Helsepolitikk og ledelse Bla i bok

Anne Kjersti Befring

Helsepolitikk og ledelse Styringssystemet for staten, velferdsstaten og helsetjenesten

105253 GRMAT Helsepolitikk og ledelse 150101.indd 3

23.03.15 14.22

© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-48342-5 1. utgave, 1. opplag 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Foto: Anne Kjersti C. Befring Omslagsdesign: Inger Sandved Anfinsen, lllustratørene Omslagsfoto: Tarjei E. Krogh/Samfoto/NTB scanpix Sats: Laboremus Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia 2015 www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

105253 GRMAT Helsepolitikk og ledelse 150101.indd 4

23.03.15 14.22

Forord og introduksjon Denne boken er skrevet for dem som ønsker en innføring i hvordan helseog omsorgstjenester er utviklet, styrt og organisert. Etter hvert kapittel følger oppgaver til refleksjon og fordypning i stoffet. Det er henvist til relevante nettsider og kilder for mer informasjon, eller som grunnlag for diskusjon.

I boken presenteres maktfordelingen mellom regjering, Storting og domstoler, samt organiseringen av regjeringens apparat, som er den offentlige helseforvaltningen. Helsepolitikk kommer i stor grad til uttrykk gjennom helsereformer og lovgivning for helse- og omsorgstjenesten. Boken redegjør for innholdet og endringer i disse.

Hvordan spesialisthelsetjenesten, helseforetakene og helse- og omsorgs­ tjenestene i kommunene eies og styres er sentralt i boken. Folkehelsearbeid er en viktig del av samhandlingsreformen. Dette blir derfor redegjort for i et eget kapittel.

Helse- og omsorgstjenestene er under omstilling. Dette er nødvendig både for å imøtekomme befolkningens behov og for å kunne ta i bruk ny kunnskap og teknologi. Kunnskap om forhandlinger og hva som er sentrale elementer i forhandlinger innen politikkutvikling og arbeidsliv, har betydning for både ansatte, ledere og helsepolitikere. Kunnskap om ledelse, strategisk ledelse og omstillinger er sentralt for ledere på alle nivåer.

Bokens første kapitler handler om organisering og styring av statsapparatet, velferdsstaten, helse- og omsorgstjenesten og faktorer som påvirker utviklingen av disse. Kapittel 3 og 4 handler om samspillet mellom rettig­ heter og forpliktelser, samt grunnleggende krav ved utøvelse av offentlig forvaltning. I kapittel 5 drøftes forventninger og krav til koordinering av pasienttilbud og informasjon. Kapitlene 6 og 7 gir kunnskap om helse­ politikk, ledelse og helse- og omsorgsreformer, samt om samhandlings5

105253 GRMAT Helsepolitikk og ledelse 150101.indd 5

23.03.15 14.22

forord og introduksjon

reformen som ble innført fra 2012. Denne reformen gir grunnlaget for hvordan helse- og omsorgstjenestene skal utvikles i tiden fremover. Disse to kapitlene gir også innsikt i hvilke mekanismer som «styrer» helse- og omsorgstjenestetilbudet. Kapittel 8 handler blant annet om folkehelse­ arbeid. Dette har fått større betydning etter innføringen av samhandlingsreformen. Dette kapitlet gir også en oversikt over hvordan folkehelsearbeid skal innrettes på de ulike forvaltningsnivåene innen helse- og omsorgs­ tjenestene. Kapittel 9 viser hvordan helseforvaltningen er organisert, og kapitlene 10 og 11 handler om lederskap og omstillinger. Det korporative samfunnet og organisasjonslivet beskrives i kapittel 12. Kapittel 13 utdyper hvordan forhandlinger kan benyttes innenfor helse- og omsorgspolitikken og i arbeidslivet. Dette kapitlet gir også en innføring i forhandlings­ strategisk arbeid og teknikk.

Mitt mangeårige arbeid med helsepersonell, i helseforvaltningen og Den norske legeforening (Dnlf), har gitt meg innsikt i helse- og omsorgtjenestene og i styringssystemene for disse. Jeg har også undervist ved høgskoler og universiteter. Boken ble til etter en serie forelesninger jeg holdt.

Jeg vil takke generalsekretær Geir Riise i Dnlf for inspirasjon til ledelse og til denne boken.

