Ørnulf Hodne
Trolldom i Norge Hekser og trollmenn i folketro og lokaltradisjon
© Cappelen Damm AS 2008 Design og tilrettelegging: Bente C. Bergan Omslag: Bente C. Bergan Bilderedaktør: Kari Skodvin Sats: Palatino 10/13,5 Papir: 130 g WF MC matt satin Repro: RenessanseMedia AS, Oslo Trykk og innbinding: Stige, Italia 2008 Der kilde ikke er spesielt angitt i bildeteksten, stammer illustrasjonen fra Cappelens bildearkiv eller Internett. Vi har etter beste evne søkt å oppspore mulige rettighetshavere. ISBN 978-82-02-28527-2 Omslagsbildet er et kopperstikk av Hans Baldung (ca. 1480–1545), som viser ulike heksekunster (se også s. 209). Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med denne lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Innhold FORORD
7
Trollkinning 130 Dradokke 134 Jakttrolldom 138 Forgjort fiskefangst
INNLEDNING 9 En heksebrenning i 1670 9 Seiglivet trolldomstro 10 Trolldom i norrøn mytologi 13 Trolldom i sagalitteraturen 15 Volver 21 Trolldom, en straffbar handling 24 Trolldomsmotiver i folkediktningen 28 SKADETROLLDOM MOT MENNESKER Motiver og trolldomsmidler 32 Syk av trolldom 42 Demoniserte handikap 56 Avsløre og merke tyver 60 Ulykker, forlis og værtrolldom 68 Forhekset erotikk 78 Synkverving 91 SKADETROLLDOM PÅ HUSDYR Illsinte sykdomsanfall 94 Fortrollet atferd 105 Rovdyrvold 113 FORHEKSET MATFORSYNING Trollkatt 120 Fjernmelking 127
146
HJELPSOMME TROLLFOLK 156 Signekoner og mirakeldoktorer Blodstemming 178 Synske og spåkyndige 187 Magisk brannslokking 192 Svartebokprester 196
156
32 DEN DIABOLSKE HEKSA 208 En mytologisk konstruksjon 208 Djevlepakten 212 Heksenes sammenkomster 220 TROLLFOLK FOR RETTEN 230 Forlik og frifinnelse 232 Bøter og offentlig skrifte 240 Landsforvist 241 Dødsdømt 246
94
EPILOG FOR REFLEKSJONER 120
KILDER
288
STEDSREGISTER
ﱣﱢ 5
302
266
Forord Det er de siste 40 årene foretatt flere grundige og omfattende undersøkelser av de norske trolldomsprosessene på 1500–1600-tallet. Men det er gjort forholdsvis lite for å se anklagepunktene i disse uhyggelige rettssakene i et lengre historisk perspektiv. De magiske handlinger og forestillinger hekser og trollmenn ble dømt for i den prosessaktive perioden, var verken nye eller skjellsettende – de fleste lar seg registrere i norrøne kilder århundrer bakover i tid. De forsvant heller ikke ut av folkelivet etter at de verste forfølgelsene var over; mange forble umiskjennelige innslag i folkekulturen helt inn i vår egen tid, slik det er dokumentert gjennom de landsomfattende tradisjonsinnsamlingene på 1800–1900-tallet. Hensikten med boka er å påvise denne langvarige og dyptgående forbindelsen mellom den norrøne, middelalderske forestillingsverden og folketrouttrykk fra vår egen nære fortid, ved hjelp av et stort antall skriftlige og muntlige kilder fra hele tidsrommet. Det vil kanskje overraske noen hvor sterk og levedyktig denne okkulte tradisjonen faktisk har vært her i landet.
Under arbeidet med å oversette og referere primærkildene ble det fort et spørsmål for meg hvor mye som skulle beholdes av den opprinnelige språkformen. Det gjaldt særlig gammeldansken i rettsprotokollene fra 1600-årene, men også det arkaiske språket i svartebokformlene og oppskrifter på særegne bygdedialekter. Jeg har valgt å gjengi bare en mindre del av disse tungt tilgjengelige tekstene på originalspråket, men likevel nok til å forsterke tidskoloritten i fremstillingen, og gi språkinteresserte lesere noen eksempler på det skriftlige og muntlige artsmangfoldet som kjennetegnet landet vårt. Når det gjelder bildene i boka, er flere av dem hentet fra samlinger og arkiver i andre land enn Norge. Dette er gjort for å ivareta det internasjonale perspektivet. For det meste av det lokalhistoriske og folketrobaserte fortellerstoffet som presenteres og analyseres på de følgende sider, har paralleller i andre europeiske land, og er en del av vår mellomfolkelige kulturarv. Oslo, mai 2008 Ørnulf Hodne
ﱣﱢ 7
Innledning Hjå trollkunnig kvende kvile du aldri, så ho i famn deg fær. (Fra Hávamál)
