Michel Houellebecq
Utvidelse av kampsonen Roman Oversatt av Thomas Lundbo
Michel Houellebecq på norsk: De grunnleggende bestanddeler (2000) Plattform (2002)
Originalens tittel: Extension du Domaine de la Lutte Copyright © Maurice Nadeau, 1994 Norsk utgave © 2004 J.W. Cappelens Forlag a.s Sitatet fra Dhammapada er hentet fra 3. utgave, Gyldendal, Oslo 2002, oversatt fra pali av Kåre A. Lie. Satt med StempelGaramond hos AIT Nørhaven AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2012 2. opplag 2012 ISBN 978-82-25477-3 Ouvrage publié avec le concours du Ministère français chargé de la culture - Centre national du livre. Utgitt med støtte fra Det franske kulturdepartement - Centre national du livre. www.cappelendamm.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
FØRSTE DEL
1 Natten er snart slutt, dagen er nær. La oss da legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen. (Rom 13,12) Fredag kveld var jeg invitert på en fest hos en kollega fra jobben. Vi var godt og vel tredve stykker, bare folk på mellom femogtjue og førti år i mellomlederstillinger. På et visst tidspunkt var det en fitte som begynte å kle av seg. Hun tok av seg T-skjorta, BH-en, og så skjørtet mens hun drev og skapte seg med noen helt utrolige ansiktsuttrykk. En liten stund svinset hun rundt i bare trusa, før hun begynte å kle på seg igjen, i mangel av noe bedre å ta seg til. Forresten er dette en jente som aldri ligger med noen. Hvilket bare understreker det absurde i oppførselen hennes. Etter det fjerde glasset med vodka begynte jeg å føle meg dårlig, så jeg måtte gå og legge meg på en haug med puter bak sofaen. Like etterpå kom det to jenter og satte seg i den samme sofaen. Disse to jentene er ikke noe pene i det hele tatt, de er de styggeste meggene på jobben. De går ut og spiser sammen og leser bøker om barns språkutvikling, sånne ting. De begynte med én gang å kommentere dagens store nyhet, nemlig at en av jentene på kontoret kom på jobb i et miniskjørt som virkelig var minimalt, det gikk bare så vidt over rumpeballene. 7
Og hva syntes de om det? De syntes det var veldig bra. Silhuettene deres avtegnet seg som groteske, overdimensjonerte skyggebilder på veggen over meg. Det virket som stemmene deres kom høyt ovenfra, litt som Den hellige ånd. Jeg trenger vel ikke si at jeg ikke hadde det særlig bra. I et kvarter lirte de av seg den ene banaliteten etter den andre. At hun hadde rett til å kle seg som hun ville, at det ikke var fordi hun ville prøve å opphisse noen, at hun bare gjorde det for sitt eget velvære, fordi hun likte det selv osv. De siste nedslående restene av kvinnefrigjøringen. På et visst tidspunkt sa jeg det til og med høyt og tydelig: «De siste nedslående restene av kvinnefrigjøringen.» Men de hørte meg ikke. Jeg hadde lagt godt merke til den jenta selv. Det var vanskelig ikke å gjøre det. Til og med avdelingssjefen hadde ereksjon. Jeg sovnet før samtalen var slutt. Jeg hadde en vond drøm. De to stygge meggene fra jobben kom arm i arm nedover korridoren som går tvers gjennom avdelingen, mens de løftet beina høyt og sang av full hals: «Når jeg viser fram baken, Er det ikke for din skyld! Når jeg går nesten naken, Er det for min egen skyld!» Jenta med miniskjørtet sto i en døråpning, men nå var hun mystisk og sober, kledd i en lang, svart kjole. Hun så smilende på dem. På skulderen hennes satt en gigantisk papegøye som skulle forestille avdelingssjefen. Med jevne mellomrom strøk hun fuglen over fjærene på magen, med skjødesløse, men rutinerte bevegelser. 8
Da jeg våknet, oppdaget jeg at jeg hadde spydd på gulvteppet. Festen gikk mot slutten. Jeg skjulte spyet under en haug med puter, før jeg reiste meg og prøvde å komme meg hjem. Det var da jeg merket at jeg hadde mistet bilnøklene.
