Barış Bıçakçı
Vår store fortvilelse Oversatt av Cora Skylstad
Barış Bıçakçı Originalens tittel: Bizim Büyük Çaresizliğimiz Oversatt av Cora Skylstad Originally published in the Turkish language under the title Bizim Büyük Çaresizliğimiz by İletişim Yayınları A.Ş. Copyright © 2004. Iletişim Yayınları A.Ş. Published by arrangement via AnatoliaLit Agency. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-39321-2 1. utgave, 1. opplag 2014 Innkjøpt av Norsk kulturråd. Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Minerva Studio/Shutterstock, © DALSTOK/Shutterstock, © michaeljung/Shutterstock, © MT511/Shutterstock Forfatterportrett: © İletişm Publication Archives Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i Sabon 10,5/13,5 og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1
Hvem kan få oss til å tro at alt er forbi, at det vi har opplevd, blir igjen i fortiden? Hvem kan få oss til å tro at det ikke vil hjelpe det minste å kaste minnene våre i ansiktet hver morgen som en håndfull vann? Samme hvor mye de kommer etter oss med vitner, bevis og fakta som rett som det er gir oss mulighet til å komme i takt igjen, er det forgjeves! Vi tror ikke på det. «Det er ingenting som tar slutt!» roper vi. «Alt utspiller seg akkurat nå!» Akkurat nå, en sommerformiddag, vandrer Nihal barbent rundt over parketten på stua, der hvor vi har tatt vekk teppene … Jeg sitter på rommet mitt, ved skrivebordet kloss inntil vinduskarmen. Jeg ser opp fra boka jeg leser i, og spisser ørene mot Nihal, som går frem og tilbake langs den lange veggen på stua. Jeg hører hvordan føttene hennes i et øyeblikk klistrer seg til parketten for så å slippe den med et lett svupp, som et livstegn. Mens fottrinnene hennes fjerner seg, legger jeg merke til at vegguret på rommet mitt har begynt å etterligne dette lette svuppet med samme lyd. «Tiden er deg, tiden er kvinne,» sier jeg inni meg. Du, Çetin, er ikke interessert i denne utvekslingen mellom hverdagslivet og poesien. Som vanlig har du lagt deg 5
på siden på gulvet, hvor du stryker hånden din over mønsteret på teppet og tenker på de størrelse 36 store føttene til Nihal, vårt lille mirakel. Disse føttene hvor tærne ikke er sammenklemte, hvor stortærne ikke blir røde av svette (Du hater røde storetær, selv de tingene du hater er komiske, min kjære venn!) og som ikke får formen sin ødelagt av sko, de går frem og tilbake langs bokhylla på stua, nærmer seg og fjerner seg. Men du, Gud bevare deg, klarer ikke å vie denne lille paraden noen særlig oppmerksomhet. Du lener ryggen mot skrivebordet mitt og begynner å pirke i øret ditt. Med de grove fingrene dine får du etter mye strev tak i et hår inni øret ditt og river det løs. Du fryder deg over at hårstrået mellom fingrene dine, som du klemmer hardt sammen, er svart, tykt og litt krøllete. Ivrig og stolt viser du det til meg. (Hvordan kan jeg unngå å tenke på det! Hvordan kan jeg nå unngå å tenke på Jomfru Çetin, som kom løpende for å varsle meg om den nakne kvinnen han hadde sett gjennom det åpne vinduet til et pensjonat, for at også jeg skulle få se henne!) Jeg smiler over denne seieren din og svarer med samme mynt. Deretter bryter vi ut i latter. Vi ler, slik vi har ledd i tjue år, vel vitende om at verden dreier seg rundt hårstrå og ørsmå ting. Slik, en sommerformiddag, vandrer Nihal barbent rundt over parketten på stua, der hvor vi har tatt vekk teppene …
2