ydmyket henne og nektet å betale tilbake den ene av de to dalerne han skyldte. I all hast hadde de «i en slem hamb [ham] och dieffuels lignelse» reist etter ham gjennom luften til København. Der forgjorde de ham med et slags pulver mens han lå og sov i sin seng, slik at han ble både målløs og verkbrudden. I et forsøk på å forlise båten hans hadde hun og Dorte fløyet østover for å «gjøre vind». Dorte hadde hengt seg ved roret og Karen prøvde å krenge skuta. Men forsøket mislyktes da det sto en kar i luka med en bønnebok i hånden. Karen tilsto videre at hun i en ravns skikkelse hadde gravd ned noe stoff i byskriver Johan Worms gård for å ødelegge småkveg- og hønseholdet hans, og grov ned hår, negler, tenner, bein og fjær i Mads Andersens gård, også i ond hensikt. En annen borger – Christen Christensen – hadde hun gjort alvorlig syk fordi han nektet å låne henne penger til en kåpe. Og noen ganger hadde hun reist over sjøen i følge med flere andre, navngitte kvinner, «wdj styge fuglers ham och lignelse, och kand flyffue och foer i lufften huor de will». Av rettsprotokollene går det altså fram at Karen Snedichers praktiserte forskjellige former for skadetrolldom (forgjørelse), såkalt maleficium. Ved hjelp av hamskifte, værtrolldom og annen svart magi hadde hun påført andre, både mennesker og dyr, sykdom og ulykke. Men slik kriminalitet var ikke nødvendig-
En heksebrenning i 1670 20. august 1670 ble aleneboende fattiglem Karen Thomisdatter Snedichers og seks andre sørlandskvinner bålbrent for sine onde trolldomskunster på Natvigtangen utenfor Kristiansand. Under rettssaken i bytinget fra mai til juli hadde hun tilstått de fleste av de alvorlige og vitnefaste anklagene som var rettet mot henne, og som reservasjonsløst måtte kvalifisere til trolldomslovens strengeste straff: «levendis at kastis paa Ilden og opbrændis.» Tjue år gammel var hun tjenestepike hos en kvinne på Jylland, som brukte henne som ridedyr om nettene, og lærte henne å kjerne smør av fløten på overnaturlig vis. For atten år siden hadde hun inngått en pakt med Fanden selv og latt seg synlig merke på venstre arm av hans klo. Etter slik å ha hengitt seg til Djevelen og forsverget sin Gud, hellige dåp og kristendom utførte hun en rekke onde handlinger i hans navn rettet mot sine medmennesker. Sammen med medløpersken Dorte Fudevig planla hun og foretok et hevnangrep på den høytstående borgeren Niels Pederssøn, som hadde
ﱣﱢ 9
ﱣﱢ
TROLLDOM I NORGE
vis grunnlag nok for en dødsdom; den anklagede kunne slippe med livsvarig straffarbeid i festning eller i spinnehus, en arbeidsanstalt for kvinner. Den verst tenkelige og ekte trolldom forutsatte at de onde handlingene var resultatet av en inngått djevelpakt (diabolisme), og som sådan var forankret i en så bevisst ondskap at bare døden i bålilden var myndighetenes siste mulighet til å rense og fri vedkommende fra fortapelse. Det var dette som skjedde med Karen, og mange med henne. All skadetrolldommen hun ble tillagt og dømtes for, ble vurdert som virkninger av den «tjenestekontrakten» hun tilsto å ha inngått med Djevelen. Dermed var hun sjanseløs i retten; for bevist diabolisme fantes bare én utgang av dette livet. Det understreker det helsvarte hekseportrettet rettssaken tegner av Karen, at den mangler anklagepunkter av «mildere» art, slik som legetrolldom (signeri), maning, igjenvisning av tyver (vise tyver i vann) osv. På 1600-tallet var straffen for slike svartekunster gjerne landsforvisning for utøveren selv, mens klienter og medvitere måtte regne med strenge bøter og «staae aabenbare skrifte», dvs. skrifte offentlig. (1643) Karens overnaturlige evne til å påvirke mennesker og dyr og beherske naturkreftene var med andre ord utelukkende av destruktiv art, og aldri motivert av ønsket om å hjelpe og bistå andre med «overtroiske kunster». Selv om en slik praksis og assistanse også var strengt lovstridig, vitnet den i alle fall om en viss velvilje og sympati, og mange arresterte trollfolk kunne med god grunn påberope seg sine positive hensikter overfor dommere og anklagere. Vi har ikke funnet noen vitneutsagn til fordel for Karen Snedichers. Det ser tvert imot ut til at man ønsket å bli kvitt henne i lokalmiljøet så fort som mulig. Allerede et par dager før henrettelsen ble hennes fradømte eiendom (hovedlodd/boslodd) taksert til skarve 18 riksdaler, 1 ort og 20 skilling. Stua var råtten og falleferdig. Det samme var bryggerhuset, som derfor ble brukt som ved til bålet hun ble brent på.
