Akselerasjon og resonans av Hartmut Rosa (utdrag)

Akselerasjon og resonans

62677 Akselerasjon og resonans – s. 1

02.02.2024 13:35

Hartmut Rosa

Akselerasjon og resonans Artikler om livet i senmoderniteten Oversatt av Anders Dunker Utvalg av Odin Lysaker Forord av Aurora Jacobsen Evenshaug

Cappelens upopulære skrifter

62677 Akselerasjon og resonans – s. 3

02.02.2024 13:35

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2024 Originaltittel: ISBN 978-82-02-78896-4 1. utgave, 1. opplag 2024 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Originaltitler: Hartmut Rosa, «Social acceleration: Ethical and political consequences of a desynchronized high-speed society», i High-speed society av H. Rosa og W. Sheuerman (red.). © Penn State University Press, 2009. Used with permission of Penn State University Press, from High-speed society av H. Rosa og W. Sheuerman (ed.), 2009; permission conveyed through Copyright Clearance Center, Inc. Hartmut Rosa, «Kritik der Zeitverhältnisse. Beschleunigung und Entfremdung als Schlüsselbegriffe der sozialkritik», i Was ist Kritik? av R. Jaeggi og T. Wesche (red.). Suhrkamp, 2009. Used with permission from © Suhrkamp verlag AG – Torsstasse 44 – 10119 Berlin – Germany.

Hartmut Rosa, «Dynamic stabilization, the triple A approach to the good life, and the resonance conception», i Questions de communication 31/2017, s. 437–546. Used with permission from © Questions de communication, 2017.

Hartmut Rosa, «Resonanz als Schlüsselbegriff der Sozialtheorie», i Resonanz av J.P. Wils (red.). Nomos, 2019. Used with permission from © Nomos Verlagsgesellschaft mbH & Co. KG. Omslagsdesign: Cappelen Damm AS Sats: Type-it AS, Trondheim 2024 Trykk og innbinding: AIT Grafisk AS Utgivelsen er støttet av institusjonen Fritt ord Oversetter har fått støtte fra Det faglitterære fond www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

62677 Akselerasjon og resonans – s. 4

02.02.2024 13:35

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Sosial akselerasjon: Etiske og politiske konsekvenser av et desynkronisert høyhastighetssamfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

23

Kritikk av tidsforholdene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

69

Resonansbegrepet, dynamisk stabilisering og tilgjengelighetstilnærmingen til det gode liv . . . .

105

Resonans som nøkkelbegrep for sosialteorien. . .

137

Sluttnoter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

163

62677 Akselerasjon og resonans – s. 5

02.02.2024 13:35

62677 Akselerasjon og resonans – s. 6

02.02.2024 13:35

Forord Gjenklang i en rask verden Aurora Jacobsen Evenshaug, ph.d.-stipendiat i pedagogisk idéhistorie, Universitetet i Oslo

Jeg så en rulletrapp en dag som stanset midtveis Og hoder ben og armer plutselig flakse opp Som en fortryllelse var brutt, oppvåkning Av en drøm – eller en sjokkskade Rolf Jacobsen, «Mennesker i rulletrappen» (1965)I

Vi løper raskere og raskere, uten å komme av flekken.

Hva gjør det med vårt forhold til verden – og til oss selv? Den tyske sosiologen Hartmut Rosa har satt det moderne samfunnet, og det moderne individets erfaring, på begrep. Hans påstand er at vår tid er kjennetegnet av ett fenomen: akselerasjon. Alt går stadig raskere, og dette har noen negative konsekvenser både for livet vårt og for kloden vi bor på. Når alt går for raskt, oppleves verden som taus og kald. Hvordan kan vi skape et godt liv i en rask verden? Rosa mener vi må (gjen)oppleve resonans – en dirrende gjenklang – med verden omkring oss.

7

62677 Akselerasjon og resonans – s. 7

02.02.2024 13:35

Rosas filosofiske landskap Rosa ble født i 1965 i Lörrach og vokste opp i småbyen Grafenhausen i Schwarzwald, den skogkledde fjellkjeden sørvest i Tyskland. Han har utdannelse i sosiologi, statsvitenskap og tysk fra universitetene i Freiburg og Berlin. Rosa plasserte seg tidlig i sin faglige karriere innenfor tradisjonen kritisk teori.

