Verre enn døden av Sophie Hannah

Sophie Hannah

Verre enn døden

© 2012 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) © 2009 Sophie Hannah ISBN 978-82-02-36663-6 1. opplag 2012 Originalens tittel: The other half lives First published in Great Britain in 2009 by Hodder & Stoughton.

The right of Sophie Hannah to be identified as the author of the work has been asserted by her in accordance with the Copyright, Designs and Patents Act 1988. All rights reserved.

Oversettelse: Linda Marie Vikaune Omslagsfoto © Getty Images Omslagsdesign: Tine Winsvold Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Jane Fielder

Torsdag 13. desember 2007 Jeg hadde ikke lyst til å begynne.

For tre sekunder siden – fire – hadde jeg sagt: «Okay.» Nå satt Aidan og så på meg. Avventende. Jeg bet i meg ordene Hvorfor må det være meg? Det var du som foreslo det, så hvorfor kan ikke du begynne? Men spørsmålet ville fått ham til å tro at jeg ikke stoler på ham, og jeg ville ikke ødelegge øyeblikket ved å si noe smålig.

Luften rundt oss føltes ladet, stram av forventning. Energien strømmet fra de klamme, sammenfoldede hendene våre. «Det trenger ikke være alt,» hvisket Aidan. «Bare … så mye vi kan …»

Han klarte ikke fullføre setningen, så han bestemte seg for at han allerede hadde det. «Så mye vi kan,» gjentok han, med trykk på det siste ordet. Den varme pusten hans streifet huden min med et par sekunders mellomrom, som et tidevann han suget ut og så blåste inn igjen. Vi hadde ikke flyttet oss fra plassen vår i fotenden av sengen, foran speilet, men plutselig føltes det som om alt begynte å gå fortere. Ansiktene våre glinset av svette, som om vi hadde løpt flere kilometer, selv om den eneste forflytningen vi hadde gjort – inn gjennom hotellets svingdør i glass, bort til resepsjonen, inn i og ut av heisen, langs den smale korridoren med 5

spotter i taket fram mot den stengte døren med 436 på – hadde vært langsom og konsentrert, tusen hjerteslag for hvert skritt. Vi visste begge at noe ventet på oss inne i det rommet, noe som ikke kunne utsettes stort lenger.

«Så mye vi kan,» sa jeg som et ekko av Aidans ord. «Og ingen spørsmål etterpå.»

Han nikket. Jeg så øynene hans skinne i dunkelheten i rommet og visste hvor mye det betydde for ham at jeg hadde sagt ja. Frykten var fremdeles der, den satt sammenkrøpet inne i meg, men nå følte jeg meg bedre i stand til å takle den. Jeg hadde sikret meg et løfte: Ingen spørsmål. Jeg hadde kontrollen, sa jeg til meg selv.

«Jeg gjorde noe dumt. Mer enn dumt. Galt.» Stemmen min virket for høy, så jeg senket den. «Mot to mennesker.» Det ville ha vært umulig å uttale navnene deres. Jeg prøvde ikke. Ikke engang i tankene klarer jeg å si navnene deres, jeg nøyer meg med ‘Ham’ og ‘Henne’.

Jeg visste i samme øyeblikk at jeg ikke ville klare å gi Aidan mer enn rene fakta, selv om hvert eneste ord av resten av det glødet i tankene mine. Ingen ville tro hvor ofte jeg forteller meg selv denne historien, den ene uutholdelige detaljen etter den andre. Det er som å pirke på en sårskorpe, men samtidig ikke. Det er mer som å ta en skarp negl og grave ut rått, dryppende, rosa kjøtt fra et sted jeg aldri har latt være i fred lenge nok til at det har dannet seg noen skorpe.

Jeg gjorde noe galt. Jeg håper fremdeles at jeg skal finne en ny måte å begynne på, selv om jeg vet at det ikke finnes noen annen måte. Ingenting av dette ville ha skjedd om jeg hadde vært uten skyld.

«Det er lenge siden. Jeg ble straffet.» Hodet mitt pulserte som om en liten, hard maskin sto og roterte inne i hjernen min. «Veldig hardt straffet. Jeg har aldri … Jeg har ennå ikke kommet over det. Hvor urettferdig det var, og … hva som skjedde med meg. Jeg trodde jeg kunne unnslippe ved å flytte til et nytt sted, men …»

Jeg trakk på skuldrene og prøvde å gi uttrykk for en sinnsro jeg ikke følte.

6

«De verste tingene blir stuet bort i lasterommet og følger med deg uansett hvor du går,» sa Aidan.

Vennligheten hans gjorde det verre. Jeg ristet hendene fri fra hans og satte meg ned på kanten av sengen. Rommet vi hadde leid var fryktelig; det var smalt og høyt under taket som en telefonkiosk, og det var grønne og blå ruter overalt – gardinene, sengeteppet, stolene – med et nett av røde linjer som skilte hver rute fra den neste. Når jeg stirret på mønsteret, begynte det å bevege seg foran øynene mine. Jeg trengte ikke å se alle de andre rommene på Drummond Hotel for å vite at de var identiske. Det var tre bilder på veggene, ett over TV-en og to på den hule veggen som skilte soverommet fra badet; tre tafatte landskap som tryglet om å bli oversett, med farger som var så nær det fargeløse som det var mulig å komme. Utenfor, bak den tykke, rektangulære platen med flere lag glass som utgjorde den ene veggen i rommet, lå London som en rastløs, gulstripet gråhet som jeg visste kom til å holde meg våken hele natten. Jeg ønsket jeg kunne være i bekmørke, blind og usett.

Hvorfor tok jeg meg bryet med dette skinnet av en tilståelse?

Hva var vitsen med å fortelle den eneste versjonen av hendelsene som jeg kan holde ut å høre uttalt – en abstrakt skygge, et mønster som kunne brukes på utallige andre historier?

«Jeg beklager,» sa jeg til Aidan. «Det er ikke det at jeg ikke vil du skal vite det, det er bare … jeg kan ikke si det. Jeg kan ikke si ordene.» En løgn. Jeg ville ikke at han skulle vite det; jeg hadde ønsket å glede ham ved å gå med på at vi skulle åpne oss for hverandre, men det var ikke det samme. Hvis jeg hadde ønsket at han skulle vite, kunne jeg ha lovet å vise ham folderen under sengen min hjemme: referatet fra rettssaken, brevene, avisutklippene.

«Jeg beklager at jeg har fortalt deg så lite,» sa jeg. Jeg trengte å gråte. Tårene var der, jeg kunne kjenne dem inne i meg, kjenne dem fylle strupen og brystet, men jeg klarte ikke å presse dem ut.

Aidan knelte ned foran meg, hvilte armene på knærne mine og så hardt på meg, så jeg ikke kunne se vekk. «Det er ikke så lite,» sa han. «Det er mye. For meg er det mye.» Det var da jeg innså at han 7

ikke ville trekke seg fra avtalen vår. Han kom ikke til å stille meg noen spørsmål. Kroppen min sank sammen, kraftløs av lettelse.

Jeg viste ingen tegn til å ville si mer. Aidan måtte ha antatt at jeg hadde kommet til slutten av ikke-historien jeg ikke egentlig hadde fortalt ham. Han kysset meg og sa: «Uansett hva du gjorde, så forandrer det ikke hva jeg føler for deg. Jeg er veldig stolt av deg. Det skal bli enklere heretter.» Jeg prøvde å trekke ham opp på sengen. Jeg var ikke sikker på hva dette ‘det’ var som han mente ville bli enklere; han kan ha ment å elske for første gang, eller resten av livet vårt sammen, eller alt sammen. Jeg hadde lagt det tidligere livet mitt bak meg, og nå hadde jeg et nytt sammen med Aidan. En del av meg – en stor, høylytt, påståelig del – kunne ikke tro det.

Jeg var ikke nervøs for sexen, ikke nå lenger. Aidans plan hadde virket, om enn ikke på den måten han håpet. Jeg hadde betrodd meg litt, og nå var jeg desperat etter å gjøre hva som helst annet enn å snakke. Jeg ville ha fysisk kontakt for å holde ordene fra livet.

«Vent,» sa Aidan. Han reiste seg opp. Det var hans tur. Jeg ville ikke vite. Hvordan kan ting noen har gjort i fortiden unngå å påvirke de følelsene du har for dem her og nå? Jeg vet for mye om de fryktelige tingene mennesker kan gjøre mot hverandre til å gi Aidan den samme forsikringen som han ga meg.

«For mange år siden tok jeg livet av noen.» Det var ikke noe trykk på noen av ordene, ingen tone i stemmen hans; det var som om han leste fra en autocue, som om hvert ord dukket opp alene og uten sammenheng på en skjerm foran ham.

En fryktelig tanke slo meg: En mann. Vær så snill å la det være en mann.

«Jeg tok livet av en kvinne,» sa Aidan som svar på det uuttalte spørsmålet mitt. Øynene hans flommet over. Han snufset og blunket.

Jeg kjente at kroppen min begynte å fylles av en ny, skarp tristhet, en jeg var sikker på at jeg ikke ville holde ut i mer enn et par sekunder. Jeg var desperat, sint, vantro, men ikke redd.

Ikke før Aidan sa: «Navnet hennes var Mary. Mary Trelease.»

8

1

Fredag 29. februar 2008 Der er hun. Jeg ser henne i profil og bare i et kort øyeblikk før bilen hennes kjører forbi meg, men jeg er sikker på at det er henne.

Kriminalbetjent Charlie Zailer. Hvis hun kjører forbi den delen av parkeringsplassen som er satt av til besøkende, vet jeg at jeg har rett.

Det gjør hun. Jeg ser den sølvfargede Audien sakke farten og stoppe i et av feltene merket ‘Kun for politi’. Jeg stikker de røde, kalde hendene inn i jakkelommene og lar dem hvile i fleecevarmen et par sekunder før jeg trekker ut artikkelen fra Rawndesley and Spilling Telegraph. Idet Charlie Zailer stiger ut av bilen, fullstendig uvitende om mitt nærvær, bretter jeg artikkelen ut og ser på bildet igjen. De samme, høye kinnbena, den samme smale, men fyldige munnen, den samme lille, spisse haken. Det er definitivt henne, selv om håret er lengre nå, skulderlangt, og i dag har hun ikke på seg briller. Hun gråter ikke heller. På det lille svarthvittbildet har hun tårer på kinnene. Jeg lurer på hvorfor hun ikke tørket dem bort, når hun visste at pressen var der med kameraene sine. Kanskje noen hadde fortalt henne at allmenheten ville like henne bedre om hun så fortvilet ut.

Hun heiser den brune skinnvesken opp på skulderen og begyn9

ner å gå mot den ruvende, røde mursteinsbygningen som kaster en lang, firkantet skygge over parkeringsplassen: Spilling politistasjon. Jeg befaler meg selv å følge etter henne, men bena mine nekter å røre seg. Jeg huker meg skjelvende ned ved siden av bilen min. Vintersolen som varmer ansiktet får kroppen til å føle seg eldre i sammenligning.

Det er ingen forbindelse mellom bygningen foran meg og den eneste andre politistasjonen jeg har vært inne i – det er det jeg må overbevise meg selv om. De er ganske enkelt to bygninger, akkurat som kinoer og restauranter også er bygninger, og jeg blir aldri stiv av frykt når jeg går forbi Spilling Kino eller Bay Tree Bistro.

Kriminalbetjent Zailer beveger seg langsomt mot inngangen, doble glassdører med et skilt over hvor det står ‘Resepsjon’. Hun romsterer i vesken sin. Det er en sånn veske som jeg liker aller minst – lang og uformelig myk, med et tåpelig antall glidelåser, spenner og utstikkende sidelommer. Hun tar fram en pakke Marlboro Lights, kaster den nedi igjen, og så trekker hun fram mobilen og nøler et øyeblikk før hun hakker på tastene med den lange tommelneglen. Jeg rekker fint å ta henne igjen.

Gå. Beveg deg. Jeg blir stående der jeg er.

Denne gangen er helt annerledes enn forrige gang, sier jeg til meg selv. Denne gangen er jeg her av egen, fri vilje.

Hvis du kan kalle det det.

Jeg er her fordi det eneste alternativet ville vært å dra tilbake til Marys hus.

Jeg presser munnen frustrert sammen for å få tennene til å slutte å klapre. Alle bøkene mine anbefaler teknikken med å gjenta oppmuntrende mantra i hodet. Nytteløst. Du kan gi deg selv fornuftige instruksjoner i det uendelige, men å få dem til å slå rot i sinnet ditt og styre hvordan du egentlig føler deg, det er noe helt annet.

Hvorfor tror så mange mennesker på at ord har en iboende autoritet?