Seiglivet trolldomstro Tidlig på 1930-tallet sendte folkelivsforskeren Nils Lid (1890–1958) ved Instituttet for sammenliknende kulturforskning ut en landsomfattende spørreliste («Ord og Sed») der ett av emnene var «Tradisjon om overnaturlige skapnader». Hedmarkingen Olaf Lintorp sendte inn et bidrag fra Grue Finnskog om gammel finnetrolldom. Her forteller han om noe av det som kjennetegnet de seiglivete trolldomskunstene i dette distriktet, som det å stemme bjørn på buskap, ta på seg bjørneham («gå i bjørn») for å skade sine uvenner, gjøre folk og krøtter syke, lage storm og uvær, og få det til å regne i tørketider. De kunne trolle bort fisken fra bekker og vann, sende ut trollharen (puken) om nettene for å suge melken av naboens kyr. «Ennu fins det nogen som kan stemme (stanse) blod. Jeg har selv hugget meg engang, så en troldmand måtte stoppe blodet.» Selv om skogfinner og andre etniske minoriteter (samer, tatere) i århundrer hadde ord på seg for å være de mest trollkyndige i landet, viser et omfattende materiale av muntlige og skriftlige kilder at de samme forestillingene i høy grad – og like lenge – gjorde seg gjeldende i den norske befolkningen både som levende, stilltiende folketro og praktisert, lovstridig trolldom. En mengde lokalhistoriske sagn og personlige minner og egenopplevelser beretter om halvt fryktinngytende, halvt ansette kvinner og menn som kunne «mer enn sitt Fadervår», og bedrev sine magiske kunster mer eller mindre i forståelse eller fiendskap med granner og skyldfolk. Noen huskes mest for mørke gjerninger, andre for sine hjelperåder og gode tjenester; men de fleste kunne nok litt av både dette og hint. Marte Gurine «Huggtann» fra Eidanger «kunde forutsige Veir og Vind, ’gjøre ved’ (helbrede) for alskens Brøst og Men, og der var ingen, som var rigtig klog paa, hvor hendes Visdom egentlig bundede. Somme mente, at hun endog stod i Pagt med den Onde selv. (–) Det grøsser i mig, naar jeg tænker paa,
ﱣﱢ 10
ﱣﱢ INNLEDNING
hvor grim hun saa ud den gamle Heks med det kulsorte, flokede Haar og de buskede Øienbryn, der næsten skjulte hendes dybtliggende, sure Øine. Ansigtet bar dybe Furer af Alderen og var saa indbarket med Tobak, at det nærmest hadde antaget samme Kulør som hendes gamle, indrøgte Kridtpibe». (Grenmar, 18.11.1914) «Ho Troll-Kerste (i Østerdalen) budde i ei liti laag stova med eit einaste glashol paa eine veggen. Myrkt og fælsleg var det der inne, og storskog og villmark gjekk like inn til stoveveggen. Ingen veg førde fram til stova, for folk akta seg vel fyr aa koma dit. (–) Det stod rædsla og age av henne der ho gjekk og for. Ho kunde ei heil mengd med trollkunster og brukte dei paa folk og fe. Naar ho vilde nokon til livs, sette ho kniven sin i veggen og mjølka av skaftet. Daa laag kua daud paa baasen um morgonen. Ho hadde kyrkjegardsmold i kruthorn og strødde paa vegen etter seg der ho gjekk, for aa berga seg ’mot dei som vilde hende vondt’. Skogen turka umkring stova hennar, og dette meinte folk var eit teikn paa at helvite ikkje var langt unna. Enno liver gamle folk som hev høyrt foreldri sine fortelja, at dei hev set Kerste i lufti paa gardstaurar og granbuskor.» I dragkista hennes fant de en mengde rare ting: hvite mannebein, hår, negler, kirkegårdsjord, steiner, tørket gras og kumøkk i filler osv. «Ho var ei av dei siste som for med heksekunster heryver skogarne.» (Gula Tidend, 5.10.1915) Johanne Sverresetra i Lier «kunde trolle, binde kvefsen og velte dei største kampesteinar om dei låg fast i jorda». (NFS J.A. Samuelsen, Modum 1928) «I eldre dager hadde bygdene gjerne sin kloke kone eller signekjerring. (–) Vi i Spydeberg og omegn hadde ’Mor Smalop’, hun bodde på et lite bruk Smalop vest for Igsi-skauen mot Elverød i Tomter. Min mor talte ofte om henne. Mor Smalop var god å ty til både for mennesker og dyr i sykdomstilfelle. Hun laget medisiner, helst av planter som skulle sankes Jonsoknatt i doggen. Især var hun kjent for å kurere gulsott. Ja, det ble fortalt at distriktslegen anbefalte gulsott-pasienter å gå til Mor
Samisk noaide (sjaman) med runebomme (norrønt runa: drive med trolldom, og bumba: tromme). Trommen ble laget av en oval eller rund ramme, som oftest av tre, overtrukket med reinskinn og påmalt eller innrisset en mengde figurer, streker og tegn med hver sin symbolske betydning. Ved å slå på trommen med en liten beinhammer kunne trollmannen komme i trance og få kontakt med den overnaturlige verden, og skaffe seg kunnskap om skjulte ting. Ville han spå og ta varsler, la han en liten figur eller metallring på trommeskinnet. Der denne «viseren» til slutt ble liggende etter trommingen, fikk han vite det han søkte. De fleste runebommene ble ødelagt under misjonstiden i Finnmark på 16-1700-tallet. Stikk etter Knud Leem: Beskrivelse over Finmarkens Lapper (1767).
