Viola Shipman For alltid i ditt hjerte by Cappelen Damm AS

For alltid i ditt hjerte

Viola S hipman

For alltid i ditt hjerte

Oversatt av Kurt Hanssen

Viola Shipman Originalens tittel: The charm bracelet Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © 2016 by Viola Shipman Sitatene fra Lewis Carrolls Alice i Eventyrland er hentet fra Zinken Hopps oversettelse. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-50478-6 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: David Baldeosingh og Michael Storrings Omslagsfoto: sjø og himmel © Jaakko Parvala/Getty Images, jenter på brygge © Philip og Karen Smith/Getty Images, luftballong © Hurst Photo/Shutterstock, tekstur © Andrey_Kuzmin/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i Baskerville 10,8/13 pkt. og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til mine bestemødre … og til min mor Takk for at dere lærte meg at livets største gaver er de enkleste og for at dere betrodde meg charmene deres, noe som lærte meg den leksen på nytt.

Prolog

Halve hjerter-charmen For et liv hvor vi aldri er skilt fra hverandre

4. juli 1953 – Lolly

ldfluene blinket og lyste opp gangstien til Lost Land Lake. «Så du det, Lolly?» lo mor i skumringslyset. «Naturen gir oss en forsmak på fyrverkeriet.» Jeg smilte og trakk inn luft gjennom nesen. Hele verden luktet sommer: solkrem og stjerneskudd, grillfester og furunåler. Øyenstikkere suste forbi ørene våre, som om et fiolinorkester var sendt for å akkompagnere mor og meg mens vi gikk til bryggen vår. Jeg hadde nettopp blåst ut lysene på kaken til tiårsdagen min, og faren min var i gang med å lage et bål for å grille marshmallows med kjeks og sjokolade. Han hadde gitt meg gaven han hadde kjøpt, min første fiskestang, så vi kunne tilbringe søndagene sammen, men nå var det tid for gaven fra mor. Og den ga hun meg alltid ytterst på bryggen. Jeg famlet etter hånden hennes mens vi gikk utover i skumringen, håndleddene våre kolliderte så det klirret i charmarmbåndene våre. Jeg fniste. Av gammel vane begynte jeg å kjenne

Viola Shipman

etter charmene hennes, prøvde å gjette hva de var ved å ta på dem uten å se. Det var en lek jeg fant på for mange år siden. «Babyskoen min!» sa jeg ivrig. «For et liv fylt med glade, friske barn,» sa mor. «En nøkkel!» hylte jeg. «Fordi du åpnet hjertet mitt,» sa hun. «Snøfnugg?» «Ja,» sa hun. «For et menneske med mange sider.» Fingrene mine fløy videre, og mor hadde en historie og en forklaring til hver eneste charm. Jeg kunne dem nesten utenat, og jeg lot fingrene spinne til jeg fant favorittene mine, de jeg alltid lekte med. Flygelet med lokket som kunne åpnes og lukkes, skilpadden med grønne smykkesteinøyne hvor hodet beveget seg fram og tilbake, og en ønskebrønn hvor man kunne vri på sveiven. «For et liv fylt med skjønnhet, et liv fylt med langsomme, meningsfylte avgjørelser, og et liv hvor alle dine ønsker blir oppfylt.» Da vi nærmet oss enden av bryggen, kom fingrene mine borti en charm som jeg ikke klarte å identifisere. «Hva er denne, mamma?» spurte jeg. «Den kjenner jeg ikke igjen.» «Den …» Mor nølte, og stemmen hennes brast. «Går det bra?» «Det er gyngestolen min,» forklarte hun. «Hva symboliserer den?» «Den symboliserer …» – hun stoppet igjen, fikk igjen pusten, som om hun akkurat hadde svømt tvers over innsjøen – «… et langt liv med god helse.» Vi satte oss på enden av bryggen og dinglet med beina ned i vannet akkurat idet fyrverkeriet startet. «Åååå!» sa jeg, like mye fordi det var kaldt i vannet som på grunn av fyrverkeriet. «Wooooww!»

FOR ALLTID I DITT HJERTE

Fødselsdagen min falt på fjerde juli, akkurat som fødselsdagen til landet vårt, og jeg var et sommerbarn. «Egentlig er alt fyrverkeriet til deg!» hvisket mor alltid, eksplosjonene drønnet over oss og ga gjenlyd fra vannet. «Verden feirer at du er unik!» Hvert år, så langt tilbake som jeg kunne huske, fikk jeg en charm fra mor ved spesielle anledninger: Til jul, når vi reiste bort og hvis jeg hadde fått gode resultater på skolen. Og hver fødselsdag ga mor meg enda en charm til armbåndet mitt. Det var ikke noe annerledes i år. «Gratulerer med dagen, Lolly!» sa mor, la armene rundt meg og kysset meg på hodet. «Er du klar til å resitere verset vårt først?» Jeg ristet på hodet. «Hvorfor ikke?» «Mamma! Jeg er for gammel til det nå.» «Du blir aldri for gammel til det. La oss si det sammen, da!» Denne charmen Er så du skal vite …

Ansiktet til mor lyste opp da hun begynte på verset. Plutselig var det som å hoppe ut i vannet en varm dag, jeg klarte ikke å stå imot. Så jeg ble med: At for hvert skritt på veien Har jeg elsket deg høyt Så hver gang du åpner En liten eske fra meg Husk da at alt sammen Begynte med Deg og Meg.