En løgn jeg fortalte da jeg var tenåring skubber seg fram i tankene mine. Jeg lot som om jeg hadde sagt noe lignende til faren min om Bibelen, og skrøt til vennene mine om den fryktelige krange10

len som fulgte. «Det er bare ord, pappa. Noen, kanskje flere mennesker, satte seg ned for tusenvis av år siden og diktet det opp, alt sammen. De skrev en bok. Akkurat som Jackie Collins.» Løgnen var lett å fortelle, siden ordene alltid surret i hodet mitt, men jeg manglet motet til å si dem høyt. Skolevennene mine visste at Jackie Collins var yndlingsforfatteren min; de ante ikke at jeg gjemte bøkene hennes under sengen inne i tomme sanitetsbindpakker.

Avskyen får meg endelig i bevegelse, vissheten om at jeg tenker på faren min for å ta motet fra meg selv, gi meg selv en unnskyldning for å gi opp. Charlie Zailer er på vei mot døren, på vei til å forsvinne inn. Jeg begynner å løpe mot henne. Noe har funnet veien inn i skoen min, og det gjør vondt. Jeg kommer til å bli for sen: før jeg kommer meg fram til resepsjonen, er hun på et kontor et sted, lager seg kaffe, begynner på dagens arbeid. «Vent!» roper jeg. «Vent, vær så snill!»

Hun stopper, snur seg. Hun har kneppet opp jakken på vei opp trappene, og jeg ser at hun har på seg uniform. Tvilen stagger meg, som et usynlig slag mot leggene, men så rykker jeg stavrende framover igjen. Kriminalbetjenter går ikke i uniform. Hva om det ikke er henne?

Hun kommer gående mot meg. Hun må tro jeg er full, slik jeg skjener over hele parkeringsplassen. «Er det meg du vil ha tak i?» roper hun ut.

Andre mennesker ser også på meg, alle dem som går inn og ut av bilene sine; de hørte at jeg ropte, hørte desperasjonen i stemmen min. Det er mitt verste mareritt, at alle skal se meg. Fremmede.

Jeg klarer ikke å snakke. Jeg er forvirret, varm og kald på samme tid, i forskjellige deler av kroppen. Jeg er ikke lenger i stand til å bestemme meg for om jeg vil at denne kvinnen skal være Charlie Zailer eller ikke.

Hun stiller seg like overfor meg. «Trenger du hjelp?» spør hun.

Jeg tar et skritt tilbake. Tingen i skoen min presser seg inn i huden mellom lilletåen og den neste idet jeg flytter all vekten over på venstrefoten. «Er du kriminalbetjent Charlie Zailer?»

«Jeg var det,» sier hun og smiler fremdeles, men litt mer vakt11

somt nå. «Nå er jeg bare en helt vanlig politibetjent. Kjenner vi hverandre?»

Jeg ristet på hodet.

«Men du vet hvem jeg er.»

Jeg har utallige ganger øvd meg på hva jeg skal si til henne, men jeg har aldri tenkt på hva hun kunne komme til å si til meg.

«Hva heter du?»

«Ruth Bussey.» Jeg stålsetter meg mot det minste tegn på gjenkjennelse, men det kommer ingen.

«Ja vel. Jo, Ruth, jeg er en del av Spilling-politiets lokalpatrulje nå. Bor du i Spilling?»

«Ja.» «Men dette dreier seg ikke om problemer i nærmiljøet, gjør det vel? Du ville snakke med en kriminaletterforsker?»

Jeg kan ikke la henne sende meg videre til noen andre. Hånden min lukker seg rundt avisutklippet i lommen. «Nei, jeg vil snakke med deg. Det tar ikke lang tid.»

Hun ser på armbåndsuret. «Hva gjelder det? Hvorfor akkurat meg? Jeg vil fremdeles gjerne vite hvordan du visste hvem jeg var.»

«Det er … kjæresten min,» sier jeg monotont. Det kommer ikke til å bli noe lettere å få ordene fram når vi endelig kommer oss inn. Hvis jeg forteller henne hvorfor jeg er her, vil hun slutte å lure på hvordan jeg visste navnet hennes. «Han tror han har drept noen, men han tar feil.»

Charlie Zailer lar blikket gli over hele skikkelsen min. «Feil?»

Hun sukker. «Okay, dette vil jeg vite mer om. Bli med inn, så tar vi en prat.»

Mens vi går, beveger jeg foten omkring inne i skoen for å prøve å riste løs hva det nå enn er som skjærer seg inn i puten av myk hud under tærne mine. Det nekter å røre seg. Jeg kjenner en klissen fuktighet: blod. Ikke tenk på det, steng det ute. Jeg følger etter betjent Zailer inn i resepsjonsområdet, hvor det er enda flere mennesker – noen i uniform, andre i blå Aertex-overdeler med ‘politi’ trykt på. Det er mye blått her; det fiskebensmønstrede teppet på 12

gulvet, to sofaer i falskt, semsket skinn som står i rett vinkel i det ene hjørnet. En lang disk av lys, lakkert furu med en halvsirkelformet ende stikker ut fra den ene veggen som en frokostbar som stikker ut midt i et kjøkken.

Betjent Zailer stopper opp for å snakke med en middelaldrende mann med kulemage, søkk i haken og loddent, grått hår. Han kaller henne Charlie, ikke Charlotte. Jeg trykker høyrehånden mot jakkelommen og lytter til den svake knitringen i avispapir mens jeg prøver å minne meg selv på forbindelsen mellom oss – mellom meg og Charlie – men jeg har aldri følt meg så ensom i hele mitt liv, og det er bare smerten som skyter opp fra foten og gjennom alle nervene i kroppen min som hindrer meg i å løpe min vei.

Etter det jeg har fortalt henne, kom hun sikkert til å løpe etter meg. Hvordan kunne hun la være? Hun ville ta opp jakten, og hun ville fange meg.

«Kom igjen,» sier hun til meg når hun er ferdig med å snakke med den gråhårede mannen. Jeg hinker etter henne. Det er en lettelse når vi blir alene i en korridor som ser ut til å være mye eldre enn resepsjonsområdet. Jeg hører lyden av rennende vann i bakgrunnen; jeg ser meg omkring, men det er ingen åpenbar årsak til det. Langs veggen på begge sider, mot mursteinen, henger det bilder i øyenhøyde. På høyre side er det en serie med innrammede plakater – vold i hjemmet, sprøyteinnveksling, tryggere lokalsamfunn. Rett overfor dem er det innrammede, svart-hvite stikk av forskjellige gater i Spilling. De er stemningsfulle på en liksom forrykket måte, og beskriver den smale, klaustrofobiske følelsen i den eldste delen av byen, de ujevne hus- og butikkfasadene, gatene med de glatte brosteinene. Jeg føler et stikk av medlidenhet med kunstneren, vel vitende om at hans eller hennes utstilling er hengt opp her utelukkende på grunn av sin lokale relevans; ingen setter pris på disse bildene for deres egen del, som kunstverk.

«Er det noe galt?» spør Charlie Zailer meg og venter på at jeg skal ta henne igjen. «Du halter.»

«Jeg forstuet ankelen min i går,» sier jeg og kjenner rødmen spre seg over ansiktet.

13

«Gjorde du det?» Hun snur seg og stiller seg like foran meg, tvinger meg til å stoppe. «Når man forstuer ankelen, hovner den ofte opp og blir dobbelt så stor. Din ser ikke hoven ut. Det ser ut som det er foten din som verker, spør du meg. Har noen gjort deg noe vondt, Ruth? Det virker ganske opplagt at det er noe galt, spør du meg. Kanskje kjæresten din har gjort deg noe?»

«Aidan?» Jeg tenker på hvordan han kysser den rette linjen med rosa arrvev som starter under ribbena mine og løper ned over magen. Han har aldri spurt meg hva som forårsaket den, verken den første kvelden i London eller siden.

Han er ute av stand til å gjøre noen noe vondt. Det vet jeg at han er.

«Aidan?» gjentar Charlie Zailer. «Er det kjæresten din?»

Jeg nikker.

«Har Aidan skadet deg?» Hun folder armene og blokkerer korridoren så jeg ikke kommer meg forbi henne. Jeg vet ikke hvor vi skal hen uansett, så jeg har ikke noe annet valg enn å vente.

«Nei. Jeg har en … en stor blemme på foten, bare. Den gjør vondt når skoen presser mot den.»

«Hvorfor sa du ikke det, da? Hvorfor late som om en blemme er en forstuet ankel?»

Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg er andpusten. Jeg biter tennene sammen, både mot smerten i foten og mot innstillingen hennes. Jeg vet hva hun har vært gjennom, og jeg hadde ventet at hun skulle være snill. Forståelsesfull.

«Nå skal du høre her,» sier hun med høy, tydelig stemme, som om hun snakker til et lite barn. «Jeg plasserer deg i et av mottaksrommene våre, ordner med noe te til oss, ser om jeg kan finne et plaster til foten din …»

«Jeg trenger ikke noe plaster,» sier jeg. Nå har svetten begynt å perle på overleppen min. «Det går helt fint. Du trenger ikke å–» «… og så skal vi snakke om kjæresten din. Aidan.» Hun begynner å gå igjen. Jeg er nødt til å småløpe for å holde tritt med henne. Er det en prøve? Smerten er konstant nå; jeg ser for meg en vid, væskende flenge under tærne mine, med hva det nå er som 14

har forårsaket det sittende dypt inne i såret, hvor det presser seg lenger og lenger inn for hvert skritt. Anstrengelsen for å ikke tenke på det er som en spent streng i hodet mitt, og den blir strammere og strammere. Øynene mine verker etter å lukke seg. Jeg er oppmerksom på lyden av min egen pust, av luften som strømmer ut av lungene mine og må dras inn igjen.

Jeg følger etter Charlie Zailer rundt et hjørne, og så er vi i en annen korridor, kaldere enn den forrige, med vinduer langs hele den ene siden. Ingen bilder her, bare en rekke innrammede vitnemål, alle med et slags offisielt utseende stempel, men de henger høyt oppe på veggen, og vi går for fort til at jeg rekker å lese skriften.

Jeg stopper da jeg får se en blekgrønn dør foran meg. Jeg har gjort dette før: gått nedover en lang korridor mot en lukket dør.

Grønn. Mørkegrønn.

«Ruth?» Betjent Zailer roper på meg og knipser med fingrene i luften. «Du ser ut som du er i sjokk. Hva er det? Er det foten din?»

«Ingenting. Det er ingenting.»

«Har du astma? Har du en inhalator?»

Astma? Jeg skjønner ikke hva hun snakker om. «Jeg har det bra,» sier jeg.

«Ja vel, kom igjen, da.» Når jeg ikke flytter meg, snur hun og kommer tilbake, tar meg i armen og styrer meg nedover korridoren med en hånd på ryggen mens hun sier noe om te og kaffe som høres mer komplisert ut enn et enkelt enten-eller. Jeg mumler: «Takk,» og håper at det er riktig svar. Hun låser opp den grønne døren, loser meg mot en stol, ber meg om å vente. Jeg vil ikke at hun skal la meg være alene, men jeg vil ikke be henne om å ikke gjøre det, for jeg vet hvor ynkelig det kommer til å høres ut.

Rommet inneholder to stoler i tillegg til den jeg sitter på, en søppelbøtte og et bord med en hvit alpefiol på. Planten er for stor for potten sin. Den må ha vært det en god stund, men noen har fortsatt å vanne den regelmessig, ellers ville ikke bladene ha vært så frodige. Hvilken tosk ville vanne en plante dag etter dag og ikke skjønne at den trenger en større potte?

Grønn. Døren til rommet vårt på Drummond Hotel i London 15

var grønn. Det var én natt i livet mitt, én natt i løpet av trettiåtte år, men en del av meg er fremdeles fanget der, fanget i den natten da Aidan fortalte meg det. En del av meg forlot aldri det hotellet.

Alle bøkene mine hevder at det ikke er noen vits i å kaste bort tiden med ‘hva om’. De tilbyr ingen råd om hva du skal gjøre om du er hektet på dem. Det er ingen plaster å få på apoteket som en ‘om bare’-avhengig kan klistre på armen for å klare å bryte den ødeleggende vanen.

Om bare jeg og Aidan ikke hadde dratt til London sist desember, ville det marerittet jeg lever i nå aldri ha startet. * «Kjæresten min fortalte meg at han har drept en kvinne, men det har han ikke.»

«Jeg må få vite denne kvinnens navn og hvor jeg kan treffe henne,» sier betjent Zailer, og sitter klar til å skrive ned det jeg måtte svare. Da jeg ikke svarer med det samme, sier hun: «Ruth, hvis Aidan har mishandlet noen så alvorlig at–» «Nei! Han har ikke rørt henne.» Jeg er nødt til å få henne til å forstå. «Hun er ikke skadet. Ingen er skadet. Jeg … Han har ikke vært nær henne engang, det er jeg sikker på.»

«Ingen er skadet?» Charlie Zailer ser perpleks ut.

«Nei.» «Er du sikker?»

«Ja.» Hun tenker seg om et kort øyeblikk, så smiler hun mot meg.