Særlig to tenkere ble sentrale i Rosas tidligere karriere, Axel Honneth og Charles Taylor. Honneth, kjent for sitt arbeid om anerkjennelse og en ledende stemme innen kritisk teori, var på 1990-tallet veileder for Rosas doktorgrad. Honneth hadde introdusert tyske lesere for den kanadiske filosofen Taylors tenkning, og Rosas avhandling omhandlet Taylors sosiale og politiske filosofi.

I sin avhandling, Identität und kulturelle Praxis: Politische Philosophie nach Charles Taylor,II som Rosa leverte ved Berlins Humboldt-universitet i 1997, diskuterer han Taylors kommunitarisme. Allerede her tar Rosa opp det som skal bli sentrale temaer for hans akademiske virke: fremmedgjøring, modernitet og spørsmålet om hva som er et godt liv. I avhandlingen finner vi også påvirkning fra Honneths anerkjennelsesteori. Da avhandlingen ble utgitt som bok i 1998, skrev også Honneth forordet.

I 2004 ble Rosa professor, basert på det som skulle bli hans første store verk, om akselerasjon: Soziale Beschleunigung: Die Veränderungen der Zeitstrukturen in der Moderne.III Året etter ble han professor ved Universitetet i Jena, hvor han fortsatt er ansatt. I 2013 ble Rosa også direktør for Max-Weber-Kolleg ved Universitetet i Erfurt. I tillegg har han vært gjesteprofessor ved den kritisk teori-inspirerte New School for Social Research i New York siden 2002. Rosa har blitt en 8

62677 Akselerasjon og resonans – s. 8

02.02.2024 13:35

av verdens mest kjente sosiologer og sosialfilosofer, og deltar aktivt i tysk offentlighet. I 2023 ble han tildelt Leibniz-prisen, Tysklands mest prestisjetunge forskningspris.

Rosa tilhører det vi kan kalle den fjerde generasjonen innen kritisk teori. Kritisk teori er en sosialfilosofisk tradisjon som undersøker samfunnsmessige årsaker til undertrykkelse av individer. Tradisjonen kan sies å ha startet ved Institut für Sozialforschung i Frankfurt am Main. Frankfurterskolen er derfor navnet på spesielt den første generasjonen tenkere innen kritisk teori, men navnet brukes også om tenkere som har vært tilknyttet instituttet senere, og som virker innenfor kritisk teori. Tradisjonen er inspirert av filosofien til G.W.F. Hegel og Karl Marx, og av Sigmund Freuds psykoanalyse. Flere av tradisjonens sentrale tenkere, som førstegenerasjonens Theodor W. Adorno og Max Horkheimer, har rettet et kritisk søkelys mot samfunnsmekanismer som hindrer individets frihet og autonomi. Jürgen Habermas regnes som andregenerasjonens fremste representant, mens Axel Honneth, Seyla Benhabib og Nancy Fraser gjerne assosieres med den tredje generasjonen. Rahel Jaeggi assosieres med den fjerde generasjonen, slik også Rosa gjør.

Rosa skriver seg selv inn i Frankfurterskolens tradisjon. Hans prosjekt er å gå tilbake til tradisjonens opprinnelige spørsmål: Hva ligger i veien for at individet skal kunne virkeliggjøre et godt liv for seg selv? Rosa slutter seg til tidligere tenkeres kapitalismekritikk, men ser en annen drivkraft bak – den egentlige kilden til at det moderne samfunnet utvikler seg i den retningen det gjør, er nemlig akselerasjon. Det som også skiller Rosa fra flere andre innenfor kritisk teori, er at han ikke bare peker på samfunnspatologier, men at han også 9

62677 Akselerasjon og resonans – s. 9

02.02.2024 13:35

utvikler en positiv teori om hva som er forutsetningene for et godt liv.

Rosa har vært en aktiv akademiker i over 25 år. Seks år etter Beschleunigung kom boken Weltbeziehungen im Zeitalter der Moderne: Umrisse einer neuen Gesellschaftskritik,IV hvor han utvikler en sosiologisk teori om enkeltmenneskets relasjon til verden. Verket utgjør et viktig grunnlag for Rosas tredje hovedverk, utgitt i 2016: Resonanz: Eine Soziologie der Weltbeziehung.V I tillegg har Rosa gitt ut flere kortere bøker hvor han diskuterer sentrale begreper i sin teori, som akselerasjon, fremmedgjøring og ukontrollerbarhet, i tillegg til en rekke artikler i antologier og tidsskrifter. Like fullt er denne boken den første, omfattende introduksjonen til Rosa som foreligger på norsk.VI Tekstene i denne boken kretser rundt noen nøkkelbegreper i Rosas teorier, begrepene akselerasjon, fremmedgjøring og resonans, samt sammenhengen mellom dem.

