Knusende stillhet
Val McDermid
Knusende stillhet Oversatt av Henning Kolstad
Val McDermid Originalens tittel Splinter the Silence Oversatt av Henning Kolstad Copyright © Val McDermid 2015 Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency, Copenhagen. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-50235-5 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Sean Garrehy - L,BBG Omslagsfoto: Shutterstock/Arcangel Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i Sabon 10/14 pkt og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Denne tilegnes Leslie Hills for mangeårig vennskap – og fordi du, kjære deg, i likhet med så mange av mine venninner ikke lar deg kneble.
1
Helger var best. Da var det lett å unngå å arbeide. Og følgelig ble det lettere å holde øye med kvinnene han var interessert i. For det meste gikk heller ikke de på jobb da, så han fikk sjansen til å observere rutinene deres og pønske ut den beste måten å drepe dem på. Han var god til å følge med. Lærerne hans, og senere arbeidsgiverne, hadde alltid snakket om at han hadde så godt blikk for detaljer. At han aldri prøvde seg på et prosjekt før han hadde vurdert risikomomentene og mulighetene. Ved sitt første drap hadde han nok vært i sjokk, følte han. Men selv da hadde han greid å legge en plan og holde seg til den. Etterpå hadde han skjønt at den handlingen åpnet døra til et kall. Nå var kallet blitt en viktig del av tilværelsen. Som i dag, for eksempel. Han hadde ikke helt bestemt seg for hvem som skulle bli den neste. Han hadde et par navn på den mentale lista, og han visste hvordan han ville drepe den utvalgte. Det gikk mest på å finne ut om logistikken ville fungere. Når du planla å henge noen, måtte du være sikker på at det fantes noe å henge dem i. Og det hastet ikke. Han hadde stadig den forrige friskt i minne, og det ga dyp tilfredshet. Perfekt gjennomført. Men denne her … hun oppfylte alle kriteriene. Likevel ville han ikke forhaste seg med å ta en endelig avgjørelse. Ikke slik som første gang han hadde begitt seg ut i villmarka, som han likte å kalle det. Nå som han satt her og holdt øye med et hus 7
hvor ingenting skjedde, var det en fryd å hente minnene frem igjen. Opphissende, men nervepirrende også. Det var så mye som kunne gått skeis. Hun hadde vært alene. Det kom så uventet at han mistet koordinasjonen og snublet i sine egne bein. Knokene streifet en teglsteinmur og fikk blødende skrubbsår. Han kunne nesten ikke få seg til å tro det, men alene var hun. Ingen vakt, ingen sjåfør, ingen personlig assistent, ingen av de kaklende meggene hun pleide å omgi seg med for å høste løpende bekreftelse på sin sosiale verdi. Hun var helt på egen hånd der hun jogget ned de fem trinnene fra utgangsdøra til den smale, gruslagte plassen som skilte det urettferdig nydelige hjemmet fra gata hvor folk av hans type ikke hørte hjemme. Han ventet nesten at døra skulle fly opp igjen, og at en eller flere fra følget hennes skulle komme styrtende etter og legge på sprang for å nå henne igjen før hun kom til porten. Men nei. Det var ingen andre. Bare hun. Han så seg vilt rundt. Vanligvis la han stor vekt på å gå i ett med gatebildet, men det hensynet ble revet i småbiter og virvlet vekk som konfetti i byluftas dieselmettede vinddrag. Likevel la overhodet ingen merke til ham. Sent på ettermiddagen i nordre London var det ingen som brydde seg om noe eller noen uten klar og direkte relevans for dem selv, og minst av alt brydde de seg om henne. Hun var da heller ikke gjenkjennelig utenfor twitterære kretser. For folk flest på gata var hun ganske enkelt en hvilken som helst kvinne i trettiårene fra nordre London. Designerjeans og en trendy hettegenser fulgte den ganske alminnelige figurens linjer i stedet for å skjule dem; årets motedikterte skulderveske hang ved den ene hoften, og det flertoneblekede håret var samlet i en løs hestehale. Knapt verd et blikk, slett ikke en skikkelse å feste seg ved. Rart at noen overhodet hadde tatt notis av noe hun hadde sagt eller gjort. 8
Uten å ane noe om forvirringen hans åpnet hun den tunge smijernsporten med den gotiske knirkelyden han var blitt så vant til i det siste. Hun lukket den omhyggelig etter seg og begynte å gå. Han kunne knapt tro at dette virkelig skjedde. I tre uker hadde han holdt henne under oppsikt så ofte han kunne. Og hun gikk aldri ut alene. Var vel redd, antok han. Ikke redd nok til å tie stille, men redd nok til å sørge for at noen alltid var i nærheten og kunne passe på henne. Etter alt det de hadde sagt til henne kvelden før, burde hun gjemt seg under dyna og ikke våget annet enn å resignere. Ikke spradet av sted langs fortauet som om hun hadde moralen på sin side, men tvert imot innsett og godtatt at hun var et destruktivt, uroskapende og farlig kvinnfolk som fortjente alt hun ble utsatt for. Han hadde ikke planlagt å fikse henne i dag. Han hadde ikke regnet med en så gyllen anledning. Men han ville ikke la den gå fra seg. Ikke godt å vite når han kunne få en slik sjanse igjen. Dessuten hadde han jo gjennomgått dette i hodet hundre ganger, søkt etter svake punkter i hvert eneste element av planen og funnet ut hvordan han skulle unngå dem. «Ta deg sammen,» mumlet han lavt til seg selv og gikk etter henne på noen meters avstand, med et par tenåringsjenter mellom seg og henne. «Ta deg sammen.» Å ta henne på åpen gate hadde vært mye enklere enn han hadde ventet. Kvinner som henne – middelklasse, trygge på sin status, vant til at verden danset etter deres pipe – gikk med en falsk følelse av sikkerhet. De stolte på folk helt til noen ga dem en svært god grunn til å la være. Hun hadde stolt på ham, for han sørget for å se ut som og høres ut som alle de andre ynkelige mennene som lot kvinnene sine bestemme – tuktet til 9
