Vår verden av dugg av Tor Åge Bringsværd

Tor Åge Bringsværd

Vår verden er dugg

© CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47763-9 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Anders Bergesen | Superultraplus Designstudio Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Boken er blitt til i tidsrommet juni 2012 – mars 2013. (Arøya, Hølen, Lanzarote, Berlin.) Jeg begynte arbeidet rett etter å ha avsluttet min forrige roman Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang. I mine øyne har Vår verden er dugg et klart slektskap med denne. Sammen med Ker Shus (fra 1980) danner de en slags tematisk trilogi.

–TÅB

Første gjenfortelling:

Meivan Ich fürchte mich so vor der Menschen Wort.

Sie sprechen alles so deutlich aus: Und dieses heißt Hund und jenes heißt Haus, und hier ist Beginn, und das Ende ist dort.

– Rainer Maria Rilke: Mir zur Feier, 1899

det eldste minnet jeg har, er en svart skyggefugl som flakser over veggen ved siden av sengen. Bestefar Elmer laget den med hendene sine. Han fikk skyggefuglen til å gape med nebbet, og han etterlignet de skarpe skrikene til en rell.

Han trodde han skulle få meg til å le.

Men jeg ble skremt. Og redselen for fugler har fulgt meg resten av livet.

Jeg er Tarak. Jeg har levd i mange vintre. Jeg er blitt tilbudt mange nye navn, og har fortjent dem, alle sammen.

Likevel har jeg valgt å holde fast på de første jeg fikk. Og slik vil jeg også at du skal huske meg.

Jeg er Tarak fra Ulu – min mor het Marna og min mormor var Rudi.

Dette er min historie.

Men selv om alt er lenge siden, vil jeg fortelle som om jeg ikke kjenner noe av det som ligger foran meg.

For det jeg nå vet … det har jeg ikke alltid forstått.

Kom – gå ved siden av meg!

Vi bodde tre generasjoner sammen. Huset vårt var lite og lavt, og bygget av solbrent leire, slik det var vanlig i Ulu – en landsby på randen av Serntum, den store ødemarken, 7

men vokst frem på den steinete bredden av Hepar, like før elven forsvinner over åssiden og fosser ut i Kampalsjøen dypt der nede.

Også åtte andre landsbyer hadde valgt Serntum som næmeste nabo, i dag ligger de som et matt perlekjede langs sørsiden og østsiden av den giftige ørkenen. Det var mange gode grunner til at de andre landsbyene plasserte seg slik de gjorde, og Ulu hadde lang vei til de beste funnstedene, på den annen side var Ulu den eneste av de ni som hadde adgang til friskt, rennende vann. Alle andre steder måtte det grumsete brønnvannet kokes.

Hver dag kom det karavaner fra de åtte andre landsbyene for å få fylt skinnsekkene sine. Det måtte de betale for. Kjøtt, mel, frukt og grønnsaker i bytte mot vann. Fisk hadde vi nok av selv. Men vilt var det lite av på våre kanter, og elvebredden var bare grus og leire, så vi hadde for lengst gitt opp å dyrke noe der. Det lille vi høstet kom fra åssiden nedenfor fossen. Men det var tungt å arbeide i det bratte terrenget, og tungt å få med seg noe hjem. Da var det bedre å satse på den våte rikdommen som fløt like forbi murene våre! Vi plasserte vakter og tårn langs Hepar en hel dagsreise oppover, for at ingen skulle kunne ta seg til rette og forsyne seg gratis av vannet vårt.

Far Lamer arbeidet på denne «livsnerven», som bestefar likte å kalle elveløpet, men det innebar at han ofte var borte flere netter i trekk, noe mor slett ikke trivdes med, og naboene hvisket at det nok var derfor hun «var begynt å trenge trøst, stakkars liten». Men det var ikke lett å finne annet arbeid. Særlig ikke for en som hverken kunne lese eller skrive. Far Lamer var flink med spyd og alle slags kastevåpen, men han hadde ingen andre kunnskaper. Den 8

dagen øynene hans sviktet, og han ikke kunne se så langt som mødrene krevde av ham, ville han ikke lenger kunne brukes som vaktmann, og så ville vi måtte leve av det lille Mor Marna fikk som vaskehjelp i det lange mødrehuset like bak torget.

Trangt var det også for besteforeldrene mine. De levde av å opptre. Tre kvelder i uken viste de skyggeteater mot den sammenraste murveggen i den gamle byporten. Noen annen form for underholdning fantes ikke i Ulu. Det var ikke stort de tjente på teatret sitt, men hverken Mormor Rudi eller Morfar Elmer hadde noen gang trengt trøst – og det var de stolte av.

For å få endene til å møtes for oss alle sammen, hendte det at bestefar tok en tur ut i Serntum for å lete etter ting fra gamle dager. Han var langt fra den eneste som søkte lykken der. Nesten alle i Ulu hadde en eller annen gang våget seg dit ut. Men det var allment kjent at det var farligere på vår kant av Serntum enn rundt de andre landsbyene. Derfor var det viktig å vite hvor en skulle gå, og hvor det var best å snu. For ødemarken var giftig som en saskelslange.

Det var lite som bet eller stakk der ute, men plutselig kunne en våkne neste dag med byllepest eller store brannmerker, og mange hadde også vært utsatt for de grå skyene som plutselig dampet opp fra marken, og den som ikke holdt pusten, men åndet inn slik luft, falt som regel om på stedet.