ﱣﱢ 11
ﱣﱢ
TROLLDOM I NORGE
Smalop. ’Hun greier det bedre enn jeg,’ sa han.» (MO 1981, Østfold) Også blant trollmennene fantes mange rune- og signekaller (kuklere) som kunne ’gjøre ved’ og helbrede sykdom og skader på underlig vis. «For 80 Aar siden levde en ganske flink Troldmand i Rødenes, men han brukte sin Kunst bare til det gode, til aa kurere Folk og Fæ. Enhver som kom til ham, maatte ha ei Flaske Brændvin. Han drak lidt af den og læste paa Resten, som han sendte til utvortes og indvortes Bruk. Ved siden af Trolldommen brukte han lægende Urter og andet, som han selv laget. Han var en Mellemting mellem Hugorm og Høne.» (NFS August Krogh, Høland 1926) Vidspurte «Spå-Eilev» (Eilev Olsen Kikken, 1814–91) fra Hjuksebø i Telemark var mer allsidig. Han virket både som spåmann og sannsiger, bygdedokter og besverger, tyvemaner og erotisk magiker. «Eilev var eingong inne paa ein gard i Bø. Der raaka han uklar med tenestegjenta og var fælt so sinna daa han reiste. Men attmed døri stod treskorne til gjenta og so sputta han ei klyse i dei. Folk gaadde [la merke til] det og for moro skuld gav dei grisen, som sveiv uti tunet, det Eilev hadde sputta. Ikkje fyrr hadde grisen fengje det i seg før han vart plent som ør og vill, og sette avstad i flugande travet etter Eilev til han staava [nådde] honom att. Daa snudde Eilev seg og dreia til honom under øyra: Søtt [reis] heimatt, de var ’kje du som skulde koma.» (Kjetil Flatin, 1912:50) Blant disse eksemplene gjenkjenner vi flere av de alvorlige svartekunstene Karen Snedichers ble dødsdømt for et par hundreår tidligere. Hun kunne skifte ham (skikkelse), fly gjennom lufta, skape storm på havet og volde sykdom og skadeverk på mennesker og bufe. Men det som den gang ble ansett for å være realistiske forbrytelser som kvalifiserte til lovens strengeste straff, var ikke lenger tanker, forestillinger og handlinger man kunne dømmes for da folkeminneinnsamlingene begynte tidlig på 1800-tallet. Den siste heksehenrettelsen i Danmark fant sted i 1693, i Norge to år senere, i Sverige 1704.
Tendensen til å avkriminalisere kontroversielle uttrykk for folketro ble ytterligere forsterket av de relativt milde dommene som ble avsagt i kjølvannet av vår første egentlige kvakksalverlov fra 1794. Kvakksalvere definerte man som «kloge Mænd eller Qvinder» som påtok seg å helbrede sykdommer blant allmuen, «uagtet de ere aldeles ukyndige i Læge-kunsten». Dersom en slik kvakksalver «befindes at tage Syge under Kuur, og saaledes at udsætte disse for Fare, da skal han straffes, 1ste Gang med 20 Rdls Bøder til Sognets Fattig-Kasse, eller, i Mangel af Formue, hensættes i Fængsel paa Vand og Brød, i 8te Dage. Forseer han sig herimod 2den Gang, da straffes han med at hensættes til 6 Maaneders Arbeide i Forbedringshuset, hvilken Straf fordobles, saa ofte han antræffes i samme Forbrydelse». Det endelige oppgjøret med den gamle dansk-norske trolldomslovgivningen skjedde i 1842, da Stortinget etter mange års arbeid vedtok en ny og liberal kriminallov. Den opphevet definitivt de uhyggelige straffebestemmelsene, som her i landet kostet rundt 300 mennesker livet, de fleste kvinner, i løpet av en drøy hundreårsperiode. Avskaffelsen av trolldomskriminalitet som et strafferettslig forhold betydde ikke at de magiske forestillingene på dette tidspunkt var uvirksomme eller forsvunnet fra folkelivet. Paragrafene til kong Christian IV og V hadde sovet så lenge at det var blitt «lov» å se gjennom fingrene med den slags aktiviteter. Og etter 1842 var det ingen stor risiko forbundet med å stå fram med sin viten om «de hemmelige tjenester», selv om mange fortsatt reserverte seg overfor hverandre og omreisende pionerfolklorister, og unngikk å navngi personer som drev «illegalt». I det nasjonale byggeprosjektet på 1800-tallet var folkediktning og folketro kulturhistoriske klenodier som det gjaldt å skrive ned og ta vare på for ettertiden. Men det er nokså typisk for den første innsamlingsperioden at verken Asbjørnsen eller Moe kom så nær innpå sine informanter at de fikk med seg særlig mye av den magiske praksis som fremdeles levde i folkedypet og som for mange var så personlig at de
ﱣﱢ 12
ﱣﱢ INNLEDNING
unngikk å betro seg om den. Det var lettere å innhente kunnskap om folk og begivenheter man hadde en viss avstand til i tid. «En meget rig Sagnkreds møder man endnu i Bygland i Fortællinger om Hexe- og Troldkjærringer, og en anden om Præster, som have kunnet mer end sit Fadervor,» skrev Jørgen Moe i sin rapport fra samlerferden i Setesdal 1847. Den samme interessen for djevel- og trollkjerringsagn fant Asbjørnsen på sin Østerdalsreise i 1851, men han kunne også registrere flere signevers og trylleformularer fra folkemedisinens magiske verden. Det er først fra slutten av hundreåret at innsamlere fra nær sagt alle kanter av landet i fellesskap klarte å skaffe til veie et så stort materiale om trolldomstro og trolldomspraksis at det er mulig å si noe sikkert om hvor lenge disse forestillingene levde i befolkningen, og hvilken betydning de hadde, både som folkeminner og som meningsbærende aktiviteter.