Viola Shipman

Mor strålte av glede og ga meg en klem. «Vær så god,» sa hun, og tok opp en liten pakke fra jakkelommen sin. Jeg rev opp den bitte lille esken, og som vanlig lå det en sølvcharm oppå en liten trone av fløyel. «Hva er det, mamma?» spurte jeg, og myste i mørket. «Det er et halvt hjerte. Det symboliserer et liv hvor vi aldri er fra hverandre.» Jeg tok charmen ut av esken og studerte den mens jeg strøk fingrene over det delikate omrisset. «Hvor er den andre halvparten?» «Her,» sa hun, og viste meg armbåndet sitt, som hadde like mange charmer som det var kuler på juletreet vårt. Så grep hun håndleddet mitt, festet charmen og la hånden min mot hjertet sitt. «Og her. Du vil alltid være en del av meg.» Jeg smilte og lente meg inntil mor. Hun var varm og trygg og luktet som en blanding av peoner og solkrem. «Se her, når man setter sammen charmene våre,» sa hun, og forente de to halvdelene av hjertet vårt, «står det MOR OG DATTER. De utfyller hverandre. Så uansett hva som skjer fra nå av, vil jeg alltid være en del av deg, og du vil alltid være en del av meg. Kan du love meg én ting, Lolly?» «Hva da, mamma?» «Lov meg at du alltid vil fortelle historien vår og at du alltid vil være deg selv.» «Det lover jeg, mamma,» sa jeg. Mor smilte og så ut over innsjøen mens fyrverkeriet lyste opp kveldshimmelen. Hun la armen rundt skulderen min og trakk meg enda tettere inntil seg. «Jeg vil alltid være hos deg, Lolly. Spesielt når du har på deg armbåndet. Det vil alltid være fylt med minner om livet vårt sammen. Ingen kan ta det fra oss.» Hun kysset meg på kinnet mens fyrverkeriet eksploderte over oss. «Jeg vil alltid være glad i deg, Lolly,» sa hun.

FOR ALLTID I DITT HJERTE

«Jeg vil alltid være glad i deg også, mamma.» Et vindkast feide over vannet og opp på bryggekanten, så det klirret i armbåndene våre. «Du vet, noen mener at de hører stemmene til familien sin i denne innsjøen: I ropet fra natteravnen, i skriket til smålommen, kvekkingen til oksefrosken,» hvisket mor. «Men jeg hører stemmene til familien min i klirringen fra charmene mine.» Hun sa det på en måte som ga meg gåsehud. Det var så vakkert at jeg måtte se på mor. Lysglimt fra fyrverkeriet lyste opp det krøllete, blonde håret og fregnene på de rosenrøde kinnene. Det var som om en million kameraer med en million blitslamper tok bilde av henne, så jeg aldri skulle glemme hvordan hun så ut i dette øyeblikket. Jeg så enda nøyere på henne, og det var da jeg la merke til tårene som strømmet nedover ansiktet hennes. Et år senere var min elskede mor borte, død av kreft.

4. juli 2013 Fyrverkeriet drønner over hodet mitt, vekker meg fra dette minnet. Jeg er sytti år nå. Mor og far er borte for lenge siden. Mannen min er død, datteren min, Arden, er voksen og bor i Chicago, fem timer unna, barnebarnet mitt, Lauren, er på universitetet. I altfor mange år nå har jeg feiret fødselsdagen min alene. Men likevel, når jeg ser opp på kveldshimmelen, blir jeg fortsatt forhekset av den enkle skjønnheten til sommerfyrverkeriet, og jeg blir fortsatt overveldet av minner. Idet hodet mitt vender seg oppover, kan jeg kjenne tårene som renner nedover ansiktet mitt. Mor tok kanskje med seg halvparten av hjertet mitt, men jeg fikk beholde alle charmene hennes, og hun hadde rett: Charm-

Viola Shipman

armbåndet er en konstant påminnelse om hvor høyt hun elsket meg. Jeg lovet meg selv at jeg ville dele familiehistorien vår med Arden og Lauren, for så lenge historiene våre blir levert videre til dem vi elsker, vil ingen av oss egentlig dø. Jeg begynte å fortelle dem om familien vår da begge var småjenter, men så ble de opptatt av andre ting, og livet – slik livet gjør – spretter av gårde som en flat, liten stein over Lost Land Lake. Jeg prøver å minne dem om historien vår og tradisjonene våre gjennom charmene som jeg fortsatt sender dem, men datteren min har ristet av seg både fortiden vår og meg, som om vi var en jakke hun ikke lenger liker å gå med. Og det stikker i hjertet at hun ikke er her, akkurat som den første frostdagen i oktober. Så mens jeg ber om at de vil komme hjem igjen, fortsetter jeg livet alene: Hver eneste fjerde juli, mens fyrverkeriet eksploderer, leser jeg fortsatt verset til mor høyt til innsjøen på fødselsdagen min. Og som alltid får vinden det til å klirre i charmarmbåndet mitt – nå er det tyngre enn armbåndet til mor noen gang var – og så lukker jeg øynene og lytter til charmene. Gratulerer med dagen, Lolly, kan jeg høre mor si.

