Lee Child
Uten svik Oversatt av Kurt Hanssen
Lee Child Originalens tittel: Without Fail Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © Lee Child 2002 Opprinnelig utgave: Bantam Press, a division of Transworld Publishers 61–63 Uxbridge Road, London W5 5SA A Random House Group Company Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40978-4 1.utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: www.henrysteadman.com Omslagsfoto: William Rivelli/Photonica/Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Denne er til min bror Richard i Gloucester, England; min bror David i Brecon, Wales; min bror Andrew i Sheffield, England; og min venn Jack Hutcheson i Penicuik, Skottland.
1
I juli oppdaget de ham, og i hele august var de sinte. I september prøvde de å drepe ham. Det var altfor tidlig. De hadde ikke forberedt seg godt nok. Forsøket ble mislykket. Det kunne blitt en katastrofe, men egentlig var det et mirakel. For ingen la merke til det. De kom seg gjennom sikkerhetskontrollen ved hjelp av den vanlige metoden og rigget seg til tretti meter fra der han holdt tale. De brukte lyddemper og bommet på ham med to og en halv centimeter. Kulen måtte ha gått rett over hodet hans. Kanskje gjennom håret hans, til og med, for han løftet umiddelbart hånden og klappet det på plass igjen som om et vindpust hadde forstyrret det. Etterpå så de det om og om igjen på tv. Han løftet hånden og klappet seg på håret. Han gjorde ikke noe annet. Han fortsatte bare med talen sin, helt uvitende, for en kule med lyddemper går per definisjon for fort til at man kan se den og for stille til at man kan høre den. Den bommet på ham og suste videre. Den bommet på alle som sto bak ham. Den møtte ingen hindringer, traff ingen bygninger. Den fortsatte bare rett framover, helt til all energien var brukt opp og tyngdekraften trakk den ned mot bakken igjen, langt, langt unna, og der var det bare en øde gresslette. Det kom ingen respons. Ingen reaksjon. Ingen merket noe. Det var som om skuddet aldri var avfyrt. De skjøt ikke en gang til. De var for rystet. En tabbe, altså, men et mirakel. Og en lærepenge. I oktober oppførte de seg som det de var: profesjonelle. De 7
begynte om igjen, de roet seg ned, de tenkte, de lærte, de forberedte seg på et nytt forsøk. Neste forsøk skulle bli bedre, det skulle planlegges grundig og utføres skikkelig, med en teknisk, nyansert og sofistikert tilnærming, og det skulle preges av en altomsluttende frykt. Et verdig forsøk. Et kreativt forsøk. Men først og fremst et forsøk som ikke skulle mislykkes. Men så ble det november, og reglene forandret seg fullstendig. Reachers kopp var tom, men fortsatt varm. Han løftet den fra skålen, holdt den på skrå og så hvordan grumset på bunnen fløt mot ham, langsomt og brunt, som elvemudder. «Når må det gjøres?» spurte han. «Så snart som mulig,» sa hun. Han nikket. Skjøv seg bortover setet i båsen og reiste seg. «Jeg ringer deg om ti dager,» sa han. «Med et svar?» Han ristet på hodet. «For å fortelle deg hvordan det gikk.» «Da vet jeg allerede hvordan det gikk.» «Ok, for å fortelle hvor du skal sende pengene.» Hun lukket øynene og smilte. Han kikket ned på henne. «Trodde du ikke jeg ville gå med på det?» sa han. Hun åpnet øynene. «Jeg trodde kanskje det ville bli vanskeligere å overtale deg.» Han trakk på skuldrene. «Jeg er, som Joe sa, alltid ute etter utfordringer.» Joe hadde vanligvis rett når det gjaldt sånne ting. Han hadde vanligvis rett i det meste. «Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si, bortsett fra tusen takk.» Han svarte ikke. Han skulle til å gå, men hun reiste seg rett ved siden av ham og holdt ham der. Det oppsto en pinlig pause. De ble stående ansikt til ansikt et øyeblikk, fanget av bordet. Hun stakk fram en hånd, og han tok den. 8
Hun holdt den en anelse for lenge, før hun strakte seg opp og kysset ham på kinnet. Leppene hennes var myke. Berøringen brant som et svakt, elektrisk støt. «Et håndtrykk er ikke nok,» sa hun. «Du vil virkelig gjøre det for oss.» Hun stoppet. «Og du ble nesten svogeren min.» Han sa ingenting. Nikket bare, subbet seg fram fra bordet og kikket seg tilbake én gang. Så fortsatte han opp trappen og ut på gaten. Parfymeduften hennes hang igjen på hånden hans. Han gikk bort til kabareten og la en lapp i garderoben til vennene sine. Deretter satte han kursen mot motorveien, med ti døgn på seg til å finne ut hvordan han skulle drepe den fjerde best beskyttede personen på planeten. Det hele begynte åtte timer tidligere, på denne måten: Teamleder M.E. Froelich kom på jobb mandag morgen, tretten dager etter valget, én time før det andre strategimøtet, sju dager etter at ordet attentat ble brukt for første gang, og tok en endelig avgjørelse. Hun gikk for å lete etter sin overordnede og fant ham på sekretærens plass utenfor kontoret hans, det var opplagt at han var på vei til noe, opplagt at han hadde det travelt. Han hadde en dokumentmappe under armen og et tydelig hold avstand-uttrykk i ansiktet. Men hun trakk pusten dypt og gjorde det klart at hun måtte snakke med ham der og da. Det var viktig. Og i hemmelighet, selvsagt. Derfor stoppet han, bråsnudde og gikk inn på kontoret igjen. Han lot henne komme inn før han lukket døren, forsiktig nok til at det spontane møtet føltes litt konspiratorisk, men hardt nok til at hun ikke skulle være i tvil om at han var irritert over at hun hadde avbrutt rutinene hans. Det var bare en dør som klikket igjen, men det var også en melding man ikke kunne misforstå, presist formulert på språket som finnes i alle kontorhierarkier: Nå kaster du ikke bort tiden min. Han var en veteran med tjuefem års fartstid, han nærmet seg pensjonsalderen, var langt oppe i femtiårene, et siste 9
ekko fra gamle dager. Han var fortsatt høy, fortsatt ganske slank og atletisk, men i ferd med å bli grå i håret, og han hadde begynte å bule ut på de gale stedene. Navnet hans var Stuyvesant. Akkurat som den siste guvernøren i Ny Amsterdam, pleide han å si når noen lurte på hvordan det ble stavet. Men så, for å vise at han fulgte med i tiden, la han til: som sigaretten. Han gikk alltid i Brooks Brothersdresser, men når det gjaldt taktisk tenkning, ble han oppfattet som fleksibel. Og best av alt: Han hadde aldri mislyktes. Ikke en eneste gang, og han hadde vært med lenge og hatt mer enn sin del av utfordringer. Men han hadde aldri mislyktes, og heller aldri opplevd uhell. Og derfor, under de nådeløse resultatvurderingene som gjøres kontinuerlig i alle organisasjoner, ble han ansett for å være en bra mann å jobbe for. «Du ser litt nervøs ut,» sa han. «Ja, litt,» svarte Froelich. Kontoret hans var lite og stille og sparsomt møblert og veldig rent. Veggene var kritthvite og opplyst med halogenlamper. Det var ett vindu, med hvite, vertikale persienner som var halvveis lukket mot gråværet utenfor. «Hvorfor er du nervøs?» spurte han. «Jeg må be om tillatelse til noe.» «Hva da?» «Noe jeg har lyst til å prøve,» sa hun. Hun var tjue år yngre enn Stuyvesant, nøyaktig trettifem. Mer høy enn lav, men ikke overdrevent. Kanskje bare fire–fem centimeter over gjennomsnittet for amerikanske kvinner fra hennes generasjon, men det hun utstrålte av intelligens og energi og livskraft, gjorde at ordet middels ikke kunne brukes om henne. Hun var noe midt mellom slank og muskuløs, og gløden i huden og øynene hennes gjorde at hun virket atletisk. Håret var kort og lyst og uryddig. Hun ga inntrykk av å ha kastet på seg klærne etter en rask dusj, etter å ha vunnet gullmedalje i OL for sin avgjørende rolle i en eller annen lagidrett. Som om det ikke var noe å bry seg om, som om hun ville komme seg bort fra stadion før tv-inter10
vjuerne ble ferdig med lagkameratene og snudde seg mot henne. Hun virket veldig kompetent, men også svært beskjeden. «Hva er det?» spurte Stuyvesant. Han snudde seg, og la dokumentmappen han hadde med seg på skrivebordet. Skrivebordet var stort og hadde en plate av et grått komposittmateriale. Et kontormøbel av den kostbare sorten, men manisk vasket og polert som om det var en antikvitet. Han var berømt for at han aldri hadde papirer på skrivebordet. Det var helt tomt. Det skapte inntrykk av en ekstrem effektivitet. «Jeg vil at en utenfra skal gjøre det,» sa Froelich. Stuyvesant skjøv dokumentmappen mot hjørnet av skrivebordet og strøk fingrene nedover langs ryggen og den motstående kanten, som om han sjekket at vinkelen var nøyaktig rett. «Tror du det er en god idé?» spurte han. Froelich sa ingenting. «Jeg går ut fra at du har noen i tankene?» spurte han. «En utmerket kandidat.» «Hvem da?» Froelich ristet på hodet. «Du bør holde deg utenfor,» sa hun. «Det er best sånn.» «Ble han anbefalt?» «Eller hun.» Stuyvesant nikket. Moderne tider. «Ble personen du har i tankene anbefalt?» «Ja, av en utmerket kilde.» «Her på huset?» «Ja,» gjentok Froelich. «Da er vi ikke lenger utenfor.» «Jo, for kilden er ikke lenger her på huset.» Stuyvesant snudde seg igjen, og flyttet dokumentmappen så den ble liggende parallelt med den lange kanten på skrivebordet. Deretter tilbake igjen, parallelt med den korte kanten. «La meg spille djevelens advokat,» sa han. «For fire må11
