. Vi ser tilfeller der oppkjøpsfond kjøper opp solide og veldrevne selskaper, belåner dem og tar ut store utbytter (eventuelt låner dem penger selv til rente langt over markedsrente). Deretter selger de selskapet videre, i flere runder – helt til det knekker sammen under byrden av den samlede gjelden. I slike tilfeller kan vi snakke om verdiekstraksjon i skarp motsetning til verdiskaping. Finanskrisen avdekket lignende skandaler forankret i kortsiktig grådighet i sektoren selv. Deler av lånemarkedet var gjennomkorrupt i alt fra kredittvurdering «på bakken» til måten kompliserte instrumenter ble satt sammen og solgt på, men dette ble ikke oppdaget før bonuser var utbetalt (se kapittel 5 og 7). Digitalisering og nettverkseffekter knyttet til nye vekstområder har også skapt langt større ulikhet mellom bedrifter. Flere av selskapene som ikke blir forgjeldet, sitter igjen med enorme kontantbeholdninger (Schwartz 2016). Apple, Google og Microsoft satt i 2016 alene på 23 % av hele kontantbeholdningen i det amerikanske næringslivet (Moodys 2016). Apple er det mest ekstreme eksemplet. Selskapet hadde per oktober 2016 mer enn 235 milliarder dollar på bok i form av kontanter og ulike rentebærende verdipapirer, det vil si snaue to tusen milliarder kroner eller tilsvarende cirka 2/3 av Norges BNP for det året. Det meste av disse verdiene er plassert i utlandet og blir ikke tatt hjem til USA av skattemessige grunner. Til tross for sin enorme kontantbeholdning låner Apple store beløp i det amerikanske obligasjonsmarkedet for å betale utbytter, noe som ytterligere reduserer selskapets skatteregning i USA (Foroohar 2016). Selskapet har gått fra å være gjeldsfritt i 2012 til å ha over 75 milliarder dollar i gjeld i 2016. Microsoft viser også lignende tendenser til å skulle gjeldsfinansiere heller enn å 37
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 37
22.06.17 15.21
kapittel 1
tilbakeføre – og da betale skatt for – overskudd som holdes i utlandet. Til tross for at selskapet i 2016 hadde over $100 mrd. i form av kontanter og lignende, lånte Microsoft 26,2 milliarder for å kjøpe opp LinkedIn. Finansialiseringsprosessen viser seg også på aktør- eller mikronivå: For den bemidlede og gjerne middeladrende delen av middelklassen ser vi tendensen til å investere i eksisterende aktiva uttrykt gjennom «buy to let»fenomenet. Det vil si at folk kjøper bolig nummer to, tre og fire for å drive utleie. I deler av Oslo er omtrent en tredel av alle leiligheter sekundærboliger, mens for Oslo som helhet var tallet i 2015 20 prosent og stigende (E24 2015). For den mindre bemidlede – og ofte yngre – delen av den voksne befolkningen innebærer dette at de står overfor tre alternativer (med mindre de får egenkapitalhjelp av sine foreldre): Enten å flytte utenfor byene, leie på dårlige vilkår eller ta stor risiko ved å låne over det som burde vært egen tålegrense. På mikronivå uttrykker finansialiseringen seg blant annet ved at risiko overføres fra stater og bedrifter til individer (Hacker 2006). Overgangen fra ytelsesbasert («defined benefit») til innskuddsbaserte («defined contribution») pensjoner har to store fordeler, sett med elitens øyne. Det reduserer risikoen for stater og bedrifter med pensjonsforpliktelser, samtidig som det stimulerer finansmarkedet. Sett med pensjonstagernes øyne innebærer det ganske enkelt øket risiko, der vi selv, som amatører, må følge med og gjøre plasseringsvalg for å sikre vår alderdom økonomisk. Vi må også være heldige og ikke pensjonere oss like etter en finanskrise (når våre pensjonsfond tar store tap). Det eneste sikre er hva vi må betale inn, vi vet ikke lenger hva vi får ut. Individualisering av ansvar reflekteres også i relativt nye politiske ideer, for eksempel det økende kravet om å innføre undervisning i privatøkonomi i grunnskolen. Det er i og for seg ikke en forkastelig idé, men utilstrekkelig hvis den kommer i stedet for, og ikke i tillegg til, regulering av den type råsalg som vi har sett i markedet for strukturerte produkter til individer og kommuner (se kapittel 5). Et annet uttrykk for det samme individualiserende idealet er den britiske ideen om «asset based welfare». Her er grunntanken å løfte forpliktelser ut av det offentlige og over på husholdningene som skal oppfordres/presses til å ta større ansvar for egen økonomisk framtid ved å spare i selveid bolig og aksjekapital. Ideen finnes i både en liberal og en radikal tapning, der bare den siste knytter ideen til politisk intervensjon for å oppnå en jevnere fordeling. 38
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 38
22.06.17 15.21
finansialisering, kriser og stagnasjon
Her har vi kort gjennomgått de mest sentrale trekkene ved det vi kaller en «finansialisert kapitalisme» og argumentert for hvorfor vi mener det er en treffende – og analytisk nyttig – samfunnsdiagnose. I resten av boka ligger fremveksten av den finansialiserte kapitalismen som et bakteppe, mens vi retter det meste av vår oppmerksomhet mot en av dens mest alvorlige konsekvenser: økt finansiell ustabilitet.
