Yuri Herrera Tegn forut for verdens ende

Tegn forut for verdens ende

Yuri Herrera

Tegn forut for verdens ende Oversatt av Christian Rugstad

Yuri Herrera Originalens tittel: Señales que precederan al fin del mundo Oversatt av Christian Rugstad Señales que precederán al fin del mundo: © 2009, Yuri Herrera & Editorial Periférica Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 Esta publicación fue realizada con el estímulo del Programa de Apoyo a la Traducción (PROTRAD) dependiente de instituciones culturales mexicanas.

Programa de Apoyo a la Traducción (PROTRAD), med støtte fra meksikanske kulturinstitusjoner, har bidratt økonomisk til denne utgivelsen ISBN 978-82-02-43527-1 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslag: Marianne Zaitzow / Affair Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2016 Satt i Sabon 10,5/13,5 og trykt på 80 g Enso Lux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til bestemor Nina, tante Esther og onkel Miguel, på vei

1

JORDA

Jeg er død, sa Makina til seg selv idet verden ga etter og forsvant: En mann med en stokk krysset gata da et dumpt drønn skjøt opp gjennom asfalten. Han stanset, uforstående, som om han ventet på å få gjentatt et spørsmål. Så åpnet jorda seg under beina hans og slukte ham, sammen med en bil og en hund og all lufta omkring og fotgjengernes skrik. Jeg er død, sa Makina til seg selv, og med det samme hun hadde tenkt det, reagerte kroppen; beina trakk seg i panikk bakover fra avgrunnen som spiste seg innpå henne, til synkehullet tegnet en perfekt sirkel, og Makina var reddet.

Faen til by, sa hun til seg selv. Ramler ned i kjelleren når som helst.

Det var første gang hun hadde opplevd hvor lunefull denne fillebyen var. Gjennom fem århundrer med sølvtørst var den blitt pepret med kulehull og tunneler på kryss og tvers, og nå og da fikk en stakkars djevel erfare hvilken elendig jobb innbyggerne hadde gjort med å dekke dem til. Hele hus hadde forsvunnet ned i underverdenen, samt en fotballbane og halvparten av en tom skolebygning. Sånne ting skjer alltid med andre, til det plutselig en dag skjer med deg, sa Makina til seg selv.

Hun kastet et blikk over kanten av synkehullet og syntes synd på stakkaren som nå var på vei til helvete. God tur, sa hun uten ironi. Så mumlet hun: Best å få jobben gjort.

9

Cora, moren hennes, hadde bedt henne om å ta med et brev til broren. Jeg vil helst slippe å sende deg, lille venn, men hvem kan jeg ellers stole på? En mann? Så la moren armene rundt henne og holdt henne der, på fanget, uten drama eller tårer, for med Cora var det alltid sånn. Selv om du sto to skritt fra henne, var det som om du satt på fanget hennes, mellom de mørke brystene, i skyggen av den brede, fete halsen. Hun trengte bare å si et ord til deg for at du skulle føle deg beskyttet. Og hun hadde sagt: Dra til byen, snakk med de harde, de som bestemmer, si at du vil hjelpe, så gir de deg en håndsrekning på veien.

Hun hadde ingen grunn til å oppsøke señor Dobleú – Dobbel-U – først, men en ubendig trang til vann førte henne til det tyrkiske badet hvor han befant seg. Det kjentes som hun var dekket av jord, selv under neglene, som om det var hun som hadde forsvunnet ned i hullet.

Vakten utenfor badet var en stolt og ildfull guttunge, som Makina en gang hadde gitt kurven. Det hadde skjedd på den pinlige måten, sånn den slags gjerne skjer, men fordi alle menn er overbevist om at de er verdensmestre i denne leken, og fordi guttungen hadde bommet totalt når det gjaldt henne, slo han blikket ned hver gang han støtte på henne. Makina gikk langsomt forbi ham, og guttungen stakk hodet ut av billettluka som for å si Nei, du slipper ikke inn, eller Ikke du, du kommer ikke inn her; men denne impulsen varte i bare tre sekunder, for ikke stanset hun, og ikke våget han å si noe av dette. Han himlet bare demonstrativt med øynene idet hun gikk forbi.