neder siden forfremmet jeg deg. Fire måneder er lang tid. At du velger å ta inn en utenfra nå, kan bli oppfattet som at du kanskje mangler litt selvtillit. Er du ikke enig?» «Det kan jeg ikke bry meg om.» «Det bør du kanskje,» sa Stuyvesant. «Det kan skade karrieren din. Det var seks andre som ville ha jobben din. Hvis du gjør dette og det lekker ut, da har du et stort problem. Da kommer et halvt dusin gribber til å mumle: Var det ikke det jeg sa. Bare fordi du tvilte på dine egne evner.» «I en sak som dette er jeg nødt til å tvile på meg selv. Tror jeg.» «Tror du?» «Nei, vet jeg. Jeg ser ikke noe annet alternativ.» Stuyvesant sa ingenting. «Jeg jubler ikke over det,» sa Froelich. «Tro meg. Men jeg mener at det må gjøres. Og det er min avgjørelse.» Det ble stille på kontoret. Stuyvesant sa ingenting. «Vil du godkjenne det?» spurte Froelich. Stuyvesant trakk på skuldrene. «Du skulle ikke ha spurt. Du skulle bare ha gjort det uansett.» «Ikke min stil,» sa Froelich. «Du må ikke si noe til noen andre. Og ikke lag noe skriftlig om det.» «Det ville jeg aldri gjort. Det ville gått på bekostning av effektiviteten i saken.» Stuyvesant nikket fraværende. Men så, som den gode byråkraten han hadde blitt, stilte han det aller viktigste spørsmålet. «Hvor mye kommer denne personen til å koste?» spurte han. «Ikke så mye,» sa Froelich. «Kanskje ingenting. Kanskje bare utgiftene. Vi har en forhistorie. Teoretisk sett. På en måte.» «Dette kan bli et hinder for karrieren din. Ingen flere forfremmelser.» «Alternativet vil ødelegge karrieren min.» 12
«Du var mitt valg,» sa Stuyvesant. «Jeg valgte deg. Derfor vil alt som skader deg, også skade meg.» «Jeg innser det, sir.» «Trekk pusten dypt og tell til ti. Deretter kan du fortelle meg om det fortsatt er nødvendig.» Froelich nikket, trakk pusten og var taus i ti–elleve sekunder. «Det er fortsatt nødvendig,» sa hun. Stuyvesant tok opp mappen. «Ok, gjør det,» sa han. Hun begynte umiddelbart etter strategimøtet, det gikk plutselig opp for henne at det vanskeligste var å gjøre det. Hun hadde grudd seg så mye til å be om lov at hun hadde sett på det som det vanskeligste stadiet i hele prosjektet. Men nå føltes det ubetydelig, sammenlignet med det å faktisk spore opp målet. Hun hadde bare et etternavn og en mager biografi som kanskje eller kanskje ikke hadde vært korrekt og oppdatert for åtte år siden. Hvis hun da husket detaljene riktig. De hadde blitt ramset opp for henne, tilfeldig, ertende, sent en kveld, av kjæresten hennes, mens de lå og kosepratet i sengen. Hun var ikke engang sikker på om hun hadde fulgt ordentlig med. Så hun bestemte seg for ikke å stole på detaljene. Hun fikk heller satse på å klare seg med navnet. Hun skrev det ned med store bokstaver på et gult ark. Det vekket mange minner. Noen dårlige, de fleste gode. Hun stirret lenge på navnet, før hun strøk det ut og skrev UNSUB isteden. Det ville hjelpe på konsentrasjonen, fordi det gjorde alt sammen upersonlig. Det fikk tankene hennes inn på riktig spor, tok henne med tilbake til grunntreningen. Et ukjent subjekt var en person som skulle identifiseres og finnes. Det var alt, verken mer eller mindre. Datakraft var hennes største operasjonsmessige fordel. Hun hadde tilgang til flere databaser enn vanlige folk. UNSUB var et militært uttrykk, det var hun sikker på, derfor søkte hun opp databasen til National Personnel Records 13
Center. Den befant seg i St. Louis i Missouri, og listet bokstavelig talt opp hver eneste mann eller kvinne som hadde tjenestegjort i amerikansk militæruniform en eller annen gang, et eller annet sted. Hun skrev inn etternavnet og ventet, og programvaren hentet bare opp tre korte svar. Det ene eliminerte hun med en gang, på grunn av fornavnet. Jeg er helt sikker på at det ikke er ham. Det andre eliminerte hun på grunn av fødselsdatoen. En hel generasjon for gammel. Dermed måtte den tredje være UNSUB. Det fantes ingen annen mulighet. Hun stirret et kort øyeblikk på det fullstendige navnet og skrev ned fødselsdato og personnummer på det gule arket. Deretter klikket hun på ikonet for detaljer, og skrev inn passordet sitt. Et nytt bilde dukket opp på skjermen, med en kort oppsummering av karrieren hans. Dårlige nyheter. UNSUB var ikke lenger i Forsvaret. Oppsummeringen av karrieren tok en brå slutt for fem år siden, med avskjed i nåde etter tretten år i tjeneste. Hans siste grad var major. Medaljene var listet opp, deriblant en Silver Star og en Purple Heart. Hun leste den hederlige omtalen, skrev ned detaljene og tegnet en strek tvers over det gule arket for å markere slutten på en æra og begynnelsen på en annen. Så pløyde hun videre. Det neste logiske skrittet var å se på sosialmyndighetenes oversikt over registrerte dødsfall. Grunntrening. Det var ikke noe poeng i å prøve å finne en fyr som allerede var død. Hun skrev inn personnummeret og oppdaget at hun holdt pusten. Men hun fikk ingen treff på forespørselen. UNSUB var fortsatt i live. Neste skritt var å sjekke National Crime Information Centre – den nasjonale databasen med informasjon om personer som har begått kriminelle handlinger. Grunntrening igjen. Det var ikke noe poeng i å kontakte en fyr som sonet en dom, for eksempel, ikke at hun trodde det var sannsynlig, ikke i UNSUBs tilfelle. Men man kunne jo aldri vite. For visse personlighetstyper var marginene små. Denne databasen var alltid treg, derfor ryddet hun hauger med oppsamlede papirer 14
ned i skuffene, forlot pulten og hentet en ny kopp kaffe. Da hun kom tilbake, ventet en melding på skjermen som sa at han verken hadde vært arrestert eller dømt. Pluss et kort notat om at det fantes en mappe på UNSUB et eller annet sted i arkivene til FBI. Interessant. Hun gikk rett til FBIs database. Hun fant mappen, men fikk ikke åpnet den. Men hun visste nok om byråets klassifiseringssystem til å kunne tolke tegnene øverst på skjermen. Det var en enkel saksmappe, inaktiv. Ikke noe mer. UNSUB var ikke på flukt, var ikke etterlyst for noe, var ikke i trøbbel for tiden. Hun skrev ned alt sammen, og deretter klikket hun seg inn på den nasjonale databasen til Biltilsynet. Dårlige nyheter igjen. UNSUB hadde ikke førerkort. Det var veldig rart. Og det var skikkelig surt. For siden han ikke hadde førerkort, fantes det verken et oppdatert bilde eller en nåværende adresse. Hun klikket seg inn på maskinen til Veteranadministrasjonen i Chicago. Søkte på navn, grad og tjenestenummer. Ingen resultater. UNSUB fikk ingen statlige ytelser og hadde ikke oppgitt noen adresse. Hvorfor ikke? Hvor i helvete er du? Hun vendte tilbake til sosialmyndighetene og sjekket innbetalt trygdeavgift. Hun fant ingenting. UNSUB hadde ikke vært i jobb etter at han forlot Forsvaret, hvis han da ikke hadde jobbet svart. Hun sjekket IRS, skattemyndighetene, for å få det bekreftet. Samme svar. UNSUB hadde ikke betalt skatt på fem år. Hadde ikke engang levert selvangivelse. Ok, nå er det alvor. Hun rettet seg opp i stolen, logget seg ut av de offentlige myndighetenes nettsteder og startet opp en ulovlig programvare som førte henne rett inn i bankvesenets private verden. Hun skulle strengt tatt ikke bruke den på denne måten. Eller på noen annen måte. Det var et klart brudd på alle regler. Men hun regnet ikke med å få noen reaksjon. Og hun regnet med å få et resultat. Hadde UNSUB bare en eneste bankkonto i en av de femti delstatene, ville den dukke opp nå. Selv en liten og ubetydelig brukskonto. Selv en tom og ubrukt konto. Det 15