Del 1

Varmluftballong-charmen For et liv fylt med eventyr

Kapittel 1

Mai 2014 – Arden

rden Lindsey innså for sent at hun ropte høyt. Hun reiste seg og smelte igjen døren til kontoret sitt i kjendismagasinet Paparazzi, full av raseri over den elendig skrevne artikkelen som hennes ferskeste nettmedarbeider akkurat hadde levert. Beyoncé rocket den «nylig ikke-gravide magen» med sushi? Kødder du med meg? Simóne var alltid mer interessert i champagne og bakgrunnsdansere enn i å skrive pirrende overskrifter og setninger med flyt. «Og hvor mange ganger kan du bruke en form av ordet ‘synge’?» brølte Arden videre. «Synge? Sang? Sanger? Syngedame?» Arden trakk pusten dypt. «Og kunne du i det minste gjøre et forsøk på å kode artikkelen til nettet?» mumlet hun for seg selv. Arden sank ned i stolen, bevegelsen fikk den svarte luggen til å falle foran ansiktet, og den tykke, svarte brilleinnfatningen hoppet på nesen hennes.

Viola Shipman

Hun tok av seg brillene, lukket øynene og gned seg i tinningene. Hun kjente allerede den dumpe dunkingen som fortalte at en hodepine var i ferd med å nærme seg, akkurat som de vibrerende skinnene til El-toget, som gikk utenfor de hippe kontorlokalene til Paparazzi i en gammel lagerbygning i River North, annonserte at et tog var på vei. Du kan ikke stoppe dette toget heller, tenkte Arden, og tok to paracet fra vesken akkurat idet El-toget dundret forbi vinduet. Arden stakk pillene i munnen og helte i seg resten av latten. Hun trakk pusten dypt, gjorde et forsøk på å kanalisere sin indre yogi, dyttet brillene opp på nesen og plasserte fingrene over Mac-en som en profesjonell pianist. I kulissene med Beyonc[AKUTT AKSENT «e»] (Bare [KURSIV «Paparazzi»] Var Der!) Av Simóne Jaffe [P] Er alle single damer klare til å feste, for det er [KJENDIS_LENKE Beyonc[AKUTT AKSENT «e»]!] [P] Popdivaen, som skal framføre sitt [LENKE «Mrs. Carter Show»] fredag og lørdag på [LENKE «United Center»], holdt en privat fest på [LENKE «Sunda»] for å feire sin ankomst til [LENKE «Chicago»], hvor hun spiste sushi og saki med [ØKONOMI_LENKE «Jay-Z»] og kjendisvenninnene [KJENDIS_LENKE «Gwyneth Paltrow»] og [KJENDIS_LENKE «Alicia Keys»].

Når Arden Lindsey var i gang, var det som om sjelen hennes plutselig forlot kroppen og nå svevde over henne under det åpne rørsystemet og trebjelkene i det trekkfulle lagertaket. Hun kunne se hendene sine fly over tastaturet og bruke taster som de færreste var borti noen gang.

FOR ALLTID I DITT HJERTE

Klammer og parenteser, tall og &-tegn. Arden hadde en jobb som de færreste visste eksisterte. Arden tilbrakte dagene med å redigere og skrive om, med å optimalisere for søkemotorer, klikke, kode, alt det ingen tenkte over når de leste magasinet på sin bærbare pc, iPad eller mobil, men som gjorde reklamekundene fornøyde og gjorde Paparazzi til verdens mest brukte kjendisnettsted. Arden klikket seg gjennom bildene som Paparazzis fotograf hadde sendt ved daggry: Beyoncé som klemte Gwyneth, Jay-Z med solbriller. Kjempehøye Kimora i høyhælte sko. Og selvsagt var Simóne fantastisk. Simóne så ut som om hun også hørte til på sidene i Paparazzi: fyldig, mørkt hår, blek hud med smaragdgrønne øyne, eksotisk, men tilgjengelig, en slags ste-Kardashian. I virkeligheten var Simóne omtrent én meter og femti høy og veide omtrent førtifem kilo. Men på bilder så hun ut som en stjerne. Og hun oppførte seg som en stjerne i tillegg. Hun kunne småprate med kjendiser på en måte som fikk dem til å tro at hun hørte hjemme i deres innerste krets. Hun kunne få dem til å snakke åpent etter et par drinker. I hvert fall hvis hun husket å ta notater, tenkte Arden. Mens Arden studerte bildene, oppdaget hun plutselig sitt eget speilbilde på skjermen, det bleke ansiktet og den kjedelige kjolen stilt opp mot skjønnheten til Alicia Keys og Kelly Rowland. Hun kikket nøyere på håret til Kelly Rowland, studerte det, lurte på om den glatte manken egentlig var en parykk. Nå, det var en fin parykk, mamma, klukklo hun, og husket de pinlige parykkene moren hennes hadde gått med for å underholde sommerturistene i hjembyen. [FOTOKODE: «TZQ189&04L»] Arden så gjennom artikkelen en siste gang før hun lastet den opp til Paparazzi.com, med et fantastisk bilde av Beyoncé og Gwyneth som klemte hverandre øverst på siden under et rødt banner som danset og ropte: «NYHETSVARSEL!»

