Wet Sound

WET SOUND magasin om tøyenbadet

Pris: 99 Returuke:30

KARINA ULLENSVANG & SIGRID A. HANSEN

HEIDI FURRE & TEGNESERIE & FOTOSERIE

SYMJE & CHAT EN PLUCHE & VVSH Et konseptuelt magasin om min favorittplass: Tøyenbadet

Redaktør/ AD/ Designer Enid Utgiver Oslo kommune v/ Idrettsetaten Forside Tøyenbadet Foto: Heidi Furre www.heidifurre.com Modell: Kristine Myklestad Opplag 1000 Løssalg 99 per hefte ISSN- nummer 1891-9081 Distribusjon Interpress Norge AS

Bidragsytere Sigrid Agnete Hansen (f. 1989) Fra Harstad. Litteraturstudent og medmenneske.

Karina Ullensvang (f. 1986) Katteentusiast med egen balkong.

Miriam Brenne (f. 1986) Nyforlovet fotograf fra Oslo Heidi Furre (f. 1986) Fotograf som liker å skremme folk og å sykle Kristine Myklestad (f.1987) Hobbytagger og kan brukes som modell

001 XXO

005 SYMJE

Lederen av magasinet har ordet. Magasinets stemme ut til folket. hva er fokus for numret.

En tekst av Sigrid A. Hansen. Om kjærleiken, vatne & oss to

002 CHAT EN PLUCHE

006 SOMETIMES IT HURTS NOT TO LIVE IN THE SEA

En tekst av Karina Ullensvang Om katten Frank og en natt på Tøyenbadet

En fotoserie med fotografier av Heidi Furre & Enid

003 VVSH En tekst av Heidi Furre. Fire årstider med tøyenbadet.

004 PAPPA MÅ BARE STÅ HER LITT En tegenserie av Enid. Om å være voksen og redd for 5 metern på Tøyenbadet og for å være en dårlig far.

OO1

xxo Den våte lyden av tøyenbadet fyller kroppen min med ro Tekst ENID FotoHEIDI FURRE & ENID

Jeg liker følelsen jeg får av å svømme, hvordan tankene får rom til å utfolde seg. Hvordan vannet føles mykt mot kroppen.

Hvordan alle er like avkledd, men allikevel like omsvøpt av vannskorpa. Jeg liker den markante kontrasten i tempratur som kiler meg til gåsehud på vei fra garderoben til bassenget. Jeg liker alle ansiktene som sklir forby meg i vannet. Hvordan alle lyder fra omverden forsvinner når jeg flyter på ryggen med ørene under vann. Det er lyden av meg selv; det er Wet Sounds.

Jeg liker hvordan man føler seg totalt utslitt etter å ha svømt i bare en time. Tøyenbadet er en plass man alltid kan komme tilbake til, men der ingen egentlig kjenner deg igjen. Du er ikke stamgjest. Du bare er, akkurat slik som de andre. Tøyenbadet er en plass som får meg til å føle mye på en gang og det er det som er verdt å vise frem. Det er det som er fint, det er det som er grunnlaget i alt jeg skaper. Å lage noe fint, noe estetisk vakkert ut i fra en plass som ikke i utgansgpunktet er tiltenkt en slik vurdering er noe jeg synes er spennende og en viktig faktor for arbeidet i denne eksamensbesvarelsen. En utfordring jeg valgte å ta og som føltes naturlig. Håper at noen av de mange følelsene man kan få i et kommunalt basseng når ut gjennom dette magasinet som ser på omverden med et poetisk øye og et dunkende hjerte. Vi hoppe på tre? En, to, tre...

XXO ENID Redaktør

OO2

Chat en peluche Om katten Frank og en natt på Tøyenbadet

Tekst KARINA ULLENSVANG Foto MIRIAM BRENNE

Jeg ser ned på føttene mine. De klistrer seg mykt mot de hvite flisene.

For hvert steg jeg tar hører jeg lyden av hud som slipper taket og fester seg igjen. Hele veien bort til plastrillene ved kanten av bassenget. Jeg ser på vannet. Det ser kaldt ut, selv om jeg vet at det egentlig ikke er det. Det er varmet opp sånn at det skal være behagelig for alle. Det ser deilig ut, sier jeg og ser ned på Frank. Jeg prøver å høres så overbevisende ut som mulig. Frank er stiv som en stokk. Han ser særdelses ukomfortabel ut. Jeg spør hvordan det går og om han angrer seg, men han svarer ikke. Jeg sier at nå har vi ventet alt for lenge på å gjennomføre dette og at det er på tide at vi bare hopper i det, bokstavelig talt. Frank sitt blikk er festet på ett og samme sted. Han sier fortsatt ingen ting.