«Nei vel. La oss komme tilbake til kjæresten din og denne kvinnen senere,» sier hun. «Jeg vil bare skrive ned et par detaljer først, hvis det er greit.» Med ett virker hun fullstendig annerledes; hun er ikke lenger utålmodig eller mistenksom. Hun har kvittet seg med den litt for høye, nedlatende stemmen og oppfører seg som om vi er venner – vi kunne være på en pubquiz, på samme lag, og hun skriver ned svarene. «Navn? Ruth Bussey, ikke sant? B-U-SS-E-Y?» «Ja.» 16

«Mellomnavn?»

Vil hun virkelig vite det? Eller er det en spøk? «Zinta.»

Hun ler. «Mener du det?»

«Moren min er latvisk.»

«Det er et flott navn,» sier hun. «Jeg har alltid ønsket meg et mer interessant mellomnavn. Mitt er Elizabeth. Og adressen din?»

«Blantyre Lodge, Blantyre Park i Spil–» «Bor du inne i parken?»

«I portnerhuset, like innenfor porten inn til parken.»

«Det rare, lille huset som er svart og hvitt øverst?»

Trepanelt frontispis. Jeg retter ikke på henne. Jeg nikker.

«Jeg ser det huset hver dag på vei til jobben. Er det ditt?»

«Jeg leier det. Jeg eier det ikke.»

«Det er en ting jeg alltid har lurt på; hvordan får du de røde bladene til å vokse nedover taket på den måten, som en pannelugg?

Har du plantet noe i pipa? Jeg mener, jeg kan forstå at en plante vokser oppover utsiden av huset, men …»

«Hvorfor er det viktig?» utbryter jeg. «Jeg er bare leietaker. Jeg har ikke plantet noe noe sted.»

«Hvem leier du huset av?»

«Kommunen,» sukker jeg og innser at jeg er nødt til å være tålmodig, uansett hvor umulig det kan virke. Hvis jeg prøver å få ting til å gå fortere, kommer hun til å sørge for at det går langsommere.

Den muntre målbevisstheten hennes er som et stramt bånd rundt meg, det holder meg naglet til stolen så lenge hun vil ha meg der.

«Hvor lenge har du bodd der, Ruth?»

«Nesten fire år.»

«Og du har aldri hatt problemer med å betale husleien til rett tid i løpet av disse årene?»

Enda et underlig spørsmål. Det må være en grunn til det. «Nei.» «Du har ikke vært fristet til å kjøpe deg et hus? Komme deg inn på eiendomsmarkedet?»

«Jeg …» Dette er latterlig. «Jeg er ikke klar til å …»

«Forplikte deg til en eiendom? Slå røtter?» foreslår Charlie Zailer, og smiler fremdeles. «Greit nok. Jeg hadde det sånn lenge.»

17

Hun kakker pennen mot det harde omslaget på notisboken sin.

«Hva var adressen din før Blantyre Lodge?»

«Jeg … Kan jeg få noe å drikke, er du snill?»

«Teen er på vei. Hvor bodde du før Blantyre Lodge?»

Jeg ramser opp den forrige adressen min med blikket festet stivt på bordplaten foran meg. «Pople Street 84 i Lincoln.»

«Leide du det også?»

«Nei. Det eide jeg.»

«Så du hadde funnet deg til rette i Lincoln. Hvorfor flyttet du?»

Jeg åpner munnen for å lyve, men så husker jeg hvordan jeg rotet det til sist jeg forsøkte å føre henne bak lyset: den falske forstuede ankelen min. Jeg gnir håndflatene mot jeansene for å fjerne den klebrige fuktigheten. «Hvorfor stiller du meg alle disse spørsmålene? Hvilken rolle spiller det hvorfor jeg flyttet? Jeg har kommet hit for å snakke om kjæresten min …»

Døren går opp. En høy, tynn mann som virker så ung at han fremdeles burde være på skolen, kommer inn med to krus te. Ordentlige krus som ser ut som porselen, en med grønne striper og en med brune. Mitt har et skår langs kanten. «Perfekt timing.»

Betjent Zailer smiler mot kollegaen sin, og så mot meg. Han mimer noe mot henne og peker på notisboken hennes. Hun sier: «Det er visstnok ingen som er skadet,» og sender ham et blikk jeg ikke klarer å tyde. «Takk skal du ha, Robbie.» Så snart Robbie har forlatt oss og lukket døren bak seg, sier hun: «Drikk teen din og slapp av, Ruth. Vi har det ikke travelt. Jeg vet at du har noe du vil fortelle meg, og vi skal komme til det, det lover jeg. Og spørsmålene jeg stiller – det er standard prosedyre. Ingenting å bekymre seg om.»

Med andre ord, jeg kommer ikke unna å måtte svare på dem.

Så dum jeg var som forestilte meg at Charlie Zailer ville være mer sensitiv enn noen andre politifolk. Etter det som skjedde med henne, bestemte hun seg sikkert for å fylle tomrommet der følelsene hennes hadde vært med metallplater. Jeg prøvde å gjøre det samme selv en lang stund, så jeg skjønner logikken bak det.

Til min store lettelse spør hun ikke mer om hvorfor jeg forlot 18

Lincoln. I stedet vil hun vite om jeg har en jobb. Jeg lener meg fram. Dampen fra tekruset fukter ansiktet mitt. Det er beroligende, på en måte.

«Jeg jobber for kjæresten min,» sier jeg.

«Hva heter han?» Hun betrakter meg inngående.

«Du vet hva han heter.»

«Aidan?»

«Ja.» «Etternavn?»

«Seed.»

«Og hva gjør Aidan?»

«Han har sitt eget rammeverksted, Seed Innramming.» «Å, jeg har sett skiltet. Dere er nede ved elven, ikke sant? I nærheten av den puben, hva er det den heter …?»

«Ja.» «Hvor lenge har du jobbet for Aidan?»

«Siden august i fjor.»

«Hvor jobbet du før det? Når du flyttet til Spilling?»

Det er snart over, sier jeg til meg selv. Til og med de verste tingene tar slutt før eller siden.

«Jeg hadde ingen jobb til å begynne med. Så jobbet jeg på Spilling Galleri.»

«Som rammemaker?»

«Nei.» Ordet kommer ut som et smerteskrik. Det føles som en straff, dette lange, uttrukne, meningsløse avhøret. «Jeg visste ingenting om rammer den gangen. Sjefen min tok seg av det. Jeg var salgsassistent – resepsjonist, egentlig, men jeg solgte bilder til kundene også. Aidan lærte meg opp da jeg begynte å jobbe for ham.»

«Så nå kan du å ramme inn bilder.» Charlie Zailer virker fornøyd med prestasjonen min. «Jobbet du da du bodde i Lincoln?»

«Jeg hadde mitt eget firma.»

Hun smiler oppmuntrende. «Jeg er ikke synsk.»

«Jeg hadde mitt eget firma innenfor hagedesign. Green Haven Garden,» sier jeg fort, før hun rekker å spørre.

19

«Det må være litt av en overgang – fra hagedesign til innramming. Hva het sjefen din på Spilling Galleri?»

«Saul Hansard,» sier jeg spakt.

Hun legger fra seg notisboken og pennen. Hun betrakter meg mens de benete fingrene på den høyre hånden leker med ringen på den venstre. Det er en enkelt diamant – en liten en med gullklør rundt, som stikker opp fra gullringen den er festet til. Hun er forlovet. Jeg føler meg ekskludert fra den private lykken hennes, selv om jeg vet at jeg ikke har noen rett til det. Det er et tegn på hvor mye jeg ikke har fått med meg siden London.

Jo bedre du kjenner deg selv, jo lettere er det å forandre seg, står det i bøkene mine.

«Så du og Aidan Seed jobber sammen, dere lager rammer nede ved elven. Har dere hatt oversvømmelse noen gang?» spør betjent Zailer muntert. «Jeg vet at puben har det. Å – The Star, det er det den heter. Jeg har sett skiltet deres – Seed Innramming, konservering og innramming – men jeg gikk ut fra at dere hadde lagt ned.

Hver gang jeg ser bort dit, er det et skilt i vinduet hvor det står at det er stengt.»

Jeg stirrer på henne. Jeg klarer ikke dette lenger. Jeg reiser meg, stanger knærne mot bordet, søler te. Mer fra hennes krus enn mitt.

«Aidan tror han har drept en kvinne som heter Mary Trelease,» forteller jeg henne enda en gang. «Men jeg vet at han ikke gjorde det.»

«Vi kommer til det om et øyeblikk,» sier hun. «Sett deg ned, Ruth. Jeg stilte deg et spørsmål: Er Seed Innramming fremdeles i drift?»

«Ja, det er den,» bjeffer jeg og føler meg ydmyket. «Aidan og jeg jobber der seks dager i uken, av og til sju. På skiltet i vinduet står det ‘Stengt bortsett fra avtaler og leveranser’. Vi har det for travelt til at vi kan la folk stikke innom med småting. Hvis noen vil ha noe innrammet og de bruker en halv time på å bestemme seg for ramme og passepartout, taper vi penger på den jobben.»

Charlie Zailer nikker. «Så hvem er kundene deres, da?»

«Hvorfor spør du om det? Herregud, hva har noe av dette med 20

saken å gjøre? Lokale kunstnere, museer og gallerier, enkelte forretningskunder …»

«Og hvor lenge har Aidan hatt dette firmaet? Verkstedet hans har vært der så lenge jeg kan–» «Seks år,» avbryter jeg. «Vil du vite hvor vi gikk på skole også?

Eller pikenavnene til mødrene våre?»

«Nei, men jeg vil gjerne vite hvor Aidan bor. Sammen med deg?»

«Mer eller mindre.»

«Siden når?»

«To, to og en halv måned siden.» Siden natten i London. «Han har sin egen leilighet i tillegg, sammen med verkstedet. Det er egentlig mer et lagerrom enn en leilighet. Det er et bitte lite kjøkken i det ene hjørnet som bare så vidt fungerer. Du kan ikke ha platene og ovnen på samtidig.» Jeg stopper, vel vitende om at jeg har fortalt henne mer enn jeg behøvde.

«De fleste menn kunne bo i en skitten bøtte uten å la seg merke med det.» Betjent Zailer ler. «Så eier han eller leier han … eiendommen?»

«Han leier.» Jeg stryker håret vekk fra øynene. «Og før du spør, ja, han betaler alltid leien til rett tid.»

Hun folder armene og smiler. «Okay, Ruth. Takk for at du har vært så tålmodig. Fortell meg nå om Aidan og Mary Trelease.»

Jeg er usikker på om jeg har bestått eller strøket på den bisarre prøven hun nettopp har utsatt meg for, men prøver å ta meg sammen og si tydelig: «Han drepte henne ikke.»

«La meg gjøre dette helt klart enda en gang: Så vidt du vet, har ingen – verken Aidan eller noen andre – skadet eller drept Mary Trelease. Stemmer det?»

Jeg nikker.

«Hun er uskadd?»

«Ja. Hvis du sjekker …»

«Det skal jeg.» «… så ser du at jeg har rett.»

«Så hvorfor tror Aidan at han har drept henne?»

21

Jeg trekker pusten dypt. «Jeg vet ikke. Han vil ikke snakke om det.» Øyenbrynene hennes fyker i været. «Skal dette være en spøk?»

«Nei. Det holder på å ødelegge livet til oss begge.»

Hun slår den venstre håndflaten flatt i bordet. «Jeg trenger litt mer informasjon her. Hvem er denne Mary Trelease? Hva gjør hun? Hvor bor hun? Hvor gammel er hun? Hvordan kjenner du og Aidan henne?»

«Hun bor i Spilling. Hun er kunstner. Maler. Hun … jeg vet ikke hvor gammel hun er. Jeg tror kanskje hun er på min alder.

Trettiåtte, førti. Kanskje eldre.» Ingen av svarene jeg vet er de svarene vi trenger. Charlie Zailer har ikke innsett dette ennå, men det vil hun. Jeg er livredd for at når hun først gjør det, kommer hun til å gi opp hele meg.

Hun ser ut sånn som jeg er lut lei av å føle meg: uforstående.

Til slutt sier hun: «Vel, dette er nytt. Du sier at Aidan – hvor lenge har han vært kjæresten din, forresten?»

«Siden i august i fjor.»

«Okay. Så mer eller mindre siden du begynte å jobbe for ham, da.»

Jeg nikker.

«Aidan tror han har drept Mary Trelease, men likevel vet du helt sikkert at hun verken er død eller skadet?»

«Det stemmer.» Jeg synker tilbake i stolen, takknemlig over at jeg endelig blir forstått.

Charlie Zailers øyne smalner.

«Unnskyld om dette høres ut som et tåpelig spørsmål, Ruth, men … har du fortalt Aidan at Mary Trelease ikke er død?»

«Ja.» Jeg begynner å gråte. «Jeg har fortalt ham det om og om igjen. Jeg har fortalt ham det til jeg blir sår i halsen og mister stemmen.»

«Og hvordan reagerer han?»