Viola Shipman

Arden tok kaffekoppen og sendte den i en bue mot søppelbøtten. Hun reiste seg og gikk bort til vinduet i åttende etasje, som hadde et lite glimt av utsikt – mellom togets høybane og skyskraperne rundt henne – mot Lake Michigan. Det var en vakker dag i midten av mai, og solskinnet gjorde vannets overflate til et kaleidoskop. Arden så på de dypgrønne bølgene, som fikk båtene langs stranden til å gynge opp og ned. Hun hadde vokst opp ved Michigansjøen, tilsynelatende en million kilometer unna – «på den andre siden», som Chicagofolk pleide å kalle sine motstykker i Michigan. Det fantes bare én innsjø, men for Arden var den virkelig «stor», og da hun var liten, var det som om den skilte henne fra resten av verden. «Jeg kjenner ikke saltlukten,» pleide kjendiser fra LA og New York å si når de besøkte Chicago. Eller: «Kan man ikke se over til den andre siden?» – ute av stand til å forstå hvor stor og frisk Michigansjøen var. «Godt jobbet med Beyoncé-saken.» Arden snudde seg da hun hørte sjefens stemme. «Takk,» sa hun til Van, og la merke til Zac Efron-frisyren og sløyfen hans. «Den har bare ligget online et par minutter, og den har allerede blitt sett av noen tusen,» sa han. «Jay-Z har allerede tekstet meg for å takke oss fordi vi lenket til alle forretningsgreiene hans. Vi gjør en kjempejobb, ikke sant?» Vi? Du er kanskje redaktør for Paparazzi.com, og vi dekker kanskje de kongelige hver eneste dag, men det gir deg likevel ikke rett til å bruke det kongelige «vi» når du snakker om det jeg gjør, tenkte Arden. «Ja,» sa Arden isteden. Det var så vidt hun klarte å la være å himle med øynene. Hun nølte. «Tror du det er mulig at jeg kan få dekke etterfesten hennes i morgen kveld?»

FOR ALLTID I DITT HJERTE

«Det høres ut som en god idé, men vi trenger deg her,» sa Van og smilte, like nedlatende som eksmannen hennes hadde vært når hun snakket om å skrive romanen sin. Selv etter ti år kunne ikke Arden tro at eksen hennes fortsatt kranglet med henne om alt – skriving, penger, nyheter – alt unntatt sin egen datter. Han sloss ikke engang for å få foreldreretten. Han ville ikke ha Arden. Han ville ikke ha Lauren. Den iskalde holdningen hans hadde smittet over på Arden, lammet hennes vilje til å stå imot ham, og som et resultat av det hadde hun endt opp med altfor lite økonomisk bidrag fra ham. Nå hadde eksen ny familie, ny kone og et nytt liv uten dem. «Hvordan skulle vi overleve uten deg?» spurte Van. Arden smilte av ironien i spørsmålet, før hun snudde seg for å se ut av vinduet i et forsøk på å skjule skuffelsen og frustrasjonen. «La Simóne gjøre det,» fortsatte han. «Det er sånt hun lever for. Hun kommer uansett til å bli vår neste featurejournalist.» Arden rykket til, som om sjefen hadde kommet bort og klasket til henne. Av gammel vane dro hun seg i øreflippen, en uvane hun hadde lagt seg til for mange år siden da hun så på Carol Burnett Show sammen med moren. Det ble til en nervøs rykning da hun begynte i barnehagen og var redd for å gå fra moren. «Bare dra deg i øreflippen som Carol,» hadde Lolly sagt utenfor fellesrommet. «Det er en lydløs måte å fortelle meg – og deg – at alt kommer til å gå bra.» Arden ble stående med ryggen mot Van helt til hun hørte at han gikk. Van var – hva? – ti år yngre enn henne og den sjuende sjefen hun hadde hatt på ti år? De kom og gikk som pene leketøysoldater, sto tiden sin ut, helt til hovedkontoret i New York kalte på dem, eller så havnet de i People, Entertainment Weekly eller Entertainment Tonight. Ingen vil skrive lenger, de vil bli kjendiser akkurat som folkene de skriver om, sukket Arden.

