Trappene til himmelen av Lorna Byrne

Lorna Byrne

TRAPPENE til

HIMMELEN Oversatt av Benedicta Windt-Val

Lorna Byrne Originalens tittel: Stairways to Heaven Copyright © Lorna Byrne 2010 First published by Coronet / Hodder. All Rights Reserved.

Published by arrangement with Greenburger Associates, Inc. and the Ann-Christine Danielsson Agency.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-34148-0 1. utgave, 1. opplag Omslagsfoto: © Jonathan West (Forsiden og landskapet på baksiden) © Lorna Byrne (Barnebildet av forfatteren) Sats: Type-it AS, Trondheim 2011 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige Satt i 11.5/13.6 pkt. Sabon og trykt på Norbook Cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Dedikasjon og takk

Jeg dedikerer denne boken til alle som har lyttet til Gud og englene og gjort sin del.

Helt siden jeg var barn, har englene sagt til meg at jeg ville bli en suksessrik forfatter og spre Guds og englenes budskap over hele verden. Jeg pleide å le av dem og si at ettersom jeg knapt nok kunne lese og skrive, var det lite sannsynlig at dette ville skje, men de forsikret meg alltid om at «hjelpen ville komme».

Den hjelpen kom i form av Jean Callanan, og med hennes hjelp og støtte er englenes profeti raskt i ferd med å bli til virkelighet.

Jeg takker Gud og englene for Jean hver dag, for uten hennes profesjonalitet, harde arbeid, kreativitet og evne til å komme i kontakt med mennesker over hele kloden, ville jeg ikke ha vært i stand til å oppnå det jeg har fått til. Jeg vil også takke henne for godt humør, tålmodighet – som av og til blir satt på prøve – og vennskap.

Jeg er lykkelig over at Gud og englene har brakt Mark Booth inn i livet mitt – ikke bare som forleggeren min, men også som en venn. Mark utfordrer meg stadig med spørsmålene sine. Det er mange ting som jeg tar som en selvfølge at folk vet, men Mark gir seg aldri før jeg har gitt ham en fullstendig forklaring. Han graver stadig dypere med spørsmålene sine og spør om mange ting jeg aldri har tenkt på i det hele tatt – og det setter jeg stor 5

LORNA BYRNE

pris på. Marks dype og levende nysgjerrighet, interesse og entusiasme har utdypet og i betydelig grad forbedret mange aspekter ved denne boken. Mark har vært min store helt fra det øyeblikket jeg trådte inn i offentlighetens lys, og jeg er inderlig takknemlig for dette.

Min takk går også til Charlotte Haycock for hennes vedvarende støtte – hun er effektiv og tålmodig i stressede situasjoner, og det er en glede å samarbeide med henne.

Jeg vil også gjerne takke resten av teamet hos Coronet og Hodder & Stoughton, som jeg sakte, men sikkert er i ferd med å bli kjent med. Jeg er imponert over deres entusiasme og profesjonelle holdning, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med dem i fremtiden. Spesielt vil jeg gjerne takke Kerry Hood, Lucy Hales og salgstemaet hennes, og det flotte teamet hos Hachette Ireland.

Jeg vil også gjerne takke Alice Wright, som har gjort en strålende jobb med å designe omslaget til boken min. Det er mange mennesker som har lyttet til englene sine og gjort sin del av arbeidet med å spre det budskapet som Gud og englene har bedt meg om å bekjentgjøre. Det dreier seg faktisk om altfor mange til at jeg kan nevne hver enkelt ved navn her – og mange av dem har gjort sin del uten mitt vitende. Men jeg må takke Eoin MacHale som sjenerøst har etablert og vedlikeholdt nettstedet mitt, og som har spilt en nøkkelrolle i produksjonen av ulike videofilmer; Jennifer Hill Robenalt som har bidratt til den amerikanske delen av prosessen; Stefanie Diaz i Sanford J. Greenburger Associates i New York, som har gjort en fantastisk jobb med de internasjonale rettighetene, og Stephen Mallaghan som er en sterk ambassadør for meg og englene. Min takk går også til Paul Wallace, Finola Bruton, Mags Carty og Suzy Button.

Her må jeg også takke de tusenvis av lesere som har spredt håpets budskap fra englene ved å fortelle det videre til andre. Jeg har bare truffet en brøkdel av disse, men jeg ber hver dag for alle dem som lytter til englene sine og gjør sin del.

De siste tre årene har på mange måter vært svært hektiske og utfordrende for meg. Alt ville ha vært mye vanskeligere uten den 6

TRAPPENE TIL HIMMELEN

omfattende støtten jeg har fått fra venner som ganske visst ikke har vært direkte involvert i arbeidet med denne boken, men som likevel har gjort livet mitt så mye lettere og bedre. Derfor vil jeg gjerne takke Brian Kelly for vennskap og støtte; Catherine og John Kerrigan; John Carty; Mikael og Angela Lennon; Manolo Link og Sally White. Jeg takker familien Mallaghan for vennligheten, vennskapet og den varme gjestfriheten de har utvist overfor både meg og datteren min. Takk også til min svigersønn Brendan Mackey som får meg til å le, og som har vært til umåtelig hjelp for meg.

Jeg vil også gjerne takke Kathleen Deniff, hennes datter Catherine og hele deres familie for vennskapet og godheten de har vist meg.

Alle som leser denne boken, vil bli klar over at jeg er mor til en tenåringsdatter. Jeg ville ikke ha vært i stand til å gjøre alt jeg har gjort uten hjelp fra de voksne barna mine. Min eldste datter er som en ekstra mor for henne, og de to sønnene mine gjør sitt beste for å fylle tomrommet etter barnas far der det er mulig. Jeg er inderlig takknemlig for den støtten de gir meg. Jeg vil også takke alle barna mine fordi de er så gode venner for meg, og fordi de har gitt meg så mye kjærlighet. Ikke minst er jeg henrykt over at familien nylig er blitt velsignet med et første barnebarn.

Jeg vil også takke den yngste datteren min. Jeg beundrer den måten hun har lært seg å takle mine fravær fra hjemmet og arbeidet mitt bak en lukket dør. Jeg vet at dette er vanskelig for henne, og at hun savner meg fryktelig hver gang jeg må reise bort. Jeg savner henne også – hun er svært dyrebar for meg.

