Vend aldri tilbake av Lee Child

Lee Child

Vend aldri tilbake Oversatt av Kurt Hanssen

Lee Child Originalens tittel: Never Go Back Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © Lee Child 2013 All rights reserved The Publishers acknowledge that Lee Child asserts the moral right to be identified as Author of this Work Opprinnelig utgave: Transworld Publishers 61–63 Uxbridge Road, London W5 5SA A Random House Group Company Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47792-9 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: © Stephen Mulcahey/TW Foto: © Figur: Jonathan Ring. Alle andre bilder: © Alamy.com Forfatterfoto: © Jonathan Ring Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til mine lesere, med stor takk.

1

Til slutt plasserte de Reacher i en bil og kjørte ham til et motell halvannen kilometer unna, der nattevakten ordnet et rom til ham. Det hadde alle de fasilitetene Reacher forventet seg, for han hadde sett lignende rom tusen ganger før. Det hadde en bråkete, veggmontert varmeovn som laget for mye lyd til at man kunne sove med den på, hvilket gjorde at motelleierens strømregning ble lavere. Av samme grunn var det også svake lyspærer i alle lampene. Gulvteppet var tynt og ville tørke på noen timer etter rensing, slik at rommet kunne leies ut igjen samme dag. Ikke at gulvteppet ble renset så altfor ofte. Det var mørkt og mønstret, ideelt for å skjule flekker. Det samme gjaldt sengeteppet. Dusjen ville utvilsomt vise seg å være svak og puslete, håndklærne tynne, såpen liten og sjampoen billig. Møblene var laget av treverk som var mørknet og fullt av merker. Tv-en var liten og gammel, og gardinene var grå av skitt.

Alt var som forventet. Ingenting han ikke hadde sett tusen ganger før.

Men likevel bedrøvelig.

Så før han i det hele tatt stakk nøkkelen i låsen, snudde han og gikk ut på parkeringsplassen igjen. Det var kaldt i luften og litt fuktig. Midt på kvelden, midt på vinteren, i det nordøstlige hjørnet av Virginia. Den late Potomac-elven strømmet forbi ikke så langt unna. Bortenfor den skinte lysene fra Washingtons østkant opp mot skyene. Nasjonens hovedstad, hvor det skjedde litt av hvert.

Bilen som hadde satt ham av var allerede på vei bort.

7

Reacher fulgte med mens baklysene ble svakere og svakere i tåken. Etter en stund forsvant de helt, og verden ble stille og fredelig igjen. Bare en liten stund. Så dukket en ny bil opp, kjapt og selvsikkert, som om den visste hvor den skulle. Den svingte inn på parkeringsplassen. Det var en vanlig sedan, mørklakkert. Nesten helt sikkert et offentlig kjøretøy. Den hadde kurs mot motellets resepsjon, men lyset fra frontlyktene feide rett over den ubevegelige skikkelsen til Reacher, og da skiftet den retning og kom rett mot ham.

Gjester. Årsaken til at de kom var ukjent, men de hadde enten gode eller dårlige nyheter.

Bilen stoppet parallelt med bygningen, like langt foran Reacher som rommet hans var bak ham, så han ble stående alene i et område på størrelse med en boksering. To menn kom ut av bilen. Til tross for kulden var de kledd i stramme, hvite T-skjorter over den sorten joggebukser som sprintere river av seg sekunder før et løp. Begge mennene så ut til å være over en åtti og veie minst nitti kilo. Mindre enn Reacher, men ikke så veldig. Begge var militære. Det var tydelig. Reacher så det på frisyren. Ingen sivil frisør ville vært like pragmatisk eller like brutal. Markedskreftene ville ikke tillate det.

Fyren fra passasjersiden gikk foran panseret og stilte seg ved siden av sjåføren. De to ble stående der, side om side.

Begge hadde joggesko på føttene, store, hvite og formløse.

Ingen av dem hadde vært i Midtøsten i det siste. De var ikke solbrente, ingen hvite striper fordi de hadde myst mot solen, ingen tegn til stress eller anstrengelse i blikkene. Begge var unge, litt under tretti. Teknisk sett var Reacher gammel nok til å være faren deres. De var underoffiserer, tenkte han. Antagelig spesialister, ikke sersjanter. De så ikke ut som sersjanter. Ikke kloke nok. Faktisk heller det motsatte. De hadde sløve, tomme ansikter.