«Han bare rister på hodet – han virker så sikker. Han sier at hun ikke kan være i live, fordi han tok livet av henne.»

«Så dere har hatt denne samtalen mange ganger?»

22

«Hundrevis av ganger. Jeg har fortalt ham hvor hun bor. Han kunne dra til huset hennes og se med egne øyne at hun lever, men han vil ikke. Han vil ikke dra dit og se selv, han vil ikke ta mitt ord for det – jeg begynner å bli desperat.»

Charlie Zailer kakker pennen mot siden av ansiktet. «Det du forteller meg er veldig underlig, Ruth. Hører du selv hvor underlig det høres ut?»

«Selvfølgelig gjør jeg det! Jeg er ikke dum.»

«Hvordan kjenner Aidan og Mary hverandre?»

«Jeg … jeg vet ikke.»

«Fabelaktig,» mumler hun. «Er du sikker på at han ikke bare tuller med deg? Han fortalte deg ikke dette på 1. april, vel?» Når hun ser reaksjonen min, strammer hun opp ansiktet og sier: «Når fortalte han deg det? Hvor var dere, hvilken situasjon var det? Jeg beklager, Ruth, men denne historien er altfor sprø for meg.»

«Vi var i London. Det var i fjor, trettende desember.»

«Var det noen spesiell grunn til at dere var i London den kvelden?»

«Vi … vi dro på en kunstmesse.»

Hun nikker. «Fortsett.»

«Vi var på hotellet. Det var sent. Vi hadde vært ute og spist middag og kom tilbake rundt halv elleve. Vi gikk rett opp på rommet vårt, og … og det var da han fortalte meg det.»

«Helt uten foranledning? Uten forvarsel, bare ‘Å, forresten, jeg har myrdet noen’?»

«Han sa ikke myrdet. Han sa ‘tatt livet av’. Og nei, det var ikke uten foranledning. Aidan var oppskaket. Han sa at han ikke trodde forholdet vårt kom til å fungere med mindre vi … med mindre han betrodde seg til meg, men han hadde tydeligvis ikke lyst til det. Jeg så på ham at han gruet seg. Det gjorde jeg også.»

«Hvorfor det?» Charlie Zailer lener seg framover. «De fleste mennesker gruer seg ikke til at partnerne deres skal betro seg til dem. De fleste kvinner, i hvert fall, ville ha klødd etter å finne ut hva det var. Hadde du noen grunn til å tro at Aidan kunne ha begått en voldelig handling?»

23

«Nei, jeg … nei. Slett ikke.» De fleste kvinner. Hun snakker om mennesker som hører ‘hemmelighet’ og ser for seg et pirrende spenningsmoment, ikke en kilde til fortvilelse.

«Nøyaktig hva sa han?»

Jeg lukker øynene. «Han sa: ‘For mange år siden tok jeg livet av noen. Jeg tok livet av en kvinne. Navnet hennes var Mary Trelease.’» «’Navnet hennes var Mary Trelease’?» Betjent Zailer ser forbauset ut. «Så han sa det som om hun var noen du aldri hadde hørt om, da? Han visste ikke at du kjente henne?»

Jeg skulle ha forutsett dette spørsmålet. Tankene mine begynner å kverne. «Jeg kjente henne ikke.»

«Hva?» «Jeg kjente ikke Mary Trelease.»

«Så … Igjen, Ruth, du må tilgi meg hvis jeg er litt treg her, men hvis du ikke kjente henne, hvordan visste du at hun fremdeles var i live den første gangen Aidan fortalte deg at han hadde drept henne?»

Hun ville ikke tro meg om jeg fortalte henne det. Men jeg ville uansett ta sjansen på det hvis jeg trodde jeg kunne klare å uttale ordene uten å mane det første møtet med Mary Trelease fram igjen som om det skjedde her og nå. Bare tanken på å fortelle historien gjør meg svett og panisk. Jeg stirrer ned i den halvdrukne teen min, vrir meg på stolen, ønsker at hun skal stille et annet spørsmål, men det gjør hun ikke. Hun venter. Da jeg ikke holder ut stillheten lenger, sier jeg: «Hør her, det eneste du trenger å gjøre, er å sjekke at hun er i live. Hun bor i Megson Crescent nummer 15 …»

«Ute i Winstanley?»

«Ja, jeg … jeg tror det.» Jeg kan ikke virke for sikker, siden jeg har påstått at jeg ikke kjente henne.

«Megson Crescent er en sterk kandidat til tittelen Spillings verste gate. De fleste vinduene i første etasje er spikret igjen.» Betjent Zailer hever det ene øyenbrynet. «Miss Trelease er en sultende kunstner, antar jeg? Hun kan ikke tjene stort på å male hvis det er der hun bor.»

24

Jeg kjenner en hysterisk latter stige opp i meg. «Hun tjener ingenting på det.»

«Har hun en jobb på si?»

«Jeg vet ikke.»

«Gjør du ikke det?» sier Charlie Zailer mildt, som om hun bare kommenterer været. «Tror du ikke jeg vet når noen lyver for meg, Ruth? Tror du ikke jeg møter løgnere hver dag? Jeg gjør det – løgnere av verste skuffe. Skal jeg fortelle deg om noen av dem?»

«Jeg er ingen løgner. Jeg kjente ikke Mary, og jeg hadde ikke hørt om henne da Aidan fortalte meg … da han fortalte meg …»

«Da han fortalte deg at han hadde tatt livet av henne for mange år siden.»

«Det stemmer.» Ordene mine høres ut som om de tilhører noen andre, som om de ikke kommer inne fra meg, men fra et sted langt unna.

«Du begynner å få panikk, Ruth, og du spyr ut løgner raskere enn den magiske grøtgryta kokte grøt. Husker du den historien fra da du var liten?» Betjent Zailer gjesper og lener seg tilbake i stolen sin. «Er det mulig at Aidan drepte en annen kvinne ved samme navn?» sier hun, så likegyldig som om hun foreslo et løsningsord i et kryssord. «Jeg vet at Trelease ikke er noe vanlig etternavn, akkurat, men …»

«Nei,» sier jeg, og stemmen min brister. «Jeg kunne se at han kjente til alt sammen da jeg fortalte ham det. At hun bor i Megson Crescent, at hun er maler, rundt førti, med langt, svart, krøllete hår med sølvstriper i der det begynner å bli grått.» Ansiktet hans: den åpenbare gjenkjennelsen, frykten, i øynene hans. «Det er den samme kvinnen, hun som han påstår at han har tatt livet av. Dette er ikke noe jeg har funnet på! Hvorfor skulle jeg det?»

«Sølvgrått hår, og så er hun bare førti? Jøss, men de sier jo at de med mørkt hår blir grå tidligst.» Charlie Zailer trommer med fingrene på bordet og hever det ene øyenbrynet mens hun betrakter meg. «Så du har truffet henne, altså? Hvis du vet hvordan håret hennes ser ut, må du ha sett henne, selv om du ikke kjenner henne personlig.»

25

Jeg sier ingenting.

«Eller kanskje du har sett et bilde av henne? Nei, jeg tror du har sett henne i levende live. Et bilde ville ikke ha vært nok til å berolige deg. Aidan fortalte deg at han hadde drept henne, og du trengte å se henne med egne øyne, du trengte å se at hun var i live. Det er vanvittig usannsynlig at noen skulle late som de hadde drept noen når de ikke har det, men du lot ikke det stoppe deg – nei, du satte deg fore å finne denne kvinnen likevel, og har du sett, hun var slett ikke død. Var det slik det skjedde?»

Tausheten mellom oss er uutholdelig. Jeg prøver å late som om hun ikke er her, som om jeg er alene i rommet.

«Merksnodigere og merksnodigere,» mumler hun. «Okay, her er et spørsmål du kanskje har mer lyst til å svare på: Hva er det egentlig du vil, bortsett fra å kaste bort tiden min?»

«Hva?» «Hvorfor er du her? Aidan har ikke drept noen – flott. Mary Trelease er i live – hurra. Hva er det egentlig du vil at jeg skal gjøre?»

Nå kan jeg snakke fritt. «Jeg vil at du skal sjekke at det jeg sier er sant. Og hvis det er det, kunne du … overbevise Aidan. Jeg har prøvd, men feilet. Du er politi – han kommer til å høre på deg.»

«Hvis det er sant? Så nå er du ikke hundre prosent sikker på at Aidan ikke har drept denne kvinnen som er i live. Bestem deg.»

«Jeg er så sikker som jeg kan få blitt, men … tenk om kvinnen jeg tror er Mary Trelease ikke er det? Tenk om … jeg vet at det høres sinnssvakt ut, men tenk om hun er en annen kvinne som ligner på Mary Trelease, en slektning eller … eller …» Eller noen som later som om de er henne. Jeg sier det ikke høyt; det ville få meg til å virke paranoid. «Politiet kan finne ut ting jeg ikke kan finne ut.»

Charlie Zailer sukker. «Politiet finner ut ting i løpet av en etterforskning. Men det har ikke skjedd noe her, ifølge deg. Det er ingen forbrytelse å etterforske. Stemmer ikke det?» Hun åpner og lukker munnen flere ganger og lager en poppende lyd. Det ser ut som hun tenker. Kanskje hun kjeder seg, kanskje hun dagdrøm26

mer. Etter et par sekunder sier hun: «Slik jeg ser det, er det tre spørsmål her. Én: Drepte Aidan den kvinnen du snakker om, denne Mary Trelease?»

«Nei, det gjorde han ikke. Det kan han ikke ha gjort. Hun er i live.»

«Ja vel. Så drepte han en annen person som heter eller kaller seg Mary Trelease? Og sist, men ikke minst, spørsmål tre: Har han drept eller skadet noen i det hele tatt? Ligger det et lik et sted og bare venter på å bli funnet? Ikke at det fremdeles kommer til å finnes et lik nå, hvis drapet skjedde for flere år siden.»

«Aidan kan ikke ha gjort noen noe vondt. Jeg kjenner ham.»

Hun blåser kinnene fulle av luft og slipper alt ut i ett utpust.

«Hvis du har rett, skulle du ha kontaktet en psykiater, ikke meg.»

Jeg rister på hodet. «Han er ikke syk. Jeg ser det på måten han reagerer på andre ting, normale ting, på. Det er derfor dette er så uforståelig.» Det slår meg at Charlie Zailer kanskje stilte meg alle de meningsløse spørsmålene om jobben og husleien min av nøyaktig samme grunn: for å se hvordan jeg reagerte på normale ting.

«Har du hørt om Cotards fornektelses-vrangforestilling?» spør jeg henne.

«Nei. Jeg har hørt om Dawkins’ Guds-vrangforestilling.»

«Det er en mental sykdom, eller et symptom på en mental sykdom, som vanligvis forbindes med fortvilelse og en ekstrem mangel på selvrespekt. Det er når du tror du er død, selv om du ikke er det.»

Hun gliser. «Hvis jeg hadde hatt det, hadde jeg ikke bekymret meg så mye over at jeg røyker femten sigaretter om dagen.»

Jeg er ikke interessert i vitsene hennes. «Så vidt jeg vet – og jeg har undersøkt litt – er det ingen mutasjon av det syndromet, og heller ikke av noe annet syndrom jeg kunne finne, hvor pasienten tror han har tatt livet av mennesker som fremdeles er i live.

Det er en stund siden jeg slo fra meg tanken på en psykologisk forklaring. Jeg tror ikke at Aidan har begått noen voldelig handling. Jeg vet at han ikke har det, og at han ikke ville ha gjort det, men … Jeg er redd for at det skal skje noe, noe virkelig fælt.» Jeg 27

visste ikke at jeg hadde tenkt å si dette før ordene er ute. «Jeg er redd, men jeg vet ikke for hva.»

Charlie Zailer ser på meg en lang stund. Så sier hun: «Har Aidan fortalt deg noen detaljer om det han gjorde? Det han sier at han har gjort. Når, hvor og hvorfor tok han livet av Mary Trelease, ifølge ham selv?»

«Jeg har allerede fortalt deg alt han fortalte meg: at han tok livet av henne for mange år siden.»

«Hvor mange år?»

«Det sa han ikke.»

«Når, hvor og hvorfor tok han livet av henne?»

«Han sa ikke noe om det.»

«Hva var forbindelsen mellom dem? Når og hvordan møttes de første gang?»

«Jeg har jo allerede sagt at jeg ikke vet det!»

«Jeg trodde Aidan ønsket å betro seg til deg. Ombestemte han seg på halvveien? Ruth? Hva sa han da du ba om flere detaljer?»

«Jeg gjorde ikke det.»

«Gjorde du ikke det? Hvorfor ikke?»

«Jeg … jeg stilte ham ett spørsmål. Jeg spurte ham om det var et uhell.» Jeg takler ikke minnet om det. Måten han så på meg på, som om jeg hadde trampet på hjertet hans. Ingen spørsmål. Han holdt seg til avtalen vår; jeg brøt den.

«Nei vel,» sier betjent Zailer. «Fordi du ikke trodde at han kunne skade noen med vilje. Hva sa han?»

