© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-45722-8 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: (forside) François Xavier Marit/Scanpix og (klaff) Felipe Dana/AP/NTB Scanpix Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 10,2/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Før avspark
Michelet og Solstad utga fra 1982 og fram til 1998 fem VM-bøker sammen, bøker som for mange av oss har blitt pensum i fotballens litteratur. Var det ikke mulig å få dem på glid, få dem ut av fotballdvalen én siste gang? Kollega i Dagbladet, Morten Pedersen, skulle til Brasil, og han kunne jo bidra. Han som har vært på alle VM-sluttspill i fotball siden 1986 i Mexico. Undertegnede skribent hadde ikke blitt spurt av noen, verken avisa eller Blatter, eller fotball-Guden, om å reise til Brasil, men jeg har alltid hatt lyst til å skrive om fotball-VM. Helt siden jeg så mitt første VM-sluttspill i Spania i 1982, den gang helt uten noen form for akkrediteringer. Vi var tre stykker som dro nedover til Spania på Inter-Rail og kom oss inn på to kamper, kanonkampen mellom Brasil mot Italia (ble sluppet inn uten billett av en hyggelig vaktmann), og det triste oppgjøret mellom Sovjetunionen og Polen som endte 0–0. Så hva med å stable på beina en bok som ikke bare hyller verdensmesterskapet og sporten fotball, men blir en slags testimonial-kamp for to gamle helter innen faget? Jon var nedlesset i arbeidet med bind tre av Skogsmatrosen. Dag svarte ikke på telefon. Jo, forresten. Han tok telefonen med følgende svar: «Har ikke tid til å snakke.» Bokplanen ble derfor lagt halvdød, men så møttes vi en kveld på Bristols bibliotekbar, og der begynte det å skåles og snakkes. De fire som satt der var Jon Michelet, Dag Solstad, Pedersen og denne skribent. Dag tenkte seg plutselig ikke lenge om og sa ja, Jon trakk på det, var 3
usikker, men hadde lyst. VM var tross alt i hans land, Brasil. Og vi ble enige om å forsøke. Solstad og Michelet skulle være hjemmesittere, sofaslitere. De skulle trekke de lange linjene. Pedersen skulle på kampene og ta seg av fotballen. Han ser ball, tenker ball og tror selvsagt han kan mest om ball, det kan han jo selvsagt ikke. Fotball er jo ikke noe annet enn litt hyggelig tidtrøyte, ingenting å kunne noe særlig om. Eller? Jeg som hadde invitert meg selv til denne festen, ble derfor bikkja på gata, han som dro ut og som nesten ikke så en eneste kamp, men som til gjengjeld hadde med seg den chilenske poeten Nicanor Parra som reisefølge. Sammen dro vi til Manuas, Rio, Buenos Aires, København, London, Gelsenkirchen og Montevideo. Det er da noe. Særlig med tanke på at verden, dessverre, ligger under ved pause. Tom Stalsberg
4
Innhold
Forord: Per-Mathias Høgmo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Jon Michelet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Morten P . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Tom Stalsberg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175 Dag Solstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 267 Statistikk: Gunnar Sveen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 315
Forord: Arven etter Brasil
Ingen turneringer klarer å være så definerende og trendskapende som et VM-sluttspill. VM-sluttspillene skaper trender som vil prege både landslag og klubblag verden rundt de nærmeste årene, og selv om det finnes turneringer som kan måle seg med VM-sluttspillene i både kvalitet, prestisje og underholdning, er det ingen som har klart å rokke ved VM-sluttspillets posisjon som trendskaper. I månedene etter et VM-sluttspill vil fotballens fagfolk få tilgang på en stor mengde forskning og analyser, som nærmere dokumenterer de nye trendene ved hjelp av tall og statistikker. I mellomtiden er det tre stikkord på F som fremstår som tre umiddelbare søyler etter fotballfesten i Brasil sommeren 2014. Fitness: VM-sluttspillet 2014 demonstrerte hvor viktig fysisk kapasitet er i fotball. Spillerne løper oppsiktsvekkende mye i løpet av en fotballkamp, og orker langt mer enn hva vi trodde for få år siden. Mens vi i tidligere sluttspill har blitt imponert over ferdigheter og finter, var det fitness som begeistret oss i 2014, fordi dette var en suksessfaktor også for underholdningsverdien. Spillerne har ork til å bidra offensivt, samtidig som de ivaretar sine defensive arbeidsoppgaver; å være pliktoppfyllende defensivt er ikke lenger begrensende for å være bidragsyter offensivt – så lenge du har ork nok. Resultatet blir jevnere oppgjør, mer spenning og bedre fotballunderholdning. Førsteforsvarerne: I VM-sluttspillet 2014 kunne vi la oss imponere over spillernes evner defensivt én mot én – ikke minst gjennom en rekke fremragende sidebacker. Dette var en videreutvikling av trenden vi så i forrige VM-sluttspill, der mye handlet om å skape gjenvinningssituasjoner i så gunstige posisjoner som mulig. Nå er dette tatt 7
ett steg videre gjennom å forbedre de individuelle ferdighetene. Fortsatt er det selvsagt nødvendig å ha spillere i «sikring», men når forsvarsjobben utføres med skikkelighet, og enda høyere på banen, er det ikke lenger like nødvendig å sette av så store ressurser lavt i banen. Omstillingen fra forsvar til angrep skjer derfor enda raskere, noe som også skaper mer spenning, høyere tempo og bedre fotballunderholdning. Formasjonsvariasjoner: Tidligere har vi sett at enkelte formasjoner har fremstått som «trendformasjoner», slik 4–2–3–1 i stor grad var det i 2010-sluttspillet. I VM-sluttspillet 2014 så vi et stort mangfold av formasjonsvalg og taktiske innganger til hver enkelt kamp; to eller tre midtstoppere, én eller to «sittende» sentrale midtbanespillere, én eller to spisser – og så videre. Selv om vi i semifinaler og finale sto igjen med ganske tradisjonelle formasjoner, fremsto lagene veldig pragmatiske underveis i turneringen, og VM-sluttspillet 2014 dokumenterte det mange av oss har hevdet lenge: Spillestil og formasjoner er to forskjellige begrep, og en spillestil kan utmerket godt utføres med mange ulike formasjoner. For oss som elsker fotball, er dette et spill som leses med både hjerne og hjerte. Kanskje teller hjertet mest, og derfor er det grunn til å trekke frem et fjerde stikkord på F. Fairness: Selvsagt forekom det situasjoner vi gjerne skulle sett ugjort, og ting vi ikke forbinder med det viktige idealet om fair play. Dette endrer likevel ikke hovedinntrykket av et sluttspill preget av harmoni. Vi så spillere som ba hverandre om unnskyldning etter en tøff takling, som hjalp hverandre opp etter en duell, som ga hverandre en «high five», som hadde smilet på lur – og som med hele sitt kroppsspråk klarte å utstråle at fotball er det artigste de vet. Det spillerne gjør på banen, preger også publikum på tribunene. Vi så tilskuere som kunne følge fotball i trygghet og uten frykt, med entusiasme og med respekt for hverandre. Vi så at den sterkeste følelsen som preget tribunene, var glede. Om noe skal stå igjen som en arv etter VMsluttspillet i Brasil 2014, så må det være at vi fikk demonstrert og manifestert sann fotballglede. 8