lydighet og forvandlet til et eller annet kvinnfolks stakkarslige trell. Han hadde gjort sine undersøkelser. Han visste hvilke navn som ville gjøre bløffen hans troverdig. Hun hadde trodd den historien han diktet opp om at radiostasjonen trengte henne i studio for å vikariere for en syk kollega. Hun hadde satt seg inn i bilen uten protest. Og så hadde han vist henne bildene han hadde på telefonen. Det der hadde han vært stolt av. Han kunne dette med å pønske ut opplegg, legge planer og forberede seg. Datteren, som gikk på filmskole for å samle studiepoeng, hadde vært latterlig enkel. Han hadde utgitt seg for fotograf og sagt at han holdt på med et prosjekt som gjaldt gisler og protest. Han hadde engasjert tre av dem, slik at han ikke skulle se ut som en pervers avviker som peilet seg inn på en bestemt jente. Så hadde han rigget til en serie bilder der det så ut som om de ble holdt fanget og torturert. Nå hadde han en samling omhyggelig redigerte bilder på telefonen, og de ga ham et perfekt pressmiddel. Straks han viste henne det første bildet, hadde hun stivnet til. Det kom bare et lite klynk bak lukkede lepper. Hun hadde tatt seg sammen. «Hva vil du?» fikk hun frem, men stemmen hadde svingt minst en oktav opp og ned. «Det går mer på hva du vil. Du vil at datteren din skal komme levende fra dette, ikke sant?» «Dumt spørsmål,» sa hun med et bluss av sinne gnistrende i ansiktet. Sånt ville han ikke vite noe av. Han slapp girspaken og smekket henne hardt over ansiktet med håndbaken. Hun skrek rett ut og krympet seg vekk fra ham. «Ikke provoser meg til å ringe barnevakta hennes. Du vil ikke like det som skjer med Madison hvis jeg blir nødt til å gjøre det.» Han snøftet. 10
«Madison. Hva faen er det for slags navn? Vi går ikke av veien for noe. Vi skjærer henne, vi voldtar henne, vi gir henne slik medfart at ingen vil røre henne mer. Unntatt av medynk. Så gjør som du får beskjed om, for helvete.» Hun sperret opp øynene, og munnen dannet en forpint O. Det var en sann fryd å se henne svi for all klagingen og jamringen, det måtte han innrømme. Hun hadde kalt menn som ham for kvinnehatere. Men i virkeligheten var de det stikk motsatte. Menn av hans type var glad i kvinner. De forsto hva slags liv som passet kvinner best. De visste hva kvinner virkelig ønsket. Ordentlige kvinner ville ikke være ute i verden og leke myndige og innsiktsfulle hele tiden. De ville skape hjem, ta seg av familien, markere seg i hjemmet og bruke sin makt der. Opptre som kvinner, ikke som falske menn. Fra da av hadde det vært lett. De hadde dratt hjem til henne etter at personalet hadde gått for dagen. Inn i garasjen. Med håndleddet lenket til armlenet for å få det til å se ut som om hun ville gjøre det umulig å ombestemme seg. En slange fra eksosrøret og inn i bilen. Boka på setet ved siden av henne, en påminnelse om bakgrunnen for det han gjorde. Han kunne ombestemt seg når som helst. Han kunne benådet henne. Men hva skulle det vært godt for? Selv om hun hadde tatt skjeen i en annen hånd, ville det ikke endret noe. Han tok en siste titt og lukket garasjedøra. Neste morgen fant de henne.
2
Carol Jordan snurret den siste centimeteren med portvin rundt i glasset og tenkte nesten lengselsfullt på drap. Hun håpet at tilfeldig forbipasserende trodde hun bare tuklet med stetten. I virkeligheten var grepet hennes så hardt at hun var redd glasset kunne ryke. Mannen til venstre for henne, som ikke så ut til å være en type du hadde lyst til å slå ned, bøyde seg frem for virkelig å understreke det han sa. «Det er absolutt ingen sak å finne personer med høy nettoverdi hvis du leter på riktig måte,» sa han. Og nok en gang, automatisk og uunngåelig, kom trangen til å renne knyttneven i det smale, tilfredse fjeset, kjenne den skarpe nesa bli knust under knokene, se ham sperre opp de små griseøynene i vilt sjokk. I stedet tyllet hun i seg resten av vinen og skjøv det tomme glasset mot den rause verten, som rolig skjenket enda en rikelig runde med Dows 2007-årgang. Mannen til venstre for henne hadde allerede erklært at dette nok var «den beste portvinen Dow har produsert noen gang»; det hadde han sagt mens han skylte ned enda en bit Stilton. Hun visste ikke nok om portvin til å komme med innvendinger, men hun hadde lengtet etter å kunne gjøre det. «Det har du sikkert rett i,» mumlet Carol igjen, hun prøvde å ikke høres for vrang og uomgjengelig ut. Hun kunne ikke huske sist hun hadde vært i en såpass formell middag som dette, men hun hadde ikke glemt hvilke forpliktelser det inne12
