Vigdis Hjort Arv og miljø by Cappelen Damm AS

ARV OG MILJØ

Vigdis Hjorth

ARV OG MILJØ Roman

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-51273-6 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslag: Øyvind Torseter Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 11,1/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux Cream 80 g /1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Å gjøre som en villet handling det du må. slavoj žižek

Faren min døde for fem måneder siden, på et beleilig eller ubeleilig tidspunkt, alt etter øynene som ser. Selv tror jeg ikke han ville ha hatt noe imot å bli borte på en slik plutselig måte akkurat da, det var nesten så jeg tenkte han måtte ha forårsaket fallet selv, da jeg hørte om det, før jeg fikk detaljer. Det lignet for mye på sånt som står i romaner, til å kunne være tilfeldig. Mine søsken hadde i ukene før dødsfallet hatt en heftig diskusjon om forskudd på arv, det gjaldt fordelingen av familiens hytter på Hvaler. Og bare to dager før far falt, hadde jeg meldt meg på, på min eldre brors side, mot mine to yngre søstre.

Jeg fikk vite om denne krangelen på en underlig måte. En lørdag formiddag jeg hadde sett fram til fordi jeg ikke skulle annet enn å forberede et innlegg til et seminar om samtidsdramatikken i Fredrikstad om kvelden, ringte min søster Astrid. Det var en klar og vakker morgen i slutten av november, sola skinte utenfor vinduene, nesten vårlig hvis jeg ikke visste bedre, hvis det ikke var for de bladløse trærne som sprikte mot himmelen, for at bakken var rød av blader. Jeg var glad, jeg laget kaffe, jeg gledet meg til å dra til Fredrikstad og rusle i gamlebyen når arrangementet var over, til å gå på vollene og se på elva med hunden som jeg skulle ha med. Jeg gikk i dusjen, da jeg kom ut av den, så jeg at Astrid hadde ringt flere ganger. Det måtte ha å gjøre med artikkelsamlingen jeg hjalp henne å redigere. Hun tok telefonen hviskende. Vent litt, sa hun, det skurret i bakgrunnen som om hun var i et rom med elektriske apparater. Vent litt, gjentok hun, stadig hviskende, jeg ventet. Jeg er på Diakonhjemmet, sa hun, jeg hørte stemmen bedre, summingen var borte. Det er mor, sa hun. Men det har gått bra. Hun er utenfor fare.

Overdose, sa hun, mor tok en overdose i natt, men det har gått bra, hun er bare veldig sliten. Det hadde skjedd før, men da hadde det vært så mange opprivende hendelser i forkant at jeg ikke ble overrasket. Hun gjentok at det hadde gått bra, at mor var utenfor fare, men at det hadde vært dramatisk. Mor hadde ringt henne klokka halv fem om natten og sagt hun hadde tatt en overdose: Jeg har tatt en overdose. Astrid og mannen hadde vært på fest om kvelden, var nettopp kommet hjem og kunne ikke kjøre, Astrid ringte far som fant mor på kjøkkengulvet og kontaktet naboen som er lege og han kom over og var usikker på om det var nødvendig å ringe ambulanse, men gjorde det for sikkerhets skyld og ambulansen kom og kjørte mor til Diakonhjemmet der hun var nå, utenfor fare, men veldig veldig sliten. Hvorfor, spurte jeg, og Astrid ble uklar og usammenhengende, men etter hvert forsto jeg at familiens tradisjonsrike hytter på Hvaler var overført til mine to søstre, Astrid og Åsa, uten at vår bror Bård var blitt informert og til takster han fant for lave da han fant ut av det. Dette hadde han reagert på og laget et helvete, sa hun. Hun hadde skrevet til ham forleden fordi mor straks fylte åtti, far åttifem, og det skulle feires, så hun skrev til Bård og spurte om han og familien ville være med og feire og han svarte at han ikke ville se henne, at hun hadde tusket til seg hytte på Hvaler, at det føyde seg inn i en rekke av økonomisk forskjellsbehandling foregått over år, at hun ikke ønsket rettferdighet for andre enn seg selv. Astrid var blitt forferdet over ordlyd og innhold og hadde vist meldingen til mor som ble forferdet og tok en 9

overdose og nå var innlagt på Diakonhjemmet, det var på en måte Bårds skyld. Da Astrid hadde ringt ham og fortalt om overdosen, svarte han at hun selv var ansvarlig for situasjonen. Han er så kald, sa hun. Bruker det verste av alle våpen, barna. Bårds barn hadde slettet Astrid og Åsa som venner på Facebook og skrevet til mor og far at de var skuffet over hyttetapet. Mor var så redd for å miste kontakten med Bårds barn. Jeg ba henne ønske mor god bedring, hva annet skulle jeg gjøre. Det vil hun bli glad for, svarte hun.

Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, som skal komme til å påvirke eller direkte bevirke valg som gjør at livet vårt forandrer retning. Eller er det ikke tilfeldig? Værer vi at mennesket vi står overfor kan komme til å dytte oss inn på en vei vi bevisst eller ubevisst ønsker å gå? Så vi følger opp møtet. Eller fornemmer vi at mennesket vi står overfor kan komme til å utfordre eller presse oss av veien vi vil vandre og derfor ønsker vi ikke å se det igjen? Det er rart å tenke på hvor viktig et enkelt menneske kan komme til å bli for hvordan vi handler i avgjørende situasjoner, fordi vi har konsultert akkurat det.

Jeg drakk ikke kaffen, jeg var urolig, jeg kledde meg og gikk ut for å få vind i fjeset, klarne hodet. Jeg reagerte ikke adekvat, tenkte jeg. Jeg ringte Søren som var den av barna mine som kjente familien best. Han ble overrasket over overdosen selvfølgelig, men hadde hørt om overdoser før og det gikk jo alltid bra, hun ringte alltid i tide. Da jeg kom til hytteoverførselen og takstene, ble han tenksom og sa at han forsto at Bård reagerte. Han hadde ikke brutt, som jeg, han hadde vært der bestandig, ikke like tett på mor og far som Astrid og Åsa var, men det måtte være lov uten å bli straffet økonomisk. Jeg ringte Klara som ble fortørnet. Å lefle med selvmord var ikke bra. Å gi familiehytter til to av fire barn, i hemmelighet og til for lave takster, var ikke bra. De var i sin fulle rett, men de siste årene hadde de så ofte bedyret at de ville behandle sine barn likt med hensyn til arv. Mens nå kom det for en dag at summen Bård og jeg skulle få som kompensasjon for hyttene, var påfallende lav. Det var det han reagerte på, forsto jeg, og at ingen hadde fortalte ham at overførslene hadde funnet sted. Jeg var heller ikke informert, men hadde holdt meg unna familien i årevis. Av mine søsken hadde jeg de siste tjue årene bare hatt kontakt med min nest yngste søster 12

Astrid, et par telefonsamtaler i året. Så jeg ble overrasket da jeg på min fødselsdag for noen måneder siden fikk hilsen fra min yngste søster som jeg ikke hadde hørt fra på aldri så lenge. Hun skrev at hun hadde gratulert meg ved tidligere fødselsdager, men brukt feil nummer. Nå ga det mening. Så langt hadde de vært to mot én, Astrid og Åsa mot Bård, men kom jeg på banen, kunne alt forrykkes. Imidlertid hadde jeg sagt at jeg ikke brydde meg om arv. Mine søstre håpet vel det sto ved lag, men kunne ikke være sikre. Det var i samtalene med Astrid jeg sa sånt, når hun ville ha meg til å forsones med mine foreldre. Hun presset meg følelsesmessig, sånn føltes det, snakket om hvor mye de led under mitt fravær, hvor gamle de var, at de snart skulle dø, kunne jeg ikke dukke opp i en høytid eller ved runde år? Det var sikkert mor som presset henne igjen. Men jeg ble ikke myk av snakket om alderdom og død, jeg ble provosert og lei meg. Tok hun ikke mine beveggrunner alvorlig? Jeg hadde jo redegjort for dem. Forklart at jeg ble syk av å være sammen med mor og far, at å møte dem som om ingenting var å forråde meg selv, var umulig, jeg hadde jo forsøkt! Jeg ble ikke myk, men provosert og lei meg, ikke i situasjonen, men etterpå, om natten, på mail. Skrev at jeg aldri mer ville se mine foreldre, at jeg aldri ville sette mine bein i Bråteveien, at de gjerne måtte gjøre meg arveløs. Etter at jeg brøt, ringte mor mange ganger, det var før mobiltelefonens tid og jeg visste ikke hvem som var i den andre enden. Hun vekselvis gråt og skjelte meg ut, og jeg fikk vondt i kroppen, men jeg hadde ikke noe valg, skulle jeg overleve, ikke synke, drukne, måtte jeg holde meg 13