Å klatre i den nedadgående rulletrappen Helt siden sosiologifagets fødsel har ulike tenkere forsøkt å definere det sentrale kjennetegnet ved vår tidsperiode, moderniteten. For Rosa er dette kjennetegnet dynamisk stabilisering. Det vil si at det moderne samfunnet bare kan stabilisere seg gjennom stadig forandring. Og den stadige forandringen går stadig raskere. Derfor er det som først og fremst kjennetegner moderniteten nettopp akselerasjon. Siden modernitetens fødsel, på 1700-tallet, med industrialiseringens og kapitalismens fremvekst, har moderne samfunn gått gjennom akselerasjon på tre områder, mener Rosa. For det første har det skjedd en planlagt, ønsket, teknolo10

62677 Akselerasjon og resonans – s. 10

02.02.2024 13:35

gisk akselerasjon: Mennesker har oppfunnet stadig raskere teknologi for transport, kommunikasjon og informasjonsoverføring. Tenk bare på hvor mye hurtigere man kommer seg rundt jorden i et fly enn til fots, eller hvor fort vi i dag kan spre informasjon – ved hjelp av satellitteknologi og internett – sammenlignet med tidligere tiders brevkorrespondanser og budbringere.

Ikke bare går teknologiske oppfinnelser fysisk raskere, men nyvinninger dukker opp stadig oftere. Samfunnet endrer seg raskere og raskere, på det teknologiske planet, men også når det gjelder trender, hvilke faktorer som orienterer individets handlinger, hvilke stilarter som regjerer på kunstfeltet og hvilke normer som råder. I førmoderne og tidligmoderne tid kunne individet regne med at samfunnet hen var født inn i, i det store og det hele var likt det samfunnet foreldrene og besteforeldrene levde i, og som barna og barnebarna kom til å leve i – når det gjaldt grunnleggende fenomener og faktorer som hvordan samfunnet var bygget opp og hvilken kunnskap som var nyttig. I det Rosa kaller den klassiske moderniteten, en periode fra industrialiseringen i Europa på 1800-tallet til rundt 1960, opplevde individet generasjonelle samfunnsendringer, som vil si at man kunne beholde de orienteringene og kunnskapen man hadde ervervet seg tidlig i livet, selv om man så at den etterfølgende generasjonen utviklet nye praksiser og handlingsorienteringer. Det senmoderne individet, derimot, må regne med at samfunnet nettopp kommer til å gå gjennom fundamentale endringer i løpet av hens levetid, som hen må tilpasse seg. De sosiale endringene skjer altså også stadig raskere, deres rytme akselererer.

Et stadig raskere samfunn tvinger individet til å leve et stadig raskere liv. De store, overgripende struktu11

62677 Akselerasjon og resonans – s. 11

02.02.2024 13:35

rene virker inn på hver enkelt av oss i hverdagen. Skal vi klare å henge med på samfunnets stadige endringer – hva vi trenger å vite, kunne, være oppdatert på, ta stilling til – må vi holde oss oppdatert, tilpasse oss og innrette livet vårt slik at vi er i stand til å henge med på tempoet. Du kan se for deg at du står i en rulletrapp. Du skal oppover, men rulletrappen har retning nedover. Skal du klare å bare bli stående der du er, må du holde deg i konstant bevegelse, og skal du fremover, må du løpe dobbelt så fort. Det senmoderne individets livsrytme akselererer ved at hen gjør stadig flere handlinger i løpet av kortere tid: Vi utfører handlinger raskere, vi har kortere pauser mellom handlingene våre, og vi gjør flere ting samtidig. Teknologien hjelper oss: med vaskemaskiner, mikrobølgeovn, bil og e-post kan husarbeid, reising og kommunikasjon skje raskere enn før. Men Rosa påpeker at mindre tid brukt på oppgavene ikke fører til mer fritid, men at vi fyller tiden vår med flere oppgaver fordi vi kan, og fordi vi opplever at vi må, for å henge med på samfunnstempoet. De ulike formene for akselerasjon driver hverandre. Er dette så et problem? Ja, mener Rosa, for det raske livet, maratonet i hamsterhjulet, fortrenger noe viktig fra våre liv.