Eddamytologiens hovedgud var Odin (norrønt odr: rasende), guden for krig, visdom, skaldediktning, spådomskunst, og galderens far. Så enestående var hans posisjon at han hadde en mengde navn til å kjennetegne egenskapene og utseendet sitt: Allfader, Valfader, Ygg (den skrekkelige), Høg (den høye), Hangagud, Sidskjegg, Sidhatt, Hjelmbærer, Grim … I SnorreEddas «Gylfaginng» (Gylves synkverving) nevnes over femti navn! Her ser vi (enøyde) Odin på den åttefotete hesten Sleipne, rustet med hjelm, skjold og spydet Gungne og fulgt av ravnene Hugin (tanke) og Munin (sinn). Bildet finnes på en tynn presset bronseplate, og tilhører et gravfunn fra Vendel i Uppland, tidfestet til yngre germansk jernalder (550-800 e.Kr.)
Trolldom i norrøn mytologi Vi må helt tilbake til middelalderens norrøne bokkultur for å finne de første hjemlige paralleller til trolldomsforestillingene vi møtte i rettssaken mot Karen Snedichers og i senere norsk lokaltradisjon. Men ettersom den eldste delen av sagalitteraturen og de mytiske eddadiktene var muntlig fortellerstoff i mange generasjoner før de ble nedtegnet og bearbeidet av Snorre og andre lærde islendinger og nordmenn på 11–1200-tallet, blir det nærmest umulig å tidfeste opphavet til trolldomsvesenet her i landet på grunnlag av disse kildene. Troen på at visse kvinner og menn var født med eller hadde tilegnet seg overnaturlige krefter og midler til å påvirke sine omgivelser – naturen, mennesker og dyr – på en måte de selv ønsket og krevde av høyere makter, er universell, og har eksistert innenfor alle kulturer til alle tider. Den må derfor ha fulgt med de første menneskene som bosatte seg på våre breddegrader. I den norrøne mytologien er det gudene selv som
tillegges overnaturlige egenskaper, først og fremst Odin, den ypperste av dem. Om ham skriver Snorre i Ynglingesagaen: «Odin kunne gjøre det slik i et slag at uvennene hans ble blinde eller døve eller fulle av redsel, og våpnene bet ikke mer enn kjepper, men hans egne menn gikk brynjeløse og var gale som
ﱣﱢ 13
ﱣﱢ
TROLLDOM I NORGE
hunder og varger, bet i skjoldene, var sterke som bjørner eller stuter; de drepte alle mennesker, og verken ild eller jern bet på dem; det heter berserkergang. Odin skiftet ofte ham: Da lå kroppen som død eller sovende, men selv var han fugl eller firføtt dyr, fisk eller orm, og fór på et øyeblikk til fjerne land, i ærend for seg selv eller for andre. Han kunne også gjøre andre ting; med bare ord kunne han slokke ild, stille sjøen og vende vinden dit han ville; han hadde et skip som het Skibladne, som han for over store hav på, men en kunne også tulle det sammen som en duk. Odin hadde hos seg hodet til Mime, det sa ham tidender fra andre verdener [hinsides]; stundom vekte han opp døde av jorda, eller satte seg under hengt mann, derfor ble han kalt draugekongen eller hengtes herre [hengedrotten]. Han hadde to ravner, som han hadde lært å tale, de fløy vidt utover landene og sa ham mange tidender. Av alt dette ble han storlig vis. Alle disse kunstene lærte han fra seg i runer og en slags sanger som heter galdrer, derfor kalles æsene for galdresmeder. Odin kunne den idrett som det følger den største makt med, og han øvde den selv, det er seid, og derfor kunne han vite folks lagnad, og ting som ikke hadde hendt enda, han kunne gi folk død eller ulykke eller vanhelse, han kunne ta vett eller kraft fra folk og gi det til andre. Men denne trollskapen følger det så meget umandig med for dem som driver den, at mannfolk ikke kan drive den uten skam, og derfor lærte de gydjene [gydje: prestinne ved hov] dem.» Videre heter det om Odin at han kunne skifte farge og utseende, finne jordgravd gods, synkverve (= blende,
forvirre) folk, få lenker til å springe, villede trollkjerringer og vekke lyst hos kvinner. I gudekvadet «Loketretten» lar dikteren ham fare vidt omkring i verden i skikkelse av en trollkjerring, mens kroppen ligger livløs og avmektig tilbake på marken. For å sette seg i denne ekstatiske tilstanden bruker han en vett (lokk eller tromme?) til å slå på, akkurat som en volve (spåkvinne): Du ség i avmakt på Samsøy, Odin, slo på vett som en volve; i trollkjerring-ham over heimen fór du, det syns jeg er ussel atferd. (vers 24) Odin var ikke den eneste i den gamle gudeverden som kunne skifte ham når han ville og opptre i forskjellige skikkelser for å utføre sine ærender og for-
Den norrøne mytologien inneholder en rekke eksempler på hamskifte: Guder og jotner skapte seg om til flygesterke fugler og andre dyr for å kunne utføre sine ærender og oppdrag. Denne tegningen fra Olafur Brynjulfssons Edda viser en scene fra «Skaldskaparmål» i Snorre-Edda (ca. 1220). Jotnen Tjatse i ørneham har nettopp blitt stukket i ryggen av stanga til Loke, men trollbinder hendene hans til den andre enden. Loke slippes ikke løs før han har lovt å lokke Idunn med eplene ut av Åsgård. Senere tvinger æsene Loke til å dra til Jotunheimen og hente Idunn hjem igjen. Han flyr da av gårde i Frøyas falkeham.