Señor Dobleú var et lystig skue av bleke, runde former gjennomrisset av tynne, blå årer. Han satt i badstuen.

Sidene i morgenavisa hans klistret seg til flisene, og señor Dobleú skrellet av den ene siden etter den andre mens 10

han leste. Det var ingen overraskelse å spore i ansiktet hans da han fikk øye på Makina. Nå? sa han. En øl?

Gjerne, sa Makina. Señor Dobleú dro en ølflaske opp av en bøtte med isbiter, vippet korken av med hånden og rakte henne den. De tømte hver sin ølflaske som om det var en konkurranse. Så nøt de kampen mellom vannet utenpå og vannet inni i taushet.

Og hvordan står det til med mora di? spurte señor Dobleú.

Cora hadde hjulpet señor Dobleú en gang for lenge siden. Makina visste ikke nøyaktig hva som hadde skjedd, bare at señor Dobleú hadde vært på flukt, og at Cora hadde holdt ham skjult til stormen hadde lagt seg.

Siden den gang var Coras ord lov for ham. Å, det humper og går, som hun pleier å si.

Señor Dobleú nikket, og Makina la til: Hun har sendt meg ut med en beskjed. Hun pekte nordover.

Har du tenkt deg over til den andre sida? spurte señor Dobleú. Makina nikket.

Det er greit. Dra du, så vil en av folkene mine hjelpe deg over når du kommer fram.

Hvem?

Han veit hvem du er.

På ny ble de sittende i taushet. Makina syntes hun kjente vannet i kroppen presse seg ut på overflaten. Det var fint, og hun hadde alltid likt de tause stundene sammen med señor Dobleú, helt siden hun traff ham første gang, da han var et utmagret, skremt dyr på flukt, og hun kom med pulque og tørket kjøtt til ham. Men hun måtte dra, ikke bare for å gjøre det hun måtte gjøre, men fordi hun visste at hun ikke hadde lov til å være der, samme hvor godt de kom ut av det med hverandre. Én ting var å gjøre et unntak, noe annet var å endre regelen. Hun 11

takket ham. Det skulle bare mangle, jenta mi, sa han, og hun gikk.

Hun visste hvor hun ville finne señor Hache – señor H, men hun var ikke sikker på om hun ville få slippe inn til ham, selv om hun kjente ham som passet døra, en drittsekk som en gang hadde lagt seg etter henne med blomster og pene ord. Men hun visste hvordan dørvakten var.

Det ble sagt at han en gang hadde drept en kvinne og etterlatt henne i et oljefat i veikanten på ordre fra señor Hache. På den tida han gjorde kur til henne, hadde hun spurt ham om det var sant. Han sa: Det er vel ett fett om jeg gjorde det eller ikke; det som betyr noe, er at jeg tilfredsstiller alle. Han sa det som om det var en spøk.

Hun fant fram til stedet. Pulquería Raskolnikova sto det på skiltet over døra. Under skiltet sto dørvakten.

Ham kunne hun ikke bare svinse forbi, så hun stanset og sa: Spør ham om han vil ta imot meg. Vakten gransket henne med forakt og nikket, men han rikket seg ikke fra døra; han dyttet en tyggegummi i munnen og tygget på den en stund før han spyttet den ut. Han så granskende på Makina. Så snudde han seg halvveis rundt med en sur geip, som om han skulle inn og pisse bare for å få tida til å gå. Han forsvant inn i baren, kom ut etter en kort stund og tok oppstilling ved veggen igjen. Han sa fortsatt ikke er ord. Makina fnøs, og først da sa vakten: Har du tenkt deg inn eller ikke?

Inne i baren talte hun fem fylliker, men det kunne være flere, for det hendte ofte at noen sluknet i sagmuggen på gulvet. Det stinket piss og råtten frukt der inne. Innerst i lokalet hang et forheng som skilte subben fra viktige folk. Forhenget besto bare av et tøystykke, men ingen våget seg inn på privaten uten tillatelse. Raska på, hørte Makina señor Hache si.

12