unna. Hun spurte hvorfor jeg ikke ville se henne, som om hun ikke visste hvorfor, stilte meg umulige spørsmål: Hvorfor hater du meg når du er mitt hjertebarn? Utallige ganger hadde jeg sagt at jeg ikke hatet henne, til jeg begynte å hate henne, hadde forklart og forklart, måtte jeg forklare enda en gang, når det ved neste korsvei ville være som om jeg ikke hadde forklart meg og jeg følte meg avvist, skulle jeg avvises nok en gang? De første årene etter bruddet oppsto mye dramatikk på grunn av slike telefonsamtaler. Mor ringte med anklager og bønn og jeg ble opprørt og ute av meg. Så avtok det, så ga hun opp, tror jeg, antagelig syntes også hun det var bedre med forutsigelighet og ro enn den opprivende uroen de uforsonlige samtalene medførte. Så fikk Astrid heller gjøre et framstøt i ny og ne. De siste årene hadde jeg i hvert fall fått få henvendelser fra mor. Det hendte hun skrev en melding når hun var syk, som hun var av og til som de fleste eldre mennesker. Jeg er syk, kan vi snakke litt sammen? Det var sent om kvelden, hun hadde sikkert drukket, jeg hadde drukket, jeg svarte at hun kunne ringe neste formiddag. Så skrev jeg til Astrid at jeg kunne snakke med mor om sykdom og behandling, men begynte hun med anklager og drama, ville jeg legge på. Jeg vet ikke om det ble videreformidlet, men da mor ringte neste formiddag, snakket hun bare om sykdom og behandling og kanskje følte hun som meg, da jeg hadde lagt på, at samtalen hadde vært grei. I hvert fall sluttet hun å komme til meg med sin skuffelse og tristhet, gikk i stedet til Astrid, forsto jeg, og det måtte være tungt for Astrid å håndtere mors skuffelse og tristhet, kanskje 14

var det ikke så rart at hun forsøkte å bevege meg i retning av forsoning. På grunn av den skuffelse og tristhet jeg hadde påført mine foreldre ved mitt brudd, var jeg forberedt på å bli gjort arveløs. Om de mot formodning lot være, måtte det være fordi det ikke ville se pent ut, de ville gjerne det skulle se pent ut. Men alt slikt lå langt fram i tid, de var begge friske og raske. Så jeg ble overrasket da jeg i jula for tre år siden fikk et brev fra mor og far. Mine voksne barn hadde besøkt dem lille julaften som de pleide, som de hadde gjort siden bruddet, på min oppfordring, fordi trykket på meg ble mindre når mor og far fikk se sine barnebarn. Og barna mine syntes det var greit å møte fettere og kusiner og komme hjem med penger og gaver og for tre år siden også et brev. Jeg åpnet det mens de sto rundt meg og leste det høyt. Det sto at de hadde opprettet testamente og at de fire barna deres skulle arve likt. Bortsett fra hyttene på Hvaler som Astrid og Åsa skulle ha, til markedspris. De var glade for å kunne overføre verdier til sine barn, sto det. Mine egne smilte forsiktig, også de hadde vært forberedt på arveløshet. Det var et underlig brev å få. Svært generøst tatt i betraktning hvor deprimerte de etter sigende hadde vært på grunn av meg. Jeg lurte på hva de ventet seg tilbake. Noen måneder etter at jeg fikk julebrev om testamentet, ringte mor. Jeg sto på et marked i San Sebastian med barn 15

og barnebarn, det var påske, vi feiret den i en leilighet jeg leide der. Jeg visste ikke at det var mor, jeg hadde ikke lagret nummeret hennes. Stemmen skalv som alltid når hun var opprørt: Bård har laget et helvete, sa hun, jeg forsto ikke hva hun mente. Bård har laget et helvete, gjentok hun, uttrykket Astrid også hadde brukt, på grunn av testamentet, sa hun, fordi Astrid og Åsa skal få hyttene. Men Astrid og Åsa har vært så snille, sa hun, så omsorgsfulle. De har vært på hyttene med oss i alle år, vi har hatt det så hyggelig, det er naturlig at hyttene går til dem. Bård har ikke brukt hyttene, du har ikke brukt hyttene, vil du ha hytte på Hvaler? Jeg skulle gjerne hatt hytte på Hvaler, ytterst på skjæret med utsikt over havet, hvis det ikke var for at jeg risikerte å støte på mor og far hele tiden. Nei, sa jeg. Det var det hun ville høre, forsto jeg, hun ble straks roligere. Og at jeg ikke hadde hatt kontakt med Bård, da ville jeg jo umiddelbart forstått hva hun snakket om. Jeg sa jeg ikke ville ha hytte på Hvaler, at jeg syntes testamentet var generøst, at jeg ikke hadde ventet meg noe. Astrid kunne senere fortelle at det hadde vært mye drama omkring hyttene. Da Bård fikk vite at Astrid og Åsa hadde arvet dem, under et besøk i Bråteveien, hadde han reist seg og sagt at de allerede hadde mistet ett barn, han mente meg, nå mistet de ett til, så gikk han. Hun fant ham urimelig, forsto jeg. Han hadde ikke vært på hyttene på årevis og hadde egen hytte og kona hans hadde kommet dårlig overens med mor og far den gangen de fremdeles besøkte hyttene på Hvaler. 16

Jeg stusset over hennes bestemthet, men sa ikke noe. Det var deilig, tenkte jeg, å ikke være involvert i hyttefeiden. Nå hadde den altså eskalert. Hyttene var allerede overført til Astrid og Åsa, og Bård hadde reagert med sinne og mor lå på Diakonhjemmet etter en overdose.