Fotball er et fag, og fotball er blitt industri. Men til syvende og sist er fotballgleden den viktigste formuen vi alle forvalter. Per-Mathias Høgmo
9
Jon Michelet
Et sorgens kapittel
«Dette var fotballkampen fra helvete.» «Det var alle nederlags mor.» Jeg bruker sterke ord når nettavisene ringer meg etter 1–7. Jeg uttrykker meg med vilje tabloid. For 1–7 påkaller tabloide uttrykksmåter. Men det er ett ord reporterne prøver å legge i munnen på meg som jeg bevisst avstår fra å bruke. Det er «tragedie». Jeg ljuger ikke når jeg sier at for meg, som svoren Brasil-tilhenger siden 1958, var semifinalen i Belo Horizonte den 8. juli 2014 fotballkampen fra helvete. Verre kunne det ikke bli. Når jeg kaller kampen alle nederlags mor, er det alle framtidige nederlag i VM-fotballen jeg mener. Alle store, overraskende og ydmykende nederlag vil for all den framtid jeg kan se for meg, bli målt mot Brasils nederlag for Tyskland med 1–7. Jeg sier til VGs nettutgave at denne kampen vil bli husket i Brasil ikke bare om 60 år, men om 600 år. At den vil bli husket om 60 år, er udiskutabelt. De stakkars brasilianske barna som satt og strigråt på tribunen i Belo Horizonte denne dagen i juli, vil ikke ha glemt tårene sine når de begynner å bli gamle, i 2074. Hva som huskes i Brasil (hvis det finnes noe land ved navn Brasil) om 600 år, er ikke godt å si. Kanskje spilles det ikke fotball lenger, fordi det tærer for mye på jordas snaue energiressurser. Kanskje spilles fotball bare som meget avansert dataspill, eller av roboter. Likevel tror jeg at 1–7 vil sitte så djupt i den kollektive brasilianske erindring at nederlaget også i det fjerne året 2614 vil være en del av den folkelige myten. Jeg var hyra inn av TV 2 for å være gjest i studio på Kontraskjæret under de Brasil-kampene TV 2 sendte. Å følge Brasil var altså min jobb. Jeg følte meg kompetent til oppgaven, siden jeg har sett Brasil i aksjon under VM-sluttspillene fra 1982 til 1998. I disse verdensmester13
skapene så jeg, fra pressetribunen, Brasil i til sammen 20 kamper. Selv ikke Arne Scheie eller Drillo har sett så mange av Brasils VM-kamper. Ved en skjebnens tilskikkelse ville TV 2-sjefene at jeg skulle gjøre noe annet enn å være studiogjest om kvelden den 8. juli. Jeg skulle isteden delta i et langt VM-innslag i en ettermiddagssending på Nyhetskanalen. Der skulle jeg snakke om kampen som skulle sendes på TV 2 kl. 22.00. Jeg var litt irritert over dette opplegget. Egentlig hadde jeg ønsket å være med på Kontraskjæret. Men TV 2 valgte heller å bruke tidligere landsslagssjef Nils Johan Semb under selve kampen. Dette måtte jeg bare akseptere. På vei til TV 2s vanlige studio på Karl Johan ble jeg praia av en mann som stilte meg et spørsmål jeg hadde fått av folk på gata flere ganger tidligere under VM: «Hvorfor er’kke du i Brasil nå’a, Michelet?» Jeg svarte mitt standardsvar: At jeg ikke hadde kunnet reise til Brasil fordi VM kolliderte med skriveinnspurten på bind 3 i mitt romanprosjekt En sjøens helt. Mannen på Karl Johan var en hyggelig fyr, men han aksepterte ikke forklaringen min. Han utbrøt, lettere indignert: «Du som er Brasil-mann kan da for pokker ikke droppe innspurten under VM i Brasil på grunn av innspurten med en jævla roman!» Jeg sa da at jeg ikke syntes noe om å dra til Brasil som rik, hvit mann og kjøpe svindyre, svarte billetter til VM-finalen. Heller ikke dette argumentet ble akseptert av mannen på Karl Johan. Jeg sa: «Jeg synes VM i Brasil burde blitt en folkefest for guttene og jentene fra gata, ikke bare for folk fra middelklassen.» «Javel,» sa mannen. «Men du kunne reise ned og spandere finalebilletter på noen gategutter fra slummen. Når Brasil skal spille finale, hiver du deg kanskje på et fly til Rio og kommer deg inn på Maracanã?» «Kanskje det,» svarte jeg. «Jeg har lekt med tanken.» «Jeg tror du kødder med meg,» sa mannen. «Jeg tipper at du har flybilletten i lomma og at du har sikra deg en finalebillett i dyre dommer.» «Nei,» sa jeg. «Jeg snakker sant.» Og jeg snakket faktisk sant. Jeg hadde lekt med tanken om å dra ned for å se VM helt fra starten, eller for bare å se finalen. Men jeg hadde slått tanken fra meg, og valgt å bli hjemme og konsentrere meg om ro14
manen. Dette hadde gitt meg samvittighetskvaler. For burde jeg ikke vært i Brasil og heia laget i mitt hjerte fram mot gull? «Så du drar ikke?» sa mannen. «Nei.» «Synd for deg, Michelet. Hvordan går det mot tyskera i kveld?» «Et jevnt, hardt oppgjør, som mot Mexico, Chile og Colombia.» «Resultatet?» «To–én til Brasil.» «Høres rimelig ut,» sa mannen. «Da sier vi to–én. Lykke til!» I studio på Karl Johan viste det seg at jeg skulle ha en samtalepartner. Hans navn var Even Smith Wergeland. Arkitektstudent og skribent i fotballtidsskriftet Josimar. Han overrasket meg ved å ha mest tro på Tyskland. Jeg fant det pussig at en som skriver i et tidsskrift som er oppkalt etter en brasiliansk landslagsspiller, ikke hadde den store trua på Brasil. Men i Josimar skriver jo alle slags folk, og det som teller for å komme på trykk der, er vel at man har ekspertise. Ekspertise hadde Smith Wergeland nok av. Det viste seg da vi kom på lufta. Hans forhåndsanalyse av matchen gikk ut på at Tyskland ville vinne i kraft av sitt velsmurte lagmaskineri, som han gjorde detaljert rede for. Her var det snakk om maskineriets bevegelighet, nøyaktighet og effektivitet. For så vidt ikke noe nytt når det gjelder Tyskland, men jeg fikk meg et lite skremmeskudd ved tanken på maskineriets velsmurte stempler, klakkende ventiler og betydelige hestekrefter. Jeg sa at jeg var betenkt over at Neymar og Thiago Silva ikke kunne spille, på grunn av skade og to gule kort. Å stille uten goalgetteren og forsvarsklippen/lagkapteinen ville naturligvis være et problem for Brasil. Men jeg sa, slik Neymar hadde sagt i intervjuer etter at han ble skadet i Colombia-kampen, at han og Thiago Silva ikke var uerstattelige. At Brasil hadde nok av gode spillere å sette inn, og at laget ville spille en god semifinale til ære for ham og for det brasilianske folket. Min tro på seier for Brasil begrunnet jeg med at laget har spillere som individuelt overgår Tysklands spillere. Det er jo heller ikke noe nytt når det gjelder Brasil. Så reiser jeg hjem til Larkollen i Østfold for å se semifinalen på tv sammen med min hustru, Toril. Hun er interessert og engasjert i fotball, 15