Da den automatiske døren med turkisfargede kanter inn til akuttmottaket på Ankara sykehus åpnet seg foran oss med gnisselyder og knirk, Çetin, la vi begge straks merke til den tomme båren som stod like inntil veggen på høyre side, og blodansamlingen på den. Blodet var friskt i kontrast til den gamle og skitne båren, hvor det brune skinntrekket var revet i stykker her og der og metallbena rustne; det reflekterte det flimrende lyset fra lysrørene i taket. Det var som om de ventende, som hadde stilt seg opp langs veggen ved siden av båren, de ventende som smerten i et bestemt øyeblikk hadde frosset til is, var blitt vant til denne vesle blodpølen. De lignet på de menneskene vi hadde sett på de andre akuttmottakene: De samme vemodige nesene, de samme redde øynene, de samme spørrende hendene og føttene som hadde løpt etter de døde, de sårede, men ikke rukket frem … Dette var det tredje sykehuset vi undersøkte etter at vi besøkte Fikret, og vi visste godt hva vi hadde å gjøre. Vi skulle si navnene som i noen timer hadde gjenlydet i hodene våre, til de ansatte i resepsjonen, og de ville med pekefingrene kjærtegne navnene på listen foran dem, som var skrevet med kulepenn (det var virkelig merkelig, på alle de tre sykehusene brukte de røde kulepenner), og da de nådde 7
frem til enden av listen, ville de komme med den samme kjølige anbefalingen: «Se etter i likhuset også!» La oss se etter i likhuset også, Çetin! Vi så jo uansett på den nakne kvinnen som kjemmet det våte håret sitt i solen mens det falt nedover brystene hennes, så kom, la oss se etter i likhuset også! Også på dette sykehuset lå likhuset i underetasjen, også her stod det ved inngangen et offentlig kontorbord med aluminiumskant, bordplate i falmet blått og understell i metall. På bordet lå identitetspapirene. Et par politifolk og et par sykehusansatte lente seg over og så på dem. Akkurat der snudde du deg og så på meg, Çetin. Nå, i det tredje likhuset, holdt du ikke ut lenger, du snudde deg og så på meg. Du var åtte år gammel. I baksetet på en lysebrun Anadol, på fanget til moren din. Hun luktet sesamfrø. Dere var på vei til Kızılcahamam for å dra på piknik. Sammen med onkel Nevzat og kona. Storebroren din var ikke med, han hadde dratt for å tilbringe sommerferien hos tanten deres. Du var det eneste barnet i bilen. De drev og lekte og spøkte med deg. Idet bilen trillet utfor veien, hadde onkel Nevzat strukket seg frem for å ta tak i rattet. Det var fem hender på rattet, de to hendene til faren din, de to hendene til onkel Nevzat og, for den som kunne se den, dødens hånd … Luften gikk ut av deg som av en ballong. Tante Mübeccel ropte. Det kom ikke en lyd fra moren din, hun knuget deg hardt inntil seg. Det lød et høyt knak idet bilen braste inn i treet. Mens du lå på sykehuset tenkte du at det knaket hadde kommet fra kjeven din. I en måned drakk du suppe gjennom et sugerør, du fikk med nød og neppe i deg grøt, slektninger, leger og sykepleiere kjærtegnet hodet ditt … Da de til slutt tok av den greia de 8
hadde festet til kjeven din, hørte du det knaket igjen, og da du og storebroren din gråtende omfavnet hverandre i huset hvor dere nå var mutters alene, manglet du tre tenner. Spørsmålet du tenkte på idet du så på meg, men ikke klarte å stille: Var det et slikt bord identitetspapirene til moren og faren din hadde ligget på også, for tjueseks år siden? Det beste svaret jeg kjente til: Å legge hånden min på skulderen din, se på deg og blunke med begge øynene samtidig. Vi vendte tilbake fra det som hadde skjedd tjueseks år tidligere, og begynte å studere identitetspapirene på bordet. Vi så dem. De var der. Niyazi og Melahat. Hver av dem i form av et navn. Hver av dem i form av et fotografi; velstelte, smilende, og, ettersom en fotograf like før hadde lagt sin siste hånd på