2 INNE BLANT ALLE MARCELENE På søndagen, to dager senere, dro jeg tilbake til strøket der jeg hadde vært på fest, men bilen var ikke til å finne. Jeg kunne ikke huske hvilken gate jeg hadde parkert i; jeg syntes alle virket like sannsynlige. Rue Marcel-Sembat, MarcelDassault … mange Marceler. Firkantede bygninger, hvor det bor folk. Alt ga et sterkt inntrykk av ensartethet. Men hvor var bilen min? Mens jeg trasket rundt innimellom Marcelene, kjente jeg at jeg ble mer og mer lei av biler og alle tingene i verden. Min egen Peugeot 104 hadde bare gitt meg trøbbel siden jeg hadde kjøpt den: stadig nye uforståelige reparasjoner, småkollisjoner … De andre bilførerne prøver selvfølgelig alltid å virke rolige, de trekker vennlig fram skademeldingsskjemaet og sier: «OK, greit,» men egentlig er de fulle av forakt; det er veldig ubehagelig. Dessuten, når jeg tenkte meg om, tok jeg metroen til jobben, jeg reiste nesten aldri ut på tur i helgene lenger, siden jeg ikke kunne komme på noe sannsynlig reisemål; i feriene tok jeg vanligvis en organisert pakketur, noen ganger i regi av reiseklubben jeg er med i. «Hva skal jeg med den bilen?» spurte jeg meg selv flere ganger mens jeg gikk inn i Rue Émile-Landrin. Men det var først da jeg kom ut i Avenue FerdinandBuisson at jeg kom på at jeg kunne melde bilen stjålet. 10
Det stjeles mange biler nå for tiden, særlig i drabantbyene; det skulle ikke være noe problem å få verken forsikringsselskapet eller kollegene på jobben til å gå på den bløffen. For hvordan kunne jeg innrømme at jeg hadde mistet bilen min? De ville tro jeg spøkte, at jeg var blitt tullete eller helt gal; det ville være veldig uforsiktig. Man kan ikke spøke med sånt, for det er sånne ting som bestemmer hvilket rykte man får, hvilke venner man får og mister. Av erfaring vet jeg litt om hvordan sånt fungerer. Å innrømme at man har mistet bilen sin, det er så godt som å si farvel til det sosiale fellesskapet. Det var mye bedre å late som den var stjålet. Senere på kvelden ble ensomheten tydelig for meg, som en konkret, fysisk smerte. Kjøkkenbordet var overstrødd av papirark med flekker etter restene av en boks «Katalansk tunfisk» fra Saupiquet. Arkene inneholdt notater til en dyrefortelling. Dyrefortellingen er en litterær sjanger god som noen, kanskje er den til og med bedre enn andre; uansett har det seg sånn at jeg skriver dyrefortellinger. Denne het Dialoger mellom en ku og en ung hoppe. Den kunne kanskje kalles en moralsk meditasjon; jeg fikk inspirasjonen på en kort forretningsreise i Pays de Léon. Her er et typisk utdrag: «La oss først se på den bretonske kua. Hele året igjennom tenker den bare på én ting: å beite. Den glinsende mulen går opp og ned med en imponerende regelmessighet, og det er ikke det minste tegn til bekymring i de lysebrune øynene, ingen flakking i det høytidelige blikket. Alt dette virker så godt og rent, det virker endog som et tegn på en indre eksistensiell enhet, en på mange måter misunnelsesverdig overensstemmelse mellom kuas væren-i-verden og dens væren-i-seg-selv. Dessverre begår filosofen i dette tilfellet en feil. Selv om slutningene hans er fundert på en korrekt 11
og dyptgripende intuisjon, vil de vise seg å være ugyldige dersom han ikke først har tatt seg bryet med å konsultere en naturforsker. I virkeligheten har den bretonske kua en dobbelt natur. Visse perioder i året (som blir bestemt med nådeløs presisjon av den genetiske programmeringen) gjennomgår kua en forbløffende forvandling. De enkelte rautene blir kraftigere, lengre, selve den harmoniske strukturen forandres så vidt at de noen ganger har en slående likhet med en viss form for menneskelig frembragt jammer. Bevegelsene blir raskere, mer nervøse, noen ganger begynner den å småtrave. Til og med mulen, som i sin glinsende regelmessighet syntes å være skapt for å gjenspeile en slags mineralsk, urokkelig visdom, fortrekker og vrir seg nå i smerter som forårsakes av et tilsynelatende svært mektig begjær. Nøkkelen til gåten er meget enkel: Det den bretonske kua begjærer (og i rettferdighetens navn skal det sies at dette er det eneste begjæret den har i livet), er, som oppdretterne sier det i sin kyniske sjargong, ‘å bli fylt’. Derfor blir den fylt, mer eller mindre direkte. Til dette formål vil inseminasjonssprøyten erstatte oksens penis, om enn med visse følelsesmessige komplikasjoner. I begge tilfeller blir kua rolig igjen og går tilbake til sin opprinnelige meditative og aktpågivende tilstand, rent bortsett fra at den noen måneder senere setter en bedårende liten kalv til verden. Hvilket i parentes bemerket bare er til fordel for oppdretteren.» Selvfølgelig symboliserte oppdretteren Gud. Siden han hadde fått en irrasjonell sympati for den unge hoppa, lovet han at den fra neste kapittel av skulle innvilges evig nytelse i form av en endeløs rekke avlshingster, mens kua, som hadde gjort seg skyldig i hovmod, litt etter litt skulle overlates helt til inseminasjonssprøytens triste gleder. Kuas høytidelige 12
rauting hadde ingen formildende innvirkning på Den store arkitektens dom. En delegasjon av søyer, som hadde forent seg i solidaritet, gikk samme triste skjebne i møte. Den Gud som framstilles i denne korte fortellingen, er, som man kan se, ikke noen barmhjertig Gud.