I denne bokas første tekst, «Sosial akselerasjon: Etiske og politiske konsekvenser av et desynkronisert høyhastighetssamfunn», beskriver Rosa begrepet og fenomenet akselerasjon. Han forklarer de tre formene for akselerasjon i det moderne samfunnet – den teknologiske akselerasjonen, akselerasjonen av sosiale endringer og akselerasjonen av livsrytmen. Videre beskrives hva som driver akselerasjonen: hvordan de tre formene driver hverandre, og hvordan ytre faktorer også driver akselerasjonen fremover. Samtidig peker Rosa på at det moderne samfunnet også har eksempler på nedbrem12

62677 Akselerasjon og resonans – s. 12

02.02.2024 13:35

sing og stillstand. Han analyserer disse fenomenenes forhold til akselerasjonen, og diskuterer hvordan de i flere tilfeller kan forstås som reaksjoner på, eller konsekvenser av, akselerasjonen. Til slutt beskriver Rosa akselerasjonens konsekvenser for individets identitetsdannelse og for politikkens vilkår, samt hvordan akselerasjonen fører til desynkronisering av samfunnet.

Fremmed i en taus verden Det senmoderne samfunnets akselerasjon og krav om stadig omstilling, om å tilpasse seg nye endringer og «ri den seneste bølgen», får negative konsekvenser for individets mulighet til å leve et godt liv, mener Rosa.

For å kunne leve et godt liv hvor man kjenner en meningsfull forbindelse med verden omkring seg, med seg selv og sitt eget liv, trenger man langvarige prosjekter og muligheten til å danne dype relasjoner. Det senmoderne samfunnet er imidlertid innrettet slik at dette vanskelig lar seg gjøre. Individet blir fremmedgjort fra verden – det opplever verden som stum, ikke-svarende.

Fremmedgjøring er et begrep som har blitt definert og diskutert av en rekke filosofer. Det kan spores tilbake til Hegel (1770–1831), men en av de mest kjente tenkerne om fremmedgjøring er Marx (1818–1883), som selv var inspirert av Hegel. Marx beskrev hvordan arbeideren ble fremmedgjort fra arbeidsproduktet sitt, og til slutt fra seg selv, i det kapitalistiske samfunnets industrielle produksjon. I nyere tid har Rahel Jaeggi undersøkt fremmedgjøringens idéhistorie og utviklet et filosofisk begrep om fremmedgjøring hvor dette forstås som at individet ikke klarer å etablere et fritt, autonomt forhold til seg selv og verden.VII Rosas fremmed13

62677 Akselerasjon og resonans – s. 13

02.02.2024 13:35

62677 Akselerasjon og resonans – s. 22

02.02.2024 13:35

Sosial akselerasjon: Etiske og politiske konsekvenser av et desynkronisert høyhastighetssamfunn 1. Sosial akselerasjon i moderniseringsprosessen I sin utforskning av det amerikanske samfunnet, merket James Gleick seg i 1999 en «akselerasjon av nesten alt mulig»: kjærlighet, liv, tale, politikk, arbeid, tv, fritid og så videre.1 Han er utvilsomt ikke alene om denne iakttagelsen. I både mediedebatter og politiske diskusjoner av det vestlige samfunnets utvikling i dag, står akselerasjon som det viktigste og aller mest slående trekket.2 Men til tross for at diskursen omkring akselerasjon og tidsnød har vokst i senere år, er det overhodet ikke noe nytt i følelsen av at historien, kulturen, samfunnet eller sågar «tiden selv» på en underlig måte akselererer: Dermed ser akselerasjonen ut til å være et grunnleggende trekk ved moderniteten som sådan. Slik historikere som Reinhart Koselleck overbevisende har argumentert for, har en generell opplevelse av økende hastighet gjort seg gjeldende i det moderne samfunnet siden midten av 1700-tallet, om ikke tidligere.3 Og faktisk ser det ut til – som mange har påpekt og som det finnes klart empirisk belegg for – at modernitetens historie er kjennetegnet av en omfattende hastighetsøkning i alle tenkelige teknologiske, økonomiske, sosiale og kulturelle prosesser, samt en 23