verket, med hakene lett løftet, ansiktene vendt litt til siden. Bak dem, det samme mørkeblå forhenget. «Er dere barna deres?» spurte en av politimennene med lav stemme. Du, Çetin, hadde for din del lyst til å spørre: «Er du fra Muğla?»; du hadde tilbrakt årevis på byggeplasser og hadde vendt tilbake med en drøss morsomme historier, uttrykk, dialektord og bannskap du hadde lært. «Nei,» sa jeg, men dette ’nei’et ga oss ingen lettelse, «men vi var like nære som slektninger.» «Jeg kondolerer. Hadde de ikke barn?» spurte politimannen fra Muğla. Fikret og Nihal. Du, jeg og Fikret leser fransk hjemme hos ham. Melahat roper fra stua: «Fikret, skynd deg og ring faren din!» Den natten blir Nihal født. Mange år senere går inngangs9
døren opp mens vi tre sitter på det samme rommet og spiller kort, og Nihal titter inn gjennom døren inn til rommet. Hun har tatt av hårbåndet sitt og knyttet det rundt håndleddet, rommet blir fylt av lukten av barneskole. «Har du venner på besøk, storebror?» «Kunne dere likevel identifisere dem?» sa han fra Muğla. «Noen ganger blir identitetspapirene blandet sammen.» De åpnet en tung metalldør med et rundt vindu i midten. Også du, Çetin, anstrengte deg for ikke å tenke at den lignet på døren til et slakterkjøleskap. Men så tenkte du: Hva så om jeg tenker på det, du vet, kroker og kjøtt! Nå som det har gått fire år, kan jeg si det: Du aner ikke hvor takknemlig jeg er overfor deg for at du ikke så på meg, for at du ikke snakket med meg da vi gikk ut av likhuset den kvelden! Hvis du hadde sett på meg eller prøvd å snakke, ville jeg ikke lenger vært den Ender jeg hadde forsøkt å være frem til det øyeblikket. Jeg ville blitt en annen, en jeg ikke kjenner. Idet vi gikk opp trappen, stirret vi begge stivt på trappetrinnene. Følte du også deg dårlig, Çetin? Jeg var svimmel, det suste i ørene mine. Det var derfor stemmen som ropte «Çetin ağabey, Ender ağabey!», muligens forekom meg litt uvirkelig. Nihal stod i utkanten av en av de turkise køene. Hun stod blant de andre menneskene som noe helt annet. Et fargerikt akvarium Nihal, hvis fødsel vi hadde vært vitne til og som vi hadde møtt på et par ganger i året etter at Fikret dro til Amerika når vi var på besøk hos foreldrene deres, så veldig godt ut, hun var veldig vakker. Av måten hun stod på og uttrykket i ansiktet hennes var det åpenbart at hun ennå ikke visste at foreldrene hennes var døde, hvordan man nå enn merker slike ting. Hun hadde ven10
tingens, letingens, den nytteløse søkingens anspenthet over seg. Ikke dødens nedbrutthet. Hun snakket mens hun med denne anspentheten beveget hendene sine uten stans, rettet på håret sitt til tross for at det lå på plass, og stadig flyttet tyngden fra det ene benet til det andre: Da storebror Fikret ringte henne, hadde hun blitt veldig redd og straks løpt av gårde til akuttmottaket på Hacettepe-sykehuset. Fikret hadde det bra, det vil si, han hadde brukket noen ribben og skadet nakken, men det var ikke skjedd ham noe alvorlig. Så forferdelig det var at han ble utsatt for noe slikt den uka han kom fra Amerika! Han visste ikke hvor moren og faren deres var eller hvordan det var med dem, for de hadde kommet bort fra hverandre etter ulykken. Han ba Nihal om å lete på sykehusene i området; de hadde fordelt de skadde mellom ulike sykehus. Så Nihal hadde lett på İbni Sina-sykehuset og her, men hun hadde ikke klart å finne navnet til foreldrene på listen over de som var blitt innlagt. Å, Çetin, så vanskelig det var, var det ikke, å lytte til dette! Hvordan skulle vi si det til henne? Jeg vet ennå ikke, Çetin, hvordan overbringer man et