bar å ta imot en invitasjon til å spise med venner. Det hadde hun fått banket inn i seg ved morens bord. Smile, nikke, si seg enig, holde seg unna politikk og absolutt aldri starte en krangel. Heldigvis for resten av selskapet hadde mange års overordnet tjeneste i politiet styrket morens bannlysning av politikk ved middagsbordet. Når budsjettet og hele avsnittet ditt var avhengig av politikeres velvilje, lærte du fort å tie med synspunkter som kunne komme tilbake og glefse deg i strupen som nådeløse vampyrer. I årenes løp hadde Carol lært seg å la være å ha kontroversielle synspunkter, slik at hun slapp å være redd for at noe skulle glippe ut av henne i feil øyeblikk. Det overlot hun til de underordnede ved avsnittet, som mer enn oppveide forsiktigheten hennes. Ikke at det hadde vært så mange anledninger av denne typen i den tiden hun var leder for et elitelag av drapsetterforskere. Jobben hadde krevd for mye av henne, den hadde slukt atskillig mer enn de førti timene i uka hun ifølge kontrakten skulle yte. Carol hadde tatt godt vare på resten av tiden sin og brukt den til ting hun gjerne ville gjøre. Som å sove. Ikke sitte i time etter time ved andre menneskers bord og høre rike, utålelige klyser rakke ned på folk de mente sto i veien for den neste millionen de aktet å tjene. Men nå hadde hun ikke annet enn ledig tid. Karrieren hun hadde definert seg etter var over. I slike situasjoner måtte hun innprente seg at hun hadde valgt det selv. Hun kunne vært kriminalsjef Jordan ennå. Men hun hadde valgt å simpelthen være Carol Jordan, en ganske alminnelig innflytter i en dal på landsbygda i Yorkshire, en dal invadert av folk som ikke hadde den ringeste tilknytning til landskapet rundt seg, bortsett fra at de likte det bedre enn forstadslivet de hadde lagt bak seg. 13
Verten hennes, George Nicholas, var et unntak. Familien hans hadde bygd herregården i enden av dalen på slutten av syttenhundretallet og bodd der sammenhengende i litt over to hundre år. Han hadde en slik velsituert, privilegert bakgrunn som Carol var tilbøyelig til å forakte. Første gang de møttes hadde hun bare behøvd et eneste blikk på den lyserøde, nyvaskede huden, den patrisiske profilen og et antrekk som kunne kommet rett fra en katalog over herrekonfeksjon, så hadde hun resolutt bestemt seg for å mislike ham og betrakte ham med mistro. Men etter hvert ble hun avvæpnet av den uforstyrrelige sjarmen som møtte fiendtligheten hennes rett på og valgte å ignorere den. Det og de forbaskede bikkjene. Senere hadde hun fått vite grunnen til at han trodde han ville bli den siste i sin arvefølge som bodde på herregården. Han var blitt enkemann tre år tidligere, da kona mistet livet i en trafikkulykke. Han bar sorgen lett, men Carol hadde såpass god kjennskap til traumer at hun tydelig så hvordan det plaget ham. Carol kremtet og skjøv stolen ut fra bordet. «Jeg får si takk for meg, George,» sa hun. Verken nøling eller snøvling røpte hvor mye hun hadde drukket. Latterrynkene rundt øynene hans forsvant sammen med smilet som kvinnen ved siden av ham hadde utløst med en ironisk bemerkning Carol ikke hadde hørt ordentlig. «Er du nødt til det?» Han hørtes skuffet ut, og det kunne hun forstå. I flere uker hadde han prøvd å overtale henne til å komme på middag, og nå som hun omsider var her, stakk hun av så snart hun så sitt snitt. «Vi har ikke engang drukket kaffe ennå.» Carol gjorde seg bedrøvet. «Flash er fortsatt litt for ung til å være særlig lenge alene.» Han senket munnvikene og anla en like sørgmodig mine selv. «Der lagde jeg altså ris til egen bak.» 14
«Hvem er Flash?» Spørsmålet kom fra en eldre mann et par plasser fra dem. Det lubne, rødmussede fjeset og dobbelthakene fikk ham til å minne om en av de mer muntre illustrasjonene fra Dickens. «Carol var så snill at hun tok seg av en av valpene til Jess,» forklarte George, han gikk inn i rollen som elskverdig vert igjen. «Den som er redd sauer.» «Redd sauer?» Dickens-illustrasjonens uttrykk var like vantro som tonen hans. «Det skjer nå og da,» sa George mildt. «Ei søye behøver bare breke litt, så rømmer Flash med halen mellom beina. Carol reddet henne fra å bli til overs.» «Og det er godt selskap i henne,» sa Carol. «Men hun er ikke stort mer enn en valp. Og som alle border collier liker hun ikke å være alene særlig lenge av gangen. Så jeg bør komme meg tilbake.» Det kom et fnys fra mannen hun hadde lyst til å slå. «Bikkja di høres mer tyrannisk ut enn barnevakten vår. Og det sier ikke så rent lite.» «Langt ifra, Charlie,» sa George. «Carol har helt rett. Behandler du en valp ordentlig, får du en virkelig bra hund.» Han smilte, de mørke øynene var godlynte. «Jeg skal få Jackie til å kjøre deg hjem. Du kan hente bilen din når du er ute med Flash i morgen tidlig.» Carol rynket panna. Så han hadde lagt merke til hvor mye hun hadde drukket. Tanken ergret henne. Alkoholinntaket var hennes egen sak. Ingen kunne forventes å tåle det hun hadde vært gjennom uten en eller annen form for støtte. Hun visste at hun hadde kontroll over drikkingen, det var ikke den som styrte henne, uansett hva andre måtte innbille seg. Hun skjøv den tanken fra seg og presset frem en henslengt 15