«Ingenting. Han bare stirret på meg.»

«Og du stilte ham ingen flere spørsmål?»

«Nei.» «Ærlig talt, det har jeg store problemer med å tro på. Alle ville ha spurt. Hvorfor gjorde ikke du det?»

«Har du tenkt å hjelpe meg eller ikke?» sier jeg, og henter fram det jeg har igjen av håp og krefter.

«Hvordan kan jeg det, når du holder tilbake minst halvparten av den informasjonen du vet er relevant, med mindre du da har diktet opp alt sammen. En underlig måte å oppføre seg på hvis 28

du vil at jeg skal hjelpe deg.» Hun retter seg opp i stolen. «Aidan kom med denne betroelsen den trettende desember i fjor. Hvorfor ventet du helt til nå, to og en halv måned senere, før du kom til oss?»

«Jeg håpet at jeg skulle få ham til å ta til fornuften,» sier jeg, vel vitende om at det høres ynkelig ut, selv om det er sant.

«Problemet mitt er at jeg ser sammensvergelser overalt, skjønner du,» sier betjent Zailer. «Men jeg er jammen ikke sikker på hvem akkurat denne er myntet på – deg eller meg? Det høres ut som en eneste stor skrøne, spør du meg.»

Det føles som jeg holder på å besvime. Jeg har en skarp smerte mellom skulderbladene. Jeg ser for meg at jeg trykker på en stor, rød knapp: stopp. Jeg forestiller meg at fingeren min holder knappen nede – det er meningen det skal få de fæle tankene til å trekke seg tilbake. Den boken som påsto at det skulle virke, tok feil.

Sammensvergelser: det er dem som skremmer meg aller mest.

Jeg tok feil i sted. Marerittet mitt startet ikke da jeg dro til London sammen med Aidan. Det startet før det, lenge før det. Listen over mulige startpunkt er uendelig lang: da Mary Trelease kom inn i livet mitt, da jeg traff Ham og Henne, da jeg kom til verden som Godfrey og Inge Busseys datter.

Betjent Zailer holder hendene i været. «Ikke vær redd – hvis det er noen sjanse for at en forbrytelse har funnet sted, skal jeg gjøre alt jeg kan for å komme til bunns i det,» sier hun. Det er ingen trøst i ordene hennes. Aidan og Mary Trelease, sammensvorne, dem mot meg. Hvis det er sant, vil jeg ikke vite det. Jeg kunne ikke holde det ut. Er det der han har vært alle de nettene han ikke har vært sammen med meg?

Jeg reiser meg og skjærer en grimase idet jeg legger vekten på den skadde foten. «Det var dumt av meg å komme hit. Jeg er lei for det.»

«Det skal du ikke være. Sett deg igjen. Hvis jeg skal gå videre med dette, må vi ordne med en ordentlig forklaring …»

«Nei! Jeg vil ikke komme med noen forklaring. Jeg har ombestemt meg.»

29

«Ruth, ta det med ro.»

«Jeg kjenner til loven. Du kan ikke tvinge meg til å vitne. Jeg har ikke gjort noe galt. Du kan ikke arrestere meg – og det betyr at jeg kan gå når jeg vil.»

Jeg halter bort til døren, åpner den, skynder meg nedover korridoren så fort jeg kan, og det er ikke særlig fort. Betjent Zailer tar meg snart igjen. Hun spaserer ved siden av meg, sier ingenting idet vi passerer resepsjonen og går ut i den kalde luften, som er som et slag i ansiktet. Hun plystrer og gransker de lange neglene sine, som om det er helt tilfeldig at vi to går side om side. Langt om lenge sier hun, som om vi småprater: «Vet du hva som skjer i morgen kveld, Ruth?»

«Nei.» «Det er forlovelsesfesten min. Du er vel ikke … hele denne greia har vel ikke tilfeldigvis noe med det å gjøre? Du har ikke tenkt å hoppe ut av en kake i morgen kveld og rope: ‘Ta-raaaa!’, vel? Og hvis du har det, så har det vel aldri noe med en viss Colin Sellers å gjøre?»

Jeg stanser og snur meg mot henne. «Jeg aner ikke hva eller hvem du snakker om. Glem alt jeg sa, okay?» Og så begynner jeg å løpe, virkelig løpe, så smerten blir gnuret lenger og lenger inn i foten min, og hun følger ikke etter meg. Hun roper etter meg, roper at hun skal ta kontakt. Jeg river opp bildøren og kjenner blikket hennes brenne mot ryggen.

Hun vet hvor jeg bor, hun kommer ikke til å slippe taket i dette.

Men hun kommer ikke etter meg nå. Det er det eneste jeg bryr meg om for øyeblikket. Hvis jeg bare kan komme meg vekk fra henne et par minutter, skal alt bli bra.

Jeg låser bildørene så snart jeg har startet motoren. Hjulene hviner idet jeg rygger for fort, og så er jeg på veien, og jeg kan ikke se henne lenger. Gudskjelov.

Det tar et par minutter før jeg innser at jeg skjelver av kulde.

Jeg har ikke på meg jakken. Jeg lot den bli igjen inne i rommet på politistasjonen, over ryggen på stolen min. Med avisartikkelen om Charlie Zailer i lommen.

30

2

01/03/08 Noen er nødt til å si noe, tenkte Charlie. En tale. Å, herregud. Det var for sent – det hadde ikke slått henne før nå, i dette øyeblikk.

Hun hadde ikke forberedt seg på det, og Simon hadde neppe gjort det, han heller. Med mindre han hadde tenkt å overraske henne.

Selvfølgelig har han ikke det, din tosk – han har akkurat like lite peiling på forlovelseskutyme som deg. Charlie lo for seg selv idet hun forestilte seg at Simon slo gaffelen mot glasset og sa: «Uvant som jeg er med å …» Og den imaginære talen hans kunne ikke ha begynt med et mer passende ord; ‘uvant’ kunne ha blitt oppfunnet nettopp for Simon Waterhouse.

Jeg skal tvinge ham til å gjøre det, tenkte Charlie og gikk gjennom en liste med mulige trusler i tankene. Det var hans idé å ha fest. Jeg skal tvinge ham til å reise seg opp foran nesten hundre mennesker og erklære sin udødelige kjærlighet til meg. Charlie snudde seg vekk fra trengselen i rommet, fra ropingen, dansingen og latterutbruddene. Hvilken rett hadde gjestene hennes til å være lykkeligere enn hun var?

Hun fylte det siste champagneglasset, løftet den gule bordduken og bøyde seg for å sette tomflaskene ute av syne. Der hun sto sammenkrøpet ved siden av bordbenet, ønsket hun at hun kunne 31

bli stående der for alltid, eller i hvert fall til denne kvelden var over. Hun hadde ikke lyst til å måtte reise seg og møte alle med dette-er-min-spesielle-kveld-smilet sitt.

Ikke at det var hennes gjester, eller Simons – det var det som var problemet. Ingen av dem hadde hatt lyst til å ha festen hjemme hos seg selv, så de, vennene, slektningene og kollegene deres, var alle – mot et vederlag, naturligvis – gjester på The Malt Shovel i Hamblesford denne kvelden, en pub som så vidt Charlie visste, ingen av de tilstedeværende verken kjente til eller likte noe særlig.

Det var det første stedet hun hadde ringt hvor de hadde svart ja på spørsmålet: Har dere et selskapsrom? Charlie hadde ikke hatt tid til å undersøke nærmere, så hun bestemte seg for at det fikk duge. Hamblesford var en pen landsby med et grøntareal, et minnesmerke og en kirke midt i. The Malt Shovel hadde vinduskasser fulle av gule og røde blomster, hvitmalte steinvegger og stråtak.

Det lå veldig fint til rett overfor en bekk og en liten bro; det så perfekt ut.

Og i kveld handlet alt om å late som. Charlie visste det, selv om Simon kanskje ikke gjorde det. Hun kunne ikke forstå hvorfor han hadde insistert på å holde forlovelsesfest; det var så ulikt ham. Ville han virkelig gjøre forholdet deres til gjenstand for alles oppmerksomhet? Tydeligvis, og han hadde lukket seg helt hver gang Charlie hadde spurt hvorfor. «Det er normalt, er det ikke det?» var alt han var villig til å si om den saken.

Det kunne ikke være et forsøk på å glede moren hans. Kathleen Waterhouse forlot sjelden huset, bortsett fra når hun skulle i kirken eller til aldershjemmet hvor hun jobbet deltid. Det hadde tatt Simon flere uker å overtale henne til å komme hit i kveld, og selv da hadde det vært på betingelse av at hun bare ville bli en time. Ville hun virkelig dra på slaget ni? Hun hadde ankommet på slaget åtte, slik Simon hadde forutsagt at hun ville, klamret seg til ektemannen Michaels arm, hvit i ansiktet, og sagt: «Å, kjære vene, vi er ikke først, er vi vel?» Charlie hadde snakket overstrømmende om hvor hyggelig det var å se dem, men de hadde ikke gjengjeldt entusiasmen. De hadde heller ikke hatt med seg 32

noen gave. Charlie hadde ventet på at de skulle si: «Gratulerer,» men det eneste Kathleen hadde sagt til henne, mens hun krympet inn mot mannen sin som om hun helst ville løse seg opp i ham, var: «Du vet at vi bare kan bli en time, vennen min? Har Simon fortalt deg det? Jeg liker ikke å være på steder hvor folk drikker og blir villstyrige.» Hun hadde sperret øynene opp i sjokk da hun fikk se rekkene med flasker og bokser på bordet ved inngangen til rommet. I dette øyeblikk er jeg ikke knyttet til en rabiat avholdskvinne med ekteskapsbånd, tenkte Charlie, men det varer ikke lenge.

Noe blankt dukket opp ved siden av armen hennes mens hun romsterte omkring under bordet. Hun snudde seg og så en sølvsko med en hæl som var så høy at den bøyde den foten den skulle holde oppe i rett vinkel, og over den så hun en spraybrun ankel. «Gjemmer du deg, eller?» Kriminalkonstabel Sellers’ kone Stacey dultet Charlie i skulderen med foten, så hun nesten mistet balansen.

«Nam!» sa hun. «Herlig bobler og brus. Du kommer til å like gaven jeg og Colin har kjøpt.»

Charlie tvilte på det. Stacey hadde et klistremerke på bilen hvor det sto: Tut hvis du er kåt. Hun hadde dårlig smak når det gjaldt det meste. Og spesielt ektemenn; Colin Sellers hadde stått i med en sangerinne som het Suki Kitson så lenge Charlie hadde kjent ham. Og alle visste det, bortsett fra hans stokk dumme kone.

Charlie ventet til Stacey hadde flyttet seg før hun kom fram fra under bordet. Hun så på armbåndsuret. Kvart på ni. Bare femten minutter igjen av timen til Kathleen. Hvis Simons foreldre dro punktlig, som lovet, kunne volumet skrus opp igjen. Og akkurat nå kunne Charlie bare så vidt høre Limited Sympathy-CD-en som spilte i bakgrunnen. Kathleen hadde bedt om at lyden ble skrudd ned, fordi hun hevdet at hun fikk migrene av høy musikk.

Charlie så seg rundt i rommet, gjennom glipene i klyngene av svette kropper som omga henne på alle kanter, og prøvde å få et glimt av sin blivende svigermor. Æsj, for en tanke. Men den neste var enda verre, og fikk øynene hennes til å prikke av tårer: Det kommer ikke til å skje. Simon har ikke egentlig lyst til å gifte seg 33

med meg. Han kommer til å trekke seg når det er nesten, men ennå ikke helt, for sent.

Ville hun at det skulle være for sent? spurte hun seg selv, og det var ikke første gang. Ville hun se Simon bli fanget, på grunn av sin egen tåpelighet og manglende selvinnsikt, i et ekteskap som hun ønsket, men ikke han? Hun boret neglene inn i håndflatene for å få en slutt på alt tullet i hjernen. Det var bare tull; selvfølgelig var det det. Var det noe ved Simon som var hevet over enhver tvil, så var det intelligensen hans. Smarte mennesker fridde ikke om og om igjen til mennesker de ikke hadde lyst til å gifte seg med. Gjorde de vel?

Er jeg like dum som Stacey? undret Charlie.

Selskapslokalet var som en badstu – en snuskete badstu i to etasjer med sennepsfarget tapet med geometrisk mønster av romber inne i romber, og skyvevindu med fettmerkede ruter som var så originale at karmene holdt på å råtne. Alle pengene som hadde blitt pøst inn i The Malt Shovel de siste årene hadde blitt brukt på fasaden. Skål for skinn som bedrar, tenkte Charlie og hevet glasset i en privat skål. Hun så seg om etter en av pubens ansatte, noen som kunne skru ned sentralfyringen.