dødsbudskap? Hva må man passe på? At personen som får nyheten, ikke blir for oppskaket? Går det an? At vedkommende får vite det så sent som mulig? Slik at de døde ikke kan gjenoppstå i mellomtiden? Bør man prøve å gå imot ideen om at døden er noe fryktelig, og forsøke å fremstille den som noe forståelig, noe man kan akseptere? «Moren og faren din har blitt trukket ut i dødsengelens lotteri, Nihal!» «Når du går ned den trappen der borte, befinner likhuset seg til venstre, moren og faren din ligger der, mann og kone, kalde som is.» Nå klarer jeg å skrive disse tingene, Çetin, men i det 11
øyeblikket stod jeg nok en gang og tenkte på noe beksvart, forferdelig: Hvordan slakteren i det gamle nabolaget vårt fikk beskjeden om at sønnen hans var død. Du kjenner også den historien, jeg har fortalt den til deg. Det var i kveldstimene, det var vinter. Jeg satt som vanlig på kafeen sammen med faren min og herr Reşit. Vennene til slakteren kom og spurte etter ham, de fortalte hva som hadde hendt sønnen hans. En gutt på fire år … Han hadde falt ned i en brønn og omkommet, brønnen var dyp. Med ett tidde alle, slakteren kom nemlig inn døren. Han lo og var oppstemt, han hadde åpenbart drukket. Idet han lo var det som om de svarte bartene hans ble heist opp forbi kinnene og nådde helt opp til ørene. Han kom med et par gode kommentarer og slo noen spøker mens han gikk bort til vennene sine. De tok om armene hans og holdt ham i skuldrene. Da han fikk beskjeden, holdt armene hans på å brekke og falle av. Hodet holdt på å trille av skuldrene hans. Slakteren ble forbauset, han forsøkte å forstå hva som hadde hendt. I denne forbausede tilstanden dro de ham med seg ut. De fortalte det til ham i halvmørket utenfor kafeen. Vi som satt inne i kafeen, klarte ikke riktig å se på dem. Vi stirret på de vinrøde borddukene, på sigarettsvimerkene på dem, jeg vedder på at formen på hvert eneste ett fremsto for oss alle som usedvanlig meningsfull. Vi dreide på metallaskebegrene som stod på bordene. Imens gikk tegutten løs på teglassene, som stadig vekk ble tomme. Bråket fra glassene, metallet og porselenet som kom borti hverandre beskyttet oss, vernet oss alle litt.
3
Hvorfor drømmer vi også? Når alt er overstått, hvorfor drømmer vi attpåtil? Hva er det som mangler i kaosets, virvarets, livets utmattende rikdom, som absolutt må fylles inn i søvnens tilbaketrukkethet? Når bevisstheten vår i drømmene våre dytter detaljer som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, foran seg som et bråkete lokomotiv, fører den oss frem til et sted, til en mening for eksempel? Eller er disse detaljene bare nåler som stikker i bevissthetens ballong? Çetin, dersom du hadde vært blant de heldige eller uheldige menneskene som husker drømmene sine, ville du helt sikkert også ha husket den drømmen du hadde like før du våknet av skrekk den natten, da skrikene dine ljomet i blokka, og du ville ha fortalt den til meg: Moren og faren din er i huset deres i Ellevte gate, de står i gangen. De ser utmattede ut. I lyset som siver ut gjennom den gule glasslampen i gangen, ser alt litt mer sykelig ut enn det er. Du kikker på foreldrene dine, Çetin, du venter på at de skal si noe. I et øyeblikk blir du streifet av tanken om at de er døde, men dette er en liten detalj det ikke er verdt å dvele ved. De står altså i gangen, og de skal til å fortelle deg noe. Moren din snakker, men du klarer ikke å forstå hva hun sier. Den dype stemmen til faren din gjentar det moren din 13