Innhold

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20

Mine venner, følgesvenner og lærere Elias’ profeti går i oppfyllelse Et jamrende skrik Englenes godhet Jeg bestemmer meg for å flytte Guds bibliotek Regnet rører ved meg En engels føtter lyser opp veien Jul på låven Et besøk i stallen Megans førstekommunion Håpets lys må tennes Da jeg braste inn gjennom døren Et møte med to ånder Tilbake i tiden Turen bortover korridoren Jeg var portvokteren deres Tragedien utvikler seg Joe og pappa får vite om åndene En messe leses i huset

11 16 22 31 40 44 55 67 81 86 93 99 107 111 116 124 129 139 144 149

LORNA BYRNE

21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36

Den siste reisen Noen som kan hjelpe deg Vi finner Mark En smal trapp opp til himmelen Amerikas samlende engler Englene feirer sammen med meg En pilegrimsreise til Mekka Strålende babyer En tilbakedannelse fra fremtiden Svar på folks spørsmål Gutten som har en engel boende i sjelen Jimazen Reinkarnasjon Nasjonenes engler Djevelens medhjelpere Vi må alle gjøre vår del Etterskrift

154 163 170 180 186 192 195 200 211 219 225 232 240 257 262 267 273

k ap i t te l é n

Mine venner, følgesvenner og lærere

E

n engel trådte frem mellom trærne, og lyset som omga denne engelen, vokste seg klarere og klarere. Engelen hadde et menneskelignende utseende. Han var høy og elegant. Han var strålende, ansiktet var gyllent og øynene skinte av lys og fikk meg til å tenke på perler gjennomstrålt av lys. Klærne var drapert rundt ham, men ikke en fold flyttet seg når han beveget seg. Et bredt, gyllent belte var slynget om livet hans, og rundt halsen hang et kjede som besto av rundinger av gull, med en stor, grønn safir som anheng. Føttene hans rørte ikke ved jorden, for det gjør ikke englers føtter. Han var omgitt av gylne fugler i flukt, og på jorden rundt ham vrimlet det av alle slags fugler – kråker og kaier og utallige småfugler, deriblant rødstruper, spurver, finker og meiser.

Plutselig eksploderte lyset fra safiren i utrolige stråler av lys og energi som skjøt ut i alle retninger. Samtidig lettet småfuglene plutselig fra bakken og fløy mot engelen. De fløy inn i strålene fra den smaragdgrønne safiren, og deretter videre inn i selve safiren. Der forsvant de.

Nå kom engelen mot meg mens han åpnet vingene og beveget dem forsiktig. De var enorme og ufattelig vakre. Jeg kunne se hver eneste fjær, alle individuelt perfekte. De varierte i stør11

LORNA BYRNE

relse fra det enorme til ganske små fjær. Alle fjærene var hvite, men et lite hint av gull ble reflektert fra hver enkelt av dem. Engler har ikke alltid vinger, og vingene gir ikke alltid inntrykk av fjær, men jeg visste at denne engelen var annerledes. For dette var Fugleengelen. Jeg hadde sett ham like før mannen min, Joe, døde. Joe hadde vært død i bare noen måneder, og jeg savnet ham forferdelig. Men jeg var henrykt over å se Fugleengelen – og over å vite at han var kommet for å trøste meg mens jeg satt alene på en trestamme i et skogområde like ved huset mitt.

Fugleengelen knelte ned foran meg og slo de enorme vingene sine rundt meg. Jeg merket berøringen av vingene hans rundt kroppen min. Jeg følte meg så fredfylt da jeg lente meg inn mot Fugleengelen. Jeg hvisket til ham: «Tusen takk for at du kommer for å trøste meg.»

Han hvisket tilbake: «Hver gang du ser en fugl, vil jeg at du skal tenke på meg og smile.» Jeg merket at Fugleengelen langsomt trakk vingene sine vekk fra meg igjen. Så la han hånden under haken min og løftet hodet mitt opp mot seg. Øynene hans smilte mot meg, strålende av ømhet og kjærlighet, og ansiktet glødet gyllent. Det var ikke behov for flere ord.

Fugleengelen reiste seg sakte, slapp hånden min og sa adjø.

Han begynte langsomt å bevege seg vekk fra meg, og idet han gjorde det, vokste han voldsomt i størrelse, og de enorme vingene åpnet seg på nytt. Vingene begynte å bevege seg, de slo fort og smidig, med en rytme som minnet om en tromme. Han begynte å stige gradvis oppover, og så stanset han og holdt seg svevende en stund. Hele det strålende lysskjæret som skinte ut fra ham, var fullt av fugler. Så forvant Fugleengelen og alle fuglene inn i lyset.

Jeg ser engler hele tiden. Jeg kan ikke huske en tid da jeg ikke så engler. Fra det øyeblikket jeg slo øynene opp etter at jeg ble født, var de der – selv om jeg ikke visste at de var engler den gangen.

Da jeg lå i sprinkelsengen min som baby, så jeg dem rundt moren min. Jeg lekte og forsøkte å fange dem, men det klarte jeg aldri.

Jeg ser dem like tydelig som jeg ser datteren min sitte rett over12

TRAPPENE TIL HIMMELEN

for meg ved middagsbordet, og jeg snakker med dem på samme måte som jeg snakker med andre mennesker, men jeg kan også kommunisere med dem uten ord. Det har aldri vært en dag da jeg ikke har sett engler. For meg er det helt naturlig å se dem.

Engler er mine beste venner og følgesvenner. Jeg var ganske liten da englene fortalte meg at jeg skulle holde hemmelig det jeg så, så jeg fortalte det ikke engang til foreldrene eller søsknene mine.

Jeg vet ikke hvorfor Gud har valgt meg på denne måten. Jeg tror ikke at jeg er bedre enn andre mennesker. Faktum er at da jeg var barn, sa legene til foreldrene mine at jeg var tilbakestående.

Jeg er absolutt ikke perfekt. Jeg er bare et vanlig menneske, og det til og med et vanlig menneske med lærevansker. Men han valgte meg, og han sendte englene sine for å undervise meg. Når jeg ser en engel, får jeg lyst til å stoppe og stirre. Jeg føler det som om jeg er i nærheten av en overveldende kraft.

Da jeg var yngre, pleide englene stort sett å opptre i en menneskelignende skikkelse – for å gjøre det lettere for meg å akseptere dem. Nå er ikke det absolutt nødvendig lenger. De englene jeg ser, har ikke alltid vinger, men når de har det, hender det at jeg blir forbløffet over formen på dem. Noen ganger minner de om ildflammer, og likevel har de form og substans. Noen englevinger har fjær, slik som vingene til Fugleengelen.