Bestefar Elmer var blant dem som likevel stadig vendte tilbake til Serntum. Han hadde sine faste stier å følge, og sine egne, hemmelige plasser å lete. For det var skatter å finne i ødemarken. Gamle ting som ingen forsto seg på len9

ger. Og metaller. Først og fremst metaller. Flere ganger i året kom det oppkjøpere fra Nikropol. Og gammelt skrapjern var det som betalte seg best.

Jeg husker jeg tidlig begynte å mase om å få lov til å bli med. For av alle eventyr var historiene som ble fortalt om Serntum de merkeligste og mest spennende. Men bestefar bare lo og ristet på hodet. Og det fortsatte han med i mange år. I stedet fikk jeg være med ham på fisketur. Ofte gikk vi to opp og ned langs Hepar, eller sto dørgende stille i flere timer ved Heparfossen. Den gang syntes jeg det av og til var så kjedelig at det nesten ikke var til å holde ut.

Men mange år senere skulle jeg komme til å tenke tilbake på disse stundene som noen av de beste i livet mitt.

Det ble alltid folksomt i gaten når en av sorgslukerne kom på besøk. De var stadig på reise i sine mørke, innelukkede vogner, trukket av dyr med merkelige og farverike fløyelsmasker over halve hodet. Selv var de kledt i lange, svarte kjortler med tynn, hvit krage, og de reiste bestandig alene.

Som regel var det den samme som besøkte oss. En høy, radmager mann, blek i huden, helt uten skjeggvekst og glattbarbert på hodet.

Til Ulu kom han alltid uventet. Som et plutselig vindkast blåst ut av ødemarken og inn i de trange bygatene.

Og straks ble han omringet av ivrige mennesker. For alle kjente noen, alle hadde en som trengte hjelp.

Da jeg ble litt eldre, forsto jeg at sorgslukerne hadde delt landet mellom seg i faste ruter – og at det gikk an å bestille dem gjennom mødrehuset og de gulstripete duene deres.

Men da jeg var barn, hadde alt sammen et skjær av trolldom og uvirkelighet over seg.

10

Billig var det ikke. Men det var en god og sikker trøst som gjerne varte et helt år. Så det var verdt sin pris. Og den som ikke kunne betale, hadde kanskje andre ting av verdi.

Sorgslukeren bare pekte – og fikk alltid det han pekte på.

Jeg var fem vintre da sorgslukeren kom hjem til oss. Mor hadde hatt flere slike besøk tidligere, fikk jeg vite. Men dette var første gang jeg forsto hva som hendte.

Det var en grå dag i den mellomste årstiden. Solen svidde ikke huden lenger, luften var lunken og fri for støv og det var lett å være ute. Jeg satt i døråpningen da jeg hørte skramlingen fra sorgsluker-kjerra, og ropene fra alle barna som løp foran og bak den.

Jeg visste godt hvor sorgslukeren skulle. Hjemme hadde vi nesten ikke snakket om annet i flere dager. Ventet og håpet. For det var jo tydelig for alle at mor trengte trøst. Ingen av oss visste hva vi skulle gjøre med henne lenger.

«Noen må trøstes oftere enn andre,» sukket Bestefar Elmer, «og noen kan klare seg lenger. Marna har holdt ut i over to år denne siste gangen, og det var for din skyld, Tarak. Men nå er det blitt rent for mye for henne.»

Vi hadde gjort klart det beste rommet i huset, det som var til spesielle anledninger og nesten aldri ble brukt. Mor Marna hadde båret sengen sin inn dit samme morgen. Og bestefar hadde satt 29 tente talglys på gulvet, ett lys for hver av vintrene hennes. Nå kledde hun seg naken, la seg på sengen og ventet. Sorgslukeren gjorde seg klar i et annet værelse. Tok på seg lange, svarte hansker – hansker som nådde helt opp til albuen. Så gikk han inn til Mor Marna mens han mumlet og nynnet.

Far Lamer orket ikke å se på at mor ble trøstet. Men 11

selv var jeg sammen med henne hele tiden. Holdt henne i hånden, hjalp til med å koke vann og fukte kluter.

Jeg så hvordan sorgslukeren brygget drikken sin av vann og hvitt pulver. Jeg så trøstebegeret skumme og boble.

Jeg så de svarte hanskehendene som strøk og klappet den nakne kroppen. Jeg så hvordan sorgslukeren plukket, klorte, klemte og suget sorgene ut av henne. Så at han puttet dem i munnen. En etter en. Tygget og svelget dem.

Mens han hele tiden fortsatte med den ensformige, mumlende sangen sin. Jeg så at mor strakte seg etter trøstebegeret, så fortvilelsen vokse i henne mens sorgslukeren arbeidet. Hørte lettelsen i sukkene hennes da hun endelig fikk drikke. Så øynene hennes mørkne og gli langsomt igjen.

Og så falt hun i søvn. Med et smil om munnen. Sorgslukeren tullet teppet godt rundt henne. Han hadde gjort det han var kommet for. Nå skulle han videre til nye kunder.

Far ventet i det andre rommet. Takket. Knelte. Kysset sorgslukerens høyre hånd, slik skikken var. Betalte ham med en pose dukater og en kveil metalltråd med skarpe knuter på. Og sorgslukeren lot det ligge igjen en liten pose med ekstra trøst – nærmest som en høflig gest. Han mente det ikke ville være bruk for mer, i hvert fall ikke på lang tid, men en kunne jo aldri vite.

I flere dager etterpå gikk mor omkring og sang og lo.

Likevel hoppet hun i fossen en uke senere. Og vi fant henne aldri.

Bestefar laget et eventyr om henne. Fortalte at mor var reist til et land langt borte. Et land hvor ingen lenger trengte trøst for noe som helst.