62677 Akselerasjon og resonans – s. 23

02.02.2024 13:35

allmenn økning av livstempoet. Denne endringen av tidens mønster og struktur ser ut til å være like viktig i sin strukturelle og kulturelle samfunnspåvirkning som andre, tilsvarende prosesser som individualisering og rasjonalisering. I likhet med disse virker det som sosial akselerasjon ikke er en jevn prosess, men noe som utvikler seg i bølger (som oftest frembrakt gjennom nye teknologier eller former for samfunnsøkonomisk organisering), der hver nye bølge både blir møtt med betydelig motstand og delvise reverseringer. Som oftest vil en bølge av akselerasjon bli fulgt av en oppgang i «akselerasjonsdiskursen» med engasjerte appeller som går inn for deselerasjon av hensyn til menneskelige behov og verdier protester som til slutt ebber ut.4 Moderniseringsprosessens andre grunnleggende trekk, slik som individualisering, rasjonalisering, differensiering (både funksjonell og strukturell) og instrumentell domestisering av naturen, har alle vært gjenstand for omfattende analyser. Begrepet om akselerasjon mangler derimot fortsatt en klar og operasjonell definisjon og en systematisk sosiologisk analyse. Blant de systematiske teoriene om modernitet og modernisering glimrer akselerasjonen med sitt fravær. Et vesentlig unntak er riktignok Paul Virilios «dromologiske» tilnærming til historien men dette kan beklageligvis knapt kalles en teori. Gitt at akselerasjonsprosessen er så allestedsnærværende, både empirisk og diskursivt, kan vi tolke dette fraværet som en konsekvens av at tidsdimensjonen og samfunnet som prosess har blitt oversett i det tjuende århundrets sosiologiske teori. (Denne mangelen har også blitt bemerket av mange teoretikere, kanskje mest uttalt hos Anthony Giddens og Niklas Luhmann.5) I sosiologiens historie har moderniseringen hovedsakelig blitt analysert 24

62677 Akselerasjon og resonans – s. 24

02.02.2024 13:35

ut fra fire forskjellige perspektiver som for eksempel er fremtredende i verkene til Weber, Durkheim, Simmel og Marx, henholdsvis: kultur, sosial struktur, personlighetstype og forhold til naturen.6 Ut fra disse perspektivene eller materielle dimensjonene kan moderniseringsprosessen identifiseres respektivt som en rasjonaliseringsprosess, differensieringsprosess, en individualiseringsprosess eller en instrumentell domestiseringsprosess (figur 1).

Differensiering (Paradoks: Desintegrasjon) (Durkheim)

Rasjonalisering (Paradoks: Rasjonalitetens jernbur) (Weber)

Struktur

Kultur

Personlighet

Forhold til naturen

Individualisering (Paradoks: Massekultur) (Simmel)

Domestisering (Paradoks: Miljøkatastrofe) (Marx)

Figur 1. Moderniseringsprosessen (I)

Min påstand er her at uten å inkludere tidsperspektivet i våre analyser, kan vi umulig få en fyllestgjørende forståelse av modernitetens karakter og logikk. Tidsperspektivet griper selvfølgelig inn i samfunnets fire materielle dimensjoner og kan ikke skilles skarpt fra 25

62677 Akselerasjon og resonans – s. 25

02.02.2024 13:35

dem i en fenomenologisk forstand, siden det ikke finnes noen «sosial tid» uavhengig av disse dimensjonene.

De viktigste endringene som finner sted i dem er tett knyttet til den overordnede endringen i tidens mønster (akselerasjon), som veksler mellom å fremtre som endringenes årsak og virkning. Det er faktisk mulig å argumentere for at mange tilfeller er drevet av akselerasjonens logikk. Som jeg raskt vil prøve å demonstrere i den avsluttende delen av dette kapittelet, kan tendensen mot sosial akselerasjon i moderne samfunn være så overgripende at vi faktisk støter på fenomener som av-differensiering og av-individualisering i tilfeller der differensiering og individualisering har blitt hindringer for den sosiale akselerasjonen.

Van der Loo og van Reijen sier, interessant nok, at det for hver av de fire sentrale moderniseringsprosessene finnes en paradoksal motsats som også ofte har vært fokus for sosiale analyser. For eksempel går individualiseringen hånd i hånd med utviklingen av «massekulturen». Videre kunne resultatet av rasjonaliseringen bli at vi fanges i et fullstendig irrasjonelt «jernbur» (dømt til økonomisk vekst selv når den eneste mangelen er mangelen på mangel). Den instrumentelle kontrollen og herredømmet over naturen vil på sin side kunne føre til et tilbakeslag der menneskeskapte naturkatastrofer utraderer hele den menneskelige sivilisasjonen. Og det er klart nok at en slik motsats også finnes for den sosiale akselerasjonen. Slik sett vil ingen analyse av den sosiale akselerasjonen være fullstendig med mindre den tar høyde for disse merkelige og ledsagende fenomenene der vi ser en sosial deselerasjon og nedbremsing som har blitt spesielt synlig i overgangen til det 21. århundre, som gir seg til kjenne i dannelsen av teorier om «hyperakselerasjon», «turbo-kapitalisme» og 26

62677 Akselerasjon og resonans – s. 26

02.02.2024 13:35

den «digitale hastighetsrevolusjonen» på den ene siden, og begreper om «polarisert inerti», «historiens slutt», «lukkingen av fremtiden» og det tilstivnede og utveisløse fangenskapet i «jernburet» på den andre.7 Sett ut fra det siste perspektivet, fremstår all den tilsynelatende hastigheten og forvandlingen bare som endringer i «brukeroverflaten»,8 samtidig som de dypere prosessene går mot lammelse og tilstivning.