Februar 2015 Anne Kjersti Befring

6

105253 GRMAT Helsepolitikk og ledelse 150101.indd 6

23.03.15 14.22

utvikling av staten og konstitusjonen

Kapittel 1

Utvikling av staten og konstitusjonen Norges konstitusjon og betydning for helsepolitikk Helsepolitikk handler om politiske beslutninger med betydning for hvordan helsetjenesten er organisert, finansiert og ledet. De politiske virkemidlene er beskrevet nedenfor. Grunnlaget for helsepolitikken og hvordan helsetjenesten kan styres ligger i statens konstitusjon.

Kunnskap om staten og maktbalansen er nødvendig for å kunne analysere hvordan velferdsstaten og helsetjenesten er utviklet, hvordan situasjonen er i dag og hvordan helsetjenesten kan endres, for eksempel gjennom politisk påvirkningsarbeid. For ledere er denne kunnskapen viktig for å forstå betydningen av hvordan statsmakten er organisert, maktbalansen og de vedtak som treffes. Kunnskap om Grunnloven er av betydning for å forstå mange av kravene som stilles til helsetjenesten for å ivareta retts­ sikkerhet og å unngå integritetskrenkelser av pasienter.

Organiseringen av den norske stat Norge er et parlamentarisk demokrati og monarki. Men kongen har ingen makt. Kongen har en rolle i konstitusjonen og skal være samlende. Det er mer enn 100 år siden Norge ble et selvstendig rike, løsrevet fra Sverige.

Paradoksalt nok var det nettopp unionen med Sverige som la grunnlaget for Norges statsforfatning og selvstendighet. Norge hadde vært i union i flere hundre år da Norge

13

105253 GRMAT Helsepolitikk og ledelse 150101.indd 13

23.03.15 14.22

kapittel 1

ble kontant levert til Sverige som en pris på krigsnederlaget Danmark led i 1814. Norge hadde da vært del av det dansk-norske eneveldet.

Grunnloven ble utarbeidet etter Kielerfreden 14. januar 1814, som en reaksjon på at Danmark overleverte Norge til Sverige etter krigsnederlaget. Sverige overtok Norge, men var mest opptatt av å fortsette krigføringen på kontinentet. Det gav rom for både initiativ og arbeid med Grunnloven, som ble ferdig på Eidsvoll 17. mai 1814. Sverige var ikke fornøyd med innholdet i loven og planene om å velge den danske prinsen som ny konge. Det ble erklært krig mot Norge – en kortvarig krig, den siste for Sveriges del, som ble avsluttet med Mossekonvensjonen 14. august 1814. En del av avtalen var å revidere Grunnloven.

Norge har hatt en stabil og langvarig konstitusjonshistorie med Grunnloven de siste 200 årene. Grunnloven har ikke vært hinder for den utviklingen som har vært av statsmakten, og den har «absorbert» endringer underveis. De konstitusjonelle endringer som har skjedd med innføring av parlamentarisme i 1884 (maktforskyvning til Stortinget/parlamentet) og oppløsningen av unionen med Sverige i 1905, ble definert som konstitusjonell sedvanerett.

Makten i den norske konstitusjonen er fordelt mellom Storting, regjering og domstoler. Ordningen bygger på den franske filosofen Montesquieus «maktfordelingslære», fordeling av makt mellom ulike samfunnsinstitusjoner. Fordeling av makt skulle balansere makt slik at konsentrasjonen av makt ikke ble for stor.

Maktfordelingslæren følger av Grunnloven og av konstitusjonell sedvanerett med innføringen av parlamentarismen i 1884. Det endret forholdet mellom Storting og regjering, slik at regjeringen alltid utgår fra Stortingets flertall: «All makt skal samles i denne sal». Denne setningen bygger på en tale av Johan Sverdrup 8. mars 1872 i forbindelse med statsrådssaken i Stortinget.

Han formulerte det slik: «… i det Øieblik, at al Magt og Kraft samles her i denne Sal til Afgjørelse af Samfundets høieste og vigtigste Anliggender, gaar der en stor Vækkelse ud over Landet.»

14

105253 GRMAT Helsepolitikk og ledelse 150101.indd 14

23.03.15 14.22

utvikling av staten og konstitusjonen

Maktfordelingsprinsippet

Den lovgivende makt

Den dømmende makt

Den utøvende makt

Stortinget

Domstolene

Regjeringen

Vedtar lovforslag som regjeringen eller stortingspartier fremmer

Håndhever og tolker det regelverket Stortinget har vedtatt

Utarbeider forskrifter og setter ut i livet Stortingets vedtak.