Da jeg var 5 år gammel skjedde det noe som gjorde at både jeg og Frank har et ganske anstrengt forhold til vann. En kald høstdag hadde Frank søkt ly i utepeisen. Gudene vet hva han tenkte på.

Da han kom ut derifra var den tjukke hvite pelsen hans blitt helt askegrå. Som følge av dette ble Frank tvunget til å ta et bad, noe han aldri hadde gjort før. Jeg husker fortsatt hylene hans og det desperate blikket i det han ble dyttet ned i badekaret. En grusom og forgjeves kamp utspilte seg forran meg der jeg stod og smugkikket gjennom dørsprekken på badet. Siden den gang har jeg holdt meg langt unna vann i større mengder. Det har naturligvis Frank og.

Nå er jeg voksen. Og står med bare føtter i Tøyenbadet foran en kald overflate man ikke kan gå på uten å synke ned i den. Det er helt stille her. Vi har brutt oss inn midt på natten for at ingen skal se oss. Ingen skal få se sårbarheten vår. Vi er nakne og blottet. Dette er bare for oss. Ingen andre. Oss og vannet. Jeg ser på Frank. Han er fortsatt helt stiv. Vi må bare gjøre det, sier jeg. Det er nå, nå eller aldri.

Illustrasjon ENID

Jeg setter meg ned på kanten. Litt nølende senker jeg føttene mine sakte ned i vannet. Det iler oppover i kroppen. Hjertet slår så hardt at jeg sverger på at til og med Frank kan høre det. Uten å tenke over det lar jeg plutselig hele kroppens tyngde lene seg mot vannflaten.

Vannet pakker seg rundt kroppen min, strømmer gjennom tær og fingre. Gjennom håret. Jeg åpner øynene og får øye på en undervannsverden. Alt er blått. Lysene beveger seg sakte fra side til side.

Det er ekko. Alle bevegelser går så sakte. Jeg ser omrisset av en hvit skikkelse der oppe, ved kanten. Frank. Han har ikke hoppet uti enda.

Jeg sparker fra og beveger meg med klumsete bevegelser mot overflaten. I det ansiktet mitt bryter med overflaten gisper jeg etter luft. Det er ikke farlig Frank, sier jeg med en gurglende stemme. Stol på meg.

Frank har et spøkelsesaktig blikk i ansiktet. Jeg drar sakte i katteselen jeg har festet til han. Frank glir motvillig ut i vannet. Pelsen hans blir tung. Jeg svømmer under vannet med Frank etter meg i selen. Jeg viser han undervannsverdenen og peker mot lysene og mønstrene i bunnen av bassenget. Vi svømmer både på langs og på tvers av bassenget. Jeg tar Frank i armene mine og hopper fra stupebrettet. Så lenge vi gjør det sammen er det ikke skummelt, sier jeg. Vi svømmer i vannet hele natta. Helt uforstyrret. Bare han og meg. På morgenen er vi så slitne at vi kunne sovnet på ryggen i vannet. Men det er farlig så jeg sier at vi må gå hjem. Jeg setter meg opp på kanten og drar Frank etter meg. Han ligger på siden. Han må være den mest slitne katten i hele Oslo. Jeg tørker både meg og Frank før jeg kler på meg alt tøyet og går ut i morgensola. Det lukter sånn som det gjør etter at det har regnet en hel natt. Søtt og fuktig. Sammen rusler vi hjem mens byen så vidtbegynner å våkne til liv. Jeg sier til Frank at selv om han har vært en utstoppet katt i snart 15 år så betyr ikke det at han ikke var modig i natt. Vi var begge modige.

V V VINTER

D

et er vinter og eg svømmer i kollonne på Tøyenbadet. Eg ser på dei andre rundt meg, kjærastepar som ler og kyssar, eldre damer som passar på å ikkje ødelegge frisyren, menn med tatoveringar på store overarmar. Eg trekk inn pusten, dukkar under og synk ned til eg kjenner botnen under meg og sparkar ifrå alt eg klarar, når overflata og pustar ut, inn, ut, gnir vatnet ut av dei raude auga mine, må kjøpe svømmebriller snart. Etterpå, på veg ned i garderoben stoppar eg foran dei store runde vindua som fører inn til bassenger, ser på alle kroppane som flyt fram og tilbake i motstanden vatnet gir dei. Eg tenker at folk er flinke, så flinke dykk er, seier eg lavt og kjenner at eg begynn å fryse, gåsehuden sprer seg frå ryggsøyla og ut over armane.