selv om hun (i likhet med sin ektemann) ikke alltid forstår når det er offside og når det ikke er offside. Jeg har vært i Belo Horizonte, på en reise i Brasil tidlig på 1990-tallet. Det ble bare med en kort stopp og en eneste overnatting i millionbyen. Navnet betyr Vakker Horisont. En vakker horisont var det sikkert på stedet da byen ble grunnlagt. Da jeg var der, var det ikke mye horisont å se, fordi utsikten ble blokkert av høye hus alle vegne. Jeg skulle videre til en større turistattraksjon i delstaten Minas Gerais, den gamle og svært maleriske gruvebyen Ouro Preto. Minas Gerais kan oversettes med Hovedgruvene. Delstaten i innlandet bidro sterkt til at portugiserne i kolonitida kunne berike seg med gull og edelsteiner fra Brasil. Statens navn og historie gjenspeiles i navnet på VM-arenaen, Estádio Mineirão. I kampens åpningsminutter går det riktig fint for Brasil, som ser ut til å feste et grep på Tyskland. Det er kanskje ikke jogo bonito, det vakre spillet, i Vakker Horisont. Men det flyter bra og rimelig elegant. Jeg får god tro på at laget, selv uten de to nøkkelspillerne, virkelig kan ta rotta på Tyskland. Så scorer Müller et enkelt mål etter utrolig slurvete forsvarsspill i Brasils bakre rekker. «Ta det rolig,» sier jeg. «Dette takler Brasil. Det er ikke verre en Marcelos selvmål mot Kroatia. Marcelo-blemma kom også etter elleve minutter, og så snudde Brasil kampen.» Men kan det brasilianske laget som nå er i aksjon, greie å snu en kamp mot et så gjerrig og bunnsolid lag som det tyske? Da Tyskland tok ledelsen tidlig i første omgang i kvartfinalen mot Frankrike, red tyskerne rolig videre til seier én–null. Jeg er redd vi får se en reprise på den kampen nå. Mot Tyskland hadde Frankrike trengt sin stjerne Ribéry, som var ute med skade. På samme måte ser Brasil ut til å trenge Neymar. Det er ingen offensiv kraft i laget uten ham. Spissen Fred har hatt et trist VM. Ett eneste mål har han scoret. Det var riktignok et betydningsfullt mål, for det ga Brasil ledelsen 3–1 og punkterte kampen mot Kamerun. Men Fred har bare greid å lage mål mot et lag som var svært dårlig defensivt organisert. At han skuffer, skuffer meg spesielt. Faren min het Johan Fredrik. Han ble bare kalt for Fred. Derfor har jeg hatt et ekstra sterkt ønske om at hans brasilianske navnebror skulle gjøre det bra. I kampene etter Kamerun har Fred gjort det så elendig at han har fått null på spillerbørser i brasilianske aviser. 16
Hadde disse avisene utkommet på norsk, ville de kunnet fråtse i billige ordspill som «hvil i fred, Fred» eller «fred over ditt minne, Fred». Hulk har spilt seg opp og levert over forventning i de siste kampene. I semifinalen lever han dessverre opp til sitt navn, slik at jeg kan levere et billig ordspill: Hulk, hulk. Det er meg en gåte at et land med så mange eminente fotballspillere som Brasil ikke er i stand til å frambringe bedre spisser enn Fred, og bedre målscorere enn Hulk. De spillerne som er på banen mot Tyskland nå, er også i og for seg eminente. De får bare ikke vist det, de fungerer ikke. De er tannløse når de angriper og nervøse når de forsvarer seg. Som så mye annet som er vakkert, kan også vakkert fotballspill i tunge stunder forvandle seg til noe som er stygt. Det er det som skjer på Estádio Mineirão, der Brasil burde ha kjempet effektivt for å utlikne Müllers scoring. Det som skulle vært lekre pasninger, blir ulekre pasninger. Her er en påtakelig mangel på presisjon og kreativitet. Enkle baller tapes, eller slås i hytt og pine av gultrøyene. Jeg har tidligere alltid vært forsiktig med å skrive om det vakre spillet til Brasil, av overdreven respekt for min forfatterkollega Dag Solstad, som ikke har noe til overs for spillets skjønnhet, men som mener at resultatet er alt som betyr noe. Nå, på rask vei mot 70-årsdagen min, tør jeg være oppriktig, og noterer på blokka: «Jeg har en forkjærlighet for det vakre i fotballen, som ellers i livet. Jeg er, i motsetning til Dag, opptatt av det estetiske i ballspillet. Det er ikke så rart. Det har med arv og miljø å gjøre. Faren min var kunstmaler, og opptatt av form og farge. Faren til Dag var kjøpmann, og opptatt av mål og vekt og et godt resultat i kassa ved dagens slutt.» Halvveis ut i første omgang øyner jeg, tross svakhetene, godt håp for Brasil. Så scorer Klose. Det er hans sekstende mål i VM-sluttspill. Med det passerer han brasilianernes Ronaldo, som har hatt rekorden med femten. Klose er blitt den spilleren som gjennom alle tider har flest VM-mål. «Det er bare å gratulere Klose,» sier jeg gjennom sammenknepne lepper. «Men kampen er ennå ikke kjørt for Brasil. Det går fint an å ta igjen null–to.» Så scorer Kroos. Det har da bare gått ett minutt siden Kloses mål? Panikken brer om seg i brasilianernes rekker. 17
Jeg noterer: «Dantes inferno!» Det er urettferdig mot Dante, reserven som er kommet inn i den bakre fireren til Brasil. Mannen med det store krushåret er medskyldig i glippene, men det er ikke bare hans skyld at det råder kaos foran Césars mål. Det har hele den gule gjengen skylda for. Så scorer Tyskland igjen. Jeg roper: «Hvem faen var det?» TV 2s kommentatorer i Belo Horizonte gir meg svaret. Det var Kroos. To scoringer tett som hagl av Kroos. Er det mulig? Nei, det hele er uvirkelig. Jeg greier knapt å tro det jeg ser. Denne følelsen av uvirkelighet kan jeg umulig være aleine om i Norge og i verden. Hundrevis av millioner av mennesker sitter nå foran tv-skjermene og tror ikke sine egne øyne. Tre tyske mål på tre minutter! Finnes det noen trøst å hente nå som det står null–fire? Ja, trøsten er å hente i Sverige, i svenskenes bortekamp mot Tyskland i kvalifiseringsspillet til VM. Den kampen gikk høsten 2012, for et fullsatt Olympiastadion i Berlin. Tyskerne økte ledelsen til fire mål mot null på en scoring fra Özil i begynnelsen av annen omgang. Da tenkte jeg på mine svenske svigersønner, som led fælt og så svart på hele greia. Men svenskene ga seg ikke på tørre møkka. De slo tilbake. Zlatan reduserte, og så trilla det inn tre svenske mål til. Da fløyta gikk, sto det 4–4. Mot alle tenkelige odds hadde Sverige hentet inn fire mål på Tyskland og berget ett poeng i Berlin. Men Sverige hadde Zlatan. Brasil kunne trengt en Zlatan, en Zico, en Zagallo. Eller en Zorro! En marskalk Zjukov. En genial filosofisk spiller i slekt med Socrates, ved navn Zarathustra eller Zapffe. En spiller med musikalitet som Zappa eller Zetterlund. En spiller så løpssterk som tsjekkoslovaken Zatopek. En forsvarsklippe så fryktløs som den meksikanske revolusjonære opprøreren Zapata. En kommunistisk organisator som Zetkin, Clara Zetkin. Nå hyller TV 2-kommentatorene Tyskland, og jubler over det fabelaktige tyske spillet. Toril spør om vi skal slå av lyden. Jeg sier at kommentatorene bare gjør jobben sin, at de er nødt til å være tysklandsbegeistret i en sådan stund. Etter et par–tre minutter scorer Khedira tyskernes femte mål. 18