Første gang jeg så Klara Tank toget hun gjennom gangen på institutt for litteraturvitenskap med en barnevogn. I den satt sønnen til en kjent maler. Når Klara kom til forelesninger, var det med barnet til maleren som visstnok lå i skilsmisse. Jeg var en pliktoppfyllende student som leste alt jeg skulle, men var lite på instituttet, jeg var gravid med mitt andre barn og levde familieliv. Derfor så jeg bare Klara et par ganger på litteraturvitenskap, men merket meg henne, studenten med barnevogna. Første gang hun snakket til meg var på fortauet i Hausmanns gate noen år senere etter et møte om litteraturkritikken. Hun satt i redaksjonen til et litterært tidsskrift som hadde slaktet en folkekjær forfatter, hun forsvarte kritikken, barbeint og med viftende armer, skulle si litterær domstol, sa litterær dostol, begynte å le og klarte ikke stanse, begynte å gråte og løp ut og kom ikke inn igjen. Da jeg gikk derfra, passet hun meg opp på fortauet i Hausmanns gate fremdeles barbeint, selv om det var oktober, åpnet knappen i frakken min, nappet meg i silkeblusen og sa at den var fin. Jeg dro derfra, jeg ville ikke smittes av rarhet.

Jeg gikk lengre enn vanlig, selv om jeg skulle til Fredrikstad om kvelden. Svingte inn i den fredede skogen som var delvis grønn fremdeles, men den virket ikke så beroligende som den pleide. Trærne som var falt ned i løpet av de siste ukenes stormer sperret stiene og lå med de svære mørke røttene blottlagt. Jeg ringte døtrene mine, men fikk ikke tak i dem, ringte kjæresten min, fikk ikke tak i ham, hadde stort behov for å viderefortelle hva jeg hadde hørt, men hvorfor, det var ikke dramatisk, det hadde gått bra. Jeg tenkte på min forrige samtale med Astrid, for bare noen dager siden. Jeg hadde hatt mer kontakt med henne det siste halve året enn før. Hun skrev på en artikkelsamling om menneskerettighetsundervisning og ville ha synspunkter på disposisjon og kapittelinndeling jeg som tidsskriftredaktør hadde greie på. Jeg leste og kommenterte, vi samtalte om form og framdrift, og i den siste samtalen, altså for bare noen dager siden, diskuterte vi finpuss og forlag. Også da var jeg ute og gikk, skiftet telefonen fra hånd til hånd, kunne jeg huske, fordi det var kaldt å snakke uten votter. Da bokpraten var over, spurte jeg som jeg pleide om hvordan det sto til med familien. Det er jo dette med Bård og hyttene, svarte hun, jeg trodde hun tenkte på testamentet. 19

Jeg dro til Fredrikstad. Først da jeg kjørte inn i den mørke nesten mennesketomme gamlebyen kjente jeg meg roligere. Fant parkeringsplass i nærheten av pensjonatet der jeg skulle bo, der jeg hadde bodd før, gikk tur med hunden på vollene langs elva som var kobberrød fordi sola var i ferd med å gå ned, prøvde å tenke på debatten om den fraværende norske samtidsdramatikken, men hadde vanskelig for å konsentrere meg. Jeg ringte Tale og Ebba igjen, men de svarte ikke, jeg ringte Lars, han svarte ikke, jeg ringte Bo, før jeg husket at han var i Israel. Spurte meg selv om hvorfor det var så påkrevet for meg å fortelle døtrene mine, kjæresten min og Bo om mor, om overdosen og hyttene. Ringte bestevenninnen fra barndommen som satt i bilen og måtte være kort. Overdoser hadde hun hørt om før, men arvetvisten interesserte henne, hun hadde erfaring med slike. De er i sin fulle rett, sa hun, kan gi hva de vil til hvem de vil, men framstår ikke nå så generøse som i julebrevet. For øvrig hadde hun tenkt det om arv, sa hun, da broren hennes arvet familiehytta fordi han var yndlingsbarnet, at hun burde fått den i stedet som kompensasjon for manglende varme og omsorg. Jeg låste Trofast inn på rommet og gikk til fergen som skulle ta meg over elva til sentrum. Derfra ringte jeg Tale og Ebba igjen, men de svarte ikke, jeg ringte Klara og spurte hvorfor jeg ble så oppskjørtet, hvorfor jeg absolutt måtte snakke om det, når det hadde gått bra. Det er djupt, Bergljot, sa hun. Det er jævlig djupt.