Når englene har en menneskelignende fremtreden – med eller uten vinger – er øynene et av de mest fascinerende trekkene ved dem. Engleøyne er ikke som menneskeøyne. De er så mye mer levende, så fulle av liv og lys og kjærlighet. Det er som om de rommer selve essensen av livet. Stråleglansen fra dem fyller meg fullstendig.

Jeg har aldri sett en engels føtter virkelig røre ved jorden. Når jeg ser en av dem komme mot meg, ser jeg noe som minner om en pute av energi mellom bakken og føttene hans.

Alle mennesker har en skytsengel, uavhengig av hvilken religion, nasjonalitet eller hudfarge de har – selv om de ikke tilhører noen religion og ikke tror på noe som helst. Jeg har aldri i hele mitt 13

LORNA BYRNE

liv sett en person som ikke hadde en skytsengel. Så uansett om du tror på det eller ikke, har du en skytsengel hos deg som prøver å hjelpe deg. Engelen din er en gave fra Gud. Jeg ser skytsengler som en søyle av lys, omtrent én meter høy og omtrent tre skritt bak hver person. Noen ganger åpner skytsengelen dette lyset for meg og viser seg i en menneskeskikkelse – en meget vakker, perfekt menneskeskikkelse. Dette er noe som skjer de fleste dager når jeg beveger meg rundt omkring. Engler er hverken mannlige eller kvinnelige – men av og til viser de seg i skikkelse av en kvinne eller en mann. Noen ganger har de englene jeg får se, vinger, andre ganger ikke. For det meste ser jeg bare lyset til skytsenglene – for hvis de hele tiden skulle åpne lyset sitt for meg så jeg kunne se dem, ville det bli for mye for meg å leve et vanlig menneskeliv også.

Skytsengelen din vil aldri forlate deg så mye som et eneste øyeblikk, fra før du blir født til etter at du er død. Denne skytsengelen er der for å hjelpe deg. Skytsengelen din elsker deg. Du er dyrebar for den. For engelen din er du den viktigste personen i verden. Engelen din må gjøre alt den kan for deg. Skytsengelen din er portvokteren til sjelen din, og den kan slippe inn andre engler, for eksempel lærerengler som er eksperter på spesielle emner. Det finnes en lærerengel for alt under solen, så du må aldri være redd for å be om hjelp fra en av dem. Englene er mine venner, mine følgesvenner og mine lærere – og noen av dem tilbringer mye tid sammen med meg, særlig engelen Mikael, engelen Hosus og engelen Elias.

Mikael er faktisk erkeengelen Mikael, men det visste jeg ikke da jeg traff ham første gang, mens jeg var ganske liten. Han er den engelen som oftest er i nærheten av meg – bortsett fra skytsengelen min, som jeg ikke får lov til å snakke om. Mikael viser seg alltid for meg som en staselig mann. Alderen hans skifter, men han holder seg alltid mellom tyve og førti.

Engelen Hosus viste seg første gang for meg mens gikk var på skolen. Han fremstår som en gammeldags lærer med kappe og en morsom hatt. Han er full av kunnskap og visdom, og han 14

kan være svært alvorlig til tider, men han er utrolig flink til å muntre meg opp. Han gir meg selvtillit. Han begynte med dette på skolen for mange år siden, når jeg følte meg fryktelig dum og utenfor, og han hjelper meg nå når jeg skriver og gir intervjuer.

Engelen Elias viser seg i avgjørende øyeblikk i mitt personlige liv. Han fremstår alltid på samme måte, som meget høy og bred, med en rustrød eller gyllen farge. Han har en voldsom styrke, han kan bli sint, og det virker som om han alltid er på farten.

Han gir meg kraft og styrke til å slåss i livet mitt. Med Mikael og Elias kan jeg snakke om hverdagslige ting, men ikke med Elias.

Av og til får jeg se menneskesjeler, og når dette skjer, føler jeg meg svært privilegert. Sjelen, som er lokalisert i kroppen og fyller hele kroppens form, beveger seg forover. De fleste sjeler holder seg inne i det fysiske legemet under søvnen, men en sjelden gang beveger de seg litt utenfor kroppen. Når jeg får lov til å se en sjel, har den en likhet med den fysiske personen. Men den er ikke identisk med den, den har ikke alle de samme trekkene, og det er som om personen er fysisk perfekt. Når jeg får lov til å se en sjel, betyr det at noe åndelig er i ferd med å skje, men det er ikke sikkert at personen selv er klar over det. Når jeg får lov til å være vitne til dette, blir jeg fylt av en overveldende glede og fred, og en visshet om at Gud sørger for alt som skjer.

Jeg ser også ånder hver eneste dag, åndene til mennesker som er døde og befinner seg i himmelen. Av og til tror mennesker at nærværet av en ånd betyr at noe er galt. Som regel er ikke dette tilfellet. Åndene kommer ofte tilbake for å gi støtte til en av sine nære og kjære. Noen ganger kommer de tilbake bare for å oppleve gleden ved å oppholde seg i denne verden igjen en liten stund. Da jeg var liten, pleide jeg å leke med ånden til min bror Christopher, som døde før jeg ble født. Christopher hjalp meg å forstå forskjellen mellom ånder og engler. Det hender at man for eksempel omtaler sin avdøde bestemor som en engel. Men selv om vedkommendes skytsengel lar bestemorens ånd komme for å gi vedkommende råd og støtte, er ikke bestemoren en engel.

Ingen mennesker som har levd her på jorden, blir engler.

ka p it t e l to

Elias’ profeti går i oppfyllelse

J

eg var ti år gammel da jeg traff engelen Elias første gang. Jeg sto ved en elv, jeg var på fisketur sammen med pappa og hadde ruslet av gårde på egen hånd. Engelen Elias kom gående over vannet mot det stedet der jeg sto. Jeg hadde aldri sett en engel gå på vannet, og det fascinerte meg. Han viste meg en visjon – det var som om han hadde trukket til side et forheng.

Han viste meg en flott ung mann som gikk alene i en gate med trær på begge sider. Mens jeg så dette bildet, fortalte Elias meg at jeg ville komme til å bli forelsket i denne unge mannen, som het Joe, og at vi kom til å gifte oss og få barn, men at Joe ville bli syk, og at vi ikke ville bli gamle sammen.