sa: «Vet du hvor ullteppet er?» Uten å vente på svaret ditt peker moren din med et vakkert smil på det innebygde skapet som strekker seg langs gangen. Av det smilet forstår du det plutselig: Du er fremdeles et lite barn, og i samme øyeblikk føler du en plutselig trang til å lette på trykket som presser mot urinblæren din, og tisse. Moren din åpner en av dørene i skapet, som er blitt svart av flammer. (Her er enda en liten detalj! Den lille brannen som etterlot svarte flekker på skapdørene, inntraff lenge etter at foreldrene dine døde.) De peker på ullteppet som ligger oppå dynene. «Çetin, gutten min, hvis du fryser, kan du ta dette.» Det brune, glatte ullteppet med gult tigerskinnsmønster. Idet moren din vender seg mot skapet for å ta ut teppet, ser du at det sitter et enorm insekt på ryggen hennes. Et lysebrunt insekt. Det har to armer og to ben, som et menneske. Det har klistret seg inntil ryggen til moren din med armene og bena sine og dekket til hele ryggen hennes. Det er et benete insekt, det har stukket de lange, tykke antennene sine inn i det brune håret til moren din. Du spør deg selv hvorfor du ikke la merke til disse antennene mens moren din stod med ansiktet vendt mot deg. Så ser du at også faren din har et slikt insekt på ryggen. Insektene ser rett på deg med et ekkelt glis. Etterpå skratter de høyt. Med ett forstår du hvorfor moren og faren din ser så utmattede ut. Hvorfor de er så fortvilte … Fordi de har underkastet seg disse insektene, de har underkastet seg … Mens insektene kommer med latterbrøl som er som hyl … Du våknet med et rykk, Çetin. Du pleier alltid å sove på magen, derfor var kinnet ditt blitt vått av sikkel. «Det var noen insekter,» sa du, med nesten bare feil bokstaver. Jeg stod i døråpningen inn til rommet ditt. Da jeg ropte «Çetin!», satte du deg opp og sa igjen: «Det var noen insekter,» mens du forsøkte å holde tunga på riktig plass i 14
munnen. «Hører du lydene i blokka?» spurte jeg, som var vant til insekter. Det kom hyl og gråtelyder fra bygget. En eller annen, en kvinne, hadde funnet en melodi til gråtingen sin, men enda mer hjerteskjærende hyl overdøvet denne gråten. Du reiste deg opp av senga idet du gned hånden over forsiden av pysjamasen din og klagde. Vi ble stående slik litt, mens vi kikket på hverandre og lyttet til skrikene. Etter en stund sa du: «Det må være noen som har dødd.» Uten å si et ord gikk vi gjennom stua og mot utgangsdøren, jeg foran og du bak meg. Lyset fra hvitevarebutikken på den andre siden av gata hadde fylt stua med skygger, det samme lyset sivet også inn gjennom kjøkkenvinduet, det lyste opp litt i gangen. Foran døren så vi Nihal, som stod og så ut gjennom kikkehullet. Straks vi fikk øye på henne, skvatt vi plutselig til begge to og tok noen skritt tilbake. Vi la med en gang merke til at Nihal faktisk ikke så gjennom kikkehullet. Hun lente seg mot døren med hele kroppen, støttet håndflatene mot den i høyde med hodet og klistret ansiktet godt inntil. Slik stod hun og jamret seg så det så vidt hørtes mellom ropene og skrikene utenfra. Deretter begynte hun langsomt å vri seg i smerte. Det var som om hun næret seg av smerten. For samme hva hun gjorde, ble hun ikke kvitt den, den hadde fått ordentlig kloa i henne. (Hvem får kloa i hvem? Ikke anstreng deg forgjeves, Çetin, det finnes ikke noe svar på dette spørsmålet.) Det var egentlig merkelig at hun hadde taklet de tingene som hadde hendt henne, på en så stille og rolig måte. Det foregikk visst inni henne. Jeg betraktet hvordan hun stod slik foran døren og tenkte at hun forvandlet andres smerte til sin egen. Hun holdt på å forvandle alle dødsfallene til ett eneste dødsfall, til døden til den hun stod nærmest og elsket aller høyest.