Jeg gikk av fergen og opp gjennom gatene, det begynte å regne, jeg ble våt og tung. Det var det Klara sa, det jeg merket, hvor dypt det var, hvordan jeg ble dyttet på dypet, hvordan jeg ble tung, hvordan jeg sank. Debatten gikk greit, jeg greide meg greit. Etterpå ble jeg sittende i kafeen og fortelle mine meddebattanter om hyttetakstene og overdosen selv om jeg ikke kjente dem personlig, selv om jeg tenkte mens jeg fortalte, at jeg ikke burde gjøre det. Jeg skammet meg mens jeg snakket og skammet meg da jeg så ansiktene til dem som hørte på og skammet meg på veien hjem, over hvordan jeg hadde fortalt om hyttetakster og overdose, barnslig og i fistel, på måter som tilhørte barndommen, den dumme ungdommen, skammet meg gjennom natten, fikk ikke sove for skam over at jeg ikke var voksen, for at jeg ikke kunne fortelle på en moden og avbalansert måte, for at jeg ble et barn igjen.

Dagen etter at Klara hadde kneppet opp frakken min i Haussmannsgate og nappet meg i silkeblusen, ringte hun. Jeg sto i entreet i huset der jeg bodde med mann og barn og skjønte ikke hvem det var. Hun sa navnet sitt om igjen, så skjønte jeg, så ble jeg redd, immunforsvaret mitt var svekket. Hun spurte om jeg ville anmelde en bok for det litterære tidsskriftet hun satt i redaksjonen til, det ville jeg ikke, det turte jeg ikke, det turte jeg ikke si. Hun spurte om jeg kunne komme hjem til henne neste formiddag så vi kunne diskutere saken, det ville jeg ikke, det turte jeg ikke si. Da jeg kom dit neste formiddag, holdt hun på å montere en bokhylle, fikk det ikke til, fulgte ikke bruksanvisningen, hun drakk gin. Jeg kunne ikke drikke, jeg kjørte, jeg overtok bokhylla. Mens jeg skrudde sa hun at det kunne være det samme med anmeldelsen, tidsskriftet skulle legges ned, det svarte seg ikke for forlaget, hvordan skulle hun nå betale sin husleie? Jeg visste ikke, jeg ristet på hodet, jeg ville ikke smittes av økonomiske problemer. Hun var forelsket i en gift mann, sa hun, hjertet mitt hamret. Hun var gravid med den gifte mannen og skulle ta abort dagen etter, hvis hun ikke gjorde det, ville han ikke se henne mer. Jeg kunne ikke hjelpe, jeg ville hjem, jeg hadde lyst på gin, jeg skrudde hylla sammen og dro, jeg ville ikke se henne igjen. 22

Søndag i gamlebyen i Fredrikstad. Gule og røde og råtnende blader på brosteinen, kaldt regn i lufta. Jeg gikk i gatene og var tung. Jeg skulle ikke fortalt om hyttetakstene og overdosen til fremmede. Jeg måtte snakke om det, men visste ikke hvordan. Så støtte jeg på en av dem som hadde vært i kafeen kvelden før som spurte om jeg hadde det bra, som om jeg ikke kunne ha det. Hun inviterte meg hjem til et gult trehus hundre meter opp i gata og ga meg eplekake og kaffe og gråten veltet opp i meg og barndommen ut av meg og hun tok imot og snakket rolig og avklart om sin egen, var det mulig å komme dit? Da jeg sto i døra og skulle gå, spurte hun hvor lenge det var siden jeg hadde snakket med ham. Hvem? Broren din. Jeg kunne ikke huske det, tjue år eller mer. Ring ham, sa hun og jeg smilte litt, hun skjønte ikke hvordan det var. Men vi klemte hverandre som om vi hadde utvekslet gaver, da jeg svingte ut porten, ropte hun: Jeg heier på Bård! I bilen hjem var jeg full av ambivalente følelser. Skamfull over gårsdagens betroelser på kafé, sint på meg selv fordi 23