Jeg kjeftet på Elias fordi han fortalte meg dette den gangen.

Jeg var bare ti år gammel, og det virket svært urimelig at jeg skulle få vite at vi ikke kom til å bli gamle sammen. Det skjedde akkurat som Elias hadde sagt. Joe søkte på en jobb på bensinstasjonen til pappa – der jeg arbeidet – og vi forelsket oss i hverandre, kjøpte det lille huset i Maynooth og giftet oss. Allerede før vi ble gift, begynte det så smått å gå nedover med helsen til Joe. Jeg pleide å veksle mellom å bønnfalle Gud og englene om å gjøre ham bedre, og kjefte på dem fordi de lot dette skje.

Etter at vi ble gift, fikk Joe det ene helseproblemet etter det 16

TRAPPENE TIL HIMMELEN

andre. I løpet av noen år ble han diabetiker, og sukkersyken påvirket hjertet hans, så han måtte ha en hjerteoperasjon. De siste ti årene av sitt liv var han sengeliggende det meste av tiden. Mot slutten fikk han flere slag. Men til tross for Joes sykdom var vi svært lykkelige sammen og fikk fire barn: Christopher, Owen, Ruth og vår yngste, Megan. Joe døde hjemme om morgenen den 26. mars 2000, etter å ha holdt sitt løfte om å være med på Ruths og min fødselsdag dagen før. Han ble bare 47 år. Vårt yngste barn var bare fire da han døde.

De siste ukene av Joes liv kunne jeg se hvordan englene svøpte et åndelig teppe rundt ham mens han satt i stolen sin. Teppet var lyst og så ut som bomull. De festet det rundt ham. Englene var så kjærlige og varsomme overfor ham. Jeg så at de forsøkte å gjøre kroppen hans mindre øm og lindre smertene hans. Ofte kjempet Joe for å komme seg opp av stolen, og insisterte på at han kunne klare det selv og at jeg ikke trengte å hjelpe ham. Da så jeg at englene hjalp ham å sette seg opp, de gikk sammen med ham og hjalp ham å holde balansen når han gikk inn på soverommet eller ut på badet, og de passet på at han ikke falt. Av og til tok det seg så pussig ut at jeg måtte smile. Jeg pleide alltid å reise meg og følge etter Joe, til tross for den hjelpen englene ga ham. Av og til snudde englene seg og forsikret meg om at det gikk bra, de klarte det fint! Ved én bestemt anledning forklarte Joes skytsengel meg at det var svært viktig for Joe å bevare verdigheten.

Natten før Joe døde, våknet jeg mange ganger i sengen og snudde meg mot Joe, som sov ved siden av meg, for å sjekke at han hadde det bra. Jeg visste at englene ville hente Joes sjel ganske snart. Joes vakre skytsengel, som hadde elsket ham og passet så omhyggelig på ham gjennom hele livet, og spesielt nå de siste årene, sto ikke lenger bak ham i sin vanlige posisjon. Skytsengelen utstrålte et ufattelig klart og sterkt lys. Den hadde flyttet seg inn i Joes kropp og holdt rundt sjelen hans. Første gang jeg våknet, sa skytsengelen til meg at jeg ikke måtte røre Joe for ikke å forstyrre ham. Hver gang jeg våknet, så jeg på Joe med tårer 17

LORNA BYRNE

i øynene, og så sa skytsengelen til meg at jeg bare skulle legge meg til å sove igjen, og dermed sovnet jeg øyeblikkelig. Etter en times tid våknet jeg på nytt. Siste gang jeg våknet, var klokken omtrent syv om morgenen, og det var erkeengelen Mikael som vekket meg. Joe pustet ikke lenger. Sjelen hans, så vakker og perfekt å se på, beveget seg allerede sammen med skytsengelen sin i retning av et vakkert lys, i retning av en trapp opp mot himmelen. Jeg ønsket å rope til ham: «Kom tilbake til meg, Joe! Jeg trenger deg!»

Jeg ønsket så desperat å be Gud om å gi Joe lov til å bli hos meg, men jeg visste at jeg ikke kunne gjøre det, at svaret ville bli nei. Erkeengelen Mikael rørte ved leppene mine så jeg ikke kunne snakke. Nå var rommet helt fullt av engler. Mine spesielle engler – mine venner og lærere – var der, men det var ingen trøst i det. Tårene strømmet nedover kinnene mine. Jeg følte meg helt nummen da jeg holdt Joes kropp i armene mine. Jeg merket at Mikael la et åndelig teppe rundt meg, og han hvisket i øret mitt at jeg måtte rope på barna og tilkalle en ambulanse.

Selv om du kanskje vet at en av dine kjære skal dø snart, og selv om han eller hun har vært alvorlig syk, blir det ikke noe lettere av den grunn. Jeg var knust, helt ute av meg, og å se smerten og sorgen til barna mine gjorde det enda verre. De forsøkte å trøste meg, og jeg forsøkte å trøste dem. Det hjalp ikke at vi var omgitt av engler.

Da ambulansepersonellet kom, forsøkte de forgjeves å gjenopplive Joe. Jeg sto der og så på, sjokkert og skjelvende. Jeg så at de kjempet en desperat kamp for å gjenopplive ham. De sa hele tiden: «Det nytter ikke.» Til slutt løftet de ham opp i et teppe og skyndte seg i ambulansen med ham for å kjøre ham til sykehuset.

Christopher og jeg fulgte etter ambulansen i en drosje. Owen og Ruth ble hjemme med Megan, som fremdeles sov og ennå ikke visste hva som hadde skjedd med faren hennes.

På sykehuset ble Christopher og jeg plassert i et lite rom. Av og til fikk jeg et glimt av Christophers skytsengel som holdt rundt ham og trøstet ham. Engelen Mikael holdt meg i hånden hele 18

TRAPPENE TIL HIMMELEN

tiden. Tiden gikk, men jeg har ingen anelse om hvor lenge vi satt der. Så ble døren åpnet og en kvinnelig lege kom inn og fortalte oss det jeg allerede visste. Joe var død. Hun sa at hun beklaget så meget. Det var ingenting de kunne gjøre.

Jeg har ingen erindring om hvordan vi kom oss hjem. Vi satt der alle sammen rundt kjøkkenbordet, knust av sorg, og drakk te uten å finne noen trøst i det. Megan satt på fanget mitt og gråt fortvilet og gjentok gang på gang: «Jeg vil se faren min.»