Fremmer forslag om lovendringer og budsjett for Stortinget

Parlamentarismen i 1884 kom som et direkte resultat av at Stortinget etter 1869 ble samlet hvert år i stedet for hvert tredje år. De folkevalgte fikk da større muligheter til å ta styring og makt – og begrense makten til kongen og regjeringen. Kongen hadde en formell og viktig rolle i alle lovgivningsbeslutninger helt frem til 1905, da unionen med Sverige ble oppløst som en konsekvens av at kravet om at kongen skulle signere, ble forlatt.

Et annet forhold som har fått betydning for maktfordeling, er internasjonale forpliktelser som kan innebære at myndighet til å treffe avgjørelser med konsekvenser for beslutninger i Norge, skjer utenfor landets konstitusjon, som i EU gjennom EØS-avtalen og internasjonale konvensjoner som den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), som blant annet setter grenser for bruk av tvang, og barnekonvensjonen.

Utvikling av befolkningens rettigheter til helsetjenester og ytelser har også betydning for hvordan makt fordeles, ved at det har medført økt myndighet, økte inntekter og økte kostnader for den offentlige forvaltningen.

Inntekter er befolkningens innbetalinger av skatter og avgifter. Når det gjelder rettigheter, er det også et spørsmål om myndighet til å treffe bindende beslutninger og domstolenes rolle.

15

105253 GRMAT Helsepolitikk og ledelse 150101.indd 15

23.03.15 14.22

kapittel 1

Enhetsstat og stemmerett Norge er en enhetsstat1. Det vil si at all myndighet ligger nasjonalt. Folket avgjør hvem som skal representere de ulike fylkene i Stortinget gjennom bruk av stemmeretten. Stemmeretten er et viktig grunnlag for folkestyret.

Gjennom stemmeretten velger folket representanter til Stortinget, mens regjeringen utgår fra Stortingets flertall.

Fra 1814 var stemmeretten begrenset til embetsmenn, de som eide jord og handelsmenn. Det var først etter innføringen av parlamentarismen at alminnelig stemmerett for menn ble innført i 1898, i en periode der Stortinget hadde en langt mer aktiv rolle i politikken og Norge krevde større uavhengighet, særlig i handel og samarbeid med andre land. Alminnelig stemmerett ble imidlertid ikke innført før 20 år senere. I 1913 fikk kvinner stemmerett etter mange års kamp for det, og i 1918 ble andre restriksjoner på stemmerett fjernet slik at alle over en aldersgrense på 25 år fikk stemmerett. Siden er aldersgrensen senket flere ganger, til 18 år fra 1978. Den ble senket til 23 i 1920 og til 21 i 1946. Fra 1967 ble den 20 år helt frem til 1978.

Det stemmes også på representanter til fylkesting og kommunestyrer2. Det er valg hvert fjerde år, men hvert annet år gjennomføres det valg, lokale valg eller Stortingsvalg.

Stemmeretten og valgsystemet beskrives som et representativt eller indirekte demokrati. Det har vært drøftet om aldersgrensen for stemmerett bør reduseres ytterligere, eller om det skal stilles andre vilkår til stemmeretten.

En generell utfordring er å opprettholde at stemmeretten benyttes av de fleste og å unngå såkalte «hjemmesittere». Reduksjon i antallet som stemmer er vurdert som en trussel mot demokratiet.

Politisk gjennomslag for regjeringen og Stortinget er avhengig av hvor mange representanter regjeringen har i Stortinget. En flertallsregjering har flertall i Stortinget. Opposisjonspartiene har mindre innflytelse, eller Stortinget som sådan, da regjeringen sørger for forankring for sine beslutninger i Stortinget.

1

2

De øvrige skandinaviske land, Frankrike og Storbritannia er også enhetsstater. Tyskland, Sveits, USA og Canada er føderalstater. Føderalstater vil si at de føderale enheter har egen myndighet som ikke kan reguleres nasjonalt.

Den myndighet lokale enheter, som Fylkeskommunene, regionene og kommunene har, fastlegges av Stortinget i lov.