Kommentator Øyvind Alsaker roper fra Belo Horizonte: «Blir det tosifret her?» Vi slår av lyden. Gule spillere svømmer som tause gullfisk i tv-akvariet. Gule publikummere får meg til å tenke på de gule trøyene som lå strødd på gatene i Paris etter Brasils nederlag i finalen i 1998. Jeg kan se på munnene og grimasene til brasilianerne på tribunen at de piper og buer mot sitt eget lag. Det siste kvarteret av første omgang forløper uten nye skandaler. Men kan det skje en skandale i pausen? Vil forbundsledelsen i Brasil møte opp i garderoben, gi Scolari sparken på flekken og sette inn Zagallo? Vil spillerne gjøre opprør og nekte å gå utpå? Det har vel aldri skjedd i VM-historien. Men det har skjedd i OL-historien. Under de olympiske jubileumslekene i Athen i 1906 stilte bare fire lag til start i fotballturneringen. Det var ett lag av spillere fra Athen, to lag fra Det osmanske riket, Smyrna og Thessaloniki, og et uoffisielt dansk landslag satt sammen av spillere fra Københavns Boldspil-Union. Danskene feide over Smyrna med 5–0 i den første kampen. I finalen møttes Danmark og Athen. Resultatet ble 9–0 til Danmark. Dette skal etter hva jeg vet ha vært pauseresultatet. For jeg er blitt fortalt av danske sportsjournalister at de greske spillerne nektet å gå på banen etter pause. Jeg burde kanskje ha sjekka kildene når det gjelder det greske mytteriet i 1906, men velger å følge den journalistiske parolen never check a good story. Og dette er jo veldig lenge siden, og det er en kamp som for danskene er svøpt i et mytisk slør og for resten av verden i et glemselens slør. Norge fikk seg også en real tryning mot Danmark. Det skjedde i kvartfinalen i OL i Stockholm i 1912, i dansk fotballs første storhetstid. Norge gikk av banen med 0–7. Danskene slo Nederland i neste kamp, men tapte i finalen for erkerivalen Storbritannia (som, hvis jeg har forstått kildene riktig, stilte som et samlet lag i de olympiske lekene). Britene hadde gitt de danske drenge deng også under finalen i London-OL i 1908. Kan det tenkes et mytteri i pausen i vår tid, i 2014? Nei, det er utenkelig. Brasils lag kommer på banen, tilsynelatende i god orden. Spillerne ser dystre ut, men de ser ikke ut som de har gitt fullstendig opp. 19
Kunne Sverige ta igjen fire mål på Tysklands hjemmebane, kan vel Brasil ta igjen fem mål på sin hjemmebane? Ramires er kommet inn for Hulk, Paulinho for Fernandinho. Det virker som kloke bytter. Men kan de rette opp skaden som er gjort på den brasilianske skuta? Verken Ramires eller Paulinho har hatt et lysende mesterskap. De er to trauste matroser som jobber og sliter. Brasil kunne trengt en admiral. Det brasilianske spillet etter pause er ship shape. I sin rolle som kaptein har David Luiz fått litt mer orden på den bakre fireren. Men framover er det svakt. Der skuta Brasil nå må fosse fram i angrep for fulle seil, går det treigt, som om Brasil er rodd av galeislaver. Tyskerne tar ut Klose, som har fått sin rekord. Inn kommer Schürrle. Han får store rom å kontre i. I det 69. minutt legger Schürrle på til 6–0. Ti minutter seinere: 7–0 ved Schürrle. Den spinkle lysluggen har skutt begge mastene av skuta Brasil. Det store Brasil driver som en havarist for vær og vind, hjelpeløst fortapt! I sluttminuttet kommer Oscar aleine med keeper Neuer, lurer ham og scorer et mål som er fikst og freidig. Også i sluttminuttet i åpningskampen mot Kroatia satte Oscar inn et snedig mål. Det satte et pent punktum for en grei kamp som Brasil vant 3–1. Hadde Oscar satt inn sin fikse scoring mot Tyskland tidlig i kampen, kunne den ha fått stor betydning. Men nå er målet hans totalt verdiløst. Jeg noterer: «Sju sorger og en bedrøvelse!» Og jeg skriver «forferdelig». Det stryker jeg ut. Ord som «tragedie» og «forferdelig» må vi reservere til hendelser der det står om liv og død, ikke til en skarve fotballkamp. At Brasils landslag har gått i oppløsning for åpen scene, kan ikke sammenliknes med at Midt-Østen, slik vi kjente det, ser ut til å kunne gå i oppløsning i vold og blod. Det får holde med «forsmedelig» og «forjævlig». Jeg takker TV 2-sjefene for at jeg slapp å være studiogjest i semifinalen. Det triste trynet mitt ville tatt seg fælt ut på fjernsyn. Jeg takker meg sjøl for at jeg besluttet å ikke dra til VM i Brasil. Jeg ville vel ikke ha daua på tribunen på Estádio Mineirão. Men jeg tror jeg ville fått trøbbel med blodtrykket. Nettavisene ringer. Etter at jeg har okka og sukka nok om 1–7, prø20
ver jeg å anlegge et mer optimistisk perspektiv på framtida. Brasils fotball vil jo ikke forsvinne under horisonten for godt etter det som skjedde i Vakker Horisont. Brasil vil komme tilbake. Jeg sier at Brasil får bruke OL i Rio de Janeiro i 2016 til å revansjere seg. Da må Brasils landslag prøve å ta noe laget aldri har gjort: OL-gull i fotball for herrer. Gjerne også gull for damene. OL-fotballen er jo en B-preget turnering i forhold til VM. Kanskje blir Rio en anledning til å piffe opp OL-fotballen? Jeg har helt glemt at det skal spilles bronsefinale i hovedstaden Brasilia lørdag den 12. juli. Nei, bronsefinalen har ikke vært i mine tanker. Jeg har skuet fram mot finalen. Først dagen derpå, den 9. juli, under semifinalen mellom Nederland og Argentina, kommer jeg på at taperen i denne kampen skal spille bronsefinale mot Brasil. Bronsefinalen er tapernes finale. Bare for lag fra små nasjoner, som Norge under OL i Berlin i 1936, Sverige under VM i USA i 1994 og Kroatia under VM i Frankrike i 1998, er seier i bronsefinalen blitt regnet som noe stort og bronsevinnerne blitt hyllet som helter. Jeg tenker at en god bronsekamp i noen grad kan reise kjerringa for Brasil. Men bare i noen grad. Det som vil bli stående fra VM i 2014, resultatet som alle vil huske, er 1–7. Denne tallkombinasjonen vil bli brukt som en metafor for ydmykende nederlag. Jaså, du gikk på en én–sju? Du fikk deg en skrell med én–sju! Jeg vet at jeg vil bli minnet om 1–7 så lenge jeg lever. På gater og streder vil folk si én–sju til meg. Noen vennlig og trøstende, andre med dårlig skjult ironi, og kanskje noen med hånlatter. Da gjelder det å stå han av. Brasiliansk seier i VM i Russland i 2018, eller i VM i Qatar i 2022, vil i noen grad kunne kompensere for 1–7. Men bare i noen grad. Det er tid for ettertanke. Var det noe i det innledende gruppespillet, i åttendedelsfinalene og i kvartfinalene som pekte framover mot 1–7? Når jeg blar tilbake i notatene mine, kan jeg ikke se et slikt dystert tegn. Nei, det finnes ingen virkelige tydelige forsvarsler om 1–7 verken i Brasils eller Tysklands spill og resultater. Brasil snubla i starten mot Kroatia i São Paulo den 12. juni, men kom tilbake med to scoringer av Neymar og én av Oscar. Jeg sa på TV 2 at for meg var Oscar denne kampens store bonus. Han spilte slik en bra21