tone. «Det er ikke nødvendig. Jackie har nok å gjøre på kjøkkenet. Jeg er fullt skikket til å kjøre.» Mannen til venstre for henne lagde en litt foraktelig lyd. «Jeg skal få sjåføren din til å kjøre deg,» sa han og klappet henne nedlatende på hånden. Carol reiste seg klippestøtt. «Snilt av deg, men det er ikke nødvendig. Det er bare noen få kilometer bortover langs veien. Det er stille som i graven såpass sent på kvelden.» Den myndige tonen viste at hun var vant til å bli adlydt. George reiste seg raskt og skjøt leppene frem. «Jeg skal følge deg til bilen,» sa han med den høfligheten som aldri slo sprekker. «Hyggelig å treffe dere,» løy Carol og smilte seg rundt bordet, hvor det hersket et kveldskaos av krystall og sølv, porselen og osteanretninger. Åtte personer som hun aldri behøvde å treffe mer, om hun var heldig. Åtte personer som sikkert trakk et lettelsens sukk nå som den firkantede pluggen forlot det runde hullet. George åpnet spisestuedøra, ga plass og lot henne gå foran ut i den steinflislagte hallen. Diskré belysning fikk gamle tepper til å skinne – eller kanskje det skyldtes vinen, tenkte Carol da hun gikk til den brede hoveddøra. George stoppet i vindfanget og kastet et vurderende blikk på yttertøyet som hang på gjesteknaggene. Han strakte hånden mot en lang, svart kasjmirjakke, så stoppet han og sendte henne et smil over skulderen. «Allværsjakka, ikke sant?» Carol følte et stikk av forlegenhet. Hun hadde bevisst valgt den jakka hun brukte når hun luftet hunden. Ville ikke stase seg helt opp for noe hun ikke hadde lyst til å være med på. Men nå føltes det som en tilsiktet krenkelse av en mann som aldri hadde vist henne annet enn godhet og et vennlig ansikt. «Den matcher Land Roveren bedre enn kjolen,» sa hun og pekte på det smale silkeplagget, som passet henne bedre enn før. Hun 16
hadde en annen figur nå enn da hun i sin tid kjøpte kjolen; hardt kroppsarbeid hadde gitt henne bredere skuldre og nye konturer på hofter og lår. Han hjalp henne på med den regntette jakka. «Jeg har i grunnen sans for kontrasten,» sa han. Hun kunne ikke se ansiktet, men hørte smilet i stemmen hans. «Takk for at du kom, Carol. Jeg håper det ikke var for stor plage. Neste gang lover jeg deg en mer avslappet kveld. En rolig aftens på kjøkkenet, kanskje?» «Standhaftigheten din er imponerende.» Hun snudde seg mot ham, og de grå øynene hennes møtte hans. «Jeg ville gitt meg opp for lenge siden.» «Standhaftighet er hemmeligheten bak min suksess. Jeg har aldri vært den gløggeste eller beste i flokken, men jeg har lært at hvis jeg holder tålmodig på med det jeg har satt meg fore, blir resultatet stort sett akseptabelt. Det var sånn jeg fikk Diana til å gifte seg med meg.» Han åpnet døra, og et surt drag av kjølig luft slo mot dem. «Apropos standhaftighet – holder du fast ved at du vil kjøre? Det et absolutt ikke noe problem å få Jackie til å svippe deg hjem.» «Det er ingen fare med meg, George. Absolutt ingen fare.» Hun gikk ut på den rimdekkede grusen og knaste over den, glad for å ha armen hans i nærheten da de høye, uvante hælene vippet henne ut av balanse et par meter fra bilen. «Jøss, det er så lenge siden jeg har brukt disse skoene,» bemerket hun med en anstrengt latter. «En av de mange grunnene til at jeg er glad for å være mann.» George tok et skritt bakover da hun åpnet døra til Land Roveren og svingte seg opp i det høye setet. «Vær endelig forsiktig. Ser deg kanskje på haugen i morgen?» «Antakelig. La meg takke enda en gang for en herlig middag.» Hun smekket igjen den tunge bildøra og startet den brå17
kete dieselmotoren. Frontruta hadde fått en tynn ishinne, men et par sveip med viskerne fikk bukt med den. Carol satte vifta på full kraft for å holde ruta ren, la inn et gir og kjørte ut mot veien. At George hadde nevnt den avdøde kona – drept i en ulykke hvor en promillekjører hadde vært inne i bildet – føltes som en irettesettelse for å sette seg bak rattet etter noen glass vin. Men hun følte seg helt patent, med full kontroll over reaksjonene. Dessuten var det mindre enn en halv mil. Og hun var desperat etter å komme vekk herfra. Herregud for en kveld. Hadde de ikke vært slike selvtilfredse naut, ville hun skammet seg over å være en så elendig gjest. Nå nøyde hun seg med å angre på at hun hadde gjengjeldt Georges vennlighet så dårlig. Hun hadde mistet grepet på å omgås mennesker. Før hadde hun stått en mann nær nok til å erte ham kontinuerlig for hans manglende sosiale ferdigheter. Nå var hun blitt som ham. Hun kom til utkjørselen og svingte inn på den smale veien som gikk mellom herregården til George Nicholas og steinlåven hvor hun hadde brukt de siste månedene på å rive ut alt unntatt bærestrukturen og innrede bygningen slik hun ville ha den. Hun hadde skrelt vekk alt som kunne vekke minner, men låvens historie plaget henne like fullt. Billyset bleket fargene vekk fra vegetasjonen langs veien, og hun var lettet da hun så detaljene som markerte at hun snart var hjemme. De forvridde restene av en død eik, klyveleden og veiviserskiltet for turstien. Den skitne, gule plastkassa med strøsand, plassert der som kompensasjon for at kommunen aldri ville strø en vei som var så ubetydelig at den ikke engang hadde midtstripe. Brått kom en helt annen form for markering. En slik som aldri fører noe godt med seg. Blå, rytmiske diskoglimt fylte speilet.