var mange mennesker som klarte seg uten bankkonto, det visste hun, men hun hadde en følelse av at UNSUB ikke var en av dem. Ikke en mann som hadde vært major i den amerikanske Hæren. Med medaljer. Hun skrev inn personnummeret to ganger, en gang i feltet for personnummer og en gang i feltet for skattebetaler-ID. Hun skrev inn navnet. Hun trykket søk. Tretti mil unna satt Jack Reacher og skalv. Atlantic City var ikke det varmeste stedet på jorden midt i november. Ikke på noen måte. Vinden som kom inn fra havet førte med seg så mye salt at alt ble klamt og fuktig. Den pisket og slo, den blåste søppel omkring og klemte buksene hans flatt inn mot beina. For fem dager siden hadde han vært i Los Angeles, og han ble mer og mer overbevist om at han burde blitt der. Nå var han sikker på at han burde dra tilbake. Sør-California var et veldig attraktivt reisemål i november. Der var det varmt i luften, og brisen fra havet kjælte mykt mot huden, den førte ikke med seg et endeløst bombardement av stikkende, salt kulde. Han burde reise tilbake dit. Han burde reise et eller annet sted, i hvert fall. Eller kanskje han bare burde bli her som han var bedt om og heller kjøpe seg en ytterjakke. Han hadde reist østover sammen med en gammel, svart kvinne og broren hennes. Han hadde haiket østover fra L.A. for å tilbringe en dag i Mojaveørkenen. Det gamle paret hadde plukket ham opp i en eldgammel Buick Roadmaster. Han fikk øye på en mikrofon og et primitivt forsterkeranlegg og en eske med et Yamaha-keyboard mellom koffertene i bagasjerommet, og den gamle damen forklarte at hun var sanger, og at hun var på vei til et kort engasjement helt borte i Atlantic City. Forklarte at broren akkompagnerte henne på keyboard og kjørte bilen, men han var ikke lenger særlig pratsom, og han var ikke lenger noe særlig til sjåfør, og Roadmasteren var ikke lenger noe særlig til bil. Alt stemte. Den gamle karen sa ikke et ord, og 16
de var i livsfare flere ganger i løpet av den første kilometeren. Den gamle damen begynte å synge for å roe seg ned. Hun leverte noen takter av Dawn Penns «You Don’t Love Me», og Reacher bestemte seg umiddelbart for å bli med østover, bare for å få høre mer. Han tilbød seg å overta rattet. Hun fortsatte å synge. Hun hadde en herlig, røykfylt stemme som burde gjort henne til blues-superstjerne for lenge siden, men hun hadde sikkert vært på feil sted altfor mange ganger, og det hadde aldri skjedd med henne. Han måtte slåss med den ødelagte servostyringen i den gamle bilen, det klikket og skranglet og hylte under den tunge rytmen fra V8-motoren, og kjørte man i åtti, kom alle lydene på en gang og laget en slags bakgrunnsmusikk. Radioen var dårlig, den plukket opp en uendelig rekke med lokale AM-stasjoner i omtrent tjue minutter hver. Den gamle damen sang med på dem, og den gamle fyren sa ikke et eneste ord, mesteparten av tiden sov han i baksetet. Reacher kjørte atten timer om dagen i tre døgn, og da han kom til New Jersey, syntes han at han hadde vært på ferie. Engasjementet var på en femteklasses kabaret åtte kvartaler fra Atlantic Citys berømte strandpromenade, og sjefen der var ikke av den typen som så ut som han ville respektere en kontrakt. Derfor passet Reacher på å telle gjestene og holde orden på kontantsummen som skulle utbetales i slutten av uken. Han gjorde det helt åpenlyst, og merket seg at sjefen ble mer og mer irritert. Fyren begynte å ta korte og kryptiske telefonsamtaler med hånden over munnstykket og blikket festet på Reachers ansikt. Reacher stirret tilbake med et iskaldt smil, uten å blunke, og ble hvor han var. Han satt gjennom alle tre settene to helger på rad, men så begynte han å bli rastløs. Og kald. Så mandag morgen hadde han nesten skiftet mening og var i ferd med å dra, da den gamle keyboard-spilleren fulgte ham tilbake fra frokosten og endelig åpnet munnen. «Jeg hadde tenkt å spørre om du ville bli her,» sa han, og det var et visst håp i de rennende, gamle øynene. Reacher svarte ikke. 17
«Hvis du ikke blir, kommer sjefen her til å lure oss,» sa den gamle, som om det å bli lurt for penger var sånt som skjedde med musikere, på linje med et flatt dekk eller en forkjølelse. «Men får vi betalt, har vi penger til bensin, og da kommer vi oss til New York, og der får vi kanskje jobb hos B.B. King på Times Square, og så får vi gjenopplivet karrieren. En kar som deg kan gjøre stor forskjell på den måten, tro du meg.» Reacher sa ingenting. «Jeg skjønner selvsagt hvis du er bekymret,» sa den gamle fyren. «På et sted som dette lusker det sikkert noen lyssky typer i bakgrunnen.» Reacher måtte smile av spissfindigheten. «Hvem er du, forresten?» spurte den gamle fyren. «En slags bokser?» «Nei,» sa Reacher. «Ikke noen slags bokser.» «Bryter?» spurte den gamle fyren. «Sånne som er på kabel-tv?» «Nei.» «Du er i hvert fall stor nok, det er pinadø sikkert,» sa den gamle fyren. «Mer enn stor nok til å hjelpe oss, om du så ville.» Reacher sa ingenting. «Hvem er du, forresten?» spurte den gamle fyren om igjen. «Jeg var i Militærpolitiet,» sa Reacher. «I Hæren, tretten år.» «Sluttet du?» «Sånn omtrent.» «Finnes det ikke jobber for sånne som deg etterpå?» «Ingen som jeg vil ha,» sa Reacher. «Bor du i L.A.?» «Jeg bor ingen steder,» sa Reacher. «Jeg reiser omkring.» «Folk som er på veien burde holde sammen,» sa den gamle fyren. «Så enkelt er det. Hjelpe hverandre. Gjensidig.» 18
«Det er fryktelig kaldt her,» sa Reacher. «Det er pinadø sant,» sa den gamle fyren. «Men du kan jo kjøpe deg en jakke.» Derfor befant han seg nå på et forblåst gatehjørne hvor vindkastene fra havet klemte buksene flate mot beina og skulle ta en endelig avgjørelse. Motorveien eller en klesbutikk? Han laget seg en fantasi i hodet, La Jolla, kanskje, et billig rom, varme netter, stjerneklart, kaldt øl. Men så: den gamle kvinnen på B.B. Kings nye klubb i New York, en retro-besatt ung A&R-mann kommer innom, gir henne platekontrakt, hun spiller inn en cd, hun turnerer i hele landet, får en kort omtale i Rolling Stone, berømmelse, penger, nytt hus. Ny bil. Han snudde ryggen til motorveien, huket seg sammen mot vinden og gikk østover for å lete etter en klesbutikk. Akkurat denne mandagen var det nesten tolv tusen registrerte banker som opererte i USA. Totalt sett hadde de over ett tusen millioner separate konti, men bare én av dem stemte med UNSUBs navn og personnummer. Det var en helt vanlig brukskonto som var åpnet i en filial av en regionalbank i Arlington i Virginia. M.E. Froelich stirret overrasket på filialens adresse. Det er mindre enn seks kilometer herfra. Hun skrev ned detaljene på en gul lapp. Tok telefonen, ringte en seniorkollega i en annen del av organisasjonen og ba ham kontakte banken og få så mange opplysninger som han kunne. Spesielt en bostedsadresse. Hun ba ham gjøre det så raskt som mulig, men samtidig være diskré. Og gjøre det i det skjulte. Så la hun på og ventet, engstelig og frustrert, fordi hun midlertidig ikke kunne gjøre noe mer. Problemet var at den andre delen av organisasjonen kunne stille banker diskré spørsmål, men hvis Froelich hadde gjort det, ville det blitt oppfattet som svært merkelig. Reacher fant en billigbutikk tre kvartaler nærmere havet og gikk inn. Butikklokalet var smalt, men det strakte seg 19
mer enn femti meter innover i bygningen. Det var lysrør under taket, og klesplagg så langt øyet kunne se. Det virket som det var kvinneklær på venstre side, barneklær i midten og herreklær til høyre. Han startet innerst i kroken og jobbet seg framover. De solgte alle slags jakker, det var sikkert. På de to første radene hang det korte, polstrede jakker. Ikke bra. Han fulgte et råd han hadde fått av en gammel kompis i Hæren: En god jakke er som en god advokat. Den skal passe på ræva di. Den tredje raden var mer lovende. Der hang det lerretsjakker med tykt flanellfôr, jakker i nøytrale farger som rakk ned til lårene. Det var kanskje også ull i fôret. Kanskje andre ting også. De var i hvert fall tunge nok. «Kan jeg hjelpe deg?» Han snudde seg og så en ung kvinne som sto rett bak ham. «Passer disse jakkene til været her omkring?» «Helt perfekt,» sa kvinnen. Hun var veldig ivrig. Hun forklarte ham alt om noen spesialgreier som ble sprayet på lerretsstoffet for å holde fuktigheten ute. Hun forklarte ham om det isolerende fôret. Hun garanterte at det ville holde ham varm selv når det ble kuldegrader. Han strøk hånden bortover stativet og trakk ut en mørk olivengrønn jakke i størrelse XXL. «Greit, jeg tar denne,» sa han. «Vil du ikke prøve den?» Han nølte, før han trakk den på seg. Den passet ganske bra. Nesten. Den var kanskje litt trang over skuldrene. Ermene var kanskje to–tre centimeter for korte. «Du må nok ha en 3XLT,» sa kvinnen. «Hva er du, hundre og tretti?» «Hundre og tretti hva da?» «Over brystet.» «Aner ikke. Har aldri målt det.» «Omtrent én nittifem høy?» «Tror det,» sa han. 20
