Forord Året er 1953. Jeg husker fortsatt episoden som om det var i går. Jeg var ti år gammel og svært sjenert. Jeg satt under kjøkkenbordet hjemme på gården i Nordre Vestfold. Mor og far hadde fått gjester fra Tønsberg til gårds. Foreldrene mine hadde møtt dem under okkupasjonsårene. Alle satt benket rundt bordet, de snakket uvanlig livlig, stemningen var varm og god – slik den ikke alltid var blant sliterne på bygda. Grunnen til den gode atmosfæren skjønte jeg vel først mange år seinere. Ukeavisa Orientering var kommet i hus. Ikke minst kritiske AP-medlemmer sto bak den. Den første utgaven så dagens lys fire år etter at Gerhardsen-regjeringa og stortingsflertallet meldte Norge inn i NATO. Foreldrene mine var veldig skuffet. Men nå hadde altså far kommet over denne nye, opposisjonelle avisa i en kiosk i Tønsberg. Orientering ble mitt første møte med det jeg fortsatt forbinder med ei motstrøms, vesentlig avis. Denne gode, lune følelsen rundt kjøkkenbordet var mitt startpunkt i et liv som skulle bli preget av politikk og journalistikk i mange fasonger. Orientering skapte en positiv grunntone i meg. Respekten for det skrevne ordet oppsto nok da. Nå må jeg medgi at jeg som ung gutt var mer opptatt av friidrettsresultatene i mandagens utgave av Vestfold Arbeiderblad enn jeg var av Orientering. Men likevel var det denne vesle ukeavisa som betydde noe helt spesielt. Foreldrene mine sa det slik: Avisa holdt ei råk åpen i den iskalde krigen.
5
103672 GRMAT Journalistikkens uutholdelige letthet 130101.indd 5
06.09.13 16:42
forord
Opp gjennom voksenlivet ble ord viktigere og viktigere. Respekten for ordene økte desto mer jeg tok dem i bruk, ikke minst når jeg brukte dem feil og forsvarte ting jeg egentlig ikke sto inne for. Etter mer enn 40 år av og på i journalistikken har tvilen vokst. Den positive grunntonen jeg følte i 50-årene, har i rykk og napp forvitret. Spørsmålet har trengt seg på: Råtner dagens journalistikk på rot? Hva slags vekstvilkår har den, og hvor bærer det hen? I arbeidet med essayet har jeg plagsomt ofte hatt en boktittel av den tsjekkiske eksilforfatteren Milan Kundera i tankene. I 1983 skrev han om tilværelsens uutholdelig letthet. I 2013 skriver jeg om journalistikkens uutholdelige letthet. Dette essayet er mitt forsøk på å vise hva denne uutholdelige lettheten handler om. Om hvordan tingene går mer og mer sin skjeve gang i store deler av Medie-Norge, og om hvorfor det skjer. Men det handler ikke bare om letthet. Det som verre er, er det jeg kaller det spekulative kjøps- og salgsmaskineriet som trenger seg inn i og preger mer og mer av journalistikken. Selvsagt er ikke alle medier og publikasjoner like. Fortsatt finnes det gode og anstendige medier i Norge, som gir håp. Min kritikk retter seg mest mot de mediene som slår an tonen, og som flere og flere begynner å danse etter. Juni 2013 Vassås, Hof i Vestfold Finn Sjue finnsjue@hotmail.com
6
103672 GRMAT Journalistikkens uutholdelige letthet 130101.indd 6
06.09.13 16:42
Et slående paradoks Stedet er Jabel Amman, en av de syv høydedragene rundt Jordans hovedstad. Det er august 1970. Det brygger opp til en blodig konflikt mellom palestinernes PLO og det jordanske regimet. Jeg sitter inne i et provisorisk småhus og intervjuer Abu Lutuf, omtalt som en «størrelse» og PLOs utenriksminister. En nokså Moskva-orientert herre. Akkurat det plager meg. Intervjuet tar en times tid, atmosfæren er vennlig. Som utsendt for ei fersk arbeidsgruppe for et fritt Palestina er jeg noe overrasket over at jeg får treffe ham og at han tar seg så god tid til en person «uten navn» fra det høye nord. Siden ble intervjuet trykt i månedsavisa Klassekampen. Mitt første publiserte intervju var et faktum. Språk og stil var kanskje ikke på topp. Men vesentlig? Jeg syntes at det var nettopp det.
