Nils-Petter Enstad
VÅRHERRES SPORHUNDER Fortellinger om Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid
Når ikke annet er oppgitt, er oversettelser fra andre språk ved bokas forfatter. Når ikke annet er oppgitt, er bibeltekster hentet fra www.bibelen.no. Ved referanser til Frelsesarmeens hovedorgan i ulike land er disse konsekvent henvist til som «Krigsropet», som er det norske navnet på bladet. © CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-37528-7 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Anna Salander Sats: Type-it AS Trykk: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Satt i 10.2/13 pkt. Bembo og trykt på 115 g Munken Print Cream 1,5. Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. www.cappelendamm.no
Innhold
Brevet fra Frelsesarmeen 9 Del I Kampen mot hvit slavehandel 17 Bordellvirksomhet og redningshjem 19 • Opinionen vekkes 22 Ettersøkelseskontor for savnede kvinner 28 En detektiv blir kristen 31 • «Guds detektiver» 37 • En bok vekker debatt 39 Fra land til land … 43 De skandinaviske land 44 Del II Et ettersøkelsesbyrå i Norge 49 Ettersøkt: Utvandrere og sjøfolk 52 En mer offensiv fase? 56 H.A. Tandberg – dikter og sporhund 59 På statsbudsjettet 68 Del III I krigers kjølvann 75 Krigens barn 87 Bak jernteppet 89 Når kartet endres … 90 Hvordan går man fram? 92 Etiske dilemmaer 97
Del IV Han fant sitt navn i «Krigsropet» 103 Litterære sporhunder 108 Sporhundene i litteraturen 114 Interesse fra media 119 Del V Saker og skjebner 125 Den genetiske link – adopsjoner og biologi 128 Ikke bare solskinnshistorier 134 En annonse i Aftenposten 136 Den mørkeste jenta i bygda 138 «Bak livets kulisser» 140 En har da litt dannelse i livet 141 • Søkeren ble borte! 142 • Ikke av de verste, men ille nok! • 143 Den gamle visa … 144 • Kjærligheten som aldri dør 147 • Også et svar 148 Vårherres sporhunder gjennom mer enn 100 år 150 Watson … 153 Spor hos sporhundene … 153 Litteratur – Kilder 155 Forfatterens tidligere utgivelser 159
Brevet fra Frelsesarmeen
Det er en av de siste dagene i mars. En vanlig vårdag. Året er 2001, og 73 år gamle Svanhild steller i huset der hun og mannen nå har bodd i mange år, i en av Østfolds mange landlige kommuner. Så ringer telefonen. Det er datteren. – Mamma? Jeg har fått brev fra Frelsesarmeen. Kanskje det er best du setter deg … Hun gjør som datteren sier. Uansett hva brevet rommer, er det sikkert like greit at hun sitter. Mannen som hun har vært gift med siden hun var 19 år, holder på med noe utendørs. Skal hun rope på ham? Hun roper heller på ham etterpå. – Har du satt deg, mamma? – Jada, jeg sitter så godt, så. Nå? Hva skriver de? De har fått et brev fra Frelsesarmeen før. Det kom for ikke fullt to uker siden. Der kunne de fortelle at de hadde funnet ut at han som det var spørsmål etter, døde allerede i 1936. At han var død, var hun forberedt på. Ellers ville han vært 105 år nå, og det er det tross alt ikke så mange som blir. – Skal jeg lese? Hun hører at datteren prøver å holde stemmen nøytral, men skjønner likevel at det er noe hyggelig i det hun skal fortelle. – Ja, les du. Ettersøking – biologisk morfar Jeg viser til tidligere korrespondanse og telefonsamtaler i anledning denne sak. Det er en glede for meg å kunne fortelle at jeg i dag har 9
snakket med en bror av din mor. Tidligere har jeg også snakket med en søster av henne. Disse to vil gjerne ha kontakt med sin halvsøster og hennes datter. Navn og adresse er … Hun hører at halvsøsteren heter det samme som henne, at hun er to år yngre enn henne, og broren to år yngre enn henne igjen. Hun tenker på det forrige brevet, der det ble fortalt at faren døde alt i 1936. Da var disse bare fem og tre år gamle … … det mest naturlige er at du og din mor skriver/tar den første kontakten med disse to … Jeg håper at dette vil bli til glede for dere alle … Så snart vi har mer å meddele, vil du få et brev fra oss. Med vennlig hilsen Einar Grøneng Major/saksbehandler De er litt tause, begge to. – Så jeg har en bror og en søster som lever … – Ja, og de vil ha kontakt med deg. – De vil ha kontakt med meg … med oss, retter hun seg selv. – Ja, med oss. Samtalen avsluttes. Røret blir lagt på, men hun blir sittende i stolen. Tankene og følelsene melder seg. Den første og klareste tanken er denne: − Dette skulle jeg ha snakket med mor om … Mor som hadde sagt at faren hennes hadde dødd mens hun lå i hennes mage. Men han gjorde jo ikke det. Han levde, giftet seg og fikk flere barn. Før han døde. Bare 40 år gammel. Men for moren hadde han kanskje vært død allerede den gang? Skjedde det da hun forsto at han ikke kom til å holde løftet han hadde gitt, at han kom til å la henne være alene med ansvaret for barnet de hadde vært sammen om å lage? Hun merker nok at det renner noen tårer, men hun lar dem renne. Nå vet hun. Hun har søsken. Kanskje nevøer og nieser også? Hun hører til på et slektstre, hun også. Mannen kommer inn og ser at hun har grått. 10