Simon sto borte ved vinduet og snakket med kriminalkonstabel Chris Gibbs og hans kone Debbie. Charlie klarte ikke å fange blikket hans. Hun prøvde å sende ordet ‘tale’ inn i hjernen hans ved hjelp av telepati. Da det ikke fungerte, prøvde hun med ordet ‘foreldre’. Hvor var Kathleen og Michael? Charlie var irritert over at hun ganske sikkert bekymret seg mer om dem enn Simon gjorde. Vær så snill å la dem føre en hyggelig samtale med en anstendig person. Førstebetjent Proust og hans kone Lizzie – det ville kanskje ikke være en total katastrofe. Men på den andre siden kunne Proust, til tross for at han ikke drakk, alltid finne på å starte en samtale med en kommentar som ville fornærme samtalepartneren på verst tenkelig vis. Men han lot ofte Lizzie stå for snakkingen når de var ut sammen, så kanskje det ville gå greit.

Charlie likte førstebetjentens kone veldig godt. Lizzie var liten 34

og nett, med kort, hvitt hår og et overraskende ungdommelig ansikt til å være sent i femtiårene. Hun var jordnær, sosialt tilpasningsdyktig, og roet folk ned heller enn å hisse dem opp. Charlie hadde dårlig samvittighet for at hun kalte henne Fru Snømann bak hennes rygg – det var ikke rettferdig å overføre Prousts kallenavn til hans kone, spesielt ikke når hennes varme var en av de få tingene som kunne smelte ektemannens fryseboks-oppførsel.

Charlie fikk se Giles og Lizzie Proust snakke til Colin Sellers ved siden av koldtbordet. Sellers var tydelig beruset allerede, rød i ansiktet og dryppende av svette. Proust så lite imponert ut, men det var ikke uvanlig til Snømannen å være. Han så sånn ut mesteparten av tiden, selv når han ikke trengte å forholde seg til en fuktig drukkenbolt. Noe skurret i Charlies hode, en trekning av ubehag under overflaten av tankene. Hva var det? Det hadde noe med Sellers å gjøre … Den kvinnen i går, hun som hadde sagt hun het Ruth Bussey. Charlie hadde spurt henne om det var Sellers som hadde fått henne til å komme med den absurde historien om at kjæresten hennes hadde drept noen som ikke var død, som et pek som skulle avsløres her på festen. Hadde det vært så vel.

Charlie ville ikke tenke på henne, hva nå enn det virkelige navnet hennes var. Den uskyldig-liten-pike-forkledningen hennes var genial; gyllent, krøllete hår ned til midjen, blekede slengbukser, musselinskjorte med broderte blomster rundt halsen, irriterende feminine sko med bånd snurret rundt ankelen. Ingen sokker eller strømpebukser – ikke rart hun skalv hele tiden. Med mindre det var en del av forestillingen. De bedende øynene, de hjelpeløse skuldertrekningene … Charlie hadde nesten vært overbevist om at det var ekte. Men så hadde hun funnet en avisartikkel om seg selv i lommen på jakken som kvinnen hadde lagt igjen. Hun hadde vært nødt til å sette seg ned og lukke øynene et øyeblikk til panikken ga seg. Hun hadde knapt nok sovet i natt for bare grubling og bekymring. Enda en grunn til at hun ikke var i humør til å ha fest.

Hun hørte morens latter og snudde seg. Å, nei. Simons foreldre snakket med hennes. Eller, rettere sagt, de lyttet til dem. Kathleen 35

og Michael Waterhouse sto og lutet seg inntil en gallefarget vegg; det så ut som de søkte sammen mot et angrep. Charlies far, Howard Zailer, fortalte en av historiene sine. Linda, moren hennes, utstøtte høylytte, teatralske latterklukk på alle de riktige stedene.

Ingen av Simons foreldre trakk på smilebåndet.

Charlie orket ikke å se på. Hun strammet grepet om champagneglasset og knuffet seg gjennom folkemengden i retning døren som førte ut til trappen. Fluktruten. Før hun forlot rommet, snudde hun seg og fikk se Simon følge henne med blikket. Han så raskt bort og nikket til noe Debbie Gibbs sa. Debbie så elegant ut i en lang, høyhalset kjole som var trang uten å være det minste avslørende. Håret var satt opp. «Takk skal du ha, tusen jævla takk,» hveste Charlie mens hun trampet ned trappen og sølte champagne på klærne sine. Hun visste at hun og Simon var vertene – på en måte; siden pubverten på The Malt Shovel ikke var det. Hun visste at de måtte sirkulere og bruke mer tid på vennene sine enn på hverandre, men han hadde da ikke tatt sin død av å smile til henne?

Hun gikk ut i den kalde kvelden, fant seg en mur å sitte på, begynte å føle seg behagelig avkjølt, selv om hun visste at det ikke ville ta lang tid før hun begynte å fryse. Hun hadde akkurat tent en sigarett da hun hørte fottrinn nærme seg. Kate Kombothekra.

Kates mann Sam – som Sellers og Gibbs hadde døpt ‘Stepford’ på grunn av hans vennlige, høflige væremåte og ønske om å gjøre alle til lags – hadde tatt Charlies plass i Kriminalavdelingen, og var Simons nye overordnede. I likhet med Debbie Gibbs og Stacey Sellers, hadde også Kate Kombothekra pyntet seg til denne verdensomveltende begivenheten. Den skimrende grønne kjolen som falt nedover den ene skulderen hadde nøyaktig samme farge som Middelhavet under en varm sommersol, og den svisjet rundt Kates frodige skikkelse når hun gikk. Et gullsjal og høyhælte gullsko var perfekte rammer rundt antrekket.

Hadde Krimkonene rottet seg sammen og bestemt seg for å gjøre narr av Charlies bedritne forlovelsesfest ved å overpynte seg, for virkelig å understreke at det hele bare var en farse? Charlie øns36

ket at hun hadde tatt på seg den eneste kjolen sin i stedet for en cerisefarget V-genser, svarte bukser og svarte sko. Den smale stripen med velur langs V-en var det eneste litt pyntede ved hele antrekket hennes, en ørliten innrømmelse av at dette skulle være en feiring – uten den ville hun ha sett ut som om hun var på vei til et komitémøte.

«Fy søren, det er varmt …» sa Kate og tørket pannen. «Jeg hadde blitt nødt til å tømme en av isbøttene dine over hodet hvis jeg hadde blitt værende der inne.»

«Det er ikke mine isbøtter. Det er pubens.»

Kate sendte Charlie et underlig blikk, men så smilte hun megetsigende. «Jeg traff dine blivende svigerforeldre. Ikke rart du ser ut dødsens ut.»

«Takk skal du ha.» Charlie tok et langt, dypt trekk av sigaretten, sugde hardt på den for å gi seg selv ordentlig hule hodeskallekinn.

«Du vet hva jeg mener. Dødsens i humøret, ikke av utseende.»

Kates blonde hår og gylne hud så alltid ut som om eksperter hadde gjort seg ferdig med dem for bare noen sekunder siden.

«Det er rart hvordan å treffe noens nære familie kan sette fokus på alt som er galt med dem,» sa Charlie. Kate hadde fornærmet henne, og straffen var å bli betrodd en av Charlies mer utrivelige tanker. «Du innbiller deg at det er noe grunnleggende galt med en person, og så møter du foreldrene deres og tenker: ‘Nå skjønner jeg.’ Og nå som Simon har møtt mine, lurer jeg på om Simon kommer til å se klart alt som er galt med meg. Og det kommer bare til å bli verre etter hvert som jeg blir eldre.»

Kate lo. «Av og til er det mulig å trosse både naturen og miljøet,» sa hun. «Bare se på Sam – han er den snilleste og mest omtenksomme mannen i verden, men foreldrene hans er late, egoistiske tosker. Og broren og søsteren hans også – hele Kombothekra-klanen er sånn. Når vi har dem på besøk, sitter de urørlige i lenestolene sine som en menneskelig utgave av en druide-steinsirkel mens jeg og Sam varter dem opp på alle bauger og kanter.

De løfter ikke en finger selv. De er verre enn guttene mine noensinne har vært, til og med da de var smårollinger.»

37

Charlie klarte ikke å la være å smile. Det var betryggende å vite at til og med kvinner med silkemykt, blondt hår hadde problemer.

«De kommer til å få som fortjent,» sa Kate, og øynene smalnet. «Jeg har ikke tenkt å invitere dem på julemiddag i år. De vet det ikke ennå. Men det gjør jeg, og jeg har ni måneder til å fryde meg i all hemmelighet.»

«Det er bare første mars. Ikke få meg til å tenke på jul, er du snill.» Hva skulle Charlie og Simon gjøre? Ville han ønske å tilbringe juledagen sammen med henne? Ville familiene Waterhouse og Zailer feire sammen? Charlie kjente blodet bli flere grader kaldere.

Situasjonen med Sams familie måtte være ille, tenkte hun, hvis Kate gikk med planer om å nekte dem julemiddag. Hun var den typen person som syntes det var stas å trekke fremmede inn fra gaten for å lage mat til dem, for så å insistere på at de måtte ligge over. Charlie hadde vært så godt som en fremmed da Kate hadde begynt å forlange at hun innfant seg ved familiemåltidene; nå, etter utallige slike anledninger, antok Charlie at hun burde begynne å se på Kate som en venn. Det kunne ikke skade å ha en venn som laget ufattelig god smuldrepai med eple og tranebær, kunne det vel? Kate sa alltid at det var whisky som var den avgjørende ingrediensen, men etter Charlies mening var det enda mer avgjørende at man var den typen person som la mer i konseptet dessert enn å vikle av papiret på en minirullekake.

«Hadde du og Sam forlovelsesfest? Selvfølgelig hadde dere det,» sa Charlie og svarte på sitt eget spørsmål. «Jeg vedder på at det var hjemme hos en av dere.»

Kate slepte seg ut av en eller annen hevnfantasi hun hadde vært midlertidig oppslukt av. «Hjemme hos foreldrene mine. Hah! Foreldrene til Sam ville ikke ha …» Hun stoppet. «Men du ville jo ikke ha festen hjemme hos noen av dere, sa du. Simon ville ikke ha det hjemme hos seg.»

«Nettopp,» sa Charlie stille. «Hva er det som feiler oss?»

Kate trakk på skuldrene. «Simon ville ikke ha klart å slappe av 38

hvis det var folk overalt i huset hans, tror du det? Og du er midt i oppussingen.» Hun gliste. «Selv om jeg ikke er sikker på om noe som aldri tar slutt kan sies å ha en midte.»

«Ikke.»

«Jeg prøvde jo å fortelle deg at et uoppusset hus er et perfekt festlokale – det er ikke noe dyrt tapet som folk kan spy på.»

«Og du hadde rett,» sa Charlie. «Men jeg gikk like fullt hen og reserverte et utrivelig rom i en pub, fordi jeg ikke er sånn som deg og Sam. Og det er ikke Simon heller. Vi er ute av stand til å få noen til å føle seg velkommen. Hvis vi først er nødt til å late som vi liker dem vi kjenner, vil vi heller gjøre det på nøytral grunn.»

Av en eller annen grunn nøt Charlie å være ondskapsfull mot seg selv; hun følte at det veide opp for alle de gangene hun var ondskapsfull mot andre mennesker. «Var det noen som holdt tale?» spurte hun.

«På forlovelsesfesten vår? Sam gjorde det. Den var ektefølt og tok aldri slutt. Hvordan det? Har du tenkt å gjøre det? Eller Simon?»

«Selvfølgelig ikke. Vi gjør ingenting ordentlig.»

Kate så forbløffet på henne. «Du kan holde en tale hvis du har lyst. Det spiller ingen rolle om du bare improviserer. Det er ofte at en spontan–» «Jeg vil heller dyppe ansiktet i et fat med syre,» avbrøt Charlie henne. «Simon ville føle det samme.»

Kate sukket og trakk sjalet tettere rundt skuldrene. «Jeg vedder på at han ikke ville det hvis han bare var sikker på at han kunne holde en virkelig god tale. Han mangler bare selvtillit. Dette er uvant for ham.»

«Høres ut som du vet mer om ham enn jeg gjør.»

«Jeg vet at han forguder deg. Og ikke si: ‘Hvorfor kan han ikke vise det, da?’ – han gjør det. Hvis du ikke ser tegnene, så er det noe galt med øynene dine.»

«I tillegg til at jeg ser dødsens ut,» sa Charlie med sammenbitte tenner.

«Simon gjør ting på sin egen måte. Han trenger bare tid, det er 39

ikke verre enn det – tid til å venne seg til å være et par. Når dere er gift, kommer dere til å ha masser av tid. Ikke sant?» Kate sa det som om hun foreslo noe ubestridelig sunt, som en rask spasertur i frisk luft. «Slutt å bekymre deg om hva du bør gjøre, og slutt å sammenligne deg med andre mennesker. Når skal dere bli enige om en dato?»

Charlie lo. «Jeg håper du vet hvor alene du er i troen,» sa hun.

«Du er den eneste som ikke tror at et ekteskap mellom meg og Simon vil være den største tabben i historien. Og da regner jeg med meg selv og Simon også.»