siliansk stjerne skal, med overraskende trekk, overrumplende driblinger og noen strøkne pasninger. Verken han eller Neymar funka opp mot sitt beste i kampen mot Mexico i Fortaleza den 17. juni. Et undervurdert meksikansk lag greide å holde Brasil til null–null. Det var ikke bra, men det var heller ingen krise. Med en storseier mot Kamerun i siste kamp i gruppespillet ville Brasil bli gruppevinner hvis ikke Mexico feide Kroatia fullstendig av banen i sin kamp. Det ble solide 4–1 til Brasil mot et lealaust Kamerun, etter scoring av Neymar, utlikning av Matip, ny scoring av Neymar, scoring av Fred, og punktum satt med det fjerde målet av Fernandinho. Mexico måtte nøye seg med 3–1 mot Kroatia. Brasil vant gruppa knepent, på bedre målforskjell. I åttendedelsfinalen skulle Brasil møte nummer to-laget fra gruppe B. I denne gruppa var det åpningskamp mellom Nederland og regjerende verdensmester Spania. Spanjolene ble maltraktert, og takker nok stadig Brasil for at deres sørgelige 1–5 ble stilt i skyggen av 1–7. Det var det spanske finspillet av Barcelona-typen som ikke funka mot et hissig Nederland og en fenomenal Robben, som på alle måter er en artist. Chile viste styrke ved å sende Spania ut av VM med 2–0, men tapte 0–2 mot Nederland og viste da svakheter. Dermed ble det Brasil mot Chile i oppgjøret i Belo Horizonte. Chile hadde vist så gode takter mot Spania at dette lå an til å bli et knallhardt oppgjør. Chilenernes taktikk var å behandle Neymar som en steik man skal ovnsbake. Først mørbanker man steika, så pakker man den inn i aluminiumsfolie og putter den i ovnen. Slik gikk det med Neymar mot Chile. David Luiz sendte Brasil i ledelsen med en heading etter 18 minutter. Chile svarte med å utlikne ved Alexis Sánchez etter et flott angrep i det 32. minutt. Et stykke ut i andre omgang satte Hulk inn et praktfullt mål. Det ble annullert? For hva da? Dommeren mente at Hulk hadde begått en hands. Jeg noterte: «Bare tull! Ballen traff Hulk i skulderen. Hulk kan da for svarte svingende ikke noe for at han er breiskuldra!» Ekstraomganger. 22
Straffesparkkonkurranse. To keiserlige redninger av César berget Brasil. Neymar, uten innpakning, satte den avgjørende straffen. Jeg tenkte at Mineirão var en lykkebane for Brasil. I kvartfinalen den 4. juli, i Fortaleza på nordøstkysten, ventet et annet sterkt latinamerikansk lag. Colombia hadde vunnet alle sine tre innledende kamper, i en relativt svak gruppe med Japan, et skuffende dårlig Elfenbenskysten, og Hellas. I åttendedelsfinalen ble Uruguay slått 2–0. Det var Uruguay uten Suárez, som var blitt straffet for å ha bitt en italiener. Det skulle bli Brasils to midtstoppere fra Paris, Paris Saint Germain, som sto for lagets mål i Fortaleza. I første omgang fikk Thiago Silva satt kneet på en corner. I andre omgang satte David Luiz, fra langt hold, inn mesterskapets til da flotteste frispark. Brasil greide å temme turneringens toppscorer, Rodriguez, med navnet James på drakta. Først ti minutter før slutt satte Rodriguez inn en rettferdig idømt straffe. Det ble 2–1, og stor brasiliansk jubel på Estádio Castelão. Det var likevel et par skår i gleden. Thiago Silva pådro seg et tøysete, unødvendig gult kort for å ha egla seg inn på Colombias keeper under et utspark. Dermed hadde han to gule og måtte stå over semifinalen. I etterpåklokskap kan man si at Scolari etter at Brasil gikk opp i ledelsen 2–0, burde ha tatt sin juvel Neymar av banen. Det var en hardt spilt kamp fra begge parter. Neymar fikk en hel del juling. Men ingen kunne forutsett det som skjedde like før full tid. Colombias kraftige nr. 18, Zúñiga, gikk voldsomt til i en duell med Neymar, som fikk colombianerens kne i ryggen. Neymar ble liggende strak. Det var åpenbart ikke filming. Jeg husker ikke når nyheten kom om at Neymar var ute av dansen i resten av VM med brist i en rygghvirvel. Jeg husker bare at jeg ble lynforbanna. Men jeg var ikke blant dem som ringte inn mordtrusler til Zúñiga. I Larkollen skulle det oppføres et historisk spill, eller spel, med tittelen «Larkollen 1814» den 4. og 5. juli. Vi hadde kjøpt to billetter til forestillingen den 5., og hadde virkelig lyst til å se den. Men jeg ble hefta denne kvelden ved at jeg måtte svare på en masse e-post fra 23
Brasil-fans som var fortvila over Neymars skade og Thiago Silvas to gule. Jeg pleier vanligvis ikke å lese konspirasjonsteorier. Nei, sånt vidløftig, spekulativt nonsens bryr jeg meg slett ikke om! Det er for dårer og duster. Men hva skjedde? Plutselig satt jeg og forfattet en konspirasjonsteori i stjerneklassen. Hvorfor gjorde jeg det? Jeg vet ikke helt. Muligens for å komme andre konspirasjonsteoretikere i forkjøpet. Dette arbeidet oppslukte meg, og da jeg så på klokka, var det for seint for Larkollen 1814. Min teori var følgende: Et spillsyndikat i Colombia hadde satset store beløp på at Tyskland skulle vinne en storseier over Brasil hvis de to lagene møttes i semifinalen. For å svekke Brasil og sikre milliongevinst hadde syndikatet betalt Zúñiga et stort beløp for at han skulle brekke ryggen på Neymar. Dommer Carlos Velasco Carballo var blitt grundig bestukket for å idømme et gult kort til Thiago Silva og et rødt til keeper Cesar. Og når det regner på presten, drypper det på klokkeren. Klokkeren var i dette tilfellet en nordmann. Det var fjerdedommer Svein Oddvar Moen fra Haugesund, representant for klubben Haugar. Naturligvis hadde også dommerens landsmenn, de to spanske linjemennene, fått en pen slant inn på konto i Sveits. Når jeg skriver linjemenn, er det med overlegg. Jeg synes det er noe forbanna tøys at en så tydelig og presis betegnelse som linjemann er blitt erstattet av det jålete og upresise «assistentdommer». Nåvel. Syndikatets plan slo nesten prikkfritt til. Riktignok måtte dommeren nøye seg med å gi gult til César for å drøye ut tida. Men Thiago Silva fikk sitt skjebnesvangre kort og Neymar ble kvesta som bestilt. Med i denne konspirasjonsteorien hører også at haugesunderen Moen i det sivile liv er ambulansearbeider. Dette forklarer at det gikk så lynende effektivt for seg da Neymar ble fraktet ut på båre. Sånt sludder holdt jeg altså på med å skrible istedenfor å la meg berike av et spill som ville vist meg hvordan kong Christian ble bevertet av ferme krovertinner på Eldøya ved Larkollen i 1814. Det må ærlig innrømmes at jeg ikke fulgte så nøye med på Tysklands åpningskamp mot Portugal i Salvador den 16. juni. Da jeg skrudde på tv-apparatet et stykke ut i annen omgang, ledet tyskerne 3–0. Jeg syn24