Men hva er sosial akselerasjon? Refererer det til en akselerasjon av samfunnet selv, eller fanger det bare en akselererende prosess innenfor (et statisk) samfunn?

I hvilken grad kan vi snakke om sosial akselerasjon i entall, når alt vi ser er en rekke akselerasjonsprosesser som ikke nødvendigvis er forbundet, for eksempel innenfor sport, mote, video-redigering, transport og jobbskifter, samtidig som vi observerer visse tilfeller av sosiale deselerasjonsfenomener? I det følgende presenterer jeg et analytisk rammeverk som, i hvert fall i prinsippet, gir en teoretisk grundig og empirisk rettferdiggjort (eller i det minste drøftbar) definisjon av hva det kan bety for et samfunn å akselerere, og på hvilke måter vi kan forstå vestlige samfunn som akselerasjonssamfunn.

2. Hva er sosial akselerasjon?

Det er åpenbart at det i motsetning til Gleicks iakttagelse – «akselerasjonen av nesten alt mulig» – ikke finnes noe enhetlig og universelt akselerasjonsmønster som får alt til å gå fortere. Tvert imot går mange ting langsommere, slik som trafikken i en bilkø, mens andre fenomener gjenstridig motsetter seg alle forsøk på å få dem til å gå raskere, som tiden det tar å bli kvitt en vanlig forkjølelse. Like fullt finnes det helt klart en hel del 27

62677 Akselerasjon og resonans – s. 27

02.02.2024 13:35

sosiale fenomener som med rette kan dekkes av akselerasjonsbegrepet. Toppidrettsutøvere ser ut til å løpe og svømme raskere og raskere, datamaskiner kalkulerer med stadig større hastighet, transport og kommunikasjon tar bare en brøkdel av den tiden de tok for et århundre siden, og folk ser ut til å sove mindre og mindre (noen forskere har kommet frem til at gjennomsnittstiden viet søvn har gått ned med to timer siden attenhundretallet og tretti minutter siden 1970tallet9). Selv naboene våre ser ut til å flytte inn og ut av leilighetene sine oftere og oftere.

Om vi så kan bevise at disse endringene ikke er tilfeldige, men følger et systematisk mønster, kan vi finne noe disse veldig forskjellige prosessene har til felles, slik at de kan samles under begrepet sosial akselerasjon?

Ikke direkte, vil jeg hevde. Når vi ser nærmere på dette spekteret av fenomener, virker det derimot som vi kan skille dem i tre kategorier som er både analytisk og empirisk adskilte og som jeg vil presentere i resten av denne delen. I den neste delen vil jeg utforske skillet mellom ulike akselerasjonssfærer og mekanismene eller motorene som ligger bak dem. I den fjerde delen vil jeg diskutere noen problemer som melder seg i den sosiale analysen av «akselerasjonssamfunn» som oppstår ved at vi må gjøre rede for et stort utvalg av sosiale fenomener som forblir konstante eller til og med går saktere.

Jeg vil deretter diskutere noen av de mest presserende og gjennomgripende politiske og etiske konsekvensene av sosial akselerasjon før jeg kommer til konklusjonen med hensyn til hvordan vi best kan forstå modernitetsprosessen.