Fyren fra passasjersiden sa: «Er du Jack Reacher?»

Reacher sa: «Hvem spør?»

«Vi spør.»

«Og hvem er dere?»

8

«Vi er dine juridiske rådgivere.»

Noe de selvsagt ikke var. Det visste Reacher. Militæradvokater opptrer ikke parvis, og de puster ikke gjennom munnen. De var noe annet. Dårlige nyheter, ikke gode. Og hvis det var tilfelle, var det alltid best å handle umiddelbart. Det var en enkel sak å late som om man plutselig skjønte noe og ta et par ivrige skritt mot dem og løfte hånden til hilsen, og en enkel sak å la de ivrige skrittene bli til en ustoppelig framdrift og gjøre den løftede hånden om til et svingende slag, albuen mot ansiktet til fyren på venstre side, hardt og nedover, fulgt av en hard hæl mot høyre fot, som om hele øvelsen gikk ut på å drepe en imaginær kakerlakk, deretter ville kraften fra tråkket sende den samme albuen bakover mot strupen til fyren på høyre side, en, to, tre, klask, tråkk, klask, game over.

En enkel sak. Og alltid den tryggeste angrepsmåten.

Reachers mantra: Vær den første til å slå tilbake. Spesielt når man er i mindretall, to mot én mot folk som har ungdom og energi på sin side.

Men. Han var ikke sikker. Ikke helt. Ikke ennå. Og han hadde ikke råd til å gjøre en tabbe av den sorten. Ikke der og da. Ikke under de omstendighetene. Han var hemmet. Han lot øyeblikket passere.

Han sa: «Og hvilke juridiske råd har dere?»

«Usømmelig framferd,» sa fyren. «Du har brakt skam over enheten. En militær rettssak vil skade oss alle. Derfor bør du komme deg til helvete vekk, med en gang. Og du skal aldri komme tilbake igjen.»

«Ingen har sagt noe om en militær rettssak.»

«Ikke ennå. Men det kommer de til å gjøre. Så du trenger ikke bli her og vente på den.»

«Jeg har mine ordre.»

«De fant deg ikke før. De kommer ikke til å finne deg nå.

Hæren bruker ikke sporhunder. Og en sporhund ville uansett ikke ha funnet deg. Ikke sånn som du ser ut til å leve.»

Reacher sa ingenting.

Fyren sa: «Så det er vårt juridiske råd.»

Reacher sa: «Det er notert.»

9

«Du må gjøre mer enn å notere det.»

«Må jeg?»

«Fordi vi tilbyr deg noe som kan motivere deg.»

«Hva da?»

«Vi kommer til å banke deg opp hver eneste kveld hvis vi finner deg her.»

«Vil dere det?»

«Vi begynner i kveld. Sånn at du får en god forståelse av hva du bør gjøre.»

Reacher sa: «Har du noen gang kjøpt et elektrisk apparat?»

«Hva har det med saken å gjøre?»

«Jeg så et en gang, i en butikk. Det hadde en gul lapp med en advarsel på baksiden. Det sto at hvis man rotet med det, kunne man risikere å dø eller bli alvorlig skadet.»

«Og så?»

«Dere kan late som om jeg er merket på samme vis.»

«Vi er ikke redd for deg, gamle mann.»

Gamle mann. Reacher så for seg et bilde av faren sin. Et sted med solskinn. Kanskje Okinawa. Stan Reacher, født i Laconia i New Hampshire, kaptein i marineinfanteriet og utplassert i Japan med kone og to tenåringssønner. Reacher og broren hadde kalt ham gamle mann, og han hadde virket gammel, selv om han på det tidspunktet måtte ha vært ti år yngre enn Reacher var denne kvelden.

«Vend om,» sa Reacher. «Dra tilbake dit dere kom fra.

Dere er på dypt vann.»

«Ikke slik vi ser det.»

«Jeg pleide å ha dette som yrke,» sa Reacher. «Dere vet det, ikke sant?»