Megan hadde sovet tungt da faren hennes døde om morgenen.

Hun hadde ikke engang våknet under alt oppstyret med ambulansepersonellet. Jeg visste at skytsengelen hennes ikke hadde latt henne våkne. Hun var bare fire år og kunne ikke forstå hva som skjedde, hun kunne ikke forstå at faren hennes var reist til himmelen.

Jeg husker at jeg en gang i løpet av den dagen lurte på hvor det var blitt av Megan. Da jeg gikk for å se etter henne, fant jeg henne på soverommet, under teppene i Joes seng, mens skytsengelen sto bøyd over henne og trøstet henne og roet henne ned. En annen gang samme dag ble hun plutselig rasende på meg fordi jeg ikke hadde vekket henne om morgenen.

Folk kom hjem til oss hele dagen for å vise sin medfølelse. De eldste barna og jeg diskuterte om vi skulle hente Joes kropp hjem før begravelsen, eller om vi skulle bringe ham direkte til begravelsesbyrået i Maynooth. Av hensyn til Megan kom vi frem til at begravelsesbyrået ville være det beste, og Christopher ringte til begravelsesagenten og avtalte det hele. Da jeg gikk inn i begravelsesbyråets lokale, så jeg Joes åpne kiste midt i rommet. Kisten var omgitt av engler. Jeg følte meg lettet og snakket med englene uten ord, og takket dem fordi de ikke hadde latt Joe være alene. Jeg visste at det bare var Joes kropp som lå i kisten, men jeg var likevel takknemlig for denne lille trøsten.

Jeg var knust av sorg selv om jeg visste at Joes sjel fremdeles var i live og var reist til himmelen, ledsaget av skytsengelen sin. Jeg visste at han var sammen med familien sin, faren min og venner som var gått bort før ham. Jeg visste at det bare er det 19

LORNA BYRNE

menneskelige legemet vårt som dør. Vi lever videre fordi vi har en sjel. Selv om jeg visste og trodde på alt dette, var jeg likevel lammet av sorg.

Owen løftet opp Megan så hun kunne se Joe nede i kisten. Mens hun så på ham, åpnet lyset til Megans skytsengel seg et øyeblikk og sa til meg uten ord: «Megan forstår ikke helt at faren hennes er reist til himmelen.» Megan vandret rundt i rommet mens resten av oss sto der i taushet og så på Joe. Ruth bemerket at han så så fredelig ut.

Da vi kom hjem igjen, spurte guttene og Ruth om Megan kunne ha lyst til å legge en gave i kisten til faren sin før den ble ført til kirken neste dag. Hun strøk inn på soverommet og tegnet et bilde til faren sin.

Sent neste ettermiddag dro vi til begravelsesbyrået. Dette var siste gang noen av oss ville få se Joes kropp før kisten ble lukket.

Da vi kom, var begravelsesagenten allerede til stede. Rommet var fullt av engler, og lyset bak hvert av barna mine åpnet seg så jeg kunne se skytsenglene deres. Men det var ikke mye trøst i dette.

Jeg følte meg så nummen, og jeg visste at barna mine hadde det på samme måte. Vi prøvde å være sterke for hverandre, og spesielt for Megan. Ruth og jeg la Joes rosenkrans rundt hendene hans. Megan sto på tå og holdt seg fast i kisten med den ene hånden så hun kunne se ned på faren sin. Varsomt la hun bildet hun hadde tegnet ned ved siden av ham, sammen med den gule yndlingsbamsen sin. Alle hadde tatt med sine spesielle gjenstander for å legge dem i kisten sammen med ham. Christopher la ned en pakke sigaretter og en kortstokk – de hadde alltid elsket å spille kort med hverandre. Owen la ned sin egen gæliske fotballskjorte og det røde Liverpoolskjerfet sitt, og Ruth la ned en ring og et brev. Jeg trodde hjertet mitt skulle briste mens jeg sto der og så barna mine ta et siste farvel med faren sin og legge de dyrebare og følelsesladde gavene sine ned i kisten ved siden av ham. De var så bleke, og øynene deres var fulle av tårer. Jeg følte meg så hjelpeløs og ute av stand til å trøste dem.

Natten før, mens jeg lå i sengen, hadde jeg skrevet et brev til 20

TRAPPENE TIL HIMMELEN

Joe. Jeg gråt stille så ingen skulle høre meg mens jeg skrev. Erkeengelen Mikael satt på sengen ved siden av meg, men jeg overså ham. Så ropte han navnet mitt, og jeg så opp på ham, ute av stand til å si et ord. Mikael rørte ved hånden min og sa: «Jeg skal ta med meg det brevet opp til Joe i himmelen.»

Nå la jeg brevet i Joes kiste, og da jeg gjorde det, hvisket engelen Mikael i øret mitt: «Lorna, jeg skal sørge for at Joe får alt det dere har lagt i kisten hans nå, i himmelen.»

Det var svært vondt for meg og barna å vite at når kisten først var lukket, ville vi aldri få se Joes fysiske legeme igjen. Det var så fryktelig vondt for oss – og jeg vet at det er slik for alle som har mistet en de er glad i. Bare prøv om du kan huske på – slik jeg prøvde – at dine kjære ikke er døde, at de lever evig fordi de har en sjel. Når det blir vår tur til å dø og forlate denne menneskekroppen vår, kommer vi alle til å treffe våre kjære igjen.

k ap i tt e l t re

Et jamrende skrik

E

tter Joes død ble livet veldig tøft for meg. Jeg forsøkte å klare brasene, men det var vanskelig, selv med all den støtten jeg fikk fra Gud og englene. Stillheten i huset ville ha vært uutholdelig uten englene å snakke med. Nesten hver gang jeg var alene i huset, eller når Megan lå og sov i sengen, kom englene på besøk.

Det hendte at jeg ba dem gå sin vei og la meg være i fred, og sa at jeg ikke ville ha selskap av dem. Men de gikk aldri langt, og innimellom fikk jeg et glimt av en engel.

