Jakhelln.Vougesville
01-10-09
11:28
Side 2
Jakhelln.Vougesville
01-10-09
11:28
Side 3
Cornelius Jakhelln
VOGUESVILLE Roman
Jakhelln.Vougesville
01-10-09
11:28
Side 4
Av Cornelius Jakhelln: Gebura muse. Quadra Natura 0001, diktning, 2001 Yggdraliv. Quadra Natura 0011, diktning, 2004 Fagernorn. Quadra Natura 0111, diktning, 2006 Gudenes fall, sagaroman, 2007 Rikke gidder ikke!, barnebok, 2008 Galderhug. Quadra Natura 1111, diktning, 2008
© CAPPELEN DAMM AS 2009 Omslagsdesign: Niklas Sundin Sats: OZ Fotosats AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Riga, 2009 Satt i 11/13,7 pkt. Bodoni og trykt på Munken Cream 80/1,7 Forfatteren har mottatt støtte fra Cultiva Express og Kristiansand kommunes kunstnerstipend ISBN 978-82-02-31365-4 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Jakhelln.Vougesville
01-10-09
11:28
Side 5
FORSPILL SØNDAG 11. MAI, KL. 19.30. DEN PARAGONSKE JESUISTORDEN, 2 CALLE IGLESIA, SAN CRISTIAN «Jeg pleier å si det slik, mine brødre, at den som fatter seg i korthet, brenner inne med mye!» Don Gabriel Loyola stod i Ordensdirektoriet med et glass vann i hånden, og henvendte seg til sine jesuistbrødre i Ordenens styrende organ. Rundt bordet satt elleve jesuister i losjeantrekk med purpurbånd. Stormester Don Coyote, Storsekretær Betula, Stortilsynsmester Lobo og åtte andre medlemmer av høyere grad mønstret sin ordensbror med kontrollert begeistring. «Hvorfor tror dere så jeg har bedt om ordet i dag? Det er fordi jeg har noe å melde om den retning vår Orden har tatt i senere år. Mange av dere vil sikkert synes dette er uforståelig, at jeg i det hele tatt tar opp spørsmålet, men …» «Hold deg til protokollen!» meldte Stormester Don Coyote biskt. «For en gangs skyld gir jeg blanke i protokollen, i alle deres former og fakter,» repliserte Don Loyola suverent. «Denne gangen er det noe viktig som skal sies!» «Storsekretær! Taleren nekter å holde seg til protokollen!» ropte Stormesteren. Storsekretær Betula stirret tafatt tilbake med hundeaktig blikk. «Bror Loyola sier han har noe på hjertet, at det er av ytterste viktighet, kanskje til og med historisk … vi kan jo 5
Jakhelln.Vougesville
01-10-09
11:28
Side 6
korrigere ham etterpå,» svarte Storsekretær Betula lavmælt. Stormesteren dirret bak sine stålinnfattede briller. «… jeg er misfornøyd med tingenes tilstand, slik det nå er,» fortsatte Don Loyola. «Da min forfar Francisco de Loyola grunnla vår Orden i 1534, var det med en visjon om å hjelpe de fattige og vinne sjeler for Kristus, nærmere bestemt for Paven og den katolske kirke. Dere kjenner Ordenens ærerike historie, mine brødre, jeg trenger ikke fortelle dere om denne. Takket være jesuismen ble det protestantiske opprør slått ned en gang for alle i 1546. Nesten nøyaktig fire hundre år senere bidro vi til å styrte diktaturet i Paragonia, ved å organisere og støtte motstanden, en innsats som gav oss stor velvillighet i befolkningen. I århundrer spilte vår Orden en rolle i samfunnslivet. Vi hjalp de svake i det stille og grep inn mot overmakt og vanstyre når det trengtes. Og hvor står vi så i dag, i vårt velsignet fredelige samfunn? Kan dere si meg det, ærede brødre? Stormester? Storsekretær? Overkikadorer?» Hånligheten i Don Loyolas stemme var umiskjennelig. Stormesterens lepper var i ferd med å trekke seg oppover. Storsekretær Betula, som var Stormester Don Coyotes høyre hånd også i det sivile liv, roet ham så godt han kunne. «La ham bare gjøre seg ferdig, Stormester,» hvisket Betula, «så korrigerer vi ham senere.» «Korrigere, kontrollere, kommandere,» knurret Stormester Don Coyote dypt nede i halsen, uten at noen av hans ordensbrødre registrerte ordene. «Vi er i ferd med å gjøre oss selv irrelevante i samfunnet, mine brødre. Det er min vurdering av situasjonen slik den står,» fortsatte Don Loyola. «Vi går i losjen i pene klær, 6