28

62677 Akselerasjon og resonans – s. 28

02.02.2024 13:35

2.1 Teknologisk akselerasjon Den første, mest åpenbare og mest målbare formen for akselerasjon er den stadig høyere hastigheten i bevisst tilrettelagte, målrettede prosesser som transport, kommunikasjon og produksjon – og alt dette kan vi definere som «teknologisk akselerasjon». Selv om det ikke alltid er like lett å måle gjennomsnittshastigheten til disse prosessene, er den generelle tendensen ikke til å ta feil av. Slik har kommunikasjonens hastighet angivelig steget med 107, persontransport med 102 og hastigheten i databehandling med 106.10 Det er fremfor alt dette aspektet ved akselerasjonen som står i sentrum for Paul Virilios «dromologi», et narrativ som beskriver den historiske akselerasjonen fra transportrevolusjonen til signaler og endelig til «transplantasjons»-revolusjonen som trekker på mulighetene som bioteknologien åpner for.11 Virkningene den teknologiske akselerasjonen har på samfunnsvirkeligheten er helt klart enorme. For eksempel ser den «naturlige» (det vil si antropologiske forrangen rommet har fremfor tiden i menneskets persepsjon ut til å ha blitt snudd om. Rommets forrang syntes å være rotfestet i våre sanseorganer og tyngdekraftens virkning, som gjør at vi umiddelbart skjelner mellom «over» og «under», «foran» og «bak», men ikke «tidligere» og «senere», men i det globaliserte internettets epoke blir tiden i stadig større grad oppfattet som noe som komprimerer eller til og med ødelegger rommet.12 Det ser ut til at rommet så å si trekker seg sammen og i den senmoderne verden mister sin relevans for orienteringen. Prosesser og utviklinger er ikke lenger stedbundne, og enkeltlokalitetene blir «ikke-steder» – uten historie, identitet eller forbindelse.13 29

62677 Akselerasjon og resonans – s. 29

02.02.2024 13:35

2.2 Akselerasjon av sosial endring Mens fenomener i den første kategorien kan beskrives som en akselerasjonsprosess innad i samfunnet, kan fenomener i denne andre kategorien bli klassifisert som akselerasjoner av samfunnet selv. Når romanforfattere, forskere og journalister siden 1700-tallet har observert dynamiseringen av Vestens kultur, samfunn eller historie – og noen ganger av tiden selv14 – har de vært mindre opptatt av de spektakulære teknologiske fremskrittene og mer av de (ofte samtidige) akselererte prosessene i den sosiale endringen. som gjorde sosiale konstellasjoner og strukturer så vel som handlingsmønstre og orienteringsmønstre ustabile og flytende.

Den underliggende ideen er her at endringshastigheten selv er i forandring. Slik sies endringstakten å gå stadig raskere, enten det gjelder holdninger og verdier, moter og livsstiler, eller sosiale forhold og forpliktelser – så vel som endringshastigheten innen grupper, klasser, miljøer og sosiale språk, til og med innenfor ulike former for øvelse og praksis. Dette har fått Arjun Appadurai til å erstatte symboliseringen av den sosiale verdenen med ideen om flytende, flimrende skjermer som representerer kulturelle strømninger som bare unntaksvis krystalliserer seg i form av «etno-, tekno-, finans-, media- og idé-landskaper».15 Like fullt gjenstår det å måle takten i den sosiale endringen som en uløst utfordring. I sosiologien er det lite enighet om hva som skulle være de relevante indikasjonene på endring, samt i hvilke tilfeller forandring og variasjoner faktisk utgjør en ekte eller «grunnleggende» sosial endring.16 Her kan sosiologien benytte seg av tilnærminger utviklet i sosialfilosofien.

Den tyske filosofen Hermann Lübbe hevder at vestlige 30

62677 Akselerasjon og resonans – s. 30

02.02.2024 13:35

samfunn erfarer det han kaller en «nåtidskrymping» (Gegenwartsschrumpfung ) som følge av akselerasjonstakten i den kulturelle og sosiale innovasjonen.17 Mottiltaket han anbefaler er like enkelt som det er informativt: For Lübbe er fortiden definert som det som ikke lenger holder eller gjelder, mens fremtiden betegner det som ennå ikke holder eller gjelder. Samtiden er dermed det tidsrommet der (for å bruke en ide utviklet av Reinhart Koselleck) erfaringshorisonten og forventningshorisonten sammenfaller. Bare innenfor disse tidsspennene finnes det en viss sikkerhet når det gjelder orientering, evaluering og forventning. Med andre ord er den sosiale akselerasjonen definert av en økning i forfallshastigheten i erfaringene og forventningenes pålitelighet og av en sammentrekning av tidsrommet som kan defineres som «nåtiden». Nå kan vi ifølge Lübbe ta denne målestokken for stabilitet og endring i bruk på sosiale og kulturelle institusjoner og praksiser av alle slag: Samtiden trekker seg sammen i det politiske liv så vel som i yrkeslivet, det teknologiske så vel som det estetiske, i normative så vel som vitenskapelige og kognitive dimensjoner – det vil si både i en kulturell og en strukturell forstand.