Megan savnet Joe forferdelig og gråt mye. Noen ganger kom hun bort til meg for å få en klem, og sa at hun følte seg veldig trist. En dag mens Megan puslet med lekene sine og jeg var opptatt med å stryke, begynte hun å gråte stille. Jeg satte fra meg strykejernet og så opp – hele rommet ble fylt av engler, og lyset til skytsengelen hennes åpnet seg. Hun så på meg, og vi kommuniserte uten ord. Vi snakket om sorgen og smerten den lille datteren min følte. Jeg skyndte meg bort for å trøste Megan, og da jeg omfavnet barnet mitt, begynte hun å jamre seg. Det var et skrik som kom fra selve dypet i hennes vesen. Det var ulikt alt jeg hadde hørt tidligere – en gjennomborende, skingrende lyd med én tone som holdt samme høyde i svært lang tid. Det var utrolig skremmende å høre på. På ett tidspunkt begynte glassrutene i vinduene å vibrere, og jeg var redd de skulle splintres, 22

TRAPPENE TIL HIMMELEN

alle sammen. Jeg ropte til englene og ba om hjelp. Alt annet ble plutselig helt stille – bortsett fra Megans jamring. Kan du forestille deg en uendelig stillhet, og likevel én eneste lyd inne i den stillheten – den høylytte jamringen fra et lite barn? Dybden i sorgen hennes var nesten for mye å bære for en slik liten en. Da englene omfavnet oss, ble vi omgitt av skinnende hvite lys. Snart kunne jeg merke at varmen og kjærligheten fra englene begynte å trøste henne. Da hun tidde, ble stillheten helt utrolig. Lyset fra englene begynte å falme, og langsomt vendte rommet tilbake til det normale. Megan sovnet i armene mine mens jeg satt der på gulvet og holdt rundt henne.

Etter en liten stund løftet jeg henne opp, la henne på sofaen og la varsomt et teppe over henne. Så gikk jeg stille ut av rommet og lukket døren etter meg. Jeg ropte på englene mine. Michel var den første som kom inn i rommet, fulgt av Hosus, Elias og mange flere. Jeg spurte dem: «Hva var det som skjedde nå nettopp?»

«Sett deg, Lorna,» sa Mikael. «Du må huske på at Megan hadde faren sin hos seg fireogtyve timer i døgnet. Han har alltid vært her, gjennom hele hennes liv. Hun savner ham intenst.»

«Kommer hun til å skrike på den måten igjen?» spurte jeg fortvilet idet jeg satte meg ved bordet.

Hosus, som sto borte ved vinduet, svarte: «Ja, det gjør hun.

Vi kan ikke hindre det.»

«Hvorfor ikke?» spurte jeg og reiste meg igjen.

Hosus kom bort og stilte seg foran meg. «Dette er en del av Megans liv, Lorna. Det er en del av det hun må igjennom for å utvikle seg.»

Jeg så på Hosus og de andre englene som var der. «Jeg skjønner det. Det er bare så vondt å se smerten hennes. Jeg har sett Megan skyve opp døren til soverommet, og sett hvordan hun faller sammen når hun kikker inn og oppdager at faren hennes ikke er der. Jeg har sett henne tegne en tegning og løpe inn i stuen for å vise ham den, fordi hun tror at han sitter i stolen foran peisen slik han pleide.»

23

LORNA BYRNE

Jeg følte meg usigelig trist. «Men jeg kan vel ikke gjøre annet enn å gi henne en masse kjærlighet,» fortsatte jeg. «Jeg vet at skytsenglene til Christopher, Owen og Ruth arbeider hardt, og at de kommuniserer med skytsenglene til vennene deres. De får massevis av støtte fra vennene sine. Vil dere takke skytsenglene deres fra meg?»

«Selvsagt vil vi det,» sa engelen Mikael, bøyde seg frem og tok hendene mine. «Vennene deres lytter til englene sine.» Englene forsvant.

I september det året begynte Megan på skolen i Maynooth. Det var den samme barneskolen som Ruth hadde gått på, så Ruth hadde fortalt henne alt om skolen og lærerne. Jeg var svært glad for å se henne begynne på skolen, men jeg var bekymret for hvordan hun ville komme til å klare seg. Av og til var hun veldig trist og opprørt når hun kom hjem fra skolen. Vennene hennes snakket om opplevelser de hadde hatt sammen med foreldrene sine i helgen. Så spurte de Megan hvor hun pleide å dra i helgen sammen med moren og faren sin. Hun syntes det var vanskelig å fortelle vennene sine at faren hennes var død og hadde reist til himmelen. Og så var det selvfølgelig dager som farsdag, da alle i klassen lagde kort til fedrene sine. Jeg visste at alt dette ble for mye for henne, og jeg ba Gud og englene om hjelp.

Englene forsøkte å muntre opp meg også. En kald vintermorgen var jeg på vei hjem etter å ha fulgt Megan på skolen. Jeg foretrakk å gå hjem langs kanalen i Maynooth, for det var mer fredelig der enn langs veien. Jeg har alltid likt den strekningen av kanalen, for det er alltid noe å se der – en mengde ender og et par svanereir ute på en øy midt i den menneskeskapte havnen der. Vanligvis er det bare ett svanepar der, bortsett fra det første året etter at de har ruget frem ungene sine. Enkelte år var det ingen svaneunger som overlevde. Da jeg gikk der denne dagen, var det bare svaneparet som var å se. Jeg møtte noen få personer helt i begynnelsen av turen, men da jeg fortsatte langs den 24

TRAPPENE TIL HIMMELEN

lille stien, virket det som om jeg hadde stedet for meg selv. Da jeg svingte rundt hjørnet ved havnen, så jeg at det var massevis av svaner der – kanskje tyve. Jeg var forbauset, men tenkte ikke så mye over det. Så sa en engel til meg at jeg skulle stanse.

Det så ut som om vannet i kanalen forandret seg og ble til glass. «Hva skjer?» sa jeg til englene rundt meg. «Se på alt det lyset rundt svanene, de stråler og blir hvitere og hvitere.» En av svanene gled grasiøst bortover mot meg. Så ble jeg klar over at de andre fulgte etter den – de svømte etter hverandre i en buet rekke. Jeg så på dem en gang til, og det var som om de formet bokstaven S. Jeg stirret fascinert på dem. Da lederen nådde bredden, vagget den opp på gresset og kom mot meg. Så fulgte de ande svanene etter, én etter én. Jeg lurte på hva som foregikk.

Jeg trakk meg tilbake og sto midt på stien. De omringet meg.

Så begynte noen av dem å kretse i en ring rundt meg. De var så nær at de nesten streifet meg. Utenfor denne sirkelen dannet andre svaner en ny ring. De gjenværende to svanene sto utenfor sirklene – én bak meg og én foran meg, som om de sto vakt.