3
Politimester James Blake var ikke tålmodig anlagt. I årenes løp, mens han hadde klort seg oppover mot toppstillingen, hadde han tvunget seg til å fremstå som tålmodig. Han hadde forestilt seg at når han kom i lederposisjon, kunne han drive opp tempoet dit han ville ha det. Til hans store ergrelse hadde det ikke fungert slik under den første sjefsstillingen hans nede i det sørvestre hjørnet av landet. Å sette fart i kollegene hadde vært vanskeligere enn å skyve tjukk fløte oppoverbakke, som han ofte hadde sagt til kona. Han hadde trodd det kom av at alt gikk tregere i de traktene, derfor hadde han bitt tennene sammen og bestemt seg for å søke den første og beste jobben som bød seg et sted hvor de maktet å riste av seg sirupen. I Bradfield-politiet måtte det være bedre, hadde han gått ut fra, ellers ville de ikke greid å holde lov og orden i et moderne storbymiljø. Det var nok et sted etter hans hjerte. En anspent nordengelsk by med en solid porsjon grov og organisert kriminalitet, akkurat hva han trengte for å markere seg slik at han ble husket. Slik at han kunne regne med et knippe styreverv når han gikk av med pensjon. Han hadde overbevist intervjupanelet, fått familien med på at de ville trives med storbytilværelsen og seilt inn i Bradfield, sikker på at han ville få alt til å gå som smurt før noen visste ordet av det. Uheldigvis hadde han kommet samtidig med at staten skar ned budsjettet. I hans øyne var ikke det noen unnskyldning for den innbitte staheten han møtte på alle plan mens han kjem19
pet for å drive Bradfield-politiet mer effektivt og rasjonelt. Det slo ham aldri at grunnen til mannskapenes sviktende respekt for ham var at han manglet erfaring fra den operative siden av slikt politiarbeid som Bradfield krevde. I stedet la Blake skylda på sine underordnedes nordengelske fordommer – han måtte være en bortreist nisse siden han kom fra de sørvestre delene av landet. Han var skuffet, og noen ganger kunne han bli ganske motløs, det måtte han innrømme. Det var derfor han hadde hatt store forventninger til dette møtet. En arbeidsmiddag med en visestatsråd fra Justisdepartementet, et par av funksjonærene hans og en spesialrådgiver. Det var ikke noe å kimse av, selv om spesialrådgiveren var den pensjonerte politimesteren som hadde vært forgjengeren hans i Bradfield. Blake hadde ikke særlig høye tanker om John Brandon – hvis mannen hadde gjort jobben sin skikkelig, ville Blakes oppgave blitt mye greiere. Uansett hva de hadde tenkt å legge frem for ham, hadde ingen av dem hastverk med å komme til poenget. De hadde sittet for seg selv i et atskilt rom i restauranten i to timer og nytt amuse-bouche, forrett, sorbet, hovedrett og dessert. Maten hadde vært rikelig, for ikke å si overdådig. Vinen hadde de vært mer tilbakeholdne med, men den var ikke mindre god. Samtalen hadde streifet vilt rundt politiarbeid og politikk, ispedd underholdende anekdoter og et par mildt fascinerende løsmunnetheter, men Blake hadde fortsatt ikke fått klarhet i hvorfor de var samlet der. Utålmodigheten tæret på ham, like plagsom som fordøyelsesbesvær. Til slutt kom kelnerne med en bugnende osteanretning, en fruktbolle og en kjekskurv, så gikk de og lot de fem være i fred, uten flere avbrytelser på programmet. Nå skulle de tydeligvis komme til saken. Christopher Carver, visestatsråden, bøyde seg frem og for20
synte seg med et stykke svett Époisses. Et tilløp til vom satte skjorteknappene i spenn og tydet på at dette ikke var første gang han hadde mesket sin buk på skattebetalernes bekostning. Han kikket opp på Blake og smilte skøyeraktig. «Du lurer vel på hva alt dette dreier seg om, James.» Etter hvert som kvelden hadde gått sin gang, var Blake blitt overbevist om at han skulle skytes opp i den politifaglige stratosfæren. En middag av dette kaliberet, og gjester på dette nivået – det kunne ikke simpelthen være et klapp på ryggen fordi han hadde fått mye ut av budsjettet sitt i Bradfield-politiet. «Jeg har vært inne på tanken, visestatsråd Carver.» «Du husker sikkert at vi var inne på prinsippet med å la flere driftsenheter dele på den administrative arbeidsbyrden,» sa Carver. Ansiktet hans var rødsprengt av rikelig mat og drikke, men øynene var klare og rettet mot Blake. Blake nikket. «Det er ikke dumt. Det er vanskelig å få til med driftsenheter så store som Bradfield-politiet, men vi har hatt et visst hell med å slå sammen åstedsarbeid.» «Noen av oss mener det kan tas mer radikale skritt. Ikke bare når det gjelder kostnadseffektivitet, men også når det gjelder å bedre politiets innsats overfor alvorlige forbrytelser. John, vil du forklare tankegangen vår for James her?» I motsetning til Blake hadde John Brandon hatt hele sin karriere på den operative siden. Ingen tvilte noensinne på hans vurderinger når det gjaldt operative strategier, noe Blake oppfattet som litt overdreven respekt. Tross alt var ingen perfekt. Men han smilte og ga Brandon et ærbødig nikk mens han drakk av vannglasset og kremtet. Jo eldre Brandon ble, desto mer liknet han en blodhund, tenkte Blake. Langt fjes, hengekinn, kjøttfolder under øynene. «Drap,» sa Brandon; den nordengelske dialekten tøyde ut stavelsen. «Tross alle politiseriene på TV har vi ikke så mye av 21