Ingen respons.

«Jeg kan alle trekkene,» sa Reacher. «Jeg fant opp flere av dem.»

Ikke noe svar.

Reacher sto fortsatt med nøkkelen i hånden. Tommelfingerregel: Gå ikke til angrep på en fyr som nettopp har kommet ut eller inn av en låsbar dør. Flere nøkler er det beste, 10

men også en enkelt nøkkel kan være et ganske bra våpen.

Støtt nøkkelhodet mot håndflaten og stikk enden ut mellom pekefinger og langfinger, så har man en slåsshanske som slett ikke er så verst.

Men dette var bare to dumme guttunger. Ingen grunn til å gå helt fra konseptene. Ingen grunn til å rive opp muskler og brekke bein.

Reacher stakk nøkkelen tilbake i lommen.

Joggeskoene betydde at de ikke hadde tenkt å sparke ham.

Ingen sparker noe med myke sportssko. Ikke noe poeng i det.

Hvis de da ikke satset på å bruke beina for syns skyld. Som en av de kampsportfetisjene som heter et eller annet som minner om noe på menyen i en kinarestaurant. Taekwondo, og så videre. Det høres sikkert fint ut i OL, men det er håpløst på gaten. Å løfte beinet som en bikkje ved en vannhydrant er det samme som å be om å få bank. Det er å be om å bli veltet over på siden og bli sparket bevisstløs.

Visste disse karene det? Så de på føttene hans? Reacher hadde på seg et par tunge støvler. Behagelige og sterke. Han hadde kjøpt dem i Sør-Dakota. Han hadde planer om å bruke dem resten av vinteren.

Han sa: «Nå går jeg inn.»

Ingen respons.

Han sa: «God natt.»

Ingen respons.

Reacher snudde seg halvveis og tok et halvt skritt tilbake mot døren, en ledig kvartsirkel med skuldrene og det hele, og akkurat som han hadde forutsett flyttet de seg mot ham, raskere enn han selv beveget seg, uplanlagt og ufrivillig, klar til å ta ham.

Reacher fortsatte lenge nok til at framdriften deres hadde etablert seg, så spant han tilbake mot dem i en reversert kvartsirkel. Nå beveget han seg like fort som dem, hundre og tretten kilo i ferd med å frontkollidere med hundre og åtti.

Han vred enda mer på kroppen og sendte en lang venstre hook mot fyren på venstre side. Den traff ham som planlagt hardt mot øret, og fyrens hode ble slått sidelengs og dunket 11

mot partnerens skulder, men da var Reacher allerede i gang med en høyrehendt uppercut mot partnerens hake. Den traff ham som på et slik-gjør-man-det-diagram, fyrens hode ble slått oppover og bakover, og spratt akkurat like mye som partnerens og nesten i samme sekund. Som om de var marionetter, og dukkeføreren hadde nyst.

Begge holdt seg på beina. Fyren til venstre sjanglet omkring som en mann på et skip, og fyren til høyre snublet bakover. Fyren til venstre var ustø og balanserte på hælene, og mageregionen hans lå åpen og ubeskyttet. Reacher klubbet høyrehånden inn i mellomgulvet hans, hardt nok til at pusten ble slått ut av ham, svakt nok til ikke å forårsake varige, nevrologiske skader. Fyren knakk sammen og holdt seg rundt knærne. Reacher gikk forbi ham og bort til fyren til høyre, som så at han kom og svingte en kraftløs høyrehånd mot ham. Reacher feide den unna med venstre underarm og gjentok klubbingen mot mellomgulvet med sin høyre hånd.

Også denne fyren knakk sammen.

Deretter var det en enkel sak å dytte dem rundt til de vendte i riktig retning, og så brukte han støvelsålen til å skyve dem bortover mot bilen, først den ene, så den andre. De traff den med hodet først, ganske hardt, og så flatet de ut. De etterlot seg svake bulker i dørpanelet. De ble liggende der og gispe, fortsatt ved bevissthet.

En bulkete bil å forklare, og hodepine neste morgen. Det var alt. Barmhjertig, omstendighetene tatt i betraktning. Et uttrykk for nestekjærlighet. Omtenksomt. Nesten bløthjertet.