Svanene i sirklene strakte halsen og kroppen opp mot himmelen, og dette gjorde dem høyere enn meg. De strakte ut de kraftige vingene sine og basket forsiktig med dem. De frembrakte en vakker, melodiøs lyd og beveget vingene i takt med sangen. Det var en svært høy, men likevel myk tone. Den var hypnotisk og beroligende. Jeg var som fortryllet. Og jeg var ikke det minste redd, selv om jeg visste hvor store og sterke svanene var. Jeg sto helt stille – de var så nær meg at jeg var redd jeg kunne komme til å skumpe bort i en av dem hvis jeg bare gjorde den minste lille bevegelse, slik at den falt og skadet seg.

Jeg har ingen anelse om hvor lenge vi sto der, men så snudde den svanen som sto vakt foran meg, og gikk tilbake til bredden og ut i vannet igjen. Den ytterste kretsen fulgte etter den i en elegant formasjon, omtrent som når skuespillere forlater en scene. Svanene i den nærmeste ringen var de siste som gikk, og det var fascinerende å se hvordan de senket kroppen grasiøst uten å berøre meg, trådte tilbake og gikk ned til vannet. Til slutt var 25

LORNA BYRNE

alle svanene tilbake på vannet igjen og gled grasiøst over kanalen.

Alt vendte tilbake til det normale igjen. Jeg takket englene.

Dette er et syn jeg tenker på hver gang jeg går denne strekningen langs kanalen. Englene viste meg hvor sterk forbindelsen mellom Guds andre skapninger og mennesket egentlig er, og minnet meg nok en gang om denne verdens undre.

En morgen mens Megan var på skolen, gikk jeg en tur utover mot en vidunderlig liten kirke som heter Lady Chapel. I dag kan du ikke lenger gå tur langs disse veiene på grunn av trafikken, men den gangen var de mye fredeligere – jeg tror ikke jeg møtte mer enn én bil denne morgenen. Det var en kjølig morgen, men det regnet ikke, og av og til kikket solen frem bak skyene. Jeg nøt den friske luften, og mens jeg gikk, ba jeg til Gud og ba ham om noen mirakler. Jeg hadde mange ting i tankene – først og fremst Megan, selvfølgelig, men også andre mennesker som hadde oppsøkt meg de siste ukene.

Jeg hadde nettopp svingt inn på en smalere vei da jeg hørte noen rope navnet mitt, og en stemme sa at jeg måtte skynde meg. Jeg kikket bortover veien, og der så jeg en vakker engel. Jeg gjenkjente denne engelen med en gang, selv om hun var et godt stykke fra meg. Det var Elisja. Hun sto midt i veien, og hun var så vakker – det var som om solen skinte rett på henne. Jeg løp mot henne. «Hvor har du vært, Elisja?» spurte jeg da jeg kom bort til henne. Hun svarte ikke, men gikk et lite stykke ved siden av meg. Vi stanset ved porten inn til en åker. Lyset fra solen skinte på oss begge, og jeg merket ikke kulden lenger. Jeg bare sto der og så på henne mens hun snakket. Hun hadde ikke forandret seg. Første gang hun viste seg for meg, var da hun kom frem fra speilet på toalettene på bensinstasjonen i Rathmines, der jeg arbeidet. Jeg synes det er svært vanskelig å beskrive henne. Hun hadde en menneskelig skikkelse, men inntrykket hun ga, var av vakre fjær av lys.

Nå hevet Elisja høyre hånd og løftet opp haken min. «Lorna,» 26

TRAPPENE TIL HIMMELEN

sa hun. «Husker du familien Brennan som kom for å besøke deg mens Joe ennå levde?» Jeg nikket. «Husker du bestemor Brennans tilbud til deg?» Jeg nikket igjen. «Gud vil at du skal si ja til bestemor Brennan.»

Jeg var sjokkert. Familien Brennan hadde oppsøkt meg noen år tidligere for å be om hjelp. Joe var svært syk den gangen. Englene sa at jeg skulle presentere Joe for familien mens de var i huset, noe som var svært uvanlig. Det var sjelden englene tillot meg å trekke inn Joe. Joe hadde ikke lyst til å treffe familien Brennan, ettersom han var så syk og hadde problemer med å gå, men jeg overtalte ham. Vi satt ved kjøkkenbordet, alle sammen, Maura Brennan, moren hennes, som jeg alltid kalte bestemor Brennan, mannen til Maura og fire av barna deres. Jeg fikk snart vite at det var flere barn hjemme. Familien Brennan hadde laget i stand en matkurv som de hadde med seg, så vi satt der ved bordet og spiste og snakket. Før de dro den kvelden, inviterte de Joe og meg og de tre barna våre (Megan var ikke født enda på det tidspunktet) til å komme og spise middag hos dem en søndag noen uker senere.

Etter at de hadde dratt den dagen, sa Hosus til meg: «Du kommer til å bli gode venner med denne familien, Lorna. De kommer til å spille en svært viktig rolle i din fremtid. Dere kommer til å bli nære venner, og vennskapet mellom dere er meget viktig for begge familiene.» Hosus hadde rett – dette ble innledningen til et langt vennskap, et av de få vennskapene mine, siden englene alltid har hindret meg i å skaffe meg venner. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor.

Elisja spurte meg om jeg husket tilbudet fra bestemor Brennan – selvsagt husket jeg dette tilbudet. Vi dro av sted for å spise middag hos Brennans den første søndagen for mange år siden, og etter at vi hadde spist, tok bestemor Brennan meg med litt lenger bort i veien for å vise meg et gammelt våningshus som hun eide. Hun tilbød meg huset som gave. Hun sa at hun kunne tenke seg at vi kanskje kunne få lyst til å flytte dit og bo der en gang i fremtiden. Det var en gammel mann som bodde der, men han 27

LORNA BYRNE

var ikke der den dagen. Bestemor Brennan sa at hun ikke kunne gi oss huset så lenge mannen var der, men når han flyttet, ville hun mer enn gjerne gi det til oss.