Viola Shipman

«Post!» Arden hørte et kraftig dunk, snudde seg og så at det lå et fjell med post som var i ferd med å skli utover skrivebordet hennes. Hun gikk bort og begynte å bla gjennom den. «Bare det vanlige,» sa hun, og rotet seg gjennom pressemeldinger og forhåndsprøver på kjendisparfymer. Returadressen på en polstret konvolutt fanget Ardens oppmerksomhet, og pulsen slo raskere. Ardens skrivebord begynte å vibrere, og da hun kikket ut gjennom vinduet, så hun El-toget hyle forbi igjen mens skinnene ristet voldsomt. Hun kjente at hodepinen var i ferd med å komme tilbake. Arden løftet den polstrede konvolutten og tok en saks fra et Paparazzi-krus på skrivebordet for å åpne den. Et lite kort ramlet ut. Ardens hjerte gjorde et lite hopp. Morens vakre håndskrift var ikke lenger den uttrykksfulle, kursive løkkeskriften fra ungdommen. Isteden var den hakkete, skrå, sammenkrøket. Hun leste kortet: ALICE: Men jeg vil ikke treffe gale folk. KATTEN: Det er ikke til å unngå. Vi er gale alle sammen her. Kjære deg, hvordan går det med skrivingen? Husk at vi må være litt GALE av og til for å finne lykken. Håper du kan komme på besøk i sommer. Jeg savner deg og elsker deg av hele mitt hjerte! Varme hilsener til Lorna Lauren. Mamma

Ardens puls begynte å banke i tinningene, deretter i øynene. Lorna? Å, mamma, sa Arden til seg selv da hun oppdaget morens tabbe. Hvordan kunne du skrive navnet til barnebarnet ditt feil?

FOR ALLTID I DITT HJERTE

Arden tok konvolutten og holdt den opp ned. En liten eske ramlet ned på skrivebordet. Hun åpnet den, og oppå en liten trone av fløyel lå en sølvcharm av Hattemakeren. «Alice i Eventyrland !» Arden smilte. «Favorittboken min!» Arden studerte charmen, la den i håndflaten og strøk fingrene over den. Holder du fortsatt på med charmene, mamma? Tror du fortsatt at de liksom er magiske? Hun tenkte på morens armbånd som var fullt av charmer, armbåndet som hun aldri tok av seg, armbåndet som gjorde Arden sprø i oppveksten, fordi det klirret ustanselig. Hvor lenge er det siden Lauren og jeg har vært hjemme i Michigan? Hvor blir det av tiden? Arden fikk et stikk av skyldfølelse, og så plinget det i laptopen. Deadliner. Det er der tiden blir av. Arden tok opp kortet og leste det en gang til. «Håper du kan komme på besøk i sommer.» Moren hennes ba nesten aldri om noe, i hvert fall ikke besøk. Arden syntes det var tøft å dra hjem, det var nesten som da Alice ramlet ned i kaninhullet. Det var ikke enkelt for Arden å vokse opp i Småby-Amerika. Hun hadde vært en klossete unge, og det var ikke enkelt å ha en mor som Lolly Lindsey. «Ikke det at hun er slem,» sa Arden til charmen, som om den var en psykiater. «Det er bare det at hun er …» «Debbie Reynolds!» Ja! Nettopp! Fantastisk. Alltid på scenen, tenkte Arden. «Arden?» Arden skvatt og snudde seg og så at Van sto i døråpningen, den blå sløyfen med gule båter rykket under haken hans. Vent. Jeg sa ikke det? gikk det opp for henne. «Debbie Reynolds dater en tjuefemåring! Saken kommer nå! Vi har den eksklusivt. Vi må ha den på nettet om under et kvarter!»

Viola Shipman

«Selvsagt,» nikket Arden. Van hadde allerede begynt å gå da hun ropte: «Men når det er gjort, tror jeg at jeg tar en tidlig lunsj, hvis det er greit. Jeg trenger litt frisk luft.» Van stoppet, tok tre skritt baklengs og sjekket klokken, før han stakk ut en finger mot Arden. «Greit. Du må være opplagt. Men det er likevel for tidlig. Si heller en sen lunsj, ok? Det skjer mye her i dag. Ingen planer i kveld, ikke sant? Eller i helgen? Forfremmelsen til nettredaktør henger fortsatt i løse luften …» la Van til. Arden åpnet munnen for å svare, men Van var borte.

Kapittel 2

Mai 2014 – Lauren

Pablo Picasso sa en gang: «Alle barn er kunstnere. Problemet er hvordan man skal fortsette å være kunstner når man blir voksen.»

auren la fra seg det innrammede sitatet hun hadde på skrivebordet på studenthybelen, og stirret på MacBook-en, økonominotatene var utydelige foran øynene hennes. En varm bris strømmet inn gjennom vinduet til Laurens rom og rusket i det blonde håret hennes. Hun trakk pusten dypt, lukten av Michigansjøen og den kommende sommerluften fylte lungene og rommet hennes, den søte duften av blomster og ferskvann, nyslått gress og varme, lukten av … håp. Hun hørte lekne skrik utenfor og reiste seg, bøyde seg over skrivebordet for å studere det hun så: Studenthybelen på Northwestern Universitys campus hadde utsikt mot innsjøen og studentstranden. Selv om brisen fra innsjøen fortsatt var litt kald, kastet gutter med bar overkropp frisbee, og jenter i bikinitopp sugde til seg solstråler.