Kate trakk Charlies sigarett ut av munnen hennes, kastet den på bakken og tråkket på den med en gullsko. «Du burde slutte,» sa hun. «Tenk på deres framtidige barn, tenk hvordan det blir for dem å se moren sin dø.»

«Jeg har ingen planer om å få noen.»

«Selvfølgelig skal dere ha barn,» sa Kate bestemt. «Hør her, hvis du har lyst til å synes synd på deg selv, så la meg gjøre det verdt det. Vet du hva alle sammen sier der inne?» Hun pekte mot puben. «Nesten hver eneste samtale jeg har deltatt i, dreier seg om hvorvidt du og Simon har gjort det ennå. Jeg har hørt to mennesker spå at dere kommer til å bli skilt innen et år, og minst fem eller seks som sier at de tviler på at det blir noe bryllup i det hele tatt. Vet du hva Stacey Sellers har kjøpt i forlovelsesgave til dere?»

Charlie hadde en ekkel følelse av at hun snart ville få vite det.

«En vibrator. Jeg hørte at hun lo av det og fortalte Robbie Meakin og Jack Zlosnik at Simon sikkert ikke kom til å skjønne hva det var engang. ‘Han kommer til å ta bena på nakken når han får vite det,’ sa hun.»

«Ikke fortell meg mer.» Charlie hoppet ned fra muren og begynte å gå mot broen. Hun tente en ny sigarett. Døden var ikke et udelt skremmende prospekt, siden de ikke-eksisterende barna hennes skulle slippe å se på.

Kate fulgte etter henne. «Og så sa hun: ‘Ja, ja – da får i hvert fall Charlie seg en omgang etter at Simon har flyktet i skrekk.’»

40

«Hun er en kakerlakk.»

«Heller en regnsnegle, spør du meg,» korrigerte Kate. «Hun er bare slim og ikke noe knas. Og hun kommer til å nikose seg hvis du rømmer fra ditt eget forlovelsesselskap og ikke kommer tilbake. Vil du at hun skal tro at du skammer deg over å være sammen med Simon?»

«Jeg gjør ikke det.» Charlie stoppet. «Jeg driter i hva folk mener.»

Kate grep armene hennes og rynket på nesen idet sigarettrøyken blåste rett mot henne. «Du elsker ham mer enn de fleste mennesker elsker dem de er gift med. Du hadde dødd for ham uten å tenke deg om engang.»

«Hadde jeg det?»

«Tro meg, det hadde du.»

Charlie nikket, selv om hun følte at hun burde protestere. Hvorfor skulle hun tåle at Kate snakket til henne på denne måten? Var det mulig å måle mengden med kjærlighet i gjestene sine mens man serverte marengs til dessert?

Kate løsnet grepet. «Hør her,» sa hun. «Med mindre all sladderen jeg hører er fullstendig på jordet – og sladder er sjelden helt på jordet, etter min erfaring – så har du og Simon et eller annet problem med sexlivet.» Før Charlie rakk å be henne passe sine egne saker, fortsatte hun: «Jeg vet ikke hva det er, og jeg ber ikke om å få vite det. Men én ting vet jeg: Kjærligheten, og livet, dreier seg om mye mer enn sex. Så. Den eneste måten å få folk til å slutte å snakke om det på, er å gå inn og avbryte hver eneste samtale. Snakk med gjestene dine. Ikke la dem få muligheten til å snakke med hverandre – de er ikke til å stole på. Still deg på en stol – du har flate hæler på – og hold en tale.»

Charlie hørte til sin overraskelse at hun lo. Du har flate hæler på – hadde Kate virkelig sagt det?

«Charlie, vent på meg!» Stemmen kom fra en klynge trær ved siden av broen.

Charlie lukket øynene. Hvor mye hadde Olivia hørt? «Søsteren min,» sa hun som svar på Kates hevede øyenbryn.

41

«Jeg ser deg der inne om mindre enn tre minutter,» sa Kate.

«Hvem var det?» spurte Olivia.

«Sam Kombothekras kone. Du er sen.»

«Det er ikke noen konsert,» sa Olivia. Det var et uttrykk hun hadde plukket opp fra faren deres. Howard Zailer sa det om alt han ikke brydde seg om han kom for sent til. Han sa det aldri om golf, som han spilte minst fem ganger i uken. Howards lidenskap for golf hadde blitt tvunget på hans kone, selv om de begge lot som om Lindas plutselige interesse for spillet hadde dukket opp helt uavhengig av hans, som ved et gedigent lykketreff.

«Så skal du holde tale?» spurte Olivia.

«Virker sånn.»

Olivia hadde på seg et ukledelig trangt skjørt som knyttet bena hennes sammen, så hun kunne bare ta ørsmå skritt bort mot puben. Charlie måtte ta seg sammen for ikke å skrike: «Få opp farten!» Hun skulle marsjere inn i det rommet og banke livskiten ut av enhver som så ut som de kunne ha spådd undergang for hennes og Simons forlovelse. Hvordan våger de? Hvordan våger de å drikke champagne vi har betalt for og rakke ned på oss når vi snur ryggen til? Talen hennes, som formet seg i tankene mens hun beveget seg med påtatt tålmodighet ved siden av sin skyflende søster, skulle bli en verbal knyttneve i trynet på dem som fortjente det. Ikke akkurat i festlig ånd, tenkte Charlie, men hun følte seg i hvert fall oppildnet.

Så snart hun kom seg inn og ovenpå, stilte hun seg på en stol.

Hun trengte ikke å slå på noe eller rope for å få oppmerksomhet.

Alles blikk vendte seg mot henne, og folk skyndte seg å hysje på hverandre. «Kan noen skru ned musikken?» sa hun. En mann i hvit skjorte og svart tversover nikket og forlot rommet. Hun visste ikke hva han het. Hun lurte på om han visste hennes navn, om ryktet om hennes utilfredsstillende sexliv hadde spredd seg helt til de ansatte som hjalp til på The Malt Shovel denne kvelden.

Et raskt blikk rundt i rommet bekreftet at Kathleen og Michael Waterhouse hadde dratt. Simon, som sto i et hjørne innerst i rom42

met, så bekymret ut, og ønsket utvilsomt at Charlie hadde rådført seg med ham før hun bestemte seg for å gjøre seg til latter foran alle de kjente.

Musikken stoppet midt i en sang. Charlie åpnet munnen. For to sekunder siden hadde hun visst hva hun hadde tenkt å si – det ville ikke ha vært en urefset sjel igjen i rommet – men hun så hele tiden på feil mennesker. Lizzie Proust strålte opp mot henne, Kate Kombothekra mimet: Gjør det fra innerst i rommet, og Simon valgte å smile mot henne i akkurat dette øyeblikket.

Jeg kan ikke gjøre det, tenkte Charlie. Jeg kan ikke gi dem inn alle sammen. Det er ikke alle som fortjener det. Det er sikkert mindre enn halvparten av dem som fortjener det. Kate overdrev sikkert. Det slo Charlie at offentlig refs nok var den typen ting som man behandlet med litt mer presisjon.

Du står på en stol midt i rommet. Du er nødt til å si noe.

«Her er en historie jeg aldri har fortalt noen før,» sa hun og tenkte: Hva i helvete er det jeg holder på med?

Det var en veldig god grunn til at hun ikke hadde fortalt denne historien: Den fikk henne til å virke som en førsteklasses idiot.

Hun så Olivia rynke pannen. Olivia trodde at hun visste absolutt alt om storesøsteren sin. Det var nesten sant. Det var bare et par historier hun hadde gått glipp av, og dette var en av dem. «Da jeg var fersk politibetjent, dro jeg til en barneskole for å snakke om trafikksikkerhet.»

«Rektoren kan ikke ha sett hvordan du kjører, da!» ropte Colin Sellers ut. Alle lo. Charlie kunne ha kysset ham. Han var det perfekte, kravløse publikum.

«Inne i klasserommet var det meg og rundt tretti unger, og en lærerinne og en lærerassistent – en ung jente–» «Kvinne!» ropte en kvinnestemme.

«Beklager, en ung kvinne, som jobbet like hardt som lærerinnen – hun tørket snørr, hjalp ungene å tegne trafikkskilt, skysset dem til og fra do. Lærerinnen hadde presentert seg i begynnelsen av timen, og hun hadde fått alle ungene til å fortelle meg hva de het, men hun presenterte aldri assistenten sin, og det syntes jeg 43

var litt uhøflig. Nok om det, da jeg hadde gjort mitt og det var like før det ringte ut, reiste lærerinnen seg og sa: ‘Kan alle være så snill å gi politibetjent Zailer en applaus for at hun kom på besøk og lærte oss så spennende ting?’ Alle klappet. Og så sa hun: ‘Og så er turen kommet til Grace.’»

Charlie krympet seg når hun tenkte på det, selv etter så mange år. Sam Kombothekra sto ved siden av Kate og lo, han så ut til å være den eneste som ante hva som skulle komme.

«Heldigvis, tenkte jeg for meg selv – endelig skal den stakkars lærerassistenten, Grace, få litt anerkjennelse for alt arbeidet hun gjør. Jeg begynte å klappe energisk, men ingen andre gjorde det.

Alle de små barna så på meg som om jeg var gal. Og så oppdaget jeg at alle sammen hadde lagt hendene mot hverandre, på bønnemanér …»

En bølge av knisende latter spredte seg i rommet. Charlie hørte faren sin knegge hjertelig. Moren hennes og Olivia sto på hver sin side av ham og betraktet ham for å vurdere hvor mye han moret seg og derved hvor mye de selv kunne tillate seg å more seg.

Tenk på noe hyggelig.

Kate Kombothekra satte tommelen i været fra den andre enden av rommet. Stacey Sellers hadde et strøk av guacamole i munnviken.

«Det stemmer,» sa Charlie. «Det var da jeg husket at jeg var på en katolsk skole, og at Grace ikke bare er et jentenavn, men også en bønn. Saken er at jeg ikke visste noe som helst om katolikker, siden jeg ble oppdratt av to ateistiske hippier som var av den oppfatning at Bob Dylan var det nærmeste man kom en guddom.»

Linda og Olivia Zailer så et øyeblikk engstelige ut; da Howard lo, smilte de, men de kastet advarende blikk i Charlies retning.

«I den grad jeg hadde noen formening om katolikker, innbilte jeg meg sikkert at alle sammen var forknytte tullinger som trodde at de hadde rett i alt hele tiden.» Charlie tok noen sekunders pause før hun la til: «Og så traff jeg Simon.»

Latteren brøt løs. Charlie kunne høre Stacey Sellers’ fnising 44

over all den andre støyen. For sent å trekke seg nå, tenkte hun.

«Simon, som er en god katolikk, har helt sikkert hatt en formening om barn av ateistiske hippier; grovkjeftede, umoralske folk som er løse på tråden og fast bestemt på å ødelegge seg selv og alle rundt seg.» En, to, tre, fire. «Og så møtte han meg.» Denne gangen var latteren øredøvende. Charlie forsøkte å ikke føle seg støtt. «Og akkurat nå ser han faktisk på meg som om jeg har fått horn i pannen, så det kan tenkes at forlovelsen er avlyst. Jeg håper ikke det – men hvis den er det, kommer vi til å returnere alle gavene.» Og som et siste innfall la hun til: «Og det betyr, Stacey, at du kan få tilbake vibratoren din, selv om jeg tviler på om du kommer til å merke noe til den, du som har født to barn på naturlig vis. Nok om det, vi går raskt videre … Tusen takk for at dere kom, alle sammen. Det er massevis av sprit igjen – ha en flott kveld!»

Charlie så Simon komme marsjerende mot henne allerede mens hun kløv ned fra stolen.

«Hva i helvete …» begynte han, men ordene druknet da Lizzie Proust dukket opp mellom ham og Charlie med Snømannen på slep. «Det var den aller beste talen jeg har hørt i hele mitt liv,» sa hun til Charlie. «Ikke sant, Giles?»

«Nei,» sa Proust.

«Jo, det var det. Du var fantastisk!» Lizzie klemte Charlie med den ene armen, men holdt tak i mannen sin med den andre. Da Charlie endelig klarte å kjempe seg fri, kunne hun ikke se Simon lenger.

«Jeg tror ikke det var den beste talen din tilkommende har hørt heller,» sa Proust og sendte henne et kjølig blikk.

«De fleste så ut til å like den, sir.» Charlie smilte bestemt. Hun ville ikke la ham ødelegge humøret hennes nå som det nylig hadde blitt bedre. Talen hennes hadde vært god. Men hvor hadde det blitt av Simon? Han kunne da ikke være sint på ordentlig? Kunne han det?

Musikken ble satt på igjen, høyere denne gangen, og det var en annen CD; Wyclef Jeans Carnival II. Charlie merket seg Prousts 45

umiddelbare misbilligelse og undret et øyeblikk på om han hadde vært åpen for nye ting da han var ung, i det minste. Hun kjente en hånd stramme til rundt armen: Debbie Gibbs. «Jeg skulle ønske jeg kunne le av meg selv sånn som du kan,» sa hun. Øynene hennes var fuktige.