– Er det hendt noe? Er noen død? Hun rister på hodet. Smiler. – Nei da, ingen som er død, sier hun. * Hvert år finner Frelsesarmeens ettersøkelseskontor mellom 400 og 600 personer som noen ønsker å gjenopprette kontakt med. I året 2001, som fortellingen om Svanhild er fra, var antallet 632 – et «godt år» for Frelsesarmeens ettersøkelseskontor. Da året 2010 definitivt var blitt historie, hadde Frelsesarmeen i Norge totalt funnet fram til 57 767 personer. De aller fleste sakene er lokalisert til de skandinaviske/nordiske land. Med sitt internasjonale nettverk og arbeid i 123 land har tjenesten i prinsippet hele verden som arbeids- og nedslagsfelt. Fordeles disse sakene på alle årene som er gått siden 1897, som var året da Frelsesarmeen startet dette arbeidet i Norge, gir det en årlig oppklaringsprosent på omkring 56 i gjennomsnitt. Det er snakk om høye tall − nærmere 58 000 unike fortellinger. I tillegg kommer sakene der Frelsesarmeen ikke klarte å finne den det ble lett etter. Og selv om de løste sakene er i flertall, er det også mange uløste saker. I alt har mer enn 100 000 mennesker kontaktet Frelsesarmeen og bedt om hjelp til å finne en de har mistet kontakten med, eller en de aldri har møtt, men som de vet finnes «der ute» et sted. Hver av disse 100 000 har sin egen fortelling – og hver av dem er enestående på sitt vis. Alle disse fortellingene verken kan eller skal gjengis her. De rommer hele bredden av menneskelige erfaringer, fra den største lykke til den dypeste tragedie. Historiene som blir fortalt, representerer de mange som ikke kunne fortelles, enten fordi det ikke lenger er noen til å fortelle dem, eller fordi de berører så personlige forhold at de som eier fortellingen ikke har lyst til å dele den med andre. Eller fordi plassen ikke tillater det. * Fortellingen om Svanhild er både unik og typisk på samme tid. Unik, fordi hvert menneskes liv har sin unike fortelling, og typisk, fordi – som noen har sagt – menneskehetens historie stort sett består av de samme, evige konfliktene mellom menneskets fem sanser og Guds ti bud. Svanhilds mor arbeidet som tjenestejente i Oslo. Vi skriver 1928, hoved11
staden har akkurat fått sitt nye navn etter å ha hett Kristiania i 300 år. Selv er hun 22 år. Så blir hun kjent med Sverre. De går ut sammen. De danser med hverandre. De blir et par. Han er åtte år eldre enn henne – virker mer erfaren, mer verdensvant. Han arbeider som hestepasser på Vippetangen. Han har fortalt henne at tidligere var han ved garnisonen på Akershus. En stram kar. En sjarmerende kar. Hun er forelsket! Litt ut på nyåret får hun bekreftet det hun har fryktet en tid: Hun skal ha barn. Sverres barn. Deres barn. Svanhild er underveis. Panikk får hun ikke; det betyr vel bare at de må gifte seg tidligere enn de ellers hadde kommet til å gjøre. Ja, ikke at Sverre har snakket om ekteskap ennå, men det har liksom ligget i kortene. Litt flaut er det jo – litt skamfullt, dette å være «nødt til» å gifte seg, men det skjer med så mange. Hun håper bare Sverre skal bli glad. Men Sverre blir ikke glad. For Sverre er forlovet med en annen. Det har han vært helt siden 1927, altså siden før han traff Svanhilds mor. Det er en nedbrutt, vordende mor som vender nesa hjem mot Telemark og Notodden, der hun kommer fra. Der blir hun tatt imot, kanskje ikke med glede, men med åpne armer og med en kjærlighet og vilje til å gjøre det beste ut av tingene. En septemberdag i 1929 blir det født ei jente som får navnet Svanhild. Noen år senere treffer Svanhilds mor en annen mann. De gifter seg i 1934, men får ingen barn sammen. I 1940 adopterer mannen Svanhild som sin egen datter. Svanhild vet godt at mannen hun tenker på som sin far, ikke er hennes egentlige far, men når hun spør etter ham, blir mor bare kort og avvisende. – Han er død, sier hun da. – Han døde før du ble født. Så blir Svanhild kjent med Edvin. Han er også en stram kar. Bare 19 år gammel står Svanhild brud. Jenta som hadde så lite familie rundt seg i oppveksten, har bestemt seg for at hun vil i hvert fall ha familie selv. Hun vil ha barn, og barna skal kjenne både mamma og pappa. Men spørsmålet «hvem er jeg» og «hvor kommer jeg fra» ligger der hele tiden. Det er en del av henne som ligger i mørket. Hun vet hvem hennes mor er, og hun vet hvor hun har vokst opp, men hun kjenner bare halve historien. Hun får egne barn, men også når det gjelder deres opprinnelse, er det noe som ligger i skyggen. Mange ganger har hun tenkt at hun kan12