«Vekt?» «Hundre og åtte,» sa han. «Kanskje hundre og ti.» «Da trenger du helt klart den store og lange modellen,» sa hun. «Prøv en 3XLT.» 3XLT-modellen hun ga ham hadde samme farge som XXL-modellen han hadde valgt. Den passet mye bedre. Litt rommelig, og det likte han. Og ermene var passe lange. «Trenger du bukser også?» ropte kvinnen. Hun hadde gått bort til et annet stativ, hvor hun bladde gjennom tykke arbeidsbukser av lerret, mens hun kikket på midjen og beina hans. Hun kom tilbake med et par som matchet en av fargene inni jakkefôret. «Og prøv disse skjortene,» sa hun. Hun spratt bort til et annet stativ og viste ham en hel regnbue med flanellsskjorter. «Med en T-skjorte under er du fiks ferdig. Hvilken farge liker du?» «Noe matt,» sa han. Hun la fra seg alt oppå et stativ. Jakken, buksen, skjorten, en T-skjorte. Det så ikke så verst ut sammen, bare olivengrønt og kaki. «Ok?» sa hun kvikt. «Ok,» sa han. «Har du undertøy også?» «Her borte,» sa hun. Han rotet nedi en kasse med boksershorts av dårlig kvalitet, og valgte en hvit. Deretter et par sokker, hovedsakelig av bomull, med flekker i alle tenkelige jordfarger. «Ok?» gjentok kvinnen. Han nikket, og hun førte ham bort til kassen i den andre enden av butikken og fikk strekkodene til å pipe under den lille, røde lysstrålen. «Hundre og åttini dollar nøyaktig,» sa hun. Han stirret på det røde tallet på kasseapparatet. «Jeg trodde dette var en billigbutikk,» sa han. «Det er faktisk en veldig god pris,» sa hun. Han ristet bare på hodet og gravde i lommen til han fant en bunke med krøllete sedler. Han talte opp 190. Med dollaren hun ga ham tilbake, hadde han nå totalt fire i hånden. 21
Den overordnede kollegaen fra den andre delen av organisasjonen ringte tilbake til Froelich før det hadde gått tjuefem minutter. «Fant du en bostedsadresse?» spurte hun. «100 Washington Boulevard,» sa fyren. «Arlington, Virginia. Postnummeret er 20310-1500.» Froelich noterte det. «Takk skal du ha. Det var visst alt jeg hadde bruk for.» «Jeg tror kanskje du trenger litt til.» «Hvorfor det?» «Vet du hvor Washington Boulevard er?» Froelich nølte. «Den går opp til Memorial Bridge, ikke sant?» «Det er bare en motorvei.» «Ingen hus? Det må da være noen hus der.» «Det er ett hus der. Ganske stort. Et par hundre meter på østsiden.» «Hva da?» «Pentagon,» sa fyren. «Adressen hans er falsk, Froelich. På den ene siden av Washington Boulevard ligger Arlington-kirkegården, og på den andre ligger Pentagon. Det er alt. Det er ikke noe annet der. Det finnes ikke noe nummer 100. Det er ingen private postadresser der. Jeg sjekket med Posten. Og postnummeret tilhører Hæravdelingen i Pentagon.» «Flott,» sa Froelich. «Sa du fra til banken?» «Selvsagt ikke. Du ba meg være diskré.» «Takk. Men jeg er tilbake til start.» «Kanskje ikke. Dette er et bisart opplegg, Froelich. En sekssifret saldo, men på en brukskonto som ikke renter seg. Og kunden bruker den bare via Western Union. Han er aldri innom. Det er en telefonordning. Kunden ringer inn med et passord, og banken sender penger gjennom Western Union til hvor det måtte være.» «Har han ikke bankkort?» «Ingen kort i det hele tatt. De har heller ikke utstedt sjekkhefte til kunden.» 22
«Bare Western Union? Det har jeg aldri hørt om før. Finnes det noen oversikt over uttakene?» «Geografisk sett er de bokstavelig talt gjort overalt. I over førti delstater på fem år. Et og annet innskudd, og mange små uttak, alt til Western Union-kontorer på bygda, i byer, alle steder.» «Merkelig.» «Det var det jeg sa.» «Kan du gjøre noe?» «Har allerede gjort det. De ringer meg neste gang kunden ringer dem.» «Og så ringer du meg?» «Kanskje.» «Er det et mønster i hvor ofte det skjer?» «Det varierer. Det største intervallet i det siste har vært noen uker. Noen ganger er det bare noen dagers mellomrom. Mandager er populære. Bankene har stengt når det er helg.» «Så jeg kan ha flaks i dag.» «Ja visst kan du det,» sa fyren. «Spørsmålet er bare om jeg også har flaks?» «Ikke på den måten,» sa Froelich. Sjefen på kabareten så Reacher gå inn i lobbyen på motellet. Deretter stakk han inn i en forblåst sidegate og slo et nummer på mobilen. Han la en hånd rundt den, og snakket lavt og intenst og overbevisende, men respektfylt, som det ble forventet av ham. «Fordi han plager meg,» sa han, som svar på et spørsmål. «I dag ville vært bra,» sa han, som svar på et annet. «Minst to,» sa han, som svar på det siste spørsmålet. «Det er en svær fyr.» Reacher vekslet den ene av de fire dollarsedlene sine til tjuefemcentsmynter og gikk bort til mynttelefonen. Han kunne bankens nummer utenat, ga dem passordet sitt og 23
ba om at fem hundre dollar ble sendt til Western Union i Atlantic City før dagen var omme. Deretter gikk han inn på rommet sitt, bet av alle prislappene og tok på seg de nye klærne. Flyttet alt lommerusket over fra sommerklærne, som han kastet i søpla før han studerte seg selv i det lange speilet på innsiden av skapdøren. Lar jeg skjegget gro og tar på meg solbriller, kan jeg gå helt til Nordpolen, tenkte han. Froelich fikk høre om den nært forestående pengeforsendelsen elleve minutter senere. Hun lukket øynene et øyeblikk og knyttet nevene triumferende, før hun tok et kart over østkysten ned fra en hylle. Kanskje tre timer, hvis trafikken er på min side. Jeg kan klare det. Hun rev til seg jakken og vesken og løp ned i garasjen. Reacher kastet bort en time på rommet, før han gikk ut for å teste isolasjonen i den nye jakken. Feltprøve, pleide de å kalle det for lenge siden. Han satte kursen østover mot havet, mot vinden. Han følte mer enn han så noen bak seg. Bare den typiske lille kløingen i ryggraden. Han satte ned farten og brukte et butikkvindu som speil. Fikk et glimt av noen som beveget seg femti meter bak ham. For langt unna til å se noen detaljer. Han gikk videre. Jakken var ikke så verst, men han burde ha kjøpt en lue også. Det var klart. Den samme kompisen som hadde en klar mening om jakker, påsto også at halvparten av varmetapet var gjennom hodet, og sånn føltes det faktisk. Kulden feide gjennom håret hans og ga ham tårer i øynene. En av Forsvarets skyggeluer ville vært god å ha en novemberdag på stranden i New Jersey. Han bestemte seg for å kikke etter en butikk som solgte militært overskuddsutstyr når han gikk tilbake fra Western Union-kontoret. Hans erfaring var at de gjerne lå i samme strøk. Han kom til strandpromenaden, og det klødde fortsatt i ryggraden mens han gikk sørover. Han bråsnudde, men 24
fikk ikke øye på noen. Gikk tilbake mot nord, tilbake dit han startet. Plankene under føttene hans var i god stand. Det sto et skilt som påsto at de var laget av en spesiell sort løvtrevirke, den hardeste tresorten som fantes i verdens skoger. Han hadde fortsatt den samme følelsen i ryggraden. Han snudde seg, og førte de usynlige skyggene sine med seg ut på Central Pier. Den opprinnelige strukturen var fortsatt i behold. Han gikk ut fra at den så ut som den gjorde da den ble bygd. Den lå øde, ingen stor overraskelse, været tatt i betraktning, og det forsterket den uvirkelige følelsen. Det var som et fotografi i en bok om arkitekturhistorie. Men noen av de små, antikvariske bodene hadde åpent og solgte ting, det var for eksempel én som solgte moderne kaffe i isoporbeger. Han kjøpte en halv liter vanlig, svart kaffe, og selv om han brukte opp resten av kontantene sine, ble han god og varm. Han gikk utover mot enden av piren mens han drakk den. Kastet begeret i søpla og ble stående og se på det grå havet en stund. Da han snudde seg og gikk inn mot stranden igjen, så han to menn komme gående mot seg. Det var to ganske kraftige typer, lave, men brede, og kledd ganske likt i blå jakker og grå dongeribukser. Begge hadde luer. Små strikkeluer laget av grå ull, trukket ned over de tykke hodene. De visste helt klart hvordan man kledde seg i dette klimaet. De gikk med hendene i lommen, så han visste ikke om de hadde matchende votter. Lommene satt høyt på jakkene, og albuene ble presset utover. Begge gikk i kraftige støvler, av den sorten en stålarbeider eller bryggesjauer ville gått med. Begge var litt hjulbeinte, eller så prøvde de bare å se skumle ut. Begge hadde arrvev rundt øyenbrynene. De lignet litt på slåsskjemper fra femti år tilbake. Reacher kikket seg over skulderen, men så ingen bak seg, hele veien bort til Irland. Dermed stoppet han bare. Brydde seg ikke om å stille seg med ryggen mot rekkverket. De to mennene gikk videre og stanset to meter foran ham. De stirret rett på ham. Reacher strammet fingrene 25