Jakhelln.Vougesville
01-10-09
11:28
Side 7
spiser god mat og ’omgås i tradisjonsbundne former’, som det heter seg så fint på våre hjemmesider. Men hva tjener det hele til, om ikke en narsissistisk dyrking av seg og sine? Jeg må innrømme at jeg finner de regelmessige losjebesøkene, som var slik en glede for loyolaene i generasjoner, mer og mer plagsomme. Jeg trives ikke lenger i Ordenen, av de grunner jeg allerede har angitt.» Rundt møtebordet begynte man så smått å kneppe opp dressjakkene. Ennå var man ikke kommet så langt som å ville åpne et vindu. «Før jeg fremmer mitt radikale forslag minner jeg dere om den absolutte taushetsplikt som påligger Direktoriets medlemmer. Som Stormarskalk har jeg ingen beslutningsmyndighet, det er det dere som har, under vår ærede Stormester. Men som direkte etterkommer av Ordenens grunnlegger mener jeg meg berettiget til å ytre min oppriktige mening. En tittel som ’Stormarskalk’ bryr meg forresten midt i ryggen. Det er ikke min tittel som sier noe om hvem jeg er, men hva jeg gjør.» Igjen kriblet det under de svarte dressene i rommet. «Vi som sitter her i Direktoriet, mine brødre, er alle gamle menn. Vi elsker fred og lever rolige liv. Vi samler oss utmerkelser og rikdom …» Her tittet Don Loyola bort på Stormesteren, han lignet en ulv som slet i en usynlig lenke. « … og snart skal vi dø. Det er bare å innse det. Ikke så å forstå at det er noe grunnleggende galt i denne streben etter heder og jordisk gods; men dermed svikter vi også vår Ordens viktigste tradisjonelle oppgave, som er å være Kristi sverdhånd på Jorden.» Don Loyola registrerte at Stormesterens tenner var langt gulere enn det hvite skjortebrystet. Han tok en slurk 7
Jakhelln.Vougesville
01-10-09
11:28
Side 8
av vannglasset, og satte det fra seg på eikebordet med et smell. «Jeg bruker selvfølgelig en vending som ’Kristi sverdhånd’ billedlig. Likevel står det ikke til å nekte at Kirken møter større og større motstand i samfunnet, da fromheten i folket ikke lenger er hva den var. Som jesuister er vi forpliktet til å nedkjempe gudløsheten og spre kunnskap om Jesus til hedningene. Det er med vilje jeg bruker disse tilsynelatende antikverte ordene, for å minne dere på Ordenens opprinnelige misjon. La oss vende tilbake til situasjonen her og nå. I Voguesville og San Cristian finnes det i dag en rekke problemer. Blant annet ser vi at den gudløse ungdommen organiserer seg i former som ligner vår egen Ordens form, om enn med motsatte fortegn. Det uroer oss. Men betyr ikke det at ungdommen søker? Og hva søker de, i så fall? De hevder å dyrke Lucifer, lysbæreren … altså må det være lys de søker, Det Store Lys. Å virke for det store i det lille har alltid vært jesuistens vis; dette gjelder fortsatt. Derfor foreslår jeg at vi innlemmer disse unge søkende i vår Orden, for å lede dem inn på den rette vei. Vi kjenner Lyset og Verket, mens det for ungdommene der ute bare finnes avgrunnsdype mysterier. La oss dele vår viten med dem. La oss bli inspirert av deres ungdommelige søken og virkelyst. La oss invitere de unge luciferianerne til Den paragonske Jesuistorden, og innvie de av dem vi finner verdige. Dette er i sum hva mitt forslag går ut på. Alternativt vil jeg tre ut av Ordenen som min forfar grunnla.» Det var som en fri mann at Don Gabriel Loyola forlot sine ordensbrødre i Direktoriet. På vei hjem til sin villa i Calle de la Playa Oriental følte den forhenværende 8
Jakhelln.Vougesville
01-10-09
11:28
Side 9
stormarskalk en ubendig trang til å danse. «Jesus til hedningene …» Den var så god at Don Loyola skulle ønske han hadde funnet på den selv!