Gamle mann.

Gammel nok til å være faren deres.

På det tidspunktet hadde Reacher vært i Virginia i mindre enn tre timer.

2

Reacher hadde endelig kommet fram, hele veien fra snøen i Sør-Dakota. Men det hadde tatt sin tid. Han var blitt sittende fast i Nebraska to ganger, og den videre framdriften hadde vært like treg. Missouri hadde vært en eneste lang ventetid, før det kom en sølvfarget Ford, kjørt østover av en mager mann som snakket hele veien fra Kansas City til Columbia før han ble taus. Illinois var en kjapp, svart Porsche som Reacher trodde var stjålet, og så var det de to mennene med kniver på en rasteplass. De ville ha penger, og Reacher regnet med at de fortsatt lå på sykehuset. Indiana var to dager uten at noe skjedde, men så kom en bulkete, blå Cadillac som ble kjørt veldig sakte av en fornem, eldre herre med sløyfe i samme blåfarge som bilen. Ohio var fire dager i en småby, og deretter en rød Silverado lastebil med et ungt ektepar og hunden deres, de kjørte hele dagen og lette etter jobb. Etter Reachers oppfatning gjaldt den muligheten bare to av dem.

Hunden ville det ikke bli lett å få ansatt. Den ville nok alltid befinne seg på minussiden av regnskapet. Det var en stor, ubrukelig kjøter med lys pels, omtrent fire år gammel, tillitsfull og vennlig. Og den hadde pels til overs, selv om det var midt på vinteren. Reacher endte opp dekket med fine, gylne hår.

Deretter fulgte en ulogisk runde nordover og østover inn i Pennsylvania, men det var den eneste haiken Reacher fikk.

Han tilbrakte en dag i nærheten av Pittsburgh og en annen i nærheten av York, deretter kjørte en svart fyr som var omtrent tjue år gammel ham til Baltimore i Maryland i en hvit 13

Buick som var omtrent tretti år gammel. Alt i alt gikk det sakte framover.

Men fra Baltimore gikk alt greit. Baltimore var spredd utover begge sider av I-95 og Washington D.C. var neste stopp sørover, og den delen av Virginia som Reacher ville til, lå mer eller mindre innenfor D.C.-boblen – ikke stort lenger vest for Arlington-kirkegården enn Det hvite hus lå øst for Arlington.

Reacher tok turen fra Baltimore med buss, gikk av i Washington på bussterminalen bak Union Station og spaserte til fots gjennom byen. Han tok K Street til Washington Circle, deretter 23rd Street til Lincoln-minnesmerket og deretter over broen til kirkegården. Det lå en bussholdeplass utenfor porten. En lokal rute, hovedsakelig for gartnerne. Reachers generelle mål var et sted som het Rock Creek, ett av mange steder i området med samme navn, siden det var klipper og bekker overalt. Nybyggerne hadde vært isolert fra hverandre, og like ivrige etter å beskrive stedene de skulle sette navn på. Den gangen, med søle og knebukser og parykker, hadde Rock Creek utvilsomt vært en pen liten landsby, men senere hadde den blitt bare enda et veikryss på et to hundre og femti kvadratkilometer stort areal med dyre hus og billige kontorområder. Reacher så ut av bussvinduet og fikk med seg alle de kjente tingene, registrerte det nye som var kommet til, og ventet.

Hans endelige mål var en robust bygning som var satt opp omtrent seksti år tidligere, av det nærliggende Forsvarsdepartementet, til et eller annet formål som for lengst hadde gått i glemmeboka. Omtrent førti år etter det hadde militærpolitiet lagt inn bud på den – ved en feiltagelse, skulle det vise seg. En offiser hadde tenkt på et annet Rock Creek. Men han fikk bygningen likevel. Den ble stående tom en stund før den ble gitt som hovedkvarter til den nyopprettede 110. spesialavdeling.

Det var det nærmeste Reacher hadde kunnet kalle en hjemmebase.