4
Noen uker etter den natten, da du med nød og neppe klarte å komme deg på do og komponerte lovprisninger av vannlatingens skjønnhet, kom Nihal hjem sent på natten i armene på vennene sine, sørpe full. Hvor fortvilende det var, Çetin, hvor fortvilende det var! I kveldingen hadde vi tenkt at Nihal kom til å bli sen igjen, og gikk i gang med å stelle i stand mat. I årenes løp hadde vi lært oss til det, blitt vant til det; når vi lagde mat, pleide en av oss å ta ledelsen, mens den andre fulgte etter og hakket løk, vasket persille, gjorde klar tomatsausen og oljen, og ryddet. Lydighet var det grunnleggende. Den kvelden var det du som gikk foran, du lagde egg med kjøttdeig og purre i olivenolje. Idet jeg med oppvasksvampen fikk skjærefjølen som du hadde kuttet grønnsakene på, til å skumme av grønnsåpe og ga meg i kast med å vaske den, brøt helvete løs! Vi diskuterte. (Jeg elsker å diskutere med deg, Çetin. Jeg føler at det oppliver oss. I all hemmelighet blir jeg lykkelig av å forsøke å beholde fatningen stilt overfor den skjelvende stemmen din, de til deg å være altfor «alvorlige» ordene som glipper ut av deg, og den plutselige aggressiviteten din. Dette er en av lekene våre, og, jeg skjønner det, du tåler ikke at jeg er under noen an16
nens påvirkning enn din. Den kvelden trakk du faktisk til og med frem Sevgi, hvis navn du ellers passet på å unngå å ta i din munn for ikke å såre meg, og du plasserte henne midt i krigssonen vår. Jeg vasket iblant småting som ikke var verdt å sette i oppvaskmaskinen, med såpe. Etter din mening var ikke årsaken til det den kjemiske begrunnelsen om at såpemolekylene kunne binde seg til skitten og fjerne den ved hjelp av det rennende vannet; det hele var rett og slett noe som Sevgi hadde satt i hodet på meg. Jeg var fremdeles påvirket av henne, jeg drev og etterlignet henne som en forelsket dott av en mann. Bare hør, jeg ville ikke få Earl Grey blandet i den vanlige sorte teen, når jeg ble irritert drakk jeg kamillete, jeg insisterte på å kjøpe melk av melkemannen som gikk forbi på gata så vi kunne lage yoghurt, og jeg deltok i 1. maidemonstrasjoner og protester mot forholdene i fengslene … Dersom jeg ikke var blitt smittet av sympatiens sykdom gjennom bøkene jeg leste, Çetin, ville jeg også ha kunnet bli sint på deg. Jeg kunne ha spurt hvorfor du i årevis hadde bodd i Istanbul, under storebror Murats vinger. Jeg kunne ha spurt hvorfor du i forholdet ditt til kvinner ble forvandlet til en kameleon som sang sanger på engelsk. Eller hvorfor du som nymotens besteborgere spurte slakterne «Har du kjøtt?» og frukthandlerne «Har du epler?» … Men hvorfor skulle vi da være prikk lik hverandre! Du må bare vite dette: Jeg er virkelig glad i diskusjonene våre. Jeg liker skuddsalven du fyrer løs når du mener at jeg prøver å være som en annen eller å skape meg et «image». Når det gjelder Sevgi … Det emnet vil uansett du eller jeg vende tilbake til. La oss nå minnes denne natten da Nihal utfordret seg selv, oss og uvisse menn i hennes uvisse fremtid.) Da krangelen vår som alltid hadde endt i en klem, spiste vi middagen side om side ved kjøkkenbordet. Imens dul17