Da jeg begynte å skrive i 1970, visste jeg lite om journalistikk. Men den ga glede, den var meningsfull, og den var særs krevende. Jeg visste selvsagt ingenting om at jeg mer enn 40 år seinere skulle skrive et svært kritisk essay om norsk journalistikk. Men slik er det altså blitt. Betyr dette at jeg har mistet tilliten til all journalistikk? At jeg ser med skjevt blikk på alle journalister og redaktører? At jeg nå tilhører den skaren som mener at «alt var så meget bedre før»? Svaret er nei, nei, og atter nei. Jeg har tillit til tusenvis av journalister, ikke minst de omlag 800 unge som jeg har hatt gleden av å være med på å utdanne. Jeg elsker god og seriøs journalistikk. Kall den gjerne kvalitetsjournalistikk selv om dette er et ufullstendig begrep. For kvalitet kan være både god og dårlig. I så fall må vi presisere at vi da snakker om journalistikk av god kvalitet.
9
103672 GRMAT Journalistikkens uutholdelige letthet 130101.indd 9
06.09.13 16:42
Journalistikkens uutholdelige letthet
Dette er noe av det viktigste som finnes hvis vi skal avsløre falsk autoritet, illegitim maktbruk og trakassering av små og store. Kritisk og seriøs journalistikk finnes fortsatt. Og helsetilstanden i norsk medieverden er verken spesielt bedre eller verre enn den vi finner i land det er rimelig å sammenlikne oss med. Jeg tilhører ikke dem som «er så pessimistiske på egne vegne at de driver med systematisk nedsnakking av mediene selv», for å sitere Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås (Aftenposten 11. mai 2013). Og journalistikk av god kvalitet spirer og gror i mange redaksjoner. Den kommer til syne i både dybde og bredde og i et bredt spekter av temaer. Hvorfor da så kritisk? Fordi den daglige strømmen av journalistikkens synlige resultater vitner om svært mye useriøs, lettvint og dårlig journalistikk. Fordi det blir stadig mer av den. Jeg vet at de fleste journalister, ikke minst de unge, har et inderlig ønske om å skape seriøs journalistikk, journalistikk av god kvalitet. Men langt færre enn de som har evner og kompetanse til det, får det til. Hvorfor oppstår denne kontrasten mellom oppriktig vilje og det faktiske, forstemmende resultatet? Her finnes et slående paradoks. Jeg er på jakt etter svarene som kan gjøre dette paradokset mulig å begripe. Så enkelt. Så vanskelig. I flere år har jeg lekt med tanken om å finne disse svarene. Mange observasjoner, tanker og samtaler har endelig munnet ut i dette essayet. Slik har flere hundre personer i og utenfor journalistikken på hver sin måte bidratt positivt. Noen titalls personer har bidratt med særs verdifulle bidrag. De står for høyst ulike syn på mangt og mye. Men det viste seg snart at de hadde noe til felles: en sterk, til tider ramsalt kritikk av dagens journalistikk, ikke minst den journalistikken som stadig oftere slår an tonen.
10
103672 GRMAT Journalistikkens uutholdelige letthet 130101.indd 10
06.09.13 16:42
et slående paradoks
Jeg ba om samtaler med disse personene fordi jeg ville lære, ikke for å sitere. Jeg lærte mye. Paradokset mellom vilje til seriøs journalistikk og de faktiske resultatene ble lettere å forstå. Om noen skulle være i tvil; essayet målbærer ene og alene mine meninger. Et essay betyr for meg å bevege seg i fristil, gå sitt eget løp, ha sitt eget perspektiv, sitt eget ledemotiv, vise, fortelle, argumentere. Det betyr ikke nødvendigvis å være skråsikker eller å konkludere utvetydig. Gode spørsmål fra start til slutt kan være mer tankevekkende enn bastante svar og påstander. Dette essayet er først og fremst skrevet for fagfolk, journalister, redaktører og andre mediefolk. Men det henvender seg også til folk flest som leser, lytter, ser. Det har noe å fortelle til alle dem som irriterer seg grønne og blå over det tåpelige, det tarvelige, de store overdrivelsene, det unøyaktige og det arrogante som daglig hjemsøker så mange medier. Essayet er også til for de mange og stadig flere som bruker sosiale medier, og som kanskje lurer på hva journalistikk egentlig er, eller burde være. Tillat meg å vende tilbake til minnene fra Jabel Amman anno 1970. Spørsmålet var den gang som nå: Bør det vesentlige stå sentralt i seriøs journalistikk? Mange vil innvende at vi aldri kommer til å bli enige om hva som er vesentlig i livet og i verden. For meg er likevel svaret et opplagt ja, like opplagt som ja på spørsmålet om det vi publiserer skal være sant. Slipper vi taket i de to kravene til seriøs journalistikk, er det lite igjen av faget. Da er den uutholdelige lettheten i ferd med å seire. La meg nevne følgende undersøkelse som et apropos. Vinteren 2008 og 2009 spurte Audgunn Oltedal journalister i ti redaksjoner fra nord til sør om hvilket nyhetskriterium de mener er det mest sentrale. De aller fleste svarte det som er vesentlig. Jeg tviler ikke et sekund på at svarene er ærlige og oppriktige. Men de står i slå-