Men hvordan kan vi verifisere dette empirisk? Det virker som det er en rimelig generell enighet i samfunnsvitenskapene om at samfunnets grunnleggende struktur er den som organiserer produksjonsprosessene og reproduksjonsprosessene. For vestlige samfunn har disse siden den tidligmoderne perioden grunnleggende sett innebefattet familien og yrkeslivet. Og faktisk vektlegger de fleste studier av samfunnsendring nettopp disse områdene, sammen med politiske institusjoner og teknologi. Jeg vil senere komme tilbake til spørsmålet om hvordan teknologisk og sosial endring 31

62677 Akselerasjon og resonans – s. 31

02.02.2024 13:35

– og dermed også teknologisk akselerasjon og samfunnsendringens akselerasjon – henger sammen med hverandre. For øyeblikket vil jeg gå inn for at endring på disse to områdene, altså familie og arbeid, har akselerert fra en intergenerasjonell takt i det tidligmoderne samfunnet, via en generasjonell takt i «klassisk» moderne tid, til en intragenerasjonell takt i senmoderniteten. Slik hadde den idealtypiske familiestrukturen i agrarsamfunnet en tendens til å forbli stabil over flere århundrer, med en generasjonsveksling som lot den grunnleggende strukturen være intakt. I den klassiske moderniteten var denne strukturen skapt for bare å vare i en generasjon: Den var organisert omkring et par, og gikk gjerne i oppløsning ved parets død. I senmoderniteten ser vi en økende tendens til at familiesyklusene varer kortere enn individets levetid: økningen i antall skilsmisser og gjengifter er det mest åpenbare beviset for dette.18 Tendensene er også synlige i yrkessammenheng: I førmoderne samfunn gikk farens yrke gjerne i arv til sønnen – eventuelt gjennom mange generasjoner. I «klassisk» moderne tid hadde yrkesstrukturer en tendens til å skifte med generasjonene: sønner (og døtre) sto fritt til å velge sin egen yrkesvei, men de valgte vanligvis bare én gang, det vil si, for resten av livet. I senmoderniteten varer yrker ikke lenger gjennom et helt yrkesliv, jobbene skifter raskere enn generasjonene.19 Hvis vi prøver å formulere argumentet mer generelt, kunne stabiliteten i sosiale institusjoner og praksiser tjene som en målestokk for akselerasjonen (eller deselerasjonen) i sosiale endringer. I verkene til tenkere som Peter Wagner og Beck, Giddens og Lash kan vi finne teoretisk så vel som empirisk støtte for tesen om at institusjonell stabilitet generelt sett er i nedgang i sen32

62677 Akselerasjon og resonans – s. 32

02.02.2024 13:35

moderne samfunn.20 På en måte dreier hele diskursen omkring postmodernitet og kontingens seg om denne ideen, selv om det her bare skal tjene som et utgangspunkt for fremtidig empirisk forskning.

2.3 Livsrytmens akselerasjon Interessant nok finnes det en tredje type akselerasjon i vestlige samfunn som hverken følger logisk eller kausalt av de første to, men som heller synes, i det minste ved første blikk, å være paradoksal med hensyn til teknologisk akselerasjon. «Akselerasjonen av rytmen i (det sosiale) livet», som har blitt postulert om og om igjen i modernitetsprosessen (for eksempel av Simmel eller, mer nylig, av Robert Levine),21 står i fokus for mye av diskusjonen av sosial akselerasjon og det påståtte behovet for å senke tempoet. Hvis vi nå antar at «livsrytmen» – et begrep som må innrømmes å være uklart – henviser til hurtigheten i og komprimeringen av hverdagslivets handlinger og erfaringer, er det vanskelig å se hvordan dette henger sammen med teknologisk akselerasjon. Siden sistnevnte beskriver nedgangen i tiden som trengs for å gjennomføre hverdagsprosesser, produktive og reproduktive handlinger, kommunikasjon og transport, skulle den medføre en økning i mengden fritid, som i sin tur ville skru ned livsrytmen.

Hvis mindre tid må til, skulle det bli tid i overflod.

Men hvis tiden tvert imot blir stadig knappere, har vi å gjøre med en paradoksal virkning som krever en sosiologisk forklaring.22 Men først må vi være i stand til å måle livsrytmen.23 Slik jeg ser det kan slike forsøk ta i bruk en subjektiv eller en objektiv tilnærming, der den mest lovende utveien antagelig er en kombinasjon av begge. På den 33

62677 Akselerasjon og resonans – s. 33

02.02.2024 13:35