12

Far Lamer ble aldri seg selv igjen etterpå. Og et halvt år senere ble han borte, han også. Dro sin vei. Uten å ta farvel. Uten å si hvor han skulle.

En tid senere fikk vi høre av en nabo at hun mente å ha sett ham på vei mot Serntum. Mange valgte jo å ende livet sitt på den måten. Ved å gå ut i den store ødemarken, bare gå og gå. De kalte det: Bli ett med fortiden.

Også dette prøvde bestefar å lage et eventyr om.

Men for meg ble ordene hans bare ord. Og når jeg så på hendene som formet skyggefigurer av dyr og mennesker på veggen, var det ikke bestefars hender jeg så, men sorgslukerens svarte hansker.

Hvordan kan jeg skrive rolig om alt dette? Fordi det er så lenge siden, min venn. Og fordi jeg var så liten da det hendte. Når jeg tenker tilbake, er det som om det ikke var meg det skjedde med, men en annen. Som om jeg ikke bare har levd mange vintre, men mange forskjellige liv. Og gutten som jeg den gang var … er nå blitt nesten som en fremmed for meg.

Da jeg ble litt eldre, fikk jeg være med og hjelpe til på teatret.

Vi var sammen om forestillingene, alle tre. Bestefar Elmer laget historien og øvde inn hvordan figurene skulle formes. For det meste valgte han sagn og fortellinger fra gamle dager. Bestemor Rudi hjalp til når det var nødvendig å bruke fire hender for å få frem det rette uttrykket, og ellers var det hun som sto for alle de rare lydene og for musikken, på et langt brett med strenger som hun hadde på et bord eller la tvers over fanget.

13

Min oppgave var å passe lampene, tenne dem som sluknet, skifte ut de talglysene som var brent helt ned. Og det var også jeg som tok imot betaling. Med en myk maske foran ansiktet, smøg jeg meg omkring, mjauet som en liten luber og samlet penger i et krus. Det var frivillig om man ville betale eller ikke. Så det var min oppgave å overtale folk. Jeg følte meg viktig.

Egentlig kunne vi ha spilt hvor som helst, men det var blitt en vane å bruke veggen ved byporten. Det var der alle regnet med å finne oss. Egentlig var det ingen riktig port lenger, for det gikk ikke an å lukke den, og murene var rast sammen, så man kunne passere inn og ut på begge sider.

Men en av de urgamle veggene sto der fremdeles, halvveis på skjeve. Det var den vi spilte mot, og der var det også lett å samle publikum i en halvsirkel.

Mødrene hadde alltid en lytter til stede.

For det ble krevet at vi holdt oss innenfor det rimelige.

Hvis ikke kunne vi miste retten til å opptre. Og hva skulle vi så leve av?

Men bestefar var flink til å balansere. Historiene hans var ofte på kanten, men de ramlet sjelden ned på den gale siden. Og om de gjorde det, så spilte han alltid ekte fortvilet, slo skoen sin i hodet på den skyggen som hadde forsnakket seg, samtidig som bestemor stemte i med en patriotisk sang – og så var det liksom ingenting å sette fingeren på lenger. Det var særlig en av figurene hans som det var nesten umulig å holde styr på, en diger ganta med lang nese – en skygge bestefar måtte bruke begge hender og det venstre benet for å lage. Denne gantaen misforsto alt mulig, men trodde selv at den var den klokeste skapning i hele verden.

14

Ofte spilte vi den samme forestillingen mange kvelder etter hverandre. Men vi prøvde å gjøre noe nytt hver måned.

De historiene jeg likte best – og det tror jeg ikke jeg var alene om – var når skyggeteatret vårt viste fortellingene om da alt det gamle gikk i stykker.

I mødrehuset ble det oppbevart tre bøker som med skrift og bilder lærte oss om fortiden. Alle som ville fikk lov til å bla i dem. To av bøkene hadde farger, og en av dem hadde tegninger av dyr, og jeg ble aldri trett av å se på dem. Men likevel kunne ingen av disse skattene måle seg med bestefars beretning. Med sine enkle håndbevegelser og klare skygger viste han meg verdens undergang mer virkelig enn noen levende bok.

Det er mye vi aldri kan forstå. Derfor gjelder det at vi ikke kaster fra oss det lille vi er i stand til å gripe. Slik pleide bestefar å begynne. Han sto i mørket. Alle talglys og lamper var slukket. Med en fakkel tegnet han sirkler og firkanter i luften. Plutselig slo bestemor på en tom tønne, laget et så kraftig tordenvær at fakkelen sluknet – og så kom spillet i gang, mens jeg skyndte meg å tenne lysene igjen, ett for ett.

Han fortalte den merkelige historien om Serntum, den store ødemarken som en gang hadde vært en levende by, en enorm konstruksjon av stein og metall, med hus høyere enn noen kan tenke seg, for den gang bygde de mange hus oppå hus, slik at mer enn femti familier kunne bo på taket til hverandre – og i gatene var det maskiner som gikk på hjul og styrte seg selv.

15

Vi ler, alle vi som hører på ham. For selv om vi prøver, og selv om skyggene til bestefar hjelper oss så godt de kan, så er det vanskelig å få plass i hodet til slike veldige bilder. Og menneskene den gang – kunne de virkelig bevege seg like lett i luften og i vannet som på marken – og var de likevel mennesker slik som oss? Når bestefar prøver å beskrive maskinene deres, forstår vi bedre verdien av alt det som venter på oss i ødemarken, alle de merkelige metallrestene som må finnes der ute.

Men ingenting varer evig, sier bestefar – og mens bestemor slår alt hun orker på den tomme tønnen sin, blåser han ut et stort talglys og lar hele Serntum forsvinne i røyken fra det.