jeg var så lett å sette i bevegelse, takknemlig for invitasjonen til kake og kaffe, for at jeg hadde truffet et slikt menneske en slik dag, som ga rom og råd. Jeg spurte meg selv om mor og far, Astrid og Åsa søkte råd hos andre, for det skulle ikke mye menneskekunnskap til for å forutse at en mann som reagerer på forfordeling i et testamente vil reagere på overførsler i hemmelighet til takster under markedsverdi. Hadde de rådført seg med andre, ville de vel blitt advart? Men de ville ikke bli advart? Gjennomføre det de hadde bestemt seg for, uansett pris? Vel hjemme i Lier, da det var blitt mørkt, da jeg gikk over jordene med hunden og det begynte å snø, ringte jeg Tale og hun svarte. Jeg fortalte om overdosen, om overførsler og takster og datteren min kjente meg og forsto jeg var på vei ut på dypet og sa jeg ikke måtte ta det alvorlig, at jeg ikke måtte gå inn i det, at det bare var moren min som laget drama med seg selv i hovedrollen som tragisk offer for onde hensikter, mens målet var å stoppe munnen på de kritiske. Jeg stiller ikke opp i den familien mer, sa hun, jeg vil ikke være med på skuespillet. Jeg hørte hva hun sa, jeg forsto det med fornuften. Jeg gikk lengre enn vanlig, for å bli sliten, for å klare å sove, for kanskje å sove gjennom natten, gikk langt og hjem og satte meg foran peisen. Astrid ringte og sa det gikk bra med mor, hun trodde kanskje jeg hadde vært bekymret. Hun lå fremdeles på Diakonhjemmet og var sliten, men skulle hjem dagen etter og de runde år skulle feires til uka som planlagt, hun håpet Søren og Ebba kom. 24

Jeg sa jeg ikke hadde hørt noe annet. Da blir mor glad, sa hun, hun fryktet Bårds barn ville svikte. Han bruker barna, gjentok hun. Det styggeste du kan gjøre, bruke barna! Mor er så redd for å miste kontakten med Bårds barn. Mor har hatt så god kontakt med dem, og nå skal det bli ødelagt, på grunn av ham? Forsiktig sa jeg at det kunne hende de var oppriktig lei seg for at hyttene var overført til henne og Åsa, det var første gang jeg antydet at jeg ikke kjøpte versjonen hennes ukritisk. Hun ble stille. Så sa hun sa at om det bare dreide seg om takster, kunne de alltids skaffe nye. Det har kanskje vært en litt dum prosess, sa hun. Takstene har kanskje vært litt lave, sa hun. Vi skulle kanskje hatt to takster i utgangspunktet, men vi tenkte ikke så langt. Jeg åpnet en flaske rødvin. Da jeg hadde drukket den, var jeg roligere og gikk ut igjen med hunden. Snøen falt fremdeles, store, tunge flak som smeltet mot ansiktet, snart var jeg gjennomvåt. Himmelen var stor og stjernene funklet uvirkelig sterkt, men kanskje det var vinen. Jeg gikk hjem igjen og hadde bestemt meg. Jeg fant ikke Bårds nummer på nettet og ringte Astrid. Hun sa hun ikke hadde det. Men du snakket jo med ham i går? Åsa hadde det, sa hun, jeg spurte om hun kunne ringe Åsa og ringe meg opp igjen, det var sent, sa hun uvillig, så fant hun det likevel. Da jeg sa navnet mitt, Bergljot, ble han stille. Så sa han at han hadde tenkt mye på meg i det siste, og jeg ble stille. Så fortalte jeg om samtalene med Astrid og han fortalte 25

om hvordan han opplevde situasjonen. Han virket trist, syntes jeg. Han nevnte en bok jeg hadde sendt ham i sin tid, en undergangsroman om en familie jeg mente lignet på vår, om en oppvekst som lignet vår. Det var jo sånn det var, sa han.

Jeg kjørte hjem fra Klara med hamrende hjerte. Hadde hun fortalt meg at hun var forelsket i en gift mann fordi hun skjønte jeg var forelsket i en gift mann? Syntes det på meg? Visste noen om det? Jeg var gift med en snill og redelig mann og hadde tre små barn med ham og var likevel forelsket i en annen, gift mann og tenkte ikke på annet enn den andre, gifte mannen. Det var uhyrlig, avskyelig, hva skulle jeg gjøre, det var umulig, jeg var umulig. Hadde ikke fast arbeid, ikke fast inntekt, men tre små barn og snill og velholden mann og var lidenskapelig forelsket i en annen, forferdelig, skammelig, utilgivelig, hvordan kunne jeg, hvordan var det fatt med meg når jeg kunne finne på noe slikt. Klara ringte uka etter, jeg ville ikke tatt telefonen hvis jeg visste det var henne. Hun spurte om jeg ville besøke henne igjen, hun hadde kjøpt ny bokhylle hun ikke klarte å skru sammen. Jeg ville ikke, jeg dro dit og skrudde bokhylla sammen og fortalte om den gifte mannen. Hun hadde merket det på meg, sa hun. Hun merket sånt, sa hun og klappet meg på kinnet og jeg begynte å gråte, hva skulle jeg gjøre? Det jeg merket, har jeg tenkt siden, da jeg begynte å tenke, var at erkjennelsesøyeblikket nærmet seg, at jord27

skjelvet nærmet seg, jeg ante det slik dyr aner jordskjelv. Jeg gruet og skalv for den smertefulle sannhetshendelsen som skulle gjennomryste og filleriste meg, kanskje arbeidet jeg ubevisst for å framskynde den, for å få det overstått når det likevel ikke var til å unngå.