11
103672 GRMAT Journalistikkens uutholdelige letthet 130101.indd 11
06.09.13 16:42
Journalistikkens uutholdelige letthet
ende kontrast til lettheten i de journalistiske resultatene. Det slående paradokset fornekter seg ikke.1 Et par ramsalte sitater fra den verden som eksisterte før den digitale epoken satte inn, er på sin plass nå. På hver sin måte kan de fyre opp under kritikken av dagens journalistikk: Journalistikken er verdens største forurensingsproblem. (Georg Johannesen) Alt du trenger her i livet, er uvitenhet og selvtillit. Da er du sikker på å lykkes. (Mark Twain)
12
103672 GRMAT Journalistikkens uutholdelige letthet 130101.indd 12
06.09.13 16:42
Litt loftsrydding – hva er ikke journalistikk? Jeg må bare innrømme det. For meg var det ingen ubetinget glede å treffe salige dikter og satiriker Georg Johannesen. Det skjedde da også bare en gang. Av alle steder, på danskebåten hjem til Norge. Jeg tror det var i 1969. Vi var en radikal og sammenrasket norsk gjeng som, bokstavelig talt, satt ved dikteren og samfunnskritikerens føtter. Han var landskjent for sin sylskarpe og satirisk-beske tone. I løpet av overfarten til Norge levnet han heller ingen tvil om hva han mente om de fleste spørsmål i vår tid. Så også om den såkalt toneangivende journalistikken. Jeg husker mine egne blandete følelser underveis. Det slo meg at han tok kraftig i, så kraftig at slagkraften ble svekket. Jeg syntes at overdrivelsen ble vel stor. Siden har denne følelsen forfulgt meg. Som ei klok ugle på skulderen min, som stadig uuhh-er: Ta ikke for kraftig i, senk heller stemmeleiet, da hører kanskje flere hva du sier og skriver. Det tok ganske mange år før jeg skjønte hvor viktig nettopp dette tilsynelatende paradokset er. Siden gikk det bedre.
Men la oss for all del ikke glemme amerikaneren Mark Twain. Han var – og er – viden kjent for sine slående formuleringer og aforismer. Om jeg tillater meg å anvende visdomsordet hans på fenomenet «journalist», blir resultatet unektelig interessant. Kombinasjonen av uvitenhet og selvtillit i en og samme person er ikke helt ukjent i enkelte «vellykte» journalistkretser.
13
103672 GRMAT Journalistikkens uutholdelige letthet 130101.indd 13
06.09.13 16:42
Journalistikkens uutholdelige letthet
Før jeg begynner å grave i hva det er som rir dagens journalistikk, kan det være fornuftig med en smule loftsrydding. For det første er det mye som utgir seg for å være journalistikk, men som slett ikke er det. Dessuten er det store mengder av lyd, bilder og tale som mange oppfatter som journalistikk, men som heller ikke er det. Jeg kan starte med å rydde i disse to fenomenene. Men det er mer enn nok igjen av det som med en viss rett kan kalles reell journalistikk, og som må tåle å få kritiske blikk rettet mot seg. Min livslange erfaring er at når ordet journalist blir nevnt i både godt og dårlig selskap, trigger det raskt en engasjert, for ikke å si heftig, diskusjon der journalister ikke levnes særlig ære. De årlige omdømmemålingene av hvilke yrkesgrupper som nyter størst tillit i befolkningen, peker i samme retning. Det vil si, rett ned mot den bunnløse mangel på tillit. Uansett fra hvilken vinkel vi betrakter denne mistilliten, utgjør den et alvorlig problem for fag og profesjon. Nå skal det sies at all kritikk av og regulære angrep på standen ikke alltid er preget av saklighet og dypere innsikt. Journalistikkens kritiske vesen blir ikke alltid forstått og verdsatt dersom objektive/ uhildete avsløringer rammer personer, firmaer eller institusjoner som står de glade debattanter på en eller annen måte nær. Men når det er sagt, må jeg innrømme at det plagsomt ofte har vært vanskelig å forsvare slett journalistisk handverk. Og det bør det jo også være. Derfor sluttet jeg for nesten 40 år siden å opptre som en slags generell forsvarer av yrkesgruppa. Det ble rett og slett for dumt. Det er grunn til å minne om at «journalist» ikke er en juridisk beskyttet yrkestittel. Burde den vært det? Ville resultatet ha blitt bedre om så var tilfelle? Det tviler jeg på. Hva som er journalistikk, må avgrenses og defineres klart og tydelig, ellers går hele faget ad undas. Men at det også skal innebære en juridisk definisjon, er ingen garanti for et godt resultat. Hvorfor? Jeg håper at svaret mitt skal bli klart i løpet av dette essayet. Alt kan ikke og skal ikke sies og konkluderes i startfasen.