Viola Shipman

Et eller annet med det hverdagslige synet av medstudentene som hadde en bekymringsløs dag fikk Lauren til å reise seg, rive av seg den lilla Wildcat-hettegenseren og gå bort til staffeliet som sto ved skrivebordet. Hun løftet penselen. «Iskrem!» Lauren skvatt da romvenninnen feide inn i rommet som en tornado, de mørke krøllene fløy rundt hodet. I hendene holdt hun to kroneiser. «Jeg tenkte vi kunne ha godt av dette,» sa Lexie, og snakket enda fortere enn den typiske New York-stilen hennes, «siden vi må sitte inne og pugge til eksamen på en nydelig dag, og … vel, jeg fant akkurat ut at Josh holder meg for narr igjen.» «Hva?» Lauren grep iskremen fra romvenninnen med den ene hånden og viftet med penselen mot Lexie med den andre. «Hva har han gjort denne gangen?» «Jeg fant ut at han skal ta med seg Grace for å se Beyoncé på United Center denne helgen!» Lexie slikket på isen. «Han lovet å ta med meg!» sa hun. Skuldrene hennes sank. «Det skulle være vår siste, store date før vi drar hjem i sommer.» «Dump den taperen,» sa Lauren og la fra seg penselen. «Nå!» Lexie fortsatte å slikke på isen, så ble de brune øynene store. Lauren skjønte det med én gang: Romvenninnen hadde en plan. «Kan ikke moren din skaffe oss billetter til konserten?» tigget hun. «Slik at vi kan spionere på ham?» Lauren himlet med øynene, tok en stor bit av iskremen og satte seg på sengen. «Teknisk sett kan hun det. Men du vet at hun aldri ville finne på å spørre. Det er liksom ikke henne.» «Jeg nekter å tro at moren din jobber i Paparazzi og aldri bruker noen av kontaktene sine.» «Hun ville aldri finne på å ta en sånn sjanse. Jeg er sikker på

FOR ALLTID I DITT HJERTE

at hun dekker konserten … fra kontoret,» sa Lauren, før hun la til: «Lexie, du må glemme ham. Han er ikke bra for deg.» Lexie reiste seg, stakk den halvspiste isen i munnen og begynte å tekste. «Ferdig!» sa hun etter et par sekunder. «Så romantisk,» sa Lauren, og så begynte hun å le av romvenninnen. «Forresten, har du skjønt at du ser ut som en gravid kenguru?» Lexie kikket ned på den store magen sin og lo så hun nesten holdt på å bli kvalt av kroneisen som hun fortsatt holdt mellom leppene. «Jeg glemte meg,» mumlet hun gjennom iskremen, stakk hånden ned i den overfylte lommen på hettegenseren og tømte ut en flom av konvolutter og pakker på sengen. «Her. Post.» Lauren spiste resten av isen før hun gikk bort og begynte å bla gjennom posten som lå strødd utover romvenninnens seng. For hver konvolutt hun åpnet, ble hun litt mer bekymret: Oppslag om praktikantplasser i firmaer og banker på Fortune 500-listen, tidsplaner for jobbintervjuer på campus, varsler om jobbmesser. Det var sent i skoleåret, og hun hadde ignorert alt sammen. Og hun hadde fortsatt ikke fortalt moren at hun sto uten praktikantplass eller sommerjobb. Lauren sukket. «Dette takler jeg ikke,» sa hun og bøyde hodet slik at de blonde lokkene ramlet ned foran ansiktet. «Det kommer ikke til å ødelegge framtiden din,» sa Lexie. «Hvorfor forteller du ikke bare moren din at du ikke er fornøyd med studieretningen din?» «Du har truffet henne,» sa Lauren. «Det er en god stund siden lykkelig var en del av livet hennes.» «Hvis du er ulykkelig nå,» sa Lexie, «kan du bare forestille deg hvordan du vil ha det om tjue år.» Lauren sukket. «Hei, hva er det der?» spurte Lexie plutselig, og pekte på en polstret, brun konvolutt på den lilla NU-puten.

Viola Shipman

Laurens navn sto på konvolutten, men hun kjente ikke igjen den skjeve håndskriften før hun så avsenderadressen i Michigan. «Bestemor!» sa Lauren, og rev ivrig opp konvolutten og fant et kort og en liten eske. «Jeg tror jeg vet hva det er.» Lexie lo og kastet seg ned på sengen. «Åpne den.» Lauren flikket opp den lille esken og fant en sølvcharm av en luftballong. «Les kortet,» sa Lexie hektisk. Lauren smilte og tenkte på Lolly. Hun forgudet bestemoren – de sprø parykkene, den bekymringsløse oppførselen, kjærligheten til naturen, viljestyrken. Lauren åpnet kortet og begynte å lese, stemmen hennes ble beveget etter hvert som hun leste: Denne charmen er for et liv fylt med eventyr! Husk … YOLO! Kjærlig hilsen Bestemor