skje skulle prøve å finne ut av dette: Hvem var hennes biologiske far egentlig? Mor sa alltid at han var død, men kanskje levde det noen som kjente ham? I mange år blir det med tanken. Den som gjør noe mer enn bare å tenke på det og snakke om det, er hennes egen datter. Hun kontakter Frelsesarmeen. De leter etter folk, vet hun – og de finner dem! Datterens iver smitter over på Svanhild. Hun fyller ut skjemaet med de få opplysningene hun har. Hun underskriver en fullmakt. Nå har de i hvert fall gjort noe. De har forsøkt. Det går noen uker. Så ringer datteren: – Mamma? Jeg har fått brev fra Frelsesarmeen …
DEL I
Kampen mot hvit slavehandel
I 1859 ga den engelske forfatteren Charles Dickens ut romanen A Tale of two Cities (Fortellingen om to byer). Den er gått inn i historien som en av de mest solgte engelskspråklige bøker som noen gang er gitt ut, mer enn 200 millioner eksemplarer. Handlingen foregår i Paris og London i tiden før og under den franske revolusjon, rundt 1790. Den beskriver hvordan de store sosiale motsetningene i Frankrike førte fram til revolusjonen. Samtidig viser den en rekke lite smigrende sider ved det sosiale livet i London. Tittelen på boka viser først og fremst til de to byene Paris og London, men henspiller også på at hver av de to byene rommer to helt ulike verdener, slik åpningen av romanen antyder: «It was the best of times, it was the worst of times …» («Det var den beste tiden og det var den verste tiden»). Klasseskillet i England i sin alminnelighet og i London i særdeleshet var enormt. Det var ikke uten grunn at Karl Marx, som utviklet sine politiske teorier nettopp i London, var overbevist om at den kommunistiske verdensrevolusjonen ville begynne i England. I den smeltedigel en by av Londons størrelse og egenart alltid vil være, vil det også være andre typer kreative mennesker enn diktere og revolusjonære. Vi kan kalle dem reformatorer. En av disse var en 36 år gammel metodistprest som en sommerdag, 2. juli 1865, var på vei hjem. Hans navn var William Booth. Hjemme ventet hans gravide kone Catherine, som han hadde vært gift med i ti år, og deres seks barn. Vandringen hjem gikk gjennom noen av Øst-Londons mest belastede strøk. Han skrev senere: Jeg kjente meg mektig dratt til disse usle menneskene som syntes uten Gud og håp i verden, og som i årevis, etter som det ble fortalt 17
meg, ikke hadde hørt en predikants røst. Her er plassen din, hvisket en stemme i øret mitt, og jeg ble grepet av lengsel etter å ofre meg til Kristus som apostel for Øst-Londons gudløse mennesker. Jeg gikk tilbake til mitt westendhjem og sa til min hustru: – Kate, jeg har funnet min livsoppgave. Da jeg gikk forbi de opplyste vertshusene, var det en stemme som sa: Hvor finnes det slike gudløse mennesker som her, og hvor er arbeidet ditt mer påkrevd? I den stunden ofret jeg meg selv, deg og barna våre til Gud for denne store gjerningen. Dette skal være vårt folk, og vår Gud skal være deres Gud. – Den kvelden ble Frelsesarmeen født, sa William Booth selv mange år senere. Resten er historie, som det gjerne sies. Historien om Frelsesarmeens vekst og utvikling er fortalt mange ganger før. Noe av det Booth og hans medarbeidere la vekt på, og som Frelsesarmeen fremdeles er opptatt av, er at evangeliet gjelder hele mennesket. «Soup, soap and salvation» er ett uttrykk for dette. Om det var William Booth selv som formet dette slagordet, eller om det er en kortversjon av den utfordringen han ga sine medarbeidere, skal være usagt. Vekkelsesbevegelsen som han startet − først under navnet «Den kristne misjon i Øst-London», senere bare «Den kristne misjon» og fra 1878 «Frelsesarmeen» − tok opp ulike sosiale hjelpeoppgaver og så på dem som en naturlig del av forkynnelsen. En av oppgavene de tok på seg, og som rent umiddelbart ikke ser ut til å ha noen sammenheng med forkynnelsen av evangeliet, var å bekjempe en av de aller verste sidene ved verdensbyen London: den hvite slavehandelen. Denne kampen fører Frelsesarmeen fremdeles, selv om uttrykket «hvit slavehandel» nå gjerne er byttet ut med «trafficking», blant annet fordi slavene man selger ikke lenger bare er «hvite». Det var i kjølvannet av denne kampen at Frelsesarmeens arbeid med å finne savnede personer ble startet opp.