ﱣﱢ 14
ﱣﱢ INNLEDNING
setter, eller omskape andre i samme hensikt. Loke fløy i falkeham til Jotunheimen etter Idun og hennes epler, men måtte forvandle henne til en nøtt for å redde henne fra jotnen Tjafse som forfulgte dem i ørneham. «Fjærhammen bruste» da Loke atter tok til vingene for å spørre nytt om den stjålne Torshammeren («Trymskvadet»). Etter å ha forvoldt Balders død gjorde han seg ofte om til en laks i Frånangersfossen for å unnslippe hevnerne. Gudinnen Gjevjon skapte sine fire jotunsønner om til okser for å pløye opp det flate, fruktbare landskapet hun stjal fra Svitjod og flyttet til Danmark, det som ble hetende Sjælland.
Trolldom i sagalitteraturen Det var imidlertid ikke gudenes privilegium å være alene om å utføre slike overnaturlige handlinger. I konge- og ættesagaene finner vi mange eksempler på at trolldomskyndige mennesker i visse situasjoner hadde evne til å gjøre mye av det samme. I Ynglingesagaen forteller Snorre hvordan finnekvinnen Driva, datter av Snø den gamle, lot Huld seidkone trolle i hjel mannen sin, kong Vanlande av Uppsala, fordi han sviktet henne og sønnen Visbur og ikke vendte tilbake slik han hadde lovt. Først skulle Huld vekke lengselen i ham; men han ble nektet å fare av sine venner og rådgivere. Da ble han søvntung og sovnet. Og det varte ikke lenge før mara kom over ham med voldsom kraft, tråkket på leggene hans så de nesten brakk, og kvalte ham. Visbur fikk en sønn som het Domalde, men stemora lot seide ulykke over ham, og Visbur ble brent inne av sine egne sønner fra første ekteskap. I kjærlighetshistorien om Harald Hårfagre og finnejenta Snøfrid på Tofte i Gudbrandsdalen er trolldommen en erotisk besettelse. Straks kongen hadde drukket tom mjødbollen hun ga ham, «var det som het ild kom i kroppen hans, og han ville ligge med henne med en gang, samme natten». De årene de var
Volven Huld seider mot Domalde. I den norrøne forestillingsverden var volvene kvinner (viskoner) som fortrinnsvis ble respektert og rådspurt på grunn av sine spådomsevner og kunnskaper om skjulte begivenheter. Men de kunne også øve seid (trolldom) og føre ulykke, død og vanhelse over folk. En av dem var Huld, som Snorre omtaler i Ynglingesagaen. Hennes oppdrags-seid rammet først kong Vanlande i Uppsala, deretter hans sønnesønn Domalde. Odin var seidens gud. Tegning av Erik Werenskiold i Snorres kongesagaer.
gift, fikk de fire sønner, og kongen elsket henne «så bort i ørsken», leser vi, at han forsømte landets styre og stell. Da hun døde, nektet han i tre år å godta det, og måtte ha legehjelp for å kurere sorgen og galskapen. Den ene av Snøfridsønnene var Ragnvald Ret-
ﱣﱢ 15
ﱣﱢ INNLEDNING
telbeine. Han ble satt til å styre over Hadeland, lærte trolldom og ble seidmann. Men kong Harald likte ikke seidmenn. Og da han fikk høre hva sønnen drev med, sendte han Eirik Blodøks, halvbroren hans, til Hadeland. Der brente han inne Ragnvald og åtti andre seidmenn. «Den gjerning fikk han stor ros for.» Eirik Blodøks (ca. 895–954) ble gift med Gunhild, trolig datter av Gorm den gamle i Danmark, «en framifrå vakker kvinne, klok og trollkyndig, blid i sin tale, men full av baktanker og meget grusom». Men ifølge Snorre var hun datter av Ossur Tote på Hålogaland, og oppholdt seg i Finnmark for å lære trolldom da Eiriks menn fant henne i en gamme og fikk høre hennes merkelige historie. «Jeg har vært her,» sa hun, for å lære trolldom av to finner, de viseste som er her i Marken; nå er de ute på veiding, men de vil ha meg begge to, og begge er de så kloke at de kan følge spor som hunder både på tø og skare, og de er så gode på ski at ikke noe kan komme unna dem, verken dyr eller mennesker, og alt de skyter på, treffer de. Slik har de gjort det av med alle som er kommet her i nærheten. Og om de blir sinte, så snur jorda seg opp ned når de ser på den, og om de setter øynene på noe levende, så faller det dødt ned.» Så gjem-
mer hun gjestene sine, og når samene kommer tilbake til gammen, narrer hun dem til å tro at hun er alene. Etter å ha forsikret seg om at de sover så hardt at det er umulig å vekke dem, trekker hun to selbelger (helflådde selskinn) ned over hodene deres, binder hardt til og lar så Eiriks-mennene drepe dem. I sagaen om Olav Tryggvason får vi vite at danekongen Harald Gormson «fikk en trollkyndig mann til å skifte ham og fare til Island og friste å finne ut hva han kunne fortelle. Han fór av sted i hvalham». Tilbakemeldingen var alt annet enn oppmuntrende for den hevngjerrige, erobringslystne dansken. Den trollkyndige så at «alle fjell og hauger var fulle av landvetter, noen store og noen små». I alle fjordene han svømte innover, møtte han overnaturlige, skremmende vesener av mange slag som gjorde