«Vet hun hva ‘you only live once’ betyr?» spurte Lexie og åpnet laptopen før hun stoppet da stemmen hennes sprakk. «Bestemoren din er så omtenksom. Jeg savner min bestemor. Jeg var så glad i henne.» Lauren masserte skulderen til romvenninnen, Lexies ord ga dyp gjenklang. «Hun er fortsatt med deg,» sa Lauren. «Jeg vet det,» sa Lexie og bet seg i leppen før hun skiftet samtaleemne. «Økonomieksamen. Det er vel tid for å lese, ikke sant?» Lauren ga charmen et lite kyss, før hun forsiktig festet luftballongen til armbåndet. Hun gikk bort til skrivebordet og plasserte Lollys kort ved siden av Picasso-sitatet mens hun strøk fingrene over ordene bestemoren hadde skrevet. Hun kikket

FOR ALLTID I DITT HJERTE

bort på Lexie og tenkte på hvordan det ville være å miste bestemoren sin. Er hun sytti nå? Er det i det hele tatt mulig? undret Lauren. Lauren så opp og studerte hele samlingen av akademiske, kunstneriske og sportslige utmerkelser som hang på veggen, og sukket. Du har så rett, bestemor. Jeg trenger et eventyr. Lauren stirret ut av hybelvinduet igjen, på ungdommene som lekte omkring nede ved innsjøen. Hun lukket øynene. Da hun var liten, besøkte hun bestemoren hver eneste sommer i Scoops, Michigan, i huset hennes ved Lost Land Lake. Det var den beste tiden i livet hennes, selv om morens forhold til sin egen mor alltid hadde virket like kjølig som kroneisen hun og bestemoren spiste nesten hver eneste sommerdag. «Er du ikke enig i at det er verdt å få iskremhodepine, kjære?» pleide bestemoren å si mens hun masserte Laurens tinninger med brannbilrøde negler. Hos bestemoren var hver eneste dag et eventyr: Hun lærte henne å svømme, å male, å tro at alt var mulig. «Det aller viktigste i verden er å le og drømme, kjære,» pleide hun å si til Lauren. «Det er sånt man glemmer når man blir voksen.» Lauren tenkte på Picassos ord igjen, vendte tilbake til staffeliet og fant fram malingstubene. Hun kunne se for seg bestemorens ansikt, høre latteren hennes, kjenne varmen hennes. Lauren tenkte på økonomiprøven hun burde pugge til istedenfor å male. Jeg skulle ønske jeg kunne male på heltid, tenkte Lauren, og så på veggen med utmerkelser. Alle de gangene jeg kom på listen over de beste resultatene, alle de gangene jeg vant idrettsstevner, uten at han brydde seg. Det fantes ingen bilder av Laurens far i rommet. Bortsett fra et og annet brev og sjekken til bursdagen og til jul hadde hun ikke sett faren sin på mange år. Han hadde forlatt henne, og hun hadde ingen planer om å treffe den nye familien hans.

Viola Shipman

Det var helt og holdent Laurens egen innsats at hun studerte på Northwestern: Karakterene og prisene hadde selvsagt hjulpet, men det var talentet hennes – kunsten hennes – som hadde skaffet henne studieplassen. Men da Lauren skulle pakke sakene sine til det første semesteret på skolen, skjedde det noe som forandret livet hennes: Hun fant de stygge brevene fra faren på loftet. Hun oppdaget detaljene i skilsmisseoppgjøret i garasjen. Hun avdekket de ubetalte regningene og bankutskriftene i morens skatoll, og da moren var på jobb, leste hun dagboken som moren hadde stappet ned i en skoeske under sengen. Det var da Lauren oppdaget sannheten: Faren hadde nektet å hjelpe Arden med barnebidrag. Av og til må man gi slipp på lidenskapen sin for å overleve, hadde moren skrevet i dagboken. Skyldfølelsen overveldet Lauren. Hun tok morens pikenavn. Før det hadde hun aldri forstått hvor mye moren hadde ofret, og hun lovet seg selv å gjøre det samme: En kvart million dollar for en utdannelse innen kunst var ikke realistisk. Hvordan kunne hun forvente at moren skulle betale tilbake alle de pengene? Men en økonomieksamen og deretter en MBA? Med det kunne hun hjelpe moren med å komme seg ut av de økonomiske vanskene. Hun kunne også hjelpe til med å bli kvitt det helvetet som faren hadde laget. Og etter det, hvis det ikke er for sent, kan jeg fortsatt male, sverget hun. Nå forsto Lauren morens mantra: «Vær fornuftig,» pleide hun å si. «Vær forsiktig. Legg planer.» Det var den rake motsetningen til bestemoren: «Drøm, kjære deg. Drøm!» Til tross for at Lauren burde lese, begynte hun å male, penselstrøkene var det eneste som betydde noe. «Wow,» sa Lexie til slutt, og rev Lauren ut av transen. «Jeg mener, wow.» Lauren stoppet og studerte verket som var i ferd med å tre fram.