18
Bordellvirksomhet og redningshjem Det var stor fattigdom på den engelske landsbygda mot slutten av 1800-tallet. Mange levde på et eksistensminimum. Samtidig lå London og andre store byer og lokket med sine mange tilbud og – kanskje – muligheter. Industrien var i rask vekst og hadde bruk for unge og sterke menn. For jentene kunne utsiktene til en huspost i et fint hjem lokke. Hovedstadsavisene inneholdt alltid annonser der det ble søkt etter tjenerskap. Det virket langt mer forlokkende å være stuepike eller kokkepike hos rike mennesker enn å plukke turnips ute i kulde og vind, eller plukke poteter for noen øre om dagen. Hvert eneste år reiste tusenvis av unge jenter fra landsbygda til London. Om livet i hovedstaden ikke ble fullt så glamorøst og spennende som de trolig hadde sett for seg, var både omgivelsene, atmosfæren og kosten helt annerledes enn det de var vant til hjemmefra. Og «smulene fra de rikes bord», som nevnes i Jesu liknelse, var likevel mer enn det de fikk der de kom fra. Stort sett kom jentene alene, uten reisefølge og uten å kjenne noen i storbyen. De aller fleste klarte seg nok og kom trygt fram dit de skulle. Men ikke alle. For når togene kom inn, var de på plass, de kvinnelige utsendingene som med et trent blikk raskt kunne peile sitt neste offer: ei jente på 15–16 år, med en liten bag eller veske som rommet det lille hun eide, og som så seg litt hjelpeløst rundt i kaoset av mennesker, lyder, vogner og inntrykk. I hånden holdt hun gjerne en krøllete lapp med en adresse på, men hvor skulle hun gå og hvordan skulle hun komme dit? Før hun rakk å summe seg til å be noen om hjelp, ville det stå en velkledd, pen og hyggelig dame ved siden av henne, smile vennlig og si: – Er det noe jeg kan hjelpe deg med, lille venn? Hvor skal du? Med et lettelsens sukk ville jenta vise fram papirlappen med adressen. – Å, du gode, ville den andre si med et forskrekket uttrykk. – Det forferdelige stedet?! Og så det fæle strøket! Nei, du må ikke finne på å dra dit, det har et fryktelig dårlig ord på seg. Men hør her, jeg trenger en ny hushjelp hjemme hos meg. Hun jeg hadde, har akkurat sluttet. Kan du ikke bli med meg? Jeg er sikker på at du vil trives. Kom, så skal jeg få tak i en drosje til oss … 19
Huset som drosjen stanset ved, så sikkert fint nok ut og lå kanskje i et av de bedre strøkene i byen. Men vel innenfor ville den vennlige, hjelpsomme damen fra jernbanestasjonen endre karakter fullstendig, og i løpet av få timer ville det gå opp for jenta at hun rett og slett var fanget i et bordell. De enkle klærne hun hadde på seg da hun kom, ville bli tatt fra henne, og hun ville bli iført de fargerike kostymene som var et slags kjennetegn på prostituerte. Fra nå av var hun prisgitt bordellmammaen og hennes folk, og – ikke minst – ønsker og krav fra bordellets kunder. Det var ikke bare på jernbanestasjonene bordellmammaene hadde sine følere ute. I parker, på åpne plasser, overalt hvor det var mange mennesker, jaktet de etter passende «bytte». Nettverket var omfattende og hadde internasjonale forgreninger. Unge, engelske jenter ble solgt og sendt til kontinentet, til Sør-Amerika og til Midt-Østen, iblant etter regelrette bestillinger av jenter som oppfylte spesifikke krav. En leverandør i Glasgow kunne få beskjed om at en herr Hagerdorn i Frankfurt ønsket seg en skotsk jente på 13 år med rødt hår. Var jentene gjenstridige, ble de dopet ned og plassert i tilspikrede likkister med luftehull i. Det forekom flere ganger at jenter våknet opp under transporten