16

105253 GRMAT Helsepolitikk og ledelse 150101.indd 16

23.03.15 14.22

utvikling av staten og konstitusjonen

Dette får betydning for hvordan politisk påvirkningsarbeid innrettes. En mindretallsregjering må søke støtte utenfor regjeringen, da den ikke har flertall i Stortinget. Ved en flertallsregjering vil det politiske påvirkningsarbeidet innrettes primært mot regjeringen. Men ved en mindretallsregjering kan det være hensiktsmessig med bredere kontakt mot Stortinget.

Den 9. september 2013 ble det gjennomført valg til Stortinget, og det medførte et skifte av regjering. Etter 8 år med flertallsregjering med Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet (det rødgrønne alternativet), fikk Høyre og Fremskrittspartiet nok stemmer til å danne en mindretallsregjering, men med samarbeidsavtale med Kristelig Folkeparti og Venstre for å kunne ha flertall i Stortinget i viktige saker.

Denne avtalen finnes på internett og inneholder blant annet forpliktelsen til å innføre reservasjonsmulighet for fastleger i forbindelse med henvisning til abort. Dette spørsmålet fikk stor oppmerksomhet det første halvåret av regjeringens periode, med blant annet stort «protesttog» under kvinnedagen 8. mars 2014. Det er valg i kommunene i 2015 og i 2019 og til Stortinget i 2017 og 2021.

Stortinget Stortinget står regulert i Grunnloven § 49 som samlingen av representanter som er valgt av folket. Stortinget har myndighet til å fastsette og innkreve skatter, fordele disse ressursene og til å gi lover.

«Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. 1 Stortingets representanter velges gjennom frie og hemmelige valg.»

Stortinget er tillagt myndighet til å vedta lover, treffe beslutninger om statens inntekter (skatter og avgifter) og om fordeling av statens inntekter ved bevilgninger (statsbudsjett). Stortinget er lovgivende og bevilgende myndighet.

Det kan imidlertid diskuteres hvor stor betydning Stortinget faktisk hadde når det gjaldt maktfordelingen i samfunnet fra 1814. Det var ikke allmenn stemmerett før i 1918, fem år etter at kvinner fikk stemmerett, og Stortinget var samlet bare noen få dager hvert tredje år. Det var først i 1869 det ble årlige Storting, noe som la grunnlaget for innføringen av parlamentarismen ved resultatet av riksrettssaken i 1884 og endringen av kongens makt i 1905, samt unionsoppløsningen. Makten til Stortinget ble styrket. Og

17

105253 GRMAT Helsepolitikk og ledelse 150101.indd 17

23.03.15 14.22

kapittel 1

med allmenn stemmerett etter 1. verdenskrig og oppslutning om valg, fikk Stortinget stor innflytelse over viktige samfunnsspørsmål i mange år, noe som også medførte økt lovgivningsaktivitet blant annet ved at staten tok på seg nye oppgaver. Det kan diskuteres om den økte lovgivningsaktiviteten bidro til å «befeste» Stortingets posisjon, eller om den har medført forskyvning av makt til utøvende myndighet.

Oppgavene til Stortinget står i Grunnloven § 75. Det at regjeringen utgår fra Stortinget, betyr også at Stortinget kan kaste en regjering eller reise mistillit for en statsråd. Stortinget kontrollerer på denne måten hvordan regjeringen utøver sin makt. I tillegg skal Sivilombudsmannen og Riksrevisjonen bidra til kontroll med utøvende makt.

Regjeringen Regjeringen har med den sentrale forvaltningen (departement, direktorater o.l.) utøvende makt. Det er regjeringen som utreder behovet for ny og endret lovgivning, og som fremmer forslag til Stortinget om både lovgivning og budsjett. Regjeringen mottar fra Stortinget også fullmakt til lovgivning ved forskrifter.

Utøvende myndighet med den statlige forvaltning har siden 1905 vokst både i størrelse, antall enheter og ansatte, og ved økt myndighet.

På 1800- og 1900-tallet var det flere utviklingstrekk og begivenheter som fikk betydning for endringer av den norske konstitusjonen. Den teknologiske utviklingen og utdanning har bidratt til betydelig økonomisk utvikling og vekst som har skapt andre former for makt enn den politiske og konstitusjonelle makt3, men det har også hatt betydning for maktfordeling innenfor gjeldende konstitusjon. Fremveksten av organisasjoner og korporativ makt skjedde på slutten av 1800-tallet og fortsatt utover på 1900-tallet.