FOR ALLTID I DITT HJERTE

Når hun malte, forsvant verden rundt henne. Hun levde i maleriet. «Du vet vel hvor talentfull du er, ikke sant?» sa Lexie. «Det er en begavelse.» Lauren smilte og tok prøvende på det fortsatt våte lerretet, som om maleriet var en fugl som hun ikke ville skremme med brå bevegelser. Når det ble ferdig, skulle det forestille bestemoren som slikket på en kroneis som smeltet raskt i sommersolen, det aldrende ansiktet var en blanding av barnslig lykke og gamle rynker. «Du har øynene hennes,» la Lexie til. «Samme farge som himmelen akkurat nå. Jeg må bruke fargede kontaktlinser hvis jeg skal se sånn ut, vet du.» Lauren smilte. «Takk for at du er sånn en god venn og romvenninne.» «Det var ikke lett.» Lexie lo. «Husker du?» Lauren nikket. Da Lauren begynte på Northwestern, ble den første spenningen avløst av noe som nesten lignet depresjon, etter at hun oppdaget morens økonomiske problemer og skiftet studieretning. De kommer til å tvinge meg til å bo sammen med en kjedelig jente som ikke vil gå ut og som elsker statistikk, var Lauren overbevist om. Lauren hadde vært kaldere enn en Chicago-vinter mot Lexie de første ukene de bodde i studenthybelen. De tok statistikk sammen, og Lauren var merkbart stresset. «Hvordan kan man kalle dette ‘en enkel, men omfattende innføring i statistikk’?» spurte Lauren på rommet deres, med hevet stemme. «Det er ikke en valp. Datautvinning? Kvantitative strategier? Ærlig talt.» «Skal jeg hjelpe deg?» hadde Lexie spurt en kveld. Lauren skjønte at romvenninnen forsøkte å roe henne ned. «Det går bra,» hadde Lauren svart. «Jeg er ikke Suze Orman, som deg.» «Vet du hva?» hadde Lexie sagt. «Jeg gidder ikke mer. Ikke

Viola Shipman

vil du ha hjelp. Ikke vil du snakke. Ikke vil du bli kjent med meg. Du vil bare ha noen å syte til. Greit. Jeg stikker.» Dermed samlet hun sammen sakene sine og gikk, døren slamret igjen bak henne. I frustrasjon hadde Lauren begynt å male. Langsomt dukket det fram en liten jente i en roterende flytering, en storm nærmet seg i horisonten over innsjøen. Lauren hadde sovnet klokken ett om natten, og da hun våknet, så hun at Lexie sto og studerte maleriet. «Du vil egentlig ikke studere økonomi, eller?» Lauren hadde ristet på hodet og begynt å strigråte. «Fortell meg hva det er,» sa Lexie. «Vær så snill.» Fra da av hadde de to vært uatskillelige. Etter at Lauren fortalte bestemoren hvor hjelpsom Lexie hadde vært, hadde Lolly sendt jentene to puslespill-charmer, på den ene sto det «Beste» og på den andre «Venner», og de gikk med dem som om de var religiøse symboler. «Jeg kan vel ikke utsette det uunngåelige lenger,» sa Lauren og ristet på hodet for å vende tilbake til nåtiden. «Blir du med, så finner vi et sted å pugge?» «Ja visst. Jeg skal bare gjøre meg klar, ok?» «Klar til hva da?» «Jeg er singel igjen,» sa Lexie. «Jeg kan ikke vise meg for folk når jeg ser sånn ut.» «Skynd deg da,» sa Lauren, og samlet håret i en løs hestehale og knyttet en tynn jakke rundt livet. «Du trenger visst ikke gjøre noe, eller?» sukket Lexie, og forsvant inn på badet som lå mellom deres og nabojentenes rom. «Gi meg fem minutter, ok?» Lauren ristet på hodet og satte seg på sengen. Hun visste at fem minutter i Lexies hode var tjue minutter i virkeligheten. Hun stirret på maleriet. Jeg savner bestemor. Hvorfor skal livet alltid være sånn? Lauren kjente mobilen vibrere i lommen, og tok den opp fra jeansen.

FOR ALLTID I DITT HJERTE

Kan vi møtes til en sen lunsj? tekstet moren hennes. Forbereder meg til å pugge til økonomieksamen med Lexie. Jeg får til en veldig sen lunsj. 3? Ok. Møt meg under Marilyn. Glad i deg! Ok. Jeg også. Lauren stoppet og begynte å tekste igjen. Har du også fått en charm fra bestemor? Ja. En hattemaker. Jeg er litt bekymret for henne. Laurens hjerte begynte å banke fortere da hun tenkte på bestemoren som var så langt borte. Da tekstet moren hennes: Jeg også. Vi snakker om det. Lauren klukket. Når moren sa «snakke», var det ofte mer Judge Judy enn en samtale. «Klar?» Lauren tok vesken og ventet på Lexie. «Et par minutter til,» sa Lexie. «Håret vil ikke samarbeide.» Lauren falt bakover på den bitte lille sengen og kikket på kortet fra bestemoren. Solen kikket inn gjennom vinduet og skinte på maleriet av bestemoren, og det så ut som om det strålte et indre lys fra henne.