Desember og tåke helt ned til jorda. Snøen fra gårsdagen var smeltet, slaps og sort søle på plener og veier, kaldt ute, kaldt inne for varmepumpen var ødelagt. Jeg burde redigere teateranmeldelser og skrive lederen til neste nummer av På scenen, men gjorde det ikke. Jeg laget te og helte på termos, kledde meg i ull og gummistøvler og den svære parkasen med hette, det hjelper å være godt kledt. Jeg gikk til skogen der det aldri var noen på denne tiden av døgnet, satte meg på en veltet stamme og lot hunden løpe fritt. Det hendte jeg så hjort der, om våren og sommeren, fugler og ekorn og frosker, men denne dagen var det bare oss. Trofast snuste og logret, bykset over greiner og knauser, visste ingenting om arv og barndom. Skulle jeg skrive om Reisen til julestjernen og Nøtteknekkeren, om de hyggelige familieforestillingene teatrene satte opp til jul, på en ironisk måte? Nei, for dumt, jeg kjente jo en klump i halsen. Så kom mørket, så gikk vi hjem, så tente jeg i peisen og åpnet rødvin og tok leder-notatene fram, var akkurat kommet i gang da Bård skrev at det hadde vært fint å snakkes selv om anledningen kunne vært hyggeligere. Skulle vi spise lunsj en dag? Takk det samme og ja, svarte jeg. 29

Idet jeg hadde sendt den, ringte Astrid og lurte på om jeg hadde snakket med Bård. Jeg sa jeg skulle møte ham til uka. Det uroet henne, fikk jeg inntrykk av. Jeg lukket Mac-en og gjorde meg istand for natten, da ringte Klara og sa at Rolf Sandberg var død. Rolf Sandberg. Mors store utenomekteskapelige kjærlighet. Professor på lærerhøyskolen der mor begynte som godt voksen. Som mor forelsket seg hodestups i, som mor innledet et forhold til selv om han var gift. Mors intense kjærlighetsforhold til Rolf Sandberg varte noen år til far fant et påbegynt kjærlighetsbrev fra mor under en kommodeduk på Hvaler. Kanskje det var meningen at han skulle finne det. Kanskje mor ønsket at far skulle avsløre forholdet, kanskje trodde hun at om far fant det ut, ville han skilles så hun kunne gifte seg med Rolf Sandberg. Men far reagerte ikke som hun håpet, men som han pleide med raseri og vold, og Rolf Sandberg reagerte ikke som mor håpet, da mor fortalte ham at far hadde funnet brevet, svarte han at det var bedre med én skilsmisse enn to. Mor låste seg inn på et rom med piller og sprit og far sprengte døra og ringte ambulanse og mor ble kjørt til Fredrikstad sykehus og pumpet. Mor forsøkte å bo alene, men det gikk ikke. Far leide en leilighet til henne så hun kunne forsøke å bo alene, men etter halvannen uke var hun tilbake hos far i Bråteveien, på nåde. Men hun sluttet ikke å ha kontakt med og å møte Rolf Sandberg, antagelig sluttet hun aldri å elske ham. Hun innviet meg i forholdet. Hun innviet ikke Astrid eller Åsa, for de ville blitt fortørnet om de fikk vite 30

at mor fremdeles hadde kontakt med Rolf Sandberg, og ville fortalt det til far og tatt fars parti mot mor. Mens jeg, visste mor, ikke ville bli fortørnet på fars vegne og ikke si noe til ham. Det var forskjellen på Astrid og Åsa og meg, forholdet til far. Så brøt jeg med familien og hørte ikke mer om Rolf Sandberg, men jeg var overbevist om at mor i alle år håpet at det en gang skulle bli dem. Da kona hans døde, tenkte jeg at mor sikkert ønsket far død så hun kunne flytte sammen med Rolf Sandberg. Så døde Rolf Sandberg og mor tok overdose da hun hørte at han lå på dødsleiet fordi hun forsto at drømmen var knust? Jeg ringte Astrid selv om klokka var over tolv og fortalte at Rolf Sandberg var død, at mors overdose antagelig ikke hadde med Bårds tekstmelding men med Rolf Sandbergs død å gjøre. Hun ble urolig, hørte jeg. Jeg skrev til Bård at Rolf Sandberg var død, at mors overdose sikkert hadde med dødsfallet, ikke med hans tekstmelding å gjøre.