det utenfor storbyene. Og de drapene vi får, er stort sett i forbindelse med husbråk. Å finne ut av dem ville ikke være noen sak for en rimelig oppegående manikyrist, og slett ikke for etterforskere. Men nå og da dukker det opp ting som ikke er helt alminnelige drap. Et lemlestet lik i skogen, kanskje. Eller et bortført barn som blir funnet kvalt på en øde plett. Eller ei jente som ikke kommer hjem etter en kveld på byen, og så finner en hundelufter liket hennes ved kanalen. Vanskelige, komplekse saker. Siden de eksisterer, og siden det er vår jobb å oppklare dem, finner ethvert kammer frem de beste etterforskerne sine og gjør dem til et team for store saker. Enig?» «Klart det. En må ha spesialiserte etterforskere som har lært å takle slike vanskelige, innviklede saker. Vi har en forpliktelse overfor folk. Men vi må også utnytte personellet maksimalt. Vi kan ikke bare la dem sitte med hendene i fanget og vente på neste drap.» Blake prøvde å ikke høres defensiv ut. «Og med en slik reorganisering som den vi har hatt i Bradfield, kan vi sette sammen et helt bestemt team ved behov, tilpasset de kravene hver enkelt sak stiller.» Brandon smilte trett. «Ingen kritiserer deg for å ha oppløst Storsakavsnittet i Bradfield, James. Vi er kanskje ikke enige i beslutningen, men vi forstår motivasjonen.» Visestatsråden skjøv den uregjerlige, sølvgrå luggen vekk fra panna. «Ja, James, det var faktisk den djerve beslutningen din om å spre spesialistene over hele kriminalavdelingen som fikk oss til å revurdere våre generelle retningslinjer på dette feltet. Hvis et politidistrikt som Bradfield følte at det gikk an å klare seg uten et fast storsakavsnitt, hva kunne det lønne seg for andre kamre å gjøre?» Han viftet med en lubben hånd i retning Brandon. «Så jeg ba John tenke i nye baner. Forklar James hva du kom frem til.» Brandon begynte å plukke i stykker en havrekjeks med den 22
ene hånden. «Ulempen med å sette sammen et provisorisk team for alvorlige saker er at det kan gå ut over sakene de aktuelle etterforskerne sto midt oppi fra før. For ikke å snakke om at du ikke aner hvordan den personlige kjemien blir i den brokete gjengen. For det er nettopp det den vil være. En broket gjeng. Ikke et team. Ikke som den sammenhengende enheten du får når folk arbeider sammen en stund. Når de har kvittet seg med dovenpelsen eller den vrange jævelen eller mannegrisen som irriterer damene ved avsnittet. Det er et team, og der får du politiarbeid på sitt mest effektive.» «Og på sitt dyreste,» sa den yngste av funksjonærene med en foraktelig grimase. «Derfor måtte jeg finne en måte å forene alle motstridende hensyn på,» fortsatte Brandon ufortrødent. «Og jeg tenkte at hvis flere kamre kan dele på kontorarbeid, hvorfor ikke dele på det operative også? En ghostbusters-styrke for innviklede drap, kan en si. Et team som ikke er knyttet til noe bestemt kammer, og som rykker ut dit den trengs når behovet oppstår.» Blake ble klar over at han satt og måpte i tausheten som fulgte Brandons beskrivelse. Alle så på ham og ventet på svar. Han prøvde hektisk å danne seg et bilde av hva dette kunne innebære. De ville be ham lede dette radikale prosjektet. Det hørtes ut som ren galskap. Det hørtes ut som noe man ikke engang ville røre med ildtang. Men på den annen side, hvis det skulle vise seg å virke … Alle dører ville stå åpne for mannen som omstrukturerte det britiske politiet og satte denne tanken ut i livet. Han famlet etter noe fornuftig å si. «Men sett at mer enn ett innfløkt drap dukker opp med få dagers mellomrom?» Det var ingen dum innvending, prøvde han å innprente seg. «Det skjer ikke.» Den yngste funksjonæren tok frem telefonen sin og tuklet med den, så snudde han skjermen slik at Blake kunne se den i all sin meningsløshet. «Vi har analysert 23
tallene for de fem siste årene. Bare en eneste gang har to saker falt så nær hverandre at det ga grunn til uro.» «Og John har sett nøye på det sammenfallet av hendelser,» innskjøt visestatsråden. «Det har jeg, og jeg fikk ikke inntrykk av at det var noen uovervinnelige hindringer inne i bildet,» sa Brandon. «I dagens digitale verden kan vi fjerndele ressurser på måter som ikke var mulig for få år siden.» «Og derfor,» sa Carver, «setter vi i gang dette prosjektet med en god styrmann.» Han gikk løs på osteanretningen igjen; denne gangen skar han av et stykke Ossau-Iraty og spiddet to dadler med spissen på en ostekniv. Blake kjente tilfredshetens varme bre seg gjennom kroppen. Dette ville bli et godt stikk mot alle som hadde sagt at han var trangsynt. «Det høres ut som en flott utfordring,» sa han hjertelig. Carvers smil var like skarpt som kniven. «Nemlig. Det er derfor det er så viktig å ha rett person til rors. Det er derfor vi ba deg komme hit i kveld – for å hjelpe oss å treffe riktig beslutning.» Blake var så begeistret over sin egen oppfatning av kveldens utvikling at han ikke oppfattet nyansene i det visestatsråden hadde sagt. «Absolutt,» utbrøt han overstrømmende. «Jeg kan påta meg alt dere måtte ønske.» Carver hevet øyenbrynene, noe som forvirret Blake. Hvorfor så mannen forbauset ut? «Godt å høre. Vi har en helt bestemt person i tankene for denne rollen. Men John ville ikke at vi skulle basere oss bare på hans vurdering i utnevnelsen av lederen for den nye regionale storsakenheten. Derfor henvendte vi oss til deg, siden du er den siste som har samarbeidet direkte med den etterforskeren vi har i tankene.» Blake hørte en svak ulyd i ørene, som om noen ringte med 24
en messingbjelle langt unna. Hva i all verden var det Carver snakket om? Hvem kunne han ha i tankene? Det var ingen av hans underordnede i Bradfield som var skikket til en slik jobb, det var han rimelig sikker på. «Unnskyld, nå er jeg ikke helt sikker på hva du mener,» stammet han med stigende uro. Brandon la underarmene på bordet og bøyde seg mot Blake med et lite smil som la rynkene i en parentes rundt munnen. «Han mener Carol Jordan. Visestatsråden vil vite hva du mener om Carol Jordan.»