langs siden, for å teste hvor kalde de var. To meter var et interessant valg av avstand. Det betydde at de hadde tenkt å snakke før de slo. Han bøyde tærne og strammet musklene opp gjennom leggene, lårene, ryggen, skuldrene. Beveget hodet først fra side til side og så litt bakover, for å løse opp nakken. Han pustet gjennom nesen. Han hadde vinden i ryggen. Fyren til venstre tok hendene opp av lommen. Ingen votter. Og enten var han plaget av gikt, eller så holdt han en myntrull i hver hånd. «Vi har en beskjed til deg,» sa han. Reacher kikket på rekkverket og sjøen utenfor. Havet var grått og opprørt. Sikkert iskaldt. Kastet han dem uti, ville det være det samme som overlagt drap. «Fra sjefen på klubben?» spurte han. «Jepp, fra folkene hans.» «Har han egne folk?» «Dette er Atlantic City,» sa fyren. «Selvsagt har han egne folk.» Reacher nikket. «La meg gjette. Jeg skal liksom forlate byen, rømme, stikke av, forsvinne, aldri komme tilbake, aldri vise meg her mer, glemme at jeg har vært her.» «Så kvikk du er i dag.» «Jeg kan lese tanker,» sa Reacher. «Jeg jobbet på tivoli før. Hadde bod ved siden av den skjeggete damen. Var ikke dere der også? Tre boder bortenfor? Verdens styggeste tvillinger?» Fyren til høyre tok hendene opp av lommen. Han hadde samme sort giktsmerter i knokene, hvis det da ikke var enda et par myntruller. Reacher smilte. Han likte myntruller. God, gammeldags teknologi. Og det betydde at det ikke fantes skytevåpen her. Ingen skviser myntruller i hendene hvis de har en pistol i lommen. «Vi har ikke lyst til å gjøre deg noe,» sa fyren til høyre. «Men du må dra herfra,» sa fyren til venstre. «Vi trenger ikke folk som blander seg inn i byens økonomiske prosedyrer.» «Jeg synes du skulle velge enkleste utvei,» sa fyren til 26
høyre. «La oss følge deg til bussterminalen. For det kan hende at det skjer noe med gamlingene. Ikke bare med finansene deres.» Reacher hørte en absurd stemme i hodet, rett fra barndommen, moren som sa: Nå er du snill og lar være å slåss i de nye klærne. Og så hørte han instruktøren i ubevæpnet nærkamp fra rekruttskolen si: Slå kjapt, slå hardt og slå mye. Han strakte på skuldrene inni jakken. Nå var han takknemlig for at kvinnen i butikken hadde fått ham til å kjøpe den ekstra store størrelsen. Han stirret på de to mennene, uten annet i blikket enn litt humor og veldig mye selvsikkerhet. Han flyttet seg litt mot venstre, og de roterte med ham. Han flyttet seg litt nærmere dem og gjorde triangelet mindre. Han løftet en hånd og glattet håret som vinden hadde rusket i. «Jeg tror det er best at dere går nå,» sa han. Det gjorde de ikke, og det visste han allerede. De tok imot utfordringen ved å trenge seg tettere sammen mot ham, umerkelig, bare en ørliten muskelbevegelse som gjorde at kroppsvekten deres flyttet seg framover og ikke bakover. De fortjener å bli sengeliggende i en ukes tid, tenkte han. Kinnbeina, kanskje. Et skarpt slag, innovertrykte brudd, kanskje midlertidig bevisstløshet, en stygg hodepine. Ikke noe veldig alvorlig. Han ventet til det kom et nytt vindkast, løftet høyre hånd og strøk håret bakover, bak venstre øre. Så lot han hånden bli liggende der, med albuen stikkende opp, som om en tanke nettopp hadde slått ham. «Kan dere svømme?» spurte han. Det ville krevd en overmenneskelig selvkontroll å la være å kikke på havet. De var ikke overmennesker. De snudde hodet, som roboter. Han klubbet fyren til høyre i ansiktet med den løftede albuen, før han bøyde den på nytt og slo til fyren til venstre, idet hodet hans snudde seg mot lyden av brukne bein hos kompisen. De sank sammen på plankene samtidig, og myntrullene deres sprakk, så tjuefemcentmyntene rullet overalt og danset piruett i små sølv27
sirkler og kolliderte og falt om, kron og mynt. Reacher hostet i den bitre kulden, men han ble stående stille og gå gjennom opptrinnet i hodet: to karer, to sekunder, to slag, game over. Du har fortsatt det som skal til. Han pustet tungt og tørket kald svette fra pannen. Så gikk han sin vei. Gikk fra piren og ut på strandpromenaden for å lete etter Western Union. Han hadde funnet adressen i telefonkatalogen på motellet, men han trengte den ikke. Man kan føle seg fram til et Western Union-kontor. Med intuisjon. Det er snakk om en enkel algoritme: Man stiller seg på et gatehjørne og spør seg selv: Bør man gå til venstre eller høyre nå? Deretter svinger man til venstre eller høyre, alt etter som, og snart befinner man seg i riktig strøk, og snart har man funnet det. Rett utenfor døren til akkurat dette kontoret sto det parkert en to år gammel Chevy Suburban foran en brannhydrant. Bilen var svart og hadde sotete ruter, og den var skinnende blank. Den hadde tre korte UHF-antenner på taket. Det satt en kvinne i førersetet. Han kikket kort på henne, og så kikket han en gang til. Hun var lyshåret og virket både avslappet og på vakt på samme tid. Det var noe med måten armen hvilte mot vinduet på. Og hun var søt, det var det ingen tvil om. Det var noe magnetisk over henne. Han kikket bort, gikk inn på kontoret og hentet kontantene sine. Brettet dem sammen og la dem i lommen, gikk ut igjen og så at kvinnen sto på fortauet og stirret rett på ham. På ansiktet hans, som om hun sjekket likheter og forskjeller mot et bilde hun hadde lært seg utenat. Det var en prosess han kjente til. Han hadde blitt studert på den måten et par ganger før. «Jack Reacher?» sa hun. Han dobbeltsjekket i hukommelsen sin, for han hadde ikke lyst til å ta feil, men han trodde ikke han gjorde det. Kort, lyst hår, store øyne som stirret rett på ham, en slags dempet selvsikkerhet i holdningen hennes. Hun hadde kvaliteter som han ville husket. Det var han sikker på. Men 28
han husket dem ikke. Derfor hadde han aldri truffet henne før. «Du kjente broren min,» sa han. Hun virket overrasket, og litt takknemlig. Og, for øyeblikket, målløs. «Jeg skjønte det,» sa han. «Når folk ser på meg på den måten, tenker de på hvor like vi er, men også hvor forskjellige.» Hun sa ingenting. «Hyggelig å treffe deg,» sa han, og begynte å gå. «Vent litt,» ropte hun. Han snudde seg. «Kan vi snakke sammen?» sa hun. «Jeg har lett etter deg.» Han nikket. «Vi kan jo snakke i bilen. Jeg holder på å fryse ræva av meg her ute.» Hun sto stille et øyeblikk, med blikket festet på ansiktet hans. Men så åpnet hun raskt døren på passasjersiden. «Vær så god,» sa hun. Han klatret inn, og hun gikk rundt panseret og klatret inn på den andre siden. Startet motoren for å få i gang varmeapparatet, men begynte ikke å kjøre. «Jeg kjente broren din veldig godt,» sa hun. «Vi datet, Joe og jeg. Ja, vi gjorde mer enn å date. Det begynte å bli alvor mellom oss. Før han døde.» Reacher sa ingenting. Kvinnen rødmet. «Vel, selvsagt var det før han døde,» sa hun. «Det var teit sagt.» Hun ble taus. «Når da?» spurte Reacher. «Vi var sammen i to år. Vi slo opp et år før det skjedde.» Reacher nikket. «Jeg heter M.E. Froelich,» sa hun. Hun lot et usagt spørsmål bli hengende i luften: Snakket han noensinne om meg? Reacher nikket igjen, og prøvde å få det til å virke som om navnet sa ham noe. Men det 29
gjorde det ikke. Har aldri hørt om deg, tenkte han. Men jeg skulle kanskje ønske at jeg hadde hørt om deg. «Emmy?» sa han. «Som den tv-greia?» «M.E.,» sa hun. «Jeg bruker bare initialene mine.» «Hva står de for?» «Det har jeg ikke lyst til å si.» Han nølte litt. «Hva kalte Joe deg?» «Han kalte meg Froelich,» sa hun. Han nikket. «Ja, det gjorde han nok.» «Jeg savner ham fremdeles,» sa hun. «Jeg også, tror jeg,» sa Reacher. «Men handler dette om Joe, eller handler det om noe annet?» Hun ble taus igjen, enda et øyeblikk. Men så ristet hun på seg, en ørliten, nesten umerkelig skjelving, og ble alvorlig igjen. «Begge deler,» sa hun. «Vel, egentlig er det mest noe annet.» «Har du tenkt å fortelle meg hva det er?» «Jeg vil leie deg til en jobb,» sa hun. «Med en slags posthum anbefaling fra Joe. På grunn av noe han pleide å si om deg. Han snakket om deg av og til.» Reacher nikket. «Leie meg til å gjøre hva da?» Froelich nølte igjen, før hun smilte prøvende. «Jeg har øvd på denne replikken,» sa hun. «Et par ganger.» «La meg få høre den, da.» «Jeg vil leie deg til å utføre et attentat mot den amerikanske visepresidenten.»