Eg spring inn i garderoben og brukar lang tid, ligg lenge i badstua og kjenner varmen brenne over kvar einaste kvadratcentimeter på kroppen. Når eg kjem ut i den mørke Tøyenparken frys håret mitt til is, eg kjappar meg til t-banen før heile meg frys til is, småspring på den glatte snøen som knirkar under skoa, håret klirrar som små ispinnar.

Når eg kjem heim et eg to bløykokte egg og drikk ein kopp te, Earl Grey. Eg legg meg i senga med ullsokkar på, kjenner at håret mitt framleis luktar klor, og det siste eg tenker før eg sovnar er at eg skulle ønske at det var nokon andre som også kunne lukte på håret mitt.

Men eg ligg heilt åleine i seng på St. Hanshaugen i Oslo og den natta drømmer eg at eg er ein kval som syng åleine i havet.

Tekst HEIDI FURRE Illustrasjon ENID

OO3

VÅR

E

g går vegen opp frå t-banestasjonen på Grønland, gjennom Tøyengata, forbi Botanisk Hage og forbi Munch Muséet. Går snarvegen gjennom Tøyenparken, det er litt vått i graset, det luktar syrinar og våt asfalt. Det er annleis her oppe, rolegare, i kontrast til Grønland som aldri står stille. Eg ser Tøyenbadet på toppen av parken, den kvite boksen, eit lite barn seier til mammaen sin at “det er jo Operaen” og eg ler for meg sjølv. Folk strøymer inn og ut dørene, dei som kjem ut er våte i håret, med reine ansikt, dei går ut med tunge steg og dei minnar meg om svømminga på barneskulen, korleis tjuefire nyvaska ti-åringar sovna i kor på bussen som køyrte oss gjennom bygda kvar fredag, etter me hadde kasta oss rundt i kommunebassenget som ville fisk. Hylande, hoppande, om å gjere å være lengst under vatn, å kunne hoppe høgast. Eg var alltid så redd for å stupe, redd for å kaste meg ut i vatnet med hovudet først, det er eg fortsatt redd for, men eg var god til å flyte på ryggen, heilt stille, med øyra under vatn, eg låg og lytta til lyden av alle dei andre barna under vatnet. Eg lærte å flyte på ryggen før eg kunne svømme, svømmelæraren min haldt hendene sine under ryggen min og sa eg skulle tenke på det beste eg visste. Pistasje-is. Det var det beste eg visste, og eg tenker fortsatt “pistasje-is pistasje-is pistasje-is” når eg flyt på ryggen. Og denne tidlege vårdagen går eg opp til Tøyenbadet, tar på meg badedrakten i den varme garderoben, et ein vaniljeyoghurt på ein av dei brune stolane mens eg høyrer på musikk på ipoden min, ser dei andre damene rundt meg som kler av og på seg, alle kroppane som bevegar seg rundt. Eg går opp til bassenget, dette er ein av dei første dagane utebassenget har ope, det er ingen andre der, forutan meg og badevakta som er ei kraftig eldre dame. Ho sit under ein parasoll, sjølv om det er skygge. Eg senkar meg sakte ned i vatnet, og svømmer eit par lengdar før eg legg meg på ryggen og høyrer kun lyden av meg sjølv under vatnet. På himmelen over meg flyr to jet-fly sakte forbi, eg kan såvidt høyre lyden under vatnet. Eg lukkar augene, isolerar ein sans for å vekke den neste og kjenner vatnet rundt fingertuppane, i nakken, under badedrakten og i håret mitt som ligg rundt skuldrene, klistrar seg over brystet og hjartet som bankar under der igjen.

S H SOMMER

HØST

et er den varmaste dagen i august og alle i Oslo vil være akkurat her, på Tøyenbadet, og eg er her, akkurat her med deg, og ligg på graset og ser deg hoppe frå tremeteren, du prøvar å imponere meg, det fungerar, eg ler når du kjem opp igjen. Du smører meg med faktor 30 på skuldrene, du seier eg er gjennomsiktig. Berre for deg, seier eg. Sola brenn i augene, du myser mot meg. Me står på taket på Tøyenbadet, Oslo ligg bak oss og me hoppar med samla føter ned i utebassenget, du tar hånda mi på veg opp og drar meg inntil deg. Etterpå går me i kvar vår garderobe, eg kjappar meg, børstar håret ser meg i speilet, prøvar å sjå søt ut, vått hår og røde kinn, eg møter deg utenfor, det har begynt å regne, plutselig varmt sommarregn som klistrar seg rundt kroppen. Me finn kvar vår bysykkel og trillar ned bakken, du syklar foran meg og eg ser håret ditt krølle seg i nakken fordi det er vått. Det luktar vind og koriander i Tøyengata, det er 24. august i Oslo og siste gong eg badar denne sumaren.