14
103672 GRMAT Journalistikkens uutholdelige letthet 130101.indd 14
06.09.13 16:42
litt loftsrydding – hva er ikke journalistikk?
La meg starte med å skille skitt og kanel, hva som etter alle rimelige kriterier er sjarlataneri, skjult og åpen promotering av særinteresser, plagiat, klipp og lim, og det som verre er. Her er noen tilsynelatende kverulantiske spørsmål og påstander: • Er den såkalte kulturelle releasejournalistikken egentlig journalistikk? • Er den såkalte forbrukerjournalistikken som promoterer gamle og nye biler, journalistikk? «Sjekk den suven!» (DN.no 23. februar 2009). • Er politisk journalistikk som promoterer bestemte ideologiskpolitiske verdier i fordekte innpakninger, journalistikk? • Er nesten alle former for forbrukerjournalistikk, DU-journalistikk eller SLIK-journalistikk, egentlig journalistikk? «Slik får du fast rumpe, og forbrenner mer» (Nettavisen 18. mars 2011). Eller denne: «Husk å ha sex i alle rom i huset» (Dagbladet.no 1. desember 2012). • Er journalistikk som promoterer utenomsanselig sjelesorg som veien til kroppslig helbred, journalistikk? • Er journalistikk som videreformidler synet til finansanalytikeres egne firma som «objektive» analyser, journalistikk? • Er journalistikk som har til hensikt å markedsføre interessene til en bedrift, firma eller institusjon alt mens den holder hemmelig hvem som er oppdragsgiveren, journalistikk? Slik kunne vi fortsette nesten i det uendelige. Felles for denne påståtte journalistikken er at den er ukritisk og opererer under falskt flagg. Den dekker over at den har til hensikt å fremme åpne eller skjulte forretningsinteresser eller andre former for særinteresser. Det er en geskjeft som til forveksling likner på PR-virksomhet og har ingenting med journalistikk å gjøre.
15
103672 GRMAT Journalistikkens uutholdelige letthet 130101.indd 15
06.09.13 16:42
Journalistikkens uutholdelige letthet
La oss fortsette med eliminasjonsmetoden. Nedenfor følger noe som heller ikke er journalistikk, men som likevel blir oppfattet av veldig mange som nettopp det: • Svært mye av kjendisstoffet har lite eller ingenting med journalistikk å gjøre. Her er en kjendisnyhet fra USA: «Ble skjelt ut av flyvertinne foran medpassasjer etter hundetrøbbel. Da begynte skuespilleren å gråte» (Dagbladet.no 3. februar 2013). Dette er et typisk kjapt fyllstoff som blir resirkulert nesten uten journalistisk innsats. (Men noe kjendisstoff kan være journalistikk, til og med seriøs journalistikk. Dersom kjendis A har svindlet kjendis B for 15 millioner kroner, skal det dårlig handverk til for at dette ikke skal bli reell journalistikk.) • Alle slags kommersielle annonser og omtale, ikke minst bolig- og reisestoff. Ofte likner dette på reportasjer, men det er bare utenpå. • Alle former for offentlige annonser og kunngjøringer. • Nesten alle former for såkalt personlig økonomisk rådgiving er ikke journalistikk. Det går inflasjon i oppslag av typen «Rådene som redder din økonomi» (Dagbladet 8. april 2013). Veiledningen er som oftest syltynn, og skrevet som en blåkopi av tidligere, resirkulerte råd. • Sportsjournalistikk der sponsorinteressene ligger under eller halvveis over teksten som en slags «vev», er ikke journalistikk. • Alminnelig meldetjeneste, fra værmelding til TV- og radio-oversikter, er selvsagt ikke journalistikk. • Ofte omtales tekstreklame som journalistikk. Men hvorfor kalle det journalistikk? • Mat og drikke får stadig større plass i nesten alle medier. Svært lite av stoffområdet fortjener å bli kalt journalistikk. Det aller meste handler om kommersielt forbrukerstoff. • Annonseringer av ditt og datt er ofte nyttige. Men de er ikke journalistikk.
16
103672 GRMAT Journalistikkens uutholdelige letthet 130101.indd 16
06.09.13 16:42