Bussen slapp ham av to kvartaler unna på et hjørne i bunnen av en lang bakke som han hadde gått opp mange gan14

ger. Veien som kom nedover mot ham hadde tre kjørefelt, sprukne betongfortau og velvoksne trær med jord rundt. Hovedkvarter-bygningen lå foran ham til venstre, på en bred tomt bak en høy steinmur. Bare taket var synlig, det var av grå skifer, og det grodde mose på den nordlige takvalmen.

Det var én innkjøring fra trefeltsveien som førte gjennom den høye steinmuren mellom to mursteinsstolper. På Reachers tid hadde de bare vært der for syns skyld, siden det ikke hang porter på dem, men siden den tid var det blitt installert porter. Tunge stålporter med stålhjul som gikk på buede skinner hogget ned i den gamle asfalten. Sikkerhet i teori, men ikke i praksis, siden portene sto åpne. Innenfor, rett bak enden på svingradiusen, sto en vakthytte som også var ny. Inne i den var en menig iført Hærens nye stridsuniform – Army Combat Uniform eller ACU, som Reacher syntes så ut som en pyjamas, fordi den var mønstret og posete.

Ettermiddagen var i ferd med å gå over til kveld, og det begynte å bli mørkt.

Reacher stoppet ved vakthytten. Den menige så spørrende på ham, og Reacher sa: «Jeg er her for å besøke din øverstkommanderende.»

Fyren spurte: «Mener du major Turner?»

Reacher spurte: «Hvor mange øverstkommanderende har du?»

«Bare én, sir.»

«Fornavn Susan?»

«Ja, sir. Det stemmer. Major Susan Turner, sir.»

«Det er henne jeg vil snakke med.»

«Hvem kan jeg melde?»

«Reacher.»

«Hva er anledningen til besøket?»

«Personlig.»

«Vent et øyeblikk, sir.» Fyren løftet av telefonrøret og ringte for å varsle. En Mr. Reacher for å besøke major Turner.

Samtalen tok mye lengre tid enn Reacher hadde regnet med.

På et tidspunkt dekket fyren over mikrofonen med håndfla15

ten og spurte: «Er du den samme Reacher som var øverste befal her en gang? Major Jack Reacher?»

«Ja,» sa Reacher.

«Og du snakket med major Turner fra et eller annet sted i Sør-Dakota?»

«Ja,» sa Reacher.

Fyren gjentok de to bekreftende svarene inn i telefonen og lyttet enda en stund. Så la han på, og sa: «Sir, vær så god.»

Han skulle til å forklare veien, men så stoppet han og sa: «Jeg antar at du vet hvor du skal.»

«Jeg antar det,» sa Reacher. Han gikk inn. Etter ti skritt hørte han en skjærende lyd, og stoppet og så seg tilbake.

Portene lukket seg etter ham.

Bygningen foran ham var klassisk forsvarsdepartement-arkitektur fra 1950-tallet. Lang og lav, to etasjer, murstein, stein, skifer, grønne vindusrammer av metall, grønne, rørformede gelendre i trappen opp til inngangsdørene. 1950-tallet hadde vært Forsvarsdepartementets gullalder. Budsjettene hadde vært enorme. Hæren, marinen, luftforsvaret, marineinfanteriet, forsvaret hadde fått alt det ville ha. Og mer til. Det sto biler på parkeringsplassen. Noen var militære sedaner, enkle, mørke og velbrukte. Noen var privatbiler, POV-er, mer fargerike, men i hovedsak eldre. Det sto en enslig Humvee der, mørkegrønn og svart, svær og truende, ved siden av en liten, rød toseter. Reacher lurte på om toseteren tilhørte Susan Turner. Han trodde kanskje det. I telefonen hadde hun virket som en kvinne som ville kjøre en sånn bil.

Han gikk opp den korte steintrappen foran døren. Samme trapp, samme dør, men nymalt siden hans tid. Antagelig mer enn én gang. Hæren hadde mye maling, og den var alltid glad i å få brukt den. Innenfor døren så huset mer eller mindre ut slik det alltid hadde gjort. Der var en lobby med en steintrapp til andre etasje til høyre og en resepsjonsskranke til venstre.