en landgang umulig: en drake, eiterspyende øgler og ormer, en bredvinget kjempefugl, en svær, burende graokse, bergriser og jutuler, og ellers «var det ikke annet enn sander og havneløst ulende med svære brenninger utenfor. Og havet mellom landene var så svært, sa han, at det går ikke an å seile med langskip dit». Etter dette snudde danekongen med hele flåten sin og seilte sørover og hjem. Som sine forgjengere Harald Hårfagre og Eirik Blodøks var også Olav Tryggvason en farlig motstander av seidmenn og trolldom, og han beordret alle som drev med den slags til å forlate landet. Ved samme anledning innbød han en flokk av slike menn fra bygdene omkring, og holdt gjestebud for dem i en stue i Tønsberg. Da de var blitt fulle, satte han ild på stuen, skriver Snorre, og alle brant inne unntatt en mann som het Øyvind Kjelde og var sønnesønn til Ragnvald Rettelbeine. Påskenatt samme året kom han med et fullbemannet langskip til Avaldsnes på Karmøy, der Olav og 300 menn var i påskegjestebud. «Øyvind og flokken hans gikk i land fra skipet og til å trolle av alle krefter.» Øyvind gjorde dem usynlige, og laget slik svart tåke at kongen og hans folk ikke skulle se dem. Men værtrolldommen vendte seg mot dem selv, «slik at de så ikke mer med øynene enn
Til venstre: Den islandske sagahelten Egil Skallagrimsson (ca. 910–ca. 990) var høvding, skald og vidfaren viking, men også trollkyndig. En gang tok han vekk en forhekset hvalbarde fra senga til ei syk jente, og gjorde henne frisk igjen med trollruner, forteller sagaen om ham. En annen gang reiste han nidstang mot Eirik Blodøks og dronning Gunnhild på øya Herdla i Hordaland for å fordrive dem fra Norge. Da tok han et avhogd hestehode og satte på ei hasselstang, snudde hodet mot land og sa fram en forbannelse mot dem. Etterpå ristet han runer på stanga, «og der står alle dei orda han mælte». Skulpturen Egil Skallagrimsson reiser nidstang er utført av Gustav Vigeland (1869–1943), reist i Mandal 1971. © Vigelandmuseet/BONO 2008, foto: Johannes Haugan/Samfoto.
ﱣﱢ 17
ﱣﱢ
TROLLDOM I NORGE
Ifølge Snorre gikk kristningskongen Olav Tryggvason (968–1000) hardt fram mot seidmenn og trolldom. Det fikk Øyvind Kjelde og opprørsflokken hans merke til gagns da kongen lot dem drukne langsomt på «Skratteskjæret» utenfor Karmøy påsken 997. På dette utkastet til illustrasjon har Halfdan Egedius (1877–99) tegnet inn en svart fugl for å fremheve hva slags mørke krefter som bivånet henrettelsen. Er det ravnen som kommer med dødsvarselet, eller den onde flygehammen til seidmennene?
kende uvær, og fjorden ble ikke stille og farbar for kongeskipene før biskop Sigurd hadde tatt i bruk Kirkens hellige midler – lys, krusifiks, vievann, evangelium og bønner – og beseiret djevelsmakten. «Men sjørøyken sto på begge sider slik at en kunne ikke se fjellene for den.» Med den selvrådige seidmannen Raud gikk det som ventet, han fikk en grusom død. Også for Olav den hellige Haraldsson ble kristningsferdene i nord et oppgjør med mange slags mørkemakter. Det hendte mye det går sagn om, sier Snorre, «troll og vonde vetter eglet seg inn på mennene hans, og stundom på ham selv og». På en reise i Finnmark la finnene værhindringer i vegen for båtene hans, de brukte trolldomskunstene sine og laget et forrykende uvær og svær sjø. Men kongens seilerlykke og gode sjømannskap var som så ofte sterkere enn trollskapen, og han kom velberget til havs igjen. Men i slaget på Stiklestad 29. juli 1030 slo trolldomskreftene sterkt tilbake, da Bjarkøy-høvdingen og fører for bondehæren – Tore Hund – bar en fortrollet reinskinnskofte som gjorde ham nesten usårlig for kong Olavs sverdhogg i den historiske nærkampen mellom dem. Om dette skrev hirdskalden Sigvat:
med nakken, og gikk bare rundt i ring». Resultatet ble at kongen tok dem til fange og lot dem binde på et skjær som sjøen gikk over i flotid. «Slik mistet Øyvind og alle disse folkene livet. Siden heter skjæret Skratteskjær [Trollskjær].» En annen værtrollmann som måtte bøte med livet på en av Olavs kristningsferder, var storbonden og høvdingen Raud den ramme på Godøy i Salten. Han kunne mye trolldom, og hadde alltid bør dit han ville seile. Da kongen kom til Salten for å finne og omvende ham, ble han to ganger stanset av et forry-
ﱣﱢ 18
ﱣﱢ INNLEDNING
Både på land og sjø førte Olav den hellige (995–1030) en veldig og seierrik strid mot trollskap og vonde vetter, særlig nordpå, sier sagaen. Her blir han angrepet av troll. Motiv fra kalkmaleri i Vallensbæk kirke nær København, fra 1400-tallet.
Gavmild konge merket hvordan kraftige galdrer fra trollkyndige finner fullt ut Tore berget; da gullets herre hamret «Hunden» over akselen med gullprydet klinge – den beit ikke på ham.