3 Problemet er at det ikke er nok å leve etter reglene. Du klarer jo faktisk å leve etter reglene (noen ganger bare så vidt, bare akkurat så vidt, men i det store og hele klarer du det). Du leverer selvangivelsen din i tide. Du betaler regningene før forfallsdatoen. Du drar aldri noe sted uten identitetskortet (og den hendige lille plastlommen til kredittkortet …!). Imidlertid har du ikke venner. Reglene er komplekse og mangfoldige. Det er en mengde innkjøp som må gjøres utenfor den regulerte arbeidstiden, og pengene må tas ut av minibankautomater (hvor man ofte må vente på tur), for ikke å glemme alle de summene du må sørge for å innbetale til virksomhetene som tar hånd om de sentrale delene av livet ditt. På toppen av det hele kan du bli syk, og sykdom medfører nye kostnader og nye formaliteter. Likevel har du fortsatt noe fritid. Hva skal du gjøre? Hva skal du bruke den til? Skal du vie deg til omsorgen for din neste? Men egentlig er du ikke særlig interessert i din neste. Høre på plater? En gang var dét en mulighet, men etter hvert som årene går, blir du mindre og mindre grepet av musikk, det må du være enig i. Hobbyer, i ordets videste betydning, kan være en mulig vei. Men i virkeligheten er det ingenting som hindrer at du stadig oftere opplever disse øyeblikkene da den absolutte ensomheten, følelsen av universell tomhet og frykten for at en smertefull og endelig katastrofe snart vil ramme deg, 14
slår seg sammen og sender deg inn i en tilstand av virkelig lidelse. Og likevel har du ennå ikke lyst til å dø. Du har levd. Det har vært øyeblikk da du har levd. Du husker det selvfølgelig ikke særlig godt, men det finnes fotografier som kan dokumentere det. Dette var antagelig i ungdomstiden, eller like etter. Hvor stor var vel ikke livsappetitten din da! Det virket som tilværelsen var rik på uante muligheter. Du kunne bli popsanger; reise til Venezuela. Enda mer overraskende er det at du har hatt en barndom. Se nå på en sju år gammel gutt der han leker med soldatfigurene sine på stueteppet. Betrakt ham nøye. Etter at foreldrene ble skilt, har han ikke lenger noen far. Han ser lite til moren sin, som har en viktig stilling i et kosmetikkfirma. Men han leker med soldatfigurene, og det virker som han er glødende engasjert i denne iscenesettelsen av verden og krigen. Visst er det kanskje litt lite kjærlighet i livet hans, men han virker i hvert fall sterkt engasjert i verden omkring seg! Du har også vært engasjert i verden omkring deg. Det er lenge siden, men prøv å huske. Reglene var plutselig ikke nok for deg; du kunne ikke lenger leve innenfor regelsonen. Derfor måtte du tre inn i kampsonen. Prøv å huske dette bestemte øyeblikket. Det er lenge siden, ikke sant? Husker du hvor kaldt det var i vannet? Nå er du langt fra land. Å ja, du er veldig langt fra land! Lenge trodde du det fantes en ny bredd et annet sted, slik er det ikke lenger. Likevel fortsetter du å svømme, og for hver eneste bevegelse kommer drukningsdøden nærmere. Du holder på å bli kvalt, det brenner i lungene. Vannet virker kaldere og kaldere, og mest av alt bitrere. Du er ikke så ung lenger. Du skal snart dø, nå. Det gjør ikke noe. Jeg er her sammen med deg. Jeg skal ikke svikte deg. Les videre. 15