«Jeg kan le av deg, hvis du vil,» sa Charlie. Debbie ristet på hodet og tok tydeligvis ikke spøken. Du er politi, ikke komiker, minnet hun seg på.

Da Debbie hadde beveget seg videre, trakk Olivia Charlie til side. «Mamma og pappa har aldri vært hippier.»

«Nei vel, noe annet, da – champagne-sosialister, folk med tregulv som går i tog mot atomvåpen og spiser mye pasta – men det hadde tatt for lang tid å si alt det. Mye enklere å oppsummere nå som pappa har blitt golfnerd.»

«Ikke begynn, Charlie.»

«Så du er interessert i golfhistoriene hans, altså?»

Da Olivia ble behandlet for kreft, hadde Howard Zailer vært hundre prosent engasjert. Like mye som Linda og Charlie var. Det var først etter at han ble pensjonert at horisontene hadde begynt å krympe. I 2006, da Charlies navn hadde vært i alle avisene, hadde han knapt nok vært villig til å snakke om hva hun gikk gjennom – det var tross alt ikke livstruende. Howard kunne ikke komme for sent til dagens golf, eller hvis Charlie skulle finne på å ringe om kvelden, til barrunden sammen med vennene fra golfklubben.

«Jeg setter deg over til mamma,» sa han hver gang hun ringte.

«Hun kan fortelle meg det senere.»

«Du må unnskylde meg for at jeg er fast bestemt på å like familien min til tross for deres feil og mangler,» sa Olivia snurt og lot blikket gli over Charlie. «Det er ikke akkurat så mye å rope hurra for. Jeg har ingen slektninger som ikke er en pest og en plage på det ene eller andre viset. Du vil kanskje at jeg skal kutte all kontakt og sette meg til bak hønsenettingen på en kennel og vente på at en perfekt familie skal komme og hente meg.»

Charlie avgjorde at det var uklokt å fortsette denne samtalen.

Olivia hadde ikke noen slike skrupler. «Får alle sammen lov 46

til å si nøyaktig hva de tenker, eller er det bare deg? Jeg hadde ikke tenkt å si et ord om hvor latterlig hele denne forestillingen er, denne tåpelige forlovelsen …»

«Men nå har du ombestemt deg, hører jeg,» glefset Charlie.

Olivia fikk ikke mulighet til å svare. Det kom høy roping fra bunnen av trappen like ved gavebordet. Simons stemme. Alle som hørte den trakk nærmere, så de ikke skulle gå glipp av noe.

Stacey Sellers gråt. Simon holdt en diger vibrator opp i luften som en gummikølle. «Så det er dette du tror vi ønsker oss, altså?» ropte han og kastet den ned på gulvet. Den landet midt mellom strimler med gavepapir, ved siden av det som var igjen av pappog plastesken den hadde vært i.

«Det er ingenting galt med sexleketøy. De er ikke skitne eller noe,» skrek Stacey tilbake mot ham. «Har du aldri sett Sex og singelliv? Vet du ingenting?»

«Hun har et poeng,» hvisket Olivia i Charlies øre. «Et libido er kanskje ikke livsnødvendig, men det er humoristisk sans.»

«Olivia sier at hun kan ta den hvis vi ikke vi vil ha den,» ropte Charlie ned trappen.

Simon så opp på henne. «Hent sakene dine,» sa han. «Vi går.»

«Nå? Men Simon, klokken er bare ti over ni. Vi kan ikke gå – det er vår fest.»

«Jeg kan gjøre hva faen jeg vil. Gi meg nøklene dine. Jeg ser deg senere.»

Nøklene? Mente han at han hadde tenkt å tilbringe natten i huset hennes? Det måtte være det han mente – det var utvetydig.

Charlie så seg omkring for å se om noen gliste. De fleste virket mer opptatt av at Stacey gråt. Det var helt umulig at noen andre kunne vite at Charlie og Simon aldri hadde tilbrakt natten sammen hjemme hos noen av dem, eller noe annet sted, for den del, eller at hun fryktet at det aldri kom til å skje, ikke engang etter at de var gift. «Jeg blir med deg,» sa hun og grep jakken og vesken sin fra stativet øverst i trappen.

Olivia ventet på å angripe. «Jeg har nettopp kommet. Kan ikke Simon vente?»

47

Det kan han absolutt, tenkte Charlie. Ingen skal kunne si at Simon Waterhouse ikke kan vente. Han kunne vente så lenge at Charlies hjerte sto i fare for å bli forsteinet. Det var hun som ikke klarte å vente lenger.

«Så. Har du tenkt å fortelle meg det?» Simon satt på gulvet i Charlies stue med knærne trukket oppunder haken og en uåpnet boks med øl i hånden. Huden hans så grå og kornete ut. Charlie kunne se sandkorn i skillen i håret hans. Hadde han ikke dusjet før han gikk ut?

Hun sto midt i det uoppussede, umøblerte rommet og prøvde å la være å hyle. De gikk glipp av forlovelsesfesten sin for dette, for å hylle seg inn i denne dystre stemningen, denne stolprende samtalen. «Det spiller ingen rolle, Simon. Herregud!»

«Så du har ikke tenkt å fortelle meg det.»

Charlie stønnet. «Det er et TV-program. Om fire kvinner som bor i New York. Okay? De er venner, de ligger med massevis av menn – og det er i grunnen det hele.»

«Alle har sett det. Alle bortsett fra meg.»

«Nei! Det er sikkert massevis av mennesker som ikke har hørt om det engang.»

«Forknytte tullinger, for å sitere den briljante talen din.»

«Den var briljant.» Charlie prøvde å herde fortvilelsen sin og gjøre den om til sinne. «Jeg har forklart hvorfor jeg gjorde det.

Kate Kombothekra fortalte meg at alle gjorde narr av oss. Jeg tenkte jeg skulle ta fra dem gleden ved å gjøre det selv.»

Simon spratt opp på bena. «Jeg drar hjem.»

Charlie beveget kroppen sin mellom ham og døren. «Du ble med hit for å spørre meg om Sex og singelliv og så dra igjen?

Hvorfor er du her, Simon? Hørte du noen på festen snakke om sexlivet vårt, eller mangelen på sådan? Kate sa at alle snakket om det. Kanskje du ville at alle skulle se oss forlate festen sammen og trekke feil konklusjon.»

«Problemet er det jeg har hørt deg si!» ropte Simon i ansiktet hennes. «Grovkjeftet, umoralsk, lett på tråden, fast bestemt på å 48

ødelegge deg selv. Heldig for meg at foreldrene mine hadde dratt allerede.»

«Er du redd for at mamma og pappa skal få snusen i det? Hvordan jeg egentlig er?»

«Du ville ha gjort det likevel, ikke sant? Enten de var der eller ikke.»

«Men de var ikke der! Nå er du tåpelig. Dette handler bare om deg og forfengeligheten din.»

«Nei, det handler om deg og forvrengningene dine, og … ekshibisjonismen din! Den historien om barneskolen – var det sant?

Siden resten av det du sa bare var drittprat, er det ikke rart jeg lurer.»

«Tror du det var bare et påskudd, en grei åpning til å begynne å rakke ned på katolikker?» «Å, du diskriminerer ikke – du kan rakke ned på alt som rører seg. Jo mer forsvarsløst, jo bedre!»

Charlie tok et skritt tilbake, bort fra sinnet hans. Stacey Sellers slapp billig unna, tenkte hun. «Hvem er det som er forsvarsløs, Simon?»

«Så det skjedde faktisk? Lærerinnen sa: ‘Og så slår vi hendene sammen for Grace,’ og du visste ikke hva det betydde? Beklager, men …» Stemmen hans døde hen. Han snudde seg og gned seg i ansiktet med begge hendene.

«Beklager men hva?»

«Har vi noe som helst felles? Lever vi egentlig i samme verden?»

Dette kan ikke være sant. Jeg nekter å tro det. «Gjør hva du vil,» sa Charlie. «Jeg skal ikke prøve å få deg fra det.» Hun forlot rommet og gikk ovenpå.

Da hun kom inn på soverommet, bestemte hun seg for å ikke slamre med døren. I stedet lukket hun den forsiktig. Hun var ikke et barn; hun ville ikke bli behandlet som et, og hun ville ikke oppføre seg som et. Lizzie Proust hadde likt talen hennes. Debbie Gibbs hadde likt den. Den forferdelige talen hennes. Hva var det som hadde gått av henne? Grovkjeftet, umoralsk, lett på tråden 49

… Simon hadde husket den siste delen feil: … fast bestemt på å ødelegge seg selv og alle rundt seg.

«Oops,» sa Charlie høyt. Lyden falt tungt i den stille luften.

Hun lurte på hva Kate Kombothekra hadde tenkt om det hun sa, ville det bli tommelen opp eller ned fra personen som hadde oppmuntret henne til å gjøre seg til latter i utgangspunktet?

Døren gikk opp. «Få meg fra hva?» sa Simon. Han så ikke glad ut. Han så aldri glad ut. «Å dumpe meg. Her er ringen din.» Charlie trakk den av fingeren. «Jeg skal ikke krangle om verdens minste diamant.»

«Jeg har ikke … det er ikke det jeg prøver å gjøre. Charlie, jeg vil be om unnskyldning. Jeg ble sint.»

«Sier du det? Den delen må jeg ha gått glipp av.» Charlie ville heller ha dødd enn å la ham se hvor lettet hun ble. Hun var rasende på seg selv fordi hun ble lettet i det hele tatt. Hvor mange menn kunne hun ha vært forlovet med i dette øyeblikk som ville ha synes at Grace-historien hennes var ubetalelig? Milliarder. Minst titjue stykker. Og de fleste av dem ville sikkert ha ønsket å ha sex med henne også.

«Jeg hadde en dårlig dag på jobben,» sa Simon. «Jeg var nødt til å fortelle en mann–« «Å, dakar deg! Gikk kantinen tom for pai før det ble din tur?»

«Hold kjeft, for faen, og ta på deg ringen igjen,» sa Simon.

«Jeg hadde en forjævlig dag på jobben i går, hvis du vil vite det,» glefset Charlie. «Det ødela hele fridagen min i dag, faktisk, men til tross for det, virker det som om jeg er i stand til å oppføre meg som et sivilisert menneske. Eller, jeg var i hvert fall i stand til det, helt til du begynte å angripe meg!» Hun blunket bort tårer idet hun satte på seg ringen igjen. Verdens minste diamant. Hun skulle ikke ha sagt det. Det var ikke sant, og det var en utilgivelig ting å si. «Unnskyld. Jeg elsker denne ringen. Det vet du.» Hvis det skal bli noe av dette ekteskapet, tenkte hun, hvis dette skal fungere, må han spørre meg om den forjævlige dagen min før han forteller meg om sin egen.

«Jeg tilbrakte hele dagen sammen med en mann som har til50

stått et mord,» sa Simon. «Problemet er at kvinnen han tror han har myrdet ikke er død.»

Charlies hjerne flatet ut – alle andre tanker forsvant. «Hva?» «Ja, ikke sant? Underlig. Jeg syntes faktisk det var litt uhyggelig – han var ikke en fyr jeg likte å være i et lite rom sammen med.» Simon åpnet ølboksen sin. «Vil du ha noe å drikke, eller er dette den siste ølen?»

«Fortell,» hørte Charlie seg selv si. Det var som om festen og krangelen deres ikke hadde skjedd; hun var tilbake i avhørsrommet på stasjonen og prøvde å ikke stirre på de smale båndene Ruth Bussey hadde viklet rundt de smale anklene sine. Ruth Bussey med haltingen og den skjøre, skingrende stemmen, Ruth som var redd for at noe skulle skje, men ikke visste hva …

Nei, nei, nei. Jeg kan ikke ha tatt så feil, ikke enda en gang.

«Jeg var ikke der helt fra begynnelsen,» sa Simon. «Jeg ble dratt inn i det i dag. Han kom inn i går, og det var Gibbs som snakket med ham.»

«I går? Når da? Hva heter denne fyren?»

«Aidan Seed.»

«Helt utrolig.»

«Kjenner du ham?»

«Ikke egentlig. Når kom han inn i går?»

Simon rynket hele ansiktet mens han tenkte. «Må ha vært en gang mellom ett og to.»

Charlie hadde holdt pusten, men nå pustet hun ut. «Klokken ti på tolv sto kjæresten hans og ventet på meg da jeg kom på jobb.»

«Kjæresten hans?»

«Ruth Bussey, sa hun at hun het.»

Simon nikket. «Han nevnte henne. Ikke etternavnet, bare at hun het Ruth. Hva ville hun?»

«Det samme som ham, høres det ut til. Hun fortalte meg at kjæresten hennes var fast bestemt på at han hadde drept en kvinne som het Mary Trelease …»

«Stemmer.» Simon nikket.

51