1.5 Bokas struktur I kapittel 2 tar vi for oss en del teoretiske perspektiver på finanskriser, hva som forårsaker dem, og hvordan de har en tendens til å utvikle seg. Selv om hver krise på sin måte er unik, med særegne årsaker, finnes det også fellestrekk som har kjennetegnet finanskriser i flere hundre år. Vi ser også på de politiske rammene som finanssektoren til enhver tid opererer under. I kapittel 3 gjennomgår vi to historiske forsøk på internasjonalt monetært samarbeid: Den internasjonale gullstandarden som virket fra rundt 1870 og frem til første verdenskrig, og Bretton Woods-regimet som virket i tiårene etter andre verdenskrig. Disse valutasystemene er ikke bare av historisk interesse, men forteller oss mye om ulike valg og prioriteringer som politiske myndigheter må ta med sine bank- og pengevesener og sine valutaer i dag. Hvordan skal man balansere behov for likviditet mot behovet for å opprettholde tillit til et pengesystem? Når det utvikles ubalanser mellom lands handels- og finansposisjoner, hvem skal betale for å korrigere disse? Spørsmål som disse er høyst aktuelle i dag, ikke minst for eurosonen. I kapittel 4 tar vi for oss det vi kan kalle «finansialiseringens tidsalder». I tiårene etter at Bretton Woods kollapset i 1971, vokste finansmarkedene voldsomt og ble mer geografisk sammenkoblede og teknisk kompliserte. Synet på finansmarkeders potensielt farlige konsekvenser som lå til grunn for Bretton Woods, ble erstattet av et syn på effektive markeder som var i stand til å regulere og stabilisere seg selv om bare staten begrenset seg til et minimum av markedsvennlig regulering. Finanskrisene – som hadde vært nærmest fraværende under Bretton Woods, vendte tilbake. Vi tar for oss endringer i finanssektorens omfang, virkemåte og teknologi, samt hvordan både økonomifaget og tilsynsmyndigheter endret syn på disse markedene i denne perioden. Disse endringene er viktige fordi de samlet la grunnlaget 39
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 39
22.06.17 15.21
kapittel 1
for det som skulle skje i 2007: verdens største finanskrise siden 30-tallet. Denne krisen tar vi for oss i kapittel 5. Vi ser på hva som skjedde i de dramatiske årene 2007–2009 og hva som forårsaket krisen. I Europa ble bankkrisen raskt fulgt av en statsgjeldskrise som truet med å ta knekken på det europeiske monetære samarbeidet. I kapittel 6 gjennomgår vi det institusjonelle grunnlaget for euroen, hva som skjedde i 2009–2010 og hvordan europeiske myndigheter valgte å håndtere krisen som per 2017 ikke enda var over. I bokas siste kapittel samler vi trådene. Vi studerer de mer langsiktige konsekvensene av disse krisene og hvilke reformtiltak som har blitt gjennomført i etterkant. Vi spør til slutt om verden i 2017 er noe mindre finansialisert og ustabil enn den var i 2007, om problemene vi ser med lav vekst, høy gjeld og ulikhet er strukturelle heller enn bare konjunkturelle, og hva som eventuelt kan gjøres.
40
107109 GRMAT Ustabilitetens politiske oekonomi 170101_v01.indd 40
22.06.17 15.21