Bestefar flytter seg, slik at hans egen skygge blir større.

Så snur han seg mot oss, rekker frem to tomme hender, sier at nå er nesten alle bilder fløyet sin vei, og for å gjøre det tydelig, fører han hendene langsomt mot hverandre, tommel mot tommel, slik at når han vinker, minner det om en fugl som flyr bort. Mens han snakker og vinker, tenner jeg flere lys. Til murveggen bak ham … bare er en murvegg igjen.

Alle forestillinger sluttet på samme måten.

Fuglen var den første figuren han lærte meg.

For alle andre var den et poetisk tegn.

Men for meg har den bestandig vært det mørke symbolet på at noe forsvinner og aldri mer kommer tilbake.

Skal jeg lese videre, Jarko? Du er fjorten vintre og jeg vet Nada ville vært stolt av deg. Det var hun som kom hit med deg da du bare var en liten bylt.

Det er ingen hemmelighet at jeg er ute av stand til å få 16

egne barn. Men for hennes skyld er du blitt som en sønn for meg.

Mye av det jeg skriver høres sikkert merkelig ut.

Hva er for eksempel en «luber»? Det er et stort katteaktig dyr, Jarko. Det er blant de dyr og fugler som av og til fødes ut av Serntum. De lever en kort tid, formerer seg kanskje i et par generasjoner, og så dør de ut og forsvinner. Mange andre nyskapninger er ikke engang forplantningsdyktige, men må nøye seg med å være enestående så lenge de lever.

Slik herjer ennå den gamle forbannelsen i denne mest hjemsøkte av alle ødemarker.

jeg bodde i ulu til jeg var fjorten vintre gammel. Jeg gikk på skolen i mødrehuset og jeg hjalp besteforeldrene mine så godt jeg kunne. Ingen av dem var stort eldre enn nitti og burde hatt mange gode vintre foran seg, men plutselig var de blitt så gamle, syntes jeg. Bestemor Rudi hadde også begynt å få de røde utslettene, og alle visste hva slikt betydde. Hun pleide aldri å gå i Serntum, men en liten tur var mer enn nok. Det var da hun måtte hjelpe Bestefar Elmer å bære hjem en diger lem, på størrelse med en dobbeltseng og hamret ut av et lett metall, men vanskelig å få med seg hvis en måtte bære den alene.

Vi fikk godt betalt for den, nok til at vi kvittet oss med all små-gjeld og likevel kunne spise oss mette i over en måned.

Men jeg vet Bestefar Elmer aldri sluttet å bebreide seg selv.

Bestemor levde i fire vintre til. Hverken urter eller varme nåler kunne holde henne tilbake. Vi brente henne opp bak huset og kastet bena hennes i Hepar. For slik var skikken den gang.

Og så var det bare han og jeg i huset.

På skolen lærte jeg at verden var blitt mye mindre enn før, fordi så mye var blitt borte, men at mødrene gjorde 18

alt de kunne for å holde på plass det lille som var tilbake, og derfor burde alle vi barna være takknemlige og lydige. Vi lærte at maskiner var roten til alt som gikk galt, og at slik ondskap aldri mer måtte settes sammen, uansett størrelse og hensikt, uansett om det skjedde med lim eller skruer, og uansett hvor uskyldige slike maskiner lot som om de var. Så hvis noen laget noe – og var i tvil – skulle det alltid vises frem for mødrene, og så var det opp til mødrene å bestemme hva som kunne regnes som en maskin og hva som bare var et lurt hjelpemiddel. Derfor ble også oppkjøperne fra Nikropol alltid fulgt med gjerrige øyne når de besøkte Ulu. Mødrene våre ville ikke at noe av skrapet skulle brukes på usømmelig vis, og dette hadde de fått hver enkelt oppkjøper til å underskrive på. Men siden mødrene ikke stolte på andre enn seg selv, var de aldri langt unna når det ble gjort en handel.

Vi lærte at livet var annerledes i Ulu og de andre åtte landsbyene enn ellers i verden. For her i syd trodde vi fremdeles på Tika, den store gudinnen, mens andre steder levde de fleste i gudløshet og uten noe å holde seg fast i. Videre lærte vi at hvis verden var et stort rutenett med 64 ruter, så befant Ulu seg nederst i det venstre hjørnet.

Vi lærte at de ni landsbyene var uavhengige av hverandre, men prøvde å samarbeide. Og at de nærmeste større bystatene var Meivan og Nikropol. Meivan, som var sorgslukernes by, lå i rute to nedenfra på høyre kanten, og Nikropol, den største og mektigste i vår del av verden, var i den fjerde ruten på samme side. Midt på rutenettet este Serntum ut til alle kanter. Hva som skjulte seg i de fire øverste radene, var det ingen som visste – men det var 19

det heller ingen som trengte å vite, sa hun som underviste oss.

Av bestefar lærte jeg å ta meg frem i Serntum. Han viste meg de beste funnstedene sine, og han fortalte meg hvor det var trygt å gå. Jeg var tolv da jeg endelig fikk lov til å lete alene. Av og til fant jeg noe. Men som regel kom jeg hjem tomhendt. Hvis du fant noe, var det vanskeligste å få det med deg uten at andre, større og sterkere, gutter tok det fra deg. Men jeg lærte meg knep, og jeg lærte meg veier som ingen andre visste om. For merkelig nok trivdes jeg der ute i ødemarken. Det var en stor frihet der. Du hadde bare deg selv å stole på. Og du måtte være absolutt sikker på alt du gjorde. Hvis ikke var det best å la være. Og Serntum er slett ikke et dødt sted, slik mange tror. Merkelige blomster og busker gror der, og dyr kan plutselig pile forbi rett foran føttene dine. Små navnløse skapninger som bare finnes blant disse brente stenene og forvridde metallrestene fra en fjern fortid. Så hvorfor kalle Serntum en ødemark?