Når forfatterne av de islandske ættesagaene skrev om sine minneverdige forfedres gjøren og laden, var trolldom viktige innslag også i den muntlige overleveringen de baserte seg på. Ja, slike overnaturlige ferdigheter bidro til å prege og karakterisere flere av de gamle helteskikkelsene, og i noen tilfelle er trolldomsevnen nær sagt det eneste som gjorde en person spesielt navnkundig eller illgjeten. I sin tvekamp med gjenferdet Glåm maktstjeles den råsterke villstyringen Grette Åsmundsson av hans onde øyne, og får en skjebnesvanger forbannelse og spådom kastet over seg før Glåm mister hodet: «Hittil er du blitt navngjeten av storverkene dine, men fra nå av blir drapssaker og fredløshet din skjebne, og alt du gjør vil bli deg til uhell og ulykke. Du blir lyst fredløs, og støtt må du bo alene ute i vill-
ﱣﱢ 19
ﱣﱢ
TROLLDOM I NORGE
marken. Nå legger jeg den forbannelse på deg at disse øynene, som jeg stirrer på deg med, dem skal du alltid se for deg; da vil du synes det er tungt å være ensom, og det vil volde din død.» På Drangsøy innhentes Grette definitivt av sin onde skjebne. Skagafjordingene ønsket livet av ham, og hyrte inn ei eldgammel trollkjerring – Turid – som hjelperske. Med runer, galder og sitt eget blod fortrollet hun et tre med rot til å drive mot vinden og inn til øya som rekved. Grette ante uråd og skjøv det til sjøs igjen. Men lagnaden ville det slik at Glaum, trellen hans, intetanende hentet det inn igjen om natta for å fyre opp i den kalde hytta. «Straks Grette hogg i rota med øksa, skjente den ut og laget et stort sår i høyrebeinet hans ovenfor kneet. Da først så han hva slags tre han hadde hogd i, og sa: ’Nå seiret den som ville meg verst, og dette drar nok mer etter seg.’ Etter hvert ble beinet hovent og blåsvart, smertene økte og etter en uke skjønte de det bar mot døden.» I den avgjørende striden var Grette for syk til å forsvare seg, og ble halshogd. I Gisle Surssons saga er det en kvinne, Audbjørg, som bruker sin makt over været til å volde et uhyggelig skadeverk: «Ute var det kaldt, stilt og klart. Ho går nokre gonger andsøles [mot sola] kring huset, set nasen til vers og snuser i alle leier. Og med dette får ho det til, at veret skifter om. Først kjem det eit stort snøfall, deretter tøyr [tøvær]. Ovafor lia kjem det flaum, og ei snøskrede sturtar ned mot garden hans Berg, og tolv mann set livet til. Merke etter jordfallet ser ein den dag i dag.» Forestillingen om det onde øye må ligge til grunn for historien om Stigandi i Laksdøla saga, han fikk landet til å bli øde og ufruktbart bare ved å se på det. Gunhild kongsmor maktstjal seksuelt sin utro elsker Hrut, forteller Njåls saga, og gjorde ham impotent da han reiste til Island for å gifte seg med Unn, slik at det ble umulig for ham å leve sammen med henne. Et enestående historisk kildeskrift er den islandske Landnåmsboken som ble samlet og utarbeidet av Sturla Tordarson (1214–84), og forteller om de menn
og kvinner som tok land og bosatte seg på Island fra ca. 870 til 930, og la grunnlaget for det selvstendige bondedemokratiet på øya. Over 400 personer navngis, om lag 130 nybyggere fra Norge. «Landnåmsboken åpner et vindu mot en hedensk verden,» skriver Hermann Pálsson i sitt innledende essay til den norske utgaven fra 1997. «Tor ser ut til å ha vært yndlingsguden for landnåmsmennene», men noen skikker peker også mot dyrking av Odin, Ull og Frøy (1997:24f), og flere trollkyndige personer omtales. Denne trolldoms- og heksekunsten fikk islendingene ikke bare fra Norge, mener Pálsson, men også fra samene i nord og kelterne i vest. Duftak i Duftaksholt og Storolv Hængsson på Kvål var begge hamramme – de hadde evnen til å skifte ham og få overnaturlige krefter – og lå i trette om beite for feet. «Det så en synsk mann om kvelden, nær solnedgang, at en stor bjørn gikk fra Kvål, og en okse fra Duftaksholt. De møttes på Storolvskvål og gikk løs på hverandre i sinne, og bjørnen vant. Og neste morgen så folk at det var et søkk der de hadde møtt hverandre, som om jorden hadde vært endevendt. Der heter det nå Aldagrav. Begge mennene kom der sterkt til skade.» Om Steinrød den sterke, sønn av hålogalendingen Tore tussesprenger, fortelles at han hjalp mange mennesker som var blitt skadet av uvetter. «Geirhild het en trollkunnig og ond kvinne. Og det så synske folk at Steinrød kom på henne uventet, men hun skapte seg om til en skinnsekk full av vann. Steinrød var smed, og han hadde en stor jernpigg i hånden. Om møtet deres ble dette kvedet: Smeden lar staven slå med stadig større kraft på skinnsekken som er Geirhild. Den lange jernpiggen slår hårdt i kjerringsiden, så heksen på Hjaltaøyr vil kjenne det lenge.»
ﱣﱢ 20