u kan ikkje fly, men du kan svømme, du kan puste ut all lufta i lungene og synke sakte til bunnen, før du blir redd og må opp, du er lett som ei fjør og sparkar frå med beina og snurrar rundt og rundt, du er ein ensom synkronsvømmar og vatnet gir deg akkurat passe motstand. Din kropp og dei andre kroppane er like i vatnet, me er alle like her inne, i badedrakt og badebukse, det er alt. Jobben, busskortet, kjærasten eller radioen er ikkje her no, det er deg, det er kroppen din og vatnet. Det er ryggen din, armane dine, nyrer, hjarte, augevipper og dine fem liter blod, du er vektlaus i vatnet, frigjort frå deg sjølv. Du kan hoppe frå stupebrettet og vatnet tar deg imot, det følg kroppen din, legg seg inntil deg og held deg fast. Du kan felle salte undervannstårer heilt til du kjenner at huda på fingrane rynkar seg, og det er på tide å gå opp. Du går heim, handlar kardemommete og granateple på Nordbygata Dagligvare. Kroppen er tilbake i tyngekraftens lov og lyden av Oslo fyller deg sakte opp igjen.

D

D

OO4

OO5

symje Kjærleiken, vatne & oss to Tekst SIGRID A. HANSEN Illustrasjon ENID

S

om ungar stod vi framfor symjebassenget. Sakte steig vi ned, eg først, ned trappa og ut i vatnet, forsiktig med stega til ei lita pike som har tatt på seg oppgåva til ei vaksen dame, usikker både på vatnet og han som kjem bak. Nede i vatnet snur eg meg og prøvar å nå handa di, men rekk ho ikkje, seinare skal eg tenke på at jo, men eg var jo borti foten, det må jo ha betydd noko, men det er ikkje før seinare. Vi er i bassenget, du og eg, i vatnet, her har vi vore før, aldri saman, alltid med ein annan, ein anna gut, ei anna jente, sumt forbi kvarandre, men no er vi her saman og eg prøvar å nå handa di, men rekk ho ikkje. No er vi her, vi kan begynne å symje, men det går ikkje, noko held oss igjen. Armane lagar rørslene, armane vil framover, men føtene blir heldt igjen, som om nokon står på startstreken og held rundt dei slik at vi ikkje kan sparke frå, vi kan ikkje sparke frå, vi kjem ikkje av flekken. Plutseleg lausnar grepa litt, vi kan symje saman, eg ligg litt framfor deg i løypa og så endrar det seg, og eg ligg bak deg, og så er vi på same plass, same lengde. Eg kan kjenne korleis vatnet røyrer seg rundt meg når du sparkar frå, vatnet vibrerer og slår mot meg, eg kan kjenne at du er nært meg, kjenner det rundt låra, kjenner det i auga kor klorvatnet angrip og får tårane til å renne ned kinna mine, men det gjer ingenting fordi vi er i vat net. Nokre ting er gode, noko kan eg kjenne og tenke er godt, andre ting gjer vondt, og

når vi har sumt nokre rundar er vi tilbake der vi starta og noko vil halde oss igjen, usynlege hender rundt føtene som vil sparke frå. Det går ei tid. Tid som kan målast i avstand, i lengsel, i lyst, i glede, i sinne, i tvil, i endelaus lykke, i håplaus fortviling, tid som kan målast i dagar ifrå kvarandre, i timar saman med kvarandre, i kilometer, i millimeter. Og så går det ei tid, timar, dagar, år, og grepa er der ikkje lenger, og vi kan symje så mykje vi vil, mot målet, 25 meter kvar vei, fram og tilbake, heilt til vi vinn symjeknappen i sølv, gull, platina, bevis i edle metall som kan fortelje oss kor flinke vi har vore, kor lenge vi har haldt ut. Vi er fri, no kan vi gjere alt, vi kan gjere alt saman, symje ved sidan av kvarandre som to delfinar i vatnet, og når vi blir slitne, kan vi ta ei pause eller så kan vi gå opp frå bassenget. Vi har vore så lenge uti at huda har blitt som rosin, og du seier at eg ser ut som ein rosin og eg seier at det gjer du også og eg tenker at vi skal bli rosiner ilag. Som ungar stod vi framfor vatnet, og vi skal aldri stige opp, ikkje på ordentlig, vi skal symje her saman heilt til lysa blir slått av og alle må gå heim og mannen som skal låse ventar utålmodig. Her skal vi vere. Saman.

OO6

Om 책 lengte etter havet i en stor by Foto HEIDI FURRE & ENID Modell KRISTINE MYKLESTAD