Den minner mer om en sovende kjempe, en gigant med giftige hoggtenner, men likevel uskyldig som et barn. Han vil bare ikke vekkes, men glefser blindt mot alle som trår feil på ham.

Var jeg i tvil, kunne jeg spørre Bestefar Elmer. Han visste hvilke blomster som var giftige å lukte på, og hvilke kvister man aldri burde knekke.

Det var også han som første gang fortalte meg om det forbudte biblioteket i Nikropol. En veldig samling av skrift, lyd og bilder, betrodde han meg. Og mange av bøkene leser seg selv – vi trenger bare å se og lytte! Noen sier 20

at biblioteket ligger dypt under jorden. Andre mener at det svever usynlig i luften, høyt over byen. «Der finnes det ingen hemmeligheter lenger,» sa bestefar. «Der kan du sanse alt nøyaktig slik som det er.»

«Har du vært der selv?»

Bestefar ristet på hodet. «Nei. Men jeg har kjent mange som sier de har sett det.»

«Og de er til å stole på?»

«Vi velger selv hvem vi tror på og hvem vi ikke tror på.

Men lytt like mye til hjertet som til hodet, Tarak. Jeg har gjort mine valg. Og du må gjøre dine.»

Jeg husker jeg så på ham. Lenge. Tok inn det gamle, rynkete fjeset. Det nesten skallete hodet, med hvite krøller rundt ørene.

«Jeg tror på deg, bestefar,» sa jeg endelig.

Og så omfavnet vi hverandre.

Den dagen bestefar døde, hadde jeg ingenting å gjøre i Ulu lenger. Jeg ventet til vi fikk besøk av en oppkjøper, solgte ham det jeg fant av verdi hjemme, og ba om lov til å følge med karavanen hans nordover. Jeg tilbød meg også å hjelpe til med muldyrene. For allerede den gang hadde jeg et godt lag med alle slags dyr. Jeg var fjorten vintre. Og jeg hadde ingen anelse om hva jeg gikk til.

Du spør om hva slags dyr jeg var fortrolig med den gangen? For det meste hunder og katter. Men jeg kjente også godt til griser, lubere og gantaer – en lokal art, som minner om sauer uten ull, men med lange, dinglende neser. Og i den skogvokste skråningen ned mot Kampalsjøen, møtte jeg en gang en liten flokk variler – de sky og tynnhudete 21

skapningene som faktisk ligner litt på oss. Du spør om vi har slike her på Erusal? Svaret er nei. Vi makter ikke å ta vare på alt, Jarko. Og varilene klarer seg ikke så langt mot nord.

mange år senere tenker jeg tilbake på denne vandringen som en av mine viktigste læretider. Den første var i Ulu – hos bestefar og hos mødrene. Her fikk jeg mange slags tråder av virkelighet. Min andre læretid var hos Muran og karavanen hans. Her begynte jeg å flette de sterkeste trådene sammen, de jeg følte at jeg virkelig kunne stole på og hadde bruk for – alle andre la jeg bort. Troen på Tika, den store jordgudinnen, var blant dem jeg nå la til side. Ingen av de andre ertet meg fordi jeg ba aftenbønn og hilste morgensolen, men litt etter litt ble det bare til at jeg holdt opp.

Tika ga meg trygghet i de første leveårene mine, og det vil jeg aldri glemme henne for, tenkte jeg. Virkelig eller ikke – det finnes mye trøst i illusjoner. Det vet vi, alle vi som en gang har spilt teater, enten det er for andre eller bare for oss selv.

I Meivan og Nikropol tror ikke folk på annet enn det de kan se. Men betyr ikke det bare at de i stedet for guder og gudinner dyrker sine egne og hverandres øyne?

Allerede da jeg var ganske liten lærte bestefar meg at de viktigste tingene her i livet, de ser vi best med hjertet. Det er en tråd jeg alltid har flettet videre på og en tro jeg aldri har lagt til side.

23

Det var en ganske liten karavane. Foruten Muran var vi bare syv mann. Hver av oss hadde ansvaret for ett pakkdyr. Og fordi dyrene var fullastet, måtte de fleste av oss gå.

Men vi hadde også to ekstra muldyr, som vi red på etter tur. Vi kalte dem «hviledyr».

Muran var en liten, spedbygd mann med et stort og varmt smil. Og selv de største og kraftigste karene gjorde som han sa uten å mukke. For han var en naturlig leder, og alt han sa var gjennomtenkt – eller i det minste virket det slik.

Hjemme i Ulu hadde mødrene lært oss at vi aldri kunne stole på en oppkjøper, at han alltid ville prøve å lure oss.

Derfor var Muran så helt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. I de tre månedene vi reiste sammen hørte jeg aldri at han løy eller baktalte noen, og så han noe han hadde lyst på, ga han alltid en anstendig pris. Men den jeg knyttet meg mest til var likevel Remlin. Høy og kraftig og tre år eldre enn meg. I mine øyne var han voksen. Jeg beundret ham fra første dag. Og det smigret meg at vi så fort ble venner. Jeg hadde ikke hatt noen virkelig venn før ham. Ikke noen jeg kunne betro meg til. Og med Remlin kunne jeg snakke om hva som helst. Derfor sved det dobbelt sterkt at det var nettopp han som mot slutten av reisen skulle svikte meg så fullstendig.