4
Tony Hill åpnet munnen bestyrtet. Men den underlige sprakingen og putringen fortsatte. De tre andre rundt bordet smilte bredt og moret seg over forfjamselsen hans. Yngstemann, fjortenårige Torin McAndrew, lo så han fikk tårer i øynene. Kriminaloverkonstabel Paula McIntyre dultet ham i siden med fingrene. «Vis gjesten vår litt respekt,» skjente hun ironisk. Partneren hennes, doktor Elinor Blessing, forbarmet seg over Tony. «Det er bruspulver,» forklarte hun. «Jeg drysset det over sjokoladetrekket før det stivnet.» Tony lukket munnen og rynket panna. «Og folk liker den … den eiendommelige fornemmelsen i munnen?» «De fleste gjør det,» sa Elinor. «Men Tony er ikke de fleste,» lo Torin. «Han har bare kjent deg i noen måneder, men likevel er han blitt klok på deg, Tony,» sa Paula. Tony smilte. «Tydeligvis.» Han ristet på hodet. «Det var en virkelig underlig fornemmelse.» Forsiktig tok han en ny skje av sjokoladekaka Elinor hadde servert til dessert. Denne gangen var han forberedt på bruspulveret, men likevel kunne han ikke riktig godta at fornemmelsen var noen nytelse. Derimot måtte han medgi at den var mer interessant enn noe han selv ville laget seg til middag. Og interessant var alltid et plusspoeng i hans verden. «Elinor har lengtet etter å prøve det helt siden hun så det på Masterchef,» sa Torin. 26
«Kan ikke benektes,» medga Elinor. «Det er ikke ofte jeg får sjansen til å lage et treretters måltid, så når det først skjer, vil jeg gjerne gjøre mest mulig ut av det.» «Vaktene på akutten er vel vanskelige å forene med kulinariske eksperimenter, går jeg ut fra,» sa Tony. «Og det er synd, med tanke på den herlige middagen vi nettopp har spist. Med eiendommelige overraskelser og det hele.» «Det skal jeg hilse deg og si,» sukket Elinor. «Hvorfor tror du det har gått så lang tid før vi ba deg hit på middag?» Tony kunne tenke seg en mengde grunner til at de fleste ville vri seg unna å be ham på middag. Han hadde alltid manglet evnen til å bygge opp vennskap. Det var som om han manglet genet for sosiale ferdigheter. I sin faglige tilværelse var han kjent og respektert for sin empati med pasienter. Innenfor veggene i et lukket mentalsykehus eller et konsultasjonrom visste han alltid hvordan han burde forholde seg. Hva han burde si, hvordan han burde opptre. Men utenfor var han keitet og klosset. Under arbeidet for politiet i årenes løp hadde han vært omgitt av det ledige, utvungne kameratskapet som knyttet menn sammen som kompiser. Men av en eller annen grunn omfattet det aldri ham. Med Paula var det annerledes. Hun var blitt en venninne, tenkte han. Det hadde begynt da de var forbundsfeller i innsatsen for å forsvare og beskytte Carol Jordan. Det ante ham at Paula var litt forelsket i sjefen sin. Og det var han vel selv også. Men alliansen deres var blitt bredere og dypere; hver av dem dekket visse behov hos den andre. Og så hadde hun truffet Elinor, som hadde befridd henne fra den meningsløse lengselen etter Carol. Det som ble igjen var en gjensidig vennskapsvarme mellom Tony og Paula, og den ble bare beriket av at Torin så uventet kom inn i bildet. Gutten hadde havnet på bar bakke da moren ble myrdet. 27
De eneste slektningene hans var langt borte, fremmede blant fremmede. Han hadde klamret seg til Elinor, morens venninne, som en druknende mann til en mastebom. Selv om Elinor og Paula hadde krevende arbeid og lite tid til overs, hadde de gjort plass til Torin i tilværelsen sin. Guttens psykiske skader hadde tiltrukket Tony som en magnet, og til sin store forbauselse hadde han glidd inn i noe som kunne minne om familieliv. Paula avbrøt tankene hans: «Er du sikker på at jeg ikke kan friste deg med litt dessertvin? Den teller ikke akkurat som alkohol.» Tony viftet med hånden; tommelen var bandasjert til dobbel størrelse. Han nikket til Elinor. «Dere ga meg dødsangst på akutten. Og det mener jeg bokstavelig.» Han anla en alvorlig mine og senket stemmen. «’Blodforgiftning er en svært farlig infeksjon, doktor Hill. Ta hele antibiotikakuren og unngå alkohol.’» Han smilte og ble som han pleide igjen. «Så for en gangs skyld gjør jeg som jeg får beskjed om.» «Og det er riktig av deg,» sa Elinor. Paula ristet på hodet. «Jeg har aldri vært borti noen som kan pådra seg så usannsynlige skader som du. Tenk å rive av seg tommelroten ved å skru kapselen av en vinflaske. Hvem skulle trodd at et glass Pinot Grigio kunne være så risikabelt?» Tony så i bordet. «Det var ikke Pinot Grigio.» Det ble taust et øyeblikk. Alle visste hvem som drakk Pinot Grigio. Et øyeblikk så Paula ut som om hun hadde lyst til å bite av seg tunga. «Nei. Unnskyld.» «Det var en frekk liten primitivo,» sa Tony, forbauset over at han fant en måte å lette stemningen på. «Frekk og direkte voldelig,» sa Elinor. «Hvordan går det med tommelen?» «Den gjør litt vondt når jeg bruker hånden.» 28
«Det er naturlig. Sånne betente kutt er noe svineri. Jaha, hvem vil ha mer kake?» Da dessertens atspredelse var over, gikk Torin i tenåringsmodus igjen. Han trakk mobilen opp av lomma og fortapte seg i den forføreriske skjermen. Mens de voksne pratet om ukas nyheter, danset tomlene hans over telefonen og manet frem et og annet spredt pip som brøt tausheten hans. Så bråstoppet han og stirret på skjermen. «Øy,» utbrøt han. «Det derre hadde jeg ikke venta.» «Hva da?» Elinor kastet et blikk på ham. «Det er vel ikke et tenåringsidol som har klippet av seg dårelokken?» sa Paula og pekte på Torins forseggjorte sveis. «Ha! Nei, det er mye verre,» sa han. «Husker du den dama vi så på The Big Ask for noen uker siden? Jasmine Burton?» «Kan ikke si jeg husker navnet,» sa Elinor. Paula rynket panna. «Jo, du husker henne nok. Det var hun som mente at voldtektsdømte ikke burde ha rett til jobber hvor de kom i kontakt med kvinner eller barn etter at de hadde sonet straffen sin.» «Det er jo et synspunkt,» sa Tony. «Ut fra min egen erfaring med serievoldtektsmenn må jeg si at det er en tiltalende tanke. Men det ville nok være umulig å gjennomføre en slik ordning uten å sette til side hele menneskerettslovgivningen.» «Ja, nå husker jeg det, hun snakket lidenskapelig om standpunktet sitt,» sa Elinor. «Hva er det med henne?» «Hun har tatt livet av seg,» sa Torin. «Hun ble netthetset noe så inderlig etter The Big Ask. Du vet åssen det er: ’Du er for støgg til å bli voldtatt’, ’Jeg håper du får kreft og kreperer sakte og smertefullt’, ’Di forbudskåte kvinnesakslesbe, det du trenger er et skikkelig mannfolk’. Sånt noe.» Han smilte forlegent. «Og det som verre er.» «Men det er da forferdelig,» sa Elinor. 29