2
«En god replikk,» sa Reacher. «Et interessant forslag.» «Hva er svaret ditt?» spurte Froelich. «Nei,» svarte han. «Akkurat for øyeblikket tror jeg at det er det tryggeste svaret.» Hun smilte det prøvende smilet igjen, og tok opp vesken sin. «La meg vise deg legitimasjonen min,» sa hun. Han ristet på hodet. «Jeg trenger ikke se den,» sa han. «Du jobber for Secret Service.» Hun stirret på ham. «Du er ganske kjapp.» «Det er ikke vanskelig å skjønne,» sa han. «Er det ikke?» Han ristet på hodet. Tok seg til høyre albue. Den var sår. «Joe jobbet for dem,» sa han. «Og sånn som jeg kjente ham, så jobbet han nok ganske mye, og han var litt sjenert, så dem han datet jobbet antagelig samme sted, ellers ville han aldri truffet dem. Dessuten, hvem andre enn myndighetene har en to år gammel Suburban som er så skinnende blank? Og parkerer foran en brannhydrant? Og hvem andre enn Secret Service kan vel spore meg opp så raskt gjennom bankopplegget mitt?» «Du er ganske kjapp,» gjentok hun. «Takk skal du ha,» svarte han. «Men Joe hadde ikke noe med visepresidenter å gjøre. Han jobbet med økonomisk kriminalitet, ikke i avdelingen som beskytter Det hvite hus.» Hun nikket. «Alle begynner i økonomisk kriminalitet. 31
Man gjør opp for seg ved å starte på bunnen, med falske penger. Og han var sjef for avdelingen som jobbet med falske penger. Og du har rett, vi møttes på kontoret. Men han ville ikke date meg da. Han sa at det var upassende. Men jeg hadde uansett planer om å bli overført til livvaktavdelingen så snart jeg kunne, og så snart jeg hadde blitt det, ble vi sammen.» Hun ble taus igjen. Kikket ned på vesken sin. «Og?» sa Reacher. Hun kikket opp. «Det var noe han sa en kveld. Jeg var liksom ivrig og ambisiøs på den tiden, vet du, hadde begynt i ny jobb og alt det der, og jeg prøvde hele tiden å finne ut om vi gjorde jobben vår så godt vi kunne, og Joe og jeg tullet litt med det, og så sa han at den eneste måten vi virkelig kunne teste oss på ville være å leie inn en utenfra til å prøve å ta den vi skulle beskytte. For å se om det var mulig, vet du. En slags gransking av sikkerheten, kalte han det. Og så spurte jeg: Hvem da? Og da sa han: Lillebroren min ville passet til det. Er det noen som kunne fått det til, er det ham. Han fikk deg til å virke ganske skummel.» Reacher smilte. «Det høres ut som Joe. Et typisk tullete opplegg.» «Synes du det?» «Joe var av og til ganske dum til å være så smart.» «Hvorfor er det dumt?» «Fordi hvis dere leier en utenfra, trenger dere bare passe på at han kommer. Det blir altfor enkelt.» «Nei, hans idé var at denne personen skulle komme inn anonymt og uanmeldt. Akkurat som nå; det er absolutt ingen som vet om deg, bortsett fra meg.» Reacher nikket. «Ok, da var han kanskje ikke så dum.» «Han mente at det var den eneste måten. Du vet, uansett hvor hardt man jobber, så tenker vi alltid innenfor de faste rammene. Han mente at vi burde stå klare til å prøve oss mot en tilfeldig utfordring utenfra.» «Og så foreslo han meg?» 32
«Han mente du ville passe utmerket.» «Men hvorfor ventet dere så lenge med å prøve? Uansett når dere hadde denne samtalen, må det ha vært for minst seks år siden. Det tok deg ikke seks år å finne meg.» «Det var for åtte år siden,» sa Froelich. «Helt i begynnelsen av forholdet vårt, rett etter at jeg ble overført. Og jeg trengte bare én dag på å finne deg.» «Da er du også ganske kjapp,» sa Reacher. «Hvorfor ventet du i åtte år?» «Fordi nå er det jeg som er sjef. Jeg ble forfremmet til leder for visepresidentens livvakt for fire måneder siden. Og jeg er fortsatt ivrig og ambisiøs, og jeg vil fortsatt finne ut om vi gjør ting på riktig måte. Derfor bestemte jeg meg for å følge rådet til Joe, nå som jeg bestemmer. Jeg bestemte meg for å granske sikkerheten. Og du ble anbefalt, for å si det sånn. For så mange år siden, av en jeg stolte veldig mye på. Derfor har jeg kommet hit for å spørre om du vil gjøre det.» «Har du lyst på en kopp kaffe?» Hun virket overrasket, som om kaffe ikke sto på agendaen. «Dette er en hastesak,» sa hun. «Ingenting haster så mye at man ikke kan ta en kopp kaffe,» sa han. «Det er nå min erfaring. Hvis du kjører meg tilbake til motellet, kan vi sitte i kafeen der. Kaffen er helt grei, og det er et veldig mørkt rom. Det passer utmerket til en samtale av denne sorten.» Den statlige Suburbanen hadde et DVD-basert navigasjonssystem innebygd i dashbordet, og Reacher fulgte med da hun startet det og valgte motellets adresse fra en lang liste med potensielle steder i Atlantic City. «Jeg kunne forklart deg hvor det er,» sa han. «Jeg er vant til denne,» sa hun. «Den snakker til meg.» «Jeg hadde ikke tenkt å bruke tegnspråk,» svarte han. Hun smilte igjen og svingte ut i trafikken. Det var ikke særlig mye av den. Kveldsmørket var i ferd med å falle 33
på. Det blåste fortsatt. Kasinoene gjorde det kanskje bra, men ute på strandpromenaden og pirene og strendene ville det ikke bli noe særlig omsetning det neste halvåret. Han satt stille ved siden av henne i varmen fra varmeapparatet og tenkte et øyeblikk på at hun og hans avdøde bror hadde vært sammen. Men så fulgte han bare med på kjøringen hennes. Hun var ganske flink. Hun parkerte utenfor motelldøren, og han førte henne inn og ned trappen en halv etasje til kafeen. Det luktet innestengt og klamt der, men det var varmt, og det sto kaffe på trakteren bak bardisken. Han pekte på den, deretter på seg selv og Froelich, og barmannen fikk det travelt. Deretter gikk han bort til en bås i hjørnet, skjøv seg innover vinylsetet og satte seg med ryggen mot veggen, så han hadde utsikt over hele rommet. Gammel vane. Froelich hadde tydeligvis også denne vanen, for hun gjorde det samme, og de ble sittende tett sammen. Skuldrene deres kom nesten borti hverandre. «Du ligner veldig mye på ham,» sa hun. «På noen måter,» sa han. «Ikke på andre. Jeg er for eksempel fortsatt i live.» «Du kom ikke i begravelsen hans.» «Den var på et uheldig tidspunkt.» «Dere høres helt like ut.» «Brødre gjør ofte det.» Barmannen kom med kaffen, på et korkbrett fullt av ølflekker. To kopper, svart, små plastbegre med juksemelk, små papirpakker med sukker. To billige teskjeer av rustfritt stål. «Folk likte ham,» sa Froelich. «Han var vel grei, går jeg ut fra.» «Er det alt?» «Det er en kompliment fra en bror til en annen.» Han løftet koppen sin og veltet melken og sukkeret og teskjeen fra skålen. «Du drikker den svart,» sa Froelich. «Akkurat som Joe.» Reacher nikket. «Det jeg aldri kommer til å skjønne, er 34
at jeg alltid var lillebroren, men nå er jeg tre år eldre enn det han kommer til å bli.» Froelich så bort. «Jeg vet det. Han sluttet bare å være der, men verden fortsatte å eksistere likevel. Den burde ha forandret seg, i hvert fall litt.» Hun drakk av kaffen. Svart, uten sukker. Akkurat som Joe. «Var det aldri noen andre som tenkte på å gjøre det sånn, bortsett fra ham?» spurte Reacher. «Å bruke en utenfra til å granske sikkerheten?» «Ingen.» «Secret Service er en forholdsvis gammel organisasjon.» «Og så?» «Da må jeg stille deg et opplagt spørsmål.» Hun nikket. «President Lincolns signatur vekket oss til live, rett etter lunsj fjortende april 1865. Samme kveld gikk han på teateret og ble drept.» «Ironisk.» «Fra vårt synspunkt, nå. På den tiden skulle vi bare beskytte valutaen. Men da McKinley ble skutt i 1901, fant de ut at de burde ha noen til å passe på presidenten på heltid, og vi fikk jobben.» «Fordi det ikke fantes noe FBI før på 1930-tallet.» Hun ristet på hodet. «Det fantes faktisk en tidlig utgave som ble kalt Office of the Chief Examiner, grunnlagt i 1908. Det ble til FBI i 1935.» «Dette høres ut som den sorten pedantisk kunnskap som Joe hadde.» «Jeg tror det var han som fortalte meg det.» «Det gjorde han nok. Han elsket sånne historiske greier.» Han så at hun måtte anstrenge seg for ikke å bli taus igjen. «Men hva var det opplagte spørsmålet ditt?» sa hun. «At dere bruker en utenforstående for første gang på hundre og ett år, må skyldes noe annet enn at du er perfeksjonist.» 35
Hun skulle til å svare, men så stoppet hun. Hun nølte litt. Han så at hun bestemte seg for å lyve. Han merket det på vinkelen på skulderen hennes. «Jeg er under sterkt press,» sa hun. «Profesjonelt, altså. Det er mange som går og venter på at jeg skal rote det til. Jeg må bare bli sikker.» Han sa ingenting. Ventet på utbroderingen. Løgnere kommer alltid med utbroderinger. «Jeg var ikke et opplagt valg,» sa hun. «Det er fortsatt uvanlig at en kvinne blir teamleder. Det er en kjønnsgreie som holder stand der, akkurat som alle andre steder, tror jeg, som alltid. Noen av kollegene mine er litt neandertalere.» Han nikket. Sa ingenting. «Jeg tenker på det hele tiden,» sa hun. «Jeg er nødt til å ta grep.» «Hvilken visepresident?» spurte han. «Den nye eller den gamle?» «Den nye,» sa hun. «Brook Armstrong. Den tiltredende visepresidenten, for å være korrekt. Jeg ble satt til å lede teamet hans da han stilte til valg, og vi vil ha kontinuitet, så det er liksom et valg for oss også. Hvis vår mann vinner, beholder vi jobben. Hvis vår mann taper, blir vi fotsoldater igjen.» Reacher smilte. «Stemte du på ham, da?» Hun svarte ikke. «Hva sa Joe om meg?» spurte han. «Han sa at du ville sette pris på utfordringen. Du ville vridd hodet ditt for å finne en måte å gjøre det på. Han sa at du var veldig oppfinnsom, og at du ville finne fire–fem måter å gjøre det på, og at vi ville lære mye av deg.» «Hva sa du?» «Du må huske at det er åtte år siden. Jeg var nok litt høy på pæra, tror jeg. Jeg sa at du aldri i verden ville få det til.» «Og hva sa han?» «Han sa at det var mange som hadde gjort den tabben.» Reacher trakk på skuldrene. «For åtte år siden var jeg i 36