tet vi til hverandre … For annethvert tygg spurte du meg om maten smakte. Som alltid. Du og jeg, Çetin, vi henter styrken vår, skjønnheten vår, livligheten vår fra tålmodig å gjenta de små opplevelsene. Er du klar over hvor mange ting vi gjentar, og hvilken glede vi føler over å gjøre det? I tjuetre år, fra det første egget du knekte over stekt lammekjøtt fra det området slekten din kommer fra, da vi gikk på gymnaset, og frem til nå, har du spurt utallige ganger hvordan maten du lagde smakte mens vi spiser denne maten, fordøyer den, og en siste gang mens jeg er på vei til toalettet. (Og etter at jeg kommer ut fra toalettet, pleier du på detaljert vis å spørre om «hvordan det gikk», men la oss nå ikke gå inn på dette.) Når jeg sov hos dere i Istanbul, pleide du å spørre et titalls ganger om jeg sov godt på madrassen du hadde redd opp på gulvet, etter å ha kastet meg hodekulls rundt spurte du om jeg hadde brukket noen ben underveis, og du spurte om jeg likte kjæresten din. Og du nøyer deg aldri med svarene mine. «Er det sant?» sier du, «Mener du det?» eller «Sverg på det!» Du vil ha bekreftelse enda en gang. For en frekk og tåpelig oppførsel det ville være å forsøke å gi deg ett eneste svar på alle spørsmålene dine, å ta snarveien og slenge ut et: «Det har jeg jo allerede sagt!» Det ville innebære å avvise gjentakelsens og livets skjønnhet. For livet består av gjentakelser. Livets kraft er gjentakelsens kraft. Dagenes, månedenes, årstidenes kraft. Diktningens også, naturligvis. Diktenes gjentakende verselinjers kraft. Og hva skal man si om religionene? Hvordan hinduen gjentar mantraet sitt, muslimen lar bønnekjedet gli gjennom hånden sin og du spør «Smakte maten?» … Vi har snakket oss bort igjen, har vi ikke, Çetin! Ja, maten ble veldig god. Du stekte kjøttdeigen godt og hadde i spisskummen og pepper, det var storartede detal18
jer. Og du har rett, det at du finhakket purren, forandret ikke bare utseendet på retten, men også smaken, det gjorde den enda mer utsøkt. Da det ringte på døren mens vi fremdeles satt ved matbordet, forsto jeg av måten du sa «Det må være Nihal!» på, at vi begge uten å avsløre det for hverandre ventet på henne, hadde tankene våre rettet mot henne. Men den som kom, var vaktmesteren vår, Gamlingen, han gikk rundt og samlet inn fellesutgiftene. Det var den første vinteren vår, han ville at vi skulle være orientert, de neste fire månedene skulle vi betale dobbelt så mye i fellesutgifter, dessuten skulle det også samles inn penger til de uunngåelige utgiftene til brensel, og til en jernport som skulle lages til kjellerinngangen, og postkassene, som trengte en fornyelse. Den kvelden så vi den filmen hvor Hülya Koçyiğit spiller en jente som kjører hestedrosje, men bare med et halvt øye ettersom tankene våre var opptatt med Nihal, som var nokså sen; det var som om vi tok det mer alvorlig å knaske solsikkefrø. Da Tarık Akan giftet seg med en annen, og hestedrosjejenta etterlot seg et brev, kastet seg utfor klippene og begikk selvmord, gjorde det oss engstelige. Hodene våre fungerte på underlig vis i disse dagenes mørke: ung jente, selvmord, Nihal. Det var nok, vi trakk opp trekanten. Da vi hørte lyden av en nøkkel som lette etter nøkkelhullet, snudde vi oss begge straks mot døren. Det var noe fremmed ved stemmene vi hørte. Et par mislykkede anstrengelser, deretter et kraftløst dytt mot nøkkelhullet. Nihal var i armene på to venninner. Det var som om hun ikke greide å holde vekten av hodet sitt oppe, hun løftet det mens det svingte fra side til side og sa: «Vær for all del ikke gode mot meg!» Hadde det vært nå, ville vi klart å hoste opp et ro19