tes tyskerne herja overdrevent fælt med de arme portugiserne. Så ble det opplyst av kommentatorene at Portugal spilte med bare 10 mann, etter å ha fått Pepe utvist i første omgang. Den notoriske måltjuven Müller la på til 4–0, og scoret dermed sitt tredje for dagen. Tysklands andre målscorer var en mann fra de bakre rekker, Hummels. Jeg var imponert, men ikke skremt ved tanken på Tyskland som en mulig motstander for Brasil i semifinalen. I en kamp som startet ved midnatt, skulle Ghana møte USA i Natal. Om morgenen fikk jeg vite at USA til min skuffelse hadde slått Ghana med 2–1. Jeg bestemte meg likevel for å se hele kampen mellom Tyskland og Ghana, som gikk i Fortaleza den 21. juni. Det angret jeg ikke på. Selv om første omgang ble målløs, var det en flott og veldig fartsfylt omgang der mine favoritter Ghana ga tyskerne utmerket motstand. Tidlig i andre omgang scoret Götze. Men Ghana svarte ved å utlikne ved Ayew, og så tok ghaneserne sannelig ledelsen ved sin helt fra forrige VM, Gyan. Klose utliknet til 2–2 etter 71. minutter. Jeg noterte: «Den der kunne du spart deg, Miroslav!» I det videre spillet i gruppe G greide USA å spille uavgjort 2–2 mot Portugal, etter en portugisisk scoring i siste lita av Varela. Den 26. juni var jeg i Kristiansund for å holde to foredrag. Det første holdt jeg midt på dagen på Tahitikonferansen, under tittelen «Fotball, økonomi og verden». Kortversjonen av dette foredraget er at jeg polemiserer mot den amerikanske journalisten Franklin Foer, som skrev ei bok med den morsomme tittelen Fotball forklarer verden. Mot dette satte jeg min tese om at det er verden som forklarer fotballen. Om kvelden holdt jeg foredrag i Norsk Skipsfartshistorisk Selskap, avdeling Nordmøre. Der var temaet de skipene krigsseilerne seilte på under 2. verdenskrig. Det var fullt hus, og om ikke stormende jubel, så i alle fall stående applaus. Jeg fikk vite at Portugal hadde slått Ghana ut av VM ved å vinne 2–1 i Brasilia. Men denne seieren var til liten nytte for portugiserne. For i kampen som var blitt spilt i Recife, tapte USA med bare 0–1 for Tysk25
land. Dermed gikk amerikanerne til sin egen og verdens overraskelse videre. Atter en gang var det Müller som putta på for Tyskland, som innfridde som favoritt i gruppe G og vant gruppa med sju poeng. Men Tyskland hadde marginene på sin side. Hadde ikke Klose greid å utlikne mot Ghana og Müller greid å score et stykke ut i annen omgang mot USA, kunne Tyskland røket ut av VM. En suser fra Zusi, amerikanernes nr. 19, kunne gjort kål på tyskerne. Trøtt og sliten kom jeg til hotellrommet i Kristiansund og slo på tv-apparatet for å se Algerie og Russland spille en avgjørende kamp i gruppe H. Her skulle det avgjøres hvem som ble gruppetoer etter Belgia, og dermed ville møte Tyskland i åttendedelsfinalen. Algerie hadde tapt for Belgia, men så blitt første lag fra Afrika til å score fire mål i et VM-sluttspill. 4–2 mot Sør-Korea var et resultat som lovet godt for Algerie. Men da jeg etter mye fomling fant rett kanal, kunne jeg konstatere at Russland ledet 1–0 etter scoring av Kokorin tidlig i kampen. Nå er vi et stykke ute i annen omgang, og jeg har latt alt håp for Algerie fare. Så går Slimani opp på et innlegg. Han header kontant i mål. Holder resultatet 1–1 seg, er Algerie videre. Det holder seg. Da blir det Algerie mot Tyskland i Porto Alegre den 30. juni. Den 30. juni møtes Frankrike og Nigeria i åttendedelsfinalen i Brasília. Etter at Nigeria, anført av vår gamle kjenning Mikel fra Lyn, har dominert i første omgang, kollapser afrikanerne i andre omgang. Frankrike vinner 2–0. Da gjenstår Algerie som Afrikas siste håp i mesterskapet. Det er kanskje for sterkt sagt at Tyskland har et araberkompleks i VM-sammenheng. Det er likevel en kjensgjerning at tyskerne har slitt mot arabiske motstandere. Under VM i Spania i 1982 tapte Tyskland mot nettopp Algerie i gruppespillet, med 1–2, som står seg som et av de mest sensasjonelle resultatene i VMs historie. Den kampen så jeg dessverre ikke. Men jeg var til stede på stadion i Monterrey i Mexico da Marokko og Tyskland spilte åttendedelsfinale under VM i 1986. Det var ingen festforestilling, men marokkanerne holdt stand helt til det sto igjen et 26
par minutter av annen omgang. Da var den framifrå keeperen Zaki for nonsjalant da han dirigerte Marokkos mur. Tyskernes Matthäus satte frisparket i mål, og det var det. Det er blitt sein kveld den 30. juni. Et tordenvær har romlet over Oslofjorden, men det kraftige regnskyllet vi har håpet på i et knusktørt Larkollen, kommer ikke. Det kommer bare en liten skvett, fordømt lureregn! På Estádio Beira-Rio langt sør i Brasil ser det ut som om Algerie kan gjøre Porto Alegre om til Porto Algerie. Første omgang er algirernes. De jobber og løper og utmanøvrerer tyskerne. Tysklands keeper Neuer opererer ofte langt utenfor sekstenmeteren, som den reineste sweeper eller libero. Det er tydelig at Neuer både elsker og behersker denne rollen, som kan komme til å danne skole for keepere. I andre omgang får Tyskland kverna i gang og maler og maler. Algerie holder stand, ikke minst takket være sin svartskjeggete keeper Rais, som tar alt tyskerne kan by på. Ekstraomganger. Et hælspark fra Schürrle går inn tidlig i første omgang. Algerie må satse alt framover, og åpner seg. Özil punkterer kampen med å sette inn tyskernes andre mål helt på tampen av andre ekstraomgang. Eller? Djabou reduserer for Algerie. Men vi er på overtid, det er for seint, farvel Algerie. Afrika og Asia er ute av VM. Kvartfinalen mellom Tyskland og Frankrike blir for meg et langt gjesp. Etter scoring av Hummels tidlig i første omgang skjer det pokker så lite minneverdig. Kampstatistikken viser at ballbesittelsen var eksakt 50/50. Frankrike har hatt flere skudd, flere skudd på mål og flere hjørnespark enn Tyskland. Det hjalp franskmennene lite mot tyskere med defensiv taktikk. Av de asiatiske lagene er det Iran som har engasjert meg. Den som er bestefaren til ei lita jente som snakker ganske bra persisk, må holde med Iran. 27