Hæren. Jeg var sikkert tusen mil unna og sto fast i gjørma til langt over støvleskaftene.» Hun nikket. «Joe visste det. Det var liksom teoretisk.» Han så på henne. «Men nå er det tydeligvis ikke lenger teoretisk. Åtte år senere vil du gjennomføre det. Og jeg lurer fortsatt på hvorfor.» «Som jeg sa, nå er det jeg som er sjef. Og jeg er under sterkt press. Jeg må gjøre en god jobb.» Han sa ingenting. «Vil du vurdere å gjøre det?» spurte Froelich. «Jeg vet ikke så mye om Armstrong. Har aldri hørt stort om ham.» Hun nikket. «Det har ingen. Han var et overraskende valg. En juniorsenator fra Nord-Dakota, en helt vanlig familiemann, gift, en voksen datter, passer på sin syke, gamle mor som bor langt unna, har aldri gjort noe som har vakt nasjonal oppsikt. Men til å være politiker er han ok. Bedre enn de fleste. Så langt liker jeg ham veldig godt.» Reacher nikket. Sa ingenting. «Vi skal selvsagt betale deg,» sa Froelich. «Det er ikke noe problem. Et honorar, i hvert fall så lenge det er en fornuftig sum.» «Jeg er ikke så veldig opptatt av penger,» sa Reacher. «Jeg trenger ikke noen jobb.» «Du kunne jo melde deg frivillig.» «Jeg har vært soldat. Soldater melder seg aldri frivillig til noe som helst.» «Det var ikke det Joe sa om deg. Han sa at du gjorde alt mulig.» «Jeg liker ikke å være ansatt.» «Vel, har du lyst til å gjøre det gratis, så protesterer ikke vi.» Han ble taus et øyeblikk. «Det vil antagelig bli utgifter, hvis man skulle gjøre dette skikkelig.» «Da dekker vi naturligvis utgiftene. Uansett hva vedkommende måtte ha behov for. Alt offisielt og på papiret, etterpå.» 37
Han stirret ned på bordplaten. «Og hva er det egentlig dere vil at vedkommende skal gjøre?» «Jeg vil ha deg, ikke noen vedkommende. Spille rollen som attentatmann. Vurdere ting utenfra. Finne hullene. Bevise for meg om han er sårbar, med tidspunkter, datoer, steder. Jeg kunne i utgangspunktet gi deg reiseplanene hans, hvis du vil det.» «Tilbyr dere det til alle attentatmenn? Hvis dere skal gjøre dette, bør dere gjøre det ordentlig, er du ikke enig?» «Ok,» sa hun. «Tror du fortsatt at ingen kan komme seg innpå ham?» Hun vurderte svaret grundig, i kanskje ti sekunder. «Totalt sett, ja, det gjør jeg. Vi jobber veldig hardt. Jeg tror vi har dekket alle muligheter.» «Så du tror Joe tok feil den gangen?» Hun svarte ikke. «Hvorfor ble det slutt mellom dere?» spurte han. Hun kikket bort et øyeblikk, før hun ristet på hodet. «Det er en privatsak.» «Hvor gammel er du?» «Trettifem.» «For åtte år siden var du tjuesju.» Hun smilte. «Joe var nesten trettiseks. En eldre mann. Jeg feiret dagen med ham. Og trettisjuårsdagen.» Reacher flyttet seg litt til siden og så på henne igjen. Joe hadde god smak, tenkte han. Hun så bra ut på nært hold. Hun luktet godt. Perfekt hud, flotte øyne, lange vipper. Høye kinnbein, en liten og rett nese. Hun virket sterk og smidig. Hun var tiltrekkende, det var det ingen tvil om. Han lurte på hvordan det ville være å holde rundt henne, kysse henne. Ligge med henne. Han så for seg hvordan Joe lurte på det samme, første gang hun kom inn på kontoret han ledet. Og han fikk til slutt vite det. Godt jobba, Joe. «Jeg tror jeg glemte å sende bursdagskort,» sa han. «Begge gangene.» «Jeg tror ikke det gjorde ham noe.» 38
«Vi sto hverandre ikke så veldig nær,» sa han. «Jeg vet egentlig ikke hvorfor.» «Han likte deg,» sa hun. «Det gjorde han klart. Han snakket av og til om deg. Jeg tror nok han var litt stolt av deg, på sin måte.» Reacher sa ingenting. «Vel, vil du hjelpe meg?» spurte hun. «Hvordan var han? Som sjef?» «Han var fantastisk. Han var en superstjerne, profesjonelt sett.» «Og hvordan var han som kjæreste?» «Han var ikke så verst der heller.» Det ble en lang pause. «Hvor har du vært siden du forlot Hæren?» spurte Froelich. «Det er ikke akkurat mange spor etter deg.» «Det var planen,» sa Reacher. «Jeg holder meg for meg selv.» Han så spørsmål i blikket hennes. «Ikke vær redd,» sa han. «Jeg er ikke radioaktiv.» «Det vet jeg,» sa hun. «Fordi jeg sjekket. Men jeg er bare litt nysgjerrig, siden jeg endelig har truffet deg. Før var du bare et navn.» Han kikket ned på bordplaten, prøvde å se på seg selv i tredje person, beskrevet stykkevis og delt av en bror. Det var et interessant synspunkt. «Vil du hjelpe meg?» spurte hun igjen. Hun kneppet opp jakken, fordi det var så varmt i rommet. Hun hadde på seg en hvit bluse under jakken. Hun flyttet seg litt nærmere og snudde seg så ansiktet vendte mot ham. De satt like tett som et kjærestepar en lat ettermiddag. «Jeg vet ikke,» sa han. «Det kommer til å bli farlig,» sa hun. «Jeg må advare deg om at ingen andre skal få vite at du er der ute, det gjør bare jeg. Det er et stort problem hvis noen skulle oppdage deg. Dette er kanskje en dårlig idé. Jeg burde kanskje ikke spurt deg.» 39
«Ingen kommer til å oppdage meg,» sa Reacher. Hun smilte. «Det var akkurat det Joe sa du ville si, for åtte år siden.» Han sa ingenting. «Det er veldig viktig,» sa hun. «Og det haster.» «Kan du forklare meg hvorfor det er så viktig?» «Det har jeg allerede gjort.» «Kan du forklare meg hvorfor det haster?» Hun sa ingenting. «Jeg tror rett og slett ikke dette er teoretisk,» sa han. Hun sa ingenting. «Jeg tror du har en situasjon,» sa han. Hun sa ingenting. «Jeg tror du vet at det finnes noen der ute,» sa han. «En aktiv trussel.» Hun så bort. «Det har jeg ingen kommentar til.» «Jeg var i Hæren,» sa han. «Jeg har hørt sånne svar før.» «Det er bare en sikkerhetsvurdering,» sa hun. «Kan du foreta den for meg?» Han var taus en lang stund. «På to betingelser,» sa han. Hun snudde seg og så på ham. «Hvilke?» «Én: Jeg må få jobbe et sted hvor det er kaldt.» «Hvorfor det?» «Fordi jeg akkurat har brukt hundre og åttini dollar på varme klær.» Hun smilte kort. «Det er kaldt nok for deg dit han skal i midten av november.» «Ok,» sa han. Han gravde i lommen, ga henne et fyrstikkhefte og pekte på navnet og adressen på det. «Og så er det et gammelt par som jobber en uke på denne klubben, de er redde for at de skal bli lurt for betalingen. Musikere. Det burde gå greit, men jeg må bare være sikker på det. Jeg vil at du skal snakke med politiet her i byen.» «Er det venner av deg?» «Nye venner.» 40
«Når er det lønningsdag?» «Fredag kveld, etter siste sett. Kanskje rundt midnatt. De må få pengene sine og få utstyret inn i bilen. De skal videre til New York.» «Jeg skal be en av agentene våre om å sjekke med dem hver dag. Det er bedre enn politiet, tror jeg. Vi har et avdelingskontor her. Det hvitvaskes penger i stor stil i Atlantic City. På grunn av kasinoene. Vil du gjøre det?» Reacher ble stille igjen, og tenkte på broren sin. Han er kommet tilbake for å hjemsøke meg, tenkte han. Jeg visste det ville skje en dag. «Når må det gjøres?» spurte han. Akkurat da, mindre enn tjue mil unna, i en lagerbygning bak Baltimores indre havn, ble det utvekslet kontanter mot to skytevåpen med passende ammunisjon. Mye kontanter. Gode våpen. Spesialammunisjon. Planleggingen av det andre forsøket hadde begynt med en objektiv analyse av hvorfor det første forsøket mislyktes. Som realistiske profesjonelle var de uvillige til å legge hele skylden for fadesen på utilstrekkelig utstyr, men de var enige om at det ikke ville skade å ha bedre våpen. Dermed hadde de undersøkt behovet og funnet en leverandør. Han hadde det de ville ha. Prisen var riktig. De forhandlet fram en garanti. Det var det de vanligvis gjorde. De fortalte fyren at hvis det oppsto problemer med varene, ville de komme tilbake og skyte ham i ryggraden, langt nede, lenke ham til en rullestol. Skytevåpnene var siste trinn i forberedelsene. Nå var de klare til å sette i gang operasjonen. Tiltredende visepresident Brook Armstrong hadde seks hovedoppgaver i de ti ukene mellom valget og innsettelsen. Den sjette og minst viktige var å videreføre sine plikter som juniorsenator fra Nord-Dakota til valgperioden offisielt var over. Det bodde nærmere seks hundre og femti tusen mennesker i delstaten, og hvem som helst av dem kunne 41