«Ville det ikke være fint hvis dere bodde her nede i Johnstown – rett borte i veien for oss!» sa hun. «Jeg vil svært gjerne få lov til å gjøre dette for deg og Joe, Lorna. Det er et løfte, og jeg bryter aldri løftene mine!» Jeg forelsket meg totalt i dette gamle våningshuset! Det minnet meg om det gamle huset jeg hadde bodd i som barn i Old Kilmainham. Taket på det huset falt inn, men jeg hadde fremdeles gode minner derfra. Kanskje jeg fikk min forkjærlighet for gamle hus fra det første hjemmet mitt? Joe bemerket hvor fredelig det var.

Nå foreslo engel Elisja at jeg skulle ta imot bestemor Brennans tilbud om det gamle våningshuset, og at Megan og jeg skulle flytte dit og bo der. Jeg så på henne, nokså oppskaket, og sa: «Elisja, jeg er litt sjokkert – det er mange momenter å tenke på. Hva med de tre eldste barna mine? Jeg vet at de er unge voksne, men jeg kan ikke selge huset og gjøre dem hjemløse. Og det er lenge siden jeg har sett det gamle våningshuset i Johnstown. Hvilken tilstand er det i?»

«På utsiden er huset akkurat som før, og det er et nydelig hus.

Men jeg er redd innsiden er i dårlig forfatning. Slik det er nå, er det ikke beboelig, og det må ha nye vannrør og nytt elektrisk anlegg – alt må pusses opp. Det kommer til å bli utrolig mye jobb,» sa Elisja og smilte oppmuntrende til meg. «Du må ringe til bestemor Brennan og fortelle henne at du gjerne vil ta imot huset. Du kommer ikke til å flytte på et år eller så ennå – og det kommer til å skje mye i mellomtiden.»

Jeg lo da Elisja sa dette, og hun lo sammen med meg. Latteren hennes var som lyden av vann som klukker muntert over småstein. Elisja og jeg gikk et stykke bortover veien mens vi snakket om andre ting, og så forsvant hun. Men jeg ringte ikke til familien Brennan! Om morgenen lørdagen etter gikk Megan og jeg hånd i hånd gjennom byen Maynooth på vei til et konditori for å spise kremkaker. Plutselig så jeg hvite engler som kom gående 28

TRAPPENE TIL HIMMELEN

mot oss. Hvite engler finnes i overflod overalt. Uansett hvor det finnes mennesker, finnes det også hundrevis av hvite engler. De er der, og de er tilgjengelige for å hjelpe oss på alle måter til alle tider. Til forskjell fra lærerenglene, som er eksperter på et bestemt område, som for eksempel medisin eller å bestå eksamener –uansett hvilken ferdighet du kan tenke deg, så finnes det en lærerengel som har den som spesialitet – så er hvite engler ikke spesialister, men de er til utrolig stor hjelp på mange måter. De er svært strålende i sin fremtoning, og det er derfor jeg kaller dem hvite engler. De varierer i størrelse, noen ganger virker de ekstremt høye, andre ganger har de samme størrelse som de menneskene de er i nærheten av. De minste jeg noen gang har sett, var på størrelse med de barna de var sammen med.

De hvite englene forbauset meg fordi det var så mange av dem.

Gaten var fullpakket med tusenvis av dem, og da jeg så rundt meg, var det som om de strømmet frem overalt. Det virket som om alt rundt meg hadde stoppet opp. En lys bil beveget seg bare så vidt. Det var en mann i førersetet, men det så ut som om han var helt stivfrossen. Det var en mann og en kvinne på den andre siden av gaten. Det så ut som om de ville ta et skritt fremover, de sto med den ene foten i luften, men de rørte seg ikke i det hele tatt. Jeg sto der sammen med Megan. Lyset til Megans skytsengel åpnet seg og strålte så skarpt at jeg ikke klarte å se henne. Jeg visste med en gang hva som ville komme til å skje.

Megan begynte å gråte uhemmet. Jeg knelte ned ved siden av henne og trøstet henne med alle de kjærlige ordene jeg kunne komme på. Jeg omfavnet henne og sa at hun ikke måtte gråte.

Megans jamrende skrik var ganske dempet et øyeblikk, men det steg og steg helt til det ble fullstendig gjennomborende. Jeg følte at det måtte kunne høres flere kilometer borte. Jeg visste at all min kjærlighet ikke var nok til å sette en stopper for dette. Jeg påkalte Gud og englene og bønnfalt dem fra dypet av hjertet og sjelen min: «Vær så snill, hjelp henne!»

De hvite englene som omga oss, begynte å synge. Det var en meget lys, bløt og fyldig lyd, nesten hypnotisk. Sangen deres 29

LORNA BYRNE

roet ned Megan, og det jamrende skriket hennes dempet seg og begynte langsomt å ebbe ut. Lettet klemte jeg henne inntil meg mens jeg takket Gud og englene. Stillheten rundt Megans jamring ble brutt. Så hørte jeg at det skrek i bremser og slamret i en bildør, og en mann ropte: «Er alt i orden med henne?»

Jeg hørte skrittene til mannen og kvinnen jeg hadde sett tidligere – de kom løpende mot oss fra den andre siden av veien.

«Er alt i orden med henne?» spurte mannen fra bilen igjen.

«Kan jeg hjelpe på noen måte?»

Så ble alt stille igjen. Disse tre snille menneskene sto helt urørlige, som om de skulle være i transe. Jeg så at de hvite englene rørte ved dem. Det varte bare noen få sekunder, og så ble alt normalt igjen, og jeg så mannen og kvinnen krysse gaten. Englene som var sammen med dem, snudde seg og smilte til meg.

Det lot til at englene hadde fått dem til å glemme det de hadde hørt. Jeg takket Gud og englene for at det var så få mennesker der denne formiddagen. Byen virket helt øde og tom. Megan og jeg gikk videre til konditoriet. Engelen Hosus sto ved døren, og han rørte ved Megans hode idet vi gikk inn.

Det som skjedde den dagen, fikk meg til å bestemme meg med hensyn til Johnstown. Jeg visste at jeg måtte få Megan vekk fra Maynooth – alle minnene der ble rett og slett for mye for henne.

Hun trengte en ny start.

Noen få dager senere ringte bestemor Brennan og sa at det gamle våningshuset i Johnstown var ledig nå. Den gamle mannen var død, og det var mitt hvis jeg ville ha det. Jeg sa at det ville jeg svært gjerne, og takket henne mange ganger. Hun var henrykt over denne avgjørelsen, og det var jeg også, selv om jeg var litt nervøs for alt det ville innebære. Jeg forklarte at jeg trengte litt tid. Vi snakket sammen en stund, og så sa vi adjø.