Deretter smalnet lobbyen inn til en korridor i bygningens lengderetning, med kontorer på venstre og høyre side. Kontordørene hadde vinduer med riflet glass. Lysene sto på i 16

korridoren. Det var vinter, og det hadde alltid vært mørkt i bygningen.

Det satt en kvinne bak resepsjonsskranken, iført samme ACU-pyjamas som fyren i porten, men med sersjantstriper på skiltet midt på brystet. Som en målskive, tenkte Reacher.

Opp, opp, opp, ild. Han foretrakk mye heller den gamle, skogmønstrete stridsuniformen. Kvinnen var svart, og så ikke ut som om hun var glad for å se ham. Hun var opprørt over et eller annet.

Han sa: «Jack Reacher til major Turner.»

Kvinnen begynte å snakke, og stanset igjen et par ganger, som om hun hadde mye hun ville si, men til slutt klarte hun bare å få fram: «Du bør nok gå opp til kontoret hennes. Vet du hvor det er?»

Reacher nikket. Han visste hvor det var. Det hadde vært hans kontor en gang i tiden. Han sa: «Takk skal du ha, sersjant.»

Han gikk opp trappen. Den samme, slitte steinen, det samme metallgelenderet. Han hadde gått opp den samme trappen tusen ganger. Den svingte én gang, og endte rett over midten av lobbyen, i enden av den lange korridoren i andre etasje. Lysene sto på i korridoren. Den samme gamle linoleumen på gulvet. Kontordørene på venstre og høyre side hadde det samme riflede glasset som dørene i første etasje.

Kontoret hans var nummer tre til venstre.

Nei, Susan Turners kontor var nummer tre til venstre.

Han forsikret seg om at skjorten var stukket nedi buksen, og strøk fingrene gjennom håret. Han hadde ingen anelse om hva han skulle si. Han hadde likt stemmen hennes i telefonen, det var alt. Han hadde merket at det var en interessant person bak den. Han hadde lyst til å treffe den personen. Så enkelt var det. Han tok to skritt og stoppet. Hun kom til å tro at han var gal.

Men den som intet våger, intet vinner. Han trakk på skuldrene og gikk videre. Nummer tre til venstre. Døren var den samme som den alltid hadde vært, men nymalt. Solid nederst, glass øverst, det riflede mønsteret splittet innsynet opp i for17

vrengte, vertikale striper. Det var et navneskilt på veggen i nærheten av dørhåndtaket: Maj. S.R. Turner, Øverste befal.

Det var nytt. I Reachers tid hadde navnet hans stått skrevet på treverket under glassruten, langt mer beskjedent: Maj. Reacher, Ø.b.

Han banket på.

Han hørte en ullen stemme innenfra. Det kunne vært Kom inn. Så han trakk pusten og åpnet døren og gikk inn.

Han hadde ventet at alt ville være forandret, men det var ikke mye. Linoleumen på gulvet var den samme, polert så den skinte svakt, med en dyster farge. Skrivebordet var det samme, stål som et slagskip, lakkert, men slitt ned til blankt metall her og der, fortsatt med en bulk der han hadde melt hodet til en fyr inn i det, en gang mot slutten av tjenestetiden. Stolene var de samme, både foran og bak skrivebordet, praktiske møbler fra midten av århundret, som man kunne ha solgt for store penger i en hipsterbutikk i New York eller San Francisco. Arkivskapene var de samme. Lampen var den samme, en kurvet, hvit glassbolle som hang i tre korte kjeder.

Forskjellene var stort sett forutsigbare og skyldtes normale framskritt. Det sto tre telefonkonsoller på skrivebordet der det før hadde vært én gammel telefon med nummerskive, stor og svart. Det var to pc-er, den ene stasjonær, den andre bærbar, der det før hadde vært en innkurv og en utkurv og masse papirer. Kartet på veggen var nytt og oppdatert og lampen lyste grønnaktig og kvalmende med en moderne lyspære, fluorescerende og energisparende. Framskritt, selv i Hærens administrasjon.

Bare to ting på kontoret var uventede og uforutsigbare.

For det første var personen bak skrivebordet ikke en major, men en oberstløytnant.

Og for det andre var han ikke en kvinne, men en mann.