Etter 1. verdenskrig var det en betydelig styrking av utøvende makt, gjennom delegasjonslovgivning og oppbygning av byråkratiet. Det skjedde i form av kriselover. I Norge ble det gitt en provisorisk anordning i 1914, men det var lite debatt etter krigen om forfatningsrettslige spørsmål knyttet til

3

Inger Johanne Sand: Forfatning og unntakstilstand – i en rettsstat, kunnskapssamfunn og globale risikosamfunn.

18

105253 GRMAT Helsepolitikk og ledelse 150101.indd 18

23.03.15 14.22

utvikling av staten og konstitusjonen

unntakstilstander, bortsett fra den teorien om konstitusjonell nødrett som Frede Castberg lanserte4.

Et viktig utviklingstrekk er at staten har påtatt seg oppgaver for befolkningens velferd, herunder helsetjenester.

Da konstitusjonen ble utarbeidet med Grunnloven i 1814, var det ingen som hadde tanker om at staten skulle påta seg et betydelig ansvar for innbyggernes velferd med inntekter fra skatt og avgifter, egne forvaltningsorganer og fordeling av økonomiske ytelser og tjenester.

Befolkningens rettigheter til helsetjenester, utbygging av sykehus, sykehjem og andre tjenester har betydning for utviklingen av staten. Etter veksten i økonomi som følge av oljeinntekter er det en betydelig vekst i den statlige forvaltningen. Helseforvaltningen er trolig mer enn tidoblet siden 1998.

Domstoler Domstolene skal dømme etter de lover Stortinget har gitt, og har den dømmende makt. Det er i konstitusjonen lagt opp til et tett samspill mellom utøvende og lovgivende makt. Domstolenes rolle som fortolker og anvender av lovgivning har også vært i endring.

Foto bygn

I Norge på 1800-tallet ble det lagt stor vekt på å fremme nasjonalstaten. Domstolene begynte å håndheve Grunnloven i 1822. Norsk rett «skapes» etter vedtakelsen av Grunnloven og domstolenes håndhevelse av loven, men også norsk middelalderrett ble viktig på 1800-tallet med bruk av Landslovene fra 1270 (Magnus Lagabøte, ­Frostatingsloven, Gulatingsloven m.m.). Det finner vi i rettspraksis til 1950-årene og kan lese som et uttrykk for en ideologisk kobling av historie og rett. All tolkning av Grunnlovens betydning for maktfordeling er omstridt, og rettspraksis viser stor elastisitet i anvendelsen av Grunnloven. Sammensetningen av Høyesterett i 1920 med flere radikale dommere bidro til å endre rettspraksis fra et mer konservativt syn. Dette gjaldt særlig anvendelsen av § 97. Det kan også reises spørsmål om det er mulig å anvende enkelte av bestemmelsene uten at et politisk syn preger anvendelsen, som i spørsmålet om suverenitetsoverføring til EU iht § 115.

4

Frede Castberg fremstilte i Norges statsforfatning i 1935 (første utgave) konstitusjonell nødrett som et konstitusjonelt prinsipp, på et beskjedent rettskildemessig grunnlag.

19

105253 GRMAT Helsepolitikk og ledelse 150101.indd 19

23.03.15 14.22

kapittel 1

I rettspraksis etter 1945 finnes det påstander om hvordan Grunnloven er uten hold i loven slik at tekst og norm var brutt.5 Domstolenes rolle etter fremveksten av velferdsstaten kan diskuteres. Innenfor helsetjenesten har domstolene en svært begrenset betydning, til tross for at rettigheter har blitt utviklet og styrket. I all hovedsak defineres innholdet i disse rettighetene i helsetjenesten og forvaltningen (Fylkesmannen og Helsetilsynet).

Domstolene har fått en endret rolle med internasjonal rett. Etter 1990årene har domstolene måtte vurdere norsk forvaltningspraksis mot forpliktelsene etter EMK. Med økte individuelle rettigheter i internasjonal rett kan domstolenes rolle trolig øke i disse spørsmålene. Dømmende makt skiller seg fra dette, da ingen andre kan ta over denne rollen. Domstolenes stilling er regulert i flere bestemmelser i Grunnloven (§§ 88, 90, 95 og 96).

Domstolene skal ta stilling til: • Skyld og straff for forbrytelser,

5

Eckhoff trakk dette langt da han uttalte at hensynet til parlamentarisme bør veie tyngre enn historiske tekster. Johs Andenæs derimot mente at det var sedvanen som kunne endres.