Tidlig hver morgen, før vi begynte å vandre, øvde vi på å slåss, Remlin og jeg. Hjemme i Ulu hadde jeg av og til vært i slagsmål med andre gutter i nabolaget. Ikke ofte, for jeg har aldri vært særlig sterk, og jeg fant på all verdens utveier for ikke å komme i krangel. Jeg så ingen grunn til å bli slått helseløs, bare fordi noen ertet eller ropte etter meg.

24

Men hvis jeg først måtte og det ikke var noen vei utenom, kunne jeg bli fullstendig uten hemninger. Da var det som om hodet ble fullt av tåke og jeg slo vilt omkring meg.

Det var nettopp dette siste Remlin ville hjelpe meg ut av.

«Tarak,» sa han. «Når du slåss, er det først og fremst hodet og øynene du skal bruke! Da er det liten vits i å oppføre seg som en blind varil!» Han lærte meg grep jeg kunne bruke for å forsvare meg, og hvor jeg burde slå hvis jeg virkelig ønsket å skade noen. «Husk at det handler om å overleve,» sa Remlin. «Når voksne går løs på hverandre er det ingen lek lenger! Og det er ikke slutt fordi om en av dere ligger nede!» Han lærte meg også å bruke kniv. Selv hadde han flere, og jeg fikk låne en av hans. Den hadde et treskaft som det var godt å holde i, var lang og tynn, med et skarpt og blankt blad – og den var sikkert verdt en formue. I Ulu var slike kniver sjeldne. Bare vaktmannskapene hadde noe som lignet, men den var ikke deres personlige eiendom og måtte leveres inn etter hver økt. Og nå sto jeg med et slikt våpen og hadde fått lov til å låne det så lenge jeg ville! «Når vi kommer frem til Nikropol kan du kjøpe din egen,» lo Remlin. «Du kan kjøpe så mange du vil!»

Hvorfor fantes det ikke nok av skikkelige kniver i Ulu? Fordi mødrene ikke ønsket det. De nektet ikke noen å bruke skarpe skrapbiter, men de likte det ikke, og tanken på våpen av metall, var for dem nærmest avskyelig.

Slik minnet mødrene om koronene, den villfarne sekten etter Koron, men det er en vesentlig forskjell. Koronene vil forby all bruk av metall uansett til hvilke formål. Fordi metall etter deres mening er første skritt på veien til maskiner, og maskiner er den sikre vei til ødeleggelse og un25

dergang. Når det gjaldt maskiner, var mødrene fullt ut på linje med koronene. Men de så verdien av metaller, omformet til enkle bruksting og redskaper. Og for mødrene var det heller ikke nødvendig med strenge forbud. De trengte bare å gjøre det tydelig at det var noe de ikke likte. Slik makt hadde mødrene over oss, min venn. Derfor var livet så annerledes i de ni landsbyene enn nesten alle andre steder.

Jeg hadde håpet endelig en gang å komme til de åtte landsbyene som Ulu på en måte hørte sammen med. Men Muran forklarte at han allerede hadde vært hos dem, og at han derfor valgte å ta veien som går langs vestsiden av Serntum i stedet. Det betydde at vi hele den første uken kunne følge Hepar, og var vi bare kommet langt nok bort fra elvevaktene til Ulu, kunne vi også fylle skinnsekkene med friskt vann hver eneste dag. Det var ingen landsbyer på denne siden av ødemarken, bare spredte bosetninger og små gårdsbruk som lå langt fra hverandre. «Det skyldes at Serntum ikke er så rik på funn på disse kanter,» forklarte Remlin meg. Han trakk på skuldrene. «Det er i hvert fall det de sier, enten fordi det rett og slett ikke er noe å finne, men mest sannsynlig fordi de har oppdaget at ødemarken er særlig giftig akkurat her.»

Hver dag gikk vi etter hverandre i samme rekkefølge. Mest for dyrenes skyld. For at de skulle venne seg til sine faste plasser.

Foran meg hadde jeg Remlin og bak meg kom Laiko. Så ble det de to jeg snakket mest med.

For meg var alt nytt og spennende.

26

For Laiko var det bare en jobb. Dette var den tredje karavanen han var med på, fortalte han. Og hvis han orket tre til, ville han ha lagt seg opp nok til å kunne flytte hjemmefra. Laiko var litt over tyve vintre og kom fra Nikropol, hvor alt var dyrt og ingenting var gratis, som han sa. Og ellers mente han at alle andre steder var dumme og tilbakestående.

Han lo rått hver gang jeg fortalte om Ulu og han syntes det var latterlig at jeg absolutt ville ha med byen i navnet mitt. Han sa at det bare var helt i sør at folk hadde denne uvanen.

Jeg greide aldri å like Laiko. Jeg prøvde, for det sier mødrene at vi alltid skal gjøre. Men jeg greide det ikke. For Laiko lo av mødrene våre også. Han sa at ellers i verden valgte folk det styret de helst ville ha. Så sant det var fritt å gjøre det, la han til. For det finnes jo steder hvor ingen hverken kan si eller mene noe annet enn det de får beskjed om …

Hvem kan like en slik som Laiko? tenkte jeg. En som alltid tror han vet bedre og står over alle andre?

Han ertet meg også på grunn av fuglene. Vi hadde to bur med oss, og i hvert av dem satt det en due og ventet – i tilfelle vi trengte å sende en viktig beskjed hjem til han som eide karavanen og betalte for alt sammen.

Laiko godtet seg da han merket hvor redd jeg var for disse kurrende fjærkreene. Men som regel greide Remlin å stagge ham.