og døde av skrekk, eller av luftmangel fordi de brukte opp alt oksygenet når de skrek, banket eller klorte på et lokk som ikke ga etter. Folk i Frelsesarmeen hadde vært oppmerksom på problemet en tid. I 1883 åpnet det første hjemmet for «falne kvinner» i Hanbury Street i Whitechapel. Tiltaket startet, som så mange andre av Frelsesarmeens pionerprosjekter, ved en tilfeldighet. Under en gudstjeneste hadde en ung jente som livnærte seg ved prostitusjon, kommet til frelsessoldaten Elizabeth Cottrill og spurt: − Hvordan kan jeg bli en kristen, med det livet jeg lever? Sammen med en venninne hadde hun kommet fra en liten landsby ved Brighton, med noen naive forestillinger om at gatene i London var brolagt med gull, og at kjekke og stødige ektemenn nærmest kunne plukkes som moden frukt. I stedet hadde de havnet i prostitusjon begge to. – Du må slutte med det livet, svarte Elizabeth Cottrill, og lovte samtidig å hjelpe henne med det. I første omgang skulle hun skaffe henne et sted å bo, og deretter billett hjem. Da gudstjenesten var slutt, sent på kvelden, forsøkte hun å skaffe jenta losji, men ble avvist overalt. Da det var blitt midnatt, tok hun henne derfor med seg hjem, der ektefellen og de seks 20
barna deres for lengst sov dypt. Hun ga henne mat og laget en provisorisk seng av noen stoler i stua. Neste morgen tok hun jenta med seg til jernbanestasjonen, kjøpte billetter til Brighton og fulgte henne hjem. Det kom etter hvert flere slike overnattingsgjester, og til slutt sa mannen hennes, som ikke tilhørte Frelsesarmeen, at nå fikk det være nok. Dette gikk ut over ungene! Da Elizabeth Cottrill klaget sin nød til William Booths sønn og nære medarbeider, Bramwell Booth, svarte han at han faktisk kunne forstå ektemannen, og at de heller fikk se seg om etter et hus de kunne leie til dette arbeidet. Lenge lette fru Cottrill forgjeves etter et egnet hus, men en dag hun gikk nedover Hanbury Street og bad, ifølge henne selv, falt blikket på et hus med et skilt på veggen: «Til utleie». Mannen som eide det var en kjent prest, og da han hørte hva Frelsesarmeen trengte huset til, ble en avtale inngått. – Jeg skulle bare ønske det var flere som ville hjelpe disse ulykkelige jentene, var kommentaren hans. Det var ikke risikofritt, det arbeidet Elizabeth Cottrill nå engasjerte seg i. Mer enn én gang sto sinte menn og ventet på henne når hun skulle gå hjem, og hun opplevde både slag og spark og andre former for sjikane. Mannen hennes var redd for sikkerheten hennes: – Du blir drept for meg en dag, hendte det han sa. Huset i Hanbury Street ble Frelsesarmeens første «redningshjem». Det hadde plass til åtte kvinner. Her arbeidet også Florence Booth, som året før hadde giftet seg med Bramwell. Florence Soper, som var pikenavnet hennes, var datter av en anglikansk prest og hadde et par år tidligere vært stasjonert i Frankrike, sammen med Bramwells søster Catherine. Sammen hadde de to kvinnene, som begge var tidlig i 20-årene, startet Frelsesarmeens arbeid i Frankrike. Det kunne gå hardt for seg i disse pionertidene. Både Catherine og Florence havnet i fengsel mens de var i Frankrike, og det var heller ikke sjelden de fikk kastet egg, råtten frukt og andre uhumskheter etter seg på gata. Jentene opplevde også å bli tatt for å være gatepiker selv. En kjent anekdote i Frelsesarmeen handler om hva Catherine svarte en mann på Paris’ gater. Etter først å ha gitt henne et «tilbud» hun kun besvarte med taushet, spurte han hvor de skulle møtes. – Foran Guds trone, svarte hun. 21