20

105253 GRMAT Helsepolitikk og ledelse 150101.indd 20

23.03.15 14.22

utvikling av staten og konstitusjonen

• tvister mellom private (f.eks. mellom to kontraktsparter om forståelse, og • tvister mellom private og det offentlige (f.eks. om rettigheter etter helse­ lovgivningen) Domstolenes avgjørelse av den enkelte sak skal skje uavhengig av de andre statsmakter. Denne selvstendigheten kan ikke direkte utledes av maktfordelingsprinsippet, men er et tillegg til dette. En statsråd eller en stortingsrepresentant skal ikke forsøke å påvirke hvordan domstolene bør dømme i en sak, for eksempel mot en politisk motstander.

Uavhengigheten regnes som en fundamental rettssikkerhetsgaranti og et grunnleggende rettsstatsprinsipp. Domstolenes uavhengighet er styrket både i Grunnloven og i praksis de senere årene, delvis som følge av utviklingen internasjonalt.

Regjeringen eller Stortinget kan ikke gjøre om en avsagt dom (jf. Grunnloven §§ 88 og 90), men Kongen i statsråd (regjeringen) har riktignok anledning til å «benåde forbrytere etter at dom er falt» (Grunnloven § 20), slik tilfellet var da spiondømte Arne Treholt ble benådet i 1992. Men slike former for benådning griper ikke direkte inn i domstolenes dømmende virksomhet, siden avgjørelsen av spørsmålet om benådning ikke skal bero på om den dømte er skyldig eller ikke.

Utøvende og lovgivende makt kan derimot beslutte å endre lovgivningen på bakgrunn av en dom.

Mer om Grunnlovens betydning Grunnloven gir innbyggerne noen grunnleggende rettigheter overfor staten og setter grenser for hva både regjeringen og Stortinget kan vedta. Grunnloven står over andre lover og hindrer at det vedtas en lov som begrenser rettigheter i Grunnloven. Grunnloven kan heller ikke endres som andre lover. Det er regulert i Grunnloven hvordan den kan endres. Endring av Grunnloven krever valg mellom to Storting og kvalifisert flertall.

Grunnloven hadde 200-årsjubileum i 2014. Stortinget diskuterte endringer av Grunnloven våren 2014. Ny Grunnlov er skrevet i mer moderne skrivestil, men alle endringer er ikke foretatt. Det er reist mange spørsmål 21

105253 GRMAT Helsepolitikk og ledelse 150101.indd 21

23.03.15 14.22

kapittel 1

om hva som skal skrives inn i Grunnloven, og hvilken betydning den skal ha ved domstolskontroll. Det ble vurdert om retten til helsehjelp burde grunnlovfestes, men dette ble nedstemt.

Grunnloven regulerer fire forhold av betydning: 1. Forholdet mellom Norge og andre land, der det står at Norge er fritt og uavhengig, og det gis regler for internasjonalt samarbeid.

2. Vår konstitusjon med monarki, Storting, regjering og dømmende makt.

Det vil si at Grunnloven delvis regulerer vår konstitusjon, men sentrale deler av utviklingen har skjedd gjennom konstitusjonell sedvanerett, som innføringen av parlamentarismen.

3. Oppgavedeling mellom våre konstitusjonelle organer.

4. Stemmeretten og andre viktige rettigheter for borgere overfor staten.

De grunnleggende rettigheter for enkeltindivider, som ytringsfrihet, eiendomsrett, rett til å være organisert og krav som skal ivareta rettssikkerhet, skal beskytte individer mot overgrep fra statsmakten.

Oppgaver og refleksjon 1. Presenter maktfordelingen i 1814, 1884 og i dag, og hva som påvirker endringer. Drøft hvordan maktbalansen kommer til uttrykk i helse­ politikken.

2. Redegjør for forholdet mellom regjering og Storting med en 1) flertallsregjering og en 2) mindretallsregjering.

Drøft hvilken betydning det har for politisk påvirkningsarbeid.

3. Drøft hvilken betydning Grunnloven har for lovgivningen og for individer. Drøft om retten til helsehjelp burde vært regulert i Grunnloven.

Redegjør for betydningen av stemmeretten og drøft om det bør være andre vilkår for stemmerett enn i dagens ordning.

22

105253 GRMAT Helsepolitikk og ledelse 150101.indd 22

23.03.15 14.22