Selv om Laiko var eldre, så var Remlin sterkere.

Det jeg lærte mest av var praten rundt leirbålet om kvelden.

27

Jeg hørte om livet i Nikropol og Meivan. Jeg forsto at verden var mye større enn jeg før hadde tenkt, for rundt den verden vi i Ulu regnet med, var det et stort hav, og på den andre siden av dette havet fantes det nye verdener igjen – langt borte, men i alle retninger.

Og jeg lyttet til sladder om sorgslukerne. Det var ingen som hadde noe godt å si hverken om dem eller trøsten deres. Dessuten var vi konkurrenter. Vi var ute etter de samme restene av gamle dager.

«Men mens vi gjør handel på ærlig vis,» knurret Muran, «så driver de folk fra forstanden før de hensynsløst rundstjeler dem!»

Jeg våget ikke å nevne moren min – ikke til Remlin engang.

Hva fraktet vi med oss? Hva var det i de tunge sekkene som vi lastet på muldyrene hver morgen og befridde dem fra ved solnedgang? Muran forsto godt at jeg var nysgjerrig, og han lot meg se så mye jeg ville – et sted hvor vi var nødt til å pakke om sekkene fordi noen av dyrene tydelig var ute av form og ikke greide vekten lenger. «Ingen her har hemmeligheter for hverandre,» sa Muran. «Nå er du en av mine, og du har krav på å få vite hva vi fører med oss.» Han sa mine, og jeg kjente at det gjorde meg stolt, for jeg beundret Muran – egentlig beundret jeg dem alle sammen.

Og hva slags skatter fikk jeg se? Vridd og rustent metall, men mest av det lette slaget. «Når vi skal samle inn det tyngre, har vi vogner med oss,» forklarte Muran. «Det blir til vinteren en gang, for da kan vi også bruke sleder på en del av strekningen.»

28

Flere av sekkene var fylt til randen med det som kalles plast, et materiale som ingen forstår opprinnelsen til eller bruken av. Men Muran forklarte at oppdragsgiveren vår ville ha så mye som mulig av nettopp dette stoffet. «Han er en samler,» sa Muran. «Og samlere vet sjelden hvorfor de er interessert i noe, som regel er det bare fordi de vet at andre samler på det samme, og så vil de helst være den som har mest.»

Av Remlin fikk jeg vite mer. Han fortalte at vår oppdragsgiver var en av de mektigste mennene i Nikropol. At han egentlig var fra Meivan og at han het Sinder. «Han bor i en liten skog midt i byen,» sa Remlin. «Og han har over tredve mann til å beskytte seg.»

«Mot hva?» spurte jeg.

«Alle som eier noe i Nikropol må beskytte seg,» sa Remlin. «Ellers mister de snart alt de har. Vent til vi kommer dit, så får du se.»

Han var som en eldre bror for meg.

Muran la merke til at jeg hadde et godt lag med muldyrene, og at det ofte var meg de søkte til om kvelden. Han spurte om jeg alltid hadde vært glad i dyr.

«Det skyldes en drøm,» sa jeg.

«En drøm?»

«I Ulu tror vi på drømmer.»

«Det er det ikke mange som gjør nå lenger.»

«Vi tror vi blir fortalt noe viktig. Noe vi gjør best i å lytte til.»

Og så fortalte jeg ham om den merkelige drømmen jeg hadde da jeg bare var seks eller syv år gammel: 29

Jeg sitter på gulvet og leker med en kattunge.

Jeg drar den i halen.

Ungen skriker.

Jeg legger meg oppå den. Kattungen kjemper for å komme løs. Men jeg holder den fast.

Jeg har en pinne som jeg stikker den med. Ungen hyler.

Den blør.

Men jeg bare ler. For katten spreller og sparker, og jeg synes det er en morsom lek.

Men med ett holder den opp. Den gir seg. Kan ikke mer.

Og da er ikke leken morsom lenger. Så jeg lar den gå.

Like etter kommer Mor Marna inn i rommet. Hun halter. Hun blør fra et stort sår i brystet. Ansiktet hennes er fullt av blod.

Plutselig forstår jeg at det er henne jeg har skadet.

Jeg slår armene om bena hennes og gråter.

Og da jeg ser opp på henne, er hun ikke lenger moren min, men Tika – selve jordgudinnen, alt levendes beskytter.

Siden denne drømmen har jeg aldri skadet noe dyr.

Muran rusket meg i håret. «Tarak fra Ulu,» sa han alvorlig. «La aldri noen ta drømmene dine fra deg.»

Og så gikk han.

Jeg kom aldri helt til å forstå Muran.

Senere ble jeg fortalt at han opprinnelig kom fra Alterma – en annen av de ni landsbyene våre, den som ligger lengst mot nordøst.

Det var mye jeg gjerne ville spurt ham om. Men nå er det for sent. Slik det er blitt for sent med så mange.

30

De fleste gårdene lå langs elven, her var marken ikke lenger så steinete og grå som hjemme, men frodig og full av alle slags – for meg – ukjente blomster.

Det var på en av disse gårdene at jeg møtte Simrid. Jeg hadde aldri vært sammen med en pike før. Ikke engang holdt noen i hånden.

Vi var kommet til foten av en fjellrekke og hadde fått lov til å hvile ut på gården i to dager, før vi skulle begynne på den bratte oppstigningen til et pass. Vi hadde telt med oss, så det ville ikke være til stort bry. Jeg forsto at Muran og gårdsfolket var gammel-kjente, så jeg gikk ut fra at det ikke var første gang karavanen hans trakk pusten nettopp her.