Jakhelln.Vougesville
01-10-09
11:28
Side 10
Jakhelln.Vougesville
01-10-09
11:28
Side 11
1 MANDAG 14. JULI, KL. 01.56. CALLE MARIA, VOGUESVILLE «Mierda!» snerret politibetjent King gjennom sitt lange, smale nebb, mens han strøk seg over piggsuspen med høyre vingespiss. «Så måtte diabloen gå hen og bli drept akkurat når jeg skulle til bords. Stekt and skulle jeg ha, todo bueno!» Å si at den korpulente politimåka, kjent for sin hissighet og bitende replikk, var irritert, ville vært noe av et understatement. Blackabillysveisen hans var høy og sleiket, fjærene glinset iltert i mørket. På den runde overkroppen hadde King en svart mc-jakke, mens de stråtynne beina var bekledd med svarte jeans og cowboystøvler. Det klirret i sølvsporene når han gikk. Esteban Loyola, en av de rikeste i Voguesville, lå med utstrakte armer på parketten i sin egen stue, med mørke flak av blod på den istykkerrevne, rosa skjorten. Flengene løp som små, blodige grøfter i huden; på offerets solbrune brystkasse hadde man skåret inn et pentagram med kniv. «Gal manns verk, ingen tvil om det,» meldte Hanna Holiday, Kings kollega i kriminalavdelingen ved Voguesville politistasjon. Hun var halvt gresk, med tykt, mahognibrunt hår hengende i en flette nedetter ryggen. Hun satte de grønne øynene i King. Hanna kunne minne om spillfiguren Lara Croft, bet King seg i å tenke. Men som alltid var det et problem: Hanna var lesbe. 11
Jakhelln.Vougesville
01-10-09
11:28
Side 12
«Jada. Men ikke slik å forstå at offeret var så mye bedre. Hijo de puta … jeg kjente ham. Skulle jeg skrevet nekrologen hans, ville det stått: ’han var en fremgangsrik forretningsmann, men et verdiløst menneske’,» meldte King. Han tok ut en liten pose fra en lomme i skinnjakken og ga seg til å mumse biller så det knaste. «Et verdiløst menneske, ja,» gjentok han, og spyttet ut en halv bille på parketten ved siden av offeret. «King …» sa Hanna bydende. Det var akkurat dét King ville høre. Han var sjefen i etterforskningsduoen deres, men selvfølgelig ingen diktator … med King var det alltid mulig å forhandle. Han likte å se på seg selv som et egg med panserskall, muligens bløtkokt under sitt tøffe ytre. «Har du sett dette?» Hanna rakte King en papirlapp som lå på gulvet ved siden av offeret. King leste: They think they know who I am All they know is I love to kill Face down, dead on the ground Find me before another is found «Vers fra Caníbal Cadáver-albumet The Bleeding, Metal Blade Records, ’94. Så er det satanistene vi har med å gjøre. Det overrasker ikke meg. Los grandes perdedores, bare sjokkeffekter og sminke,» knurret King, mens han plukket frem en gresshoppe fra posen. Insektene var strødd med parmesanost, en tung, nesten kjønnslig, aroma sev ut i rommet. Gresshoppen forsvant med et knas og et gulp i Kings umettelige gap. 12
Jakhelln.Vougesville
01-10-09
11:28
Side 13
«Det er dessuten noe kjent ved den håndskriften,» mumlet han for seg selv. «Hvem var det som fant ham?» spurte King henvendt til Hanna. «Kona hans, Isabel.» «Hvor er hun nå?» «Hun sitter ute i bilen, for sjokkert til å avhøres.» King murret noe i nebbet. «Har du sett nok?» spurte Rupert Bowles henvendt til King. Medarbeiderne hans i kriminalteknisk seksjon var på vei inn i rommet, mordastronauter i hvite drakter. «Det kan du ta deg faen på, Bowles. Gå i gang og få svinet obdusert! For min del kan du gjerne flå ham!» repliserte King. Man fant det helt naturlig at politimåka ble litt revet med når det var drap på gang.