Klara og jeg elsket gifte menn som ikke ville skille seg, som ikke ville ha oss, som ville ligge med oss på hotellrom, som vi ikke klarte å løsrive oss fra, vi var ulykkelige. Klara bodde alene, det hadde sine ulemper, jeg bodde med mann og barn, det hadde også sine ulemper. Jeg hadde giftet meg og fått barn tidlig for ikke å være datter lenger, men mor, tenkte jeg da jeg begynte å tenke, nå bedro jeg mann og barn og skammet meg. Klara bedro ingen men hadde dårlig råd og måtte servere på Renna kvelder og netter for å overleve. Mannen min tjente gode penger så jeg kunne studere uten studielån, jeg var en bedrager og snylter. Jeg dro til Klara når jeg kunne og drakk med vennene hennes fra Renna som var psykisk ustabile og fordrukne, begavede, fattige og forkomne, skakkjørte og utafor. Underlige skjelvende eksistenser uten overlevelsesevne som stadig banket på døra til Klara som jeg også ofte banket på for å bli smittet av utenforskap og forkommenhet, hvorfor det? Oppsøkte fallet som en drift, hva var i veien med meg? Jeg dro til Klara og drakk i selskap med underlige livsudugelige mennesker, overnattet hos Klara og våknet om morgenen i skarpt dagslys med slitne og skitne mennesker og hastet hjem og omfavnet barna og mannen min og ville alltid være i det store luftige rene huset, lovet meg selv aldri å forlate det, men snart var jeg tilbake hos Klara, trukket mot undergangen. 32

Fire dager etter overdosen, samme dag som Rolf Sandbergs nekrolog sto i avisa, skulle mor og far feire runde år i Bråteveien. Da Tale hørte at Søren og Ebba skulle dra dit, ble hun opprørt. Hvorfor ville de gjøre gode miner til slett spill? Jatte med og godta Bråteveien-regimet, late som ingenting og være uærlige? Derfor gikk verden til grunne, sa hun, fordi folk ikke sa fra, ikke var ærlige, men fortsatte sin falske ferd for å unngå ubehag, hvorfor dro Søren og Ebba til Bråteveien for å delta i dårlig teater? Selv ville hun aldri dra til Bråteveien mer, det ville hun melde Bråteveien umiddelbart. Jeg rådet henne fra det. De ville bare tro hun meldte seg på i arvetvisten, at hun ville ha hytte på Hvaler. Dagen for feiringen var jeg urolig. Utenfor fare, og likevel. Dørene var låst, Søren og Ebba var voksne og greide seg selv, likevel var jeg urolig som alltid når barna besøkte Bråteveien. Jeg så på klokka da det nærmet seg, som om noe kunne eksplodere. Så Søren og Ebba for meg over terskelen, så dem for meg når de klemte mor og far som jeg ikke hadde sett på år og ikke visste hvordan så ut, så dem for meg klemme eller hilse med hånden på Astrid og mannen og barna deres, Åsa og mannen og barna deres, så Søren og Ebbas ansikter for meg og 33

fikk vondt av dem eller jeg projiserte og hadde vondt av meg selv. Forestilte meg hva som ble sagt, tilforlatelige fraser og gratulasjoner, ingenting om det presserende, arven, overdosen, Rolf Sandbergs nekrolog eller det unevnelige, de som ikke var til stede, Bård og jeg, Bårds barn. Tiden gikk sakte, jeg ventet utålmodig uten å vite på hva. Jeg visste hva jeg ville få høre, at alt var gått bra, at de hadde snakket om ufarlige saker, oppdatert hverandre på arbeid og utdannelse, likevel kjentes det dramatisk. Som på lille julaften når barna var i Bråteveien og fikk gaver, satt jeg som på nåler til de var tilbake igjen. Skrekken min var irrasjonell, den ikke-økonomiske arven. En irrasjonell skyldfølelse for at jeg hadde meldt meg ut, brutt, for at jeg hadde gjort slikt man ikke skal gjøre, nekte å se sine aldrende foreldre, for at jeg var et sånt menneske, umenneskelig. Det begynte klokka seks, klokka ble åtte og de hadde ikke ringt og jeg ville ikke ringe i tilfelle de fremdeles var der. Halv ni ringte Søren og sa det hadde gått bra, selv om mor var blitt fort full, selv om far satt tenksom i stolen sin og var tausere enn vanlig. Bård med barn var ikke til stede, men Astrid og Åsa med sine, selvfølgelig, og Astrid holdt tale og sa at hun og Åsa var glade for at de var så nær mor og far, for at de hadde det så hyggelig i hverandres selskap, for at de møttes så ofte, flere ganger i uka, for ikke å snakke om de lange deilige somrene sammen på Hvaler. Søren bemerket, noe slukøret syntes jeg, at det kanskje ikke var rart at Åsa og Astrid arvet mer enn «oss», 34

siden de var så mye sammen med og så glade i sine foreldre. Hvis man ikke visste at det var to barn til, sa han, ville man trodd det var en vanlig harmonisk familie.