Simrid og foreldrene hennes var lyse i huden. Jeg hadde aldri sett slike mennesker før, så jeg kunne ikke la være å stirre. Simrid merket det. «Hva glor du på?» sa hun spisst.

«Synes du jeg er rar?»

Jeg kjente at jeg rødmet. «Ja,» buste det ut av meg.

«Men jeg har heller aldri sett noen som er så pen.»

Det svarte hun ikke på. Gjorde bare et kast med hodet og gikk sin vei. Og hadde jeg kunnet bite tungen av meg, så hadde jeg gjort det.

Men senere på kvelden merket jeg at hun ofte så i min retning.

Remlin merket det han også. Han skumpet meg i siden og smilte.

Hun var omtrent på samme alder som meg. Kanskje et år yngre.

Jeg hadde aldri vært forelsket før. Ikke på den måten.

Men nå brukte jeg enhver anledning til å være i nærheten av henne.

31

Neste kveld – kvelden før vi skulle dra videre – ble det holdt en fest for oss. Folk på nabogårdene var invitert. Det ble tent et stort bål. Det var nok hjemmebrygget øl og gjæret geitemelk til alle. Og to digre griller sto fulle av fisk og grønnsaker. Kjøtt var det ingen som spiste på denne tiden av året – det var for tidlig til at noen hadde begynt å slakte.

En strengespiller og en blåser ledet oss i dans rundt bålet.

Vi hadde sangleker hvor man sto to og to, men det var også alltid en til overs, som fikk lov til å danse ringen rundt og velge seg hvem han eller hun ville. Når det var min tur, valgte jeg Simrid hver gang – selv om hun nettopp var tatt fra meg. For jeg ville ha henne tilbake, og det var bare henne jeg ville ha.

Og etter en stund begynte hun å velge meg hver gang, hun også.

Da det var blitt mørkt, trakk vi oss bort fra de andre.

Hun ledet meg til en liten gressbakke nede ved elven.

Der kysset vi hverandre for første gang. Jeg kjente at jeg var ganske svimmel, for jeg hadde smakt på geitemelken, men først og fremst var jeg ør og yr av å stå der alene sammen med Simrid.

Jeg vet ikke hvor hun fikk teppene fra, men plutselig var de der, og vi la oss ned på dem, holdt rundt hverandre og jeg ville bare ligge slik bestandig. Og så skjedde det … det som jeg tidligere bare hadde hørt om … og som jeg var sikker på at jeg ikke ville kunne … men så kunne jeg det likevel. Og det var så lett. Det var så enkelt. Og jeg hvisket navnet hennes om igjen og om igjen, mens hun tørket tårene mine. For jeg gråt. Av glede eller av lettelse. Mens hun strøk meg over ansiktet.

32

Etterpå lå jeg tett inntil henne, med hodet på armen hennes og nesen presset inn i armhulen. Hun visste at det var første gang for meg, sa hun.

Og for henne? Hun hadde gjort det mange ganger før, sa hun. Men det var aldri blitt barn av det. Og det bekymret foreldrene hennes.

Plutselig forsto jeg ikke hva hun snakket om. Eller kanskje jeg ikke ville. Og så begynte jeg å fortelle om meg selv i stedet.

Tidlig neste morgen dro karavanen vår videre. Men Simrid så jeg ikke noe til. Et øyeblikk tenkte jeg på å løpe omkring og lete etter henne. Men Remlin dro meg med seg. «Du er ikke den eneste som var på eventyr i går,» hveste han i øret mitt. «Pass muldyret ditt – og oppfør deg som folk!»

Der vi gikk sto det mennesker og vinket til oss. Nikket.

Løftet begge hender. Mest kvinner. Og øynene mine fortsatte å lete etter Simrid. Til det ikke var flere mennesker å lete blant, til vi var alene på den gruslagte veien og alt annet lå bak oss. Burde jeg ha blitt hos henne?

Da vi tok den første rasten, ved foten av fjellene, kom Muran og satte seg ved siden av meg.

«Vi gjorde godt arbeid i natt,» sa han tørt. «Og du tok din tørn, Tarak. Det så vi.»

Jeg kikket uforstående på ham.

«Bøndene vil ha det slik,» sa Muran. «De trenger oss.

Hvis vi ikke hjelper dem på denne måten, blir det bare innavl. Det er alt slike fester handler om. Og det er derfor vi gjør disse pausene langs veien. Fordi de ber oss om det.»

«Du mener alt var avtalt på forhånd?»

33

«Det meste,» sa Muran. «Ikke hvem som får hvem. Men i det store og hele.»

«Men Simrid og jeg –» «Fant hverandre. Og det er det beste,» sa Muran.

«Bedre kan det ikke bli.»

«Og hvis jeg snur – hvis jeg drar tilbake til henne?»

«Vil du bli hjertelig mottatt. Og de trenger helt sikkert en hjelpende hånd på gården sin. Hvis det er det du vil med livet ditt?»

Jeg svarte ikke.

Muran klappet meg på skulderen og reiste seg. «Nei, det var det jeg tenkte,» sa han. «Jeg tenkte nok det.»

I et helt liv har jeg følt at jeg sviktet henne. For jeg tror hun mente det. Jeg vet at jeg selv mente det. Men jeg var for ung. Jeg hadde ikke rukket å leve ennå. Det hadde ikke hun heller. Og de voksne satte en felle for oss. Siden har jeg sviktet mange andre. På hundre forskjellige måter.

Men det er alltid verst den første gangen. Du synes det er rart at det fremdeles plager meg? Med alder kommer anger, Jarko. Slik er det å bli gammel.