Etter null–null mot Nigeria øynet jeg et håp for Iran i kampen mot Argentina. Den kunne fått et sensasjonelt utfall. For like før full tid sto kampen og bikka på null–null. Så leverte Messi en lekker liten scoring. Jeg noterte: «Den kunne du spart deg, Lionel!» Og så tilføyde jeg noe jeg angrer på, jeg skrev «Dritt-Messi». Mot Bosnia var Iran uten sjanse. Begge lag røyk ut. Argentina vant gruppe F med tre strake. Hva fikk jeg ellers med meg av gruppespillet? Jeg hadde liten tro på Honduras og Ecuador og fulgte ikke med på disse lagene, som begge røyk ut. For meg ble noe av moroa Lille Albania og Lille Norge. Jeg så ikke noe særlig på Sveits. Men det gledet meg at laget med fem spillere av albansk herkomst, fra Albania, Makedonia og Kosovo, gikk videre. Jeg gjorde meg i den anledning en tanke om den strenge loven mot innvandring som Sveits vil innføre etter en folkeavstemning om innvandringsspørsmålet. Min tanke var at denne loven, når det gjelder arbeidsinnvandring av gode fotballspillere fra Balkan, vil bli hullete som en sveitserost. At Costa Rica, med ni «norske» spillere i troppen, skulle vinne ei gruppe med de tre tidligere verdensmesterne Uruguay, England og Italia, forekom alle å være djupt usannsynlig. Men slik gikk det. England virket å være hemmet av at Rooney ikke var i sin beste form, Italia av at Balotelli ikke var i praktslag. Unge Sturridge spilte fint for England, men det holdt ikke. Hjem med England og Italia. Costa Rica til åttendedelsfinale mot Hellas. Mange spillere med bakgrunn i norsk eliteserie er i aksjon for mellomamerikanerne. Straffesparkkonkurranse. Jeg ser på Borges fra Fredrikstad Fotballklubb, FFK, nå i Allmänna Idrottsklubben, AIK, i Stockholm. Borges skrider fram for å ta Costa Ricas første straffe. Han er preget av stundens alvor, men rolig, slik det sømmer seg for en som har spilt for Aristokratene. Han skyter kontant i mål. Siden mæler lagkameratene hans inn de mest solide straffer jeg kan huske å ha sett i noen straffekonk. Mot Nederland i kvartfinalen holder det ikke for Costa Rica. Like før andre ekstraomgang er ute, foretar Nederlands trener van Gaal et 28
keeperbytte. Han setter inn den svære blekkspruten Krul, som fanger nok av Costa Ricas straffer til at Nederland går videre til semifinale. Der blir motstanderen Argentina, som har slått ut Sveits med 1–0 og Belgia med 1–0. Belgia har jeg fått viet lite oppmerksomhet. Et ungt og sikkert talentfullt lag, av mange holdt som mesterskapets dark horse. Slik ble det ikke, og det minnet jeg tar med meg om Belgia anno 2014 er at en del av lagets spillere hadde hårmanker som fikk meg til å tenke på Brasil anno 1982. Under semifinalen i São Paulo den 9. juli er jeg i en middag. Det passer meg bra. Etter at Brasil røyk ut, er VM på en måte over for meg. Av vertskapet får jeg høre at det står null-null mellom Argentina og Nederland etter ordinær tid. Vel hjemme følger jeg ekstraomgangene uten voldsom interesse. Det hadde vært fint om vi får noe som ikke er en rein EM-finale under et VM i Sør-Amerika. Så jeg heier, uten den helt store entusiasmen, på Argentina. Stjernene Messi og Robben greier ikke å gjøre det de har betalt for, å score mål. Jeg forundres over at van Gaal tar ut sin gode straffeskytter van Persie, og at han lar keeper Cillessen – som visstnok aldri har reddet en straffe – stå. Det er en avgjørelse som vil gå inn i fotballhistorien som ytterst merkelig. Det går som det må gå når det ender med straffesparkkonkurranse. Den argentinske keeperen Romero blir aftenens helt. Argentina til finale. Under mesterskapets gang har Tom Stalsberg sendt meg en del artige tekstmeldinger på mobilen. Han er ikke en mann som reiser til Amazonas, han reiser til Volvo Amazonas. Jeg har ikke villet lese Morten Pedersens artikler i Dagbladet eller hans og Toms blogginnlegg. Det er ikke av vrangvilje, og heller ikke av tidsnød. Det er ganske enkelt for at ikke Pedersens og Stalsbergs meninger skal smitte over på mine meninger. Jeg lar også være å lese en artikkel om Brasils sammenbrudd som Karl Ove Knausgård lar trykke i Dagbladet. Grunnen er den samme. Jeg vil ikke at Knausgårds syn på Brasil skal innvirke på mitt eget. Den fotballbokforfatteren jeg har kikka litt i kortene, er Aslak Nore. 29
Den 13. juli skriver han i VG om det brasilianske folkets opptreden etter 1–7. Det er en feiende flott artikkel, som for meg skjemmes av en liten feil som sikkert ingen andre legger merke til. Nore skriver om Brasil at det er «et land som ikke har opplevd krig i moderne tid». Dette er en svært vanlig misoppfatning om Brasil. Sannheten er at Brasil deltok med væpnede styrker på alliert side under 2. verdenskrig, og led tap. Brasil erklærte krig mot Tyskland i august 1942, på et tidspunkt da krigslykken ennå ikke hadde snudd i alliert favør. Fra da av deltok brasilianske marinefartøyer som eskorteskip for allierte konvoier og i jakta på tyske og italienske ubåter i Sør-Atlanteren. Brasil hadde 1100 omkomne under Slaget om Atlanterhavet. De fleste av disse var marinegaster. Fra september 1944 til mai 1945 deltok en brasiliansk styrke på 25 000 soldater fra hæren og flyvåpenet under kampene i Italia. Brasil hadde 948 falne under dette felttoget. Far Kjartan Fløgstad og sønn Aslak Nore, som skriver VM-bok sammen, erklærte før VM at de ville holde med Argentina. Det har de sikkert gjort, og de har fått belønning ved at Argentina faktisk har oppnådd finaleplass. Det optimale for dem ville nok – akkurat som for meg – ha vært en finale mellom Brasil og Argentina. Bronsefinalen går på NRK. Det er jeg takknemlig for. Å være studiogjest for TV 2 og kommentere Brasils kamp for en fattig bronsemedalje, ville vært en nedtur. Kampen går i Brasília, byen som på 1950-tallet ble anlagt midt i villmarka for å ta over som hovedstad for Rio de Janeiro. Arkitekten Oscar Niemeyer sikret seg verdensberømmelse ved å tegne futuristiske – for ikke å si surrealistiske! – bygninger til den nye hovedstaden. Da jeg kom dit på en reise i 1978, etter en uendelig lang busstur gjennom urskogen fra Santarem ved Amazonasfloden, var praktbygningene preget av et visst forfall, slik det gjerne går med byggverk i tropisk klima. Rundt bykjernen var det vokst fram trøstesløse fattigkvarter av den typen som i Rio kalles favelas. Så Brasília framsto som en merkelig by, befolket av landets politiske makthavere og ambassadører fra alle land på den ene siden, og av fattigfolk som hadde søkt seg til byen fra landsbygda, på den andre siden. Kontrasten var så enorm at den føltes ytterst ubehagelig for en tilreisende, radikal nordmann. 30