når som helst finne på å kreve oppmerksomhet, men Armstrong gikk ut fra at alle skjønte at han ikke ville være aktiv i tiden før etterfølgeren hans overtok. Dessuten gjorde ikke Kongressen stort før i januar. Derfor krevde ikke senatorpliktene så mye oppmerksomhet. Den femte oppgaven var å få etterfølgeren på plass i hjemstaten. Han hadde fastsatt datoen for to store møter i delstaten, så han kunne overlevere den nye fyren til de vennligsinnede mediekontaktene sine. Det måtte være noe visuelt, skulder ved skulder, håndtrykk og store smil for kameraene, Armstrong tok et metaforisk skritt tilbake, den nye fyren tok et metaforisk skritt fram. Det første møtet var planlagt til tjuende november, det andre fire dager senere. Begge kom til å bli trøtte greier, men partilojaliteten krevde det. Den fjerde oppgaven var å lære seg en del ting. Han skulle for eksempel bli med i Nasjonalt sikkerhetsråd. Han ville få kjennskap til saker som man ikke forventet at en juniorsenator fra Nord-Dakota visste noe om. En CIAansatt var utnevnt til hans personlige lærer, og det skulle også komme folk fra Pentagon og Utenrikstjenesten. Alt ble gjort så smertefritt som mulig, men det var mye jobb som skulle gjøres i tillegg til alt det andre. Og alt det andre fikk stadig større betydning. Det var ved den tredje oppgaven det begynte å bli viktig. Titusenvis av mennesker hadde støttet valgkampen nasjonalt. De virkelig store bidragsyterne skulle takkes på andre måter, men også hver enkelt støttespiller som hadde gitt tusen dollar og oppover måtte få ta del i suksessen. Derfor hadde partiet planlagt en rekke store mottakelser i Washington D.C., hvor alle sammen fikk sirkulere og føle seg viktige og i sentrum for det som skjedde. De lokale valgkomiteene ville invitere dem til å fly til hovedstaden for å kle seg pent og møte viktige folk. De ville bli fortalt at det ikke var offisielt bekreftet om den nye presidenten eller den nye visepresidenten ville være vertskap. I praksis var det allerede bestemt at tre fjerdedeler av ansvaret skulle falle på Armstrong. 42
Ved den andre oppgaven begynte det virkelig å bli viktig. Den andre oppgaven gikk ut på å stryke Wall Street med hårene. En ny administrasjon kunne være en følsom ting, økonomisk sett. Det var ingen grunn til at det ikke skulle bli en myk overgang, men en kortsiktig nervøsitet kunne fort balle på seg, og et ustabilt marked kunne hemme den nye presidenten fra første stund. Derfor brukte man mye tid og krefter på å berolige investorene. Den nyvalgte presidenten gjorde det meste selv og sørget for at de viktigste spillerne fikk rikelig med tid på tomannshånd i Washington, mens det ble bestemt at Armstrong skulle ta seg av folkene fra andre divisjon i New York. Det var planlagt fem separate turer i løpet av de ti ukene. Men Armstrongs fremste og aller viktigste oppgave var å lede overgangsteamet. En ny administrasjon trenger en liste på nesten åtte tusen mennesker, og omtrent åtte hundre av dem må godkjennes av Senatet, og omtrent åtti er nøkkelpersoner. Armstrongs jobb var å delta i utvelgelsen og deretter bruke sine kontakter i Senatet til å få dem gjennom den påfølgende godkjenningsprosessen uten problemer. Overgangsteamet holdt til på et kontor i G Street, men det virket mer fornuftig at Armstrong ledet hele greia fra sitt gamle kontor i Senatet. Alt i alt var det ikke moro. Det var grovarbeid, men sånn var det å være nummer to på listen. Den tredje uken etter valget ble lagt opp på følgende måte: Armstrong tilbrakte tirsdag, onsdag og torsdag innenfor The Beltway i Washington, hvor han jobbet med overgangsteamet. Hans kone tok seg et velfortjent avbrekk etter valget hjemme i Nord-Dakota, dermed bodde han midlertidig alene i rekkehuset i Georgetown. Froelich satte sine beste agenter til å beskytte ham og sørget for at alle var i høyeste beredskap. Han hadde med seg fire agenter inne i huset, og fire politifolk var fast stasjonert i biler utenfor, to på forsiden og to i smuget på baksiden. En limousin fra Secret Service hentet ham hver morgen og kjørte ham til kontoret 43
i Senatet, og en annen bil fulgte etter. Den ble kalt våpenbilen. I begge ender passerte man fortauet så raskt som mulig. Deretter var tre agenter sammen med ham hele dagen. Hans personlige vakter: tre høye menn, mørke dresser, hvite skjorter, dempede slips, solbriller selv i november. De sørget for at han befant seg innenfor et umerkelig, men beskyttende triangel, de smilte aldri, blikkene var alltid på leting, de flyttet seg fysisk hele tiden. Av og til kunne han høre svake lyder fra øretelefonene deres. De hadde mikrofoner på håndleddene, og de bar automatvåpen under jakkene. Han syntes hele opplegget var imponerende, men han visste at han ikke var i noen virkelig fare inne i kontorbygningen. Det var folk fra Washington-politiet utenfor, Senatets egne sikkerhetsfolk inne, permanente metalldetektorer ved alle gatedører, og alle han møtte var enten valgte medlemmer eller staben deres, som hadde blitt sikkerhetsklarert flere ganger. Men Froelich var ikke like optimistisk som ham. Hun var på utkikk etter Reacher i Georgetown og i Senatet, uten å se noen tegn til ham. Han var ikke der. Det var heller ingen andre det var verdt å bekymre seg for. Det burde fått henne til å slappe av, men det gjorde hun ikke. Den første planlagte mottakelsen for mellomsjiktet av bidragsytere ble holdt torsdag kveld, i ballsalen på et stort kjedehotell. Hele bygningen ble gjennomsøkt av hunder på ettermiddagen, og politifolk ble oppstilt på strategiske punkter hvor de skulle bli stående til Armstrong forlot hotellet mange timer senere. Froelich plasserte to Secret Service-agenter ved døren, seks i lobbyen og åtte i selve ballsalen. Ytterligere fire sikret varemottaket, og det var der Armstrong skulle komme inn. Diskré videokameraer dekket hele lobbyen og hele ballsalen, og hvert kamera hadde en egen opptaker. Alle opptakerne var igjen koblet til en tidskodegenerator, så hele arrangementet ville bli tatt opp i sanntid. Det sto tusen mennesker på gjestelisten. Novemberværet gjorde at de ikke kunne stå i kø ute på fortauet, 44
og tonen i selve arrangementet tilsa at sikkerhetsopplegget måtte være lite iøynefallende, dermed fulgte man standard vinterprotokoll, som gikk ut på å få gjestene fra gaten og inn i lobbyen med en gang, gjennom en midlertidig metalldetektor som var plassert i rammen på inngangsdøren. Deretter kunne de gå fritt omkring i lobbyen, før de til slutt beveget seg i retning døren til ballsalen. Der ble de trykte invitasjonene sjekket, og de ble bedt om å vise legitimasjon med bilde. Invitasjonene ble lagt med trykket ned på en glassplate et kort øyeblikk, før de fikk den tilbake som suvenir. Under glassplaten var det et videokamera, som fulgte samme tidskoding som de andre, dermed ble navn og ansikter koblet permanent sammen i det visuelle opptaket. Til slutt måtte de gjennom enda en metalldetektor og videre inn i ballsalen. Froelichs mannskap var alvorlige, men vennlige, og de fikk det til å se ut som om de beskyttet gjestene fra en eller annen spennende og uspesifisert fare, i stedet for at de beskyttet Armstrong mot dem. Froelich tilbrakte tiden med å stirre på videomonitorene, til å lete etter ansikter som ikke passet inn. Hun så ingen, men likevel var hun bekymret. Hun så ingen tegn til Reacher. Hun var ikke sikker på om hun burde være lettet eller irritert av den grunn. Gjorde han det, eller gjorde han det ikke? Hun lurte på om hun skulle jukse og gi teamet en beskrivelse av ham. Men så ombestemte hun seg. Jeg må få vite det, enten jeg vinner eller taper, tenkte hun. Armstrongs konvoi på to biler ankom til lasterampen en halv time senere, og innen den tid hadde gjestene drukket et par glass billig musserende og spist så mange klisne kanapeer som de bare orket. Hans personlige vaktstyrke på tre mann førte ham inn gjennom en korridor på baksiden og holdt seg hele tiden innenfor en radius på tre meter. Hans opptreden skulle vare i to timer, og det ga ham i gjennomsnitt litt over sju sekunder per gjest. På stram line ville sju sekunder være en hel evighet, men denne situasjonen var annerledes, spesielt i metoden for håndtrykk. En politiker ute på valgkamp lærer seg raskt å rote til et hånd45
trykk, og ta på mottakerens håndbak, og ikke håndflaten. Det skaper et åndeløst inntrykk av en mann som-har-såmye-støtte-her-at-jeg-bare-må-skynde-meg, men det som er enda bedre, er at det er helt og holdent politikeren som bestemmer når han vil slippe, ikke støttespilleren. Men på en tilstelning som denne, kunne ikke Armstrong bruke den taktikken. Her måtte han håndhilse ordentlig, og jobbe fort for å nøye seg med sju sekunder på hver. Noen av gjestene var tilfreds med det korte møtet, andre holdt litt mer fast i ham og gratulerte ham så overstrømmende at man skulle tro ingen hadde gratulert ham før. Noen menn gikk så langt som å gripe ham rundt underarmen med begge hender. Andre la armene rundt skuldrene hans for å ta et privat bilde. Andre ble skuffet over at hans kone ikke var der. Andre igjen var ikke det. Det var spesielt én kvinne som tok hånden hans i et fast grep og holdt den i ti–tolv sekunder, hun klarte til og med å trekke ham inntil seg og hviske noe i øret hans. Hun var overraskende sterk og holdt nesten på å bringe ham ut av balanse. Han fikk egentlig ikke med seg hva hun hvisket. Kanskje romnummeret sitt. Men hun var slank og pen, med mørkt hår og et stort smil, derfor ble han ikke så veldig satt ut. Han smilte bare takknemlig tilbake, og gikk videre. Secret Service-folkene hans fortrakk ikke en mine. Han gjorde unna hele salen uten verken å spise eller å drikke og var ute av bakdøren igjen etter to timer og elleve minutter. Hans personlige vakter fikk ham inn i bilen igjen og kjørte ham hjem. Kryssingen av fortauet foregikk uten problemer, og åtte minutter senere var huset hans låst og sikret for natten. På hotellet trakk resten av sikkerhetsfolkene seg ubemerket tilbake, og de tusen gjestene forlot stedet i løpet av den neste timen. Froelich kjørte rett tilbake til kontoret sitt og ringte hjem til Stuyvesant like før midnatt. Han svarte med en gang, og det hørtes ut som om han hadde holdt pusten og ventet på at telefonen skulle ringe. 46