mantisk-komisk svar, men den kvelden klarte vi bare å si «Nihal, hvordan er det du ser ut!» Hun virket forkommen, gjorde hun ikke, Çetin? Jeg så henne ikke da hun forlot huset tidligere på dagen, men det var åpenbart at hun hadde stelt og pyntet seg. Sminket seg, til og med. Men hva som enn hadde skjedd, var antrekket hennes i full oppløsning, og øyensminken hennes hadde rent godt utover. Skjørtet hennes var fullt av krøller, og hun hadde den ene skoen i hånden. Sammen tok vi Nihal fra venninnenes armer, slik man får overlevert en pakke. Venninnene, to fulle jenter, forsøkte å gå med en gang. Vi ønsket derimot å få greie på hva som hadde skjedd. Jentene fortalte noe i hui og hast: De hadde hatt en sammenkomst hjemme hos en venn og drukket en masse, Nihal hadde grått, spydd, nei, hun hadde ikke nevnt foreldrene sine. (Den som stod bak det spørsmålet, var deg, min kjære venn, du trodde du gikk de ukompliserte veiene i menneskesinnet, at du hadde valgt snarveien!) Så mumlet de to jentene i kor frem navnet på en gutt og tok veskene de hadde satt igjen foran døren over skuldrene og dro. Nihal ble stående mellom oss, hun tegnet en bue med hodet og overkroppen. (Kjære Çetin, hvis mattelæreren vår på gymnaset, som alltid oppførte seg som om han var full, hadde vært der, ville han nok ha advart oss og sagt «Bevegelsen som blir forsøkt beskrevet, karakteriserer egentlig en kjegle», tror du ikke?). Du tok den ene armen hennes, jeg den andre, og vi førte henne inn på rommet sitt. Vet du, det var da jeg virkelig innså det for første gang. Hvor tungt det hadde vært for Murat å få ansvaret for åtte år gamle deg, mens han ennå bare var en unggutt på atten. Klærne til Nihal luktet røyk, og fra pusten hennes bredte 20
det seg en ubehagelig lukt. Den brennende ferden som magesyren, som var alene igjen i magesekken, hadde hatt opp i munnen hennes. «Ingenting ble igjen der nede, det er søkk tomt,» fortalte den. Du er glad i slike beskrivelser, Çetin. Så snart vi fikk satt henne ned på senga, slapp Nihal seg selv ned på ryggen. Den korte stunden vi stod der og så på henne, kikket hun tilbake på oss. «Ikke vær gode mot meg!» sa hun, med den snøvlete uttalen som fulle folk har. Den rosa blusen hennes var våt foran. Man kunne se av håret hennes, som krøllet seg lett i tuppene, at hun hadde hatt hodet under vann. «Ikke vær gode mot meg!» ropte hun på ny. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, Çetin, jeg var redd for å begynne å gråte. Du, derimot, hadde støttet det ene kneet ditt mot senga og allerede begynt å kneppe opp knappene på blusen til Nihal. Du er liksom alltid sånn: Du klarer det som ulven ikke klarte, og blir en ekte bestemor. Etter at du hadde tatt av henne blusen, snudde du Nihal hit og dit på jakt etter hekten på skjørtet hennes. Den var bak på skjørtet, Nihal lå på magen. Ryggen hennes, som ble delt i fire av de kryssede stroppene på den hudfargede bh-en, og de barnlige skuldrene hennes, gjorde meg nervøs. Jeg følte meg som en ekkel røntgenlege, jeg strakte meg frem og halte og dro i den ene enden av skjørtet, som du forsøkte å få av henne. Nihal ble liggende i den hudfargede strømpebuksen sin med hodet begravd ned i puten; vi oversatte begge to de jamrende lydene hun utstøtte til vårt eget språk: Fra nå av skulle vi ikke være gode mot henne. Vet du, Çetin, akkurat i det øyeblikket forekom alt sammen meg så fryktelig sørgmodig. Den lyseblå trusen med blomstermønster som kunne skimtes gjennom den hudfargede strømpebuksen, det rosaaktige merket etter strikken 21
som vi så løpe på tvers over den hvite magen hennes da vi dro av henne strømpebuksen, Nihal som med nød og neppe kom seg inn under dynen, og som begynte å sikle og sluknet med en eneste gang. Det som var igjen etter dødsfallene var et ungt tre, et ungt tre og ingenting annet …