Siden den gang har middelklassen antakelig økt i antall i Brasília, slik den har gjort i Brasils øvrige storbyer. Det er i alle fall et betydelig innslag av hvit middelklasse blant publikum på Estádio Nacional da bronsekampen blåses i gang kl. 22.00 norsk tid. Det går skrekkelig galt med én eneste gang. En presis pasning fra van Persie havner hos livsfarlige Robben, som prøver å dra seg forbi Thiago Silva. Robben lykkes, og Thiago Silva har ikke noe valg, han må rive ned Robben. Nå faller ikke Robben med et så dramatisk magaplask som han har gjort tidligere i VM. Han er blitt utsatt for en reell forseelse, som må straffes. Dommeren peker på straffesparkmerket. Merkelig. Da Thiago Silva røska i Robben, var da nederlenderen vitterlig utenfor sekstenmeteren? Min begistring for Algeries fotballkultur synker som en stein i vann da jeg blar i mine fotballpapirer og finner ut at dommeren er fra Algerie og heter Djamel Haimoudi. Han har dømt straffe, uten å konsultere linjemannen sin, når det skulle ha vært frispark. NRKs kommentatorer mener også at det riktige ville vært frispark, og rødt kort til Thiago Silva. Dette med utvisning er jeg ikke umiddelbart enig i. Men la gå. Straffen ekspederes i mål av van Persie. Det hadde vært bedre for Brasil med en utvisning av Thiago Silva enn med et mål imot etter bare et par–tre minutter. Jeg tenker tilbake på Norges kamp mot Italia i New Jersey under VM i 1994. Da greide Italias keeper Pagliuca, midtveis i første omgang, å slå bort ballen fra en framrusende Leonhardsen. Pagliuca fikk rødt kort fordi dette skjedde utenfor sekstenmeteren. For Norge hadde det vært mye bedre med en scoring enn med en italiensk utvisning. Da kunne Norge ha lagt seg i kontinuerlig forsvar og kanskje greid å vinne 1–0. Det røde kortet stålsatte italienerne. Med ti mann mot elleve utmanøvrerte de Drillos. Nordmennene ble vel ikke akkurat dverger på Giants Stadium, men de ble ett nummer for små. I det 69. minutt scoret Baggio. Den italienske sportsavisa La Gazzetta dello Sport omtalte kampen som «la eroica battàglia contra Norvegia». Hadde Thiago Silva blitt utvist, kunne det kanskje ha stålsatt brasilianerne så de kunne kjempe en heroisk batalje mot Nederland. Jeg drømmer om det samme resultatet som det jeg opplevde i kvart31
finalen for nesten nøyaktig tjue år siden. Det var den 9. juli 1994 i Dallas, Texas. Der så jeg en fantastisk annenomgang mellom Brasil og Nederland. Først scoret Romario, så Bebeto. Så var det Bergkamps tur. Winter utliknet til 2–2. Branco satte inn seiersmålet med et frispark fra 25 meters hold ni minutter før full tid. Et tilsvarende frispark ønsker jeg å se fra David Luiz i den bronsekampen som nå pågår. Men da må Brasil kvikne til og få mer dynamikk og rytmikk i spillet sitt. Sånn som laget spiller etter kalddusjen med 0–1, framstår det nærmest som et B-lag. Meningsløse pasninger, stygge balltap, tapte dueller, intet driv framover. Den eneste det er litt futt og fart i, er Oscar. Men han er sørgelig aleine, og når han slår en god pasning inn foran motstanderens mål, er det ingen brasilianere som greier å gjøre noe fornuftig med ballen. Den berømte, og beryktede, Flo-pasningen har gjenoppstått, og av alle steder er det sannelig i Brasil, på landslaget. Fordi midtbanen til Brasil fungerer så dårlig, slås det lange baller over midtbanen. De ender enten i ingenmannsland, eller blir lett bytte for Nederlands solide bakre firer. Barnemat! Jo prøver å gå opp, men Jo er ingen Flo, og vinner ingenting på huet. I Brasils bakre firer hersker stor uro. David Luiz prøver å heade unna et farlig innlegg. Han kløner det til sånn at Blind greier å sette ballen i mål. Men hallo! Det skulle da for pokker ha vært blåst offside mot Guzman som slo innlegget. Han var soleklart, metervis offside. Den hovmodige Haimoudi peker mot midtsirkelen. Det gjør han uten å ha rådført seg med linjemannen, så vidt jeg kan se. Med null–to i hatten er det som om motet har rent vekk fra Brasils spillere. Borte er spillegleden, spilleviljen, ja, selve spillestilen, den stilen som har gledet meg i så mange av Brasils kamper, den lette, friske, eventyrlige stilen. Resten av første omgang blir et sorgens kapittel. Ikke på samme triste nivå som førsteomgangen mot Tyskland, men trist nok. Når jeg har satt «Et sorgens kapittel» som tittel på mitt bidrag til denne VM-boka, er det ikke fordi jeg sørger så innmari over Brasil. Jeg er nedtrykt, ja, men det dreier seg på ingen måte om virkelig sorg, som hører livets tragiske hendelser til. Når vi i norsk, folkelig dagligtale sier at noe har vært «et sorgens kapittel», dreier det seg ikke om alvorlige, 32
rystende begivenheter. Det handler om at noen har oppført seg tåpelig, at det har skjedd noe dumt. «Driti på draget» er et enda mer folkelig uttrykk for hendelser av tilsvarende kaliber. Hjemmepublikummet, som har lagt sånt lurveleven under Brasils tidligere kamper, er nå blitt nesten like apatisk som da det sto 0–5 i semifinalen. Fra tribunene er det liten oppmuntring å hente for Thiago Silva og hans menn. De blir pepet av banen da første omgang blåses av. Det er ikke pent, det er surt, stygt. Tilsynelatende er det et litt friskere Brasil som kommer på banen etter pause. Men så tar da også nederlenderne det med knusende ro. De ofrer ikke mer enn de er pokka nødt til for å vinne en bronsemedalje. Ingen av dem ønsker å bli skadet av et sleivspark fra en frustrert brasilianer. Men Oscar er stadig god. Så felles han av Blind, som kommer rusende og setter inn en skikkelig grisetakling. Det skjer innenfor sekstenmeteren. Jeg reiser meg og roper på straffe. Det er et helt unødvendig rop, for dette er fotballhistoriens klareste straffe. Dommeren viser gult kort til Blind. Det burde vært rødt. Men hvorfor peker ikke algireren på ellevemetersmerket? Det går opp for meg at den jævla tosken har gitt det gule kortet til Oscar, ikke til Blind. «Hvem faen er det som er blind her!» roper jeg. Oscar slaktes brutalt og får gult kort for filming. Utrolig. Hinsides. Patetisk. Ut med dommeren, og inn med alt det krøtter som finnes på Brasils vidstrakte beitemarker! Et straffemål kunne kanskje satt litt liv i brasilianerne så de kunne ha kjempa seg til en utlikning, til og med et seiersmål. Blind er blitt såpass skadet av sitt eget skumle spark at han må gå av banen. Nå dabber kampen av, til et lavmål. Wijnaldum setter inn Nederlands tredje scoring, fra kort hold. Vi er på overtid. Det er kjørt. Det er så kjørt for Brasil som det aldri har vært kjørt før. På toppen av 1–7 kommer 0–3. Til sammen blir det 1–10 på to kamper! 33