«Skjer til stadighet,» sa Tony. «I dag er slikt standardreaksjonen til menn som er misfornøyd med tilværelsen. De er frustrert og har en ganske urealistisk følelse av maktesløshet, for de har ikke lært å sette pris på det de har og det de kan strebe mot. Derfor bruker de kreftene sine på å skape ofre så snart sjansen byr seg. Anonymiteten på nettet er det naturlige hjemmet deres.» «Svin,» sa Paula. «Men jeg har fulgt henne på Twitter helt siden The Big Ask. Og hun tok det ikke imot uten å forsvare seg. Folk sier at en bør ignorere slike drittsekker. Ikke gi netthetserne noen respons. Rapporter dem, blokker dem og glem dem. Men hun var ikke sånn. Hun fløy rett på dem.» Torin nikket. «Akkurat. Hun har gjesteblogget om det alle mulige steder. Det er som om hun har gått et hakk videre i forhold til det hun skrev om til å begynne med, og nå holder hun på med ytringsfrihet, og hun vil ikke vike for nettbøllene. Hun var helt sånn derre ’Bare prøv dere, jeg er stor nok, og dere er noen ynkelige små stakkarer’.» «Men nå har de lyktes, de har drevet henne til å ta livet av seg,» sa Elinor rett ut; fortørnelsen hennes var tydelig. Torin rynket panna. «Jeg begriper det ikke. Ja, for det der er litt av et sprang, ikke sant? Den ene dagen hadde hun mot til å møte alt folk kunne utsette henne for, og den neste heiv hun seg på elva.» «Det er vel noe av det samme som vi ser hos alvorlig syke.» Elinor skjøv det lange, mørke håret vekk fra ansiktet. Det var som om hun hadde mistet glimtet i øyet. «De overbeviser seg om at det finnes håp. De snakker som om det er en kamp de kan vinne. Men det er ikke det som foregår der. Sykdommen er nådeløs. Den slipper ikke taket. Det går bare én vei. Og en dag våkner pasienten og ser en annen virkelighet, en virkelighet hvor det ikke er noen vits i å kjempe, for det finnes ikke 30
noe lys i enden av tunnelen. Og svært ofte dør han eller hun bare noen timer etter å ha sett den situasjonen i øynene. Kanskje det var slik det føltes for stakkars Jasmine Burton.» «Eller kanskje det ved ren uflaks var noen som rammet akilleshælen hennes,» sa Paula. «Noe som fant en brist i panseret hennes og boret seg inn i hjertet. Slike hemmelige svake punkter har vi alle.» «Har vi det?» sa Torin. «Jeg tror ikke jeg har noe.» Tony var ikke så sikker på det. Drapet på moren kom alltid til å være akilleshælen i Torins psyke. Allerede noen timer etter Bev McAndrews’ dødsfall hadde Paula tatt ansvaret for å verne om ham. Hun hadde sperret kontoene hans på sosiale medier og passet på at bare en betrodd håndfull venner hadde tilgang til ham den første tiden. Da videre kretser begynte å finne frem til ham, hadde de ondskapsfulle bemerkningene beveget seg bort fra moren og i stedet fokusert på at han bodde hos lesbiske. Og det var noe Torin følte seg godt pansret mot. «Kanskje ikke ennå,» sa Tony og prøvde å høres sikker ut. «Men før eller senere kommer du til å gjøre noe som du ikke vil at noen skal få rede på.» Paula fulgte opp med en latter. «Det er det vi har tenårene til.» «Ser du mye netthets blant skolekameratene dine?» Elinor gikk som vanlig opp i rollen som engasjert reserveforelder, og nå hadde hun ikke oppfattet at de andre prøvde å skifte emne. Gutten vred seg beklemt og så på Tony som for å søke veiledning. Tony gjorde en liten skuldertrekning og smilte oppmuntrende til ham. «Jeg tror ikke jeg kjenner folk som gjør sånt,» sa Torin. «Det kan jeg ikke tenke meg at du gjør,» sa Elinor. «Jeg lurte bare på om noen av kameratene dine hadde opplevd å bli plaget på den måten.» 31
Torin skar en grimase. «Ingen har sagt noe.» Han sukket frustrert. «Men vi snakker i grunnen ikke om sånt, Elinor. Hvis en av kameratene mine hadde vært oppbrakt over noe, ville han kanskje nevnt det. Men det er ikke sikkert, skjønner du. Dessuten ville vi sett det sjøl, enten på Instagram eller på Snapchat eller Facebook eller hvor det måtte være.» Elinor smilte. «Greit. Du må huske at nettverdenen din er ukjent mark for oss. Da vi vokste opp, kommuniserte vi nesten bare ansikt til ansikt.» «Ja, hvis jeg pratet med en venninne i telefonen i mer enn fem minutter, sto pappa i gangen og pekte på klokka og mumlet om telefonregningen,» sa Paula. «Ville du plage noen, måtte du gjøre det rett opp i ansiktet på offeret. Denne anonyme netthetsen fantes ikke.» Tony tuklet med kniven. «Ofte vet vi ikke engang hvilke spørsmål vi skal stille.» Han kikket opp og møtte Torins milde blikk. «Vi er avhengig av at dere holder oss orientert.» Torin gned høyre hånds fingre i det fine, korte håret over øret. «Skjønner. Jeg aner jo ikke hva som foregikk i Jasmine Burtons hode. Men du hører om folk på min alder som går nord og ned fordi bare en håndfull skolekamerater plager dem. Og hun ble vel plaget mye, mye verre. Og da visste hun ikke om det var folk hun aldri hadde sett på gata engang, eller folk som satt ved siden av henne på jobben. Det må være det verste, skulle en tro. Å ikke vite hvem som hater deg så fælt. Med skolemobbing vet du på en måte hvem som gjør det, så du kan ta igjen: ’Jeg veit du er dødskorka, så hvorfor skulle jeg bry meg om hva du synes om meg?’ Men tenk når du ikke vet om det er den såkalte bestekompisen din eller en aldeles forskrudd fremmed. Det ville være for jævlig.»