Prøv å huske, en gang til, hvordan det var da du trådte inn i kampsonen. De følgende sidene utgjør en roman, og med det mener jeg et hendelsesforløp med meg selv som hovedperson. Det å skrive selvbiografisk er ikke et bevisst valg; egentlig hadde jeg ikke noe valg. Jeg kunne alltids ha skrevet om noe som ikke var selvopplevd, men smerten ville vært like stor – kanskje enda litt større. Men bare litt, få med dere det. Det å skrive gir knapt noen lindring. Det avgrenser, det gjengir, og skaper en følelse av sammenheng, av virkelighet. Man famler stadig rundt i den samme fryktelige tåka, men nå har man noen holdepunkter. Man holder kaoset på noen meters avstand. Egentlig er gevinsten minimal. Til sammenligning virker lesingen allmektig, mirakuløs. Et helt liv fylt av lesing ville ha oppfylt alle mine ønsker. Det visste jeg allerede da jeg var sju år. Verdens beskaffenhet er utilstrekkelig, smertefull, og later til å være uforanderlig. Jeg tror virkelig at et liv fylt av lesing ville passet meg bedre. Et slikt liv har jeg ikke fått. Jeg har nettopp fylt tredve år. Etter en nokså kaotisk start klarte jeg studiene ganske bra. I dag har jeg en mellomlederstilling. Som programmerer i en databedrift er inntekten min to og en halv ganger så stor som minstelønna; det gir meg en solid kjøpekraft. Det er svært gode avansementsmuligheter innen bedriften, hvis jeg da ikke velger, som så mange andre, å begynne hos en av kundene våre. Alt i alt kan jeg si meg fornøyd med min sosiale status. På det seksuelle området har suksessen derimot vært langt mindre blendende. Jeg har vært sammen med flere kvinner, men bare i begrensede perioder. Siden jeg verken er pen eller sjarmerende, og i tillegg plages av tilbakevendende depresjoner, tilsvarer jeg på ingen måte kvinners forestillinger om idealmannen. Derfor har jeg 16
alltid ant et slags forbehold hos de kvinnene som har åpnet sitt kjønnsorgan for meg. Jeg var egentlig aldri noe mer enn en nødløsning for dem. Det er definitivt ikke det beste utgangspunktet for et varig forhold. Etter at Véronique og jeg gikk fra hverandre for to år siden, har jeg ikke hatt kontakt med noen kvinner. De skrøpelige og halvhjertede framstøtene jeg har gjort i den retning, har bare resultert i høyst forventede avvisninger. To år virker som lang tid. Men egentlig går to år veldig fort, særlig når man er i arbeid. Alle kan bekrefte det: To år går veldig fort. Det kan hende at du, min gode leser, er en kvinne. Du får ikke ta deg nær av dette, det er sånt som skjer. Dessuten spiller det ingen rolle for det jeg skal si. Jeg prøver å favne bredt. Det er ikke min hensikt å forføre deg med psykologiske spissfindigheter. Jeg har ingen ambisjoner om å høste applaus for subtile og humoristiske poenger. Det finnes forfattere som bruker sitt talent til kresne beskrivelser av ulike sjelstilstander, karaktertrekk osv. Jeg er ikke blant dem. Jeg beklager å måtte si det, men jeg har alltid synes at denne oppramsingen av realistiske detaljer, som liksom skal bidra til å skape levende romanskikkelser, er noe stort tull. Daniel som er en god venn av Hervé, men som føler en viss tilbakeholdenhet overfor Gérard. Pauls fantasier som legemliggjøres i Virginie, min kusines reise til Venezia … sånn kan man holde på i timevis. Det er like interessant som å studere hummere som kravler oppå hverandre i et akvarium (og da kan man like gjerne gå på en fiskerestaurant). Dessuten omgås jeg sjelden mennesker. For å nå det langt mer filosofiske målet jeg har satt meg, må jeg tvert imot skjære bort alt overflødig, forenkle. Tilintetgjøre de myldrende detaljene én etter én. For øvrig har jeg 17
den historiske utvikling på min side. Vi lever i en verden som stadig blir mer standardisert; telekommunikasjonsmidlene blir mer avanserte, leilighetene våre får nytt teknisk utstyr. Menneskelig samkvem blir mer og mer umulig. I takt med dette blir menneskelivet mer hendelsesfattig. Og litt etter litt dukker dødens ansikt opp i all sin prakt. Det tredje årtusen tegner godt.